«Menns vold mot kvinner i nære relasjoner er et verdensomspennende fenomen av betydelig omfang og utgjør et alvorlig samfunnsproblem. At slik vold fortsetter uten tilstrekkelig effektive sanksjoner mot overgriper, er et vesentlig hinder for likestilling og er et omfattende kriminalitetsproblem.»

Dette er et sitat fra innledningen til NOU 2003:31, Retten til et liv uten vold.

Familievoldskoordinatorordninga ble lansert med brask og bram i 2001. Nå skulle politiets arbeid med familievold få en ny giv med økt kvalitet, prioritet og seriøsitet. Fra 1. juli 2002 skulle ordninga etableres, og hvert politidistrikt skulle ha en familievoldskoordinator. Volds- og trusselutsatte kvinner skulle nå behandles på en helt ny måte fra politiets side.

SV har vært veldig positiv til dette hele veien. Vi har forsøkt å være pådrivere for å få ordninga i havn. Ved å stille spørsmål, avholde møter med involverte parter og ellers heie fram de som har stått på for å få ordninga til å bli vellykket, har vi forsøkt å bidra til at prosessen skulle bli så god som mulig. Og det skal sies at det ikke alltid har vært enkelt å få klare svar på stoda der ute i Politi-Norge. I hvert fall har det vært et visst sprik mellom det svaret vi har fått fra departementshold, og de innspillene vi har fått fra grunnplanet.

Det er nå laget en rapport fra Politidirektoratets side etter ønske fra Justisdepartementet, hvor ordningas vellykkethet er vurdert. Det er trist å måtte konstatere at rapporten nærmest slakter politiets satsing på koordinatorordninga. Jeg siterer:

«Siden det er en så massiv tilbakemelding om for lite ressurser til Familievoldskoordinator-funksjonen, bør mestrene gjøre en ny vurdering vedrørende sin ressursfordeling, og de sentrale myndigheter og politikerne må enten bevilge flere penger, eller moderere målsettingene for arbeidet på dette feltet. Å få full måloppnåelse i forhold til politikernes og menigmanns ønsker og krav, synes å være helt urealistisk med de ressursene som i dag er avsatt til dette arbeidet.»

Nærmere en slakt skal det godt gjøres å komme i en rapport fra det ansvarlige direktorat.

Mitt hovedanliggende med denne interpellasjonen er derfor å få avklart hvordan Justisdepartementet har tenkt å følge opp konklusjonene fra denne rapporten. Da mener jeg at det ikke holder å vise til at det nå bevilges mer penger til politiet, noe vi støtter. Alle som har sett nøye på dette, vet nemlig at det også må sterkere lut til – lut i form av styring med bruken av penger, prioritering av statistikkverktøy, opplæring av koordinatorer og generell interesse fra politiledelsens side.

Kvinnevoldsutvalget er av dem som har kommet med klare anbefalinger til Justisdepartementet når det gjelder familievoldskoordinatorordninga. De mener det er nødvendig å øremerke bevilgningene til disse stillingene, slik at vi kan være sikre på at dette feltet blir prioritert i alle politidistrikter. Det er uakseptabelt at bare fire av ti politidistrikter på evalueringstidspunktet hadde familievoldskoordinator i 100 pst.-stilling. Hvis vi ser nærmere på stillingsinstruksen til en familievoldskoordinator, ser vi at en koordinator skal:

• tillegges koordinerende ansvarsoppgaver for politidistriktets samlede innsats for å redusere familievold

• være en ressursperson for driftsenhetene og aktuelle avdelinger ved å bidra til en helhetlig, ensartet og god kvalitativ behandling

• være oppdatert på distriktets satsing på området og fremme forslag om rutiner og metodeutvikling

• bistå i kompetanseoppbyggende arbeid ved driftsenhetene og aktuelle avdelinger samt utgjøre en støtte for kontaktpersoner og etterforskere

• ha god kunnskap om andre etaters, institusjoners og organisasjoners mulighet til å bidra med adekvat oppfølging og være en ressursperson i kontakten mellom politi og voldsofre

• være initierende i arbeidet med etablering av gode samarbeidsrutiner med andre etater, institusjoner og organisasjoner med tilknytning til voldsproblematikk

Det er vel unødvendig å påpeke at det er umulig å fylle rollen som koordinator dersom denne kommer på toppen av en rekke andre oppgaver. Politimesteren har riktignok ansvar for å vurdere hvor store ressurser det er behov for på dette området. Men som det står i rapporten:

«Hvis man vil sikre rett prioritering og kontinuitet for denne funksjonen, mener de aller fleste at det er nødvendig med «friske» – og øremerkede midler.»

Og videre:

«Vi vil, ut fra svarene vi har fått, se at dette er langt fra den virkeligheten de fleste distriktene rapporterer om.»

Derfor er mitt enkle spørsmål: Hva vil statsråden helt konkret gjøre for at familievoldskoordinatorordninga skal bli en suksess?

Elisabeth Røbekk Nørve hadde her overtatt presidentplassen.

Statsråd Odd Einar Dørum [11:08:34]: La meg innledningsvis gjøre det helt klart at Regjeringen mener alvor med innsatsen for å bekjempe vold i nære relasjoner. Vold som finner sted innenfor hjemmets fire vegger, er ingen privatsak, men et offentlig anliggende som skal bekjempes med den samme intensitet som annen alvorlig kriminalitet.

