Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra Statsministerens kontor om at følgende regjeringsmedlemmer vil møte til muntlig spørretime:

• statsråd Valgerd Svarstad Haugland

• statsråd Kristin Clemet

• statsråd Kristin Krohn Devold

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes reise seg. –

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Arne Sortevik.

Arne Sortevik (FrP): Jeg har et spørsmål til utdanningsministeren.

Norsk skole går i feil retning. Norske elever kan ikke regne. Én av fire elever i videregående skole stryker i matematikk. Når vi nå måler kunnskapen hos elevkull som har fått opplæring etter Reform 97, er strykprosenten eksplosiv, og ved siste måling, altså eksamen i 2002, nesten 27 pst. Dette er skremmende dårlig, og det er en advarsel om reell nivåsenkning i realfag.

Regjeringen er ansvarlig for dagens skole. Med dette resultatet stryker også Regjeringen til eksamen. Store uakseptable avvik i læringsresultatet må medføre betydelige og tydelige korrigeringstiltak – strakstiltak.

Hva vil statsråden gjøre utover bekymringspratet og programomtalen? Hvilke strakstiltak vil statsråden bruke for å bedre mattekunnskapen hos norske elever?

Statsråd Kristin Clemet: Jeg må si at en av de tingene som gledet meg da jeg stod opp i dag, var å lese lederartiklene i en del av de avisene jeg leser på morgenkvisten. Endelig følte jeg at det var blitt en viss forståelse for at Norge dessverre ikke har en likhetsskole eller en skole som gir et likeverdig og godt opplæringstilbud til alle. På mange måter har vi en forskjellsskole. Det er store forskjeller mellom jenter og gutter, mellom sterke og svake, mellom klasser, mellom skoler, vi har sosial segregering i byene, og vi bidrar ikke til den sosiale mobiliteten som skolen burde bidra til.

Jeg har i halvannet år følt at når vi har snakket om dette, så har vi bare møtt på en mur av retorikk om enhetsskolen, mens det nå endelig ser ut til å være en viss forståelse for at vi har et forskjellsproblem i norsk skole.

Jeg mener at vi har startet et ganske omfattende program for å gjøre noe med det, og la meg nevne noen elementer. For det første har vi satset mye mer på kompetanseutvikling, både i forhold til nye og eksisterende lærere. For det andre gjør vi ganske radikale ting når det gjelder å styrke handlingsrommet for skoleeierne og for skolene. Vi har fattet vedtak om å overføre forhandlingsansvaret, og snart kommer det forslag til Stortinget, bl.a. om å endre 2+2-modellen i videregående og endre klassedelingsreglene. Vi har lagt til rette for mye større åpenhet i skolen og for brukermedvirkning og brukerinnsyn, og, ikke minst, har Stortinget sluttet seg til at det skal utvikles et nasjonalt kvalitetsvurderingssystem, som kan gi oss kunnskap om kvalitet og grunnlag for forbedring.

Akkurat når det gjelder matematikk, mener jeg også at vi har tatt et grep som for øvrig er blitt svært positivt mottatt. Vi har lagt frem en helhetlig plan for å styrke realfagene nærmest fra barnehage til forskning. Det er en femårig plan, og vi setter inn tiltak på alle nivåer og i og for seg overfor alle grupper – ja, også i relasjon til samfunnet.

Man kan ikke vente umiddelbare resultater av slike tiltak. Det å bidra til å øke kvaliteten i skolen er et meget langsiktig arbeid, hvor det tar lang tid å få resultater, men jeg mener definitivt at vi har iverksatt et viktig arbeid.

Og så avventer vi også Kvalitetsutvalgets innstilling, som kommer i juni.

Arne Sortevik (FrP): Jeg håper at statsråden også har lest lederen i Aftenposten med tittelen «Når skolen går i feil retning».

Når det svikter på videregående nivå, er det et signal om at noe er fundamentalt galt også i grunnskolen. Vil statsråden endre fagplanene, slik at det blir mer tid til undervisning for å sikre grunnleggende matteforståelse hos elever i grunnskolen?

Etter min vurdering er det gjennom anbefalinger og forskriftsmulighet hos fagstatsråden handlingsrom for strakstiltak. Det som er vår bekymring, er at vi nå får så mye prat – for så vidt helt parallelt med det fysiske forfallet i skolen – om at alt skal bli bedre bare vi får litt tid, at dagens elever går ut av skolen uten å få et bedre læringsresultat. Det ville være synd, for elevene i norsk skole kan mye bedre enn det som fremvises med norske undervisningsplaner i dag.

Statsråd Kristin Clemet: Det er ikke mitt inntrykk at hovedkritikken mot meg er at jeg prater mye og ikke gjør noe, men la nå det fare!

Når det gjelder læreplaner og fagplaner, er vi i den situasjonen – vi har endret noe når det gjelder KRL-faget – at vi har nedsatt et utvalg, for øvrig av den forrige regjering, med et noe utvidet og endret mandat av vår regjering, som vi omtaler som Kvalitetsutvalget. De legger frem innstilling i begynnelsen av juni, og det vil være en viss logikk i at vi etter det kommer til å måtte forandre læreplaner og fagplaner. Vi har allerede startet det forberedende arbeidet, men vi må naturligvis avvente utvalget og ha de normale høringsprosessene på det.

Noen av de fagplanene som er sterkest kritisert, gjelder nettopp matematikk. Det er hevdet – og jeg tror med rette – at de er overlesset og for opptatt av metoder og aktiviteter fremfor å forholde seg til mål, et begrenset antall mål og det å gi noe større metodefrihet til lærerne.

Vi har en av landets dyktigste matematikkeksperter i Kvalitetsutvalget. Hun leder også Nasjonalt senter for matematikk i opplæringen, som vi har etablert ved NTNU, og jeg tror vi vil se at det kommer endringer når det gjelder matematikkfaget, og det kan komme relativt raskt også.

Presidenten: Det blir to oppfølgingsspørsmål – først Karita Bekkemellem Orheim.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg vil stille et oppfølgingsspørsmål.

Alle partiene er opptatt av at vi skal ha en skole av god kvalitet. Og hvis det er slik at vi ikke kommer godt nok ut bl.a. i matematikk og leseferdigheter, er det en sak som alle partiene i Stortinget er opptatt av. Men det som er tydelig, er at denne Regjeringen mener at det er konkurransen som skal fremme mer og bedre læring i skolene. Vi har sett at statssekretær Bergesen uttalte til bladet Utdanning at den gode skolen ikke kan vedtas gjennom politiske vedtak. Victor D. Norman har uttalt helt klart at skolen kan klare seg med langt færre lærere enn det vi har i dag.

Da er mitt korte spørsmål til statsråden: Er det slik at statsråden virkelig mener at konkurransen i seg selv vil komme til å gjøre den norske skolen bedre, og at dette overhodet ikke har noen sammenheng med de ressursene vi får tildelt til den norske skolen?

Statsråd Kristin Clemet: Når Karita Bekkemellem Orheim sier at alle partiene er opptatt av kvalitet i skolen, høres det ut som en besvergelse for meg. For det er faktisk ingen før, og spesielt ikke Arbeiderpartiet, som har vært noe opptatt av å skaffe seg kunnskap om kvalitet. En første forutsetning for å kunne gjøre noe med kvaliteten, er at man skaffer seg kunnskap om hva som er kvalitet både når det gjelder læringsutbytte, læringsmiljø osv., og så må man skaffe seg kunnskap om hva som fører til bedre kvalitet.

Den typen informasjon var praktisk talt fraværende i departementet da jeg kom inn der. Nå vet vi ganske mye om kvaliteten, og vi vet en del mer om hva som skal til for å bedre kvaliteten.

Jeg vet ikke riktig hva representanten Bekkemellem Orheim sikter til når hun sier konkurranse. Hvis det er konkurranse mellom skoler, er den praktisk talt ikke-eksisterende i Norge. Vi har på grunnskolens område nesten ikke fritt skolevalg. Det er nesten ingen kommuner som har gjennomført det, og under alle omstendigheter ligger det en sterk begrensning i at loven sier at du har rett til å gå på nærskolen din, og slik kommer det fortsatt til å være så lenge jeg sitter i den stolen.

