Einar Steensnæs (KrF) [11:10:40]: (ordfører for saken): Norge er en betydelig fiskerinasjon og har som kyststat en suveren rett til å utnytte sine ressurser innenfor Norges økonomiske sone. Men i likhet med de fleste andre kyststater deler vi flere av de viktige fiskebestandene med andre land og er derfor avhengige av et samarbeid når det gjelder regulering og vern av bestandene.

Jeg konstaterer som saksordfører at det er en enstemmig innstilling fra næringskomiteen når det gjelder de fiskeriavtalene som Norge har inngått med andre land for 2004, og fisket etter avtalene i 2002 og 2003.

Det er viktig for at vi skal kunne ha en bærekraftig forvaltning, at det ligger en internasjonal omforent fiskeri- og ressursforvaltning til grunn. Beskatningene av de ulike bestandene må sikres gjennom et forsvarlig beskatningsmønster. Tekniske reguleringstiltak og en aktiv politikk når det gjelder beskatningsmønster og utkast av fisk, er sentrale elementer i norsk ressursforvaltning. Tekniske tiltak, kontrolltiltak og avtaler er viktig, men det er åpenbart ikke tilstrekkelig. Komiteen peker på at alle tiltak som kan være med og sikre bærekraftige bestander, må være en viktig del av de internasjonale avtaler og de samtaler som Norge har med andre fiskerinasjoner. Bare når vi har internasjonal enighet om hvordan viktige fiskeribestander skal beskattes, kan vi se for oss et bærekraftig fiske som vil sikre inntekter, sysselsetting og bosetting i generasjoner framover.

Med disse ord vil jeg anbefale komiteens enstemmige innstilling.

Statsråd Svein Ludvigsen [11:13:09]: Jeg er helt enig med næringskomiteen i at internasjonalt samarbeid og omforente internasjonale regimer er av helt avgjørende betydning for å få til en mer bærekraftig forvaltning av delte fiskebestander. Det er da også noe som Regjeringen gir høy prioritet i sin omgang med de land vi forvalter ressursene sammen med.

I tillegg til å sikre en bærekraftig forvaltning av de aktuelle bestandene er det også viktig å sikre at norske fiskere får sin rettmessige andel av disse bestandene. Norges prinsipielle utgangspunkt i alle forhandlinger vi fører med andre land om fordelingen av de pelagiske bestandene, er sonetilhørighetsprinsippet. Samtidig må vi erkjenne at våre motparter ikke alltid deler dette utgangspunktet, eller at de ikke nødvendigvis er like konsistente som oss med hensyn til hvilke prinsipper som legges til grunn for slike forhandlinger.

Dette er en av hovedgrunnene til at partene ennå ikke har kommet fram til en endelig internasjonal avtale om forvaltningen av kolmule, og at vi heller ikke i 2004 har blitt enige om en avtale for forvaltningen av norsk vårgytende sild. I henhold til sonetilhørighetsprinsippet skulle Norge ha hatt en andel på 88 pst. av kvoten på NVG-sild, mens den i henhold til fempartsavtalen er kun 57 pst. Både Færøyene og EU har vist forståelse for Norges krav, mens Island har vært langt mer negativ til at sonetilhørigheten skulle reflekteres i fordelingen. Det beklager jeg sterkt. Hvis man hadde akseptert sonetilhørighet i alle sammenhenger, hadde det vært åpenbart at Norge skulle ha hatt en større andel. Inntil nå har Norge ført en politikk hvor vi har respektert vår 57 pst.-andel uten å ha en slik avtale, men presset fra næringen er betydelig for at Norge skal ta den delen av kvoten som andre land ikke klarer å fange fordi de ikke har sild i sine respektive soner.

I forhandlingene om kolmule har vi også tatt utgangspunkt i sonetilhørighetsprinsippet, selv om dette vil gi oss en lavere andel enn det vi tradisjonelt har fisket av denne bestanden. I forhandlingene har vi dessuten, både i samarbeidets og kompromissets ånd, vært villige til å fire kraftig på vårt opprinnelige krav, for å komme fram til en endelig avtale, ikke minst ut fra hensynet til å ha en ansvarlig og bærekraftig forvaltning sammen med andre land.

