Presidenten: Etter ønske fra kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene: Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det gjøres unntak fra forretningsordenens § 37 første ledd ved at det gis adgang til replikker, men slik at replikk og svar begrenses til ett minutts varighet hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre ettminuttsreplikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og fem ettminuttsreplikker etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Heikki Holmås (SV) (fung. ordfører for saken): Saken omhandler det som SV advarte mot ville komme til å skje allerede i forbindelse med behandlingen av dette årets statsbudsjett. Da advarte vi om at ledigheten kom til å stige, om at vi kom til å få en ledighet som førte til at flere mennesker kom til å gå ut i arbeidsløshet, og om at antall mennesker på uføretrygd, akkurat som forrige gang vi hadde høy arbeidsløshet, ville komme til å øke. Det er nemlig slik at hver gang vi har en arbeidsløshetstopp, fører det til en økning i den samlede mengde av folk som utstøtes permanent fra arbeidslivet.

Victor Norman har gjennom hele fjoråret bagatellisert økningen i arbeidsløsheten og sagt at det store problemet i årene som kommer, vil være at vi mangler folk, ikke at flere blir arbeidsløse, samtidig som det har vært kuttet i antall stillinger i Aetat, noe som vi har sett på med stor bekymring. Statsråden har ikke vist vilje, før i den senere tid, til å øke antall stillinger. Vi har alliert oss med de arbeidsløse. Vi har alliert oss med forskere. Vi har alliert oss med fagbevegelse og andre som har ropt et varsku.

Da arbeidsministeren la fram forslag om at det skulle komme 1 000 jobbklubber, mente vi at dette var for lite. Vi er veldig glad for at vi i dag har klart å samle flertall for å styrke Aetat betydelig, og at vi på denne måten kan klare å bekjempe arbeidsløsheten i løpet av året. Det er nemlig slik at arbeidsmarkedstiltak hjelper. I budsjettene de siste årene har det hver gang blitt lagt fram statistikk som viser at sjansene for å komme ut i jobb etter å ha vært på tiltak, er bortimot dobbelt så høye som sjansen man har når man ikke har vært på arbeidsmarkedstiltak. Derfor har vi alltid ment at det å sørge for at det finnes arbeidsmarkedstiltak nok til at folk ikke går ledige, i seg selv er et poeng.

Victor Norman har derimot sagt at det er viktig at vi ikke bare parkerer folk et sted. Og det er riktig. Det er ikke noe poeng i å parkere folk, men det er jo nettopp det man gjør hvis man ikke sørger for å holde folk i aktivitet. Vi vet av erfaring at det å sørge for at folk får rutinene som ligger i det å være i arbeidslivet, det å få kvalifiseringsprogrammer som sørger for at de kan komme ut i arbeidsmarkedet igjen, er av avgjørende betydning.

En annen påstand som har vært fremme, er at de menneskene som nå går ut i arbeidsløshet, i all hovedsak er mennesker som er høyt utdannet. Samtidig vet vi at det fremdeles er slik at halvparten av de menneskene som er arbeidsløse, mangler videregående skole. De er ikke faglærte arbeidere, og derfor er dette mennesker som i stor grad har behov for større kvalifikasjoner og større arbeidsevne.

Vi i SV har fremmet et helhetlig forslag, som vi har tatt opp i Dokument nr. 8:78, der vi sier at vi ikke kan forstå at det, i en situasjon der det i deler av arbeidsmarkedet er overflod av arbeidskraft, er mange mennesker som sies opp, f.eks. i deler av industrien vår, som knekkes i veldig stor grad, og hvor det er mange mennesker som går uten arbeid. I byggebransjen er det flere og flere som permitteres, og parallelt med dette har vi store uløste oppgaver. Da er det behov for, etter vår oppfatning, å sette inn mer penger på disse områdene.

Vi kan ikke forstå når det i noen deler av arbeidsmarkedet flommer over av ledige mennesker, at vi ikke kan sette disse ledige hendene i arbeid. Vi kan ikke forstå at det å sette ledige hender i arbeid skal kunne føre til at vi får økt press i økonomien. Vi mener at det er en slags form for østblokk-politikk, der man bruker ett virkemiddel for å gjøre noe med alle deler av samfunnet, helt uavhengig av hva slags behov som finnes. Det er å si at det eneste som hjelper for næringslivet nå, er skattelette for å øke lønnsomheten. Men det blir en helt feil politikk. Vi ser at det som trengs i deler av næringslivet, der det er mange mennesker som er ledige, er å sette inn penger på det området. Det kunne føre til at vi fikk flere i jobb, slik at man sørget for å løse viktige samfunnsoppgaver. Derfor trenger vi mer politikk, ikke mindre.

Vi skal ikke detaljplanlegge alt, men vi skal ha fornuft nok til å si at oppussing av skoler og bygging av gassferger og andre ting som er miljøvennlige, og å satse på miljøvennlig energi, ikke fører til at det blir kjempepågang etter kaféansatte i Oslo. Tvert imot kan det motsatte komme til å skje, nemlig at folk blir boende i hele landet og lar være å flytte til Oslo.

Vår oppfatning er derfor at skal vi klare å gjøre noe med den langsiktige utstøtingen fra arbeidslivet, skal vi klare å gjøre noe med arbeidsløsheten som bygger seg opp nå, er vi nødt til å gjøre flere ting på én gang. Vi er nødt til å dreie politikken vekk fra skattelette, som ikke treffer og sørger for at folk kommer seg i arbeid, dreie politikken over til å satse i de områdene av samfunnet der det både er ledig arbeidskraft, og der det finnes oppgaver som må løses. Da blir det å satse på en Aetat som skal være moderne, som skal kunne være tilpasset den enkelte bruker, og som skal være i stand til å løse de store oppgavene som ligger i det å kunne kvalifisere en voksende mengde arbeidsløse og en voksende mengde av folk som blir uføre, avgjørende å klare å få til. Til det trenger vi også en sterk Aetat. Aetat er noe av det som Regjeringen det siste året, siden Norman tiltrådte, har bygd ned når det gjelder ansatte. Men vi er heldigvis nå i ferd med å få en utvikling som går i motsatt retning. Dette er vi veldig glad for, og vi håper at den utviklingen vil fortsette. Vi håper at det samarbeidet vi nå kan få til for å møte arbeidsløsheten, kan fortsette, slik at vi kan få gjort noe med arbeidsløsheten i samfunnet vårt nå.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): SV er normalt ein god samarbeidspartnar i kampen mot aukande arbeidsløyse. SV og Arbeidarpartiet er einige om at igangsetting av tiltak, kompetansehevande tiltak, er eit godt verkemiddel for å få ledige inn att i arbeidsmarknaden. Derfor er det med undring at SV no slår seg saman med dei borgarlege partia og vedtek 1 500 tiltaksplassar færre enn det Arbeidarpartiet går inn for.

Dersom SV framleis meiner at eit høgt tiltaksnivå er eit godt verkemiddel, blir mitt spørsmål til representanten Holmås: Kvifor valde ikkje SV å stå saman med Arbeidarpartiet om ei skikkeleg satsing på tiltaksplassar?

Heikki Holmås (SV): Jeg er helt enig med Arbeiderpartiet i at det er viktig å satse på kampen mot arbeidsløshet. Det er det som ligger til grunn for hele denne proposisjonen. Men det er én ting jeg ikke skjønner med Arbeiderpartiet, og det er at Arbeiderpartiet er ekstremt opptatt av å sørge for å holde visse finansielle rammer i denne saken. I denne saken virker Arbeiderpartiet mer opptatt av å bruke penger på arbeidsløshetstiltak, å sette folk på tiltak, enn av å sette inn penger på nettopp opprustning av skolebygg, sosial boligbygging, satsing på jernbane og kollektivtrafikk. Men det er jo vår oppfatning. Vi har en samlet ramme som går langt utover den Arbeiderpartiet har, hvis vi ser på satsingen på infrastruktur, satsingen på å løse en del samfunnsoppgaver. Legger man det sammen med de tiltaksplassene vi har, er det summer som langt overstiger de summene som Arbeiderpartiet har vært villig til å sette inn. Derfor skjønner ikke jeg den form for regnskapsføring som Arbeiderpartiet legger opp til. Og hvis Arbeiderpartiet kan være med på å støtte en del av våre andre forslag, ville vi vært veldig glade.

Torbjørn Andersen (FrP): Lavere ledighet er ikke et spørsmål om økt antall ansatte i Aetat eller flere tiltaksplasser, men det handler om å investere, at det investeres og skapes nye konkurransedyktige og verdiskapende arbeidsplasser. Det må altså finnes og skapes jobber å gå til, slik at de ledige har noe å søke på.

Så kan man spørre: Hva slags næringspolitikk har SV? Hva slags skattepolitikk har SV? Her står representanten Holmås og sier at de står for mer skatt og flere avgifter på norske arbeidsplasser. Er dette virkelig god sysselsettingspolitikk? Man kan jo spørre: Hvor mange flere ledige ville vi hatt dersom vi skulle fått SVs skattepolitikk gjennomført i dette landet?

Heikki Holmås (SV): Til Torbjørn Andersen er det bare å si at da ville vi hatt mange færre ledige. Så er det altså ikke slik at Torbjørn Andersen har rett når han påstår at det å sette folk på tiltak er en dårlig investering. Norge har ligget vesentlig lavere på arbeidsløshetsstatistikken i forhold til bl.a. andre land i Europa. Det er mange grunner til det, men én av grunnene til at det er slik, er at vi i Norge mer enn andre steder alltid har sørget for bred utdanning og en arbeidsstyrke som har kunnet skifte arbeid. Man har på en måte fått påfyll av kunnskaper, noe som gjør at man kan tre inn i andre arbeidsplasser og på den måten være mer på lag med industrien og behovene som næringsliv og det offentlige har. Derfor har vi kunnet klare å holde en lavere arbeidsløshet, uten at man har hatt den samme inflasjonen som det man har hatt andre steder. Det har vært veldig positivt, og noe som vi har fått ros for i veldig mange sammenhenger.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Fyrst vil eg rosa SV for konstruktivt samarbeid for å få tiltak på plass og styrkt Aetat. Det er viktig at Aetat fungerer godt når fleire er avhengige av dei tenestene dei leverer. Kommunalkomiteen har jo også sagt at Aetat skal stilla opp på timen.

Det er også viktig at trygdeetat og eventuelt sosialteneste er tilgjengeleg og effektiv i møte med den som treng hjelp frå det offentlege, og det er sikkert SV einig i.

For at norske borgarar skulle sleppa å springa frå etat til etat, frå kontor til kontor, har Regjeringa foreslått å samordna Aetat, trygdeetaten og sosialtenestene. Regjeringa ville altså gje borgarane ein skranke, ei dør. Og så seier SV nei, og sender meldinga om SATS tilbake til Regjeringa. Det er for meg komplett uforståeleg. Dette skulle jo ha vore gjort for lenge sidan, eg trudde at dei fleste hadde erkjent det. Og kven vert taparane? Sjølvsagt dei arbeidsledige, sosialklientar og uføretrygda. Er det ikkje meininga at det skal vera samanheng i SV sin politikk? Har dei ikkje omsorg for dei som treng ein enklare kvardag?

