Inge Lønning (H) [10:04:53]: (ordfører for sakene): Det nordiske samarbeidet er av det mest varige og stabile i norsk tradisjon. Det baserer seg på Helsingforsavtalen, som har nådd den ærverdige alder av 52 år. Skal være 42 år, jf. senere korrigering, side 219

Det at internasjonale samarbeidsstrukturer har en varighet på mer enn et halvt århundre, er sjeldent. Risikoen ved det langvarige samarbeidet er naturligvis at det får karakter av selvfølgelighet, og det kunne også tenkes å medføre at Stortingets årlige gjennomgang av det nordiske samarbeidet får karakter mer av ritual enn av innholdsmessig politisk debatt. Jeg anser den faren for mindre enn på lenge, for den som leser den enstemmige innstillingen fra komiteen i saken, vil se at det i dag er full enighet mellom alle partier i denne sal om at det nordiske samarbeidet er inne i en forvandlingsprosess av stor rekkevidde.

I tidligere perioder har kontroversene knyttet til det nordiske samarbeidet gjerne knyttet seg til spørsmålet om hvorvidt samarbeidet mellom de fem nordiske land skulle være et alternativ til andre og videre samarbeidsstrukturer i Europa eller i verden. Det er gledelig å konstatere at den tiden definitivt er forbi. I dag er det ingen som kan forestille seg at det nordiske samarbeidet skulle være et alternativ til et europeisk samarbeid. Det er ingen som kan forestille seg at det nordiske samarbeidet skulle være et alternativ til NATO-samarbeidet.

Det som skjedde etter at Berlinmuren falt i 1989, var jo at Europa-kartet måtte tegnes på ny. Konsekvensene av den nytegningen er ikke noe sted i Europa lettere å få øye på enn i vårt hjørne av Europa. Ser man på området rundt Østersjøen, har det gjennomgått en politisk ganske grunnleggende forvandling i løpet av det året som ligger bak oss, og som årets melding dreier seg om. Fra og med 1. mai i inneværende år er de tre baltiske land og Polen medlemmer av så vel Den europeiske union som NATO. Det eneste land i Østersjøområdet ved siden av Norge som ikke er deltaker i EU-samarbeidet, er Russland. Samtidig sleper vi med oss, på grunn av historiske forhold, en inkongruens i forholdet mellom de fem nordiske land som er ganske iøynefallende, nettopp på grunn av den nye situasjonen. Sverige og Finland står som kjent fremdeles utenfor NATO-samarbeidet formelt. Til gjengjeld deltar de i stadig større utstrekning i samarbeidsprogrammer innenfor NATO-samarbeidet. Samtidig har vi fra norsk side, og dette gjelder alle norske regjeringer fra midten av 1990-tallet og fremover, gjort alt vi har kunnet for å kunne delta videst mulig i utviklingen av det felles utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidet i EU – i den utstrekning det er mulig uten medlemskap.

Det er, som det fremgår av komiteens innstilling, en høy grad av enighet og enstemmighet i Stortinget i dag om å forstå det nordiske samarbeid i den videre europeiske kontekst og se hvilke muligheter det etablerte nordiske samarbeidet gir for å ivareta ikke bare hvert enkelt nordisk lands særinteresser, men også regionens fellesinteresser innenfor det videre europeiske samarbeidet.

Samtidig peker komiteen på at det i løpet av 1990-tallet og de årene vi har tilbakelagt på 2000-tallet hittil, har vokst frem et økende antall nye parlamentariske samarbeidsorganisasjoner i vår egen region. Da stortingspresident Kosmo åpnet den 13. parlamentariske Østersjøkonferansen i Bergen i august i år, lanserte han en tanke som er blitt gjenstand for ganske mye debatt både i Nordisk Råd og i andre sammenhenger – en tanke om å forsøke å videreføre det kompliserte nettverket av samarbeidsstrukturer som har vokst frem, og utnytte det på en mer målrettet måte ved å forsøke å samordne det i retning av et parlamentarisk samarbeid for Nord-Europa. Og bak det ligger jo igjen en konstatering fra Kosmos side av at dynamikken i EU-samarbeidet i dag er så sterk og bidrar til å forandre hele samarbeidsmønsteret i Europa på en så rask og gjennomgripende måte at det er viktig å sørge for at det ikke oppstår ubalanse. Det eksisterer som kjent et regionalt samarbeidsnettverk i middelhavsområdet for å ivareta de sydlige medlemslandenes felles interesser, og svært mye taler for at det vil være naturlig å forestille seg en tilsvarende felles regional samarbeidsstruktur i den nordlige delen av Europa.

Komiteen peker på at dette er en interessant problemstilling, som fortjener å bli vurdert grundig, og ber derfor Regjeringen om, neste gang man legger frem meldingen om nordisk samarbeid, å gå inn i en grundigere vurdering av de argumenter som kan reises for og imot tanken om et slikt felles nordeuropeisk parlamentarikerorgan.

Jeg skal nøye meg med å peke på ett problem som ligger helt opp i dagen for den som har deltatt i det parlamentariske Østersjøsamarbeidet, som altså har eksistert i 13 år. Det samarbeidet er delvis basert på nasjonalstatene, det gjelder bl.a. de fem nordiske land, og det er dels basert på etablerte samarbeidsstrukturer mellom nasjonalstatene, altså Nordisk Råd i vårt tilfelle og Baltic Assembly for de tre baltiske lands vedkommende. Samtidig er det basert på, for Tysklands vedkommende, de to nordtyske delstatene Schleswig-Holstein og Mecklenburg-Vorpommern, altså ikke Tyskland på nasjonalt nivå. Og tilsvarende er den russiske deltakelsen i utgangspunktet en regional deltakelse for Nordvest-Russland. Dette har så langt vært naturlig, og det har så langt fungert. Men det er helt klart at hvis man skal tenke seg et mer ambisiøst felles nordeuropeisk parlamentarisk samarbeidsorgan, blir man nødt til å ta stilling til spørsmålet om den geografiske avgrensning av Nord-Europa. Hvor går grensene for begrepet Nord-Europa? Da vil følgende spørsmålsstilling øyeblikkelig melde seg: Skal man forsøke å utvide dette slik at ikke bare et land som Polen deltar på nasjonalt nivå, som de hele tiden har gjort i Østersjøsamarbeidet, men at det er like naturlig at Tyskland også deltar på nasjonalt nivå? Og et enda mer interessant spørsmål: Hvor langt mot vest strekker forestillingen om Nord-Europa seg? Omfatter det våre venner i den nordlige delen av de britiske øyer, Skottland, eller omfatter det hele England? Det er altså en hel rekke meget interessante spørsmål som man er nødt til å tenke gjennom dersom vi ønsker å delta aktivt i å styrke samarbeidet i den nordlige del av Europa.

Et av de viktigste vitaliseringselementene i det nordiske samarbeidet på 1990-tallet var forholdet til de baltiske land. Det er vel ikke feil å si at det gav det nordiske samarbeidet en helt ny og politisk langt viktigere dimensjon enn det hadde hatt gjennom noen tiår, fordi vi ble konfrontert med en felles utfordring i vårt eget nærområde hvor det var helt åpenbart at de nordiske land ikke bare hadde en felles politisk og moralsk forpliktelse til å bidra til at de tre baltiske land kom på beina både politisk og økonomisk, men det var også innlysende at den etablerte nordiske samarbeidsstrukturen var det mest velegnede instrument som kunne brukes for å få dette til. Det er gledelig å konstatere at vi i dag er kommet så langt at det videre samarbeidet med de tre baltiske land kan skje på helt jevnbyrdige premisser. Det kom symbolsk til uttrykk da Nordisk Ministerråd åpnet for at de baltiske land kunne bli deltakere i Den Nordiske Investeringsbanken på like fot med de fem nordiske land. Det er i og for seg en enkeltsak med begrenset rekkevidde, men den er av symbolsk betydning, og det bekreftes av at Ministerrådet nå har tatt et skritt videre ved å gi generalsekretæren i oppdrag å utrede mulighetene for at den samme modellen kan utvides til andre områder der hvor vi har nordiske fellesinstitusjoner, og at man skal vurdere hvilke av disse nordiske fellesinstitusjonene som med fordel kan åpnes på samme måten, slik at de tre baltiske land kan delta på like fot sammen med oss.

