Lena Jensen (SV) [12:47:47]: Det er et politisk ansvar å fordele innflytelse og makt i samfunnet. Hvordan en fordeler makt og innflytelse og hvem som er deltakere i politiske prosesser før og når en beslutning tas, er avgjørende for å kunne opprettholde et demokrati. For å kunne skape tillit, lojalitet og forståelse for en beslutning er det viktig å ha en bred forankring, og at allmennheten føler at alle aspekter i en sak kommer fram.

I et skriftlig svar på et spørsmål fra undertegnede skriver statsråd Meyer:

«Styrer, råd og utvalg er viktige elementer i statsforvaltningen. De bidrar til å supplere og styrke kompetansen i forvaltningen, avlaste forvaltningen for oppgaver og skape bedre rollefordeling, samt å få fram og avveie ulike gruppers syn og interesser. Sammensetningen skal gjenspeile behovet for faglig kompetanse, ekspertise og for representativitet der det er relevant. Omfanget og sammensetningen av styrer, råd og utvalg må ses i sammenheng med behovet for en effektiv og smidig statlig forvaltning.»

Dette er jeg enig i. Offentlige utvalg, styrer og råd er viktige premissleverandører for både regjering og storting. Utvalgene er viktige politiske arenaer. Her legges mye av grunnlaget for den politiske utformingen av forslag Regjeringen legger fram, og som Stortinget behandler og vedtar. Derfor mener jeg at det er nødvendig å ha en god og bred representasjon både geografisk og kjønns- og aldersmessig. Det handler om å ta i bruk ressurser fra hele landet, sette sammen folk med ulik bakgrunn, alder og kjønn og med erfaringer fra ulike miljøer. Dette bør også inkludere representanter for etniske minoriteter i Norge. Sammensetningen skaper dynamikk. Mangfold av meninger gir et bedre resultat. En bred representasjon er fornuftig, og det tjener landet og framtiden på alle måter!

I dag er det et sted mellom 500 og 600 utvalg, styrer og råd. Om lag 6 000 personer har verv. Det er en sterk skeivfordeling både når det gjelder geografisk spredning, kjønn og alder på personene som blir utnevnt av Regjeringen til statlige utvalg, styrer og råd. Den største andelen personer er bosatt i Oslo-området. Tallene viser at Oslo og Akershus har om lag 43 pst. av medlemmene i statlige styrer, råd og utvalg, mens det er 23 pst. av befolkningen som bor i regionen.

Selv om det er en akseptabel andel kvinner i slike organer, om lag 42 pst., er det imidlertid stor variasjon mellom departementene. Forsvarsdepartementet har lavest kvinneandel, og Barne- og Familiedepartementet har om lag 50 pst. Bare drøyt av disse styrene ledes av kvinner, og halvparten av nestlederne er menn. I svar til meg på et skriftlig spørsmål sier statsråden:

«Det er … ønskelig å øke kvinneandelen i ledende posisjoner i styrer, råd og utvalg.»

Dessuten er gjennomsnittsalderen veldig høy, og det er stort rom for og en nødvendighet å få unge i disse styrene.

Dette er tall som viser at vi har en lang vei å gå.

Min utfordring er da: Med hvilke virkemidler og når skal målsettingen nås?

I St.meld. nr. 15 for 2002-2003 har Regjeringen presentert noen mål for den kommende fireårsperioden, hvor det heter:

• «1. Regjeringa har som mål at det skal vere minst 40 pst. representasjon av kvart kjønn i statlege utval, styre og råd. Dette skal gjelde for alle departementsområde. Regjeringa har som mål å auke kvinnedelen i leiarposisjonar i statlege utval, styre og råd i fireårsperioden.

• 2. Regjeringa har som mål å betre den geografiske spreiinga i rekrutteringa til statlege utval, styre og råd, og elles styrke rekrutteringa frå dei yngre aldersgruppene.

• 3. Regjeringa vil vere med på å sikre at personar med innvandrarbakgrunn også blir rekrutterte».

Jeg konstaterer at det etter tre år fortsatt er lang vei igjen før disse målene er nådd.

Statsråden sier i sitt skriftlig svar til meg:

«Siden mange statlige institusjoner, bl.a. forskningsinstitusjoner og private organisasjoner, er lokalisert til Oslo-regionen, er det naturlig at mange medlemmer av styrer, råd og utvalg også er bosatt i det sentrale østlandsområdet.»

Jeg mener at dette ikke er et godt argument for en skeivfordeling av verv. Det er muligens et argument for å få fortgang i utflyttingen av statlig administrasjon og statlige arbeidsplasser, men ikke for rekruttering til styrer, utvalg og råd.

Arbeids- og administrasjonsdepartementet har gitt Statskonsult i oppdrag å lage en veiledning for oppnevning og bruk av styrer, råd og utvalg hvor målene i stortingsmeldingen vil bli presisert. Veiledningen vil være rettet mot departementene. Hensikten er bl.a. å påvirke sammensetningen av styrer, råd og utvalg i ønsket retning. Dette er bra, en veiledning er et stykke på vei, men dette gir ingen klare og konsise mål. Kanskje er det på tide å vurdere et pålegg i en overgangsperiode, slik det er gjort i forhold til styrer i private bedrifter.

