Presidenten: Etter ønske fra utenrikskomiteen vil presidenten foreslå at lengste taletid for innlegg fra hovedtalerne for hver partigruppe og medlemmer av Regjeringen settes til 10 minutter og for øvrige talere til 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg av hovedtalerne fra hver partigruppe og fem replikker med svar etter medlemmer av Regjeringen.

– Det anses vedtatt.

Inge Lønning (H) (ordfører for saken): Jeg registrerte mot slutten av debatten under forrige sak at representanten Blankenborg uttrykte bekymring for utenriksministerens allmenntilstand og kondisjon. Men slik jeg kjenner utenriksministeren, tar han gjerne et glass til i form av en viktig utenrikspolitisk debatt, som i sak hører naturlig sammen med den debatten, vi nettopp førte.

I utenriksministerens redegjørelse for Stortinget sist tirsdag understreket han at Norge gjennom sitt konstruktive samarbeid med EU er med på å bygge fred og stabilitet i Europa. Gjennom å støtte opp under økonomisk vekst, utjevning av velferdsforskjeller, gjenoppbygging av krigsherjede samfunn og demokratiske reformprosesser er også vi med på å investere i vår egen sikkerhet. Det er dette vi må ha i bakhodet når vi i dag skal ta stilling til Regjeringens proposisjon om EUs ti kandidatlands tiltredelse til EØS. En utvidelse av EØS-området henger sammen med EUs utvidelse, som formelt trer i kraft 1. mai i år. Dette er en historisk begivenhet. For første gang i europeisk historie samles 25 europeiske stater i et større politisk, økonomisk fellesskap, der det å skape en felles fremtid basert på felles verdier, felles institusjoner og felles interesser er helt grunnleggende.

Også for et land utenfor EU gir EU-utvidelsen større muligheter. Etter hvert som levestandarden og den økonomiske veksten tar seg opp, vil et marked som utvides med om lag 75 millioner innbyggere – det er rundt regnet 17 ganger så mange som det samlede folketall i de tre EØS-landene – gi store muligheter også for norsk eksportnæring. Det viser igjen at EUs fremtid også er Norges fremtid. En utvidelse av EU vil på sikt føre til en utjevning av levekår i Europa, og det i seg selv er noe som bidrar til økt europeisk sikkerhet, og som for øvrig kommer alle europeiske land til gode, også de som pr. i dag ikke er medlemmer av EU. Dette er noe som alle, både de som er tilhengere, og de som er motstandere av norsk EU-medlemskap, bør kunne slutte opp om.

Når vi i dag skal ta stilling til denne proposisjonen, er det verdt å understreke, som Regjeringen også gjør, at en EØS-utvidelse i seg selv ikke vil endre EØS-avtalens materielle innhold. Denne proposisjonen kommer som et resultat av at ti nye land blir medlemmer av EUs indre marked, og på denne bakgrunn er de forpliktet til, i henhold til EØS-avtalens artikkel 128, å søke å bli part i EØS-avtalen. På bakgrunn av denne bestemmelsen søkte de om EØS-medlemskap like etter at de selv hadde ferdigforhandlet sine medlemskapsavtaler med EU under Det europeiske råds møte i København i desember 2002. I proposisjonen vises det til at forhandlingene om utvidelsen av EØS ble innledet 9. januar i fjor, og at disse forhandlingene varte frem til 6. juni. Avtalen ble parafert den 3. juli og endelig undertegnet den 11. november. Bakgrunnen for den forsinkede undertegningen var, som vi alle burde kjenne til, fyrstedømmet Liechtensteins uenighet med Tsjekkia og Slovakia om spørsmålet om erstatninger som følge av fredsslutningen etter den annen verdenskrig i 1945.

I den sammenheng vises det til side 84 i proposisjonen, hvor det redegjøres nærmere for Liechtensteins bilaterale forbindelser til disse to statene. Resultatet av den sene undertegningen er alvorlig i den forstand at den har forsinket ratifikasjonen av hele avtalen. Dette er en såkalt blandet avtale, da den både er en avtale mellom EUs medlemsland, EUs ti kandidatland og de tre EØS-statene i EFTA. I tillegg er det en avtale med Det europeiske fellesskap, noe som innebærer at også Europaparlamentet skal ratifisere avtalen.

Det er av grunnleggende betydning at denne avtalen kan tre i kraft samtidig med at EUs tiltredelsestraktat trer i kraft 1. mai i år. Som det fremgår av merknadene fra flertallet i utenrikskomiteen, vil EØS-samarbeidet i praksis opphøre å fungere dersom man ikke får på plass en samtidig utvidelse. Å ratifisere denne avtalen nå vil derfor bidra til å legge press på de andre statene om at også de må få ratifikasjonen på plass, slik at avtalen kan tre i kraft på det avtalte tidspunkt. I denne sammenheng viser jeg til avtalens artikkel 6 andre ledd som sier at avtalen skal tre i kraft samtidig med EUs tiltredelsestraktat, under forutsetning av at alle ratifikasjons- eller godkjenningsdokumenter er deponert før 1. mai.

I proposisjonen redegjøres det grundig for avtalens innhold samt også de tre tilliggende avtaler. Den ene tilliggende avtale er en tilleggsprotokoll om import av fisk og fiskevarer med opprinnelse i Norge. Den andre er en avtale med Det europeiske fellesskap om en norsk finansieringsordning for perioden 2004–2009, og den tredje er en avtale med Det europeiske fellesskap om visse landbruksvarer.

Forhandlingene om fisk og fiskevarer var lange og vanskelige. Som saksordfører for behandlingen av denne proposisjonen vil jeg gjerne innrømme at utfallet bare var det nest beste for Norges vedkommende. I stedet for tollfri adgang, som vi har i dag, vil denne tollfriheten bli erstattet med tollfrie kvoter. Norge har gjennom forhandlingene fått tollfrie kvoter for fryst sildefilet og sildelapper, fryst rund sild og fryst rund makrell. I tillegg økes den tollfrie kvoten på fryste pillede reker fra 5 500 tonn til 8 000 tonn. Eksport av sildefileter og sildelapper utover den tollfrie kvoten vil heretter ha den samme tollpreferanse ved at tollsatsen på fryste sildelapper reduseres fra 15 pst. til 3 pst. fra 1. mai 2004.

Det har i den offentlige debatt vært vist til at Norge ved utvidelsen av EØS vil komme med store økonomiske bidrag. Våre innbetalinger vil nesten tidobles i forhold til det vi betaler pr. i dag. Norges bidrag kommer som et bidrag som blir nedfelt i en ny protokoll 38 a i EØS-avtalen, der EFTA-statene samlet skal bidra med 120 mill. euro frem til 30. april 2009. Det norske bidraget skal være på 113,4 mill. euro, om lag 941 mill. kr. I tillegg, og som et resultat av den ene tilliggende avtale, skal det etableres en særskilt norsk finansieringsordning, som også vil beløpe seg til 113,4 mill. euro.

Som påpekt av komiteens flertall er dette betydelige økonomiske bidrag. Norge vil med de beløp det her er tale om, bidra med midler som langt overstiger det flere av de nåværende europeiske EU-land bidrar med til EUs felles finansiering. Det må vel i den sammenheng være tillatt å antyde at mange vil finne det underlig at man betaler høyere avgift for å være ikke-medlem av en organisasjon, enn det man betaler for å være medlem av den samme organisasjonen.

Utenriksministeren understreket i sin redegjørelse sist tirsdag at Norge blir blant de land i Europa som forholdsmessig yter mest støtte til de nye medlemslandene i EU. De som har kritisert de store beløpene Norge skal ut med, bør i den sammenheng legge seg på minne at Norge er et av Europas mest velstående land. Vi har et klart ansvar for å være med på å utjevne skillelinjene i Europa, og det ville være uklokt og uanstendig av oss ikke å bidra til den historiske utviklingen vår verdensdel nå er inne i.

