Eirin Faldet (A) [12:02:18]: Det er viktig å sikre et godt samspill mellom foreldre, barnehage, SFO – skolefritidsordningen – skole og frivillige organisasjoner.

Barn og unge er individer som fortjener respekt og innflytelse over egne liv. Alle er forskjellige og skal ha utviklingsmuligheter ut fra sitt eget verd og egne evner, men hvert individ lever i samspill med andre. Barn velger ikke sine foreldre, og Arbeiderpartiet mener at barnehage, skolefritidsordning og offentlig skole er den sikkerhet alle barn har behov for. Det er ikke foreldrenes lommebok som skal avgjøre hvilke tilbud barn skal få. Familien spiller en viktig rolle for å bygge trygghet, identitet og verdiformidling, men venner har også en sentral rolle i barns og ungdoms liv. I vennekretsen foregår det læring og utprøving som det ikke er mulig å få til sammen med voksne. Frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner, ungdomsklubber og andre møteplasser spiller en sentral rolle når det gjelder å utvikle samfunnsbevissthet og ansvarsfølelse. Vi ønsker ikke at barna våre skal havne i negative ungdomsmiljøer. Derfor er det viktig å gi kommunene en økonomisk mulighet til å skape de trygge møteplassene som kan styrke en positiv identitetsutvikling og gi ungene våre mulighet for deltakelse og innflytelse.

Den anstrengte kommuneøkonomien gjør det vanskelig for kommunepolitikere å prioritere forebyggende barne- og ungdomsarbeid. Ungdomsklubber og utekontakter blir lagt ned, ikke minst i denne byen. Den sittende regjering må ta ansvar for den dårlige kommuneøkonomien og for at det rammer de aller svakeste.

Det er viktig at barne- og ungdomspolitikk får stor oppmerksomhet. Barne- og familiedepartementet har i dag hovedansvaret for barneloven, adopsjonsloven og barn og unges oppvekstmiljø. Kommunene har ansvaret for velferdstilbudene til alle sine innbyggere, i alle aldre. Kommuneøkonomien, som ligger under Kommunal- og regionaldepartementet, avgjør hvilke tilbud en kommune kan gi barn og unge i kommunen, for ikke å snakke om det store ansvaret som hviler på Sosialdepartementet og Helsedepartementet. Barnevernet må være godt nok for å hjelpe alle de barn og unge som ikke har den tryggheten som mange av oss tar som en selvfølge.

Barn og unge som blir mobbet på skolen, og som faller utenfor sosiale aktiviteter, vil få dårlig selvbilde og kan bli depressive og selvdestruktive og merket for livet. Derfor er det helt nødvendig å styrke barne- og ungdomspsykiatrien. For å få det til må det følge med statlige midler. Vi har ikke tid til å vente. Dette må komme i orden raskest mulig.

Barnevernet kommer inn der omsorgspersoner har sviktet barna. For disse barna er det av særlig stor betydning at oppvekstvilkårene er gode. Barna som står i fare for å falle utenfor, gråsonebarna, rammes særlig hardt av at oppvekstvilkårene utenom familien ikke er gode nok. Barnevernet må derfor gis mer autoritet i den kommunale forvaltningen, ikke minst når det gjelder forebyggende tiltak og kommunal planlegging til beste for barns oppvekstvilkår. Målet for velferdssamfunnet er å skape gode oppvekstvilkår for alle barn, uansett hvor barnet bor. Barnevernet blir ofte oppfattet som riset bak speilet. Dette skaper store problemer i forhold til tilliten til barnevernet, som er helt grunnleggende for at barn og unge kan hjelpes. Dersom barnevernet blir nødt til å plassere barn bort fra hjemmet, må vi ha trygghet for at tilbudet som da gis, er godt nok. Dette gjelder både for fosterhjem og barnevernsinstitusjoner.

I henhold til § 5 i forskrift om godkjenning av private og kommunale institusjoner som skal benyttes for barn som plasseres utenfor hjemmet i henhold til barnevernsloven, er det en betingelse at institusjonen tilfredsstiller vilkår stilt i eller med hjemmel i annen lovgivning. For eksempel kommer arbeidsmiljøloven til bruk når det gjelder arbeidstidsordninger. Men i brev av 28. juni 2004 fra Barne- og familiedepartementet til Statens barne- og familievern slås det fast at reglene om arbeidstidsordninger kan fravikes. Det står bl.a. følgende:

«For de barnevernsinstitusjoner som praktiserer arbeidstidsordninger som avviker fra arbeidsmiljølovens regler betyr dette at gjeldende arbeidstidsordninger kan videreføres inntil videre.»

Dette er etter vårt syn ikke holdbart. Arbeidstidsordninger handler ikke bare om de ansattes rettigheter, men vel så mye om kvaliteten på tilbudet vi gir barna. Vi er derfor uenig i at departementet har gått inn for å fravike kravene om arbeidstidsordninger.

