Bjørn Jacobsen (SV): Onsdag 23. februar 1944, om kvelden, altså for nesten nøyaktig 60 år sidan, blei ein stor del av den tsjetsjenske befolkninga arrestert av sovjetrussiske soldatar og skulda for forræderi. Nesten 400 000 menn, kvinner og barn blei lasta på bilar og tvangsflytte, og så mange som 60 000-70 000 døydde før dei kom fram. Då dei som overlevde, fekk komme tilbake meir enn 13 år seinare, oppdaga dei at husa, gardane og eigedelane deira var overtekne av andre.

Denne dagen markerer ei av dei mest uhyrlege handlingane i den lange og ofte blodige historia til det tsjetsjenske folket. Dessverre står ho ikkje aleine. Tsjetsjenarane lever no på femte året i den andre krigen i løpet av ti år. Landet er i konflikt med russarane i ein rå og nådelaus krig, ein krig som representerer Europas verste menneskerettskrise i dag. Uskyldige sivile, menn og kvinner, gamle og unge, blir torturerte, valdtekne, slått, trakasserte eller drepne og blir ofte ganske enkelt berre heilt borte. Attlevande offer som vender seg til myndigheitene for å få informasjon om forsvunne eller drepne, eller som har klagd vidare til Den europeiske menneskerettsdomstolen i Strasbourg, er blitt utsette for tilsvarande behandling, er blitt drepne eller har rett og slett forsvunne.

I tillegg blir menneskerettsforkjemparar som engasjerer seg i arbeidet, forfølgde. For eksempel blei ein medlem av den russisk/tsjetsjenske vennskapsforeininga drepen i januar i år, den fjerde drepne i krigen.

Russarane aksepterer ingen internasjonal kritikk av krigen i Tsjetsjenia. Dei hevdar at det er ein intern konflikt, og at det er ein del av krigen mot terrorisme. Den tidlegare rapportøren frå Europarådet, lord Frank Judd, seier at han trur russarane på dette punktet. Likevel seier han vidare at dersom det er sant, kvifor oppfører russarane i Tsjetsjenia seg på ein måte som berre bidreg til å drive menneska i armane på ekstreme grupper og andre som driv på med terrorisme mot det russiske folk?

Er det noko vi har lært om krig, er det i alle fall at det må handlast slik at motstandarane mister evna til å rekruttere fleire, medan russarane eigentleg gjer det motsette i dag.

Når det gjeld spørsmålet om det er ei intern sak, må bodskapen vår vere klar og tydeleg: Menneskerettar er universelle, brot på menneskerettar er uakseptabelt, utan omsyn til om dei er utførte som ein del av ein krig mellom to nasjonar eller som ein del av ein intern konflikt. Ingenting, ingen omstende, kan rettferdiggjere slike overgrep som ein ser i Tsjetsjenia, som drap, tortur og bortføringar. Det må vere ei plikt å take dei opp med dei politisk ansvarlege, sjølv om det er ubehageleg eller kan skape mellombelse problem for bilateralt samarbeid.

Løysinga på konflikten må komme frå dei involverte partane, og ho må vere politisk. Hittil har lite bevega seg i riktig retning. Den politiske utviklinga det siste året har ikkje ført til stor betring for sivilbefolkninga, snarare tvert om. Valet som førte den russiskvennlege Akhmad Kadyrov til makta i oktober i fjor, har liten eller ingen legitimitet. Menneskerettsorganisasjonar skyldar Kadyrov sin private hær for å ha gjort seg skyldig i omfattande overgrep mot sivilbefolkninga. Hæren, som er styrd av sonen, Ramzan Kadyrov, består av fleire tusen menn. Dei tungt væpna tsjetsjenarane, som russarane har rusta opp, skal òg ha komme med truslar mot folk som ikkje vil stemme for Kadyrov.

Eit fredsinitiativ må derfor, etter mi meining, komme frå Russland, noko ein må oppfordre til ved kvart tenkjelege høve. Russarane må bli minte om at grove brot på menneskerettane ikkje kan aksepterast, same kva formål ein har. Situasjonen i Tsjetsjenia er av ein så alvorleg art at Noreg som nasjon må gjere absolutt alt vi kan for å skjerme sivilbefolkninga mot overgrep frå både russisk og tsjetsjensk side, og støtte dei som jobbar for å betre tilhøva for menneskerettane. Russarane må bli informerte om at dette er vårt syn, og at vi vil følgje det opp i dei internasjonale fora der det er mogleg.

