Marit Nybakk (A): Nedrustning og ikke-spredning har alltid stått i fokus i Norge, både hos politiske myndigheter og hos det norske folk. En meningsmåling fra noen år tilbake viste at 92 pst. mente at Norge skulle arbeide aktivt for et forbud mot atomvåpen. Norge har sterke folkelige bevegelser og organisasjoner som engasjerer seg i kampen mot atomvåpen og andre ødeleggelsesvåpen. Dette er et av de viktigste spørsmålene i vår tid. Vi har et politisk og moralsk ansvar for å holde det på dagsordenen og bidra i alle relevante internasjonale fora til nedbygging, ikke-spredning og eliminering av denne type våpen.

Nå ble denne interpellasjonen fremmet for å få en debatt i Stortinget foran behandlingen av årets resolusjon fra de såkalte New Agenda-landene i FNs generalforsamling, om en atomvåpenfri verden. Den ble imidlertid votert over 4. november, så vidt jeg husker, og Norge avstod fra å stemme, som i fjor – i motsetning til under Stoltenberg-regjeringen, da vi høsten 2000 stemte for en tilsvarende resolusjon. Vi mener vi burde stemt for årets også, og jeg vil be utenriksministeren begrunne hvorfor det ikke skjedde. Vi fjerner naturligvis ikke atomvåpen med FN-resolusjoner. Likevel gir positiv stemmegivning viktige signaler til atommaktene. I år var det spesielt viktig med tanke på det videre arbeidet fram mot tilsynskonferansen i 2005. Vi er inne i en kritisk fase. Det er avgjørende at alle som har innflytelse på det videre arbeidet med atomnedrustning, bidrar til at vi ikke får noe sammenbrudd i ikkespredningsarbeidet i 2005, og at Ikkespredningsavtalen, NPT, videreføres og styrkes også fram mot 2010. NPT er i dag det eneste multinasjonale ikkesprednings- og nedrustningsalternativet som vi har.

Det årets NAC-resolusjon forsøkte, var å slå ring om de 13 skrittene mot atomnedrustning fra tilsynskonferansen i 2000. Og i den sammenhengen er det viktig å jobbe for slike resolusjoner – i en verden med atommateriale på avveier, atommateriale som kan havne i hendene på terrorister eller ustabile regimer.

Aftenposten og andre medier skriver faktisk i dag om at det er stjålet atommateriale i Barentshavet, og det er blant de tingene som virkelig er alvorlig i denne sammenhengen. Derfor blir dette også en av de store truslene, også definert som en del av norsk forsvarspolitikk, sikkerhetspolitikk og utenrikspolitikk.

Vi må bekjempe alle typer ødeleggelsesvåpen, kjemiske våpen, bakteriologiske våpen og atomvåpen. Men atomvåpen og radioaktivitet står fortsatt i en særstilling når det gjelder død og ødeleggelse.

En av de grusomste handlingene i moderne krigshistorie var atombombene som ble sluppet over Hiroshima og Nagasaki i august i 1945. Bare i Hiroshima brente bomben opp 80 000 mennesker i løpet av sju sekunder. Det er noe vi ikke kan fatte. I tiårene etter har ytterligere titusener av dem som overlevde dette menneskeslaktet, lidd en smertefull død på grunn av ettervirkninger.

Verden ble aldri helt den samme etter Hiroshima. Energien og styrken i atomvåpen, i dag tusen ganger sterkere enn i 1945, er av en karakter vi knapt kan fatte. Det er forresten viktig å være klar over at de bombene som terroristorganisasjonene kan lage, vil være omtrent som Hiroshima-bomben, hvis de får tak i bl.a. uran og plutonium.

Den aller første atombomben smalt i Los Alamos i New Mexico 16. juli 1945. Det var da forskerne jobbet på spreng for å utvikle det nye ødeleggelsesvåpenet. Det ble sagt at solen stod opp to ganger den dagen – den ene gangen som en rødglødende kule, den andre gangen med et gigantisk smell. Slik startet atomkappløpet.

Ukontrollert spredning av atomvåpen og nukleært materiale utgjør i dag trolig den mest akutte trusselen mot menneskeheten, mot sivilisasjonen og mot miljøet på kloden vår.

Men i dag stammer ikke trusselen om kjernefysisk krig fra stormaktsrivalisering i en todelt verden. Den er der i form av spredningsfare til land med uberegnelige regimer. Vi skal ikke undervurdere at Nord-Korea har trukket seg fra Ikkespredningsavtalen eller at Iran og Nord-Korea ikke overholder kravene fra Det internasjonale atomenergibyrået. Men trusselen er også der fordi atomvåpenkompetanse og spaltbart materiale etter Sovjetunionens fall kan være ute av kontroll og, som jeg sa, havne i hendene på terroristnettverk, og f.eks. på grunn av atomavfall i Nordvest-Russland, materiale som i en gitt situasjon kan brukes til å lage såkalte «dirty bombs».

Kanskje er det en sammenheng mellom de gamle og de nye atomtruslene. De nye truslene har fått flere til å bringe atomvåpnene fram til forsvarsdoktrinene. I tillegg viser de land som allerede har slike våpen, dessverre større vilje i dag til å bruke våpnene og bruke dem i kampen mot dem som har skaffet seg eller mistenkes for å forsøke å skaffe seg masseødeleggelsesvåpen. Vi vet at USA jobber med å utvikle såkalte «mininukes».

Representanten Haakon Blankenborg sa i en interpellasjonsdebatt 8. mai i år:

«Vi har egentlig ingen andre veier å gå på dette området enn avtaleveien.»

Det tror jeg vi alle sammen kan slutte oss til.