Så til ressurser. Det har selvfølgelig betydning (presidenten klubber) – jeg får komme tilbake til det hvis det kommer tilleggsspørsmål!

Presidenten: Ursula Evje – til oppfølgingsspørsmål.

Ursula Evje (FrP): Nå er det slik at de resultatene vi ser nå, er rett og slett det som har kommet etter en reform som tydeligvis er mislykket.

Å endre fagplaner innenfor dette vil neppe løse et problem. Det er jo slik i dag at skolen har et ansvar for å gi den enkelte elev den opplæringen han skal ha, og det er slik at foreldrene stoler på at skolen gjør dette. Hva vil statsråden gjøre for å presisere skolens eget ansvar for å gi en tilpasset opplæring, også innenfor den planen som allerede foreligger?

Statsråd Kristin Clemet: Jeg tror i og for seg at skolene i meget stor grad er klar over at idealet er tilpasset opplæring for alle elever – absolutt alle, sterke og svake, jenter og gutter, minoritetsspråklige og de som tilhører majoriteten. Jeg tror ikke problemet er at vi ikke er klar over idealet, men det er vanskelig å få det til.

Det kan være flere grunner til at det er vanskelig å det få til. Jeg tror at en av grunnene kan være mangel på formalkompetanse blant lærere og ledere i skolen. Vi vet at ikke alle har fått den utdanningen og den etterutdanningen som de bør ha krav på, og som trengs. Det forsøker vi å gjøre noe med. Men jeg mener også bestemt at internasjonale studier tyder på at skolen godt kan være mer selvstyrt, ha et større handlingsrom for å legge til rette arbeidsdager og undervisningsformer på en måte som treffer den enkelte elev bedre.

De forsøkene som gjennomføres i norsk skole, med fritak fra gjeldende lov, regler og avtaleverk, viser at både lærere, elever, ledere, foreldre – alle – mener at de greier å forfølge idealet om tilpasset opplæring på en bedre måte, uavhengig, faktisk, av de ressursmessige rammebetingelsene de har.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Jens Stoltenberg (A): Jeg har også et spørsmål til utdanningsministeren.

Først til kvalitet. Arbeiderpartiet er veldig opptatt av kvalitet i skolen. Derfor satte vi i gang mange av de internasjonale undersøkelser og kartlegginger av kvalitet som nå gir grunnlag for å måle kvalitet i skolen, og det er veldig bra.

Men vi erkjenner også at kvalitet krever økte ressurser til skolen. Og når vi nå får meldinger om at det blir flere elever i klassene, at man mange steder går utover de maksgrensene som er fastsatt, at spesialundervisning kuttes, at tilbudet til vanskeligstilte elever kuttes, og at lærere sies opp, da erkjenner vi at kvaliteten svekkes gjennom det, fordi man simpelthen ikke satser nok på skolen i mange kommuner. Dette er et varslet kutt i den forstand at vi har historisk lav satsing på kommuneøkonomien. Derfor blir det mindre penger til skolen og dermed også mindre penger til å satse på kvalitet, bl.a. til å satse på lærerressurser, spesialundervisning, der det trengs.

Mitt spørsmål til statsråden er om hun erkjenner at det kommuneopplegget Regjeringen hadde, var for stramt til å gjennomføre en satsing på skolen.

Statsråd Kristin Clemet: Det er ikke tvilsomt at kommuneøkonomien er vanskelig i mange kommuner, at mange kommuner må effektivisere og stramme inn, og at det vil berøre alle sektorer.

Nå tror jeg ikke at man skal ta alle de «undersøkelsene» som man blir presentert for i mediene, for god fisk. De er ikke alltid til å stole på. Derfor har Regjeringen sagt at vi i forbindelse med at vi legger frem revidert nasjonalbudsjett og kommuneproposisjonen, også vil legge frem en egen melding om skoleøkonomi for å forsøke å belyse ressurssituasjonen i skolen og hvorledes ulike finansieringsordninger virker for skolen.

Så langt vi kjenner tallene i dag, er det faktisk slik at norske kommuner gjennomsnittlig bruker 70 pst. mer enn det de må i henhold til de kvantifiserbare kravene i loven. Vi finner ingen kommuner som ligger under lovens minimum, men vi finner et tyvetalls kommuner som ligger ned mot minimum. Jeg har bl.a. luftet spørsmålet om vi ikke bør gjennomføre et rettet tilsyn mot de skoler/kommuner som bruker ned mot minimum. Vi vet ikke om det betyr at de er dårlige skoler, men det kan i hvert fall gi en viss trygghet for at skolene er bra nok. Vi vet fra mange undersøkelser at det ikke er noen automatisk sammenheng mellom ressurser og kvalitet. Når man må kutte, tror jeg derimot at følelsen av opplevd kvalitet nok vil være negativ. Vi ønsker ikke å redusere ressursbruken i skolen. Skal vi gjøre noe med det, har det dels med det man tilfører kommunen å gjøre, og ikke minst med kommunenes handlingsrom å gjøre.

Jeg merket meg med stor interesse at Senterpartiets leder etter deres landsmøte var like begeistret over det lokale selvstyret som SVs landsmøte var. Hun sa at kommunene kunne spare mange milliarder kroner på redusert detaljstyring fra Stortingets side. Det tror jeg er riktig. Det tror jeg er en utfordring for dette storting. Jeg skal gi mitt bidrag og legge frem forslag før påske om å redusere detaljstyringen av skolene, slik at skolene kan utnytte ressursene mer effektivt, ikke primært av hensyn til ressursutnyttelsen, men av hensyn til mål om tilpasset opplæring.

Jens Stoltenberg (A): Det er ingen som er motstander av å bruke penger på en bedre måte, drive offentlig sektor mer effektivt, fornye offentlig sektor. Arbeiderpartiet er i hvert fall en sterk og varm tilhenger av det. Men vi er ikke så naive at vi tror at det alene kan sikre god nok kvalitet på offentlige tjenester, heller ikke på skoletilbudet. Derfor er vi for både fornyelse og effektivisering av offentlig sektor og samtidig å tilføre de nødvendige pengene. Det er på det siste punktet det skorter, fordi man har valgt å bevilge mer penger til private skoler og valgt å bruke 12 milliarder kr på skattelette. Derfor har det blitt historisk lite satsing på kommunene. Det betyr kutt i svært mange kommuner. Det går ut over kvaliteten. Det er det vi nå ser resultatene av, og som vi mener er et hovedproblem. Å fortelle elever i en klasse som mister en lærer, eller fortelle elever i en klasse hvor antall elever øker, at det ikke går ut over kvaliteten, tror jeg nærmest er umulig. Spørsmålet er: Kommer det mer penger til skolen?

Statsråd Kristin Clemet: Jeg er enig i at når det gjentas og gjentas at det nødvendigvis må gå ut over kvaliteten, er det vanskelig å forklare at det ikke nødvendigvis gjør det. Det går ikke nødvendigvis ut over kvaliteten. Jeg erkjenner at det kan gå ut over følelsen av kvalitet.

Det er ikke positivt å måtte kutte. Men jeg tror at hvis man skal gjøre noe med kommuneøkonomien, er det ikke bare å bevilge mer penger. Det har også noen andre virkninger, som representanten Stoltenberg er meget vel kjent med. Det gjelder at vi i denne salen greier å la være å detaljstyre kommunene på en slik måte at vi undergraver lokaldemokratiet og det lokale handlingsrommet. Skolen rammes spesielt av at vi detaljstyrer mye, fordi skolen har vært den mest lojale sektoren mot våre idealer og våre festtaler når det gjelder lokaldemokratiet, for skolen lever av frie inntekter. Jeg er en varm tilhenger av det lokale selvstyret, lokaldemokratiet, dets mulighet for å prioritere selv, velge selv. Jeg vil legge til rette for det. Hvis vi følger opp landsmøtet til Senterpartiet og SVs landsmøte, kommer dette til å kunne gå riktig bra.

