Presidenten: Etter ønske fra kontroll- og konstitusjonskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter til hver gruppe og 10 minutter til medlemmer av Regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten ut over den fordelte taletiden, får en taletid på inntil tre minutter.

– Dette anses vedtatt.

Modulf Aukan (KrF) (ordførar for saka):Innstillinga vi behandlar i dag, om St.meld. nr. 4 for 2002-2003, dreier seg om Regjeringa si oppfølging av oppmodings- og utgreiingsvedtak frå Stortinget frå førre stortingssesjon.

I førre stortingssesjon vart det gjort 140 oppmodingsvedtak og ikkje noko utgreiingsvedtak. Hittil i den inneverande stortingssesjonen har det vorte gjort 135 slike oppmodingsvedtak her i salen. Vi kan altså slå fast at talet på oppmodingsvedtak er på det same høge nivået som det som har vore vanleg dei tre–fire siste åra.

Prinsippet for oppmodingsvedtak er klart. Det er ei politisk oppmoding frå stortingsfleirtalet og såleis ein politisk marsjordre frå Stortinget til Regjeringa.

Oppmodingsvedtak er ein politisk reiskap som har vorte og vert skipa og forma gradvis, gjennom utviklinga av konstitusjonell sedvane. Oppmodingsvedtaka kan sjåast på som ei relativt «mjuk form for instruks», samanlikna med meir formelle reglar og instruksar for Regjeringa gjennom lovvedtak, budsjettvedtak, løyvingsreglement, Stortingets forretningsorden osb.

Hovudregelen for korleis Regjeringa skal halda seg til oppmodingsvedtak, skal det ikkje vera nokon tvil om: Dei skal følgjast opp etter Stortinget sine føresetnader og innan dei fristane Stortinget har sett i vedtaka.

Dette er heile komiteen samd om. Og sjølv om komiteen har delt seg i eit fleirtal og eit mindretal i måten dette er omtalt på, må vi ikkje gjere skilnadene større enn dei reelt sett er.

Vi som utgjer mindretalet i komiteen på dette punktet, Høgre og Kristeleg Folkeparti, har vist til at dette er ein hovudregel. Vi har òg vist til ein del atterhald som må takast, og som det er lang praksis for vert tekne av ulike regjeringar, uansett parti.

For det første er ein god del av oppmodingsvedtaka uklart formulerte. Eg viser her til at denne observasjonen også er gjord av eit samrøystes Frøiland-utval. Utvalet uttaler også at

«den rettslige virkningen av Stortingets vedtak som hovedregel bør tolkes innskrenkende. Et vedtak bør ikke anses for å pålegge bestemte plikter med mindre det klart og tydelig fremgår av ordlyden og forhistorien at det er ment slik. Usikkerhet ved denne tolkningen bør ramme det flertall som har truffet vedtaket».

For det andre har ei rad av oppmodingsvedtaka økonomiske og administrative konsekvensar når dei skal følgjast opp, konsekvensar som verken Stortinget eller Regjeringa alltid har full oversikt over når vedtaket vert gjort. Det har derfor vore lang og fast praksis at Regjeringa skal koma attende til Stortinget i budsjettet med naudsynte løyvingar, gjerne saman med vurderingar av konsekvensane av vedtaket, t.d. når det gjeld eventuelt behov for lovendringar.

I nokre tilfelle har også vekslande regjeringar i lys av ein stram budsjettsituasjon valt ikkje å fremja naudsynte løyvingar for å gjennomføra eit tiltak, eventuelt utsett å fremja forslag til løyving. Stortingsfleirtalet har så langt sett ut til å akseptera dette som naudsynt for å få til heilskapen i politikken.

I merknadene frå fleirtalet, Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Arbeidarpartiet, ser det ut til at ein no vil gå bort frå å kunna gjera det slik. Ja, ikkje berre det, no vil ein endra prinsippa for kva som er tilstrekkeleg oppfølging med tilbakeverkande kraft – «midt i svevet», så å seia. Såleis meiner eg at ein del av kritikken opposisjonen har samla seg om i einskildsaker, kjem i eit noko underleg lys.

