Ranveig Frøiland (A) [11:01:04]: Det trengst mange ulike tiltak skal ein lukkast i å få integrert flyktning- og asylsøkjarbarn. Det er ikkje eitt tiltak som er det einaste rette. Men når det er nokon som har gjort noko som er vellukka, kan vi ta lærdom av det og bringa kunnskapen vidare.

Vard-modellen er eit slikt eksempel. Vard-modellen er utvikla av sportsklubben Vard i Haugesund, og det er ti år sidan prosjektet vart «født».

Tanken til sportsklubben var å sjå korleis klubben kunne utvikla arbeidet med integrering av barn med bakgrunn som innvandrarar, flyktningar eller asylsøkjarar, og å få støtte og hjelp til arbeidet frå myndigheitene si side. Målsetjinga var å gje tilbod til heile familien, for slik å trekkja heile familien inn i eit aktivt klubbmiljø med dei rettar og plikter som det medfører. I dette klubbmiljøet kunne dei få

• sosial tilpassing

• språktrening

• positiv fritid

• moglegheit å gjera ting saman med barna sine

• bryta ned kulturgrenser og fordomar

• arbeidstrening

• kjennskap til det norske samfunnet og norsk kultur

• oppleva dugnad, ikkje minst

Det var viktig for klubben å samarbeida med alle ulike offentlege etatar og friviljuge organisasjonar som var opptekne av desse problemstillingane.

Her står vi altså overfor friviljuge som tek på seg ei stor samfunnsoppgåve som integrering er, som har målsetjingane klare, som kan visa til ei rekkje tiltak som er sette i gang, og mål som er oppnådde, og som har klare prioriteringar med omsyn til kva det må jobbast vidare med. Men så er det her òg slik at det meste av tida går med til å skaffa pengar til prosjektet. Søknader til offentlege etatar er sende i hopetal.

Eg har, som mange andre, møtt eit fyrverkeri av ei dame med eit engasjement for dette arbeidet som det er viktig å ta vare på, og det gjeld både arbeidet og den entusiasmen som desse folka har. Modellen som er utvikla, Vard-modellen, kan overførast til andre friviljuge lag og foreiningar i heile landet. Det er stor interesse for denne måten å jobba på, og Inger Rossebø har vore i Bergen, Stavanger, Bodø og Tromsø og informert om korleis dette arbeidet fungerer, og kva dei har lukkast med. Ho er ein god ambassadør for dette tiltaket.

No har vi fått ein statsråd som har ansvaret for alt det friviljuge arbeidet. Det gjev større moglegheit til å sjå ting i samanheng og korleis ein kan nytta seg av gode idear og overføra det til andre. Totalt kan det gje ei betre utnytting av dei økonomiske ressursane, og det er viktig. Dette prosjektet i Haugesund har hangla vidare økonomisk kvart år, men dei som skulle jobba med barn og integrering, må bruka altfor mykje tid på å søkja ulike instansar om pengar.

Det finst midlar til ulike tiltak på ulike departement sine budsjett. Men eg må seia at eg synest det er positivt at vi har fått ein minister som på ein måte skal ta ansvaret for å samordna, koordinera, tiltak – i alle fall har moglegheit til det.

Kanskje det er fleire eksempel enn dei som eg har nemnt i Vard-modellen, på tiltak for integrering. Det kan vera ein idébank.

Den gruppa som jobbar med dette tiltaket, har teke eit stort samfunnsansvar. For å vidareutvikla prosjektet har dei no teke initiativ til å starta ei ressursgruppe på tvers av friviljuge lag og organisasjonar i området. Målet er å aktivisera fleirkulturelle og norske kvinner gjennom enkle tiltak. Dette arbeidet er òg veldig viktig.

Med statsråden si hjelp til å sjå gjennom fleire departement etter pengar, og med politisk støtte frå dei ulike partia, kunne vi vist at ved å sikra dette prosjektet finansiell støtte over ein treårsperiode hadde vi moglegheit til å få dokumentert at dette er éin veg å gå. Men då må statsråden vera viljug til å vera med og hjelpa til med å få dette til, slik at økonomien er klår i ein treårsperiode. Frå departementet si side må det kunna stillast krav som ein kan bruka når ein skal overføra ideane til andre. Denne modellen og prosjektet kan altså vera ein stor ressurs for eit departement som er oppteke av alle dei friviljuge organisasjonane.