Samtidig er det viktig å understreke at det at vi kan konstatere at vi har nådd et langt stykke på vei når det gjelder å realisere de målsettingene som lå bak vår felles nordiske innsats vis-à-vis Baltikum, ikke innebærer at det er noe som helst grunnlag for å hvile på den smule laurbær de nordiske land her har høstet. Utfordringene står nemlig i kø når det gjelder å målrette innsatsen mot Russland, den nordvestlige regionen i Russland, som er vårt nærområde. Det er av umåtelig stor politisk betydning at vi kan bidra til å hjelpe frem en økonomisk og politisk utvikling i Russland som gjør at Russland kan bli en bidragsyter til stabilitet i vår del av Europa, og ikke en bidragsyter til det motsatte. Det er grunn til å peke på, som komiteen har gjort, at dette kanskje i særlig høy grad gjelder de land som tidligere var en del av sovjetimperiet, eller Sovjetsamveldet, som det het, nemlig Hviterussland, som i øyeblikket er det eneste virkelig totalitære diktatur av klassisk type som er tilbake i Europa – og det gjelder Ukraina. Dette er land som i dag er EUs østlige naboskap. Det er grunnleggende viktig at vi i Norden kan bidra til at EU følger sine egne målsettinger, nemlig å unngå at vi skal oppleve en situasjon i Europa i årene som kommer, som innebærer at det gamle jernteppet bare er flyttet noen mil lenger mot øst, altså at det opprettholdes en kløft i Europa av økonomisk, sosial og politisk art. All historisk erfaring viser at den type kløfter er livsfarlige for stabiliteten i et område.

La meg til sist få lov til å peke på en utfordring som berører Norge mer enn noen av våre nordiske venner. Det gjelder nordområdene – både de miljøproblemer som vi står overfor i de nordlige havområdene, de ressursforvaltningsproblemene vi står overfor, og naturligvis det uløste problem som vi i Norge har slitt med i ganske mange tiår, nemlig at det ikke eksisterer noen avtale mellom Norge og Russland om delelinjen i Barentshavet. Hele dette komplekset berører Norge bokstavelig talt, altså fysisk, i langt høyere grad enn det berører noen av de andre nordiske land. Det skyldes både vår geografiske beliggenhet og vår næringsstruktur. Svært mye tyder på at vi, hvis vi ser et tiår eller kanskje litt lenger inn i fremtiden – og så langt er vi forpliktet til å se når vi skal ivareta våre egne sikkerhetsinteresser – vil oppleve en situasjon hvor svært mye av transporten av olje og gass fra nordområdene vil passere langs norskekysten. Det innebærer i seg selv en sikkerhetsrisiko, miljømessig, av stort omfang.

Norge har bidratt aktivt og kommer i fortsettelsen også til å bidra aktivt til at Arktisk Råd som parlamentarisk samarbeidsorgan skal få større betydning og bli tillagt større politisk vekt enn det har fått hittil. Man må vel se i øynene at den politiske utvikling i Nord-Europa det siste tiåret så langt har flyttet interessepunktet stadig sterkere mot øst, og stadig mindre mot nord. Det innebærer at stadig mer av den politiske energi er blitt investert i Østersjøområdet – i geografisk forstand. Det er også Norges nærområde. Men det er ikke i Norges interesse hvis dette skjer til fortrengsel for oppmerksomheten om de utfordringene som gjelder nordområdene. Derfor er det gledelig at vi nå har fått en norsk leder for Arktisk Råd, Hill-Marta Solberg.

Jeg vil avslutte med å understreke at viktigheten av dette parlamentariske samarbeidet understrekes ytterligere av at det er det eneste punkt i hele dette registeret som gjelder Nord-Europa, hvor også USA og Canada er helt avgjørende viktige samarbeidspartnere dersom vi skal få politisk tyngde i politikken i nordområdene. En av de største utfordringene vi står overfor, er å gjøre det vi kan for å motivere USA og USAs parlamentariske system til sterkere enn de hittil har gjort, å interessere seg for å delta på like fot i dette samarbeidet.

Kjell Engebretsen overtok her presidentplassen.

Berit Brørby (A) [10:24:32]: Med et EU bestående av 25 land blir subregionalt samarbeid lik det nordiske stadig viktigere. Med de baltiske landenes medlemskap i EU er også rammebetingelsene for Nordisk Råds nærområdesamarbeid endret. Russland, Island og Norge er nå Nord-Europas eneste utenforland. Dette stiller krav til det nordiske samarbeidet.

Samtidig er det i dag mange parlamentariske samarbeidsfora i vårt geografiske område som langt på vei arbeider med det samme. Ved siden av Nordisk Råd har vi Østersjøsamarbeidet, vi har et arktisk parlamentarisk samarbeid, som særlig ivaretar de transatlantiske forbindelser, og vi har et barentsparlamentarikernettverk, som ivaretas av parlamentarikere i vår nordlige landsdel og i nordvestre del av Russland. Disse samarbeidsforaene håndterer dels mange av de samme temaene, dels berører de de samme geografiske områdene.

Det er heller ikke opparbeidet gode rutiner for informasjonsutveksling mellom de ulike samarbeidsforaene eller mellom dem og Stortinget. Dobbeltarbeid kan i verste fall føre til at den politiske kraften overfor regjeringene, og også overfor bl.a. EU, svekkes. Det er i dag veldig mange «kanaler» som søker å påvirke utviklingen i EU.

Jeg tror vi må erkjenne at Nordisk Råd i dag har mistet en del av sin politiske kraft. Samarbeidet mangler tilstrekkelig politisk tyngde, bl.a. som følge av at det er svært få som faktisk etterspør noe fra Nordisk Råd. Vi må også bare erkjenne at vi har vært for lite opptatt av å få til den nasjonale forankringen for det arbeidet som gjøres i Nordisk Råd.

Samtidig medfører utvidelsen av EU utfordringer for det nordiske samarbeidet. Det er også nødvendig å få til en bedre koordinering av den parlamentariske aktiviteten som foregår i vårt område i dag.

Jeg mener derfor at spørsmålet om hvordan vi i framtiden skal organisere det parlamentariske samarbeidet i Norden, bør settes høyt på dagsordenen. Jeg mener at det nå er behov for å tenke mer helhetlig i forhold til det parlamentariske samarbeidet i hele Nord-Europa, uten at vi endrer dagens Nordisk Råd.