Det er nødvendig med en nasjonal dugnad for å forhindre at barn og unge faller utenfor og på den måten får problemer av ulik karakter. Arbeiderpartiet etterlyser en større tverrfaglig innsats og et sterkere politisk engasjement på dette området – ikke bare i ord, men også i form av midler.

Det er en stor utfordring at barn og unge som er i ferd med å havne i kriminalitet, blir oppdaget tidlig. Dette er også avgjørende for den hjelpen som kan ytes for å hjelpe dem ut av den skadelige utviklingen.

Når det dreier seg om barns livssituasjon, må vi som voksne gjøre alt som står i vår makt for å trygge barnas hverdag. Vi leser daglig om overgrep mot barn begått av voksne som utnytter barns tillit. Det er derfor viktig at barnevernstjenesten skal ha plikt til å framskaffe opplysninger om hvorvidt ansatte i barnevernsinstitusjoner har forbrutt seg seksuelt mot barn. Det er dessverre nødvendig at barn og foreldre beskyttes mot personer med slike tendenser.

Det er dessverre også et faktum at altfor mange overgrep skjer innenfor hjemmets fire vegger. Det må derfor være av allmenn interesse at også fosterforeldre skal klareres før de blir godkjent for fosterhjem. Voksne folk med god samvittighet bør ikke ha problemer med dette. Vi ser at det er mangel på fosterhjem nå – det er beklagelig. Barne- og familiedepartementet bør derfor se nærmere på hvordan det kan etableres flere gode og trygge fosterhjem. I tillegg må tilsynet bli bedre. I en rapport fra Riksrevisjonen gikk det fram at 13 pst. av fosterhjemmene manglet tilsyn. Dette må det gjøres noe med. Det er derfor nærliggende å spørre hvordan situasjonen er nå, og hva statsråden har gjort for å bedre situasjonen.

Barnehagene blir ofte det stedet der barna kan gi uttrykk for sin redsel, og ved flere anledninger er det nettopp de ansatte i barnehagene som melder fra når noe er galt fatt. Barns oppvekstvilkår angår oss alle, og jeg vil derfor påpeke behovet for et tettere samarbeid mellom barnehage og barnevern. Taushetsplikten må ikke være til hinder for et åpent samarbeid når dette er til barnets beste.

For noen år siden hørte vi mye om «mappebarn», barn som ventet på utredning av sine saker hos barnevernet. I mange saker ble ventetiden og behandlingstiden så altfor lang. Jeg håper at statsråden her i dag kan gi oss en garanti om at vi ikke har noen «mappebarn»-saker i dag.

Barn er framtiden, sier vi så ofte. Det er jo slik at når vi har noe vi gjerne vil ta vare på, passer vi ekstra godt på det. Slik må det være med barna våre også – ikke minst de svakeste, som trenger oss voksne mest.

Statsråd Laila Dåvøy [12:11:05]: Jeg er helt enig med representanten Faldet i at målet for barnevernet er at utsatte barn og deres familier raskt skal få den hjelpen de trenger, og slippe å stå i kø. Vi skal ikke ha «mappebarn» i Norge, og det har vi heller ikke. I dag hjelper barnevernet flere barn enn noen gang, og lovens frister overholdes i svært høy grad. Det er et godt grunnlag for å skape et enda bedre barnevern og rette opp de svakhetene som Riksrevisjonen påpekte i sin gjennomgang av barnevernet i 2003.

Jeg vil understreke at samfunnet har et helt spesielt ansvar for at barn og unge som plasseres utenfor eget hjem, får god omsorg og behandling. Etter at staten overtok fylkeskommunens oppgaver i barnevernet fra og med i år, vil derfor både kvaliteten på og tilsynet med tiltakene i barnevernet bli sterkere prioritert og mer helhetlig for landet under ett. Barne- og familiedepartementet har i den forbindelse fastsatt nye forskrifter både for barnevernsinstitusjoner og fosterhjem.

Forskriften om tilsyn med institusjoner fastslår at fylkesmannen skal påse at lover og regler blir fulgt, og at barna får forsvarlig omsorg og behandling. Respekten for barnas integritet er understreket; fylkesmannen skal f.eks. informere barna om at de kan ta direkte kontakt med tilsynsmyndigheten, og om hvordan de skal opprette slik kontakt. Fylkesmannen har ellers et særlig ansvar for å følge opp eventuell tvangsbruk ved institusjonene og påse at barna ikke utsettes for noe som krenker deres integritet eller rettigheter etter barnevernsloven.

Videre skal det føres tilsyn ved besøk i institusjoner så ofte som forholdene ved den enkelte institusjon tilsier det. Fylkesmannen skal gjennomføre minst to besøk årlig ved hver institusjon, hvorav minst ett skal være uanmeldt. Ved institusjoner som tar imot barn med alvorlige atferdsvansker, skal det utføres minst fire besøk årlig, herav minst to uanmeldte. I tillegg skal besøk foretas ved alle klager eller når fylkesmannen ellers blir kjent med uheldige forhold. Besøkene skal foretas når barna er til stede, og tilsynet skal ta kontakt med det enkelte barn. Barnas rett til å snakke med tilsynet uten at personalet er til stede, er understreket, og barna skal opplyses om denne rettigheten.

