Jørgen Kosmo (A) [10:02:48]:(ordfører for saken): St.meld. nr. 4 er et dokument fra Regjeringen som varsler og gir melding til Stortinget om hvordan Regjeringen har fulgt opp de anmodnings- og utredningsvedtak Stortinget har gjort. Det vi har sett gjennom de siste periodene, er at antallet anmodnings- og utredningsvedtak som Stortinget gjør, som på mange måter er en instruks til Regjeringen om et bestemt handlingsmønster, vokser.

Kontroll- og konstitusjonskomiteen har tidligere – og det har fått tilslutning i stortingssalen – vært meget kritisk til at særlig anmodnings- og utredningsvedtak på bakgrunn av Dokument nr. 8-forslag øker i omfang. Dette vanskeliggjør Stortingets muligheter til å øve kontroll med Regjeringens og statsrådenes virksomhet, fordi Stortinget på forhånd, før saken er dypt utredet, faktisk fatter et vedtak som instruerer Regjeringen til et bestemt handlingsmønster. Det kan frata Regjeringen – og det fratar også Stortinget – muligheten til å foreta ulike veivalg i forhold til viktige problemstillinger. Når det er sagt, er det imidlertid slik at når Stortinget som landets øverste politiske organ fatter en beslutning, skal det svært mye til hvis ikke dette følges opp av Regjeringen.

Det er mitt inntrykk at Regjeringen i for stor grad søker å bake inn de enkelte problemstillinger i andre dokumenter og på den måten unngår å respondere direkte på Stortingets vedtak. Kontroll- og konstitusjonskomiteen har derfor i denne innstillingen understreket viktigheten av at når Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en bestemt problemstilling i en bestemt sak, bør dette fortrinnsvis skje i en bestemt sak. Men komiteen innser også at det fra tid til annen kan være hensiktsmessig å vurdere de ulike problemstillinger i relasjon til andre problemstillinger, og at det kan være en fordel å bake dette inn i større vurderinger og i andre saker. Det komiteen har understreket, er at hvis det er det mest hensiktsmessige, må Regjeringen synliggjøre i dokumentet at dette er en oppfølging og et svar på de anmodningsvedtakene som Stortinget har gjort.

Det vi kan se av St.meld. nr. 4 for 2004-2005, er at den er betydelig bedre enn den St.meld. nr. 4 som vi fikk i forrige storting. Jeg har forstått det slik at det er en konsekvens av den forholdsvis brede og omfattende debatten vi hadde sist på bakgrunn av stortingsmeldingen om anmodnings- og utredningsvedtakene for sesjonen 2002-2003. Fremdeles er det allikevel fra komiteens side gjort en del anmerkninger der man ikke har vært helt fornøyd med oppfølgingen fra Regjeringen, men det er betydelig færre anmerkninger denne gang enn tidligere.

Etter mange års medlemskap i kontroll- og konstitusjonskomiteen, og også etter mange år som medlem i Stortinget, må jeg tillate meg å si at det synes å herske en viss holdning i Stortinget: Det er viktigere å få gjort et vedtak enn å følge opp vedtaket i ettertid. Det er et beklagelig trekk, fordi vi fra kontroll- og konstitusjonskomiteen har hatt et betydelig arbeid med å få kommunisert med de ulike fagkomiteene om hva de har gjort, og hvordan de har reagert på de ulike svar som Regjeringen har gitt. Slik burde det ikke være. Det burde være slik at både de representanter og det flertall som står bak de ulike anmodningsvedtakene, også skulle ha en spesiell interesse av å følge med på hva Regjeringen gjør med de anmodnings- og utredningsvedtakene som er fattet i Stortinget.

Så må man innrømme at fra tid til annen endrer samfunnet seg så pass betydelig at det er en viss mulighet for at de vedtak som Stortinget fatter, umulig lar seg gjennomføre – man har endringer i samfunnsstrukturen som gjør at det ville være ufornuftig direkte å følge opp Stortingets vedtak. Det jeg vil anmode statsråden om, er at i de tilfeller Regjeringen finner det umulig å gjennomføre Stortingets instruksjonsvedtak, bør den komme tilbake til Stortinget og redegjøre for hvorfor det er umulig, i stedet for å søke å gjemme bort problemstillingen i andre dokumenter. Det er en atskillig mer ryddig måte å håndtere dette på, særlig i en tid hvor folkestyret er så avhengig av kommunikasjon mellom de ulike politiske institusjoner, og i en tid hvor det er viktig at befolkningen blir opplyst om hva som foregår.