Det pågår nå arbeid på flere nivåer som berører disse spørsmålene. For det første bad Østersjøkonferansen i fjor – og også i år – i sitt sluttdokument den faste komite om at man styrket de parlamentariske konferansene til å bli Den parlamentariske dimensjonen av Østersjørådet. De nordiske statsministrene har gitt Nordisk Ministerråds generalsekretær, Per Unckel, i oppdrag å se på antall ministerråd, med den målsettingen å sanere noen av disse. En dialog om å se på behovet for å effektivisere det parlamentariske samarbeidet og behovet for en bedre nasjonal forankring for det arbeidet som gjøres i Nordisk Råd, er innledet mellom Nordisk Råd og de nordiske parlamentspresidentene. Og det er slik at stortingspresident Kosmo på vegne av de øvrige parlamentspresidentene har fått i oppdrag å lede dette arbeidet. Presidiet i Nordisk Råd har nedsatt en arbeidsgruppe som skal se på det framtidige parlamentariske samarbeidet i Norden, og den sosialdemokratiske gruppen i Nordisk Råd har også en arbeidsgruppe som ser på det samme.

Nordisk Ministerråd har utarbeidet nye retningslinjer for samarbeidet i nærområdene. Disse skal behandles på sesjonen i Stockholm i begynnelsen av november. Det skal legges opp til en styrking av det politiske samarbeidet med de baltiske land, mens de økonomiske midlene skal bli faset ut til fordel for nordvestre del av Russland.

Som en del av den samlede virksomheten i Norden og Nordens nærområder har Ministerrådet også lagt større vekt på å etablere et godt samarbeid med de andre nordlige regionale rådene, altså Arktisk Råd, Barentsrådet og Østersjørådet. I St.meld. nr. 48 for 2003-2004 heter det:

«Samarbeidet med disse rådene vil i fremtiden utgjøre en naturlig og integrert del av Ministerrådets virksomhet i nærområdene.»

I den forbindelse har jeg lyst til bare å komme med en liten sidekommentar når man i meldingen til Stortinget skriver at samarbeidsministrene «har sørget for noe større bevilgninger» til det arktiske samarbeidet de seneste årene. Til det er å si at her må nok samarbeidsministrene dele æren for økte bevilgninger til det arktiske samarbeidet med parlamentarikerne i rådet, for i budsjettet for 2004 gikk vi inn for å plusse på 1/2 mill. kr i forhold til det samarbeidsministrene hadde foreslått. For neste års budsjett øker vi det ytterligere, med 1,5 mill. kr i forhold til det samarbeidsministrene har foreslått. Jeg vil si at parlamentarikerne i høyeste grad har bidratt til at bevilgningene økes. Så vi får dele litt på æren.

Én måte å oppnå en bedre koordinering av det parlamentariske samarbeidet på, er, samtidig som vi fortsatt beholder Nordisk Råd som en kjerne, å se for seg en slags parlamentarisk dimensjon for Nord Europa, altså en regionalisering av det parlamentariske samarbeidet. Som sagt: Stortingspresident Kosmo har tatt til orde for dette, for å strømlinjeforme og koordinere våre parlamentariske aktiviteter for den nordlige delen av Europa.

Et parlamentarisk partnerskap for Nord-Europa kan ta et overgripende grep over våre geografiske områder og være en pådriver overfor våre regjeringer og EU-kommisjonen. Dette partnerskapet kan f.eks. ha konferanser hvert år eller hvert annet år som kan forberedes av en fast parlamentarikerkomite. På regjeringssiden er det utenriksministrene som da blir parlamentarikernes motpart. De møtes allerede i Østersjørådet, i Barentsrådet og i Arktisk Råd. For å få dette til kan vi f.eks. ta utgangspunkt i Østersjøkonferansen og den faste parlamentarikerkomite, med noen nødvendige justeringer. Slik vil vi beholde Nordisk Råd som kjernen i det nordiske parlamentariske samarbeidet. Felles parlamentarisk opptreden i et bredere forum vil styrke samarbeidet både for Østersjøregionen og for Barentsregionen, samtidig som det gir et klart budskap til våre egne lands regjeringer og til det øvrige Europa.

Helt til slutt: Jeg er veldig fornøyd med at utenrikskomiteen har laget en enstemmig innstilling – nær sagt for en gangs skyld. Det er bra. Jeg vil særlig understreke den siste merknaden, hvor komiteen sier:

«Komiteen mener på denne bakgrunn at det er behov for å utrede muligheten for å etablere et parlamentarisk partnerskap for Nord-Europa, og ber Regjeringen komme tilbake med en vurdering av dette i neste års stortingsmelding om det nordiske samarbeidet.»

Jeg vil legge til: Dette bør Regjeringen legge en ganske stor tyngde i og arbeid i og allerede nå drøfte med sine samarbeidspartnere i Norden. Det kommer nemlig til å bli tatt opp under sesjonen i Stockholm, og vi kommer til å utfordre statsministrene på det. Da vil det være veldig fint om også norske ministre har en litt mer kvalifisert oppfatning av hva dette faktisk kan bety for Norge og for det nordiske samarbeidet.

Inge Ryan (SV) [10:33:03]: Saksordføreren var i sitt innlegg i all hovedsak opptatt av Nordisk Råds utenrikspolitikk. Det er klart at det er en utfordring at Europa-kartet endrer seg, og at det skjer ting. Så må også vi i Nordisk Råd forholde oss til det. Men det ligger en fare i det, og det er at vi mister fokus på en del av de tingene som de fem nordiske landene pluss Færøyene, Grønland og Åland har jobbet med seg imellom, nemlig å få en del ordninger som skal gjøre det enklere å fungere internt i Norden. Dette med å bygge ned grensehindringer har vært en satsing gjennom mange år som beveger seg relativt sakte i forhold til det en kunne forvente, særlig når man ser på at det er forholdsvis enkle ting som ikke fungerer, f.eks. på fjernsynssiden. En bør se på dette med pensjoner, og en bør se på dette med mulighetene for folk som tar jobber over grensene, til å få de samme rettighetene, slik at en ikke kommer i en situasjon der en mister det som er nødvendig for å kunne leve. På en rekke slike områder stamper vi altså imot, og det skjer svært lite. Jeg tror derfor at vi ikke må glemme den biten som går på at vi i Nordisk Råd-sammenheng må fokusere på at det skal bli enklere å fungere for folk flest internt mellom de nordiske landene.

Så har det også vært et klart fokus de siste årene på at vi har kikket østover. Det er naturlig ut fra det som har skjedd. Sjøl om saksordføreren var inne på dette med arktisk samarbeid og Vest-Norden, tror jeg det er et område som vi i Norge i hvert fall bør være særlig opptatt av. Vestover har vi enorme naturressurser, som gir oss både miljømessige og andre typer utfordringer. Derfor er et samarbeid i forhold til det som skjer vestover, kjempeviktig for Norge.

Samtidig har vi to små land – Færøyene og Grønland – som etter min mening også fortjener en betydelig oppmerksomhet i Nordisk Råd. Det er veldig marginale samfunn, som har sine utfordringer, og som ikke må glemmes når en retter blikket østover mot nye utfordringer.

Det betyr ikke at jeg sier at vi ikke skal ha en dialog østover eller sørover. Jeg sier bare at vi ikke må glemme Vest-Norden. Vi må ikke glemme den viktige jobben vi har internt i de nordiske landene med å bygge ned grensehinder og en del andre viktige oppgaver.

Så må vi spørre oss: Har vi organisert Nordisk Råd rett i forhold til de utfordringene som vi har? Jeg er av den oppfatning, etter å ha vært medlem i Nordisk Råd i tre år, at vi har en for lite smidig organisasjon. Jeg tror at den måten vi sender rekommandasjoner rundt omkring på, ikke kan være en innertier. Det må være andre måter å gjøre dette på – en mye smidigere og enklere måte.

