Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det vil bli gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Olav Gunnar Ballo (SV) ( ordfører for saken): Stortinget vedtok den 28. mai 2003 nye retningslinjer for trygdeoppgjøret. De nye retningslinjene innebærer at siktemålet for oppgjøret skal være å skape en inntektsutvikling minst på linje med utviklingen for yrkesaktive. Tidligere formulering var «om lag» på linje med, noe som over tid innebar en underregulering av grunnbeløpet i folketrygden, slik at pensjonsutviklingen ikke har fulgt den generelle lønnsutviklingen.

I de nye retningslinjene er formuleringen om at det kan korrigeres for «særskilte forhold», beholdt. Dette innebærer at en lønnsvekst som skyldes endrede arbeidsbetingelser, kan utelates fra beregningsgrunnlaget. Et eksempel på det har vært læreroppgjøret der utvidet arbeidstid har medført høyere avlønning.

Til grunn for reguleringen skal det etter de vedtatte retningslinjene ligge forventet inntektsutvikling for lønnstakere samlet i reguleringsåret, etter justering av grunnbeløpet for avvik mellom forventet og reell lønnsøkning siste år.

I tillegg vedtok Stortinget at de nye retningslinjene også skulle legges til grunn ved årets oppgjør. Det er altså årets oppgjør vi nå behandler i salen.

Dersom Regjeringens tilbud er sammenfallende med vedtatte retningslinjer, vil Stortinget normalt godkjenne tilbudet. Det foreligger så langt jeg kjenner til, ingen historiske eksempler på at et trygdeoppgjør ikke har blitt godkjent av Stortinget. Det spesielle med årets oppgjør er at Stortinget gjennom mange enkeltvedtak, både ved fjorårets trygdeoppgjør, ved statsbudsjettet for 2003 og behandlingen av det og gjennom å vedta nye retningslinjer har lagt sterke føringer, så vel for årets som for seinere oppgjør.

Et sentralt spørsmål blir dermed: Har Regjeringen gjennom sitt tilbud til organisasjonene fulgt opp de vedtak – og de retningslinjer – som Stortinget har fattet?

Stortingsflertallet vedtok under behandlingen av Budsjett-innst. S. nr. 11 for 2002-2003 at Regjeringen ved årets oppgjør skulle ta igjen etterslepet for de siste to år, altså etterslepet mellom 2001 og 2002, og etterslepet mellom 2002 og 2003.

Når det tas hensyn til spesielle forhold, og læreroppgjøret er slike spesielle forhold, har komiteens flertall kommet fram til at etterslepet mellom 2001 og 2002 var på 0,6 pst., mens etterslepet mellom 2002 og 2003 var på 0,5 pst. Det er sammenfallende med Regjeringens tilbud til organisasjonene, og dermed i tråd med Stortingets vedtak, inkludert vedtatte retningslinjer som også legges til grunn for årets oppgjør.

Forventet lønnsvekst for lønnstakere samlet er ifølge revidert nasjonalbudsjett 4,5 pst. Regjeringens tilbud til organisasjonene er på 4 pst. Komiteen har kommet fram til at når man korrigerer for læreroppgjøret, kan man regne med en forventet lønnsvekst for neste år på 4,4 pst. Dermed foreligger det et avvik på 0,4 pst. mellom Regjeringens tilbud til organisasjonene og det som komiteens flertall har kommet fram til. Komiteens flertall mener dermed at Regjeringen ikke følger opp de retningslinjene som Stortinget har vedtatt, som la til grunn at man skulle gi et tilbud minst på linje med den generelle lønnsutviklingen. Med bakgrunn i det har komiteens flertall funnet ikke å kunne akseptere det tilbud som Regjeringen har kommet fram til, og har i stedet fremmet et forslag om et tilbud på 4,4 pst., som utgjør flertallsinnstillingen til komiteen.

Jeg går ut fra at de avvikende forslag som her foreligger fra ulike mindretall, vil bli presentert av de partier som står bak forslagene.

Bjarne Håkon Hanssen (A): For ett år siden valgte Arbeiderpartiet å støtte Regjeringens forslag til trygdeoppgjør, til tross for at vi mente at grunnbeløpet ble underregulert i forhold til den generelle lønnsutviklingen. Vi har fått mye kritikk for at vi gjorde det. Begrunnelsen for vårt standpunkt i 2002 var at det ikke var grunnlag for å hevde at Regjeringen hadde brutt Stortingets forutsetninger for oppgjøret. Stortingets «bestilling» var uklar, og da ville det vært feil av Stortinget i ettertid å stemme mot Regjeringens forslag.

Vi trakk en viktig lærdom av dette, nemlig at det var behov for en endring av retningslinjene for trygdeoppgjøret. Derfor foreslo vi i forbindelse med behandlingen av trygdeoppgjøret i 2002 at Regjeringen måtte legge fram forslag til nye retningslinjer, slik at disse kunne behandles i god tid før årets oppgjør. Dette forslaget fikk bred tilslutning i Stortinget.

Selv om Regjeringen sviktet i forhold til å følge opp dette vedtaket, sørget flertallet likevel for at Stortinget den 28. mai i år vedtok nye retningslinjer for trygdeoppgjøret. Disse nye retningslinjene skiller seg klart fra de gamle på noen viktige områder. For det første etableres det et klart system for beregning av etterslep fra tidligere års oppgjør. På dette området har ikke Regjeringen hatt noe valg. Retningslinjene er så klare at etterslepet er på plass også i Regjeringens opplegg for trygdeoppgjør i år. I tillegg rettes feilen fra i fjor opp. Den underregulering som fant sted i trygdeoppgjøret for 2002, tas igjen i årets oppgjør. Dette er en direkte konsekvens av et vedtak Stortinget fattet, etter forslag fra Arbeiderpartiet, i forbindelse med budsjettbehandlingen for 2003.

De nye retningslinjene slår videre fast at det i tillegg til å ta igjen et eventuelt etterslep skal beregnes et tillegg for forventet lønnsutvikling i reguleringsåret. Det skal tas utgangspunkt i forventet lønnsutvikling for lønnstakere i alt. I Innst. S. nr. 223 for 2002-2003 presiserer flertallet i sosialkomiteen hvordan dette skal forstås gjennom følgende merknad:

«Ved drøftingene legges forventet lønnsvekst for alle grupper («lønnstakere i alt») kommende år til grunn, slik det framkommer i Regjeringens forslag til Revidert nasjonalbudsjett 2003.»

Stridens kjerne er retningslinjenes punkt om at det skal kunne korrigeres for særlige forhold. Men også på dette området har komiteens flertall vært tydelige i sine merknader i Innst. S. nr. 223 for 2002-2003. Der heter det:

«Med « spesielle forhold » menes her en lønnsutvikling for enkeltgrupper som ikke bare skyldes et rent lønnstillegg, men også endrede oppgaver eller endret arbeidstid, og som dermed medfører at en sammenligning av lønnsutviklingen mellom de årene der forutsetningene ble endret, får redusert relevans.»

Regjeringen valgte i drøftingene med trygdeorganisasjonene å legge fram et sluttilbud hva angår forventet lønnsutvikling i år, på 4,0 pst. – dette til tross for at Regjeringen selv har anslått den samlede lønnsutviklingen i revidert nasjonalbudsjett til 4,5 pst. Dette førte til brudd i drøftingene.

Arbeiderpartiet har alltid stemt for det forslag til trygdeoppgjør som Regjeringen, uansett politisk farge, har lagt fram for Stortinget. Vi kommer ikke til å gjøre det i år. Det er etter min mening ene og alene Regjeringens egen skyld. Det er ikke stortingsregjereri som i dag vil finne sted i denne salen. Regjeringen visste da den startet drøftingene med trygdeorganisasjonene, at Stortinget hadde gitt årets og kommende års trygdeoppgjør klare bindinger. Regjeringen har til tross for dette, og gjennom en rekke mer eller mindre finurlige bortforklaringer, valgt å se bort fra Stortingets vedtak og Stortingets intensjoner. Det må Regjeringen i dag ta konsekvensene av.

Bent Høie (H): Regjeringens forslag til trygdeoppgjør er basert på de nye retningslinjene som ble vedtatt 28. mai 2003. Det er tre forhold i den sammenheng som er viktige,

• at etterslepet fra 2001 blir dekket inn, og at dette etableres som et startår for de nye retningslinjene

• at årsreguleringen følger minst lønnsutviklingen for lønnstakerne, korrigert for særlige høve

• at en i 2003 tar hensyn til det inntektspolitiske samarbeidet, slik også retningslinjene gir utrykk for

For det første er det viktig at etterslepet fra 2001 blir dekket inn. Føringene om å kompensere etterslepet fra 2001-oppgjøret er basert på organisasjonenes framstilling av oppgjøret og protokolltilførselen, hvor partene er enige i at organisasjonene la til grunn 4 pst. lønnsvekst fra 2000 til 2001. Dette skyldes at den daværende arbeiderpartiregjeringen valgte å framskynde drøftingene med pensjonistorganisasjonene, slik at disse ikke var kjent med Regjeringens anslag om lønnsveksten i revidert nasjonalbudsjett. Denne økningen kommer i tillegg til den ordinære G-reguleringen for 2003 og vil dermed gjøre opp for diskusjonen om etterslep, som oppstod som følge av Stoltenberg-regjeringens håndtering av oppgjøret i 2001.

For det andre er det viktig å sikre en inntektsvekst minst på linje med lønnstakerne, men der lønnsveksten, som veksten i G skal sammenliknes med, er korrigert for «særlege høve».

Anslaget for lønnsvekst i revidert nasjonalbudsjett er på 4,5 pst., som korrigert for virkningen av lærerpakken i 2003 på -0,1 pst., kan settes til 4,4 pst. Lønnsveksten fra 2002 til 2003 er sterkt påvirket av høye overheng til 2003 for bl.a. helsepersonell og grupper i kommunesektoren. Disse har for en stor del sin bakgrunn i høye tillegg for enkeltgrupper i 2002, som var siktet inn mot å ta igjen et etterslep. Et anslag for virkningen av et slikt tillegg i lønnsveksten kan ligge i området 0,2 pst. For pensjonistene legges inntektsveksten korrigert for etterslep til grunn. Samlet sett legger dermed regjeringspartiene, og Regjeringen, til grunn at det kan være rimelig å bruke 4,2 pst. som anslag for ventet lønnsvekst. Statens tilbud til årsregulering var på 4 pst. I tillegg til dette må en også ta høyde for en overregulering av etterslepet i 2002 på 0,13 pst. og en virkning på inntektsveksten fra 2002 til 2003 av økningen i grunnpensjonen fra 1. mai 2003 på 0,5 pst. Dermed mener regjeringspartiene at retningslinjene knyttet til årsreguleringen er fulgt helt ut.

For det tredje er 2003 et spesielt år på grunn av det inntektspolitiske samarbeidet. Både de forrige og de nye retningslinjene tar høyde for slike situasjoner ved at det til årsreguleringen er knyttet følgende premiss:

«… i tråd med dei prinsipp og mål som er lagt til grunn for gjennomføringa av det inntektspolitiske opplegget elles.»

