Karita Bekkemellem Orheim (A) [10:03:31]: Prostitusjon har som regel blitt et politisk tema når debatten om kriminalisering har kommet, med jevne mellomrom. I dag har debatten om prostitusjon kommet mye på grunn av det økende antall utenlandske prostituerte, kriminaliseringen av prostitusjon i Sverige og revisjon av vårt eget lovverk.

Hensikten og målet med denne interpellasjonen er å forsøke å ta et skritt videre – at vi parallelt med diskusjonen om kriminalisering eller ei kan drøfte andre tiltak for prostituertes muligheter til å komme ut av prostitusjonen.

Det finnes ingen enkel løsning, og temaet er komplekst. Samtidig vet vi at den offentlige samtalen er med på å forme bildet av prostitusjonsarenaen, og påvirker aktørene på feltet. Undersøkelser viser at man tror at ca. 2 500 kvinner jobber som prostituerte i Norge i løpet av ett år. Blant disse er det ca. 30 til 40 pst. som har en ikke-norsk bakgrunn.

I debatten om prostitusjon er spørsmålet om hvordan man definerer prostitusjon, viktig. Ett syn er at det er fritt valg, et annet er at det er tvang. Jeg tror de aller færreste prostituerte har valgt prostitusjonen frivillig. Jeg tror det som regel har en årsak som stoffmisbruk, seksuelt misbruk, økonomiske vanskeligheter, osv. Det er fremdeles slik i vårt moderne samfunn at kvinnekroppen og seksuelle tjenester den kan tilby, blir sett på som et byttemiddel og som et salgsobjekt. Jeg mener at den beste hjelpen en kan gi kvinner og menn i prostitusjon, er å hjelpe dem ut av dette. Her er kriminalisering av kjøp av sex omtalt som ett mulig tiltak. Bakgrunnen er at samfunnet gjennom lovverket uttrykker og signaliserer at dette sexkjøpet er uakseptabelt. Lovverket skal virke allmennpreventivt og verne jentene. På en slik måte tar man hensyn til de jentene som er rammet. I dag er det slik at sexkjøp av barn mellom 16 og 18 år er kriminalisert. Det tyder på at ingen hittil er dømt etter denne paragrafen. I tillegg har vi den såkalte hallikparagrafen.

Vil lovverket kunne avskaffe prostitusjon og gi bedre muligheter for kvinner og menn til å komme seg ut av prostitusjonen?

I Sverige har en valgt å kriminalisere kjøp av sex, og anser at dette pr. definisjon er vold mot kvinner. Målsettingen var først og fremst å få bort gateprostitusjon, og deretter å forhindre at unge mennesker begynte med prostitusjon. Blant erfaringene nevnes at gateprostitusjonen har blitt redusert med 41 pst., men man vet ikke om inneprostitusjonen har økt. Det sies at loven har resultert i 40 domfellelser pr. år. Mørketallene er store, og det sies at håndhevingen har hatt sine svakheter, spesielt når det gjelder bevisførsel. Det sies at bakmennene og den organiserte kriminaliteten har fått økt makt, og at gateprostituerte tyr til halliker for beskyttelse. I tillegg hevdes det at kunder ikke ønsker å stå fram som vitner for å avsløre tvang, vold og menneskehandel. Politiet i Stockholm har oppgitt at ingen sexkjøpere har bidratt med informasjon som har avstedkommet etterforskning av handel med kvinner og barn, eller at ofre for menneskehandel har blitt reddet. Den holdningsskapende effekten har vært stor, og den avdekker sexkjøpere.

Det norske politiet har lignende erfaringer med vårt eget lovverk og bevisførsel. Det oppgis at dette er vanskelig for politiet på grunn av at det må kunne dokumenteres at det inngås en avtale om kjøp av seksuelle tjenester, og en må dokumentere at avtalen fullbyrdes. Samtidig sliter politiet med å få kvinner til å vitne mot eventuelle bakmenn.

Vi har i dag en debatt bl.a. i Arbeiderpartiets kvinnebevegelse om hvorvidt vi skal gå samme veien, men vi har foreløpig landet på at vi ønsker å avvente de svenske erfaringene. Jeg er enig i at kriminalisering gir et tydelig signal, samtidig som jeg mener at vi vet altfor lite om konsekvensene av en kriminalisering. Hva vil dette si for jentene som er berørt? Det er viktig at vi ikke rammer dem som vi egentlig vil verne. Ja, jeg har lyst til å si at kanskje har debatten om kriminalisering fungert som en sovepute, slik at vi ikke har fått fokus på andre tiltak.

Ulf Stridbeck, som ledet et utvalg som har levert en rapport til Regjeringen om prostitusjon, spør om kriminalisering er nødvendig, og om styring kan oppnås på andre måter. Det vi vet om effekter av lovgivningen i Sverige, har gjort at jeg tviler på om kriminalisering er den mest effektive veien å gå. Hjelper det å forby det vi ikke liker? Kan sosialpolitiske problemer løses med en straffelov? Jeg tror ikke at kriminalisering kan bekjempe prostitusjon. Vi kan ei heller akseptere at et lovverk blir en moralsk sovepute.

Jeg mener at prostitusjon først og fremst er et sosialpolitisk spørsmål, at vi kan begrense prostitusjon ved hjelp av gode sosiale ordninger, godt nettverk og oppfølging.

Det er behov for informasjon og dokumentasjon, slik at vi får mer kunnskap om antall prostituerte, kundene, bakmenn, ofre for trafficking, osv. Hva er årsakene til at mennesker går inn i prostitusjon? En annen viktig problemstilling er etterspørsel. Kunnskap om kundene er også viktig for å drøfte tiltak for å redusere denne etterspørselen.

Det er allmenn enighet om at det er nødvendig med flere tiltak for å hjelpe de prostituerte og gi veier ut av prostitusjonen. Det kan være helsehjelp, psykososial bistand, juridisk hjelp, hjelp når det gjelder rusproblem, hjelp til bolig, arbeid og utdanning – kort sagt hjelp til å tre inn igjen i samfunnet vårt. Vold mot kvinner i prostitusjon er alvorlig og må bekjempes. Det skal aldri bli tillatt at vold mot prostituerte blir behandlet som mindre viktig. En viktig premiss og et viktig mål er at tiltak må utformes i samarbeid med den enkelte kvinne/mann ut fra personens behov. En diskusjon om virkemidler og tiltak må ta utgangspunkt i eventuelle konsekvenser og virkninger, ikke minst hvor målrettede de er.

