Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [12:29:24]: (ordførar for saka): Kredittmeldinga 2003 gjeld for året 2003. På nokre punkt er omtalen utvida til òg å gjelda utviklinga i 2004.

I det alt vesentlege tek fleirtalet i finanskomiteen til orientering det som står i kredittmeldinga.

Når det gjeld omtale av finansiell stabilitet, fripoliseregister, pengepolitikken og Det internasjonale valutafondet, er det i vekslande grad lagt inn eigne merknader frå Framstegspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet.

Av Kredittmeldinga 2003 går det fram at den finansielle stabiliteten for bankane er noko styrkt i løpet av den tida som har gått sidan førre kredittmelding vart lagd fram. Samstundes viser kredittmeldinga at hushaldningane si gjeldsbelastning har auka dei siste åra.

Kombinasjonen av desse to forholda har gjort at eit fleirtal i komiteen har funne det nødvendig å peika på at det ved vurdering av nye lån må takast høgd for at rentenivået i framtida kan verta høgare enn det me opplever i dag. Fleirtalet seier også at det er viktig å sjå til at auka soliditet hos bankane ikkje fører til «utlånspress». Det fleirtalet i komiteen med dette gjer, er å reise eit varselskilt, for med det å gjera merksam på at vegen vidare kan by på litt ekstra utfordringar, og at det difor krevst litt ekstra merksemd.

I Kredittmeldinga 2003 har Regjeringa gjeve ein omtale av behovet for eit fripoliseregister og om det også skal inkludera offentlege pensjonsordningar. Departementet konkluderer med at før det vert teke endeleg standpunkt til oppretting av eit fripoliseregister, bør det vurderast om pensjonsrettar frå private og offentlege pensjonsordningar og frå folketrygda skal inkluderast i eit slikt register, slik at kvar enkelt får ei betre og meir samkøyrt oversikt over samla pensjonsopptening. Regjeringa vil koma nærmare tilbake til dette i samband med oppfølging av Pensjonskommisjonen si innstilling. Eit fleirtal i komiteen sluttar seg til dette.

Det same fleirtalet uttalar at dei ikkje har merknader til det arbeidet som er sett i gang i næringa med sikte på å laga eit enkelt register som kan gje oversikt over den enkelte sine rettar i livsforsikring, kapitalforsikring og pensjonsforsikring.

Etter at komiteen har avgjeve innstilling, har det også kome brev frå ei anna gruppering, med orientering om planar for etablering av eit uavhengig og frivillig register for pensjonsrettar.

Når det gjeld kredittmeldinga sin omtale av utøving av pengepolitikken, tek ein samla komite denne til orientering. I tillegg er det, som tidlegare nemnt, lagt inn eit par særmerknader til dette punktet.

På same måten som ved behandlinga av førre kredittmelding vart det også i år halde ei open høyring med sentralbanksjefen om utøvinga av pengepolitikken. Høyringa vart avvikla 28. september. Høyringa stadfesta inntrykket av at dette er eit nyttig innspel i komiteen si handsaming av kredittmeldinga.

Når det gjeld omtalen av verksemda til Det internasjonale pengefondet, IMF, tek eit fleirtal i komiteen denne omtalen til orientering.

IMF si verksemd er konsentrert om tre hovudområde:

• overvaking av økonomien i medlemslanda

• lån ved betalingsproblem og i krisesituasjonar

• teknisk assistanse

Sjølv om det må vera rom for å drøfta metodane i det arbeidet som IMF gjer, er det heilt klårt at Verdsbanken og IMF spelar ei viktig rolle i arbeidet for å letta gjeldsbetalinga for fattige land, og for å gjera desse landa betre i stand til å motarbeida fattigdom.

Dette var det eg som saksordførar hadde tenkt å seia om Kredittmeldinga 2003. Dei som er spesielt interesserte, vil finna fleire detaljar i sjølve meldinga og i Innst. S. nr. 12 for 2003-2004.

Per Erik Monsen (FrP) [12:33:57]: Kredittmeldingen inneholder etter Fremskrittspartiets syn ingen åpenbare faresignaler for det norske kredittmarkedet. Norske banker er forholdsvis godt kapitalisert og i stand til å ta relativt betydelige tap. Både den totale kapitaldekningen og kjernekapitaldekningen har vært økende.

Til tross for at husholdningenes kredittetterspørsel fortsatt er høy og for femte året på rad har en tosifret vekstrate, og også er høyere enn veksten i husholdningenes inntekter, har den betydelige rentenedgangen vi har hatt siden sommeren 2002, gjort at rentebelastningen som andel av disponibel inntekt har blitt sterkt redusert og nå bare er ca. 1/3 av nivået på slutten av 1980-tallet.