Det er viktig å understreke at det er av stor betydning at de beløp vi skal bidra med, innrettes og administreres på en slik måte at Norge er med og styrer anvendelsen av bidragene i de nye medlemslandene. Norske bidrag bør være med på å fremme norske interesser i EU og styrke våre forbindelser med de nye medlemslandene. Selv om ordningen er basert på prinsippet om mottakerstyring, er det ønskelig å inkludere også norske aktører: næringsliv, utdannings- og forskningsinstitusjoner, organisasjoner og andre relevante institusjoner i prosjekter der hvor det er naturlig.

Helt til sist en kort kommentar til mindretallsmerknadene fra SV og Senterpartiet. Disse medlemmene satser på at Norge kan få en avtale med EU, lik den avtalen som Sveits har. Dette er en meget løs antagelse, og det finnes ikke noen skygge av dekning for en slik antakelse i den «Tenketank Europa»-rapporten, som man henviser til fra en forsker knyttet til NUPI. Sveits-modellen er en langt løsere tilknytning og i de fleste henseender en langt dårligere form for avtale enn den EØS-avtalen Norge pr. i dag har.

Det første av de to forslagene som er tatt inn i innstillingen fra mindretallet, SV og Senterpartiet, er i realiteten et forslag om ikke å bifalle innstillingen, ikke å ratifisere avtalen. Hvis et slikt forslag mot all formodning skulle få flertall, vil det ikke være aktuelt å votere over innstillingen i det hele tatt. Da vil man fra norsk side måtte begynne helt forfra igjen med blanke ark og fargestifter og forsøke å forhandle på ny, først sammen med de to andre land som vi er avhengige av å bli enige med, og deretter i forhold til de 25 landene i EU. Jeg har forstått det slik at mindretallet mener at dette ikke er et alternativt forslag, men at det er et forslag man kan stemme for og håpe på å få nedstemt, slik at man deretter kan stemme for innstillingen. Det er politisk ikke helt lett for andre å forstå at det går an å mene to prinsipielt helt forskjellige ting om denne avtalen, men det er ikke flertallets problem.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP): Det er ikke stor uenighet mellom undertegnede og representanten Lønning i denne saken, men jeg vil dvele litt ved formuleringen som gjaldt størrelsen på det finansielle bidraget. Når det gjaldt forhandlingene vedrørende kvoter på fisk, innrømmet representanten Lønning at det var kun den nest beste løsning. Når det gjaldt det finansielle bidraget, fikk man nærmest inntrykk av at siden vi er så rike, var det rimelig greit at bidraget ble på den størrelsen det ble. Er representanten Lønning komfortabel og bekvem med at det er et finansielt bidrag på 1,8 milliarder kr pr. år? Jeg spør fordi det kan godt hende at EØS skal utvides også fremover.

Inge Lønning (H): I alle forhandlinger av denne art vil det være et gi og ta mellom partene. Kravet fra EU-kommisjonens side da forhandlingene åpnet, var 4,5 milliarder kr. Det endelige resultat ble 1,8 milliarder kr. Samtidig illustrerer vel forløpet av disse forhandlingene det som er det fundamentale problem, og det som gjør Norges situasjon vanskelig, nemlig at størrelsesforholdet mellom partene etter at utvidelsen har funnet sted, vil være 1 til 100 målt i folketall. Det er ikke en helt enkel utgangsposisjon for forhandlinger. Og når man ytterligere legger til at EØS-avtalen i mangel av noe bedre er helt nødvendig for Norge, og at vi er helt avhengig av den, mens den annen part aldeles ikke er avhengig av den, vil jeg for min del uttrykke en viss beundring for hva de norske forhandlerne har klart å få til under vanskelige vær- og føreforhold.

Presidenten: Presidenten beklager, men Inge Lønning fikk nok litt mye tid.

Inge Lønning (H): Det er ikke noe å beklage.

Øystein Djupedal (SV): La meg bare kort få replisere til representanten Lønning at det er ikke er noen motsetning i de forslag som her fremmes.

Vi mener selvfølgelig at det står enhver nasjon fritt å inngå de avtaler den måtte ønske. De ti nye medlemslandene i EU ønsker å gå inn i EU, og det står de selvfølgelig helt fritt til. At vi på noen måte skal stille oss i veien for eller være til hinder for det, er selvfølgelig ikke SVs eller Senterpartiets posisjon. Men det betyr jo ikke at vi ikke mener at det er klokt. Det er i grunnen det som er min utfordring til representanten Lønning. Når det sies i proposisjonen at det ikke finnes noen alternativ til EØS-avtalen – jeg aksepterer at de som er tilhengere av norsk EU-medlemskap, mener at et medlemskap er et alternativ til EØS-avtalen – synes jeg det er rart at ikke Lønning og hans meningsfeller anerkjenner, når man altså så klart fra Regjeringen sier at det ikke finnes noen alternativ, at vi ber om en utredning av de alternativ som måtte finnes. Teoretisk eller ikke teoretisk, praktisk eller ikke praktisk – jeg synes det er rart at man velger denne syrlige og lite reflekterte tilnærming til den holdning som vi faktisk har. Det finnes altså ingen motsetning i det vi her gjør. Det vi gjør, er meget konsistent.

Inge Lønning (H): Jeg tror representanten Djupedal må ha hørt feil. Jeg uttalte meg ikke om forslag nr. 2 fra SV og Senterpartiet, jeg uttalte meg om forslag nr. 1, som går ut på å pålegge Regjeringen å gjenoppta forhandlinger med EU på ett bestemt punkt. Det jeg pekte på, var at hvis dette forslaget skulle få flertall her i Stortinget, så faller innstillingen bort, for det er ensbetydende med at Stortinget ikke ratifiserer, ikke gir sin tilslutning til, den avtalen som er fremforhandlet.

At SV mener det er mulig på dette grunnlag å mene begge deler på samme tid, både ikke å ratifisere og deretter å gå inn for subsidiært å ratifisere, var det jeg påpekte er vanskelig for andre å skjønne logikken i. Men som sagt, det er mindretallets problem og ikke flertallets problem.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Gunhild Øyangen (A): Det er nå i overkant av tre måneder til EU-utvidelsen er en realitet. Stater som ikke engang eksisterte da Berlinmuren falt 9. november 1989, blir EU-medlemmer og også en del av Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet fra 1. mai.

75 mill. mennesker som befant seg bak det vi kalte jernteppet, vil fra da av ta del i det mest omfattende internasjonale samarbeidet verden noensinne har sett. Dette er en historisk hendelse som kommer til å bli behandlet i hele avsnitt i framtidens historiebøker. Det som hører sammen, er i ferd med å vokse sammen, som Willy Brandt en gang uttrykte det.

De ti nye medlemslandene går inn i EU med solid backing i folkeavstemninger i sine respektive land. De har selvsagt merket seg at EU-medlemskap styrker landenes økonomi, utvikler tilbakestående regioner, befester demokratiet og gir enkeltmenneskene større trygghet og nye rettigheter på tvers av landegrenser. De har innsett at samarbeid og fellesskap gir bedre løsninger på vår tids utfordringer.

Jeg synes det er viktig å ha dette bakteppet når vi i dag samtykker til ratifikasjon av EØS-avtalen.

EØS-avtalen er en av hjørnesteinene i norsk utenrikspolitikk, og avtalen utvides nå med 75 millioner nye mennesker. 75 millioner mennesker og ti nye land betyr selvsagt viktige markeder, som nå åpner seg for Norge.

Men jeg er enig i utenriksminister Petersens uttalelse om at EØS ikke kun er «butikk», men at det minst like mye handler om «politikk».

