Presidenten: Presidenten vil foreslå at trontaledebatten organiseres slik:

Debatten åpnes med et innlegg fra statsministeren på inntil 20 minutter. Deretter får hvert av opposisjonspartiene et innlegg på inntil 10 minutter. Etter disse innleggene gis det anledning til en replikkrunde på inntil fem replikker.

Fem statsråder gis en taletid på inntil 5 minutter, med etterfølgende replikkrunder på inntil tre replikker.

Dessuten fordeles 46 innlegg på inntil 5 minutter på gruppene som følger: Arbeiderpartiet tolv innlegg, Høyre elleve innlegg, Fremskrittspartiet sju innlegg, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti seks innlegg hver, Senterpartiet tre innlegg og Venstre ett innlegg.

I tillegg gis representanten Simonsen en taletid på inntil 5 minutter.

Etter inntil to av femminuttersinnleggene fra hver gruppe gis det adgang til en replikkrunde på inntil tre replikker.

Til slutt blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover de fordelte innlegg, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Statsminister Kjell Magne Bondevik [10:04:25]: Dagens velferdssamfunn er resultat av mer enn hundre års arbeid for å bygge velferden. Den norske velferdsmodellen er også et tverrpolitisk prosjekt – forankret i mange partier og regjeringer.

Ulykkesforsikringsloven for fabrikkarbeidere var vår første trygdelov. Den kom i 1890-årene. I denne spede begynnelsen var det norske velferdssamfunnet et forsorgssamfunn med ordninger i stor grad basert på behovsprøvinger. I dag er vårt velferdssamfunn basert på rettigheter og universelle ordninger. Dette må fortsatt være et bærende prinsipp i velferdspolitikken.

Vi lever i en tid preget av globalisering og individualisering. I mange europeiske land er det en debatt om hvorvidt velferdssamfunnet er en kostbar hemsko som vi ikke har råd til i en stadig mer konkurranseutsatt verden.

Sant nok, vi møter utfordringer, men vi skal møte dem med en klar og offensiv holdning: Vi skal forsvare velferdssamfunnet. Men skal vi sikre velferden, må vi fornye velferdsordningene, fordi utfordringene er nye. Jeg vil i dette innlegget konsentrere meg om dette temaet.

Målet er klart:

• Velferdsordningene skal gi trygghet!

• De skal bidra til likeverd og utjamning.

• De skal utformes slik at de møter den enkeltes behov i skiftende livssituasjoner.

Alle skal ha den samme trygghet i forhold til velferdsordningene, uavhengig av økonomi, bosted og funksjonsevne. Alle skal ha rett til et verdig liv og god livskvalitet, uavhengig av personlige ressurser. Dette må være utgangspunktet når vi vurderer behovet for reformer i velferdsordningene.

Folketrygden er en bærebjelke i velferdssamfunnet. Den er det aller viktigste virkemiddelet for å skape sosial trygghet og for å sikre folks inntekt og levekår i ulike faser av livet.

Mer enn en fjerdedel av utgiftene på statsbudsjettet brukes i dag over folketrygden. I tillegg kommer overføringer til kommunene, til sykehus, barnehager, barnetrygd og kontantstøtte, for å nevne noe. Alt dette dreier seg om velferd for den enkelte.

Trygghet for barn og eldre, en god skole, et godt helsetilbud og et omfattende sosialt sikkerhetsnett er det vi forbinder med den nordiske velferdsmodellen. Det er bred politisk enighet om å verne om denne modellen. Men vern betyr ikke motstand mot forandringer. Tvert imot: Skal vi beholde og videreutvikle velferdsordningene, må de tilpasses en ny virkelighet. Et eksempel på en slik ny virkelighet er at da Folketrygden ble innført, jobbet nordmenn i gjennomsnitt 44 år og var pensjonister i 10; nå jobber vi i gjennomsnitt 35 år og er pensjonister i 20. Velferdsordningene våre legger beslag på en stadig større del av verdiskapingen. Vi får stadig flere eldre. Yrkeslivet er i endring. Den generelle velstandsutviklingen gjør at folk stiller andre krav til de offentlige tjenestene. Regjeringens politikk må derfor være mer ambisiøs enn passivt å videreføre gårsdagens løsninger.

Formålet er klart: Vi skal forsterke og fornye velferdsordningene. Også folketrygdens ordninger må moderniseres. Vi må våge å stille spørsmål om ordningene virkelig treffer dem som trenger dem, og vi må våge å stille spørsmål om de bidrar til at flest mulig får arbeid.

Velferd skapes ikke av seg selv. Velferd finansieres heller ikke av seg selv. Vi må først skape inntekter for å få noe å bruke på velferd. Derfor dreier velferd seg også om verdiskaping.

Det er arbeidskraften som er vår viktigste ressurs. Hvordan vi forvalter denne ressursen, er avgjørende for hvordan vi klarer å møte framtidens velferdsbehov.

I 2003 var 76 pst. av befolkningen i aldersgruppen 15–64 år sysselsatt i Norge. Det er 10 prosentpoeng høyere enn gjennomsnittet i EU. Blant OECD-landene var det bare Island og Sveits som hadde høyere sysselsettingsfrekvens enn Norge. Sammenliknet med andre land har Norge særlig høy sysselsettingsandel blant eldre arbeidstakere og kvinner. Norge har lav arbeidstid pr. sysselsatt i internasjonal sammenheng. Verdiskapingen pr. arbeidet time er imidlertid høy. Norske arbeidstakere er dermed helt i verdenstoppen når det gjelder produktivitet og effektivitet. Dette er et godt grunnlag for å skape framtidens velferdssamfunn.

Mangel på arbeid er den viktigste årsaken til fattigdom. Men arbeid er ikke bare en kilde til inntekt. Arbeidsplassen er også et viktig sosialt fellesskap. Velferd gjennom egen arbeidsinntekt er derfor en hovedstrategi for et bedre velferdssamfunn. Arbeidsledigheten i Norge er lav i internasjonal målestokk. I 2003 utgjorde ledigheten i EU 8 pst., noe som var nesten dobbelt så høyt som hos oss. Men ledigheten i Norge er likevel for høy og skal bekjempes på bred front. En stabil og langsiktig økonomisk politikk er vårt beste bidrag for å hindre høy og stigende arbeidsledighet.

Arbeidsledigheten er nå i ferd med å avta. Antall sysselsatte har økt med 10 000 personer siden årsskiftet. Vi er på rett vei. Vi har lagt grunnlaget for dette ved en ansvarlig finanspolitikk og et langsiktig arbeid for å skape og sikre arbeidsplasser. Denne positive politikken skal videreføres.

Regjeringen legger stor vekt på et arbeidsliv med plass til alle. Vi vil redusere langvarig ledighet. Aetat er styrket for å gi arbeidssøkere bedre veiledning og oppfølging. Det er viktig at personer som er avhengige av midlertidige trygdeytelser eller sosialhjelp, kan bli selvforsørget gjennom ordinært arbeid. Regjeringen vil derfor nå sette i gang et forsøk med bruk av uføretrygd som lønnstilskudd for å hjelpe flere fra trygd over i arbeid. Samtidig vil Regjeringen bidra til at alle, uavhengig av arbeidsevne, blir inkludert og verdsatt ut fra sine forutsetninger. Vi må sørge for at alle de som ikke kan delta i arbeidslivet, også får del i velferdsutviklingen.

Videreføring av de brede, allmenne velferdsordningene har vært den viktigste prioriteringen i budsjettene under denne regjeringen. I denne stortingsperioden har det hittil vært en realvekst på om lag 20 milliarder kr i utgiftene til Folketrygden. Dette er velferd. To tredjedeler av dette er knyttet til sykepenger, rehabiliterings- og attføringspenger samt uførepensjon. Utgiftene på dette området vokser altså sterkt. Og ennå har vi ikke i særlig grad merket effekten av økte alderspensjoner.

Også på andre områder har Regjeringen satset sterkt på velferdstiltak. La meg bare nevne noen eksempler:

• De statlige tilskuddene til barnehager og til psykiatriplanen er mer enn fordoblet siden 2001.

• Sykehusbehandling som omfattes av ordningen med innsatsstyrt finansiering, ligger an til å øke med over 10 pst. fra 2001 til 2004. Sykehusbevilgningene er økt reelt med 4,5 milliarder kr fra 2001 til 2004.

• I handlingsplanen for eldre, som nå er i sluttfasen, er det lagt til rette for bygging av ca. 39 000 sykehjemsplasser og omsorgsboliger. Andelen enerom på institusjonene har økt betydelig og er nå oppe i 91,5 pst. Vi vil nå målet om at alle som ønsker det, skal få enerom.

Listen kunne gjøres enda lengre.

Enkelte hevder at skattelette har vært Regjeringens hovedprioritering de siste tre årene, og at dette har redusert satsingen på velferd. Det er feil. Vi bygger ut velferdsordningene og det offentlige tjenestetilbudet, vi bygger dem ikke ned. Mye kan gjøres bedre. Det er fortsatt mange uløste oppgaver. Men vi er på rett vei.

Hvis velferdsordningene skal fungere godt, må tjenestene være oversiktlige og tilgjengelige. Her ser vi rom for forbedringer. Regjeringen vil derfor foreslå en ny arbeids- og velferdsforvaltning for Stortinget over nyttår. Et hovedmål med denne reformen er å få flere i arbeid og færre på trygd. Vi vil at brukerne skal møte en mer samordnet forvaltning. Den såkalte SATS-reformen skal bidra til å realisere dette ute i kommunene. Ved å samle ansvaret for trygd, sosiale ordninger og arbeidsliv i et nytt departement, Arbeids- og sosialdepartementet, som ble opprettet sist fredag, har vi også lagt et bedre grunnlag for dette.

Staten bruker over 300 milliarder kr på velferdsordninger hvert eneste år i dette landet. Ingen vil vel mene at det er fordi det bevilges for lite penger totalt sett, at det fortsatt finnes fattigdom i Norge. Men problemet er at det er noen som faller utenfor våre velferdsordninger, fordi ordningene ikke treffer godt nok dem som trenger det aller mest. Det viser at vi også må ha mer målrettede tiltak. Samarbeidsregjeringen har derfor helt siden starten satt bekjempelse av fattigdom høyt på sin prioriteringsliste. I 2004 er nivået på de nye og målrettede tiltakene mot fattigdom rundt 1 milliard kr. Dette kommer i tillegg til de generelle velferdsordningene, som selvfølgelig fortsatt er der. De generelle velferdsordningene har løftet store grup-per ut av tidligere tiders fattigdom knyttet til sykdom og arbeidsledighet og bidratt til sosial og økonomisk trygghet. Enkelte personer lever likevel i dag i en situasjon preget av fattigdom og omfattende levekårsproblemer. Dette er uverdig. Det vil vi gjøre noe med. Vi vil derfor også i 2005 trappe videre opp den målrettede innsatsen for å forebygge og hjelpe personer ut av fattigdom.

Årsakene til fattigdomsproblemet er mange og sammensatte. Det kan være svak tilknytning til arbeidsmarkedet, dårlig helse, rusmiddelproblemer og ustabile boforhold. Vedvarende lav inntekt og levekårsproblemer henger i stor grad sammen med en svak tilknytning til arbeidslivet. Mange har behov for omfattende bistand for å etablere seg og bli værende i arbeidslivet. Dette er et langsiktig arbeid, som krever systematisk og samordnet innsats.

Regjeringens satsing på målrettede arbeidsmarkedstiltak for innvandrere og langtidsmottakere av sosialhjelp viser at vi faktisk kan få det til. Aetat rapporterer at 46 pst. har fått arbeid og 9 pst. har startet opp egenfinansiert utdanning etter å ha deltatt i slike tiltak. Det nytter.

Også tiltakene overfor bostedsløse og rusmiddelmisbrukere og forbedringene i bostøtteordningene gir flere nødvendig hjelp.

Velferdsoppgaver er ikke bare et offentlig anliggende. Frivillig innsats er også helt sentralt for at velferdssamfunnet skal fungere bedre. Mange av velferdsordningene ble først startet opp i regi av frivillige, humanitære og kristne organisasjoner. Pårørende har også i alle år gjort en formidabel innsats i form av omsorg for familiemedlemmer. Frivillig innsats supplerer og utfyller det offentlige. Frivillighet skaper engasjement og aktive deltakere. Vi politikere kan vedta mye, men vi kan ikke vedta engasjement, entusiasme og glød. Men som politikere kan vi legge til rette for alle dem som vil være med og skape gode fellesskap. Det har en egenverdi at folk ønsker å gjøre en innsats for andre. Det er flott at mennesker gir av tid og krefter til en sak de brenner for. Det vil vi støtte opp under.

Ordningen med skattefrie gaver til frivillige organisasjoner er en suksess. Etter at Samarbeidsregjeringen økte fradraget fra 900 kr til 6 000 kr, har gavene til frivillig arbeid økt merkbart. Flere gir, og flere gir mer enn før. I år er det søkt om skattefradrag for mer enn 650 millioner gavekroner.

Fra 1. januar 2005 skal Kultur- og kirkedepartementet også få koordineringsansvar for Regjeringens politikk i forhold til frivillige organisasjoner.

Trygghet for liv, helse og eiendom er grunnleggende. Derfor er kampen mot kriminalitet viktig for Regjeringen. Grovere, mer organisert og grenseoverskridende kriminalitet må møtes besluttsomt. Det krever flere politifolk, en organisasjon som er bedre tilpasset de nye utfordringene, og åpenhet for å ta i bruk nye metoder. Regjeringen har igangsatt et målrettet arbeid for å møte disse utfordringene. Vi øker kapasiteten når det gjelder politiutdanningen. Vi oppretter Nye Kripos, som blir landets forsterkede nasjonale enhet for bekjempelse av organisert og annen alvorlig kriminalitet. Og vi har lagt fram forslag til en ny og moderne straffelov, som møter utfordringene i dagens kriminalitetsbilde.

Rettferdig fordeling av velferden har også et generasjonsaspekt. Også de som kommer etter oss, skal ha del i velferden. Det betyr at ordningene må være finansiert og bærekraftige. Det krever mye av oss.

Vi blir stadig færre yrkesaktive i forhold til trygdede for å finansiere velferden. En eldre befolkning øker behovet for helse- og omsorgstjenester og pensjonsutbetalinger. Sykefraværet i Norge er høyere enn i de fleste sammenlignbare land. Mesteparten av veksten i statsbudsjettet går med til å betale veksten i velferdsordningene.

Velferden skal sikres, og velferdsordningene må fornyes. Dette må bl.a. skje ved en ansvarlig økonomisk politikk som trygger arbeidsplassene og holder kostnadene nede og slik skaper vekst som grunnlag for velferd, en politikk som stimulerer til å få flere i arbeid og færre på trygd, en politikk som gir trygghet i hverdagen, trygghet mot kriminalitet, trygghet for liv, for eiendom og inntekt.

Dette tvinger oss til å se med kritiske øyne på de ordningene vi har, og hvordan de kan fornyes. Vi skal ha universelle velferdsordninger som sikrer alle en trygg økonomi under sykdom og uførhet og i pensjonisttilværelsen. Vi må fortsatt ha ordninger som gir rettigheter og ikke oppfattes som almisser. Vi må ha målrettede tiltak for dem som faller utenfor velferdsordningene og lever i fattigdom. Vi trenger et nytt pensjonssystem som er økonomisk bærekraftig. Vi skal bedre samordne tiltak for arbeid, trygd og sosiale ordninger, med det som siktemål å legge til rette for arbeid for flere.

Men det er ikke tiltak og tall som først og fremst betyr noe. Det er hva folk merker i sin hverdag. Det betyr noe når jeg møter eldre på et sykehjem som sier at de faktisk ikke kunne ha hatt det bedre. Det betyr noe når jeg møter en familie som sliter med tidsklemma, men som sier at de takket være kontantstøtten har fått valgfrihet og mulighet til å bruke mer tid på barna sine. Det betyr noe når jeg får brev fra unge mennesker som har slitt med psykiske problemer, og som takker for at de har fått hjelp til å bli friske.

Det er liten grunn til pessimisme. Norge er et rikt land – rikt på muligheter. Vi har en produktiv og godt kvalifisert arbeidsstyrke. Vi har alle muligheter til å forsterke og fornye velferdssamfunnet.

Midt oppe i våre utfordringer må vi ikke glemme dem som ikke engang har noe velferdssamfunn å reformere. Fremdeles er det slik at hvert fjerde menneske i verden har under 10 kr pr. dag å leve av. Fremdeles dør et barn hvert tredje sekund av fattigdom.

Vår offisielle utviklingshjelp vil i år utgjøre om lag 15 milliarder kr, en økning på 2,7 milliarder siden 2001. Vi kommer til å fortsette med en kraftig opptrapping også neste år.

Om to dager legger Regjeringen fram sitt forslag til statsbudsjett for 2005. Budsjettet vil innebære en videreutvikling av våre velferdsordninger og en sterk satsing på prioriterte områder som barnehage, skole, psykisk helse og bekjempelse av fattigdom her i landet og internasjonalt.

Men erfaringene tilsier at selv om dette vil være et budsjett for økt velferd, vil de kritiske røstene dominere på en slik måte at det fortoner seg som svartmaling. Jeg vil advare mot det. Vi har ikke løst alle problemer i Norge, og man kan rette et kritisk søkelys på flere områder, men vi må ikke bidra til et fullstendig forvrengt bilde av det norske velferdssamfunnet. La oss huske dette, både på onsdag og i dagene som kommer.

Regjeringen vil møte Stortinget også i denne sesjonen med vilje til samarbeid også med opposisjonspartiene. Vi er oss bevisst at Samarbeidsregjeringen er en mindretallsregjering. Vi inviterer Stortinget til samarbeid for å gjøre et godt velferdssamfunn enda bedre.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Presidenten vil innledningsvis minne representantene om at taletiden for replikker og svar er på ett minutt.

Jens Stoltenberg (A) [10:25:11]: Kjell Magne Bondevik sa en del om behovet for å fornye våre felles velferdsordninger som jeg er helt enig i, i hvert fall når vi beveger oss på det generelle plan. Jeg mener at den type fornyelse er lettere å få til med en sterk flertallsregjering enn med en svak mindretallsregjering som må baute seg fram i Stortinget.

Så skrøt han av Regjeringens politikk, og det er i og for seg en statsministers fulle rett. Men det var et skjevt bilde av virkeligheten han framstilte for tilhørerne, fordi han glemte å si at arbeidsløsheten er vesentlig høyere nå enn da han tok over som statsminister, han glemte å si at antall sosialhjelpsmottakere har økt kraftig, og han glemte å fortelle om alle de kommunene som nå sliter med å holde orden på grunnleggende velferdstjenester som skole og eldreomsorg. Blant annet kuttes det nå her i byen i grunnleggende tjenester til de eldre, eldresentrene, og det kuttes i ungdomstilbud. På Holmlia f.eks. er det slik at man nå nedlegger to ungdomsklubber. Jeg tror at for ungdommen på Holmlia, som opplever at ungdomstilbudet svekkes, går ikke utviklingen i riktig retning.

Likevel sier Regjeringen at de store pengene i årene som kommer, skal brukes på lavere skatt. Spørsmålet er om Bondevik faktisk mener at det er riktig.

Statsminister Kjell Magne Bondevik [10:26:33]: Det vesentligste av det som har vært gitt av skattelette, har gått til våre bedrifter for å sikre og å skape arbeidsplasser. Arbeiderpartiet har stemt for ca. to tredjedeler av det, så Arbeiderpartiet har selv vist at skattelette kan være nødvendig for å trygge velferden.

Så sier Stoltenberg at han vil ha en sterk flertallsregjering. Ja, det skal bli interessant å se hvor sterk den han sikter mot, blir, med uenighet om NATO, uenighet om EØS, uenighet om forsvarspolitikken, om gasskraftpolitikken osv., og med partier som angriper Samarbeidsregjeringen fra to vidt forskjellige kanter, f.eks. når det gjelder tomtefestelov og vernepolitikk. Styrken til den skal det bli interessant å se.

Arbeidsledigheten er for høy, men den har under denne regjering heldigvis aldri vært så høy som da Jens Stoltenberg var næringsminister.

Kommuneøkonomien er svak i en del kommuner, og vi arbeider for gradvis å styrke den.

Carl I. Hagen (FrP) [10:27:56]: Jeg er glad for at statsministeren nå varsler at det vil bli en ordning med uførepenger som brukes til lønnstilskudd, noe vi i Fremskrittspartiet har kjempet for gjennom vår velferdsreform en lang stund. Jeg merket meg imidlertid også at statsministeren sa at når det gjelder fornyelse av velferdsordningene, må man være mer ambisiøs enn å videreføre dagens ordninger. Jeg vil da gjerne spørre statsministeren om dette også vil være virkningen av de forslag som Regjeringen vil fremme i forbindelse med pensjonsmeldingen. I Pensjonskommisjonen har regjeringspartienes og Arbeiderpartiets medlemmer gått inn for at det er om å gjøre å spare penger når det gjelder pensjonsutbetalinger for fremtiden, i forhold til en videreføring av dagens ordninger. Det er vel også fremmet forslag om en modernisert folketrygd, som betyr lavere pensjoner for dem som har lavere og midlere pensjon, og noe høyere pensjon for dem som allerede har høy pensjon. Kan statsministeren bekrefte at dette ikke vil bli fulgt opp fra Regjeringens side, men at man altså skal være mer ambisiøs enn en videreføring av dagens ordninger?

Statsminister Kjell Magne Bondevik [10:29:23]: Ja, vi vil være mer ambisiøse enn bare å videreføre dagens system. Grunnen til det er jo at dagens folketrygdsystem ikke er økonomisk bærekraftig og vil bryte sammen hvis vi ikke gjør noe. Det er det verste vi kan etterlate oss til kommende generasjoner og til kommende pensjonister. De som er på Hagens og min alder, vil få bra pensjon, men jeg ønsker også at våre etterkommere skal få det. Da kan vi ikke la dagens system fortsette slik som nå, fordi vi altså, som sagt, betaler inn i ti færre år enn før, og tar ut i ti flere år enn før, og da bryter det sammen.

Regjeringen er i fullt arbeid med sin pensjonsmelding, som vi tar sikte på å fremme før nyttår. Vi bygger på tre grunnprinsipper. Systemet må være økonomisk bærekraftig, det skal være en garantert minstepensjon til alle, og det skal være et system som stimulerer til at en står lenger i arbeid enn det mange i dag gjør, hvor den reelle pensjonsalder er under 60 år.

Kristin Halvorsen (SV) [10:30:22]: Jeg er hjertens enig i det utgangspunktet som statsministeren tar, nemlig at det ikke er noen grunn til å svartmale i Norge, men nettopp se hvilke enorme muligheter vi har, og som veldig mange andre land misunner oss. Derfor er det så rart at Kristelig Folkeparti velger å være mest konkret, mest raus, på det denne stortingsperioden også har vært preget av, nemlig skattelettelser. Det som denne regjeringen har sagt at den kommer til å prioritere for neste fireårsperiode, er milliardbeløp i ytterligere skattelettelser. Det velgerne sier i dag i en meningsmåling, er at de er mye mer opptatt av mer omsorg, mye mer opptatt av å ruste opp skolen enn å gi skattelette og mest til dem som har mye fra før. Men når ble dette Kristelig Folkepartis hovedprioritering? Er det virkelig sånn at statsministeren mener at det det norske samfunnet roper på i den neste fireårsperioden, er ytterligere skattelettelser og ikke mer til fellesskapet – det fellesskapet som nettopp kunne inkludere mange av dem som Bondevik er redd for blir på siden av arbeidslivet?

Statsminister Kjell Magne Bondevik [10:31:58]: Nei, skattelette har ikke vært Kristelig Folkepartis hovedprioritering. Det har faktisk heller ikke vært Samarbeidsregjeringens hovedprioritering. Som jeg dokumenterte med tall i mitt innlegg, har Samarbeidsregjeringens hovedprioritering vært velferd. Økningen i utgiftene til velferdsordningene har vært langt høyere enn skattelettene, som for øvrig SVs framtidige samarbeidspartner, Arbeiderpartiet, har stemt for to tredjedeler av – en liten gradsforskjell. Økningen i velferdsordningene kommer også til å bli hovedprioriteringene i det kommende budsjett og i de kommende budsjett. Det er et faktum. Men vi har forsvart skattelette, og vi har inngått et kompromiss med Høyre om det, fordi det er viktig for å trygge velferden, for å skape og sikre arbeidsplasser som kan gå tapt med et for høyt skattetrykk. Og til og med SV og Arbeiderpartiet har jo nå sagt i uttalelser at dagens skattenivå er det rimelig å videreføre i neste periode. Så den forferdelige skatteletten vi har gitt i disse tre årene, er altså helt grei for Arbeiderpartiet og SV i de kommende år.

Marit Arnstad (Sp) [10:33:21]: Velferd er et bredt tema, men jeg er litt overrasket over at statsministeren i løpet av et 20-minuttersinnlegg omtrent ikke nevner driften av viktige velferdsoppgaver, som jo ikke skjer i denne sal eller i Regjeringen, men i hver enkelt av våre 434 kommuner. Det er der eldreomsorgen og skolene utvikles, og det er der det avgjøres om vi får en anstendig eldreomsorg, om vi fortsatt kan ha en gratis skole. Vi gir kommunene ansvaret, men det er vi som bestemmer hvilke muligheter de får. Bare i høst er skattesvikten i norske kommuner 2   milliard kr. Bare det de må ut med som følge av flere eldre og flere skolebarn, er 1   milliard kr. På hvilken måte har Regjeringen tenkt å dekke opp de fire milliardene samtidig som de skal gi store skattelettelser? Og på hvilken måte har Regjeringen tenkt å styrke velferden ved å styrke kommunenes mulighet til faktisk å drive velferd?

Statsminister Kjell Magne Bondevik [10:34:19]: Det er helt riktig som Senterpartiets parlamentariske leder sier, at kommuneøkonomien er viktig for velferden. Det økonomiske opplegget for kommunesektoren i 2004 er, på tross av at mange kommuner sliter med store problemer, det beste som har vært på mange år, langt bedre enn da Senterpartiet for øvrig satt i Kommunaldepartementet. Veksten i frie inntekter, selv med den påpekte skattesvikten i 2004, er på 4   milliard kr i 2004. Dette er et faktisk tall, ubestridelig, bedre enn på mange år, men ikke godt nok med tanke på mange kommuners økonomi. Men det som også er viktig, og som Senterpartiet bør huske etter at de har forlatt regjering, er at det å holde orden på økonomien er også avgjørende for kommunene og deres muligheter til å drifte velferden. Skyter priser, renter og lønninger fart, så er hele grunnlaget ødelagt. Samarbeidsregjeringen har nå fått dette under kontroll, og det er viktig at vi får et samarbeid med Stortinget som gjør at vi fortsatt har det under kontroll. Det er ikke bare skattesvikten som betyr noe for kommunene i 2004, det er også en lav rente og en mer moderat inntektsutvikling.

Jens Stoltenberg (A) [10:35:48]: Jeg tror det ville være en fordel for debatten om Kjell Magne Bondevik innrømmet at han er presset til å gi vesentlig mer løfter om skattelette på bekostning av f.eks. kommuneøkonomi, skole og velferd enn det Kristelig Folkeparti egentlig ønsker. Det hadde vært ærlig å innrømme det, da hadde debatten blitt ryddigere. Før valget i 2001 sa både Kristelig Folkeparti og Arbeiderpartiet at når vi skulle bruke noe mer oljepenger, skulle vi bruke 10–12 milliarder av det til å sørge for at færre betalte toppskatt, og til å fjerne investeringsavgiften. Det har Arbeiderpartiet stemt for, det foreslår vi, og det mener vi selvsagt fortsatt. Men Høyre lovte lettelser på 30–40 milliarder kr, og Bondevik skrev et gripende brev til Jan Petersen der han advarte mot skattelettelser i den størrelsesordenen, sa at det var forskjell på å barbere seg og å skjære av seg haken. Nå går plutselig Bondevik inn for skattelettelser i nøyaktig samme størrelsesorden som han gikk kraftig imot før valget i 2001, og det gjør han fordi han altså har måttet gi etter for Høyres krav om lavere skatt, og det går, slik Bondevik formulerte det i 2001, på bekostning av mulighetene til å finansiere eldreomsorg, skole og andre velferdsløsninger. Det er bedre å innrømme at man har gitt seg for høyrekreftene, enn å forsøke å påstå det motsatte.

Statsminister Kjell Magne Bondevik [10:37:28]: Kristelig Folkeparti har da aldri hatt problemer med å innrømme at vi har inngått kompromiss med Høyre om skatten. Det har vi jo sagt fra dag én. Vi hadde et eget løfte på 12–13 milliarder kr. Vi ble enige om et kompromiss på rundt 30 milliarder, mens Høyre i utgangspunktet hadde 40 milliarder. Det var det vi advarte mot. Det har det da heller ikke blitt, og det kommer det heller ikke til å bli – og vi når heller ikke de 30 milliardene.

Men når det gjelder å innrømme ting, tror jeg kanskje Arbeiderpartiet har noe å lære. Arbeiderpartiet bør innrømme at de har stemt for det meste av det vi har gått inn for av skattelette, og de bør innrømme at de har sagt at det nivået vi nå har fått til, er det fornuftig å videreføre. Da ville debatten bli litt mer ryddig, istedenfor å operere med milliarder som Stoltenberg ikke har, til alle mulige andre formål.

Kristelig Folkeparti har et program for skattelette. Det har vi gjennomført. Vi har inngått et kompromiss med Høyre, og det tror vi har bidratt til å stoppe veksten i arbeidsledigheten og til at sysselsettingen nå øker igjen.

Det skal bli veldig mange kompromisser å innrømme for Stoltenberg hvis han får til denne regjeringen sin, og kanskje om enda mer grunnleggende spørsmål enn skattelette – hele den økonomiske politikken og pengepolitikken, som de to partiene på venstresiden er uenige om.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

Jens Stoltenberg (A) [10:39:20]: Denne stortingsperioden har vel i større grad enn noen annen stortingsperiode etter krigen blitt preget av kampen mot terror. Det startet dagen etter valget med angrepet på New York og Pentagon, deretter fulgte invasjonen av Afghanistan, så krigen mot Irak og nå for noen uker siden udåden mot skole 1 i Beslan. Terror, kampen mot terror og forsøk på å bekjempe terror har vært det dominerende så langt i denne stortingsperioden. Vi må bekjempe terror, både terrorens vesen og dens årsaker, og det handler om å bruke militær makt, etterretning, politi, men det handler også om fredsarbeid, konfliktløsning, om å bekjempe fattigdom og undertrykkelse og om å bygge forståelse mellom kulturer og religioner.

Er det noe vi har lært de siste årene, er det at det er viktig å bygge internasjonale organer til å håndtere konflikter som kampen mot terror, internasjonale organer som kan trekke opp rettsregler og respektere internasjonal rett og respektere FN i arbeidet for å bekjempe terror. Derfor er arbeidet for å reformere FN en viktig del av arbeidet mot terror, derfor er arbeidet for å styrke FN også økonomisk en viktig del av arbeidet mot terror, og derfor er det ikke minst viktig at vi respekterer de vedtak og de beslutninger verdenssamfunnet fatter i fellesskap gjennom FNs organer. Det er lærdommen fra Afghanistan og Irak. Afghanistan var en militær operasjon med bred internasjonal forankring, forankring i folkeretten, og den hadde tilslutning både i FN og i NATO. Irak var en militær operasjon der man ikke hadde den forankringen som er nødvendig for bruk av militær makt internasjonalt, og det har bidratt til at det har gått så galt som det har gjort i Irak. Det viser betydningen av at vi respekterer FN og FNs beslutninger.