Personleg må eg seia at eg særleg undrar meg over dette når det gjeld Arbeidarpartiet. Dette partiet skulle ha erfaringar frå regjeringsposisjon i friskt minne. Ei rask gjennomlesing av dei to utgåvene av St.meld. nr. 4 som Stoltenberg-regjeringa la fram, viser vel også at det er ganske langt frå Arbeidarpartiets praksis i posisjon til Arbeidarpartiets lære og prinsipp i opposisjon. Det truverdsproblemet må det verte opp til Arbeidarpartiet å løysa sjølv.

Det viktige i denne saka, og som vi alle er samde om, er at det i alle tilfelle skal vera eksplisitt omtale og oppfølging av oppmodingsvedtaka. Dersom Regjeringa vel å utsetja gjennomføringa, eller foreslår å oppfylla intensjonane på ein noko annan måte, vil eg presisera at da må det visast både til oppmodingsvedtaket og til Regjeringa si oppfølging, slik at Stortinget eventuelt kan korrigera kursen. Og ser ein seg ikkje i stand til å følgja opp, vel, så kan Regjeringa fremja forslag til vedtak som opphevar det opphavlege vedtaket. Det er lov, og slik må det vera.

Eg vil òg nemna at ein samla komite viser til Frøiland-utvalet sin rapport, og til at vi snart skal ha denne rapporten til behandling i komiteen og i Stortinget. I denne samanhengen vonar eg vi kan drøfta oss enda nærmare saman, for å verta mest mogleg samde om kva for spelereglar som skal gjelda framover for tilhøvet mellom regjering og storting.

Eg vil òg kort illustrera nærmare prinsippa eg har nemnt så langt, ved å gå litt inn på nokre av sakene i innstillinga.

Lat meg først dra fram dei to vedtaka som gjeld Næringsdepartementet, der regjeringspartia i innstillinga har vist til at ein ville venta på saka om verkemiddelapparatet, som skulle koma frå Regjeringa. Saka, St.prp. nr. 51, vart lagd fram sist fredag, altså 28. mars, slik at det no er mogleg å seia litt meir om kva vi meiner om oppfølginga av desse vedtaka.

Vedtak nr. 435 er, etter det eg kan sjå, følgt opp i proposisjonen.

Men om vedtak nr. 430, om nye og landsdekkjande såkornfond, vil eg seia litt meir. Her ser det ut til at oppfølginga er utsett eller forseinka, og at Regjeringa vil koma tilbake med aktuelle forslag seinast i framlegget til statsbudsjett for 2004. Her burde Næringsdepartementet, om ein skulle gått heilt etter boka, både vist til vedtaket, informert klart om at oppfølginga var utsett, og gjeve ei tid for når oppfølginga ville skje.

På dette punktet veit eg, frå debatten om St.meld. nr. 4 i fjor, at statsministeren deler mi oppfatning. Så eg reknar med at statsministeren tek med seg dette signalet tilbake, slik at departementa innskjerpar at oppfølginga av oppmodingsvedtaka skal omtalast eksplisitt, seinast på den tida da dei skulle ha vore gjennomførte, og helst så tidleg som mogleg.

Dersom ein skulle ha følgt det nye prinsippet som opposisjonsfleirtalet i komiteen ønskjer å innføra, måtte Regjeringa også eventuelt ha fremja eit forslag om at vedtak 430 skulle opphevast, eller eventuelt eit anna, nytt forslag som forlengjer tidsfristen for oppfølginga. Men frå vår side meiner vi altså at ein tydeleg omtale av oppfølginga og forseinkinga ville ha vore tilstrekkeleg.