I forskriften om kvalitetskrav pålegges hver institusjon å ha en skriftlig plan for virksomheten der det redegjøres for hvordan den kan imøtekomme kravene i kvalitetsforskriften og annet lov- og regelverk. Kravene gjelder bl.a. fysisk utforming, bemanning og de ansattes kompetanse. Det dreier seg om ledelse og faglig opplæring og veiledning, oppbevaring av beboernes private eiendeler, medisinsk tilsyn og behandling av personopplysninger.

De statlige regionale barnevernsmyndighetene har nå ansvar for godkjenning, faglig oppfølging og kontroll med institusjonene. Også de har altså kontrollansvar når det gjelder institusjonene. I den nye godkjenningsordningen heter det at Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet «når som helst og på den måte det finner det hensiktsmessig» kan føre kontroll med at vilkårene for godkjenning er til stede. Direktoratet har også myndighet til å trekke godkjenningen tilbake. Det vil i så fall medføre at institusjonen ikke lenger kan benyttes til plassering av barn etter barnevernsloven.

Den første gjennomgangen i den pågående godkjenningsprosessen har avdekket store sprik mellom de private institusjonene med hensyn til kvalitet. Mange institusjoner har fått midlertidig godkjenning med en tidsfrist for når manglene skal være utbedret, og det blir i den forbindelse gjennomført befaringer på samtlige institusjoner. Denne prosessen har allerede ført til store forbedringer og mange nye godkjenninger. Pr. i dag er ca. 80 pst. av de private institusjonene enten godkjent eller midlertidig godkjent. Det er derfor i beste fall svært upresist når interpellanten hevder at flere private institusjoner ikke blir godkjent i henhold til de nye forskriftene. De institusjonene som ikke blir godkjent etter at prosessen er avsluttet, bør sannsynligvis heller ikke bli det. De er for dårlige.

For øvrig har Barne- og familiedepartementet, i samarbeid med tilsvarende svenske barnevernsmyndigheter, utviklet en helt ny modell for institusjonsbehandling av ungdom med alvorlige atferdsvansker. I Norge vil modellen bli utprøvd i alle regionene. Modellen inneholder en utredningsdel, en behandlingsdel i institusjon og en oppfølgingsperiode etter utflytting. Institusjonsoppholdet skal i utgangspunktet ha en varighet på ca. seks måneder, og oppfølgingen vil vare i tre–fire måneder. Ved full drift vil hvert institusjonstiltak ha plass til 16 ungdommer, hvorav åtte befinner seg på institusjonen og åtte i oppfølgingstiltak. Den nye modellen kan på denne måten sies å være en kombinasjon av institusjon og nærmiljøbaserte tiltak.

Barnevernet skal også følge opp og føre kontroll med hvert enkelt barns situasjon når det gjelder fosterhjem. Det omfatter plikt til å gi fosterforeldre råd og veiledning etter behov så lenge plasseringen varer, og besøk i fosterhjemmet minst fire ganger årlig.

I tillegg skal det oppnevnes en tilsynsfører til det enkelte barn når et fosterhjem blir godkjent. Dette er nytt i de nye forskriftene. De er strammet inn. Tilsynsføreren skal ha en uavhengig rolle i forhold til både barnevernet og fosterforeldrene, og barn over sju år skal kunne uttale seg om valg av tilsynsfører. Det skal legges vekt på å finne en tilsynsfører som barnet har eller kan få nødvendig tillit til. Tilsynsføreren skal besøke barnet i fosterhjemmet så ofte som nødvendig og minst fire ganger årlig, og barnet skal sikres mulighet til å ta opp eventuelle problemer med tilsynsføreren uten at fosterforeldrene er til stede.

Med utgangspunkt i Riksrevisjonens rapport har departementet denne høsten – i samarbeid med fylkesmennene – arrangert erfaringskonferanser for kommunene i samtlige regioner. Fokus har særlig blitt lagt på tiltaksplaner og tilsyn med fosterhjem. Det har vært meget god deltakelse på disse konferansene. Departementet kommer til å følge opp regionskonferansene med å utarbeide nye veiledere for arbeid med barn som har tiltak fra barnevernet.

Jeg ønsker økt fokus på forebyggende arbeid og en utvikling hvor færrest mulig barn får behov for å bli plassert på institusjon. Det vil imidlertid alltid være noen barn og ungdommer som har behov for opphold på institusjon i en periode. Jeg har aldri mottatt signaler om at de ordinære omsorgsinstitusjonene i barnevernet ikke er gode nok. Derimot har noen av institusjonene for ungdom med alvorlige atferdsproblemer vært for dårlige, og det er derfor vi nå foretar en grunnleggende endring av tilbudet til denne gruppen.