Utfordringa mi til statsråden er: Vil statsråden ta denne stafettpinnen og bringa dette prosjektet inn til ei stødigare finansiering enn det har hatt i desse åra? Og vil statsråden bruka denne modellen som eit eksempel på at det går an å få dette til rundt i det ganske land? For det er viktig at ein har nokre ambassadørar – og prosjekt – å visa til som har gjort mykje av grunnarbeidet, slik at ein slepp å gjera det same arbeidet mange gonger og bruka dei små offentlege midla på dei same tinga kvar gong, men kan gå vidare. Dette er eit godt prosjekt, som har vist så gode resultat at det bør vidareførast.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland [11:07:37]: Det er Regjeringa sitt mål å sikra at innvandrarar får det same høve til å delta i samfunns- og arbeidslivet som andre delar av folket. Frivillige organisasjonar innanfor idrett og på andre samfunnsområde yter eit stort bidrag til integreringsarbeidet både gjennom særskilde tiltak og ved det ordinære arbeidet sitt, som òg interpellanten nemnde.

På statleg hald er det Kommunal- og regionaldepartementet som har det overordna ansvaret for integreringspolitikken. Samtidig gjeld det såkalla sektoransvaret.

Målsetjinga om integrering og inkludering av personar med innvandrarbakgrunn gjeld for alle sektorar i samfunnet. Det inneber at vi må sikra at tenestetilbodet er tilpassa personar med innvandrarbakgrunn, og at vi må vareta innvandrar- og minoritetsperspektivet i det generelle arbeidet.

Mykje av det praktiske ansvaret for integrering av flyktningar som er busette i ein kommune, er lagt til kommunane, som får integreringstilskott over Kommunal- og regionaldepartementet sitt budsjett. Etter dei opplysningane eg har fått, er det slik at Vard samarbeider med mange instansar om Vard-modellen, og ein av dei er sjølvsagt Haugesund kommune.

Over Kommunal- og regionaldepartementets budsjett blir det òg gjort avsetningar til ulike tilskottsordningar for særskilde integreringstiltak for innvandrarar. Delar av desse midlane blir fordelte av fylkeskommunane. Kommunal- regionaldepartementet har opplyst at idrettslaget Vard har fått tilskott frå Rogaland fylkeskommune til arbeidet med å integrera flyktningar og innvandrarar.

Eg synest det er veldig positivt at idrettslaget Vard engasjerer seg for innvandrarar og flyktningar. Det er eit godt døme på det arbeidet mange frivillige organisasjonar gjer, både innanfor idretten og på andre samfunnsområde.

Det er mange idrettslag – spesielt i dei større byane – som gjer ein god innsats når det gjeld å integrera born og ungdom med innvandrarbakgrunn i idretten gjennom det ordinære arbeidet sitt. Ikkje alle har fått like stor merksemd som Vard. Det kan vera ulike grunnar til det, men dei som driv Vard-modellen, har vore flinke til å marknadsføra modellen sin. Dei har invitert viktige personar til å sjå på det arbeidet dei gjer – og det er bra! Difor har dei òg fått stor merksemd.

Når det gjeld det tradisjonelle arbeidet som føregår, gjer dei dette fordi det bur mange familiar med innvandrarbakgrunn i nedslagsfeltet til dei idrettslaga som gjer den innsatsen. Gjennom det er dei med på å realisera visjonen om idrett for alle.

Kultur- og kyrkjedepartementet gir tilskott til idrettsaktivitetar for born og unge gjennom Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité, og gjennom tilskottsordninga lokale aktivitetsmidlar for born og unge, som idrettsråda fordeler. Departementet har i tillegg gjennom fleire år sett av ein særskild pott pengar som NIF deler til aktivitetsutvikling og sosial integrering i idrettslag.

Målgruppene er born og ungdom mellom seks og 19 år som fell utanfor det ordinære aktivitets- og idrettstilbodet, med særleg vekt på jenter, innvandrarar og born og ungdom med problematisk åtferd,eller som er lite fysisk aktive. NIF opplyser at Vard har fått informasjon om ordninga, men at Vard ikkje har søkt om midlar til støtte for arbeidet sitt.

Frivillige organisasjonar er viktige aktørar når det gjeld integrering og inkludering. Idrettslaget Vard og deira arbeid med Vard-modellen er eit godt døme på dette. Som minister for frivillig verksemd frå 2005 – eg er altså ikkje blitt det enno, men eg skal ta over ansvaret 1. januar 2005 – blir det mitt ansvar å følgja opp Regjeringa sitt mål om å leggja til rette for at det skal bli lettare å driva frivillig verksemd.