Dette er det i all hovedsak bred enighet om i Norge, men det vil være galt å ikke påpeke at Fremskrittspartiet faktisk står for en annen linje i dette sentrale, vesentlige internasjonale spørsmål, nemlig: Hvordan skape en bedre verden med mindre forskjeller, mindre terror og mindre usikkerhet? Fremskrittspartiet var det partiet som mente at Norge burde bidra til krigen mot Irak uavhengig av vedtak i FNs sikkerhetsråd. Fremskrittspartiet er det partiet som ved hvert budsjett kutter Norges økonomiske bidrag til FN med opp mot 90 pst. Fremskrittspartiet vil avvikle all offentlig bistand, og Fremskrittspartiet bidrar til å bygge fordommer, bygge murer, der det er viktig å bygge ned fordommer, bygge broer og bygge forståelse. Derfor mener jeg at Fremskrittspartiets politikk faktisk ville ha ført til mer utrygghet, større forskjeller og flere konflikter i verden. Det er det motsatte av det vi trenger. Vi trenger mer forståelse, ikke mer fordommer og avstand mellom folk.

Det er veldig lett å bli pessimist når man ser på mulighetene og arbeidet for å bidra til en mer fredelig verden, en verden preget av mer rettferdighet og mindre undertrykkelse, og arbeidet for å forsøke å få til en bedre organisert verden. Likevel vil jeg nevne tre eksempler som på hvert sitt område, ulike som de er, gir grunnlag for optimisme og tro på at det er mulig å komme lenger i arbeidet for en mer rettferdig verden, preget av mer trygghet og mindre konflikt.

Det ene er det som nå skjer i Tyrkia. Tyrkia er et land med en muslimsk befolkning, nesten 70 millioner innbyggere. Tyrkia er nå på full fart inn i Europa og ønsker å bli medlem av EU. Det er langt igjen, det er mange økonomiske utfordringer, men det er likevel slik at den nye tyrkiske regjeringen forsøker å forene islamsk tradisjon og islamsk kultur med Vestens krav til demokrati, menneskerettigheter, styringsform og åpenhet. Lykkes de med det, har man bevist at det er mulig å forene det som tradisjonelt er blitt oppfattet som kristne, vestlige verdier, med et islamsk-tyrkisk samfunn, og å arbeide sammen i det europeiske fellesskapet og få til nedbygging av fordommer, nedbygging av konflikter og bidra til å hindre de tilløp som vi ser til religionskrig og religionskonflikter, som nettopp er en viktig grobunn for terror og konflikt i verden i dag. Så arbeidet for å integrere Tyrkia i Europa handler om mye mer enn bare å integrere et land i Europa, det handler faktisk om å vise at tradisjonelle vestlige verdier kan leve sammen i et fellesskap, i Den europeiske union, med et land som har en islamsk religion og en islamsk befolkning.

Dette er beslutninger som EU nå skal drøfte. Norge deltar ikke i de beslutningene. Det EU bestemmer seg for, blir viktig for oss uansett. Det er en situasjon vi er vant til å oppleve. Det avgjørende er at verden har vist seg å kunne gå framover også uten Norges bidrag.

Det andre eksemplet er Kyoto-avtalen. Den ble undertegnet i 1997. Nå har Russland gjort det klart at de vil ratifisere. Det er et stort gjennombrudd i det internasjonale arbeidet for å bekjempe vårt viktigste gjenværende, uløste miljøproblem, nemlig drivhuseffekten. Det viktige er dels at Russland som et av verdens største land når det gjelder utslipp av CO₂, bidrar til å redusere sine utslipp. Men det er også to andre positive sider ved at Russland nå ratifiserer Kyoto-avtalen om reduksjoner i utslippene av klimagasser. Det ene er at det øker presset på USA, USA blir enda mer alene i sin posisjon om å avvise å ratifisere Kyoto-avtalen. Det andre er at de mekanismene som er så viktige i Kyoto-avtalen, nemlig handel med utslippskvoter og nye virkemidler for å redusere utslippene, vil kunne fungere vesentlig bedre hvis man får med et så stort og betydningsfullt land som Russland.

Dette er altså viktig for Norge, enten vi snakker om å ta i bruk gassen til en metanolfabrikk, til gassbehandlingsanlegg på Kårstø og Kollsnes eller til gasskraftverk på Melkøy i Hammerfest – som jeg skjønner at statsministeren er for, men han er altså mot gasskraftverket på Kårstø. Uansett er det i hvert fall slik at får vi på plass kvotesystemet som EU nå etablerer, og som Kyoto-avtalen hjemler, så blir det mye lettere å få en fornuftig håndtering av gass internasjonalt, og klimautslippene vil etter hvert kunne begynne å gå ned. Det er den andre positive nyheten fra den internasjonale fronten.

Den tredje er at antall barn som nå vaksineres, øker. Andelen barn som får de grunnleggende vaksinene, har økt de siste to årene. Det er anslått av Verdens Helseorganisasjon at om lag en halv million barneliv er reddet, fordi vaksinegraden når det gjelder sykdommer som meslinger, kikhoste, gul feber og andre vanlige barnesykdommer nå øker, og dermed går barnedødeligheten ned.

Dette er tre gode nyheter: arbeidet i Tyrkia, Kyoto-avtalen og at vi lykkes med å vaksinere flere barn. Felles for dem alle er at de er resultatet av et forpliktende internasjonalt samarbeid, at land går sammen og anstrenger seg sammen for å bygge internasjonale institusjoner, enten det er Det europeiske fellesskap, Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, FNs arbeid for å vaksinere verdens barn eller Kyoto-avtalen som en sterk internasjonal avtale.

For meg som sosialdemokrat er det et eksempel på at vi trenger både de store og de små fellesskapene. Vi trenger fellesskapet i fagforeningen, i borettslaget, i familien, men vi trenger også de nasjonale fellesskapene, som et nasjonalt, offentlig finansiert helsevesen eller trygdevesen, og de store internasjonale fellesskapene, som FN og EU. Det er fellesskap, det er kollektive ordninger vi trenger for å løse våre felles problemer, enten det er fattigdom eller miljøproblemer. Den fellesskapstanken er det viktig å slåss for, nasjonalt og internasjonalt, og vi ser heldigvis at det også gir noen resultater.

De som nå er bekymret for at jeg ikke kommer til å si mye negativt om Regjeringen, kan ta det helt med ro: Det kommer på onsdag. Jeg tror vi skal ta budsjettdebatten når budsjettet foreligger, da får vi se hva Regjeringen faktisk foreslår. Men den lille replikkordvekslingen vi hadde her i stad, minner oss om at det faktisk er viktige forskjeller. Det er ikke slik at det er noe som er gratis. Velger man å bruke mange penger på ett formål, har man mindre til et annet formål. Og jeg tror vi kommer til å se det på onsdag, at hvis man skal være i nærheten av å innfri de løftene Regjeringen har gitt når det gjelder skatt, vil det bli mindre til skole, eldreomsorg og helse. Så får vi diskutere tallene, størrelsesordenen, valgene og prioriteringene når budsjettet foreligger. Jeg mente at det var riktig av meg å bruke mitt innlegg i dag til å fokusere på de store internasjonale utfordringene, simpelthen fordi de er viktige for oss, enten det norske statsbudsjettet ser slik eller slik ut.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Oddvard Nilsen (H) [10:49:22]: Jeg synes faktisk det var en prisverdig vinkling som representanten Stoltenberg tok. Men samtidig vil jeg påpeke at når han ikke snakker om det regjeringsalternativet som han nå signaliserer i sine innlegg, sier vel også det noe om hvilke problemer han står overfor. Sannheten er jo at veldig mye av det Stoltenberg her var inne på når det gjelder utenrikspolitikken og forsvarspolitikken, er faktisk hans regjeringsallierte SV imot. I norsk politikk er det faktisk slik at SV stort sett har vært imot alt det Arbeiderpartiet har vært for.

Når Stoltenberg er inne på internasjonale organisasjoner, spør jeg: Hva med NATO? Hva med EØS? Hva med EU? Det er de organene som skal hjelpe oss til å ta fatt på terroren og gjøre nettopp det Stoltenberg ønsker. Men der finnes jo ikke SV! Han har jo ingen støtte i det partiet!

Jens Stoltenberg (A) [10:50:28]: Arbeiderpartiet går bare inn i en regjering dersom den regjeringen har et grunnlag som kan sikre at vi fører en ansvarlig utenriks- og sikkerhetspolitikk og en ansvarlig økonomisk politikk. Det er en absolutt forutsetning. Og jeg er helt trygg på at vi kommer til å greie å forhandle fram et slikt grunnlag, fordi jeg tror det er såpass stor vilje nå til å få en annen regjering der vi får til det som er det viktigste, nemlig en satsing på fellesskapsløsningene, en satsing på kampen mot fattigdom og for mer sosial likhet, og ikke en politikk der de store pengene går til lavere skatt – mest til dem som har mest fra før.

Hvis vi mot formodning ikke skulle greie å bli enige med de andre partiene, har vi altså et annet alternativ, og det er en mindretallsarbeiderpartiregjering. Jeg mener at begge de alternativene er vesentlig bedre enn dagens regjering. Så det kan bare bli bedre, enten det blir det ene eller det andre! (Munterhet i salen)

Men jeg har altså god tro på at vi sammen med SV og Senterpartiet – og gjerne også Kristelig Folkeparti, hvis de ombestemmer seg også etter dette valget – skal komme fram til et veldig godt grunnlag for en god regjering, der vi inngår noen kompromisser. Forskjellen er at hvis vi forhandler oss fram til enighet, har vi flertall for den politikken i fire år. Da er det landets politikk, da skal vi ikke gå til Fremskrittspartiet og be om nåde, slik dere må.

Carl I. Hagen (FrP) [10:52:01]: Jens Stoltenberg gjentok nå sin favorittsetning, sin favorittbløff, om skattelettelser og «mest til dem som har mest fra før». Det kommer han sikkert til å fortsette å innbille det norske folk, men han tar altså feil.

Jeg har fått utarbeidet en oversikt over hva som er gitt av skattelettelser, og hva Arbeiderpartiet har stemt for, og hva de har stemt imot. Det har vært vedtatt 21 386 000 000 kr i skattelettelser hittil i denne perioden, og Arbeiderpartiet har stemt imot 6 990 mill. kr av dette. Det skulle altså være skattelettelser, «mest til dem som har mest fra før», som Arbeiderpartiet har stemt imot. Det er bare det at dette er en lang liste, og det er kun ett punkt som er i nærheten av å kunne være noe til dem som har mye, og det er et beløp på 1 500 mill. kr, fjerning av den doble utbytteskatten. Men det er ikke bare Christen Sveaas og Stein Erik Hagen som mottar utbytteskatt. Det gjør også ganske mange andre mennesker. Det er altså bare en bitte, bitte liten del av de skattelettelsene som er gitt, som er til dem som har mest fra før. Jeg skjønner at Jens Stoltenberg er blitt inspirert av den amerikanske valgkampen, nemlig negativ «campaigning»: å snakke stygt og feilaktig om motstanderne istedenfor korrekt om seg selv og sin egen politikk.

Jeg vil gjerne spørre Jens Stoltenberg: Hvilke skattelettelser er det Arbeiderpartiet har stemt mot i denne perioden som inngår i hans beskrivelse av at det har vært «til dem som har mest fra før»?

Jens Stoltenberg (A) [10:53:43]: Vi har stemt mot å fjerne aksjeskatten for de aller rikeste, og det dreier seg om betydelige summer. Det som betyr noe for disse velstående menneskene, er at de har fått null skatt på aksjeutbytte. Så har vi stemt mot, i mange runder, å redusere formuesskatten på bolig for de samme menneskene – som altså har fått redusert skatten på store og meget verdifulle formuer. I tillegg har vi stemt for å tette en rekke skattehull som ikke var med på Carl I. Hagens liste, fordi det er våre forslag som er nedstemt her i Stortinget. Samlet sett utgjør det betydelige forskjeller i forhold til dem som har aller mest. Det ville bidratt mer til fellesskapet. Til gjengjeld kunne vi hatt mer penger til f.eks. skolefritidsordningen, eldresentra og andre viktige velferdsgoder. Det avgjørende nå er at Regjeringen har lagt fram en stortingsmelding der den i tillegg til de lettelsene som allerede er gitt, lover 16 nye milliarder kr, hvis man tar med at man helt skal fjerne formuesskatten. Der har de selv lagt fram beregninger som viser at de 16 milliardene i all hovedsak skal gå til de aller rikeste menneskene i Norge. Det er dobbelt usosialt. De rike får mye, og det blir mindre til velferd.

Øystein Djupedal (SV) [10:55:09]: Stoltenbergs vektlegging av det internasjonale samarbeidet er uhyre viktig, og ikke minst FNs rolle i dette. Men FN sliter, og ikke minst sliter FN fordi finansieringen av FN fra mange av de viktigste bidragsyterne ikke er slik som den burde ha vært. Men skal det være mulig å skape en internasjonal rettsorden der FN er det organet som alle land må respektere, og som sitter i førersetet når det gjelder å forsvare internasjonal rett og internasjonal fred og stabilitet, betyr det altså at vi må styrke FN.

Det interessante er at mange forslag om hvordan dette kan skje, nå også kommer fra politikere som står SV og også Arbeiderpartiet fjernt. Den siste som nå har foreslått noe, er Jacques Chirac, den borgerlige franske presidenten, som altså tar til orde for en rekke internasjonale avgifter for å finansiere bl.a. FN. Det kan være internasjonale avgifter på drivhusgasser, på flybilletter, på skipsruter, på våpensalg og ikke minst på kapitalbevegelser. Dette er etter mitt skjønn veldig fornuftige forslag, forslag som peker i retning av å utvide det internasjonale samarbeidet. Dette regner jeg også med at Stoltenberg vil være enig i.

Jens Stoltenberg (A) [10:56:30]: Det var en glede å høre en så inspirerende og god replikk fra en slik dyktig og god politiker som Øystein Djupedal! Det kan borge godt for et videre samarbeid, bl.a. om å sikre finansieringen av FN.

Det er mange gode forslag som har kommet på bordet. Jeg er villig til å drøfte og være positiv til alle. Det avgjørende er å få til ett eller flere av dem, slik at vi kan sikre FN mer stabile og varige inntekter. Grunnleggende sett er det ikke annerledes enn at vi ser at vi nå trenger å bygge internasjonale institusjoner for å løse internasjonale oppgaver, og akkurat som vi da vi bygde nasjonale institusjoner, var opptatt av å sikre inntekter til de nasjonale fellesskapene, må vi nå diskutere hvordan vi kan sikre inntekter til de globale fellesskapene, først og fremst til FN. Om det er ved en avgift på valutatransaksjoner eller ved en avgift på våpenhandel, eller om det er ved andre typer inntektskilder, er ikke det avgjørende. Det avgjørende er at det kommer inntekter til det globale fellesskapet, slik at det globale fellesskapet blir bedre i stand til å løse globale felles problemer.

Jon Lilletun (KrF) [10:57:47]: Eg vil gje ros til representanten Stoltenberg for at han vigde så mykje tid til det internasjonale. Det er grunnleggjande for oss som velferdssamfunn at vi òg får ei internasjonal fordeling. Samstundes vil eg seie at det er ingenting som skuffar meg så mykje som representanten Stoltenbergs måte å omtale denne regjeringas politikk på, spesielt i forhold til skatt. Eg er når som helst med på å føre ein skattedebatt, men han må vere meir sakleg og seriøs enn det som representanten Stoltenberg legg opp til. For dei bustadene som har fått skattelette, er ikkje berre dei rike sine, men det er òg dei vanlege familiane sine. Dei bedriftene som har fått mindre skatt på aksjeutbytte, er òg dei små bedriftene som skal sikre framtida.

Vil Stoltenberg garantere at det ikkje vert auka skatt for bedrifter og dermed skatt på arbeidsplassar med ei eventuell alternativ regjering? Og ein ting til som gjeld nasjonal politikk: Skal kontantstøtta verte utradert umiddelbart, slik Trond Giske fyrst sa? Skal det gå over to år, slik han no har sagt? Kva er eigentleg politikken for alle dei barnefamiliane som dette gjeld?

Jens Stoltenberg (A) [10:59:13]: Jeg mener nøyaktig det samme om skatt og skattenivå som Kristelig Folkeparti mente i 2001, nemlig at det var riktig å redusere skattene med 10–12 milliarder kr, og det kunne vi finansiere uten at det gikk ut over velferd, fordi vi tok i bruk noe mer oljepenger. Da vi sa at vi kunne bruke noe mer oljepenger, sa vi at 10–12 milliarder kr av det kan vi bruke på å finansiere skatt, uten å ta det fra utgiftssiden, for nå har vi noen ekstra penger. Det er vi for. Og det betydde bl.a. å fjerne investeringsavgiften, som var en Plaza-løsning, og også å sørge for at folk som tjente vel 280 000 kr, ikke lenger skulle betale toppskatt. Vi fikk hevet innslagspunktet for toppskatt og økte bunnfradragene. Det mente dere. Det mente og mener vi. Forskjellen er at dere nå har begynt å love bort mange, mange nye milliarder til mange nye skattelettelser dere før var mot. Nå opererer dere samlet sett med lettelser på 30–40 milliarder kr, hvis man summerer det dere har gått inn for, stemt for og lovet for neste periode. Da er dere temmelig nøyaktig der Høyre var før valget i 2001, og det advarte Kristelig Folkeparti kraftig mot. Det har dere sluttet å gjøre. Men det gjør fortsatt vi, fordi vi mener det samme.

Åslaug Haga (Sp) [11:00:01]: Tilbake til det internasjonale: Rett før sommeren vedtok EU sin nye grunnlov. Grunnloven er et uttrykk for at unionen blir stadig mer overnasjonal og ligner mer og mer på en stat. Folk protesterer i stadig større grad, ikke fordi de ikke ønsker internasjonalt samarbeid, men fordi de mener at overnasjonaliteten er gått for langt. Ett eksempel: I Grunnloven fastslås det at EU alene skal ha kontrollen med fiskeriressursene, helt uavhengig av medlemslandene. På en del andre områder skal en ha delt kompetanse, men ikke når det gjelder kontrollen med fiskeriressursene. EUs fremste talsmenn er veldig klare på at blir det nye medlemmer, så skal de forholde seg til EUs fellespolitikk, også selvsagt på fiskerisektoren. Mener representanten Stoltenberg at EU-kontroll med fiskeriressursene tjener norske interesser?

Jens Stoltenberg (A) [11:01:12]: Man skal være varsom med å spå, men jeg vil likevel driste meg til en spådom om at Åslaug Haga og jeg aldri kommer til å bli enige i EU-saken. Vi kommer nok til å forbli uenige, fordi vi har grunnleggende sett veldig ulike tilnærminger til spørsmålet om europeisk samarbeid.

Jeg mener ikke at EUs forvaltning av norsk fisk er bra for Norge. Jeg mener vi burde hatt en bedre fiskeriløsning i 1994, og jeg mener at arbeidet for å få en bedre fiskeriløsning, hvis vi søker en tredje gang, vil være helt avgjørende. Men jeg mener samtidig det er et stort dilemma for oss at veldig mange viktige beslutninger som angår Norge – enten det gjelder arbeidsinnvandring, arbeidsgiveravgift eller miljøpolitikk, Kyoto-avtaler og kvoter, eller det gjelder Tyrkias medlemskap i EU eller ikke – og som kommer til å være helt avgjørende for Norge, fattes uten at vi overhodet deltar i beslutningene.

Jeg tror på de store og de små fellesskapene. Og jeg har litt vanskelig for å skjønne at en skal være veldig for internasjonalt samarbeid globalt, men altså motstander av det internasjonale samarbeidet som fins i Europa. Jeg ønsker å slåss for det og arbeide for det, og så får vi håndtere den uenigheten når vi kommer så langt.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed over.

Carl I. Hagen (FrP) [11:02:43]: Den sittende regjering er en klar mindretallsregjering. Fremskrittspartiet uttalte da vi bidrog til at den ble innsatt etter valget i 2001, at vi håpet på et godt samarbeid med Regjeringen, og at vi ville få en særstilling i og med at det var takket være Fremskrittspartiet det ble regjeringsskifte.

Vi inngikk forlik om budsjettet for to år siden, og vi stemte til slutt – etter kabinettsspørsmål – også for det første budsjettet i denne perioden. Så skjedde det i 2003 at det budsjettforliket vi hadde inngått, følte vi – jeg er klar over at Regjeringen mener noe annet – ikke ble fulgt opp under revideringen av budsjettet, da det i realiteten var et nærmere samarbeid mellom regjeringspartiene og Arbeiderpartiet ved revideringen i 2003. Vi erklærte derfor sommeren 2003 at vi ikke lenger følte noe spesielt ansvar for Regjeringen, og at vi fra da av var et normalt opposisjonsparti. Regjeringen har derfor nå kun opposisjonspartier å forholde seg til i Stortinget. Det har den selv valgt, i og med at statsministeren mange ganger har sagt at han vekselvis vil samarbeide med Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet.

Statsministeren sa i sitt innlegg i dag at han ønsket et samarbeid med opposisjonen i Stortinget, også om budsjettet. Jeg kan på vegne av Fremskrittspartiets stortingsgruppe si at vi er innstilt på å gå i forhandlinger. Vi vil søke å bidra til en forsvarlig og fornuftig budsjettbehandling i denne vanskelige situasjonen, ved Regjeringens valg å være en mindretallsregjering uten spesielle venner i Stortinget. Vi vil prøve å være oss det ansvaret bevisst. Vi er innstilt på seriøse forhandlinger. Men vi forventer da også innflytelse på budsjettet og innflytelse på det som der skal være. Vi er innstilt på å forsøke å få til en løsning på budsjettet.

Så vil jeg få lov til å ta opp de tre forslagene som er omdelt på representantenes plasser, og som jeg vil gå gjennom.

I den senere tid har det vært en vedvarende debatt om asylsøkere som har fått endelig avslag på sine søknader, og som så har blitt sendt ut i det norske samfunnet, med enkelte tragiske hendelser som et resultat av det. Vi i Fremskrittspartiet mener at det ikke er fornuftig å slippe dem som har fått endelig avslag, uten mat- og drikkepenger ut i det norske samfunn. Da vil det være risiko for kriminalitet. Vårt forslag lyder slik:

«Stortinget ber Regjeringen fremme de nødvendige forslag for å etablere tilstrekkelig kapasitet med lukkede asylmottak og innføre et system hvor alle asylsøkere som får endelig avslag på sin asylsøknad overføres til slike lukkede mottak inntil de returnerer til hjemlandet.»

Vi synes det er langt mer fornuftig enn å la dem ferdes fritt og begå kriminalitet, som enkelte gjør, og også eventuelt reise til andre Schengen-land, som vel må være et brudd på avtalen. Vi må nå beskytte det norske samfunnet langt bedre.

Arbeidsledigheten har bitt seg fast på et altfor høyt nivå etter Fremskrittspartiets oppfatning. Vi mener nå at Regjeringen ikke bare kan la en generell økonomisk politikk styre utviklingen på arbeidsmarkedet. Vi ønsker at vi virkelig skal gå gjennom hvordan vi kan endre vedtak for å bidra til at flere kommer i arbeid, bl.a. gjennom finanspolitikken og der hvor vi har ledig kapasitet til f.eks. å få opprettet arbeidsplasser for dem som i dag er ledige. Vi fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremme en egen melding om arbeidsledigheten, samt tiltak for å få ledigheten redusert til under 60.000 i løpet av 3 år.»

Vi tror også vi bør ha en målsetting og en tidshorisont for dette arbeidet. I en slik melding vil Regjeringen kunne finne ut: Hvor mange ledige er det i de forskjellige fylkene, hvilke yrkeskategorier er det, og hvilken bakgrunn har de? Hva kan vi sette inn av målrettede midler over en periode, slik at vi får ledigheten under 60 000? Det vil være vår målsetting.

Så er det en del foruroligende meldinger i avisene om at Kommune-Norge nå får mindre skatteinntekter enn det de har lagt til grunn i sine budsjetter for bl.a. forskjellige velferdstjenester til befolkningen, som eldreomsorgen. Vi fremmer derfor følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om nødvendige tilleggsbevilgninger til kommune-Norge på 2004-budsjettet som sikrer det inntektsgrunnlag som var forutsatt i statsbudsjettet.»

Vi har det syn at når man i en kommune har laget sitt budsjett basert på hva man kan forvente av inntekter, da må det være til å stole på. Vi kan ikke akseptere dramatiske innskrenkninger i sluttmåneden av dette året fordi man får mindre inntekter enn det som var lagt til grunn, noe som direkte vil gå ut over en del velferdstjenester.

Det er også slik at hvis inntektene til staten synker – mindre momsinntekter, mindre motorvognavgiftsinntekter, mindre bensinavgiftsinntekter – skjer det aldri noen nedskjæring av statens utgifter. Man bruker bare automatisk noe mer av det gigantiske overskuddet som statsbudsjettet har. Da synes vi at i utgangspunktet bør kommunene ha den samme muligheten til ikke å stramme inn på slutten av året.

Når det gjelder 2004-budsjettet, er den situasjonen nå oppstått at staten får ganske mange flere milliarder kroner enn vi hadde regnet med. På grunn av de økte oljeprisene vil det kanskje kunne bli 30 milliarder kr mer i inntekter for staten, og da må noe av det kunne brukes til å sørge for at i hvert fall kommunene ikke får mindre enn det de har regnet med.

Når man hører på debatten ellers – og særlig på Jens Stoltenberg, som sier at hvis man bruker midler på ett område, blir det mindre til andre – skulle man jo tro at den norske staten hadde store økonomiske problemer. Det norske folk leser faktisk aviser og vet at vi går med gigantiske overskudd. Noen snakker om pensjonen i fremtiden. Da glemmer man helt at det norske pensjonssystemet ble bygd opp på at det skulle være de løpende avgiftsinntekter som skulle gå til å betale de løpende pensjonsutgifter. Det var aldri ment at det skulle være noe fond i det hele tatt, med avkastning. Det er intet land i verden som er så finansielt sterkt som Norge når det gjelder å dekke fremtidige velferdsoppgaver. Det er ikke riktig at vi egentlig har dårlig råd.

Så må jeg si at det er forstemmende å være vitne til det spillet på misunnelse som Jens Stoltenberg nå har iverksatt. Én ting er at det er feil det han forteller om Regjeringens politikk, om skattepolitikken, og feil det han forteller om Fremskrittspartiets politikk på den internasjonale scene – altså at han sprer negative og feilaktige rykter om sine konkurrenter som han gjorde i sitt innlegg. Men bruken av misunnelse synes jeg er enda verre. Når noen er blitt rike ved å ha skapt bedrifter, ved å ha skapt arbeidsplasser, skal det på en måte fremstilles som noe negativt. Jeg tror veldig mange handler i Rema- og Rimi-butikkene, som på grunn av konkurranse har fått lavere matvarepriser. Mange har skapt arbeidsplasser, og noen av dem som har vært flinkere enn andre, har blitt rike.

Jeg har lyst til å sitere Anders Lange, som stiftet Anders Langes parti, forløperen til Fremskrittspartiet:

«Når alle har lyst til å bli rike, hvorfor er det da så galt at noen blir det?»

Jeg tror mange i det norske samfunn har sett positivt på mennesker som bygger bedrifter – uten å ha hatt noen arv i det hele tatt. Vi har hatt rederier som er blitt bygd opp, vi har hatt bedrifter, som disse kjedene, som er blitt bygd opp, og mange dyktige gründere skaper i dag IT-bedrifter og arbeidsplasser for andre. Og Jens Stoltenberg bruker bare misunnelse, misunnelse, misunnelse.

Når jeg ser på det som Arbeiderpartiet har stemt imot av skatte- og avgiftslettelser de siste par årene, er det i realiteten ingen ting bortsett fra utbytteskatten som har gått til dem som har mest fra før. Det er mange andre enn rike mennesker som har utbytte av sine aksjer, bl.a. også alle aksjefondene.

Det Arbeiderpartiet har stemt imot ellers, gjelder boligskatt – Jens Stoltenberg snakket også der om de rike. Sannheten er at når det gjelder boligskatten, er det bunnfradraget som er økt, fra 51 250 kr til 80 000 kr. Flypassasjeravgiften er 1 655 mill. kr. Det er ikke bare rike mennesker som reiser med fly, slik som Jens Stoltenberg later til å tro. Det gjelder nettolønnsordningen for sjøfolk, refusjon av dieselavgift for ekspressbusser, redusert rederibeskatning for å sikre arbeidsplassene der. Innslagspunktet for toppskatten sa Jens Stoltenberg at han hadde vært med på å øke. Ja, han økte det fra 320 000 kr til 325 000 kr. Det lyktes Fremskrittspartiet og Regjeringen å få det opp til 340 000 kr – det gjelder altså bunnfradraget slik at færre skulle betale toppskatt, som Jens Stoltenberg prøver å innbille velgerne at han har gått inn for. Jeg kunne ramse opp en del andre mindre ting. Sannheten er at Arbeiderpartiet bygger på og spiller på misunnelse og prøver å skape det inntrykk at det bare er å skattlegge noen få rike, så blir det masse mer penger til velferd for andre. Det er ikke korrekt.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jens Stoltenberg (A) [11:13:01]: Det er i og for seg helt i orden for meg at folk blir rike. Det som ikke er i orden for meg, er at de mest velstående menneskene bidrar mindre til fellesskapet. Jeg mener at det var galt å ta bort skatten på aksjeutbytte. Jeg mener at de som har aksjeutbytte, godt kan bidra mer til fellesskapet. Jeg mener også at det har vært galt å redusere formuesskatten for de aller rikeste, og jeg mener det er galt å stemme ned Arbeiderpartiets forslag om å tette hull i skattesystemet som hadde gjort at de som har aller mest, hadde bidratt mer til fellesskapet. Jeg mener det er galt å love 16 milliarder kr i nye skattelettelser, mest til dem som har mest fra før.

Ellers merker jeg meg at Hagen gjentar feil når det gjelder pensjon. Ingen partier har endelig bestemt seg for hva de går inn for for pensjon, men når det gjelder hva partiene har sagt i Pensjonskommisjonen, har Fremskrittspartiets representant der gått inn for at alle skal bli minstepensjonister, og det er et meget dårlig forslag. Jeg tror vi alle nå gjør klokt i å vente med pensjonsdebatten til vi ser hva de ulike partiene bestemmer seg for, og så forholde oss til de forslagene og ikke forsøke å tillegge partier standpunkter de ikke har.

Ellers svarte ikke Hagen på kritikken min om at fordi han vil kutte i bidragene til FN, kutte i bidragene til bistand, så vil det bidra til mer utrygghet i verden.

Carl I. Hagen (FrP) [11:14:50]: Vårt medlem i Pensjonskommisjonen har gjort det klinkende klart at dersom det står mellom et såkalt modernisert folketrygdsystem og det bestående systemet, vil vi ha det bestående systemet fremfor å gå inn for det Arbeiderpartiets nestleder Hill-Marta Solberg og tidligere finansminister Sigbjørn Johnsen har gått inn for, nemlig redusert pensjon til dem som har lave pensjoner, og høyere pensjoner til dem som har høye pensjoner. Jeg sa det nettopp til Arbeiderpartiets representanter i Pensjonskommisjonen. Jeg sa ikke noe om hva Arbeiderpartiet har gått inn for. Det vil bli meget spennende, og det vil vi få vite når saken kommer til behandling.