Heikki Holmås (SV): Vi sendte denne meldingen tilbake igjen, og det er flere gode grunner til det. Vi har vært initiativtaker til og har hatt programfestet sammenslåing av disse etatene til én etat – det har vi ment ville være fornuftig. Jeg reagerte bl.a. på at det arbeidet som var gjennomført, ikke var godt nok lagt til rette for samarbeidet mellom kommunene og staten. Når kommunalkomiteen er ute og reiser, opplever vi at det som det klages på fra kommunene, er at samarbeidet mellom kommunene og staten ikke er på plass, ikke er godt nok klarlagt, at det ikke er godt nok sørget for at man kan gjennomføre det, slik at nettopp en god del av de menneskene som trenger det aller mest, nemlig folk som har behov for kvalifisering, som på en måte er helt på bunnen, og som i dag må få hjelp av sosialkontoret, kan komme inn og få den samme type hjelp. Vi er helt enige i prinsippet, og jeg er sikker på at vi kan klare å bli enige med Regjeringen på dette punktet seinere, men det som var lagt fram nå, var ikke godt nok.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Utviklinga i arbeidsmarknaden er og har i lengre tid no vore svært bekymringsfull. I dag opplever me at nær 100 000 personar står utan arbeid. Derfor er det skuffande at stortingsfleirtalet ikkje vil stø Arbeidarpartiet sitt framlegg om å opprette 5 000 nye tiltaksplassar. Dette hadde vore ei god handsrekking til alle dei som står i kø for å få arbeid. Dette kunne ha gitt god kvalifisering til fleire tusen ledige.

Min påstand er at Regjeringa gjer altfor lite for å møte den aukande arbeidsløysa. Både bemanninga på Aetat og tiltaksnivået har i lang tid vore altfor lågt. I tillegg fører denne regjeringa ein nærings- og industripolitikk som er altfor defensiv. Arbeidarpartiet har åtvara Regjeringa og stortingsfleirtalet fleire gonger det siste året. Politikken, utviklinga og retninga stiller Framstegspartiet seg bak.

Historia gjentek seg kvar einaste gong Høgre er i regjeringskorridorane. Da går det dårleg for industrien, og da går det dårleg for arbeidarane. Det er eit faktum at det i 2002 var det høgaste talet på konkursar nokosinne. Og det er eit faktum at 60–70 personar er blitt arbeidsledige for kvar dag denne regjeringa har hatt ansvaret. Dersom Regjeringa ville prioritere kampen mot arbeidsløysa, hadde dei gjort det, i staden for å dele raust ut store skattelettar.

Arbeidarpartiet meiner at me må ta meir i bruk naturressursane våre, gjennom auka foredling av fisken, ved å utvikle reiselivet og ved å ta i bruk naturgassen i Noreg. I tillegg er det behov for meir nyskaping og fleire nyetableringar. Det er berre dette som vil gje fleire nye arbeidsplassar i Noreg. Her kan staten medverke med betre utdaning, meir forsking og ikkje minst ved å bruke SND sine verkemiddel på ein meir aktiv og offensiv måte.

Andre verkemiddel er det me har til behandling i dag, nemleg arbeidsmarknadstiltak. Arbeidarpartiet meiner at dei må trappast betydeleg opp. Derfor foreslår me 5 000 nye tiltaksplassar dersom det skal monne. Når om lag 100 000 personar står utan arbeid, er dagens tal på tiltak på langt nær nok for å møte dei utfordringane som den aukande arbeidsløysa gjev. Me veit at tiltak har positiv verknad, og at det kvalifiserer til arbeid. Statistisk sentralbyrå sine analysar av ordinære tiltaksplassar i 2001 viste at 43 pst. av dei som var deltakarar på arbeidsmarknadstiltak, var i arbeid seks månader seinare. Av den gruppa som ikkje var på tiltak, hadde berre 27 pst. fått arbeid innanfor same tidsrommet.

I 1997 hadde me her i landet éin tiltaksplass pr. tre ledige. I dag er nivået éin tiltaksplass pr. åtte ledige. Derfor er eg mest skuffa over at SV og Senterpartiet er så defensive her. I staden for å stå saman med Arbeidarpartiet om ei skikkeleg satsing går dei altså saman med regjeringspartia og Framstegspartiet og legg seg på eit nivå på 1 500 plassar mindre enn det Arbeidarpartiet foreslår.

I dagens økonomiske politikk ser me enkelte positive trekk. Renta går ned, og kronekursen likeins. Problemet er berre at dette skjer samtidig med at arbeidsløysa stig kraftig. Eg trur ikkje eg tar munnen for full når eg vil hevde at ei av årsakene til rentenedgangen og til at kronekursen går ned, er at arbeidsløysa stig. Og dersom regjeringspartia skal ta æra for lågare rente, ja, da må dei òg ta «æra» for den stigande arbeidsløysa.

No ser me i tillegg aukande arbeidsløyse blant grupper som arbeider i skular, og grupper som har omsorgsoppgåver i kommunane. Arbeidsløysa her – innanfor helse, omsorg, pleie og undervisning – heng nøye saman med den sveltefôringa av kommunane som regjeringspartia og Framstegspartiet står for. Eg oppfattar dette som ein vilja politikk, som etter mitt skjønn er heilt uakseptabelt.

Til slutt: Me støttar det forslaget som går på tryggleikstiltak i samband med Kongehuset. Og så vil eg ta opp forslaget frå mindretalet i innstillinga.

Presidenten: Representanten Sigvald Oppebøen Hansen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Kari Lise Holmberg (H): Jeg vil minne Arbeiderpartiet om at alt har en forhistorie. Vår regjering fører en aktiv næringspolitikk, og målet er ikke bare å sikre, men også å skape, arbeidsplasser. Det viktigste vi kan gjøre for å bekjempe ledigheten, er å fjerne årsakene. Da må kostnadene ned og rammebetingelsene forbedres.

Regjeringen har ført en ansvarlig økonomisk politikk og bidratt til historisk store skatte- og avgiftslettelser for norske bedrifter. I år er renten satt ned tre ganger, og kronekursen har sunket med om lag 10 pst. siden nyttår. Regjeringens politikk virker.

Det er forunderlig at et parti med så lang regjeringserfaring som Arbeiderpartiet utelukkende konsentrerer seg om tiltaksplasser og ikke evner å sette inn langsiktige og varige tiltak som kan fjerne årsakene til ledigheten. For hvordan vil Arbeiderpartiet bidra til å skape og bevare arbeidsplasser når partiet samtidig øker de offentlige budsjettene og ved skatteskjerpelser har forverret næringslivets rammebetingelser?

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Eg har lyst til å starte med å minne representanten Holmberg om den utviklinga som har skjedd i løpet av det siste året. Me har fått 30 pst. auke i arbeidsløysa i løpet av dei siste åra. Det er 17 000 menneske under 25 år som er utan arbeid, og arbeidsløysa blant dei langtidsledige har auka med heile 42 pst. frå mars 2002 til mars 2003.

No er det slik at Arbeidarpartiet i tillegg til å foreslå auke i talet på tiltaksplassar har lagt fram ei pakke som skal vere ei tiltakspakke mot aukande arbeidsløyse, og ei pakke som går på å vareta konkurranseutsett industri. Det er straksløysingar som me allereie i revidert budsjett vil kome tilbake til, og det er langsiktige tiltak for næringslivet som me skal behandle i samband med statsbudsjettet for neste år. Så Arbeidarpartiet tek denne situasjonen veldig alvorleg.

Per Sandberg (FrP): Det er utrolig hvor fort kua glemmer at den har vært kalv. Økningen i arbeidsledigheten startet med basis i et arbeiderpartibudsjett – det er det faktiske forhold.

Men det var ikke det jeg skulle ta opp. Jeg vil gjerne utfordre Oppebøen Hansen på et utspill som kommer stadig vekk fra Arbeiderpartiet. Særlig Stoltenberg har en evne til å si at Regjeringen sammen med Fremskrittspartiet har sviktet i kampen mot arbeidsledigheten – fordi vi har fjernet feriepenger til arbeidsledige, fordi vi har innført karensdager for arbeidsledige, fordi vi har redusert støtteperioden for langtidsledige fra tre til to år. Så er mitt spørsmål: Hva har det med kampen mot arbeidsledighet å gjøre? Med all respekt, dette er tiltak for de arbeidsledige – ja, det er jeg enig i. Men hva har det med kampen mot arbeidsledighet å gjøre? Dette er en kamp for de arbeidsledige – ja. Men å skape arbeidsplasser, kampen mot ytterligere arbeidsledighet, hva har det med dette å gjøre?

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Kampen mot arbeidsløysa dreier seg om mykje meir enn om kva slags dagpengeordning me skal ha, men det er eitt av elementa som går på å svekkje grunnlaget for dei som er så uheldige å hamne i arbeidsløysekøen. Men kva er det Framstegspartiet gjer? Jau, dei prøver å vri seg unna ansvaret kvar einaste gong. To gonger no har dei støtta Regjeringas forslag til statsbudsjett. Det betyr at Framstegspartiet støttar Regjeringas økonomiske politikk. I tillegg har dei altså vore med på å gjere situasjonen verre for dei arbeidsledige. Dei har kutta i Aetat, dei har vore med på å redusere dagpengeordninga, og i tillegg meiner Framstegspartiet at det skal vere mogleg å byggje seg ut av problema på arbeidsmarknaden, bl.a. ved å pøse på med fleire oljekroner. Det er kortsiktige tiltak, og det vil skape press i økonomien, som i neste omgang vil influere på inflasjonen.

Heikki Holmås (SV): Jeg tenkte bare jeg skulle minne Sigvald Oppebøen Hansen på at vi senest i statsbudsjettet stod sammen om nøyaktig de samme rammene for både tiltaksplasser og for satsing på Aetat. Da var vi skjønt enige. Nå er vi altså i en situasjon der arbeidsløsheten stiger, og der vi mener at prioriteringen må være først å styrke Aetat og styrke tiltaksplassene for folk. Da vil vi få til en økning på 185 mill. kr i forhold til det Regjeringen først la fram. Arbeiderpartiet ligger 114 mill. kr over dette, men vi synes det er viktigere å prioritere nå å sette i gang en del prosjekter som vil gi folk arbeid. Det er klart at når det går ledige bygningsarbeidere, er det ikke da mer fornuftig å sette dem i gang med å reparere skolebygg, med å bygge sosiale utleieboliger, enn det er å sette dem på tiltak? Er ikke det noe som Sigvald Oppebøen Hansen vil være enig i, og ligger det penger i størrelsesorden det vi har foreslått, inne i forhold til det Arbeiderpartiet kommer til å foreslå i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett?

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Eg er einig med representanten Holmås i at det er viktig å gjere fleire ting samtidig, både av kortsiktig art og av langsiktig art. SVs representant seier at me stod saman i samband med statsbudsjettet for 2003 når det gjaldt innsatsen overfor ledige, bl.a. når det gjaldt tiltaksplassar. Derfor har eg kritisert SV for at ikkje dei ville opp på same nivået som Arbeidarpartiet foreslo, altså 5 000 nye tiltaksplassar.