Eg meiner at alle departementa skal gå igjennom tilskottsordningane sine for å vurdera om det er mogleg å forenkla rutinar for søknad og rapportering for slike tilskott, for det er slik som interpellanten nemner, at mange brukar mykje pengar på kontorarbeid i staden for direkte arbeid ute blant ungdommane. Vard-dømet viser at det ikkje berre er staten, men òg kommunane, som må sjå nærare på korleis dei samarbeider med og brukar frivillige for å løysa offentlege oppgåver.

Som eg har gjort greie for, kan altså Vard søkja fleire kjelder om midlar til det lokale integreringsarbeidet dei driv, og Haugesund kommune er den naturlege hovudsamarbeidspartnaren deira. Kultur- og kyrkjedepartementet har altså stilt midlar til disposisjon for tiltak som skal bidra til sosial integrering gjennom Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité.

Som interpellanten nemnde, er det mykje arbeid med søknadane, og eit av mine viktige oppdrag er å få ei forenkling. Noko av det som vi kjem til å setja i gang å jobba med over jul, er å laga ein nettportal der alle dei som driv frivillig arbeid, enkelt og greitt kan gå inn og få ein oversikt over kvar dei har moglegheit til å søkja, og kvar dei kan finna hjelp og støtte til arbeidet sitt. Eg trur at det òg vil vera med på å letta arbeidet deira i forhold til å få midlar for å driva arbeidet vidare. Då synest eg at Vard skal søkja om det som allereie eksisterer, slik at dei skal kunna driva vidare ein modell som mange av oss kjenner til, som eg trur alle er begeistra for, og som eg òg trur ein del andre kommunar kan dra nytte av å bli kjende med, for at dei òg skal ha eit vellykka arbeid med integrering ved å kombinera det med idrett, slik som dei gjer i Haugesund.

Ranveig Frøiland (A) [11:13:58]: Eg skal få takka statsråden for svaret, som ikkje var noko opplyftande i forhold til det som eg stilte spørsmål om.

Det er klårt at dette er eitt døme – eg skal ikkje nekta for at det er mange gode døme i Noreg – men det er viktig at vi ikkje blir så byråkratiske at vi ikkje kan tenkja politisk og bruka noko av det som er gjort, og vidareutvikla det.

Når denne Vard-modellen, som statsråden no seier at ein er begeistra for, har fått stor merksemd, er det fordi han er brukt til å visa fram. Statsminister Bondevik har fleire gonger brukt han i sine talar. Så det er klårt at når han får så mykje merksemd, vert det òg forventa at ein stiller opp med pengar.

Så skal ikkje eg nekta for alle desse summane som statsråden seier det er i ulike departement, for det er det nok. Det er klårt at folk ser kva fylkeskommunen har til rådvelde til desse prosjekta. Eg har eg iallfall fått opplyst at fylkeskommunen har ein pott på 200 000 kr som f.eks. Vard kan søkja på. Når det då er kome inn søknader som er ti gonger så store som det, er det ikkje mykje å henta ut. I fjor fekk dei 10 000 kr av det som gjekk til fylkeskommunen. Når den regjeringa som sit no, gjev så lite pengar av dei frie inntektene til kommunar og fylkeskommunar, er det nesten utenkjeleg at det er noko å henta. Sjølv om det er kommunane som har ansvaret for å leggja til rette for integreringsarbeidet, finst det nesten ikkje midlar igjen i dag å søkja på for dei friviljuge laga og organisasjonane. Når ein stryp midlane til kommunane og fylkeskommunane, vert det lite pengar igjen.