Det handler om politikk, fordi vi får et tettere og mer omfattende samarbeid med land fra Estland i nord via Sentral- og Mellom-Europa til Malta i sør. Vi vil bidra i det som kanskje er det største solidaritetsprosjektet i Europa etter Marshall-hjelpen, som bidrog til å bygge opp dagens Vest-Europa etter annen verdenskrig. Vi tar med andre ord ansvar for å løfte vårt eget kontinent, på samme måte som USA hjalp Vest-Europa på slutten av 1940-tallet. Det skal vi være stolte av.

Samarbeidet er imidlertid også en investering i vår egen sikkerhet. Å binde land sammen gjennom gjensidig avhengighet er et sterkt bidrag til å skape fred og stabilitet. Slik deltar vi, om ikke fullt og helt, så i alle fall stykkevis og delt, i EUs store fredsprosjekt.

Det er blitt reist en del kritikk mot den økte kontingenten til EU. Vi skal nå betale nesten 2 milliarder kr årlig. Det er en tidobling av våre tidligere bidrag. Det kan sies at vi faktisk betaler mer penger for en avtale som ikke er bedre enn den vi hadde.

Det er imidlertid viktig å understreke at Norges økte bidrag går til viktige formål, som sosial og økonomisk utjevning, miljøtiltak og regional utvikling. Vi bidrar her med andre ord sterkt til å utviske forskjeller, sikre demokratiet og bedre økonomien i hele Europa. Dette er en direkte investering i vår egen sikkerhet.

Mange mener at Norge nå betaler en høyere kontingent for en dårligere avtale. Dette er imidlertid et alternativ som er svært mye mer å foretrekke framfor å si opp avtalen. Vi må innse at en EØS-avtale vil ivareta Norges interesser økonomisk så vel som politisk mye bedre enn hvis vi sier opp avtalen uten et annet alternativ enn en foreldet frihandelsavtale. Det ville ytterligere ha svekket vår politiske innflytelse og vår gjennomslagskraft i Europa og satt tusenvis av norske arbeidsplasser i fare. Det kan aldri Arbeiderpartiet gå med på. Vi er selvsagt kjent med at det beløpet som Norge bidrar med til EU, overstiger det de fleste EU-land yter. Avtalen på fiskerisektoren kunne også ha vært bedre. Men dette er en illustrasjon av vår situasjon, der vi er mer avhengige av EU enn EU er av oss. Vi betaler mest, men har minst å si.

I dag jobber norske politikere – både i Stortinget og i Regjeringen – med å sikre at EU-landene kjenner til EØS-avtalen. Det er en realitet at EØS er bedre kjent i Norge, Island og Liechtenstein enn i EU-landene. Dette må utenrikskomiteen og andre stortingskomiteer ha i bakhodet når vi er i kontakt med politikere fra andre europeiske land. Utenrikskomiteen vil i nær framtid bl.a. besøke andre nordiske land i tillegg til det største av de nye medlemslandene, Polen. På samme måte som utenriksministeren reiste til Irland for å ivareta norske interesser da irene overtok EU-formannskapet 1. januar, må andre norske politikere bidra til å gjøre EØS-avtalen kjent. Denne oppgaven blir mildest talt særs krevende med 25 medlemsland i EU.

Flertallet i komiteen, dvs. de partiene som stemte for EØS-avtalen for over ti år siden, mener at fiskeriordningen med tollfrie kvoter som nå vil bli innført, bare er den nest beste ordningen.

Ja, vi må ta innover oss at Kyst-Norge bør sikres en bedre ordning. Det er med stor interesse jeg har merket meg at Senterpartiets fylkesordfører i Troms, Ronald Rindestu, skal lede organisasjonen «Kysten inn i EU». Denne organisasjonen er et helt klart uttrykk for at vi ikke har fått en ideell avtale. Potensialet for eksport av foredlede fiskeprodukter er ennå stort, og markedsadgangen er ikke godt nok sikret. Næringen opplever dessuten stor usikkerhet knyttet til straffetoll og antidumpingtiltak. Ronald Rindestu og en rekke andre framtredende representanter for Kyst-Norge har forstått dette: Norge trenger et EU-medlemskap.

EØS-avtalen er det mest omfattende internasjonale regelverk som Norge deltar i. Det er viktig for Arbeiderpartiet å understreke at tiltak i forhold til arbeidsmarkedet og ulike velferdsordninger vil bli behandlet som egen sak i Stortinget. Vi er derfor tilfreds med at utenrikskomiteen ikke tar stilling til disse spørsmålene i behandlingen av denne saken.

EØS-avtalen er på langt nær så dynamisk som EU-samarbeidet. Når samarbeidet i EU utvider seg både i bredden og i dybden på en måte som en ikke forutså for ti år siden, er EØS-avtalen fortsatt nødvendig, men ikke tilstrekkelig, for å ivareta våre interesser på en best mulig måte. Kort sagt: EØS-avtalen gir oss verken tilstrekkelig innflytelse, medvirkning eller oppmerksomhet.

Likevel, det blir feil å skylde på avtalen for at den ikke klarer å ivareta oppgaver den ikke var tiltenkt å løse. Slik sett er EØS-avtalen det beste vi har. Men vi må være fullstendig klar over at vi kommer til å møte store utfordringer i årene framover.

Anne Berit Andersen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Heidi Sørensen (SV): Representanten Øyangen beskrev EØS-avtalen som en hjørnestein i norsk utenrikspolitikk. Sett i det lyset er det litt interessant å lese boken til representanten Jagland, «Ti teser om EU og Norge». I kap. 8, Norge blir en vasallstat utenfor EU, skriver representanten Jagland at hele EØS-systemet kan komme til å bryte sammen. Sett at det var riktig. Er det ikke sånn at uansett ståsted i EU-saken hadde Norge vært tjent med at man tok det skrittet å utrede alternativer til EU? Representanten Lønning har tidligere i dag fortalt om den vanskelige forhandlingsposisjonen de norske forhandlerne er i. Det er jeg enig i. Uten et alternativ er det vanskelig. Hvorfor er det så vanskelig for Arbeiderpartiet å være med på å stemme for at vi utreder de alternativene som Norge sårt trenger?

Gunhild Øyangen (A): Vi har gått litt inn i hva det er sveitserne har oppnådd, og vi vurderer faktisk den avtalen som mye dårligere enn den vi har. De kommer heller ikke unna det å tilpasse seg regelverk hvis de skal inn på det europeiske markedet. Men de har forhandlet i årevis og kommet fram til en avtale som allerede er utdatert når den foreligger, slik at de er nødt til å starte med en eneste gang med å foreta nye forhandlinger. Avtalen gir heller ikke noen bedre politisk innflytelse enn den vi har. Vi har jo også domstolen innenfor EØS-avtalen som skal sikre norske bedrifter i spesielle situasjoner.

Åslaug Haga (Sp): Representanten Øyangen er kontinuerlig opptatt av at Senterpartiets Ronald Rindestu har sagt ja til medlemskap, at han går inn for det. Til det er det vel kun å bemerke at jeg også har truffet et par arbeiderpartifolk – eller var det flere – som faktisk var imot EU-medlemskap.

Men jeg vil stille et spørsmål til representanten Øyangen med utgangspunkt i at både ja-sida og nei-sida i Norge erkjenner at det er store svakheter ved EØS-avtalen. Ja-sida og nei-sida i Norge er ikke enige om behovet for en ny medlemskapsdebatt, men også vi på nei-sida erkjenner at den debatten er i kjømda – den kommer. Den debatten ønsker vi å møte med åpenhet og med kunnskap.