Hovedgrunnen til at vi ikke har kommet i mål i disse forhandlingene, er først og fremst at EU som desidert største kravshaver ennå ikke har vært seg sitt ansvar bevisst – jeg vil påstå i motsetning til Norge, som i forhandlingene om NVG-sild var villig til å betale en svært høy pris for å få til en ansvarlig forvaltning av denne bestanden, referert til at vi burde hatt 88 pst. av silden, vi har 57 pst., og at vi har stilt et krav om 70 pst., men vi er villige til å forhandle.

Når det gjelder makrell, har Norge en avtale med EU og Færøyene om forvaltningen av denne bestanden. I henhold til avtalen har Norge en andel på ca. 30 pst. av makrellen. Den norske næringen mener imidlertid at Norge i henhold til sonetilhørighetsprinsippet burde hatt nærmere 50 pst. Igjen ser vi at for den tredje arten har sonetilhørighetsprinsippet ikke slått ut på en rettmessig måte.

Vi har derfor, i samarbeid med EU og Færøyene, satt i gang et forskningssamarbeid for å utrede makrellens sonetilhørighet. Det vil ikke være aktuelt å gjenåpne avtalen før dette forskningsarbeidet er fullført. Vi gjør det igjen i kompromissets ånd og for å vise at vi ikke åpner for et uansvarlig fiske, men at fordeling er et sentralt krav også i forvaltningssammenheng.

Samtidig er det også viktig å fastslå at for de aller fleste bestandene i Nordøst-Atlanteren har vi forvaltningsregimer på plass, og at vi har et godt og konstruktivt forvaltningssamarbeid med de aktuelle landene.

Forvaltningssamarbeidet med både Russland og EU fungerer egentlig i det store og hele svært godt. Sammen med Russland vedtok vi som kjent for to år siden langsiktige forvaltningsplaner for torsk og hyse i Barentshavet, og disse planene ivaretar hensynet både til biologisk forsvarlig forvaltning og stabilitet og forutsigbarhet for fiskerinæringen i Norge og i Russland.

Under årets forhandlinger ble forvaltningsplanen for torsk revidert slik at den nå også tar høyde for situasjoner hvor gytebestanden befinner seg under det såkalte føre var-nivået. Føre var-nivået for torsk er satt til 460 000 tonn. Når bestanden befinner seg på eller over dette nivået, er det mindre enn 10 pst. sannsynlighet for at den vil komme ned på et nivå hvor rekrutteringen kan begynne å svikte.

Hvis bestanden skulle komme under dette nivået, er vi nå enige med Russland om en mekanisme som vil sikre en drastisk reduksjon i uttaket, hvis dette blir nødvendig. Til sammenlikning må det imidlertid påpekes at gytebestanden i 2004 er beregnet til å være 851 000 tonn, dvs. 85 pst. over føre var-nivået. Vi er med andre ord langt unna å være i en situasjon hvor det er nødvendig med spesielle tiltak, og det illustrerer på en god måte at en torsk ikke er en torsk. Man må skille mellom bestander i Østersjøen, i Nordsjøen og i Barentshavet. I Barentshavet og i Nord-Atlanteren er situasjonen for torsk god.

Med den seneste endringen har vi så lagt til rette for et forvaltningsregime for norsk arktisk torsk som gir enda større sikkerhet for framtiden, og som er i full overensstemmelse med de krav som Det internasjonale havforskningsrådet stiller til en bærekraftig ressursforvaltning.

Sammen med EU er vi i disse dager i en prosess for å revidere flere av de gjeldende forvaltningsplanene for bunnfisk i Nordsjøen, hvor særlig torskebestanden er i en meget dårlig forfatning.

Samtidig kan det ikke underslås at vi fremdeles står overfor betydelige utfordringer i forhold til Russland og EU når det gjelder kontroll av fisket, og komiteen er jo også inne på dette.

Komiteen sier at vi står overfor betydelige utfordringer når det gjelder omlasting av fisk i Barentshavet, med påfølgende uregistrerte landinger i tredjeland. Dette har jeg da også satt høyt på dagsordenen overfor Russland, og vi har krevd effektive tiltak. Jeg er tilfreds med at i november i år vedtok Norge og Russland under årets forhandlinger i Ålesund flere kontrolltiltak som har til hensikt å få bukt med omlastingsproblemet i nordområdene.