Når staten har overtatt det ansvaret fylkeskommunene tidligere hadde i barnevernet, innebærer det også at staten skal bli en kompetanseressurs for kommunene. Her kommer de regionale fagteamene – 26 i alt – til å spille en viktig rolle. Disse teamene skal arbeide nært sammen med det kommunale barnevernet og andre kommunale tjenester for barn, ungdom og familier. Fagteamene er tverrfaglig sammensatt med barnevernsfaglig, psykologisk og pedagogisk kompetanse, slik at en sikrer faglig bredde i arbeidet.

Etter min vurdering er situasjonen i barnevernet tilfredsstillende, men den kan og skal bli enda bedre. Som en oppfølging av Riksrevisjonens undersøkelse, som Stortinget behandlet høsten 2003, vil jeg komme tilbake til Stortinget våren 2005 med en nærmere orientering om de ulike elementene i det arbeidet som gjøres for å styrke oppfølgingen av barn i barnevernstiltak.

Eirin Faldet (A) [12:20:39]: Jeg takker statsråden for et grundig og godt svar.

La meg først si at jeg er av den formening at offentlig godkjenning er helt nødvendig. Vi vet at trygghet for barna er veldig viktig, slik at vi kan unngå å komme i en erstatningssituasjon senere, som vi dessverre har opplevd nå i disse dager.

Så er det kanskje, siden statsråden og jeg høres rimelig enige ut om målet, noen som stusser over hvorfor vi tar en interpellasjon. Til det har jeg lyst til å si at jeg synes barnevernet og barnas livssituasjon må få hevet status. De må få økt offentlighet rundt seg, og det er en av grunnene til at jeg bruker tid i Stortinget på å diskutere dette.

Jeg synes barnevernet gjør en fantastisk jobb, og jeg er veldig fornøyd med de signalene jeg har fått så langt når det gjelder det vedtaket vi gjorde om å opprette et statens barne- og familiedirektorat. Det har fått et kjempestort ansvar, og jeg tror det vil være en veldig god støtte for alle de trofaste folkene som jobber i barnevernet. Jeg har tatt til orde for det før, og jeg gjør det igjen: Det å arbeide i barnevernet er ikke for amatører. Det krever kompetanse, og det krever god veiledning, og her tror jeg at et statens barne- og familiedirektorat og de 26 fagteamene rundt omkring kan være til stor hjelp.

Jeg synes at vi diskuterer barns oppevekstvilkår og barns trygghet altfor lite i denne salen, så jeg håper dette blir en god debatt.

Statsråd Laila Dåvøy [12:23:29]: Jeg vil berømme representanten Eirin Faldet for å sette barnevernsbarna på dagsordenen nok en gang i Stortinget. Det er faktisk spennende å være her og fortelle noe om det som har skjedd siden Stortinget tok en beslutning om den store barnevernsreformen.

Jeg er også enig med representanten i at det er viktig at barnevernet får større legitimitet i befolkningen. Jeg tror at det er i ferd med å skje i større grad, for vi ser at de aller fleste av dem som i dag tar kontakt med barnevernet for å få hjelp, faktisk er foreldrene selv. Det betyr at barnevernet ikke lenger er en etat som man er redd skal komme og ta barna ut av hjemmet når foreldrene trenger hjelp.

Vi jobber for større åpenhet i barnevernet. Det er helt nødvendig. Vi må i større grad kunne formidle, også i forbindelse med de enkeltsakene som står i media, hvordan saksbehandlingen er, hva slags rutiner man har i barnevernet, slik at folk skjønner at det ligger grundige vedtak bak enhver inngripen fra barnevernets side overfor en familie.

Om relativt kort tid, rundt nyttår, vil vi også komme med en helt ny informasjonsstrategi knyttet til alle deler av barnevernet. Dette jobber vi med nå både i departementet og sammen med direktoratet – det er et meget godt arbeid – nettopp for å kunne ha en mye større enhetlig tilnærming når det gjelder informasjon innad og utad fra barnevernets side.

Jeg har også lyst til fra denne talerstol å berømme det statlige barnevernet, det nye direktoratet og regionkontorene og ikke minst det kommunale barnevernet for den positive gjennomføringen som nå pågår. Det er en enormt stor reform som nå gjennomføres i barnevernet, og entusiasmen er mye større enn det man kanskje kunne forventet på forhånd. Jeg har vært svært mye ute i ulike deler av barnevernstjenesten de senere månedene, og hvor jeg enn kommer, hører jeg at det man nå er med på, er viktig og det er riktig. De strategiene som ble trukket opp også fra Stortingets side idet man sluttet seg til det som framkom i barnevernsmeldingen, føles riktige, sies det ute.