Presidenten: Det blir tre oppfølgingsspørsmål – først Marit Arnstad.

Marit Arnstad (Sp): Jeg er helt enig med utdanningsministeren i at det skal være økt lokalt handlingsrom, men det blir ikke noe lokalt handlingsrom uten ressurser. Man må ikke prøve å skape inntrykk av at man kan lage lokale handlingsrom uten at man samtidig tilfører tilstrekkelige ressurser. Det må jo være Høyres problem i forhold til de løftene Høyre kom med før valget, at man ikke bare skulle ha følelsen av å oppleve kvalitet, men at man faktisk skulle få en bedre skole, at man skulle få større ressurser til skolen. De fleste føler i dag at det ikke er mer ressurser til skolen, tvert imot. Kommunene sliter fortsatt – mer enn noen gang – med ressursproblemene. Jeg tror også foreldrene i stor grad føler at det ikke er noen særlig flere ressurser å lene seg på i forhold til den norske skolen.

Statsråden sa i et tidligere svar at vi har forskjeller i norsk skole i dag. Da må jeg spørre statsråden: Er det slik at hun mener at de forskjellene vi har i norsk skole, blir mindre med den stramme kommuneøkonomien som denne regjeringen nå har lagt opp til?

Statsråd Kristin Clemet: Jeg deltok ikke personlig i valgkampen sist, men jeg har studert materiellet som forelå. Jeg tror ikke mitt parti var mest opptatt av å love flere ressurser. Jeg tror vi hadde et mye mer sofistikert budskap vedrørende kvalitet i skolen.

Jeg hører at representanten Arnstad snakker om at man føler og opplever ting. Det er jeg enig i. Man kan føle og oppleve ting, men når man er ansvarlig for utdanningspolitikken, må man også holde seg til fakta. Derfor vil vi i tilknytning til revidert og kommuneproposisjonen også legge frem en stortingsmelding om skoleøkonomi, som jeg håper kan gi grunnlag for en informert og åpen debatt.

Det er ikke slik at det blir økt kvalitet av mindre ressurser. Men det er faktisk ikke mulig å påvise at kvaliteten har en direkte sammenheng mellom ressursbruken rundt om i kommunene eller på skolene. Det betyr ikke at vi ønsker at det skal brukes mindre ressurser, men det betyr at vi må bruke ressursene effektivt, uansett hvor store de er.

Det er vel ikke lov å returnere spørsmål, men for meg kunne det vært veldig interessant å vite hva Åslaug Haga mente med at kommunene kunne spare mange milliarder kroner hvis man reduserte detaljstyringen av kommunene. Det må vel være et attraktivt alternativ for alle.

Presidenten: Hvis man ikke returnerer spørsmål, greier man å holde seg innenfor tiden!

Rolf Reikvam – til oppfølgingsspørsmål.

Rolf Reikvam (SV): Jeg er enig med statsråden i at dersom vi i tiden framover følger opp SVs landsmøte, kommer dette til å gå riktig bra!

Mediene tegner nå et bilde av en situasjon i skolen der vi har dramatiske kutt, senest i Dagsrevyen i går. I Aften Aften i går fikk vi vite at det skal kuttes dramatisk i Oslo-skolen. Det er klart at dette på sikt vil få konsekvenser for kvaliteten i skolen. Det må vi alle være enige om. Vi ser at det nå begynner å gå ut over delingstimetallet, det går ut over morsmålsundervisningen, osv. At statsråden ikke tar dette helt innover seg, er faktisk ganske alvorlig. Jeg skulle ønske at hun tok det sterkere innover seg. Er dette en villet politikk fra Regjeringens side – det synes jeg er viktig å få vite – at man skal få et kutt i skolen, i utdanningssektoren, framover, eller er dette noe som skjer på tross av det Regjeringen ønsker? Vil Regjeringen ha disse kuttene vi nå ser? Vil Regjeringen at man skal kutte i morsmålsundervisningen? Vil de ha færre timer? Vil de ha færre delingstimer, osv? Er dette noe som skjer på tross av det Regjeringen står for? Det synes jeg det er viktig å få vite.

Statsråd Kristin Clemet: For det første tror jeg man må ta en del av medieoppslagene med en liten klype salt. Det som ble presentert på Dagsrevyen i går, som også ble presentert i avisen Aften Aften i går, er resultat av en spørreundersøkelse Utdanningsforbundet har gjennomført ved at de har spurt sine tillitsvalgte om hvor det blir kutt. Hva mer de har spurt om, vet ikke jeg. Disse undersøkelsene – hvis man kan kalle dem undersøkelser – gjennomfører Utdanningsforbundet hvert år, og de tar feil hvert år. De er alltid for pessimistiske. Det betyr ikke at jeg ikke erkjenner at situasjonen i mange kommuner er stram, og at det også berører utdanningssektoren noen steder.

Det er ikke en villet eller ønsket politikk at man skal kutte når det gjelder skole. Men det som er villet, er at vi skal ha en nasjonal økonomi som henger sammen, og som ikke fører til press i renter, priser og konkurranseevne osv. Vi ønsker oss en politikk overfor kommunene som er slik at kommunene selv får større råderett over de ressursene de har til disposisjon. Da har ikke det bare sammenheng med de vedtakene som fattes i Regjeringen, men også med de vedtak som fattes i denne sal, om reformer som ikke blir fullfinansierte, og om detaljstyring fra statens side.

Presidenten: Vidar Bjørnstad – til oppfølgingsspørsmål.

Vidar Bjørnstad (A): Det er tydelig at Høyre er i førersetet i Bondevik-regjeringen når det gjelder skolepolitikken, og jeg kjenner igjen de gamle argumentene om Høyre-skolen, eksamen, karakterer og konkurranse.

Jeg synes det er synd at vi har en skolestatsråd som ikke kjemper for penger til den norske skolen, til den offentlige fellesskolen. Jeg synes det er synd at vi har en statsråd som først og fremst er opptatt av å undergrave tilliten til den offentlige fellesskolen ved til stadighet å understreke det som er negativt.

Jeg tror alt dette har en sammenheng med ønsket fra denne regjeringen om å privatisere fellesskolen. Får statsråd Clemet det som hun vil, vil det nå være fritt fram for etablering av private skoler med full offentlig finansiering. Etter min oppfatning har vi stort sett en god norsk skole, som kan forbedres.

Jeg vil gjerne høre om statsråd Clemet her og nå kort kan si noe godt og positivt om den offentlige norske skolen.

Statsråd Kristin Clemet: Dette synes jeg faktisk var et ganske grovt spørsmål, som inneholdt ganske grove beskyldninger mot meg om mine intensjoner og motiver som jeg tror representanten som stilte spørsmålet, vet ikke er sant.

Jeg er sterkt opptatt av å forbedre den offentlige skolen. Det er der over 98 pst. av elevene går. Men det vi må konstatere, er at den skolen ikke er så god som det vi trodde at den var. Kvaliteten er ikke så høy som vi trodde, og forskjellene er mye større enn vi trodde. Det viser seg altså at det ikke er noen motsetning mellom de likhetsidealene vi har, og den kvaliteten vi ønsker oss. De landene som holder høyere kvalitet når det gjelder læringsutbytte, har også større likhet mellom jenter og gutter, mellom sterke og svake elever, og kanskje mellom minoritetsspråklige og de som er representanter for majoriteten.

Vi vet at vi ikke har et perfekt læringsmiljø. Cirka 100 000 elever i skolen er i befatning med mobbing hele tiden. Vi vet også at det er mange skolebygg som ikke er gode nok. Jeg har satt i gang en serie tiltak for å forsøke å forbedre dette, men den første betingelsen for å kunne sette i gang tiltak er at man vet hvilke tiltak som virker. Da må man ha kunnskap om kvalitet og vite hva som fører til forbedring.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Kjetil Bjørklund (SV): Jeg har et spørsmål til forsvarsministeren.