Derfor har Regjeringen lagt inn hensynet til konkurranseutsatt sektor i sitt tilbud, men – og jeg understreker men - med nøyaktig den samme ekstra etterreguleringsklausulen som de statsansatte har fått. Da vil jeg vise til neste sak som skal behandles i denne salen.

Generelt kan det være riktig å legge til grunn at anslagene for ventet lønnsvekst som pensjonene skal reguleres etter, er forsiktige – dette fordi en ellers kan komme i en situasjon hvor pensjonsveksten bidrar til å sette forventninger til lønnsveksten som virker til å presse den oppover. Over tid vil ikke en slik praksis ha betydning for pensjonistenes inntektsutvikling, siden den er garantert gjennom etterreguleringsbestemmelsen i retningslinjene. Det betyr at en eventuell differanse vil bli korrigert ved to etterreguleringer, den første ved sikkerhetsreguleringen i januar 2004 og den andre ved den ordinære reguleringen i 2005. Jeg vil vise til at opposisjonen stemmer imot denne sikkerhetsbestemmelsen.

Regjeringens forslag innebærer en økning i grunnbeløpet på i alt 2 374 kr. Det gir en gjennomsnittlig økning i G fra 2002 til 2003 på 4,73 pst. Som følge av dette vil pensjonen for enslige minstepensjonister øke med 4 260 kr pr. år, og merutgiftene i 2003 for dette er på om lag 4,3 milliarder kr.

Jeg vil minne om diskusjonen om den berømte tusenlappen til landets minstepensjonister i 1997. Ved Regjeringens forslag i denne saken samt de endringene som har vært i samordningsreglene, vil et minstepensjonistektepar få en økning i 2003 på 12 984 kr i sin inntekt. Det er helt åpenbart at det oppgjøret som regjeringspartiene, og Regjeringen, her har lagt fram, gjør pensjonistene til årets inntektsvinnere. Ut fra dette mener regjeringspartiene at retningslinjene er fulgt 100 pst.

Opposisjonen mener at på grunn av anslaget i revidert nasjonalbudsjett bør en legge til grunn 4,4 pst. for lønnsveksten i 2003, der de i henhold til retningslinjene har korrigert for «særlege høve». De regner da en korreksjon på 0,1 i forhold til virkningen av læreroppgjøret. Jeg må spørre opposisjonspartiene hva som er den prinsipielle forskjellen mellom de særlige høve som følger av læreroppgjøret, og de særlige høve som følger av overhenget av de tilleggene som ble gitt til enkeltgrupper i 2002. Jeg vil igjen minne opposisjonspartiene om at det i de vedtatte retningslinjene, som er foreslått av de samme partier, også er lagt en klar henvisning til det inntektspolitiske opplegget ellers. Jeg må spørre de samme partiene om hvor i deres forslag hensynet til det inntektspolitiske samarbeidet vil komme fram. Eller for å si det med andre ord: Hvor i opposisjonens forslag og i pensjonistorganisasjonenes krav finner en solidariteten med de arbeidsledige?

Store lønnstakergrupper har i årets oppgjør vist den solidariteten. Det er da et paradoks at når Stortinget har mulighet til direkte å innvirke på det inntektspolitiske samarbeidet, så gjør en det stikk motsatte av det en forventer av andre. Slagordet «kamp mot arbeidsledighet» er sak nummer en og blir uten innhold når en ikke er i stand til å følge dette opp i praktisk politikk når det krever politisk mot. Dette er forskjellen mellom regjeringspartienes forslag og opposisjonen. Av hensyn til de arbeidsledige velger vi å gi pensjonistene en garanti om at de får nøyaktig det samme som andre grupper, men gjennom en ekstra etterreguleringsklausul på lik linje med de statsansatte.

Faren er imidlertid at de nye retningslinjene og hele drøftingsinstituttet blir undergravd av at Stortinget ikke måler om retningslinjene er blitt fulgt opp, men i detalj direkte gir direktiver om hva resultatet skal være. Dermed vil det ikke eksistere noe grunnlag for drøftinger, fordi organisasjonene heller vil ønske å drive forhandlinger direkte med Stortinget. Organisasjonene selv gav i høringene med komiteen utrykk for at de la stor vekt på viktigheten av drøftingsinstituttet. Men skal det overleve, må det også ha et innhold.

Reguleringen i trygdeoppgjøret dreier seg ikke bare om inntektsutviklingen for landets pensjonister. Hver fjerde krone i statsbudsjettet er knyttet opp til grunnbeløpets størrelse. Det er derfor helt avgjørende at regjeringspartiene og Arbeiderpartiet i forbindelse med revidert nasjonalbudsjett har blitt enige om å dekke inn krone for krone det som årets oppgjør koster ekstra i forhold til det Regjeringen hadde lagt til grunn. Dette gjør at en ikke skyver regningen foran seg til kommende generasjoner. Vi står alle foran en stor utfordring som følge av gapet mellom utgiftene til folketrygden og statens kommende inntekter. Denne utfordringen er det nå Pensjonskommisjonen arbeider med. Når vi har erkjent dette, er det et poeng ikke å øke gapet mellom forventningene og mulighetene for å innfri. Vi har derfor et felles ansvar for ikke å skyve beslutninger som i dag kan virke politisk vanskelige, foran oss til våre etterkommere, slik at deres problemer blir så store at de blir nødt til å gjøre endringer som får dramatiske konsekvenser for det velferdssamfunnet som vi alle ønsker å ha.

Med dette vil jeg ta opp forslaget fra Høyre og Kristelig Folkeparti som er referert i innstillingen.

Presidenten: Representanten Bent Høie har tatt opp det forslag han refererte til.

Harald T. Nesvik (FrP): Avslutningsvis skal jeg ta for meg en del av momentene i representanten Høies innlegg, men jeg må rett og slett få lov til å roe meg ned litt med mitt eget innlegg før jeg skal svare på en del av de innspillene.

Dagens behandling av trygdeoppgjøret bærer preg av at komiteen for kort tid siden behandlet St.meld. nr. 32 om retningslinjer for trygdeoppgjøret. I den saken slo en fast en del prinsipp om hva Stortinget forventet å få seg forelagt når Regjeringen skulle legge fram det dokumentet som vi i dag har til behandling. Et av prinsippene som ble slått fast, var at når det gjaldt anslaget av hva som skulle være gjeldende for forventet lønnsutvikling for lønnstakere i alt, påpekte stortingsflertallet, alle unntatt regjeringspartiene, at en skulle benytte det korrigerte anslaget som framkommer i revidert budsjett. Her hadde Regjeringen selv anslått at denne lønnsveksten ville bli på 4,5 pst.

Når stortingsflertallet gir så klare føringer til Regjeringen om hva en forventer å få seg forelagt, er det med en viss forbauselse en registrerer at den ansvarlige statsråden for trygdeoppgjøret ikke ser ut til å bry seg om disse klare føringene.

Det er vedtatt av Stortinget at de to foregående års etterslep skulle tas igjen før en startet på årets drøftinger. I den forbindelse er det lagt til grunn at etterslepet fra 2000 til 2001 var på 0,6 pst., mens etterslepet fra 2001 til 2002 var på 0,7 pst. Komiteens flertall, alle unntatt Fremskrittspartiet, viser til at det spesielle læreroppgjøret som har funnet sted, er et så spesielt forhold at dette ikke skal kunne regnes med i det gjennomsnittet som utgjør lønnsutviklingen. På denne bakgrunn foreslår flertallet, alle unntatt Fremskrittspartiet, at underreguleringen for perioden 2001 til 2002 settes til 0,5 pst. og ikke 0,7 pst., slik Fremskrittspartiet foreslår.

Selv om de nye vedtatte retningslinjene for trygdeoppgjøret åpnet for at en skal kunne korrigere for særlige forhold, mener Fremskrittspartiet at det særskilte læreroppgjøret omfatter så mange arbeidstakere og inneholder flere momenter enn bare det som har med økt arbeidstid å gjøre, at vi mener dette oppgjøret ikke skal holdes utenom.

Det har vært skapt mye forvirring og usikkerhet blant pensjonistene om hvorvidt en skulle få utbetalt foregående års underregulering, eller om dette bare skulle etterreguleres med virkning fra 1. mai 2003. Forvirringen er bl.a. i stor grad skapt av landets statsminister som selv i form av diverse uttalelser bl.a. benytter begrepet «utbetaling» om disse underreguleringene. Fremskrittspartiet har foreslått at en slik etterbetaling skulle finne sted i forbindelse med behandlingen av Innst. S. nr. 223 for 2002-2003, men dette forslaget fikk bare støtte fra Fremskrittspartiet og Senterpartiet og ble derfor nedstemt av stortingsflertallet.

Fremskrittspartiet fremmer også forslag om at når det gjelder forventet lønnsvekst for yrkestakere i alt, skal det anslaget som framkommer i revidert budsjett, legges til grunn og ikke korrigeres for ettervirkningen av læreroppgjøret. Dette medfører at denne lønnsveksten settes til 4,5 pst. På denne bakgrunn fremmer Fremskrittspartiet forslag om at grunnbeløpet i folketrygden settes til 57 396 kr med virkning fra 1. mai 2003.

Regjeringens politikk overfor norske pensjonister er under enhver kritikk. På tross av at stortingsflertallet har påpekt at når det gjaldt drøftingene med organisasjonene, skulle Regjeringens anslag i revidert for forventet lønnsutvikling for yrkestakere i alt legges til grunn, fremmer en et forslag om at det legges til grunn en lønnsvekst på 4 pst. Dette er ikke holdbart, og særlig når en også ser at Regjeringen legger opp til betydelige egenandelsøkninger i revidert budsjett.

Gjennom stadige underreguleringer av grunnbeløpet, foretatt av en rekke forskjellige regjeringer, har en kommet i den situasjonen at dagens pensjoner relativt sett er betydelig lavere enn det som var forutsatt ved innføringen av folketrygden i 1967. Ved innføringen av folketrygden i 1967 ble det lagt til grunn at når systemet var fullt utbygd i 2007, skulle pensjonen utgjøre to tredjedeler av lønnsinntekten. Med den utviklingen som har funnet sted i forbindelse med underreguleringen av grunnbeløpet, er det helt på det rene at dette ikke er mulig å få til lenger dersom en ikke tar et krafttak når det gjelder grunnbeløpsutviklingen. Selv om det nok ikke er mulig å få til en utvikling av grunnbeløpet slik at målet blir nådd i 2007, er det viktig at en nå vektlegger den langsiktige utviklingen i betydelig større grad enn det som til nå har vært tilfellet.

Fremskrittspartiet vil på et senere tidspunkt komme tilbake med forslag om en opptrappingsplan, slik at pensjonene skal være mer på linje med det som var forutsetningen ved innføringen av folketrygden i 1967.

Representanten Høie spurte i sitt innlegg om hvor det blir av solidariteten med de arbeidsledige fra pensjonistenes side, og så viste representanten Høie til hvor mye et pensjonistektepar vil få i økte inntekter, og hvor mye de vil få å rutte med i dette samfunnet.