Når representanten Sørensen stilte spørsmål til representanten Øyangen om hva man frykter, altså hvorfor man er så engstelig for å utrede Sveits-modellen, var jo nettopp svaret fra Øyangen beviset på at det er et behov. For eksempel er det ikke noen domstolsmekanisme i den sveitsiske modellen. Det er jo det som gjør den interessant. Economiesuisse mener at det er en god avtale.

Mitt spørsmål er: Hvem i Sveits er det som mener at dette er en så dårlig avtale for landet?

Presidenten: Presidenten ber representantene holde seg til taletiden.

Gunhild Øyangen (A): Det kan jo være fristende å stille spørsmålet tilbake. Jeg har så langt ikke hørt noen gode argumenter for at den sveitsiske løsningen er bedre. Den innebærer, så vidt jeg ser, en mindre grad av integrasjon og er en avtale enda mer på etterskudd enn den vi har. Den mangler også mekanismer ved tvister, noe som kan være problematisk for næringslivet i gitte situasjoner. Derfor er den en enda mer utilstrekkelig avtale enn den EØS-avtalen vi har.

Skal vi løse de grunnleggende problemer som vi har, når 25 medlemsland på vårt kontinent er med i EU, er det bare ett eneste alternativ, og det er at vi også går inn og tar del i de prosessene som er der. Da er det selvfølgelig ikke bare positive ting å si, men vi får da være med på å bestemme, noe vi ikke kan gjøre i dag.

Heidi Sørensen (SV): La det være helt klart: SV har ikke giftet seg med noen sveitsisk modell. Det vi har bedt flertallet om å være med på å vedta, er å utrede reelle alternativer til EØS-avtalen. Jeg har litt vanskelig for å forstå hvorfor det er så farlig, nettopp fordi vi trenger slike alternativer også med den situasjonen vi har i dag. Vi setter våre forhandlere i en umulig posisjon ved å gjenta og gjenta at det ikke er noe alternativ. Da må vi akseptere at det er i nasjonens interesse at vi får utredet reelle alternativer til det som Øyangen beskriver som hjørnesteinen i norsk utenrikspolitikk.

Så må jeg også be om å få svar på om representanten Øyangen deler representanten Jaglands oppfatning om at hele EØS-systemet kan stå i fare for å bryte sammen. Er representanten Øyangen helt sikker på at det norske folk da skal hoppe inn i EU? Er det det som er strategien bak den måten man tenker på?

Gunhild Øyangen (A): En avtale med 25 andre land kan ikke utredes. Vi kan foreta så mange akademiske øvelser vi bare vil her i Norge, men det skal faktisk forhandles fram en avtale med de samme landene som vi i dag har EØS-avtalen med. Det blir skapt en forståelse for at vi må ha en slik annen avtale. Det jeg føler meg ganske sikker på, er at hvis Regjeringen nå har fått signaler i denne veldig vanskelige prosessen med EØS-forhandlinger, om at det ville ha vært mye lettere for Norge å få en bedre avtale hvis vi la oss på en annen modell enn EØS, tror jeg faktisk at Regjeringen hadde vurdert det alternativet. Så vanskelige var jo disse forhandlingene.

Nå har statsminister Bondevik helt tydelig sagt at det finnes bare ett eneste alternativ til EØS-avtalen, og det er EU-medlemskap. Så da kan vi bare sitte her og utrede. Men jeg tror vi må stikke fingeren i jorda. Vi lever ikke alene i verden, og vi kan ikke diktere en ny avtale gjennom en utredning i Norge.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Morten Høglund (FrP): Jeg må også få lov til å starte med å si at det er gledelig med en slik utvidelse av EØS. Det støtter vi opp under.

Jeg skal kommentere litt når det gjelder forhandlingene. Vi har fremhevet at vi nok hadde ønsket en mer utvidet ramme for forhandlingene, og at man hadde tatt tak i noen flere problemstillinger enn det som ble gjort. Men vi må bare akseptere at dette bar mer preg av justeringsforhandlinger, selvfølgelig som følge av at man har fått ti nye medlemsland. Samtidig ser vi at EØS-avtalen – til tross for at den er en rimelig god avtale, som gir oss forutsigbare rammebetingelser – er lite oppdatert, og den svekkes for så vidt ved hver eneste endring som foretas i EU. Dette kan bli en utfordring i årene fremover. Det kan selvfølgelig også bli en stor utfordring å trekke 25 medlemsland til forhandlingsbordet for en revisjon av EØS-avtalen, om det er det vi ønsker – det kunne på visse områder vært ønskelig.

Når dette likevel var justeringsforhandlinger, og man for så vidt aksepterte det, undret det oss – som det kanskje sikkert også undret Regjeringen, hva vet jeg – at kommisjonen kom med slike krav på finansielle bidrag som den gjorde. Når så skjedde, kan man likevel hevde at vi burde presentert en del mer offensive krav enn det vi gjorde.

Vi fremhevet ønsket om å trekke landbruk inn i forhandlingene, som normalt ikke er en del av EØS-prosessen, hovedsakelig for å oppnå noe mer på markedsadgang for fisk samt kanskje redusere kravet på det finansielle bidraget, som vi allerede da visste var veldig stort. Vi forstår Regjeringens posisjon her og erkjenner at vi i forhold til landbrukspolitikken har en annen politikk enn hva Regjeringen og Stortingets flertall har. Men vi mener det hadde vært en bedre tilnærming, og at vi således kunne oppnådd mer på fisk enn det vi klarte å gjøre. Likevel er dette ingen underkjennelse av de norske forhandlerne, som vi føler har gjort en strålende innsats med det mandat de hadde til rådighet.

Når det gjelder de finansielle bidragene, er vi veldig tilfreds med at en samlet komité sier at disse bidragene må søke å fremme norske interesser i EU så langt det er mulig innenfor det avtaleverket som ligger der. At det ikke er omtalt i proposisjonen, får så være, men det er veldig bra at komiteen nå tar dette med. Fremskrittspartiet har også fremmet et forslag om dette, forslag nr. 3, som vi velger å gjøre om til et oversendelsesforslag. Vi regner med at når en samlet, enstemmig komité har en slik klar formulering som her, skulle det ikke være noe problem for det videre arbeidet med å sørge for at norske interesser kan få del i disse bidragene. Bidragene blir betydelige, og for norske forskningsmiljøer, organisasjoner og bedrifter vil dette kunne gi åpninger som vi håper kan benyttes og være til gagn for både Norge og de land hvor bidragene skal benyttes.

Det var en veldig interessant debatt nå, vedrørende det ene forslaget fra Senterpartiet og SV, forslag nr. 2. Fremskrittspartiet er generelt ikke motstander av å utrede ulike alternativer, men jeg må si at jeg har veldig sans for det representanten Øyangen sa i sitt siste svar til representanten Sørensen. Vi vet altså hvor verden er – og jeg er veldig skeptisk til forslaget. Sett at vi var enige om å utrede hva som er best for Norge, og Regjeringen eller et ekspertutvalg utredet dette og la en fasit på bordet som sa det eller det, ville debatten da være avsluttet? Ville vi akseptert en slik utredning? Ville vi tatt den med oss til Brussel og sagt at her har vi løsningen? Slik er det selvsagt ikke! Dette skapes i en prosess, og vi vet hva som er der ute. Jeg forstår at det nå foregår politiske prosesser i alle partier i Norge om hvor vi vil, hvilken vei vi skal gå. Dette kommer vi grundig tilbake til.

Ordlyden i forslaget gjør også at vi ikke føler vi kan være med på dette, en avtale som «institusjonelt og innholdsmessig ivaretar norske interesser på en bedre måte enn dagens EØS-avtale».