Krigen i Tsjetsjenia er blitt kalla den gløymde krigen. I si utanrikspolitiske utgreiing i januar i år nemnde utanriksministeren Russland 14 gonger, men han nemnde ikkje konflikten i Tsjetsjenia med eitt einaste ord. Dette synest eg er merkeleg i ei tid der eit naboland er involvert i ein konflikt der menneske blir drepne kvar einaste dag. Eg trur ikkje at utanriksministeren ikkje tek konflikten alvorleg, men det er ikkje nok å take han alvorleg, vi må òg handle. Resten av innlegget vil eg derfor bruke til nokre politiske utfordringar til utanriksministeren.

Det å take konflikten opp i bilaterale samtalar er viktig. Men kanskje endå viktigare er det å take Tsjetsjenia opp i multilaterale samanhengar. Eit bra høve til det er det kommande møtet i FNs menneskerettskommisjon i Genève no frå 15. til 23. april. Trass i at Noreg ikkje er medlem, har vi både møte-, tale- og forslagsrett. Dessutan har Noreg koordineringsansvaret for ein resolusjon om menneskerettsforkjemparar. I denne resolusjonen både kan og bør Noreg vise til forholda i Tsjetsjenia, der arbeid for menneskerettar er arbeid med livet som innsats.

Vidare bør Noreg sikre at det blir fremma ein resolusjon om situasjonen i Tsjetsjenia. Sist det blei fleirtal for ein slik resolusjon, var i 2001. Sidan har dei blitt nedstemde. Det er likevel ingenting som har gjort ein resolusjon mindre aktuell og nødvendig. Ein resolusjon bør fordømme overgrepa og Russlands manglande evne til å stanse dei, og kreve at russarane inviterer og samarbeider med FN sine spesialrapportørar på tortur og utanomrettslege avrettingar.

Det store problemet i Tsjetsjenia er straff-fridommen overgriparane er omfatta av. Menneskerettane blir brotne utan at dei ansvarlege blir straffa, og kritikarane blir regulært utsette for nye overgrep. Dette er uakseptabelt. Noreg må take initiativ til at dei som klagar på overgrep, blir sikra mot ytterlegare forfølging. Her har Noreg ei unik moglegheit. I mai i år tek vi over formannskapen i Ministerkomiteen i Europarådet. Nettopp Europarådet kan take initiativ til å systematisere klagesaker og tilby klagarar vern i Russland eller om nødvendig utafor landet sine grenser.

Vi bør òg som naboland kunne take initiativ til å støtte moderate grupper og organisasjonar i Russland og Tsjetsjenia. Ein søknad om støtte ligg allereie på Utanriksdepartementet sitt bord. Organisasjonen Chechnya Justice Initiative hjelper offer for menneskerettar til å få sakene sine opp for ein domstol i Russland eller i Europadomstolen. Dette arbeidet ber allereie frukter, og det bør ein støtte vidare. Ein annan organisasjon som gjer eit viktig arbeid, er den russiske menneskerettsorgansasjonen Memorial, som òg fokuserer på situasjonen i Tsjetsjenia.

Om manglande støtte til desse og liknande organisasjonar kjem av manglande løyvingar frå Stortinget, er dette noko som bør gjerast tydeleg. I alle fall er vi frå SV si side meir enn villige til å løyve midlar, slik at moderate krefter i konflikten får dei nødvendige finansielle midlane. Vi veit at i ein konflikt ligg løysinga som oftast hos dei vi kanskje høyrer minst til, nemleg dei aller mest moderate, men nyhendebiletet er ofte prega av dei som ikkje er det.

Som sagt må ein overtale Russland til å kunne invitere FN tilbake som observatør i konflikten. Dette gjeld særleg FN sine spesialrapportørar på tortur og avrettingar.

Ein annan veldig viktig aktør er Organisasjonen for Sikkerheit og Samarbeid i Europa, OSSE. Organisasjonen blei kasta ut av Tsjetsjenia i desember 2002, etter å ha vore særs kritisk til hendingane i konflikten. Noreg bør derfor jobbe aktivt for at OSSE får opprette sitt nærvere i Tsjetsjenia att, med overvaking av menneskerettane som ein del av mandatet sitt. Organisasjonen ville òg kunne tilby nokon grad av vern om menneskerettsforkjemparar som opererer i området.