I går la Arbeidarpartiet fram eit forslag her i salen, ei tiltakspakke mot aukande arbeidsløyse og mot nedbygging av konkurranseutsett industri. Eg føler på mange måtar at SV er i same bås som Framstegspartiet, at dei ønskjer å byggje seg ut av problema. Det er kortsiktige tiltak. SVs bidrag når det gjeld industriens framtid, er minimale etter mi meining.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Peter Gitmark (H): Å skape verdier før de kan fordeles, er det mange som synder mot. Det samme kan sies om kampen mot arbeidsledighet. Å skape nye arbeidsplasser og sikre at eksisterende arbeidsplasser ikke går tapt, er det viktigste som gjøres for å forhindre arbeidsledighet. Dessverre er det enkelte som ser seg blind på arbeidsmarkedstiltak. Det er først når begge deler ses i sammenheng at man får et effektivt verktøy mot arbeidsledighet. Denne regjeringen har gjort og gjør nettopp det.

Endringene i dagpengeregelverket som trådte i kraft 1. januar i år, sterkt kritisert av opposisjonen, oppmuntrer til mer aktiv jobbsøking ved at total støtteperiode er redusert fra tre til to år. Reformen medfører tettere oppfølging av dagpengemottakere og må ses i sammenheng med styrkingen som har funnet sted av Aetat. Dagpengereformen fjernet i tillegg ordningen med feriepenger, også sterkt kritisert av venstresiden. Denne ordningen var lite målrettet, og utbetalingen fant i all hovedsak sted etter at de fleste hadde kommet i jobb. Siden bare de som mottok dagpenger i minst åtte uker, hadde rett til feriepenger, gav ordningen også uheldige incentiver for søkeratferd i den første delen av ledighetsperioden.

Aetat har allerede blitt styrket med om lag 220 stillinger i forbindelse med statsbudsjettet for 2003. I tillegg er det ventet at etatens nye datasystem vil frigjøre om lag 200 årsverk. I tråd med det statsråd Norman har gjentatt i de fleste debatter her, ville Regjeringen komme tilbake med flere tiltak dersom arbeidsledigheten økte. Det har Regjeringen nå gjort, og foreslått bl.a. 200 nye årsverk til Aetat. Dette medfører den største økningen for Aetat på ti år, tilnærmet uten en eneste positiv bemerkning fra venstresiden.

I tillegg til styrkingen av Aetats personellressurser ligger det også forslag fra Regjeringen om å opprette 1 000 jobbklubbplasser, dette for å øke tilbudet om strukturert oppfølging og opplæring i jobbsøking. Bruk av jobbklubber vil for mange bety en mer intensiv og effektiv jobbsøking og dermed øke mulighetene for overgang til arbeid. Jobbklubb varer i maksimalt åtte uker, og med 1 000 plasser vil 6 000 mennesker kunne få tilbud om jobb i løpet av et år. Denne ordningen er også resultatbasert, hvor arrangøren, i tillegg til betaling pr. deltaker, får utbetalt bonus ved formidling til ordinært arbeid.

Etter at St.prp. nr. 44 for 2002-2003 ble lagt fram, har arbeidsmarkedet blitt ytterligere svekket. Det har medført at regjeringspartiene sammen med opposisjonen, unntatt Arbeiderpartiet, har foreslått 2 500 nye arbeidsmarkedstiltaksplasser utover de 1 000 Regjeringen la opp til. Det er av stor betydning at arbeidsledige aktiviseres og kvalifiseres til ledige jobber, samt at arbeidskrafttilbudet opprettholdes i påvente av økt arbeidskraftetterspørsel.

I lys av situasjonen på de ulike lokale arbeidsmarkeder vil det være Aetats oppgave å vurdere den endelige sammensetningen av arbeidsmarkedstiltakene. I tråd med gjeldende praksis vil langtidsledige, ungdom og innvandrere prioriteres. Det viktigste vi kan gjøre for å bekjempe arbeidsledighet, er å fjerne årsakene til ledigheten. Da må kostnadene og arbeidsbetingelsene for næringslivet forbedres. Det viktigste bidraget har vært historisk store skatte- og avgiftslettelser for norske bedrifter og en ansvarlig økonomisk politikk.

Regjeringens skattelettelser har også blitt massivt kritisert. Arbeiderpartiet og SV har ment at de representerer en kald Høyre-politikk. Det er overhodet ikke riktig. Av de 19 milliarder kr som er gitt i skattelettelser i løpet av de to siste statsbudsjett, er størsteparten gått til næringslivet. Spesielt nå ser vi at det har vært fornuftig. Skattelettelsene har betydd lavere ledighet enn det som ellers ville vært tilfellet. Samtidig vet vi at de to siste års stramme statsbudsjett har vært sterkt delaktig i tre rentereduksjoner. Kampen mot arbeidsledighet er en hovedsak for regjeringspartiene, og målet er å sikre og skape arbeidsplasser.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Signe Øye (A): Høyre har, med statsråd Norman i spissen, i lang, lang tid benektet at ledigheten har vært økende og et problem. Statsråden har videre hevdet at det er mangel på arbeidskraft som er problemet her i landet, og det er jobbklubbplasser vi trenger, ikke ordinære tiltak.

Men nå begynner pipa å få en annen låt. I VG den 14. mars sier statstråden at mange av dem som nå er ledige, aldri vil få tilbake jobben sin. Han lover samtidig full innsats for å unngå at de ledige skyves varig ut av arbeidsmarkedet. Mange må omskoleres eller omplasseres til nye yrker, tror han plutselig nå.

Mener Høyre at det er et åtte ukers jobbsøkerkurs, slik Regjeringen foreslår, disse gruppene trenger, eller er det omskolering og påfyll av kompetanse, slik at de kan gå inn i nye jobber?

Peter Gitmark (H): Det viktigste som vi gjør nå, er å bekjempe ledigheten. Det betyr 19 milliarder kr i skattelettelser, derav mesteparten til industri og næringsliv, for å se til at ikke flere arbeidsplasser går tapt.

Så har vi aldri benektet at arbeidsledigheten har økt. Arbeidsledigheten har økt hver eneste måned siden sommeren 2001, dessverre. Men vi har også sagt at jobbklubbplasser er viktig og må til, fordi det finnes mange mennesker som ikke klarer å søke på de ledige stillinger som faktisk finnes. Der trenger de en hjelpende hånd. I tillegg til dette er arbeidsmarkedstiltaksplasser viktig, fordi det ved bruk av arbeidsmarkedstiltak er større sannsynlighet for å komme raskere tilbake i jobb enn uten.

Torbjørn Andersen (FrP): Fremskrittspartiet ønsker å ha et sterkt engasjement og å ta initiativ i forhold til å bekjempe den økende ledigheten. Fremskrittspartiet vil sette næringspolitikken skikkelig på dagsordenen. Vi vil bruke mer oljepenger til innovasjon og investeringer i næringslivet og til utvikling og nyskaping, og vi vil bygge ut og effektivisere landets infrastruktur, bl.a. bedre veier. Fremskrittspartiet vil fremskynde offentlige byggeprosjekter, bl.a. ved å bygge ut skoler.

Da er mitt spørsmål: Ser ikke Høyre at disse forslagene fra Fremskrittspartiet kan bidra til å få ledige hender i arbeid igjen, eller er det fortsatt slik at Høyre mener at dette bare vil skape press i økonomien, selv om det nå er ledig kapasitet i arbeidsmarkedet?

Peter Gitmark (H): På kort sikt – det har Fremskrittspartiet helt rett i – vil det medføre flere hender i arbeid. På lang sikt betyr det noe helt annet. På lang sikt betyr det å pøse milliarder inn i økonomien økt inflasjon, økt arbeidsledighet og økt kronekurs. Det er vi ikke tjent med. Vi styrer økonomien ut fra langsiktige perspektiver, hvor rammebetingelsene for næringslivet skal være stabile og gode. Det styrer vi etter.

Jeg må også rose Fremskrittspartiet for at de sammen med denne regjeringen har fått til historiske skattelettelser for industri og næringsliv. Det har vi gjort sammen.

Heikki Holmås (SV): Når jeg hører på Peter Gitmark, blir jeg litt forskrekket, for for meg høres det ut som om Peter Gitmark har en markedsmodell i hodet og styrer alt etter den.

Når det er mulig å si at det er en lite målrettet politikk å sørge for at folk som er arbeidsløse, skal ha karensdager, altså at det er veldig målrettet rett og slett å kutte i ordningene til arbeidsløse, lurer jeg på: målrettet for hva da? Det er en veldig målrettet politikk for å sørge for at kostnadene ved å være arbeidsløs ikke blir så store at man er nødt til å gå fra hus og hjem og alle de tingene, for å gjøre noe. Det er veldig målrettet i forhold til å sørge for at det går an å ha et akseptabelt levestandardnivå. Jeg stiller meg det enkle spørsmål, som jeg også stiller til Peter Gitmark: Mener ikke Peter Gitmark at det er en enorm sløsing med samfunnets viktigste ressurs å la folk gå arbeidsløse?

Peter Gitmark (H): Jo, det er en enorm samfunnsmessig ressurs som blir sløst med ved at man lar folk gå ledige. Vi ønsker å gjøre noe med den lediggangen. Vi ønsker å redusere den. Det gjør vi gjennom skattelettelser, gjennom stabile rammevilkår for industri og næringsliv, gjennom ordninger som faktisk fører til at man ønsker å være i jobb og komme seg raskest mulig i jobb, og som faktisk bringer incentiver på banen for å søke mer aktivt enn tidligere. Dagpengeperioden er ett av de tiltakene som vi har redusert, fordi vi har sett at desto lengre stønadsperioden er, desto mindre er søkingen i begynnelsen av perioden.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per Sandberg (FrP): Det er den siste tiden fremmet mange forslag i Stortinget som er rettet mot tiltak mot arbeidsledigheten. Alle partier, tror jeg, har på en eller annen måte fremmet en tiltakspakke her i huset, men det er ikke de sakene vi diskuterer her i dag. Deler av det blir naturligvis omfattet av debatten også. I dag diskuterer vi saker som gjelder det å engasjere folk som er ledige – dette med tiltaksplasser og -klubber. Det er viktig, det, men for Fremskrittspartiets del hadde vi gjerne sett at diskusjonen hadde dreid seg om noe helt annet, at debatten rett og slett hadde dreid seg mye mer om hva vi skal gjøre for å sysselsette folk, for tiltaksplasser blir i stor grad noe passiviserende. Her er jeg enig med representanten fra Høyre. Det som er det gale ved Arbeiderpartiets og SVs forslag og løsninger, er at de i større og større grad – om ikke i sin helhet – baserer seg på å tilrettelegge for at folk skal ha det godt når de er ledige. Det må det være lov til å si i en slik debatt.

Det er interessant – og vi skulle gjerne tatt en lengre debatt om det – det representanten Oppebøen Hansen sa i stad om Arbeiderpartiets ønsker om næringsutvikling. Det er enkelt å pulverisere de argumentene som kommer fra Arbeiderpartiet, bl.a. dette om å ta i bruk naturgassen. Jeg har studert ganske nøye det Arbeiderpartiet har gjort i forhold til å ta i bruk og bygge infrastruktur for gass. Et gassrør i Trondheimsfjorden og eventuelt etablering av et varmekraftverk på Skogn hadde rett og slett ikke vært mulig med Arbeiderpartiets politikk, men de framstiller det som at det er de som er forkjemperne for det, for å skape næringsutvikling. På den ene siden står de her i salen og snakker om å legge til rette for et selskap for å finansiere infrastruktur. På den andre siden skal de forholde seg til internasjonale avtaler som hindrer det. Det er mange hull i dette.

