Haakon Blankenborg (A): Eg går inn på ganske kort varsel for saksordførar Gunhild Øyangen, som vart forhindra frå å delta i denne debatten, så eg er vel ein form for varaordførar i denne samanhengen.

Den saka som vi har framfor oss, har eigentleg to viktige sider. Den eine er at vi har ei avtale med EU som vi skal ratifisere, den andre er at vi på kjøpet får med oss ei form for tilslutnad til gjennomføring av avtala. Utgangspunktet er, sånn som alle kjenner til, at ein med to års mellomrom skulle gå gjennom vilkåra for å sjå om det var mogleg å auke rommet for handel med jordbruksvarer mellom EU og EFTA-landa. No vart det slik at det har vart fram til no før ein endeleg kom med ei avtale, så slik har ein komme litt ut av denne toårsrytmen, vil eg tru, i og med at det er åtte år sidan forhandlingane starta. Kva det vil ha for konsekvensar, veit eg ikkje, men vi må iallfall vente at nye rundar vil starte med heimel i EØS-avtala. Saka er lagd fram for Stortinget i medhald av Grunnlova § 26, dvs. at det er ei svært viktig sak. Derfor får vi handtere ho deretter.

For Arbeidarpartiets del er vi ikkje i tvil om at vi skal ratifisere avtala. Det er klart at ein kunne gått mot ei slik avtale viss ein var grunnleggjande mot handel med matvarer, men det ville også seie at ein var usamd i det grunnlaget som avtala byggjer på, nemleg EØS-avtala. Denne avtala er ein konsekvens av EØS-avtala.

Ein kan også meine at avtala er for dårleg, og at ho dermed burde bli forkasta. Det har ikkje vi grunnlag for å seie. Vi tek utgangspunkt i at den avtala ein har nådd fram til, er den best moglege, gitt den situasjonen som dei som forhandla, var oppe i.

Derimot på det siste punktet, som ikkje har med godkjenning av avtala å gjere, men med gjennomføringa av avtala, har vi i den korte tida vi har hatt til rådvelde for diskusjon om denne avtala, sett at det er svært ulike syn. Det er naturlegvis også ulike syn på om avtala skal godkjennast, men eg har inntrykk av at dei fleste er innstilte på det. Derimot er det, som sagt, svært ulike syn på gjennomføringa av avtala og korleis desse nye tollfrie kvotane skal fordelast.

Naturlegvis vil denne auka handelen føre til ny konkurranse for norske bønder. Det kan også føre til billegare produkt for norske forbrukarar, og det vil definitivt føre til nye produkt for norske forbrukarar. På den andre sida vil det også vere rom for nye marknader for norske bønder, så dette er ei avtale som har sterke både positive og negative sider – negative i meininga auka konkurranse, dersom det er eit problem. Det er for så vidt den innlysande delen av dette.

Eg slår fast at vi ønskjer å ratifisere avtala. Eg støttar Regjeringa på det punktet. Eit stort fleirtal i komiteen ønskjer det. Men ein samla komite har ein reservasjon når det gjeld gjennomføringa av avtala. Det spring ut av to forhold. Det eine er at ein har fått eit spørsmål, som først og fremst er eit næringspolitisk og eit forbrukarpolitisk spørsmål, med på kjøpet ved ein ratifikasjon av ei avtale. Det er uheldig, særleg med den korte tidsfristen som Stortinget hadde til rådvelde – det er det andre. Saka kom til Stortinget for mindre enn ti dagar sidan, og det er den tida vi hadde på handteringa. Avtala var klar allereie, så vidt eg hugsar, den 18. desember i fjor – utan at ho dermed, naturlegvis, var godkjend av partane. Men innhaldet var meir eller mindre klart. Det ville ha vore ein fordel om Regjeringa – kven som no måtte ta ansvaret for det – hadde klarert og diskutert igjennom dei landbrukspolitiske og forbrukarpolitiske sidene av denne saka før ein kom hit, eventuelt at ein hadde skapt seg rom for at desse kunne avklarast gjennom ein normal prosess etter at ratifikasjonen hadde skjedd.