Dersom representanten Høie og hans partikollegaer i denne salen hadde vært mer opptatt av å få gjort noe med arbeidsledigheten ved å legge forholdene bedre til rette for næringslivet, kunne det vært hold i det som representanten var inne på. Når en i tillegg ser på den økningen i egenandeler for syke mennesker som det legges opp til i dette landet fra den sittende regjering, står påstanden faktisk ikke overhodet til troende. Når vi i tillegg har fulgt med i debatter i denne salen om øvrige trygdeoppgjør og bl.a. sett partiet Høyres stillingtaken når det gjelder tusenlappene til minstepensjonistene, må jeg si at utspillet forundrer meg. Men dette er jo tross alt et parti som til enhver tid stemmer for det forslag til trygdeoppgjør som foreligger, og som ikke kommer med egne forslag i det hele tatt i den sammenhengen.

Til slutt vil jeg ta opp Fremskrittspartiets forslag som er inntatt i innstillingen. Dersom vårt forslag faller, vil Fremskrittspartiet varsle støtte til komiteens innstilling, som tross alt er betydelig bedre enn det forslag som er fremmet av Regjeringen.

Presidenten: Representanten Harald T. Nesvik har tatt opp det forslag han refererte til.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF): Reguleringen av grunnbeløpet betyr mye for mange som lever av pensjon – enten det er alderspensjon eller uførepensjon. For mange av disse betyr det at det blir en enklere hverdag, og at en greier å holde sine økonomiske forpliktelser.

Samtidig betyr denne reguleringen økte utgifter på statsbudsjettet i år og har sterke bindinger for årene som kommer. Det er viktig for Stortinget å ta innover seg at mer enn hver fjerde krone i statsbudsjettet går til utgifter som er berørt av reguleringen av grunnbeløpet.

Kristelig Folkeparti vil hjelpe dem som trenger det mest, og hadde gjerne sett at ordningen var mer målrettet, slik at det var minstepensjonistene som fikk størst uttelling. Vi er også, i likhet med de andre partiene, opptatt av at pensjonister med folketrygdpensjon ikke skal bli hengende etter i lønnsutviklingen. Derfor stemte vi for at de nye retningslinjene for trygdeoppgjøret skulle gi pensjonistene en inntektsutvikling på linje med yrkesaktive.

Kristelig Folkeparti synes Regjeringens tilbud var bra. Det ville gitt en økning i grunnbeløpet med 2 374 kr, som innebærer at grunnbeløpet ville blitt 56 544 kr fra 1. mai i år.

Regjeringen har lenge varslet at det skulle kompenseres for etterslepet for perioden 2001–2002. Etterreguleringen beregnes som differansen mellom reell lønnsvekst i alt og ventet lønnsvekst korrigert for særlige høve. Det betyr at lønnsveksten i alt skal korrigeres for tillegg i lønnsoppgjørene for lærerne, som anslås til å bety 0,2 pst. av årslønnsveksten. Etterreguleringen fra 2001 er derfor på 0,6 pst., og fra 2002 på 0,5 pst. Dette var det enighet om i forhandlingene.

Det ble ikke enighet om en økning i folketrygdens grunnbeløp med 4 pst. fra 1. mai i år.

For Kristelig Folkeparti er det viktig å presisere at pensjonistenes inntektsutvikling ble garantert gjennom etterreguleringsbestemmelsene i retningslinjene.

Ifølge avtalen om det inntektspolitiske samarbeidet skal lønnsveksten i år være målt ut fra konkurranseutsatt sektor. Dersom differansen mellom denne og faktisk lønnsvekst i industrien blir høyere, skal denne differansen godtgjøres og etterbetales fra 1. januar neste år.

I tillegg ble pensjonistene tilbudt en kompensasjon fra 1. mai 2004 for eventuell differanse mellom lønnsvekst i alt i 2003 og lønnsveksten i industrien.

Med denne sikringsklausulen som pensjonistene fikk, mener Kristelig Folkeparti at Regjeringen har fulgt opp det som ble vedtatt om retningslinjene for trygdeoppgjøret, og sikret pensjonistene en inntektsutvikling minst på linje med utviklingen for yrkesaktive, korrigert for særlige høve og i tråd med de prinsipper og mål som er lagt til grunn for gjennomføringen av det inntektspolitiske opplegget ellers.

Kristelig Folkeparti mener det er viktig at pensjonsoppgjøret ligger innenfor rammen av det inntektspolitiske opplegget. Samtidig er det viktig at en ikke kommer i en situasjon der pensjonsveksten er med på å presse lønnsveksten oppover.

For oss er det også av stor betydning at forhandlingsinstituttet er reelt. Det burde ikke være slik at Stortinget hvert år imøtekommer pensjonistenes krav. Jeg hadde trodd at dette også var i tråd med Arbeiderpartiets intensjoner, og at vi hadde kommet til enighet. Det virker som partiet ikke er helt samstemt, når en omtrent samtidig med avgivelsen av årets trygdeoppgjør leser i avisen Vårt Land at den tidligere finansminister i Arbeiderpartiet Sigbjørn Johnsen, som nå er leder av Pensjonskommisjonen, sier at det kan bli for dyrt å holde fast ved dagens pensjonsordninger, og at det vil bli svært krevende å makte forpliktelsene i framtiden, siden tallet på pensjonister øker, og de lever lenger.

Selv om Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon under høringene sa seg tilfreds med tilbudet som flertallet i dag legger fram, er det underlig at Fremskrittspartiet likevel ønsker at G skal være 4,5 pst. og ikke engang korrigeres for lønnsoppgjøret på 0,1 pst. Mye kan vel forklares med at vi er i et valgår. Tross dette overbudet er jeg glad for at regjeringspartiene sammen med Fremskrittspartiet har økt grunnpensjonen for ektepar og samboere fra 0,75 G til 0,8 G fra 1. mai i år. For minstepensjonistene gir dette en økning på hele 12 984 kr. Det fortjener de. Dette har lenge vært en kampsak for Kristelig Folkeparti som handler om likestilling og likeverd.

Ola D. Gløtvold (Sp): Føringene for årets trygdeoppgjør ble egentlig lagt i fjor høst da vi behandlet statsbudsjettet for 2003. I Budsjett-innst. nr. 11 står det i forslag til vedtak VII:

«Stortinget ber Regjeringen sørge for at reguleringen av grunnbeløpet i folketrygden minst reguleres i tråd med lønnsutviklingen for yrkesaktive.»

Vi ønsket at Regjeringen skulle komme tilbake med retningslinjer for trygdeoppgjørsformen og instituttet.

Da Regjeringen kom tilbake med det i det en må kunne kalle tolvte time, kunne en registrere at Regjeringen istedenfor å velge den formuleringen som flertallet i sosialkomiteen hadde laget, og flertallet på Stortinget, baserte man seg fortsatt på en inntektsutvikling «om lag på linje med» utviklingen for yrkesaktive. Da vi behandlet retningslinjene, endret flertallet i Stortinget igjen dette, slik at det nå heter at pensjonene skal reguleres «minst på linje med» lønnsutviklingen. Vi la også til grunn at en skulle vektlegge lønnsutvikling for alle grupper, altså «lønnstakere i alt», som det står i innstillingen. Det skal legges til grunn for beregningene, fordi det finnes pensjonister fra alle lønnstakergrupper, og en skal ha den midlere basisen i dette. Så sa vi at spesielle forhold skal hensyntas, og «spesielle forhold» spesifiserte vi slik at lønnsutviklingen for enkeltgrupper som ikke bare skyldes rene lønnstillegg, men også kan skyldes endrede oppgaver eller endret arbeidstid, skal det korrigeres for. Vi presiserte også at etterslepet skal tas inn ved oppstart av drøftingene. Det mener vi i Senterpartiet i ettertid vil kunne være mye mer ryddig enn det vi har i dag, og det skal ikke kunne reises tvil om hvilken del av reguleringene av grunnbeløpet som skyldes etterregulering, og hvilken del som skyldes regulering basert på forventet lønnsvekst.

Når vi nå registrerer at Regjeringen kommer tilbake med et tilbud som for etterslepets del er på linje med det som flertallet sa, er vi fornøyd med det. Underreguleringen på grunn av det oppgjøret som skjedde i 2001 i regi av Stoltenberg-regjeringen, reguleres med 0,6 pst., og etterreguleringen for oppgjøret i 2002 reguleres med 0,5 pst. Det er da justert for den såkalte lærerpakken. Så det er greit.

Men det blir noe mer merkverdig når Regjeringen i revidert nasjonalbudsjett påpeker at forventet lønnsvekst vil bli 4,5 pst., og så kommer med et tilbud til organisasjonene ved trygdeoppgjørsforhandlingene på 4 pst. Selv om man korrigerer for spesielle tilfeller, eller «særlege tilhøve», er det slik at tilbudet fra Regjeringen til organisasjonene er for dårlig, når det ligger på kun 4 pst.

Dette har et flertall bestående av Senterpartiet sammen med SV og Arbeiderpartiet korrigert for. Flertallet har sagt at det i hvert fall må være et tilbud på 4,4 pst., og da er det justert for den delen av lærerpakken som fortsatt får innvirkning på dette oppgjøret. Det er for øvrig et spørsmål hvor lenge denne lærerpakken skal ha virkning. Jeg synes at man skal kunne se litt nærmere på hvor lenge slike justeringer skal ha virkning for trygdeoppgjøret.

Ved å tilby en regulering på 4,4 pst. ved årets pensjonistoppgjør mener Senterpartiet at pensjonistene får en trygderegulering som er minst på linje med forventet lønnsvekst. Og det er vi tilfreds med.

Representanten Høie sa at man etterlyste minstepensjonistenes solidaritet med de arbeidsledige. Dermed setter representanten Høie to grupper med lave inntekter og lav betalingsevne opp mot hverandre. Det synes jeg er ufint.

Jeg synes det er gledelig at vi nå kan øke grunnbeløpet i folketrygden fra 1. mai i år til 56 861 kr, og at den gjennomsnittlige økningen i grunnbeløpet fra 2002 til 2003 blir på 5,13 pst. Det er viktig at vi kan få noen gode oppgjør for pensjonistene, på bakgrunn av det historiske etterslepet som har vært der gjennom lang tid.

Representanten Nesvik fra Fremskrittspartiet viste til Innst. S. nr. 223, hvor vi og Fremskrittspartiet stod sammen om å kunne foreta etterslepsreguleringen fra 2000–2001 i form av at den skulle utbetales før oppgjøret. Det fikk vi ikke noe flertall for, og vi må ta det til etterretning. Men vi synes i alt at det er et godt pensjonistoppgjør i år.

Steinar Bastesen (Kp): Kystpartiet forundrer seg over denne Regjeringen. De har et så høgverdig menneskesyn at det virker begrensende i forhold til hvem de kan inngå formelt samarbeid med. Men likevel er det Regjeringens uverdige samarbeidspartner og støttespiller som, sammen med flertallet i denne sal, erkjenner at det må bevilges penger for at mennesker skal kunne leve et verdig liv.