I mine møter med prostituerte har spesielt én tilbakemelding kommet ofte. Det fortelles om mange som ønsker seg ut av prostitusjonen, men som har få eller ingen alternativer. Det fortelles om at de offentlige kontorene mangler kunnskap om prostitusjon, og at lovverket er for stivbeint. All trygd utmåles i forhold til arbeidsinntekter. Rehabiliteringspenger fåes ikke, fordi de ikke har oppgitt inntekter. Sosialkontoret oppleves som siste utvei. Enkelte har hatt ganske ubehagelige møter med offentlige kontorer som vitner om liten respekt for medmennesker og liten vilje til i større grad å forsøke å strømlinjeforme tiltak. Ikke minst vitner enkelte av disse beretningene om manglende vilje og forakt overfor de prostituerte. Det gjelder f.eks. å få innfridd krav de har rett på, som rett til økonomisk støtte til briller, til tannlege, osv.

Et viktig punkt er derfor at det etableres muligheter til å lage et opplegg for den enkelte, med muligheter for utdanningsopplegg, slik at et alternativ til prostitusjon er realiserbart. Kan statsråden ta et slikt initiativ i Regjeringen?

Kampen mot prostitusjon inneholder flere problemstillinger. Vi vet det handler om organisert kriminalitet og trafficking, for å nevne noe. Det siste året har over 100 afrikanske kvinner blitt registrert som gateprostituerte i Oslo. De fleste prostituerte i Norge er utenlandske. Denne høsten har minst sju vestafrikanske kvinner blitt varetektsfengslet over lang tid for brudd på utlendingsloven. Det sies at kvinnene har blitt kastet ut av landet. Hva gjør vi med ofrene for trafficking? Det er ingen tvil om at ofrene trenger trygghet for å kunne vitne mot bakmennene.

Kirkens Nødhjelp har uttrykt bekymring for at norske myndigheter ikke ivaretar dette ansvaret godt nok, fordi kvinnene blir sendt ut av landet selv etter at de har anmeldt forhold. Dermed blir antakelig terskelen høy for å delta som vitne. Det bør være mulig å gi ofre for menneskehandel opphold, et minimum bør være at de får midlertidig opphold og beskyttelse i etterkant. Vi er nødt til å få tatt bakmennene. Kastes disse jentene ut, blir sjansen mindre for å få tatt bakmennene. De fleste kjenner sikkert til at det pågår en rettssak i Oslo om dette.

Statssekretær Rita Sletner har uttalt til Dagbladet at det jobbes på mange fronter for å bekjempe trafficking. Hun har sagt at det er vanskelig å vite om noen er ofre for trafficking. Er de det, får de en refleksjonstid på 45 dager til å tenke over om de vil samarbeide. Mitt spørsmål til statsråden er om han mener at dette er et godt nok redskap i kampen mot bakmennene i organisert kriminalitet.

Politiet har et stort ansvar. Det er nok slik at politiet i stor grad fungerer som sosialarbeidere for denne gruppen. Igjen reflekteres dette i tilbakemeldinger fra de prostituerte.

Jeg ser at taletiden er omme. Jeg har fortsatt litt å si om dette temaet, men da får jeg heller komme tilbake igjen etterpå.

Presidenten: Det blir en neste runde, som kjent.

Statsråd Odd Einar Dørum [10:14:04]: Jeg er enig i at det er viktig å diskutere hvordan vi på best mulig måte kan hjelpe dem som vil komme seg ut av prostitusjon.

I denne diskusjonen må vi ta hensyn til at kvinner og menn i prostitusjon er en sammensatt gruppe med stor variasjon i bakgrunn og årsaker til at de er kommet inn i prostitusjonen. Samtidig må også de som er i prostitusjon, få mulighet til å bidra med innspill til hvilke tiltak de selv mener er mest hensiktsmessige. Det finnes ingen enkle eller entydige løsninger på hvordan vi kan hjelpe dem som vil ut. Løsningene må ta hensyn til at kvinner og menn i prostitusjon ikke er en ensartet gruppe som kan møtes med enkle virkemidler fra én etat alene. Vi må finne løsninger gjennom tverrfaglig samarbeid på tvers av ulike sektorer. Løsningene krever innsikt, kunnskap og respekt for dem det gjelder.

Prostitusjon er et sammensatt fenomen som primært må møtes med sosialpolitiske virkemidler, ikke kontrolltiltak. Valg av virkemidler må bygge på respekt, og vi må kunne tilby reelle alternativer som gjør at kvinner og menn kan ta et annet valg enn prostitusjon. Vi må snakke med, og ikke om. Gjennom iverksettingen av Handlingsplanen mot handel med kvinner og barn (2003-2005) har jeg derfor støttet et kartleggingsprosjekt i regi av de prostituertes interesseorganisasjon, PION. Her er et av målene å få fram hva slags hjelp kvinner og menn i prostitusjon ønsker og/eller trenger når det gjelder informasjon om rettigheter, og hvilke tiltak de selv vil se iverksatt for å komme ut av prostitusjonen, dersom de ønsker det. Vi må ha respekt for deres valg, selv om de går på tvers av det vi selv mener er riktig.

Tiltak rettet mot prostitusjon må ha som målsetting å forhindre at noen opplever prostitusjon som eneste alternativ. Her står vi overfor mange sosialpolitiske utfordringer. Fafo-rapporten har gitt oss innsikt i at vi også står overfor innvandringspolitiske utfordringer der arbeidsledighet og diskriminering også spiller en rolle.

Når det gjelder tiltak direkte rettet mot personer i prostitusjon, støtter myndighetene organisasjoner som driver oppsøkende virksomhet og andre hjelpetiltak i prostitusjonsmiljøene. I Oslo er f.eks. PRO-senteret, Kirkens Bymisjons prostitusjonsprosjekt Nadheim og PION viktige samarbeidspartnere for myndighetene. Disse organisasjonene har ulike hjelpetiltak for personer i prostitusjon: helsetilbud, sosial og psykisk rådgivning, økonomisk og juridisk bistand.

PRO-senteret er i tillegg nasjonalt kompetansesenter for prostitusjon og mottar en rekke ulike offentlige tilskudd. Sosial- og helsedirektoratet delfinansierer PRO-senteret med 2,5 mill. kr i 2004. I tillegg til driftsstøtten til PRO-senteret gis det tilskudd fra Handlingsplan for forebygging av uønsket svangerskap og abort og Strategiplan for forebygging av hiv og seksuelt overførbare infeksjoner. Det gis også støtte til konkrete prosjekter i regi av PRO-senteret og Kirkens Bymisjons prostitusjonsprosjekter i Oslo og Stavanger. Tilskuddene for 2004 utgjør omtrent 0,8 mill. kr. I tillegg skal sosial- og helsetjenestene gi støtte til personer som vil ut av prostitusjon, på lik linje med personer som er i andre situasjoner de vil ha hjelp til å komme ut av.

