Christopher Stensaker (FrP) (ordfører for saken): Denne saken dreier seg om å godta en endring av avtale mellom Norge og Island og EF som ble inngått 19. januar 2001, om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som framlegges i Norge, Island eller en medlemsstat, ved innlemmelse av Dublin II-forordningen av 18. februar 2003.

Gjennom avtalen, inngått mellom EU-statene i 1990, om tilknytning til Dublin-regelverket fikk reglene i Dublinkonvensjonen anvendelse i forholdet mellom EU-statene, Norge og Island. Dublinkonvensjonen gir regler om hvilken stat som har ansvar for behandlingen av en asylsøknad i henhold til FNs flyktningkonvensjon av 1951.

Ved den foreslåtte endringen blir Dublin II-forordningen innlemmet i tilknytningsavtalen til erstatning for Dublinkonvensjonen. Dublin II-forordningen regulerer de samme spørsmålene som Dublinkonvensjonen, men tar sikte på å modernisere og effektivisere reglene.

Da Schengensamarbeidet trådte i kraft i 1995, ble personkontrollen på grensene mellom Schengen-statene opphevet. De åpne grensene i Europa gjør det enkelt for alle å reise fritt, også for dem som vil søke asyl i flere stater, eller som forsvinner når de ikke lenger har rett til opphold. Dublin-samarbeidet har dermed en nær forbindelse til Schengensamarbeidet.

Det framgår av Schengen-samarbeidsavtalen at «det bør avtales en egnet ordning om kriterier og mekanismer for å avgjøre hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad som framlegges i en medlemsstat i Den europeiske union eller i Island eller i Norge», og at en slik ordning bør være etablert innen det operative Schengensamarbeidet iverksettes for de nordiske stater. Schengensamarbeidet ble iverksatt 25. mars 2001, og Dublin-samarbeidet ble iverksatt 1. april 2001.

Avtalen om tilknytning til Dublin-regelverket omfatter Dublinkonvensjonen samt to beslutninger av Dublinkonvensjonens vedtaksorgan. Avtalen knytter også Norge og Island til rådsforordning om opprettelse av Eurodac for sammenligning av fingeravtrykk med henblikk på en effektiv gjennomføring av Dublinkonvensjonen, Eurodac-forordningen. Videre muliggjør avtalen norsk og islandsk tilknytning til både nåværende og framtidige vedtak på dette området.

I likhet med Dublinkonvensjonen regulerer ikke Dublin II-forordningen vilkårene for å innvilge asyl. Norsk rett samt internasjonale forpliktelser vil således fortsatt regulere hvem som skal gis asyl i Norge.

Artikkel 4 i tilknytningsavtalen sier at kommisjonen umiddelbart skal underrette Norge og Island om vedtakelsen av en ny rettsakt. Norge må på sin side gi underretning om godtakelse av rettsakten til rådets generalsekretariat og kommisjonen innen 30 dager etter at den er vedtatt.

Både Dublinkonvensjonen og Dublin II-forordningen tar sikte på å sikre asylsøkere en effektiv adgang til prosedyrene for fastleggelse av flyktningstatus ved å motvirke at asylsøkere blir henvist fram og tilbake mellom stater uten å få søknaden behandlet. En asylsøker får rett til å få søknaden behandlet i én stat, og det gis regler for hvilken stat som har plikt til å behandle saken. Begge regelverk søker også å forhindre det misbruk av asylinstituttet som oppstår når samme person samtidig eller på forskjellige tidspunkter søker om asyl i flere medlemsstater med sikte på å forlenge sitt opphold i EU.

EU har erfart at samarbeidet i henhold til Dublinkonvensjonen ikke har fungert helt etter forutsetningene. Dublin II-forordningen søker derfor å rette opp mangler og uklarheter ved denne. Dublin II-forordningen søker å effektivisere prosedyren for fastleggelse av hvilken stat som er ansvarlig for behandlingen av en asylsøknad, slik at realitetsbehandlingen av søknaden kommer raskere i gang. Videre gir forordningen større beskyttelse av familiens enhet og retten til familieliv, ved at reglene søker å oppnå at familiemedlemmer får behandlet sine asylsøknader i samme stat. Samtidig styrkes beskyttelsen av enslige mindreårige asylsøkere.