Det grepet vi har tatt med de nye fagteamene i barnevernet, er kanskje det som vil gi størst støtte direkte til kommunene. Også i de minste kommunene, der én barnevernsmedarbeider kanskje sitter alene med sakene, vil nå vedkommende kunne få hjelp, veiledning og råd også til å ta de vanskelige beslutningene. Fagteamene har vært en suksess og kommer bare til å bli enda bedre framover.

Torny Pedersen (A) [12:26:57]: Det er veldig bra at interpellanten setter barnevernet på dagsordenen.

Arbeiderpartiet har som målsetting å sikre alle lik rett til et godt og meningsfylt liv. Nå vet vi at ikke alle, selv i et velfungerende land som Norge, har det så bra som vi skulle ønske.

Fattigdomsbekjempelse høres veldig fint ut. Men hva hjelper det med ord når man ikke har penger til dagens brød? Regjeringen mener de har satt inn store ressurser til dette, men likevel får vi flere og flere fattige i dette landet. Flere tusen barn lever i familier i fattigdom, og mange av disse barna blir barnevernsbarn. Presset øker fortsatt på barnevernstjenestene, og flere i den norske barnevernstjenesten arbeider under meget vanskelige og pressede forhold. Det er frustrerende når de ansatte vet de burde vært ute på oppfølging i et fosterhjem, men ikke finner tid til det besøket. Dette gir på en måte en dominoeffekt, for med liten oppfølging og støtte mister man gjerne fosterforeldrene etter en stund. Og er det noe vi trenger, så er det gode fosterhjem.

Barnevernet i Norge gjør en fantastisk jobb, men trenger fortsatt både flere ansatte og større forutsigbarhet i økonomien. Det må finnes muligheter til å drive forebyggende arbeid, og det må være nok kompetanse til å kunne vurdere hvilke tiltak som er de rette for det enkelte barn, og ikke minst for den enkelte familie.

Kanskje er det foreldrene som først trenger hjelp til sine problemer. Det jeg mener å si med det, er at vi trenger mer forskning, opplæring og utdanning.

Vi kommer ikke bort fra at vi også i framtiden trenger institusjonsplasser, og kanskje er det det beste alternativet for noen barn i en periode. Kanskje er foreldrene oppgitte og slitne, slik at de rett og slett ikke orker å gå inn i et hjemmebasert opplegg. Da er det viktig at muligheten til å få avlastning gjennom opphold i fosterhjem eller institusjon finnes.

Jeg skulle ønske at ettervernet for ungdom som forlater en institusjon, ble enda bedre enn i dag, og at ettervernet varte til ungdommene fylte 23 år. Når det gjelder institusjoner, enten de er private eller offentlige, må det være slik at den faglige kvaliteten og kontrollen er den samme. Dette skal ikke ha noe med penger å gjøre. Dette er å ta vare på og gi alle barn som trenger det, en trygg og god oppvekst, slik at de når de blir voksne, kan styre sitt eget liv. Vi skal slippe å høre at noen sier: Hvorfor var det ingen som gjorde noe? De må da ha sett meg!

Afshan Rafiq (H) [12:30:41]: For Høyre er det helt grunnleggende å sikre alle barns rett til og krav på et godt og utviklingsfremmende oppvekstmiljø. I denne sammenheng mener vi likeverdighet og medvirkning er grunnverdier som stiller særlige krav til dem som har ansvar. Vi synes det er viktig å understreke at barnevernet ikke skal overta mer av ansvaret fra familiene, men tvert imot jobbe for å bygge opp under og støtte familiene. Men i tilfeller der hjemmet ikke makter å ivareta sine omsorgsoppgaver, har samfunnet en særlig plikt til å tilrettelegge ordninger som sikrer at alle barn får gode omsorgstilbud og oppvekstvilkår. Barne- og ungdomsvernet spiller her en viktig rolle. Jeg vil vise til St.meld. nr. 40 for 2001-2002, Om barne- og ungdomsvernet, som Stortinget har sluttet seg til. Meldingen fokuserte på å forbedre kvaliteten på tilbudet for utsatte barn og unge, styrke forebyggende familiearbeid, bedre oppfølgingen av foreldre og fosterforeldre og styrke arbeidet for barn og familier med minoritetsbakgrunn.

Det er ikke til å legge skjul på at det er klare forbedringsbehov, spesielt når det gjelder å komme raskt inn med hjelp til barn og familier i krise, og når det gjelder samarbeidet med andre etater og tjenester. Vi ser behov for et barnevern med høy kompetanse på ulike former for forebyggende familiearbeid. En viktig forutsetning for dette er at barnevernet samarbeider godt med andre etater og tjenester i kommunene, slik interpellanten også understreket i sitt innlegg.

Private barnevernsinstitusjoner har vært viktige både for plasstilfanget og utviklingen av kvalitet og mangfold i barnevernet. Høyre mener at staten bør inngå gode og langsiktige avtaler med private institusjoner når de kan bidra til å gi barn et godt tilbud. Men dessverre er det slik at noen private institusjoner har hatt en uakseptabel standard. Det var derfor et enstemmig storting ved behandlingen av Ot.prp. nr. 9 for 2002-2003 gav sin tilslutning til Regjeringens forslag om å innføre en godkjenningsordning for private barnevernsinstitusjoner i tillegg til fylkesmannens tilsyn.

