Åslaug Haga (Sp) [12:04:13]: Det trengs et langt sterkere fokus på nordområdene. Det norske havområdet er på størrelse med Middelhavet og er et av verdens mest produktive. Det rommer betydelige energiressurser og vil bli en stadig viktigere transportåre. Inntektene fra havområdene er en bunnplanke i norsk økonomi. Framtida vår avhenger av i hvor stor grad vi fortsatt kan forvalte disse enorme verdiene, hvordan de utnyttes, og av internasjonale forhold.

Norge trenger derfor en langsiktig strategi for nordområdene som på kort og lang sikt skal sikre de rettigheter og forvalte det ansvar som er knyttet til havområdet.

Det militære trusselbildet i nord har endret seg. Norge har likevel et betydelig ansvar for å sørge for stabilitet og sikkerhet i egen region. Befesting og videreføring av de folkerettslige traktater og effektiv ressursforvaltning er viktige oppgaver med store økonomiske og utenrikspolitiske virkninger. Verdiene i havområdene gjør at vi ikke kan se bort fra at vi kan bli utsatt for politisk press. En ressurskonflikt kan lett få politiske undertoner og øke presset mot våre rettigheter. Vi må derfor opprettholde et troverdig forsvar som et signal til omverdenen om hvor vår interesse og prioritering ligger, og som garanti for at vi tar våre forpliktelser på alvor.

Det er fortsatt en viktig oppgave å drive ressurskontroll i havområdene i nord. At flere stater er uenig i vårt syn på deling av havområdene, gjør oppgaven mer krevende. Grunnlaget for norsk jurisdiksjon i Svalbards økonomiske sone er omstridt. Russland har utfordret Norges jurisdiksjon ved å sende et marinefartøy inn i vernesonen. Island har truet med å bringe spørsmålet om Norges rettigheter i Svalbardsonen inn for domstolen i Haag. I tillegg kommer uavklarte spørsmål knyttet til delelinjen med Russland.

Senterpartiet mener at den eneste måten vi kan videreføre dagens regime på, er at vi forvalter områdene på en måte som gjør at fiskeristormaktene og USA ser sine interesser best tjent med at det er Norge og ikke andre som forestår forvaltningen. Kystvaktsjef Geir Osen sa det slik:

«I tillegg er Norge en av Europas rikeste nasjoner, og vi skal ikke forvente all verdens sympati for våre krav om rettigheter. Vårt viktigste kort er imidlertid en skikkelig ivaretakelse av våre folkerettslige forpliktelser, og det krever en rikelig tilstedeværelse med rikelig kompetanse og materiell fra forsvarets side.»

Senterpartiet deler den vurderingen.

Det er i stormaktenes interesse at utviklingen skjer på en måte som reduserer konfliktrisikoen. Gjennom klart å formulere norske interesser og ved å vise gjennom handling at vi vil ivareta disse, vil vi bidra til å forebygge at det som Johan Jørgen Holst kalte «spenningsskapende uklarheter», kan eskalere. Vårt diplomati må ha som mål at vi reduserer muligheten for rivalisering og økonomisk konkurranse, slik at dette ikke skal slå uheldig ut for vårt område. Vi må søke å unngå bindinger overfor en av omgivelsens stormakter som fører til uakseptabel eksponering for andre- og tredjeparters reaksjoner.

Vi trenger en forsvars- og sikkerhetspolitikk der tilstedeværelse i nordområdene prioriteres høyere enn i dag, både når det gjelder land-, luft- og sjømilitær tilstedeværelse. Dette må kombineres med konsekvent håndheving av norsk jurisdiksjon basert på likebehandling. Senterpartiet mener derfor at bevilgningene til Kystvakta må økes for å få til en økning av havgående fartøyers patruljedøgn. Vi vil videreføre HAUK-klasse MTB-er, slik at disse kan benyttes ut den tekniske levetiden de har. Sjøforsvaret må få tilstrekkelige bevilgninger, slik at det ikke blir aktuelt å legge fartøyer til kai, og øvingsaktiviteten i Nord-Norge må økes. Den land- og luftmilitære forsvarsaktiviteten i Nord-Norge må allment opprettholdes.

Utvinning av de rike naturressursene i de sårbare nordområdene og økt eksport av olje langs norskekysten skaper behov for økt miljøovervåking og ressurskontroll. Seilingsleden for oljetransporten bør legges lenger ut fra kysten – miljøorganisasjonene har pekt på at den bør ut til 30 nautiske mil. En annen utfordring er det årlige tjuvfisket av torsk til en verdi av 1 milliard kr. Det er tjuveri og miljøkriminalitet som undergraver en bærekraftig forvaltning av fiskeriressursene. Samtidig med at dette foregår, ligger altså Kystvakta ved kai i for stor grad. Dette er sløsing med ressurser.

Nordområdeutvalget understreker at vi har store felles interesser med Russland i Barentshavet. Russland og Norge er de to største petroleumseksportørene utenfor OPEC, og vi står begge utenfor EU. Norge er i tillegg en stor fiskeeksportør. Fra russisk side er det uttrykt ønske om tettere samarbeid bl.a. på grunn av Norges tilknytning til europeiske og amerikanske markeder. Et tettere samarbeid med Russland i nord åpner definitivt for interessante muligheter.

Nordområdeutvalget anbefaler å utvikle en forpliktende bilateral og helhetlig avtale for all virksomhet i barentshavområdet for å sikre miljø og næringsutvikling. En slik avtale bør inkludere felles kvalitetsmål og minimumsstandarder for all virksomhet i området og felles indikatorer for miljøstatus. Ved å legge tunge ressurser inn i avtalen vil landene i fellesskap kunne ta tak i de store utfordringene knyttet til Barentshavet. Samarbeidet må bygge på det eksisterende bilaterale samarbeidet innenfor fiskeriforvaltning, sjøsikkerhet og miljø. Vi har en god modell for samarbeid nettopp i det norsk-russiske fiskerisamarbeidet og gjennom fiskeriforhandlingene.