Norge er blitt konsultert om EUs forhandlinger om forordningen gjennom møter i Den blandete komité, som er opprettet i medhold av tilknytningsavtalens artikkel 3.

Proposisjonens kapittel 3 omtaler Dublin II-forordningens bestemmelser nærmere, og det vises til denne omtalen.

Godtakelse av Dublin II-forordningen vil medføre behov for endringer i utlendingsloven og -forskriften der disse viser til Dublinkonvensjonen. Endringer i utlendingslovgivningen utover dette er ikke påkrevd, da de endringer som følger av Dublin II-forordningen, ikke er i strid med eksisterende lov og forskrift.

Komiteen viser til at Kommunal- og regionaldepartementet vil fremme en odelstingsproposisjon med de nødvendige lovendringer.

Samlet sett anslås Dublin II-forordningen å innebære en reduksjon i saksbehandlingstiden på 14 uker. Den kortere saksbehandlingstiden vil ha konsekvenser både for politiet og UDI og for lengden på asylsøkernes oppholdstid i mottak, noe som vil innebære et potensial for innsparing.

Dublin II-forordningen medfører merutgifter for Kommunal- og regionaldepartementet på anslagsvis 3,6 mill. kr for 2003, hvorav 0,6 mill. kr refererer seg til et økt ressursbehov på årsbasis på tre årsverk i UDI. Merutgiftene for 2004 anslås til 8,5 mill. kr, fordelt på 5 mill. kr i investeringer og 3,5 mill. kr i driftsutgifter. For Justisdepartementet anslås merutgiften i 2003 til 1,4 mill. kr. Dette svarer til et økt ressursbehov på åtte årsverk i politiet, dvs. 4,4 mill. kr på årsbasis.

Komiteen ser det som ønskelig at Norge knytter seg til Dublin II-forordningens regler, ved at disse styrker asylsøkernes stilling ved en effektivisering av systemet, slik at realitetsbehandlingen av søknadene kommer raskere i gang. Det gis større beskyttelse av familiens enhet og retten til familieliv, ved at reglene søker å oppnå at familiemedlemmer får behandlet sine asylsøknader i samme stat. Samtidig styrkes beskyttelsen av enslige mindreårige asylsøkere.

Komiteen registrerer at Dublin II-forordningen regulerer de samme spørsmålene som Dublinkonvensjonen, men tar sikte på å modernisere og effektivisere reglene. Men i likhet med Dublinkonvensjonen regulerer ikke Dublin II-forordningen vilkårene for å innvilge asyl. Norsk rett samt internasjonale forpliktelser vil således fortsatt regulere hvem som skal gis asyl i Norge.

En godtakelse av Dublin II-forordningen vil medføre behov for endringer i utlendingsloven og -forskrifter der disse viser til Dublinkonvensjonen, men endringer utover dette i utlendingslovgivningen er ikke påkrevd, da endringene som følger av Dublin II-forordningen, ikke er i strid med eksisterende lov og forskrift.

Komiteen viser til at Kommunal- og regionaldepartementet vil fremme en odelstingsproposisjon med de nødvendige lovendringer.

I likhet med Regjeringen er komiteen også opptatt av at Dublin II-forordningen styrker asylsøkernes stilling ved at systemet effektiviseres, slik at realitetsbehandlingen av søknadene kommer raskere i gang. Dette vil gi større beskyttelse av familiens enhet og retten til familieliv, ved at reglene søker å oppnå at familiemedlemmer får behandlet sine asylsøknader i samme stat, og at beskyttelsen av enslige mindreårige asylsøkere styrkes.

Dersom gjennomføringen av Dublin II-forordningen skulle medføre økte utgifter for kommuner og fylkeskommuner, forutsetter komiteen at disse dekkes av staten.

Komiteens tilråding i denne saken er enstemmig, og vi mener endringen forbedrer dagens ordning.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 5.