Det som sjølvsagt er positivt, er at statsråden seier at ho vil sjå på alt som kan gjerast av forenkling i forhold til søknader. Det ser eg fram til. Forenkling er viktig, men det må òg vera nokon som tek eit grep politisk. Det håper eg at – eg skulle til å seia frivilligheitsministeren – statsråden, som har ansvaret for dette frå neste år, vil gjera, slik at ein får meir pengar til å bruka til aktivitet, og slik at ein ikkje må driva og søkja på ulike postar. Kan ikkje statsråden iallfall vera viljug til å invitera dei som har jobba med slike prosjekt, til ein idédugnad i departementet om kva ein skal gjera for å føra dette viktige arbeidet vidare? Eg trur at dei kjem til å forsvinna av utmatting når dei ikkje får pengar verken frå kommunane eller fylkeskommunane, når kommunane må ta sine lovpålagde oppgåver på alvor, og ikkje har midlar til dette. Mi utfordring er at statsråden må gjera noko meir for dette.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland [11:17:22]: Då eg sat og høyrde på interpellanten, lurte eg litt på om interpellanten høyrde etter kva eg sa. Det er litt underleg, for vi har faktisk sett av pengar i departementet. Vi snakkar ikkje om 200 000 kr. Vi snakkar om nesten 10 mill. kr, som kan søkjast på til akkurat ein slik modell og akkurat slikt arbeid som Vard driv. Eg synest ikkje det hadde vore rett av meg å seia at sjølvsagt skal Vard få garanti for eit treårig prøveprosjekt, når dei faktisk ikkje prøver å få pengar der dei er å henta, til akkurat det dei driv på med. Eg trur hovudoppgåva mi som frivilligheitsminister er å gjera forenklingar og leggja til rette for å gi lettara tilgang til informasjon, bl.a. gjennom ein nettportal, som eg nemnde.

Vi har altså etablert tilskottsordningar retta inn mot å gi idrettstilbod til born og ungdom som anten er inaktive eller innvandrarborn, som eg nemnde i talen min. Vard har altså ikkje søkt å midlar frå potten. Denne ordninga blir administrert av Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité, som deler ut midlar etter søknader frå enkeltorganisasjonar. Det synest eg Vard skal gjera for å testa ut om det er pengar der. Det er ikkje slik at departementet deler ut pengar til enkeltprosjekt. Vi gir midlar vidare, og pengane blir igjen delte ut til enkeltprosjekt. Då må ein søkja for å få dei. Det synest ikkje eg er eit negativt svar.

Vi er alle glade for den innsatsen som dei gjer i Haugesund når det gjeld Vard-modellen. Det hadde vore veldig bra om andre kommunar og andre idrettslag hadde sett i gang noko liknande. Men eg vil òg understreka at det skjer mykje rundt omkring, spesielt i dei store byane, som går på akkurat den problemstillinga som Vard er oppteken av i Haugesund.

Så vil eg òg leggja til at vi har gjort ein del andre grep for at det frivillige arbeidet skal få litt romslegare rammer. Vi har bl.a. gått inn for ei skattefrådragsordning der idretten òg er inkludert – trass i at enkelte aviser prøver å skriva at dei ikkje er det, så er dei det. Då kan folk som ynskjer å vera med og støtta opp under arbeidet, gi pengar til idrettslag, som igjen kan få midlar til å driva aktivitet for born og unge. Det er indirekte òg ein måte å kanalisera statlege overføringar på, gjennom skattelette, som kan stimulera til frivillig innsats. Slik eg kjenner det, er det ei ordning som Arbeidarpartiet er imot, men det vil vera med på å stimulera den frivillige innsatsen, ikkje berre i Haugesund, men òg innanfor Idretts-Noreg, for dei er ein del av denne ordninga.

Så eg håpar at vi, når vi set i gang dette arbeidet etter jul, viser at vi her har gått inn for forenklingar. Vi ynskjer å skapa aktivitet. Vi ynskjer å vera med og leggja til rette for det. Vi oppmodar Vard til å søkja om pengar der dei er å henta, der vi har sett av midlar til akkurat den sorten arbeid som dei i Vard-modellen er opptekne av.

Karin S. Woldseth (FrP) [11:20:47]: Det er et svært viktig og svært aktuelt tema representanten Frøiland tar opp i sin interpellasjon. Vard i Haugesund gjør en fantastisk jobb. Det finnes heldigvis fremdeles ildsjeler.

Problemstillingen Frøiland tar opp, gjelder for øvrig alle frivillige organisasjoner. De gjør alle et svært viktig og samfunnsnyttig arbeid. De utallige frivillige lag og organisasjoner gjør et formidabelt arbeid, ikke bare med å integrere barn og unge, men også med å aktivisere og gi et tilbud til alle barn og unge i vårt land. Det er vel ingen tvil om at frivillige lag og organisasjoner får utrolig mye mer ut av hver krone de får, enn tiltak finansiert og gjennomført i offentlig regi. Det er derfor klart at de frivillige lag og organisasjoner er avhengige av en forutsigbar inntekt. Dette gjelder særlig alle de frivillige lag og organisasjoner som driver med tiltak for barn og unge og funksjonshemmede.