Men så må jeg også få lov til å si både i forhold til Regjeringen og i forhold til Arbeiderpartiet at de faktisk er enige i ett forhold, og det er at de skal forholde seg til en handlingsregel. Uavhengig av om vi får en samfunnsutvikling som er helt annerledes enn det som var forutsatt i budsjettene, skal disse partiene forholde seg til de rammene som er lagt. Det er jo det som er det store problemet.

Når det skjer så store endringer som vi nå ser i arbeidsledigheten, må det være mulig for dette huset og Regjeringen å gjøre strakstiltak, eventuelt å bruke noe mer midler. Det er ikke riktig, som det blir påstått fra representanten fra Høyre, at får vi folk i jobb, vil det legge press på økonomien. Det er bare å ta fram de tallene som forelå for 1996. Da hadde vi en arbeidsledighet på 4,2 pst. Utbetalingene til dagpenger den gangen var på nesten 10 milliarder kr. I 2003 betaler vi ut 7,7 milliarder kr. For meg er det ganske logisk at hvis vi hadde fått flere tusen mennesker i jobb, hadde vi greid å redusere de 7,7 milliardene ytterligere. Men situasjonen er jo nå at regjering og storting må foreta ytterligere utbetalinger til dagpengeordningen. Hvis ikke det er med på å skape press i økonomien, på lik linje med at man får sysselsatt folk, er det noe som ikke henger på greip.

Fremskrittspartiet har fremmet et omfattende forslag i Stortinget. Det får vi en lengre debatt om senere. Vi har foreslått økt satsing på forskning og utvikling. Vi vil styrke den internasjonale eksportinnsatsen, statlige utviklingskontrakter. Vi har gått inn på asylpolitikken, Forsvaret, matvarehjelp til u-land og hevet pleiefaktoren i omsorgstjenestene. Byggesektoren, anleggssektoren, skolesektoren, samferdselssektoren – det er en hel masse oppgaver som ligger foran oss, og som nødvendigvis må gjøres noe med før eller senere. Det faktiske forhold er at dette huset, sammen med Regjeringen, har vedtatt at disse oppgavene skal gjøres, kanskje ikke i år, kanskje ikke i 2004, men i løpet av en fireårsperiode skal mange av disse oppgavene utføres uansett. Så er det slik at vi måler inflasjon over en fireårsperiode, og da må det også gå an å ta disse oppgavene på et tidligere tidspunkt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A): Representanten Sandberg fortalde oss nettopp det vi lenge har hatt mistanke om: Framstegspartiet meiner at arbeidsledige ikkje skal ha det godt. Han må ha in mente at Framstegspartiet plutseleg blei oppteke av den veksande arbeidsløysa sist vinter. Men i budsjettet røysta det same partiet for mindre pengar til Aetat enn vi gjorde, dei røysta for mindre pengar til arbeidsmarknadsetattiltak enn vi gjorde, og dei gjekk inn for redusert inntekt til arbeidsledige.

Spørsmålet mitt til representanten Sandberg må derfor bli: Kvifor var ikkje Framstegspartiet uroleg for den veksande arbeidsløysa under budsjetthandsaminga sist haust?

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Per Sandberg (FrP): Representanten Sandal er et klart eksempel på hvor useriøst Arbeiderpartiet er for tiden. Innledningen på hans replikk hører mer hjemme i en barnehage enn i Det norske storting. Det er kanskje årsaken til at Arbeiderpartiet har store problemer med å krangle om hvem som for tiden skal være størst av SV og Arbeiderpartiet på meningsmålingene. Kanskje er det faktisk slik at SV og Senterpartiet i dag er mer edruelige enn det populistiske Arbeiderpartiet.

Hvis Sandal, som faktisk har litt erfaring og litt innsikt i det som foregår her i huset, hadde registrert hva som skjedde under budsjettbehandlingen, hadde han sett at med vår politikk og med vårt alternative budsjett hadde ikke alle disse arbeidsledige gått i arbeidsledighet. Da hadde de vært i sysselsetting og hadde hatt det meget godt – meget godt.

Når det gjelder de endringene som vi var med på i forliket i forhold til dem som er arbeidsledige, er det helt klare tegn i tiden på at de tiltakene vi setter i verk der, vil skape større interesse for å skape seg jobb. Det bør også Arbeiderpartiet være interessert i, istedenfor for å la dem gå passivt på tiltak.

Hans Kristian Hogsnes (H): Et viktig bidrag til nå å hjelpe de mest vanskeligstilte i en situasjon der arbeidsledigheten øker, ville jo vært å samordne de etater på kommunalt og statlig nivå som står i første linje med sine tilbud overfor de svakeste i arbeidsmarkedet. Hvorfor er det da slik at også Fremskrittspartiet velger å utsette behandlingen av og dermed også gjennomføringen av SATS-prosjektet? Det ville jo vært en effektivisering og forenkling av de offentlige tjenester, samtidig som brukerne ville fått et mer helhetlig og bedre tilbud om hjelp. Vi er vel alle enige om at det haster i en situasjon med økende ledighet?

Per Sandberg (FrP): Her kunne jeg ha svart enkelt med én setning: Årsaken til at Fremskrittspartiet ønsker å sende meldingen – om SATS-prosjektet – som det kalles – tilbake, er at Regjeringen ikke har gjort den jobben som Stortinget har bedt dem om. Stortinget har bedt Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en sak som gjelder sammenslåing av etatene. Det har ikke Regjeringen gjort. Regjeringen har fått til ett kontor, men ingen sammenslåing av etater.

Her vil jeg vise til Fremskrittspartiets velferdsalternativ, som vi fremmet for tre år siden, der vi fysisk ønsket å slå sammen alle disse kontorene for å skape en éndørpolitikk, der den enkelte bruker – om det måtte være en arbeidsledig, en flyktning, en sosialhjelpsmottaker eller hva som helst – skal ha én person å forholde seg til, en velferdskonsulent. Vi håper at når Regjeringen nå får denne saken tilbake til en ny vurdering og utredning, blir resultatet det som Fremskrittspartiet har ønsket seg i tre år. Når den da kommer tilbake hit, skal det være en fysisk sammenslåing av alle de etatene som representanten nevnte.

Heikki Holmås (SV): Det er riktig at Per Sandberg ikke sa at arbeidsløse skal ha det ondt, men han sa vitterlig at det var et poeng at de ikke skulle ha det for bra, og at det var det som også var endringen i den politikken som ligger her. Derfor er man tilhenger av at man skal kutte i arbeidsløshetstrygden og utbetalingen til arbeidsløse, slik Fremskrittspartiet også gikk inn for i forbindelse med budsjettet.

Det er et paradoks for meg når det gjelder mennesker som har tjukt med penger og bra med penger, at for å yte er de nødt til å få gigantisk mye mer. Men når det gjelder folk som er på bunnen i samfunnet og har lite, skal det være slik at jo mindre man får, desto mer skal man være villig til å yte. Det er et grunnleggende problem.

Da er mitt spørsmål til Fremskrittspartiet: Er det ikke et grunnleggende problem at hvis man ikke har trygghet i livet for bolig og for tilstrekkelig inntekt når man er arbeidsløs, har man heller ikke ressurser til å søke jobb?

Per Sandberg (FrP): Fremskrittspartiet er den største garantien for at folk skal ha det godt. Fremskrittspartiet er det eneste partiet som fremmer brukerrettigheter og rettigheter i alle sammenhenger der det offentlige skal yte en tjeneste. Men det har altså ikke Stortinget vært interessert i foreløpig.

Når det gjelder dette med hvorvidt jeg mener at arbeidsledige skal ha det ondt eller godt, er det, som jeg sa i mitt første replikksvar, usaklig. Jeg ønsker at alle mennesker skal ha det godt, men jeg forholder meg altså til det som tidligere gjaldt i dette landet, nemlig: Gjør din plikt, krev din rett. I stedet snur vi det nå på hodet og sier: Krev din rett, så skal vi se om du eventuelt skal gjøre plikten din etterpå.

Når det gjelder de langtidsledige, er det en balanse. Vi vet at vi vil få folk raskere ut i arbeid. Vi kan bare se til Sverige og Danmark som har en to års langtidsperiode. Når det gjelder feriepenger, synes jeg det er urettferdig at arbeidsledige skal ha 13 utbetalinger, mens folk i jobb bare skal ha 12 utbetalinger. Så enkelt er det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Lat det vera klart for Stortinget og for det norske folket at jobb nr. 1 for Regjeringa er å realisera «Arbeid for alle». Arbeidsløyse er tragisk for den enkelte, for familien, for lokalsamfunnet og for nasjonen. Lat meg få presisera at alle krefter skal mobiliserast for å få bukt med arbeidsløysa. Alt skal fokuserast på å sikra og skapa arbeidsplassar.

Dei mest grunnleggjande føresetnadene for å snu utviklinga har Regjeringa faktisk lukkast med. Renta er redusert med 1,5 pst. Det er ikkje nok. Vi er langt frå målet, som må vera eit rentenivå på linje med nivået hjå våre konkurransepartnarar. Men pila peikar altså den rette vegen. Det vil vera oppsiktsvekkjande dersom vi ikkje snart ser eit nytt rentefall, og det bør vera betydeleg.

Regjeringa og stortingsfleirtalet sin resept har altså verka. Lågare rente skapar grunnlag for svakare kronekurs, og dette betyr svært mykje – faktisk nesten alt – for ein del av vår konkurranseutsette industri. Når eg møter nokon frå desse bedriftene, er kronekurs og rente den første problemstillinga.

Så er det òg vesentleg at lønsutviklinga er under kontroll. Det er viktig for at bedrifter skal overleva og ikkje flagga ut, slik at dei framleis kan skaffa arbeid til folk. Det er urovekkjande at nesten 100 000 er ledige i dag. Det er uakseptabelt, og dei som er ledige, må få hjelp til å kvalifisera seg på arbeidsmarknaden og til å vera på hogget i den arbeidsmarknaden som trass alt er der. Derfor har eit fleirtal føreslått å utvida tiltaksplassane betydeleg frå dei 1 000 nye jobbklubbplassane som var Regjeringa sitt opphavlege forslag, til 3 500, som er eit forslag alle parti er samde om, unnateke Arbeidarpartiet.

Ein skal ikkje underslå at dette var viktig òg for å få til eit moderat lønsoppgjer. Både storting og regjering må følgja utviklinga nøye og ikkje tillata at arbeidsløysa i Noreg vert som f.eks. i EU, eller slik ho var tidleg på 1990-talet. For å møta utfordringane og få folk raskt tilbake i jobb vert Aetat rusta opp med 200 nye stillingar. Det er viktig at Aetat fungerer. Ni av ti ledige må, når alt kjem til alt, klara seg utan tiltak.

Arbeidarpartiet si tiltakspakke synest eg er særs positiv. Arbeidarpartiet kastar fram mange idear som dei ber Regjeringa om å vurdera. Det er stort sett kjende tankar, men sjølvsagt skal Regjeringa snu alle steinane. Det er nødvendig. Alle politiske parti burde i denne situasjonen samarbeida for nettopp å redusera arbeidsløysa.