Dermed vil eg stille spørsmål til statsråden om det er slik at ein etter denne ratifikasjonen vil ta seg tid til å gå igjennom og vurdere dei ulike måtane å fordele kvotene på, eller om ein har tenkt å fordele kvotene med det same. Avtala skal setjast i verk 1. juli, så uansett er det ikkje lang tid. Det avheng litt av dei førebuingane som departementet har gjort.

Om det er slik at ein ikkje vil ta seg tid til ein ny gjennomgang, eller har tid til ein ny gjennomgang, viser eg til det komiteen seier i innstillinga, at når det gjeld frukt og grønt-området, vil ein be Regjeringa komme tilbake til Stortinget på ein eigna måte for å sjå på dei ulike måtane som desse kvotane kan fordelast på. Det betyr i klartekst at ein ikkje ønskjer at auksjonsprinsippet blir teke i bruk på det området no, men at ein bruker den fordelingsmekanismen som ein allereie har, og så kjem tilbake til Stortinget på ein eigna måte – det må bli opp til Regjeringa å bestemme kva som er eigna i denne samanhengen – for å få ei endeleg klargjering av om ein skal gå over til auksjonsprinsippet på desse områda.

Når denne merknaden har komme inn, og denne haldninga har komme fram, er det fordi ein, som sagt, fekk eit landbruks- og forbrukarpolitisk spørsmål med på kjøpet ved ein ratifikasjon som ein hadde svært god tid på å handtere, og som det har vist seg at det er svært ulike syn på blant organisasjonar og ulike interessentar på området. Det er haldninga til komiteen på dette området, og eg avventar ein kommentar frå statsråden på kva som vil vere handteringa frå Regjeringas side – om ein vil starte med ein gong, eller om ein vil vente og så komme tilbake til Stortinget før ein startar med auksjonsprinsippet på dette avgrensa området. Men hovudkonklusjonen er at avtala blir ratifisert og godkjend av Stortinget.

Marit Arnstad (Sp): I likhet med den stedfortredende saksordfører har jeg også på kort varsel steppet inn for min partileder for å begrunne Senterpartiets syn i saken – uten at jeg dermed tror det gjør meg til noen varapartileder! Men jeg skal iallfall kort prøve å redegjøre for Senterpartiets synspunkter i saken.

Dette er en sak som går langt tilbake i tid. Allerede i 1997 ble kommisjonen og Norge enige om en avtale om utvidet handel i forhold til artikkel 19. Den gangen mente en del EU-land, bl.a. Sverige, at dette var en ubalansert avtale. Så gjenåpnet forhandlingene, og man kom på nytt fram til en avtale i fjor høst. Det er en avtale som etter Senterpartiets mening er blitt ubalansert fra norsk side, på samme måte som da Sverige mente at det var ubalansert for svensk side eller EU-siden forrige gang. Forskjellen er bare at når det blir ansett som ubalansert fra EUs side, gjøres det noe med det. Når det blir ansett som ubalansert fra norsk side, godtar vi det likevel. Og det gjør vi da i dette spørsmålet.

Men det er ikke noen tvil, etter Senterpartiets mening, om at de vridninger en får i tollregimet som resultat av dette, i praksis vil være i Norges disfavør. Den økte eksportmuligheten for norske produkter vil være mer teori enn praksis, mens den økte importen av matvarer til Norge i høyeste grad vil være en realitet.

Den ubalansen er en ubalanse som innebærer kostnader på flere hundre millioner kroner, og som vil være en belastning som først og fremst norske matprodusenter må bære. Vi synes det er merkverdig at Norge uten videre aksepterer den avtalen slik som den nå ble framforhandlet. Vi synes det er uklokt ensidig å redusere 127 tollposisjoner, som en her har gjort, uten at en vitterlig har fått noe særlig tilbake. Og vi synes det føyer seg inn i rekken av flere endringer som de norske myndighetene uten videre er med på, bl.a. reisegodsforskriftene i fjor høst, som også var en del av det samme.