Det er helst mennesker som kommer til landet som innvandrere, som omfattes av Regjeringens høgverdige menneskesyn. Kystpartiet finner det aldeles uforståelig at disse skal velsignes med større lovfestede rettigheter til minstelønn og bostøtte enn landets pensjonister, som har innbetalt sine trygde- og pensjonsavgifter gjennom et langt liv. Hvordan blir det da med slagordet «Gjør din plikt, krev din rett»?

Stortinget har vedtatt at innvandrere på introduksjonsprogram skal ha en lovfestet individuell inntekt fra staten på 2 G pluss bostøtte, uansett om de har formue eller lønnsinntekter, og uansett om de bor alene eller sammen med andre. Hvordan er det med disse menneskene? Hvilken plikt har de gjort, og hvilken rett har de til å kreve en bedre uttelling enn pensjonistene? Men det har vi vedtatt i denne salen.

Kystpartiet finner det aldeles uforståelig at Stortinget faktisk mener at pensjonister kan leve et verdig liv for mindre enn det unge arbeidsføre innvandrere kan, og vi finner det påfallende at dette ikke vises i oversikten på side 1 og 2 i innstillingen. Er det kanskje slik at Regjeringen regnet med at dette skulle forbigås i stillhet, og at pensjonister og uføretrygdede ikke skulle få med seg at prisen for et verdig liv for dem ligger under prisen for et verdig liv for nyankomne innvandrere? Kystpartiet mener at dette er en urett som bør rettes opp så fort som mulig.

Kystpartiet registrerer at Regjeringen legger til grunn en forventet lønnsvekst på 4,5 pst., men ikke var villig til å gi pensjonistene den samme lønnsveksten, til tross for at Stortinget har vedtatt at Regjeringens forhandlingsrom i trygdeoppgjøret ligger over, og ikke under, beregnet gjennomsnittlig lønnsvekst i samfunnet. Når nå Stortinget har presset fram 4,4 pst. oppjustering av G, er det i underkant av hva Stortinget besluttet. Men det kan med den utvikling vi ser i samfunnet rundt oss, likevel være det riktige tallet i forhold til hva lønnsutviklingen reelt blir.

Kystpartiet sitter ikke i komiteen, og vi opplever gang på gang at vår tilslutning til det best mulige pensjonistoppgjør ties i hjel. Vi er en del av flertallet som nå vedtar en pensjonistoppjustering som ligger over Regjeringens tilbud. Vi har programfestet at pensjonene bør oppreguleres til det nivå som var forutsatt da lov om folketrygd ble vedtatt i 1967. Målet var at kombinasjonen aldersfradrag på skatten, oppjustering av grunnbeløpet i takt med lønnsutviklingen og opptjente tilleggspoeng skulle sikre at pensjonistene ikke skulle få et dramatisk fall i levestandard etter endt arbeidsdag. Stortinget har endret spillereglene underveis, og dagens pensjonister opplever det dramatiske levestandardfallet som kombinasjonen av folketrygd og skattesystem skulle sikre imot.

Minstepensjonister betaler ikke direkte skatt, men mennesker som er kommet i reparasjonsalderen, og som gjerne bor i en bolig som er kommet i reparasjonsalderen, rammes ganske hardt av indirekte skatter, og de blir rammet av husleie og eiendomsskatt på sine private boliger.

Pensjonister får også ofte store reparasjonskostnader i forbindelse med tannhelse. Dårlig tannhelse har virkninger også for den totale helsetilstand. Tennene er altså ikke en del av kroppen! Tenner blir behandlet annerledes enn en arm, en fot eller en finger. Dette er det ikke tatt høyde for i noen del av budsjettet. Kystpartiet mener at tannhelsetjenesten bør fases inn under det offentlige helsetilbud. Det ville bety mye for pensjonister og uføretrygdede.

Av samlet skatteinnbetaling ligger i dag en større del på den indirekte skatten enn på den direkte skatten. Ikke minst fikk folk flest merke det da Regjeringens manglende styring med kraftforsyningen sendte strømprisen til himmels i vinter – med moms!

Kystpartiet stemmer primært sammen med Fremskrittspartiet i denne saken. Subsidiært støtter vi flertallets forslag til vedtak.

Britt Hildeng (A): Det Stortinget gjør i dag, er noe ganske usedvanlig; for første gang underkjenner Stortinget en regjerings forslag til trygdeoppgjør. På mange måter trår en over en grense i forhold til arbeidsdelingen mellom regjering og storting. Når Stortinget ser seg nødt til å gjøre det, er det fordi Regjeringen på en oppsiktsvekkende måte har valgt å se bort fra stortingsflertallets klart uttalte ikke bare intensjon, men også stortingsflertallets klare beskrivelse av hvordan intensjonen om pensjonistenes inntektsutvikling skal gjennomføres.

Over flere år har stortingsflertallet pekt på at grunnbeløpet er blitt underregulert, og at inntektsutviklingen for pensjonistene har sakket bakut, og at det strider imot Stortingets intensjon om at pensjonistene skal følge inntektsutviklingen ellers. Dette er riktignok blitt uttrykt på forskjellig måte: utvikling på linje med, om lag på linje med, minst på linje med, men like fullt har det vært en klar intensjon å få slutt på den systematiske underreguleringen og å få retningslinjer for trygdeoppgjøret som sikrer dette.

Diskusjonen om hvordan retningslinjene skulle forstås – og uenighet om tolkningen av disse – har gitt regjeringer et handlingsrom og gjort det vanskelig for Stortinget å gripe inn, selv når dets intensjoner ikke er blitt fulgt opp.

Dette kom klart til uttrykk ved fjorårets trygdeoppgjør, der det ikke bare oppstod uenighet mellom Regjeringen og organisasjonene, men også organisasjonene imellom, en uenighet som dreide seg om hvordan en skulle forstå retningslinjene og de begrepene som der ble brukt.

For å slippe slike diskusjoner bad en samlet komite Regjeringen om å fremme forslag til nye retningslinjer og legge det fram for Stortinget i god tid før årets oppgjør. Forslag til retningslinjer lot vente på seg, og Arbeiderpartiets fraksjonsleder så seg nødt til å etterlyse det. Allikevel kom ikke forslag til retningslinjer før revidert budsjett. I realiteten var dette en provokasjon, og sosialkomiteen så seg nødt til å forsere behandlingen av retningslinjene for å ha det nødvendige verktøyet som skulle sikre de trygdede en inntektsutvikling minst på linje med lønnstakeres, og for å sikre kompensasjon for etterslepet i 2001 og etterslepet i 2002. Stortingsflertallet var også helt konkret på hvordan forventet inntektsutvikling skulle forstås, og la Regjeringens eget estimat slik det framkom i revidert nasjonalbudsjett, til grunn.

Retningslinjene fra Stortinget var således helt konkrete og skulle ikke kunne gi grunnlag for misforståelser eller diskusjon. Det var derfor med stor overraskelse at en den 19. mai konstaterte at det nok en gang var brudd i trygdeoppgjøret mellom Regjeringen og organisasjonene. Retningslinjene var en jo enig om – de var helt konkrete. Allikevel velger statsråden å legge fram forslag til et trygdeoppgjør som klart strider mot Stortingets uttrykte vilje.

Med denne type omkamp fra statsrådens side er Stortinget nødt til å sette foten ned og gå til det historiske skritt å underkjenne Regjeringens forslag til trygdeoppgjør. Men også på en positiv måte bør dette trygdeoppgjøret være historisk og innebære et veiskille, i den forstand at framtidens pensjonister vil være sikret en inntektsutvikling minst på linje med lønnsutviklingen ellers i samfunnet.

Statsråd Victor D. Norman: Regjeringen foreslår i St.prp. nr. 73 en økning i grunnbeløpet som innebærer en økning i gjennomsnittlig grunnbeløp fra 2002 til 2003 på 4,73 pst. Det er i samsvar med det som ble lagt frem for pensjonistorganisasjonene under drøftingene, og det er klart i tråd med de retningslinjene Stortinget har vedtatt for trygdeoppgjøret.

Regjeringen har lagt vekt på tre forhold i årets oppgjør.

Det første er respekt for drøftingsinstituttet og oppgjørsformen. Vi oppfatter stortingsdebatten om retningslinjene dit hen at det skulle være reelle drøftinger, og ikke mekanikk. Jeg har lyst til å sitere representanten for Arbeiderpartiet i debatten om retningslinjene, Bjarne Håkon Hanssen, som sa:

«Men jeg vil gjerne komme med noen presiseringer. Stortinget vedtar i dag ikke en automatisk indeksering av grunnbeløpet i folketrygden. Det skal fortsatt skje drøftinger mellom staten og trygdeorganisasjonene.»

Drøftingsinstituttet skulle være reelt, og vi la stor vekt på at det skulle være reelle drøftinger. Vi la også stor vekt på å komme frem til en avtale med pensjonistene og deres organisasjoner. Selve drøftingsinstituttet er på mange måter avhengig av det. Dessverre ble drøftingene vanskelige, og avstanden viste seg å være for stor. Man kan spekulere i hvorfor det ble slik – det skal jeg komme litt tilbake til.

Det andre punktet Regjeringen la vekt på, var etterregulering av pensjonene. Dette punktet kom man da til enighet med organisasjonene om, selv om det – noe overraskende – var uenighet om beregningsgrunnlaget.

Det tredje punktet som Regjeringen la vekt på, og som viste seg å være det vanskeligste å få til, var å se trygdeoppgjøret som en del av det samlede inntektspolitiske opplegget. Jeg har lyst til å minne om at i de retningslinjene som det til stadighet har vært referert til i debatten her i dag, står det utrykkelig at oppgjøret skal gjennomføres «i tråd med dei prinsipp og mål som er lagt til grunn for … det inntektspolitiske opplegget elles». Det er en del av retningslinjene.

Det har vært bred enighet mellom organisasjonene i arbeidslivet om at den konkurranseutsatte sektoren må legge rammene for lønnsveksten ellers i samfunnet i inneværende år, og Regjeringen mener at dette må gjelde for alle inntektsoppgjør. Stortinget skal senere i dag behandle statsoppgjøret og jordbruksoppgjøret. Der er det inntektspolitiske samarbeidet lagt til grunn. Det samme må etter Regjeringens mening gjøres gjeldende for trygdeoppgjøret.

Regjeringen mener at dette måtte avspeiles i vårt tilbud. Det tilbudet Regjeringen gav organisasjonene, vil gi en inntektsvekst på linje med det som er anslaget for konkurranseutsatt sektor. Samtidig vil den særskilte reguleringsklausulen sikre at pensjonistene ikke må vente til 1. mai 2004 dersom forutsetningene ikke slår til. På den måten mener Regjeringen klart at både formuleringen «minst på linje med» osv. og formuleringen om det inntektspolitiske opplegget, var imøtekommet. Vi kan fortsatt ikke se noen annen måte begge disse hensynene kunne imøtekommes på. Jeg må si jeg er spesielt overrasket over at Arbeiderpartiet ser bort fra den delen av retningslinjene som dreier seg om det inntektspolitiske opplegget.

