Inge Lønning (H) [12:22:27]: (ordfører for saken): Utenrikskomiteens innstilling er enstemmig, og det tilsier at det ikke er behov for noen vidløftig redegjørelse eller debatt om saken. Men på grunn av de ekstraordinære omstendighetene for sakens behandling som presidenten nettopp refererte til, finner jeg det likevel korrekt å gi en kort redegjørelse for hva som er sakens innhold.

Det forholder seg slik at Konvensjonen om beskyttelse av menneskerettighetene og de grunnleggende friheter i Europarådets regi er en fundamentalt viktig del av samarbeidet i Europa, som vi alle vet. Det har vist seg at utvidelsen av Europarådet – det omfatter i dag medlemsland med til sammen ca. 800 mill. borgere – og økningen i saksmengden for domstolen som håndhever konvensjonens bestemmelser, har gjort at man trues med noe nær sammenbrudd i arbeidet.

I 2003 kom det inn 39 000 nye saker til domstolen, og ved utgangen av 2003 var det 65 000 uavsluttede saker i systemet. Det sier seg selv at hvis man ikke får tatt noen grep for å hindre en videre utvikling i den samme retning, vil systemet rett og slett bryte sammen. Derfor er dette forslaget til revisjon av konvensjonen fremmet. Det dreier seg om noen grep som skal gjøre arbeidet med å overvåke og håndheve konvensjonens bestemmelser overkommelig i fremtiden.

Det ene dreier seg om å forenkle prosedyren ved inngangen til prosesser for domstolen. Det er i dag slik at nær 90 pst. av de sakene som behandles i domstolen, blir avvist som grunnløse. Men det krever hele det omfattende apparatet å komme frem til en slik konklusjon. Derfor går forslaget ut på at man skal forenkle denne forhåndsprosedyren, omtrent som en parallell til det vi i norsk tradisjon er vant til når det gjelder Høyesteretts kjæremålsutvalg, altså en silingsmekanisme for å forhindre at saker som åpenbart ikke krever en omfattende behandling, belaster apparatet til fortrengsel for de store og viktige sakene.

Det andre grepet som er foreslått, er at saker hvor det åpenbart foreligger en klar presedens gjennom tidligere behandling, skal kunne behandles enklere og hurtigere. Det dreier seg om saker hvor det er relativt lett å konstatere hva utfallet vil bli fordi det foreligger en fast presedens.

Det tredje er det vanskeligste grepet og det grepet som det har vært diskusjon om underveis, og en viss uenighet, fordi det innebærer en vanskeligere vurdering, nemlig et forslag om at saker hvor det er en åpenbar mangel på proporsjonalitet mellom sakens innhold og viktigheten av dette innholdet og de ressursene som kreves for å føre saken, ikke bør belaste systemet.

I utenrikskomiteen har vi konstatert at det fra norsk side ikke bør være noen avgjørende innvendinger mot disse forslagene, men jeg vil peke på at det selvfølgelig alltid ligger en vanskelig avveining bak dette, nemlig på den ene siden hensynet til den enkelte borgers rettssikkerhet og den klageadgang som hver eneste av disse 800 mill. borgerne i prinsippet skal ha, mot hensynet til at en domstol i det hele tatt skal kunne makte å løse de oppgavene som domstolen er satt til å løse, på den annen.

Grunnen til at tidsaspektet er viktig, og at det derfor er viktig at Stortinget kan ta stilling til dette i dag, er bl.a. at Norge akkurat nå sitter med lederskapsansvaret i Europarådet. Dette er en sak hvor man har lagt alle medlemslandene på sinne at den bør behandles som en hastesak, fordi disse reformene som skal gjøre det mulig for domstolen å fungere, ikke kan iverksettes før alle medlemslandene har ratifisert denne avtalen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.