Når det gjelder beskatningen av de såkalt rike, risikerer vi etter hvert, hvis vi har et skattenivå på kapital som er høyere enn det som andre land har, at man flytter kapitalen til andre land og etablerer arbeidsplasser der. Jeg skjønner ikke at ikke Jens Stoltenberg skjønner dette. Vil han virkelig skremme kapitalen ut av landet slik at vi får enda færre arbeidsplasser, slik Arbeiderpartiet har gjort tidligere – og har demonstrert at de kan – da de kjørte arbeidsledigheten opp i 180 000?

Oddvard Nilsen (H) [11:16:20]: La meg først og fremst få si at jeg synes det var hyggelig at Carl I. Hagen gav så positive signaler om å ha en konstruktiv tilnærming til det budsjettet som skal legges frem i denne uke. Samtidig vil jeg si at hvis representanten Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet ønsker innflytelse, får de størst innflytelse ved eventuelt å gå i samarbeid i forbindelse med budsjettet. Det er naturlig at den partneren som inngår budsjettforlik med Regjeringen, også får innflytelse på sluttresultatet.

Men så har jeg et lite spørsmål til representanten Carl I. Hagen. Han kritiserer nå Arbeiderpartiet og alliansen på venstresiden. Men hva er det som i grunnen skiller Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet? Sannheten er at Fremskrittspartiet nesten i alle saker i Stortinget stemmer for påplussinger til alle gode formål. Ser ikke representanten Carl I. Hagen at det reduserer rommet for å gjøre det han nettopp selv ber om, nemlig å redusere skatter og avgifter? Ser han ikke en sammenheng ved at han selv ved sin måte å stemme på i Stortinget, reduserer det rommet som kunne ha vært der, og i så måte ligger på en linje som vil redusere våre muligheter til å gi skatte- og avgiftslettelser og dermed trygge arbeidsplassene?

Carl I. Hagen (FrP) [11:17:43]: Representanten Oddvard Nilsen vet utmerket godt fra våre budsjettalternativer at det er intet parti som kutter så mye i de offentlige utgiftene som Fremskrittspartiet. Men så er det riktig at vi gir betydelige skatte- og avgiftslettelser bl.a. for å stimulere til økt sysselsetning, og for at folk skal få bedre råd i dette landet. Og vi plusser på i utgiftene. Vi har hatt et annet balansepunkt de siste årene. Det skyldes også at vi ikke kan se at det er nødvendig, forsvarlig og fornuftig å ha en så stram finanspolitikk når vi har rundt 100 000 ledige. Det må være mer fornuftig f.eks. å betale folk penger for å bygge veier og drive med rassikring enn å heve arbeidsledighetstrygd. Vi vet hvor mange ledige anleggsarbeidere det er. Vi har kapasitet, og vi har penger til å kunne investere i fornuftige ting. Vi vet at det innen helsevesenet er ventelister for pasienter. Da er det meningsløst å kutte i økonomien til norske sykehus slik at de må si opp leger og sykepleiere. Vi har et annet syn på dette, og vi har ikke den samme balansen som andre har. Når vi har et kjempemessig overskudd, skal vi bruke noe mer av midlene.

Kristin Halvorsen (SV) [11:19:14]: Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet er president Bush’ beste venner i Norge. Carl I. Hagen og Fremskrittspartiet har aldri på noe tidspunkt nærmet seg noe spørsmålstegn ved eller kommet med noen kritikk i forhold til den informasjonen som USA og Storbritannia brukte som legitimering av krigen mot Irak, og som republikanere i USA protesterer sterkt mot. Derfor har jeg lyst til å spørre Carl I. Hagen, som på ethvert tidspunkt har gitt Regjeringen støtte når man har ønsket å bidra med norsk militært personell i Irak, og som kanskje har ivret for ytterligere norske bidrag, om han er enig med Bush i at man nå har lyktes i å bekjempe terror mer effektivt enn før, eller om det faktisk er slik som store deler av resten av verden mener, at kampen mot terror er satt mange hakk tilbake, at mange av terroristmiljøene har fått blod på tann, at det som nå skjer i Irak, er meget farlig, og at vi står overfor en situasjon der terrorister kan styrkes langt inn i framtiden.

Carl I. Hagen (FrP) [11:20:47]: I likhet med Danmark, Italia, England, Island og mange andre mente Fremskrittspartiet at FNs resolusjoner gav dekning for angrepet på Saddam Hussein. Der er vi uenige. Men det vil vi fastholde, da vi også har satt oss så grundig inn i de dokumentene.

Vi er glad for at Saddam Hussein er fjernet. Nå er det i hvert fall en mulighet for at ett betydelig land i Midtøsten kan bli et fritt, demokratisk land. Det å trekke seg ut nå, som vel SV vil, vil medføre at islamske fundamentalister fra Syria og særlig fra Iran vil vinne det opprøret mot nåværende myndigheter som de i hovedsak står bak. Derfor er det viktig å få til et valg i Irak og støtte opp om at de får en legitim regjering etter valget og støtte de demokratiske kreftene, ellers vil dette også bli en muslimsk fundamentalistisk stat, som Iran. Jeg er veldig glad for at Jens Stoltenberg også snakket om at man må bekjempe årsakene til internasjonal terror. Da må man bekjempe muslimske fundamentalister, som står bak mesteparten av terroren i den ganske verden. Jeg skjønner at SV heller vil legge seg flate for dem.

Einar Steensnæs (KrF) [11:22:24]: Carl I. Hagen la an en konstruktiv tone i sitt innlegg, og han har også tidligere sagt at Fremskrittspartiet fra nå av vil fokusere mer på det som samler de ikke-sosialistiske partiene, enn det som skiller dem. Det er positivt. Men jeg stusser når han faktisk viser til samarbeidet på det han kaller den sosialistiske siden, som et mønster for dette samarbeidet. Det kan jeg for min del ikke anbefale. En strategi som går ut på å feie viktige politiske uenighetssaker under teppet og pakke det inn i ulne formuleringer, vil ikke være konstruktivt.

Internasjonal terrorisme har fått et omfang og en voldsomhet som ryster verden. Derfor må også vi her i Norge ta våre forholdsregler, gjennom både forebyggende tiltak, kontrolltiltak og rettslige tiltak. Samtidig er det viktig å unngå stigmatiserende og sårende uttalelser som rammer uskyldige mennesker, og som dehumaniserer store folkegrupper. Mitt enkle spørsmål til Carl I. Hagen er: Er Hagen enig i dette?

Carl I. Hagen (FrP) [11:23:41]: Til det siste spørsmålet er svaret et klart ja.

Det er hyggelig å høre at Steensnæs har fått med seg at jeg har tatt til orde for, og det har Fremskrittspartiets landsstyre i sitt vedtak også gjort, at de fire ikke-sosialistiske partiene bør være mer interessert i det som samler, og ikke bare se på det som skiller. Når de tre sosialistiske partiene nå i større grad samordner seg og vil fremstå som et regjeringsalternativ, burde i hvert fall Kristelig Folkeparti, Høyre, Venstre og Fremskrittspartiet være enige om noen få, enkle sannheter, nemlig at vi fire har den felles interesse å hindre de andre tre i å få flertall ved valget i 2005. Det som er grunnlaget for enhver ikke-sosialistisk regjering, er at de fire i sum har flertall. Hvis man er enig om det, hva gjør man med det? Vi har sagt: Vi må i hvert fall begynne å snakke mer om det som samler, enn om det som skiller. Vi skal ikke feie under teppet ulikheter. Vi skal kunne ha saklige debatter. Men vi tar til orde for at man kanskje prøver å være litt mer forsiktig med de negative karakteristikkene, og kanskje til en viss grad utover vinteren og våren prøver å samordne de fire som et realistisk totalt grunnlag for en ikke-sosialistisk regjering, hvis de skulle få flertall.

Åslaug Haga (Sp) [11:25:12]: Fremskrittspartiet er ofte, i likhet med Senterpartiet, opptatt av sykehussektoren. Nå er situasjonen at en rekke lokalsykehus rundt i landet er truet av nedleggelse eller kutt i tilbudet. Veldig mange rundt omkring føler stor utrygghet. Sykehusreformen har ført til et helt uholdbart konfliktnivå mellom dem som styrer den sektoren, og dem som blir styrt. Fremskrittspartiets løsning er å bygge et gigantbyråkrati i Oslo, et sykehusdirektorat som vil føre til at avstanden mellom dem som styrer sykehusene, og dem som blir styrt, bare blir enda større. Hvordan mener representanten Hagen at økt byråkrati og mer statsstyring vil gi folk større innflytelse på sitt sykehustilbud?

Carl I. Hagen (FrP) [11:26:25]: Fremskrittspartiets modell for finansiering av sykehusene burde være velkjent. Vi ønsker at det skal være et prinsipp at pengene følger pasienten fra trygdekontoret – som er styrt fra Oslo, men det er lokale trygdekontorer over det ganske land selv om toppledelsen er i Oslo – til det sykehuset pasienten selv velger. Om det er et privat eller offentlig sykehus, skal det være den samme betalingen. Da vil det være pasientenes valg som styrer hvilke sykehus som fortsetter. Vi har også gjort det klart at vi ikke aksepterer noen nedleggelse av noe sykehus, hvis begrunnelsen er å spare penger. Fremskrittspartiet har fremmet forslag om å slette en god del av sykehusenes gjeld. Det hadde styrket deres økonomi. Det er vårt syn at det kun er en automatisk finansiering av sykehusene, ved at de får betalt for det de gjør, som vil være løsningen på lang sikt. Da spiller det ingen rolle hvorledes eierskapet er, og hvorledes systemene er styrt. Det vil være den lokale situasjonen som er avgjørende, for det er der pasientene bor, og der vil de bli behandlet med vårt opplegg. Det er den eneste garantien for at de vil få det sykehuset de trenger.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Kristin Halvorsen (SV) [11:28:08]: I dag begynner vi i SV den lange valgkampen. Det er en kamp som ikke vi, men velgerne avgjør den 12. september 2005. Den mobiliseringen som starter, dreier seg om hvilken retning vårt samfunn skal ta de neste fire årene, og veien videre framover. For oss er dette en verdimobilisering. Den vil avgjøre om vi overlater noe som er mer verdifullt, til dem som kommer etter oss, enn det vi selv overtok fra våre foreldre – ikke bare i materiell forstand, ikke bare i form av kroner og øre og hvor mye vi har i oljefondet, men også når det gjelder hvilke holdninger og hvilke grunnleggende verdier som skal prege det norske samfunnet. Det er det som avgjør om vi er et godt, inkluderende samfunn for alle som bor her. I bunn og grunn dreier dette seg om å slåss for fellesskapet, for den grunnleggende solidariteten som mange føler er truet i vårt samfunn, og for at den Høyre-domineringen av politikken som har vært de siste årene, skal avløses av et solidaritetsalternativ.

Vi kan skrive historie i Norge i 2005. Velgerne kan stille opp på en ny politisk kurs, og de kan velge partier som før valget gir veldig klar beskjed: Vi ønsker å samarbeide og forhandle med andre partier, slik at vi kan få etablert en flertallsregjering i norsk politikk som kan sette seg noen overordnede politiske mål som vi skal slåss for å gjennomføre i løpet av en hel fireårsperiode, der en gjør det klart for velgerne og for hverandre hvem som har ansvaret for hovedkursen, og der en ikke vingler fra side til side fra et halvår til et annet.

Det vil være historisk hvis Arbeiderpartiet for første gang deltar i regjering sammen med andre partier. Det vil være historisk hvis SV for første gang deltar i regjering. Og det vil være historisk hvis Senterpartiet for første gang deltar i en sentrum-venstre-regjering sammen med Arbeiderpartiet og SV. Det er det ene og alene velgerne som avgjør. Det som vi kan gjøre, er å si noe om hvilken hovedretning SV vil slåss for i et slikt flertall og i et slikt samarbeid. La meg derfor bruke resten av tiden på det.

Norge kan klarere enn i dag definere sin rolle i det internasjonale samfunnet. Vi kan gjøre en større jobb når det gjelder fred og fredsmekling i verden enn det vi gjør i dag. Vi gjør en liten jobb, men vi kan rendyrke det som vår store jobb som en liten nasjon i det internasjonale samfunnet. For vi spørres ofte om å ta oppdrag fordi vi ikke er medlemmer av EU, fordi vi kan stå friere, og fordi vi opplagt ikke har noen stormaktinteresser. Hvis vi rendyrker en slik oppgave, kan vi bruke det fokus Norge får når vi en gang i året deler ut Nobels fredspris. Vi kan i Norge samle miljøer fra hele verden som har kompetanse på fredsmekling. Vi kan rendyrke vår egen bistand og vår egen internasjonale innsats nettopp på dette – ikke bare bistå i konflikter som er i gang, men også i internasjonal sammenheng holde fast ved å forebygge konflikter. Hver krone brukt på militær innsats når krigen er et faktum, er langt bedre benyttet på forebyggende arbeid i forhold til krig og kriser.

En slik rolle lar seg ikke forene med å stille opp for USA i tykt og tynt og ett og alt. Norge burde hatt en helt annen holdning til krigen mot Irak. Vi burde avstått fra å delta militært i Irak. Det er den holdningen SV vil stå for videre framover også. Det er ikke slik lenger at vi er tryggere jo nærmere vi er USA, slik som logikken var for mange under den kalde krigen. Nå kan det være tvert imot. Og det som er et faktum, er at kampen mot terror er satt mange hakk tilbake etter USAs krig mot Irak.

Vi kan være det landet som bistår og som alltid i internasjonal sammenheng pukker på at vi skal følge FN-sporet, og at vi skal følge det som vil forebygge krig og krise.

La meg ta ett lite eksempel, en glemt krig. I Nord-Uganda har det gjennom 18 år foregått en krig som er det verste overgrepet mot barn og ungdom i vår tid. Det er en gerilja uten politisk mål og mening som kidnapper barn fra de nærmere landsbyene, og det er titusener av barn som er kidnappet så langt. De holdes som sexslaver eller driver nå som barnesoldater – og de er i ferd med å komme hjem igjen. Hvis vi stiller opp i forhold til den rehabiliteringen og det som skal til for å få dem tilbake til sine lokalsamfunn, kan vi forhindre nye kriger og kriser for framtiden. Det er et perspektiv og en krig og en krise som er glemt av det internasjonale samfunnet. CNN er ikke der, men det er ekstremt viktig for framtiden.

Vi kan sette oss en annen overskrift. Vi kan sette oss som et mål og en overskrift at Norge skal være en miljønasjon. Jens Stoltenberg var inne på at det er nye takter i forhold til å bekjempe klimatruslene når Russland ratifiserer Kyoto-avtalen. Det gir noen nye muligheter. Det betyr at vi må feie for egen dør i forhold til våre egne utslipp, men det betyr også at vi kan få plass et kvotesystem som gjør noe av det som har vært litt mer drømmende i forhold til kjøp og salg av kvoter, reelt. Men den muligheten vi har til å satse på ny fornybar energi, satse på et energiregime framover som ikke forurenser mer, men som forurenser mindre, den kan vi lage til merkevare for Norge. Så kan vi koble det samme perspektivet på fisk, på landbruk, på turisme.

Tenk så unikt Norge er! For veldig mange mennesker i verden er det ikke noe som heter uberørt natur. Tenk hva vi har som andre ønsker å oppleve. Tenk hvordan vi kan lage det til en overskrift over hva vi kan satse på – som skaper arbeidsplasser, som skaper opplevelser, som er forenlig med en bærekraftig utvikling framover. Hvis man har gått noen timer på en isbre, og tenker på hvor fjernt det er for fryktelig mange andre mennesker, så forstår man hva vi har av verdier, særlig når noen av de spørsmålene Norge får, er: Er det slik at alle stier i Norge er asfaltert? Dette er unikt, og vi glemmer å tenke på hvor unike vi er, som har så mye uberørt natur.

Vi kan sette oss som mål at det som skal prege norsk arbeidsliv og norsk samfunnsliv framover, er mer fellesskap. Noen av de viktigste veivalgene som vi står overfor framover som dreier seg om arbeidsliv, dreier seg om det såkalte Arbeidslivslovutvalgets innstilling – vanskelig ord å si. Det dreier seg om: Hvem skal egentlig bestemme hvor mye overtid man skal jobbe? Skal arbeidstakernes rettigheter til å bestemme dette svekkes, og arbeidsgivernes styrkes? Hvem skal bestemme i forhold til midlertidige ansettelser? Vi står overfor en mulig maktforskyving i norsk arbeidsliv, der Høyres interesser er meget klare på den ene siden, og våre, venstresidens interesser er helt klare på den andre siden. Dette slaget kommer til å stå mot slutten av denne stortingsperioden. Det må stå etter et valg hvor velgerne har mulighet til å få sagt sitt.

Det samme gjelder pensjonen. Det er et flertallsforslag fra Pensjonskommisjonen som betyr at veldig mange lavtlønte kvinner får et dårligere pensjonssystem enn det de har i dag. For SV er det noe som vi vil slåss for at ikke skal skje. Det slaget kommer også til å stå i neste periode.

Og så kommer slaget om fellesgodene til å skje. Vi har en mulighet til å velge en retning. Hva haster mest nå? Og la ikke meg delta i diskusjonen om hvem som gav hvilke skattelettelser i fjor og forfjor og året før der. Men hva skal vi drive med i de neste fire årene? Skal vi, som denne regjeringen har lovt, gi først 12 milliarder kr ytterligere skattelette ved inntekt, så 4 milliarder kr til i formuesskatt? Eller er de til sammen 16 milliarder kr noe som trengs rundt omkring i landets klasserom, trengs hvis vi skal klare å få til en god eldreomsorg, trengs hvis vi skal få til et barnevern som stiller opp når barn har behov for det, trengs hvis vi skal få til en behandling av rusmisbrukere som i dag ikke får den hjelpen de trenger, eller trengs til barn som sliter med psykiske problemer, og som ikke opplever et velferdssamfunn som stiller opp for dem? Vi har jo så mange oppgaver som i hvert fall for SV haster mer enn disse 16 milliardene i skattelette. Og nå ser jeg hardt på Lilletun nede i salen. For jeg tror det haster mer for ham og mange andre også som har sitt hjerte i Kristelig Folkeparti. Det dreier seg jo om hvilken retning vi skal velge for framtida. Dette sier jeg til Lilletun, for han er selvfølgelig hjertelig velkommen til å være med på en sånn prioritering. Men først og fremst dreier det seg om å sørge for at vi har en regjering i neste stortingsperiode der ikke Høyre og Høyres verdier og Høyres hovedprioriteringer skal prege fire nye år i Norge.

President, det ser ut som om min tid er – ikke over, men over for denne gang!

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Presidenten setter pris på at talerne følger med på tiden.

Det blir replikkordskifte.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [11:38:36]: Arbeiderpartiet og SV har en bred enighet om behovet for en langt mer rettferdig fordeling. For å fordele mer må vi også skape mer. Derfor trenger vi både å skape mer og å fordele bedre.

De fleste er enige om at EØS-avtalen er av avgjørende betydning for å sikre næringslivet stabile handelspolitiske rammebetingelser. Er Kristin Halvorsen enig i behovet for slik stabilitet og likeverdige rammevilkår?

Kristin Halvorsen (SV) [11:39:30]: SV kommer ikke til å foreta seg noe som stiller norske arbeidsplasser i en «gamblende» posisjon, men vi ser store svakheter ved EØS-avtalen. Det tror jeg jammen Arbeiderpartiet og Jens Stoltenberg gjør også, særlig når man kan more sine svenske partifrender til de store humoristiske høyder ved å latterliggjøre EØS-avtalen. Vi vet at det har blitt en mer statisk avtale enn mange forutså. Vi vet at den har klare svakheter når vi ikke kan fortsette med systemet for arbeidsgiveravgift, som vi trodde vi kunne. Det er behov for en annen tilknytning til EU, men vi kommer ikke til å stille oss sånn at vi punkt 1: produserer flere EU-tilhengere, eller punkt 2: stiller norsk næringsliv overfor så stor usikkerhet at man ikke vet hva slags betingelser man har. Vi kommer til å jobbe for en annen form for praktisering av dagens EØS-avtale eller finne alternativer til dagens EØS-avtale.

Jan Tore Sanner (H) [11:40:42]: Det vi nå er vitne til, er en kombinasjon av åpne regjeringsforhandlinger og vekselvis ultimatum til hverandre. Vi hørte Jens Stoltenberg stille et helt klart ultimatum til Kristin Halvorsen fra denne talerstolen i et svar til Oddvard Nilsen. Stoltenberg stilte ultimatum både når det gjaldt utenrikspolitikken og den økonomiske politikken. Arbeiderpartiet vil ikke høre snakk om SVs nei til NATO, nei til EØS og nei til WTO. Jens Stoltenberg vil ikke høre snakk om SVs ønske om ny pengepolitikk eller ny finanspolitikk. Og Senterpartiet har stilt et helt klart ultimatum tidligere når det gjelder miljøpolitikk, nemlig at de vil ikke ha mer vern, og de vil ha et kraftigere forsvar for eiendomsretten.

Mitt spørsmål er: Hva blir det da igjen til SV? Eller for å snu på det: Hva blir det igjen av SV dersom partiet skal svikte sin historiske arv både når det gjelder utenrikspolitikken, den økonomiske politikken og miljøpolitikken?

Kristin Halvorsen (SV) [11:42:01]: Til Jan Tore Sanner har jeg lyst til å si: Takk, vi har det fint. Men vi setter pris på all den omsorg vi kan få. For det er klart at vi kommer i krevende posisjoner og får krevende oppgaver. Og det er vi søren meg klar for. Vi er så klar for å slåss for det fellesskapet som vi har mobilisert på fram til nå, og vi er klar for å få gjennomført mye av den politikken som vi står for selv, og ikke bare være idebank for andre.

Så sier Jan Tore Sanner at Jens Stoltenberg har satt et ultimatum i forhold til å drive med forsvarlig utenrikspolitikk. Hele SVs poeng er at vi trenger en mer forsvarlig utenrikspolitikk. Halve mitt innlegg dreide seg nettopp om hvilken jobb vi kan gjøre i det internasjonale samfunnet som er mer ansvarlig enn den utenrikspolitikken dagens regjering bedriver. Og det som jo er det store i forhold til SVs standing i norsk opinion i de siste årene, er at det er vi som har snakket på vegne av folkeflertallet i utenrikspolitikken – ikke Høyre, i hvert fall ikke før Regjeringen kom til fornuft og ikke støttet krigen mot Irak. (Presidenten klubber) Det er nye tider for SV, det, og det er et stort ansvar for oss å forvalte det videre.

Presidenten: Det jevnet seg ut!

Carl I. Hagen (FrP) [11:43:23]: Kristin Halvorsen brukte en god del tid på utenrikspolitikk og Irak, og sa alt det som var gjort av feil, og hun fortalte hva hun er imot. Det skulle vært interessant om Kristin Halvorsen i dagens situasjon kunne si hva hun mener bør gjøres nå – ikke bare forhistorien, for den har vi vært igjennom mange ganger før. Er det hennes ønske at USA, Storbritannia, Australia og andre land øyeblikkelig trekker seg helt ut av Irak? Er det hennes syn at det er helt greit om Iran og Syria og andre får til et fundamentalistisk styre i Irak? Eller deler SV vårt syn og de flestes syn, at det ville vært fordelaktig og fornuftig om Irak ble et demokratisk, fritt land? Jens Stoltenberg snakket varmt – det merket jeg meg – om Tyrkia, og jeg er enig i alt det han sa der. Ønsker Kristin Halvorsen at det samme skulle skje i Irak, at man også der kunne få et regime som prøver å kombinere landet som et islamsk land med det mer vestlige demokrati med respekt for menneskerettighetene? Og hva er hennes oppskrift for å komme i den retningen sånn som situasjonen er i dag?

Kristin Halvorsen (SV) [11:45:13]: Den oppskriften er faktisk ganske vanskelig å se. Vi har et vedtak i Sikkerhetsrådet, 1546, som legger et spor som går fra USA som okkupasjonsmakt i Irak og til det som Carl I. Hagen beskriver som, hva skal en si, et fritt, demokratisk Irak. Spørsmålet er om den veien som han ser for seg at en skal gå, bringer en dit. For den samme resolusjon som resten av verden har klart å bli enige om, er jo ikke akkurat den som har stor legitimitet på bakken i Irak. Det er faktisk slik at den framferd som USA har vist i Irak, er en del av det som er problemet i forhold til å finne en løsning, og det er ganske krevende. For USA har også som tidligere okkupasjonsmakt en plikt til å ikke bare «bomb and go». Når en har herpa opp et land så mye som USA har gjort i forhold til Irak, og sørget for at så mange ekstremistiske grupper er styrket som ikke var der fra før, har man også et ansvar for den sikkerheten som eksisterer. Men det er ganske mange som nå setter spørsmålstegn ved om den oppskriften man har laget for overgangen til et fredelig Irak, er mulig å få til slik som det ligger, og det er veldig mange spørsmål en må stille seg.

Bjørg Tørresdal (KrF) [11:46:44]: SV og Kristin Halvorsen har talt varmt i sitt innlegg om et solidaritetsalternativ etter stortingsvalget, en ny politisk kurs, og hun peker på viktige utfordringer internasjonalt og i et miljøperspektiv som også Kristelig Folkeparti kan være enig i veldig mye av. Men vi har i tre år opplevd at SV har utfordret Kristelig Folkeparti, kritisert Kristelig Folkeparti for å ha vært med på gi skattelettelser. Det har handlet mye om dette, inntil i dag, når Kristin Halvorsen sier at hun ikke vil delta i en debatt om skattelettene, ikke om det som har vært vedtatt inneværende periode. Vi har fått vite mye i disse årene om hva SV mener om skattelettene. Nå er spørsmålet: Hva vil SV gjøre med de skattelettene som er gitt i inneværende periode? Betyr det at SV nå vil vise konsekvensene av sin kritikk av oss i et nytt regjeringsalternativ? Vil de reversere de skattelettene som nå er gitt, og som de har kritisert oss så hardt for? Er det derfor Kristin Halvorsen ser så tungt og hardt på Jon Lilletun? Eller vil hun bare snakke om framtiden?

Kristin Halvorsen (SV) [11:48:10]: Først skal jeg tillate meg å si følgende: Det vi har sett av løfter om skattelette fra denne regjeringen, når man kommer ut med 10 milliarder kr i manko, viser med all ønskelig tydelighet at de løftene som ble gitt fra Høyre, og som Kristelig Folkeparti etter hvert forhandlet seg fram til, var helt, absolutt, uansvarlige. Så det er rett og slett ikke slik at denne regjeringen har noe særlig å lære oss når det gjelder løfter på skattesiden, uansett.

Så til spørsmålet om hva som nå skjer framover. Nei, SV har vært imot mange av de skattelettelsene som har vært gitt. Men det er noe med skattelettelser som gis, det er mye vanskeligere å gjeninnføre skatt enn å ta slagene som står, når de står. Det vet Kristelig Folkeparti også. Derfor er det mer irreversible vedtak en gjør i Stortinget, og som Kristelig Folkeparti har vært med på. Det kampen står om for oss nå, er hva som skjer framover. Der har Kristelig Folkeparti bundet seg til først 12 milliarder kr i ytterligere skattelette på inntektsskatten, pluss 4 milliarder kr på formuesskatten. Det er 16 milliarder kr – mye bedre brukt til fellesgoder.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [11:49:34]: Senterpartiet ser at landet vårt har behov for en langt mer offensiv distriktspolitikk enn den Regjeringen fører. Landbrukspolitikken vil etter Senterpartiets syn fortsatt være et viktig redskap for å utvikle sterke og levende lokalsamfunn. Kulturlandskapet forsvinner, ser vi, som en følge av den landbrukspolitikken som blir ført, antall bønder reduseres raskt, og presset på bonden for å drive mer lønnsomt er stort. Tilgroingen er et alvorlig problem i landet vårt, og det skjer utrolig fort. På hvilken måte kan Senterpartiet i årene framover regne med Sosialistisk Venstreparti som en alliert i kampen for en offensiv distriktspolitikk og en framtidsrettet og sterk landbrukspolitikk?

Kristin Halvorsen (SV) [11:50:57]: Jeg tror at mange av våre framtidige muligheter ligger nettopp her. Men det kommer til å bli krevende, for vi har noen WTO-forhandlinger som gjør at vi antakelig må tenke annerledes om hvordan vi skal støtte norsk landbruk framover, eller sikre oss at norsk landbruk fremdeles eksisterer og gjør en jobb på vegne av fellesskapet framover. Jeg tror vi må tenke mye mer i forhold til kvalitet og nisjeproduksjon enn det man har gjort til nå. Men slik som jeg ser dette, er dette en del av den overskriften som jeg var inne på i mitt hovedinnlegg, som dreier seg om Norge som miljønasjon. For vi har helt unike muligheter til å produsere mat, på lykkelige dyr, slik at folk vet at det de får i seg, er produsert forsvarlig, med dyrevelferd, som flere og flere blir mer og mer opptatt av, og vi har noen muligheter her til å profilere Norge som en unik nasjon på miljømat. Men det krever en offensiv holdning fra resten av samfunnet, og det krever en vilje til å betale for det også.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Marit Arnstad (Sp) [11:52:27]: Det trengs på mange måter en ny politisk kurs for Norge – en politisk kurs som kan skape like vilkår i hele landet, og som har tro på utvikling i hele Norge.

Senterpartiet ønsker å være garantist for å skape en kurs som igjen skaper muligheter for distriktene i dette landet. Vi mener det er nødvendig å skape ny optimisme og ny verdiskaping langs kysten og i norske bygdesamfunn. Vi må utnytte den kunnskapen og den kapitalen som dette samfunnet sitter på, til å utvikle en ny og målrettet næringspolitikk. Det er samtidig den beste distriktspolitikken vi kan drive, for verdiene skapes i distriktene. Våre tre viktigste næringer, offshore, fiskeri og maritim sektor, er alle plassert langs kysten, og kystens befolkning fortjener å se disse verdiene igjen, også som utvikling av egne lokale samfunn.

Med den type distriktspolitiske og næringspolitiske mål nytter det faktisk ikke å ha en annenrangs ambisjon for teknologisk infrastruktur i form av bredbånd, for samferdsel og for tjenestetilbudene i distriktene. Da nytter det ikke å si at det som skjer, det skjer, i forhold til utvikling av næringslivet i distriktene.

Vi ser en test på viljen til næringsutvikling akkurat i disse dager. Det gjelder spørsmålet om gassferger skal bygges i Norge eller i Polen. Det skal snart avgjøres. Det gjelder 500 arbeidsplasser, og det gjelder 1,2 milliarder kr. Og hva gjør Regjeringen for å sikre at denne teknologien skal utvikles i Norge? Hittil har den i alle fall ikke gjort noe annet enn å skyfle ansvaret mellom departementene. Samferdselsdepartementet sier at de norske anbyderne må søke FoU-midler. Problemet er at det finnes ikke penger igjen på FoU-budsjettene. Imens har vi en ny næringsminister som står som en papirdukke midt imellom og slår ut med hendene. En bedre illustrasjon på en passiv næringspolitikk skal en lete lenge etter.

Senterpartiet vil ha en regjering og en næringsminister som kjemper for industrien. Det er både mulig og nødvendig å føre en næringspolitikk som bygger opp under egne muligheter og fortrinn. Det må skje på en helt annen måte enn i dag. Da må kapital, utvikling og offentlige virkemidler tas i bruk til næringslivets beste.