Som justisminister er jeg særlig opptatt av å hjelpe dem som i ulik grad er ofre for kriminelle handlinger, som vold, trusler og utnytting. I prostitusjonsmiljøet er det ulike grader av vold, trusler og utnytting av kvinner, barn og menn. Mange av de utenlandske kvinnene står i gjeld til bakmenn eller -kvinner som har organisert reisen og oppholdet i Norge. Noen av disse er tvunget til prostitusjon mot sin vilje og er utsatt for grov vold og trusler. Andre har visst at de skulle inn i sexindustrien, men ikke at de ville miste retten til å bestemme over sin egen kropp.

Handel med kvinner og barn til prostitusjon er en svært alvorlig forbrytelse. Gjennom iverksettingen av Handelingsplanen mot handel med kvinner og barn arbeider vi systematisk for å innfri internasjonale og nasjonale forpliktelser for å hjelpe kvinner og barn ut av situasjonen som ofre for menneskehandel. Politiet, utlendingsmyndighetene og hjelpeapparatets arbeid er intensivert, og det er opprettet en rekke tverrfaglige aktiviteter for å hjelpe dem som er utnyttet i prostitusjon, til å komme ut av situasjonen. I Oslo-området har Oslo politidistrikt oppnevnt til sammen 18 kontaktpersoner ved ulike stasjoner og seksjoner. Disse har blitt tilført ytterligere kompetanse om prostitusjon og handel med kvinner og barn. I tillegg er det opprettet en egen etterforskningsgruppe som skal etterforske handel med kvinner og barn utnyttet i prostitusjon. I tidsrommet april–september 2004 har Oslo politidistrikt etterforsket ca. 20 saker relatert til menneskehandel.

Representanten var inne på forholdet til sosial helsetjeneste. Jeg vil vise til at det er etablert en avtale mellom Grünerløkka sosialsenter og Sosial- og helsedirektoratet om akuttmottak og oppfølging av kvinnene som har vært utnyttet i prostitusjon. I nært samarbeid med politi og relevante organisasjoner skal dette sikre at praktiske oppgaver knyttet til identifisering av kvinner og barn utnyttet i prostitusjon, midlertidig oppholdstillatelse – såkalt refleksjonsperiode – sosialfaglig bistand som råd og veiledning, nødvendig livsopphold, trygge oppholdssteder, reetablering og retur til hjemlandet blir gjort tilgjengelig for dem som måtte ønske det.

Etter initiativ fra Justisdepartementet er det etablert et praktisk samarbeid med formål å ivareta iverksetting og koordinering av de ovennevnte bistands- og beskyttelsestiltak for ofre for menneskehandel, som vi kaller «Oslopiloten». Dette er ment å være et lavterskeltilbud. I dette prosjektet har Grünerløkka sosialsenter fått ansvar for den sosialfaglige oppfølgingen i hver sak. Grünerløkka sosialsenter deltar i et tverrfaglig samarbeidsforum som består av representanter fra politiet, utlendingsmyndighetene, helsetjenestene, barnevernstjenestene og sju utvalgte organisasjoner. Tilbakemeldingene på dette prosjektet har vært positive.

I tilknytning til pilotprosjektet i Oslo er det opprettet et landsdekkende nettverk bestående av flere sentrale organisasjoner, politi, utlendingsmyndigheter og sosialmyndigheter. Formålet med nettverket er å løse utfordringer som dukker opp underveis i det praktiske tverrfaglige samarbeidet for å yte bistand og beskyttelse.

Sosial- og helsedirektoratet har opprettet en arbeidsgruppe som består av representanter for myndigheter og organisasjoner som ser på hvordan vi best mulig kan nå ut med målrettet informasjon til mulige ofre. Det skal utarbeides informasjonsmateriell på ulike språk om rettigheter og muligheter for hjelp og beskyttelse til kvinner som er utnyttet i prostitusjon. Informasjonsmateriellet vil bli distribuert i prostitusjonsmiljøene. Jeg håper at dette vil bidra til at flere personer i prostitusjonsmiljøet vil søke hjelp og støtte til å komme ut av situasjonen.

I tillegg har vi iverksatt en del andre tiltak for å sikre likebehandling i offentlige etater av kvinner som blir utnyttet i prostitusjon. Politidirektoratet har utarbeidet et tiltakskort som skal brukes av førstelinjetjenesten i politiet. Og det er riktig, som representanten sier, at politiet ofte står i en slik sosialpolitisk førstelinjetjeneste. Dette gir retningslinjer for hvordan politiet skal gå fram i saker hvor det er mistanke om utnyttelse av andres prostitusjon og hallikvirksomhet. I tillegg har Politidirektoratet arrangert et seminar med deltakere fra politidistrikt over hele landet. Som ledd i å heve kvaliteten på etterforskningen og påtalebehandlingen utarbeider Politidirektoratet en håndbok om menneskehandel for politidistriktene. I 2005 vil Politidirektoratet organisere regionale møter og kompetansehevningsseminar som vil bidra til likebehandling i de ulike politidistriktene.

Utlendingsdirektoratet har også utgitt to rundskriv til utlendingsmyndighetene, inkludert politiet. Ett rundskriv går på midlertidig oppholdstillatelse til personer utsatt for menneskehandel, inkludert kvinner utnyttet i prostitusjon, den såkalte refleksjonsperioden. Det andre rundskrivet dreier seg om innvilgelse av arbeids- og oppholdstillatelse til personer som har vært utsatt for menneskehandel.

Justisdepartementet har i tillegg opprettet en tverrfaglig arbeidsgruppe som utarbeider retningslinjer for hele tjenesteapparatet. En av oppgavene som søkes løst her, er hvordan vi kan identifisere mulige ofre.

Den samarbeidsgruppen som representanten Bekkemellem Orheim nevnte, leverte sin rapport 8. oktober i år, og vi vil nå se på konsekvensene av ulik prostitusjonsregulering før vi tar stilling til en eventuell lovbestemmelse mot kjøp av seksuelle tjenester. Fra Sverige har vi klare indikasjoner på at kriminalisering rammer ulikt, og at loven har ført til at kvinner og menn i prostitusjon nå befinner seg i en enda mer utsatt og sårbar situasjon.

Det er en viktig oppgave for Regjeringen å videreutvikle tilbudet til kvinner som vil ut av prostitusjon, og sikre likebehandling i offentlige etater.

Tiltakene rettet mot personer i eller på vei inn i prostitusjon er mange. Det er kun systematisk jobbing over tid som gir resultater i dette arbeidet, og det tar Regjeringen konsekvensen av. I bunnen ligger hele tiden en respekt for de kvinner og menn det gjelder.