Et mulig perspektiv på sikt vil være å vurdere om en slik avtale kunne utvides til å bli en internasjonal avtale for hele Polhavet, med bl.a. de arktiske landene som aktører. Norge bør ta initiativ overfor Russland for å få utviklet en slik avtale. Det bør også vurderes om atomsikkerhetsarbeidet bør inngå i dette avtaleverket.

Gjennom Barentssekretariatet har Norge fått en bred og folkelig kontaktflate med Russland. Folk til folk-samarbeidet har vært svært viktig for å bygge tillit mellom landene. Det er sørgelig at bevilgningene til dette arbeidet stadig reduseres, og det vil sjølsagt få konsekvenser. Barentssamarbeidet bør snarere styrkes enn reduseres, innsatsen i Arktisk Råd det samme.

En av forutsetningene for et fungerende samarbeid mellom Norge og Russland er også at det fins vital næringsvirksomhet og infrastruktur på norsk side av grensa. Utenriksministeren har uttalt at vi subsidierer Nord-Norge med 16 milliarder kr årlig. Ærlig talt! Nord-Norge er ikke en fattig utpost som skal opprettholdes gjennom ad hoc-pregede krisetiltak. Nord-Norge må videreutvikles på grunnlag av kompetansen i landsdelen og på grunnlag av de rike naturressursene. En offensiv distriktspolitikk i nord basert på Nord-Norges egne ressurser er viktig i en langsiktig strategi for å sikre våre interesser.

Det er nettopp med dette utgangspunktet at ikke minst den fiskeripolitikken som nå føres, er helt ødeleggende. Her bidrar man til at småsamfunn tappes for arbeidsplasser, og vi mister den koblingen vi skal ha mellom en klok forvaltning av fiskeriressursene og bosetting.

– Tida går fort her, så jeg får ta en kjappere en enn jeg hadde tenkt!

Utfordringen er at fiskeripolitikken står i en særstilling for å sikre næringsutvikling i Nord-Norge. Det er nødvendig med en helt annen tilnærming til fiskeripolitikken for at vi skal kunne sikre bosettinga. Næringsutvikling i landsdelen handler sjølsagt også om langt mer enn det. Jeg bare nevner ett stikkord, nemlig turisme, som burde ha et formidabelt potensial hvis vi hadde vært villige til å legge til rette for det. Poenget mitt er at en aktiv og robust distriktspolitikk med en aktiv næringspolitikk i bunnen er avgjørende i en langsiktig strategi for å sikre våre interesser i nordområdene.

Nordområdene er for viktige til å gå for lut og kaldt vann. Det trengs en helhetlig strategi. Det haster! La meg bare helt til slutt antyde hva som bør være hovedelementene, sett fra Senterpartiets ståsted, i en norsk nordområdepolitikk:

• militær tilstedeværelse som en troverdig markering av norsk suverenitet og understreking av at Norge er innstilt på å forsvare de rettigheter og vitale interesser vi har i nordområdene

• konsekvent og fast håndhevelse av både nasjonale bestemmelser og internasjonalt regelverk

• ansvarlig og bærekraftig forvaltningsstrategi som viser at Norge er en verdig forvalter av de ressurser som det internasjonale samfunnet har gitt oss råderett over

• en robust nærings- og distriktspolitikk for å skape næringsvirksomhet og trygge bosetting, bl.a. som ledd i en langsiktig suverenitetsmarkering

• en målrettet alliansebygging både når det gjelder bærekraftig forvaltning av fiskeriressursene og en energiutvinning som tar hensyn til havmiljøets sårbarhet

• etablering av overvåking, beredskap og seilingsleder, som er tilpasset den økte oljeaktivitet og oljetransport langs norskekysten

Dette vil i sum kunne danne utgangspunkt for en klok og langsiktig strategi i forhold til nordområdene.

Utenriksminister Jan Petersen [12:14:34]: Jeg vil gjerne kommentere selve interpellasjonen med følgende: Jeg deler fullt ut vurderingen av den betydning og – hvis jeg også får lov til å si det – de mulighetene som nordområdene har, slik det fremgår av denne interpellasjonen. Og etter å ha hørt gjennomgangen av de problemstillinger som interpellanten la til grunn, vil jeg gjerne si at dette er både viktige og kjente problemstillinger. Det betyr at når Regjeringen kommer med sin nordområdemelding i løpet av denne vårsesjonen, tror jeg nok at representanten Haga vil kjenne seg rimelig godt igjen når det gjelder viktige problemstillinger.

Jeg gjennomgikk også en del av disse problemstillingene i den redegjørelsen jeg holdt umiddelbart før denne interpellasjonen som vi har til behandling her i dag. Åslaug Haga benyttet seg imidlertid av et sitat som jeg oppfattet ble tillagt meg, og som jeg ikke helt kjenner meg igjen i, men det regner jeg med er en parentes i denne sammenheng. Det er ikke det som er selve hovedpoenget. Hovedpoenget er de mulighetene som denne regionen gir. Regjeringen vil som sagt komme tilbake med en nordområdemelding, hvor slike og en del andre problemstillinger vil bli drøftet samlet, slik at dette utelukkende vil være en foreløpig gjennomgang. Jeg vil samtidig understreke – vi har vel det samme utgangspunket – at det ekspertutvalget som jeg nedsatte i 2003, har identifisert de utfordringer og muligheter som Norge står overfor.