OSSE ville òg kunna spela ei anna viktig rolle når det gjeld å setje søkjelys på menneskerettssituasjonen i Tsjetsjenia, på same måten som organisasjonen gjorde i Kosovo. OSSE etablerte i 1998 eit prosjekt som hadde til oppgåve å undersøkje menneskerettssituasjonen i landet. OSSE utarbeidde deretter i 1999 rapporten «As Seen, As Told», som dokumenterte og publiserte overgrepa. Eit initiativ til ein tilsvarande rapport for Tsjetsjenia ville i det minste bidra til å leggje press på russarane og rette det internasjonale søkjelyset mot ein konflikt som vi ikkje kan la fortsetje.

Utenriksminister Jan Petersen: Jeg er enig med interpellanten i at dette er en alvorlig og dramatisk konflikt, og at det er viktig at omverdenen søker etter muligheter for å bistå i å finne en løsning. Det er en konflikt som har vært med oss lenge, og jeg tror interpellanten har rett i at den internasjonale oppmerksomheten ikke bestandig er slik den burde være. Derfor skal han ha ros for å bringe saken opp. Som han også sa, står den på vår bilaterale dagsorden, og da med en sterk understreking av menneskerettighetene og behovet for å overholde menneskerettighetene.

Det er slik at Russland har en legitim rett til å kjempe mot terrorvirksomhet i sitt eget land. Men vi fastholder samtidig at denne kampen ikke må skje på en slik måte at det tilsidesetter grunnleggende menneskerettigheter, og som Jacobsen sa: Menneskerettighetene er universelle. Og det er ikke bare fordi krenkelse av menneskerettighetene strider mot Russlands internasjonale forpliktelser, men også fordi respekten for menneskerettigheter er avgjørende for å få i gang en reell og nødvendig forsoningsprosess. Manglende straff-forfølgelse av russiske militære som anklages for overgrep, har vært et alvorlig problem i denne forbindelse.

Det er fra norsk side også nødvendig å understreke at vi tar sterk avstand fra bombeaksjoner, kidnappinger og alle andre former for terrorvirksomhet. En løsning på konflikten må finnes med fredelige midler og innenfor rammen av den russiske føderasjon, dvs. at Russlands territorielle integritet respekteres.

Selv om sikkerhetssituasjonen i Tsjetsjenia nok har bedret seg noe, sammenliknet med noen år tilbake, er den fortsatt bekymringsfull. Norge vil også i tiden fremover følge utviklingen nøye, ikke minst med tanke på å kunne bidra på en praktisk og konstruktiv måte til en normalisert tilværelse for republikkens innbyggere.

Russiske myndigheter på føderalt og lokalt nivå har et ansvar for å utvikle et legitimt og demokratisk styresett og skape tillit mellom befolkning og styresmakter. Vi har i den forbindelse merket oss med interesse at russiske føderale myndigheter har satt i gang en prosess med sikte på etablering av et nytt styre for republikken, basert på en ny grunnlov og valg på utøvende og lovgivende myndighet. Selv om vi selvsagt håper at en slik prosess kan bidra til normalisering av utviklingen, kan det foreløpig ikke sies å ha demt opp for fortsatt voldsbruk og terror.

Det er også igangsatt tiltak for å reparere den ødelagte infrastrukturen i Tsjetsjenia. Her vil det internasjonale samfunn kunne bistå når forholdene legges til rette for det. Som et ledd i dette arbeidet har Norge nylig gitt tilsagn om støtte til et prosjekt som UNESCO vil gjennomføre sammen med russiske myndigheter, med sikte på å gjenoppbygge utdannelsessystemet i Tsjetsjenia.

Russland og Europarådet ble nylig enige om å gjennomføre konkrete prosjekter innenfor menneskerettigheter og demokratisering. Vi håper at prosjektene vil kunne bidra konstruktivt til utviklingen i republikken, og vil følge opp dette samarbeidet når vi overtar formannskapet i Europarådet i mai. Vi håper også at OSSE etter hvert vil få anledning til å bidra med sin ekspertise i Tsjetsjenia.

Ofrene for konflikten i Tsjetsjenia har fortsatt behov for humanitær hjelp. Vi ser derfor positivt på at ulike FN-organer vurderer muligheten for en mer aktiv innsats på dette området.