Elles meiner eg at arbeidsløyse bør møtast med ein tilpassa motkonjunktur-politikk – slik Keynes har lært oss. Det er fornuftig å finna lommer med ledig kapasitet som kan nyttast, utan at presset i økonomien aukar igjen, for det viktigaste er framleis at kronekurs og rente vert haldne i sjakk. Å betala folk for å setja i stand ein skule eller ein nyttig vegtrasé for næringslivet i staden for å gje dei arbeidsløysetrygd, er forstandig, og det vart antyda av finansministeren òg her om dagen. Vi må saman finna dei beste løysingane.

Så må vi hugsa at nye bedrifter ikkje vert vedtekne, dei vert skapte. Vi må leggja til rette for arbeidsskaparar, ikkje berre for arbeidstakarar. Kristeleg Folkeparti meiner at rammevilkåra for næringslivet må betrast for å fjerna årsakene til arbeidsløysa. Næringsretta skattelette er det nødvendig å gje, og det er det Regjeringa i hovudsak har gjort. Men Regjeringa vil òg sørgja for at tryggingsnettet er intakt for dei som er ledige. Dagpengane er derfor dei same som før, og eg ber folk leggja merke til det. Det er faktum. Dagpengane er dei same som før. Samtidig har vi fått ei historisk styrking av Aetat, slik at tida som ledig skal bli kortast mogleg.

Elles er eg av den meininga at Kongen og Dronninga skal tilgodesjåast med enkelte tryggingstiltak – ei litt merkeleg sak som heng på denne saka, men kanskje litt motkonjunkturpolitikk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Min påstand er at Kristeleg Folkeparti ikkje prioriterer kampen mot arbeidsløysa så langt. I staden lèt dei seg påverke av høgrepartia ved å gje ut store skattelettar, ved å svekkje dagpengeordninga og ved å sveltefôra kommunane. Dette er ny politikk frå Kristeleg Folkeparti si side, og representanten Apelthun Sæle snakka nettopp som ein Høgre-representant.

Eg skal sitere eit resolusjonsvedtak frå fylkesårsmøtet i Vest-Agder Kristeleg Folkeparti:

«Manglende satsing på arbeidsmarkedstiltak vil føre til en forverring av velferdsgoder for mennesker som rammes av ledighet. Det vil bl.a. påføre kommunene økonomiske belastninger, i form av bl.a. økte sosialhjelpsutbetalinger. Vest Agder Kristelig Folkeparti ber regjeringen om å sette i verk tiltak for å bedre situasjonen for de arbeidsledige, ved bl.a. å øke arbeidsmarkedstiltak og gå tilbake til tidligere dagpengeordning.»

Er det slik at representanten Anita Apelthun Sæle har ei anna oppfatning av dagens situasjon enn hennar lokale partifeller ute i distrikta?

Anita Apelthun Sæle (KrF): For det første vil eg seia at slik eg har snakka i dag, slik har eg verkeleg snakka lenge før eg kom inn på Stortinget. Eg er vaksen opp i ei lita bedrift, og eg kjenner til korleis dei som skapar arbeidsplassar, òg strevar. Derfor har eg alltid gått inn for gode rammevilkår for næringslivet. Og Kristeleg Folkeparti har hatt tiltakspakkar for familiebedrifter, der akkurat skattelette retta mot små og mellomstore bedrifter var ein viktig ting.

Så til dagpengar. Dagpengane er altså som før. Det er ingen dagpengemottakarar som har opplevd å få mindre dagpengar enn det dei har fått før. Rett nok er utbetaling av feriepengar til dagpengemottakarane endra, altså dei pengane som dei skulle fått til neste år, men som ingen enno har fått.

Mange trur at dagpengesatsane er sette ned, fordi det har vore sagt mange gonger. Det er altså ikkje tilfelle.

Heikki Holmås (SV): På et vis har Anita Apelthun Sæle rett, men det tar jo lengre tid før man får disse dagpengene, og det er tap, det også.

Jeg er veldig glad for at vi har klart å få Regjeringen til å være med på en større satsing på arbeidsmarkedstiltak enn det som lå til grunn i det første forslaget. Det er en atskillig større satsing. Det er ganske stor forskjell på 1 000 tiltaksplasser knyttet til jobbklubber og 3 500 tiltaksplasser, som er det som nå ligger inne.

Så er det altså slik at finansministeren har sagt at i tiden som kommer, skal man bruke mer penger på skattelette, for det er smart. Men jeg oppfattet vitterlig at Anita Apelthun Sæle sa noe om at det var lurere å sørge for å bruke lommene – det var vel det uttrykket som ble brukt – i arbeidsmarkedet når man har folk som går ledige, og heller sette inn penger der. Er dette et annet standpunkt enn det finansministeren har, slik at Anita Apelthun Sæle nå er med oss?

Anita Apelthun Sæle (KrF): No får representanten frå SV det til å høyrast ut som om dei har klart å få Kristeleg Folkeparti og Regjeringa med på litt meir satsing på tiltak. Det er vel ikkje heilt sanninga. Men eg skal gje ros til SV for at dei er med på – og eg hadde for så vidt venta det – å auka tiltaksplassane i den situasjonen som vi er i no. Det vert no 3 500 nye tiltaksplassar. Det inneber ei betydeleg auking av tiltaksplassane i gjennomsnitt i år. Det er eg glad for.

Så er det spørsmål om eg er ueinig med finansministeren. Nei, eg trur faktisk ikkje eg er det. Eg har ikkje diskutert dette direkte med finansministeren, men eg har lese det han har skrive i avisene, og det korresponderer godt med det eg meiner. Å betala ut arbeidsløysetrygd i staden for å finna lommer med ledig kapasitet er dumt. Derfor leiter vi etter slike lommer. Det har han faktisk sagt.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg forstår Anita Apelthun Sæle slik at ho er oppteken av både å sikra dagens arbeidsplassar og at det blir skapt nye. Eg forstår det òg slik at ho tek avstand frå både finansministeren og næringsministeren og deira utsegner om at ein er ikkje så oppteken av dei arbeidsplassane som forsvinn, men meir oppteken av dei arbeidsplassane som kjem. Representanten pleier elles å forsvara denne regjeringa i tjukt og tynt, men her ser eg at det er eit punkt der ho dissenterer.

Så framstiller ein det slik at den skatteletten som no er gitt, kjem næringslivet til gode. Men det er kjempeforskjell på f.eks. det som Senterpartiet og Kristeleg Folkeparti tidlegare har stått saman om, fritak for skatt på næringsformue og kva det betyr for småbedriftene, og den skatteletten som no har kome alle til gode, som Statistisk sentralbyrå no viser i svært liten grad har redusert arbeidsløysa.

Anita Apelthun Sæle (KrF): Eg meiner at vi bør sikra dagens arbeidsplassar. Det er også meininga bak Regjeringas politikk. Regjeringa gjer det ho kan for å få renta ned – høg rente set faktisk dagens arbeidsplassar i fare – og Regjeringa gjer det ho kan for at kronekursen ikkje skal verta så svimlande høg at det slår bedrifter, ikkje minst langs kysten, konkurs. Regjeringa gjer det ho kan for å få til eit moderat lønsoppgjer, som betyr mykje for alle arbeidsplassar i Noreg, ikkje minst for dei konkurranseutsette arbeidsplassane, der ein ikkje kan auka prisane på sine produkt og slik betala lønsauken. Alt dette har Regjeringa lukkast med. Men samtidig er det viktig – og eg håpar eg ikkje er ueinig med nokon i Regjeringa i det – at ein arbeider iherdig for å skapa moglegheiter for innovasjon i Noreg. Dei fleste arbeidsplassane vi vil ha om 20 år, vil vera i bedrifter som enno ikkje er skapte.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Regjeringa føretok ei oppsiktsvekkjande distansering frå verkelegheita då ho ved utarbeidinga av statsbudsjettet for 2003 nekta å ta innover seg signal om auka arbeidsløyse. Ein månad inn i 2003 ber Regjeringa om støtte for å styrkja Aetat og for å få fleire tiltaksplassar. Det er to grep som Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet ville ha på plass før jul.

Samfunnskostnadene ved arbeidsløyse er svært store. Det er lett å talfesta auka arbeidsløysetrygd og redusert skatteinngang. Ein auke på 10 000 ledige krev 2 milliardar kr ekstra i arbeidsløysetrygd. I tillegg kjem tapt verdiskaping og kompetanse. Verknadene for den enkelte sosialt og økonomisk må ein òg sjå på med bekymring. Ny forsking viser faktisk at langtidsledige menn har betydeleg auka risiko for alvorlege sjukdomar. Dei som mister jobben sin, har tre gonger større risiko for å enda opp som uførepensjonistar. I mange tilfelle har bedriftsnedleggingar ramma heile lokalsamfunn og regionar. Uvisse og tap har ramma langt fleire enn berre dei som har mista jobben sin. Verkelegheita er verre enn det statistikken fortel.

Heile komiteen er einig om å styrkja A-etat i samsvar med Regjeringa sitt forslag for å sikra A-etat, som det viktige verkemidlet som etaten i seg sjølv er, eit betre utgangspunkt.

Senterpartiet er med i det fleirtalet som no bidreg med 2 500 fleire tiltaksplassar enn Regjeringa sitt opphavlege forslag. Vi er veldig glade for at vi no kan registrera at fleire av dei forslaga som vi fremja i vårt alternative budsjett for 2003, no vert vurderte av fleire parti. Vi kjem tilbake til det i samband med revidert budsjett. Desse forslaga er ikkje mindre aktuelle no enn dei var ved den siste budsjetthandsaminga.

Vi vil utnytta ledig kapasitet i anleggsbransjen til samferdselsformål. Det gjeld både vedlikehald, rassikring samt å fjerna flaskehalsar på enkelte vegstrekningar. Vi vil styrkja verkemiddelapparatet for å skapa og oppretthalda arbeidsplassar. SND viser jo at dei kan bidra med 60 000 nye arbeidsplassar i ein tiårsperiode ved den ekstraløyvinga som dei bed om. For neste års budsjett bad dei om 500 mill. kr, og ville med det kunna skapa 1 000 nye arbeidsplassar.

Det er nødvendig med løyvingar til kompetanseutvikling i verftsindustrien for å halda oppe kompetansen i ei tid der mange vert oppsagde og permitterte i denne næringa. Det er nødvendig å frysa gjelda til fiskeindustrien over ein tidsavgrensa periode, slik at det vert gitt moglegheit til å gjennomgå situasjonen og føreslå tiltak for ei heilskapleg og langsiktig omstilling. Det er viktig å utnytta ledig kapasitet i byggjebransjen til å vedlikehalda og utbetra skulebygg. Og det er viktig å unngå ytterlegare nedbemanning i offentleg sektor.

På lang sikt må vi no ha for auget å styrkja dei områda der Noreg er god: kunnskap, kapitalstyrke og naturressursar. Det er nødvendig med ei målretta satsing på område der Noreg kan verta best òg internasjonalt. Det gjeld både maritime og marine næringar, offshore og verftsindustri, romindustri, treforedling, møbelindustri og reiseliv. Då må vi òg syta for solide instrument for betre kapitaltilgang retta mot både større kunnskapsbedrifter og småbedrifter, og det må satsast på regionale næringsfond i eit samvirke mellom private investorar og offentleg kapital. Ordninga med såkornfond må utvidast, og vi må få ein langt meir offensiv bruk av utviklingskontraktar. Så må vi òg utnytta breibandsatsinga, som vil gi moglegheit òg for Distrikts-Noreg til å utnytta ny teknologi på ein betre måte enn i dag. Då må altså staten inn med midlar òg på det området.