Det opplegget Regjeringen foreslår, vil samlet innebære at pensjonistene i form av G-regulering og i form av det særskilte tillegget for ektefeller og samboere som er vedtatt i år, får en inntektsvekst i år på 5,2 pst. Det vil gjøre pensjonistene klart til inntektsvinnerne i årets samlede inntektsoppgjør. De fortjener å være vinnere. Men at de skulle ha ytterligere 0,4 pst. på toppen av det, er vanskelig å forene med det inntektspolitiske samarbeidet. Jeg beklager derfor at et flertall i sosialkomiteen ikke slutter opp om Regjeringens forslag.

La meg avslutningsvis knytte et par kommentarer til forhandlings-/drøftingsinstituttet med organisasjonene. Både pensjonistorganisasjonene og Stortinget har signalisert at drøftingsinstituttet er viktig. Det er Regjeringen enig i. Men ut fra det vedtaket Stortingets flertall i dag kommer til å fatte, kan det være grunnlag for å stille spørsmål ved selve ordningen. Hvilket forhandlingskort gir Stortingets vedtak i dag Regjeringen ved neste års trygdedrøftinger? Det er umulig å gjennomføre drøftinger med organisasjonene hvis man ikke har Stortinget i ryggen. Dersom organisasjonene kan regne med at Stortinget er en appellinstans man kan gå til hvis man ikke får gjennomslag i forhandlingene med Regjeringen, ja, da må vi vurdere om dette er en ordning som er liv laga. Jeg vil ikke konkludere her, men vi må vurdere spørsmålet.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Statsråden påstår nå at stortingsflertallet med dagens vedtak bryter det inntektspolitiske samarbeidet. Det inntektspolitiske samarbeidet er et bredt samarbeid der staten absolutt er en part, men der en har en rekke arbeidstakerorganisasjoner og selvfølgelig arbeidsgiversiden med.

Det er vel kjent at stortingsflertallet i dag kommer til å vedta det de kommer til å vedta. Jeg må si at etter at det ble kjent, har ikke jeg hørt en eneste representant fra partene i arbeidslivet som har uttalt seg negativt om stortingsflertallets holdning. LO-lederen har i hvert fall ikke sagt noe negativt, og jeg har ikke registrert at NHOs ledelse har vært ute og kritisert stortingsflertallet. Jeg kan ikke peke på en eneste representant fra det inntektspolitiske samarbeidet som nå er negativ.

Så mitt spørsmål til statsråden må være: Er det bare statsråden som har et problem med dette, eller er det noen andre i det inntektspolitiske samarbeidet?

Statsråd Victor D. Norman: Jeg har ikke hørt om så mange organisasjoner som har uttrykt seg rosende om stortingsflertallet heller. Det sentrale er at alle organisasjonene i arbeidslivet har inngått en avtale hvor det står at de tillegg som avtales for en representativ del av konkurranseutsatt sektor, skal være normgivende for de øvrige oppgjør. Det er det vi har fulgt. Når staten, Regjeringen, inngår en avtale med partene i arbeidslivet, etterlever vi den avtalen.

For øvrig tror jeg kanskje det er naturlig å stille spørsmålet tilbake til Arbeiderpartiet, som, så vidt jeg skjønner, i morgen i forbindelse med behandlingen av revidert nasjonalbudsjett har tenkt å komme tilbake til kampen mot arbeidsledigheten som den store saken for Norge i dag. Det mener vi også. Og vi mener at et gjennomført inntektspolitisk opplegg som sikrer at Norge kan være konkurransedyktig, og med det også sikrer at pensjonistene kan få inntekt ikke bare til neste år, men også i fremtiden, er viktigere enn 0,1 G eller 0,2 G mer i inneværende år.

Harald T. Nesvik (FrP): Statsråden sier i sitt innlegg at siden Stortinget nå ikke vedtar det opplegget som Regjeringen la fram, må man vurdere om det er noen vits i å gå fram på denne måten når det gjelder trygdeoppgjøret. Jeg vil da bare minne statsråden om at trygdeoppgjøret skal vedtas i Stortinget. Det er Stortinget som vedtar det. Dermed har også Stortinget mulighet til å si det Stortinget vil i den saken. Det har da også flertallet gjort nå.

Mitt spørsmål til statsråden går på de signaler som er sendt fra denne salen i forbindelse med behandlingen av retningslinjene for trygdeoppgjøret, der man helt tydelig sa at når det gjaldt anslaget for lønnsveksten, skulle en bruke det som lå i revidert budsjett fra Regjeringen selv, og nevnte 4,5 pst. Likevel legger statsråden samme dag fram et forslag om 4 pst. til organisasjonene. Er det noe i merknadene fra stortingsflertallet som statsråden ikke forstod, og som gjorde at han ikke skjønte at det skulle være 4,5 pst.?

Statsråd Victor D. Norman: Siden et flertall i Stortinget nå legger til grunn at det skal være 4,4 pst. og ikke 4,5 pst., gir vel for så vidt svaret seg selv. Det ble gjort helt klart at det som skulle ligge til grunn, var forventet lønnsutvikling, justert for spesielle forhold.

I tillegg har jeg lyst til å minne om at en av representantene fra et av de partiene som var med på flertallsmerknadene, nemlig Bjarne Håkon Hanssen, i sitt innlegg klart åpnet for at Regjeringen kunne begrunne sitt standpunkt med et annet lønnsanslag enn det som lå i revidert nasjonalbudsjett. Vi har i proposisjonen redegjort nøye for hvordan vi mener at vårt tilbud er i samsvar med retningslinjene og merknadene og stortingsdebatten.

Olav Gunnar Ballo (SV): Statsråden sa i sitt innlegg at det er umulig å gjennomføre drøftinger uten å ha stortingsflertallet i ryggen. Men det er jo ikke riktig. Statsråden har nå et klart flertall på nakken, og nakken er som kjent en del av ryggen.

Ellers vil jeg påpeke at statsråden i sitt innlegg sa at det var gitt et tilbud til organisasjonene som var klart innenfor retningslinjene. Men det som er åpenbart her, er jo at et stortingsflertall oppfatter at det ikke er klart innenfor retningslinjene. Ellers hadde man ikke i dag gått imot det tilbudet om trygdeoppgjør som Regjeringen har kommet med.

Da vil jeg spørre statsråden: Er det slik at statsråden i sine fortolkninger legger stortingsflertallets fortolkning til grunn, eller mener statsråden at han kan legge sine egne fortolkninger til grunn, på tvers av stortingsflertallet?

Statsråd Victor D. Norman: Selvfølgelig skal det være tolkninger som stortingsflertallet kan leve med, som skal ligge til grunn. Men det er Regjeringen i forhandlinger som skal forsøke å tolke disse retningslinjene. Og retningslinjene – bare for å minne om det – er altså ikke så entydige som stortingsflertallet nå vil ha det til, bl.a. fordi det inntektspolitiske samarbeidet lett kan komme i strid med andre ting som står i retningslinjene.

Når det gjelder spørsmålet om hvorfor stortingsflertallet nå overprøver Regjeringen, er det mulig at det kan ha med våre retningslinjer å gjøre. Men jeg synes kanskje representanten Bjarne Håkon Hanssen var inne på noe mye riktigere da han sa at det hadde sammenheng med at Arbeiderpartiet fikk så mye kritikk i fjor for at de hadde støttet trygdeoppgjøret. Så jeg tror nok at vi skal lete etter forklaringen der, snarere enn at Regjeringen ikke har fulgt retningslinjene fra Stortinget.

Ola D. Gløtvold (Sp): Statsråd Norman sa at man skulle ha respekt for forhandlingsinstituttet og for drøftingsresultatet. Det er jeg enig i. Det poengterte jeg også på vegne av Senterpartiet i den debatten vi hadde om retningslinjene. Men drøftingsresultatet er ikke reelt for Stortinget når det blir et brudd, og med så store avvik som det dreier seg om i år. Drøftingsgrunnlaget er heller ikke særlig reelt når det først presenteres fra Regjeringen som en forventet lønnsvekst, ifølge revidert nasjonalbudsjett, på 4,5 pst., og som i forhandlingene endres av den samme regjeringen til 4 pst. Det er ikke spesielt forutsigbart og solid som drøftingsgrunnlag, og heller ikke som et resultat som Stortinget skal ta standpunkt til.

Statsråden sa også at vi skulle ha et oppgjør i tråd med øvrige lønnsoppgjør. Det er riktig. Men denne sikkerhetsreguleringen 1. januar er ikke i tråd med det vedtatte retningsopplegget som flertallet her gikk inn for. Hvor finner statsråden f.eks. dette med etterreguleringsklausul i de vedtatte retningslinjene?

Statsråd Victor D. Norman: Som det er redegjort for i proposisjonen, innebar vårt forslag om 4 pst. i realiteten 4,13 pst. Vi mener også å ha dokumentert at den relevante, korrigerte lønnsutviklingen, korrigert for særskilte forhold, kommer ned mot 4,2 pst., og så kommer sikringsbestemmelsen i tillegg. Da mener vi helt klart at det er i samsvar med forholdene.

Så til spørsmålet om organisasjonene og deres krav og drøftingsinstituttet i forlengelsen av spørsmålet. Jeg har lyst til å minne om, og det sier litt om Stortinget som appellinstans i forhold til drøftingene, at organisasjonene i protokollen ikke engang har godtatt den etterreguleringen som flertallet i Stortinget nå sier er helt i tråd med retningslinjene. Vi kom i utakt med en rimelig måte å håndtere drøftingene på fordi Stortinget ble forstått dit hen at det i virkeligheten ikke skulle være reelle drøftinger, men at det skulle være en avgjørelse som enten var fattet på forhånd i Stortinget, eller skulle fattes i etterkant av Stortinget som appellinstans.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Statsråden gjentar gang på gang at problemet ved årets drøftinger var Stortinget. En statsråd som definerer Stortinget som et problem, har snart et problem selv.

Statsråden er opptatt av hva slags forhandlingsposisjon Regjeringen og statsråden skal ha i neste års drøftinger. Ut fra alt det jeg har hørt fra statsråden i dag, vil jeg først og fremst benytte denne replikken til å gi et råd. Jeg tror at statsråden i forkant av trygdeoppgjøret neste år gjør lurt i å gå mer i seg selv enn å lete etter problemer her i Stortinget.

Statsråd Victor D. Norman: La meg presisere at jeg på ingen måte oppfatter Stortinget som et problem. Stortinget er en institusjon som jeg har den største respekt for. Det er ikke der problemet i forhold til trygdeoppgjøret ligger. Derimot kan det være enkelte partier i Stortinget som representerer et problem.

Det jeg har prøvd å antyde, er at spesielt Arbeiderpartiets holdning til trygdeoppgjøret har vært et stort problem i forhold til denne saken, fordi Arbeiderpartiet tydelig har hatt behov for å prøve å rette opp noe de oppfattet som et problem i tilknytning til trygdeoppgjøret i fjor, nemlig tradisjonen for ansvarlighet. Det som i realiteten skjer ved årets oppgjør, er at Arbeiderpartiet har valgt en populistisk løsning istedenfor den ansvarlige linje som har gjort det mulig å føre en inntektspolitikk og et sett av forhandlinger opp gjennom årene i dette landet som har holdt Norge på en noenlunde stø kurs.