Ved bortfall eller reduksjon i inntekten på grunn av endring av tippenøkkelen etter innføringen av monopol på spilleautomater må nå en rekke frivillige lag og organisasjoner bruke mye tid og ressurser på skaffe seg midler på annet hold og får dermed ikke gjort det arbeidet de egentlig skulle ha gjort med å aktivisere og integrere barn og unge. Når statsråden sier at hun ikke blir frivillighetsminister før i 2005, er det for så vidt sikkert riktig, men i statsrådens departement ligger fremdeles fordelingen av tippenøkkelen, som også bidrar med midler til frivillige lag og organisasjoner. Forhåpentligvis er hun allerede nå på side med de frivillige lag og organisasjonene, vil jeg tro.

Den 30. april 2004 sendte statsministeren ut en pressemelding om at nå skulle frivillige lag og organisasjoner slippe mer fri, og at staten i mindre grad skulle styre disse. Dette var gode signaler for Frivillighets-Norge. Ja, vi har sågar fått en statsråd som skal være frivillighetsminister fra 2005. I pressemeldingen fra statsministeren sier han at «ildsjelene skal blomstre».

Jeg tror nok ikke at en uforutsigbar økonomi og det faktum at man må tilbake til vaffelsteking og dugnad for å få endene til å møtes, får ildsjelene til å blomstre, snarere tvert imot. Uten påfyll av god gjødsel visner selv ildsjeler. Utfordringen til frivillighetsministeren blir å ta vare på engasjementet og ildsjelene. Vi trenger dem i Norge. Gi frivillige lag og organisasjoner nødvendig forutsigbarhet i sin økonomi, slik at de kan gjøre den jobben de brenner for. Å gi frivillige lag og organisasjoner en engasjert, tydelig og ikke minst synlig frivillighetsminister, fortjener de.

Heikki Holmås (SV) [11:24:29]: Først vil jeg si at jeg er veldig glad for at det er kulturministeren som er her i dag og diskuterer dette. Veldig ofte når vi diskuterer spørsmål som har med viktig integrering og inkludering av ungdom og andre med innvandringsbakgrunn å gjøre, blir det sagt at dette handler om mennesker som har utenlandsk bakgrunn, så dette er et integreringsspørsmål for kommunalministeren. Derfor er jeg veldig glad for at det er kulturministeren som er her, for dette handler jo ikke om det. Skal vi lage et samfunn der vi klarer å viske ut skillene og gjøre oss mer fargeblinde, samtidig som vi klarer å gripe fatt i det viktige spørsmålet om å inkludere mennesker med en annen bakgrunn, er det nødvendig at hver og en av ministrene på sitt område gjør sin jobb. Derfor er jeg glad for at Svarstad Haugland er her i dag.

Statsråden peker på at det finnes en del statlige potter, både på kommunaldepartementssiden, med integreringstiltak i kommunene – en pott som styrkes i årets budsjett – og på de budsjettene som delegeres ut til kommunene. Men det store problemet og den store utfordringen ligger i forlengelsen av det resonnementet som kulturministeren førte, nemlig at vi på nasjonalt nivå kan ha prosjektmidler som varer i ett, to eller tre år, men det viktige arbeidet er det langsiktige og grundige arbeidet som griper fatt i prosjektene og sier at dette faktisk er noe vi må fortsette å gjøre, og så tar de fatt i det og finansierer det lokalt. Da er man avhengig av å ha en kommunesektor, både med fylkeskommuner og lokalkommuner, som har en økonomi der de er i stand til å si at vi ikke bare skal gjøre de lovpålagte oppgavene, vi skal gjøre de oppgavene som samlet sett skaper et bedre samfunn i den kommunen vi bor i.

Det er et problem at denne regjeringen fører en politikk som konsekvent sørger for større vekst i det private forbruket, og konsekvent prioriterer det – enda sterkere neste år enn i år – på bekostning av å satse på fellesskapsløsninger lokalt. Det er nettopp det en modell som Vard-modellen vil lide under på sikt, for vi kan gi penger på sentralt nivå i ett, to eller tre år, slik som interpellanten foreslår, men det langsiktige arbeidet må gjøres lokalt. Bare i år, f.eks., får kommunesektoren minst 2 milliarder kr i tapte skatteinntekter. Jeg lurer på hva kulturministeren ville sagt om hun hadde fått 2 milliarder kr i tapte inntekter å formidle over sitt budsjett. Da ville det blitt mye mindre kultur igjen, og det er nettopp det vi ser rundt omkring i landet. Det blir mindre av det som er bra, på grunn av at kommunene lider.