Som statsråden var inne på, er pr. i dag ca. 80 pst. av de private institusjonene enten godkjent eller midlertidig godkjent. Det medfører derfor ikke riktighet at flere private institusjoner ikke blir godkjent i henhold til de nye forskriftene, slik interpellanten hevder.

80 pst. av de barna som samfunnet tar over omsorgen for, plasseres i fosterhjem. Fosterhjem er derfor et meget viktig tiltak i denne sammenheng. Det er helt grunnleggende at barnets beste legges til grunn for valg av fosterhjem, og at det føres tilsyn ved at det oppnevnes tilsynsfører for det enkelte barn. Dette vet jeg at barne- og familieministeren følger opp nøye, og Høyre er tilfreds med den innsatsen som gjøres fra Regjeringens side for å få til et helhetlig og treffsikkert barnevernstilbud.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [12:34:14]: Representanten Faldet tar opp et viktig tema i sin interpellasjon. Å fokusere på kvaliteten i barnevernet er viktig for Fremskrittspartiet. Det er viktig for Fremskrittspartiet både når vi tenker på penger, og når vi tenker på lovreguleringer, forskrifter og øvrig regelverk. Vi må ha store nok bevilgninger på området, og vi må ha de nødvendige regler og mekanismer for å kontrollere kvaliteten. På dette området kom det mange gode signaler fra statsråden i hennes innlegg tidligere i debatten.

Tradisjonelt er dette et felt hvor jeg oppfatter at det er mye og bred enighet i Stortinget. Men når jeg leser teksten i interpellasjonen fra representanten Faldet, kan jeg ikke fri meg helt fra tanken på at representanten ønsker å bruke denne saken til å angripe private institusjoner innen feltet. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har jo en nærmest fundamentalistisk motstand mot privat virksomhet innen helse og omsorg. Vi i Fremskrittspartiet er langt mer pragmatiske. For oss er det ikke så viktig om det er en privat eller en offentlig institusjon. Vi er opptatt av kvaliteten på det produktet som leveres. Hvis noen leverer dyrt og dårlig, må det rettes på, enten det er en privat eller en offentlig institusjon.

Vi mener vi pr. i dag har en problematisk situasjon, hvor staten både driver og kontrollerer institusjoner. Man kan kalle det en bukken-til-havresekken-situasjon. Fra Fremskrittspartiets side ønsker vi å styrke kontrollen med barnevern og institusjoner, både private og offentlige, gjennom etablering av et fritt og uavhengig barnevernstilsyn. Fremskrittspartiet har fremmet forslag om dette en rekke ganger i Stortinget. Vi tror at det er veien å gå for å få en kvalitetskontroll i sektoren som kan føre til at vi ikke i fremtiden får skandaler eller rapporter om tvilsom kvalitet.

May Hansen (SV) [12:37:03]: Jeg vil berømme representanten Faldet for å ha fremmet denne interpellasjonen. Det er en viktig interpellasjon. Det er viktig at vi følger utviklingen i barnevernet hele tida.

Jeg vil ta tak i det statsråden sa om at Statens barnevern er en kompetanseressurs for kommunene, og vinkle mitt innlegg mot det.

Det har vært en negativ utvikling i barnevernet de siste årene. I 2003 hadde vi en økning i innvilgede barnevernstiltak på ca. 4 pst. Det er en stor økning i antall meldinger, og flere kommuner signaliserer at økonomien styrer tiltakene. Flere kommuner melder om at terskelen for å innvilge tiltak ligger høyere enn før, og at de barna som det iverksettes tiltak overfor, har mer sammensatte problemer. Det er et alvorlig utviklingstrekk i vårt samfunn at flere barn trenger tiltak fra barnevernet, i rusomsorgen og i psykiatrien.

Barnevernssjefen i Fredrikstad sier til Fredriksstad Blad at barnevernsarbeid er knyttet til effekten av arbeidsløshet, rusmiddelforbruk og sosiale forhold. Hun sier videre at hun jobber i en kommune med presset økonomi, og at listen for å få hjelp hos dem er lagt relativt høyt, den burde vært lagt lavere. Det er meget alvorlig når signalene fra barnevernet rundt omkring i kommunene er at økonomien styrer tiltakene, og ikke behovet.

Vi har hatt en utvikling i barnevernet, noe SV påpekte sterkt under behandlingen av ny barnevernslov, der flere og flere barn trenger tiltak utenfor hjemmet, i fosterhjem og på institusjon. Det er ikke nok med forebyggende tiltak i hjemmet. Barnevernssjefen sier til Fredriksstad Blad at antall barn med tiltak fra barnevernet burde vært enda høyere, og at rus ofte er årsaken til innvilgede tiltak. Det var det SV påpekte under behandlingen av ny lov. Barn bør ikke vokse opp sammen med foreldre som er preget av tung rusproblematikk. Vold, overgrep og andre ting er heller ikke forenlig med barns beste.