At ordningen med familievoldskoordinatorer ikke fungerer like godt over hele landet, kan jeg si meg enig i. For å «ta pulsen» på ordningen samt stake ut kurs for videreutvikling tok jeg i januar i år initiativ til å evaluere ordningen.

Evalueringsrapporten forelå i august og viste relativt store forskjeller mellom distriktene med hensyn til prioritering av dette arbeidet. Jeg har bedt Politidirektoratet om å utarbeide en strategi for hvordan resultatene i rapporten skal følges opp, og vil avvente å ta stilling til en eventuell øremerking av midler til Politidirektoratets forslag til strategi foreligger.

For å bidra til en helhetlig, ensartet og god kvalitativ behandling av saker omhandlende vold i nære relasjoner etablerte politiet 1. juli 2002 en ordning med familievoldskoordinatorer i hvert av landets 27 politidistrikt. Koordinatoren skal sørge for at den voldsutsatte og de pårørende møtes med forståelse, kunnskap og innsikt fra politiet, både menneskelig og politifaglig. Dette kan bidra til å senke terskelen for å kontakte politiet og dermed bidra til flere anmeldelser.

Etablering av familievoldskoordinatorer, kvalitetssikring av det arbeidet som gjøres, samt kompetanseutvikling er regulert i Politidirektoratets instruks av 15. april 2002 og Politidirektoratets rundskriv 18 for 2002. I rundskrivet framgår det at koordinatoren skal ivareta følgende oppgaver:

• tillegges koordinerende ansvarsoppgaver for politidistriktets samlede innsats for å redusere familievold

• være en ressursperson for driftsenhetene og aktuelle avdelinger ved å bidra til en helhetlig, ensartet og god kvalitativ behandling

• være oppdatert på distriktets satsing på området og fremme forslag om rutiner og metodeutvikling

• bistå i kompetanseoppbyggende arbeid ved driftsenhetene og aktuelle avdelinger samt utgjøre en støtte for kontaktpersoner og etterforskere

• ha god kunnskap om andre etaters, institusjoners og organisasjoners mulighet til å bidra med adekvat oppfølging og være en ressursperson i kontakten mellom politi og voldsofre

• være initierende i arbeidet med etablering av gode samarbeidsrutiner med andre etater, institusjoner og organisasjoner med tilknytning til voldsproblematikk

Det er åpnet for lokale tilpasninger til koordinatorens arbeid basert på omfanget av familievold samt organisatoriske og geografiske forutsetninger i distriktet. Det er politimesterens ansvar at dette følges opp i eget distrikt.

Pr. mai 2004 var ordningen med familievoldskoordinatorer etablert i alle politidistrikter. I ett distrikt var stillingen midlertidig ubesatt, men en ny var under ansettelse. Stillingsandelen knyttet til familievoldsarbeidet varierer sterkt mellom distriktene. Kun fire distrikt oppgir at de har koordinator på 100 pst. stilling. De resterende viser at stillingsandelen som brukes på funksjonen, varierer mellom 10 og 75 pst., hvorav 11 distrikt oppgir at funksjonen er avsatt med 50 pst. stilling eller mindre. De aller fleste koordinatorstillingene er med andre ord tillagt en rekke andre arbeidsoppgaver.

Basert på tall fra de distriktene som har sammenlignbare tall på årsbasis, viser utviklingen at antallet saker om familievold som kommer til politiets kjennskap, har økt med ca. 50 pst. fra 1. kvartal 2003 til 1. kvartal 2004. Årsakene til dette kan være flere, men trolig skyldes det at fokuset på disse sakene har økt, og at flere dermed tar kontakt med politiet for å få nødvendig hjelp.

Når det gjelder evalueringsrapporten, er det stor enighet både blant politimestrene og koordinatorene om at ordningen med familievoldskoordinatorer er viktig, men at den konkurrerer med andre oppgaver i distriktene, prioriteringer fra Riksadvokaten og andre handlingsplaner.

Både stillingsandel og valg av oganisatorisk løsning for ordningen varierer sterkt mellom distriktene. Enkelte av koordinatorene etterspør flere rammer og retningslinjer fra sentralt hold for hvordan ordningen faktisk burde organiseres.

Statistikkføringen av familievoldssaker framstår i all hovedsak som mangelfull. 22 koordinatorer svarer at de fører statistikk, men ifølge halvparten blir henvendelser/saker som ikke fører til påtalevedtak, ofte ikke registrert. Dette betyr at en rekke av de henvendelsene som koordinatorene får, ikke blir synlige, og at politimestrene dermed ikke har tilstrekkelig informasjon til å vurdere og prioritere ressursbehovet.

De fleste koordinatorene, 22, melder at de har etablert et samarbeid med andre etater/instanser i distriktet, slik det forutsettes i Politidirektoratets rundskriv om ordningen. Bare fire av koordinatorene svarte at de ikke hadde etablert noe nettverk. Det framgår ikke av rapporten hvordan koordinatorene opplever at samarbeidet med det øvrige tjenesteapparatet fungerer.

17 av koordinatorene rapporterer at de er faglig oppdatert med hensyn til de oppgaver de var satt til å ivareta. Ti svarer at de ikke er det eller mangler kompetansen de har behov for. Imidlertid er det flere som påpeker behovet for mer kunnskap med hensyn til minoriteter.

