Ågot Valle (SV) (komiteens leder): Flere ganger har vi sagt at en av Stortingets viktigste oppgaver er å kontrollere om regjering og forvaltning følger de vedtak som Stortinget har fattet, og det er jo viktig å stadfeste det nok en gang. Sivilombudsmannen er Stortingets forlengede arm og praktisk utøver av deler av denne kontrollen. Ikke bare det, Sivilombudsmannen er folkets advokat og har hele den offentlige forvaltninga som arbeidsområde. Ombudet har derfor en svært viktig rolle. Jeg vil understreke at det derfor er viktig at forvaltninga følger opp de vedtakene eller henstillingene som ombudsmannen kommer med, eller fatter. Det er viktig i forhold til tilliten til forvaltninga og i forhold til den enkeltes rettssikkerhet. Det forutsetter at forvaltninga både prioriterer henvendelsene fra ombudsmannen og legger ned et betydelig arbeid i disse.

Komiteen er godt fornøyd med den jobben Sivilombudsmannen gjør, og det er derfor en enstemmig komite som står bak innstillinga når det gjelder behandlinga av årsmeldinga. I årsmeldinga gjør Sivilombudsmannen greie for at de rettslige spørsmålene som klagene reiser, blir stadig mer kompliserte og vanskelige å forstå. Den offentlige lovgivinga gir i stadig økende grad borgerne rettigheter. Rettsliggjøring var jo også et tema i Maktutredningens sluttrapport. Den økende rettsliggjøringa av forvaltningas forhold til borgerne bidrar til å styrke den enkeltes rettsstilling, men samtidig øker forventningene til hva forvaltninga skal kunne gjøre. At rettighetene er forankret i skjønnsmessige ord og uttrykk, bidrar til at saksbehandlinga på ombudsmannskontoret blir stadig mer komplisert, ressurskrevende og tidkrevende. Det er derfor viktig at Stortinget gir økonomiske rammer som er nødvendige for at ombudsmannen kan utføre jobben som kontrollør og folkets advokat.

Det ser ut til at spørsmålet om innsyn i forvaltningas interne dokumenter fortsatt framstår som delvis uavklart. Ved behandlinga av årsmeldinga for 2001 bad en samlet komite ombudsmannen om å vurdere om det var nødvendig med en regelendring for å stadfeste ombudsmannens rett til innsyn. Problemstillinga ble da belyst gjennom to saker. Bergens Tidende bad om innsyn rundt Globus II-saken. Sivilombudsmannen bad om innsyn for å vurdere bruk av mer offentlighet i Utenriksdepartementet og Justisdepartementet. Sjøl om det dreide seg om en intern dialog om hvordan en sak for Sivilombudsmannen skulle behandles, sluttet en samlet komite seg til ombudsmannens vurderinger, at Justisdepartementets tolkning av ombudsmannsloven § 7 korresponderte dårlig med ombudsmannens mandat – for ombudsmannens rett til utlån av dokumenter må ikke innskrenkes. Forvaltningas vide fullmakter kompenseres jo ved at ombudsmannen kan undersøke årsakene til avslagene. En samlet komite stadfester i den innstillinga vi behandler nå, at bestemmelsen i ombudsmannsloven § 7 også må gjelde de interne dokumentene som Justisdepartementet har ment har vært unntatt fra ombudsmannens innsyn. Jeg utfordrer justisministeren til å stadfeste det samme. Dersom han ikke gjør det, kan det bli aktuelt å komme tilbake med forslag til endring i ombudsmannsloven.

I fjor reiste ombudsmannen to spørsmål – ja flere, men iallfall to spørsmål som komiteen tok opp i innstillingen: Hvilken rolle har ombudsmannen etter omlegginga av billighetserstatningen? Og: Bør ombudsmannens forhold til menneskerettigheter presiseres? Komiteen bad ombudsmannen om å komme tilbake med forslag. Komiteen slutter seg til ombudsmannens vurderinger og forslag, slik de er framlagt for komiteen, og slik det går fram av saker vi skal behandle senere i dag, i Stortinget, om endringer i instruks, og i Odelstinget, om endringer i lov.

Komiteen mener at ombudsmannen ikke kan eller skal ha en rolle ved behandlinga av billighetserstatninger. Videre går komiteen inn for en tilføyelse i ombudsmannsloven § 3, som innebærer at Sivilombudsmannen skal påse at menneskerettigheter legges til grunn. Komiteen forutsetter at ombudsmannskontoret har den nødvendige fagkunnskapen for å ivareta dette aspektet ved vurdering av forvaltningsvedtak i tida framover, og komiteen har også notert seg med interesse det samarbeidet som skal inngås med Senter for menneskerettigheter ved Universitetet i Oslo.