På den bakgrunn ønsker Senterpartiet å gå imot tilslutning til den avtalen som i dag ligger på bordet. Vi deler imidlertid enkelte av komiteens merknader omkring en mulig gjennomføring dersom et flertall i Stortinget i dag skulle vedta at avtalen skal inngås. Det gjelder gjennomføringen knyttet til en del sider ved avtalen, særlig når det gjelder frukt og grønt. Jeg vil for min del si at jeg deler representanten Blankenborgs spørsmål, og også tolkning, når det gjelder de merknadene en samlet komite har kommet med om gjennomføringen av avtalen når det gjelder frukt og grønt. Jeg vil gjerne ha en klargjøring fra statsråden omkring hvordan Regjeringen vil forholde seg til det spørsmålet videre.

Lars Rise (KrF): Artikkel 19 i EØS-avtalen slår fast at Norge og EU med to års mellomrom skal gå gjennom vilkårene for handel med basislandbruksvarer. Hensikten med dette er å få i stand en gradvis liberalisering der reduksjoner og handelshindringer skal være til fordel for begge parter. Norge og kommisjonen er etter flere forhandlingsrunder nå enige om det utkastet til avtale som foreligger.

Forhandlingsresultatet vil innebære en økning i handelen med enkelte landbruksprodukter mellom EU og Norge. Noen av de viktigste produktene som berøres, er ost og kjøtt, men også grønnsaker, frukt, bær og grønne planter blir berørt.

I Norge vil man nok merke økt konkurranse både når det gjelder ost og kjøtt. Det vil komme flere nye utenlandske importører på markedet, og importkvoten økes til 4 000 tonn og gjøres tollfri. Det kan høres dramatisk ut, men man skal vite at dette ikke vil tilsvare mer enn ca. 6 pst. av hele det norske osteforbruket. Også norske bedrifters mulighet til å eksportere til EU vil bli forbedret. Kvoten for norsk ost til EU heves opp til 4 000 tonn og er tollfri. Det er ikke «en teoretisk mulighet», slik som Senterpartiet og SV skriver i en merknad. Det står her:

«Selv om det åpnes for økt eksport av norske produkter til EU-markedet, vil dette i praksis kun være en teoretisk mulighet, mens økt import av matvarer til Norge i høyeste grad vil være en realitet.»

Det er en høyst reell og faktisk mulighet for økt eksport av norske produkter til EU-markedet. Vi har gode kvalitetsprodukter, som allerede er populære på det europeiske markedet. Med endringene i avtalen vil oster som jarlsberg, edamer og gouda i større grad kunne eksporteres til EU. Økningen i kvoten og den reduserte tollsatsen vil også kunne gjøre det lettere for bl.a. TINE og Synnøve Finden å etablere seg innen EU-markedet. Det bør gode, norske bedrifter dra nytte av.

Når det gjelder kjøtt, vil avtalen gi gjensidige tollfrie kvoter på til sammen 800 tonn. Det vil tilsvare ca. 1 pst. av det norske kjøttforbruket. Norge har fått tollfrie kvoter til EU på lammekjøtt, spekemat og spekepølser.

Kristelig Folkeparti er opptatt av å bevare og fornye det norske landbruket. Landbruket spiller en vesentlig rolle for å sikre bygder og spredt bosetting. Kristelig Folkeparti ønsker å opprettholde bosettingen i distriktene og vil legge til rette for arbeidsplasser og et likeverdig tjenestetilbud i alle deler av landet. Norge er avhengig av at folk velger også å bo i distriktene. Vår distriktspolitikk må derfor utformes ut fra dette.

En svært stor del av våre eksportinntekter kommer fra næringslivet i distriktene, og det er fremdeles store sjanser for økt verdiskaping her. Derfor er vi også opptatt av at Norge får beholde tollsatser som er høye nok til å kunne opprettholde en levedyktig landbrukssektor. Sem-erklæringen slår fast at Samarbeidsregjeringen vil at importvernet fortsatt må sikre norsk landbruksproduksjon på viktige områder.