Jeg synes det er trist at Arbeiderpartiet har gitt opp sin ansvarlighetslinje, men jeg er nokså sikker på at Regjeringen og Stortinget likevel vil klare å holde Norge på en stø kurs.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Sigbjørn Molvik (SV): Jeg skal verken snakke om kronebeløp eller prosenttiendedeler. Jeg registrerer at opposisjonen og regjeringspartiene har noe forskjellig utgangspunkt for sine prosenter og beløp – det bare registrerer jeg.

Det var representanten Bent Høies innlegg og hans argumentasjon og begrunnelse for å bruke de tall han gjør, som fikk meg til å ta ordet.

Det er ganske drøyt av Høyres talsmann når han går svært langt i å antyde at et rimelig godt oppgjør for trygdede og pensjonister setter det inntektspolitiske samarbeidet i fare, i tillegg til at minstepensjonister og folk som lever på knappe trygdeytelser, gjøres hovedansvarlig for den økende arbeidsledigheten. Dette er ikke bare helt urimelig og frekt, men det er svært politisk avslørende.

Når Høyre begynner å ta ordet «solidaritet» i bruk, skal en lytte nøye. Da får dette begrepet gjerne et noe spesielt innhold. Det slår til i dag igjen. Solidariteten i Høyre-samfunnet skal åpenbart gå mellom en gruppe som har det vanskelig – de arbeidsledige og de som trues av arbeidsledighet – og en annen gruppe som ikke har mer enn de trenger, de som lever på trygdeytelser og pensjoner. Slik må det ifølge Høyre være for å spare ca. 0,5 milliarder kr på statsbudsjettet. At Høyre i det samme statsbudsjettet f.eks. putter 1,5 milliarder kr rett i lomma på de rikeste gjennom nullskatt på aksjeutbytte i tillegg til andre skatteletter for høytlønte, ser ikke ut til å bekymre Høyre et øyeblikk. Da må man spørre Høyre om ikke den lønnsøkningen som ligger i dette skattefritaket, har noen innvirkning på det inntektspolitiske samarbeidet og på arbeidsledigheten. Eller er behovet for økt kjøpekraft hos denne gruppa, velstående aksjeeiere og andre, så påtrengende at det er nødvendig å se bort fra andre negative effekter?

Bent Høies innlegg illustrerer på en glimrende måte det hav av forskjell som ligger mellom Høyres og SVs sosialpolitikk. Der Høyre ønsker størst mulig rettferdighet mellom grupper som allerede har det trangt, ønsker SV utjevning mellom dem som har mer enn nok, og dem som sliter økonomisk.

Bent Høie (H): Jeg skal i denne saken ikke engang forsøke å forklare Sigbjørn Molvik sammenhengen mellom å ha skattefrihet på utbytte og å ha tilgjengelig kapital for å skape arbeidsplasser i dette landet, eller atter en gang gjenta at de skattelettelser som denne regjeringen har stått for, har vært skattelette for nettopp å gjøre noe med arbeidsledigheten og for å lette forholdene for næringslivet i dette landet. Hadde ikke denne regjeringens politikk blitt ført de siste årene, hadde man i realiteten stått med en ledighet som jeg tror ingen av oss i dag ville ha vært bekjent av.

Mange har sagt at jeg sa at minstepensjonistene måtte vise solidaritet med de arbeidsledige. Det jeg sa, var at pensjonistenes organisasjoner og opposisjonen i Stortinget gjennom dette oppgjøret ikke har vist solidaritet med de arbeidsledige. Jeg gjentar spørsmålet til opposisjonspartiene: Hvor i deres forslag til oppgjør finner man resultatet av retningslinjenes føringer om å ta hensyn til det inntektspolitiske samarbeidet? Hvor i disse partienes forslag finner man i det hele tatt et lite anstrøk av erkjennelse av at man har et behov for å holde inntektsutviklingen i sjakk dette året av hensyn til de ledige?

Så til representanten Hildengs innlegg. Hun sier at man bryter en viktig barriere. Jeg er hjertens enig med representanten Hildeng i at man ved årets oppgjør bryter en viktig barriere gjennom at Stortinget overprøver Regjeringen i forhold til trygdeoppgjøret. Men så forsøker en å skape et inntrykk av at det er Regjeringens ansvar og Regjeringens skyld ved å henvise til problemene som oppstod ved trygdeoppgjøret i 2002.

Jeg vil minne om at det ikke var problemer med tolkningen av retningslinjene for oppgjøret i 2002 som var debattema. Det som var debattema, var tolkningen av Arbeiderpartiets, Fremskrittspartiets, SVs og Senterpartiets vedtak i budsjettet for 2002, der representanten Bjarne Håkon Hanssen på denne talerstol erkjente at de hadde gjort et dårlig politisk håndverk fordi det vedtaket som disse partiene stod for, i praksis ikke var mulig å tolke. Retningslinjene for oppgjøret var tydelige og skapte ingen problemer. Det er nemlig stortingsflertallet som eventuelt i forkant av årets oppgjør har lagt så klare føringer for årets oppgjør at de i denne saken nå ikke er i stand til å ta stilling til om oppgjøret er i tråd med retningslinjene, men i større grad må stå til ansvar for de merknader og uttalelser som de selv hadde foran årets oppgjør. Det er problemet.

John I. Alvheim (FrP) (komiteens leder): At pensjonistene ikke er solidariske nok, er den mest forstemmende og hjerteskjærende uttalelse jeg har hørt fra denne talerstol noen gang. Det er man i stand til å si etter at Stortingets flertall, flertallet i denne sal, inklusiv Høyre, har underregulert grunnbeløpet i folketrygden i 28 år, og faktisk skylder pensjonistene betydelige midler.

Dårlig politisk håndverk først og fremst fra arbeids- og administrasjonsministeren, men også fra statsministeren og finansministeren, har laget mye støy og uklarhet rundt trygdeoppgjøret denne gangen. To klare flertallsvedtak i statsbudsjettet som gikk på retningslinjer for regulering av G og etterslepet for 2001 og 2002 – som skulle vært behandlet i Stortinget i god tid, i mars – ble totalt neglisjert av arbeids- og administrasjonsministeren, som først la frem en proposisjon om etterslep og retningsliner i forbindelse med revidert.

Sosialkomiteen og Stortinget maktet imidlertid å behandle St.prp. nr. 32 for 2002-2003 på rekordtid, og innstillingen ble behandlet i Stortinget 28. mai i år – samme dag som forhandlingene med pensjonistorganisasjonene skulle starte. Stortingets flertall godtok sine vedtak fra budsjettbehandlingen 2003, og det ble fra flere partier i debatten gitt uttrykk for at den forventede lønnsveksten for alle skulle være på 4,5 pst. – som er tatt inn i revidert – og skulle være utgangspunktet for reguleringen av G under oppgjøret.

Samme dag som Stortinget gjorde disse vedtakene, presterer administrasjonsministeren i forhandlinger med organisasjonene å legge frem et tilbud i utgangspunktet om regulering av G på 3,9 pst., som senere ble økt til 4 pst. Dette karakteriserer jeg som en provokasjon. Det ble som kjent også brudd i forhandlingene. Jeg finner ikke gode nok karakteristikker for å vurdere denne type politisk håndverk, men det må ha vært Regjeringens mening hele tiden at pensjonistene ikke skulle få en lønnsutvikling minst på linje med lønnsutviklingen slik Stortinget vitterlig har vedtatt to ganger. Dette er mer enn forstemmende, og en neglisjering av pensjonistene fra denne regjeringens side og særlig fra denne statsrådens side.

Statsråden er også freidig nok til å påstå i trygdeproposisjonen at pensjonistene får et meget godt oppgjør, og begrunner dette i trygdemeldingen med den avkortingen av statstyveriet fra pensjonistektepar og -samboerpar som Fremskrittspartiet fikk gjennomslag for i budsjettforhandlingene med denne regjeringen. Avkortingen av dette statstyveriet har selvfølgelig ingenting å gjøre med årets trygdeoppgjør eller etterslep. Men når statsråden allikevel bruker dette i sin argumentasjon om at pensjonistene nærmest er blitt lønnsledende, er dette en utilbørlig fremstilling fra statsrådens side som understreker og bekrefter at Høyre aldri har vært særlig opptatt av de fattige i dette landet, og heller ikke av pensjonistene.

Statsråd Victor D. Norman: Jeg konstaterer at representanten Alvheim mener at en gruppe – som i gjennomsnitt med Regjeringens forslag vil få en inntektsutvikling i år på 5,2 pst. – ikke får en inntektsutvikling minst på linje med lønnstakere i alt, som er anslått å få en inntektsutvikling regnet ut på samme måte på 4,5 pst. Det er en interessant form for matematikk.

Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg registrerer at statsråden ikke kom inn på sikkerhetsreguleringen – etterreguleringsklausulen, som representanten Bent Høie kalte det – ved årsskiftet. Jeg har igjen lyst til å oppfordre statsråden til å vise til hvor den står i de vedtatte retningslinjene. Jeg synes at å vise til den etterreguleringsklausulen egentlig bare er å skyve dette foran seg for å ha en unnskyldning for en underregulering nå.

Når det gjelder om pensjonistene og vi her er solidariske nok med de arbeidsledige, holder jeg fast på at den måten å framstille det på er ufin. Som representanten Alvheim sa, er det vel ikke minst pensjonistene som har vært solidariske i samfunnet vårt i den senere tid når det gjelder lønnsutvikling og betalingsevne.

Når det gjelder dårlig håndverk, må jeg si at det først og fremst er utført av Regjeringens sentrale personer her – statsministeren ved å skape uklarhet omkring etterbetaling når det gjelder underreguleringer fra 2000–2001, finansministeren ved å ikke klarlegge hva som lå i revidert nasjonalbudsjett og også administrasjonsministeren, ikke minst, ved å være ansvarlig for årets trygdeforhandlinger. Jeg synes det er dårlig håndverk fra alle disse tre, spesielt på de sentrale områdene, men i sum viser det at Regjeringen ved dette oppgjøret ikke har tenkt å gi pensjonistene et oppgjør på linje med lønnsutviklingen for øvrig.

Til Høie vil jeg si følgende: Det er vel litt utradisjonelt å inngå veddemål fra Stortingets talerstol, men jeg tror at lønnsutviklingen i angjeldende periode kommer til å bli minst 4,4 pst., og at det som flertallet går for her i dag, er et ganske realistisk anslag for hva vi bør legge inn i pensjonistoppgjøret for at det skal være minst på linje med lønnsutviklingen.