Jeg tror vi også er uenige om hvor svakhetene ved EØS-avtalen ligger. For vår del ser vi svakheter i særlig grad i forhold til fisk og kanskje ikke i så stor grad når det gjelder det institusjonelle, selv om vi skjønner at det for andre er der de største problemene ligger. Det er bare ett eksempel på hvor vanskelig det ville være å bli enige om premissene for en utredning.

Jeg tror ikke at noen kan utrede på vegne av oss og det norske folk, som til syvende og sist skal bestemme hva som skal være vår endelige tilslutning til EU, hva som er det beste. Det må skje i en nær prosess mellom politikerne og velgere, i partiene og i befolkningen.

Presidenten: Representanten Morten Høglund har tatt opp det forslag han refererte til, og bedt om å få det omgjort til et oversendelsesforslag.

Det blir replikkordskifte.

Inge Lønning (H): Jeg vil gjerne kvittere for Høglunds omdefinering av FrPs forslag. Jeg synes det er konstruktivt og rimelig i forhold til innstillingen fra komiteen at det omgjøres til et oversendelsesforslag.

Jeg lyttet med interesse til Høglunds påpekning av det grunnleggende problemet med selve modellen bak EØS-avtalen, nemlig at den er statisk og ikke dynamisk, og at den derfor i en viss forstand er vanskelig å tilpasse til den meget dynamiske utvikling som den europeiske integrasjonsprosessen er inne i. Vi hadde ikke noe reelt valg når det gjaldt hvordan vi i utgangspunktet ville definere denne forhandlingssituasjonen. Det var ikke noen mulighet for Norge å be om å starte forfra igjen og reforhandle hele EØS-avtalen med begrunnelse i utvidelsen. Men mitt spørsmål er: Hvilken konklusjon trekker Høglund for sitt partis vedkommende av denne konstatering? Det er det interessante politiske spørsmål.

Morten Høglund (FrP): Jeg er i den lykkelige situasjon at jeg ikke behøver å trekke, eller ikke skal trekke, noen konklusjon nå. Som jeg var inne på, er partiene, også Fremskrittspartiet, i aller høyeste grad inne i en prosess hvor disse spørsmålene nå skal belyses, skal jobbes med.

Jeg nevnte utfordringer ved EØS-avtalen som vi må ta tak i. Det er ett moment i forhold til dette. Hvis invitasjonen her var at jeg skulle si at et EU-medlemskap ville være løsningen, ja, så vil det kanskje løse noe av problemet, men skape andre typer problemer igjen, som gir nye utfordringer som vi må se på. Det er ikke slik at det ligger en fasit her, som allment kan løse alle problemer. Det er å gi og ta. Det er kompromisser vi må inngå, og vi må finne ut hva som er det beste for Norge i et langsiktig løp. Den prosessen er vi inne i, og svaret på spørsmålet som Inge Lønning stilte, skal komme.

Heidi Sørensen (SV): At utredninger aldri har spilt noen sentral rolle i utviklingen av Fremskrittspartiets politikk, kommer neppe som noen overraskelse. Men det må være slik at før man setter seg ved et bord og forhandler med noen, må man ha en idé, en skisse, en plan om hva man vil oppnå med slike forhandlinger. Derfor har vi et forslag om å utrede reelle alternativer til dagens EØS-avtale, som jeg også oppfatter at Fremskrittspartiet synes har enkelte problematiske sider. Da er det egentlig litt nærliggende å spørre: Hvordan har Fremskrittspartiet tenkt å komme videre i forhold til de problematiske sidene, som også Fremskrittspartiet ser at EØS-avtalen har, hvis man vil avvise muligheten for å bruke utredninger?

Høglund sa også at han betraktet forhandlingsposisjonen til norske forhandlere som vanskelig. Har ikke han også sett at hvis vi hadde hatt et utredet alternativ, ville dette gjort forhandlingene med EU lettere enn de er i dag?

Morten Høglund (FrP): Jeg føler vel at jeg redegjorde rimelig godt for hvorfor en utredning av dette spørsmålet ikke vil gi de svar vi ønsker, gi oss det grunnlag som vi trenger i den folkelige debatten. Fremskrittspartiet skal jobbe grundig og seriøst med disse spørsmålene. Vi har ikke tenkt å be Regjeringen gjøre det for oss. Det vil vi gjøre selv, blant våre medlemmer, blant våre tillitsvalgte – i en åpen debatt. Vi vil trekke inn eksperter som skal inspirere oss og gi oss fakta, og vi vil delta i debatter. Men det SV vil her, er å be Regjeringen lage en utredning som de så vil legge til grunn. Ja, det er greit! Men det er ikke Fremskrittspartiets måte å jobbe på.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Bjørn Jacobsen (SV): SV sin hovudkonklusjon i spørsmålet om utvidinga av EØS-avtalen er at avtalen ikkje er god nok. Derfor legg vi fram forslag som etter vårt syn kan medverke til å forbetre avtalen, og forslag om utgreiing av alternativ til EØS-avtalen, fordi vi ikkje oppfattar han som god nok for Noreg på sikt. Om desse forslaga ikkje får fleirtal, vil vi stemme for ratifisering av avtalen.

Kva er det vi ønskjer med desse forslaga? Vi ønskjer å reise ein debatt om moglege alternativ til EØS-avtalen. Dette har blitt meir aktuelt enn før, fordi stadig fleire, både EU-tilhengarar og EU-motstandarar, rettar skarp kritikk mot sider av EØS-avtalen.

Ein del av dei EØS-sakene som har komme det siste året, viser at EØS-avtalen har ei rekkevidd som går langt utover kva ein tenkte seg då Stortinget vedtok han i 1992.

Noreg kjem dårleg ut av forhandlingar med EU fordi Regjeringa ikkje kan vise til at det finst andre måtar å ordne forholdet mellom Noreg og EU på.

Om vi stemmer mot ratifiseringa no, leier vi merksemda bort frå det som for oss i SV er det viktigaste i situasjonen i dag: å få reist ein ordentleg debatt om reelle alternativ til EØS-avtalen.

At EU i utgangspunktet i forhandlingane kravde at EU-selskap måtte få tilgang til norske fiskekvotar ved å få rett til å kjøpe seg inn i norske fiskefartøy, oppfattar eg som provoserande. Dette var eit av dei prinsippspørsmåla som blei avklarte allereie under EØS-forhandlingane i 1992, og som totalt blei avviste frå norsk side.

Det er klart at Noreg skal kunne yte betydelege beløp til sosial og økonomisk utjamning i Europa. Det er likevel grunn til å peike på at Noreg no skal yte eit beløp som er ti gonger så stort som før utvidinga av EU med nye medlemsland, og som i forhold til folketal og nasjonalprodukt er langt større enn det dei noverande medlemslanda yter. I tillegg er behovet for slik hjelp langt større i dei europeiske landa som ikkje blir medlemmer av EU, og som derfor heller ikkje får EU-støtte i det omfanget som dei nye medlemsstatane vil få.

For meg er det ikkje vanskeleg å sjå at det er naturleg å yte større beløp til sosial og økonomisk utjamning i Europa enn det vi hittil har vore pålagt gjennom EØS-avtalen, men eg beklagar at så mykje pengar blir bunde opp til land der behovet ikkje er størst. Skal vi først gje pengar til utjamning og utvikling, kunne vi gjort det på andre måtar. No blir det gjeve direkte inn i EU-kassa, for deretter å bli vidareformidla. Og det er mange andre land i Europa ein kunne tenkt på lenge før dei som no blir nye medlemmer i EU.

Avtalen med EU inneber at fiskefartøy frå EU frå 1. mai 2004 kan sende fisk i transitt gjennom Noreg. Som motyting skal Noreg få – det har det for så vidt vore gjort greie for her i dag – rekekvote osv. Når EU-fartøy kan sende fisken sin direkte frå hamn i Noreg til foredlingsbedrifter i andre land, vil det svekkje råstoffgrunnlaget for norske foredlingsbedrifter og dermed gje norsk fiskeforedling vanskelegare konkurransevilkår. Det kan også føre til auka priskonkurranse for norsk ferskfisk levert direkte til EU-land.