Einar Steensnæs (KrF) [11:27:52]: Jeg tror Vard-modellen fortjener alle de rosende ord fra denne talerstol som den i dag har fått. Det er et flott initiativ, og den har vist seg å være slitesterk. Det er en del initiativ som har vist seg ikke å kunne overleve, men Vard-modellen har vist seg å fungere godt over tid, og den har også vært et forbilde og en inspirasjon for tilsvarende initiativ i andre deler av landet.

Hovedutfordringen for Vard-modellen gjennom alle disse ti årene er å sikre en stabil finansiering. Interpellanten ser for seg en treårig periode hvor staten også bidrar med finansiering. Det er jeg for min del enig i. Statsråden har gjort rede for at både Kommunal- og regionaldepartementet og Kultur- og kirkedepartementet har midler, som de igjen har kanalisert til fylkeskommunene, Norges Idrettsforbund og Olympiske Komite, for å nevne noen. De tar så stilling til hvordan midlene skal fordeles til enkeltprosjekter. Jeg tror at dette er den eneste farbare praktiske veien å gjøre det. Jeg er glad for den anerkjennelse og den attest som kultur- og kirkeministeren gir Vard-modellen i dag. Jeg tror det kan ha betydning for oppfølgingen av denne saken.

Vard-modellen må etter hvert finansiere og forankre sine budsjetter i de vanlige kanalene – egenfinansiering og støtte fra kommune og fylkeskommune. Jeg er enig med interpellanten i at så lenge Vard-modellen også er et pilotprosjekt og en modell for tilsvarende prosjekter ellers i landet, fortjener den også en finansiering med statlige midler, i hvert fall i en begrenset tidsperiode. Uansett hvem som er adressat for denne søknaden, håper jeg at denne runden i Stortinget har vist at det er bred politisk enighet om en slik tilnærming, og at Vard-modellen også bør sikres en slik statlig medfinansiering.

Jeg vil være praktisk og konkret og si det slik: Jeg synes for min del at Norges Idrettsforbund og Olympiske Komite er den naturlige adressat å henvende seg til når det gjelder Vard-modellens andel i statlige budsjetter. De har fra departementets side blitt tildelt midler som nettopp retter seg mot de målgrupper som Vard-modellen arbeider for.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Eli Sollied Øveraas (Sp) [11:30:49]: Senterpartiet støttar interpellanten i at det er viktig å integrere barn som har bakgrunn som innvandrar, flyktning og asylsøkjar i det norske samfunnet.

Når det gjeld Vard-modellen, har Senterpartiet teke opp dette tidlegare og peika på at modellen manglar midlar. Det er mange frivillige organisasjonar som har teke initiativet til ei rekkje tiltak som har som mål å skape forståing og respekt mellom menneske med ulik bakgrunn. Dei fortener ros for innsatsen og engasjementet. Samspelet mellom dei frivillige kreftene rundt om i landet og offentlege instansar har ført til tiltak og aktivitetar som har bidrege positivt for svært mange menneske. Men dessverre er det mange, som fleire talarar før meg har streka under, som brukar tid, krefter og ressursar på å sikre finansieringa av prosjekta sine. Og finansieringa er, som det har vore sagt tidlegare, prega av å vere uføreseieleg, noko som igjen medfører at folk går trøtt og gir opp. Storsamfunnet misser dermed verdifulle støttespelarar, støttespelarar vi rett og slett ikkje har råd til å misse.

Statsråden sa i svaret sitt at det skal bli lettare å drive frivillige aktivitetar. Ho vil forenkle regelverket, og det er positivt. Men eg må få minne statsråden om at søknadsmassen langt overstig dei midlane som er stilte til disposisjon. Eg vil også minne statsråden om at Regjeringa gang på gang minner kommunane om at det er dei lovpålagde oppgåvene som skal prioriterast, og det er ikkje akkurat ei oppmuntring til dei frivillige organisasjonane om å søkje støtte til sine aktivitetar.

Den organiserte idretten er på mange måtar eit førebilete i praktisk arbeid for integrering og mot rasisme. Vard-modellen er eit godt eksempel i så måte. Det hadde vore interessant med meir forsking på korfor barn og unge med minoritetsbakgrunn er mindre delaktige i idrett enn andre unge, og på korleis ein kan få fleire vaksne med minoritetsbakgrunn inn som trenarar eller leiarar.