Det står nå 400 barn i kø for fosterhjemsplassering. Det er skandaløst. Dette er de barna som har størst omsorgsbehov. Terskelen for å bli plassert i fosterhjem er meget høy. Dette fører igjen til at problematikken rundt barna er meget komplisert når de endelig plasseres i et fosterhjem. Plasseringene blir heller ikke fulgt opp av tilsynsførere, fordi disse ikke finnes i kommunene. Fosterhjemsplasseringer mislykkes ofte, og mange barn går fra det ene fosterhjemmet til det andre. Jeg vil påstå at Regjeringas politikk med sterk familiefokusering kan føre til omsorgssvikt over lang tid for mange barn. Hvilke konkrete tiltak vil statsråden iverksette for å møte denne negative utviklingen?

Dagrun Eriksen (KrF) [12:40:13]: Tilstanden i barnevernet er blitt mye debattert og omtalt i det siste, og det er bra. Kristelig Folkeparti er svært opptatt av å sikre at alle barn får en best mulig oppvekst. Her er familien meget viktig. Derfor tok St.meld. nr. 40 for 2001-2002, Om barne- og ungdomsvernet, utgangspunkt i at familien er den viktigste rammen om og ressursen for at barn skal få en god oppvekst. Hjelp fra barnevernet må i enda større grad skje i samarbeid med familiene. Det foreslås derfor en rekke tiltak med hovedvekt på å styrke det forebyggende familiearbeidet.

Kristelig Folkeparti er glad for den økte støtten til samlivstiltak i årets budsjett for å sikre at flere barn får en god oppvekst. Regjeringen vil øke innsatsen for å motvirke samlivsproblemer og samlivsbrudd med til sammen 10 mill. kr ekstra. Antallet separasjoner og skilsmisser i Norge øker, og flere og flere barn berøres av foreldrenes samlivsbrudd.

I tilfeller hvor barn lider av omsorgssvikt, er det viktig at barnevernet er rustet til å gå tidlig nok inn og ta over der det er nødvendig. Barn som har vokst opp under vanskelige forhold i hjemmet, opplever det likevel ofte som vanskelig å bli flyttet fra sine foreldre. Derfor er det avgjørende at disse barna møter både kjærlighet og omsorg og får god oppfølging fra barnevernet. Det er et grunnleggende mål at barn og unge som er bosatt i barnevernsinstitusjoner, skal sikres et godt tilbud med høy rettssikkerhet.

I den siste tiden er det avdekket forhold i barnevernets historie som er alvorlige, spesielt fordi dette gjelder ekstra sårbare barn. Vi må sikre oss at dette ikke skjer igjen. Som ledd i denne målsettingen er det innført en statlig godkjenningsordning for barnevernsinstitusjoner.

I tillegg må vi sørge for et godt tilsyn. Forskriften om tilsyn med barnevernsinstitusjoner ble endret fra 1. januar 2004. Fylkesmannen skal fortsatt ha ansvaret for tilsynet med barnevernsinstitusjonene. Fylkesmannen skal også ta kontakt med barna og forklare dem hvordan de kan ta direkte kontakt med tilsynsmyndigheten hvis de har behov for det. Vi må gjøre alt for å unngå at det som er omtalt i de grusomme historiene fra Befring-rapporten, gjentas.

Det er også viktig å følge opp kommunenes plikt til å opprette tilsynsførere for barn i fosterhjem. Disse må også få god opplæring. Ansvaret for tilrettelegging av slik opplæring er nå tillagt det statlige regionale barnevernet.

Fosterhjemmene er, som mange har sagt, de viktigste tiltakene i barnevernet. Det er i dag umulig å tenke seg et barnevern uten et solid antall fosterhjem som støttespillere. Det er derfor bekymringsfullt at det er mangel på fosterhjem, spesielt for de barna som ikke er helt små. For å kunne rekruttere fosterhjem er det viktig at de får tilført en kompetanse som gjør at de er trygge i den oppgaven de tar på seg. Akkurat derfor er det så viktig å sikre en best mulig oppfølging av fosterhjemmene.

Til slutt vil jeg bare kommentere noe vi aner kan være en trend. Barnevernsvakten i Oslo har gjort en registrering av de henvendelser de får. Det er bekymringsfullt å se at det har skjedd en kolossal endring når det gjelder hvilke typer henvendelser man får. Før gjaldt det først og fremst barnets atferd, nå er det foreldrenes atferd som er den utløsende faktor.