Det er likevel grunn til å mane til en viss forsiktighet fra bankenes side, slik at de ved tildeling av nye lån ikke legger det lave rentenivået vi har nå, til grunn, men tar høyde for at låntaker må kunne tåle en betydelig renteoppgang over lånets løpetid. Når bransjen forsikrer at for 80 pst. av låntakerne er ikke dette noe problem, er jo det i en viss grad betryggende, men det betyr altså at det er 20 pst. som kan få problemer.

Et annet punkt jeg vil ta opp, er ordningen med et register for fripoliser, som er omtalt i meldingen. Departementet har hatt ute til høring et utkast til forskrift for et slikt fripoliseregister, og høringsinstansene har vært delt i synet på hvor omfattende et slikt register bør være. Høringsutkastet skisserer en ordning hvor en lang rekke pensjonsrettigheter ikke vil være med, og det vil derved ha en begrenset verdi. Derimot vil et register av den typen FNH har startet arbeidet med, og som skal inneholde alle rettigheter i forhold til forsikringsselskapene – et register som også kan motta innrapportering fra det offentlige, pensjonskasser, banker, verdipapirfond og andre – kunne bli et totalregister som er mye nyttigere både for forsikrede og for pårørende når det gjelder informasjon, enn et isolert fripoliseregister.

Departementet konkluderer med at de i forbindelse med oppfølgingen av NOU 2004:1, Modernisert folketrygd, vil foreta en vurdering av hvilken type register som er mest hensiktsmessig. Etter Fremskrittspartiets syn vil et totalregister av den type FNH skisserer, nettopp ivareta de hensyn som departementet sier de er opptatt av.

Heidi Grande Røys (SV) [12:36:38]: Det er to forhold i kredittmeldinga som vi i SV vil kommentere. Det eine er pengepolitikken, og det andre er IMF. Når det gjeld dei andre punkta, viser eg berre til saksordføraren sin omtale, som vi sluttar oss til.

Det er altså andre gongen at komiteen har arrangert høyring med sentralbanksjefen om pengepolitikken, noko som etter vårt syn er ein vellykka seanse som m.a. gir Stortinget moglegheit til å følgje utøvinga av pengepolitikken tettare.

Noregs Bank vart med rette kritisert for handteringa av pengepolitikken i 2002, med ei einsidig fokusering på inflasjon. I 2003 har handteringa av pengepolitikken vore meir fleksibel, i tråd med det mandatet legg til rette for. Trass i det var arbeidsløysa høg i heile 2003, og har halde fram med å vere høg i 2004. Det viser kor viktig det er at samspelet mellom pengepolitikk og finanspolitikk vert tettare, og kor viktig det er å få eit stabilt, lågare arbeidsløysetal.

Sentralbanksjefen snakka om at økonomien hadde hatt ei mjuk landing, men det er ikkje sikkert at alle vil føle at ho har vore like mjuk. Eksportindustrien, f.eks., har hatt store kostnader og høg arbeidsløyse, og norsk økonomi lir enno av etterdønningane av 2002.

For SV er det viktig å understreke at det er nødvendig for ein liten, open økonomi å balansere penge- og finanspolitikken riktig, samtidig som pengepolitikken må ta breiare omsyn enn berre inflasjon. Å vektleggje arbeidsløyse, valutakurs og produksjon er avgjerande for at avgjerdene vert best moglege. For ein liten nasjon med ein eigen valuta er det svært viktig at alle forhold trekkjer i same retning. Det betyr at storting, regjering, partane i arbeidslivet og sentralbanken må spele på lag.

Så til IMF. Vi er glade for at IMF får ein brei omtale i kredittmeldinga – det er godt for Stortinget, og det er godt for offentlegheita. Vi meiner òg det er på sin plass å rette kritikk mot IMF, slik vi gjer i vår merknad. Det er på ingen måte ein kritikk vi står åleine om. Tvert imot, det er ein internasjonal kritikk som mange miljø kjem med. Han rettar seg særleg mot at IMF har ein mal som dei trur passar alle land, utan omsyn til lokale forhold. Viktige element i IMF sine program er deregulering av finansmarknader, privatisering og eksportretting av lokalt næringsliv, nedbygging av vern av innanlands produksjon og kontraktiv finanspolitikk. Vi i SV meiner at meir openheit, debatt og kontroll med korleis vi opptrer i IMF, er nødvendig.

Noreg er i dag i hovudsak representert i IMF-samanheng av Noregs Bank. Vi meiner det vil vere naudsynt å politisere dette, slik ein gjer det i Verdsbanken, der ein har ein minister som norsk deltakar. IMF er i aller høgste grad ein politisk organisasjon, og tek politiske avgjerder under dekke av å vere økonomisk nøytral. Hovudansvaret for vår medverknad i IMF bør difor overførast frå Noregs Bank til Finansdepartementet eller Utanriksdepartementet.

Dette var vår kommentar til kredittmeldinga for 2003.