Norge brukte i fjor 25 mill. kr til humanitær hjelp i Tsjetsjenia, og vi har satt av like mye for inneværende år. Størstedelen av beløpet vil fortsatt bli kanalisert gjennom norske humanitære organisasjoner.

Vi vil overfor russiske myndigheter gjenta at de har ansvaret for sikkerhetssituasjonen for utenlandske hjelpearbeidere.

Vi vil opprettholde vårt engasjement i Tsjetsjenia-spørsmålet bilateralt overfor russiske myndigheter og i relevante multilaterale fora. Vår oppmerksomhet vil fortsatt være rettet mot situasjonen for de internt fordrevne i og utenfor Tsjetsjenia, spesielt i naborepublikken i Ingusjetia. De tsjetsjenske internflyktninger i Ingusjetia må fritt kunne velge når de vil vende tilbake til Tsjetsjenia, uten noen form for tvang eller press. Vi er derfor svært opptatt av at leire for internt fordrevne i Ingusjetia ikke må stenges så lenge det mangler tilstrekkelig alternativt husvære for dem som ikke ønsker å returnere til Tsjetsjenia.

Bjørn Jacobsen (SV): Eg takkar utanriksministeren for svaret.

Eg synest utanriksministeren kjem meg i møte på dei fleste utfordringane, men kanskje ikkje sterkt nok. Eg hadde sett at han kunne ha lovt endå meir, sagt det endå meir konkret enn at dette er noko han ser positivt på. Eg skal ikkje forlange at han skal love noko no her i salen, men kunne han i endå større grad konkretisere meir kvar i FN-systemet, kvar innafor OSSE og Europarådet Noreg konkret har tenkt å gjere noko, ikkje minst når vi kjem i dei posisjonane som eg nemnde i hovudinnlegget mitt? Kva slags grep kan vi tenkje oss å få til i dei situasjonane der vi faktisk har leiinga og verkeleg kan ta initiativ? Kan han då gjere meir enn berre å sjå positivt på, og nettopp ta initiativ?

Utenriksminister Jan Petersen: Jeg oppfattet det slik at Jacobsen følte seg imøtekommet på de aller fleste punkter, og det setter jeg pris på.

Jeg er ikke helt sikker på hva han er ute etter med sitt spørsmål – for vi gjør mer enn å se på tingene! Jeg er enig i at er det noe politikere er gode til, er det å se på ting. Men det dreier seg også om å gjøre noe.

Som jeg har antydet, er vi i samarbeid med Europarådet enige om konkrete prosjekter som gjøres på bakken. Vi bruker 25 mill. kr sammen med norske humanitære organisasjoner, som gir en nødvendig hjelp. Vi har tilsagt konkret støtte til et UNESCO-prosjekt. Der kanskje spørsmålet først og fremst reiser seg, er nettopp når det gjelder OSSE, og på det punktet brukte jeg formuleringen at jeg håpet at de kunne få bidra med sin ekspertise. Men der er problemet, som Jacobsen selv sa i sitt hovedinnlegg, at OSSEs muligheter for å arbeide i området har vært begrenset, og at det der har vært en strid mellom OSSE og russerne, hvor vi selvfølgelig har ment at OSSE bør spille en rolle. Det mener vi fortsatt. Der er det ikke mulig å være konkret før de får mulighet for å arbeide. Men på de andre punktene går vi inn og gjør ting. Vi ser ikke bare på det.

Haakon Blankenborg (A): Eg skal heller ikkje gå inn på konflikten i seg sjølv. Eg trur at den avgrensinga, som både interpellanten og utanriksministeren legg opp til, er realistisk og viktig. Sjølve konflikten er komplisert, og det er ikkje gitt å handtere han i eit enkelt ordskifte som dette. Derimot er det heilt klart at russiske styresmakter har eit klart ansvar når det gjeld den humanitære situasjonen og rettstryggleiken for dei som er i området. Det synest eg også ein skal fokusere på her, og det legg både utanriksministeren og interpellanten opp til. Eg synest det er viktig at det er sporet for den vidare norske handteringa av dette i denne samanhengen.