Krigen i Afghanistan startet for om lag ett og et halvt år siden, og mesteparten av denne tiden har Norge deltatt med ulike militære bidrag, bl.a. spesialstyrker, mineryddere, F-16-fly og nå igjen med spesialstyrker. I mange medier kommer det nå til stadighet fram informasjon om at de USA-betalte krigsherrene er tilbake igjen i sine gamle posisjoner fra før krigen, at president Karzai kun kontrollerer Kabul by, og nå til slutt at Taliban er reorganisert og stadig oftere involvert i kamp.

Kan forsvarsministeren si noe om utviklingen i Afghanistan den senere tid, om Regjeringen har planer om ytterligere militære bidrag, og om hvilke tidsperspektiver hun ser for seg før målet med krigen er nådd.

Statsråd Kristin Krohn Devold: Ja, det er riktig at Norge hele tiden har vært aktiv i Afghanistan siden NATO erklærte artikkel 5.

Vi har i forhold til størrelsen på landet vårt gjort en betydelig innsats, men mitt klare inntrykk er også at dette har vært en veldig verdifull innsats. Det ble ikke minst understreket da president Karzai var på besøk i Norge i desember og roste den kombinasjonen Norge hadde med både humanitær hjelp og militær tilstedeværelse. Det har ført til at han har muligheter til å drive demokratiutvikling. Jentene er tilbake på skolen, og det er helt klart langt større trygghet i landet enn det var.

Det er imidlertid ikke slik at alle problemer er løst, og her peker representanten Bjørklund på viktige problemer også framover. Det er en tradisjon i Afghanistan med ulike stridende krigsherrer rundt om i regionene i landet. ISAF-styrken, som er den FN-mandaterte internasjonale styrken, har først og fremst sin tilstedeværelse i Kabul. Det gjør at det internasjonale samfunn står overfor langsiktige utfordringer også i hele resten av landet. Men trusselsituasjonen overfor norske styrker og allierte bidrag har ikke økt som følge av f.eks. krigen i Irak. Det er jevnlig, og det har hele tiden vært, forsøk på angrep mot koalisjonsstyrkene, men vi vurderer likevel trusselsituasjonen overfor norsk personell for å være moderat og konstant.

Når det gjelder planene framover, vil jeg ikke forsøke meg på å sette en sluttdato for alliert tilstedeværelse i Afghanistan. Men det jeg vil si, er at de norske bidragene utvikles i retning av mer og mer sivilt-militært samarbeid, slik det også er indikert med CIMIC-bidraget vårt i ISAF, og at den militære tunge tilstedeværelsen forhåpentligvis kan trappes ned.

Kjetil Bjørklund (SV): Jeg takker for svaret og konstaterer at det er vanskelig for statsråden å være særlig konkret på hva slags tidsperspektiver det er tale om før denne krigen, som vi altså er med på, kan avsluttes.

Jeg har et oppfølgingsspørsmål. Tre ganger har norske F-16-fly sluppet bomber i Afghanistan. Offentligheten i Norge vet lite om hva dette har ført til av skader og dødsfall, og om det har gitt noen resultater militært. Vil vi overhodet få noen eksakt informasjon om dette, og vil det bli laget noen rapport om skadeomfanget som vil bli offentliggjort?

Statsråd Kristin Krohn Devold: Det viktigste å meddele her er at de tre tilfellene vi har hatt der vi har brukt våpen fra F-16-fly, har vært helt i tråd med de retningslinjer som Regjeringen har godkjent, og som Stortinget har vært konsultert i forhold til.

Det er også riktig å si at i disse tilfellene har det dreid seg om selvforsvarssituasjoner der vi har blitt kalt opp og blitt bedt om å assistere personell på bakken, og da er det en selvfølge at vi stiller opp.

Nå er det slik at i går var siste dagen for deltakelsen vår i F-16-tilstedeværelse i Afghanistan. Flyene er på vei hjem, og da er det naturlig at vi gjør det samme der som vi gjorde da vi hentet hjem spesialstyrkene våre i fjor rundt 1. juli, nemlig ta en «lessons learned»-oppsummering.

Jeg vil også gjerne ta initiativ til å ha en pressekonferanse knyttet til F-16-bidraget, slik vi hadde ved hjemkomsten rundt 1. juli i fjor. Det betyr ikke at alle opplysninger detaljert vil legges fram, for her er vi også avhengige av hvilke opplysninger resten av alliansen synes det er greit å offentliggjøre.

Presidenten: Det blir tre oppfølgingsspørsmål – først Marit Nybakk.

Marit Nybakk (A): Representanten Bjørklund og jeg var blant fire som var i Kirgisistan for et par uker siden og besøkte de norske styrkene og det norske bakkemannskapet. Jeg har først lyst til å understreke at det vi fikk se og høre, i hvert fall gjorde meg sikker på at vi står overfor norsk personell med veldig stor kompetanse og stor personlig integritet. Vi fikk også svært detaljerte og grundige beskrivelser av de tilfellene der det har vært brukt våpen.

Så til oppfølgingen i Afghanistan. Jeg vil understreke det som statsråden sa, at det er viktig med et sivilt-militært samarbeid for å sikre stabilitet i Afghanistan. Samtidig er det slik at man har lett for å glemme ett land når det oppstår konflikter i et annet. Jeg vil be statsråd Krohn Devold, som representant for Regjeringen, sørge for å bidra til at vi får en videre humanitær oppfølging av situasjonen i Afghanistan.

Statsråd Kristin Krohn Devold: Jeg vil bare innledningsvis si at Marit Nybakk her minte meg på noe viktig, nemlig å rose det mannskapet som har vært der nede. Før de reiste ned, ble det i flere TV-debatter sagt av fremtredende norske personer at norske flygere skulle til Afghanistan for å bombe kvinner og barn. De beskyldningene, som var grove og grunnløse, har vi tilbakevist ved den innsatsen vi har gjort der nede i seks måneder – og det er det all grunn til å legge vekt på. Kanskje en og annen faktisk burde trukket uttalelsene sine og kommet med en unnskyldning overfor dem vi sendte ned.

Når det er sagt, vil jeg si at jeg er like opptatt som Marit Nybakk av å opprettholde trykket på vår innsats i Afghanistan. Det synes jeg også var et av de viktige utfallene av president Karzais besøk, nemlig understrekingen av at F-16-flyene i luften ved sin blotte tilstedeværelse var et beroligende element også i forhold til krigsherrene, men at vi ikke måtte glemme den humanitære oppfølgingen. Og det skal jeg også selvfølgelig koordinere med min kollega utviklingsministeren.

Presidenten: Bjørn Jacobsen – til oppfølgingsspørsmål.

Bjørn Jacobsen (SV): Den krigen vi er med på no i Afghanistan, skal, etter planen iallfall, ende opp i noko anna enn situasjonen slik som han er i dag. Vi bør jo vere spesielt opptekne av å få til overlapping og overgang til sivile tiltak. For eksempel opplevde den sovjetrussiske hæren nettopp å bli ståande med berre militære tiltak og måtte til slutt nærmast rømme heim igjen. Vi må hugse på at sjølv om dei lokale krigsherjingane no er på topp igjen, og pengane til sivile tiltak ikkje akkurat flaumar inn frå det internasjonale samfunnet, bør vi sjå på kva tid overlappinga og overgangen til sivil tilstand skal komme. Ser forsvarsministeren for seg kva tid sivile tiltak skal vere større og viktigare enn militære tiltak i Afghanistan?