Som jeg sa tidligere, har lite skjedd. Det trengs politisk vilje. Vettet er jevnt fordelt over hele landet! Jeg tror at en slik skeivfordeling fører til at fokuset blir lagt mer på Oslo og det indre østland enn det som er absolutt nødvendig.

Men det som jeg sterkest vil beklage, er at vi sløser bort mye ressurser, vi sløser bort en unik kompetanse som vi har. Som vi vet, har personer fra ulike ståsteder ulik kompetanse og ulik referanseramme. Det igjen vil føre til ulike perspektiver og løsninger på ting. En slik skeivfordeling av statlige verv som vi har i dag, er med på å innsnevre synet på landet vårt, kompetansen vår og ressursene våre.

Jeg mener alvorlig at endringene i statlig oppnevnte råd går for tregt. Det er nødvendig å ha politisk fokus på dette – som Regjeringen har – men handling er nøkkelen, og den nøkkelen er vi nødt til å bruke.

La meg ta et eksempel, nemlig telemedisin. Det ville aldri ha blitt utviklet om en ikke kjente behovet for dette, om man ikke hadde opplevd de lange reiseavstandene og hvor dyrt det er å reise mellom stedene og flytte på personer. Telemedisin var et resultat av at leger i Finnmark tok i bruk video for å filme pasientene sine, og det igjen har ført til en satsing på telemedisin.

For å skape en rettferdig representasjon er det nødvendig å iverksette sterke styringsmekanismer som pålegger en sterkere regional og kjønns- og aldersmessig balanse ved utnevningen. Jeg mener at den offentlige styresammensetningen er beklagelig, ut fra at store deler av landet og befolkningen er underrepresentert, og jeg tror at dette har stor innvirkning på de beslutninger både Regjeringen og Stortinget fatter. Derfor krever SV både handling og klare mål, på kort og på lang sikt. Det trengs en bevisstgjøring, en klar strategi og et klart mål.

Jeg vil i dag utfordre statsråden: Regjeringen har presisert at det er et mål å endre denne skeivfordelingen, men lite har skjedd. Mener statsråden at den sterke underrepresentasjonen av enkelte grupper skaper en skeivhet i den nasjonale politikken, og hvilke konkrete tiltak vil statsråden iverksette?

Statsråd Morten Andreas Meyer [12:55:49]: Styrer, råd og utvalg, gjerne kalt kollegiale organer, er viktige elementer i statsforvaltningen vår. Bruken av slike organer har lange historiske tradisjoner, men det store antall permanente råd og utvalg i forvaltningen og interesserepresentasjonen i disse organene er av relativt ny dato.

De kollegiale organene er en viktig ressurs innenfor forvaltningen, en ressurs Regjeringen ønsker å videreutvikle. De bidrar til å supplere og styrke kompetansen i forvaltningen, avlaste den for oppgaver og skape en bedre rollefordeling. Kollegiale organer er med på å garantere grundige og allsidige overveielser ved at de trekker inn folk utenfra med særlig faglig kunnskap eller praktisk erfaring. De bidrar også til å opprettholde samarbeid på tvers av fagskiller og yrkesgrenser. Samtidig er de nyttige for å få fram og avveie ulike gruppers syn og interesser. Kollegiale organer utgjør dermed et viktig demokratisk element i forvaltningen, også ved at de sikrer innsyn i det offentliges virksomhet. På den annen side kan partssammensatte organer bidra til å forsinke avgjørelsesprosessene og føre til kompromisspregede vedtak.

Kollegiale organer er svært forskjelligartede virksomheter med et meget vidt spenn av oppgaver. De kan være styrer for statlig forretningsvirksomhet eller institusjoner, de kan ha utredningsoppgaver, eller de kan være klagenemnder. Kollegiale organer kan deles inn i følgende kategorier:

• domstolslignende organer

• organer med ansvar for regulering, bevilgning og fordeling

• organer med ansvar for interessefremming og informasjonsspredning

• fag- og ekspertråd, kontakt- og samarbeidsutvalg

• permanente råd og utvalg med utredningsoppgaver

• permanente kommisjoner med granskningsoppgaver

Staten rekrutterer årlig medlemmer til et stort antall styrer, råd og utvalg. I 2002 var det i alt registrert ca. 5 500 medlemmer i nærmere 450 kollegiale organer. Omfanget og sammensetningen av styrer, råd og utvalg må ses i sammenheng med behovet for en effektiv og smidig statlig forvaltning.

Det har gjennom mange år vært arbeidet med å redusere antallet kollegiale organer og gi dem en sammensetning og størrelse i samsvar med de behovene de skal dekke. Fra 2001 til 2002 ble antallet organer redusert med 18 pst., fra 533 i 2001 til 437 i 2002. Det er positivt, og det er med på å innfri Regjeringens ønske om å få ned antall styrer, råd og utvalg som et ledd i det moderniserings- og effektiviseringsarbeidet den har høyt oppe på sin dagsorden.