Ikkespredningsavtalen er det viktigste virkemidlet vi har. Da avtalen ble forlenget på ubestemt tid i 1995, ble kravene til tilsynsprosessen skjerpet med et sett av «Prinsipper og målsettinger for kjernefysisk ikke-spredning og nedrustning». Til tross for dette stoppet flere viktige prosesser opp gjennom 1990-tallet. Tilsynskonferansen i 2000 ble imidlertid et gjennombrudd, med et handlingsprogram med 13 viktige skritt eller punkter. Vi ser dessverre allerede tilbakeskritt i forhold til 2000. Skrittene går altså i feil retning.

Et av de 13 punktene var å få til en snarlig ikrafttredelse av Prøvestansavtalen. USA ønsker ikke å ratifisere avtalen, og jeg vil be utenriksministeren fortsette det presset jeg vet Norge har overfor amerikanerne på dette punktet.

Jeg vet at Norge har spilt en ledende rolle i arbeidet med å forberede Prøvestansavtalens ikrafttreden, særlig når det gjelder å få på plass dens viktigste verifikasjonsmekanismer. NORSAR på Kjeller gjør – som norsk senter for verifikasjon av avtalen – en viktig jobb. I mellomtiden er det avgjørende å videreføre det faktiske moratoriet på kjernefysiske prøvesprengninger.

Blant de 13 punktene er også en videreføring av START-prosessen og en styrking av ABM-avtalen. Nå sa jo USA opp ABM-avtalen, tilsynelatende i et samspill med Russland. Dersom partene ønsket å gå nye veier, er det i alle fall viktig å videreføre den strategiske stabiliteten som ABM-avtalen bidrog til å sikre. Men med ABM-avtalen forsvant også START-prosessen.

Det er også grunn til, ikke minst for oss som bor i Europa, å sette fokus på framdrift i nedbyggingen av de taktiske kjernevåpnene på kontinentet vårt. Dette er et europeisk problem, for øvrig noe som egner seg for NATO-Russland-rådet. NATO har også gitt arbeidet med ikke-spredning og kjernefysisk nedrustning høy prioritet, både på toppmøtet i 1999 og særlig på Praha-møtet i november i fjor.

Effektiv nedrustning og ikke-spredning kan bare finne sted dersom ny produksjon av spaltbart materiale opphører. Spaltbart materiale og overskuddsmateriale må komme inn under internasjonal kontroll i regi av IAEA.

Ikkespredningsavtalen er noe mer enn en ikkespredningsavtale. En sentral del er atommaktenes forpliktelse til nedrustning og fjerning av sine kjernevåpen som motytelse for at nye land ikke skaffer seg atomvåpen. Også i handlingsplanen fra tilsynskonferansen i 2000 erkjenner atommaktene sin utvetydige forpliktelse til å ruste ned og eliminere kjernevåpen. Det er viktig at vi stiller krav om at de påbegynner arbeidet. I stedet har flere, hver på sin måte, stadfestet kjernevåpnenes rolle, som jeg sa.

Et viktig skritt på veien er imidlertid G8-landenes initiativ Global Partnership, et initiativ mot spredning av masseødeleggelsesvåpen og annet ødeleggelsesmateriale. Her legger G8-landene 20 milliarder dollar på bordet. For Norge er det viktig at noen av disse pengene brukes til opprydding av atomavfall i vårt grannelag, på Kolahalvøya i Nordvest-Russland. Oppslagene om at det er blitt stjålet atommateriale, underbygger og bekrefter dette. Jeg vil derfor også be utenriksministeren si litt om de norske initiativene overfor Global Partnership.

Utenriksminister Jan Petersen: Kampen mot spredning av masseødeleggelsesvåpen er en høyt prioritert oppgave for Regjeringen. Ikkespredningsavtalen for kjernevåpen er et helt sentralt virkemiddel i dette arbeidet.

Ikkespredningsavtalen ble, som representanten Nybakk anfører, i 1995 forlenget på ubestemt tid. Etter vårt syn innebar dette vedtaket at kjernevåpenstatene bekreftet sin forpliktelse til å nå full kjernefysisk nedrustning, samtidig som de stater som ikke hadde kjernevåpen, sa fra seg muligheten til å skaffe seg slike.

Sluttdokumentet fra NPTs tilsynskonferanse i 2000 konkretiserte kjernevåpenstatenes forpliktelse til å ruste ned. Denne handlingsplanen må vi holde fast ved.

Vi må imidlertid erkjenne at vi er kommet kortere enn vi hadde håpet på. Norge har derfor i en rekke internasjonale fora uttrykt utålmodighet over gjennomføringen av sluttdokumentet fra 2000. Prøvestansavtalen er ikke trådt i kraft. USAs manglende ratifikasjon av denne avtalen er sterkt beklagelig. Dette har jeg fremholdt overfor amerikanske myndigheter, og, som Marit Nybakk etterlyser, det skal vi selvfølgelig fortsette å gjøre. Vi har også beklaget at Nedrustningskonferansen i Genève ikke har lyktes i å starte forhandlinger om et produksjonsforbud for spaltbart materiale som kan brukes til kjernevåpenformål. En slik avtale er helt vesentlig for videre fremgang i kjernefysisk nedrustning.

Bildet er imidlertid ikke helt svart. Moskva-avtalen fra mai 2002 om et strategisk partnerskap mellom USA og Russland vil føre til store kutt i de to lands styrker av strategiske kjernevåpen. USA har gått svært langt i nedbyggingen av sine taktiske kjernevåpen. Det er viktig at den amerikansk-russiske dialogen fortsetter og intensiveres, slik at vi kan oppnå ytterligere reduksjoner.