Så til spørsmålet om ei særskilt statleg toppfinansiering for ressurskrevjande brukarar, under Kommunal- og regionaldepartementet, vedtak nr. 53. Her uttaler faktisk opposisjonen at det ikkje eingong ville ha vore tilstrekkeleg ut frå deira innstramma forståing å fremja formelt forslag om eit års utsetjing i kommuneproposisjonen for 2003. Sidan dette, så langt eg kan sjå, står i motsetnad til den generelle merknaden om sakshandsaminga i slike saker, på side 2, vel eg å tolka dette som ein inkurie og legg til grunn at det er den generelle merknaden som skal gjelda.

I dette tilfellet har etter mitt syn Regjeringa gjort akkurat det ho skal gjera. Ho har vist til vedtaket i pkt. 7.1 i kommuneproposisjonen, og det er gjort tydeleg greie for kva Regjeringa vil gjera for å følgja saka opp. Her er det tale om ei sak som skal sendast på høyring, slik at løysinga vert eit år forseinka, og det vart orientert klart om dette. Det vart også sett av midlar til ei mellombels løysing i 2003.

Det er også heilt klart at Stortinget har teke denne informasjonen til seg, for i juni gjorde faktisk Stortinget eit nytt vedtak, som etter sitt innhald også opphevar det gamle, nemleg vedtak nr. 554, med stemmene til regjeringspartia og Framstegspartiet. Eg forstår derfor ikkje kva opposisjonen, og særleg Arbeidarpartiet og Framstegspartiet, ikkje er nøgd med når det gjeld prosessen omkring dette vedtaket.

Eg vil med dette tilrå forslaget til vedtak i innstillinga.

Jørgen Kosmo (A): Både framleggingen og behandlingen av hvordan Regjeringen har fulgt opp Stortingets anmodnings- og utredningsvedtak, er en viktig sak i et demokratisk perspektiv. Noe av styrken ved de nordiske demokratiene har vært at debattene og beslutningene som tas i de åpne fora, har vært oppfattet som reelle, konkrete og å skulle danne grunnlag for oppfølging. Det har gjort at folk flest har hatt stor tillit til at våre politiske institusjoner skulle være i stand til å fullføre de oppgaver som de er pålagt av befolkningen gjennom valg.

Og slik må det være. Alternativet til dette vil være at Stortinget vil kunne bli oppfattet som en resolusjonskverner, som fatter vedtak i – unnskyld at jeg sier det – hytt og pine, som det skulle være opp til forvaltningen og Regjeringen å beslutte om man skulle følge opp eller ikke. Skjer dette, vil det bety en forflatning av norsk politikk og på sikt føre til at vi taper tillit i befolkningen. Derfor påligger det Stortinget og Regjeringen et særskilt ansvar for at de utredninger og de vurderinger som skal ligge til grunn før man fatter vedtak, er så grundige at man føler seg rimelig sikker på at vedtakene ikke bare representerer et ønske fra et politisk flertall, men at det også er gjennomførbart.

I en situasjon med mindretallsregjeringer kan det selvsagt være slik, særlig når Regjeringens parlamentariske grunnlag ikke er klart nok gjennom avtaler i Stortinget, at man vil komme i en situasjon der Stortinget har større ambisjoner enn det Regjeringen føler seg i stand til å følge opp. Da er det viktig at Stortinget både innenfor sin forretningsorden og gjennom sin behandling sørger for at man ikke kaster seg på tilfeldige forslag til vedtak, f.eks. benkeforslag, men sørger for at som grunnlag for de vedtak som fattes, foreligger det en grundig behandling i komite, og at man har en oppfølging av denne behandlingen ved debatter i stortingssalen, der også Regjeringens medlemmer er til stede. Det skulle sikre at Regjeringen i forhold til enhver sak skulle ha rimelig grunn til å holde seg à jour med den politiske prosess, den politiske debatt, og være utmerket klar over realiteten i de enkelte forslag. Hvis Regjeringen er av den oppfatning at noen av de forslag som blir vedtatt i Stortinget, ikke burde vært vedtatt fordi de ikke er gjennomførbare, påligger det regjeringen og statsråden en plikt til i salen å varsle at disse ikke kan følges opp, med de konsekvenser det skal ha. I et parlamentarisk system og i et konstitusjonelt demokrati må det nesten være slik.

