Presidenten: Etter ønske fra justiskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til fem minutter til hver gruppe.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Trond Helleland (H) (komiteens leder og ordfører for saken): Vi behandler i dag et Dokument nr. 8-forslag fra Senterpartiet om å utvide tiden for innsyn i egen mappe etter innsynsloven med ett år. Komiteen viser samstemt til at oppfølgingen av innsynsloven ble behandlet i Budsjett-innst. S. nr. 4 for 2002-2003, herunder også spørsmålet om en eventuell forlengelse av loven. Komiteen viser til de respektive partiers merknader i den forbindelse.

Det er altså en omkamp vi nå har. Vi hadde debatt om dette i forbindelse med budsjettinnstillingen, og som i budsjettinnstillingen er komiteen delt. Et flertall, bestående av Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet, går imot den foreslåtte forlengning og avviser forslaget. Det har ikke skjedd noe nytt som skulle tilsi en forlengning av fristen.

I begrunnelsen for forslaget vises det til at da Stortinget behandlet Lund-kommisjonens rapport, ble Regjeringen bedt om å fremme forslag til lov om tidsbegrenset innsyn i overvåkingspolitiets registre og arkiver samt foreslå regler om erstatning. Denne innsynsloven ble vedtatt i 1999, og fristen for å be om innsyn utløp 31. desember 2002.

Forslagsstillerne peker på at vi nå har erfart at det kom inn tusenvis av søknader umiddelbart før fristens utløp. Forslagsstillernes konklusjon er dermed at man må utvide fristen med ett år. Flertallets konklusjon er den stikk motsatte. Det kom inn over 12 000 søknader om å se mappa si, det vil ta minst to år å behandle alle søknadene. Departementet har drevet en bevisst og aktiv informasjonskampanje, hvor det ble kunngjort når fristen for innsyn gikk ut. Det faktum at mange søkte rett før fristens utløp, viser at denne kampanjen har virket. I tillegg ble det presisert at man skulle se romslig på søknader som kom inn noen dager etter fristen. Etter flertallets mening betyr dette at de som har hatt et ønske om å finne ut hva som eventuelt stod i en eventuell mappe, har hatt rikelig med tid til å bestemme seg for om de ville søke innsyn.

På denne bakgrunn foreslår flertallet at forslaget fra Senterpartiet avvises.

Knut Storberget (A): Det er en omkamp på denne saken – der er jeg for så vidt enig med saksordføreren – ut fra at vi behandlet den i forbindelse med budsjettet. Arbeiderpartiet har ikke hatt noen grunn til å endre standpunkt siden da, og i så måte hilser jeg omkampen velkommen, først og fremst for å få anledning til å spørre hva som er årsaken til at man ikke vil innrømme ytterligere tid i forhold til dem som skulle ønske innsyn i sine mapper. Scenarioene kan være i hvert fall to: Vi står overfor en god del mennesker som fortsatt vil ha innsyn. Dette er en modningsprosess, mener vi. Vi har sett flere grupper, samene bl.a., som stadig kommer på banen i forhold til dette spørsmålet, og også andre. Men i den grad det ikke skulle være slik at det var mange, ville jo realiteten i loven ikke ha særlig konsekvens for myndighetene, all den tid man faktisk har et utvalg jobbende med mange søknader i år framover.

Den stadige nektelsen av å innrømme en slik forlengelse av fristen skaper bare i seg sjøl et grunnlag for å spørre: Hva er det som gjør – og særlig når vi vet at Justisdepartementet er ledet av en Venstre-statsråd – at man i denne saken faktisk velger å gjøre det man i mange andre sammenhenger har beskyldt det parti jeg representerer, Arbeiderpartiet, for, nemlig – feilaktig – nærmest å dyrke en kultur for lukkethet og dyrke en kultur som går på overvåking. Hva er det som gjør at man nå ikke kan gå med på dette, når vi ser at det er et behov ute? Og skulle det ikke være et behov ute, ja så skulle det ikke være av særlig betydning likevel å gi denne rettigheten. Så i denne debatten syns jeg det er på tide at vi får vite hva årsaken til dette er. For det som er essensen i det hele, er at vi i Norge har vært gjennom en veldig god prosess i forhold til det som har vært etterløpet av Lund-kommisjonens arbeid, og det bør ikke strande på formalistiske begrunnelser i forhold til å kunne få en god avrunding av et rimelig kjedelig kapittel i norsk historie.