Det er, som representanten også fremholder, viktig å sikre fortsatt fremgang på nedrustningsområdet i arbeidet frem mot neste tilsynskonferanse for Ikkespredningsavtalen i 2005. Dette har Norge sterkt understreket i de forberedende møtene til denne konferansen. Sammen med Nederland og Belgia la Norge i vår frem et dokument som fremhever behovet for å styrke arbeidet med både ikke-spredning og kjernefysisk nedrustning. Dokumentet vil inngå i det grunnlag man vil arbeide ut fra når konkrete anbefalinger til tilsynskonferansen skal forhandles.

Ikke-spredning og nedrustning er to sider av samme sak og må gjensidig forsterke hverandre. Norge har i Nedrustningskonferansen i Genève og i FNs generalforsamling vist til nødvendigheten av å bevare og styrke NPTs autoritet og integritet. Vi har uttrykt uro over at Nord-Korea sier at landet ikke lenger er bundet av forpliktelsene i avtalen, og understreket betydningen av at Iran må samarbeide fullt ut med Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA. Deler av Irans atomprogram har vært klart uakseptabelt. I den rapporten som IAEAs generaldirektør Mohamed ElBaradei la frem tirsdag 11. november, konkluderer han bl.a. med at Iran i en årrekke har hatt hemmelige uran- og laseranrikningsprogram, i strid med landets IAEA-forpliktelser.

IAEAs ulike inspeksjonsordninger er et av de viktigste virkemidler vi har i arbeidet for å hindre spredning av kjernevåpen. Det er derfor av helt avgjørende betydning at disse ordninger overholdes og respekteres.

I FNs generalforsamling fremlegges det en rekke ulike resolusjoner om kjernefysisk nedrustning. Norge har støttet en japansk resolusjon som skisserer en skrittvis og balansert prosess mot vårt endelige mål, som er total fjerning av kjernevåpen. Denne resolusjonen legger stor vekt på gjennomføring av forpliktelsene fra tilsynskonferansen i 2000, og tar bl.a. til orde for ugjenkallelige nedskjæringer i kjernevåpenarsenalene, ikrafttredelse av Prøvestansavtalen og at kjernevåpen skal få redusert betydning i statenes sikkerhets- og forsvarspolitikk.

Den japanske resolusjonen samler bred oppslutning. Hele 146 land stemte i år for denne resolusjonen. Dette viser etter min mening at den utgjør en konstruktiv og samarbeidsrettet plattform for å skape en ny giv på nedrustningsområdet.

De såkalte Ny Agenda-landene – Brasil, Egypt, Irland, Mexico, New Zealand, Sverige og Sør-Afrika – har i flere år fremmet to resolusjoner om kjernefysisk nedrustning. Fra norsk side støtter vi hovedformålet med disse resolusjonene. Men samtidig har vi i vår dialog med Ny agenda-landene fremholdt at resolusjonstekster med unødvendig negativ grunntone og retorisk brodd mot kjernevåpenstater ikke er veien å gå. Vi ønsker vedtak som kan samle bredest mulig oppslutning og dermed danne et reelt grunnlag for videre fremgang, ikke score retoriske poeng. Det er kjernevåpenmaktene som sitter med nøkkelen til ny kjernefysisk nedrustning.

Også i år valgte Ny agenda-landene en tilnærming som etter vårt syn ikke tjener nedrustningens sak. Vår dialog med Ny agenda-landene viste at det heller ikke denne gang var vilje til å ta hensyn til våre synspunkter. De fleste nåværende og kommende NATO-landene, deriblant Norge, valgte derfor å avstå under avstemningen om begge resolusjonene. USA, Storbritannia og Frankrike stemte imot begge resolusjonene. Canada bad på sin side om en separat votering om et avsnitt om missilforsvar i resolusjonen om generell kjernefysisk nedrustning og avstod ved denne, men stemte for resolusjonen som sådan.

Det kan ofte være fristende med kraftige markeringer på et område som kjernevåpen. Vi er og skal være utålmodige. Et for unyansert budskap kan i realiteten virke mot sin hensikt. Dersom vi skal lykkes med å styrke Ikkespredningsavtalen, er det viktig at vi i tiden fremover arbeider målbevisst for å sikre et positivt utfall av tilsynskonferansen i 2005. Slutterklæringen fra denne konferansen fordrer enighet mellom alle statsparter. Det er særlig viktig å engasjere kjernevåpenstatene på en konstruktiv måte.

La meg avslutningsvis si noen ord om det multilaterale arbeidet med nedrustning og ikke-spredning. Det har vært en voksende frustrasjon over at de multilaterale institusjonene ikke fungerer etter hensikten. Dette gjelder også FNs generalforsamlinger. I sommer var Norge med på å starte en debatt om reform av Generalforsamlingens 1. komite, som er komiteen som behandler spørsmål knyttet til nedrustning og internasjonal sikkerhet. Norge la frem konkrete forslag til hvordan arbeidet i denne komiteen kan gjøres mer målrettet og bedre møte dagens utfordringer. Forslagene fikk god mottakelse.

Vi arbeider nå for å holde oppe fremdriften i denne reformprosessen. Det er imidlertid klart at det ikke vil være tilstrekkelig bare å endre på arbeidsmetoden til 1. komite. Vi må også gripe tak i nedrustningskonferanser generelt, som har vært lammet i mer enn syv år uten at medlemmene har klart å enes om et arbeidsprogram. Vi må videre se nærmere på FNs nedrustningskommisjon. Det er en institusjon som er blitt klart marginalisert de seneste årene. Vi må ikke minst vurdere hva som kan gjøres for å styrke de multilaterale nedrustnings- og ikke-spredningsavtalene. I dette vil vi arbeide nært med våre allierte og likesinnede land. Vi vil videreføre dialogen med Ny Agenda-landene og land i den alliansefrie bevegelsen. Vårt mål er å nå frem til et samlende sluttdokument i 2005 som legger grunnlaget for ytterligere nedskjæringer i kjernevåpenarsenalene, og en klar styrking av ikke-spredningsregimet. Målsettingen er klar: en verden fri for kjernevåpen.