Andre aspekt av dette vil kunne bli tekne opp i ulike samanhengar, men dette er det viktigaste frå dette ordskiftet, etter mitt syn, dvs. å medverke til å forbetre den humanitære situasjonen og medverke til å forbetre rettstryggleiken for dei som er i Tsjetsjenia, dei som er i naboområdet, dei som er i Russland, og også dei som er ute av Russland. Det gjeld for alle, det gjeld særleg for dei som har gjort seg nytte av internasjonale og nasjonale instrument for å gjere sine krav og sine saker kjende, at desse kan kjenne tryggleik for liv og helse.

Derfor er ikkje eg så oppteken av kva slags organisasjonar som handterer desse sakene, men av at dei blir handterte. Av dei konkrete punkta som er nemnde her, bør ein medverke til at internasjonale representantar har innsyn i og kan delta i dei prosessane som gjeld dei rettslege sidene av dette, og til at det er eit internasjonalt nærvær som gjer at enkeltpersonar er nokolunde trygge, anten dei er i Tsjetsjenia, Ingusjetia eller i Russland elles, slik at dei fritt kan ta opp og sikre sine personlege rettar. Det krev internasjonalt nærvær, det krev internasjonalt innsyn, og det krev ein vilje frå russiske styresmakter til opne og demokratiske prosessar rundt desse enkeltsakene.

Derfor er det viktig, som det vart sagt her, at det ikkje er nokon massedeportasjonar tilbake til Tsjetsjenia frå Ingusjetia eller andre stader, men at ein bidreg til at dette skal vere ein frivillig retur, at dei som er ute av Tsjetsjenia, har rimelege levekår, og at det dermed også, om nødvendig, er internasjonal bistand til desse flyktningane eller internt fordrivne, slik at dei ikkje lir overlast der dei måtte vere. Dei som vender tilbake til Tsjetsjenia, må ha rettstryggleik og naturlegvis rimelege levekår. Eg synest det er viktig at vi fokuserer konkret på dette, og at ein følgjer opp desse heilt konkrete områda.

Konklusjonen på dette ordskiftet gjennom den vel grunngjevne interpellasjonen frå representanten Jacobsen bør vere at det blir konkrete resultat og ikkje deklarasjonar om ting som vi vanskeleg kan ha nokon innverknad på.

Mette Korsrud (H): Tsjetsjenernes tragiske historie frem til Sovjetunionens sammenbrudd er et viktig bakgrunnsteppe for dagens situasjon i Tsjetsjenia.

I 1991 erklærte Dudajev Tsjetsjenia som en uavhengig stat, men i 1994 rykket russiske styrker igjen inn i Tsjetsjenia. Som under krigene på 1800-tallet hadde russerne, med minst ti ganger så store styrker, problemer med å håndtere den tsjetsjenske geriljataktikken. Sommeren 1996 gjeninntok derfor de tsjetsjenske styrkene Groznyj.

De russiske myndighetene ble tvunget til forhandlingsbordet. Fredsavtalen forelå i august 1996. Selv om det tsjetsjenske folk hadde vunnet krigen, var konsekvensene tragiske. Krigen hadde totalt ødelagt landet. Groznyj var blitt bombet sønder og sammen. Russland måtte tåle skarp kritikk for grove brudd på menneskerettighetene. Tsjetsjenerne tolket krigen som et nytt forsøk på folkemord. De husket godt det som skjedde i 1944, da så å si hele den tsjetsjenske befolkningen på nærmere 400 000 ble deportert til Sentral-Asia. Først etter Stalins død i 1953 fikk de lov til å komme tilbake.

Med tanke på de enorme ressursene som er blitt ofret i forsøket på å beholde det bitte lille Tsjetsjenia som en del av Russland, kan en spørre seg om hva motivene for å gå til krig egentlig har vært. Ett motiv kan ha vært å beholde kontrollen over oljerørledningene som går gjennom republikken. Videre kan det ha vært slik at Russland fryktet at løsrivelsen av Tsjetsjenia kunne utløse en dominoeffekt, slik at staten Russland ville lide samme skjebne som Sovjetunionen. Sist, men ikke minst, er det mye som taler for at konflikten fikk et voldelig utfall som følge av det dårlige personlige forholdet mellom Jeltsin og Dudajev.

President Maskhadov, valgt i 1997, klarte ikke å bygge opp en moderat tsjetsjensk stat. I 1999 ble det krig igjen. For å skape legitimitet til den nye krigen gikk man til det skritt å fremstille tsjetsjenerne som terrorister og banditter. President Putin ville vise at han var i stand til å gjenopprette ro og orden. Tsjetsjenia ble Putins viktigste valgkampsak. Fiendebildet skapte ikke bare stor oppslutning i den russiske befolkningen om krigen, men har også gjort det umulig å sette seg til forhandlingsbordet, så langt.