Så har det vore ein diskusjon om Framstegspartiet vil at arbeidsledige skal ha det godt eller vondt. Eg oppfattar det slik at når Framstegspartiet angrip Arbeidarpartiet og andre for at dei vil at dei ledige skal ha det godt, så er det det motsette av å ha det vondt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Jeg er enig med representanten i at det er oppsiktsvekkende at Regjeringen få måneder inn i budsjettåret ser behov for å endre det budsjettopplegget de så sterkt argumenterte for for få måneder siden.

Arbeiderpartiet og Senterpartiet var enige om en aktiv arbeidsmarkedspolitikk allerede da Stortinget behandlet budsjettet i fjor høst, og situasjonen på arbeidsmarkedet har nå blitt enda mer alvorlig. Da er det for det første behov for tiltak – vi har behov for en offensiv politikk innenfor næringslivet, det er behov for tiltak for nyskaping – men det er også behov for en enda mer offensiv aktivitet på arbeidsmarkedstiltak enn det man så i fjor høst.

Jeg er overrasket over at Senterpartiet ikke er enig i behovet for mer offensive tiltak og flere arbeidsmarkedstiltak enn den enheten som man nå har gått inn for sammen med Regjeringen, og jeg må si jeg er noe skuffet over at vi ikke fikk oppslutning om en mer offensiv satsing fra Senterpartiet ved dette høvet.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Det er spennande at det frå så mange forskjellige parti no vert lagt fram forslag til tiltak på både kort og lengre sikt for å sikra fleire arbeidsledige ein jobb, enten det er snakk om samferdselssektoren, byggjebransjen eller på dei andre områda som eg var inne på i innlegget mitt.

Så er det slik at òg Senterpartiet er oppteke av at det trengst spesielle arbeidsmarknadstiltak, og meiner at det er god grunn for å styrkja dei vi har. I denne saka synest vi faktisk at det var viktigare å bidra til eit breitt fleirtal enn at nokre skulle verta ståande på 1 000 og nokre på 2 500 fleire tiltaksplassar, også då Arbeidarpartiet med høgaste bod. Men eg skal lova Schjøtt-Pedersen éin ting: Vi skal koma tilbake til dette i samband med revidert budsjett. Det er ein månad til det vert lagt fram, og vi ventar då at Regjeringa kjem med ei oppdatering av situasjonen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Trine Skei Grande (V): Det er bred politisk enighet om at arbeid til alle er et av de viktigste politiske målene, og at ledigheten må bekjempes med stor styrke. Samtidig er det i debatten mange som forsøker å framstå som om de er mer opptatt av dette enn andre er. Det blir mange tomme ord og symboler – og en del usaklig kritikk.

Arbeiderpartiet har det prinsippet at det er den til enhver tid sittende regjering som har skylda for arbeidsledigheten. Det kan enhver se ikke er spesielt troverdig. De største ledighetstallene vi har hatt her i landet, hadde vi under arbeiderpartiregjeringer. Men jeg legger ikke skylda på Gros regjeringer for bevisst å ha gått inn for høy ledighet. Jeg vil heller ikke beskylde sosialdemokratene i Sverige og Tyskland for det, sjøl om ledighetstallene i disse landene vokser mer enn i Norge. Tyskland er nå er oppe i 10 pst. høyere arbeidsledighet enn gjennomsnittet i EU. Det er en hån mot folks intelligens når Arbeiderpartiet i dag gjør saken til et propagandaspill og forenkler åpenbare sammenhenger.

Det burde vært enkelt å bli enige om årsaken til stigende arbeidsledighet: den internasjonale økonomien og et høyt kostnadsnivå i Norge, ikke minst på grunn av en for sterk lønnsvekst gjennom mange år. Holden-utvalget, som la fram sin innstilling i går, viste det tydelig, med tilslutning fra både LO og YS. Respekten for politikere ville ha vært større om vi hadde hatt en mer ærlig debatt og mindre partipolitisk propaganda. Det er bra at vi av og til får slike grundige, faglige gjennomganger, slik at vi kan sette ting på plass. Det er ikke så enkelt å drive et taktisk spill i slike utvalg.

Sosialistisk Venstreparti er heller ikke spesielt troverdig i debatten. SV og Fremskrittspartiet hadde en resept under høstens budsjettbehandling som ville ha styrket ledigheten, noe næringslivet betakker seg for. SVs 7 milliarder kr i skatteøkning til næringslivet hadde vel kanskje ikke bidratt til mindre ledighet, heller ikke Fremskrittspartiets konsekvente avvisning av stramme budsjetter.

Det er positivt at Arbeiderpartiet historisk har stått sammen med Regjeringa i det grunnleggende behovet for et stramt budsjett. Men vi merker oss at det er Arbeiderpartiet som karakteriserer viktige skatte- og avgiftslettelser for næringslivet som skattelettelser for de rikeste, og bedriver lettvint populistisk retorikk rundt viktig næringspolitikk, som f.eks. fjerning av dobbeltbeskatningen på aksjeutbytte. Dette var Arbeiderpartiet gjennom hele 1990-tallet for, men nå er det plutselig blitt en stor politisk symbolsak.

Regjeringa tar i høyeste grad arbeidsledigheten på alvor. Det er i tidligere innlegg gjort rede for de tiltakene som Regjeringa har gjennomført, og det kommer nye tiltak i revidert budsjett. Jeg ser ikke at andre partier har noen bedre tiltak som ville ha endret situasjonen på kort sikt.

Arbeiderpartiet ber i sitt Dokument nr. 8-forslag til Stortinget Regjeringa om å vurdere en rekke forslag. Det er jeg helt sikker på at Regjeringa vil gjøre, sjøl om en del av forslagene er mindre målrettede enn andre og en del er preget av budsjettkamp. Et konstruktivt samarbeid i de arbeidslediges interesse bør det likevel legges til rette for i hele landet. Det er ikke alltid slik at gamle, velprøvde oppskrifter er de mest virkningsfulle i en ny tid. Både Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet er veldig opptatt av tiltak som er miljøpolitisk tvilsomme, og som smaker av gammeldags kraftsosialisme uten hensyn til miljøet.

Det er ikke lenger slik at det er motsetning mellom miljøhensyn og arbeidsplasser, snarere tvert imot. For eksempel: Hvis man satser på gass, gir det en veldig liten sysselsettingseffekt. Ett av de gasskraftverkene Naturkraft har fått løyve til å bygge, vil gi ca. 40 arbeidsplasser. Tilsvarende produksjon basert på bioenergi vil gi mellom 900 og 1 500 faste arbeidsplasser ifølge anslag fra norske og svenske bioenergiforeninger og Landbrukshøgskolen. I tillegg vil arbeidsplasser gjennom satsing på bioenergi komme distriktene til gode på en helt annen måte enn satsing på ett eller to anlegg basert på fossilenergi ved kysten eller i en by.

Kampen mot arbeidsledighet er en hovedsak for Venstre og for Regjeringa, og vi kommer til å ta tak i utfordringene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A): Den registrerte arbeidsløysa har auka med over 50 pst. sidan den noverande regjeringa kom til makta. Talet på langtidsledige er blitt 42 pst. høgare frå mars 2002 til mars 2003. Ved utgangen av førre månad var det i alt 106 600 personar som var heilt arbeidsledige eller på tiltak. Dette er ein svært alvorleg situasjon. Trass i dette hevda statsråd Norman 4. januar i år:

«Grunnproblemet er mangel på arbeidskraft.»

Det er altså ikkje arbeidsløysa som er den største utfordringa for arbeidsministeren, men at det er for få personar til å løyse uløyste oppgaver.

Spørsmålet mitt til representanten Skei Grande må derfor bli: Er det ei treffsikker vurdering statsråden gir uttrykk for, ei vurdering som Venstre kan stille seg bak?

Trine Skei Grande (V): Representanten Sandal representerer en ideologi som heter «sosialdemokratiet». Den ser veldig ofte tabeller og veldig sjelden menneskene. Hvis man går bak ledighetstallene og ser på det som ligger der, så ser vi at det er en helt ny type arbeidsledighet i forhold til den som har vært tidligere. Det er andre grupper – det er høyt utdannede folk – og det er andre sammensetninger av arbeidsledige enn det vi har sett tidligere når arbeidsledigheten har økt.

I noen faggrupper, og også i noen ufaglærte grupper, mangler vi folk. Bedrifter går dukken fordi man ikke har folk til å gjøre den jobben. Derfor er det ikke så enkelt som sosialdemokratiet prøver å framstille det som. Det er mennesker bak disse tallene, og gruppen av arbeidsledige er sammensatt. Hvis man gjør den øvelsen, vil man se at statsråd Victor Normans vurdering er helt riktig, og Venstre stiller seg bak den vurderinga.

Per Sandberg (FrP): Jeg skal følge opp i noenlunde samme farvann.

Venstre har nettopp hatt landsmøte. I den forbindelse har landbruksminister Sponheim og Thommessen, som – så vidt jeg forstår – er næringspolitisk talsmann i Venstre, uttalt at det må settes mer trykk på å skape økt innvandring av ufaglært arbeidskraft. Thommessen nevnte i samme åndedrag at minst 10 000 ufaglærte må importeres til Norge i året.

Hvordan ser representanten på dette i forhold til det at vi er vitne til en omorganisering, en modernisering, i offentlig sektor, at WTO-forhandlingene sannsynligvis vil redusere antall sysselsatte i primærnæringene, at 500 000 mennesker jobber deltid, at EU utvides neste år, og at det norske arbeidsmarkedet da sannsynligvis vil få stor tilgang både på ufaglært og faglært arbeidskraft? Henger det sammen med uttalelsene fra landsmøtet til Venstre og det som statsråden sa 4. januar?

Trine Skei Grande (V): Nå ble jeg litt skuffet. Jeg har skjønt at Per Sandberg ikke er for arbeidsinnvandring – det var ikke noen bombe – men jeg hadde ventet at Fremskrittspartiet skulle klare å se at ulike mennesker har ulike ting å tilby.

Noen tror at man importerer et antall mennesker som stiller seg i en rekke. Vi i Venstre tror faktisk at når man åpner for arbeidsinnvandring, åpner man for mennesker som har skaperkraft, ideer og tanker om hvordan man skaper arbeidsplasser også. Vi har tro på en arbeidsinnvandring basert på at folk kan komme hit til landet ikke bare fordi de er forfulgt, men fordi de faktisk drømmer om å ha en framtid her i landet, og at det faktisk også er en fordel i forhold til å skape arbeidsplasser.