Jeg tror det er veldig viktig at parlamentarikere møtes, men jeg tror man må møtes på en annen måte enn ved at man opptrer nærmest som et parlament med et svært sekretariat som har laget et byråkrati som etter min mening ikke er funksjonelt i dag. Den som har svaret på hvorledes det skal gjøres, må gjerne presentere det. Jeg har gjort meg en del tanker om det, og vår gruppe har jobbet en del med hvordan vi skal få modernisert dette til å bli en mer smidig organisasjon.

I den forbindelse vil jeg nevne at vi har et veldig bredt Nordisk Råd. Vi har et budsjett på rundt 1 milliard kr, og når vi ser på antall prosjekt som vi holder på med, smører vi det veldig, veldig tynt utover. Jeg tror nok kanskje det er behov for å sanere en del av de tingene vi holder på med, og heller satse tyngre på enkelte områder, likedan at man gir rom for nye ting. For mange institusjoner og tiltak har vært med år etter år etter år, og det er svært krevende å avvikle noe av det. Vår gruppe har foreslått en økning av bevilgningene til Nordisk Råd. Det har vi så langt ikke nådd fram med, og det betyr at man må se på og gjøre ting på en enklere måte, ta bort en del ting, dersom man skal få plass for nye ting.

Helt avslutningsvis: Det er i neste uke sesjon i Nordisk Råd i Stockholm. Jeg tror også at den diskusjonen som bl.a. stortingspresidenten i Norge har spilt opp til i forhold til dette med samarbeid i Nord-Europa, vil bli viktig der. Jeg er ikke negativ til at vi diskuterer det, men jeg er tydelig på at vi ikke må glemme det interne arbeidet i Norden, og at vi ikke må glemme Vest-Norden.

Rune J. Skjælaaen (Sp) [10:38:20]: Samarbeidet gjennom Nordisk Råd er altså mer enn 50 år gammelt. Det er sterke bånd som binder Norden sammen, og for Norge er Norden-samarbeidet viktig. Nærområdene til Norden har gjennomgått store endringer, og det nordiske samarbeidet har utviklet seg til også å omfatte andre demokratiske land.

Til tross for de nordiske lands ulike tilknytning til både EU og NATO setter disse institusjonene nye rammer for det nordiske samarbeidet. De baltiske lands inntreden i EU gjør det nødvendig med hensiktsmessige arbeidsformer både med Litauen, Latvia og Estland, og retningslinjer for dette samarbeidet skal til behandling i neste uke under Nordisk Råds sesjon i Stockholm. Det er viktig, og det er en utfordring, å styrke og utvikle det politiske samarbeidet mellom disse landene og med Nordvest-Russland, hvor det gjenstår mange utfordringer når det gjelder både demokratibygging, miljøsikkerhet og internasjonalt samarbeid.

De nordiske lands brede demokratitradisjon er en styrke i dette arbeidet. Men jeg vil si det slik som representanten Ryan sa det i forrige innlegg, at det er mye ugjort internt i Norden, og det er viktig framover å fokusere på saker som har vært viktige helt fra Nordisk Råds start. Det gjelder nedbygging av grensehindringer mellom de nordiske land. Dette er et område som kommer igjen i utvalgsmøter år etter år, og som parlamentarikere i Norden diskuterer seg imellom i mange sammenhenger. Skatteregler, trygderegler og annet regelverk skaper praktiske vansker ved at man f.eks. bor i ett land og arbeider i et annet. Særlig næringsdrivende opplever det vanskelig å drive virksomhet over landegrensene. Opplevelsen jeg, som sitter i Nordisk Råd, har, og som mange andre har, er at arbeidet med å fjerne grensehindringer går fryktelig sent.

Det er nå etablert et grensehindersekretariat ved ministerrådssekretariatet i København som et redskap for å rydde opp på disse områdene. Det er også viktig at det, når Stortinget skal behandle nye lover, så langt som mulig innarbeides en praksis med henvisning til de øvrige lands lovgivning på området og eventuelle konsekvenser av lovforslagene for forholdet til de øvrige nordiske land.

I rapporten «Nordboernes rettigheter» understrekes det at informasjon trolig er den viktigste enkeltfaktor i forbindelse med grensehindringer. Fortsatt nedbygging av grensehindringene er svært viktig for utviklingen av en felles nordisk identitet.

Arne Lyngstad (KrF) [10:42:18]: Jeg opplever for tiden et nordisk samarbeid i endring. Jeg opplever at mye av fokuset dreies fra Baltikum og over på Nordvest-Russland. Jeg opplever at dialogen om felles europeiske utfordringer står sentralt, med særlig utgangspunkt i de nordlige områder. Det grenseløse Norden og arbeidet med grensehindringer er også viktig. Jeg tror at skal nordisk samarbeid ha oppslutning og legitimitet, må vi vise til konkrete resultater for våre innbyggere.

Innstillingen fra utenrikskomiteen setter utfordringene for nordisk samarbeid i et overordnet perspektiv. Vi bør betrakte nordisk samarbeid som et viktig regionalt samarbeid i Nord-Europa. Det betyr at utfordringene i vår region ofte må finne sin løsning i en bredere europeisk kontekst. Eksempler er kampen for sosialpolitisk begrunnede ordninger i våre land. Men vi må samtidig også ha mer regionale utfordringer i fokus. La meg her fokusere på to områder som jeg faktisk tror blir sentrale også i de nærmeste årene.

Én dimensjon som alltid har vært sentral, men som jeg tror blir enda mer sentral framover, er det kultursamarbeidet vi har i Norden. Hvorfor er det viktig? Jo, ganske enkelt fordi det kulturelle fellesskap er den felles identiteten som våre nordiske land har.

Nå har Nordisk Ministerråd en gjennomgang av organiseringen av det kulturpolitiske samarbeidet. Det tror jeg er helt nødvendig og helt riktig. Men det jeg frykter, er at den stadige omorganiseringen innenfor Nordisk Ministerråds prioriteringer kan føre til at de kulturpolitiske dimensjonene svekkes. Det synes jeg vil være uheldig, gitt at vi fortsatt mener at vi har en nordisk identitet, og at vi ønsker å beholde et nordisk fellesskap.

Rent konkret betyr dette det språkfellesskapet som vi har i de nordiske land. Her møter vi utfordringer; den unge generasjonen har manglende kunnskap om de nordiske språk, og engelsk blir også det nordiske fellesspråket. Jeg tror at det er et tilbakeskritt. Det er praktisk, men jeg synes også det er en fordel hvis vi kan bruke våre morsmål også når vi møtes i de nordiske land. Vi trenger økt kunnskap om hva som påvirker språkfellesskapet, og hvilke virkemidler som er gode for å stimulere og gi kunnskap om våre nordiske språk. Jeg synes det er trist dersom Astrid Lindgrens svenske TV-episoder skal få norsk teksting. Vi har en utfordring i forhold til det nordiske språkfellesskapet.

Grensehindringen er en annen utfordring. Bedriftene i våre grenseområder opplever praktiske problemer. Dem må vi løse. Jeg er glad for tiltak som nå gjøres både for å identifisere dem og løse dem. Jeg synes også vi har en utfordring i forhold til å gjøre det fellesnordiske arbeidsmarkedet tilgjengelig for alle nordboere. Det er meningsløst at ca. 700 000 nordboere med permanent oppholdstillatelse i våre nordiske land ikke har del i det felles arbeidsmarkedet. Det synes jeg er ressurssløsing. Jeg er glad for at en ønsker å komme videre med det, men jeg registrerer at det her er nødvendig med et politisk trykk for å få det til. Det håper jeg at Norge kan være med på – å legge et politisk press på våre nordiske samarbeidsland for å få et godt og et felles arbeidsmarked for alle.