Karin Galaaen (Sp) [12:40:15]: Jeg vil vise til innstillingen og våre merknader der, men jeg vil framheve to punkter.

For det første mener Senterpartiet at en annen ansvarsfordeling for pengepolitikken og finanspolitikken sannsynligvis hadde ført til en mer stabil utvikling av norsk økonomi. En viss pengepolitisk innstramming og en noe mer ekspansiv finanspolitikk hadde kunnet minsket presset i boligmarkedet og minsket importlekkasjen. Det ville hatt en bedre sysselsettingseffekt og medvirket til at inflasjonen mer kontrollert hadde nærmet seg målet.

For det andre vil vi i forbindelse med IMF nevne at det skulle vært mer åpenhet, debatt og kontroll med Norges opptreden, og at det ikke er heldig at det bare er Norges Bank som representerer Norge i IMF-sammenheng.

Gjeldsnedbetaling er et mål for mange IMF-program i u-land, men vi vil påpeke at mange av disse landene er i en så håpløs situasjon at Norge heller må arbeide for gjeldslette.

Statsråd Per-Kristian Foss [12:41:40]: Innstillingen viser en bred enighet om kredittpolitikken, om pengepolitikken og om vår politikk i forhold til IMF. I den grad det er dissenser, er det dissenser som bare Senterpartiet og SV står for. Så også her ser vi at de mulige alternative regjeringspartiene deler seg både i situasjonsbeskrivelser og i mer operative formuleringer.

Jeg skal la debatten om pengepolitikken ligge, men jeg vil bare konstatere at kritikken mot mandatet for pengepolitikken nå synes å ha forsvunnet. Og mandatet er uendret. Tolkning av mandatet har jevnlig vært forelagt Stortinget og fått bred tilslutning ved enhver anledning. Det er imidlertid slik at man kan ikke være tilhenger av en pengepolitikk bare når renten går ned. Det blir lite holdbart, særlig hvis man sikter seg inn mot regjeringsposisjon. For pengepolitikkens mandat kan ikke svinge med rentenivåer. Det blir det i alle fall ikke tillit av, og det blir det ikke forutsigbarhet av i et lite land som Norge, som skal søke å føre en selvstendig pengepolitikk i et ganske opprørt hav av store aktører. Jeg ser også at Senterpartiet og SV bruker uttrykket at Norges Bank gjorde en kuvending i 2003. Intet kan være mer misvisende enn den beskrivelsen, men jeg skal la det ligge.

Så til IMF. Jeg vet ikke hvor man har det fra at jeg ikke representerer Norge i IMF. Det er en misforståelse. Norges Bank har helt siden IMF ble opprettet, hatt et sekretariatsansvar for IMF-saker. Her må jeg understreke at «sekretariat» i denne sammenheng ikke betyr et overordnet politisk ansvar. Det er mulig at slike begreper kan henge igjen fra gamle dager, da «sekretærer» betydde noe annet enn det gjør i dag. Jeg har møtt østeuropeiske ledere som viste meg betydelig respekt fordi jeg en gang i komitesammenheng ble titulert «sekretær» – men jeg var altså ikke komiteens leder. Så her må det ligge en eller annen ideologisk sperre. Sentralbanksjefen har vært norsk guvernør – og er det fortsatt. Slik har det vært under skiftende regjeringer i hele etterkrigstiden. Vi er imidlertid også involvert i det løpende arbeid med IMF-saker, og det er finansministeren, det er jeg, som har det endelige ansvar i alle IMF-saker. Slik er det også i USA, om jeg får lov til å være litt pretensiøs og sammenligne oss med en av de største aktørene, for å si det forsiktig, i IMF. Men det er ingen som oppfatter det slik at det er noen degradering om bare Greenspan møter og sier noen ord, fremfor finansministeren. Så også det er en misforståelse, at vi liksom gjør noe annet enn andre land. Det er ingen land – meg bekjent iallfall – i valgkretser som representeres ved utenriksminister, men i Norge har vi den tradisjon at Finansdepartementet og Utenriksdepartementet har tett samarbeid når vi representeres. Det er godt samarbeid, selvfølgelig også med utviklingsministeren, som representerer oss i Verdensbanken. Samarbeidet som Finansdepartementet har med Norges Bank, er godt, og det bærer preg av at de etablerte rutiner bygger på lang erfaring. Arbeidsdelingen er formalisert gjennom en skriftlig forståelse. Jeg kan si det slik at når Norge nå har lederansvaret i det som heter «valgkretsen» – de nordiske land og de baltiske land – er det jeg som møter årlig to ganger på møtene og deltar etter beste evne. Noen land representeres bare ved sentralbanksjefen, andre ved finansminister, det varierer noe. Jeg må få lov til å si at de debatter som der foregår, ikke bærer preg av mangel på politisering. Så akkurat her tror jeg at man rett og slett skyter skivebom med å foreslå en omlegging av vår representasjon i IMF.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 4.