Halvparten av politimestrene og 11 av koordinatorene mener at målsettingen med ordningen, slik det framgår av Politidirektoratets rundskriv, er oppnådd i stor grad. Kun én politimester og seks koordinatorer mener at målsettingen ikke er nådd.

På spørsmål om endringsbehov svarer åtte av politimestrene at det ikke er behov for endringer. Tre politimestre ønsker seg 100 pst. stilling for denne funksjonen, og sju ønsker at de kan prioritere denne oppgaven høyere. De aller fleste av koordinatorene ønsker å ha mer tid til denne funksjonen, og flere påpeker behov for bedre statistikk og høyere prioritering av denne sakstypen.

I denne rapporten som jeg har vist til, konkluderer Politidirektoratet med at arbeidet, til tross for at ordningen er etablert i samtlige distrikter, fortsatt kan utvikles klart bedre. Den til dels massive tilbakemeldingen om for lite ressurser til funksjonen tilsier etter Politidirektoratets oppfatning at politimestrene må foreta en fornyet vurdering av ressursfordelingen i egne distrikt.

Politidirektoratet anbefaler avslutningsvis at det iverksettes en bredt anlagt evaluering av politiets arbeid med familievold, der også voldsutsatte og eksterne samarbeidspartnere gis mulighet for å uttrykke erfaringer med politiets arbeid.

Rapporten gir etter min mening et oversiktlig bilde av status for ordningen med familievoldskoordinatorer to år etter etableringen. Resultatene indikerer imidlertid at potensialet for videreutvikling er stort. Variasjonen mellom distriktene med hensyn til prioritering av familievoldsfeltet kan synes å være større enn den faktiske fordelingen av antallet saker på dette området. Politidirektoratets oppfordring om at funksjonen kun unntaksvis skal ha andre gjøremål, synes heller ikke å være fulgt opp. I tillegg framstår statistikkføringen som mangelfull.

Med henvisning til tiltak 24 i Regjeringens handlingsplan om vold i nære relasjoner, der det framgår at politiets arbeid med vold i nære relasjoner skal videreutvikles, har jeg bedt Politidirektoratet om å utarbeide en strategi for hvordan resultatene i rapporten skal følges opp. I strategien skal det legges særlig vekt på å foreslå tiltak som kan bidra til å utjevne de relativt store forskjellene mellom distriktene med hensyn til prioritering av dette arbeidet. Jeg vil legge dette strategidokumentet til grunn i den systematiske innsatsen med å styrke dette arbeidet i hele landet, til beste for ofrene som rammes av vold i nære relasjoner.

Jeg er enig med representanten Thorkildsen i at det er mer å gjøre, men jeg kan ikke være enig i at vi ikke har oppnådd viktige resultater. Vi har gjort det fordi vi har startet med et løp, og fordi det er viktig i et slikt løp alltid å være selvkritisk og erfaringssøkende, har vi foretatt en evaluering. Evalueringen gir kunnskap og innsikt. Kunnskapen og innsikten legger jeg til grunn at Politidirektoratet vil komme tilbake til meg med, med sikte på at ordningen skal styrkes. Det er ikke noen annen måte å oppfatte det på. Men jeg vil gi Politidirektoratet den muligheten, og jeg vil som sagt, slik jeg sa innledningsvis, avvente den tilbakemeldingen før jeg tar stilling til en eventuell øremerking av midler. Min hensikt er imidlertid helt klar: Denne ordningen skal styrkes. Den er for ujamn nå. Det forhold som meldes tilbake i evalueringen, gjør også inntrykk på meg, så det er et saksfelt jeg selvfølgelig vil følge opp veldig nøye.

Så vil jeg gjerne tilføye at som et resultat av familievoldskoordinatorenes arbeid har langt flere saker kommet fram i offentligheten. Vi har fått en bredere offentlig debatt. Men det er jo ikke noen tvil om at vi ved å ta opp dette ikke bare berører politiets arbeid. Vi berører også andre instanser i samfunnet. Vi berører spørsmålet om familievernkontorers evne og mulighet til å møte ofre for familievold. Vi berører sosialkontorene, barnevernets og helsetjenestens forhold. Alle disse forholdene er jeg innstilt på at vi i videreutviklingen av ordningen må få på en dagsorden, slik at politiet skal lykkes. Det er nemlig slik at skal politiet, som må gjøre sitt, lykkes, må de også vite at andre instanser er tilgjengelige og fullt ut oppdaterte når det gjelder å ta vare på ordningen. Da kommer jeg selvfølgelig inn på mer enn familievoldskoordinatorordningen. Da kommer jeg inn på ulike tiltak i forbindelse med Regjeringens Handlingsplan mot vold i nære relasjoner.

Avslutningsvis vil jeg si at vi nettopp har hatt en konferanse i regi av Europarådet i Oslo, hvor vi gjennomgikk nettopp vold i nære relasjoner, og hvor jeg ganske åpent sa at vi har begynt på et arbeid som er krevende, som er systematisk, og vi har kommet et godt stykke, men vi har mye mer å gjøre. Det er en holdning som mange tok med seg som inspirasjon.