Steinar Bastesen (Kp) [10:46:52]: Regjeringens melding om nordisk samarbeid er preget av den samme tenkningen som tidligere meldinger. Det fokuseres på samarbeidet østover til Baltikum, EU og Russland/Barentshavområdet, mens det vestnordiske samarbeidet nevnes med en slags kjølig distanse. Når skal det gå opp for norske myndigheter at vi har store muligheter også i vest? Når skal det gå opp for norske myndigheter at vi gjennom et sterkt vestnordisk samarbeid kan få kontroll over enorme naturressurser i Norskehavet? Vi kan gjerne ta med Russland og Barentshavet i samme slengen.

Kystpartiet vil kjempe for at det norske folk skal gjenvinne sin identitet som et vestnordisk folk. Vi er en kyststat som har felles interesser med våre naboer i vest. Vi har en spesiell kystkultur å ta vare på. Vi har beholdt vår spredte bosetting i små lokalsamfunn. Vi har en spesiell fangstkultur som er bærekraftig og framtidsrettet. Vi er ikke underlagt EU. Dette er en styrke, ikke en svakhet.

I meldingen snakkes det om norsk deltakelse i Østersjørådet, Barentsrådet, Arktisk Råd og om EUs nordlige dimensjon. Hvorfor snakkes det ikke om norsk deltakelse i Vestnordisk Råd? Det er neppe noen tilfeldighet. Men Kystpartiet vil aldri gi opp sin kamp for et fullverdig norsk medlemskap i Vestnordisk Råd.

I meldingen heter det at nordisk fiskerisamarbeid skal «virke for en bærekraftig utvikling i de nordiske landenes fiskerisektorer». Samarbeidet skal bygge på «de enkelte landenes fiskeripolitikk», heter det videre. Men faktum er at de nordiske EU-landene er underlagt en felles fiskeripolitikk i EU, og at EU har overtatt forvaltningen av disse landenes fiskerisoner. Sverige, Danmark og Finland har derfor svært begrensede muligheter til å føre en nordisk fiskeripolitikk som skulle skille seg fra EUs.

Sverige har hatt store problemer med å få gjennomslag i EU for begrensninger av fisket i Østersjøen for å berge fiskebestandene der. I Kystpartiet sier vi det slik: Det blir ingen felles nordisk fiskeripolitikk før Sverige, Danmark og Finland kommer seg ut av EU. Imens bør vi søke å bygge opp en felles fiskeripolitikk for de nordiske landene som ikke er underlagt EU, nemlig Færøyene, Grønland, Island og Norge. I meldingen snakkes det varmt om å fjerne grensehindre mellom de nordiske landene, men det snakkes lite om de problemer som oppstår når grensene mellom Norden og EU-områdene åpnes.

Før Danmark, Sverige og Finland ble med i EU og Norge og Island ble med i EØS, hadde vi en passunion i Norden med yttergrensekontroll. Nå er grensekontrollen mot hele EU-området avviklet. Som følge av dette har innvandringen til Norge kommet helt ut av kontroll. Senest i går var det masse folk på Løvebakken og demonstrerte. Skal tro om de har opplyst om sin identitet til politiet? Når folk kaster pass og reisedokumenter etter at de har passert Norges grense, kan det ikke være fordi de trenger beskyttelse. Det har jeg sagt før fra denne talerstolen.

Hvis vi skal gjenvinne denne kontrollen, må Norge melde seg ut av Schengen og innføre grensekontroll mot EU. Den nordiske passunionen kan først gjenopprettes når Sverige, Danmark og Finland har meldt seg ut av EU.

Det fellesnordiske arbeidsmarkedet er erstattet av et felles arbeidsmarked med hele EU-området. Dette skaper økende sosial dumping. Norge bør melde seg ut av EØS, slik at vi kan gjenvinne kontrollen med det norske arbeidsmarkedet.

De nordiske landene bør selvsagt samarbeide nært med EU, Russland og USA, men de bør ikke underlegge seg noen av disse stormaktene. Et Norden i EU vil sakte, men sikkert miste sin identitet som et område med nærdemokrati, sosial velferd, et godt miljø og kontroll med naturressursene.

Statsråd Svein Ludvigsen [10:52:33]: Jeg er svært tilfreds med at det er bred enighet i komiteen om at det nordiske samarbeidet kontinuerlig må vise evne til endring og tilpasningsdyktighet for at vårt mål om nordisk nytte skal virkeliggjøres, og for at samarbeidet skal beholde den helt avgjørende folkelige og politiske troverdighet og legitimitet. Her ligger også forklaringen på at saksordføreren med rette kan peke på at Helsingforsavtalens robusthet i internasjonal sammenheng er ganske enestående.

De nordiske regjeringene søker å være i forkant av sentrale samfunnsmessige utviklingstrekk i Norden og i våre nærområder. Spørsmålet blir da: Klarer vi det? Mitt svar er ja, med ett forbehold. Svaret er ja fordi det nordiske samarbeidet de siste årene har vært klart markert på en del svært viktige områder. Vi har f.eks. tatt tak i problemene med grensehindringer mellom de nordiske landene og gjør hverdagen enklere for mange nordiske innbyggere som f.eks. krysser grensen i forbindelse med arbeid, studier, giftermål eller pensjonisttilværelse i et naboland. Svaret er ja fordi vi også er i ferd med å øke den nordiske innsatsen i Nordvest-Russland, samtidig som vi styrker det politiske og faglige samarbeidet med Estland, Latvia og Litauen. Og svaret er ja fordi vi er i ferd med å legge om våre innsatser i forskning og innovasjon, slik at det nordiske samarbeidet kan styrke de nordiske lands konkurranseevne gjennom økt kompetanse og nyskaping.

Mitt forbehold når det gjelder spørsmålet om vi har oppfylt den nordiske visjonen, er et uttrykk for det jeg ser som en helt nødvendig utålmodighet og et ønske om et enda bedre resultat. De nordiske strukturene kan «male langsomt» – noen ganger for langsomt – men resultatet blir som regel godt. Det skal vi ta med oss, samtidig som vi skal og må være utålmodige. Det nordiske samarbeidet må evalueres i forhold til et endret Europa med nye samarbeidskonstellasjoner, slik også representanten Brørby tok til orde for.

Poul Schlüters nylig avgitte statusrapport om grensehindringer bekrefter at grensehindringer nå står på dagsordenen i hele ministerrådsstrukturen. Det grensepolitiske sekretariatet i tilknytning til Nordisk Ministerråds sekretariat i København skal styrke og koordinere den faglige og administrative delen av arbeidet med grensehindringer og sørge for at grensehindringer som er av betydning, bringes til beslutningstakerne.

Det er også gjort framskritt i informasjonsarbeidet, og et grensepolitisk samarbeidsforum med de relevante informasjonstjenestene er etablert for å styrke den samlede informasjonsinnsatsen. Det er ingen tvil om at korrekt og relevant informasjon i seg selv avhjelper mange grensehindringer, ikke minst i de tilfeller hvor objektive ulikheter mellom de nordiske land medfører at en del grensehindringer ikke kan håndteres på annet vis.

Det er dessuten svært gledelig – jeg gratulerer gjerne dem som har gjort det mulig – at det svensk-norske grensehjelpskontoret, GrenseTjänsten i Morokulien, har fått en europeisk pris fra sammenslutningen av europeiske grenseregioner som et av Europas beste grenseoverskridende prosjekter. Det viser at det nytter!