Dette oppfattar vi som varige trekk ved EØS-avtalen. Vi endrar på strukturen, mens fordelen med ein større tollfri rekekvote blir redusert jo meir EU reduserer tollen på rekeimport. Slike tollreduksjonar er sette i system gjennom WTO.

Eg trur ikkje det går lang tid før norsk og islandsk fiskerinæring kan komme til å krevje same transittrett som avtalen gjev EU-fartøy. Ein transtittrett for EU-fartøy kan derfor bli første skritt i retning av ein generell transittrett for alle som landar fisk i Noreg. I så fall bryt heile det norske omsetningssystemet for fisk saman, eit system som har gjeve kystbefolkninga stor grad av kontroll med eiga næring og eigne livsvilkår. Derfor går vi mot at retten til transitt for EU-fartøy som landar fisk i norsk hamn, skal vere ein del av den avtalen som no blir inngått med EU. Det er bakgrunnen for forslaget om at Regjeringa blir beden om å ta opp att forhandlingane med EU på dette punktet i avtalen. Der ber vi Regjeringa ta opp nye forhandlingar, og eg reknar med at ingen av partia i denne salen liker denne transittløysinga som vi har måtta godta. Vi veit at heile kysten – anten det er i Skarbøvik i Ålesund eller det er i Berlevåg – er avhengig av å få fisk på land for å kunne bruke den største naturressursen vi har, også i ein sysselsetjingssamanheng.

Det samla forhandlingsresultatet er dårleg for Noreg. Dette er ikkje eit resultat som, som det heiter i proposisjonen, «med hensyn til omfang og innretning står i et rimelig forhold til EØS-samarbeidets innhold og utfordringenes karakter».

Forhandlingsresultatet er eit nytt eksempel på kor viktig det er for Noreg på sikt å finne alternativ til EØS-avtalen.

Kvifor gjekk forhandlingane dårleg? Ein viktig grunn til eit så uheldig forhandlingsresultat er at Regjeringa har gjeve dei norske forhandlarane ein usedvanleg svak forhandlingsposisjon. I proposisjonen kjem det til uttrykk på denne måten:

«Det er i dag ikke noe reelt alternativ til EØS-avtalen for å ivareta våre interesser vis-à-vis EU.»

I SV meiner vi at så lenge Regjeringa insisterer på at det ikkje finst alternativ til EØS-avtalen, vil vi i slike forhandlingar med EU stadig bli pressa til å godta urimelege løysingar. Ingen trong alternativa til EØS meir enn Regjeringa sjølv under forhandlingane. Regjeringa er jo den som ville hatt mest glede av å ha alternativa til EØS grundig utgreidde og ferdige allereie før forhandlingane starta. Både for Regjeringa sin eigen del og ikkje minst overfor forhandlingsmotparten EU ville det ha vore lurt å vise til at det faktisk finst alternativ.

Som kjent kom det jo også under forhandlingane fram at det iallfall kunne verke som om Polen dreiv og forhandla på vegner av Noreg. Det skal eg ikkje uttale meg noko om, for eg deltok ikkje der – det er som kjent Regjeringa som forhandlar for oss. Men både utanriksministeren og eg var på fiskerimøte i Bergen i førre veke, og der var det jo òg folk som kysten rundt i det minste hadde oppfatta det som om Polen gjorde det. Om det er riktig, skal ikkje eg gå god for, men det viser jo at vi kan komme i ein slik situasjon at ein igjen får eit nytt bevis på at folk flest oppfattar at dette blei ein for dårleg avtale for Noreg.

Forhandlingane kunne ikkje ha vore førte betre om vi ikkje klarer å gje forhandlarane våre ein forhandlingsposisjon som er vesentleg betre enn det vi hadde. Det vil dei først få om Regjeringa gjer det klart at det finst alternativ til EØS-avtalen – at vi ikkje er nøydde til å finne oss i alle krav som kjem frå EU.

NUPI-utgreiingar viser at det finst alternativ til EØS-avtalen. Mellom anna derfor finn SV det nødvendig at Regjeringa tek initiativ til å utgreie reelle alternativ.

Leiaren i utanrikskomiteen, Thorbjørn Jagland, skriv i si bok heilt klart at EFTA-pilaren i EØS-samarbeidet kan bli langt svakare og på sikt også til og med bryte saman. Dette er berre endå eit eksempel på behovet for å få utgreidd alternativ til EØS, om det er så alvorleg at heile det samarbeidet faktisk kan bryte saman, om ein da ikkje meiner at Noreg skal rett inn i EU som ei følgje av eit slik eventuelt samanbrott i EØS.

Frå SV si side vil vi gjerne delta i ein debatt om desse alternativa. Men det som er viktig no, er å få utgreiingar på bordet som ser på gode og dårlege sider ved ulike alternativ. Ein måte å starte på er jo å spørje: Kva er det viktigast å endre på ved dagens EØS-avtale? Det mest uverdige med EØS-avtalen er jo at vi på område etter område må innføre ein politikk som ingen i Noreg er for. Det gjeld differensiert arbeidsgjevaravgift, patentdirektivet og matsminkedirektivet. Vi kjem i ein situasjon der EØS-avtalen tvingar oss til å gjennomføre ein politikk som vi eigentleg ikkje er for.

Bakgrunnen for desse forholda er jo at vi ikkje – hittil iallfall – har hatt ei regjering som har vilja brukt vetoretten, folkestyreelementet som ligg i avtalen. EU-medlemsland går jo til rettssaker på ulike område og vinn fram – og taper – på område der Noreg ikkje bruker denne moglegheita. Og EFTA-domstolen er ikkje akkurat overarbeidd!

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Haakon Blankenborg (A): Punkt 1: Forslaget frå Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet om å ta opp att forhandlingar betyr at ein ikkje vil ratifisere. Derfor seier Bjørn Jacobsen at dersom ein ikkje får fleirtal for dette forslaget, vil ein stemme for ratifikasjon. Dette er eit alternativ til å ratifisere.

Punkt 2: Til forslaget om å utgreie alternativ. Då må Bjørn Jacobsen og dei som vil utgreie alternativ – så lenge dei seier klart frå at alternativet ikkje er medlemskap eller berre å seie opp avtalen, at det skal vere ein handels- og samarbeidsavtale som tek norske interesser i vare på ein betre måte – sende med til dei som skal utgreie, ein nærmare spesifikasjon av kva han meiner med «betre»!

Presidenten: Skal representanten Jacobsen ta opp forslag?

Bjørn Jacobsen (SV): Det har presidenten heilt rett i! Eg tek opp dei forslaga frå Senterpartiet og SV som står i innstillinga.

Dersom eg forstod representanten Blankenborg rett, skulle vi bryte prinsippet om ei fri og uavhengig forsking. Det er klart at når Regjeringa skal i gang med eit utgreiingsarbeid for å finne ein betre måte å regulere forholdet mellom EU og Noreg på, står Regjeringa heilt fritt til å bruke kva utgreiingsapparat dei vil. Vi har sendt signal, som eg lista opp her i stad, om dei problematiske sidene vi ser ved EØS-avtalen – demokrati osv. Ei rekkje arbeidarpartirepresentantar, bl.a. Olav Akselsen, har i media og andre stader lista opp mykje som dei meiner er heilt feil med EØS-avtalen, at han er som ein husmannskontrakt osv. Det er klart at når Regjeringa set i gang utgreiingsarbeidet, bør ho ikkje berre høyre på dei ulike politiske partia, men sjølvsagt også gå ut og skaffe seg god utgreiingskapasitet, slik at vi får eit klart bilete av korleis ein framtidig avtale mellom Noreg og EU blir best mogleg, ikkje minst for Noreg.