Jeg har den oppfatning at vi i Norge bør være gode. Det er ingen unnskyldning for oss at jeg ved reisevirksomhet til mange land opplever at det er et ikke-tema å ta dette på alvor. Det er den standarden vi setter for oss selv, slik også representanten har satt søkelyset på, som gjelder for oss i dette landet. Det er den som også gjelder for mitt arbeid med denne saken og med den videre oppfølgingen av den.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [11:18:09]: Det sies ofte at tålmodighet er en dyd, men jeg tror jammen det er en dyd å være utålmodig også. Jeg er enig med statsråden i at det selvfølgelig også har skjedd positive ting. Men det overordnede bildet, de konklusjonene som kommer fra Politidirektoratets egen rapport, er at det er ganske dystre utsikter for denne ordninga hvis vi ikke tar noen ganske klare grep fra ledelseshold.

Jeg har imidlertid lyst til å trekke fram Vestfold politidistrikt. Vestfold er tilfeldigvis hjemfylket mitt, men det er et veldig godt eksempel på at det er mulig å lykkes hvis man har en politimester som er tøff, og som tør å prioritere. Vi skal heller ikke legge skjul på at det innenfor politiet kan være ganske utfordrende og krevende å få et ganske mannsdominert korps til å se på dette med nye øyne og ikke vurdere det som en privatsak, slik det ble gjort tidligere, men å løfte det fram som minst like viktig som f.eks. narkotikasaker og andre saker. Men i hvert fall i Vestfold har politimester Hans Sverre Sjøvold og familievoldskoordinator Camilla Grimsæth fått antallet anmeldte saker drastisk opp. De var vel, så vidt jeg vet, først ute. Distriktets ansatte tilføres kompetanse, håndteringen av sakene strømlinjeformes, all informasjon loggføres, det samarbeides tett med andre offentlige instanser, og det er til og med sendt søknad på vegne av flere lokale instanser om å få midler til å starte Alternativ til Vold i Region Sør. Dessverre er søknaden avslått av Justisdepartementet.

Det skal ikke være slik at det er avhengig av hvor man bor i landet, om politiet har valgt å prioritere familievolden eller ikke. Det gir heller ikke noe godt signal når Politidirektoratet nesten 2 1/2 år etter at ordningen ble satt i verk, ikke har lagd statistikkverktøy som fanger opp familievold.

Politimester Truls Fyhn karakteriserte dette på følgende måte da VG intervjuet ham om dette i juni:

«Det er ubegripelig at datasystemet ikke er i orden for lengst. Det er for dårlig at vi ikke har tallmateriale. Konsekvensen er at vi må bruke kvalifisert synsing for å ha en viss oversikt».

I VG 7. juni i år kunne vi lese en uttalelse – det gjaldt for øvrig samme sak – fra en frustrert familievoldskoordinator. Han sier:

«Jeg kan si deg hvor mange sykler som ble stjålet i vårt distrikt i mars i fjor. Men jeg kan ikke si hvor mange barn som var involvert i familievoldssaker.»

Dette er flau lesing for oss som justispolitikere og for Dørum som ansvarlig statsråd. Mitt spørsmål er: Mener statsråden det er akseptabelt at vi ikke har informasjon om vitale sider ved vårt samfunn, informasjon som angår menneskers helse, og i verste fall deres liv? Der tror jeg svaret er nei, men jeg vil gjerne ha konkret tilbakemelding på hva man i så fall akter å gjøre med det mangelfulle opplegget fra Politidirektoratet.

Statsråd Odd Einar Dørum [11:21:27]: Det er en stor dyd å være utålmodig, og det er også en stor dyd å være seig. Da kan vi jo se det slik at i skjæringspunktet mellom representanten Inga Marte Thorkildsen og meg som statsråd ligger det kanskje hvordan man skal få til svarene. I hennes tilleggskommentar får vi jo på bordet for det første hva som bør bedres, og som jeg åpent snakket om i mitt innlegg, og så kommer det selvfølgelig fram at vi også utfordrer holdninger internt i en etat. Det er det ingen tvil om. Det gode eksempelet er Vestfold. Jeg kunne gjerne nevnt andre eksempler, men Vestfold får stå uimotsagt fordi det er godt.

Når jeg venter på politiets strategiplan, er det fordi jeg forventer at Politidirektoratet går inn i slike interne organisatoriske og kulturelle utfordringer, for å være sikker på at en sak blir løftet fram og tatt på alvor. Det er nemlig slik at fortidens øremerking i mange sammenhenger i politiet ikke alltid har ført til resultater. Om man skulle øremerke f.eks. en konkret stilling, er jo personen helt avhengig av at det er en vilje i hele korpset til å være med på dette. Blir man sittende alene, kommer man ikke noe sted. Det er nettopp gjennom bredden, slik den er skildret med Vestfold-eksempelet, og for så vidt gjerne den innsikten vi har fått i møte med dem som arbeider med disse spørsmålene her i Oslo, pionerene som startet på Stovner, og som også har skaffet seg en organisatorisk ryggdekning i Oslo politidistrikt – det er ved å ta vare på disse trekkene at ordningen skal bli god. Det er derfor jeg i tillegg til den evalueringen jeg bad om, som heter «Alt på bordet», også har bedt om en strategiplan for at dette klart skal forbedres. Da har jeg den tiltro til Politidirektoratet at jeg får tilbake et sett av virkemidler. I den sammenheng vil jeg forbeholde meg retten til åpent å vurdere om jeg skal gå inn på den øremerkingen som representanten Thorkildsen spurte meg om, som jeg også sa i mitt åpningssvar til henne.