Vard-modellen og tilsvarande prosjekt bør sikrast ei stabil finansiering over ein viss periode, anten tre år, som interpellanten hevdar, eller det kan også vere to eller fire år – det er stabilitet som er stikkordet.

Vi har som sagt fremma forslag, vi har lagt inn meir midlar til frivillige organisasjonar som driv integreringsarbeid. Vi må vere positive, ikkje berre i ord, men også i handling.

Eirin Faldet (A) [11:34:11]: Da noen av oss fikk anledning til å lære mer om denne Vard-modellen, og ble presentert for den, ble vi veldig begeistret. Dette er nettopp en modell som gir håp om gode resultater i integreringspolitikken i praksis.

Idrett generelt, men fotball spesielt, trenger ingen språkkurs. Fotball er glede, engasjement og samarbeid. Selv om fotball er et ypperlig utgangspunkt for det som er hele hensikten med Vard-modellen, stopper det ikke ved idrettens egne kretser, selvsagt. Det måtte andre medspillere til. Vard-modellen har derfor et tett og naturlig samarbeid med bl.a. flyktningenheten, skolen i nærheten, Haugesund Røde Kors, Norsk Folkehjelp, Politiets forebyggende gruppe og ikke minst Haugesund kommune.

Statsråden nevnte at det finnes flere lag som har gode løsninger på integreringen av barn og ungdom. Her vil jeg nevne at prosjektlederen for Vard-modellen har hatt tett kontakt med Vålerenga, som har jobbet for å oppnå et godt miljø i klubben.

Jeg gir honnør til interpellanten, som har tatt opp dette, for dette handler om Vard-modellen, men også mye mer. Dette er en interpellasjon som handler om forebyggende arbeid, og at det nytter. Det arbeidet er imidlertid vanskelig å finansiere, fordi kommunekassen er skrapa. Det er derfor helt nødvendig å se forebygging som en investering i framtiden. Og som Eli Sollied Øveraas sa, overstiger antall søknader den bevilgningen som foreligger i budsjettene nå. Og hvis en skal være kreativ, unne seg å tenke nytt og komme med gode ideer, må en vite hva en har å planlegge ut fra. Det er derfor det er så viktig at Vard-modellen nå sikres en stabil økonomi, slik at de kan hjelpe andre lag som ønsker å oppnå det samme – at de kan reise rundt og gi råd om hvordan en skal gå fram for å få det til. For, som sagt, fotball, bl.a., trenger ingen språkkurs.

Ranveig Frøiland (A) [11:37:23]: Statsråden meinte at eg ikkje høyrde. Høyrsla mi er ikkje så verst, men eg er rett og slett litt usamd. Eg hadde håpt på litt meir vilje til å gjera noko.

Statsråden påpeiker at Vard-modellen har vore eit viktig prosjekt å visa til, og alle dei andre som har hatt ordet i denne interpellasjonsdebatten, har òg vist til at dette er eit pilotprosjekt som ein kan og bør byggja vidare på. Så kan det henda at Vard ikkje har søkt om midlar ein plass der dei burde søkja. Dei bør sjølvsagt gjera det, men dei kan jo få råd om å søkja om alle moglege midlar.

Det å driva førebyggjande arbeid blant flyktningar og asylsøkjarar er eit viktig arbeid, det er eit gjevande arbeid, men det er ikkje mange som står i kø for å gje pengar. Difor er det viktig at ein vert sikra økonomi, og eg synest den førre statsråden frå Kristeleg Folkeparti var veldig klår på at det burde vera statleg finansiering av dette pilotprosjektet. Eg håper enno at denne statsråden vil gjera meir enn å gjera det litt enklare å søkja – for det er viktig, lat meg berre understreka det – ta nokre initiativ til å få folk saman, bruka pilotprosjektet til å visa andre kva ein kan gjera, og vera litt aktiv blant dei friviljuge, for det er utruleg viktig at dei ikkje går lei, og at dei ikkje slit seg ut på å søkja om midlar.

Når det er så brei semje her om at nokre prosjekt må finna si løysing ved hjelp av staten, håper eg, sjølv om statsråden ikkje hadde nokre pengar i dag, at ein vil bruka dette pilotprosjektet til å visa andre korleis dei kan dra nytte av det arbeidet som alt er gjort. Og eg er litt skuffa over at statsråden ikkje kunne seia at ho vil bruka litt tid på å vidareføra dette over ein to–tre års periode, slik at vi har litt stabile rammevilkår.