Representanten Bekkemellem Orheim spurte meg om det var viktig å jobbe på tvers – og det er det. Det er helt avgjørende. Mange av de tiltakene jeg har vist til, handler nettopp om det. Jeg tror representanten og jeg deler den oppfatning at bak dette ligger det en bevisstgjøring og en holdningsmobilisering, slik at man skal prøve å se det som skal være det uvante eller kanskje til og med det sammensatte og komplekse, på en best mulig måte.

Samtidig spurte representanten Bekkemellem Orheim om mulighetene til refleksjon er viktig. Ja, det er det. Samtidig er det slik at det kanskje ikke er så lett å stå fram og si at jeg har vært utsatt for tvang. I det øyeblikket man gjør det i det moderne medielandskap, er det nesten som å stemple seg selv i panna med at nå har man gått inn i det. Vi ser jo hvor komplekst det er. Vi har en rettssak som nå refereres i pressen, om trafficking, hvor nettopp advokater bruker mot kvinner som bærer vitnemål, at de «nesten kan oppfattes som å være kjøpt» av myndighetene fordi de får lov til å være her. Det er svært viktig at en refleksjon eller en opptreden skal være på kvinnenes premisser. Det er svært viktig at det er et selvstendig valg som da treffes. Det står stor respekt av dem som da velger å bære fram et vitnemål – de skal ha beskyttelse. Det vil også stå respekt av dem som vil velge å gjøre noe annet. Jeg vet at norsk politi i en rekke sammenhenger har hjulpet kvinner med å vende tilbake til sitt hjemland.

Jeg vil takke representanten Bekkemellem Orheim for å ha satt dette temaet på dagsordenen, og også for den tonen hun har brukt i arbeidet med det. Det er det som oppmuntrer – og gir inspirasjon – til seighet og systematikk i denne saken.

Karita Bekkemellem Orheim (A) [10:24:13]: Jeg vil takke statsråden, og det sier jeg fordi jeg mener det, fordi han har gitt et så pass grundig svar på dette vanskelige temaet. Jeg føler også at det er nødvendig at Stortinget tar en del av disse debattene i denne salen langt oftere enn det vi faktisk har klart å gjøre fram til nå.

Jeg er enig i mange av de tingene som statsråden trekker opp i sitt svar på denne interpellasjonen. Det er ingen tvil om at vi er nødt til å få mer smidighet i tiltakene for de prostituerte fra de offentlige etatene. Allikevel har jeg lyst til å utfordre statsråden litt mer på den biten, fordi dette handler om disse jentenes møte med hjelpeapparatet når politimannen ikke står der og kan hjelpe dem lenger. Det handler om hvordan vi fra samfunnets side møter de aller svakeste.

Jeg håper faktisk at statsråden kan bruke den makten han har, til å presse sterkt på i forhold til våre offentlige etater, i den grad det går an å ta direkte kontakt med de ulike etatene, la det få gjennomsyres ned til sosialkontorene hvordan vi skal møte denne gruppen. La oss også slippe så firkantede regler at vi kommer i den situasjonen at de som sitter som saksbehandlere, føler at de ikke har trygghet til å kunne gi nødvendig hjelp.

Vi var også litt inne på politiet. Som statsråden sa, har politiet et veldig stort ansvar i dag. Vi vet at politiet selv mange ganger føler seg som sosialarbeidere, og jeg synes det er viktig at vi også setter inn hjelpetiltak overfor denne gruppen, slik at de kan gjøre jobben best mulig.

Det er veldig mange ting å komme inn på når vi diskuterer dette temaet. En annen viktig sak er å ta tak i problemstillingen med menn som kjøper sex. Det er ikke så enkelt som en faktisk skulle tro i utgangspunktet, når en begynner å snakke med en del av dem som har kjøpt sex. Vi vet at i dag er det 13 pst. av alle norske menn under 50 år som faktisk har kjøpt sex. Vi ser at veldig mange som har kjøpt sex, har gjort det når de har vært på reise i utlandet. Derfor mener jeg også at dette handler om at vi er nødt til å ha en del etiske retningslinjer på plass. Vi er hele tiden nødt til å ha en sterk offentlig debatt om hva dette faktisk betyr for de jentene som blir en handelsvare.

Jeg mener det er viktig at vi finner veier å gå for å gi de prostituerte gode liv etterpå. Vi snakker nå, som statsråden var inne på på slutten av sitt innlegg, om handel og trafficking. Det er ingen tvil om at vi her på mange måter står overfor litt upløyd mark. Vi ser at hele prostitusjonsbildet i Oslo er sterkt endret i løpet av kort tid, og det gjør også at vi må være våkne og være søkende når det gjelder å finne fram til nye, treffende tiltak.

Statsråd Odd Einar Dørum [10:27:44]: Representanten Bekkemellem Orheim og jeg er enige om at man i førstelinjen mange steder kan sitte med saksbehandlere som ikke alltid har erfaring til å møte de komplekse sakene.

Det er svært viktig – der deler representanten Bekkemellem Orheim og jeg samme syn – at da må politikere kunne gi ryggdekning for at man faktisk skal kunne få lov til å tørre å gjøre det. Den ryggdekningen går videre til at vi må oppmuntre lokale politikere til å gå inn i en ombudsrolle, slik at de tør gi ryggdekning til etatsledere, som igjen tør gi ryggdekning til dem som skal møte disse menneskene. Det er den måten jeg er nødt til å jobbe på som statsråd når jeg skal gi ryggdekning til politiet til å møte det komplekse og sammensatte, enten det er den situasjonen som er tema i dag, eller for ikke å snakke om alle de situasjoner hvor politiet i praksis nærmest blir en slags førstelinje innenfor den psykiske helsetjenesten.

Jeg har tenkt å samle alle dem som på ulikt vis berøres av samarbeidssituasjonen i Oslo-området, for personlig å høre hva de har å fortelle, og for å være sikker på at det kan være et konstruktivt heiarop til dem som er i denne situasjonen, at de skal kunne tørre å møte hverandre. Jeg har gjort det i andre sammenhenger. Jeg har gjort det i den samarbeidskjeden som skal til for at mennesker som vil ut av stoffmisbruk, skal føle at det er en forbindelseslinje fra politiet til kommunale tjenester og helseforetak. På samme måte kommer jeg til å initiere et slikt møte også blant dem som på ulikt vis er berørt av de tiltakene jeg nevnte i det første svaret.

Når det gjelder politiet, jobber vi veldig intenst fra mitt departement opp mot Politidirektoratet, og Politidirektoratet jobber også med dette fordi de er dypt engasjert i det. Jeg tror jeg tør si at det er svært mange politifolk som etter hvert har fått et ganske dypt og tungt engasjement spesielt i trafficking-sakene fordi de opplever kriminaliteten bak det som veldig rå og kynisk, samtidig som de er klar over at det er komplekst. Vi kan vel nettopp ved å følge den saken som går for retten i disse dager, få med oss mange ting til ettertanke i det som føres fram både fra påtalemyndighetenes side og fra forsvarets side.