Det er også svært positivt at Ministerrådet i det videre arbeidet skal legge spesiell vekt på grensehindringer på næringsområdet. Næringsministrene har allerede utarbeidet en katalog over konkrete grensehindringer for nordisk næringsliv, og nå skal de begynne arbeidet med å rydde så mange som mulig av veien. Det å fjerne grensehindringer mellom de nordiske land er den beste måten å realisere og synliggjøre betydningen av det nordiske samarbeidet for innbyggerne på.

Noen konkrete eksempler: I løpet av Nordisk Råds sesjon skal de ansvarlige nordiske ministrene undertegne en revidert avtale om folkeregistrering. Denne avtalen gjør at man kan få et nytt fødselsnummer mye raskere enn tidligere når man henvender seg til de nordiske lands folkeregistre. Dette har vært et meget stort problem, fordi et fødselsnummer er nødvendig for å opprette en bankkonto, søke om lån og andre helt sentrale etableringsforhold.

Et annet eksempel: Et felles nordisk arbeidsmarked er viktig for våre lands fortsatte vekst og velstand. Avtalen om det felles nordiske arbeidsmarkedet skal derfor revideres innen utgangen av neste år, og arbeidsministrene har vedtatt å øke tilgjengeligheten for nordboere til ledige stillinger i Norden.

Skatteområdet opptar oss alle. En nordisk skattegruppe har identifisert en rekke grensehindringer som nå skal vurderes av de nordiske finansministrene. Skattegruppen foreslår bl.a. å etablere en nordisk skatteportal for å styrke informasjonstilgangen for innbyggere og myndigheter når det gjelder beskatningen i Norden. Gruppen foreslår også å etablere et virtuelt fellesnordisk skattekontor, hvor konkrete skattesaker kan forelegges.

Problemet med såkalt dobbeltbeskatning av pensjoner er i hovedsak et norsk-svensk fenomen og er i realiteten knyttet til betaling av trygdeavgift for helsetjenester. Saken er relativt kompleks, og i dette hus har man hvert år i Nordisk Råd-sammenheng vært spesielt opptatt av den, fordi den berører flere ulike regelverk, bl.a. den nordiske skatteavtalen, EØS-avtalens trygderegler og de involverte lands nasjonale skatte- og avgiftsregler. Så dette er komplisert, men en desto større utfordring for det nordiske samarbeidet. Det er en rekke interesser som er involvert, med tanke på å finne framtidige mulige løsninger.

Representanten Lyngstad trakk fram kultursamarbeidet i Norden. På mange måter er jo både språk og kultur i en utvidet sammenheng selve limet i det folkelige kulturfellesskapet i Norden. Jeg har også merket meg representanten Lyngstads vektlegging av å prioritere kultur i budsjettsammenheng.

Et annet viktig spørsmål for samarbeidsministrene er Ministerrådets samarbeid med Nordvest-Russland og de tre baltiske land, etter at de nå inngår i et utvidet EU. Vi har nå utarbeidet et forslag til nye retningslinjer for dette samarbeidet, som skal behandles på Nordisk Råds sesjon i Stockholm om få dager. Utgangspunktet for retningslinjene er at det nordiske samarbeidet med de baltiske land har vært vellykket og har bidratt til at disse landene har tatt store skritt framover i sin samfunnsutvikling og internasjonale forankring. Dette er ett av flere bevis på at nordisk samarbeid gir resultater. Samtidig gjenstår det betydelige utfordringer i Nordvest-Russland, hvor vi mener at Norden kan bidra til en positiv utvikling.

Retningslinjene tilsier derfor at samarbeidet med Nordvest-Russland skal utvides, mens det politiske og faglige samarbeidet med Estland, Latvia og Litauen skal styrkes og bli jevnbyrdig og mer langsiktig. I både Nordvest-Russland og Baltikum vil det særlig bli satset på samarbeid om forskning og innovasjon, sosial- og helsespørsmål, miljø og bærekraftig utvikling, IT og grenseoverskridende innsatser. I Nordvest-Russland videreføres også samarbeidet om demokratiutvikling.

Et eget Russland-program skal ta opp i seg utviklingen av samarbeidet med Russland. Den økte vektleggingen på samarbeidet med Nordvest-Russland er av stor betydning for Ministerrådets framtidige nordiske nytte og relevans. Det er derfor beklagelig at vi ikke har fått den endelige godkjenningen fra Russland for å åpne et informasjonskontor i Kaliningrad, men det skal kun gjenstå administrative forhold, så vi får håpe at dette nå lar seg løse etter mange års arbeid.

Nordisk Ministerråd er også svært opptatt av det potensialet som ligger i et samarbeid med EU og andre regionale organisasjoner som er engasjert i nærområdene. Samarbeidsministrene følger aktivt opp sin vedtatte politikk for et slikt samarbeid med fokus på informasjonsutvikling og konkret samarbeid.

Jeg er for øvrig helt enig med representanten Ryan i at vi som nordiske politikere også må holde et fokus på nærområdet Vest-Norden, samtidig som vi må ha et videre geografisk perspektiv på vårt arbeid.

Diskusjonen om det framtidige parlamentarikersamarbeidet i Nord-Europa, kanskje med tanke på å etablere et parlamentarisk partnerskap for hele området, er et særdeles interessant initiativ. Regjeringssiden arbeider kontinuerlig for å samkjøre og styrke sine innsatser i det sammensatte bildet av internasjonale organisasjoner i Nord-Europa. Det er derfor ingen tvil om at vi bør og må ha en dialog om våre respektive perspektiver og tanker om regionen. Her har Regjeringen og parlamentarikerne felles interesse av å arbeide for mer effektive organisasjonsformer.

Saksordførerens innlegg i dag om et framtidig parlamentarisk samarbeid er både fremadskuende og søkende, og det er viktig at denne debatten føres videre. Jeg har således merket meg at komiteen ber Regjeringen komme tilbake med en vurdering i neste års stortingsmelding som også omfatter problemstillinger knyttet til et eventuelt parlamentarisk partnerskap for Nord-Europa. Nå skal selvsagt Stortinget selv ta stilling til sine samarbeidsformer over regiongrensene, men jeg oppfatter komiteens merknad som å være en invitt til å vurdere på ganske fritt grunnlag alternativer eller supplement til Helsingforsavtalens nordiske modell. Her skal parlamentariske modeller og regjeringssamarbeidsmodeller ses i en sammenheng. I den forbindelse må jeg likevel ta et forbehold om i hvilken grad Regjeringen allerede i neste års stortingsmelding kan konkludere eller anbefale hvordan parlamentarikerne skal organisere sitt eventuelle nordeuropeiske samarbeid.

Det nordiske samarbeidet har de siste årene fornyet seg kraftig, men det er behov for en kontinuerlig fornyelse. Det gjenstår mye, og mye vil alltid gjenstå hvis det nordiske samarbeidet skal klare å være en framtidsrettet kraft for det gode liv i Norden og i Nordens nærområder. Fornyelse krever at vi klarer å gjøre de nødvendige valg og prioriteringer. Komiteen peker selv på bl.a. sikkerhets- og forsvarspolitiske problemstillinger, på bistandspolitikken og på EU og EØS som relevant i en utvidet nordisk kontekst. I den forbindelse er de signalene vi får fra Nordisk Råd, av stor betydning. Jeg ser fram til debatten i Stockholm i neste uke, selv om jeg på det tidspunktet ikke kan være til stede. Jeg ser derfor også fram til en fortsatt god dialog med rådet og med Stortinget om det framtidige nordiske samarbeidet.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Berit Brørby (A) [11:03:50]: I og med at samarbeidsminister Ludvigsen ikke skal delta på Nordisk Råd i Stockholm, vil jeg utfordre ham på et par ting.