Jeg tror vi må se i øynene at situasjonen i nordområdene er annerledes enn den var i den kalde krigens tid. Da var de sikkerhetspolitiske problemstillingene meget dominerende, og de alliertes oppmerksomhet i nordområdene var rettet mot og fokuserte meget tydelig på de sikkerhetspolitiske problemstillingene. I dag er det til dels andre problemstillinger som er de helt sentrale. Jeg tror det er svært viktig at Norge arbeider aktivt for å trekke andre lands interesser til nordområdene. Det ser vi tydelig aktualisert ved det store arbeidet som nå gjøres for å rydde opp i atomforurensningene i nord. Dette er ikke bare et spørsmål som Norge interesserer seg for, men vi har nå et meget betydelig engasjement fra G8-landene. Det gjør at det nå er fremdrift i arbeidet med miljøoppryddingen i nord. Jeg tror det understreker veldig sterkt at dette er mye mer enn et bilateralt spørsmål. Dette er spørsmål som for svært mange land er viktige og av betydelig interesse. Selve miljøoppryddingen i nord har jo både en miljøside og også, som det har fremgått av tidligere redegjørelser, en ikke-spredningsside, som jeg tror det er ganske viktig for oss å være oppmerksom på.

Det er ett av resonnementene i interpellasjonen som jeg vil nyansere litt, fordi det kanskje fort kan misforstås. Jeg tror det er svært viktig å understreke at de rettigheter som Norge har i de nordlige områdene, selvfølgelig følger av internasjonal lov og rettstilstand, og ikke av det apparatet vi har for å håndheve dette. Det har sikkert heller ikke vært ment slik fra interpellantens side, men jeg tror det er veldig viktig å understreke at vi selvfølgelig har våre rettigheter ifølge den internasjonale rettsorden som her gjelder.

Ellers vil gjennomgangen i meldingen i stor grad dreie seg om slike viktige utfordringer som hvordan vi organiserer oss i nordområdene. Det gjelder Barentssamarbeidet, det gjelder forholdet til EU, det gjelder spørsmålet om Arktisk Råd, og det gjelder ikke minst spørsmålet om naturressursene i nordområdene. Jeg nevnte i min redegjørelse tidligere i dag spørsmålet om håndteringen av avgrensningsspørsmålet i Barentshavet. Vanskelige problemstillinger står igjen. Det ville være svært bra om vi kunne oppnå en løsning i nær fremtid, men det er viktigere å få en god løsning enn det er å få en snarlig løsning. Men uansett vil det være store muligheter for norsk industri i nordområdene, gitt at både Norge og Russland gir dem disse mulighetene.

Det er helt klart at spørsmål knyttet til næringslivet i stigende grad vil være viktige. Jeg vil understreke at det er vel denne delen av samarbeidet i nordområdene som vi ikke fullt ut er fornøyd med. Det skyldes nok ikke minst tilbakeslaget i forbindelse med den russiske økonomien i 1998. Det er gjort fremgang i tiden etterpå, men jeg tror det er svært viktig å understreke overfor russiske myndigheter at det å ha forutsigbare rammebetingelser for investeringer for handel er helt avgjørende for at dette feltet skal utvikle seg positivt og på en riktig måte, slik at vi kan virkeliggjøre det potensialet som ligger der oppe.

Jeg er enig med Åslaug Haga i at de miljøspørsmål som knytter seg til seilingsleder og faren for forurensninger fra betydelige mengder oljetransporter, i aller høyeste grad er av stor betydning. Dette er jo spørsmål som Regjeringen tidligere har adressert, men hvor det er viktig fortsatt å adressere dette spørsmålet.

Jeg regner med at denne meldingen vil bli fremlagt slik at Stortinget vil ha god tid til å gå inn i de realiteter som der vil bli behandlet, og med den listen over problemstillinger som Åslaug Haga nevnte, tror jeg at vi skal kunne si at det i rimelig grad er samstemmighet om hva som bør prioriteres i vår nordområdepolitikk.

Utfordringen er å se tingene i sammenheng. Det er viktige ting som allerede er på plass, men jeg tror denne anledningen til å gi en samlet vurdering av det er en nødvendig og en god anledning til en fordypet debatt.

Åslaug Haga (Sp) [12:22:02]:Jeg takker utenriksministeren for kommentarene, som jeg velger å kalle det.

I interpellasjonen var spørsmålet hvilke strategier Regjeringa vil basere seg på i sin nordområdepolitikk. Det fikk vi vel kanskje ikke så mye svar på, og derfor vil jeg utfordre utenriksministeren på et par punkter.

For det første punktet der Nordområdetutvalget er veldig klart, og som går på at man ønsker å utvikle en forpliktende bilateral og helhetlig avtale om all virksomhet i barentshavsområdet med Russland for å sikre miljø og næringsutvikling. Jeg vil spørre utenriksministeren helt konkret om det er et forslag som utenriksministeren ser på som hensiktsmessig, og om det vil komme som et forslag i den meldingen som jeg forstår vil komme til Stortinget i vår. Det kunne vært interessant å vite mer presist når man forventer at meldingen kommer til Stortinget.

Det andre jeg vil utfordre utenriksministeren på, er knyttet til det som går på distriktspolitikk og næringsutvikling, i forstand næringsutvikling i Nord-Norge. Vi skal sjølsagt være opptatt av den økte samhandelen på tvers av grensene, men nå er jeg mer opptatt av hvordan han ser på distriktspolitikken, næringspolitikken, i Nord-Norge som et virkemiddel for at vi på norsk side skal markere vår suverenitet. For det er ingen tvil om at Nord-Norge som landsdel, sjølsagt spesielt Finnmark, sliter, først og fremst på grunn av en uholdbar fiskeripolitikk, men også fordi det føres en næringspolitikk som ikke tar tilstrekkelig utgangspunkt i de mulighetene som fins, og at man ikke bruker de mulighetene man har til å trekke på den kompetansen som fins i landsdelen, og kobler det med den kapital som denne staten vitterlig har.