Regjeringen la i 2002 fram St.meld. nr. 15 for 2002-2003 Statlege utval, styre og råd mv. 1. januar–31. desember 2001. Et av målene for inneværende fireårsperiode var å øke kvinneandelen. Andre mål var å bedre den geografiske spredningen og å gjøre alderssammensetningen i kollegiale organer mer lik aldersfordelingen i befolkningen. Selv om det i dag er en akseptabel andel kvinner i disse kollegiale organene, ca. 42 pst., er det dessverre bare drøyt en fjerdedel av dem som ledes av kvinner. Regjeringen ønsker derfor å øke kvinneandelen når det gjelder ledende posisjoner. Regjeringen har gitt klart uttrykk for at vi ønsker flere kvinner i styrene i næringslivet, og tilsvarende krav setter vi til de styrer, råd og utvalg departementene selv oppnevner.

Når det gjelder geografisk spredning av medlemmene, er det slik at en stor andel av de kollegiale organene er lokalisert i Oslo/Akershus-området. Det bidrar til at det sentrale østlandsområdet blir overrepresentert i forhold til befolkningsandelen. Oslo og Akershus har 43 pst. av medlemmene, men bare 22 pst. av befolkningsmengden. Trøndelag og Nord-Norge, representantens egen region, har 18 pst. av medlemmene og 19 pst. av befolkningen. Sør- og Vestlandet er underrepresentert i kollegiale organer, med 18 pst. av medlemmene og 32 pst. av befolkningen. Østlandet for øvrig er også underrepresentert, med 27 pst. av befolkningen, men bare 13 pst. av medlemmene i de kollegiale organene.

Jeg vil understreke at det kan reises spørsmål om hvilke kvalifikasjoner man faktisk skal ha for å være vestlending eller nordlending. Det er jo ikke slik at identitet og forståelse for egen landsdel og egen regions utfordringer stopper opp når man flytter på seg. Vi lever i en stadig mer åpen verden. Jeg advarer mot å tro at adresse alene skulle være en kvalifikasjon ikke bare for å være en god representant i de kollegiale organer vi snakker om, men også representant for den interessen, interessegruppen eller regionen man skal ivareta. Jeg vil anta at flere enn meg under et opphold i Oslo mestrer å ivareta engasjement, interesse, forståelse og kunnskap om den regionen man faktisk kommer fra.

De kravene som bør stilles til medlemmer av de forskjellige styrer, råd og utvalg, vil variere alt etter hvilke oppgaver organene har. Sammensetningen av de kollegiale organene må gjenspeile behovet for faglig kompetanse og ekspertise, i tillegg til representativitet, når det er relevant.

I mange tilfeller skal medlemmer i kollegiale organer først og fremst representere en organisasjon, institusjon eller gruppe, slik som i partssammensatte utvalg. Her vil det være naturlig å vektlegge bredest mulig representasjon. Men mange styrer, råd og utvalg bærer preg av å være rene ekspertorganer, hvor hensikten er å samle spisskompetansen innenfor bestemte fagfelt. Det betyr at det i mange tilfeller primært vil være behov for å rekruttere personer med en spesifikk faglig kompetanse. Dette gjelder f.eks. beregningsutvalg, ulykkeskommisjoner og forskningstekniske utvalg og også styrer for mange statlige selskaper. Det er også aktuelt å bruke folk fra andre land for å fylle disse postene, slik man i enkelte tilfeller har valgt i høyskolestyrer. I slike tilfeller bør en ikke sette et strengt krav om representativitet, fordi rekrutteringsgrunnlaget er så smalt. Regjeringen ønsker en god geografisk og aldersmessig spredning når det gjelder rekrutteringen til statlige styrer, råd og utvalg, og har fulgt opp dette ved utnevnelser. Ikke minst er det viktig å trekke veksler på den kompetansen som finnes innenfor bl.a. næringsliv og forskningsmiljøer landet rundt.

Som et ledd i dette arbeidet tar Regjeringen i løpet av året sikte på å lage en veileder for oppnevning og bruk av styrer, råd og utvalg. Hensikten er bl.a. å få en mer balansert sammensetning og å tydeliggjøre Regjeringens målsettinger overfor de instanser som oppnevner.

Når det gjelder det konkrete spørsmålet om jeg mener den sterke underrepresentasjonen av enkelte grupper skaper skjevhet i den nasjonale politikken, mener jeg at så ikke er tilfellet. Som nevnt er mange av de organene vi her snakker om, nedsatt for å gi forvaltningen og politiske organer gjennomtenkte, faglige råd, ofte på ganske spesialiserte områder.