Så er det ikke umulig at det fra tid til annen hender at forutsetningene forandrer seg. Det kan være de økonomiske forutsetningene som gjelder i landet, eller vi kan ha andre forhold som endrer seg, som gjør at det tilnærmelsesvis vil være umulig å følge opp Stortingets vedtak fullt ut. Da er det min oppfatning at det påligger Regjeringen en plikt så raskt som mulig når den blir klar over at det er umulig å følge opp Stortingets vedtak, å komme tilbake til Stortinget med forslag til vedtak om endringer.

Jeg gjentar at jeg tror det er absolutt nødvendig i et demokrati som skal basere seg på valg og folkestyre, at befolkningen kan ha tillit til at de beslutninger som Stortinget tar, er reelle, og at de vil bli fulgt opp.

Så er det da spørsmål om på hvilken måte Regjeringen skal følge opp dette overfor Stortinget, og hvordan en skal gi tilbakemelding. Også opposisjonen innser at det fra tid til annen kan kreve noe lengre tid enn Stortinget har forutsatt, å få gjennomført vedtakene. Det tror jeg Stortinget vil ha alminnelig respekt for hvis man får en tilbakemelding på hvordan Regjeringen har tenkt at oppfølgingen skal skje. Men å unnlate å melde tilbake eller bare la forslagene gli, i et håp om at de kanskje forsvinner i den store glemmeboken, vil etter min mening være helt uakseptabelt. Derfor er det så viktig at Stortinget får dette dokumentet, ikke bare for egen del, men også for Regjeringens del, slik at man med jevne mellomrom i samarbeid med de komiteene vi har i Stortinget, kan få en innstilling fra kontroll- og konstitusjonskomiteen som tar stilling til de ulike forslagene.

Med disse generelle merknadene føler jeg ganske bestemt at det ikke er noe behov for å gå inn i de enkelte forslagene og merknadene som ligger i saken. Her er det forholdsvis klare flertallsmerknader som vi regner med blir fulgt opp.

Jeg ønsker også å avslutte med å si at Frøiland-utvalget har en omfattende diskusjon om anmodnings- og utredningsvedtakene. Stortinget vil forhåpentligvis i denne sesjon behandle oppfølgingen av Frøiland-utvalgets innstilling. Der vil vi på mer prinsipielt grunnlag gå gjennom de ulike aspekter som knytter seg til dette. Det jeg imidlertid er redd for, er at man søker prinsipielt å svekke anmodningsvedtakenes konstitusjonelle status. Det vil resultere i at Stortinget vil gjøre flere romertallsvedtak, og da oppnår man etter min mening det motsatte av det man ønsker. Det må ikke være noen tvil om at anmodningsvedtakene er en mild form for instruks til Regjeringen som forutsetningsvis skal følges opp. Jeg regner med at vi på dette grunnlag vil komme tilbake til en god del av de prinsipielle sidene ved anmodnings- og utredningsvedtakene i forbindelse med innstillingen fra Frøiland-utvalget.

Så helt avslutningsvis vil jeg anbefale det forslag til vedtak som er framsatt av kontroll- og konstitusjonskomiteen, og de flertallsmerknader som er bakgrunnen for innstillingen.

André Dahl (H): Hovedpoenget med at Stortinget fatter ulike vedtak, er naturlig nok å få gjennomført og realisert de mer eller mindre klare, realistiske målsettinger og tanker de ulike stortingsflertall til enhver tid måtte tenkes å ha. Den helt klare hovedregelen om hvordan Regjeringen skal forholde seg til anmodningsvedtakene, er det som nevnt ingen tvil om hos noen. De skal følges opp etter Stortingets forutsetninger og til de frister som Stortinget har satt. Dette er en helt logisk hovedregel og en helt nødvendig hovedregel i et demokrati som vårt, som også representanten Kosmo var inne på.