Jeg synes det er viktig at vi har klart å løfte noe som har vært fortiet så lenge, fram så mye. Jeg har et politisk slagord som muligens forener representanten og meg, nemlig at vi skal være stolte av det vi har fått til, men vi skal ikke være nøgd. Vi skal alltid stå på for at det som er bra, skal bli bedre, og for at det som ikke er bra nok, definitivt skal bli bedre. Så jeg holder meg til det slagordet på dette området. Så vil jeg gjerne tilføye: Jeg har lært et godt slagord av den norske kvinnebevegelsen som går på «glassveggen»: Når du løfter opp noen saksområder, lytter folk høflig på deg, og deretter gjør de ingen ting med det. Jeg tror at vi når det gjelder familievold, er tett opp til den begrepsforståelsen, uansett hvor vi beveger oss blant norske borgere, i eller utenfor politiet. For min del har jeg stor seighet og lar meg ikke stoppe av den glassveggen, på samme måte som representanten Thorkildsen er utålmodig etter å sørge for at den ikke skal være der.

Linda Cathrine Hofstad (H) [11:24:37]: Det er et viktig tema som interpellanten tar opp, og jeg vil også gi ros til statsråden for et godt og utfyllende svar.

De aller fleste partiene på Stortinget har de siste årene vært opptatt av å bekjempe vold i nære relasjoner. Det er ingen tvil om at vold som finner sted innenfor hjemmets fire vegger, ikke er en ren privatsak, men et offentlig anliggende som skal bekjempes på lik linje med annen kriminalitet. Derfor er statsrådens initiativ til å evaluere ordningen viktig, og det er etter min mening helt nødvendig at Politidirektoratet utarbeider en strategi for hvordan resultatene i denne rapporten skal følges opp. Det viser at arbeidet er blitt tatt på alvor, og at det prioriteres høyt.

Justiskomiteen har reist mye rundt i politidistriktene den siste tiden. Vi tar ofte opp temaet familievold og ber om en orientering om hva som gjøres på det området. Som jeg har oppfattet det, er det dessverre altfor stor variasjon når det gjelder hvor høy prioritet dette har, sammenlignet med andre områder. Sånn skal det ikke være. I altfor mange år har dette vært et område som dessverre ikke har vært blant de mest prestisjefylte arbeidsoppgavene i politiet. Med satsingen fra justisministeren og etablering av familievoldskoordinatorer har heldigvis situasjonen endret seg mye, men fremdeles gjenstår store arbeidsoppgaver. Det er et faktum at stillingen som familievoldskoordinator er redusert og blir redusert og nedprioritert i mange politidistrikt. Det viser evalueringsrapporten. Den fastslo at det er store forskjeller mellom distriktene med hensyn til prioritering av dette arbeidet.

Min bekymring er at familievoldskoordinatorene blir brukt til andre oppgaver på grunn av den økonomiske situasjonen i etaten. Vi kan ikke gå inn og styre budsjettene, men Stortinget har flere ganger gitt uttrykk for og vært klar på at ressurser skal settes av til akkurat dette. Det finnes bare én av disse stillingene i hvert enkelt politidistrikt, og da er det synd om dette skal bli en salderingspost. De aller fleste koordinatorene ønsker mer tid til denne funksjonen, og flere påpeker behovet for bedre statistikk og høy prioritering av denne sakstypen.

Jeg ser positivt på at direktoratet ønsker en bred evaluering av politiets arbeid med familievold, der også voldsutsatte og eksterne samarbeidspartnere gis mulighet til å gi uttrykk for erfaringer med politiets arbeid. Etter at koordinatorene har kommet på plass, har også sakene i mange distrikt økt betraktelig, noe som er positivt å få fram i lyset.

Resultatene indikerer imidlertid at potensialet for videreutvikling er stort. Det er et viktig arbeid som er satt i gang på dette feltet, og jeg har tillit til at statsråden følger opp det rapporten viser, på en grundig måte og sikrer at ofre for vold i nære relasjoner får den hjelpen de har krav på.

André Kvakkestad (FrP) [11:28:23]: Familievold er et klart problem og går ut over hele familien. For å sikre den nødvendige kunnskap og prioritering innførte man familievoldskoordinatorer. Dette viser at vi prioriterer dette arbeidet og ønsker å ha det i fokus. Trygghet i hjemmet må gjelde for alle. Derfor må man bekjempe vold som foregår der hvor man har størst grunn til å føle seg trygg.

Det aller viktigste for oss er at politidistriktene har kompetansen og en som har et koordinerende ansvar. Om den ene som har ansvaret, har en hel stilling, eller om man organiserer seg mer i et nettverk, er for oss ikke det viktigste, for det skader strengt tatt ikke om flere får del i kunnskapen og ferdighetene.