Marit Nybakk (A): Jeg takker for utenriksministerens svar, ikke minst for den aller siste setningen hans, om at målet vårt er en total eliminering av kjernevåpen.

Det er mye vi er enige om i norsk sikkerhets- og utenrikspolitikk når det gjelder arbeidet for nedrustning generelt, og atomnedrustning og kamp mot masseødeleggelsesvåpen spesielt. Jeg synes det også går fram av utenriksministerens svar. Likevel er jeg fortsatt skuffet over at Norge valgte å avstå under voteringen over årets New Agenda Coalition-resolusjon, og jeg vil spørre om det ble gjort aktive forsøk på eventuelt å komme til enighet om en tekst.

Jeg er enig i at man ikke skal være unyansert. Det tjener absolutt ikke denne saken på. Atomnedrustning er et vanskelig område, hvor det kreves både kløkt og diplomati i det videre arbeidet. Men denne resolusjonen pekte framover mot tilsynskonferansen i 2005 og var veldig målrettet i forhold til å sikre Ikkespredningsavtalens framtid. NAC forsøkte, som jeg sa i mitt første innlegg, å slå ring om de 13 skrittene fra forrige tilsynskonferanse – 13 tiltak som Norge har støttet i praktisk talt alle de internasjonale sammenhenger hvor man har snakket om nedrustning, og man har gitt uttrykk for bekymring over at det ikke akkurat er raske skritt som tas.

Med de økende terrortrusler og gjentatte terrorangrep i tillegg til ustabilitet og uforutsigbarhet er det viktig å styrke de multilaterale samarbeidsmekanismene på nedrustningsområdet. De nye truslene blir faktisk enda farligere med uran og plutonium på avveier. Produksjonsstans av kjernevåpen og opprydding av avfall blir en hovedoppgave i nedrustningsregimet. Sikring og kontroll av atommateriale går rett i kjernen på terrorbekjempelsen, etter min oppfatning. Ikke-spredningsregimet blir selve forutsetningen. Vi må jobbe innenfor rammen av NPT. Her er også artikkel 6 viktig, fordi det må være et mål å redusere kjernevåpnenes politiske og militære rolle. Vi må altså understreke nedrustningsaspektet like mye som ikke-spredningsaspektet. Vi skal være resultatorienterte og ikke drive deklarasjonspolitikk. Men her mener jeg faktisk at det henger ganske mye sammen, og også at årets NAC-resolusjon var betydelig mer balansert enn tidligere resolusjoner, bl.a. gjennom vektleggingen av russiske taktiske atomvåpen, understreking av ansvaret til Nord-Korea og bekymring over Iran. Jeg vil be utenriksministeren videreføre den dialogen som han nevnte i sitt svar, med New Agenda-landene, som jo også inkluderer vårt naboland Sverige. Jeg vil også be utenriksministeren i det videre nedrustningsarbeidet bidra til at ikkespredningsregimet videreføres fram mot 2005, og at man må ta praktiske og konkrete grep.

Utenriksminister Jan Petersen: Jeg la med stor interesse merke til hvordan Marit Nybakk balanserte sitt presentasjonsinnlegg. Det gav en veldig bred tilnærming til denne problemstillingen. Det er en tilnærming jeg slutter meg helt til. Her er det svært mange forskjellige elementer som må gripes tak i.

Jeg la merke til at spørsmålet om New Agenda Coalition var ett, men bare ett, av de elementene som der ble fremhevet. Vi var konkret uenige om de to tekstene som ble fremlagt, var gode nok. Vi har vært, som jeg sa, i dialog med landene uten å nå frem med våre synspunkter. Jeg vil gjerne understreke at vi nettopp stemte for det japanske forslaget, som samlet en bred tilslutning fra medlemslandene i forsamlingen. Derfor tror jeg at selve spørsmålet om reduksjon av kjernevåpen og masseødeleggelsesvåpen i sin alminnelighet, som Marit Nybakk nevnte, er et spørsmål som går langt, langt utover en konkret vurdering av en resolusjonstekst i FN. Det er den brede enigheten som jeg for min del vil understreke nå.

Jeg la spesielt merke til det Marit Nybakk sa om faren for at terrorister får tak i masseødeleggelsesvåpen. Jeg er helt enig med henne i at et av hovedproblemene nettopp ligger der. Det betyr også at det arbeidet som gjøres i Nordvest-Russland, ikke bare har et miljøaspekt, men definitivt også et ikkespredningsaspekt og det gjelder også spørsmålet om terrorisme, som er viktig. Vi satser jo fra norsk side midler i Nordvest-Russland. Vi vet at vi er små i den store sammenhengen, og er nettopp derfor svært glad for G8-initiativet. Marit Nybakk har sikkert lagt merke til at vi bl.a. har et tett og nært forhold til ikke minst formannen i det amerikanske senats utenrikskomite, som er personlig opptatt av denne typen problemstillinger. Det er en alliansebygging som vi fra norsk side legger stor vekt på.

Jeg la også merke til hva hun sa om uberegnelige regimer, og kan bare slutte meg til den bekymring hun gav uttrykk for når det gjelder disse uberegnelige regimene. Det er meget bekymringsfullt å se hvordan land som Nord-Korea og Iran har opptrådt i det siste. Det er iallfall godt å få fakta opp på bordet, slik vi nå har fått i tilfellet Iran. Den forståelsen tror jeg er svært viktig, og det forteller oss hva slags utfordringer vi her står overfor.