Skal de politiske organene som tar beslutningene, få gode beslutningsgrunnlag, er det viktig at en først og fremst søker etter de mest kompetente personene, uavhengig av andre faktorer. Men det er viktig å tilstrebe tilstrekkelig bredde, ikke minst faglig, i råd og utvalg, slik at ulike argumenter og hensyn kommer fram. Når beslutningsgrunnlaget holder høy kvalitet, legger en også det beste grunnlaget for de beslutningene som senere skal tas av politiske organer.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Lena Jensen (SV) [13:04:49]: Jeg fulgte godt med mens statsråden kom med sitt svar. Jeg hørte ingen gode argumenter for denne skeivfordelingen. Jeg ser kun argumenter for å gjøre noe med den skeivfordelingen som eksisterer i dag. Når det er slik at 50 pst. av dem som sitter i råd og utvalg, kommer fra Oslo/Akershus-området, er dette en kraftig skjevfordeling.

Statsråden og jeg er enige om at råd og utvalg er viktige premissleverandører for den politikken vi fører. Det sa statsråden i sitt innlegg. Og for en statsråd som i den forrige saken bedyret at han ønsket «mer lokaldemokrati og ikke mindre», må dette være et av de aller viktigste grepene å ta: å sørge for at offentlig oppnevnte styrer og utvalg får en bred representasjon både geografisk, aldersmessig og kjønnsmessig.

Jeg er helt enig i det statsråden sier, at bostedsadresse ikke skal være et godkjenningsstempel. Men da vil jeg på nytt utfordre statsråden: Er det slik at kompetansen er jevnt fordelt over landet? Er det slik at vi har gode miljøer og gode institusjoner over hele Norge som burde vært tatt i bruk?

Og når statsråden også har sagt at han har som mål å få en bredere representasjon: Betyr ikke dette at utvalgenes rolle og hvor man kommer fra, har en betydning?

Statsråd Morten Andreas Meyer [13:06:53]: Jeg understreket i mitt innlegg nå og har sagt også fra denne talerstol i andre innlegg at det å ha styrer, råd og utvalg som bredt speiler Norges land, er viktig i seg selv. Samtidig er det nødvendig å understreke at vi ikke rent sjelden nedsetter råd, utvalg og styrer som har en stor faglig utfordring, og hvor kompetansemiljøene vi kan hente disse menneskene fra, er ganske begrenset. Jeg kan nevne ett eksempel, siden vi var inne på lokaldemokrati i denne debatten. Når Regjeringen nedsetter et utvalg som skal vurdere endringer i kommuneøkonomisystemet, altså i inntektssystemet for norske kommuner, er det slik at vi har et begrenset antall miljøer vi kan hente den kompetansen fra. Det vil jo nødvendigvis være slik at denne kompetansen i særlig grad vil være konsentrert om noen få store universitetsbyer i Norge. Slik er det, og det må vi altså ta hensyn til.

Jeg understreker videre at når representasjonen fra Oslo og Akershus blir slik den blir, er det et resultat av at vi faktisk har valgt denne byen som hovedstad, og det er her statsadministrasjonen i særlig grad har sitt sete. Men det er jo fortsatt ikke slik – og jeg understreker hva jeg sa i mitt forrige innlegg – at det å være vestlandsk innebærer at man må gå i bunad og snakke sognedialekt. Jeg vil anta at mange vestlendinger godt bosatt i Oslo er fullt ut i stand til å representere kultur, forståelse av problemstillinger og lokal identitet selv om bostedsadressen i kortere eller lengre tid ligger utenfor det området der de kanskje strengt tatt geografisk hører hjemme. I mine øyne må vi utvise en viss grad av forsiktighet, slik at vi ikke ødelegger hensikten med disse kollegiale organene, nemlig å gi de rådene som fører fram til de beste politiske beslutningene.

Torny Pedersen (A) [13:09:46]: Denne interpellasjonen har et viktig innhold når det gjelder både å bruke hele befolkningen og å ta hele landet i bruk.

Det er ikke lenge siden vi hadde en interpellasjon som dreide seg om kvinnelige toppledere i staten. Det er heller ikke lenge siden vi hadde en sak i familie-, kultur- og administrasjonskomiteen om lovfesting av minst 40 pst. kvinnelig representasjon i allmennaksjeselskap.

Under behandlingen i komiteen fikk ikke Arbeiderpartiet flertall for å lovfeste dette fra 1. januar 2004, da flertallet ønsket å vente og se dette an til høsten 2005. Slik som situasjonen er i dag, vil jeg tro at også statsråden ser at det hadde vært viktig å lovfeste dette så fort som mulig. Vi hadde ca. 8 pst. kvinnelig representasjon da vi holdt på med behandlingen av saken, og vi er ikke kommet lenger i dag enn til 11 pst. Hvordan mener da statsråden at Regjeringen skal greie å oppfylle lovnaden til statsråd Gabrielsen om 30 pst. representasjon i allmennaksjeselskap i 2005?

Vi har en maktelite av menn i samfunnet i dag. Verstingen er Forsvaret, med veldig få kvinner i ledelsen. Lederne i næringslivet er representert med 96 pst. menn, i Kirken er det 94 pst. menn, og i politi og justisvesen er det 93 pst. menn. Dette er mange offentlige arbeidsplasser. Hvordan vil statsråden rydde opp i eget reir, som det heter?