Vi kan ikke bare verne dagens landbruk. Vi må også fornye det. Landbruket vil møte en tøffere økonomi og tøffere krav gjennom internasjonale forhandlinger i framtiden. Det er derfor viktig at vi fører en politikk som er tilpasset denne nye tiden. Vi ønsker en mer effektiv, strukturtilpasset landbrukspolitikk, sammen med modernisering og fornyelse for hvert enkelt gårdsbruk. Denne utvidelsen av handel med landbruksvarer vil kunne føre til økt konkurranse av landbruksvarer i Norge, men samtidig vil den føre til større muligheter for eksport av norske varer. Vi mener at man må ha øynene åpne for denne muligheten. Den må benyttes, slik at avtalen kan bli til fordel for oss.

Statsråd Lars Sponheim: Jeg er glad for at Stortinget i dag gir sitt samtykke til inngåelse av avtale med EU om utvidet handel med landbruksvarer. Forhandlingene om en artikkel 19-avtale ble påbegynt allerede i 1995, og det er således en langvarig prosess som nå avsluttes ved inngåelse av denne avtalen.

Forhandlingene er gjennomført i henhold til EØS-avtalens artikkel 19, der Norge og EU med to års mellomrom skal gjennomgå vilkårene for handel med landbruksvarer. Artikkel 19 forutsetter videre at forhandlingene om utvidet handel skal gjennomføres innenfor rammen av partenes respektive landbrukspolitikk. Fra norsk side har en således i forhandlingene lagt vekt på å gi begrensede konsesjoner på landbruksprodukter der vi har god markedsdekning gjennom nasjonal produksjon, og isteden gi konsesjoner til EU der vi ikke har egen produksjon eller bare delvis markedsdekning.

Avtalen gir samtidig Norge forbedrede muligheter for økt eksport av norske produkter til EU. Ost representerer den viktigste merkevareeksporten av norske jordbruksvarer. I den nåværende avtalen var det ubalanse i tollnivået i vår disfavør på i overkant av 4 kr pr. kg. Nå blir det en gjensidig tollfri kvote på 4 000 tonn. Dette gir gode rammebetingelser for en offensiv satsing på EU-markedet. Dette kan bidra positivt til utvikling av norsk meieriindustri, samtidig som det blir et større mangfold i tilbudet for forbrukerne.

For kjøtt blir det en gjensidig tollfri kvote på 800 tonn. Dette gir kjøttindustrien nye muligheter for eksport av spekemat, spekepølser og lammekjøtt. Norske kjøttbedrifter må ha et realistisk forhold til sin eksportsatsing, men jeg mener det bør være mulig å lykkes med eksport av spesielle kvaliteter til bestemte markeder. Jeg er ikke i tvil om at noen av våre landbruksprodukter har kvaliteter som også utenlandske ganer vil sette pris på. Enkelte norske bedrifter sonderer nå muligheten for eksport av lammekjøtt som følge av den bedrede markedsadgangen.

Også for grønnsaker, frukt, bær og grønne planter innebærer avtalen nye gjensidige tollfrie importkvoter. Grøntsektoren er et område der enkelte norske produkter bør være rimelig konkurransedyktige på det europeiske markedet. Dette skyldes flere forhold. Norske produkter kommer dels på markedet etter avsluttet sesong lenger sør og kan videre ha spesielle fortrinn med hensyn til sykdomsfrihet som følge av vårt nordlige klima. Forskjellen i forhold til EU-pris er også mindre enn for husdyrprodukter.

I komiteens innstilling gir mindretallet uttrykk for at avtalen vil forsterke den allerede eksisterende ubalansen i landbruksvarehandelen mellom Norge og EU. Det er her viktig å være oppmerksom på at en rekke av konsesjonene innebærer at EU gis fortrinn til det norske markedet framfor andre land, men at importen ikke kommer til erstatning for norsk produksjon. Dette gjelder f.eks. produkter som eplejuice, såfrø og potetflak til industriformål.

I forhandlingene med kommisjonen var det en spesiell fokusering på krav fra våre naboland. I avtalen er det således også gitt norske konsesjoner av spesiell interesse for våre nordiske naboer. Her kan nevnes kjøttboller og jordbær.