Leif Lund (A): Innholdet i sikkerhetspolitikken har endret seg de siste tiår. Likevel er det bred enighet om at noen av de trusler vi generelt har framfor oss, er:

• økt terrorfare, bl.a. fra ulike fundamentalister

• internasjonal organisert kriminalitet

• transport og misbruk av radioaktivt avfall og atomkompetanse

• levestandardnedgang i postsovjetiske områder og i det tidligere Øst-Europa

Som vi ser, kan svært mange av disse utfordringene knyttes til Norges tilstøtende nærområder i nord. I nord finnes med andre ord noen av de største sikkerhetspolitiske utfordringene Norge står overfor.

En pekepinn på hva som kan skje i nordområdene, fikk vi da den russiske ubåten «Kursk» sank i havet i august 2000. Et nytt innblikk i samme problemstilling fikk norske myndigheter da den utrangerte russiske atomubåten K-159 sank under slep utenfor Kolahalvøya for ti uker siden. Ifølge Aftenposten 20. oktober i år ligger det 190 slike utrangerte atomubåter nær Norges grenser. K-159 ligger på 200 meters dyp, med to atomreaktorer om bord. Riktignok er reaktorene avslått, men disse to eksemplene, som bare er knyttet til ubåter, gir et lite innblikk i hva som skjer. Begge disse ulykkene peker på at Norge må ha kunnskaper om og må fokusere på det som skjer i nord, selv om det sikkerhetspolitiske fokus for svært mange andre har flyttet seg lenger sør.

For Norge har ikke dette fokuset flyttet seg, for vi vet at ca. 20 pst. av alle reaktorer i hele verden befinner seg i våre nordlige nærområder. Vi vet også at det er mye spaltet materiale, dvs. materiale som er brukt som brensel, som befinner seg på Kolahalvøya. Likevel er det en utfordring å få vite nøyaktig hvor mye spaltet materiale som er der. Det er på dette punktet at gjennomsiktighet er så viktig. Med økt gjennomsiktighet kan vi i større grad vite hvilke tiltak som må settes inn, fordi vi vet hvilke utfordringer vi står overfor.

Barentshavet er et av verdens mest ressursrike og produktive havområder. Markedet for fisk og annen sjømat er svært følsomt for forurensning, og ikke minst for rykter om forurensning. Nivåene for radioaktiv forurensning i norske havområder er heldigvis lave. Disse målingene blir påvirket av dagens virksomhet og av tidligere utslipp som f.eks. fra prøvesprengningene på 1950- og 1960-tallet.

Bjørn Hernæs (H): Jeg synes utenriksministerens ambisiøse målsetting om en atomfri verden danner en fin ramme rundt denne debatten. Jeg har også lyst til å takke Marit Nybakk for at hun reiser den. Dette er et tema som vi aldri kan la ligge, selv om det tar lengre tid å komme frem til løsninger enn det vi i utålmodighet kunne ønske oss.

Jeg har lyst til å ta utgangspunkt i det faktum at Ikkespredningsavtalen etter vårt syn gjelder på ubestemt tid. Vi må altså arbeide videre for at den forpliktelse som ligger i avtalen, blir opprettholdt. Jeg er også veldig glad for at Norge viser utålmodighet i de internasjonale fora hvor vi deltar, slik at vi kan arbeide videre mot en endelig løsning. Jeg deler det syn at det er sterkt å beklage at USA ikke finner å kunne ratifisere avtalen. Allikevel foretrekker jeg, slik utenriksministeren gjorde i deler av sin redegjørelse, å peke på at bildet ikke er helt svart. Det er dialoger på gang, og særlig vil jeg nevne avtalene mellom USA og Russland, hvor vi hva Nordvest-Russland angår, kan delta på en konstruktiv måte. Jeg synes man skal legge stor vekt på det. Amerikanerne har gått veldig langt i å redusere sine kjernevåpen, og vi håper og tror at det er mulig å få til mer også i Nordvest-Russland.

Jeg henviser igjen til det arbeidet senator Lugar gjør, og den gode kontakten vi har, både gjennom komiteene og gjennom arbeidet i Utenriksdepartementet. I den sammenheng er det viktig igjen å understreke at vi ikke får til en løsning her ved å bruke retoriske knep. I så henseende slutter jeg meg helt til utenriksministerens anbefaling og støtte til det japanske forslaget, som har vunnet bred oppslutning. Så får vi se med velvilje og forståelse på mye av planene og målsettingen for Ny Agenda-landene, men jeg vil understreke at fra norsk side har det vært helt riktig at man ikke deltok i avstemningen på Ny Agenda-landenes side.

La meg bare slutte med det som utenriksministeren også sluttet med: Ambisjonen er en verden fri for kjernevåpen.

Christopher Stensaker (FrP): Interpellasjonen fra representanten Marit Nybakk berører et stadig viktigere tema i en global verden, som preges av krig og uro mange steder. Dette tema blir også tatt opp på en interparlamentarisk konferanse om å redusere trusselen fra masseødeleggelsesvåpen som holdes i Strasbourg kommende torsdag og fredag. Jeg kommer også inn på temaet som saksordfører i neste sak, som bl.a. dreier seg om eksportkontroll og internasjonalt ikkespredningssamarbeid.

Det er urovekkende at man ser at stadig flere ustabile og udemokratiske land er i ferd med å anskaffe seg våpen som ikke bare truer potensielle fiender, men også land som ikke er med i konflikten. Dette gjør at arbeidet med å føre kontroll med hvem som har masseødeleggelsesvåpen, og hvem som er i ferd med å anskaffe seg disse, blir stadig viktigere. Dette betyr at det internasjonale samfunn får et stadig større ansvar for å sørge for at slike våpen ikke kommer på avveier. Fremskrittspartiet ser det derfor som svært viktig at Norge gjennom de inngåtte internasjonale avtaler om ikke-spredning fortsatt aktivt støtter opp om arbeidet med å forhindre at nye land, terrororganisasjoner og andre får tilgang til teknologi og materiell egnet til å fremstille masseødeleggelsesvåpen generelt.