Når det gjelder det siste punktet, om kjøp av sex, er representanten Bekkemellem Orheim og jeg helt enige om at det er snakk om å ha en etisk bevissthet. Fra mitt ståsted må jeg si følgende: Det er åpenbart at det er mange mennesker som tror de kjøper seg følelser, men har man levd litt, vet man at følelser kan man ikke kjøpe. Det er klart at vi skal være bevisst på de etiske retningslinjene. Regjeringen har iverksatt slike for folk i offentlig tjeneste. Vi har hatt en gledelig opplevelse av at andre aktører, både i næringsliv og i frivillige organisasjoner, har sluttet seg til, og det er en måte å sette en tone på.

Når det gjelder kriminaliseringsdebatten, vil jeg nok ha med som et hovedperspektiv at det som er et sosialpolitisk problem, skal møtes sosialpolitisk. Stridbeck sa til slutt da han gav rapporten til meg: Statsråd, start i sosialpolitikken før du tyr til kriminalpolitikken.

Ingjerd Schou (H) [10:31:00]: Situasjonen for kvinner og menn i prostitusjon er i stadig endring. Vi snakker om en sammensatt gruppe. De tiltakene som må iverksettes for å hjelpe dem som vil ut av prostitusjon, vil variere i forhold til om det er tale om menn eller kvinner, utenlandske eller norske prostituerte. Tiltakene må også ses i sammenheng med årsakene til at personer har kommet inn i prostitusjon, hvilken situasjon han eller hun befinner seg i, og hvilke muligheter og alternativer de har for å bryte ut av prostitusjonen. Primært handler det om sosialpolitiske utfordringer og virkemidler. Her, som ellers i sosialpolitikken, må tiltakene være individuelle og skreddersydde. Tiltakene Regjeringen har iverksatt, er mange og differensierte, slik de skal være for å være målrettet.

Det finnes ingen enkle eller entydige løsninger for hvordan vi kan hjelpe dem som vil ut. Innsikt forteller oss også at vi står overfor innvandringspolitiske utfordringer, hvor arbeidsledighet og diskriminering spiller en rolle. Av viktige tiltak kan jeg nevne organisasjoner hvor myndighetene gir støtte bl.a. til oppsøkende virksomhet med tilhørende tiltak som helsetilbud, sosial og psykologisk rådgivning, økonomisk og juridisk bistand. PRO-senteret, som er et nasjonalt kompetansesenter, får økonomisk støtte. I tillegg gis det tilskudd til Handlingsplan for forebygging av uønsket svangerskap og abort, og for ikke å forglemme Strategiplan for forebygging av hiv og seksuelt overførbare infeksjoner og tilskudd til prostitusjonsprosjekter, da i regi av PRO-senteret, både i Stavanger og Oslo.

Prostituerte kan også være ofre for kriminelle handlinger. Handel med kvinner og barn til prostitusjon er en svært alvorlig forbrytelse. Her er Handlingsplanen mot handel med kvinner og barn sentral. Tiltakene er intensivert arbeid i politiet, i utlendingsmyndighetene og i hjelpeapparatet samt opprettelse av en rekke tverrfaglige aktiviteter for å hjelpe dem ut av en utnyttet prostitusjon. Bare i Oslo er det oppnevnt 18 kontaktpersoner ved ulike politistasjoner. Kompetanse og oppbygging er svært sentralt i dette arbeidet. I tillegg kommer en egen etterforskingsgruppe som etterforsker handel med kvinner og barn som er utnyttet i prostitusjon.

Sosialtjenesten på Grünerløkka har opprettet akuttmottak og har oppfølging av kvinner og barn som er utnyttet i prostitusjon. «Oslopiloten» er opprettet som et lavterskeltilbud. Ulike etater samarbeider om dette. Det er en forutsetning, og det er helt nødvendig. Det er også opprettet et landsdekkende nettverk med ulike organisasjoner og etater.

Interpellanten har påpekt at likebehandling står sentralt, og at enkelte opplever at dette ikke er tilstrekkelig. Politidirektoratet har utarbeidet et tiltakskort som skal brukes av førstelinjetjenesten i politiet. Møteplasser mellom etatene er etablert, og kompetansetiltak er iverksatt.

Regjeringen vil se nærmere på konsekvensene av ulik prostitusjonsregulering før stillingtagen til en eventuell lovbestemmelse mot kjøp av seksuelle tjenester.

I vårt naboland har man erfaringer med at kriminalisering rammer ulikt, og at de man skulle hjelpe, kommer i en enda vanskeligere situasjon. Uansett må tiltak videreutvikles og likebehandling tilstrebes.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [10:34:31]: Jeg vil først gi honnør til representanten Bekkemellem Orheim for å ha tatt opp en veldig viktig interpellasjon. Jeg vil også gi honnør til statsråden for å ha vært så kunnskapssøkende og aktiv for å kunne håndtere et fryktelig vanskelig tema på en klok måte, med ydmykhet og respekt for dem det gjelder.

Prostituerte er, som det er sagt, som oss: individer med forskjellig bakgrunn. Det er ulike årsaker til at folk blir prostituerte, på samme måte som det er ulike årsaker til at mennesker blir kunder. Jeg tror at vi i utgangspunktet må ha en søkende holdning, vi må søke kunnskap og drive ytterligere forskning. Jeg skulle ønske at statsråden også ville ta initiativ til at Reform, ressurssenteret for menn, fikk midler, slik at de kunne ha et prosjekt vis-à-vis kundene, for vi er nødt til å ansvarliggjøre kundene. Det er det utgangspunktet vi særlig må ha.

Jeg vil også oppfordre til å lese boken til May-Len Skilbrei «Når sex er arbeid», som kan si veldig mye om inneprostituertes situasjon med hensyn til fattigdomsproblematikk, alenemødres situasjon, gjeldsproblematikk osv. – veldig nyttig informasjon.