Det går for sakte med likestillingsarbeidet når tre av fire norske aksjeselskap ikke har en eneste kvinne i styret. Fortsetter dette, vil vi komme til 2040 før vi har bekledd styrerommene med nok kvinner. Kanskje har vi også til da fått en jevnere aldersfordeling?

Dessverre er det riktig at fordelingen av oppnevnte representanter til offentlige styrer og utvalg er geografisk skjev. Nord-Norge har slitt med dette i en årrekke, og faktisk har vi hørt at de geografiske avstandene er for store. Det medfører for store reiseutgifter å trekke med folk fra Nord-Norge. Vi har ikke lov til å stenge nesten halvparten av befolkningen ute på grunn av kjønn, og vi har ikke lov til å stenge deler av Norges befolkning ute på grunn av geografiske avstander.

Jeg håper at statsråden tar med seg alt som er sagt til nå i denne interpellasjonen, og også det som videre blir sagt, og tar i bruk de redskapene og ressursene vi vet vi har. Hele Norge består av kloke kvinner og menn.

Sonja Irene Sjøli (H) [13:13:26]: Det er et viktig mål for Høyre og for Regjeringen å øke kvinners deltakelse i besluttende organer og i ledelsen både i offentlig sektor og i næringslivet. To andre mål er å bedre den geografiske spredningen og å gjøre alderssammensetningen mer lik aldersfordelingen i samfunnet ellers.

Det er et viktig demokratisk prinsipp at begge kjønn er godt representert i de organer der beslutninger tas, og også i de organer hvor beslutningsgrunnlaget legges. Jeg er overbevist om at en jevn kjønnsbalanse vil bidra til økt kunnskap og et bredere erfaringsgrunnlag i dette arbeidet. I et moderne, likestilt samfunn skal begge kjønn ha like muligheter til å bidra, og det er selvsagt nok kvalifiserte personer av begge kjønn – og jeg vil understreke spesielt kvinner – for å kunne delta i dette arbeidet.

Som statsråden understreket i sitt innlegg, er kollegiale organer viktige elementer i statsforvaltningen, og jeg er tilfreds med at han også klart understreket at Regjeringen ønsker å videreutvikle denne ressursen. Sammensetningen av ulike styrer, råd og utvalg må gjenspeile behovet for faglig kompetanse og ekspertise som det til enhver tid er behov for, i tillegg til en geografisk fordeling. Mange av disse organene er rene ekspertorganer, som statsråden var inne på, hvor det nettopp er spisskompetansen som er viktig.

Jeg deler ikke interpellantens ønske om å kvotere inn folk fra distriktene, slik det framgikk av et TV 2-oppslag i dag tidlig. Det må være kunnskap, kompetanse og erfaring innenfor det aktuelle området som må være det avgjørende, ikke hvor folk bor. Det finnes andre virkemidler enn kvotering for å få den nødvendige geografiske representasjon. Og når det gjelder alderssammensetning, er det viktig å få en god spredning. Begrunnelsen er så opplagt at det ikke er nødvendig å argumentere ytterligere for det.

Derfor synes jeg det er svært positivt at Regjeringen, slik statsråden varslet, vil lage en veileder for oppnevning av styrer, råd og utvalg, og gjennom det sikre en mer balansert sammensetning når det gjelder geografi, kjønn og alder. For å få gode beslutningsgrunnlag er jeg enig i at det er viktig at en først og fremst søker etter de mest kompetente personene, uavhengig av alder, kjønn eller hvor de måtte bo i landet.

Avslutningsvis vil jeg si meg svært tilfreds med at statsråden nå vil intensivere arbeidet med ulike tiltak som kan bidra til at flere kvinner får lederposisjoner i styrer, råd og utvalg. Det er nødvendig å skape en tilstrekkelig bredde, slik at ulike argumenter og ulike hensyn kommer godt nok fram, noe som vil være med på å gi et godt og tilstrekkelig beslutningsgrunnlag for politiske vedtak.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [13:16:33]: Denne interpellasjonen er et eksempel på hvordan det er å gå baklengs inn i en problemstilling. Det viktige ved utvelgelse av personer til statlige styrer, råd og utvalg bør være hvor dyktige folk er, ikke hvor de bor, hvor gamle de er, eller om de går i skjørt.

Jeg er skikkelig lei av alt kvoteringsmaset. La meg ta et eksempel med utgangspunkt i kjønnskvoteringen. Det hevdes gang på gang at likestilling kun kan oppnås ved kvotering. Dette forstår jeg ingenting av. Det har sikkert sammenheng med at jeg er oppvokst med en yrkesaktiv mor i en ledende stilling. Hun ble ikke kvotert inn eller hadde spesiell støtte eller beskyttelsestiltak. Hun var enkelt og greit så dyktig at hun fikk den jobben hun ville ha. Nå var hun kanskje ikke typisk for 1970-tallet, men det finnes faktisk en overvekt av kvinner i ledende stillinger i dagens Norge som har kommet til disse posisjonene uten kvotering og særtiltak. Jeg har selv flere kvinnelige venner som er bedriftsledere, uten kvotering og uten å ha blitt sydd puter under armene på ved særtiltak. Hvorfor skulle de trenge det? De er jo dyktige.