Kriminaliseringen av en hel folkegruppe har legitimert en særdeles brutal krigføring, hvor utstrakt bruk av tortur og utenomrettslige henrettelser har vært en del av repertoaret.

Den uforsonlige russiske politikken har også fått sitt motstykke på tsjetsjensk side. Bruken av kvinnelige selvmordsbombere er en kampmetode som vitner om desperasjon. Forholdet mellom Tsjetsjenia og Russland er en hengemyr av voldelige konfrontasjoner.

Som utenriksministeren har gjort rede for i dag, er Norge allerede engasjert i Tsjetsjenia med humanitær hjelp. Norge bør imidlertid også bruke alle relevante internasjonale fora for å trekke frem den tsjetsjenske krisen, slik at den ikke overskygges av de andre store internasjonale krisene.

Norge bør holde oppmerksomheten rettet mot det tsjetsjenske folk og minne verden om det totale fravær av menneskelige rettigheter i dette landet. Hvis det tsjetsjenske folket glemmes, er det fare for at de helt forsvinner. Det må Norge ikke tillate.

Christopher Stensaker (FrP): Interpellasjonen fra representanten Bjørn Jacobsen tar opp viktige problemstillinger når det gjelder vold, kriminalitet og menneskerettigheter.

I dette tilfellet gjelder det Tsjetsjenia, ett av Russlands 32 etniske, selvstyrte områder. Dette området på 10 000 km2, med ca. 800 000 innbyggere, og som ligger i Russland, på nordsiden av Kaukasus, har siden oppløsningen av Sovjetunionen vært i konflikt med føderasjonen, med ønske om løsrivelse og selvstendighet. Det mest dramatiske ble den blodige krigen fra 1994 til 1996, som igjen blusset opp i 1999. Denne krigen er etter min mening ennå ikke avsluttet og har ført til de forhold som interpellasjonen omtaler.

Å fordele skyld er ikke enkelt, da det er brudd på menneskerettigheter på begge sider. Det som ikke kan aksepteres, er vold, kriminalitet og terror – for å oppnå det man ønsker. Det gjelder ikke bare dette området, men også mange andre områder i verden. Her er man ved sakens kjerne. Terror begynner å bli måten enkelte tror konflikter kan løses på. Norge må si klart fra at vi tar avstand fra alle overgrep mot uskyldige mennesker. Selv om det er behagelig å stikke hodet i sanden og håpe på at ting går over, har man et ansvar for å påpeke overgrep og bidra til at konflikter løses med fredelige midler. Det gjelder selvsagt begge parter, og en god og varig løsning kan bare oppnås over forhandlingsbordet der man er villig til å ta og gi. Når man er enig om en fredelig løsning, er tiden kommet til at begge parter går sammen om å bekjempe terror og kriminalitet, til beste for alle impliserte.

Mitt håp er at den sørgelige situasjonen i Tsjetsjenia snart tar slutt, og at vi som står utenfor konflikten, bidrar til at så skjer. Her kan Norge bidra ved å lytte til begge parter, ta opp problemet i egnede diplomatiske fora og tilby, eventuelt, megling og hjelp. Dette gjelder ikke bare Tsjetsjenia, men også mange andre land der indre konflikter pågår. Terror, vold, kriminalitet og brudd på menneskerettigheter kan aldri aksepteres.

Jon Lilletun (KrF): I vår eigen verdsdel, Europa, er det altså slik at mange menneske kvar månad berre forsvinn. Dei vert bortførte. Heilt grunnleggjande basale menneskerettar vert krenkte gjennom tortur og tilfeldig fengsling. For mange er tryggleik i kvardagen ein fjern draum.

Interpellanten tek opp ei viktig sak. Ein må ikkje la vere å ta opp slike saker, ein må ha debattar som viser klart at det norske storting følgjer med og har klare meiningar om dei brota som interpellasjonen handlar om. Det er òg viktig at vi har fått eit så godt og klart svar som vi har fått frå utanriksministeren om Noregs syn på realitetane i denne saka. Sjølvsagt er dette ei russisk sak, som må løysast innanfor den ramma, men det er òg nødvendig å peike på kva som må takast vare på.