Presidenten: Presidenten vil seia at i og med at lotterilova nettopp har vorte innstramma, er kanskje ikkje veddemål det me skal ty til.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Statsråd Norman har flere ganger i sine innlegg her i dag sitert fra det innlegget jeg hadde i forbindelse med at Stortinget behandlet retningslinjene. Det innlegget var fra min side et forsøk på å gi Regjeringen og statsråden en utstrakt hånd. Det var fra min side et forsøk på å bidra til reelle drøftinger. Det var et forsøk på å bidra til at statsråden skulle ha drøftingskraft. Med de erfaringene jeg har gjort meg i dag, kan jeg forsikre statsråden at det er siste gangen jeg har holdt et slikt innlegg. Når det legges ut og brukes på den måten statsråden nå har gjort, skal jeg ta lærdom av det. Det tar jeg med meg som utgangspunkt for neste års oppgjør.

Det skal skje drøftinger, det er sagt av flere, og det som har vært stridens kjerne, er mye det som kalles å korrigere for særskilte forhold. Det argumenteres med, bl.a. fra Bent Høie, at ett av de særskilte forholdene som det skal korrigeres for, er at i fjor hadde de offentlig ansatte svært gode lønnsoppgjør. Det tar de med seg inn i årets lønnsutvikling, og det er et særskilt forhold som det må korrigeres for. Da må jeg få spørre: Hvor finner man hold for at stortingsflertallet definerer det at enkelte har gode lønnsoppgjør som et særskilt forhold som det skal korrigeres for? Tvert imot står det følgende i merknaden fra komiteen:

«Med «spesielle forhold» menes her en lønnsutvikling for enkeltgrupper som ikke bare skyldes et rent lønnstillegg, men også endrede oppgaver eller endret arbeidstid.»

For eksempel er læreroppgjøret økt betaling for økt arbeid.

Men hvis man begynner å trekke inn at hvis en gruppe fikk et veldig godt lønnsoppgjør, må vi korrigere for det før pensjonistene kan få forventet lønnsutvikling – hvis Regjeringen tolker de svært presise merknadene fra Stortinget på den måten vil jeg si til statsråden at da er vi snart i en situasjon der vi må ta en ny sak om retningslinjene, for da er det åpenbart at man ikke vil forstå. Men her i salen er det makta som rår.

Olav Gunnar Ballo (SV): Som saksordfører for trygdeoppgjøret prøvde jeg innledningsvis å legge an en så saklig tone som det var mulig, i det håp at det skulle bli lite temperatur, og at man raskt skulle gjøre seg ferdig med behandlingen av saken. Jeg regnet også med at det ville være tjenlig sett fra regjeringspartienes ståsted. Jeg har vel sjelden tatt så feil, og sjelden har noe jeg har forsøkt, vært så totalt mislykket.

Jeg må si at jeg etter å ha hørt regjeringspartiene i dag er svært overrasket, for man tar tilsynelatende ikke innover seg den virkeligheten som eksisterer i dette huset nå, der et helt klart, solid politisk flertall har lagt klare føringer som Regjeringen har å forholde seg til, og så klarer man å framstille det som at dette ikke er klart nok. Jeg hørte Bent Høie påpeke at stortingsflertallet ikke har vært tydelig nok. Hvor tydelig ønsker man at stortingsflertallet skal bli? Er det slik at man må skrive det ned ord for ord? Er det slik at vi må sette beløpene på papiret og skrive komma og nuller bak? Er det så tydelig regjeringspartiene ønsker det? Dette minner om en slags form for politisk masochisme, der man har et brennende ønske om å bli hudflettet av flest mulig partier, slik at man står mest mulig alene tilbake.

Så sier statsråden at det er ikke Stortinget og Stortinget som organ man har noe imot, men Arbeiderpartiet, fordi Arbeiderpartiet er blitt så populistisk. Da inkluderer jo det de andre partiene – SV, Fremskrittspartiet, Senterpartiet og Kystpartiet. Alle, unntatt en mindretallsregjering, er blitt populistisk. Men i sum er det nettopp den manglende respekten for Stortinget som framkommer.

Jeg må si at man kan godt argumentere i forhold til regulering av grunnbeløpet i folketrygden ut fra at det også vil være pensjonister med relativt god inntekt som får det regulert. Man kunne godt ha hatt en dialog med regjeringspartiene for å finne fram til rimelige løsninger. Men det både statsråden og regjeringspartiene her har lagt opp til, er et klima som gjør at når vi kommer til neste trygdeoppgjør, vil stortingsflertallet med enda større omhu passe på at det ikke skal finnes noen som helst form for smutthull, ikke fordi stortingsflertallet i utgangspunktet har et brennende ønske om det, men fordi regjeringspartiene legger et løp der man ber om det. Og for meg er det en gåte at man ønsker å drive politikk på den måten.

John I. Alvheim (FrP): Nei, jeg kan nok ikke så mye matematikk som statsråden, men jeg kan noe mer politikk. Hvis statsråden hadde vært like dyktig som politiker som han er som matematiker, hadde vi ikke hatt denne konfrontasjonen med Stortinget som det her er lagt opp til. Den er sensasjonell, vil jeg si! Under normale politiske forhold i Stortinget kunne dette virkelig blitt problematisk for statsråden. Alt han har sagt her i dag, er faktisk et uttrykk for trass mot Stortingets flertall. Det går ikke an å oppføre seg på den måten!

Han hevder fremdeles at tyveriet fra pensjonistektepar og samboende pensjonister har noe med lønnsutviklingen i år å gjøre. Det har det absolutt ikke. Det er et tyveri som staten nå betaler noe tilbake på. Har virkelig ikke statsråden skjønt det, er jeg mer enn oppgitt over hans politiske sans.

Odd Roger Enoksen (Sp): I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt å delta i denne debatten. Men da jeg satt på mitt kontor og hørte statsråden si at han «beklager» Stortingets vedtak, må jeg si jeg skvatt i stolen. En viss orden synes jeg tross alt det må være. Etter å ha opplevd Ansgar Gabrielsen i fri dressur her i går og Victor D. Norman her i dag, vil jeg anbefale statsråden å be sin sjef om et kurs i parlamentarisk språkbruk.

Det utsagnet hans er særdeles nært et kabinettsspørsmål. Kabinettsspørsmål er det statsministeren som stiller i denne sal. Jeg synes oppriktig talt at det er grunn til å be statsråden om å dempe språkbruken sin en del. Vi får fortsatt skrive det på kontoen for mangel på parlamentarisk erfaring, men etter to og et halvt år skulle det tross alt ha vært mulig å lære en del.

Harald T. Nesvik (FrP): Jeg må få lov til å si at dette har vært en underlig debatt. Jeg tror de aller fleste opposisjonspartier har gitt statsråden og regjeringspartiene mulighet etter mulighet etter mulighet til å komme noenlunde ned på beina. Det har man ikke grepet. Man har hver eneste gang noen fra opposisjonen har vært på denne talerstol, valgt å angripe Stortinget og angripe opposisjonspartiene.

Det er underlig at statsråden ennå ikke aksepterer at det faktisk er Stortinget som skal vedta trygdeoppgjøret. Det er derfor proposisjonen ligger her, fordi vedtaket skal fattes i denne sal. At stortingsflertallet har en annen innstilling enn regjeringspartiene til størrelsen på reguleringen av grunnbeløpet, får bare statsråden akseptere. Istedenfor å angripe parti etter parti for uansvarlighet, burde man kanskje heller i forkant av de drøftingene som var, gjort et bedre forarbeid, som f.eks. – og det er helt åpenbart – lese innstillingen fra Stortinget når det gjaldt retningslinjene for trygdeoppgjøret. Hadde man fulgt det som står der, hadde nok statsråden og regjeringspartiene kommet litt bedre ut enn det de ligger an til i dag.

Det kan nesten virke som om enkelte i denne saken ser på pensjoner nærmest som en sosial ytelse. Det er de jo ikke. Pensjoner er faktisk en opptjent rettighet. Man betaler inn til en ordning som man skal ha tilbake igjen fra. Jeg tror at vi også er nødt til å se på dette nye uttrykket som er kommet i retningslinjene, «korrigert for særlege tilhøve», for det er åpenbart at Regjeringen prøver å bruke det uttrykket nå ved enhver mulighet det kan gi et lavere grunnbeløp i trygdeoppgjørene.

Jeg tror at vi er helt nødt til å ta en ny runde når det gjelder retningslinjene for trygdeoppgjøret. Det er i hvert fall én person i denne sal som helt åpenbart ikke har lest grundig nok det som står der, nemlig statsråden.

Statsråd Victor D. Norman: I fare for å bli oppfattet som provoserende må jeg si at vi er i så fall to som har problemer med å lese. Jeg har ikke hørt noe fra representanten Nesvik om det som står i retningslinjene om forankring i det inntektspolitiske opplegget. Der er det fremdeles spørsmål som ble stilt fra representanten Høie, som ikke er besvart.

Så til Odd Roger Enoksen. Jeg kan bare si helt klart: Jeg mente ikke å bruke et parlamentarisk uttrykk med meget sterk betydning. Så la meg erstatte min bruk av ordet «beklager» med å si at jeg er veldig lei meg for at Stortinget ikke har fulgt opp Regjeringens forslag.

Så bare en bemerkning til slutt. Det er meget mulig at man trenger en ny runde både om retningslinjer og, som jeg antydet i mitt innlegg, om selve formen for drøftingen med organisasjonene når det gjelder trygdeoppgjøret. La meg minne om, i parentes, at det er ikke et pensjonistoppgjør vi drøfter i dag, det er et trygdeoppgjør. Det berører ikke bare pensjonistene, det berører alle trygdede i Norge, og deres interesser burde kanskje også vært nevnt et par ganger i debatten.

Jeg tror nok i forbindelse med disse retningslinjene at vi også må få klarlagt hva vi mener med sammenligninger. Skal man sammenligne like for like, eller skal man sammenligne like for ulike? Skal man sammenligne inntektsutviklingen for pensjonister korrigert for etterregulering, korrigert for eventuelle tillegg til gifte og samboende, på den ene side, med inntektsutviklingen for lønnstakere i alt ikke korrigert for tilsvarende forhold? Jeg kan umulig tro at Arbeiderpartiet, og jeg tror heller ikke SV, mener at man skal sammenligne like med ulike. Vi må ved fremtidige oppgjør – og det er grunnen til at jeg har hatt en kanskje litt aggressiv tone her – unngå å komme i en situasjon hvor vi a) skal sammenligne like med ulike og b) skal ha et sett av retningslinjer hvor den ene delen av retningslinjene slår den andre delen av retningslinjene i hjel.

Presidenten: Ola D. Gløtvold har hatt ordet to gonger og får ordet til ein kort merknad.

Ola D. Gløtvold (Sp): Jeg registrerer at statsråden fortsatt ikke har tatt til etterretning at det nå ikke skal reises tvil lenger om hvilken del av reguleringen av grunnbeløpet som skyldes etterregulering, og hvilken del av reguleringen som er basert på lønnsvekst. Det brukes altså en mengde rare argumenter her for å framstille dette som et veldig bra oppgjør: Man trekker inn endring av samordningsregel, og man trekker også inn det samlede oppgjøret. Det er 4,4 pst. som er reguleringen basert på forventet lønnsvekst.