Fremskrittspartiet ser også med bekymring på de utviklingstrekk som fremkommer med tanke på Nord-Koreas utvikling av atomvåpen og deres trusler om å trekke seg fra internasjonale forpliktelser innenfor inspeksjons-, rapporterings- og ikkespredningsavtaler. På dette området må Norge være klar og konsis med tanke på de signaler vi gir til Nord-Korea og andre land som f.eks. Iran, som nå virker å være i stand til å utvikle atomvåpen. Dette viser klart at Iran og andre ikke tar de signaler som i sterk grad har framkommet tidligere om framstilling av slike typer våpen overfor land som i utgangspunktet ikke har denne kapasiteten. Det er viktig at Norge inntar en kritisk holdning overfor Iran, og vurderer dette opp mot norsk deltakelse i oljeutvinning o.l. i Iran.

Med tanke på dagens situasjon i lys av internasjonal terror og tilknytningsformer til denne type aktivitet er det også bekymringsfullt at det ser ut til å være land som ikke har betenkeligheter med å blande inn andre aktører når det gjelder utvikling av denne typen teknologi. Land som vi ikke kan regne som stabile med tanke på terrornettverk og terroraktivitet, ser ut til å få kunnskap og hjelp utenfra.

Norge har og bør fortsatt ha en klar holdning til spredning av masseødeleggelsesvåpen, slik at verden blir en tryggere plass for oss alle.

Bjørn Jacobsen (SV): Det er ei kjend sak at det reelt sett ikkje har skjedd mykje framgang i FN dei siste sju åra når det gjeld nedrusting. Utanriksministeren var også inne på det viktige reformarbeidet som skjer i FN, og som Noreg skal delta aktivt i. Og, som det har blitt nemnt av fleire her, ein resolusjon frå Japan fekk faktisk tilslutning. Tittelen på den resolusjonen er om ein veg til den totale elimineringa av kjernevåpen. Det gleder meg stort å høyre frå alle som har hatt ordet her i dag, at det er brei semje om at det er det endelege målet.

Men anten vi vil eller ikkje, er kanskje den viktigaste prøvesteinen med omsyn til viljen til nedrusting, i alle fall i FN-systemet, det resolusjonsforslaget som ligg føre frå dei såkalla Ny Agenda-landa. Noreg har i løpet av tre år både røysta for det forslaget og også late vere å røyste. Om vi ser på litt av forskjellane i teksten, kan vi kanskje finne ut kvifor Noreg har endra syn. Ein har gått til ei ikkje fullt så nedrustingskonsekvent linje som det som i alle fall vi i SV hadde håpt ein kunne ha vore på.

I 2000 stod det i NAC-resolusjonen at ein gjev uttrykk for si djupaste uro for menneskeheita fordi atomvåpen kan bli brukt. Så kjem det seinare eit nytt forslag, for ein prøver å gå nokre skritt framover, om at ein er overtydd om at eksistensen av atomvåpen er ein trussel mot menneskeheitas overleving, om dei blir brukte, altså ei klar skjerping av teksten. Det var m.a. då vi ikkje kunne gå god for den teksten. Desse to eksempla viser korleis Ny Agenda-landa prøver å gå små skritt framover for å få til semje om kjernefysisk nedrusting innafor FN-systemet, ved å strekkje litt på teksten frå tidlegare.

Ingen er vel i tvil om at det er USA som får utfordringa å bale med NAC-resolusjonane. For Noreg har det vel vore ei avveging kor langt ein kunne gå i å kritisere ein nær alliert innafor FN sine rammer, som ein resolusjonstekst er. Ei anna avgrensing for Noreg for å støtte NAC har vore, og er, NATOs strategiske konsept, som held fast på at atomvåpen er essensielt for alliansen i uoverskueleg framtid. Dette står i sterk kontrast til forpliktingane som ligg i Ikkjespreiingsavtalen. Her gjekk jo NATO-landet Canada føre og røysta for NAC-resolusjonen, og Nederland røysta som Noreg, dei lét det vere, men sa rett ut at det gjorde dei fordi NAC-resolusjonen kjem i konflikt med NATOs atomstrategi.

Utanriksministeren svarte meg i spørjetimen i fjor at Noreg avstod frå å røyste fordi Noreg fann tekstane frå NAC-landa lite eigna til å fremje kjernefysisk nedrusting. Det er jo litt det utanriksministeren er inne på i dag. Men eg kunne tenkje meg å få ein kommentar frå utanriksministeren om kva dette heilt konkret går på. Er det enkeltpunkt, allianseforhold, som bind oss opp, eller er det ordlyden i teksten som gjer det vanskeleg å tilslutte seg NAC-resolusjonen?

Lars Rise (KrF): Arbeidet med å skape fred mellom nasjoner og folkegrupper er en av de fremste oppgavene for vår utenriks- og sikkerhetspolitikk. Kristelig Folkeparti mener at selve eksistensen av kjernevåpen utgjør en trussel mot menneskeheten, og at den eneste virkelige garantien mot disse våpnene er at de blir utslettet og aldri brukt eller produsert igjen. Avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen er selve hjørnesteinen i det internasjonale nedrustnings- og ikkespredningsarbeidet. Den er det eneste formelle hinderet mot internasjonal spredning av kjernevåpen, med mål om å fremme internasjonal stabilitet uten kjernevåpen. Avtalen utgjør dermed en bærebjelke i det globale sikkerhetsbildet.