Eg meiner ikkje at ein skal vera avhengig av ein rik onkel eller ei rik tante som vil gje pengar og få skattefrådrag. Eg oppfordrar alle til å gje pengar – det synest eg er heilt greitt, og eg gjev gjerne sjølv òg. Men at ein skal freista folk med skattefrådrag for at det skal drivast førebyggjande arbeid i idrettslaga, er eg betenkt over.

Eg berre tek utfordringa som er komen i pressemeldinga i vår, der det er sagt at no må ildsjelene få blomstra. Då treng vi ein frivilligheitsminister som gjer litt meir enn å laga ein portal på nettet, viser kor viktig det er å støtta arbeidet, og tek initiativ til samarbeid.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland [11:40:48]: Sidan eg var litt spydig då eg innleidde førre innlegget mitt, skal eg ikkje vera det no. Eg vil takka interpellanten for reising av problemstillinga.

Det er veldig interessant og viktig at vi fokuserer på det frivillige feltet, og eg gler meg til å gå i gang med det ansvaret eg kjem til å få over nyttår – sjølv om eg sjølvsagt har ein del av det frivillige allereie i dag innanfor mitt departement. Samtidig er det slik at sektoransvaret skal liggja i fagdepartementa, men eg skal ha eit overordna ansvar.

Ein av dei viktigaste tinga er å gjera det lettare for organisasjonane, for det vi har opplevd dei siste åra – det har ikkje skjedd over natta, det har skjedd i mange år gjennom ulike regjeringar – er at det meir og meir har blitt bygt opp slik at dersom dei skal få pengar, skal dei gjera det som vi som politikarar vil dei skal gjera, og så skal dei laga søknader som passar inn i det som vi vil dei skal utføra. Slik har vi lagt ei klam hand over organisasjonane. Eg vil ikkje fråskriva Arbeidarpartiet ansvaret for det heller, for det har vore ein vilja politikk at organisasjonane skal utføra det som vi politikarar vil at dei skal gjera, og så skal dei få pengar dersom vi synest søknaden tilfredsstiller dei krava vi har til arbeidet deira.

Eg meiner vi skal sleppa dei laus. Då må det bli slik at vi òg gir pengar til ting vi ikkje liker, fordi organisasjonane er glade for det, sjølvsagt så lenge dei held seg innafor m.a. norsk lov. Då skal dei sleppa å laga alle desse søknadene. Kanskje dei skal få meir støtte til drift utan at det skal vera basert på søknader og på den papirmølla som vi har i dag, samtidig som vi må ha ei form for kontroll med offentlege pengar. Eg trur vi skal få det til.

Når det gjeld arbeidet etter Vard-modellen, er det ein kombinasjon av idrettstiltak, som bør få midlar over idrettsbudsjettet, og integreringstiltak, som bør få midlar over andre budsjett. Det trur eg vi òg kan få til. Men det er viktig at ein då set seg ned og søkjer om midlar der dei er å henta, fordi dei har ei viktig oppgåve og visjon i forhold til arbeidet sitt.

Ein annan ting som eg òg ynskjer å leggja betre til rette for enn i dag, er møteplassar for dei frivillige organisasjonane. Då er ideen frå interpellanten i forhold til å ha idédugnad og møteplassar for dei som utfører arbeidet, noko som eg vil ta med meg i det vidare arbeidet. Det er ein god idé, og eg har allereie tenkt ein del på det. Men dei møteplassane er det viktig at vi som statlege myndigheiter er med på å leggja til rette for, og det vil vi gjera.

Så eit lite apropos til Eirin Faldet, som seier at fotballspelarar ikkje treng språkkurs. Det er kanskje som tilskodar på fotballbanen eg har fått eit «rikare» språk. Om det er veldig positivt, kan diskuterast – eg har aldri lært så mange bannord som når eg har vore på fotballkamp i England! Så det er mykje som blir sagt frå tribunen iallfall. Men dei som spelar, kan klara å gjera det utan språkkurs, det er eg samd i.

Presidenten: Sak nr. 3 er dermed ferdigbehandlet.

Jørgen Kosmo gjeninntok her presidentplassen.

Etter at det var ringt til votering i 5 minutter, uttalte

Presidenten: Da er vi klare til votering.