Senterpartiet ønsker også en ny politisk kurs for distriktsnæringene. Distriktsnæringene er en ressurs for dette landet, ikke noen klamp om foten, som vi av og til kan få inntrykk av. Hvert år tjener faktisk reiselivet milliarder av kroner på at vi har en landsbygd og et kulturlandskap som er verdt å vise fram. Den ressursen som det utgjør for Norge, må utnyttes bedre enn i dag, og det må møtes med respekt. Derfor er nyskapingsarbeidet innenfor landbruket viktig. Derfor må dette nyskapingsarbeidet styrkes og samordnes.

I dag forvaltes mange av virkemidlene bitvis, men de må ses i sammenheng, og det må arbeides bredt med næringsutvikling innenfor landbruket, f.eks. i skjæringspunktet mellom tradisjonelt landbruk, videreforedling av lokal mat, kultur og opplevelse.

Kristin Halvorsen var inne på det samme under overskriften «miljønasjonen Norge». En kan også se på det under overskriften «distrikts- og kulturnasjonen Norge», for et slikt arbeid skal også bidra til at Norge ikke gror igjen. Vi kan ikke risikere at Norge som turistnasjon bare blir for bjørkeskogsinteresserte. Kulturlandskapet må faktisk holdes åpent, og naturen må forvaltes og skjøttes. Det vil gagne Norge som turistnasjon, og det vil gagne ny næringsutvikling med basis i landbruk, kultur og tradisjon.

Så er Senterpartiet av den oppfatning at det trengs litt mer sunt bondevett i vernepolitikken. Vi mener det trengs nye allianser for fornuftig bruk og ivaretakelse av landskap, ikke bare ensidig vern. I den svenske debatten snakker en faktisk i dag om en ny type vern. Overskriften på den debatten er «bort med reservatene – inn med fornuftig skjøtsel», men så langt har vi ennå ikke kommet i debatten i Norge. Senterpartiet mener det trengs en vernepause nå. Hvis en skal unngå at konfliktene mellom lokalsamfunnene og vernebyråkratiet blir for store, må en ta en time-out. Så får en bruke krefter til å drøfte hvordan vern skal utøves, hvilken effekt det har på bosettingen i et område, hvordan en kan være mer fleksibel i verneområdene, slik at næringsvirksomhet kan utøves, og hvordan en kan legge til rette for ny næringsvirksomhet.

Senterpartiet ønsker en ny politisk kurs i velferdspolitikken – en kurs der vi slipper å se at det private forbruket fyker til værs, mens det offentlige sparer seg til fant. Det handler i bunn og grunn om en anstendig eldreomsorg, det handler om en gratis skole for alle, og da kommer ingen utenom at kommunene må gis den økonomien som de trenger for å gi folk den velferden de har krav på. Velferd løses ikke her i salen. Det løses ikke av Regjeringen heller. Velferd utøves og løses lokalt, og det er de lokale som også må gis muligheten for å gi den nødvendige velferd til dem som er yngst av oss, og til dem som er eldst av oss.

Regjeringen ser ut til å velge å forholde seg til kommunene på to måter. Enten blir det sagt at kommunene har ansvaret for det man har lovet, men ikke tenker å oppfylle. I tillegg så jeg nettopp at finansminister Per-Kristian Foss sa at det er noen kommuner som gjør så mange feil at det spiller ingen rolle om man tar fra dem en milliard eller to – det gjelder altså hele sektoren. Med referanse til rådhuset i Tromsø mente finansministeren at det var helt greit at kommunesektoren skulle få en eller to milliarder mindre i inntekter. Begge disse framgangsmåtene er ganske respektløse. Og de har det ved seg at de ikke rammer kommunene, de rammer direkte de eldre som trenger hjelp på sykehjemmene, de rammer driften av eldreomsorgen, og de rammer direkte grunnskolene og barnehagene. Så hvis Regjeringen med sine utspill i forhold til kommunesektoren og sine stadige krav om at her må kommunene ta større ansvar, tror at den rammer kommunebyråkrati og etater med det, så tar den feil. Den rammer nettopp de gruppene som kommer til å være på alles lepper i neste valgkamp.

En tallkrig er kanskje lite tjenlig, selv om jeg ser at statsministeren i realiteten angriper sin forrige regjering når han snakker om det kommuneopplegget der Senterpartiet var en del. Det er mye en kunne sagt om det, men det folk ser, som Regjeringen ikke kan springe vekk fra, er at det blir færre lærere i skolene, det blir mindre penger til drift av sykehjemmene, selv om det blir flere enerom, og det er flere eldre som føler at de ikke får et verdig tilbud i de siste årene av sitt liv.

Senterpartiets påstand er at det er uverdig at regjeringen i Europas rikeste land fraskriver seg ansvar for velferdstjenester ved å gi kommunene så dårlige økonomiske vilkår som de i dag får. Det blir rett og slett stadig lenger mellom kartet som er tegnet av Regjeringen, og det terrenget der lokalpolitikerne strever seg fram. Uavhengig av alle debatter om struktur og størrelse på kommunene må det en helt annen forståelse til mellom stat og lokalsamfunn om hvordan velferden skal finansieres, og hvordan ansvaret skal utøves i årene framover. Senterpartiet ønsker å bidra til det. Senterpartiet vil kjempe for den lokale velferden. Vi vil ikke være med på å inngi folk den tro at velferdsoppgaver kan løses ved løfter herfra, fra denne sal, samtidig som vi fraskriver oss ansvaret for det reelle økonomiske opplegget for kommunene. Senterpartiet mener at det trengs en mer kraftfull røst som kan snakke distriktenes, distriktsnæringenes, industriens og den lokale velferdens sak. Og Senterpartiet er den røsten. Vi skal også bli sterkere på vegne av disse sakene. Det er vårt mål både i forhold til Stortingets arbeid, i forhold til høstens valg og i forhold til et mulig framtidig regjeringssamarbeid.

Slik jeg har skjønt det, virker det som om Høyre har tenkt å bruke denne debatten til å lage et slags inntrykk av at sjølstendige parti i dagens debatt ikke skulle få lov å markere egne standpunkt, for da er det et problem i forhold til framtidig samarbeid. Jeg er enig med Kristin Halvorsen i at det kommer til å bli krevende – både forhandlinger om et mulig samarbeid og et samarbeid, dersom det kommer i stand. Men det har det da bestandig vært. Det var da krevende nok for den sittende regjering også. Jeg synes å huske at det ble et brudd i forhandlingene mellom Høyre og Kristelig Folkeparti, og at det var Carl I. Hagen som var nødt til å piske partiene tilbake til forhandlingsbordet. Så det har vært krevende før med forhandlinger mellom sjølstendige parti om en politisk kurs, og det kommer til å bli krevende også etter neste valg, dersom velgerne gir partiene en mulighet til det.

Senterpartiet ønsker ikke først og fremst et samarbeid for samarbeidets egen skyld. Vi ønsker en ny politisk kurs. Hvis velgerne gir oss styrke ved valget til høsten, vil vi forhandle om et regjeringssamarbeid for å sikre den type ny politisk kurs både for verdiskaping og for utvikling i norske distrikt og norske bygdesamfunn.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bjarne Håkon Hanssen (A) [12:02:19]: Senterpartiet er tradisjonelt kjent for å være et parti som står landbruksbefolkningen nær. Vi vet at norsk landbruk i tiden som kommer, står overfor store utfordringer. Det viktigste stikkordet er vel WTO-avtalen og konsekvensene av den, og vi ser allerede nå at utfordringene blir formidable.

Det er to prinsipielt sett forskjellige måter å angripe de utfordringene på. Den ene måten kan være å si at ja, dette blir forferdelig vanskelig, dette blir meget krevende. På mange måter må vi lage en ny landbrukspolitikk, men vi går løs på den utfordringen, og vi skal ta del i arbeidet fullt ut.

Den andre prinsipielle innfallsvinkelen er å si at WTO-avtalen er ille, derfor er vi imot, og vi kan ikke ta ansvaret for beslutninger i kjølvannet av en slik avtale.

Hva slags prinsipiell innfallsvinkel vil Senterpartiet velge i sitt arbeid?

Marit Arnstad (Sp) [12:03:40]: Det er riktig at Senterpartiet står distriktene og bygdesamfunnene nær. Da blir landbrukspolitikken også viktig, fordi den er limet i svært mange bygdesamfunn og lokalsamfunn rundt omkring i dette landet.

Vi legger ikke skjul på at vi synes at WTO-avtalen er en krevende oppgave, knyttet til ikke først og fremst den enkelte landbruksutøver, men til landbrukets rolle i distriktspolitikken, knyttet til det faktum at landbruket har så stor betydning for den samlede distriktspolitikken rundt omkring i Norge, og knyttet til det faktum at hvis en ser enkelt på det, er det ikke landbruket i sentrale strøk som vil rammes hardest av WTO-avtalen. Men det er nettopp det landbruket vi avgjort er mest opptatt av, det distriktsorienterte landbruket på Vestlandet og i Nord-Norge, som står overfor de tøffeste utfordringene.

Vi skal velge en konstruktiv innfallsvinkel til WTO-avtalen, og vi ser at en fra Regjeringens side her sier at det må finnes en del muligheter. Ja, vi skal hjelpe Regjeringen å lete etter de mulighetene og forventer også at Regjeringen vil ta tak i de mulighetene. Men vi vil ikke underslå hvor krevende den prosessen faktisk er.

Olemic Thommessen (H) [12:05:12]: En ny kurs, en ny giv for næringspolitikken og for landbruket, snakket Marit Arnstad om. Da er det merkelig å prøve å tenke seg et resonnement inn i en fremtidig sosialistisk regjering. For hvordan i all verden tror Senterpartiet at en fremtidig sosialistisk regjering vil ivareta det som er det viktigste for distriktene, nemlig å utnytte de ressursene som er der, basert på den eiendomsretten som de lokale eiendomsutøverne har?

Senterpartiet velger altså en stø kurs inn mot et alternativ der man ønsker å redusere grunneiernes muligheter til å få uttelling for jakt og fiske, der man ønsker å innskrenke allemannsretten, og der man ønsker en mer liberal rovdyrpolitikk. Selv når Senterpartiet snakker om vernepause, må jeg virkelig spørre: Tror Senterpartiet man får vernepause i selskap med Sosialistisk Venstreparti?

Marit Arnstad (Sp) [12:06:33]: Det er helt riktig at Senterpartiet i ethvert samarbeid og i enhver forhandling om et mulig samarbeid kommer til å kjempe for interesser som er knyttet til både privat eiendomsrett, vernepolitikk, rovdyrpolitikk, distriktspolitikk og landbrukspolitikk.

Så er spørsmålet om det blir enkelt. Jeg tror ikke det blir enkelt. Men er det så greit i dag, da? I dag er det faktisk slik at det er Høyre, sammen med SV, som bidrar til en vernepolitikk som er stivbeint, rigid og ufornuftig. Det er faktisk lettere, tror jeg, å snakke med Arbeiderpartiet, fordi det vil være mange i Arbeiderpartiet som deler synspunktene Senterpartiet har om at dette er stivbeint og ufornuftig. Når det gjelder dagens rovdyrpolitikk, er Senterpartiet kritisk til den, men det er ikke Arbeiderpartiet og SV som nødvendigvis har lagt fram den rovdyrpolitikken. Det er Høyre i regjering som har lagt fram den rovdyrpolitikken. Så hva er det Høyre bekymrer seg om? Vi skal kjempe for en annen politikk enn det Høyre i dag prøver å gjennomføre.

Per Sandberg (FrP) [12:07:48]: La meg først få lov til å gratulere representanten Arnstad med at hun er kåret til Nord- og Sør-Trøndelags mest populære stortingsrepresentant. Jeg håper at det ikke fører til at hun revurderer sitt nei til renominasjon.

Min replikk går i retning av foregående replikk. Arbeiderpartiet og SV har tidligere i dag snakket om solidaritetsalternativet i forhold til neste års samarbeidsregjering. Jeg vil kalle det mer en motsetningsregjering, ut fra dagens situasjon. Men nå hører jeg at Senterpartiet skal velge en ny kurs, kursen inn i de sosialistiske rekkene. Da vil de legge til side sine tidligere primære oppgaver i forhold til grunneiere, i forhold til verning, i forhold til gassbruken og i forhold til samferdsel og gå rett inn i båsen til SV og Arbeiderpartiet på disse områdene.

Er det da riktig å konkludere med at Senterpartiet har tatt et endelig oppgjør med den borgerlige siden, og nå flytter hele sin organisasjon og politikk over til venstresiden?

Marit Arnstad (Sp) [12:09:15]: Senterpartiet er et ikke-sosialistisk parti og vil komme til å være et ikke-sosialistisk parti, uansett hvilke merkelapper jeg merker meg at Høyre og Fremskrittspartiet i dag prøver å gi de ulike partiene.

Vi sier at vi ønsker en ny kurs i velferdspolitikken, når det gjelder næringspolitikken og når det gjelder distriktspolitikken. Jeg tror vi har mye positivt å diskutere med Arbeiderpartiet og SV på de områdene. Så er det klart at det fins områder der de ulike partiene er uenige – det skulle da bare mangle. Det er jo tre sjølstendige partier som eventuelt skal samarbeide, hvis de klarer å forhandle fram en ny plattform og en ny kurs. Jeg skal ikke underkjenne at spørsmålet om eiendomsrett, vernepolitikk og rovdyrpolitikk er viktig for Senterpartiet. Men som jeg også sa i mitt forrige replikksvar: Vi er ikke akkurat så veldig fornøyd med og beroliget av den linjen som Høyre har lagt seg på, sammen med SV, for å få en stivbeint vernepolitikk og for å ha en rovdyrpolitikk som ikke er særlig bra for distriktene. Og jeg tror nok at når alt kommer til alt, deler også Sandberg og Fremskrittspartiet den bekymringen med oss når det gjelder Høyres rolle i de sakene.

Inge Ryan (SV) [12:10:44]: Marit Arnstad var olje- og energiminister i sentrumsregjeringa. En av de viktigste sakene hun jobbet med, var å sette ned foten for et forurensende gasskraftverk. Der gjorde hun en god innsats, og så vidt jeg har forstått, har man også sentralt stått ved det standpunktet senere.

Nå kommer både Marit Arnstad og jeg fra et fylke som heter Nord-Trøndelag, som er Senterpartiets flaggskip. Og de sitter også i fylkesregjering. Det den fylkesregjeringa toner desidert høyest, er nettopp å få bygd et gasskraftverk med dagens teknologi. Marit Arnstad var inne på at Senterpartiet var partiet for sunt bondevett. Mitt spørsmål til Marit Arnstad blir derfor: Er det det sunne bondevettet i Nord-Trøndelag som gjelder i denne saken, eller er det det sunne bondevettet som man uttrykker sentralt? Og er Marit Arnstad bekvem med den situasjonen at samme parti i Nord-Trøndelag så sterkt ønsker å få bygd ut et forurensende gasskraftverk?

Marit Arnstad (Sp) [12:11:55]: Det har gjennom lang tid vært delte meninger i Senterpartiet omkring disse spørsmålene. Det er ingen hemmelighet, og det har ikke dukket opp det siste halve året at Nord-Trøndelag senterparti kunne tenkt seg en utbygging av gasskraftverk på Skogn, mens partiet sentralt ikke vil bygge ut gasskraftverk uten at man får fjernet CO₂-utslippene. Det blir litt firkantet å framstille det som om vi ikke ønsker å utnytte gassen også i gasskraftverk. Det kan jeg godt være med på, hvis man bare fjerner CO₂-utslippene. Men som sagt, det har lenge vært ulike meninger i Senterpartiet om dette. Det aksepterer jeg. Jeg føler meg ikke ubekvem med at det er forskjellige meninger i et parti. Jeg tror ofte det kan være sunt, og jeg tror også at vi i den videre programdebatten vår kommer til å ha en bred diskusjon om disse problemstillingene. Det partiet i Norge som ikke føler seg bekvem med å kunne ha en bred debatt om disse spørsmålene, vil få det vanskelig, for det er delte meninger i nesten alle partier – Kristelig Folkeparti, Arbeiderpartiet, Høyre og Senterpartiet. Og vi må akseptere at denne type spørsmål skjærer midt imellom i nesten alle partier, kanskje med unntak av SV.

Einar Holstad (KrF) [12:13:21]: Uansett distrikt eller storby, nyhetsbildet om terror og organisert kriminalitet forteller oss at Norge må ta et valg mellom politistaten eller verdistaten. Vi velger verdistaten framfor politistaten, men vi må trolig likevel vurdere å gjøre som nabolandet i øst, Sverige, og overføre store beløp fra Forsvaret til justissektoren for å holde tritt med de økende utfordringene for politiet i fredstid.

Kriminaliteten florerer på alle nivåer fordi folk lager sine egne lover uten tanke på fellesskapet. Slik blir justissektoren et umettelig sluk. Det norske folk må samle seg om å nå felles verdier for hvordan vi skal leve sammen. Fortsatt må det være lov å si at noe er rett og noe annet er galt, noe er sant og noe annet løgn. Kristelig Folkeparti vil holde fram de kristne verdiene som en god rettesnor for land og folk. På hvilke områder vil Senterpartiet være en støttespiller i denne verdisatsingen?

Marit Arnstad (Sp) [12:14:38]: Det var flere elementer som ble tatt opp i denne replikken. La meg få lov til å ta tak i ett, nemlig overføring av store ressurser fra forsvarssektoren til justissektoren. Jeg vet ikke om det er et aktuelt forslag, men jeg vil bli svært overrasket om Kristelig Folkeparti skulle komme med et forslag om å overføre penger fra et forsvar som allerede er presset økonomisk, til justissektoren. Jeg tror tvert imot at Norge trenger å styrke sitt forsvar i årene framover, ikke minst med tanke på suverenitetshevdelse over nordområdene og det ansvaret vi har der.

Når det gjelder verdispørsmål, er det mye felles blant sentrumspartiene. Det er mye felles som jeg tror vi både har bygd på og som vi kommer til å kunne bygge videre på i årene framover. Det er også ett av elementene jeg synes det er viktig for Senterpartiet å få med inn i et eventuelt sentrum–venstre-samarbeid, få fokus på en del av de viktige verdiene som sentrum står for. I det arbeidet skal jeg ikke legge skjul på at jeg synes det ville vært bedre om vi hadde hatt Kristelig Folkeparti med oss i forhandlingene knyttet til et sentrum–venstre-samarbeid, enn å ha dem mot oss.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Steinar Bastesen (Kp) [12:16:04]: Store deler av den norske befolkning klarer seg bra økonomisk. Og forelø-pig er konfliktnivået i vårt samfunn rimelig lavt. Men Regjeringen fører en politikk som sakte, men sikkert svekker velferden og tryggheten der vi bor.

Gjennom nasjonalt eierskap til naturressurser og nøkkelbedrifter har vi sørget for at det økonomiske utbyttet har kommet det norske folk til gode. Men i stigende grad bidrar Regjeringen til at det nasjonale eierskapet svekkes, og kontrollen med naturressursene glipper. I tillegg føres det en innvandringspolitikk som i økende grad setter svake grupper opp mot hverandre i en nådeløs og konfliktskapende konkurranse om arbeid og velferd.

Mange hevder at globalisering og nedbygging av nasjonalstaten er en slags moderne naturlov som vi ikke kan gjøre noe med. Men vi i Kystpartiet vil vise at det finnes alternativer til en passiv oppgivelse av den nasjonale velferden. Vi vil mane til en konkret og offensiv kamp for å verne om det nasjonale eierskap vi fremdeles har, og gjenvinne den kontrollen over naturressursene og befolkningsutviklingen som Regjeringen i samarbeid med Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet har avviklet på viktige felt.

Ved en gjennomgang av viktige ressurser Norge har, er det fisken som er viktigst. Gjennom de internasjonale havrettsforhandlingene fikk kyststatene kontroll over fisket i en 200 mils økonomisk sone. Fisken er en av våre største eksportvarer. Men stadig mindre av denne fisken landes lokalt, og i økende grad selges den til bedrifter i utlandet. Hva kan vi gjøre for å forhindre dette? Selvfølgelig kan vi bruke konsesjonsloven, men det er ingen løsning. Men det som jo er rart, er at utsatte arter skal få innpass i norsk fauna. Jeg tenker i første rekke på kongekrabben, men jeg tenker også på ulven. De er begge arter som er satt ut. Ulven var utryddet i Norge og i Sverige – den er satt ut!

Vi må verne om kystflåten og sikre en regional fordeling av fiskekvotene. Vi må gjennom en konsesjonslov skaffe oss en mulighet til å hindre utflagging av de viktigste bedriftene. Innenfor EØS har vi dessverre små muligheter for å hindre en slik utflagging, men vi har i alle fall muligheten til å kjøpe tilbake bedrifter som er solgt til utlandet. Mitt forslag er at vi utvikler en statlig bedrift – ja, la oss kalle det Statfisk. Denne bedriften bør gis midler slik at den kan ligge som gjedden i sivet og vente på muligheter til å kjøpe tilbake utflaggede bedrifter når det er en dårlig dag på børsen. Her kan man bruke oljepenger uten at det betyr noe for norsk økonomi. Vi behøver ikke å bruke én krone i Norge, og det behøver ikke å bety noe for norsk økonomi.

Regjeringen legger sakte, men sikkert opp til en utflagging og utenlandsk styring av norske naturressurser som vann, mineraler, skog, jord, olje, osv. Dette skjer gjennom initiativ som Regjeringen har tatt i form av pålegg fra EØS. I tillegg styres distriktspolitikken av EØS. Dette mener Kystpartiet er forkastelig, og stadig flere ute i distriktene er enige med oss. Høyre sier at det må tenkes nytt. Hvis de nye tankene er salg av naturressurser, så har de tankene vært tenkt før. De som laget Grunnloven, var klar over det, og derfor ble Grunnloven laget slik. Derfor er det så viktig å få Grunnloven forandret, slik at det blir lettere å selge naturressurser – og da tenker vi nye tanker. Nei, tankene er tenkt før.

Kystpartiet er det eneste partiet på Stortinget som vil frigjøre Norge fra den økonomiske og distriktspolitiske tvangstrøyen som EØS utgjør. Senterpartiet og SV er villige til å regjere sammen med Arbeiderpartiet på basis av EØS-avtalen. Kystpartiet ønsker at Norge skal si opp EØS-avtalen og vil ikke være med i en regjering som baserer seg på denne avtalen.

En annen viktig side ved EØS-avtalen er bestemmelsen om et felles arbeidsmarked. Det innebærer at vi har fri arbeidsinnvandring fra EU etter få års overgangstid. Kystpartiet er det eneste partiet på Stortinget som aktivt vil kjempe mot en slik utvikling. Fremskrittspartiet gav tidligere inntrykk av å ha en restriktiv innvandringspolitikk, men faktum er at partiet går inn for fri arbeidsinnvandring fra EU, som om noen år sannsynligvis har Tyrkia med.

Snart skal vi i EØS behandle et nytt tjenestedirektiv fra EU som antakelig kan innebære en omfattende sosial dumping på det norske arbeidsmarkedet. Kystpartiet vil foreslå at Regjeringen nedlegger veto mot dette. Jeg forstår ikke LO som kan gå inn for noe slikt. Det går jo ut over LO-arbeidsplassene. Vi får billig arbeidskraft fra øst. Bedriftene kan leie inn kontraktører og underleverandører og ha billig arbeidskraft – og dette går LO med på! Arbeidstakerne i Norge bør våkne. En kan leie inn billig arbeidskraft for 30–40 kr i timen, som skal konkurrere mot arbeidskraft for 120–130 kr i timen. Jeg forstår det ikke.

Innvandringspolitikken påvirkes også av Norges deltakelse i Schengen. Norske myndigheter har ingen muligheter for å etablere en nødvendig passkontroll på grensen mot EU for å få oversikt over hvem som til enhver tid krysser norskegrensen. Her står Fremskrittspartiet sammen med alle de andre partiene på Stortinget, unntatt Kystpartiet. Vi ønsker utmelding av Schengen og innføring av grensekontroll mot EU. Bare en slik kontroll vil kunne muliggjøre tilbakesendelse av falske asylsøkere til et trygt land. De kan jo ikke trenge beskyttelse når de eter opp reisepapirene sine og kaster passene i søpla slik at de blir borte. Da vet ikke politiet hvor de skal flyttes og hvor de hører hjemme. Det kan ikke være nødvendig å beskytte slike folk. De kan ikke komme til Norge som asylsøkere – de er jo banditter! Skal vi være et verdenssykehus og ta imot folk fra alle steder for at de skal komme til Norge som et fristed? Vi må jo våkne! Vi kan ikke holde på på denne måten, vi er jo bare 4 millioner mennesker i Norge. I Tyskland f.eks. er det 4 millioner arbeidsledige, og det er bare i ett land i EU. I Norge er det 4,5 millioner innbyggere. Det er like mange arbeidsledige i ett land i EU som det er innbyggere her i landet. Forstår dere det? Det vil jo bare gå ut over oss hvis vi blir med. Bare en slik kontroll vil kunne hindre menneskehandelen med prostituerte som kommer til Norge. Bare en grensekontroll og en passkontroll kan gjøre det mulig å stoppe terrorister ved grensen. Vi vil bruke den kommende valgkampen til å fortelle folket dette, for det nytter ikke når Fremskrittspartiet står fram her og sier det ene og gjør noe annet når vi lovbehandler dette.

I det kommende budsjettet vil Kystpartiet se spesielt på kommuneøkonomien, boligskatten og bevilgningene til Forsvaret.

En god kommuneøkonomi er en forutsetning for et godt velferdstilbud og et godt lokalt tilbud. Derfor blir det helt avgjørende at kommunene har tilstrekkelig med midler til å løse sine oppgaver. Høyres leder, Erna Solberg, legger et stadig økende press på norske kommuner. Små kommuner skal slås sammen, kommunebudsjettene skal slankes, og man skal få mer ut av hver krone. Men faktum er at denne politikken tvinger fram en eiendomsbeskatning som Høyre sier de er imot. Dette er et politisk dobbeltspill. Kystpartiet vil avvikle både fordelsskatt, formuesskatt og eiendomsskatt for å sikre den enkelte familie en trygg hverdag.

Sterke private og statlige bedrifter vil kunne være med og bygge ut forskningen i Norge. Men også den offentlige forskningen må styrkes for å bedre innovasjon i næringslivet. Det er uhørt at fiskeriforskningen skal samordnes med landbruksforskningen. De to feltene må stå på egne ben. Dyrevernsloven som anvendes på dyr, anvendes også på fisk. Dyr puster med lunger og bruker luft som medium. Fisken puster med gjeller og bruker vann som medium. Man kan ikke anvende en lov på et helt annet vesen. Man må ha to forskjellige lover. Det går ikke an å bruke dyrevernsloven på fisk – det er åpenbart, og jeg fatter ikke at folk kan gjøre det.

Kystpartiet vil ha en bedre redningstjeneste på havet. Og jeg er vel den eneste på Stortinget som har vært utsatt for å bli hentet av redningshelikopter. Jeg vet at det trengs. Det nytter ikke om man har hundre helikoptre som snur ved 500 nautiske mil, når man ligger 700 nautiske mil ute i havet. Da er ett helikopter nok, da nytter det ikke med hundre helikoptre. Det beste må være å få de helikoptrene som har stor rekkevidde, høy fart og stor kapasitet. Det er de regler som er i Europa. Vi skal 30 år fram i tid.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ivar Kristiansen (H) [12:26:49]: Representanten Bastesen startet sitt innlegg med å gi uttrykk for at folk klarer seg stort sett veldig bra i dette landet, men resten av innlegget til representanten Bastesen bar ikke akkurat preg av det. Jeg satt og nesten så for meg her avslutningsvis at svartedauden er på full fart inn langs norskekysten. Og jeg er ikke sikker på om folk flest langs kysten kjenner seg igjen i den beskrivelsen.

Men når representanten Bastesen også gir uttrykk for at vi må frigjøre kysten for en tvangstrøye – EØS-avtalens tvangstrøye – så må mitt spørsmål til representanten Bastesen bli: Når vi har hundretusener av ansatte i bedrifter langs norskekysten som har EØS-avtalen som sitt eneste sikkerhetsnett, hvorfor vil Kystpartiet avvikle denne avtalen, som er en garantist for at Kyst-Norge får lov til å selge varer og tjenester til sitt nærmeste og best betalte marked? Det er jo den reneste avviklingsordren Kystpartiet gir til Kyst-Norge, og det er det helt umulig for meg å fatte.

Steinar Bastesen (Kp) [12:28:20]: Jeg takker for replikken.

Vi vil avvikle EØS-avtalen. Jeg tror ikke representanten Kristiansen er klar over det, men handelsavtalene er der fremdeles, de har ikke blitt borte, slik folk tror. Men da vi fikk EØS-avtalen, ble handelsavtalene lagt på is. Så vi kan utmerket godt avvikle EØS-avtalen og likevel forholde oss til handelsavtalene.

Jeg vil velge å gå litt videre: Representanten Kristiansen bruker å si at vi må tenke nytt. Ja, hvis nye tanker skal gå ut på å selge naturressurser, så har folk tenkt de tankene før. De er ikke særlig nye.

Harald T. Nesvik (FrP) [12:29:40]: Det skal representanten Bastesen i hvert fall ha: Han holdt et engasjert innlegg. Han er sikkert blitt motivert av den senere tids utvikling i Troms.

Men når det gjelder innholdet – særlig alt vi skal melde oss ut av, alt samarbeid vi er med i, hvor fælt det er, hvor trasig det er at vi har Schengen-avtalen, og EØS-avtalen er det jo en krise for Norge at vi fortsatt har, så den må vi si opp – tror representanten Bastesen at vi bare kan tiltre de tidligere handelsavtalene. Det har jeg ingen tro på, for da må vi nok begynne å reforhandle en del av innholdet i disse handelsavtalene. Med den enorme befolkningen som Norge har bak seg i forhold til EU – å skulle forhandle fram nye handelsavtaler med dem – skal vi virkelig få omsatt fisk, tror representanten Bastesen. Jeg tror nok hverdagen blir litt annerledes.

Representanten Bastesen kan få svare på følgende: Er det snart noe internasjonalt organ igjen som Bastesen og Kystpartiet mener vi skal være medlem av? Eller skal vi melde oss ut og tilbake til steinalderen, stå helt alene mot alle og hele verden og klare oss selv?

Steinar Bastesen (Kp) [12:31:08]: Jeg har ikke sagt et ord om de andre avtalene og at vi skal melde oss ut. Vi skal ikke melde oss ut av noe.

Men vi produserer noe som folk må ha – også representanten Nesvik, går jeg ut fra. Det er sjømat. Også representanten Nesvik spiser sjømat, går jeg ut fra. Og det har vi altså plenty av. Vi er en stormakt! Jeg vil verne om nasjonalstaten og de grensene Norge har. Det er det jeg vil. Jeg har ikke sagt et ord om at vi skal si opp de avtalene vi har. Dem skal vi fortsatt ha.

Vi er en stormakt når det gjelder produksjon og salg av mat, og det skal vi fortsatt være. Og jeg går ut fra – som jeg sa tidligere – at også representanten Nesvik spiser sjømat.

Ivar Østberg (KrF) [12:32:22]: I trontalen sies det at det gjennom kontantstøtte og et godt barnehagetilbud skal legges til rette for småbarnsforeldres valgfrihet. Er Kystpartiet enig i dette? Det skal komme en stortingsmelding om regional- og distriktspolitikken. Er Kystpartiet enig i det? Regjeringen vil styrke trosopplæringen. Hvordan stiller Kystpartiet seg til det? Regjeringen vil legge fram en stortingsmelding om marin næringsutvikling og de marine næringers betydning for kystsamfunnene. Ønsker Kystpartiet en slik melding? Regjeringen vil følge opp FNs tusenårsmål, med bl.a. opptrapping av bistand og fortsatt gjeldslette. Er Kystpartiet enig i dette?