Kristelig Folkeparti er bekymret over at Ikkespredningsavtalen stadig er under press, og vi støtter målsettingene i de to Ny Agenda-koalisjonsresolusjonene om at en trenger en politisk revitalisering av arbeidet med kjernefysisk nedrustning.

Kristelig Folkeparti er kjent med at flere resolusjonsutkast om kjernefysisk nedrustning blir behandlet ved sesjonene i FNs generalforsamling, og konstaterer at Norge i år valgte å avstå fra å stemme for Ny Agenda-resolusjonen.

Det er gjort framskritt på nedrustningsområdet og når det gjelder ikke-spredning. Over 60 år etter at de første kjernevåpnene ble detonert, er det i dag åtte stater som har kjernevåpen, mot tretti den gang. Vi kan med sikkerhet si at Ikkespredningsavtalen har bidratt til å dempe antallet nye kjernevåpenstater. Ingen annen internasjonal avtale har flere medlemmer enn denne, bare India, Israel og Pakistan står utenfor.

Tross positive tendenser er det grunn til å være urolig for framtiden til Ikkespredningsavtalen. Hovedtrusselen er manglende etterlevelse av ikkespredningsforpliktelsene, og vi etterlyser en større framdrift på nedrustningsområdet. Vi ser en manglende gjennomføring og oppfølging av de 13 handlingsstegene vedtatt på tilsynskonferansen i 2000. Nord-Koreas annonserte uttreden av avtalen er urovekkende, det samme er spørsmålet om Irans kjernefysiske program. Særlig bekymringsfullt er det at også USA har en manglende framdrift på nedrustningsområdet. Prøvestansavtalen ble avvist. ABM-avtalen ble oppløst i fjor, og med den også START-prosessen. Kristelig Folkeparti ser positivt på at USA og Russland inngikk en ny avtale, den såkalte Moskva-avtalen. Men hovedproblemet med denne avtalen sammenliknet med tidligere avtaler er at den er for vag. Det er videre bekymringsfullt at USA utvikler nye typer kjernevåpen som «bunker busters», og at den nye loven om rustningsprogrammer innebærer at det gamle forbudet mot små atomsprengladninger, såkalte «mininukes», må bli opphevet. Om ledende kjernevåpenstater er i ferd med å snu ryggen til avtalebasert rustningskontroll og multilaterale avtaler, lover dette ikke bra for ikkespredningsavtalens framtid. Argumentene for å skaffe seg slike nye og varierte våpen er at trusselbildet er endret, og at bekjempelse av nye motstandere krever dette. Faren er at atomterskelen senkes ved at andre også da vil skaffe seg slik teknologi, og at terskelen for bruk av slike «mininukes» kan være lavere. Da har vi ikke fått en tryggere verden. Den eneste måten å gjøre verden tryggere på er ved internasjonalt forpliktende samarbeid.

Det er grunn til å gi norske myndigheter, som har vært pådriver i flere spørsmål, ros. Norge har bl.a. tatt til orde for å gjøre 1. komite i FN mer effektiv, vi har vært kritiske til USA når det gjelder prøvestansavtalen, vi har vist uro over «mininukes», og vi har ytret oss mot taktiske våpen og kontrollen med spaltbart materiale.

Åslaug Haga (Sp): Til tross for at det har funnet sted en betydelig reell nedbygging av kjernevåpnenes rolle og antall i Europa, er det langt fram til vi når målet om full kjernefysisk nedrustning i Europa og globalt.

Senterpartiet er opptatt av at Norge fortsatt må jobbe aktivt for både å motvirke spredning av kjernevåpen og for å bygge ned atomvåpnenes rolle i internasjonal politikk. Det er i fremme av samarbeidsstrukturer og som positiv og pragmatisk bidragsyter og deltaker i internasjonale forhandlinger at Norge kan oppfylle sitt ansvar innenfor kjernefysisk nedrustning.

Vi må erkjenne at kjernevåpenmaktene sitter med nøkkelen til videre kjernefysisk nedrustning, og at disse derfor har et særlig ansvar. Dette ansvaret må ikke utvannes. Det betyr imidlertid ikke at det øvrige verdenssamfunnet ikke skal engasjere seg tungt.

Tillitskapende tiltak og åpenhet er sentrale stikkord i denne sammenheng. Jeg vil trekke fram igjen Canberra-kommisjonens rapport. Den har begynt å bli noen år, men den inneholder en rekke viktige forslag knyttet til f.eks. senket beredskapsnivå, fjerning av stridshoder fra leveringsmidler, stans i deployering av ikke-strategiske kjernevåpen og slutt på subkritisk testing av kjernevåpenrelatert utstyr.

Jeg håper at utenriksministeren kan kommentere status for noen av de tiltakene som ligger i Canberra-kommisjonens rapport, og hvordan Norge forholder seg til dem.

Ikkespredningsavtalen spiller en nøkkelrolle i det videre arbeidet for kjernefysisk nedrustning. Det er av største betydning at denne avtalen ikke undermineres. Det er sterkt bekymringsfullt at ulike land ikke følger opp avtalen, og det trengs videre arbeid for å få resterende land til å underskrive avtalen. La meg også understreke at avtalens troverdighet er avhengig av etterlevelse, i den forstand at det må være full stopp i kvalitativ oppgradering av atomvåpenbeholdningene, økt åpenhet om våpenarsenalene og plutoniumbeholdninger og ikke minst fortsatte våpenreduksjoner.