Vi er noe usikre på om øremerking er den riktige veien å gå. Vi tror det vil være å splitte opp politiets helhetlige oppgaver i diverse øremerkede tiltak for de områder som vi til enhver tid ønsker å løfte fram. Jeg er redd for at en øremerking vil kunne hindre muligheten for en del lokale tilpasninger som kanskje ville gitt det aller beste resultatet. Først å øremerke til familievold, så øremerke til narkotika, så til sedelighet, osv. vil nok kun medføre en fragmentering og en uheldig båstenkning i forhold til de forskjellige øremerkede tiltakene, som igjen raskt kan redusere samarbeidet internt i politikamrene. Vi ser flere steder at båstenkning i og for seg er mer skadelig enn gagnlig. Vi tror at den beste løsningen antakelig er å fokusere på problemet, vise at dette er noe vi ønsker fortsatt skal være en prioritert oppgave, samt styrke politiets mulighet til kriminalitetsbekjempelse gjennom økte bevilgninger. Jeg tror i og for seg at det å ha noen øremerkede ressurser som man sprer rundt seg, nok kan gi et godt signal, men om det vil gi det beste resultatet, er jeg mer usikker på.

Finn Kristian Marthinsen (KrF) [11:31:22]: Et liv i frihet og mulighet til livsutfoldelse forutsetter rettssikkerhet og trygghet for liv og helse. Forebygging og bekjempelse av kriminalitet er derfor en av Kristelig Folkeparti og Regjeringens aller viktigste oppgaver. Uten trygghet, fravær av overgrep og frihet for den enkelte forringes våre levekår betydelig. Vår ambisjon og vårt mål er at vold i alle former må bekjempes.

I vårt moderne og åpne samfunn finnes det få tabuer. Vold er imidlertid et tabuområde som fortsatt eksisterer. Voldsutøvere skryter ikke av at de slår. I hvert fall de færreste gjør det. Vold mot kvinner og barn gir ingen respekt eller status. Ofrene forteller sjelden om overgrepene de utsettes for. Man frykter fordømmelsen om man ikke er klar for et endelig brudd. Resultatet er at voldsutsatte vegrer seg for å kontakte hjelpeapparatet og politiet. Terskelen for voldsutøveren for på eget initiativ å søke hjelp er dessverre også ofte meget høy.

Vold i familien er ikke et privat anliggende. Uansett hvor og hvordan vold skjer, er det å anse som et samfunnsproblem. De fysiske og psykiske konsekvensene for den som utsettes for vold og mishandling, er store. Familievold utgjør et alvorlig kriminalitetsproblem. Derfor er det viktig med det som vi nå snakker om, familievoldskoordinatorer, at vi fokuserer på at noen spesielt skal ha ansvar for å følge det opp.

Jeg registrerer det som har vært sagt så langt i denne interpellasjonen i dag. Jeg registrerer det som foreligger av resultater og undersøkelser, og også den misnøye som interpellanten har gitt uttrykk for i forbindelse med dette, som også for så vidt mange av oss kan istemme, ikke med ordningen som sådan, men at man ikke har kommet til de resultatene som man forventer. Det er viktig at vi fokuserer på dette, slik at vi viser at dette er noe som vi tar på alvor.

Så ønsker jeg å føye til at ofte vet noen konkret om at det skjer overgrep – og noen, det kan være vi som sitter her på Stortinget. Når noen vet, oppstår det en forpliktelse. Vi må tilby vår hjelp og si fra. Vi må simpelthen tørre å være medmennesker. For mange voldsutsatte er mennesker i nærmiljøet som bryr seg, selve forutsetningen for et liv i frihet uten overgrep. Så får det andre, det offentlige, være tilleggsgoder eller hjelpere som kan være med og bidra til at det som både er fornedrende og ødeleggende i familien, blir fjernet. Vi har vår oppgave. Vi må se den, og så må vi ha det andre som et bistands- og hjelpeapparat.

Marit Arnstad (Sp) [11:34:47]: At antallet henvendelser til Barnevernsvakten i Oslo har økt fra 302 i 2001 til 496 i 2003, og at man i et fylke som Sør-Trøndelag har hatt en økning i antall henvendelser knyttet til familievold fra 86 i 2002 til 357 i 2003, viser med all tydelighet at behovene knyttet til familievold har vært og er store. Det arbeidet som har foregått de siste årene, har økt synligheten av dette problemet. Det er i og for seg positivt. Det er positivt fordi mange av de mørketallene som uten tvil har vært knyttet til dette arbeidet, har blitt fjernet som følge av bl.a. det arbeidet man har gjort i forbindelse med familievoldskoordinator i politidistriktene.

Allikevel har det vært mye frustrasjon knyttet til spørsmålet om familievoldskoordinator. Det er også forståelig. Jeg skjønner godt at det er en del frustrasjon knyttet til det. Det er et område der jeg tror at mange føler at de ikke har tilstrekkelig kompetanse, og der det kreves en litt spesiell kompetanse. Jeg tror det er et område der mange av dem som er involvert, føler at det kreves et stort etterarbeid, og at man gjerne skulle lagt mer vekt på det forebyggende arbeidet. Jeg skjønner også godt diskusjonen om hvorvidt dette burde bli et spesialfelt innenfor politiet, eller om det bør inngå som en del av den alminnelige virksomheten som foregår i politiet. Jeg tror også mange føler det er et dilemma om de kan klare å få til en bred nok etterforskning, eller om de på grunn av ressursknapphet bare kan etterforske akkurat det mest nødvendige for å sende saken til doms, at de føler at de ikke får gå inn i problematikken med den nødvendige bredde og grundighet. Jeg tror derfor at debatten omkring utviklingen og arbeidet knyttet til familievoldskoordinatorer er veldig relevant. Det er også veldig viktig at man nå har fått den evalueringsrapporten på bordet som statsråden har tatt initiativ til.