Inga Marte Thorkildsen (SV): SV støtter fullt og helt forslaget fra representantene Åslaug Haga og Endre Skjørestad om å gjeninnføre den midlertidige loven om rett til innsyn i overvåkingspolitiets arkiver fram til 31. desember 2003. SV foreslo sammen med Arbeiderpartiet i budsjettinnstillinga for inneværende år at denne loven burde forlenges. For SV betyr innsynsloven spesielt mye. Vi har mange medlemmer som har opplevd hvordan overvåkingspolitiet ulovlig har overvåket dem, vi har medlemmer som har fått reduserte muligheter og redusert livskvalitet fordi deres politiske engasjement for en bedre verden ble ansett som en trussel mot rikets sikkerhet. Mennesker i Norge opplevde at ektefeller ble bedt om å angi hverandre, at det ble umulig å få arbeid, at venner de stolte på, i virkeligheten stod på det såkalte hysj-politiets informantlister – og at årsaken til dette var et lovlig og legitimt politisk ståsted og engasjement.

SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet ønsker at innsynsloven skal gjeninnføres fram til 31. desember i år, altså i ett år ekstra. Dette får vi ikke flertall for, noe vi beklager. Rett før fristens utløp 31. desember i fjor kom det inn tusenvis av søknader til Innsynsutvalget. Etter hvert som enkeltpersoner har fått oversikt over hva som ligger i mappene deres og dette er blitt kjent, har det vist seg at stadig flere har følt behov for å sjekke om de har mapper på seg, de også, og i så fall hva som er innholdet i disse mappene. Man kan ikke utelukke at opplysninger som kommer fram gjennom innsyn i mapper i tida framover, kan lede til at flere enkeltpersoner og nye grupper ønsker å sjekke sine mapper. Som forslagsstillerne peker på, er kvinnebevegelsen og den samiske befolkning eksempler på grupper som seint er blitt klar over at de kan ha blitt utsatt for overvåking. Vi kan heller ikke utelukke at noen ikke har vært klar over at fristen for å be om innsyn utløp 1. januar.

Siden Innsynsutvalget vil være operativt i relativt lang tid framover, og det, som vi nå har påpekt, finnes mange gode grunner til at fristen bør forlenges med ett år, mener vi det er sterkt å beklage at det ikke blir flertall for forslaget fra representantene Haga og Skjørestad, et forslag som også har vært fremmet av SV og Arbeiderpartiet tidligere.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Senterpartiet meiner det er høgst relevant at Stortinget tek ei ny drøfting av om mellombels lov om rett til innsyn i overvakingspolitiet sine arkiv skal innførast att. Vi støtta det forslaget som Arbeidarpartiet og SV fremma i samband med budsjettinnstillinga, men vi meiner faktisk at behovet for ei forlenging av lova vart forsterka etter at budsjettinnstillinga var ferdigbehandla frå Stortinget si side. Erfaringane både før og i løpet av desember 2002 tilseier at mange av søknadene som Innsynsutvalet no skal gjennomgå, kom rett før fristen gjekk ut, og etter kvart som fleire òg vart gitt moglegheit til innsyn, vart altså behovet forsterka for andre med omsyn til å stilla spørsmål ved om dei òg hadde ei mappe. Det gjaldt f.eks. folk som hadde vore engasjerte i kvinnesaksspørsmål, og det gjaldt den samiske befolkninga som gruppe. Eg synest at vi skulle koma Sametinget sitt ynske på dette punktet i møte.