Kystpartiet stemmer ofte sammen med regjeringspartiene. Hvilket regjeringsalternativ foretrekker Kystpartiet, Samarbeidsregjeringen eller det sosialistiske Arbeiderpartiet–SV–Senterpartiet-alternativet?

Steinar Bastesen (Kp) [12:33:43]: Jeg takker Østberg for replikken.

Det han leste opp, var jo hele programmet til Kystpartiet, så jeg skulle gjerne hatt litt mer tid på meg for å kunne svare på alle spørsmålene.

Men jeg kan jo ta det siste først, hva slags regjering vi skal støtte ved neste stortingsvalg. Hvis Ivar Østberg tror han kan lokke meg ut på glattisen ved at jeg forteller det fra denne talerstolen, tar han feil. Det er valgresultatet som skal avgjøre det. Om det blir en sosialistisk regjering eller en Høyre-regjering, gjenstår å se.

Når det gjelder alt det andre som ble lest opp: Jeg er glad for alle meldinger som Regjeringen legger fram. De skal bli behandlet på behørig måte i Kystpartiet. Det kan jeg forsikre.

Odd Roger Enoksen (Sp) [12:34:55]: Én ting er iallfall sikkert: Hvis Steinar Bastesen i det hele tatt har til hensikt å støtte noen som helst form for regjeringsdannelse, vil han med stor sannsynlighet måtte støtte en regjering som ikke har til hensikt å si opp EØS-avtalen.

Steinar Bastesen tar feil når han sier at Kystpartiet er alene om å ville si opp EØS-avtalen. Men i motsetning til Kystpartiet vil Senterpartiet ikke stille seg utenfor enhver mulighet til å ha innflytelse på den politiske utviklingen så lenge det er et stort flertall på Stortinget som vil opprettholde EØS-avtalen.

Men det jeg egentlig ønsker å spørre Steinar Bastesen om, bl.a. på bakgrunn av at hele kommunestyregrupper fra Kristelig Folkeparti nå har meldt seg inn i Kystpartiet, og på bakgrunn av at han fra denne talerstolen nærmest karakteriserer asylsøkere som «banditter», er: Hvem ønsker Kystpartiet å gi beskyttelse og opphold i dette landet?

Steinar Bastesen (Kp) [12:36:00]: Når det gjelder beskyttelse og opphold i dette landet, er det nedfelt i de konvensjonene som vi har skrevet under på, bl.a. FN-konvensjonen.

Vi har en innvandringsstopp som fremdeles gjelder. At asylsøkere kommer til dette landet under beskyttelse av asylinstituttet, er for så vidt helt greit. Men vi trenger ikke å beskytte dem som hiver papirene sine i søpla, eller som eter dem opp. Disse kommer ikke til Norge fordi de trenger beskyttelse. Det er andre grunner til at de kommer hit.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Oddvard Nilsen (H) [12:36:59]: Da Samarbeidsregjeringen overtok i 2001, blinket det rødt i alle lamper for norsk økonomi. Renten og kronekursen var på vei oppover. Norsk eksportindustri slet voldsomt. Tusenvis av arbeidsplasser stod i fare. Summen av økte lønnskostnader, økt rente, økt kronekurs og på toppen 12 milliarder kr i skatteskjerpelser hadde brakt norsk økonomi i ubalanse. Det var helt nødvendig å treffe noen tiltak. Det gjorde også Samarbeidsregjeringen da den tiltrådte.

Tre år senere er alt endret i positiv retning. Det går bedre med norsk økonomi, og ytterligere forbedringer er i sikte. Alle lampene har selvsagt ikke gått over fra rødt til grønt, men selv våre argeste motstandere i politikken må innrømme at situasjonen i dag er langt, langt bedre enn da vi overtok etter Stoltenberg-regjeringen i 2001. Norsk økonomi har rett og slett fått en myk landing. Fastheten har gitt positive resultater. Konklusjonen er: Arbeidsplassene er tryggere, hus og hjem er tryggere, og det ser lyst ut fremover også.

Jeg er utrolig stolt av å ha fått vært med og støttet en regjering som har fått dette til. Men nå er det nå slik at alle de viktigste oppgavene i livet ligger foran oss. På idrettsbanen er det slik at det er ens egne forberedelser til neste konkurranse som avgjør egne resultat. Det nytter ikke der å komme og si at ja, men jeg var jo best sist. Det er idrettens beinharde lov, men det er også loven for nasjonen Norge.

Norges posisjon som verdens beste land å bo i er ingen absolutt vunnet seier til evig tid. Den må vi alle sammen kjempe for hver eneste dag, slik at vi kan overlevere landet til neste generasjon med den samme betegnelsen. Det er krevende, meget krevende. Det forutsetter en lang rekke innsatsfaktorer, bl.a. må vi innse at arbeidskraften er den viktigste ressursen vi har. Derfor er det viktig at den kompetansen styrkes gjennom skole.

Denne kompetansen er også viktig for å møte en annen utfordring, som ligger i selve globaliseringen og i den internasjonale konkurransen. Det er til sjuende og sist vår økonomiske verdiskaping i Fastlands-Norge som skal bære velferden. Det er nemlig slik at økt verdiskaping trygger velferden. Vår evne til å opprettholde sikkerhetsnettet i samfunnet er avhengig av vår evne til også å skape verdier. Derfor er samfunnets inntektsside viktig, derfor er næringslivets rammevilkår viktig, og derfor er også skattereduksjon viktig. Økte skatter gir nemlig næringslivet økte kostnader. Dermed blir norske varer dyrere. Norske bedrifter taper i konkurransen, norske arbeidsplasser går tapt. Norge som nasjon taper inntekter, og statens utgifter øker. Resultatet er at skattene går opp på nytt. Det er den negative skattespiralen. Den truer velferden på sikt. Den vil nemlig svekke vår evne til økonomisk verdiskaping. Resultatet vil bli redusert velferd for oss alle. Det er nemlig ikke slik at det er vi, politikernes velvilje, som kommer til å true velferden. Nei, det er vår felles evne til å betale regningen. Derfor er broen mellom velferd og økonomisk verdiskaping så utrolig viktig i politikken. Derfor må det skapes verdier for at man kan trygge velferden på sikt.

Jeg har merket meg at vi nå har fått et nytt alternativ i norsk politikk som sier at de vil danne regjering i 2005. Jeg har også merket meg deres budskap så langt, og hva er det? Jo, det er økte utgifter over alt. I løpet av 14 dager, fra 1. september til 14. september dette året, summerte jeg opp at Arbeiderpartiet samlet hadde økt utgiftene med 14 milliarder kr. Det er 1 milliard kr pr. dag! I tillegg lanserte de to nye kystfond, som sannsynligvis omfatter milliarder av kroner. Summen av dette går ikke i hop. Det betyr at de vil måtte øke skattene for å finansiere den delen av norske utgifter som de samlet ønsker å øke.

Alternativet er – og det har også deres alliansepartnere i LO skjønt – å be om økte skatter. Et slikt skatteøkningsalternativ, bestående av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, er som et ekko av det som brakte oss frem til 2001. Det fortjener slett ikke Norge!

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tore Nordtun (A) [12:42:06]: Parlamentarisk leder for Høyre sa at han var usedvanlig stolt av det som nå er gjort. Jeg merket meg også statsministerens innlegg i dag, der han signaliserte – og det har andre i Regjeringen også gjort – at det er vanskelig å nå Sem-erklæringens mål om over 30 milliarder kr i skattelette. Vi i Arbeiderpartiet er særdeles glade for det, slik at våre skoler, våre omsorgstjenester, kampen mot arbeidsledigheten og psykiatrien, med andre ord hele sikkerhetsnettet, som er i ferd med å dette ut av velferdssamfunnet vårt med disse store skattelettelsene, nå heldigvis ikke kan bli så svekket.

Før valgkampen lovte Høyre opp mot 40 milliarder kr i skattelettelser. Nå har de regjert i snart fire år, og de må innrømme at de ikke greier å nå målet om 31 milliarder kr i skattelettelser. Og ikke bare det, men hver sommer sier en finanspolitisk talsmann for Høyre at nå må vi få alkoholprisene ned på svensk nivå. Det skjer hver sommer.

Mitt spørsmål til Høyres parlamentariske leder er: Står ikke troverdigheten alvorlig på spill for Høyre når de går ut og lover så mye på forskjellige fronter, og så kommer man tilbake og sier at dette greier vi ikke å kvittere ut?

Oddvard Nilsen (H) [12:43:38]: Jeg kunne sagt mye knyttet til broen mellom velferd og økonomisk verdiskaping om igjen, men representanten Nordtun snakket om brutte løfter, og det skal man være forsiktig med når man sitter i en posisjon som den Arbeiderpartiet sitter i. Jeg minnes godt den garantien Arbeiderpartiet gav for at de skulle redusere innslagspunktet for toppskatten. Det gjorde de det første året – til 320 000 kr. Siden har de ikke justert det i det hele tatt. I det siste budsjettet, budsjettet for 2004, la de opp til nullutvikling, med det resultat at 1,1 milliarder kr av deres skatteøkninger lå nettopp på toppskatten. Så brutte løfter har de.

Mitt poeng er at det er en sammenheng mellom økonomisk verdiskaping og evnen til å opprettholde velferden. Der inngår også skattereduksjoner, nettopp for å gi næringslivet og den enkelte bedre muligheter for å skape økonomisk verdiskaping. Slik at vi er god i konkurransen. Men når det gjelder brutte løfter – unnskyld president – har Arbeiderpartiet intet å fare med!

Per Sandberg (FrP) [12:44:48]: Det som undertegnede og parlamentarisk leder i Høyre er helt enige om, er at Arbeiderpartiet ikke har noe å fare med. Men jeg må si at jeg synes parlamentarisk leder i Høyre drog det litt vel langt når det gjelder sin stolthet, med hensyn til at alt går bedre. Det er vel en sannhet med visse modifikasjoner. Men at det har gått bedre på enkelte områder, på økonomiske områder, er helt riktig. Og det som er interessant i forhold til det, er at det har gått bedre på tross av at Regjeringen, sammen med Arbeiderpartiet, har brutt sin egen handlingsregel. Og det synes jo vi i Fremskrittspartiet er interessant.

Men når det gjelder det representanten Nilsen sier, synes jeg ikke at alt går bedre. I går fikk vi et signal om at norsk næringsliv nå planlegger å flagge ut 80 000 arbeidsplasser i løpet av tre år. Det har også vært tendensen under denne regjeringens regime at mange arbeidsplasser har flagget ut. I tillegg har vi også i Norge, med denne regjeringen, et standhaftig standpunkt i forhold til hvordan vi skal behandle vårt næringsliv med hensyn til nøytralitetsspørsmålet. I forhold til de landene vi konkurrerer med, er vi voldsomt flinke til å ivareta konkurransehensynet innenlands (presidenten klubber), mens vi, når vi skal sammenligne oss med konkurransen utenlands, holder fast på nøytralitetsprinsippet og ikke utnytter det som ligger innenfor rammene med hensyn til det internasjonale når det gjelder å hjelpe vårt næringsliv (presidenten klubber igjen). Hva vil Høyre gjøre med det?

Presidenten: Replikkene skal være på 1 minutt, og svarene skal være på 1 minutt.

Oddvard Nilsen (H) [12:46:24]: Nei, hvorfor truer næringslivet med å flagge ut 80 000 arbeidsplasser? Det er jo først og fremst fordi kostnadene i Norge er så høye. Og da er vi tilbake igjen til det som var hovedpoenget i mitt innlegg, nemlig at det er en sammenheng mellom det kostnadsnivået vi har i Norge, og vår evne til å konkurrere og skape arbeidsplasser, trygge arbeidsplasser, i Norge. Da blir det et paradoks for meg at Fremskrittspartiet, som ønsker det, så til de grader er med på å stemme for alle påplussinger i dette hus som gjør at statens utgifter øker. Da synes det innlysende at også rommet for å kunne bedre rammevilkårene for næringslivet blir mindre. Og her er det motsigelser i Fremskrittspartiets politikk. I langt sterkere grad burde de være opptatt av å redusere utgiftene, slik at vi eventuelt også kunne bedre næringslivets rammevilkår. Men da må de ikke plusse på alle budsjetter, alle forslag, som kommer til dette hus.

Karin Andersen (SV) [12:47:40]: SV er veldig opptatt av hvilke arbeidsplasser vi skal ha i framtida, og hvordan de best kan trygges. Mens Høyre ser ut til å tro at vi kan skattelette og kutte oss til en trygg framtid, tror SV at en offensiv satsing på utdanning, forskning og utvikling er det eneste trygge som vi kan satse på. For det er ikke slik at vi kan konkurrere på dårligst mulige arbeidsvilkår og på lavest mulige lønninger i Norge og tro at det er en trygg framtid.

Jeg må si at jeg i Høyres parlamentariske leders innlegg savner noen ord om satsing på forskning og utvikling, særlig fordi vår nye næringsminister i sitt tiltredelsesintervju i Dagbladet signaliserte noe så gammeldags og meningsløst som at man skulle kutte på grunnforskningen i Norge for å ha råd til anvendt forskning. Det er med skam å melde forferdelig umoderne og en meget utrygg strategi for at Norge skal ha noen arbeidsplasser i framtida. Det eneste resultatet av Høyres strategi er jo at vi har færre arbeidsplasser i Norge og større forskjeller, og det er en strategi som SV er uenig i, og derfor mener vi det er behov for en ny regjering som også tør å satse på forskning og utdanning.

Oddvard Nilsen (H) [12:49:08]: Jeg mener faktisk at jeg i mitt innlegg sa at den aller viktigste ressursen vi hadde i vårt land, var arbeidskraften, og at jeg understreket hvor viktig det er å ha den kompetansen som skal være der, og som må være der for at vi skal kunne hevde oss. Det betyr også at jeg er helt enig. Hvorfor har Høyre snakket om skole i omtrent tre–fire valg? Jo, nettopp fordi vi ser hvor utrolig viktig det er å ha arbeidskraft som har den nødvendige kompetansen.

Det er blitt satset betydelig av denne regjeringen på forskning og utvikling. I tillegg har vi gjennomført en skatteFUNN-ordning som har gitt betydelige skattelettelser til næringslivet, nettopp for å spore næringslivet til å utføre forskning. Det gjøres utrolig mye på dette området, men det er kombinasjonen av det og det å gi støtte, samtidig som vi sørger for at næringslivets rammevilkår gjennom skatter og avgifter er slik at næringslivet kan overleve, rett og slett sørger for at de har produkter som konkurrerer på verdensmarkedet, som til sjuende og sist er det helt avgjørende for inntekten. Og til sjuende og sist avhenger velferden av det.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jon Lilletun (KrF): [12:50:30]: Den same dagen som vi er samla for å føre trontaledebatt, vert FNs internasjonale barnedag feira. Dette gjev oss høve til å rette fokus mot dei langsiktige konsekvensane av våre politiske vegval, kva konsekvensar dei vil få for slektene etter oss, i Noreg og i omverda. Statsministerens innlegg i dag gav eit glimrande utgangspunkt for ein slik debatt, med sine visjonar i forhold til velferdssamfunnet og kva som måtte endrast for å sikre velferda òg for framtida.

Eg er glad for at statsministeren gjorde det, og eg er stolt av den omorganiseringa som Regjeringa no har gjort, for å ta tak i akkurat samanhengen mellom trygd og arbeid og korleis vi på ein måte sikrar arbeidsplassar for framtida.

Debatten i dag ber elles preg av det som Kristin Halvorsen kallar «den lange valgkampen». Det er greitt, det er ope, og det er reieleg. Men i den diskusjonen må vi snakke sant om kvarandre. Kvifor skattelette? Kvifor brukar ein så enkle omgrep som både representanten Halvorsen og representanten Stoltenberg gjer, om akkurat det at det berre er å gje til dei rikaste?

I førre valkamp, som elles, var eg mykje ute og snakka med folk på arbeidsplassane, både fagrørsle og leiarar. Kva sa dei? Dei måtte ha ned renta, dei måtte ha ned kronekursen, og dei måtte ha stabile og føreseielege vilkår. Da er spørsmålet mitt med omsyn til «den lange valgkampen»: Er det slik at det hadde vore fleire arbeidsplassar som hadde vorte igjen i landet og ikkje flytta ut om vi ikkje hadde gjeve desse skattelettane? Og i neste periode: Når det gjeld desse 80 000 som det no er trua med, er det meir sannsynleg at dei flyttar ut om vi aukar skatten i forhold til næringslivet, eller er det meir sannsynleg at dei flyttar ut dersom vi ikkje gjer det?

Vi må òg snakke sant i forhold til framtida. Vi har lagt fram ei skattemelding og vi har sagt kva vi vil der. Men vi har aldri sagt 12 + 4 milliardar i nye skattelettar. Vi har sagt at det er nødvendig med den omlegginga, og det kan òg skje innanfor eit proveny. Kvifor omlegging? Jau, for å få meir likskap og reielege tilhøve mellom skatt på kapital og skatt på arbeid. Men når det gjeld éin ting – formuesskatten: Er det greitt å gje skattelette til dei rikaste, og kvifor gjer vi det? Det er akkurat for dei 80 000. Viss vi ikkje gjer noko i forhold til dette, vil kapitalen flytte utanlands og arbeidsplassane flytte utanlands. Lat oss no få ein reieleg debatt om dei tinga, i staden for dei populistiske slagorda som har komme her i dag.

I den lange valkampen er Kristeleg Folkeparti oppteke av følgjande: Kva med dei viktige tinga som Kristeleg Folkeparti har kjempa igjennom i førre periode og i denne regjeringa her? Korleis vil dei overleve? I dag spør småbarnsforeldre som ynskjer meir tid med ungane: Kva skjer med kontantstøtta? Skal ho avviklast umiddelbart? Skal ho avviklast over to år, slik Trond Giske har sagt i det seinare? Korleis skal vi handtere den biten? Det treng vi eit svar på. Håpet går til Senterpartiet, men det er ikkje særleg tydelege signal som kjem.

Kva med friskulane, skal dei måtte doble elevpengane, som hadde vore konsekvensen av dei framlegga som har vore i dei siste budsjetta? Er det altså slik at friskular som har eksistert i femti år, skal måtte leggje ned eller doble foreldrebetalinga, med eit nytt alternativ? Kva med trusopplæringa, som eit samla storting, minus Framstegspartiet, har gått inn for? Kva skjer i framtida i forhold til det? Det er også nødvendig at det vert gjeve svar på det, og det ventar småbarnsforeldre å få vite noko om, det ventar òg dei som har satsa på alternativ til den offentlege skulen, på.

Det er heilt rett, det Kristin Halvorsen sa – og som mange andre har sagt – at det er arbeidskrafta som er det viktigaste, og det er satsing på forsking, i tillegg til at vi må ha ein anstendig skattepolitikk. Men mange har også sagt at det er ikkje ein god nok distriktspolitikk denne regjeringa fører. Denne regjeringa fører i stor grad vidare den distriktspolitikken som har vore ført gjennom lang tid. Men dei har gjort ein ting til, og det er at dei har nedsett ein distriktskommisjon. Det som vert spennande no, når den legg fram sitt arbeid i oktober, er å sjå kva som fungerer, og kva som ikkje fungerer. Difor er det viktig no at vi faktisk har ein anstendig debatt om det, at vi er ærlege når det gjeld kva som ikkje har fungert, og kva vi må gjere i framtida. Eg synest det er spennande å diskutere den lange valkampen, men spar oss for berre lettvinte overskrifter. Det er ikkje slik at det er gjeve skattelette fyrst og fremst til dei rikaste, slik det vert prøvt å skape eit inntrykk av her. Det er faktisk ei langsiktig tenking for å ta vare på arbeidsplassar, for at velferdssamfunnet skal kunne bevarast.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ranveig Frøiland (A) [12:55:52]: Eg deltek i ein reieleg debatt, men av og til er eg ueinig med Lilletun, og det må det vera lov til å seia noko om.

Eg er heilt einig i at stabile og føreseielege rammevilkår for arbeidslivet er viktig. Vi var med på å auka budsjetta for inneverande år med 900 mill. kr for å skapa nye og å tryggja arbeidsplassar. Det ropte Lilletun hurra til. Så valde likevel parlamentarisk leiar, då vi kom til revidert nasjonalbudsjett i år, å kutta på dei fleste av desse millionane, fordi dei ville bruka dei til skattelette. Det meiner eg er heilt feil, for det er ikkje med på å skapa nye og å tryggja arbeidsplassar. Det er viktig å ha pengar i budsjetta til å gjera det. Arbeidarpartiet klarte å redda mykje av det igjen i revidert.

Så vil eg seia noko når det gjeld valfridom og kontantstøtta. Sonen min og svigerdottera mi står i lag med 200 andre foreldre på venteliste for å få barnehageplass. Det er ikkje mykje valfridom. Ein må òg vera villig til å sjå at det er altfor få barnehageplassar. Det trengst midlar til fleire barnehageplassar i Noreg.

Jon Lilletun (KrF) [12:57:14]: Eg er heilt samd med representanten Frøiland i det siste ho sa. Sjølvsagt er det alvorlegaste hinderet for valfridom i dag at det ikkje er nok barnehageplassar. Difor er det viktigare enn maksprisen. Difor er det viktigare enn mange andre ting at det vert nok plassar til alle. Men når vi erkjenner det, burde Arbeidarpartiet erkjenne at vi treng kontantstøtta for at dei som vil ha omsorg sjølve, også kan få ha den valfridomen. Men eg skal erkjenne den fyrste biten, og eg ser med forventing fram til den dagen Arbeidarpartiet erkjenner den siste.

Det er heilt rett at eg var glad for budsjettforliket, eg var også glad for dei midlane som kom inn i forhold til det med sysselsettingstiltak osb. Men det er også sjølvsagt slik at det går ikkje an å seie at det berre tener arbeidsplassane, det som går på sysselsetjingstiltak og Innovasjon Norge. Det er òg den totale økonomiske politikken. Det synest eg forsvinn i den retorikken som vert ført her no.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Gjermund Hagesæter (FrP) [12:58:39]: Eg vil først seie at eg er heilt einig med representanten Lilletun i at det er viktig med skattelette. Vi meiner at det burde ha vore gitt meir skattelette for å sikre dei arbeidsplassane vi har, og for å hindre utflagging.

Eg må likevel seie at ho ikkje er heilt fast og stø, den linja som Regjeringa fører. No såg vi i nyheitene ein av dei siste dagane at våre to store utanriksferjereiarlag har planane klare for å flagge ut. 2 500 norske sjøfolk kan miste jobben. 500 av desse har visstnok allereie fått beskjed om at dei mister jobben. Det kjem av at ein ikkje har internasjonalt konkurransedyktige rammevilkår frå 2006 og framover.

Mitt spørsmål til representanten Lilletun er: Er ikkje desse arbeidsplassane på utanriksferjene høgverdige nok til at Kristeleg Folkeparti vil berge dei, eller ønskjer Kristeleg Folkeparti å revurdere sitt syn her?

Jon Lilletun (KrF) [12:59:48]: No kan det vel hende at ein ikkje alltid er steady nok. Eg veit ikkje korleis det er med Framstegspartiet og representanten Hagesæter, om han meiner dei alltid fører ein heilt konsekvent politikk, som ikkje endrar seg frå budsjett til budsjett. Det hender vel at vi kanskje ser at det er noko som vi faktisk må korrigere. Men når det gjeld ferjereiarlaga, er eg heilt samd i at dei sjølvsagt er verdifulle arbeidsplassar. Sjølvsagt er det verdiskaping, det er viktige arbeidsplassar, og sjølvsagt er det viktig kva rammevilkår vi gjev desse reiarlaga.

Eg håper at dei spekulasjonane som har vore her, er på linje med dei andre spekulasjonane, at det er ein i-verstefall-spekulasjon, og at når det kjem til stykket og dei får sett at det er langsiktigheit i denne regjeringa sin politikk, så vert dei likevel verande.

Øystein Djupedal (SV) [13:01:07]: Det er ikke veldig ofte man hører en parlamentarisk leder så engasjert unnskylde Regjeringens egen politikk som det Lilletun nå gjorde i sitt innlegg. Det var i så måte ganske interessant, særlig når han hevet stemmen på de punkt der han åpenbart egentlig er dypt uenig. Det gjaldt særlig skatt.

Det som er realiteten, er at det som er blitt sagt i debatten om Kristelig Folkepartis syn på skatt, er riktig. Kristelig Folkeparti har i skattemeldingen lovet nye 12 milliarder kr i skattelettelse, og de har lovet nye 4 milliarder kr i lettelse på formuesskatten. Det stod å lese i innstillingen rett før sommeren. Kristelig Folkeparti har, iallfall i komiteen, gått inn for betydelige skattelettelser på bekostning av andre ting. Det må være et valg Kristelig Folkeparti faktisk vedstår seg.

Det er interessant å høre Lilletuns forsvar for Regjeringen, fordi han går veldig opp i volum når han har et svært dårlig argument, og så er det i grunnen ikke så mye annet enn skattelettelsen som til syvende og sist er Regjeringens fortjeneste.

Men la meg utfordre Lilletun på én ting. Nationen har i dag en gallup om hva velgerne ønsker man skal prioritere, der nesten halvparten sier at de vil ha mer penger til skole, 31,5 pst. vil ha mer penger til eldreomsorg, og bare 12 pst. vil ha mer skattelettelse. Synes Lilletun at velgerne har et lite poeng?

Jon Lilletun (KrF) [13:02:25]: Veljarane har alltid eit poeng, og til slutt er det det poenget som kjem til å avgjere framtida for både representanten Djupedal og meg her på Stortinget. Men når det er sagt, vil eg seie at om det spørsmålet hadde vore stilt på ein annan måte – hadde det vore spurt om ein, dersom det er nødvendig med rammevilkår som er slik og slik for at vi skal behalde arbeidsplassane, vil at vi skal gje dei rammevilkåra, sjølv om det vil gjere at vi må føre ein stram finanspolitikk – trur eg at veljarane hadde svart ja til det.

Det er heilt rett at eg og delvis Kristeleg Folkeparti aldri har vore nokon store entusiastar for store skattelettar for personar. Men derimot har vi alltid vore varme forsvararar av gode konkurransevilkår for næringslivet. Difor skal eg vurdere om eg skal kviskre neste gong eg skal snakke om skattelette og rammevilkår for næringslivet. Det var faktisk med overtyding eg snakka med betydeleg styrke om dei skattelettane som gjaldt næringslivet. Det er for at óg neste generasjon skal ha ein arbeidsplass å gå til. Men eg skal vurdere om det er nødvendig å kviskre neste gong.

Presidenten: Det skal bli spennende å høre Lilletun hviske fra Stortingets talerstol.

Replikkordskiftet er omme.

Trine Skei Grande (V) [13:04:02]: Venstre er det radikale sentrumspartiet i norsk politikk. Mye av samfunnsutviklingen går i liberal retning, og det er vi glade for. Den enkeltes frihet til å velge sin egen vei til det gode liv øker. Aldri har det vært brukt mer ressurser på den offentlige velferden enn i dag. Det betyr slett ikke at alt er bra, men generell svartmaling gir ikke et riktig bilde av tilstanden i kongeriket Norge i 2004.

Sosialister og sosialdemokrater ynder å gi inntrykk av at de har monopol på fellesskap, solidaritet og uegennytte. Det er feil, historisk og ideologisk. Det norske velferdssamfunnet er brakt fram av felles innsats over mer enn hundre år, og borgerlige regjeringer har vært minst like opptatt av dette som Arbeiderpartiets regjeringer. Det gjelder også dagens regjering, som viser stort sosialt ansvar.

En av «Den lange valgkampen»s riddere, Jan Davidsen fra LO, skrev i Dagsavisen den 10. september i år:

«Regjeringens politikk de siste årene har vært en systematisk nedbygging av kollektive velferdsgoder til fordel for individuelle ordninger.»

Det er usant, for å bruke et parlamentarisk uttrykk. Vi skal nok høre mange gjentakelser av slike myter i året som kommer, fra folk som gjerne vil gjenerobre makt i demokratiets lukkede bakrom, koste hva det koste vil av penger og propaganda.

Venstre er uavhengig av særinteresser, og jeg ønsker meg en offentlig debatt der fagforeningspamper, direktører og generalsekretærer i litt mindre grad får være nøytrale kommentatorer og talsmenn for fellesskapet, for det er de nemlig ikke. Tvert imot kan deres interesser ofte være i strid med andres interesser og med fellesskapet. I så måte er de politiske partiene bedre redskap for borgernes individuelle og felles interesser, særlig hvis de holder særinteressene på en armlengdes avstand.

Frihet for den enkelte og ansvar for hverandre er grunntanken i sosialliberalismen. Sosialistene beskriver økt frihet som økt egoisme. Det er galt. Verdikommisjonen var inne på dette i sitt avsluttende «Et brev om frihet»:

«Noen forveksler individets frihet med egoisme. Individualitet betyr imidlertid å være seg bevisst sin særstilling som menneske. Det betyr å kjenne seg selv, utfolde sine anlegg, virkeliggjøre sine idealer. Ha mot til å stå opp i situasjoner der kollektivet ensretter og betvinger. Men også å erkjenne sitt ansvar overfor andre. Egoisme er noe annet. Det betyr at man søker egne fordeler på bekostning av andre.»

Derfor snakker vi i Venstre om frihet, mens Kristin Halvorsen i dag bare snakker om mer fellesskap. Fellesskapsfølelsen må forankres i det enkelte mennesket. Frihet forutsetter tillit til at de som får frihet, også kan forvalte ansvaret. Sosialisme fratar en frihet og ansvar, og aksepterer ikke ulike valg. Sosialistisk Venstreparti må slutte å snakke om lokal frihet når de ikke kan godta at kommuner velger ulike priser på skolefritidsordningen. De må slutte å snakke om enkeltmenneskets frihet, når de ikke lar andre ta personlige valg de selv ikke ville ha tatt.

Realiteten i det norske velferdssamfunnet er at de siste tre årene har statens rammer økt med 60 milliarder kr. Av dette er det gitt 19 milliarder kr i skattelette for å sikre arbeidsplasser og velferd. Arbeiderpartiet har stemt for 12 av de 19 milliardene. Så får vi, forhåpentligvis, en fornuftig skattereform som bidrar til å fjerne de største urettferdighetene i dagens system, nemlig forskjellen på arbeidsinntekt og arbeidsfrie kapitalinntekter, og at vi blir kvitt den destruktive delingsmodellen for aktive eiere.

Staten bruker altså 40 milliarder kr mer i dag enn for tre år siden til offentlige formål. Trygdeutgiftene alene har økt med 20 milliarder kr. Jeg oppfatter Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet dit hen at dette er altfor lite, og at enda mye mer av veksten må gå til passive ytelser. En slik holdning er en bombe under velferdssamfunnet og er usolidarisk med dagens unge, som skal bære framtidens velferd.

Venstres engasjement knytter seg særlig til stikkordene miljø, småbedrifter og sosialt ansvar. På alle disse områdene leverer Regjeringa god politikk. Venstre er stolt, men ikke fornøyd. Vi vil lenger på disse områdene, men innenfor rammene av en ansvarlig økonomi. Det er spesielt viktig når vi nå kommer videre med skattereform, pensjonsreform, bedre resultater i psykiatrien, samordning av arbeid, trygd og sosiale ordninger og forutsetter et krafttak for kollektivtransporten i og rundt storbyene våre.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Berit Brørby (A) [13:09:13]: Venstres parlamentariske leder er uavhengig av særinteresser, sier hun med styrke. Ja, hun hadde også styrke i sin håning av fagbevegelsen.