Budsjettprosessen i Nordisk Råd har blitt bedre, men det er fortsatt nesten umulig å flytte på penger. Budsjettet er fortsatt for lite gjennomtrengelig, og det er et sted mellom 1 700 og 2 000 ulike prosjekter som får finansiering og lever sitt eget liv. Det er uklart når de starter, det er uklart når de slutter, men det som kanskje er det mest utfordrende, er å få kunnskap om hvorvidt prosjektene har tilstrekkelig nordisk nytte.

Det andre som har møtt utrolig mange byråkratiske motargumenter, er prosjektet telemedisin. Det er et grensehinderprosjekt, fordi vi har forskjellig lovgivning som så langt gjør det helt umulig å bruke telemedisinske data over landegrensene. Budsjettgruppen, som jeg leder, har gjort noe med dette, men min utfordring til statsråden er følgende: Vil han nå ta dette opp med sine samarbeidsministre, være litt morsk og litt sint på dem, og si at neste års budsjett må bli mer transparent og mer fleksibelt for parlamentarisk innflytelse? Og vil han legge kraft i å få på plass det telemedisinske prosjektet?

Statsråd Svein Ludvigsen [11:05:18]: Representanten Brørby, med lang erfaring i det nordiske samarbeidet, peker på at budsjettprosessene i det nordiske samarbeidet er omstendelige, og at det er og har vært vanskelig å flytte penger innenfor systemet. Det er klart at her ligger det spenninger og ulike prioriteringer mellom de ulike land, og mellom rådet og Ministerrådet. Jeg er i hvert fall tilfreds med at vi kan konstatere på begge sider av bordet at det har vært framskritt, og at det er vist vilje på begge sider, altså både i Nordisk Ministerråd og i Nordisk Råd, til å finne fram til samarbeidsmodeller og løsninger som skal gjøre budsjettprosessen både mer transparent og mer fleksibel. Men vi kommer ikke fra at det vil være ulike politiske prioriteringer som til sjuende og sist avgjør hvordan budsjettet blir sammensatt.

Så er det riktig, som det også pekes på, at det er mange prosjekter. Både Ministerrådet og rådet viser stor iver etter å iverksette stadig nye prosjekter. Av de sentrale og viktige er telemedisin, og i den grad jeg kan være morsk, skal jeg love representanten Brørby at jeg skal være morsk både når det gjelder telemedisin og budsjettet neste år.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til replikk.

Ivar Kristiansen (H) [11:07:05]: Det nordiske samarbeidet blir jo i noen grad omtalt i nokså spøkefulle vendinger. Det synes jeg vi burde slutte med. Jeg tror debatten i dag, ikke minst med bakgrunn i at Norge ikke deltar i det europeiske politiske samarbeidet, bare understreker at vi har – iallfall bør vi ha – mye større ambisjoner på dette området enn det enkelte gir uttrykk for. For dette er i høyeste grad av norsk interesse. Derfor deler jeg fullt og helt saksordfører Lønnings oppfatning, at det må være Norges ambisjon å gi Arktisk Råd langt større politisk betydning enn det har i dag.

Jeg har hatt gleden av å delta i arbeidet i den arktiske parlamentarikerkomite. Det har vært svært interessant å se litt fra innsiden hvilke interesser som bør få langt større fokus fra norsk side. Mange vil jo alltid stille spørsmålet: Hva er hensikten med dette arbeidet, og hva ser vi igjen av dette arbeidet? Og det er ingen tvil om at den økonomiske og politiske utvikling har bidratt til, enten vi vil eller ikke, i noen grad å rette spotlightet bort fra våre nordområder. Og dette bør kanskje bekymre oss noe mer enn hva tilfellet er i disse dager.

Først og fremst stiller mange spørsmålet: Hva ser vi igjen av resultater? Det spørsmålet har også gått igjen i dagens nokså interessante debatt. Blant annet i den arktiske parlamentarikerkomite som nå har norsk lederskap ved Hill-Marta Solberg, gjennomføres det et betydelig arbeid med å sette fokus på våre nordområder. Og vi ser, som saksordføreren har vært inne på, at vi har atskillig drahjelp fra våre medbrødre og -søstre i de arktiske nasjonene. I spesiell grad vil jeg understreke det arbeidet som Canada gjør. Samtidig vil jeg ikke unnlate å understreke at det fortsatt må være vår jobb å bidra til at USA blir en noe mer aktiv deltaker i dette arbeidet, for å si det forsiktig, i forhold til den innsats de utviser i dag.

Jeg tror at hadde vi ikke deltatt aktivt i dette arbeidet, hadde vi ikke sett resultatet av etableringen av «Det Arktiske Universitet». Vi hadde ikke sett resultatet av det fokus som nå er satt gjennom en grundig rapport om et felles arktisk samarbeid innenfor IT-/ bredbåndssektoren, der vi igjen ser at urbefolkningen i de respektive land på nytt risikerer å bli hektet av lasset, hvis vi ikke gir dem en mulighet til å få del i dette arbeidet. En av de sannsynligvis fremste klimarapportene som er utarbeidet, er utarbeidet etter initiativ fra den arktiske parlamentarikerkomite, som opptrer støttende i forhold til det arbeidet som Arktisk Råd utfører, og den klimarapporten som er utarbeidet under amerikansk ledelse, ved professor Robert Corell, burde sannsynligvis ha fortjent et langt større publikum og flere lesere enn det som har vært tilfellet i alle fall i hans eget hjemland, USA, men også i de nordiske land.

Når vi ser utviklingen i tempoet når det gjelder issmelting i Arktis, burde bekymringen også i de nordiske land ha vært noe større enn den er i disse dager. Og når vi ser den økende konsentrasjonen av klimagasser, kvikksølv og andre giftkonsentrasjoner – den reduseres altså ikke, men øker – i disse strategiske farvann knyttet til de fleste av våre økonomiske og sikkerhetspolitiske interesser, illustrerer det at dette arbeidet som utføres, først og fremst er i norsk interesse. Norge er det land som først og fremst vil bli negativt berørt som følge av de brutale klimaendringene som vi ser helt klart allerede i dag, og da er det i vår interesse at dette arbeidet får den oppmerksomhet som det fortjener.

Inge Lønning (H) [11:12:13]: Først for ordens skyld en korrigering av en liten feilkobling jeg gjorde meg skyldig i i mitt hovedinnlegg: Jeg forvekslet dateringen av Nordisk Råd som institusjon og Helsingforsavtalen og kom i skade for å si at Helsingforsavtalen er 52 år gammel. Det er ti år for mye. Helsingsforsavtalen ble inngått i 1962, mens Nordisk Råd og det institusjonelle parlamentariske samarbeid startet i 1952.

Et par kommentarer til ting som har vært trukket frem i debatten: Representanten Inge Ryan hadde noen interessante refleksjoner om behovet for effektivisering og målretting av det nordiske samarbeidet. Det er ikke vanskelig å dele hans synspunkter på det, men jeg må jo få lov til å gi uttrykk for en viss undring over at akkurat talsmannen for Sosialistisk Venstreparti beklager seg over at det er for mange medlemsforslag og rekommandasjoner som legger beslag på apparatet i Nordisk Råd, for om det er noen partigruppe som er flink til å produsere akkurat det, er det den partigruppe representanten Ryan selv tilhører. Så det trengs ikke alvorlige omorganiseringsgrep for å få slutt på den strømmen av distraherende forslag om alle tenkelige og utenkelige perifere forhold som egentlig ikke hører hjemme i det nordiske samarbeidet. Det kan man simpelthen bare slutte med.