Overholdte løfter ser ikke akkurat ut til å være det som politikere forbindes mest med. Her er vi ved kjernen av hva dette handler om, respekt for politiske prosesser. Politikk er å ville, men først og fremst også å gjennomføre. Å gjennomføre reformer og forbedringer for folk flest er målet til alle partier når de vedtar sine programmer, når vi fatter vedtak om dette og hint her, og når ulike statsråder skal gjennomføre forslag de selv har fått flertall for, eller Stortinget av eget initiativ har fattet vedtak om. En enstemmig komite uttaler på side 2 i innstillingen:

«Komiteen viser til at departementet har fulgt opp komiteens merknader om at dersom det i den første meldingen som fremmes etter at et vedtak er gjort, opplyses at Regjeringen senere vil følge opp vedtaket, må det i den neste meldingen gis nærmere opplysninger om dette.»

Isolert, når man leser denne setningen, synes det som om en enstemmig komite er enig i at en noe mer fleksibel praksis enn den krystallklare hovedregelen som det legges opp til her, også bør foretrekkes for fremtiden, altså en videreføring av dagens praksis. Det har gode grunner for seg, som saksordfører var inne på.

Innledningsvis sa jeg at hovedpoenget med at Stortinget fatter ulike vedtak, naturlig nok er å få gjennomført og realisert de mer eller mindre klare og realistiske målsettinger og tanker de ulike stortingsflertall til enhver tid måtte tenkes å ha. Det er vel ikke til å underslå at verken storting eller regjering tradisjonelt har vært de beste spåmenn, i hvert fall ikke hurtigvarianten av dem, eller de beste til å komme med benkeforslag. Virkeligheten er som regel mer komplisert enn det som trykkes på papiret etter at komiteer i hui og hast avgir saker. Det gjenspeiles i at oppfølging av anmodningsvedtakene i møte med de menneskene og virksomhetene de omhandler, ikke like raskt og ukomplisert lar seg gjennomføre.

Dette har Arbeiderpartiet lagt til grunn helt frem til nå nylig. Jeg har et par eksempler som jeg har lyst til å be om en kommentar til, i den grad det er en endring av prinsipielt standpunkt fra Arbeiderpartiets side. Det er fra representanten Kosmos statsrådsperiode. Den 15. juni 2001 vedtok Stortinget å be Regjeringen «legge fram en plan om økt tilgang på arbeidskraft i forbindelse med statsbudsjettet for 2002». En slik plan ble aldri lagt frem, men det ble vist til at nasjonalbudsjettet burde gi Stortinget et godt informasjonsgrunnlag om Regjeringens arbeid for å øke tilgangen på arbeidskraft.

Samme dag, den 15. juni i 2001, bad Stortinget Regjeringen «legge frem en gjennomgang av hvordan kontakten mellom departement og konkurransetilsyn har vært praktisert og forslag til regelverk for denne kontakten for fremtiden i forbindelse med statsbudsjettet for 2002». I forslag til statsbudsjett ble det uttalt fra departementet at etter departementets oppfatning er det ikke behov for slike retningslinjer. For regjeringspartiene er for så vidt svarene her greie, for det er den praksis man hittil har fulgt. Men mitt spørsmål til representanten Kosmo er: Hva er det som materielt sett skiller disse to eksemplene på det som i dag ser ut til å være en manglende oppfølging av anmodningsvedtak, fra tidligere? Er det slik at Arbeiderpartiet har endret prinsipielt standpunkt, selv om man nå i tidligere innlegg sier at man ikke har gjort det, eller er det slik at man innrømmer at man kanskje kunne vært litt mer «on the edge» i 2001? Eller er det rett og slett slik at flertallsinnstillingen i dag er situasjonsbestemt?

Siri Hall Arnøy (SV): Gjennomgangen av stortingsmeldingen om anmodnings- og utredningsvedtak gir jo noen hver av oss en anledning til å gjøre seg visse refleksjoner over antallet vedtak Stortinget fatter og detaljgraden i disse vedtakene. Jeg har forståelse for, isolert sett, når man skal sitte og gjennomføre enkelte av disse vedtakene, at det av og til kan synes som at Stortinget har begitt seg ut på dypt vann. Men det er altså ikke, iallfall ikke innenfor vårt politiske system, noen høyere makter man kan påberope seg, enn dem som ligger i denne sal.