Jeg har oppfattet henne i andre innlegg som om hun har hatt en ganske glødende interesse for de enslige, for arbeidsføres skattevilkår, for bruk av pappapermisjoner og den frivillige sektors betydning i vårt samfunn.

Hun og Venstre er ikke like glødende opptatt av kommunenes økonomi, av tjenesteproduksjonen i kommunene, av en enda bedre skole og av hvordan de ansatte i eldreomsorgen kan få bedre tid til å holde de eldre i hendene når de trenger det. Jeg har heller ikke merket noen glødende interesse fra Venstres side når det gjelder det å mene noe annet i skattepolitikken enn det Høyre gjør. Det gjør også Venstre ansvarlig for manglene vi har i samfunnet.

Mitt spørsmål til Venstres parlamentariske leder er: Synes hun det er radikal sentrumspolitikk og en frihet i å fortsette å gi skattelettelser?

Trine Skei Grande (V) [13:10:36]: Jeg skulle nok gjerne hatt lengre taletid for å snakke om alle de andre sakene Venstre er engasjert i. Vi er også veldig engasjert i kommuneøkonomi, og jeg antar at det er kortere tid siden jeg balte med kommuneøkonomi enn representanten Brørby.

Når det gjelder skattepolitikken, er vi veldig fornøyd med Regjeringas skattepolitikk. Den ligger veldig nært Venstres program på en rekke områder. Vårt engasjement når det gjelder skattepolitikken, har først og fremst vært å utligne forskjellen mellom det å ha høy skatt på å ha et ærlig arbeid og lav skatt på å sitte på baken og tjene penger på pengene sine. Det å ha aktive eiere i bedriftene som bryr seg om bedriften sin, som arbeider i bedriften sin, brenner for bedriften sin, og som 24 timer i døgnet prøver å skape en arbeidsplass for seg og noen til, har Venstre et brennende engasjement for. Det er det som ligger i punktet vårt om småbedrifter, og det er det som ligger i engasjementet vårt rundt skattepolitikken. Det er snakk om det å skape arbeidsplasser, gi frihet til mennesker til å skape sin egen arbeidsplass og gi frihet til mennesker til å bruke skaperkraften sin til også å gi andre en arbeidsplass.

Arne Sortevik (FrP) [13:11:49]: Jeg har to spørsmål, først et om økonomi. Når kommunene, som i dag har ansvar for dimensjonering og drift av det aller meste av skoletilbudet innenfor grunnskolen, rammes av skattesvikt, blir også skoletilbudet rammet. Er Venstre enig i at manglende skatteinntekt til kommunene for 2004 – i forhold til kommunenes budsjetter for 2004 – bør dekkes av tilleggsbevilgninger fra staten på statsbudsjettet for 2004?

Så et spørsmål om valgfrihet. Venstre vil slippe skolene fri. Venstre sier at det må gis tillit til at viktige beslutninger kan tas av de daglige brukerne av skolen. Elever og foreldre er de viktigste brukerne. Vil Venstre la finansieringen følge brukerne direkte? Vil Venstre sikre riktig dimensjonering, riktig finansiering og valgfrihet ved å la finansieringen gå utenom kommunestyrene og kommunenes administrasjon og følge brukerne direkte?

Trine Skei Grande (V) [13:13:06]: Når det gjelder kommuneøkonomi og det som kommer i statsbudsjettet, skal jeg vente med det til statsbudsjettet kommer, også når det gjelder de utfordringene som fortida har brakt oss.

Det eksemplet som Sortevik nå kom med om å slippe skolene fri, er kanskje et av de beste eksemplene med hensyn til å se forskjellen mellom Venstre som et sosialliberalt parti og Fremskrittspartiet som et liberalistisk parti. Sosialliberalerne har faktisk tro på at det finnes noen fellesskapsløsninger, og at det er noen ting som faktisk skal løses i fellesskap, i lokalt fellesskap, ved at mennesker setter seg rundt et bord og finner løsningen på en utfordring. Fremskrittspartiets liberalistiske holdning går på at man lager et rettighetssamfunn skapt i denne sal, der man gir alle mennesker en advokat ved livets begynnelse, og så skal man cashe inn sine rettigheter. De som taper i et rettighetssamfunn som det Fremskrittspartiet lager, er alltid de svakeste, de som ikke har råd til den dyreste advokaten, og de som ikke finner fram i systemet. I dag lager vi mer og mer avanserte sosiale systemer som gjør at man må ha mer og mer ressurser som menneske for i det hele tatt å finne fram. Vi vil ha lettere systemer og fellesskapsløsninger, i nærhet til menneskene.

Hallgeir H. Langeland (SV) [13:14:31]: Skei Grande brukte relativt mykje av sitt innlegg til m.a.å angripa SVs ideologiske profil og sa i det korte innlegget veldig lite knytt opp mot ein del viktige Venstre-saker, slik eg oppfattar det. Eg vil gjerne utfordra Venstre litt når det gjeld miljøpolitikken.

Venstre var stolt av å vera i regjering, blei det sagt. Ein er altså stolt av å byggja sannsynlegvis sterkt forureinande gasskraftverk på Snøhvit. Ein er stolt av å ha opna Barentshavet for auka aktivitet, og ein er stolt av å opptre som kraftsosialistar i utbygginga av Sauda-falla, m.a. Denne stoltheita lurer eg litt på, og derfor vil eg gjerne ha nokre råd frå Venstre knytt opp mot SV sitt prosjekt i 2005. Som ein ser av det politiske biletet, har jo Senterpartiet sin profil knytt opp mot mindre vern og Arbeidarpartiet sin profil knytt opp mot meir aktivitet i Barentshavet og gjerne òg bygging av sterkt forureinande gasskraftverk. Korleis kan SV unngå å hamna i den situasjonen som Venstre har hamna i, der miljøpolitikken heilt forsvinn?

Trine Skei Grande (V) [13:15:35]: Ja, mitt beste råd til Langeland er å komme seg ut av det han holder på med. Hvis han hørte Jens Stoltenberg på denne talerstolen i dag, sa Jens Stoltenberg at enten ble det en samarbeidsregjering han skulle begynne med, med Arbeiderpartiets politikk, eller så ble det en ren arbeiderpartiregjering. Det var det han sa herfra. Det bør SV merke seg. Det bør SV spesielt merke seg når det gjelder miljøpolitikken. Vi i Venstre har prøvd mange samarbeidskonstellasjoner for å få igjennom vår miljøpolitikk. Vi har prøvd det lokalt, og vi har prøvd det i denne salen, og vi ser at vi faktisk får til mye mer på miljøsiden når vi samarbeider med Høyre, enn det SV har fått til, f.eks. i denne byen, når de skulle samarbeide med Arbeiderpartiet. Det skal bli veldig morsomt når Brustad og Langeland skal sitte og bli enige om gasskraftutfordringen og lignende. Vi er faktisk kjempestolte over at vi har fått det største løftet på kollektivtransporten i historien i denne regjeringa. Vi er veldig stolte av alt vi har fått til på vern, og vi er veldig stolte av de andre miljøutfordringene som vi har klart å ta tak i. Det at denne salen har vedtatt å bygge gasskraftverk, skal vi nok prøve å spenne ben for med andre metoder.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Bjarne Håkon Hanssen (A) [13:17:06]: Arbeid til alle er grunnleggende viktig, viktig for hver og én av oss fordi arbeid er fundamentet for økonomisk selvstendighet og sosial deltakelse, og viktig for fellesskapet fordi arbeidsstyrken er grunnlaget for verdiskapingen.

Norge har en høy andel av befolkningen i arbeid. Men deltakelsen i arbeidslivet var i 2. kvartal i år lavere enn på samme tid i fjor.

Vi er alle bekymret for at arbeidslivet utvikler seg slik at stadig flere støtes ut. I Norge i dag lever over 300 000 av uføretrygd. Ved utgangen av august var nesten 98 000 mennesker arbeidsledige. 50 000 befinner seg på attføring. 53 000 er på medisinsk rehabilitering. 170 000 er hver dag borte fra jobb på grunn av sykdom.

Arbeidet med å legge til rette for et mer inkluderende arbeidsliv er en hovedsak for Arbeiderpartiet.

I trontalen varsler Regjeringen at den vil legge fram forslag om en ny organisering av arbeids- og velferdsforvaltningen.

Jeg er overbevist om at svært mange av dem som i dag ikke deltar i arbeidslivet, til de grader ønsker seg en jobb. Men de trenger hjelp og tilrettelegging for å få sitt ønske oppfylt, og for ofte møter de en arbeids- og velferdsforvaltning som ikke fungerer godt nok. Mange blir kasteballer i et offentlig system der verken trygdekontoret, Aetat eller sosialkontoret vil eller kan ta et helhetlig ansvar, og alle møter brukeren med et til dels rigid regelverk.

En omorganisering av denne forvaltningen er derfor nødvendig og viktig. Arbeiderpartiet deltar gjerne i et politisk samarbeid om valg av modell. Målet må være klart – en arbeids- og velferdsforvaltning som møter brukeren helhetlig og samordnet, der brukeren forholder seg til én saksbehandler på ett kontor, og at denne saksbehandleren har en «verktøykasse» med alle virkemidler samlet.

Synet på psykiske lidelser har den senere tid gradvis endret seg til mer åpenhet og aksept. Det er selvfølgelig bra. Men til tross for at Opptrappingsplanen for psykisk helse har ført til økte bevilgninger og flere behandlinger, ser vi en rekke eksempler på at både forebygging og behandling av psykiske lidelser ikke er gode nok. Dette er et sammensatt problem, og i tråd med Opptrappingsplanen må vi i vesentlig grad øke bevilgningene til psykiatrien i årene som kommer. Det kreves et spekter av tiltak.

Behandlingen av psykisk syke pasienter kan oppsiktsvekkende nok ofte være veldig forskjellig, avhengig av hvor en behandles. Behandlingen baseres ofte på tilnærminger behandleren selv er opptatt av. I motsetning til i resten av helsevesenet finnes det lite standardiserte retningslinjer. Dette synes uakseptabelt.

Det bør derfor utvikles standardiserte retningslinjer for behandlingsopplegget, også for psykiske lidelser. I likhet med somatiske lidelser må behandlingen bygge på konsensus om hva som er god klinisk praksis.

Helseforetakene har etter Arbeiderpartiets mening for stram økonomi, og det til tross for påplussinger i budsjettet for i år og også viktige tilleggsbevilgninger i revidert budsjett i år.

Neste år skal helseforetakene gå i balanse. Skal helsereformen lykkes, er det viktig at Stortinget gir klare styringssignaler. Arbeiderpartiet mener at kravet om en drift i balanse innen utgangen av 2005 må opprettholdes. Men skal et sånt krav gi mening, må selvsagt helseforetakene få økonomiske rammer som gjør det mulig å nå målet. Arbeiderpartiet forutsetter at Regjeringen forstår alvoret i denne situasjonen, og at Regjeringen i sitt budsjettforslag som skal legges fram på onsdag, foreslår bevilgninger som gjør at helseforetakene har realistiske muligheter til å kunne gå i balanse i løpet av 2005.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Svein Flåtten (H) [13:22:37]: Det er viktig å øke deltakelsen i arbeidslivet for å øke verdiskapingen, som skal bære de offentlige utgifter. Akkurat det siste nevnte ikke representanten Hanssen i sitt innlegg, men han har vært en av dem som i sommer har bidratt til at det kan dokumenteres opp mot 30 milliarder kr i foreslåtte velferdsøkningsløfter fra den fremtidige rød-grønne regjeringen. De fleste av løftene fremstilles som å være velferd i stedet for Regjeringens såkalte skattelettelser til de rikeste.

Samtidig sier partilederen i Arbeiderpartiet nå at den totale skattebelastningen er på et nivå som er passe. Stoltenberg sier også i en replikk til statsministeren her i dag at debatten blir ærligere hvis man innrømmer at skattelettelser går på bekostning av å finansiere velferdsgoder.

Kan representanten Hanssen gi et bidrag til denne ærligheten i debatten ved å fortelle hvordan finansieringen av alle sommerens løfter vil være, og bekrefte at han, og ikke minst hans partileder, fortsatt innestår for at det ikke vil være nødvendig med noen økning av skattene, selv med de foreslåtte økningene vi har hørt om i sommer?

Bjarne Håkon Hanssen (A) [13:24:07]: Jeg må si at jeg har forbauset meg litt over den debatten vi har hatt så langt i dag, for det er vel ingen tvil om at regjeringspartiene i forbindelse med skattemeldingen klart og tydelig har sagt at i løpet av de kommende årene har man en målsetting om 16 milliarder kr i skattelette, hvis man inkluderer formuesskatten.

I Arbeiderpartiet har vi sagt at det ikke er vårt utgangspunkt. Da er det ikke spesielt avansert eller komplisert politikk å ha en diskusjon om hva man kan gjøre i stedet for å gi 16 milliarder i skattelette. Hvis man beholder de pengene i statsbudsjettet, kan man jobbe med å bekjempe fattigdom, styrke kommunene, styrke psykiatrien og styrke helseforetakene. I mitt hode blir det et ganske enkelt regnestykke: enten 16 milliarder kr i skattelette eller 16 milliarder kr mer til å bruke på å bygge fellesskapsløsninger. Vi har et klart valg i så måte.

Olav Gunnar Ballo (SV) [13:25:32]: Representanten Hanssen tok i sitt innlegg til orde for et inkluderende arbeidsliv, og påpekte at mange faller ut av arbeid og har store problemer.

I forbindelse med statsbudsjettet for 2004 vedtok Stortinget betydelige innskjerpinger i forhold til retten til å kunne tilstå rehabiliteringspenger. Vi har sett at konsekvensene av det etter hvert er at mange ikke lenger får ytelser fra folketrygden ved langtidssykefravær, men i stedet henvises til å måtte kontakte sosialkontoret og klare seg med ytelsene derfra. Vi vet at det kan ha dramatiske konsekvenser, bl.a. i form av at man må omsette – selge bil og selge private eiendeler – og at det på mange måter produserer fattigdom over tid dersom trygdeytelsene forsvinner.

Det flertallet som stemte for betydelige innskjerpinger i rehabiliteringspenger i forbindelse med statsbudsjettet i 2003, var i tillegg til regjeringspartiene også Arbeiderpartiet. Vil Arbeiderpartiet ta initiativ til å gjeninnføre de gamle reglene for rehabiliteringspenger for å hindre den uverdige situasjonen som nå har oppstått for en rekke mottakere av rehabiliteringspenger?

Bjarne Håkon Hanssen (A) [13:27:02]: Nei, jeg kan ikke love at vi helt sikkert vil ta initiativ til å innføre de gamle reglene. Men det jeg kan love, er at vi helt sikkert vil ta initiativ til å få evaluert de reglene som ble vedtatt. I likhet med representanten Ballo får også jeg og vi i Arbeiderpartiet mange tilbakemeldinger om at reglene både har positive effekter og klart negative effekter. Det kan vi ikke lukke øynene for. Derfor vil det være helt naturlig i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet nå i høst å gjennomgå konsekvensene av de nye reglene og vurdere hvorvidt det er behov for nye justeringer.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Beate Heieren Hundhammer (H) [13:28:15]: Jeg har lyst til å gå tre år tilbake i tid. Da mottok Samarbeidsregjeringen en arv fra regjeringen Stoltenberg som vi verken kunne eller ville la være å gjøre noe med, nemlig 26 000 barn som levde i fattigdom – et resultat av den såkalte nyfattigdommen som Gro Harlem Brundtland nektet for fantes da hun var statsminister, og som regjeringen Stoltenberg ikke maktet å gjøre noe med.

I motsetning til tidligere regjeringer har sittende regjering verken benektet at fattigdom er et problem, eller latt være å handle. Som den første etter annen verdenskrig har Regjeringen lagt fram en konkret plan for å fjerne den nye fattigdommen. Planen har fått virke i snart to år. Problemet er ikke løst, noe vi er de første til å erkjenne, men så tar vi også ansvar for dette i kommende budsjett ved ytterligere å forsterke innsatsen mot fattigdom, spesielt fattige barnefamilier.

Vi har fattige i Norge på tross av gode støtte- og skjermingsordninger for alle. Mange fattige i Norge har blitt fanget i et sosialt sikkerhetsnett som har resultert i lange, passive stønadsforløp. For å bekjempe fattigdommen i Norge har det vært nødvendig både å målrette støtteordninger når de generelle ordninger ikke strekker til, og å fokusere på arbeid.

Målretting betyr at vi kan hjelpe så det monner, dem som trenger det mest. De som er rammet av nyfattigdom, kjennetegnes svært ofte av at de er varig utenfor arbeidslivet, i tillegg til rusproblemer eller psykiske problemer. Løsningen for dem er ikke en videre utvikling av de generelle ordningene, som i all hovedsak faktisk går til den gruppen som har mest fra før, nemlig de som har tilknytning til arbeidslivet. Det er denne gruppen, som faktisk faller igjennom, Regjeringen har grepet fatt i ved å fokusere på målrettede ordninger.

Derfor er bostøtteordningen for barnefamilier med lav inntekt forbedret. Arbeidet med oppfølging av bostedsløse er styrket med økte bevilgninger. Forsørgertillegget for enslige under utdanning er økt. Minstesatsen på rehabiliteringspenger og attføringspenger er økt.

Arbeid er den viktigste veien ut av fattigdom. Derfor må det bestandig lønne seg å arbeide. Selvsagt skal vi ha gode trygdeordninger for dem som ikke har mulighet til å delta i arbeidslivet på grunn av alder eller sykdom. Vi må imidlertid ikke lage støtteordninger som gjør at det ikke lønner seg å jobbe. Da blir sikkerhetsnettet en fattigdomsfelle. Blir en over lang tid avhengig av støtteordninger som er ment å være midlertidige, vil en heller ikke kunne ta del i den velstandsutviklingen som skjer ellers i samfunnet.

Derfor har Regjeringen styrket Aetat med betydelige beløp for å bedre tilbudet til grupper som sliter med å få innpass på arbeidsmarkedet. Blant annet er det igangsatt et prosjekt som skal hjelpe tidligere langtidssosialhjelpsmottakere til å komme i arbeid og utdanning. Seks av ti deltakere i prosjektet har kommet i jobb eller selvfinansiert utdanning. Målrettede tiltak virker.

Siden staten tok over eieransvaret for sykehusene i 2002, har ventelistene og ventetidene gått kraftig ned, og antall behandlede pasienter er rekordhøyt. Ventetiden til behandling har hatt en nedgang på 20 pst. Antallet som har ventet mer enn et år på behandling, har gått ned med 80 pst. I august 2002 stod over 250 000 mennesker i sykehuskø. I august i år er antallet redusert til under 200 000.

Kortere ventetid og flere behandlede pasienter viser at sykehusreformen virker. De samlede ressursene i sykehusene blir brukt på en bedre måte. Sammen med en styrking av pasientrettighetene og innlemming av de private sykehusene i finansieringsordningene gjør dette at tiden hvor pasientene ble betraktet som ordrereserve, definitivt er forbi. Vi er nå i ferd med å få et sykehusvesen som gjør honnørordene «pasienten i sentrum» til en realitet.

Helsevesenets stebarn, psykiatrien, har fått økt fokus og et løft i forbindelse med Opptrappingsplanen for psykisk helse. Inneværende års økning, på 700 mill. kr, er den største økningen i løpet av et år i hele planperioden. For å oppfylle opptrappingsplanen innen år 2008 er det varslet en enda større økning for neste år. Det er bra og helt nødvendig.

Velferd er mangt, men for mange er det synonymt med nettopp helsetjenester, sosiale ordninger og arbeid. Venstresidens hakk i plata er å kritisere Regjeringen for manglende innsats for syke og fattige, for så i samme åndedrag å fordømme de skattelettelser som er gitt. Men den innsatsen som er gjort mot fattigdom, og de økte bevilgningene til helsevesenet har ikke skjedd på tross av, men på grunn av 20 milliarder kr i skattelettelser.

Ved å prioritere skattelette til næringslivet er grunnlaget lagt for å skape flere arbeidsplasser. Det betyr økt verdiskaping, som er avgjørende for å finansiere vår velferd. Flere arbeidsplasser er også en av løsningene på fattigdomsproblemet. For en som har som høyeste ønske å komme ut i arbeid for selv å kunne forsørge seg og sin familie, må det derfor være en hån å høre venstresiden bruke de fattige som en unnskyldning for å øke skattebyrden for bedriftene.

For å trygge vår velferd trenger Norge minst av alt et skatteøkningsalternativ til dagens regjering. Lavere skatter, stabile rammebetingelser og en ansvarlig budsjettpolitikk er den beste garantien for flere arbeidsplasser, økt verdiskaping og trygging av velferden.

Morten Høglund (FrP) [13:33:44]: Kampen mot internasjonal terrorisme er en av våre viktigste oppgaver for å gi trygghet og for å forsvare det åpne samfunn vi lever i.

Om terrortrusselen var noe som var langt borte og fjernt fra vår virkelighet 11. september 2001, er den i dag dessverre en trussel som også er rettet mot oss, og trusselen i seg selv er også en form for terror. Vi opplever det akkurat nå, etter at Al Qaida nok en gang har pekt ut Norge som terrormål. Da startet det med en gang en diskusjon for å finne ut hva vi har gjort for å fortjene dette. Svaret er enkelt: Vi har oppført oss som en demokratisk stat, med fri debatt og demokratiske avgjørelser. Noe av det som er blitt sagt i den frie debatt og vedtatt i demokratiets navn, har irritert og provosert. Her nevnes uttalelser fra f.eks. Carl I. Hagen som noe som skal ha provosert. Skal vi legge bånd på demokratiet og debattene for å unngå å påkalle islamistenes vrede, eller skal vi vise hva ekte demokrati er? Vi må stå fast på at vi ikke trues verken til taushet eller til beslutningsvegring.

Norge har valgt en aktiv holdning til bekjempelsen av terrorismen. Vi deltar i Irak og Afghanistan, og vi prøver å jobbe med årsakene til terrorisme. Men er det like mye sammenheng i hele vår antiterrorpolitikk? Vi vil utfordre Regjeringen på om den sterke veksten i fundamentalistisk islamsk terrorisme krever noen endringer i utenrikspolitikken.

Norge setter dialog høyt, også dialog mellom religionene. Ja, toleranse og forståelse er viktige og gode verdier som vi gjerne vil eksportere. Men klarer vi å skille mellom dem som er innstilt på reell dialog, og dem som gjør dette utelukkende for å kunne fortsette å nyte godt av våre bistandskroner, våre oljeinvesteringer og vår tålmodighet? Ser ikke også Regjeringen at det finnes regimer der ute som aktivt og relativt åpent både oppmuntrer, finansierer og trener terrorister? Det er regimer som i islams navn tillater og bedriver de grusomste overgrep mot egen befolkning. Er det fornuftig og riktig med en dialog med slike regimer? Gir det resultater i positiv retning? Er Iran og Sudan blitt mer moderate og menneskevennlige regimer etter norsk påvirkning og dialog? Har de blitt mindre islamistiske og fundamentalistiske, eller kan det være at situasjonen er blitt verre? Hvordan skal vi så forholde oss til det? I det ene øyeblikket trues vi på livet av islamister, og i det andre øyeblikket setter vi oss til bordet med islamister. Hvis det var riktig å isolere det ondskapsfulle apartheidregimet i Sør-Afrika, hvorfor er det ikke riktig å isolere tilsvarende regimer i dag?

Det er på tide å vurdere om det ikke bør foretas noen tøffe valg med hensyn til hva slags samkvem vi skal ha med en del regimer som ikke bare utgjør en trussel for egen befolkning, men for sin region og omverdenen.

Representanten Stoltenberg har tidligere i dag vært opptatt av FN og FNs rolle for en tryggere verden. I denne sammenheng må det være lov til å spørre om hva vi skal gjøre når FN unnlater å ta de nødvendige politiske og moralske beslutninger. FN klarte ikke å enes om å foreta seg noe i Kosovo. Allikevel ble det heldigvis gjort noe. FN var fraværende i Rwanda i 1994. Ingenting skjedde, og resultatet ble en katastrofe.

I disse dager opplever vi et folkemord i Darfur i Sudan. FN er på banen, men ikke sterkt nok, og uten kraft til å hindre fortsatte drap og overgrep. Skal vi fortsette å akseptere at diktaturstater kan motsette seg inngripen i eget land selv når formålet er å beskytte befolkningen? Bør ikke folkeretten nettopp være der for folk og ikke for udemokratiske makthavere? Burde vi endre folkeretten slik at individets rettigheter står over statenes suverenitet? Folkeretten må ikke reduseres til en illusjon uten innhold, som den blir når den hindrer mennesker i å leve sine liv i fred og frihet.

Slike debatter er vanskelige, men helt nødvendige. Hvis vi mener noe med å skape en tryggere verden, fri for terror og overgrep, basert på demokratiske verdier, må vi også forfekte dette i FN. Uten at flere land trekker noen klare linjer for hva som er akseptabelt, vil vi fortsette å oppleve tragedier som i Sudan, menneskeskapte tragedier. Denne representanten er skuffet over at situasjonen i Sudan – en av de alvorligste humanitære katastrofer på flere år – overhodet ikke ble omtalt i trontalen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gunhild Øyangen (A) [13:38:52]: I en tale til menigheten Levende Ord i Bergen i sommer gikk Fremskrittspartiets leder Carl I. Hagen til det som ble oppfattet som et angrep på islam. Det skapte naturlig nok stor debatt, og ikke minst reagerte flere ambassadører i Norge på uttalelsene.

På fredag fikk vi høre at Al Qaida hadde framsatt en trussel mot bl.a. Norge. Muslimer i Norge var raskt ute og tok sterkt avstand fra trusselen og framholdt at norske muslimer må beskytte Norge.

Ser Fremskrittspartiet at også de har et ansvar for å bidra til å bygge broer mellom folk istedenfor å skape motsetninger i en tid hvor terror og trusler preger det internasjonale samfunnet kanskje mer en noensinne? Eller er det slik, som en fikk inntrykk av i representanten Høglunds innlegg, at de har gitt opp dialogen, både nasjonalt og internasjonalt?

Morten Høglund (FrP) [13:40:14]: Hvis man tar tak i hele Carl I. Hagens tale og ikke enkelte bruddstykker, som noen velger å gjøre, vil man se at den talen var et angrep på det også jeg omtalte som fundamentalistisk islam, og ikke et angrep på islam som sådan, slik enkelte valgte å tolke det som.

At noen ambassadører fra land som har en tvilsom historie i forhold til menneskerettigheter, velger å gå til angrep på Carl I. Hagen, kan vi ikke ta hensyn til. Vi har et ansvar for å si fra når vi opplever at situasjoner og tilstander er så alvorlige som de er i forhold til menneskerettighetssituasjonen, fundamentalisme og ytterliggående islam.

Ja, vi har også et ansvar, men ansvaret ligger også i å si fra, slik vi gjør. Hvis vi blir hindret i å si fra, er vårt demokrati virkelig truet.

Julie Christiansen (H) [13:41:24]: Det er prisverdig at Fremskrittspartiet tar opp utenrikspolitiske spørsmål. Det skjer ikke for ofte, men er desto mer prisverdig når det skjer.

Etter min mening mangler Fremskrittspartiet et overordnet syn/perspektiv på norsk utenrikspolitikk, og spesielt gjelder det vårt forhold til NATO og den store omformingen vi ser av NATOs oppgaver og struktur. Dette kommer også til uttrykk når det gjelder det nye forholdet mellom EU og NATO. EU har store ambisjoner på egne vegne når det gjelder en felles utenriks- og sikkerhetspolitikk. Gjennom den såkalte Berlin-pluss-avtalen har EU sikret seg tilgang til NATOs felles ressurser, slik som militære hovedkvarter. På den måten unngås unødvendige dupliseringer mellom disse to organisasjonene. Dette er en utvikling som varmt støttes av USA. På denne måten frigjøres også ressurser som USA kan bruke andre steder, f.eks. i kampen mot internasjonal terrorisme. EU og NATO går med andre ord i tospann og har samme perspektiv når det gjelder de vesentligste sikkerhetsutfordringene i dag. Så mitt spørsmål er: Hvorfor har Fremskrittspartiet så avvikende synspunkter fra USA i et så grunnleggende spørsmål som europeisk sikkerhet? Er det Fremskrittspartiets syn at Norge bør delta i arbeidet med å sikre stabilitet i Europa?

Morten Høglund (FrP) [13:43:09]: Fremskrittspartiet er glad for at EU og USA har såpass sammenfallende synspunkter som de har. Når vi har sagt at vi ønsker å konsentrere oss om NATO, og er skeptiske til den forsvarsdimensjonen som bygger seg opp i EU, er det utelukkende fordi vi ikke er medlem i EU og må forsvare oss rundt det vi ser på som bærebjelken i vår sikkerhetspolitikk, nemlig NATO.

Vår viktigste utenrikspolitiske visjon er å forsvare norske interesser. Men for all del, vi må forholde oss til den virkelighet som er der ute. Vi må forholde oss til at det bygges opp en forsvarsdimensjon i EU. Vi må tettest mulig søke et samarbeid der som ivaretar våre interesser. Vi kan ikke fornekte den virkeligheten. Men vi står fast ved at vi synes NATO hadde vært den beste løsningen for å ivareta også Europas sikkerhet i årene fremover.

Bjørn Jacobsen (SV) [13:44:15]: Representanten Høglund var i innlegget sitt inne på at FN ikkje verkar godt nok. Han var også delvis inne på svaret på korfor det ikkje verkar godt nok, nemleg at ein ser at oppslutninga om FN ikkje gjeld.

Vi har hatt fleire innlegg om Irak i dag. Vi veit at løysinga der kunne ha vore FN viss ein hadde fått ei oppslutning om FN. Vi veit at situasjonen i Irak er prekær, og frå Framstegspartiet og Regjeringa blir det peika på at vi må sjå framover og ikkje snakke om snøen som fall i fjor. Det kan vere greitt om det bidreg til fleire gode strakstiltak for å redde sivilbefolkninga frå fleire lidingar. Men om ein ønskjer å leggje lokk på debatten om det internasjonale samfunnet si evne til å løyse konfliktar på fredeleg vis, har ein trådd feil.

Vi veit at det forbodet vi fekk i førre hundreåret, mot bruk av makt, heile tida blir uthola. Kva er Framstegspartiets politikk for å hindre folkerettsstridige forkjøpsangrep, for å hindre at tilnærma løgnaktige bevis blir presenterte for verda i tryggingsrådssalen i FN? Kva er Framstegspartiets tiltak for å hindre aleinegang i den internasjonale politikken?

Morten Høglund (FrP) [13:45:37]: Jeg var innom dette i mitt innlegg. Jeg tror vi alle må innse at man har gjort feil i tidligere tider. Det kan være Fremskrittspartiet, det kan være Norge, det kan være USA, det kan være alle som ikke har talt like sterkt og overbevisende når de har sett urett og overgrep. Jeg er for så vidt glad for en internasjonal politikk, en utenrikspolitikk fra både det ene og andre hold, som mer tydelig fokuserer på menneskers lidelser og urett når den begås. Vi må diskutere hvordan vi håndterer det.