Dersom det hadde vore slik at alle søknadene no var ferdigbehandla, kunne eg hatt større forståing for fleirtalets kontante avvising. Men når det no er slik at det er all grunn til å tru at Innsynsutvalet kjem til å ha arbeid i nærare to år, skulle det ikkje vera praktiske hindringar for å innføra denne mellombelse lova att. Tvert imot skulle det innebera ei forsikring på alle hald for at dei som her ville be om innsyn, vart gitt ei praktisk moglegheit til det. Vi synest Arbeidarpartiet og SV har sagt dette veldig greitt i innstillinga frå komiteen, der dei har peikt på at enkeltpersonar har moglegheit til å klaga til EOS-utvalet dersom dei føler seg ulovleg overvaka, men det er altså ikkje ei ordning som er like god som den som var i innsynslova. Vi stiller oss faktisk heilt uforståande til at ikkje stortingsfleirtalet skulle kunna ta omsyn til erfaringane frå slutten av 2002 og koma dette forslaget i møte.

Finn Martin Vallersnes hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Knut Storberget får ordet utenom tur for å ta opp et forslag.

Knut Storberget (A): Da tar jeg opp forslaget som Arbeiderpartiet er medforslagsstiller til.

Presidenten: Representanten Knut Storberget har tatt opp det forslaget han refererte til.

Statsråd Odd Einar Dørum: Midlertidig lov om begrenset innsyn i overvåkingspolitiets arkiver og registre, innsynsloven, trådte i kraft 1. januar 2000. Etter at innsynsloven var trådt i kraft, ble informasjon om innsynsordningen kunngjort i alle landets aviser. Dette skjedde 1. februar 2000. I tillegg ble 45 000 informasjonsfoldere om innsynsordningen distribuert til samtlige politidistrikter og kommunale biblioteker samt til flere norske ambassader og konsulater. Innsynsordningen ble også omtalt en rekke ganger, bl.a. i riksdekkende aviser, tv og radio.

Siste frist for å søke om innsyn var 31. desember 2002. Informasjon om sluttdato for å søke om innsyn ble i tidsrommet 7.–8. november 2002 kunngjort i alle landets dagsaviser. Kunngjøringsteksten ble oversatt til samisk og fordelt i ca. 2 000 eksemplarer til samiske miljøer, lokale lensmannskontorer, politidistrikt og kommunale hovedbiblioteker i de tre nordligste fylkene. Det ble også opprettet en telefonkontakt for samiskspråklige i regi av Kommunal- og regionaldepartementet.

Som kjent vedtok Stortinget i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2003 at innsynsloven ikke skal forlenges. Dette er jeg tilfreds med. Etter min mening har den norske stat gjennom innsynsordningen vist stor vilje og evne til å gjøre opp for gammel urett. Stortingets forutsetning var at innsynsloven skulle gjelde i en tidsbestemt periode på tre år. Innsynsperioden er ute, og man bør nå kunne sette sluttstrek. Vi har hatt en nesten enestående ordning med innsyn i registrerte opplysninger, og vi har et uavhengig utvalg med tilhørende sekretariat som vurderer søknadene om innsyn og erstatning. Jeg viser til og vil gjerne understreke at Stortinget gjennom EOS-utvalget fortsatt har en permanent kontrollordning for EOS-tjenestene uavhengig av Regjeringen og tjenestene selv. Utvalget skal bl.a. føre regelmessig tilsyn med tjenestene og undersøke klager fra enkeltpersoner og organisasjoner. At det nå har kommet inn over 12 000 søknader, viser at departementet nådde godt fram i sin informasjonssatsing.

Jeg vil gjerne tilføye fra Stortingets talerstol at jeg har tidligere gitt uttrykk for at om det gjennom innsynssekretariatets sluttarbeid kommer fram opplysninger, bl.a. om de samiske miljøer, vil jeg etter at dette arbeidet er sluttført, initiere at historikere kan se på dette på samme måte som et regjeringsigangsatt historikerarbeid gjennomgikk norske overvåkningsregistre fra 1914–1997, altså historikerverket fra Berg og Eriksen. Det er en virksomhet som jeg tidligere har sagt at det kan være aktuelt å ta opp etter at Innsynsutvalget er ferdig, og se på forskjellige sider av den perioden som er dekket gjennom Lund-kommisjonens arbeid, og som også har resultert i at Stortinget laget ordningen med EOS-utvalget, som jeg oppfatter som en særdeles viktig ordning for rettssikkerhet, men også for kontroll med en viktig tjeneste og garanti for landets borgere.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.