Jeg tror det er her kjernen ligger. De folkene vi trenger i statlige råd, utvalg, bedriftsstyrer og i politikken, er de som er villige til å ta ansvar, de som har en utdanning og kompetanse, som er dyktige og vil stå på, enten man er mann eller kvinne, fra Finnmark eller Rogaland, er same, innvandrer eller etnisk norsk, ung eller gammel.

Jeg kan ikke fri meg for å bemerke at i SVs gruppe er det svært få eldre mennesker. Hvis man er så ivrig på dette med kvotering, burde man kanskje begynne i sin egen stortingsgruppe og kvotere inn noen eldre mennesker. Det ville sikkert vært en styrke for dette partiet.

Hvis det er så at denne interpellasjonen i hovedsak handler om kjønn kanskje mer enn alder og bosted, kunne det også være fristende å påpeke at kvinner i dag er i flertall ved våre universiteter og høgskoler. Dette vil avstedkomme at de om 10–15 år har minst halvparten av lederposisjonene i samfunnet, hvilket de også bør ha. Kvotering er derfor unødvendig.

Olav Gunnar Ballo (SV) [13:19:26]: Jeg opplever det temaet som interpellanten tar opp, som svært viktig. Det følger en lang historisk tradisjon. Kampen for ulike gruppers rettigheter har vært en kamp som ikke har ført fram uten videre, men nettopp gjennom at man aktivt har måttet gå inn på ulike områder. Representanten Knudsen fra Fremskrittspartiet argumenter her som om ting kommer rekende på en fjøl, og at hvis man bare har dyktige nok mennesker, skaper man et samfunn med likeverdighet, der alle får de samme rettighetene. Men slik er det jo ikke. Vi må ikke glemme at før 1914 hadde kvinner i Norge ikke stemmerett. Vi må ikke glemme at det har vært nasjonalforsamlinger her tidligere der kvinner ikke var representert i det hele tatt. Vi må ikke glemme at for å oppnå også det som f.eks. representanten Knudsen var opptatt av, nemlig representasjon av eldre, er man avhengig av å sette inn tiltak, eksempelvis eldreråd, for å oppnå slik representasjonen.

Når man beskriver begrepet kompetanse – og det la jeg merke til at Sonja Sjøli gjorde – som om det er noe som er uavhengig av alder, kjønn eller geografi, så overrasker det meg. Jeg skjønner at det er stor forskjell på Høyre og Fremskrittspartiet når det gjelder holdningen til disse spørsmål. Men kompetanse er jo også ofte knyttet nettopp til kjønn eller alder. Det er helt åpenbart at jeg som mann på en rekke områder vil mangle den nødvendige innsikten som kvinner vil ha i kraft av at de er kvinner. Og selv om jeg er aldri så mye opptatt av å ivareta respekten for kvinner, ser jeg også som mann at skal man ivareta det perspektivet, er det nødvendig å finne plass til en mer lik sammensetning av kvinner og menn. Og fordi veldig mye av representasjonen i styrer, råd og utvalg handler om makt, vil kvinner oppleve at de støter på menn som vil ha den makten de selv også søker. Og hvis man da ikke har et regjeringsorgan eller et storting som tilrettelegger for å utligne for den makten menn ofte har hatt, som går på bekostning av kvinner, vil det ta veldig lang tid før den utligningen skjer.

Det som har vært positivt, er å se at det faktisk har vært krefter i Regjeringen, slik som Ansgar Gabrielsen, som på et tidspunkt har tatt til orde for at man må finne ordninger for å utjevne forskjellene. Man skulle tro at nettopp fordi enkelte har tatt til orde for dette, burde man ønske denne type interpellasjon velkommen som et ledd i disse tiltakene. Derfor er jeg kanskje litt overrasket over hvor negativt Høyre virker når SV tar til orde bl.a. for å støtte næringsministerens tilnærming her.

Jeg tror også at det å komme fra distriktene i seg selv gir en type kompetanse man ikke har hvis man bor sentralt, f.eks. i østlandsområdet. Det betyr jo ikke at man alltid har rett, men sørger man ikke for en sammensetning der disse også er representert, vil det være aspekter som trekker i andre retninger, fordi de synspunktene ikke kommer fram. La oss ikke gjøre det vanskeligere enn det er.

Ola T. Lånke (KrF) [13:22:33]: Det er viktig å holde trykket oppe når det gjelder å få bukt med skjevfordelingen i lederposisjonene i samfunnet. Interpellasjoner som denne fra Lena Jensen er derfor viktige. Jeg har bare lyst til å understreke i forbindelse med det representanten Gunnar Ballo etterlyste, at jeg synes det er positivt at vi har fått en slik interpellasjon. Selv reiste jeg nylig på vegne av Kristelig Folkeparti en interpellasjon hvor temaet var kvinneandelen i statlige topplederstillinger.