Vi trodde at det ville komme horder fra Portugal til vårt lille nordlige hjørne på grunn av EØS-avtalen. Det har det jo ikke gjort. Jeg tror heller ikke det kommer til å komme horder etter EU-utvidelsen østover. Det er ikke sikkert at alle drømmer om å bo i dette kalde landet i nord. Jeg tror nok vi har helt andre utfordringer på dette området enn det Per Sandberg ser.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Trine Skei Grande opna sitt innlegg med å seia at det kunne høyrast ut som om nokon i denne salen var meir opptekne av sysselsetjingssituasjonen enn andre, og det er jo tilfellet. Eg vil gi Skei Grande det rådet å lesa gjennom dei ulike alternative budsjetta som vart lagde fram i haust. Då vil ho sjå det heilt tydeleg. Ho representerer sjølv ei regjering som har næringsnøytralitet som overordna mål. I haust var dei i utgangspunktet ikkje villige til å setja inn midlar til korkje maritim sektor, verftsindustrien eller møbelindustrien. Dei var fullstendig uinteresserte i å setja inn midlar til samferdsel, sjølv om dei då kunne ha hindra noko av arbeidsløysa og til og med oppfylt Nasjonal transportplan, som dei no ligg langt etter med. Dei pinte ned dei distriktspolitiske verkemidla, og likeins kommunesektoren.

Eg skjønar at representanten er oppteken av enkeltmennesket. Men med hennar fokusering på skattelette ser det ut som om ho er oppteken av andre enkeltmenneske enn det vi andre er.

Trine Skei Grande (V): Nå var Magnhild Meltveit Kleppa i nærheten av mitt poeng, nemlig at vi alle sier at vi er opptatt av dette, men vi ønsker å bruke veldig ulike virkemidler. Det er klart at SV er veldig opptatt av forholdene for dem som er arbeidsledige. Men hvis man legger 7 milliarder kr mer i skatt på næringslivet, er det klart at det blir litt mindre penger å skape arbeidsplasser for. Retorikken til Senterpartiet ligger ikke så fryktelig langt unna i forhold til skattelettelse til de rikeste.

Når det gjelder å gi næringslivet handlingsrom i et land som har vært veldig presset på mange områder, klarer vi faktisk i Norge å holde veksten i arbeidsledigheten lavere enn i resten av Europa. Det må bety at noen av disse tingene funker. Og det å gi skattelettelser til de rikeste er faktisk å gi næringslivet handlingsrom til å skape arbeidsplasser i framtida.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Hill-Marta Solberg (A): Det tok tid før Regjeringen endelig innså at det var behov for å gjøre noe for å møte den økende arbeidsledigheten. Da Arbeiderpartiet i hele fjor var bekymret for den utviklingen vi så komme, kalte Regjeringens representanter det for «svartmaling». Men den proposisjonen som Regjeringen har lagt fram om innsats mot arbeidsledighet, og som behandles i dag, kom for sent. Vi mener også at den er for puslete.

Regjeringens forslag om 1 000 nye jobbklubbplasser er for lite når ledigheten nærmer seg 100 000. Arbeiderpartiet mener i tillegg at det trengs ordinære tiltaksplasser, ikke jobbklubbplasser.

I dag er det kun én tiltaksplass pr. åttende arbeidsledig. Ved forrige ledighetstopp var det om lag én tiltaksplass for hver annen arbeidsledig. Forholdet mellom tiltaksplasser og ledige sier noe om myndighetenes innsats for å være med og bekjempe ledigheten. Arbeidsmarkedstiltakene er de arbeidslediges bru over til arbeidsmarkedet.

Regjeringen viser i statsbudsjettet for 2003 til en undersøkelse om arbeidsmarkedstiltak som byrået har gjort. Her kommer det klart fram at de som har vært innom et arbeidsmarkedstiltak, har langt større muligheter til å få seg en jobb enn de som ikke har vært det.

Fra hele landet kommer det inn signaler om at det mangler penger til kvalifiserende arbeidsmarkedstiltak. Arbeiderpartiet foreslår i innstillingen at det opprettes 15 000 nye arbeidsmarkedstiltaksplasser. Dessverre fikk vi ikke flertall for det. Men kommunalkomiteens flertall, inkludert regjeringspartiene, går likevel inn for å opprette om lag 2 500 utover Regjeringens forslag. Heldigvis er det slik at regjeringspartiene i Stortinget er mer opptatt av å få de arbeidsledige over i aktive tiltak enn det Regjeringen og arbeidsministeren har vært.

Situasjonen på arbeidsmarkedet er alvorlig. De siste tilgjengelige ledighetstallene fra arbeidsmarkedsetaten kom 3. april. De viser at 91 391 personer var registrert helt arbeidsledige. Det er en økning på nesten 30 pst. fra samme tid i fjor.

Ledigheten blant unge under 25 år har økt kraftig. Arbeiderpartiet har i et eget Dokument nr. 8-forslag gått inn for å gjeninnføre ungdomsgarantien, et forslag som innebærer at ungdom under 25 år garanteres et tilbud om jobb, utdanning eller tiltak, slik at ingen skal gå ledig lenger enn seks måneder.

Tallene forteller oss dessverre også at langtidsledigheten har økt. Det er dramatiske tall, for de viser at ledigheten er i ferd med å feste seg og ikke ser ut til å være et forbigående fenomen. Siden Bondevik II-regjeringen overtok i oktober 2001, har den registrerte arbeidsledigheten økt med rundt 52 pst. Og jeg må si at det mest konkrete Regjeringen egentlig har gjort, er å forverre vilkårene for de arbeidsledige ved svekkelser i arbeidsledighetstrygden. Det vitner om dårlig forståelse for hvordan det er å være arbeidsledig, og jeg synes det er ganske fabelaktig å høre Venstres Trine Skei Grande si at sosialdemokratene er opptatt av tall og ikke av mennesker. Jeg synes denne regjeringen har illustrert med tyngde at de ikke skjønner de menneskelige virkningene av å bli arbeidsledig.

Utsiktene er dessverre ikke gode. Tallene som vi får fra Statistisk sentralbyrå, forteller oss at vi kan stå foran en langvarig periode med høy ledighet. Det er også slik at en rekke norske bedrifter, ved sin ledelse, har bebudet at de i stor grad vurderer å ty til oppsigelser i løpet av 2003, så vi kan regne med at denne situasjonen vil forsterke seg utover året.

Det er min oppfatning at Regjeringen altfor lenge undervurderte alvoret på arbeidsmarkedet, og, som det er sagt før her i dag, har arbeidsminister Victor Norman tidligere uttalt at grunnproblemet er mangelen på arbeidskraft. Jeg mener at han tok grundig feil. Grunnproblemet er at ledigheten er høy, at den fortsetter å øke, og at Regjeringen har gjort for lite for å bekjempe den.

Arbeidsmarkedstiltak er viktig, men jeg tror alle partiene er enige om at det trengs en offensiv også i næringspolitikken i forhold til nyskaping, for å møte en slik situasjon. I hvert fall viser partiene på Stortinget det. De har lagt fram ulike forslag. Arbeiderpartiet har lagt fram en omfattende forslagspakke for å forhindre økt ledighet og for tiltak mot nedbygging av vår konkurranseutsatte sektor. Jeg oppfordrer Regjeringen til å følge dette opp når de skal komme tilbake til Stortinget i revidert nasjonalbudsjett.

Statsråd Victor D. Norman: Grunnproblemet i norsk økonomi er mangelen på arbeidskraft. Hvis det er noen i denne salen som ikke ser det, er det noen i denne salen som har glemt hvorfor den forrige regjeringen, like før den gikk av, inngikk en avtale om et mer inkluderende arbeidsliv for å sørge for at vi ikke kastet bort hundre tusener av mennesker med arbeidsevne i arbeidsdyktig alder som i dag ikke slipper til fordi de enten er yrkeshemmede, er over 58–59 år eller av andre grunner ikke har sluppet til i arbeidsmarkedet, og dette i et land hvor vi har et hav av uløste oppgaver. Og hvis det er noen som ikke ser at vi har uløste oppgaver, vil jeg anbefale et besøk på en hvilken som helst eldreinstitusjon i Norge, et hvilket som helst sted hvor det mangler barnehageplasser, et hvilket som helst sykehus eller et hvilket som helst sted i Norge hvor det mangler grunnleggende samferdselsmidler.

Vi har ubrukte arbeidskraftressurser, men vi har enda flere uløste oppgaver. Dette tillot jeg meg å si i debatten i Stortinget om statsbudsjettet like før jul, som avslutning på et avsnitt i innlegget som handlet om hvor alvorlig vi tok arbeidsledighetsproblemet, men hvor vi sa at i bekjempelsen av arbeidsledighetsproblemet må vi ikke tape av syne at grunnproblemet i norsk økonomi er mangelen på arbeidskraft. Jeg er en smule overrasket over at Arbeiderpartiet, som tidligere har vært mer bevisst enn de fleste på det faktum at grunnproblemet er mangelen på arbeidskraft, nå synes å ha glemt dette. Men jeg håper ikke det betyr at Arbeiderpartiet mener at arbeidet for et mer inkluderende arbeidsliv skal forlates til fordel for et rent kortsiktig arbeid for å få ned arbeidsledigheten på kort sikt.

Vi tar arbeidsledighetsproblemet på alvor. Vi er bekymret over ledighetsutviklingen. I øyeblikket er jeg spesielt bekymret for ledighetsutviklingen i industrien. Vi har en nedbygging av sysselsettingen i industrien i øyeblikket, som er sterkere og mer bekymringsfull enn de fleste tidligere har antatt. Det er veldig viktig at vi i den generelle økonomiske politikken ikke gjør noe som kan forsere den nedbyggingen og skape ytterligere økning i ledigheten i industrien. Samtidig må vi føre en politikk som innebærer at vi utnytter de mulighetene innenfor en samlet forsvarlig økonomisk ramme som finnes til å bruke ledige hender til å få økt aktiviteten i bygg- og anleggssektoren og på andre områder hvor det åpenbart er fornuftig å bruke de ledige på kort sikt.

Så er det viktig å holde fast ved en linje hvor hovedregelen er at folk som er ledige, skal få hjelp til selvhjelp gjennom aktiv støtte fra Aetat. Jeg er veldig glad for at det nå er bred oppslutning om den linjen Regjeringen startet for godt over et år siden med å styrke Aetat og gjøre den til en støttende og tjenesteytende etat for de ledige. Så må vi løpende tilpasse tiltaksnivået til et nivå som gjør at tiltaksplasser ikke er flaskehalsen i arbeidet for å hjelpe de ledige. Og så må vi løpende ut fra det følge både dimensjoneringen av Aetat og dimensjoneringen av tiltaksnivået. Det er gledelig at det er bred oppslutning om dette.

Det er også gledelig at det etter hvert kanskje kan bli en litt svakere tendens til å bruke de ledige som politisk kasteball istedenfor å ta problemstillingen – det å være arbeidsledig – så alvorlig at man ikke rent politisk skaper unødvendig økt utrygghet for de ledige. Arbeiderpartiet har, i forhold til tiltak for arbeidsledige, hele tiden fulgt et prinsipp av typen: Vi foreslår litt mer enn Regjeringen, uansett hva Regjeringen foreslår. Da vi behandlet budsjettet i høst, foreslo Arbeiderpartiet 1 000 flere tiltaksplasser enn oss og rundt 50 mill. kr til Aetat – da var visst det passelig. Representanten Schjøtt-Pedersen sa for et øyeblikk siden at det ikke hadde skjedd noe grunnleggende nytt siden budsjettet ble fremlagt, så han skjønte ikke hvorfor vi kom med flere tiltaksplasser nå. Men det er vitterlig en kjensgjerning at Arbeiderpartiet nå foreslår 4 000 flere ordinære tiltaksplasser enn man foreslo under budsjettbehandlingen, så jeg lurer på om verden forandrer seg raskere i Arbeiderpartiets hoder enn den gjør i Regjeringens hoder. Jeg lurer også på om Arbeiderpartiets formål i denne saken er å få riktig dimensjonering, eller om det bare er å markere at man til enhver tid følger Regjeringens opplegg og plusser på bitte lite grann.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) (fra salen): President! Til en åpenbar misforståelse.