Eirin Faldet (A) [12:43:50]: Helt til slutt i denne debatten vil jeg si at det virker som om det er tverrpolitisk enighet om at det er viktig at barnevernsplasseringer skjer i trygge og gode former, at de stedene der vi plasserer barn som er utsatte, og som ikke har det så greit, skal være sikre og ha et godt tilsyn – det føler jeg at statsråden følger veldig nøye med i – og ikke minst at de som jobber der, er underlagt arbeidsmiljøloven og har trygghet for sin arbeidssituasjon, slik at de kan la den tryggheten smitte over på ungene.

Til Ulf Erik Knudsen vil jeg si at en trenger egentlig ikke være paranoid for å jobbe her, men det hjelper visst. Jeg har ikke noe imot private institusjoner, men krever altså at barna lever under trygge forhold.

Til Dagrun Eriksen vil jeg si at det er ikke bare Kristelig Folkeparti som er opptatt av familien. Men Kristelig Folkeparti må erkjenne at det er faktisk hjemmet som svikter, det er familien som svikter. Derfor har vi denne interpellasjonen. Hadde alt vært såre vel i familiens lune hule, hadde vi ikke hatt en diskusjon om barnevernsplasseringer.

Helt til slutt vil jeg takke statsråden for en grundig debatt. Det skal bli spennende å følge Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet framover. Jeg har som tidligere nevnt fått gode tilbakemeldinger om at de 26 regionkontorene fungerer godt som en veileder og gir den enkelte barnevernsmedarbeider trygghet for at vedkommende kan få råd. For det er jo faktisk sånn i vårt vidstrakte land at det er både store og små kommuner, og det er ikke alltid et godt miljø rundt barnevernsmedarbeiderne. Så jeg synes dette lover godt. Men jeg vil ikke si at jeg ikke kommer til å ta opp barnas situasjon i Hverdags-Norge ved mange anledninger også framover.

Presidenten: Det var betryggende.

Statsråd Laila Dåvøy [12:46:56]: Noen kommentarer til de forgående innleggene.

Når det gjelder fosterhjem, jobber vi kontinuerlig med å forbedre tilgangen. Det vil bli gjennomført en stor rekrutteringskampanje i 2005 i regi av direktoratet. Vi kommer også til å ha en gjennomgang av hele situasjonen for å se om vi kan sette inn ytterligere tiltak for at barn ikke skal vente for lenge på det riktige fosterhjemmet, og vi vil også gjennomgå situasjonen når det gjelder oppfølging og veiledning av fosterforeldrene, og ikke minst sørge for å få beholdt fosterhjem som vi mener er gode.

Når det gjelder dette at 400 barn skulle stå uten fosterhjem, er det feil. Det er 483 barn og unge som er registrert i en forberedende fase. For 164 av dem – vi har undersøkt disse tallene – er det gitt et varsel om at fosterhjem sannsynligvis kan være det rette tiltaket, men det er ennå ikke fattet vedtak. For 99 er det mottatt en søknad. Fylkesnemnda har fått saken. Vedtak er ennå ikke fattet. For 142 har man fattet vedtak om fosterhjem. Fosterhjem er funnet, men man er i forberedelsesfasen, man arbeider med plasseringen. For kun 78 er vedtak fattet, men der har man altså ikke klart å finne akkurat det riktige fosterhjemmet innen seks uker etter at vedtak er fattet, slik man skulle. Det pågår et intensivt arbeid for å plassere disse barna.

Litt om ungdom mellom 18 og 23 år. Det er en stor økning i tiltak for denne gruppen. Faktum er at for ungdom mellom 20 og 23 år har det vært en økning i tiltak på 10 pst. fra første halvdel i fjor til første halvdel i år. Disse ungdommene må i alle fall samtykke hvis man skal videreføre tiltak. Og hvis de sier ja til det, skal det utarbeides en plan. Disse ungdommene har også klagerett dersom de ikke får tiltak og måtte ønske det – de har kanskje endret mening etter at de har takket nei, det er det jo også noen som gjør. Da har man altså klagerett. Vi ønsker å gjøre denne klageretten mer kjent. Vi er litt usikre på om alle kjenner den godt nok, eller om kommunene i stor nok grad opplyser om den klageretten hver enkelt ungdom har. Så her gjør Barne-, ungdoms- og familiedirektoratet et arbeid nå.

Så har jeg lyst til å svare representanten May Hansen når det gjelder at det kommer så mange klager fra kommunene om at de har så store problemer. Jeg har lyst til å berømme kommunene. Kommunene har de siste årene økt innsatsen innenfor barnevernet. De gjør en formidabel jobb. Rapporter for første halvår i år viser at nye meldinger gjennomføres i løpet av én uke i 96 pst. av tilfellene.

Helt til slutt: Når det gjelder arbeidsmiljøloven og arbeidstidsordningene, så er jeg helt enig med representanten Eirin Faldet i at forsvarlige og lovlige arbeidstidsordninger er viktig for alle, både beboere og personell. Det pågår et arbeid med dette når det gjelder kollektivene våre.

Presidenten: Sak nr. 4 er dermed ferdigbehandlet.