Til det grunnleggende spørsmål om bruken av ressurser i det nordiske samarbeidet, er min oppfatning den at et av fortrinnene ved det langvarige nordiske samarbeidet er at det er et av de få internasjonale samarbeidsprosjekter som har et tilstrekkelig utredningsapparat, og som har de nødvendige forutsetningene for å kunne arbeide med nye politiske initiativ. Derfor er det dobbelt sørgelig hvis vi steller oss slik at det meste av denne kapasiteten går med til å vedlikeholde rutinemessig internt nordisk samarbeid. Derfor er jo en av målsettingene for den arbeidsgruppen som presidiet i Nordisk Råd har nedsatt, og som jeg deltar i fra norsk side, nettopp å finne ut av hvordan vi kan legge om slik at den kapasiteten og den kompetansen vi har i Nordisk Råd-sammenheng, kan settes inn målrettet, altså ved at vi til enhver tid velger å prioritere de overordnede formål vi ønsker å forfølge, og at det kan bidra til å ta nye initiativ og lage nye politiske innspill i en videre europeisk sammenheng.

La meg peke på erfaringen med utviklingen av det parlamentariske Østersjø-samarbeidet, for det illustrerer veldig godt dette poeng. Det har hele tiden vært Nordisk Råd som har båret sekretariatsbyrden i forbindelse med utviklingen av strukturen for et Østersjø-samarbeid, simpelthen fordi Nordisk Råd er den eneste eksisterende institusjon som har kapasitet til å påta seg et sånt arbeid. Det vil være grunn til å tro at dersom man skal komme videre med initiativet om en mer omfattende nordeuropeisk samarbeidsstruktur, vil det også forutsette at det er Nordisk Råd som på en måte må tilby seg å bære dagens byrde og hete med å få noe slikt opp å stå og få det til å fungere.

Min erfaring, særlig fra det året jeg var president i Nordisk Råd, 2003, er jo at i andre europeiske samarbeidsfora og også når man besøker andre nasjonalstater i Europa, er en av de tingene de misunner oss i Norden – det legger de ikke skjul på heller – nettopp at vi har fått til å bygge opp en slik organisasjon som er i stand til å drive politikk. Da er det desto viktigere at vi som har ansvaret for den politikken, de folkevalgte, er i stand til å bruke det apparatet til å drive politikk istedenfor å drive med rent rutinemessig vedlikehold av etablerte strukturer.

Så en liten bemerkning til sist om representanten Bastesens innlegg. Jeg har ingen problemer med å følge hans tankegang når det gjelder forholdet til Vest-Norden og det vestnordiske samarbeid, men vil gjerne minne om at når det gjelder akkurat forholdet til Vestnordisk Råd, er ikke problemet mangel på interesse fra norsk side, men det er mangel på interesse fra Vestnordisk Råd for å invitere Norge til å bli medlem av rådet. Og jeg røper vel ingen stor hemmelighet når jeg antyder at bakgrunnen for det er at det av de tre deltakende medlemmene i Vestnordisk Råd som er størst, Island, for øyeblikket ikke ser med særlig stor begeistring på å få inn en annen storebror som i kraft av sin størrelse vil innta deres plass i det samarbeidet. Men det har skjedd en gledelig utvikling ved at det norske storting de siste årene er blitt invitert til å delta som observatør i Vestnordisk Råd, og jeg tror at det etter hvert kanskje naturlig vil gå seg til, slik at det blir naturlig for Norge å delta på like fot med de andre i det samarbeidet.

Representanten Bastesen vil, hvis jeg oppfattet ham riktig, avvikle den nordiske passunionen. Det er ganske oppsiktsvekkende. Det er jo enkelte som er glad i å stille klokken tilbake, men det bør jo være grenser for ambisjoner når det gjelder hvor langt man ønsker å stille den tilbake. Om det er noe som er blitt en del av vår felles nordiske politiske kultur og de enkelte borgeres bevissthet, er det jo faktisk det at i Norden har vi i ganske lang tid vennet oss til som en selvfølge at vi kan reise uhindret frem og tilbake mellom de nordiske land.

La meg avslutte med å minne om at en samlet komite med hensyn til det som var Bastesens hovedpoeng, nemlig at dette skulle være et virkemiddel til å få Danmark, Sverige og Finland til å melde seg ut av EU, hvis jeg forstod ham riktig – jeg vil tro at utsiktene der er lange – har sagt nøyaktig det motsatte, meget klart og tydelig, nemlig at det nordiske samarbeid og samarbeidet innenfor EU ikke står i noe spenningsforhold til hverandre, men tvert imot er deler av ett og samme prosjekt. En samlet komite har også påpekt at utviklingen innenfor EU i retning av større åpenhet og større grad av demokrati er en gledelig utvikling.

Inge Ryan (SV) [11:21:05]: Jeg bad om ordet på grunn av det som representanten Lønning tok opp i forhold til rekommandasjoner. Det syns jeg var et ganske merkelig utsagn fra en rutinert parlamentariker.

Det jeg prøvde å si i mitt innlegg, var at jeg tror den måten vi jobber på i Nordisk Råd, der vi har et system med rekommandasjoner som svirrer i systemet i ganske lang tid, er veldig arbeidskrevende, og jeg tror ikke det er en innertier for måten å jobbe på. Jeg mener vi skal finne mer smidige måter som både gjør at man får raskere beslutninger, og er mer kostnadseffektivt og interessant for politikerne. Det var det jeg prøvde å gi uttrykk for i mitt innlegg.

Så sier representanten Inge Lønning at da kan SVs søsterpartier og SV slutte. Nei, vi har ikke tenkt å boikotte Nordisk Råd. Det er slik systemet er. Vi tok opp at vi ønsker en forandring for å få det mer smidig, spenstig og kostnadseffektivt. Vi tok ikke opp at vi ville boikotte Nordisk Råd. Det Inge Lønning sier, er at vi må slutte å forholde oss til spillereglene. Nei, vi har ikke tenkt å slutte med det, men vi har tenkt å ta opp på en saklig måte – ikke på en spydig måte, men på en saklig måte – hvordan vi skal forandre Nordisk Råd slik at det blir et mer spenstig organ. Vi har ikke tenkt å boikotte den måten det jobbes på.

Presidenten: Representanten Inge Lønning har hatt ordet to gonger og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Inge Lønning (H) [11:22:54]: Jeg trodde, president, at det gjaldt varige særordninger for saksordførere.

Dette faller vel under kategorien åpenbar misforståelse. Jeg har aldri antydet at SV skulle ønske eller at jeg skulle anbefale dem, å boikotte noe som helst i denne sammenheng. Jeg påpekte bare at hvis problemet som Ryan ønsket å ta opp, består i at det fremsettes altfor mange sprikende medlemsforslag som legger beslag på altfor mye saksbehandlingskapasitet i Nordisk Råd, så er det en veldig enkel måte å løse det problemet på, nemlig ved at de enkelte partigruppene sanerer sin egen flora av slike medlemsforslag. Og det jeg tillot meg å peke på, er at det er et faktum at det er nettopp den partigruppen Ryan selv tilhører, som er den viktigste bidragsyter – ikke i kvalitet, men i kvantitet – når det gjelder medlemsforslag.

Presidenten: Presidenten beklagar at sakordføraren blei avspist med eitt minutt. Sjølvsagt har saksordføraren rett til å ta ordet fleire gonger.

Fleire har ikkje bedt om ordet til sakene nr. 1 og 2.