Nå har Lena Jensen valgt et videre perspektiv for sitt spørsmål, noe som også krever et nyansert og mer omfattende svar, og det har vi også fått fra statsråd Meyer. Kristelig Folkeparti er enig i at det må tas sterke styringsmekanismer i bruk for å sikre en bedre fordeling, enten det gjelder kjønn, alder eller geografisk spredning.

Jeg merket meg imidlertid at Lena Jensen i interpellasjonsteksten bruker uttrykket «å skape en rettferdig representasjon». Jeg tror dette kanskje ikke så mye handler om rettferdighet som om demokrati og det å sikre et bredest mulig utvalg fra hele befolkningen når ulike styrer og råd skal settes sammen. På generelt grunnlag er det ikke tvil om at vi får den beste sammensetningen der vi har et bredt tilfang av kandidater av begge kjønn fra ulike aldersgrupper og ulike landsdeler, og vi kan også ta med etniske minoriteter. Skal vi kunne få representativt sammensatte styrende organer som tar representative avgjørelser, må også utgangspunktet være representativt, kort og godt.

Lenge nok har vi godtatt en politikk der menn i sin såkalte beste alder, aller helst fra det sentrale østland, har vært rekrutteringsgrunnlag for ledende organer i Norge. Tiden er overmoden for en utvidelse i forhold til dette perspektivet.

Årsakene til skjevfordelingen er nok flere. Det meste som har vært sagt om dette, har dreid seg om likestilling mellom kjønnene. Forleden kunne vi imidlertid lese i Ukeavisen Ledelse nr. 21 om en interessant svensk forskningsrapport som forteller at det nå viser seg at kvinner har minst like stor appetitt på karriere og makt som menn.

Interessant er det også at de kvinner som vil gjøre karriere, har lært seg å forene barn og jobb, og – kanskje det mest interessante – at de har mer likestilte ektemenn.

Artikkelen konkluderer med at «dermed finnes det bare et stort hinder igjen: motstanden i arbeidslivet». Om det samme hinderet også gjør seg gjeldende i forhold til å bedre aldersbalansen og den regionale/geografiske fordelingen, vites ikke.

Bruk av styringsmekanismer som kvotering, i hvert fall i enkelte organer hvor det er egnet, o.l. er én ting. Framfor alt dreier det seg likevel om holdninger, om endring av holdninger hos dem som sitter med ansvar for rekrutteringen til de aktuelle organer. Bildet er heldigvis ikke entydig negativt. Eksempelvis var kvinneandelen i styrene i heleide statlige virksomheter i fjor på hele 45,7 pst. Vedtaket om utflytting av en rekke statlige tilsyn er et annet eksempel på det samme.

Det det gjelder, er altså å holde dette trykket oppe, slik at vi oppnår en bedre fordeling.

Marit Arnstad (Sp) [13:26:06]: Det er et viktig og nødvendig tema som tas opp til drøfting her i dag. Det er også viktig at en her ikke nødvendigvis diskuterer det som et kvoteringsspørsmål, men som et spørsmål om selvjustis fra de ulike departement og offentlige organ – fordi bredden i seg sjøl er viktig, og fordi det supplementet av kunnskap og beslutningsgrunnlag som beslutningstakere av begge kjønn og fra alle miljø, aldersklasser og geografiske områder kan ha, er viktig.

42 pst. kvinner viser nok at Regjeringen er på veg. Den store utfordringen når det gjelder kjønnssammensetning i tiden framover, tror jeg blir å sikre bredden også i de mannstunge bastionene, særlig i departementer som Finansdepartementet og Forsvarsdepartementet.

Når det gjelder geografisk fordeling, er det dessverre verre. Jeg har her et eksempel fra i fjor høst, oppnevningen av et inntektssystemutvalg som skal vurdere om inntektssystemet i kommunene ivaretar kravet om rettferdig fordeling, og foreta en bred faglig gjennomgang av fordelingsmekanismene i finansieringen overfor de 434 kommunene vi har i Norge. I dette utvalget er altså ni medlemmer av tretten fra Oslo og Akershus. Oppegård har to, Bærum har to, og Oslo beslaglegger fem plasser i utvalget. Utenom Oslo og Akershus er det bare Tromsø, Trondheim og Notoddden som er representert. Det må sies å være et grelt eksempel på en skjevfordeling, for det kan jo faktisk være ulike oppfatninger mellom Grong i Nord-Trøndelag, Sortland eller Averøya og Oslo om hva som er en rettferdig fordeling kommunene imellom, og det kan jo også være slik at en har forskjellige meninger om hva som styrker lokaldemokratiet. Derfor syns jeg det blir litt for enkelt når Høyres representant og også statsråden her er opptatt av at adressen alene ikke skal være noen kvalifikasjon. Men det er det jo ingen som har sagt! For et utvalg som skal vurdere inntektssystemet for alle de 434 kommunene her i landet, burde det faktisk være mulig på finne litt mer bredde enn det en har klart fra Regjeringens side.