Statsråd Kristin Krohn Devold: Jeg tror det er veldig vanskelig å spekulere i en spesiell dato der en får det skiftet som representanten Jacobsen etterlyser. Men jeg vet at SV, sammen med Regjeringen, har vært opptatt av vektleggingen av ISAF-styrkene. SV har støttet det, i motsetning til operasjon «Enduring Freedom», fordi ISAF har hatt dette klare FN-mandatet og har vært satt sammen på en annen måte. Her har vi en felles bekymring for hvordan ISAF-styrkenes fremtid blir. Dette er også et av de viktigste temaene på den internasjonale dagsordenen, at man må sørge for at det ikke blir slik at vi ikke får fylt opp ISAF-styrkene, med all den internasjonale aktiviteten som nå pågår. Her tror jeg det er viktig at både FN, NATO og andre aktører diskuterer hvordan man kan sikre seg at ISAF har en tilstrekkelig sterk tilstedeværelse fremover. Så må vi selvfølgelig også sørge for at den giverlandsgruppen som er etablert for Afghanistan, gjør det den har forpliktet seg til, for tallene er store. Men jeg kan være enig med Jacobsen i at vi har et stykke å gå når det gjelder realisering av prosjektet.

Presidenten: Per Ove Width – til oppfølgingsspørsmål.

Per Ove Width (FrP): Den norske F-16-deltakelsen i Afghanistan er det ingen som er i tvil om, den har bare vært fremragende.

Nå er disse flyene på vei hjem, eller de er allerede kommet hjem. De har operert sammen med danske og nederlandske F-16-fly på oppdrag der nede. De danske og nederlandske flyene skal fortsatt være der og operere. De norske reiser hjem. Hvem skal fylle hullet etter de norske flyene, som det åpenbart er behov for fremdeles?

Statsråd Kristin Krohn Devold: Planleggingen av operasjon «Enduring Freedom»s styrkebidrag til Afghanistan skjer i Tampa. Der foregår det slik at alle land har rotasjoner på sine styrkebidrag. Norge har lagt seg på en seks måneders rotasjonslinje for alle bidragene våre, inkludert F-16-styrkene. Tampa har forsikret oss om at det vil være en tilstrekkelig og god tilstedeværelse av F-16-styrker i Manas også etter at de norske flyene drar hjem. Og man understreker: Vi trekker oss ikke ut, vi drar hjem, akkurat slik som forutsatt. Ikke alle andre land har spesialstyrker å sende ned. Det som har vært klart formulert fra Tampas side, er at også de norske spesialstyrkene er en veldig sterkt etterspurt kapasitet. At Norge erstatter F-16-bidraget med spesialstyrker, er helt i tråd med den rotasjonen vi har hatt hele tiden. Etter seks måneder skifter vi og trekker hjem. Det er, ikke minst, også forutsigbarhet for dem hjemme, familien og barna til dem som er der nede. Den forutsigbarheten er det viktig å ta vare på.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Jeg vil få stille et spørsmål til utdanningsministeren.

I tidligere svar i dag hørte vi at skolestatsråden sa at Arbeiderpartiet kommer med grove påstander når de stiller spørsmål om skolepolitikk. Statsråd Clemet sa veldig tydelig i sitt svar at problemene i den norske skolen handler om «følelsen» av kvalitet, og at problemene ikke var reelle. Da har jeg lyst til å anbefale skolestatsråden å ta seg en tur rundt om i Skole-Norge og snakke med dem som nå får et dårligere skolefritidstilbud, som får et dyrere tilbud, dem som får redusert spesialtjenestene, dem som sitter i elendige klasserom rundt om i flere av byene våre, og med alle de lærerne som sier at de hadde klart å gi barna våre en mye bedre skolehverdag hvis ressursene hadde vært bedre enn hva de er i dag. Jeg legger merke til at skolestatsråden ikke er villig til å svare på en del av de utfordringene hun blir stilt overfor.

Statsråd Kristin Clemet: Jeg tror jeg skal påberope meg at jeg antakelig er mer rundt på skoler i Norge enn noen i denne sal for tiden, og det skulle bare mangle, siden jeg er skoleminister. Jeg er overalt, og jeg ser gode bygg, jeg ser dårlige bygg, jeg ser masse gode skoler, jeg ser mange entusiastiske og gode skoleledere, jeg ser forsøksskoler og andre skoler. Men representanten Bekkemellem Orheim mener vel ikke at byggene er blitt dårlige det siste halvannet år? Jeg er veldig opptatt av at vi skal greie å gjøre noe med dem, men de har altså ikke forfalt det siste halvannet år. I den grad vi har dårlige skolebygg i Norge – hvilket vi har, jeg prøver å kartlegge omfanget av det – skyldes det tiårs forsømmelser.

Det jeg sier om ressurssituasjonen, er at det ikke er positivt å kutte, og det er utvilsomt at noen kommuner må kutte. Jeg har forsøkt å forklare noe av årsaken til det, at jeg tror det er avgjørende at vi gjør noe med handlingsrommet og respekten for lokaldemokratiet for å gi kommunene større handlefrihet.

Men jeg prøver også å si, og jeg har ikke sett noen greie å tilbakevise det, at vi ikke greier å finne noen undersøkelser, nasjonale eller internasjonale, som kan påvise noen automatisk sammenheng mellom kvalitet og ressurser, enten vi nå snakker om målbar kvalitet eller trivselsundersøkelser, brukerundersøkelser og den slags. Men er man gjenstand for kutt, kan det naturligvis føles som et kvalitetskutt. Det erkjenner jeg fullt ut. Det synes jeg ikke er noe rart. Jeg mener også at det går an at to fenomener kan opptre samtidig: at vi bruker veldig mye ressurser på skolen totalt, og at det likevel oppleves og føles som lite på den enkelte skole. Derfor må vi interessere oss for ressursbruken.

Det er mange nå som kritiserer, og som er opptatt av, ressursbruk. Jeg leser det også, og jeg hører det her. Men det må være interessant for dem som følger med og er interessert, å prøve å lytte etter: Er det noen som har noen alternativ politikk til hvordan vi skal bedre kvaliteten i skolen, enten det gjelder læringsutbytte, læringsmiljø, læringsmotivasjon eller hva det er? Stort sett har vel skolepolitikken til nå gått igjennom enstemmig i denne sal.

Karita Bekkemellem Orheim (A): Det blir altfor enkelt når statsråden prøver å komme med en beskrivelse av det som har skjedd på skolebygg nå på ett og et halvt år, som om det handler om at det omtrent har falt nedover hodet på elevene våre. Det er selvfølgelig tull. Poenget her er at alle er opptatt av at vi skal ha en skole av god kvalitet, men da handler det om at vi må være villige til i framtiden å satse mer på bygg, mer på læring, mer på kvalitet.

Vi har hørt statsråden i dag si at et av problemene i den norske skolen er nettopp detaljstyringen fra Stortingets side. Det mener jeg er en taktisk greie fra statsrådens side, for at hun skal slippe å bli stilt til ansvar for det statsbudsjettet som hennes regjering har kommet med. Det er en sannhet at det er en nedbygging av den offentlige skolen på punkt etter punkt etter punkt, mens de private skolene blir begunstiget. Det kan jeg godt forstå at Kristin Clemet ikke har lyst til å gå ut og forsvare i en kommunevalgkamp, når nesten 600 000 av elevene våre går på den offentlige skolen.

Statsråd Kristin Clemet: Det satses mer på bygg. Vi har en enighet i denne sal om å forfølge en låneordning når det gjelder skolebygg, og den forfølger Regjeringen. Vi satser også hele tiden mer på kommuneøkonomien. Hvorledes kommunene greier å håndtere den økonomien de har, er avhengig av mange forhold, og jeg tror ikke det er Karita Bekkemellem Orheim som vil få oppslutning om sitt synspunkt i kommunesektoren – og det gjelder alle partier – hvis hun hevder at det å snakke om lokalt handlingsrom bare er en taktisk manøver. Det er det definitivt ikke, det har også betydning for hvilken romslighet det er i kommuneøkonomien.