Jeg har ikke noen bestemte oppfatninger av om det burde være en øremerking eller ikke. Jeg tror det både kan ha ulemper og fordeler. Men jeg tror det er svært viktig at den evalueringsrapporten som nå er framlagt, og også de momentene som ble tatt opp av interpellanten, i det videre arbeidet kan bidra til å forbedre ordningen og å gi dem som jobber med det i dag, både større rom, større mulighet og kanskje også en følelse av trygghet i forhold til kompetanse og i forhold til forebygging og etterarbeid. Så den evalueringsrapporten som foreligger, og også det som er tatt opp her i dag, gir Justisdepartementet og justisministeren en god mulighet til å forberede en ordning som jeg mener er viktig, og som har kommet for å bli. Det burde også gi Regjeringen en mulighet til å styrke ordningen ressursmessig. Etter Senterpartiets mening er det en mulighet Regjeringen ikke bør la gå fra seg.

Trine Skei Grande (V) [11:38:10]: Dette er et viktig tema, og jeg syns hovedfokuset knyttet spesielt til barns rettssikkerhet er veldig viktig. Mens voksne som blir slått av en annen voksen når man er på byen, går til anmeldelse, vil et barn som blir observert slått, få en bekymringsmelding. Det er en forskjell i barns og voksnes tilnærming til dette problemet.

Det betyr at skal man klare å knekke dette problemet, krever det at man har en linje, ikke bare en koordinator hos politiet, men at man har en linje fra læreren som ser, til barnevernet som får høre, til politiet som kan gjøre noe. Den linjen må koples sammen lokalt alle steder. Når vi her i Oslo har prøvd å gjøre det slik at alle skoler skal ha en kontaktperson i barnevernet og en kontaktperson i politiet, en politimann man kjenner, som man kan ringe til, og en barnevernsperson som man kjenner, som man kan ringe til, snakker man om å lage sånne linjer som gjør at barna har den rettssikkerheten som voksne regner som sjølsagt – og det er veldig ofte noen som vet. Det er ikke så ofte i forbindelse med familievold at noen banker på hos politiet og sier at man blir slått. Oftest kommer det fram ved at det er noen som vet, og som tar tak i det. Da må vi lage kanaler som gjør det lett for den læreren som vet, å vite hvor han skal gå for å kunne ta tak i det han vet.

Så er jeg veldig enig når Fremskrittspartiet snakker prinsipielt om øremerking. Men det er ikke diskusjonen her. Diskusjonen her dreier seg først og fremst om å snu en kultur. Det er snakk om en enhet som har jobbet mot kriminalitet, som nærmest skal prøve å finne en ny type kriminalitet. Jeg tror at vi har så stor forståelse for politimenns jobb at vi vet at dette er kanskje de verste dørene å åpne. Det betyr at vi må snu kulturer. Vi må snu tankeganger, og vi må gjøre folk kompetente til å vite hvordan de skal takle det de ser når de åpner den døra.

Jeg vil takke justisministeren for at han faktisk har vært så modig at han har tort å prioritere dette og tort å fokusere på å snu disse kulturene. Jeg tror det er viktig at vi her på Stortinget gir statsråden et bredt puff i ryggen. Vi kan gjerne vise utålmodighet, men også vise at det å snu en kultur i en så stor enhet er en stor jobb, som det trengs bred politisk enighet bak for å komme i mål med.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [11:41:14]: En gjennomsnittlig familievoldssak koster ifølge politiadvokat Sjak R. Haaheim rundt 1 mill. kr. Kvinnevoldsutvalget mener det er minimum 20 000 mennesker som utsettes for familievold i året. Sannsynligvis er det flere. Det gir prislappen 20 milliarder kr, tilsvarende omtrent fire ganger politiets samlede årsbudsjett, to ganger Lillehammer-OL eller 40 ganger det forsikringsselskapene utbetaler i erstatning for vinningskriminalitet hvert år.

Haaheim er ifølge VG inntil nylig den eneste politiadvokaten i landet med familievold som spesialfelt. Politiadvokaten skal ifølge den samme avisen ha tatt konsekvensen av den manglende satsinga på familievold, og vil ikke lenger ha det påtalemessige fagansvaret for disse sakene på Stovner politistasjon. Også familievoldskoordinator Stein Erik Olsen ytret ønske om å slutte, men ble overtalt til å fortsette. Jeg syns det er særlig trist at Stovner, som var kjent som en av foregangsstasjonene når det gjelder familievold, nå tilsynelatende har sluppet noe av taket på dette. Men de er i så fall ikke alene. Flere kompetansepersoner innen familievold skal ha sluttet eller ønsket å slutte det siste året, på grunn av den manglende satsinga. Når vi leser rapporten, er det ikke vanskelig å se at det er langt fra festtalene som ble holdt i 2001 og i 2002, til dagens virkelighet. Sånt blir det skuffelser av, sånt mister publikum tillit av, og sånt mister vi verdifull kompetanse av.