Jeg tror at det at Stortinget får en eksplisitt tilbakemelding på oppfølgingen av sine vedtak, eventuelt en eksplisitt forespørsel om et nytt vedtak hvis vedtaket ikke lar seg gjennomføre, også er helt nødvendig dersom Stortinget over tid skal fatte en form for og en mengde av anmodnings- og utredningsvedtak som faktisk er – skal vi si – passende og gjennomførbare. Vi finner også i denne stortingsmeldingen eksempler på at Regjeringen har gjort nettopp det, når man f.eks. fra Justisdepartementets side ber eksplisitt om et nytt vedtak om satser for fri rettshjelp når man ikke finner å ha budsjettrammer for det. Jeg tror ikke at denne praksisen burde være så vanskelig å følge opp.

Så er det noen vedtak der Stortinget kommer med tidsfrister. Da vil jeg vise til det som har vært sagt tidligere om at dersom Stortinget legger urealistiske premisser etter Regjeringens syn når vedtak fattes, er det helt nødvendig at Regjeringen sier fra om dette. Det er derfor, bl.a. i forhold til den saken som dreier seg om toppfinansiering for særlig ressurskrevende brukere, vi står inne for de merknadene vi har. Det blir litt problematisk når man først på dagen for fristen kommer tilbake og sier: Oi, beklager, men dette var dessverre ikke mulig. Det er klart det alltid vil være en vanskelig avveining å si når man egentlig innså at et vedtak ikke kunne gjennomføres. Det kan jo tenkes at man i god vilje har forsøkt helt til siste frist. Samtidig har jeg så stor tillit til Regjeringen og det apparatet de har til å hjelpe seg med, at jeg tror at man i rimelig tid er i stand til å se hvor det bærer hen, når det gjelder arbeidet med å gjennomføre et vedtak.

Vi kan diskutere fram og tilbake hva som har vært praksis. Jeg er imidlertid ikke i tvil om at praksis må være at et vedtak skal gjennomføres, eller at man skal fremme et forslag til nytt vedtak. Vi må ikke komme i den situasjonen at det finnes stortingsvedtak som ikke gjennomføres, og at det er greit. I så fall mener jeg at man ville bryte med en del av det jeg alltid har oppfattet er praksis i vårt parlamentariske system.

Statsminister Kjell Magne Bondevik: Jeg synes debatter om konstitusjonelle spørsmål og forholdet mellom storting og regjering er viktige og interessante. Jeg ønsker derfor også selv å si noen ord om dette.

Jeg kan med tilfredshet vise til at på de fleste punktene er det bred støtte til Regjeringens oppfølging av de forskjellige vedtak. Men jeg tror det er nyttig at enhver regjering har en årvåkenhet fra Stortingets side, og at en skal melde til Stortinget om hvordan en følger opp vedtak. Jeg er for min del helt enig i det representanten Kosmo sa i sitt innlegg om at anmodningsforslag skal respekteres og ikke gå i glemmeboken.

Stortingets forretningsorden fastsetter altså at Regjeringen skal legge fram en årlig melding om oppfølging av stortingsvedtak som inneholder en anmodning til Regjeringen, og om behandlingen av private forslag som er vedtatt oversendt Regjeringen til utredning og uttalelse. Denne bestemmelsen ble vedtatt så sent som i mai 1999, og dette er derfor en relativt ny ordning. Om rammene for den årlige meldingen het det i innstillingen som ledet fram til dette vedtaket:

«Meldingen forutsettes å inneholde forholdsvis kortfattede opplysninger om hva regjeringen har gjort og/eller har til hensikt å gjøre som følge av det enkelte vedtak. Mer omfattende politiske vurderinger, der vedtakene eventuelt også blir sett i sammenheng med regjeringens øvrige politikk, forutsettes vanligvis ikke lagt fram i disse meldingene, men i andre meldinger eller proposisjoner på vedkommende fagområde.»