Jeg har lyst til å fokusere på de utenlandske prostituerte, og det som nå er blitt ganske akutt den siste tida. Det er med sjokk jeg har registrert at politiet i stor grad har tatt i bruk virkemidler som jeg tror først og fremst kommunalministeren er glad for, nemlig at man har kastet ut kvinner som ikke har hatt gyldige papirer, og således sendt et meget sterkt signal til alle utenlandske kvinner som er her som prostituerte, om at politiet egentlig er en motspiller og ikke en medspiller. Jeg mener at det er meget alvorlig at vi ikke har sendt disse kvinnene et helt entydig signal om at de i Norge skal oppleve trygghet, og det er det viktigste. Da må man gjøre som OSSEs representant Helga Konrad har anbefalt Norge, nemlig å tilby midlertidig oppholdstillatelse, slik at man kan bruke perioden til å kartlegge hva som er den enkelte kvinnens situasjon, og hva som er trusselbildet rundt henne, og sørge for at hun opplever den nødvendige sikkerhet, slik at hun skal tørre å vitne. Bare på den måten vil vi klare å komme dette skikkelig til livs. Jeg vil ikke tro at man hadde kastet ut noen av vitnene hvis disse sakene hadde vært narkotikasaker, handlet om økonomisk kriminalitet, våpen eller noe annet. Dette handler rett og slett om at kvinner i prostitusjon, og i særdeleshet utenlandske kvinner i prostitusjon, ikke er viktige nok til at vi vil stille de nødvendige virkemidlene til rådighet. Det håper jeg at statsråd Dørum vil ta skikkelig tak i, for dette er fryktelig alvorlig.

Finn Kristian Marthinsen (KrF) [10:37:44]: Dette er en meget viktig interpellasjon, og jeg gir min fulle tilslutning til den beskrivelse som er gitt av alvoret i situasjonen. Det er også, synes jeg, viktig å understreke at Regjeringen tar dette virkelig på alvor. Alle de tiltakene som er på gang, som justisministeren har redegjort for, viser nettopp det.

Jeg synes imidlertid at det er veldig nødvendig og riktig å understreke at prostituerte har det samme menneskeverd som enhver annen person. Det har så veldig lett for å bli slik at vi ser ned på noen som mindreverdige, som noen som vi kan bruke og kaste. Jeg taler selvfølgelig ikke minst på vegne av mitt eget kjønn. Det er vi som i stor grad er «forbryterne» i dette tilfellet.

Prostituerte har det samme menneskeverdet. Det skal de også føle når de blir møtt av hjelpeapparatet. Det er viktig at vi understreker dette for hverandre titt og ofte, i de ulike samfunnsposisjonene som vi har. Det er så fort gjort å glemme det. Det er så fort gjort at det blir en tilfeldighet som avgjør om vi behandler folk med respekt eller ikke, istedenfor at det skulle være en inngrodd holdning hos oss. Alle mennesker er like mye verdt. Derfor er jeg glad for alt det som blir gjort for nettopp det som denne interpellasjonen har tatt opp, for å se alvoret og gi nødvendig både hjelp og respekt tilbake.

Vi har statsrådens utsagn om at man ikke kan kjøpe seg følelser. Det tror jeg er helt riktig. Jeg støtter det fullt ut. Derfor er det kanskje også viktig at vi griper fatt i noen av de områdene hvor dette blir formidlet. Vi vet at reiselivsbransjen er en viktig aktør, 80 pst. av norske menns sexkjøp skjer i utlandet. På skolen og i militæret kunne vi f.eks. bruke filmen «Lilja 4-ever» eller andre, bedre egnede, illustrasjoner, som kunne ha et påfølgende debattopplegg.

Jeg har også lyst til å gi tilslutning til det som representanten Thorkildsen gav uttrykk for, nemlig at vi må vurdere å gi prostituerte som er ofre for trafficking amnesti/opphold i Norge. Vi må gi et signal om at de blir møtt med respekt og med forståelse i hjelpeapparatet, slik at de kan få sin sak behandlet på en god måte.

Jeg har dessuten et spørsmål til ministeren: Har vi et opplegg på nordisk basis om et vitnebeskyttelsesprogram, slik at man kan ha et samarbeid om dette?

Eli Sollied Øveraas (Sp) [10:41:10]: Det er eit faktum at talet på prostituerte er stigande. På tre år har talet på prostituerte i Oslo auka kraftig, og talet på utanlandske prostituerte kvinner er tredobla. Det er eit stigande tal afrikanske kvinner på gata, og dei er raskt etablerte i prostitusjonsmiljøet. Alt tyder på at det er organiserte kriminelle som står attom.

Interpellanten er oppteken av kva som kan gjerast for at prostituerte – det gjeld både kvinner og menn – som ønskjer det, skal få moglegheit til å komme seg ut av dette miljøet. Det er, som mange før meg har sagt, ei samansett problemstilling utan enkle løysingar. Eg meiner det er svært viktig å reise debatten for å få sett søkjelyset på faktasituasjonen.

Slik som interpellanten har lagt opp interpellasjonen, står det fram to hovudproblemstillingar. Det er hjelp til dei som ønskjer å komme ut av miljøet, og det er tiltak for å straffe bakmennene. Interpellanten reiser også spørsmålet om mangel på likebehandling i offentlege etatar. For Senterpartiet er det viktig å understreke at alle som bur i dette landet, har krav på respekt og likebehandling, uavhengig av kva bakgrunn dei har. I så måte vil eg gi stor støtte til føregåande talar frå Kristeleg Folkeparti, som peika på menneskeverdet og kravet på respekt. Det er uakseptabelt dersom offentlege etatar ikkje yter den hjelpa dei skal, til alle som treng det. Eg synest det også er viktig at statsråden – og det gav han uttrykk for – tek ansvar for å bidra til at det offentlege apparatet fungerer for alle. Det vil vere svært uheldig dersom det skal feste seg eit inntrykk av at hjelpeapparatet forskjellsbehandlar personar avhengig av kva bakgrunn dei har.

Eg trur det er naivt å tru at all prostitusjon kan fjernast. Eg trur ikkje det er så enkelt at ein gjennom lovverket vil kunne fjerne all prostitusjon. Eg støttar det som interpellanten seier, at vi bør vente på rapporten om korleis den svenske modellen har fungert.

Når det gjeld dei kriminelle miljøa, bør arbeidet intensiverast. Det er vanskeleg frå denne ståstaden å vite om politiet prioriterer dette arbeidet høgt nok eller ikkje. Eg forstår det slik på statsråden at det skal leggjast vekt på eit tverrsektorielt arbeid. Det synest eg er positivt. Eg vil også gi ros til justisministeren. Det verkar som han vil ta utfordringane og problemstillingane på alvor, og eg har den trua at statsråden vil følgje dette opp på ein god måte.

Trine Skei Grande (V) [10:44:42]: Dette er en utrolig viktig debatt. Jeg vil takke både representanten Karita Bekkemellem Orheim for å ha tatt opp saken og statsråden for det gode svaret han gav.

Jeg syns det er noen aspekter som det er veldig viktig å huske på i denne debatten. Gruppen som vi her snakker om, er mye mer sammensatt enn alle stiliserte bilder vi har. Noen har et stilisert bilde av at dette er den narkomane, slitne kvinnen, mens andre har et stilisert bilde av at dette er Pretty Woman. Bildet er hele spekteret og mye mer sammensatt både når det gjelder kjønn, alder, bakgrunn og grunnen til at man havner i dette. Og det er viktig å huske på i forhold til hvilket virkemiddelapparat man skal bruke for å nå gruppen; det må være sammensatt når det gjelder både tilnærmingsmåte og hvilke kanaler man skal bruke.