Som utanriksministeren sa: Russland har ein legitim rett til å kjempe mot terrorverksemd. Men kampen mot terror må ikkje verte eit dekke for å setje til side grunnleggjande menneskerettar. Vi kan ikkje late att auga for at russiske militære og andre grupper faktisk nesten utan risiko for straff kan utføre slike overgrep i Tsjetsjenia. Realiteten i Tsjetsjenia er at den væpna konflikten går vidare.

Eg har hatt gleda av å møte den politiske journalisten Anna Politkovskaja, som har arbeidd med å dokumentere det som skjer i Tsjetsjenia. Det ho hadde å fortelje, det ho kunne dokumentere, gjorde eit sterkt inntrykk. Det er viktig at ho får oppbakking til å forsetje arbeidet sitt, og det er viktig at vi har kontakt med NGO-ar og grupper i Tsjetsjenia som arbeider for å betre situasjonen. Det hjelper at Europa følgjer med. Vi må vise russiske myndigheiter at den europeiske familien ikkje har gløymt situasjonen der, og at det har ein konsekvens å forsetje som no.

Parlamentarikarforsamlinga i Europarådet vedtok i april 2003 ein sterkt formulert resolusjon. Her vert det peika på det at dei russiske styresmaktene ikkje gjer stort når det gjeld å gje borgarane vern mot brot på menneskerettane. Vidare vert det peika på at klimaet med straff-fridom er hovudårsaka til at overgrep frå russiske og tsjetsjenske styrkar førekjem.

Eg er glad for at interpellasjonen kom opp, for at det kom eit godt svar frå utanriksministeren, og for at salen her tydeleg seier frå om korleis ein ser på situasjonen.

Bjørn Jacobsen (SV): Eg er glad for dei bidraga som har komme i denne debatten, og eg slår meg iallfall førebels til ro med at Regjeringa seier at dei skal ta opp Tsjetsjenia multilateralt, anten det er i FN, OSSE eller i Europarådet. Så får vi sjå kor konkret dette kan bli på sikt.

Eg sa i mitt innlegg at det bør vere ei multilateral løysing på dette. Men vi skal heller ikkje sjå bort frå at vi bilateralt kan finne på å irritere russarane litt med dette. Vi er i god kontakt med russarane, vi har mange saker vi diskuterer med russarane, og då går det også an å nemne denne saka. Eg trur folk flest i Noreg er veldig opprørde og sjokkerte over det som skjer i Tsjetsjenia, og då vil det ikkje skade om både utanriksministeren og andre tek dette opp i bilaterale samtaler når vi møter russarane.

Heilt til slutt vil eg seie at vi ikkje skal gløyme at dette også er ein krig blant mange krigar som føregår i skuggen av den store krigen mot terrorisme. Vi skal også ha i mente at stormaktene, Russland eller Kina eller kven det måtte vere, ikkje skal få lov til å halde på i sine bakgardar med slike såkalla småkrigar. Ein må ikkje – viss ein gjev aksept til USA si krigføring på andre område – legitimere små krigar i høve til dei store som føregår. Det bør vi også ha i mente.

Utenriksminister Jan Petersen: Det er ikke så mye å legge til etter denne debatten, kanskje bare et par bemerkninger for ordens skyld.

Det ene er den viktige understrekingen av at dette er en konflikt med, som alle andre slike konflikter, ganske mange forskjellige fasetter. En av de ubehagelige fasettene ved denne konflikten er jo nettopp bruk av terrorisme. Jeg håper Jacobsens innlegg ikke er å forstå på annen måte enn at det er noe det må tas skarpt avstand fra uansett. Det er ikke et legitimt virkemiddel, men det regner jeg med at vi alle sammen er enige om.

Når det gjelder det andre som ble sagt – jeg tror det var begrepet «multilateral løsning» – må løsningen være innenfor rammen av den russiske føderasjon, dvs. at det ikke blir reist spørsmål om landets territorielle integritet. Det det vel er spørsmål om, er hvilke kanaler vi skal bruke for å påvirke, for å få frem en løsning på denne konflikten som de forskjellige aktørene kan leve med. Der er jeg enig i at kanalene må være bilaterale, men at det også i bredere fora vil være av betydning å ta opp saken, slik som jeg nevnte i mitt svar.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.