Rent konkret vedtok vi følgende:

• Fiskefartøy skal pålegges å rapportere innen 24 timer før omlasting finner sted, om tid, sted og art mv. knyttet til omlastingen. Mottaksfartøyet skal senest en time etter omlastingen sende rapport om omlastingen, og innen 24 timer før fangsten skal landes, om hvor den skal landes.

• Fartøy som mottar fangst ved omlasting til havs, pålegges satellittsporingsplikt på lik linje med fiskefartøy.

• Fartøy som seiler under såkalt bekvemmelighetsflagg, dvs. fartøy som ikke seiler under NEAFC-flagg, Den nordøst-atlantiske fiskerikommisjonen, eller flagg som ikke har status som NEAFC’ samarbeidsland, skal ikke ha adgang til å foreta omlasting fra partenes fiskefartøy, dvs. norske og russiske fartøy.

• Norge og Russland skal også tilstrebe full utveksling av informasjon om kvoter, om satellittsporingsdata og om omlasting.

• Norge og Russland er enige om å innskjerpe praksis knyttet til lisensiering av fartøy for fiske i de respektive soner i tilfeller der fartøy i forbindelse med kontroll har unndratt eller tilbakeholdt informasjon for kontrollerende myndigheter.

Disse tiltakene er en sterk understreking av at både russiske og norske myndigheter vil dette problemet til livs, og vi er også enige om at dialogen med tredjeland skal styrkes for å få en mer fullstendig informasjon om landinger fra norske og russiske fartøy. Det er helt klart at en betydelig del for å få dette under kontroll er at vi har en havnestatskontroll, og at vi har kontroll med det som landes i havnene.

Nå er det nødvendig for begge parter å følge opp disse tiltakene i praksis. Det vil kreve en langt større grad av åpenhet og samarbeidsvilje fra russisk side enn det vi har opplevd fram til nå. Men myndighetene i Russland har forsikret oss om at denne åpenheten og denne samarbeidsviljen er til stede, og det har vi også fått erfare i praktisk sammenheng.

Helt til slutt: Også i forhold til EU er det åpenbart at en effektiv fiskerikontroll er av fundamental betydning for å få til en bærekraftig ressursforvaltning. En betydelig del av den fangsten som tas i nordområdene, og som var omtalt i disse kontrolltiltakene, landes i EU-havnene. Vi er derfor inne i en prosess med EU for å forbedre fiskerikontrollen i Nordsjøen, bl.a. gjennom styrket fokusering på landingskontroll og gjennom økt utveksling av inspektører. Vi har dessuten også en positiv dialog med EU med sikte på å forbedre kontrollen med landinger i EU-land av bl.a., som jeg sa, fisk fra Barentshavet. Vi må imidlertid være forberedt på at også disse prosessene vil kunne ta noe tid, men vi forsøker å holde et høyt politisk press på våre partnere i EU. Det generelle inntrykket er at vi beveger oss i riktig retning når det gjelder fiskerikontroll, både i forhold til Russland, i forhold til EU og i forhold til det å bekjempe ulovlig og uregistrert fiske generelt.

Odd Roger Enoksen (Sp) [11:23:17]: Jeg vil gjerne benytte denne anledningen til å gi fiskeriministeren min fulle støtte i forhold til de krav han har framsatt, hvor han legger sonetilhørighetsprinsippet til grunn for fordelingen og forvaltningen av pelagisk fisk i denne omgang. Det er et prinsipp som bør følges i alle sammenhenger, og det er særdeles viktig at dette følges selv om det, som fiskeriministeren sier, i enkelte tilfeller også kan slå negativt ut i den fordeling vi har hatt med andre nasjoner.

Det å få gjennomslag for prinsippet er vesentlig, og så får forskning og bestandskontroll avgjøre nivået og fordeling landene imellom i ettertid.

Jeg slutter meg fullt ut til de synspunkter statsråden har gitt uttrykk for, og vil fra denne talerstolen si at statsråden i alle fall har Senterpartiets fulle støtte, og jeg regner med også Stortingets fulle støtte, i forhold til å stå på de krav som fiskeriministeren har fremmet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet i sak nr. 10.