Jeg må si at jeg synes å merke en smule nedlatenhet i statsrådens siste innlegg. Jo da, det kan være folk i Oslo som har forståelse for situasjonen i andre deler av landet. Men det er ikke slik at vi som bor i Distrikts-Norge, nødvendigvis går i bunad heller. Det er faktisk slik at noen av oss til og med har høyere utdanning. Tenk det! Dette handler ikke om kunnskap, dette handler ikke om å bo i Oslo, dette handler om bredde og hensynet til representativitet, som vi er opptatt av i alle andre sammenhenger. Og kanskje er spørsmålet om manglende geografisk bredde rett og slett et spørsmål om fantasiløshet, om det å kunne bedrive mer sjøljustis og lete utenfor de mer etablerte salongfähige kretser.

Lena Jensen (SV) [13:29:23]: Målet med denne interpellasjonen er å åpne blikket til Stortinget og blikket til Regjeringen, slik at de kan se at vi har kompetente miljøer, og at landet er stort. Som en norsk lyriker har sagt det: «Det er langt dette landet. Det meste er nord.»

Jeg ønsker gjennom denne interpellasjonen å beklage at vi sløser bort så mye ressurser, og at vi sløser bort unik kompetanse. For som vi vet, og som det er slått fast gjennom forskning – i det hele tatt kjenner vi det igjen, alle sammen – har personer fra ulike ståsteder ulik kompetanse og ulike referanserammer, og de ser ulikt på ting og på situasjoner.

Jeg vil gjennom denne interpellasjonen vise og få konstatert overfor Regjeringen at kompetansen er fordelt utover hele landet. Jeg ønsker gjennom denne interpellasjonen og dette fokuset å få en bedre fordeling både geografisk og kjønns- og aldersmessig i styrer, utvalg og råd, for jeg mener at disse styrene, utvalgene og rådene er premissleverandører for mange av de vedtakene vi fatter på Stortinget, og de vedtakene Regjeringen foreslår for Stortinget.

Jeg er overrasket over at statsråden mener at den skjevheten i representasjonen ikke har konsekvenser for den nasjonale politikken. Jeg mener tiden er overmoden for å endre på skjevheten i råd, utvalg og styrer. Jeg tror det er behov for at veldig mange, både i denne salen og andre steder, ser at kompetansen og innsikten ikke stanser ved Sinsenkrysset.

Statsråd Morten Andreas Meyer [13:31:53]: Det har vært en spennende og viktig debatt. Det viser at det er stor enighet om ønsket om en bredere representasjon i statlige styrer, råd og utvalg, men vi skiller i noen grad lag når vi diskuterer virkemidler.

For mitt eget vedkommende tror jeg på positive holdningsskapende tiltak som bl.a. innebærer at når nye råd og utvalg utnevnes, er det en bevissthet hos oss som gjør det, som innebærer at vi hele tiden går i riktig retning. Kvotering er ikke løsningen.

Jeg må også få lov til å minne om at den regionen som har vært best representert i denne debatten, jo viser seg å komme godt ut. Det er altså slik at Trøndelag og Nord-Norge har 18 pst. av medlemmene i disse kollegiale organene og representerer 19 pst. av befolkningen. Bedre kan man knapt treffe.

Vi har tatt et ganske betydelig skritt i riktig retning når det gjelder kvinnerepresentasjon i statlige styrer, råd og utvalg. Vi har nå passert 42 pst. Det er bra, men ikke bra nok. Kanskje har vi en særlig utfordring i det å få flere kvinner inn som ledere i disse utvalgene, men også her har vi gått i riktig retning under denne regjeringens ledelse, fra 26 pst. i 2001 til 28 pst. i 2002.

Så tilbake til Inntektssystemutvalget, som jeg også nevnte i min innledning som et eksempel på utvalg hvor det faktisk ikke er enkelt å skape den brede geografiske representasjonen, fordi det ikke finnes mange fagmiljøer i dette landet som har kommuneøkonomi og inntektssystem som spesiale. Når vi samtidig vet at de departementene som har et viktig ansvar for kjernetjenester i Kommune-Norge, faktisk er lokalisert i Oslo – det er her departementene ligger – er det ikke enkelt å finne fram til den brede representasjonen vi skulle ønske. Men her kunne faktisk lokaldemokratiets eget organ ha bidratt til en bredere representasjon, ved nettopp å bruke Kommune-Norges egen representasjon til å sørge for en bredere geografisk fordeling.

Jeg synes nedsettelsen av Inntektssystemutvalget er et svært dårlig eksempel å bruke hvis man er på jakt etter å se hvordan Regjeringen ikke følger opp arbeidet med bedre representasjon fra Distrikts-Norge.

Presidenten: Interpellasjonsdebatten i sak nr. 2 er dermed avsluttet.