Men bare la meg si det: Hvis situasjonen i skolen er så dramatisk som opposisjonen nå fremstiller det, hvis opposisjonen tror at kuttene blir slik som bl.a. Utdanningsforbundet hevder og enkelte medieoppslag tyder på, må jeg si at de alternative kommunebudsjettene som har vært fremlagt i denne sal, er helt utilstrekkelige. Da er de også en dråpe i havet, hvis det bare er dette som skal til for å bedre kvaliteten i skolen.

Presidenten: Det blir to oppfølgingsspørsmål – først Arne Sortevik.

Arne Sortevik (FrP): Først må jeg få lov å korrigere statsråden. Det er ikke riktig at det har vært enstemmig tilslutning til dagens skolepolitikk i Stortinget. Kunnskapsskolen til Fremskrittspartiet er et helhetlig alternativ til enhetsskolen, som har fremvist stor ulikhet i ressursfordeling. Det er ikke en ulikhet mellom de få elevene som går på privatskole, og de mange som går i offentlig skole, men det er ulikhet innen den offentlige enhetsskolen. Da er alternativet åpenbart for å sikre elevene mer lik fordeling uavhengig av hvilken kommune de bor i, og det er direkte statlig finansiering at staten betaler skolepengene for elevene direkte frem til den skolen hvor eleven velger å være elev. Er det en løsning som også denne regjeringen og denne statsråden nå er villige til å se på, tatt i betraktning den store urettferdigheten og den store skjevheten det er i ressursbruken til elever i Norge, som faktisk er avhengig av hvilken kommune de bor i, og hvilket fylke de bor i?

Statsråd Kristin Clemet: Jeg må gi representanten Sortevik rett i at Fremskrittspartiet prinsipalt har en annen type skolepolitikk, i betydningen en annen type rammeverk for skolen, i den forstand at man på mange måter ønsker å statliggjøre skolen og ha en statlig finansieringsordning. Men sekundært er Fremskrittspartiet opptatt av å gjøre det beste ut av det systemet som eksisterer, og har bl.a. vært opptatt av å overføre forhandlingsansvaret til kommunene, for å bruke ett eksempel.

Det er ikke denne regjeringens politikk å statliggjøre 4 000 skoler innenfor grunnopplæringen. Jeg tror det vil være en dårlig løsning. Det er veldig mange enheter, veldig mange lokale forskjeller. Det er riktignok forskjeller i ressursbruk. Men mesteparten av forskjellene i ressursbruk mellom kommunene skyldes at det er forskjellige utfordringer – det er forskjellige typer elevmasse og forskjellige utfordringer og problemer i lokalsamfunnet. Så vi vil forsøke å forbedre skolens rammevilkår når det gjelder handlingsrom, gjerne se på finansieringssystemer, på ressurssituasjonen og på den typen regler innenfor et system med rammefinansiering. Vi tror simpelthen på lokaldemokratiet.

Presidenten: Trond Giske – til oppfølgingsspørsmål.

Trond Giske (A): Statsråden sier at hun er den eneste som er opptatt av kvalitet. Var det derfor hun kuttet i den pakken på 1 milliard kr hun arvet etter Lilletun og meg til kvalitetsutvikling i grunnskolen, for å bruke på disse bonusskolene sine? Hun sier at hun er opptatt av dårlige skolebygg. Var det derfor hun foreslo å halvere den pakken som skulle hjelpe kommunene til å pusse opp skolebygg? Hun sier at hun er opptatt av økt handlefrihet i kommunene. Var det derfor den sittende regjeringen halverte veksten i kommuneøkonomien?

Så så vi i Aftenposten Aften i går at 40 skoler i Høyre-styrte Oslo må kutte i sine undervisningstilbud fordi man har så trang økonomi. En rektor sier at dette også går ut over den pedagogiske utviklingen, for man har ikke lenger råd til å drive på nye måter – man må drive på mer gammeldags vis. Statsråden viser til de forsøkene som Stoltenberg-regjeringen fikk gjennomført. Der er forutsetningen at ressursene skal opprettholdes. Nå kuttes det. Ett eneste sted plusses det på – det er i de private skolene. De 1 1/2 pst. som går i private skoler, får 400 mill. kr mer, mens det for de 98,5 andre prosentene må kuttes.

Statsråd Kristin Clemet: Nå har dette med privatskolene kommet opp mange ganger. Det er ikke noen satsing – det er en regelstyrt ordning som Stortinget har lagt til grunn, og enhver regjering som hadde sittet i kontorene, måtte fulgt de reglene, eller så måtte man endre reglene. Jeg kommer til å legge frem forslag om å endre finansieringen av privatskolene, endre finansieringssystemet. For det er ikke ideelt, det systemet vi har i dag, men det systemet vi har, gjør at man må følge reglene, og det at disse private skolene fikk mer, har sammenheng med at det ble brukt mer i de offentlige skolene. Det er imidlertid ikke kuttet i kvalitetsutvikling. Men vi har målrettet bruken av midlene på en del måter, bl.a. har vi satset mye mer på etter- og videreutdanning av lærere. Da jeg kom inn i departementet, fikk jeg vite at disse kvalitetsutviklingsmidlene for det første ikke ble brukt målrettet, og for det andre faktisk ikke ble brukt opp. Jeg sørger for at midlene blir brukt opp, fordi de blir brukt målrettet der vi trenger en innsats, f.eks. når det gjelder etter- og videreutdanning av lærere i norsk og matematikk.

Så når det vises til medieoppslag: Jeg blir ikke forundret om Giske fører politikk på bakgrunn av medieoppslag, men det medieoppslaget om Oslo-skolen i går er jo forunderlig, for Oslo kommune er jo en kommune hvor det er vekst i skolebudsjettene, så vidt jeg erindrer, på 250 mill. kr, i tillegg til lønns- og prisstigning. Da å forholde seg til et oppslag hvor Utdanningsforbundet har sjekket hvor det kuttes uten å sjekke hvor det satses mer, er vel et litt dårlig grunnlag for å føre politikk.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Karin S. Woldseth (FrP): Jeg har et spørsmål til kulturministeren.

Konvensjonen for vern av kultureiendom i væpnet konflikt, Haag-konvensjonen, ble vedtatt i Haag i mai 1954. Haagkonvensjonen trådte i kraft i august 1956. UNESCOs konvensjon om vern av verdens kultur- og naturarv ble vedtatt i november 1972 av UNESCOs generalkonferanse i Paris, og UNESCO-konvensjonen ble ratifisert av Norge 12. mai 1977. Begge konvensjoner er bindende for Norge.

Haag-konvensjonen fastsetter at det er sterke begrensninger for plassering av forsvarsanlegg i nærheten av kulturminner. Riksantikvaren, som har et ansvar for Norges etterlevelse av konvensjonen, har gått imot plassering av Forsvarets overkommando på Akershus festning. Riksantikvaren har gitt uttrykk for at han primært ønsker annen lokalisering. Hvordan vil statsråden sikre Akershus festning hvis Forsvarets overkommando blir flyttet dit?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Dette er ei spørsmålsstilling som faktisk ikkje ligg på mitt bord, så eg føreslår at den statsråden som har ansvaret for saka, får lov til å svara, nemleg Kristin Krohn Devold.

Presidenten: Det er det opp til statsrådene å bestemme. Men tiden går.

Statsråd Kristin Krohn Devold: Jeg skal svare fort. Haag-konvensjonen gjelder selvfølgelig for denne regjeringen. Haag-konvensjonen og alle andre internasjonale konvensjoner av den typen forvaltes av Utenriksdepartementet. Utenriksdepartementet har foretatt en vurdering av tomta for nybygg på Akershus i forhold til Haag-konvensjonen og kommet fram til at den ikke er i strid med Haag-konvensjonen. Når det er sagt, kan jeg også legge til at nåværende lokalisering av Forsvarsdepartementet faktisk er mer problematisk i forhold til Haag-konvensjonen enn den tomta som er funnet for nybygg.