Presidenten: Representanten har tegnet seg til replikk og kan ta den misforståelsen i replikken.

Sigvald Oppebøen Hansen (A): Statsråden seier at Arbeidarpartiet har eit litt større påslag enn regjeringspartia. Kva var det som skjedde? Me fremja våre forslag i desember 2002. Ein månad seinare, etter at fleirtalet her stemte ned våre forslag, kjem Regjeringa med om lag tilsvarande forslag. Det er det ingen logikk i.

Grunnproblemet er mangel på arbeidskraft, sa statsråden. Ja, eg kan til dels vere einig i det. Det viser òg at det er viktig å satse på kvalifiserande tiltak. Det viser at det er viktig å satse på tiltak slik at menneske med diverse funksjonshemmingar kan utnytte sin restarbeidsevne.

Når det gjeld industriarbeidsplassar, er det slik at mange tradisjonelle industriarbeidsplassar no er tapte for alltid. Victor D. Norman har tidlegare uttalt at han lovar styrkt innsats på dette området, og det er bra.

Mitt spørsmål til statsråden gjeld permitteringsreglane. Det blei jo ei viss innstramming for halvanna år sidan, men enkelte grupper har unntak. Vil statsråden vurdere å utvide unntaksreglane òg for andre område?

Statsråd Victor D. Norman: Det er dessverre en kjensgjerning at veldig mange av de industriarbeidsplassene som nå går tapt, neppe kommer tilbake. Det er samtidig en kjensgjerning at den største bjørnetjenesten vi kanskje kan gjøre for en del av dem som nå jobber i industrien og mister arbeidsplassene, er å gi dem et falskt inntrykk av at de bare kan vente en stund, så får de den arbeidsplassen tilbake. Regjeringen er ut fra det ikke innstilt på å foreslå oppmyking av permitteringsreglene.

Per Sandberg (FrP): Jeg kan slutte meg til mye av det statsråden sier, men jeg føler at det ikke henger sammen. Når vi på den ene siden har 100 000 ledige og statsråden peker på at vi mangler arbeidskraft, at vi står overfor store oppgaver vi må løse i framtiden, bl.a. innenfor barnehager, skoler, eldreomsorg og infrastruktur, og Regjeringen og statsråden på den andre siden er veldig opptatt av å importere ufaglært arbeidskraft, får jeg det ikke til å henge sammen. Skal det ikke nå være en prioritet å få de menneskene som er ledige i Norge, ut i jobb, og i ettertid konsentrere seg om økt arbeidsinnvandring? Hvis man skal følge Venstres landsmøte og ta 10 000 ufaglærte inn i Norge hvert eneste år, som skal ha sosiale tjenester, som skal ha helsetjenester, som skal ha bolig og skole, og som skal ha utbygd infrastruktur, blir det jo press i økonomien. Det henger liksom ikke sammen. På den ene siden henger Regjeringen seg på et stramt budsjett, mens den på den andre siden ønsker arbeidsinnvandring og økt arbeidskraft ut i virksomhet.

Statsråd Victor D. Norman: Problemstillingen er at vi takket være et stramt arbeidsmarked i Norge i veldig mange år har hatt så mye sterkere lønns- og kostnadsvekst i Norge enn i andre land at vi dermed har undergravd fremtiden for konkurranseutsatt sektor. Hvis vi nå bare slipper løs økonomien for å skape flere arbeidsplasser i skjermet sektor, hvor vi har et stort udekket behov, får vi en ytterligere økning i ledigheten i industrien. Derfor må vi mobilisere det som finnes av arbeidskraftressurser for å sikre at vi kan løse alle uløste oppgaver innenlands uten at det fører til ytterligere forverring av vilkårene for industrien. Vi løser ikke ledighetsproblemet ved å gjøre noen folk som nå er ledige, til omsorgsarbeidere og gjennom det skape enda flere ledige fra industrien. Det sporet kan vi ikke gå inn på – altså må vi få mobilisert mer arbeidskraft inn i norsk økonomi. Og vi må få mobilisert mer av den arbeidskraften som i dag ligger øde.

Heikki Holmås (SV): For hver vernepleier som slutter i offentlig sektor på grunn av for dårlige lønnsvilkår, får vi større problemer med å løse framtidens utfordringer i den sektoren. For hver person som støtes ut og blir yrkeshemmet i arbeidslivet – den økningen er altså 14 pst. i år – på grunn av et hardere og mer brutalt arbeidsliv, får vi større problemer med å løse framtidens utfordringer. For hvert menneske som er langtidsledig – den økningen er altså på 41 pst. i løpet av det siste året – får vi i framtiden større problemer med å sørge for å ha nok arbeidsføre folk til å gjøre oppgavene.

Det er ingen tvil om at hvis man ser på samfunnet i dag, så lar vi være å løse en del av de offentlige oppgavene. Da er vi nødt til å gjøre tre ting: Det ene er å styrke tiltaksplasser. Det gjør vi noe med. Det er bra. Det andre er at vi er nødt til å sette i gang å ta i bruk den ledige arbeidskraftressursen. Det bør vi også begynne å gjøre. Det tredje er å endre pengepolitikken, slik at vi faktisk kan sørge for at vi lar være å ta livet av industrien, som vi gjør nå.

Statsråd Victor D. Norman: Det virker ikke helt som om representanten Holmås har tatt innover seg at en av grunnene til at vi har fått denne økningen i ledigheten, er et grunnleggende lønns- og kostnadsproblem i norsk økonomi, som har oppstått fordi vi i veldig mange år har hatt systematisk sterkere lønns- og kostnadsvekst i Norge enn i de land vi konkurrerer med. Hvis vi opprettholder et press i innenlandsøkonomien på det nivået vi har hatt tradisjonelt, vil det bli konsekvensen uansett hvilken pengepolitikk vi fører. Vi ser at Regjeringens politikk nå fører til at renten er nede på samme nivå som den var da regjeringen Stoltenberg overtok. Vi har fått rettet opp noen av de verste skjevhetene når det gjelder utviklingen i konkurranseevnen. Det sporet må vi dessverre – hadde jeg nær sagt – føre videre, hvis det skal være mulig å få en balansert utvikling i norsk økonomi, hvor vi både har tilstrekkelig industrisysselsetting og samtidig er i stand til å mobilisere all den arbeidskraften vi trenger for å få en stor offentlig og privat skjermet næring.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp): Eg synest det er trist at landet har ein arbeidsminister som ikkje er meir oppteken av å kopla ledige hender med uløyste oppgåver.

Men no vil eg utfordra statsråden på eitt punkt. Det gjeld ei statsbedrift som heiter Mesta, det nye Statens vegvesen. Der har alle tilsette i desse dagar fått tilbod om sluttpakker eller pensjon. 1 500 skal vekk. Strategien er sluttpakker til alle over 45 år, pensjonsordning til alle som har fylt 57. Det er det motsette av å ta vare på kompetanse og erfaring. Samferdselsministeren vil ikkje kommentera dette til media, fordi det kan oppfattast som detaljstyring av ei konsernleiing.

Kva seier arbeids- og administrasjonsministeren, vil han gjera noko?

Presidenten: Den regelmentsmessige tid er nå ute.

Presidenten foreslår at vi fortsetter formiddagens møte til dette replikkordskiftet er over. – Det er det tilslutning til.

Statsråd Victor D. Norman: Det ligger i fristilling at man ikke skal gå inn og overprøve og detaljstyre hva enheter gjør. Men jeg vil i forbindelse med det som tidligere het Statens vegvesen, få minne om at det ikke skal asfalteres noe mindre i Norge fordi om Statens vegvesens produksjonsvirksomhet er fristilt. Det betyr at det for hver kontrakt som Statens vegvesen ikke vinner, vil være noen andre som vinner den, og at det i andre bedrifter som vinner kontraktene, vil være etterspørsel etter mange av dem som måtte bli ledige fra tidligere Statens vegvesen. Da er det vel en fordel hvis de i utgangspunktet ikke er låst til å være i den bedriften de startet i?

Jeg tror ikke det som nå skjer i tidligere Statens vegvesen, bidrar til å øke ledigheten i Norge.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A): Regjeringen har i lang tid bagatellisert situasjonen på arbeidsmarkedet. Finansministeren har uttalt at fargen på hans kontor er mer dyster enn utsiktene i arbeidsmarkedet, og næringsministeren at han ikke er særlig bekymret for arbeidsplasser som falt bort. Regjeringen tar ikke noe initiativ for å sikre utsatte bedrifter utover å hjelpe dem til etableringer i Baltikum.

I arbeidsmarkedspolitikken er Regjeringen kjennetegnet ved: for lite, for sent. Da er det ikke rart at Arbeiderpartiet hele tiden foreslår mer. I oktober var det Arbeiderpartiet da foreslo, ifølge Regjeringen uansvarlig. I februar kom Regjeringen etter. I mars foreslo Regjeringen sågar å bevilge mer enn det Regjeringen selv hadde foreslått for Stortinget, og som lå til behandling her. Velkommen etter, men få opp tempoet!

For øvrig kom statsråden i skade for å høre fullstendig feil. Jeg uttalte at situasjonen er etter dette, altså etter i høst, «blitt enda mer alvorlig.» Det er bekymringsfullt.

Statsråd Victor D. Norman: Hvis kvaliteten på de sitater om såkalt bagatellisering som representanten Schjøtt-Pedersen nå kom med, er av samme kvalitet som de tidligere sitater i debatten av min påståtte bagatellisering av arbeidsledigheten, er det for så vidt ikke noe rart hvis man har inntrykk av at det bagatelliseres. Men jeg håper jo i så fall at Arbeiderpartiet lærer seg litt bedre innenatlesing, og kanskje også litt bedre høreteknikk, enn det man har illustrert i denne debatten.

Regjeringen har foreslått når det gjelder arbeidsmarkedstiltak, at vi til enhver tid skal sørge for at tiltakene ikke er en flaskehals i arbeidet for de arbeidsledige. Vi er opptatt av at det er arbeidet for de arbeidsledige som er viktig, ikke arbeidet for markedsføring av arbeidsledigheten som en god kampsak for tilfeldige partier. Vi ser ikke noen grunn til å foreslå økte tiltak så lenge det ikke er det som er knapphetsfaktoren i arbeidet for å hjelpe de arbeidsledige. Derfor foreslår vi økning nå, derfor foreslo vi ikke en så sterk økning på høsten i fjor, og derfor kommer vi også til å følge utviklingen videre veldig nøye.

Presidenten: Det er presidentens oppfatning at sleivspark i den retning som går på karakteristikk av folks intelligens, neppe vil være et bidrag til å heve nivået på debattene i dette hus.

Formiddagens møte er dermed hevet.

Behandlingen av sak nr. 5 fortsatte på kveldsmøtet.