Her reises det vanskelige spørsmål. Jeg prøvde å trekke opp dette i mitt innlegg, individet kontra statene, diktaturer kontra frihet. Det er slike fundamentale spørsmål som jeg ønsker velkommen, og jeg har gjerne SV med i en slik debatt. Det er ingen enkel debatt, og det er ikke gitt noe fasitsvar, men det er en debatt som må tas. I så måte tror jeg vi alle har et ansvar for å gå i oss selv og finne ut hva som er konstruktive løsninger på de utfordringer verden ser i dag.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Inge Ryan (SV) [13:47:03]: Det blir sagt at Norge er verdens beste land å bo i, og det tror jeg er sant. Jeg tror denne regjeringa, i likhet med foregående regjeringer, har sin del av æren for det. Jeg tror veldig mye av det vi gjør i dette landet, er bra, og det er viktig at vi legger det i bunnen, når vi fører en trontaledebatt i 2004.

Jeg har lyst til å peke på to områder der jeg mener Norge er ute av kurs, og jeg ønsker å bruke de minuttene jeg har, på det. Jeg er vel en av dem som reiser mest rundt i Norge og står på stand. Jeg står på stand ca. 30–40 dager i året, på butikker rundt omkring. Det jeg gang på gang møter, er folk som ikke skjønner hvordan man på 1950-, 1960- og 1970-tallet kunne bygge skoler, bygge svømmebasseng, da Norge var et relativt fattig land, mens man i 2004 ikke har råd til gardiner, ikke har råd til vann i bassenget. Det skjønner ikke folk, og det skjønner ikke representanten Ryan heller!

Det er uforståelig at vi har stelt oss på en slik måte at kjøpesentret er det vakreste bygget i kommunen. Det vakreste bygget i kommunen skal være skolen. Den skal det glinse av. Den skal være forgylt, slik at skolen skal være noe vi er stolte av. Men der er altså gardinene revet ned. Det er ikke toalettdører mange plasser. Man har ikke råd til vann i bassenget, og man har dårlige bøker.

Så er det kampanjer for at vi skal løpe og kjøpe stadig nye ting vi ikke har bruk for, fordi folk har så høy privat kjøpekraft. Her er vi nødt til å ta noen grep. Vi er nødt til å flytte noe av den private kjøpekraften fra at man kan kjøpe porselenskatter til å ha dokosten i, til å kjøpe gardiner og ha vann i svømmebassengene på skolene.

Det gjør nemlig noe med oss at vi bygger ned. Jeg er enig med statsministeren i renoveringen av offentlig sektor. Det er helt nødvendig, men vi må ikke rive den. Vi må ikke rive den! Når kommunepolitikere opplever at vi river i dag, gjør det noe med oss. Det fører nemlig til at vi får et egosamfunn, der vi blir mer opptatt av å være brukere enn innbyggere. Et brukersamfunn er et mye dårligere samfunn enn et innbyggersamfunn. I et innbyggersamfunn krever vi vår rett, men vi gjør også vår plikt. I et brukersamfunn krever vi kun vår rett, og er ikke så opptatt av fellesskap. Her er vi på feil kurs. Dette må vi sammen få gjort noe med, for i et slikt samfunn er det alltid de svakeste som detter utenfor, og det har vi ikke råd til i verdens beste land.

Jeg har en tre–fire forbilder. Ett av dem er Martin Luther King. Han holdt en flott tale en gang: «I Have a Dream» – jeg har en drøm. Også jeg som enkel stortingsrepresentant fra Nord-Trøndelag har en drøm. Den drømmen handler om at det er et ord i vår ordliste som skal bort, og det er ordet «arbeidsledighet». Jeg håper at vi i løpet av kort tid får strøket det ordet, at Norsk språkråd bestemmer seg for at ordet «arbeidsledighet» skal bort.

Hvorfor det? Jo, det skal bort fordi vi har ikke råd til å ha folk som ikke er i jobb, gående arbeidsledige. Det norske samfunnet må ha arbeidsledige folk på opplæring kontinuerlig. Alle de 100 000 som i dag er arbeidsledige, og mange av de 600 000 som er utenfor det totale arbeidsmiljøet, må få kontinuerlig opplæring når de ikke er i jobb. Vi skal operere med to begreper i det norske samfunnet – enten er du i jobb, eller så er du på opplæring. Ikke bare for samfunnet er det viktig, det er også viktig for den enkelte.

Jeg har sjøl arbeidet på arbeidskontor noen år, og har sett hvorledes arbeidsledige brytes ned både mentalt, sosialt, faglig og ikke minst økonomisk. Vi som er så opptatt av å forvalte denne oljeformuen vår og passe på de pengene så godt, er altfor lite opptatt av å forvalte den menneskelige formuen, den humane kapitalen, av å ta vare på den like omsorgsfullt og se på den som like viktig som den kapitalen som vi ofte snakker om når vi snakker om oljefondet.

Jeg tror at dette er to områder vi må ta tak i. Vi er veldig flinke til av og til å gå tilbake i historien og spørre: Hva gjorde vi feil? Alle er enige om i dag at det var feil at man fra det offentliges side drev med kastrering av tatere. Det var feil. Vi er enige om at den måten vi behandlet den samiske befolkningen på i forhold til deres språk og kultur, var feil. Det har til og med kongen vært i Finnmark og bedt om unnskyldning for. Så må vi spørre oss: Hva gjør vi feil i 2004? Jeg tror at en feil vi gjør i 2004, er at vi opererer med at noen skal være arbeidsledige og utenfor arbeidsmarkedet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Aud Gaundal (A) [13:52:29]: Sosialistisk Venstreparti, representert ved representanten Inge Ryan, og Arbeiderpartiet har mye til felles i akkurat det å skape arbeidsplasser, og også at det skal være folk i distriktene. Vi vil ha arbeidsplasser, og vi vil ha aktivitet i hele landet. Da er det spørsmål om virkemidler, slik at vi kan nå de målene. Både Arbeiderpartiet og SV har hatt en aktiv politikk når det gjelder å stimulere bedriftene, slik at de etablerer seg.

Arbeiderpartiet var imot det forliket som SV inngikk med Regjeringa, slik at SND Invest ble privatisert. Vi stemte imidlertid for det som i ettertid ble hetende Ryan-fondet. Det er midler som skal brukes i distriktene. Nå hevdes det at midlene har blitt papirpenger, fordi private investorer ikke vil bidra med sin del, og fordi bankene er tilbakeholdne.

Mener representanten Ryan at premissene for fondene må endres, eller tror han det vil bli positivt etter som tida går?

Inge Ryan (SV) [13:53:55]: Når vi var med på salg av SND Invest, var det fordi det ikke var noe strategisk instrument for staten for å drive næringsutvikling. Det var tilfeldige investeringer som i hovedsak ble gjort i sentrale strøk, og det er ikke noen god SV-politikk.

Så til det som vi fikk som alternativ, den såkalte såkornordningen, 1 milliard kr som skal brukes til egenkapital i næringssvake områder. Det ble satt i gang et arbeid med dette på nyåret, og jeg har full tillit til at dagens næringsminister og dagens regjering får det på plass. Vi i SV har jevn dialog med Regjeringa om dette spørsmålet i og med at vi samarbeider om det, og sjøl om det er noen skjær i sjøen for å få det på plass, er jeg overbevist om at vi klarer å få dette til, og at dette kommer gode bedrifter og gode prosjekt i Distrikts-Norge til gode, slik at vi får etablert arbeidsplasser og får ny vekst i enkelte samfunn som trenger egenkapital.

Ine Marie Eriksen (H) [13:55:10]: I et øyeblikk av voldsom ærlighet og klarsyn uttalte representanten Inge Ryan på årsmøtet i Sosialistisk Venstreparti, Rogaland, den 14. februar i år følgende:

«SV har vært et konservativt parti som er mot og mot og mot. Det går ikke an å si: Vi skal i regjering og dette er vi imot. Vi var imot farge-TV og nærradio. Hvis vi hadde eksistert den gangen hjulet ble oppfunnet, hadde vi sikkert stemt mot det også.»

SV er et av de partiene som strør om seg med flest milliarder kroner til gode formål, og i likhet med farge-TV, nærradio og hjulet er SV imot f.eks. skattelettelser for at bedrifter skal kunne skape arbeidsplasser og verdier. I budsjettet for 2003 foreslo de faktisk en økning på 7 milliarder kr i skatter og avgifter for bedrifter. Da er mitt spørsmål: Hvorfor melder SV seg ut av debatten om å skape de verdiene som betaler velferden?

Inge Ryan (SV) [13:56:25]: Det er hyggelig at Høyre følger med på SVs fylkesårsmøter. Det setter jeg pris på, og det håper jeg dere fortsetter med.

Det er helt riktig at SV har utviklet seg fra å være et 5 pst.-parti til å bli et 15 pst.-parti. I den tida har vi også utviklet politikken. Grunnen til at vi var et 5 pst.-parti, var nok at vi ville for lite og var imot for mye, men så har vi også jobbet siden tidlig på 1970-tallet med å skape et moderne parti som vi nå er i ferd med å forme, og som faktisk er modent til å gå i regjering, fordi vi er i ferd med å begynne å ville mer og protestere på mindre.

Så var det spørsmål om dette med skatter og næringslivet. Jeg møter et næringsliv som faktisk ønsker et mye mer aktivt virkemiddelapparat, og som ikke er så bekymret av skattetrykket. Jeg besøker mange bedrifter hver eneste måned som sier: Gi oss mer stabile vilkår, og gi oss et skikkelig virkemiddelapparat. Skatten er ikke problemet, og derfor er jeg uenig med Høyre i at skattetrykket er et problem for norsk næringsliv. Norsk næringsliv trenger forutsigbarhet, og så trenger de et virkemiddelapparat som er godt og skikkelig.

Øystein Hedstrøm (FrP) [13:57:47]: Representanten Inge Ryan var i sitt hovedinnlegg opptatt av arbeidsplassene. Den eneste noenlunde trygghet for arbeidsplassene er at bedriftene går med godt overskudd. Men SVs næringspolitikk virker ikke slik i enhver henseende.

Når vi ser på skipsfarten nå – vi behandlet skipsfartsmeldingen i vår – taper vi tusenvis av arbeidsplasser. Rederiene flagger ut. Til og med Fjord Line i nord har nå varslet at de skal flagge ut. Norge er blitt redusert fra tredje til femte plass når det gjelder skipsfartsnasjoner. Snart går også Hongkong forbi. Skipsfartsmiljøene er i ferd med å forvitre. Det er 70 000 arbeidsplasser på land, og hva er SVs svar? Ønsker de å forandre sin politikk fra i vår for å sikre den maritime klyngen og gi verdiskaping og arbeidsplasser, noe SV sier de er for?

Inge Ryan (SV) [13:58:59]: Saken om skipsfarten er kanskje den vanskeligste jeg har vært med på å behandle på Stortinget siden jeg kom inn for tre år siden. Den er veldig kompleks, fordi man på den ene siden har et internasjonalt regelverk å forholde seg til, som praktiseres veldig forskjellig fra det vi gjør i Norge, og på den andre siden må vi ha skatt inn i dette samfunnet dersom vi skal kunne dele ut noe igjen. Vi vet at mange av dem som er engasjert i skipsfarten, og som eier skipene, er noen av Norges rikeste folk. At de på en måte skal få en betydelig skattelette, dvs. at de ikke skal bidra til fellesskapet i det hele tatt, er for oss i SV veldig vanskelig å akseptere.

Derfor har vi sagt at vi for en del grupper er villige til å gå inn med andre typer tiltak, bl.a. i forhold til fornying av flåten, i forhold til kompetanseheving, i forhold til å få inn kvalifisert arbeidskraft og gjøre en jobb for å få lærlinger inn på en del av skipene, osv. Men jeg vil bare understreke at dette er et vanskelig spørsmål, og at vi i SV har en kontinuerlig debatt rundt det. Vi er ikke sementert når det gjelder dette spørsmålet, men vi kan ikke være med på å gi de rikeste i landet betydelige skattelettelser.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Statsråd Dagfinn Høybråten [14:00:36]: Regjeringen arbeider for et mer inkluderende samfunn – et samfunn som verdsetter den enkeltes tiltakslyst og engasjement i arbeidsliv, hjem og nærmiljø, et samfunn som legger til rette for at hver enkelt, ut fra sine forutsetninger, får mulighet til å bidra i fellesskapet. I denne sammenheng er det viktig å styrke innsatsen for et inkluderende arbeidsliv.

Vi har en sterk politisk, økonomisk og etisk forpliktelse til å arbeide for å unngå at arbeidstakere blir rammet av sykdom og ulykke på jobben eller blir gjenstand for utstøting og utestenging fra jobben. Vi må skape en bredere vei inn i arbeidslivet og en smalere vei ut. For å få dette til trengs det flere nye grep i arbeids- og velferdspolitikken:

• en samlet politisk ledelse av feltet gjennom det nye Arbeids- og sosialdepartementet, som er etablert fra og med 1. oktober i år

• en reform av arbeids- og velferdsforvaltningen som bidrar til flere i arbeid og færre på trygd, et samordnet tjenesteapparat for brukerne basert på dagens trygdekontor, arbeidskontor og sosialkontor og en aktiv bruk av individuelle planer som en sosial kontrakt mellom innbyggere og tjenesteapparat

• en pensjonsreform som sikrer folketrygdens bærekraft og stimulerer til et mer inkluderende arbeidsliv der folk står lenger i jobb

• en utprøving av uføretrygd som lønnstilskudd som ledd i å hjelpe uføretrygdede tilbake i arbeidslivet

• en sterkere fokusering på arbeidslivets ansvar for å forebygge langtidsfravær og utstøting fra arbeidslivet

• en opptrapping av tiltakene for yrkeshemmede i arbeidsmarkedspolitikken

Det er nå god vekst i økonomien, og sysselsettingen øker. Regjeringen forventer at den begynnende konjunkturoppgangen vi er inne i, fortsetter og forsterkes inn i 2005. Arbeidsledigheten henger litt etter i konjunkturforløpet, men etter hvert som sysselsettingsveksten blir sterkere og omfatter flere næringer, forventer vi at ledigheten faller ytterligere. Dette gir grunnlag for at flere som ønsker arbeid, kommer i jobb. Rekordlav rente, rekordlav inflasjon og lavere kronekurs betyr et sunnere grunnlag for norske arbeidsplasser.

Regjeringen vil fortsette med å bekjempe ledigheten på bred front. Gjennom en aktiv arbeids- og velferdspolitikk skal vi motvirke omfanget av langvarig ledighet og bidra til at personer som i dag står utenfor arbeidslivet, kan komme i jobb og utnytte sine evner og anlegg til beste for seg selv og samfunnet. For å møte utfordringene på arbeidsmarkedet i en begynnende konjunkturoppgang er arbeidsmarkedspolitikken rettet inn mot å stimulere de ledige til aktiv jobbsøking. Langtidsledige, innvandrere, ungdom og yrkeshemmede er prioriterte grupper for slike aktive tiltak. Siktemålet er å få flere i arbeid og redusere tilstrømningen til uføretrygd.

I inneværende stortingssesjon vil Regjeringen arbeide fram tre store og viktige saker på dette feltet. Det er oppfølgingen av Rattsø-utvalgets innstilling vedrørende organisering av velferdssektoren, oppfølging av Pensjonskommisjonens innstilling samt oppfølging av Arbeidslivslovutvalget. Alle disse sakene står sentralt i bestrebelsen på å skape en helhetlig politikk for et inkluderende arbeidsliv. Arbeidet for et mer inkluderende samfunn er viktig for Kristelig Folkeparti.

Innad i Norge er kampen mot sosial nød en hovedoppgave. Velstandsnivået her i landet er høyt og øker, men noen får ikke del i denne utviklingen. Det vil vi fokusere på. Vi må bevare og styrke et sosialt sikkerhetsnett som favner alle. Samtidig skal vi komme med særlige tiltak for å støtte opp om dem som faller utenfor. Slik kan vi bygge et mer inkluderende samfunn.

Første prioritet er solidaritet med de fattigste av de fattige i verden. Denne regjeringen har økt bistanden hvert eneste år. Denne regjeringen har gitt mer bistand enn noen annen regjering har gjort. Denne regjeringen har ledet Norge til å bli det landet i verden som gir høyest andel av bruttonasjonalinntekten i bistand. Vi vil videre i kampen for menneskeverdet og mot ekstrem fattigdom. Vi vil arbeide for mer bistand og bedre bistand, mer rettferdig handel og gjeldslette, økt fokusering på mottakerlandenes eget ansvar for godt styresett, kamp mot korrupsjon og respekt for menneskerettighetene.

Kristelig Folkeparti er også familiepartiet. Utgangspunktet for vår familiepolitikk er barna og det som er best for dem. Kristelig Folkeparti vil verne om småbarnsfamilienes valgfrihet, og vi vil kjempe for kontantstøtten. Vi har ingenting imot at det blir en hovedsak i den lange valgkampen, som er erklært startet i dag. En reell valgfrihet forutsetter også at full barnehagedekning prioriteres.

Vi vil videreutvikle gode permisjonsordninger, ikke minst er det viktig å gi far bedre muligheter til å velge tid med barna. Fødselspermisjonsordningen må bli mer fleksibel. Tidskontoordningen har overlevd seg selv og bør avvikles. Familievern og samlivskurs bør prioriteres. Vi har ikke et inkluderende samfunn før vi makter å gi familier med funksjonshemmede barn den hjelp og den støtte de trenger.

Jørgen Kosmo hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [14:05:55]: Statistisk sentralbyrå har utarbeidd samanhengande tal for sysselsetjinga i ulike bransjar sidan 1970. I 2003 fall for første gong på 33 år sysselsetjinga i offentleg sektor. SSB meiner at hovudforlaringa på dette er den dårlege kommuneøkonomien. Ordføraren i Hjartdal kommune i mitt eige fylke sa til Dagsavisen før helga:

«Vi hadde en runde for to år siden da vi måtte nedbemanne med ti årsverk. Nå må vi i gang igjen.»

Av statistikkane til Aetat kan me lese resultatet av denne politikken. Det er innanfor kjerneområda i velferdsproduksjonen me no ser at arbeidsløysa aukar kraftig. Aetat skriv i ei pressemelding den 30. september i år:

«Stram kommuneøkonomi bidrar til at ledigheten fortsetter å øke innen helse, pleie og omsorgsarbeid.»

Korleis ser arbeids- og sosialministeren på denne utviklinga? Meiner arbeids- og sosialministeren at det er eit problem at arbeidsløysa aukar innanfor desse områda? Kva vil han konkret gjere med det?

Statsråd Dagfinn Høybråten [14:07:22]: Offentlig sektor er og skal fortsatt være en viktig del av det samlede arbeidstilbudet i Norge, men offentlig sektor kan ikke alene være løsningen på de utfordringene vi har på arbeidsmarkedet. Det er viktig å styrke kommuneøkonomien. Det har denne regjeringen bidratt til i dette året, også i forlik med representanten Oppebøen Hansens parti. Det vil vi også gjøre framover.

Det som er sentralt nå, er at vi ser en god vekst i sysselsettingen selv om nivået på arbeidsledigheten foreløpig er redusert for lite. De prognosene som Statistisk sentralbyrå har lagt fram når det gjelder utviklingen samlet sett på arbeidsmarkedet, viser at Regjeringens politikk gir vesentlige bidrag til økt sysselsetting og redusert ledighet. Det er særdeles viktig at vi nå klarer å fortsette den utviklingen, og ikke forskusler de gode rammebetingelsene som vi nå gjennom flere år har klart å skape for konkurranseutsatt virksomhet i dette landet.

Harald T. Nesvik (FrP) [14:08:54]: Jeg har med interesse lyttet til arbeids- og sosialministerens innlegg, og jeg synes faktisk det var veldig mye positivt. Jeg synes særlig det som går på en samlet ledelse når vi snakker om sosialetat, trygdeetat og arbeidsmarkedsetat, er et veldig viktig signal, og også noe som Stortinget faktisk har bestilt, gjennom at man sier at man ønsker å få én enhet ut av dagens organisering av sosial-, arbeidsmarkeds- og trygdeetaten. Og Regjeringen har valgt å komme tilbake til Stortinget med en sak og følge denne opp.

Ministeren nevnte også det som gikk på avtalen om et inkluderende arbeidsliv. Der var det særlig tre pilarer partene i arbeidslivet kjempet for. Det var å få ned antallet uføre, redusere den generelle pensjoneringsalderen og redusere sykefraværet med 20 pst., og i tillegg få flere med nedsatt funksjonsevne ut i jobb. Hvor står dette i dag? Kan statsråden si litt om hvorvidt man er i mål, er underveis eller må gi opp målene?

Statsråd Dagfinn Høybråten [14:10:17]: La meg først si at jeg tar imot invitten til dialog om utformingen av den framtidige arbeids- og velferdsforvaltningen som er kommet både fra Arbeiderpartiets side og fra Fremskrittspartiets side her i denne debatten.

Når det gjelder bestrebelsen for et inkluderende arbeidsliv, er vi helt avhengige av et godt samspill med partene i arbeidslivet. Bestrebelsene har tre grunnpilarer. Det er kampen for å få ned sykefraværet – vi er på langt nær i havn eller i rute i forhold til de bestrebelsene, og derfor må det arbeidet forsterkes, ikke minst må arbeidsgiverne ta en større del av ansvaret i kampen mot det uholdbare langtidsfraværet, som går opp. Når det gjelder å inkludere flere yrkeshemmede i arbeidslivet, går utviklingen i positiv retning. Det har aldri vært flere funksjonshemmede i arbeidslivet enn det er nå. Når det gjelder inkludering av eldre arbeidstakere, har vi fortsatt et godt stykke vei igjen, men det er undersøkelser som tyder på at eldre arbeidstakere har blitt mer attraktive på arbeidsmarkedet.

Sigbjørn Molvik (SV) [14:11:44]: I trontalen sier Regjeringen at det viktigste grunnlaget for verdiskaping er høy deltakelse i arbeidslivet. Det sies videre at en vil slippe flere til i arbeidslivet, få ned sykefraværet og forsterke arbeidet med å legge til rette for et mer inkluderende arbeidsliv. Dette er målsettinger som SV deler.

Norske kommuner er landets kanskje største arbeidsplass og arbeidsgiver. Meldingene derfra om dagen er særs bekymringsfulle. NRK Østfold sier 1. september at i alle de store kommunene i Østfold går sykefraværet opp. Det er nå på over 11 pst. Fra Telemark og andre deler av landet meldes det nesten daglig om ansettelsesstopp og nedbemanning i norske kommuner på grunn av mangel på penger. Jeg er enig med statsråden i at offentlig sektor alene ikke kan løse problemene med høy ledighet og høyt sykefravær.

Tror statsråden i det hele tatt det er mulig å nå disse målene uten å gi norske kommuner et kraftig og langvarig økonomisk løft?

Statsråd Dagfinn Høybråten [14:12:57]: Sykefraværet i offentlig sektor er en stor utfordring, men det er altfor enkelt, som representanten Molvik her antyder, å si at bare man øker de offentlige budsjettene, går sykefraværet ned. Det er bare å gå litt tilbake i historien og se hvordan sykefraværet har utviklet seg i perioder hvor vi har økt de offentlige budsjettene, noe vi for øvrig også har gjort i ganske stor utstrekning når det gjelder kommunebudsjettene for inneværende år. Jeg tror at en er nødt til å sette søkelyset på arbeidsgiverens ansvar på den enkelte arbeidsplass når det gjelder å få ned sykefraværet. Der er det stor forskjell mellom kommunene. Det er forskjell på kommunene som arbeidsgivere når det gjelder hvordan man følger opp dette arbeidet. Det er kommuner som passivt forholder seg til dette og nærmest budsjetterer med sykepengene fra trygdekontoret som noe som skal redde kommuneregnskapet til slutt. Og så er det kommuner som går aktivt inn med tiltak i samarbeid med arbeidslivssentrene, slik de skal gjøre i henhold til IA-avtalen. Vi må sørge for at de gode kommunene blir flere, slik at de kan lære av hverandre.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Ranveig Frøiland (A) [14:14:29]: Verknadene av den politikken som ei Høgre-dominert regjering fører, viser seg tydeleg no. 1 500 barn i Bergen har måtta slutta i skulefritidsordninga på grunn av auke i kostnadene, som var på 40 pst. det siste året. Betaling for ein plass er rundt 2 000 kr pr. månad. Dette er det mange foreldre som ikkje klarer. Høgre, som òg styrer Bergen, får gjennomslag for synet sitt. Dei meiner at det ikkje er ei offentleg oppgåve å gje pengar til skulefritidsordninga. Det som er trist, er at også Kristeleg Folkeparti og Venstre er med og reduserer dette viktige tilbodet for born. Reduksjon i skulefritidsordninga føyer seg inn i ei rekkje av kutt som kommunane må gjera fordi denne regjeringa ikkje løyver nok pengar til kommunane. Det er eit rekordhøgt underskott i kommunesektoren på over 13 milliardar kr. Arbeidarpartiet har gjort framlegg om å auka dei frie inntektene til kommunane med 3–4 milliardar kr utover Regjeringa sitt framlegg for neste år. Dette hadde løyst mange av dei problema Kommune-Noreg står overfor både når det gjeld skule, barnehagetilbod og omsorg for unge og eldre.

Vi er mange som har begynt vårt samfunnsengasjement med frivillig arbeid og dugnad. Eg var ei av dei som starta både leikestove og barnehagetilbod for mine born for over 30 år sidan. Målet var at når neste generasjon foreldre skulle ut i arbeid, skulle dei vera trygge for borna sine medan dei var i arbeid. Å sikra nok barnehageplassar, var altså viktig. Det er viktig med valfridom, seier Lilletun og statsministeren. Ja, eg skal lova at det kjennest ikkje som nokon valfridom når småbarnsforeldre som står på venteliste for barnehageplass til sine born, står i lag med 200–300 andre. Det manglar over 16 000 barnehageplassar for å få full dekning.

Arbeid til alle som ønskjer det, er viktig for den einskilde, og det er viktig for verdiskapinga i landet vårt. Arbeidsløysa er enno altfor høg, og det må gjerast mange krafttak for å få ho ned. I forliket om inneverande års budsjett fekk Arbeidarpartiet fleirtal for nesten 900 mill. kr til tiltak for å skapa nye arbeidsplassar. I revidert nasjonalbudsjett kutta Regjeringa på mange av desse millionar kronene, men vi fekk heldigvis retta opp att det meste av det. Altså fylte Arbeidarpartiet verktøykassa til næringsministeren, som som kjent har klaga over at ho var tom. For vi treng ikkje nøytral næringspolitikk, vi treng ein aktiv næringspolitikk, og det vil Arbeidarpartiet medverka til.

I revidert nasjonalbudsjett for 2003 i fjor bestemte dette stortinget seg for at Regjeringa skulle kunna gå vidare med å byggja fire–fem gassferjer, for det var viktig at ein kunne utvikla den teknologien i Noreg, få den kompetansen i Noreg og eksportera kompetanse. I tillegg gav ein meir pengar til forskings- og utviklingskontraktar, som var viktig for å kunna gjera dette arbeidet. Eg veit ikkje kva slutten på historia er, men eg håpar inderleg at Regjeringa gjer sitt for å vera aktiv i denne politikken òg, å utvikla kompetanse som vi kan eksportera og dra nytte av vidare.

I går hørde vi at no vil ca. 80 000 arbeidsplassar flaggast ut i dei kommande åra. Det er ganske alvorleg når vi hører om kor mange som er flytta ut dei siste åra, kor mange som ønskjer å flytta ut arbeidsplassar for å få billigare arbeidskraft. Altså er det viktig og heilt nødvendig med ein aktiv næringspolitikk, slik at ikkje dei ulike næringane ønskjer å flytta ut.

Vi hørde òg i førre veke om at no kjem to ferjereiarlag på Vestlandet til å flagga ut. Det har samanheng med nettolønnsordninga, som Regjeringa ikkje ville vera med på for dei som ikkje har striper og slikt på erma. Når det gjeld vanlege sjøfolk, er det over 2 000 arbeidsplassar som kan reddast dersom ein gjer noko slik at dei får dei same vilkåra som ein har i dei landa dei kan og skal konkurrera med. Det er viktig å ta vare på dei arbeidsplassane ein har. Det er viktig å skapa nye arbeidsplassar. Derfor er det utruleg viktig med ein aktiv næringspolitikk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siri A. Meling (H) [14:19:46]: Høyre er opptatt av sammenhengen mellom verdiskaping og velferd. Vi tror faktisk at det er det partiet som har den beste politikken for verdiskaping som også vil ha den beste velferdspolitikken. Verdiene må tjenes før de kan fordeles.

Representanten Frøiland var inne på trusselbildet, at 80 000 arbeidsplasser kan flagges ut i løpet av de neste fem årene, som MMI-undersøkelsen som ble offentliggjort i går, viste. Men ser representanten Frøiland noe som kan virke bedre i forhold til de rammevilkår som næringslivet arbeider under, enn et skatte- og avgiftsnivå som er på linje med landene omkring oss, og en offentlig sektor som styres slik at det ikke fører til et lønnspress, rentehopp og en høy kronekurs? Ser representanten Frøiland andre tiltak som kan virke bedre enn de tiltakene som denne regjeringen har stått for, og som gir resultater både i forhold til produksjonsvekst og økning i sysselsetting?

Ranveig Frøiland (A) [14:21:04]: Det er heilt nødvendig å sjå samanhengen mellom verdiskaping og velferd. Der meiner eg faktisk at Arbeidarpartiet er best – det skulle ikkje forundra meg om representanten skjønte at det var det eg synest. Og det er viktig at vi skaper verdiane før vi fordeler dei.

Når det gjeld utflagging av arbeidsplassar, må eg seia at eg ser med stor uro på det, og det er klart at vi er nøydde til å ha ein aktiv næringspolitikk, ikkje ein næringsnøytral politikk, slik som Høgre har stått for heile tida. Arbeidarpartiet har vore med på ein del av skattelettane som næringslivet har fått, for det er heilt riktig at vi må ha same rammevilkår som dei som vi konkurrerer med ute. Men det gjeld òg f.eks. det som eg nemnde om nettolønnsordninga for sjøfolk, for dei har ikkje fått dei same rammevilkåra som dei dei konkurrerer med. Så ein må vera konsekvent her og tenkja på heilskapen når det gjeld bedriftene. Det skattenivået som Regjeringa no har lova, det er Arbeidarpartiet ueinig i.

Gjermund Hagesæter (FrP) [14:22:36]: Representanten Frøiland er oppteken av arbeid til alle, og det er også Framstegspartiet. Ho er også oppteken av at vi skal ha ein meir aktiv næringspolitikk, og det er også Framstegspartiet. Men representanten Frøiland og Arbeidarpartiet er ikkje opptekne av å få ned skatte- og avgiftsnivået i Noreg, og der er Framstegspartiet ueinig.

No har også nettopp det globale revisjons- og rådgivingsfirmaet Ernst & Young slått fast at Noreg er blant landa i verda med absolutt høgast skattenivå. Det viser også at samtidig som konkurrentlanda har redusert skattane, har det samla skattetrykket dei siste fire åra auka i Noreg med ca. 1 pst. Dette kjem hovudsakleg av dei skatteskjerpingane som Arbeidarpartiet kom med på slutten av si regjeringstid.

Mitt spørsmål er: Viser ikkje dette at det er behov for generell skattelette for å forbetre rammevilkåra?

Ranveig Frøiland (A) [14:23:57]: Det er viktig med ein aktiv næringspolitikk. Som det har vore sagt her før i dag, har Arbeidarpartiet vore med på ein del skattelettar. Men dei 12 milliardar kronene i skattelette som regjeringspartia har føreslått i skattemeldinga, pluss 4 milliardar i tillegg, meiner Arbeidarpartiet ikkje er nødvendige. Vi kan samanlikna oss med land i Norden når det gjeld skattenivå. Arbeidsgjevaravgifta i Sverige er på over 32 pst. Ho er ikkje i nærleiken av det ho er i Noreg. Så eg trur det går godt an å samanlikna seg med dei ulike landa i Norden òg når det gjeld skattepolitikken. Men det er viktig å ha rammevilkår som er føreseielege, og det har Arbeidarpartiet vore oppteke av når det gjeld næringspolitikken.