Presidenten: Representanten Bjørn Jacobsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Inge Lønning (H): Representanten Jacobsen sa at det norske bidraget i kraft av denne avtalen skal gå «direkte inn i EU-kassa». Det må bety at representanten Jacobsen ikke har lest proposisjonen, for der står det noe helt annet.

Til dette underlige utredningsforslaget: Så vidt jeg vet, har både SV og Senterpartiet i ti år hatt i sine program at de ønsker å si opp EØS-avtalen. Jeg trodde at når man programfestet et slikt standpunkt, hadde man klart for seg hva alternativet var. For øvrige partier vil det i hvert fall fortone seg som ganske uansvarlig ikke å ha det, når man programfester et slikt standpunkt. Man har hatt ti år på seg til å finne ut hvilke alternativ man ser for seg, og etter ti år kan man ikke komme opp med noe annet enn å be Regjeringen om å utrede hva man selv mener. Det er ganske sterkt.

Bjørn Jacobsen (SV): Eg var inne på det i innlegget mitt. Vi har heilt klart eit alternativ å leggje fram, eit forslag om utmelding. Vi kunne godt i dag ha stemt mot ratifiseringa. Men det er eigentleg ikkje det vi er interesserte i pr. dags dato. Gjennom å operasjonalisere det landsmøtevedtaket og den programfestinga vi har, får vi fram det viktigaste for oss, nemleg å reise ein debatt om reelle alternativ til EØS-avtalen – viss ikkje kunne vi like godt ha late vere å behandle denne saka i Stortinget. Det ville jo sjølvsagt også kunna vere eit alternativ – å ikkje eingong behandle ho. Men det er jo veldig viktig å få inn signal frå heile kysten, frå innlandet, frå ulike politiske miljø og frå næringslivet om korleis EØS-avtalen verkar. Eg veit at ein del av næringslivet, f.eks. i Møre og Romsdal, som eg representerer, er veldig glad for at vi har EØS-avtalen. Eg er i diskusjon med dei. Eg er ikkje einig, men det er jo nettopp det som er grunnlaget for å komme med innspel. Derfor meiner vi at Regjeringa bør ha eit meir aktivt forhold til EØS-avtalen og til forholdet Noreg–Europa. Når dei har alternativa klare, vil dei også, når dei skal forhandle på vegner av folk og storting, stå mykje sterkare.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Lars Rise (KrF): Den 1. mai 2004 blir Tsjekkia, Estland, Kypros, Latvia, Litauen, Ungarn, Malta, Polen, Slovenia og Slovakia medlemmer i EU. En revisjon av EØS-avtalen var derfor helt nødvendig for å sikre fortsatt markedsadgang til disse landene for norske varer. Selv om kontingenten øker, er vi glad for at vi kom i mål med forhandlingene, og at vi nå snart kan sette avtalen i verk.

Utvidelsen av EU og EØS kan på sikt føre til en utjevning av levekårene i Europa, iallfall for de statene som er med i samarbeidet. Selv om de statene som blir med i EU, neppe kan kalles fattige, er de heller ikke rike. De vil trolig ha mye å vinne økonomisk på å bli løftet opp av EU, slik land som Hellas, Spania og Portugal tidligere har opplevd. Vi må ha en forståelse for at i disse land kan også dette forholdet ha veid tungt når beslutningen om ja eller nei til medlemskap skulle fattes.

En viktig side ved den utvidede EØS-avtalen er de nye betingelsene for eksport av fisk og fiskevarer til EUs nye medlemsland. Det var dessverre ikke mulig å videreføre de nåværende frihandelsavtalene med EUs søkerland på fiskeriområdet. Ordningen med tollfrie kvoter som nå blir innført, er for så vidt bare den nest beste løsningen. Samtidig støtter flertallet i komiteen Regjeringens målsetting om at de norske begrensingene på utenlandsk eierskap og investeringer i fiskerisektoren ikke skulle bli tema i forhandlingene. Det er vi i Kristelig Folkeparti glade for. I Sem-erklæringen er det slått fast at råfiskloven ikke skal svekkes, og det ligger til grunn for Samarbeidsregjeringens fiskeripolitikk og handelspolitikk.

Kontingenten til EØS øker betydelig med denne nye avtalen, som flere har vært inne på – til omkring 1,8 milliarder kr pr. år. Norge vil med det bidra mer pr. innbygger til de nye medlemslandene enn de gamle medlemslandene vil. Dette er prisen vi betaler for markedsadgang for norsk industri, og vi må se på det som en utgift til inntekts ervervelse, i tillegg til at det er naturlig for Norge uansett også å bidra økonomisk til det løftet som må til her. Det er et solidaritetsaspekt vi kan snakke om. Den norske finansieringsordningen skal i sin helhet gå til de ti nye medlemslandene. Disse pengene vil bidra til å redusere forskjeller i økonomiske levekår, befeste og utvikle et demokratisk styresett og ta vare på natur og miljø for kommende generasjoner. Samtidig bidrar vi til å styrke et framvoksende politisk fellesskap i Europa.

Vi hører uttrykk som at Norge blir en «vasallstat» i Europa, og også uttalelser om at Norge, Island og Liechtenstein snart er de eneste landene som står utenfor Europa. Men jeg vil minne om at det slett ikke er hele Europa som nå blir med i EU. Europarådet har 48 medlemmer, og 25 av disse blir medlemmer i EU, mens 23 land med omkring 360 millioner europeere fortsatt står utenfor. Det nye EØS-området får 28 medlemsland. Det betyr at det fortsatt vil være 20 europeiske land som ikke er en del av EØS-området eller EU, og der de politiske og økonomiske utfordringene nok må sies å være klart større enn i de nye medlemslandene i EU.

Påstanden om at jernteppet som skillelinje nå forsvinner, er altså ikke helt riktig. Riktigere er det vel å si at skillelinjene i Europa flyttes en del østover, og et blikk på kartet kan være til ettertanke. Grensen til EU, med unntak av Hellas, vil i hovedsak følge en gammel historisk skillelinje, nemlig skillet mellom Østkirken, det ortodokse kulturområdet, og Vestkirken, altså den romerske og protestantiske grenen av det kristne kulturområdet. Land som Polen, de baltiske land, Tsjekkia og Ungarn – for så vidt alle de nye medlemslandene, så vidt jeg kan se, unntatt Kypros – var en del av Vestkirken og fikk ta del i renessansen og kulturutviklingen og den vitenskapelige og økonomiske utviklingen som fulgte etter. Det kan synes på den arkitektur, og også på den kultur, som fremdeles lever i disse landene.

Dette kan være grunnlag for en god del refleksjoner over møtet mellom de store kulturområdene og de friksjonene det kan gi. Jeg vil imidlertid nøye meg med en viktig påpekning: Vi må gjøre det vi kan for at den nye østgrensen til EU ikke blir en ny barriere gjennom Europa.

Når det gjelder arbeid for demokratibygging, fredsbygging og menneskerettigheter, må vi sammen med EU-landene fortsatt bruke de alleuropeiske institusjonene, som Europarådet og OSSE. Europarådet spiller en meget viktig rolle, som også utenriksministeren var inne på i sin redegjørelse, og har fått en fornyet funksjon som en institusjon for sosialisering av tidligere østeuropeiske diktaturer inn i Europa med rettsstatens prinsipper: demokrati og frihet.