I tillegg til spørsmålet om den helhetlige og bilaterale avtalen med Russland vil jeg også utfordre utenriksministeren til å si noe omkring Regjeringas tenkning knyttet til distriktspolitikk som et virkemiddel i forhold til suverenitetshevdelse.

Utenriksminister Jan Petersen [12:25:01]: Når det gjelder selve rammen for den nordområdepolitikken som jeg skal fremlegge i min melding, vil ikke den dreie seg om rent nasjonale spørsmål, altså om spørsmål der andre ministre har sin kompetanse. Norsk nasjonal distriktspolitikk er følgelig ikke av de ting som vil være her. Her har kommunalministeren et ansvar, og Stortinget har drøftet dette ved mange anledninger. Det som må være perspektivet, er jo det som går på tvers av grensene, og relaterer seg til andre land. Det vil være selve fokuseringen.

Åslaug Haga stiller likevel et spørsmål som toucher inn på dette, nemlig spørsmålet om hvordan dette forholder seg i forhold til vår suverenitet. Da vil jeg virkelig advare, for det er ikke slik at norsk suverenitet over noen del av norsk landområde blir større eller mindre avhengig av hva vi gjør eller ikke gjør i disse områdene. Norsk område er norsk område. Vi har våre rettigheter i forhold til internasjonal lov. Ingen kan frata oss det. Det tror jeg må være en helt avgjørende premiss for det vi legger til grunn. Slik dette defineres fra Åslaug Hagas side, synes jeg det blir vel defensivt. Norsk område er norsk – og ferdig med det!

Når det så gjelder spørsmålet om den forpliktende avtalen, er det mer et spørsmål om virkemiddel enn om substans. Vi har jo en rekke forpliktende avtaler i forhold til russerne. Noe går bra, og noe går ikke fullt så bra. Vi har en del problemer på fiskeriområdet, som vi stadig drøfter med russerne. Det er velkjente problemstillinger. Spørsmålet som ble reist her, om grepet med en samlet avtale eller flere avtaler, er vel mer et teknisk spørsmål enn et strategispørsmål. Jeg tror det er svært viktig at man får løst problemstillingene etter hvert som de dukker opp. Jeg tror vi må være klar over at nye problemstillinger også stadig vil dukke opp. En avgjørende problemstilling er vel nettopp delelinjeforhandlingene, som jeg har nevnt tidligere. Det er noe som har tatt mye tid for oss, og som vi har holdt på med over lengre tid. Men vi må også være forberedt på at de vil kunne ta noe mer tid. Jeg ser ikke grunn til at andre og mer presserende spørsmål skal henge seg opp i avgjørelsen av slike viktige elementer i det totale avtaleverket.

Julie Christiansen (H) [12:28:07]: Under den kalde krigen var nordområdene blant de strategisk viktigste på kloden. Store deler av Sovjetunionens kjernefysiske slagkraft var plassert på Kolahalvøya. Norges grense til Sovjetunionen og Kola gjorde oss til en svært viktig alliert i NATO. Dette er nå historie.

Russland har gått fra å være en motstander til å være en medspiller. Landet spiller i dag en sentral rolle i utformingen av den euroatlantiske sikkerhetspolitikk. Nordområdenes globale militærstrategiske betydning er derfor sterkt redusert. Men det er flere grunner til at nordområdene fortsatt er strategisk viktige områder for Russland, Norge og andre internasjonale aktører. Jeg må si meg enig med utenriksministeren når han mener at interpellanten la an et litt snevert perspektiv, og etter min og Høyres oppfatning la hun for liten vekt på den internasjonale, altså den globale, dimensjonen i de utfordringene som vi møter i nordområdene.

Nordområdene er fortsatt et militært tyngdepunkt internasjonalt. Russland har fortsatt betydelige militære kapasiteter på Kolahalvøya. En stor del av Russlands strategiske kjernevåpen befinner seg fortsatt på Kola, og radioaktivt og spaltbart materiale på Kola kan komme på avveier og i verste fall bli brukt av terrorister. Nordområdene rommer trolig en fjerdedel av verdens uoppdagede petroleumsressurser. Et av verdens største gassfelt ligger i russisk del av Barentshavet. Russland er verdens største produsent av olje og gass og er en pålitelig eksportør i det internasjonale markedet. Amerikanske og russiske myndigheter er enige om at 15–20 pst. av USAs råoljeimport skal komme fra Russland. USA har også gjort det klart at de ønsker store russiske leveranser av flytende naturgass.

Denne betydelige interessen fra amerikansk side for russiske energileveranser vil også øke den militærstrategiske interessen for nordområdene.

Nordområdene er opphav til store miljøtrusler. Opphoping av atomavfall i Nordvest-Russland er et miljøproblem og et mulig spredningsproblem. Verdens største konsentrasjon av atomreaktorer gjør området til et globalt atomsikkerhetsproblem av betydelige dimensjoner. Arktiske områder er spesielt sårbare for radioaktiv forurensning, og konsekvensene av utslipp og ulykker kan derfor bli store. Ettersom vi for norsk fisk og sjømat er avhengige av tillit i markedene, er frykten for radioaktiv forurensning i seg selv en risiko for Norge. Et ubegrunnet rykte i markedene vil være tilstrekkelig til å påføre norsk fiskerinæring store tap.