Sivilombudsmannen reiser i årsmeldinga det viktige spørsmålet om ansattes ytringsfrihet. Ytringsfrihet er en viktig forutsetning og et viktig element i demokratiet. Utgangspunktet må være at offentlig ansattes ytringsfrihet også må kunne omfatte ytringer om forhold som hører innunder eget arbeidsområde og berører forholdet til arbeidsgiver. Som ombudsmannen skriver:

«Ledelsen ved et sykehus må kunne uttale seg kritisk til nedskjæringer ved sykehuset og en rektor ved en skole må kunne forsvare skolens interesser, selv om dette ikke er i samsvar med standpunkt kommunens ledelse har inntatt.»

Det er likevel klart at det må kreves at den ansatte eksplisitt opplyser at hun eller han uttaler seg på egne vegne, og ikke på vegne av virksomheten, slik Sivilombudsmannen skriver.

I media har vi kunnet lese om ansatte som forteller om det de anser som kritikkverdige forhold i kommuner eller i helseforetak. Jeg mener, og SV mener, at dette er forhold det er viktig at kommer fram, både overfor beslutningstakere og allmennheten. Ifølge media har flere som forteller om forholdene slik de oppfatter dem, blitt utsatt for trusler om oppsigelser eller andre former for represalier. Jeg vil understreke at dette er et viktig tema, og jeg er helt sikker på at vi kommer tilbake til det ved behandlinga av senere årsmeldinger og når vi behandler grunnlovsforslag om ytringsfrihet.

Jeg har valgt å kommentere disse områdene, men viser til at Sivilombudsmannen har tatt opp en rekke interessante og viktige problemstillinger som komiteen har kommentert.

Kjell Engebretsen (A): Jeg vil veldig kort slutte meg til det komitelederen sier. Meldingen er omfattende og viser en betydelig virksomhet hos ombudsmannen. Det er også slik at sakene stadig vekk blir mer kompliserte, også for befolkningen, som møter et stadig mer komplisert og uoversiktlig regelverk – det er komplisert for embetsverket å klare å utføre sin tjeneste på den måten de skal i alle sammenhenger, og naturligvis er det i siste instans mer og mer kompliserte saker som havner hos ombudsmannen.

Sivilombudsmannen har altså en omfattende og viktig rolle i samfunnet. Jeg bad om ordet bare for å understreke det som hele komiteen stiller seg bak, at ingenting må hindre eller forsinke Sivilombudsmannens arbeid. Tvert imot må det være slik at forvaltningen på alle nivåer bidrar aktivt til å sørge for Sivilombudsmannens gjennomføring av saker fram til en beslutning overfor den enkelte som henvender seg til Sivilombudsmannen, og at forvaltningen er positivt innstilt og innstilt på å bistå Sivilombudsmannen for å få fram de beslutningene Sivilombudsmannen mener er riktige.

Carl I. Hagen (FrP): Det er et par ting i denne saken jeg vil påpeke. Jeg vil først og fremst gi kompliment til Sivilombudsmannen og hans medarbeidere for godt utført arbeid. Det er en meget grundig melding til Stortinget, en melding som kanskje hadde fortjent mer oppmerksomhet og grundigere behandling, også enkeltsakene i den. Men jeg vil gjerne gi full støtte til at Sivilombudsmannen er Stortingets ombudsmann og opptrer på vegne av Stortinget, og da er det ikke så nødvendig at vi går gjennom hver enkelt sak. Jeg tolker det dit hen at vi slutter oss til Sivilombudsmannens vurderinger med mindre vi eksplisitt sier noe annet, slik at når Sivilombudsmannen gjør sitt arbeid, gjør han det på vegne av Stortinget, og med Stortinget i ryggen.

Jeg vil gjerne nevne fra komiteens innstilling at vi håper at Sivilombudsmannen vil foreta flere generelle undersøkelser av spesielle forvaltningsorganer, noe som vi anser som meget verdifullt. Etter hvert har det utviklet seg en praksis i det andre kontrollorganet, nemlig Riksrevisjonen, med såkalt forvaltningsrevisjon, hvor Stortinget får egne saker, Dokument nr. 3-serien, til behandling. Jeg skulle ønske at vi også kunne fått noen flere slike typer saker fra Sivilombudsmannen. Her har komiteen påpekt at Sivilombudsmannen vurderer å undersøke risikoen for ulik praksis mellom de ulike regionene i kriminalomsorgen, deriblant ulik praksis med hensyn til reaksjonsnivå. Det hadde vært ett fornuftig område å gå inn på. Det er mange områder hvor det skal være lik behandling av lik sak over hele landet. Det må av og til være noen som passer på at det ikke utvikler seg ulik praksis og ulike systemer innenfor det samme saksområdet slik at borgerne ikke får den samme behandling over hele landet.