De siste dagene er vi igjen blitt minnet om at kjernefysisk materiale kan komme i gale hender, og hvor viktig det er at så ikke skjer. Det videre samarbeidet med Russland og andre partnere om atomopprydding i våre nærområder er derfor av største betydning. Det er gledelig å registrere at dette arbeidet har en viss framgang, og jeg gir Regjeringa honnør for de initiativene den har tatt på det området den seinere tida, samtidig som jeg er sikker på at vi alle i denne sal er like enige om at dette arbeidet ikke går fort nok.

Marit Nybakk (A): Debatten har vist at det er bred enighet i dette huset om nødvendigheten av å intensivere arbeidet med nedrustning og ikke-spredning av atomvåpen og andre masseødeleggelsesvåpen. Det er også bred enighet om å jobbe målrettet fram mot tilsynskonferansen i 2005, og videre mot 2010 og 2015 om nødvendig, for å sikre Ikkespredningsavtalen og ikkespredningsregimet og for å få igjennom de 13 punktene fra forrige runde. Vårt mål, og det er jeg veldig glad for er blitt sagt fra nesten samtlige, er en kjernevåpenfri verden.

Jeg er glad for den norske støtten til det japanske forslaget, men jeg vil be om at det tas kontakt med New Agenda-landene, slik at man eventuelt neste år får bredere oppslutning om en slik resolusjon. Vi skal være resultatorienterte og ikke deklaratoriske, men av og til er også resolusjoner viktig. Vi må fokusere på substans og ikke på prosess, men jeg mener at NPT er viktigere enn noensinne på grunn av både nye spredningstrusler og vedvarende kjernevåpenarsenaler.

Det er også viktig at kjernevåpenstatene ikke nå legitimerer at atomvåpen kan brukes mot land som eventuelt har kjemiske eller bakteriologiske våpen. Jeg vil understreke at atomvåpen ikke bare er kvalitativt forskjellig eller annerledes enn konvensjonelle våpen, men også kvalitativt sett verre og annerledes og mye farligere enn andre masseødeleggelsesvåpen.

Jeg har registrert at det etter svensk initiativ nå er satt ned en kommisjon for å se på alle typer ødeleggelsesvåpen, altså både atomvåpen, bakteriologiske våpen og kjemiske våpen. Denne kommisjonen skal ledes av Hans Blix og skal rapportere til Kofi Annan. Det kan jo være greit om også Norge samarbeider med Sverige om slike saker. Sverige er riktignok ikke et NATO-land, men det er et EU-land og et naboland og derfor en viktig samarbeidspartner.

Helt til slutt vil jeg understreke det som veldig mange har tatt opp, nemlig forvaltningen i nordområdene og atomavfallet som vi dessverre ser både befinner seg på Kolahalvøya og også delvis kommer på avveier. NATO-Russland-rådet er et viktig forum. Det samme er økende dialog mellom Russland og USA. G8-initiativet bør vi jobbe videre med. Det er bl.a. basert på kampanjen til senator Lugar og tidligere senator Nunn. For oss som naboland vil opprydding av atomavfall i nordområdene være særdeles viktig.

Utenriksminister Jan Petersen: Jeg vil bare kommentere enkelte forhold nærmere.

La meg først si til Åslaug Haga at jeg ikke tør ta status på Canberra-rapporten etter hukommelsen, så jeg må melde pass på det i denne sammenheng. Vi får komme tilbake til hvordan det eventuelt skal følges opp senere.

Jeg har lyst til å understreke at jeg har merket meg at svært mange i debatten har vært opptatt av arbeidene i nordområdene. Det tror jeg er meget viktig. Det er et konkret arbeid vi både kan gjøre og gjør i praksis. Marit Nybakk har ved et par anledninger i debatten nevnt NATO-Russland-rådet. Problemet med det er at jeg sterkt hadde ønsket at NATO-Russland-rådet skulle sette opp atomforurensningen i nord som et av de viktige spørsmålene. Dessverre ser det ikke ut som om jeg når frem med det. Det har vært reist spørsmål om hvordan NATO-Russland-rådet kan gi tilleggsverdi. Det må vi arbeide med, fordi jeg meget bestemt mener vi ikke skal gi opp å bruke NATO-Russland-rådet i den sammenheng. Foreløpig har jeg nok ikke fått altfor positive tilbakemeldinger på det punktet, dessverre, men jeg mente det virkelig var en mulighet.

Så har jeg lyst til å bringe videre noen resonnementer rundt reformarbeidet i FN, som Bjørn Jacobsen også nevnte innledningsvis i sitt innlegg. Jeg tror det er svært viktig at vi ikke ser reformarbeidet i FN bare som et spørsmål om Sikkerhetsrådet, som på mange måter tar overskriftene, og som kanskje også er det aller vanskeligste av de spørsmål vi står overfor, men ser det betydelige reformbehovet som ligger f.eks. i at hovedforsamlingen ikke nedlesses som en resolusjonskvern, eller det arbeidet som gjøres i forbindelse med 1. komite. Her kan det nås frem med reformer som Norge også bør legge trykk på. Vi må ikke bare interessere oss for reformene i Sikkerhetsrådet. FN-systemet kan reformeres på mange områder.

Så var det selve tekstene knyttet til New Agenda Coalition. Problemet der har i og for seg ikke vært mangel på kontakt, men at landene ikke ville høre på det vi sa. Det er der problemet ligger. Jeg vil selvfølgelig også til neste år gjenta vår holdning til tekstene i resolusjonene, slik jeg gav uttrykk for i min innledning, nemlig at vi er enige i mange av hovedgrepene, men at tekstene er utformet slik at de etter vårt skjønn ikke er nyttige i forhold til det formålet som ønskes oppnådd. Jeg vil nok fortsatt ha den holdningen til det, så får vi håpe det er lettere å nå frem til neste år enn det var i år.

Presidenten: Interpellasjonsdebatten er dermed avsluttet.