Et annet trekk ved det vi ser ved EU, er kampen om innflytelse mellom gamle og nye land, og mellom store og små land. Vi ser at de store aktørene, Frankrike, Tyskland og Storbritannia, møtes på egenhånd og bestemmer mye, til dels i samarbeid med noen av de små, økonomisk sterkeste landene. Grunnlovskonventet har foreslått at ikke alle land skal være representert i kommisjonen, og de nye landene vil ikke få samme grad av f.eks. jordbruksstøtte som de gamle, før om ti år.

En bekymring dette reiser, er at vi kan stå overfor et EU med to klasser av land, de rike i vest og nordvest, og de øvrige. Men her er mye uavklart, og det blir spennende å se hvordan dette utvikler seg. De nye statene som nå blir med i EU, vil uansett ha mye å vinne. Det viktigste for disse landene er nok det økonomiske, men på sikt vil det forhåpentlig utvikle seg sterkere politiske og kulturelle bånd. Dette siste er en fordel for Europa.

For noen få tiår siden var krig i Europa en blodig realitet. I dag framstår tanken om krig mellom landene i det nye EU som en utenkelighet.

Jeg vil minne om at et bredt flertall i Stortinget har vært godt tilfreds med hvordan EØS-avtalen har fungert for Norge. Den vil nå forhåpentligvis også virke på en tilsvarende positiv måte når det gjelder markedsadgang til de ti nye landene. EØS-avtalen har sikret markedsadgang for norske bedrifter, og en svært stor del av norsk eksport går til EU, inkludert de nye medlemslandene. Tap av denne markedsadgangen ville kostet Norge tusenvis av arbeidsplasser og milliarder av kroner – så mye at den såkalte ikke-medlemsskapskontingenten, som noen har kalt den, helt klart vil betale seg.

På denne bakgrunn anbefaler jeg Kristelig Folkepartis representanter å stemme for forslaget om å ratifisere den reviderte EØS-avtalen.

Jeg vil også si at jeg er enig i det representanten Inge Lønning har sagt om at det må være bortimot umulig å gå inn for at Norge skal sette ned foten og be om nye forhandlinger, og så sette i gang en helt ny prosess i alle disse landene – og så samtidig gå inn for å ratifisere avtalen. Det må være svært vanskelig. Man mener vel enten det ene eller det andre.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Haakon Blankenborg (A): Eg vil berre streke under det som representanten Rise sa. Han streka under EU-samarbeidet som eit klart fredsbevarande prosjekt i Europa som har skapt samarbeid mellom medlemslanda, at det er ein viktig dimensjon, og at Norge faktisk er med på å utvikle økonomien i desse landa. Slik som Lars Rise også presenterte det, er det heilt klart at det er i denne fellesskapen Norge høyrer heime. Om det er på den eine eller andre avtalemåten, er det her vi høyrer heime. Så er det viktig at vi klarer å integrere vidare austover. Men det er innlysande at våre næraste er dei som er med i EU i dag, og at det ikkje er Kviterussland, Ukraina, Armenia, Aserbajdsjan og Georgia t.d., som er dei som liknar mest på oss i storleik, og som er utafor – for Russland er ei sak i seg sjølv.

Så eg vil berre presisere det som Lars Rise sa om at han også ser på EU som eit viktig politisk instrument for å sikre fred og stabilitet i Europa.

Lars Rise (KrF): Da vil jeg bare benytte anledningen til å takke representanten Blankenborg for at han bidrar til å utdype og tolke mitt innlegg. Jeg brukte vel ikke nøyaktig de ordene at EU er et klart fredsskapende prosjekt i Europa, men jeg sa at det er helt utenkelig at medlemmer av EU skulle gå til krig mot hverandre, og det kan selvfølgelig tolkes på den måten.

Når representanten Blankenborg sier at det er helt klart i dette fellesskapet vi hører hjemme, er jeg faktisk enig når vi sier at vi har en gruppe av EØS- og EU-land, og jeg understreket at den utgjør nå 28 av Europas 48 land. Norge er en del av dette fellesskapet, men på den måten som vi har funnet formålstjenlig for vårt land. Jeg har lyst til å minne om at når utenrikskomiteen har vært på reise og møtt viktige analytikere, kommentatorer, rundt omkring, bl.a. i Berlin og Brussel, har ikke disse kommentatorene kunnet gi et eneste argument for hvorfor Norge burde melde seg inn i EU.

Inge Lønning (H): Det er jo ikke helt alminnelig at samboere tar replikk på hverandre – man pleier gjerne å ta kommunikasjoner av det slaget på kammerset. Men det er ingen uenighet mellom representanten Rise og meg når det gjelder det som er innholdet i denne sak, nemlig ratifikasjonen av den utvidede EØS-avtalen. Det var imidlertid de historiske perspektivene som Rise trakk opp, som jeg i likhet med Blankenborg finner det nødvendig å utdype en smule. Sannheten er nemlig den at den utvidelsen av EU som finner sted 1. mai i år, bare er begynnelsen på en prosess. Det er allerede klart at Romania og Bulgaria vil være inne i EU-systemet i 2007. Tyrkia har fått et løfte, som kjent, om å kunne begynne forhandlinger når de oppfyller kriteriene. Vest-Balkan graviterer i samme retning. I dette bildet er kanskje Rise i den situasjon at før han vet ordet av det, er også hans krav til det alleuropeiske oppfylt. Synes ikke Rise at det da er litt kjedelig hvis Norge kommer aller sist som Europas rævdilter?

Lars Rise (KrF): Jeg er ikke sikker på om alle vet like godt som Inge Lønning hva en rævdilter er. Men jeg vet jo at mange som har vært rævdiltere i bergenske buekorps, har det blitt noe veldig bra av. Norge står utenfor EU sammen med 19 andre land etter 1. mai. Nå nevnte Inge Lønning fem–seks land til som ligger i løypa. Jeg synes ikke det er antall land eller antall innbyggere som fremdeles står utenfor, som skal avgjøre Norges posisjon. Jeg tillot meg bare å påpeke at etter utvidelsen er det ca. halve Europa som fremdeles står utenfor EU. Men Norge må da se sitt ansvar og bidra økonomisk og også glede seg over at disse landene får utviklet både sin økonomi, sitt demokrati og rettsstatens prinsipper.

Bjørn Jacobsen (SV): Eg har eit spørsmål til representanten Rise om transitt av fisk. Ser Lars Rise at dette på sikt kan føre f.eks. til dramatisk nedgang i sysselsetjinga langs kysten? Kva er meldinga frå Lars Rise til Kristeleg Folkeparti sin opprørsordførar i Skjervøy? Har Lars Rise nokon klare meldingar til han? Har han noka tru på f.eks. at fiskebruka i Skjervøy skal ha ein rimeleg sjanse til å overleve i framtida utan å ha rett til å lande fisk, som jo er grunnlaget for all sysselsetjing og dermed all busetjing langs kysten?

Lars Rise (KrF): Jeg har egentlig ikke hørt at ordfører Roy Waage har hatt den saken øverst på sin agenda. Men det er klart at i et stort avtaleverk vil det være både fordeler og ulemper. Det er også andre ulemper, i hvert fall utfordringer, ved EØS-avtalen som har vært vanskelige for oss, f.eks. dette med differensiert arbeidsgiveravgift. Vi mener at differensiert arbeidsgiveravgift var det beste og mest treffsikre tiltaket, men Regjeringen er kommet med alternative løsninger som er gode. Også barnematdirektivet var et problem, men nå mener jo helseministeren at det er et fullt ut forsvarlig forslag. Da vi vurderte EØS-avtalen, var det ut fra en helhetsvurdering av hva Norge er tjent med, og der er argumentene overveldende positive for norske økonomiske interesser.

Presidenten: Replikkordskiftet er slutt.

Den reglementsmessige tid for formiddagens møte er omme. Presidenten vil nå heve møtet. Nytt møte settes kl. 18.

Behandlingen av sak. nr. 2 fortsatte på kveldsmøtet.