Komiteen har i sin innstilling bedt om at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget på en egnet måte når det gjelder gjennomføringen av avtalen på frukt- og grøntområdet, slik representanten Blankenborg var innom i sitt innlegg. Det pekes spesielt på bruk av auksjon i fordelingen av importkvotene. Regjeringen vil komme tilbake til dette i forbindelse med St.prp. nr. 1 for 2004, bl.a. med basis i de omfattende erfaringer vi har med auksjonssystemet på dette området fra 1995, som ble innført under daværende landbruksminister Øyangens ledelse.

Jeg mener det er viktig at artikkel 19-avtalen nå omsider kommer på plass, og at intensjonene i EØS-avtalen om utvidet handel med landbruksvarer følges opp. Dette er viktig for EØS-avtalen og vårt forhold til EU.

Jeg vil ikke legge skjul på at den inngåtte avtalen byr på utfordringer for norsk landbruk gjennom økt import av enkelte landbruksvarer. Samtidig gir den også landbruket og næringsmiddelindustrien mulighet for å arbeide på nye markeder og derigjennom utvikle sin kunnskap og konkurransekraft. Det er opp til landbruket og industrien å utnytte disse mulighetene.

Bjørn Jacobsen (SV): Det har vore mykje snakk om varaar her, og eg trur vi alle saman i utanrikskomiteen er varaar i denne samanheng. Dei som skulle ha behandla dette, er sjølvsagt næringskomiteen. Det skulle ha vore sendt til næringskomiteen til behandling først. Det som tydelegast viser dette, er at det er landbruksministeren som står i lag med oss og diskuterer desse tinga.

Når vi har halde på sidan 1995, er det merkeleg at ein skal tilby Stortinget fjorten dagar å behandle dette på. Når det samstundes blir trekt inn om EØS er god eller dårleg i denne samanhengen, viser vi jo overhovudet ingen vilje til å bruke dei folkestyreelementa som faktisk ligg i EØS-avtalen. Vi skulle kunne ta oss tid til å behandle dette på ein skikkeleg måte. Vi skulle til og med kunne ta oss tid, om vi hadde vilja det, til å bestemme oss for å gå imot ratifisering. Men det som ein har gjort, som komiteen har blitt einig om, er faktisk å dele det opp: ratifisering først, så kjem Regjeringa tilbake på ein eigna måte. Vi får sjå om det kjem til å fungere.

Iallfall bør det for ettertida vere mogleg å få denne typen saker til behandling på ein heilt annan måte. Det vil både dei som er for EØS, og dei som er mot EØS, absolutt vere tente med.

Steinar Bastesen (Kp): I utgangspunktet skulle handelen med landbruksvarer ikke være en del av EØS-avtalens tilpasning til EUs indre marked. Norsk landbruk skulle kunne beskyttes gjennom toll og kvoter. EØS-avtalens artikkel 19 skulle være et unntak fra hovedregelen om at norsk landbruk kan beskyttes. I stedet ser vi at denne paragrafen brukes til å presse fram en stadig raskere liberalisering av handelen, med basis i landbruksvarer overfor EU.

Kystpartiet mener at norske myndigheter har vært altfor ettergivende i forhandlingene om vilkårene for handel med landbruksvarer, derfor stemmer vi mot det foreliggende forslag til avtale med EU. Vi mener at det sterke liberaliseringspresset fra EU i denne saken er et godt argument for å si opp hele EØS-avtalen.

Kystpartiet mener at alle land skal ha rett til et eget landbruk. Vårt klima setter spesielle krav til beskyttelse for landbruket. En stadig sterkere liberalisering overfor EU vil på sikt være en trussel mot hele det norske landbruk. På grunn av vårt høye kostnadsnivå vil norsk landbruksnæring neppe kunne kompensere tapte markedsandeler i Norge gjennom eksport til EU-land. Avtalen er derfor til ensidig ulempe for Norge.

I den grad Norge selv skulle ha interesse av å øke importen av enkelte landbruksvarer, finner Kystpartiet det naturlig at en slik import skulle komme fattige land til gode. Det er et problem på verdensbasis at rike land med store landbrukssubsidier utkonkurrerer de land som er aller mest avhengige av eksport for å skape en bærekraftig utvikling for sin befolkning. På denne bakgrunn er det ikke grunnlag for å gi de rike EU-landene noen prioritet framfor andre når det gjelder import av landbruksvarer til Norge.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 11.