Utsiktene for økende omfang av leteboring og produksjon av olje og gass vil også innebære nye utfordringer. Oljetransport fra Nordvest-Russland til USA vil gå med skip langs Norskekysten. Det samme vil gjelde store deler av miljøtransporten.

Det er derfor helt klart at vi trenger en ny nordområdestrategi. Høyre mener at Norge må ta et lederskap for å sikre at våre interesser blir ivaretatt, gjennom å etablere et internasjonalt samarbeid både med Russland gjennom de kanalene vi har i Barentssamarbeidet, med USA og også med EU, uavhengig av medlemskap eller ikke. Men dersom man ønsker et større interessefellesskap med Europa, er medlemskap det viktigste grepet man kan ta.

Morten Høglund (FrP) [12:31:46]: Interpellasjonen reiser et svært viktig tema, som dessverre ikke alltid får den oppmerksomhet det trenger og fortjener.

Det er forhåpentligvis blitt en erkjennelse at vi ikke kan unnlate å prioritere arbeidet med nordområdenes utfordringer, og i fiskeri- og energisammenheng er utviklingen i nord av største betydning. Utfordringen til vår utenrikstjeneste og utenriksminister er om vi som nasjon er godt nok rustet i det diplomatiske arbeid som må gjøres kontinuerlig for å sikre våre interesser i nord. Hvor mye oppmerksomhet vier vi disse problemstillinger i Washington, Moskva, Berlin, Brussel, Ottawa osv.? Har vi allierte i nord, eller er vi i en evig skvis? Utdanner vi folk i Norge som har den nødvendige folkerettskompetanse på Havrettskonvensjonen og Svalbardtraktaten? Hvilken strategi følger våre diplomater? Dette er bare noen spørsmål det ville være interessant å få avklart.

Når man går i gang med økende bruk av nordområdene i forhold til olje- og energiutvinning, er det en rekke uavklarte spørsmål som preger forholdene i nord. Vi har eksempelvis ikke en avklart grense mellom Norge og Russland i Barentshavet, det er ikke allmenn enighet om Svalbards kontinentalsokkel og økonomisk vernesone rundt øygruppen, det er ikke enighet om Canadas, Russlands og Grønlands eller Danmarks krav på kontinentalsokler i Polhavet – Danmark har gjort krav på Nordpolen – og det er heller ikke klart hvilken politisk status Grønland ønsker. Dette er noen av de utfordringer vi vil møte fremover, og som vi aktivt må forholde oss til.

Avviklingen av den kalde krigen i 1990 reduserte den militære aktivitet også i Polhavet. Det sier likevel lite om de samme områders fremtidige strategiske betydning. Denne vil snarere tilta og bli mer kompleks i takt med den geopolitiske utvikling på land i Europa og Eurasia. En økt ressursdrevet industriell og kommersiell utnyttelse av polområdene vil også øke deres strategiske verdi, desto mer som dette vil være et område for produksjon av strategiske varer som energi og mineraler. Polhavets landnære strekninger kan bli sjøleder av vital betydning for hele den nordlige halvkules handel og produksjon.

Hvordan eksisterende avtaler skal forstås, og med hvilke konkrete følger i Polhavet, vil med andre ord bli gjenstand for et omfattende diplomati i årene fremover. Interesser, beliggenhet og militær, diplomatisk, økonomisk og politisk evne vil gi dette diplomati dets struktur. Norge vil være i en særstilling, begrenset egentyngde til tross. Både fastlandet og Svalbard vil som landområde være av sentral betydning for all aktivitet i de mellomliggende og tilstøtende havområder, og det norske havdomene er hovedporten til Polhavet. Om det er uenighet om rettigheter, er dette ubestridelig norsk jurisdiksjonsområde og norsk suverenitet.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Bjørn Jacobsen (SV) [12:35:09]: Dette er ein prisverdig interpellasjon, samtidig som det blir litt debatten før debatten, for no får vi jo meldinga. Den skal komme, som det er lovt her.

Eg skal berre seie litt om dei kortsiktige strategiane, som eg også ønskjer at utanriksministeren kan kommentere litt, samtidig som Senterpartiets mest kjende langsiktige strategi i denne saka faktisk er å opne Barentshavet for oljeboring. Lat no det liggje, men det er den siste og mest kjende strategien til Senterpartiet.

Heilt frå jul blei det meldt at vêrvarslinga ved Bjørnøya/Hopen skulle leggjast ned. Det førte til eit enormt ras frå fiskarane, og ein lykkast, for stasjonen består. Det viser kva for eit enormt engasjement det er langs kysten om nordområdepolitikken. Eg trur også vi skal vere i god dialog med desse gruppene, på begge sider av grensa. Eg har lyst til å spørje utanriksministeren i forhold til dette: Korleis går det med dobbelt skrog-arbeidet i forhold til IMO? Er det noka utvikling der? Gjer Regjeringa noko i den samanhengen? Er det bra utvikling på kystvaktsida? Og korleis er statusen for slepebåtkapasitet i nordområda?

Men kanskje det aller viktigaste er om Regjeringa no, like før meldinga blir lagd fram, føler at dei er i godt inngrep med alle organisasjonane, miljørørsla, russiske organisasjonar og andre som vi må dra med på laget for å få ei best mogleg behandling av nordområdemeldinga her i Stortinget. Ser utanriksministeren for seg at ein allereie no er i inngrep, i debatt og i dialog med alle grupper som trengst for å få ei best mogleg melding til sjuande og sist?