Jeg vil dessuten si at den dialogen som er mellom Forsvarsdepartementet og Riksantikvaren, er særdeles god. Man har tatt seg svært god tid med å planlegge dette nybygget nettopp for å kunne ha en så tett dialog med Riksantikvaren som mulig. For hele hensikten bak en lokalisering på Akershus er å slå to fluer i en smekk ved både å ha et nytt integrert forsvarsdepartement der den militære ledelsen og den politiske ledelsen sitter i samme hus, og å ta vare på de gamle bygningene på Akershus. Riksantikvaren har vært enig med meg om én ting spesielt, nemlig at nettopp fordi Forsvaret i dag er de som benytter seg av bygningene av Akershus, vil det være en mye større trussel mot bygningene på Akershus at Forsvaret trekker seg ut enn at Forsvaret er der og tar vare på bygningene og tar vare på hele Akershus-området, slik det fortjener, med de kulturhistoriske verdier som ligger der. Selve denne saken som det er referert til, blir grundig konsekvensutredet, og det blir en reguleringsplan for byggeprosjektet som skal ut på en offentlig høring. Vi gjør alt vi kan for å sikre at alle de problemer som kan dukke opp, blir ivaretatt på en god måte. Det er også bakgrunnen for at Forsvarsdepartementet har besluttet at det integrerte nye forsvarsdepartementet skal flytte inn i eksisterende lokaler på Akershus, for at den andre saken, nybyggsaken, skal kunne ta den nødvendige tid.

Karin S. Woldseth (FrP): Jeg takker statsråden for svaret.

Jeg må si det er litt påfallende at kulturministeren ikke vil gå inn i denne saken, i og med at det også gjelder relevant kulturminnevern. Når så er sagt, vil jeg også vise til tilfeller i Afghanistan og i den pågående konflikten i Irak, hvor kulturminner ligger nær militære installasjoner, og hvor dette får konsekvenser. Vi vet også at på grunn av sterke ønsker fra Forsvarsdepartementet om plassering av Forsvarets overkommando på Akershus festning, har Riksantikvaren tatt opp en dialog. Vi er også kjent med at det er en god dialog, og at Forsvaret har redusert byggevolumet sitt noe for å tilfredsstille Riksantikvarens arkitektoniske form og materialbruk. Hvordan vil statsråden sikre kulturverdiene på Akershus festning ved plassering av militære installasjoner?

Statsråd Kristin Krohn Devold: Jeg er veldig glad for dette spørsmålet. I min fortid har jeg vært kommunalråd for byutvikling i Oslo, og mitt hjerte brenner veldig sterkt for de kulturhistoriske verdiene vi har i denne byen. Jeg ble av Fremskrittspartiet den gang karakterisert som en ren SV-er. I dette tilfellet tror jeg det kan betraktes som ros.

Hele poenget med å ta vare på Akershus-området er at her ligger Oslos røtter. Her har vi de tre forsvarsmuseene våre. Her har vi Institutt for forsvarsstudier. Vi har Skolesenteret, Stabsskolen, Forsvarets høgskole, og vi har en rekke kulturarrangement. Alt dette ønsker vi å bringe sammen, og vi ønsker å sikre vedlikeholdet av disse fantastiske bygningene, og det gjør vi bare hvis Forsvaret opprettholder sin tilstedeværelse der. Haag-konvensjonen er vi meget interessert i å rette oss etter, og jeg sa i sted at nåværende plassering er faktisk mer problematisk enn den nye. Så vil jeg bare håper at alle som er opptatt av disse kulturhistoriske bygningene, nå kan begynne å engasjere seg i alt det vi kan få til med den nye lokaliseringen, ikke minst økt synliggjøring for Oslos befolkning.

Presidenten: Det blir to oppfølgingsspørsmål – først Per Ove Width.

Per Ove Width (FrP): I motsetning til statsråden er ikke jeg like sikker på at dette nybygget på Akershus vil være positivt for Akershus.

Den 10. mars skrev jeg et brev til statsråden hvor jeg bad om en tilbakemelding, som jeg ikke har fått ennå, og hvor jeg viser til en vedlagt avtale mellom staten v/ Forsvarsdepartementet og Oslo kommune som tilsier at det ikke er lov å føre opp nybygg eller gjøre forandringer på Akershus. Det kunne være interessant å høre om statsråden har noe å si til det i dag. I tilfelle det er riktig, har Stortinget gjort et feil vedtak.

For øvrig mener Fremskrittspartiet at samlokalisering på Akershus i stedet for Huseby er et meningsløst foretakende. Det er pekt på fra enkelte hold og ikke minst fra Forsvarets største fagforening, Befalets Fellesorganisasjon, at det er en kjempesprekk i forbindelse med utbyggingen på Akershus, og at det ikke dreier seg om ½ milliard kr, men om 1½ milliard kr. Da vil det være helt meningsløst å foreta seg noe.

Statsråd Kristin Krohn Devold: Jeg vil først si at svaret på det spørsmålet jeg har fått fra representanten Width, ble sendt på faks i går tilbake til Width, så da må det ligge et eller annet sted her i huset. Hvis ikke skal du få en kopi av meg etterpå.

For øvrig vil jeg takke for det spørsmålet som ble reist skriftlig, og nå gjentatt muntlig, knyttet til denne avtalen med Oslo kommune. Her er realitetene at det har funnet sted en rekke avvik fra denne avtalen siden den ble inngått som en rammeavtale i 1967. Derfor har byråden for nærings- og byutvikling i Oslo kommune og Forsvarsdepartementet i et møte blitt enige om å foreta en nærmere avklaring av hele spørsmålet rundt avtalen, herunder også hvorvidt den bør endres eller opphøre. Ingenting i kontakten mellom nærings- og byutviklingsbyråden og Forsvarsdepartementet tyder på at det er problemstillinger knyttet til denne avtalen som er til hinder for å realisere det nye bygget.

Så til tallene: Jeg har ikke mer taletid nå, men jeg kan bare si at det tyder på at også BFO trenger lite grann mer matematikkopplæring.

Presidenten: Leif Lund – til oppfølgingsspørsmål.

Leif Lund (A): Da Arbeiderpartiet og regjeringspartiene ble enige om det forsvarspolitiske forliket i vårsesjonen i fjor, var integrert departement et av områdene vi ble enige om. Arbeiderpartiet var tilfreds med det da, og vi er tilfreds med at statsråden nå forsikrer Stortinget om at kostnadene for bygget ikke avviker nevneverdig fra det som det tidligere ble informert om.

Jeg forventer at statsråden framover vil holde Stortinget orientert ikke bare om de økonomiske sidene ved integrert departement, men også om andre forhold, herunder de ansattes deltakelse i omorganiseringsprosessen og de organisatoriske utfordringer knyttet til de store organisasjonsendringer som Forsvaret nå holder på med.

Statsråd Kristin Krohn Devold: Jeg synes Leif Lund her peker på noe veldig viktig. Med de enormt dramatiske omorganiseringer Forsvaret går igjennom, er kontakten med fagforeningene uhyre viktig, at alle prosesser skjer i åpenhet, og at det informeres. Det er klart at å gå ned 5 000 mann i bemanning og halvere forsvarsledelsen i antall, skjer ikke smertefritt. Stortinget har vedtatt det. Vi følger lojalt opp.

Men det er ikke riktig at kostnadsrammene for det nye bygget sprekker. Tvert imot, det jeg svarte komiteen i juni i fjor, var at dette lå innenfor en økonomisk ramme på 515 mill. kr med 80 pst. sikkerhet, dvs. 530 mill. 2003-kroner. De anslagene vi har i dag, avviker ikke noe vesentlig fra dette. Men jeg vil gjenta at det er anslag, for her har vi rutiner for kvalitetssikring eksternt og en rekke slike forhold som skal være gjennomført før man sender det til beslutning til Stortinget. Det er grunnen til at vi flytter inn i eksisterende midlertidige lokaler. Det har nesten ingen kostnader, og så får vi ha den saksbehandlingen vi trenger, med hensyn til det nye bygget, ved at det kommer en egen sak til Stortinget til høsten.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Rune J. Skjælaaen (Sp): Jeg vil stille et spørsmål til kirkeministeren.