Øystein Djupedal (SV) [14:25:03]: Representanten Frøiland startet sitt innlegg med å vise til SFO-prisene i Bergen og hvordan bevilgningene over år gjennom denne regjeringen har blitt redusert – og det er riktig. Denne regjeringen mener faktisk at SFO skal være et slags frivillig tilbud for barn som man skal betale hele kostnaden av selv, og at mor og far, sannsynligvis mor, er hjemme og tar imot poden når han kommer hjem fra sine fire timer på skolen. Sånn er ikke virkeligheten.

Men utfordringen min til Frøiland er følgende: Vi vil være enig i at vi skal styrke SFO-tilbudet økonomisk gjennom statsbidrag som sørger for at det blir kvalitet i dette. Men SFO-tilbudet som sådant har ingen kvalitetskrav for øvrig ved seg. Sånn som det moderne familiemønsteret er innrettet, vil de fleste barn være en del av SFO. Det betyr at når økonomien er dårlig, blir det for mange barn på for få kvadratmeter, ofte med dårlig luft, ofte med dårlig tilrettelagt hverdag, som gjør at ungene kommer stresset hjem, og som gjør at de ikke kan få roen i dagen, som faktisk består av litt undervisning og litt SFO. Utfordringen min til Frøiland er: Vil hun være enig i at det vil være riktig å få ulike kvalitetskrav inn i SFO, siden våre barn er nødt til å gå der, og siden livet vårt faktisk er sånn innrettet i 2004?

Ranveig Frøiland (A) [14:26:28]: Eg er redd for at dersom det ikkje vert ny regjering til neste år, har vi ikkje noka offentleg SFO å diskutera. Det er viktig at vi tek vare på og brukar meir pengar til skulefritidsordninga i kommunane.

SFO er vorten veldig redusert i det siste når det gjeld kvalitet, endå meir dramatisk redusert fordi ein slit med å få pengar til skulefritidsordninga. Men eg vil vera samd med representanten Djupedal i at det er viktig òg å stilla krav til kva kvalitet som skal vera der, for det skal ikkje berre vera ein oppbevaringsplass. Det er viktig at borna får moglegheit til å læra, men ikkje minst til å leika, når dei er der, og at det er vaksenhjelp som står i forhold til talet på ungar. Men det viktigaste no er å få auka løyvingane.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Petter Løvik (H) [14:27:46]: For regjeringspartia er samanhengen mellom auka verdiskaping og auka velferd veldig klar. Derfor er det med stor glede vi no ser på den lysninga og den auka optimismen som vi har fått i næringslivet. Ordrar kjem inn i stadig sterkare grad til bedriftene våre i konkurranse med utanlandske bedrifter. Vi får stadig fleire nye jobbar, og vi får ein auke i sysselsetjinga.

Dette har likevel ikkje kome av seg sjølv. Det er ingen grunn til å leggje skjul på eller trekkje i tvil at Regjeringa sin politikk for å få til lågare skatt, lågare rente og ein gunstigare kronekurs har vore sterkt medverkande til den positive utviklinga vi ser i dag. Etter regjeringsskiftet har vi fått snudd ei negativ utvikling, men vi må aldri innbille oss at jobben er gjord ein gong for alle. Vi må halde fram med den politikken som vi no etter tre år ser begynner å fungere.

Dette gjeld også på samferdselssektoren. Der har vi også klart å snu ein langsiktig negativ trend, som vi har hatt over lang tid, i løyvingane. Ser vi på løyvingane t.d. på vegsektoren, har vi på årsbasis fått til ein auke på nesten 2 milliardar kr berre på riksvegane dei siste tre åra i forhold til sist vedtekne budsjett som Arbeidarpartiet la fram. Vi har fått auka løyvingane på jernbanesektoren, og vi har fått auka løyvingar, lågare skattar og avgifter og meir konkurranse på luftfartssektoren.

Men det er ikkje berre auka løyvingar som har gjort at vi har fått ei positiv utvikling. I tillegg til å satse, trass i ein stram politikk generelt, på desse viktige samfunnsområda har vi hatt som motto å forandre gamle løysingar for å sikre ny velferd. Dette har vi gjort på vegsektoren, dette har vi gjort på luftfartssektoren, og dette har vi gjort på jernbanesektoren.

Dersom vi tek som eksempel vegsektoren, som er eit av dei områda der vi er komne lengst, ved sida av luftfart og pris og konkurranse der, har vi fått til ein god del store omstillingar, og vi er i ferd med å få til endå fleire omstillingar her. Vi har forenkla og effektivisert administrasjonen i Statens vegvesen, og vi har fått etablert Mesta som eit frittståande selskap, som kan konkurrere heilt fritt med private selskap.

Så er spørsmålet: Kor interessant er dette for folk flest? Jau, det er veldig interessant, fordi dette betyr at vi får meir veg ut av kvar krone vi bruker på vegsektoren. Optimistiske krefter i entreprenørbransjen sa før vi begynte på dette, at vi vil klare å få ein omstillingsgevinst på om lag 30 pst. Lat oss ta litt mindre i og seie at vi klarer å realisere 20 pst. Det skal vi klare utan problem. Og lat oss ta eit lite tankeeksperiment på tal. Vi bruker i Noreg i dag om lag 20 milliardar kr i året på veg. Vi bruker 12 milliardar kr på riksvegar, om lag 3 milliardar kr på fylkesvegar og om lag 4 milliardar kr på kommunale vegar. Lat oss seie at vi klarer ei årleg innsparing på om lag 20 pst. av desse 20 milliardar kr. Då er det eit forholdsvis enkelt reknestykke å fastslå at vi kan klare å få frigjort 4 milliardar kr i året til auka satsing berre på vegsektoren. Når vi veit at det ligg like store potensial også på andre sektorar, veit vi at vi er på rett veg, vi veit at vi må arbeide vidare med dette. Resultata ser vi allereie litt av, men dette kjem til å vere til glede for folk og for Samferdsels-Noreg i mange, mange år framover. Vi vil gjerne halde fram med denne politikken, og det kjem vi til å gjere så lenge vi har fleirtal i Stortinget for det. Det håpar eg blir lenge.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [14:32:16]: Senterpartiet vil ha ein ny politisk kurs. Vi vil ha like vilkår, like moglegheiter for utvikling i heile landet. Lat meg nemna tre eksempel: ein offensiv distriktspolitikk, ein styrkt kommuneøkonomi, motarbeiding og fjerning av den aukande fattigdommen vi no ser.

Det er avgjerande viktig både for by og land med ein aktiv distriktspolitikk, med ein distriktspolitikk som har utgangspunkt i den kunnskapen, den kompetansen og dei rike ressursane som finst i dei mange levande lokalsamfunna landet over. Betre kommunikasjonar er ein føresetnad. Offshore, fiskeri, maritim sektor så vel som annan næringsverksemd – betre framkommelegheit er avgjerande viktig for å ta vare på dagens arbeidsplassar og for å skapa nye. Akseltrykket på mange vegar må utvidast, ikkje reduserast. Ferjekapasiteten og regulariteten må aukast, ikkje reduserast. Altfor mange timar går i dag – langs heile kysten vår – til å venta på ei ferje, fordi ho går for sjeldan. Eg må seia at eg er svært overraska over at leiaren i samferdselskomiteen kan stå her og vera så fornøgd med ei regjering som ligg 3 milliardar kr bak det som er vedteke i Stortinget når det gjeld Nasjonal transportplan, som om det ikkje skulle vera viktige område innan veg og ferjer å setja inn auka innsats på.

Senterpartiet meiner vi skal ta oss råd til ei verdig omsorg og ein god og gratis skule. Vi er djupt ueinige med dagens Høgre-dominerte regjering, som meiner skattelette til dei av oss som har mest, er viktigare enn forsterka satsing på gode lokale velferdstilbod.

Skal eldre og andre omsorgstrengande oppleva den tryggleiken som statsministeren i dag snakka om, skal barn og unge oppleva ein trygg og god skule der den enkelte blir sett og inkludert, er ein betydeleg styrkt kommuneøkonomi avgjerande. Det blir i dag utført ei mengd gode tenester i kommunane. Vi meiner det er nødvendig å styrkja dette viktige arbeidet. Vi vil ha fleire sjukepleiarar, omsorgsarbeidarar og lærarar. Vi vil ha ein fleirårig opptrappingsplan for å retta opp den økonomiske ubalansen vi no ser i kommunane. Det skal vera samsvar mellom oppgåver og inntekter.

Senterpartiet meiner det er bra at Regjeringa no varslar intensivering av kampen mot fattigdom. Den innsatsen Regjeringa legg til rette for internasjonalt, har Senterpartiets støtte. Men vi er langt frå fornøgde med måten Regjeringa innrettar kampen mot fattigdom på i Noreg. Mens Bondevik I-regjeringa hadde fem klare strategiar: ei mjukare arbeidslinje, ein meir sosial bustadpolitikk, betre offentlege tenester, eit meir finmaska sosialt tryggingsnett og eit meir rettferdig skattesystem kjem Bondevik II- regjeringa med nokre forunderlege svar. Betre offentlege tenester, som altså var ein viktig strategi, blir møtt med ein sterkt svekt kommuneøkonomi, som gir mindre rom for kommunane til å følgje opp sine mest vanskelegstilte, anten vi snakkar om støtteundervisning, omsorgstenester eller førebyggjande arbeid. Strategien om eit meir finmaska sosialt tryggingsnett blir møtt med grovare maskar, inngangsreglane for dagpengar og sjukelønn er stramma opp, attføring og rehabilitering har trongare vilkår, mange har opplevd auka eigendelar på mange felt. Tala fortel sitt: fleire fattige, fleire sosialhjelpmottakarar. Når det gjeld strategien om eit meir rettferdig skattesystem, svarer Bondevik II med ein modell med ytterlegare skattelette, der 10,5 av 16 milliardar kr skulle gå til lettar til dei som har mest frå før.

Det er nødvendig med ein ny politisk kurs, som lyftar blikket når det gjeld kampen mot fattigdom, slik at dei mest fattige blir inkludert, og som legg eit grunnlag for ein offensiv distriktspolitikk og gode lokale velferdstilbod.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [14:37:37]: Arbeidarpartiet og Senterpartiet står saman om mange av dei politiske hovudretningane i denne valperioden. Me står saman om å styrkje fellesskapsløysingane, me står saman om å styrkje kommuneøkonomien, me står saman om kampen for å få ned den store arbeidsløysa, og ikkje minst står me saman om kampen mot fattigdomen, for å nemne enkelte hovudområde.

Får få dagar sidan utgav Aetat sin månadsrapport om utviklinga på arbeidsmarknaden. Konklusjonen er eintydig, at ein stram kommuneøkonomi medverkar til at arbeidsløysa held fram med å auke kraftig innanfor helse, pleie og omsorg.

Når det gjeld å styrkje kommuneøkonomien, reknar eg med grei støtte frå Senterpartiet, men Senterpartiet er ikkje like spenstig som Arbeidarpartiet når det gjeld å styrkje arbeidsmarknadstiltaka. All forsking viser at arbeidsmarknadstiltak er nyttige og verkar godt. Kan me vente støtte frå Senterpartiet i arbeidet med å styrkje nivået på tiltakssida for å demme opp for arbeidsløyse og passivitet?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [14:38:57]: Det må vel komma av ei lita mistyding at Arbeidarpartiet nærast framstiller det som om dei har drege Senterpartiet etter seg når det gjeld å styrkja kommuneøkonomien. Eg må seia at eg er veldig glad for at Arbeidarpartiet har skjerpa profilen der, noko vi i Senterpartiet har gjort over lengre tid.

Eg er òg veldig glad for at både Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet har funne saman i forslaget om ein opptrappingsplan som skal gå over fleire år, for å retta opp den økonomiske ubalansen som vi no ser.

Så er det rett, som Oppebøen Hansen her framstiller det, at Arbeidarpartiet etter vårt syn har vore overraskande einsidig i høve til sine tiltak for å sikra fleire eit arbeid, ved å kjøre einsidig på Aetat. For Senterpartiet er det viktig med eit breitt sett av verkemiddel, å stimulera dei små og mellomstore bedriftene, å styrkja samferdsel, og mange andre tiltak, inklusiv arbeidsmarknadstiltak for å sikra fleire arbeid.

Peter Skovholt Gitmark (H) [14:40:19]: La meg først si at jeg registrerer representanten Magnhild Meltveit Kleppas utfall mot kommuneøkonomien og hennes elendighetsbeskrivelse av hva som er tilfelle nå. Hvis man husker tilbake til 1998 og 1999, var det en kommunalminister fra Senterpartiet og en negativ realvekst i kommuneøkonomien, som eneste gang siden 1995. Nok om det.

Senterpartiet synes å kunne løse alt med mer penger. Mer penger synes å være mantraet til Senterpartiet når det gjelder hva som skal løses, og hva som er galt. Men Senterpartiet kjenner konsekvensen av økt offentlig pengebruk og overdreven offentlig pengebruk.

Vi ser at inflasjonen gikk i været da Senterpartiet satt i regjering sist, og det var en bitter erfaring for mange, spesielt for mennesker med lån. Hvor stor ønsker Senterpartiet at regningen skal være for alle dem som har lån i dag? Har Senterpartiet lært, eller ønsker de skatteskjerpelser?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [14:41:33]: Eg sluttar ikkje å forundra meg over representantar, kanskje særleg frå den yngre garde, som er så opptekne av kva som skjedde i 1998 og 1999, både når det gjaldt kommuneøkonomien og andre oppgåver.

Lat meg minna om at det i dag er barn i dette landet som treng ein langt betre skule, det er mange unge som treng eit breiare tilbod innan vidaregåande skule, og det er mange eldre som treng ei betre omsorg. Det er faktisk noko som har med samsvar mellom oppgåver og midlar å gjera. Kommunane har fått auka oppgåver og treng difor meir midlar, og det vil Senterpartiet kjempa for i framtida.

Så representerer noverande regjering eit heilt anna forhold mellom offentleg og privat sektor. For Senterpartiet er det viktig å styrkja fellesskapen. Vi ser no følgjene av alle desse milliardane i skattelette som Høgre ikkje nøler med å gå inn for, og som medfører eit samfunn med større forskjellar og med mindre solidaritet. Eit slikt samfunn vil ikkje Senterpartiet gå for.

Torbjørn Andersen (FrP) [14:42:59]: Representanten Magnhild Meltveit Kleppa fra Senterpartiet nevnte at hun ville ha en betydelig styrket kommuneøkonomi, og det er jo ikke nye ord fra den kanten. Fremskrittspartiet mener at et sterkt norsk næringsliv og konkurransedyktige arbeidsplasser er en av de viktigste forutsetningene for en bedre finansiering av kommunesektoren og velferden i Norge. I så måte er de fleste enige om at EØS-avtalen er en svært viktig forutsetning for å sikre de nødvendige rammevilkårene for norsk arbeidsliv og for å opprettholde en høy grad av verdiskaping i Norge.

Senterpartiet har tidligere foreslått å si opp EØS-avtalen, noe som vil svekke grunnlaget for arbeidsplasser, verdiskaping, og dermed også mulighetene for mer penger til kommunesektoren. For Senterpartiet kan da umulig mene at verdiskapingen svekkes ved at man får mer penger. Så hvordan henger det sammen at Senterpartiet vil gi mange milliarder ekstra til offentlig og kommunal virksomhet samtidig som man dramatisk vil svekke grunnlaget for arbeidsplasser og verdiskaping i privat sektor gjennom at Norge sier opp EØS-avtalen?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [14:44:30]: Senterpartiet meiner faktisk at det er viktig med internasjonale avtalar så vel innan handel som på andre område. Men vi trur ikkje vi er åleine om å meina at EØS-avtalen har blitt langt meir omfattande og har lagt langt fleire bindingar på Noreg enn slik det vart framstilt den gongen EØS-avtalen vart vedteken. Vi har m.a. orientert oss om dei avtalane som Sveits har. Vi ser at det er mogleg med andre avtalar som alternativ.

Så må eg undra meg over Framstegspartiet, som her framstiller det som uforsvarleg å gi meir pengar til kommunane. Ligg det ikkje eit forslag her om 2,5 milliardar kr ekstra til kommunane allereie i år, eit forslag som Senterpartiet tidlegare har teke til orde for? Her er det noko som ikkje stemmer. Vi var glade for at Framstegspartiet fremma dette forslaget i dag.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Per Sandberg (FrP) [14:45:59]: Så langt har jeg ikke registrert at noen har tatt ordet, verken når det gjelder trontalen eller debatten i dag, det vedrørende de siste dagers heftige debatt rundt konsekvensene av denne regjeringens innvandrings- og integreringspolitikk. Jeg registrerte at heller ikke statsministeren gjennom sine 20 minutter viet en liten setning til det problemområdet som har oppstått i kjølvannet av Bondevik I-regjeringens og Bondevik II-regjeringens liberale innvandrings- og integreringspolitikk.

Jeg synes det krever litt oppmerksomhet. Jeg synes at Stortinget bør rette større fokus mot at vi nå er i ferd med å få en utvikling i Norge som går i retning av en ny underklasse. Statsministeren, og særlig Kristelig Folkeparti, burde absolutt ha vært opptatt av at de nå indirekte er i ferd med å skape en underklasse som blir kastet på gaten i samfunnet – i Norge. Dette er så langt ikke viet ett eneste ord av noen av regjeringspartiene.

Det eneste jeg registrerer at Regjeringen, og særlig statsråden fra Kommunaldepartementet, Erna Solberg, har fokusert på, er at den er litt stolt av at den har halvert antall asylankomster i år. Med respekt å melde; Det er selvfølgelig positivt, men hvis en måler reduksjonen i antallet asyltilkomster mot det som har vært gjennomsnittet de siste fem–seks årene, er det faktisk ikke så mye å skryte av. Hvis vi havner på 10 000 i år, er det fire ganger den asyltilstramningen som var i 1997.

Saksbehandlingstiden for asylsøknader var fortsatt på 232 dager pr. juni i år, noe som denne regjeringen selvfølgelig vet konsekvensene av: Mennesker gis falske forhåpninger ved å sitte i mottak rundt omkring i det ganske land. Familier med små barn blir sittende i årevis i mottak i håp om at de til slutt skal gis opphold i Norge. Dette er en helt uholdbar situasjon.

Vi har nå vært vitne til, noe som Fremskrittspartiet var skeptisk til, at vi har tatt kost og losji fra dem som fikk sin søknad endelig avvist; de skulle puttes på gata. Nå ser vi resultatet av det også. Enkelte kommuner føler faktisk et så stort ansvar at de skal bruke egne kommunale midler til å gi kost og losji til disse menneskene. Her har Fremskrittspartiet vært helt klar på at når konsekvensene blir av en slik karakter, bør staten ta det økonomiske ansvaret, og de som har fått endelig avslag, bør fortrinnsvis settes i et lukket transittmottak inntil uttransportering skjer.

Jeg ser at Regjeringen, og særlig statsråd Erna Solberg, har vært inne på tanken, men det er veldig diffust, det som kommer ut av det. Fortsatt er det slik at pr. juni i år satt det 14 300 mennesker i mottak og ventet på å få sin søknad behandlet. Over 4 000 av dem har fått endelig avslag, og 3 000 venter på å bli bosatt ute i kommunene. Regjeringen har ikke tenkt å rette økt fokus mot dette i det hele tatt, ser det ut som, og det i en situasjon der vi kan lese ut fra UDIs statistikk at vi fortsatt får flere og flere asylsøkere med falsk identitet, flere og flere asylsøkere med falske forklaringer, flere og flere asylsøkere med kriminell bakgrunn, flere og flere asylsøkere som i utgangspunktet ønsker å utnytte det norske samfunnet, og flere og flere asylsøkere med andre falske elementer. Alt dette vil selvfølgelig samlet sett gå på bekostning av alle de menneskene som virkelig har behov for beskyttelse og hjelp i Norge – som første halvår i år utgjorde ca. 2 pst. av alle asylanter.

Nå er det på tide at også denne regjeringen ser asyltilstrømningen, innvandring generelt, til Norge i sammenheng med jobben den må gjøre i forhold til integrering. Det er ikke nok å lene seg tilbake, selv om vi fra 1. september i år fikk en introduksjonsordning som kommunene skal stå ansvarlig for. Vi må fortsatt ha økt fokusering på de utfordringene som eksisterer, men samtidig kan vi ikke glemme de nye og sterke utfordringene som kommer gjennom en videre liberal asyltilstrømning til Norge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Reidar Sandal (A) [14:51:28]: Representanten Sandberg er ofte ein person av dei store ord. I sak etter sak har han her i salen retta hard kritikk mot Regjeringa fordi ho satsar altfor lite på velferd rundt om i kommunane våre, og han har vore hardtslåande i kritikken mot forslag frå Regjeringa med urimelege fordelingsverknader, fordi forskjellane blir større mellom folk og velferda for dårleg. Dette skjedde under behandling av saker i fjor, og det har skjedd under behandling av saker i år. Ved voteringar har Framstegspartiet t.d. støtta Regjeringa sitt opplegg for kommuneøkonomien neste år og opplegget for selskapsskatten. Dette er store og viktige saker, som har mykje å seie for velferdstilbodet rundt om i landet vårt. Vi ser altså at det er forskjell på liv og lære i Framstegspartiet.

Kan vi rekne med ein ny kurs frå representanten Sandberg og Framstegspartiet, der ein vil sikre pengar nok til velferd for barn, unge og eldre?

Per Sandberg (FrP) [14:52:47]: Hvis Arbeiderpartiet virkelig ønsker tilstrekkelig ressurser til eldreomsorg, helse, barn og ungdom, er det meget enkelt. Da er det bare å slutte seg til Fremskrittspartiets primære opplegg – vi ønsker at staten 100 pst. skal finansiere alle disse oppgavene – istedenfor å gjøre som Arbeiderpartiet har gjort og ønsker å forsterke: å spre midlene over kommunesektoren uten at de treffer der de skal. Det er det som er resultatet.

Replikken til representanten Sandal er interessant, for vi har sittet sammen i kommunalkomiteen i tre år nå. Hvis han ikke har registrert at Fremskrittspartiet virkelig har tatt ansvar overfor kommunesektoren, kan vi gjerne ta en lengre debatt om det. Men Fremskrittspartiet har faktisk fraveket sine egne prinsipp i forhold til finansiering av Kommune-Norge, rett og slett fordi vi har sett at det mangler finansiering. Og det ligger også et forslag på bordet her i dag, der akkurat Fremskrittspartiet virkelig tar ansvar. Vi ønsker å kompensere kommunene med opp til 1,5 milliarder kr i inneværende års budsjett. Det kan bli interessant å se hvordan Arbeiderpartiet voterer i dag i forhold til det.

Inge Lønning (H) [14:54:11]: Det er prisverdig at noen i Stortinget er opptatt av en god integreringspolitikk. Fremskrittspartiets eneste konkrete bidrag foreløpig i denne debatten er det forslaget som ble fremsatt av Carl I. Hagen tidlig i formiddag, som ber Regjeringen innføre såkalte lukkede asylmottak, respektive lukkede mottak. Det er jo i seg selv en litt paradoksal språkbruk med «lukkede mottak» – det må jo bli litt vanskelig å komme inn, vil jeg tro. Men bortsett fra akkurat det kunstige i språkbruken, sies det ikke et eneste ord om hvordan man forestiller seg at disse institusjonene skal se ut. Jeg vil anta at poenget er at de skal ha samme funksjon som fengselsvesenet, og at man forestiller seg at det skal driftes omtrent på samme måte som fengselsvesenet. Men det er jo rimelig overbelastet fra før av, så det vil være interessant å høre hvordan Fremskrittspartiet konkret forestiller seg dette.

Per Sandberg (FrP) [14:55:32]: Representanten Lønning prøver alltid, på vegne av Regjeringen, på vegne av seg selv og ikke minst på vegne av Høyre, å bruke ironi for å fraskrive seg ansvar. Det er en gjenganger, og derfor har vi den situasjonen som vi har i dag: Det er over 4 000 mennesker som har fått endelig avslag som sitter i mottak, og som stort sett er en fare for seg selv, en fare for dem som jobber der, en fare for samfunnet, uten at Regjeringen ønsker å ta noe ansvar for det. Det burde ha vært enkelt. Hvis ikke Lønning har registrert det, så har faktisk denne regjeringen åpnet for det første lukkede mottaket. Til tross for vedtaket i Stortinget har denne regjeringen gjort det. Det er i dag hundre mottak rundt omkring i det ganske land der akkurat disse 4 000 menneskene som har fått endelig avslag, faktisk bor. Og da burde det være enkelt å innføre restriksjoner i forhold til bevegelse på lik linje med det som er gjort i Danmark overfor folk som mangler ID, som begår kriminelle handlinger, og som har fått endelig avslag og skal ut av landet.

Akhtar Chaudhry (SV) [14:56:56]: Etter å ha hørt på representanten Sandberg er jeg sjeleglad for at Fremskrittspartiet ikke sitter i Regjeringen, og jeg håper at den situasjonen aldri endrer seg.

Det jeg hadde tenkt å si, er følgende: Norge er dessverre igjen truet av det som ser ut til å være en Al Qaida-topp. Trusselen er utstedt i islams navn og begrunnes med den aggresjonen USA har vist og stadig viser i Irak, og trusselen mot Iran og Syria. Norge anses dessverre for å være en del av denne aggresjonen. I tillegg kan man si at dette kan ha sammenheng med vestlige lands unnfallenhet overfor brutalitet fra Israel mot det palestinske folk.

I denne situasjonen trenger den norske nasjonen å stå samlet. SV er sikker på at norske muslimer vil vise at de har urokkelig lojalitet til Norge og vil avvise enhver invitt til å skade landet deres.

Mitt spørsmål til Fremskrittspartiet er: Er Fremskrittspartiet enig i at tiden er inne for at partiet slutter sin hakking på enkeltgrupper som muslimer, og heller jobber for at nasjonen står samlet for å forsvare landet i denne vanskelige tiden?

Per Sandberg (FrP) [14:58:30]: Hvis representanten fra SV med å «hakke på» mener at Fremskrittspartiet er det eneste partiet som tør å ta et oppgjør og stå oppreist mot terrorister og mennesker som bruker barn og kvinner i sin kamp for å avdemokratisere Vesten, vil vi ikke slutte med det. Men hvis representanten fra SV legger noe annet i det og beskylder Fremskrittspartiet for å trakassere muslimer, er det helt feil. Det kommer vi aldri til å gjøre.

Jeg må få lov til å si at jeg er utrolig fornøyd med at representanten fra SV lørdag gikk ut, sammen med lederen for det muslimske råd i Oslo, og faktisk støttet Fremskrittspartiet i å ta avstand fra de terrortrusler som har kommet mot Norge. Fremskrittspartiet har i lang, lang tid etterlyst at moderate og sekulære muslimer i Norge reiser seg og tar et oppgjør med fundamentalistiske grupperinger som sprer seg utover Europa. Så det er vi meget fornøyd med, og vi ønsker en sterkere og videre dialog med disse grupperingene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Karita Bekkemellem Orheim (A) [14:59:56]: Dette blir et spennende politisk år. Etter å ha hørt statsministeren i dag vet vi at Regjeringens strategi vil være å prøve å skape tvil om det er noen annen enn han som evner å lede regjeringer bestående av flere partier. Det er et meget sterkt ønske hos Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet om å få til et styringsdyktig alternativ til den sittende konservative regjering. Det vil bety at vi alle må ta og gi for å få til et felles styringsgrunnlag. At ikke den sittende regjering liker tanken på dette, er noe helt annet enn at vi ikke skal få det til.

Statsministeren advarte også opposisjonen mot å være for negativ når statsbudsjettet hans blir lagt fram om to dager. Men å vise til politiske forskjeller mellom borgerlig og sosialdemokratisk politikk kan ikke være å svartmale. En regjering kan aldri forvente å få en opposisjon som ikke tar til motmæle når Regjeringens viktigste styringsdokument blir lagt fram. For det er nettopp det statsbudsjettet er.

Det blir spennende å se om Regjeringen enda en gang legger fram et budsjett som ytterligere presser kommunene, som i enda større grad svekker ressursene til skole og til helse. Jeg håper den ikke gjør det, men jeg frykter det verste. I det året som nå har gått, har vi alle fått tilbakemeldinger om en altfor stram kommuneøkonomi, om sentrale velferdsordninger som trues og nedlegges, og om klasser i skolen som blir enda større. Jeg er overbevist om at de altfor mange arbeidsledige, de mange tusen barna i skolen og SFO og de mange eldre trenger og ønsker en ny kurs og et nytt flertall. Arbeiderpartiets ambisjon er klar: Vi ønsker å få til dette.

I dag kan det virke som om det er tverrpolitisk enighet om at det er viktig å bygge opp kunnskapssamfunnet vårt. Men når vi begynner å se på de konkrete handlingene, er i hvert fall en ting sikkert: På ett punkt har ikke Regjeringen gjort nok, nemlig i forhold til den offentlige fellesskolen vår.

Fremdeles har vi en av de korteste skoledagene i Europa. Vi ser at det rundt om i Kommune-Norge er mange dårlige skolebygg. Vi har en skolefritidsordning som blir stadig dyrere og dårligere, og vi har klassestørrelser som hindrer tilstrekkelig tilpasset opplæring. Etter tre år kan vi slå fast det noen av oss fryktet i begynnelsen, nemlig at Regjeringen har prioritert framveksten av private skoler framfor den offentlige fellesskolen.

De seneste seks årene har antallet offentlige skoler blitt redusert med over 100, mens vi har fått nesten 50 nye private skoler. Vi ser en utvikling der antall elever pr. lærer har vokst jevnt denne regjeringsperioden. Og vi vet at denne regjeringen ikke har hjerte for skolefritidsordningen. Tilskuddet har blitt kraftig redusert, og bare i Bergen har prisen gått opp med 40 pst. det siste året.

Arbeiderpartiet mener at dette ikke er god utdanningspolitikk. En god utdanningspolitikk handler om å satse på den offentlige fellesskolen. Det handler om å legge forholdene til rette for mindre undervisningsgrupper og få til en tilpasset opplæring, men da må det være ressurser til stede. Det er dessuten behov for flere undervisningstimer, slik at elevene kan øke sine ferdigheter i norsk, matematikk og språk. Vi ønsker også at barna våre skal få mer fysisk aktivitet hver eneste dag, og tilbud om leksehjelp til de elevene som har mest behov for det.

Men ett år til med høyrepolitikk gjenstår. To dager før statsbudsjettet legges fram, er jeg bekymret. Jeg frykter en utvikling der fellesskapsløsningene må vike for ytterligere skattelettelser for dem av oss som har mest fra før. Jeg er redd for at Regjeringen enda en gang svekker de arbeidslediges mulighet til å komme tilbake i arbeid, og at de enda en gang prøver å gjennomføre usosiale kutt. Vi vil gjøre det vi kan i opposisjon for å jobbe mot denne høyredreiningen. Det er nødvendig om vi skal få utviklet utdanningssystemet vårt og få flere i arbeid.

Presidenten: Den reglementsmessige tiden for formiddagsmøtet er omme. Møtet blir nå hevet, og nytt møte settes igjen kl. 18.

 

Behandlingen av sak nr. 1 fortsatte på kveldsmøtet.