Haakon Blankenborg (A) [12:37:15]: Dei fleste av dei punkta som Åslaug Haga trekte opp, er naturlege overskrifter i meldinga og den debatten som Stortinget skal ha. Ein kommentar til ein liten diskusjon mellom utanriksministeren og Åslaug Haga om reint nasjonale spørsmål er ein del av nordområdepolitikken: Til det er å seie at naturlegvis er ein robust økonomi og ei robust busetjing i landsdelen, i Nord-Norge, ein viktig del av ein strategi for å ha ein solid nordområdepolitikk. Det er i og for seg noko anna enn at dette skal vere ein del av ei stortingsmelding om nordområdepolitikken. Dette er ein naturleg del av norsk nordområdepolitikk, men det er ikkje dermed sagt at dette er ein sentral del av ei stortingsmelding. Det får vi sjå når Regjeringa legg det fram. Det er mogleg å skilje mellom dette.

Perspektivet på den kalde krigen og den nye situasjonen, som mange har vore innom her, er naturlegvis viktig. Det som allereie no framstår som interessant og viktig i debatten om nordområdespørsmåla, er at for ein gongs skuld er debatten ganske utilslørt om norske interesser. Eg trur det er svært viktig å leggje til grunn at sjølv om kald krig er erstatta av samarbeid, er det eit samarbeid som er komplisert for Norge, fordi eit av perspektiva må vere at Norge skal vere med i samarbeidet om nordområdespørsmåla. Det andre er at i den nye situasjonen er det ikkje slik at det har framstått ein eller to allierte, og resten er motstandarar. Her vil Norge ha kompliserte forhold til ei rekkje land rundt omkring i Europa og i andre verdsdelar, så her er det eit spørsmål om å etablere eit internasjonalt samarbeid og framleis å unngå ei for utstrakt bilateralisering av forholdet i nord, delvis fordi området er av global interesse, men også fordi vår posisjon kan vere svak i forhold til både store naboar og andre store aktørar. Så det er viktig å etablere eit internasjonalt samarbeid der den norske stemma blir høyrd. Med det har eg også understreka, at bilateralisering av forholdet i nordområda, med Russland, kan ha mye for seg på enkelte område, men den gamle og veletablerte holdninga om at dette er eit område så stort og så viktig at vi treng eit vidare samarbeid, ei vidare plattform å stå på, den gjeld framleis.

Utover dette kjem vi tilbake til dei fleste av enkeltspørsmåla i samband med meldinga. Utanriksministeren trekte også opp ein del allereie i utgreiinga, men desse punkta synest iallfall vi er naturlege å ha med innleiingsvis i debatten om nordområdespørsmåla, som vi kjem tilbake til.

Lars Rise (KrF) [12:40:34]: I nordområdene er det politiske, næringsmessige og miljømessige muligheter for Norge. Områdene er rike på naturressurser. Barentshavets fiskerikdom har i lang tid vært basis for eksport av nasjonal betydning. Norge skal være verdensledende på miljøkvalitet og miljøstandarder. Da må vi sikre at økoområdene og leveområdene i nordområdene opprettholdes intakte og uskadde. Fisken er en evigvarende ressurs, som vil bidra til verdiskaping i nye århundrer, dersom vi forvalter den riktig. Fiskerinæringen har stor økonomisk betydning samtidig som den representerer viktige nasjonale og internasjonale naturressurser som Norge har et medansvar for å forvalte på best mulig måte.

Under havbunnen er det påvist store verdier som vi nå er i startfasen til å utvinne. Utbyggingen av Snøhvit-feltet har skapt optimisme i Finnmark og i regionen ellers, og oljeselskapene ser på nordområdene som en spennende petroleumsprovins. Arbeidet med å utvinne olje- og gassreservene på russisk side er også i startfasen. Dette stiller oss overfor en rekke utfordringer, først og fremst på miljøsiden når det gjelder transport av olje og gass, men også når det gjelder sikkerheten knyttet til driften av de planlagte feltene.

Den sterkt økende oljetransporten langs kysten er bekymringsverdig. Også en mulig framtidig transport av radioaktivt materiale vil utgjøre en trussel mot miljøet. Norge må ha beredskap, varsling og overvåkingsrutiner som står i forhold til disse truslene. Vi må samarbeide med de russiske myndighetene for å forebygge katastrofer. Fiskeridepartementet har i dag samarbeid med Russland om sjøsikkerhet og oljevernberedskap. Målet er å etablere et felles meldings- og informasjonssystem som vil gi en gjensidig oversikt på russisk og norsk side over oljetransportene i Barentshavet og langs norskekysten. Miljøtrusselen aktualiserer også arbeidet med å fremme internasjonalt at stater må kunne gjøres ansvarlig for forurensning over landegrenser, og at prinsippet om at forurenser skal betale, må gjøres gjeldende ikke bare for personer og selskaper, men også for stater.

Av de fire nordiske landene har Norge minst samhandel med Russland. Det russiske markedet vokser, noe som bør være av interesse for norske vareprodusenter. Ikke minst vil næringsutvikling i Barentsregionen kunne gi grunnlag for økonomisk vekst i Nordvest-Russland. Handel er viktig om de russiske områdene skal komme seg ut av fattigdommen. Det vil på sikt kunne utjevne forskjellene i levestandard mellom Norge og Russland.

Jeg vil til slutt peke på viktigheten av å knytte de sivile samfunn i de to landene sammen. Folk til folk-samarbeidet har vært svært vellykket i forhold til å knytte kontakter og skape en kulturell samforståelse. Arbeidet mot tuberkulose og spredningen av hiv/aids er også helt sentralt.

Norge må videreutvikle samarbeidet med Russland, og Kristelig Folkeparti ser fram til å diskutere de utfordringer og muligheter vi står overfor i nordområdene, på en helhetlig måte når meldingen legges fram for Stortinget.