Så sier også statsråden at han er lei seg for at Stortinget ikke har fulgt opp Regjeringens forslag, og så får vi diskutere «lei seg» eller «beklager». Men han snur spillereglene på hodet fortsatt, for det er slik at det er Regjeringen som skal følge opp Stortingets vedtak og vedtatte forslag, og ikke slik at vi er underlagt hvilke forslag som Regjeringen kommer med til Stortinget. Det er Stortinget som bestemmer, og så er det Regjeringen som skal utføre det. Det trodde jeg i hvert fall var klart. Tilliten mellom pensjonistene og politikere flest er frynset, men tilliten mellom statsråd Norman og Stortinget har også blitt sterkt svekket her i dag.

Carl I. Hagen (FrP): Jeg forstår at statsråd Norman tidligere har sagt at han «beklager» Stortingets vedtak. Nå tok han bort det uttrykket, som hvis det brukes fra Stortingets side, er det samme som mistillit, hvis det da er i vedtaks form. Så sier han at han er lei seg for Stortingets vedtak. Jeg har litt problemer med å se egentlig forskjellen mellom de to ordene. Det er fremdeles slik at statsråden da på en måte gir uttrykk for at han ikke aksepterer Stortinget som et overordnet organ overfor Regjeringen. Det er noe jeg beklager, foreløpig bare muntlig fra talerstolen, men fristelsen til også å gjøre det i vedtak begynner å bli ganske stor – ganske stor. Det bør statsråden merke seg.

Jeg har også da blitt klar over, og det er klart at det er klargjørende også for landets pensjonister, at den sittende regjerings fremste talsmann er lei seg for at pensjonistene får noe høyere økning i sine pensjoner enn det som var forslaget. Han er altså lei seg for at pensjonistene får en bedre pensjon. Jeg husker en statsminister som for noen år siden sa noe tilsvarende, og det tror jeg var blant de tingene som vedkommende statsminister senere angret. Det får jo være statsrådens problem, men det kan nok også da bli det samme når disse uttalelsene blir kjent. Og derved stadfester statsråd Norman uttalelsene fra finansministeren når det gjaldt oppgjøret for pensjonistene, at de skulle være moderate og vise moderasjon. Det vakte en del oppmerksomhet. Statsministeren har jo senere prøvd å skape et annet bilde, men vi må jo forholde oss til den ansvarlige statsråd når trygdeoppgjøret blir behandlet, og det må jo være en stadfestelse av finansministerens uttalelser om selve oppgjøret. Men jeg vil til slutt gi et godt råd til statsråden, og det er at han går på Stortingets talerstol nå og beklager noen av sine uttalelser i denne debatten.

Karin Andersen (SV): Det er ikke ofte jeg skal si meg enig med Carl I. Hagen, men jeg gjør det nå. Det er ikke bare grunn til at statsråden skal gjøre det, men det er også grunn til at statsråden skal gå opp og forklare en gang for alle at han forstår at det er Stortinget som bestemmer i denne saken. Og hvis statsråden ikke greier å skaffe seg venner i Stortinget, må han bare finne seg i at Stortinget bestemmer.

Det som er blitt helt tydelig under debatten, er at statsråden med sin kalkulatorpolitikk forsøker å gjøre dette bare til et reint regneeksempel. Hvis det er det det dreier seg om, står det tydelig i proposisjonen hvordan regnestykket skal se ut, så det burde det ikke være tvil om. Men det er faktisk et regnestykke til som jeg synes at statsråden bør merke seg, og det er enkel prosentregning: Hvis man regner prosent av et lite tall, blir det et lite tall, og regner man prosent av et stort tall, blir det et stort tall. Det burde kanskje si litt om hvem det var man burde unne noen kroner ekstra. Jeg husker at da denne regjeringen tiltrådte, tok det dem, tror jeg, nøyaktig ti sekunder å dele ut ca. 1,5 milliarder kr til de aller rikeste i dette landet. Det var ikke en eneste betenkelighet ved om det var noen som trengte dette, eller om det var godt for landet, eller noe som helst slags bevis for noen ting. Det er det ene. Det andre er at statsråden sier altså at dette oppgjøret dreier seg ikke bare om pensjonistene, men også om de trygdede. Ja, det gjør det, og det er vel en av grunnene til at noen av oss må kjempe med nebb og klør til siste slutt for å få disse kronene på plass, fordi vi har en regjering som er ute etter å ta ørsmå kroner fra de trygdede ved hver eneste anledning som byr seg. Det er politikken i dette, og den politikken er viktig. Men jeg håper bare nå at alle landets trygdede og pensjonister har merket seg at vi har en regjering som ikke unner dem et påslag på linje med det andre har fått, på tross av at den summen det skal regnes prosenter av, er langt lavere for de fleste av dem enn for folk ellers i samfunnet, og langt, langt lavere enn stortingsrepresentanters og statsråders lønninger. Det burde også borge for en viss ydmykhet fra både denne salen og ikke minst fra Regjeringen.

Statsråd Victor D. Norman: Først og fremst la meg bare presisere: Det har ikke fra denne talerstolen vært ymtet med ett eneste ord at ikke Regjeringen vil bøye seg for Stortingets vedtak. Det er ikke det denne debatten har dreid seg om. Selvfølgelig vil vi følge det flertallsvedtaket som fattes i Stortinget i dag.

Det er heller ingen som har sagt et ord om at man ikke unner pensjonistene og de andre trygdede hver krone som Stortinget i dag måtte bestemme seg for å bevilge. Det er ikke det diskusjonen har dreid seg om. Det jeg uttrykte meg lei for, var at Stortinget ikke hadde valgt å respektere Regjeringens forslag i trygdeforhandlingene. Jeg var lei for det, ikke fordi at jeg ikke har full respekt for Stortinget, men fordi Stortinget har gitt uttrykk for at man ønsker at pensjonistoppgjøret skal skje gjennom drøftinger med organisasjonene for pensjonistene. Og skal de drøftingene være reelle, skal de drøftingene innebære at organisasjonene faktisk får den innflytelsen de skal ha, må Regjeringen som avtalepart være nokså sikker på at man har Stortingets støtte i ryggen. At man også har Stortinget på nakken, tar jeg til etterretning. Det er det jeg uttrykte meg lei for. Det var i den forbindelse jeg brukte et uttrykk jeg kanskje ikke skulle ha brukt. Men det er altså ikke et spørsmål om hvorvidt vi vil etterkomme Stortingets vedtak. Selvfølgelig vil vi det. Og det er slett ikke spørsmål om hvorvidt vi unner pensjonistene alle gode ting, for det gjør regjeringspartiene i minst like stor grad som alle andre her i denne salen.

Steinar Bastesen (Kp): Det er ikke ofte man hører slikt fra Stortingets talerstol. Men det er litt rart når Regjeringen tar mål av seg, at det er de som har brakt denne saken i havn. Det er jo Stortinget og Stortingets flertall som gjør det slik at pensjonistene kan få det de trenger. Det er ikke Regjeringen. Og hvor hører det hjemme at de som har minst, skal vise solidaritet med dem som har mest? Det hører ikke hjemme noe sted, og jeg må jo undres litt når det skal forhandles om pensjon fra pensjonistenes side.

Det forhandles jo ikke om lønnsøkninger. Det forhandles mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Når det er vedtatt, skulle det være en selvfølge at pensjonistene skulle få det samme. Men nå har Stortinget enes. Det er en enstemmig innstilling, stort sett, der et flertall sier at vi skal ha det oppgjøret som vi får. Hvordan henger det i hop at de som har minst, skal vise solidaritet med dem som har mest? Jeg kan ikke med min villeste fantasi forstå at det er rett.

Det er akkurat som om vi skulle vedta et nytt skatteoppgjør. Det er alltid småmannen det går ut over. Det er ikke de store. Så er nå det sagt fra denne talerstol.

Presidenten: Bjarne Håkon Hanssen har hatt to innlegg og får 1 minutt til ein kort merknad.

Bjarne Håkon Hanssen (A): Vi har fortsatt et problem her, mener jeg, for statsråden kommer nå opp og sier at han er lei seg for at Stortinget ikke følger opp Regjeringens opplegg. Men det er jo å snu problemstillingen fullstendig på hodet, for problemet her, det som har skapt denne situasjonen, er at Regjeringen ikke har fulgt opp Stortingets forutsetninger for trygdeoppgjøret. I stedet for å komme i salen da og være lei seg for at Stortinget ikke vil fatte et vedtak som ikke er i tråd med hans egne forutsetninger, må jo statsråden forstå og innse at oppgaven da ikke er å uttrykke at han er lei seg over forsamlingens vedtak. En statsråd må i en slik situasjon ta det vedtaket som da kommer, til etterretning. Og det er eneste mulighet.

Carl I. Hagen (FrP): Det er ikke lenge siden Stortinget fattet vedtak om retningslinjer for trygdeoppgjøret. Det var en relativt opphetet debatt mellom stortingsflertallet og statsråd Victor D. Norman, hvor vi bad om – og trodde vi kanskje hadde oppfattet statsråden dit hen – at han forpliktet seg til å følge opp de nye retningslinjene for trygdeoppgjøret under forhandlingene. Vi klargjorde også hvilke tall som var gjeldende i flertallsforståelsen av retningslinjene. Det fulgte altså statsråden ikke opp, og når han nå sier at Stortinget skulle ha undergravet organisasjonenes innflytelse, tar han fullstendig feil. Det er han selv som ikke gav organisasjonene den innflytelse som de skulle ha i forhold til retningslinjene, og derfor ble det også brudd.

Så sier statsråden nå at han og regjeringspartiene unner pensjonistene minst like mye som de andre i denne salen. Det er en faktisk feil. Regjeringspartiene har fremmet forslag om et lavere grunnbeløp enn både Arbeiderpartiet og SV og Fremskrittspartiet, og vi vil selvsagt da stemme subsidiært for innstillingen – altså flertallet. Så det er ikke slik at man unner pensjonistene like mye. Det er en direkte feil, som vi selvsagt vil få påpeke ganske kraftig overfor pensjonistene og andre.

Jeg skjønner at statsråden mener at han ikke har noen grunn til å beklage sine uttalelser, eller si seg lei for sine egne uttalelser, når han fastholder, på samme måte som han gjorde i Odelstinget i forbindelse med endringer i konkurranselovgivningen, at han er lei for de vedtak stortingsflertallet fatter.

I vanlig praksis vil det, om en statsråd sier seg lei for et vedtak som Stortinget senere skal fatte, som han altså er dypt uenig i, ikke være unaturlig om en slik statsråd tar konsekvensen av sin egen holdning og sine egne synspunkter som han gir uttrykk for i stortingssalen, dersom Stortinget allikevel på tross av sterke advarsler fra statsråden velger å fatte vedtaket. Hvis ikke det er noen konsekvenser, vil man for fremtiden få en interessant debatt om endringer i den parlamentariske styringssituasjonen. Da kan statsråden altså i realiteten forsøke seg med noe som mange oppfatter som et kabinettsspørsmål, men når han taper i voteringen, tar han ikke konsekvensene av at det i realiteten ble oppfattet at det var det han stilte.

Presidenten: Fleire har ikkje bede om ordet til sak nr. 4.