Det er flere som har påpekt hvor vanskelig familievoldssaker er, og at man må snu en kultur. Blant annet representanten Trine Skei Grande nevnte det. Kultur tar lang tid å snu. Derfor gjelder mitt spørsmål øremerkede bevilgninger. Det handler om en eventuell overgangsperiode for å få snudd kulturer kjappere. Når man starter politiske prestisjeprosjekter – og dette var et veldig flott prosjekt, som vi har stilt oss 100 pst. bak, og jeg syns det er veldig bra at statsråd Dørum har vært så aktiv i forhold til dette temaet – tror jeg det er viktig at det også følger med friske midler. Hvis ikke risikerer vi at det blir veldig langt mellom forventningene og det faktiske resultatet. I sånne alvorlige saker, hvor vi vet at det ofte kan være dødelig utgang, er det veldig dramatisk hvis man ikke klarer å oppfylle de forventningene som folk faktisk får.

Jeg er fornøyd med at statsråden har tatt initiativ til at Politidirektoratet skal utarbeide en strategi, men jeg mener at det må settes makt bak eventuelle krav.

Jeg tenkte å trekke fram noen eksempler på hva slags makt man kan sette bak kravene, og da særlig i forhold til politimestrene. Det er helt klart at selv om det er trange budsjetter i Politi-Norge, er det noen politimestre som faktisk har klart å prioritere det. Noen politimestre svarte jo ikke på spørreundersøkelsen, engang, innen tidsfristen. Man måtte purre og purre, og det gir et signal om at dette kanskje ikke er så viktig. Da mener jeg at Politidirektoratet må reagere overfor dem. I tillegg må direktoratet gå foran med et godt eksempel og utarbeide det analyseverktøyet og det statistikkverktøyet som de faktisk skal gjøre. Statsråden sa at man er avhengig av resten av politikorpset. Ja, men da må ledelsen være aktiv.

Statsråd Odd Einar Dørum [11:44:39]: For å gjøre én ting klinkende klart: Det er mitt inntrykk at de som arbeider med familievoldssaker i politiet, er dypt motiverte og engasjerte mennesker, at de brenner for dette, og at de, nettopp fordi de ser sakene, av og til kan oppleve at de ser resultater, men de kan også oppleve frustrasjon. Jeg vil bare slå det helt klart fast at jeg tror det er slik fordi de som går inn i dette, bryr seg om det. Jeg vil gjerne ha sagt det, slik at den meldingen skal være helt klar, at jeg som øverste sjef for politiet mener å ha sett det engasjementet og den viljen.

Jeg er enig i det som har kommet til uttrykk i Stortinget i dag, at vi er nødt til å sørge for at det gis en organisatorisk forankring og trygghet. Det skjer på to områder. Det skjer for det første i forhold til det samlede politi i det enkelte politidistrikt, og så skjer det i forhold til andre offentlige instanser, altså den lange kjeden som representanten Skei Grande var inne på, og som også interpellanten tok opp.

Så har jeg vel, når jeg har bedt om både evalueringen og strategiplanen, tenkt de tankene at det selvfølgelig er en ledelsesutfordring å takle dette. Det er ikke min oppgave fra Stortingets talerstol å vurdere hvordan det håndteres, men det er en ledelsesutfordring. Da er jeg sterkt for at man tar de aller beste eksemplene, og så sier man: Hva gjorde man egentlig her hvor man har disse beste eksemplene? Hvordan har man gjort det? Hva kan man ta med seg videre?

Jeg har også hatt både den utfordring og den stimulans det er å møte de ildsjelene som startet på Stovner, og jeg vet hvordan man i hvert fall så langt på det tidspunkt hadde sørget for en bredere organisatorisk forankring i selve ledelsen av dette arbeidet i Oslo politidistrikt. Da føler jeg at man på en måte har slåss seg fram, fått lydhørhet hos toppledelsen, og det er nettopp den lydhørheten som ildsjelene som er satt til disse jobbene, fortjener. De fortjener altså ledelsens øre, og den ledelsen er fra toppen en statsråd som er konstitusjonelt ansvarlig, det er en politidirektør med et systemapparat og en politimester med lederkorps i det enkelte distrikt. Jeg forventer at det går fram av den strategiplanen som jeg har bedt om, hvordan denne mobiliseringen skal gjennomføres på en skikkelig måte, og hvordan virkemidlene skal bli gode nok som praktiske verktøy.

Så synes jeg det er riktig å gjøre oppmerksom på at politiets innsats mot vold er vesentlig styrket ved den opprustning som er skjedd, ved at vi har fått mobile voldsalarmer som kobles direkte til operasjonssentraler, og ved at vi får loggsystemer som gjør at man kan se saken når man får den. På den måten kan man styrke den praktiske tryggheten. Det er ingen tvil om at Regjeringens to mobiliseringsplaner mot vold i nære relasjoner, den første, som startet i 2000, og den som er fornyet, er svært viktige verktøy.

Jeg forsikrer interpellanten og Stortinget om at dette har jeg stort engasjement i, og jeg kommer til å følge opp engasjementet. Jeg kommer til å opptre på den måten at når jeg bruker makt, foretrekker jeg først å gjøre det ved oppmuntring. Skal det være nødvendig å gjøre det på andre måter, skal jeg ikke være redd for å gjøre det, dersom det viser seg nødvendig.

Presidenten: Sak nr. 2 er ferdigbehandlet.