Den årlige stortingsmeldingen om anmodnings- og utredningsvedtak utarbeides ved Statsministerens kontor og er basert på innhentede uttalelser fra de respektive fagdepartement. Den meldingen vi behandler i dag, er den tredje i sitt slag.

I de senere år har det, som også saksordføreren var inne på, vært fattet en stor mengde anmodningsvedtak. Dette er vedtak av svært ulik karakter. Noen dreier seg om prinsipielt viktige politiske saker og prioriteringer, noen er anmodninger om å utrede saker nærmere. Noen vedtak vil Regjeringen komme tilbake til med bevilgningsmessige oppfølginger, og noen vedtak er formet for detaljstyring av Regjeringen og er av mer forvaltningsmessig karakter. Jeg er enig i det som både saksordfører og representanten Kosmo var inne på: Det skal knyttes respekt til vedtak fattet av Stortinget. Det er jo et krav som går både til regjering og til Stortinget selv, til regjering i den forstand at det ikke skal herske noen tvil om at vedtak skal følges opp, og til Stortinget med krav om at forslag må gjennomtenkes og formuleres slik at de klart kan følges opp. I så måte er jeg også enig i det som representanten Kosmo vel indirekte var inne på, at en bør vise tilbakeholdenhet ved benkeforslag.

Med økte krav til tilbakemelding fra Regjeringen om hva som skjer med anmodningsvedtak, og i noen tilfeller også med forslag om omgjøring av tidligere vedtak – det skal jeg komme tilbake til – antar jeg at dette også vil bety en skjerpet årvåkenhet fra Stortingets side ved framsettelse av forslag.

La meg også gjøre det helt klart at det ikke skal herske noen tvil om en regjerings plikt til å følge opp stortingsvedtak. Hvis en regjering finner det umulig, får den gå tilbake til Stortinget og redegjøre for at dette finner regjeringen ikke mulig, og i så tilfelle eventuelt invitere Stortinget til å gjøre et nytt vedtak. Dermed blir det opp til Stortinget. Det må være tillatt, slik også saksordføreren understreket. Men jeg vil også understreke at det er en regjerings plikt å vurdere hvordan en skal følge opp et vedtak hvis dette ikke er konkret angitt av Stortinget selv. I så måte er det statsråden og Regjeringen som må vurdere dette.

I noen tilfeller inneholder et anmodningsvedtak tidspunkt for når noe skal gjøres. Dersom en regjering ikke finner det mulig å overholde en slik tidsfrist, bør Stortinget informeres om dette. Da har selvsagt Stortinget en anledning til å reagere. Jeg vil her i så måte spesielt peke på tilfeller der man blir bedt om å fremme lovforslag. Når det gjelder utarbeidelse av lovforslag, er det et spesielt krav til en grundig gjennomarbeidelse, en lovmessig, juridisk gjennomarbeidelse, og det er også krav til høringsprosesser. Disse må en regjering overholde. Hvis det kommer i kollisjon f.eks. med en tidsangivelse for Stortinget, må Stortinget gjøres oppmerksom på dette.

En del av anmodningsvedtakene Stortinget treffer, er ikke alltid like klare i sitt innhold. Det kan også til tider være vanskelig å fastslå rekkevidden av hva Stortinget har besluttet. Et anmodningsvedtak kan også være i strid med andre stortingsvedtak. For eksempel kan det være fattet vedtak som forutsetter utgifter, men uten at Stortinget har fulgt opp med bevilgningsvedtak som gir Regjeringen nødvendig hjemmel til å bruke penger til vedtaket, eller som med vedtak nr. 70 under 2.4.1 under Miljøverndepartementet, hvor Stortinget bad Regjeringen om å innføre en budsjetteknisk løsning som ville være i strid med Stortingets eget bevilgningsreglement dersom det skulle følges opp bokstavelig.