Venstre har vært klart imot kriminalisering. Hos oss er det først og fremst Venstrekvinnelaget som har vært pådriver der. Jeg syns det er viktig å ikke ofre disse kvinnene som et politisk symbol mot noe vi ikke liker. Vi ser hva det fører til av vold, mer organisering, forsvinning fra overflaten så gatene blir reine og fine for oss andre, mens hverdagen blir enda verre for dem det gjelder.

Jeg syns det er veldig rett av statsråden å ha hovedfokus på det begrepet som jeg sikkert ikke kan bruke her fra talerstolen, fordi hverdagen er så forferdelig, men trafficking, vold og tvang må være hovedfokuset i bekjempelsen av dette.

Jeg syns det også er viktig at dette ikke bare blir en kvinnedebatt. Jeg syns det er positivt at vi har en mannlig statsråd som er veldig opptatt av dette, og at det i hvert fall har vært én mann som har hatt ordet i debatten. Det er viktig at dette ikke bare blir en likestillingsdebatt, for det er faktisk en sosialpolitisk debatt. Det er viktig at man ikke bare gjør dette til kvinnens problemstilling, for det fører til at de mennene som fins i dette, opplever det enda verre.

Så må jeg si en liten ting til slutt i forhold til medias dekning av trafficking, som jeg syns har vært tragisk. Hvis det har gått ti damer inn i politihuset, og media står og dekker hvilke damer som kommer ut, er det lett for en hvilken som helst organisator av menneskehandel å stå utenfor og telle hvilke familier man skal angripe på hjemstedet. Hvis man ikke skjønner at denne hverdagen er mye mer sammensatt, og ikke skjønner at man ikke nødvendigvis kan offentliggjøre konklusjonen på alle hendelsene i forhold til disse kvinnene, da skjønner man ikke hvor forferdelig baklandet er når det gjelder dette. Det har gjort meg ganske opprørt at man ikke skjønner hvor sammensatt dette er, og den forferdelige hverdagen som mange havner i.

Gunn Karin Gjul (A) [10:48:16]: Interpellanten retter et riktig fokus på problemene rundt prostitusjon. Diskusjonen om kriminalisering av horekunder blir en avsporing av debatten, som hun veldig riktig poengterer. Prostitusjon er et sosialt problem, som vi må løse med sosiale virkemidler.

Jeg syns det er trist å se hvordan vi i samfunnet ser på prostituerte og også narkomane. På gata går vi store omveier rundt disse menneskene. I praksis syns jeg ikke det er rart at de føler seg som en pariakaste i samfunnet vårt. Det er som statsråden sier: det er mennesker vi snakker om, og ikke med – og slik bør det ikke være. Vi må ikke glemme at dette er medmennesker som sliter med sine problemer. Samfunnets behandling av disse menneskene gjør tilværelsen enda vanskeligere for dem. Tenk deg sjøl hvordan du ville ha følt det om alle gikk i stor sirkel rundt deg, overså deg og ikke ville snakke med deg.

Men det som gjør det enda vanskeligere for dem, er politiets og Oslo kommunes behandling av prostituerte og narkomane. Man jager disse menneskene rundt i byen som fritt vilt. Det er uverdig, og det løser ingen problemer – tvert imot, det forsterker problemene og bryter ned sjølbildet til disse menneskene.

Det er viktig at vi som politikere gjør en jobb for å normalisere forholdet til mennesker som sliter, og at vi ikke glemmer at dette gjelder et vidt spekter av mennesker, slik også representanten Trine Skei Grande poengterte. Det er mennesker med veldig forskjellig bakgrunn, men de har én ting felles: de har enten sosiale eller økonomiske problemer eller helseproblemer.

Prostitusjonen er blitt annerledes enn den var tidligere. Vi ser nå salg av tjenester på nettet, hvor det er kart over hvor jentene til enhver tid er rundt om i landet vårt, og guttene som er interessert, kan bare ta direkte kontakt med dem. Vi ser internasjonal menneskehandel med kvinner og barn, som også er blitt et problem i Norge. For få år siden var det ganske uvirkelig i Norge, men vi opplever det altså i Oslos gater. Vi vet også at barn forsvinner fra asylmottak. Vi vet ikke hvor de blir av, men vi vet at i verste fall kan det være internasjonale menneskesmuglere som står bak.

Halvparten av de prostituerte i Oslo i dag er utenlandske jenter. I sommer så vi at det kom store grupper av afrikanske jenter. Vi vet lite om disse jentene og deres skjebne, men vi vet at det står bakmenn bak. Det er veldig bra at politiet nå aksjonerer, men det som er uheldig, er hvis disse jentene kun blir kastet ut. Hvis politiet skal få vitner, er det viktig at vi tar vare på disse jentene og sørger for at de får beskyttelse, men også sørger for at de er i stand til å vitne. Som interpellanten sa: Kriminalisering av horekunder er en avsporing av debatten. Dette er en sosialpolitisk debatt, og vi er nødt til å finne fram til sosialpolitiske virkemidler for hvordan vi skal bekjempe prostitusjon.

André Kvakkestad (FrP) [10:51:44]: Prostitusjon er et ganske vidt begrep, og det har man kommet inn på. Men det er også slik at man i den sammenhengen nok kanskje også bør se noe videre enn bare på rene overleveringer av kontanter. Det finnes sikkert dem som mener at også en del andre sammenhenger tenderer mot og nærmer seg prostitusjon. Vi husker vel at på slutten av 1800-tallet var det enkelte som mente at kvinners behov for å måtte gifte seg for å få en trygg hverdag, også tenderte mot å være prostitusjon.

Man snakker om trafficking og sammenhengen med prostitusjon. Når man ser at dette går over landegrensene, og når det kanskje er samkjøring med narkotikaomsetning, er det klart at dette er en stor internasjonal geskjeft. Skal man få tak i og gjøre noe med trafficking-situasjonen, er det også veldig viktig å ta utgangspunkt i opprinnelseslandet.

I Europarådet har komiteen for innvandring, flyktninger og populasjon jobbet en del med spørsmålet om trafficking. Det man ser, er at den såkalte trusselen om represalier også spenner over et langt spekter. Det er alt fra den rene, vanlige redselen for noe fysisk til at foreldre pantsetter sine eiendeler for at deres jenter skal ha mulighet for å få en jobb i Vesten. Det betyr at selv om man har et godt samarbeid med hjemlandet, kan altså familien fratas alle sine eiendeler dersom ikke deres jenter fyller opp kvoten på f.eks. tre års arbeid, selv om det arbeidet de var forespeilet, var noe helt annet enn det de fikk.