Odd Roger Enoksen (Sp) [12:43:48]: Det er positivt at nordområdepolitikk blir grunnlag for debatt i Stortinget. Det er et område som har stor strategisk betydning, og som er gjenstand for stadig økende interesse, ikke bare nasjonalt, men også globalt, ikke minst på grunn av de store ressurser som dette området rår over i forhold til marine ressurser, hvor vi har en av de få fiskearter i verden som er i rimelig god forfatning, men også i forhold til at man antar at noen av verdens største gjenværende olje- og gassressurser befinner seg i dette området, hvis man ser russisk, norsk og Alaskas område i nord under ett. Det tilsier at i årene framover vil nordområdene komme til å bli gjenstand for stadig økende fokusering. Det tilsier også at dette burde være et av de mest interessante områder for norsk utenrikspolitikk å konsentrere seg om.

Det kan kanskje virke merkelig – og for noen virke som om man setter det på spissen – med en slik tilnærming til nordområdepolitikk, men jeg tror at over tid vil nettopp de store ressurser tilsi at man gjør dette. Vi har en rekke uavklarte forhold i nord, og en rekke forhold som det fortsatt er strid om: Delelinja, gråsonen og fiskevernssonen rundt Jan Mayen, som fra tid til annen er gjenstand for konflikter og debatter. Alt dette tilsier større oppmerksomhet fra Norge omkring dette området, større utenrikspolitisk oppmerksomhet, og ikke minst krever det, etter min oppfatning, en langt større tilstedeværelse i dette området enn det vi så langt har vært i stand til å få til. Ikke minst er det problematisk at Kystvakten på grunn av budsjettsituasjonen ikke klarer å få til en tilstrekkelig stor tilstedeværelse i nord.

I en tid hvor det meste av forsvarspolitikk innretter seg mot andre områder i verden, og mer konfliktfylte områder i verden, kan det se ut til å være en fornuftig omprioritering å ha det forsvarspolitiske fokus konsentrert om andre områder. Jeg er imidlertid overbevist om at det vil være nødvendig også å ha et sterkt forsvarspolitisk fokus på det som skjer i nord, og at dette må gjenspeile seg i en del av de prioriteringene som blir gjort, spesielt i forhold til Sjøforsvarets del av forsvaret, hvor økt fokus omkring nordområdene og økt tilstedeværelse på permanent basis i nord vil være et av bidragene til fred og et godt forhold til våre naboer i dette området.

Nettopp på grunn av den økende interessen som vil komme til å bli om dette, er det viktig at vi markerer at dette er et område som har stor betydning for Norge. Det gjør at det er nødvendig å ha større utenrikspolitisk oppmerksomhet om det, og jeg kunne tenke meg å utfordre utenriksministeren til å si noen ord om hva som er Regjeringens tanker i forhold til Forsvarets tilstedeværelse og et forsvarspolitisk perspektiv på nordområdene.

Steinar Bastesen (Kp) [12:47:18]: Kystpartiet setter stor pris på at Senterpartiet etterspør Regjeringens strategi for våre nordområder. Det ville være greit å få vite om vi får en nordområdemelding i god tid før årets valg. Velgerne har krav på å få vite om Regjeringens unnlatelsessynd i nordområdene.

Militær tilstedeværelse vil være et sentralt element i en nordområdestrategi. Det er en skandale at Sjøforsvaret ikke er med og hevder norsk suverenitet i nordområdene ved tilstedeværelse og øvelser. Tilstedeværelse, virksomhet og bosetting på Jan Mayen er også av stor betydning for at vi skal kunne forsvare våre rettigheter i denne delen av norsk havsone. Det er helt uansvarlig av Regjeringen å svekke denne tilstedeværelsen. Bosetting og virksomhet må tvert imot styrkes vesentlig.

Bosettingen langs norskekysten er også en helt vesentlig del av norsk tilstedeværelse i nordområdene. Derfor kommer distriktspolitikken og ressurspolitikken sterkt inn i en nordområdesammenheng. Vi kan ikke tillate oss at befolkningen i de nordligste fylkene går tilbake. Vi bør av sikkerhetsmessige grunner heller ikke tillate at det utvikler seg et stort befolkningselement av russere i vårt nordligste fylke. Disse russerne vil lett kunne komme i en lojalitetskonflikt ved eventuelle interessemotsetninger mellom Norge og Russland. Gode naboer har klare grenser.

Delelinjeproblematikken vil selvsagt være sentral, likeledes at leden utenfor norskekysten utvikles som en viktig led for frakt av olje, gass og andre varer.

Kystpartiet vil insistere på at det vestnordiske perspektivet kommer klart og tydelig fram i nordområdestrategien. Sammen kan Færøyene, Grønland, Island og Norge kontrollere havressursene i store deler av Norskehavet. Men da må det være vilje fra norske myndigheters side til å gi det vestnordiske samarbeidet prioritet framfor de samarbeidsmønstre som vi har nå.

Nordområdestrategien må også ses i sammenheng med norsk utenrikspolitisk strategi totalt. Kystpartiet mener at Regjeringen har prioritert fundamentalt feil ved å marginalisere innsatsen i nordområdene. Norge har spesielle forutsetninger for å kunne spille en sentral rolle i sitt eget nærområde. Vi har også et globalt ansvar for at våre viktige fiskeressurser blir forvaltet på en bærekraftig – bæredyktig – måte.