Kirken er viktig for svært mange mennesker i vårt land. Det ser vi når mennesker samles til gudstjeneste rundt ord og sakrament og til kirkelige handlinger i både glede og sorg. Vi er mange som ønsker denne åpne og inkluderende folkekirken, og er glad for at mange mennesker kjenner et eierforhold til sin lokale kirke.

Kirkemøtet i fjor høst var usedvanlig tydelig da det uttalte seg om Kirkens økonomi, og understreket sammenhengen mellom kommuneøkonomi og Kirkens økonomi. Om lag 70 pst. av Kirkens budsjett er kommunale midler. Jeg vil rette oppmerksomheten mot kirkebyggene og spørre: Hvilken langsiktig strategi har Regjeringen for å stoppe det forfallet som preger mange av landets kirkebygg?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg har òg fått med meg at det er ein del manglar ved kyrkjebygga rundt omkring, og av og til når eg les aviser og høyrer ein del kommentarar herifrå, har eg inntrykk av at kyrkjene begynte å flassa i oktober i fjor, og at før det har alt vore berre bra.

No er det blitt gjort eit skikkeleg arbeid med å få klarlagt kor store summar vi snakkar om når det gjeld å ta vare på dei verneverdige kyrkjene vi har. Riksantikvaren seier at det er ubetalte oppgåver her på nærare 3 milliardar kr, kanskje endå meir. Difor må vi setja oss ned og tenkja: Kva skal vi gjera for å få dette til? Det som er sørgjeleg, er at det å ta vare på kyrkjene eigentleg er kommunane sitt ansvar. Kommunane har til dels gjort det, til dels ikkje – heller ikkje i gode økonomiske tider. Difor må vi faktisk setja oss ned og tenkja over kva vi skal gjera for å få kommunane til å ta det ansvaret. Staten må nok òg sjå på korleis ein skal verna enkelte spesielle kyrkjer for å ta vare på dei. Men eg ynskjer eit system der vi ikkje tek frå kommunane det ansvaret dei har for å halda kyrkjene sine i hevd.

Vi må koma tilbake med ein plan. Han er ikkje konkret enno, for det er ikkje så veldig lenge sidan eg fekk tala på bordet i forhold til kor store manglane er. Så får vi ta ein dialog med Stortinget om korleis vi i fellesskap skal klara å ta vare på dei kyrkjebygga vi har.

Rune J. Skjælaaen (Sp): Riksantikvaren anslår at 750 kirker har et behov på ca. 3,5 milliarder kr. Så har vi mellom 900 og 1 000 kirker til, der man anslår et vedlikeholdsbehov på 4 milliarder kr for å stoppe den akselererende ødeleggelsen av disse. Det er formidable tall.

Jeg mener heller ikke at kirkene begynte å flasse i fjor, og jeg ønsker ikke på noen måte å legge all skyld på Regjeringen, selv om kommuneøkonomien faktisk er blitt vanskeligere de to siste årene enn den har vært på mange år. Det er ikke poenget. Jeg stiller spørsmålet, for jeg antar at det opptar kirkeministeren: Hvordan tenker man seg langsiktig at denne formidable oppgaven skal kunne løses?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Eg kan ikkje gi noko konkret svar på det i dag, for eg har nyss starta det arbeidet. Vi har ikkje drøfta det i Regjeringa enno. Men når vi er ferdige med arbeidet, kjem vi tilbake til Stortinget.

At vi er nøydde til å tenkja langsiktig, er eg heilt samd med representanten i. Eg håpar at vi kan få ein dialog med Stortinget om korleis vi skal leggja til rette for at desse kyrkjene skal bli tekne vare på. Eg er, som sagt, ikkje ferdig med jobben, og difor kan eg ikkje gi representanten nokon langsiktig plan i dag.

Presidenten: Det blir oppfølgingsspørsmål – Magnhild Meltveit Kleppa.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Dersom Regjeringa vil velja å styrkja Kyrkja, både med omsyn til bygg og når det gjeld dei kutta i bemanninga som kommunane no er nøydde til å gjera, og som lokalt går ut over Kyrkja, må Regjeringa gjera nokre val. No viser deira eigne tal at dei som tente over 350 000 kr, fekk 6 000 kr i skattelette, mens dei som tener mindre og minst, fekk nokre hundrelappar.

Så veit eg at statsråden er sår over 20 mill. kr som vart kutta til fellesråda. Det gjorde partia som hadde fleire milliardar kroner til kommunane, der fellesråda totalt ville hatt meir. Vil statsråden no prioritera fellesskapen framover? Vil ho engasjera seg for eldre, skular og kyrkjer, eller vil ho stø opp om Høgre si varsling om ytterlegare 14 milliardar kr i skattelette?

Presidenten: Presidenten synes man har lett for å bevege seg bort fra hovedspørsmålet, men det er relevant likevel, så vær så god, statsråd Svarstad Haugland.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: No hadde ikkje eg tenkt å nemna desse 20 millionane som Magnhild Meltveit Kleppa var med på å kutta denne gongen, men sidan ho no gjorde det sjølv, var det òg eit val for Senterpartiet: Skal vi gå inn for å halda på dei, fordi vi ikkje får fleirtal for våre milliardar i kommuneøkonomien? Det fekk ikkje Senterpartiet, og det trur eg for så vidt Magnhild Meltveit Kleppa visste om at dei heller ikkje kom til å få. Så det var eit val Senterpartiet òg gjorde.

Det som eg er glad for i forhold til den debatten som vi no har hatt om kyrkjeøkonomien, er at vi har fått ei forståing i heile Stortinget om at dette er viktig. Eg trur òg at kommuneøkonomien er viktig her. Difor har ein del av mine siste utspel vore om at vi prioriterer kommuneøkonomien. Så får vi koma til budsjetta som vi legg fram, der ein vil sjå tala sin klare tale. Å trekkja heile kommuneøkonomien inn i ein spontanspørjetime trur eg ikkje vi skal gjera, men eg trur at dei fleste oppfattar prioriteringa frå Kristeleg Folkeparti i forhold til budsjettet for neste år.

Presidenten: Carl I. Hagen – til oppfølgingsspørsmål.

Carl I. Hagen (FrP): Signalene fra næringslivet og byggeindustrien om dagen er meget nedslående. Det er en vekst i arbeidsledigheten, også i byggebransjen. Ville det ikke da være fornuftig om statsråden fremskyndet sin vurdering av å komme med ekstraordinære statlige tilskudd til vedlikehold av kirkebygninger, ikke direkte til kommunene, men som en statlig direkte tilskuddsordning til vedlikehold av våre kirker? Ville det ikke være naturlig at dette tas opp i forbindelse med Regjeringens drøftelser om revidert nasjonalbudsjett, fordi det faktisk er nå vi har ledige ressurser til å foreta vedlikeholdsarbeid. Staten har, som alle vet, godt med penger. Da er det bedre at bygningsarbeidere bl.a. også kan vedlikeholde kirker i tillegg til skolebygninger og annet, fremfor passivt å motta ledighetstrygd.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland: Poenget frå Carl I. Hagen er ganske klart, og eg trur Regjeringa kjem til å gripa tak i ein del av desse problemstillingane i revidert nasjonalbudsjett, for vi er òg opptekne av arbeidsløysa. Kvar byggjebransjen eventuelt skal setja i gang, blir ein diskusjon. Svaret kjem når revidert blir lagt fram. Men vi er ikkje frå departementets side ferdige enno når det gjeld korleis vi skal leggja opp dette med byggjebransjen i forhold til kyrkjebygga våre. Eg trur vi treng noko meir tid på det. Men eg reknar med at det som blir lagt fram i revidert, vil visa at vi ynskjer å satsa på byggjebransjesektoren i forhold til arbeidsløysa, utan at eg kan vera noko meir konkret no.

Presidenten: Tiden for den muntlige spørretimen er omme. Vi går over til den ordinære spørretimen.