Det er også slik at prostitusjon berører både kvinner, barn og menn. Det man ser, er at det kundegrunnlag man før forholdt seg til, nå forandrer seg. Jeg tror det ganske klart kan påpekes at kvinners kjøp av seksuelle tjenester er økende. Det er også slik at prostitusjon, som sagt av tidligere talere, nå ikke bare er et spørsmål om rene, organiserte bander. Det er også et spørsmål om – spesielt innenfor nettbruk – alt fra samarbeid til enkeltstående personer.

Jeg tror vi skal være veldig forsiktig med å kriminalisere, noe som antakelig vil skape mer redsel og dårligere vilkår for å kunne se hva som faktisk foregår.

Karita Bekkemellem Orheim (A) [10:55:06]: Jeg har lyst til å si at det er litt godt å kunne diskutere i denne salen med et sånt utgangspunkt av politisk enighet, for det er det ikke så ofte vi har. Det gir også statsråden veldig trygghet når han skal fronte denne saken i det offentlige rom, at han vet at han har Stortingets og opposisjonens fulle støtte for det arbeidet han gjør. Det synes jeg er veldig positivt.

Representanten Schou og også flere andre talere var inne på sosialpolitiske tiltak. Jeg tror ikke det er noen tvil om at i den grad sosialetaten kan komme med et finmasket nett med tiltak overfor denne gruppen, vil det være svært, svært positivt.

Jeg er fullt og helt enig i alt det representanten Inga Marte Thorkildsen sa. Hun pekte på en viktig ting som årsak, nemlig fattigdommen. Jeg tror at dette tilsier at vi hele tiden må ha en uredd sosial boligpolitikk. Vi er nødt til å ha en politikk som gjør at enslige forsørgere klarer seg på en forholdsvis lav inntekt. Vi må hele tiden tenke på at samfunnet vårt er under endring, ikke minst i forhold til gruppen enslige, som i dag etter hvert har store problemer med å klare å etablere seg i de største byene våre.

Representanten Finn Kristian Marthinsen sa noe som jeg synes vi alle skal legge oss på minne, nemlig at alle mennesker er like mye verdt, uansett. Han var også inne på, som representanten Trine Skei Grande, at menn må ta ansvar. Det er ofte slik når vi diskuterer disse spørsmålene i denne salen, at det er kvinner som engasjerer seg, og jeg vil oppfordre alle mine mannlige kollegaer til å ta aktivt del i disse debattene i tiden som kommer.

Sollied Øveraas var inne på at det kanskje er naivt å tro at vi kan fjerne verdens eldste yrke, og det kan jeg være enig med henne i. Men allikevel kan ikke det bli en hvilepute for oss til ikke å komme med gode tiltak overfor denne gruppen.

Jeg synes i hvert fall at vi kan slå fast én ting etter denne debatten som justisministeren kan ta med seg tilbake til Regjeringen, og det er at det ikke er noe gehør i denne salen for kriminalisering av de prostituerte.

Så har jeg lyst til å avslutte med å referere til dem som har sagt at målestokken på hvor godt et samfunn er å leve i, nettopp er hvordan vi klarer å ta vare på de aller svakeste i samfunnet. Det synes jeg vi skal tenke på hver eneste gang vi fatter et vedtak og i all politikkutforming. Da tror jeg også vi hadde klart å hjelpe denne gruppen til å kunne leve et bedre liv ute i kommunene våre.

Statsråd Odd Einar Dørum [10:58:33]: La meg først gi noen konkrete opplysninger om det alvorligste baklandskapet, som vi alle er enige om, nemlig trafficking. Politiet har i år vært borti 42 saker hvor det har vært mistanke om menneskehandel, og 36 halliksaker med utenlandske forgreninger. Noe av kompleksiteten illustreres av følgende opplysning: En av sakene omhandler 124 personer bosatt i 21 land. For øyeblikket er det slik at det er fem politidistrikter og enheten Catch som jobber med å få omsatt informasjon og kunnskap til bruk i straffesaker.

Dette fører meg over til det alvor som er berørt av flere representanter. Er det slik at vi f.eks. i ytterste forstand når det er snakk om beskyttelse av vitner, har nordisk samarbeid? Ja, det har vi. Det er et opplegg som vi jobber med å få bygd opp, slik at det skal fungere bra.

Så reiste representanten Thorkildsen spørsmålet om hvor godt man praktiserer kunnskapen om refleksjonsperioden. Jeg har vel ingen grunn til å betvile at politiet ikke har de beste hensikter. Men for å være helt sikker på at refleksjonsperiodens hensikt og det som ligger bak mulighetene i utlendingspolitikken i en slik sammenheng, blir best mulig praktisert, vil jeg gjennom min fagavdeling og sammen med Politidirektoratet gå igjennom aktuelle erfaringer for å være helt sikker på at dette i praktisk liv blir håndtert på en slik måte at vi er trygge på at kunnskapen når fram. Så vil jeg generelt si at jeg ikke har noe grunnlag for å si at det ikke er slik, for, som representanten Skei Grande var inne på, det er vel noe av forholdene at du skal vel ikke umiddelbart kunngjøre at du nå melder deg til tjeneste for myndighetene. Vi må være sikre på at refleksjonsperioden også håndteres på en slik måte at tillit kan skapes. Jeg er overbevist om at alle de som jobber med det, vil være innstilt på å være med på det. Derfor uttrykker jeg meg på den måten.

Så en siste kommentar: Jeg kan vel ikke la det stå uimotsagt at det er politiets hensikt å jage prostituerte og narkomane. Det er ikke slik jeg opplever det. Men jeg tror vi skal være ydmyke nok til å innrømme at det er ikke alltid at overgangen fra politi, som ikke skal bruke strafferettsapparatet mer enn strengt nødvendig, til lokale helse- og sosialtjenester og statens helseapparat er smidig nok. Derfor har jeg faktisk brukt en del tid som statsråd på å drive det man kan kalle for «stille lemping» for å være sikker på at det er gode kontakter nettopp her, slik at den praktiske hverdagen skal være slik som vi ideelt vil at den skal være, nemlig at de som trenger hjelp, skal få hjelp, og ikke bli utsatt for noe annet. Men jeg synes det er viktig at problemstillingene spisses til fra Stortingets talerstol, og jeg vil velge å svare på det ved å si at jeg tar de utfordringene med det største alvor.

Så vil jeg takke for at vi har fått en rolig refleksjon over et tema som er sammensatt, og jeg er enig med representanten Karita Bekkemellem Orheim i at vi ikke prøver å løse sosialpolitiske problemer med kriminalpolitiske virkemidler.

Presidenten: Da er interpellasjonsdebatten i sak nr. 1 avsluttet.