Når utenriksministeren står på denne talerstolen og sier at Norge er norsk, og at norske grenser må respekteres, er det for så vidt rett, men det er utrolig defensivt. For å hevde suverenitet må vi være til stede, akkurat som representanten Odd Roger Enoksen sa i stad. Mitt poeng er at vi retter blikket altfor mye sør- og østover og for lite nord- og nordvestover. Sammen med de landene som jeg tidligere nevnte, kunne vi kontrollert matvareressursene til en stor del av verden.

Åslaug Haga (Sp) [12:50:51]: Jeg vil til slutt bare takke for debatten og konstatere at det er bra at vi får ei nordområdemelding. Den kommer lovlig seint, men jeg syns at den diskusjonen vi har hatt her nå, viser at det er behov nettopp for å få ei melding som tar et helhetlig grep.

Noe av det som er spennende og utfordrende i forhold til nordområdepolitikken, og noe av det som gjør nordområdepolitikken spesiell, er jo nettopp at man har denne koblinga av det nasjonale og det internasjonale. Og jeg må si at jeg blir litt bekymra over hvilken tilnærming Regjeringa kommer til å ha, hvis man ikke også skal legge vekt på nasjonale forhold. Jeg er urolig for, ut fra det utenriksministeren sier, at vi får ei melding som er for snever, og at det blir utenriksministerens nordområdemelding og ikke Regjeringas melding for nordområdene.

Det vi trenger, er Regjeringas tanker og strategier for nordområdene. Og det gir seg jo sjøl: Nærings- og bosettingspolitikk er sjølsagt viktig i forhold til suverenitetshevdelse. Forsvarspolitikken kan ikke bare ses i et internasjonalt perspektiv. Den må definitivt også ses i et nasjonalt perspektiv. Kystvakta er sjølsagt viktig i forhold til suverenitetshevdelse. Man kan si det samme om miljøområdet. Sjølsagt må vi snakke om den nasjonale miljøpolitikken, kombinert med de spesielle internasjonale utfordringene som knytter seg til håndteringen av miljøspørsmålene i nord. Så jeg håper at vi vil få ei melding som er brei, som skaper koblinga mellom de nasjonale utfordringene og de internasjonale utfordringene som vi har i nordområdene.

Til Haakon Blankenborg er det sjølsagt bare det å si at ja, i dette helhetlige perspektivet må vi både snakke om det bilaterale avtaleverket vi skal ha i området, og om det multilaterale. Dette henger nødvendigvis i hop og skal gjøre det.

Det blir interessant å se meldinga. Jeg skulle gjerne hørt litt mer eksakt fra utenriksministeren om når den kommer, for det gir jo ikke så mye mening å få den helt på tampen av sesjonen. For er det ei melding som vi vil trenge noe tid på å behandle, er det nettopp denne.

Utenriksminister Jan Petersen[12:54:08]: Jeg tror Stortinget kanskje kan vurdere meldingen best når den kommer, men jeg vil bare nevne at det alltid vil være avgrensningsproblemer når man skal skrive en melding, ikke minst når Stortinget har hatt samme sakskomplekset en rekke ganger tidligere.

For å ta et annet eksempel: Jeg legger jo ikke opp til å lage noen ny veiplan, f.eks., i forbindelse med dette, selv om kommunikasjoner internt i Nord-Norge er viktig. Det vil også gjelde andre ting. Så generelt å legge opp til en debatt om distriktspolitikken synes jeg ikke vil være riktig i denne sammenheng, fordi Stortinget har hatt mange anledninger til å gå igjennom dette spørsmålet.

Men at det er viktige sider av dette som også dreier seg om de internasjonale forhold, er helt på det rene. Når Norge f.eks. legger så stor vekt på fiskeriforhandlinger med andre land, er det av hensyn til at kystområdene skal ha et sikkert og godt næringsgrunnlag. Når vi legger så stort vekt på å få strammet antidumpingreglene i WTO-sammenheng, har det den samme begrunnelse. Når studiene i Arktisk Råd viser klimaspørsmålene, er det ikke fordi vi ikke har en klimapolitikk, den vil vi ha i andre sammenhenger, men den illustrerer ytterligere hva vi her står overfor. Så det vil alltid være avgrensninger.

Men jeg vil nok si at denne meldingen må fokusere på det som er de felles utfordringer i området. Som sagt, det er mulig vi snakker forbi hverandre, men jeg vil fastholde at norske områder er norske uansett. Det følger av internasjonal lov og av norsk lovgivning. Jeg tror ikke vi skal blande kortene på det punktet.

Når det gjelder spørsmålet om dimensjonering av Forsvaret, hadde jeg heller ikke tenkt å legge opp til en drøftelse av det. Det har Stortinget hatt mange anledninger til å drøfte. Men jeg vil jo understreke at en av Forsvarets viktige oppgaver nettopp er tilstedeværelse i området. Men som andre talere har vært inne på, spørsmålet er: Hvordan bygger vi allianser? Det er også en viktig side av Forsvarets oppgave når vi har operasjoner i andre deler av verden. Det er nettopp for å bygge inngang og sammenhenger mellom den politikken vi fører i nord, fordi vi trekker inn alliansepartnere og venner, som vi alltid har gjort i dette området.

Jacobsen stilte meg spørsmålet om vi er i inngrep med alle grupper. Til det vil jeg si at det vil jeg inderlig håpe. Vi har i hvert fall lagt ut Orheim-utvalgets utredning på bred høring. Vi har fått en rekke innspill. Det siste var landsdelsutvalgets såkalte skyggemelding, som har verdifulle momenter med. Jeg tror vi kan si at vi nå nettopp har hatt en ganske omfattende offentlig debatt. Da blir utfordringen nå å lande den offentlige debatten i form av en melding, og det skal vi altså gjøre.

Presidenten: Da er interpellasjonsdebatten over.