Når vedtaket ikke er klart, eller når vedtaket ikke er i overensstemmelse med andre stortingsvedtak, vil forståelsen av vedtaket måtte baseres på en fortolkning av Stortingets intensjon. Det er ikke gitt at det kan hevdes at Regjeringen ikke har fulgt opp en beslutning fra Stortinget, selv om oppfølgingen ikke er helt i samsvar med ordlyden i et anmodningsvedtak.

Problemet med uklare instrukser til Regjeringen er berørt i innstillingen fra Frøiland-utvalget, som bl.a. sier:

«... den rettslige virkningen av Stortingets vedtak som hovedregel bør tolkes innskrenkende. Et vedtak bør ikke anses for å pålegge bestemte plikter med mindre det klart og tydelig fremgår av ordlyden og forhistorien at det er ment slik. Usikkerhet ved denne tolkningen bør ramme det flertall som har truffet vedtaket, og som kunne valgt å uttrykke seg klarere. En slik presumpsjon for innskrenkende tolkning følger etter utvalgets oppfatning allerede av gjeldende rett, men fremstår som særlig naturlig og nødvendig på bakgrunn av den eksplosive økningen i antallet vedtak i den senere tid.»

Dette vil Stortinget få anledning til å komme tilbake til og drøfte senere i denne stortingsperioden.

Innstillingen vi behandler i dag, viser noe uenighet mellom flertallet og regjeringspartiene når det gjelder oppfølging av vedtak fra Regjeringens side. Men jeg vil tro – jeg mener også å ha fått det bekreftet etter de innlegg som er holdt nå – at uenigheten ikke er så stor når det kommer til stykke. Praksis til nå, under ulike regjeringer, har vært at det har vært gitt tilbakemelding til Stortinget på litt forskjellige måter. Vedtak følges f.eks. opp gjennom bevilgningsvedtak, gjennom framleggelse av meldinger og proposisjoner, gjennom oppnevning av utredningsutvalg og ved gjennomgang og vurdering av saker i ulike dokument til Stortinget.

Dersom en regjering av ulike årsaker ikke finner å kunne følge opp et stortingsvedtak, eller følger det opp på en annen måte eller på et annet tidspunkt enn det Stortinget har vedtatt, har det vanlige vært å omtale bakgrunnen for dette i en sak til Stortinget, f.eks. i en budsjettproposisjon. I noen tilfeller har det også vært fremmet forslag til vedtak for å omgjøre tidligere vedtak.

Hvis en regjering i statsbudsjettet f.eks. ikke finner å kunne foreslå en bevilgning som Stortinget tidligere har bedt om, og Stortinget så vedtar budsjettforslaget på nevnte område, er det min oppfatning at Stortinget gjennom dette budsjettvedtaket i realiteten har omgjort sitt tidligere vedtak. Det regner jeg også med er en forståelse en har i Stortinget.

For å oppsummere: Jeg ser fram til en videre debatt om dette og om andre konstitusjonelle spørsmål når Frøiland-utvalgets innstilling skal behandles. Jeg synes at det er bra at det skjerpes klarere inn at en regjering skal følge opp stortingsvedtak, at den skal melde tilbake til Stortinget hvordan det gjøres, og at en i tilfeller hvor en ikke finner å kunne følge opp intensjonen, eller ikke vil følge opp intensjonen, kan, som representanten Kosmo sa, si fra om det når saken behandles i Stortinget, eller man kan komme tilbake til Stortinget og foreslå en omgjøring av et vedtak, og så vil det være opp til Stortinget om en vil gjøre det eller ikke.

Når det gjelder hvordan et forslag følges opp av en regjering, vil det, hvis ikke det klart er angitt i vedtaket selv, måtte vurderes av vedkommende statsråd og regjering. Hvis det er angitt tidsfrister som en regjering ikke klarer å holde, bør Stortinget informeres om det, og Stortinget har da selvsagt også en mulighet til å reagere. Det må stilles særlig strenge krav til saksbehandling av forslag som går på framleggelse av lovforslag, fordi det der er helt bestemte krav til saksbehandling, høring osv.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.