Jeg vil også slutte meg til det komiteens leder sa når det gjaldt ytringsfriheten også for offentlige ansatte. Det er et meget viktig poeng. Etter at vi har hatt en del skandaler, kanskje først og fremst i våre naboland, men det kan vel av og til også ha vært noen i Norge, vet vi at det å være hva man i utlandet kaller «whistle-blower», eller sladrehank, kan være meget negativt for den personen som sier fra om uakseptable forhold på en arbeidsplass, enten for arbeidstakerne eller for andre berørte, f.eks. i helsevesenet, pasienter og i eldreomsorgen, de eldre. Jeg vil gi klar støtte til et system hvor det er beskyttelse av de ansatte som har en berettiget grunn til å varsle andre om uakseptable forhold, etter at man forgjeves har forsøkt å ta tingene opp internt i systemene. I vår gruppe har vi påbegynt et arbeid med en egen «whistle-blowing»-lov, som under visse forutsetninger skal beskytte dem som sier fra, mot represalier fra overordnede. Det var noe komiteen fikk en del informasjon om, bl.a. under vårt besøk i Australia, hvor de har en egen «whistle-blowing»-lov. Det har de også i USA. Vi arbeider nå med å prøve – eventuelt i samarbeid med andre – å fremme tilsvarende i Norge. For det er kjedelig når vi hører om represalier overfor offentlig ansatte innen f.eks. eldreomsorgen, helsevesenet eller skoleverket, hvor man får kjeft av overordnede og vanskeligere arbeidsforhold fordi man har tillatt seg ikke å gi seg etter at man først har forsøkt internt, og så kanskje har gått til pressen, kanskje gått til overordnet myndighet, kanskje til og med gått til noen politikere og varslet. Da skal man kunne gjøre det, hvis det er god grunn. Selvsagt kan man ikke hevne seg på overordnede fordi man har fått en berettiget irettesettelse. Vi skal ha ordnede forhold. Men der hvor det er berettiget, skal man kunne si fra og ha ytringsfrihet uten å risikere represalier.

Det siste punket jeg vil nevne, var også komiteens leder innom. Jeg vil i likhet med henne be justisministeren bekrefte at han er innforstått med komiteens enstemmige merknader. Det har jo tidligere vært slik at når ombudsmannen bad om innsyn i den saken komitelederen nevnte, mente Justisdepartementet at slikt innsyn ikke skulle gis. Dette ble påpekt tidligere, og Sivilombudsmannen ble anmodet om å foreta en vurdering. På slutten av hans brev, som er vedlegg til innstillingen, skriver han:

«Jeg antar at det vil være unødvendig med noen endring av ombudsmannsloven § 7, dersom det fra Stortingets side gis uttrykk for at denne bestemmelsen også må gjelde for de interne dokumenter som Justisdepartementet har ment er unntatt fra ombudsmannens innsyn.»

Slik mening fra Stortinges side er uttrykt i komiteinnstillingen, hvor det står:

«Komiteen er enig i at bestemmelsen i ombudsmannsloven § 7 også må gjelde for de interne dokumenter som Justisdepartementet har ment er unntatt fra ombudsmannens innsyn. Komiteen slutter seg for øvrig til ombudsmannens vurderinger av at det på denne bakgrunn ikke vil være nødvendig med en endring av ombudsmannsloven § 7.»

En enstemmig komite har nå slått fast hvordan dette er å forstå. Og jeg går ut fra at justisministeren vil akseptere at nå har Stortinget med dette avklart situasjonen, slik at det ikke vil komme noen bemerkninger i fremtiden når Sivilombudsmannen eventuelt ber om innsyn i den type dokumenter han tidligere ikke fikk innsyn i. Nå er det slått fast av Stortinget at slikt innsyn skal gis.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.

Carl I Hagen (FrP) (på vei ned fra talerstolen): President!

Presidenten: Carl I. Hagen får ordet en gang til.

Carl I. Hagen (FrP): I og med at justisministeren har valgt ikke å bekrefte det vi har anmodet om, vil jeg gi uttrykk for den tolkningen at justisministerens taushet betyr at han aksepterer at Stortinget har avklart saken.

Presidenten: Ikke bare var justisministeren taus, han nikket også. Så presidenten tror ikke dette blir noe problem i framtiden.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.