Hvis vi kommer i en situasjon der Stortinget fatter en rekke vedtak som markedsføres i media som politiske problemstillinger som Stortinget har en spesiell oppfatning av hvordan skal løses, og det viser seg at det ikke blir gjort noe med dette, svekkes Stortingets ry og renommé i befolkningen. I siste instans vil dette relatere seg til befolkningens tillit til at Stortinget er i stand til å håndtere de viktige samfunnspolitiske problemstillinger som vi står overfor. Det er derfor viktig – også i de saker der Regjeringen, enten av politiske grunner eller av andre grunner, finner det ufornuftig, sett fra Regjeringens synspunkt, å gjennomføre anmodningsvedtakene – at dette synliggjøres og forklares i dokumentet som kommer tilbake til Stortinget. Jeg tror at både Regjeringen, Stortinget og befolkningen vil være tjent med en slik direkte og konkret behandling.

Jeg skal ikke gå inn på de ulike forslagene. Dem kan stortingsrepresentantene lese, og dem kan også de ulike fagkomiteer ta opp hvis de ønsker å forfølge de sakene som kontroll- og konstitusjonskomiteen har spesielle anmerkninger til, og der den har gjort oppmerksom på at man ikke er fornøyd med oppfølgingen fra Regjeringens side. Det vil både for Regjeringen og for de enkelte fagkomiteer være anledning til å få belyst spørsmål i forbindelse med dokumenter som kommer til senere behandling.

Imidlertid er det i Stortinget, slik Stortinget er sammensatt nå, alltid et krav til forhandlinger med minst tre partier før man kan få fattet et flertallsvedtak. Vi ser, spesielt i forbindelse med budsjettbehandlingen, at en del av de anmodnings- og utredningsvedtakene som Stortinget har fattet, forsvinner, at flertallet bak disse forslagene forsvinner som en konsekvens av et forhandlingsresultat knyttet til budsjettet. Vi må bare akseptere at det er slik, men jeg synes det ville være rimelig at dette blir redegjort for i dokumentet som presenteres for Stortinget, at Regjeringen konstaterer at det faktisk har skjedd, og at både Stortinget og befolkningen for øvrig ser at partiene, av hensyn til å oppnå et forhandlingsresultat, også er nødt til å gå på akkord med noen av de tidligere vedtakene. Man vil da få anmerkninger fra det som igjen er blitt et mindretall, som ønsker å forfølge denne saken, og Stortinget og Regjeringen må ha spesiell oppmerksomhet knyttet til disse problemstillingene.

Da anbefaler jeg komiteinnstillingen. Vi tar stortingsmeldingen og de komitemerknader som er framkommet, til etterretning, og Regjeringen oppfordres til å arbeide videre med de problemstillinger som komiteen har pekt på, for å synliggjøre Regjeringens oppfølging av de ulike stortingsvedtak.

Modulf Aukan (KrF) [10:13:23]: For det første vil eg seia at eg sluttar meg til det aller meste av det som saksordføraren sa, og eg lytta med stor interesse til innlegget hans i dag.

Kristeleg Folkeparti vil visa til at Stortinget dei siste åra har gjort mange anmodningsvedtak. Talet i perioden 2003-2004 er heldigvis redusert i høve til perioden 2002-2003, men ligg framleis over nivået for 2001-2002. Kristeleg Folkeparti viser til kva ein tidlegare har sagt når det gjeld slike vedtak. Stortinget har i samband med Dokument nr. 14 for 2002-2003 og Innst. S. nr. 142 for 2003-2004, Frøiland-utvalet si innstilling, uttrykt at ein er redd for omfanget av anmodningsvedtak. Det er svært ønskjeleg for alle at det vert mindre bruk av instruks frå Stortinget si side, avgrensa til særleg viktige saker.

Kristeleg Folkeparti vil, som resten av komiteen, trass i nedgangen i talet på anmodningsvedtak samanlikna med førre året, gjenta oppfordringa om å vera tilbakehalden med å instruera Regjeringa.

Stortinget sin rett og si moglegheit til å instruera den til kvar tid sitjande regjering kan ikkje diskuterast! Men overdriven bruk av retten til å instruera vil lett føra til uklåre ansvarsforhold mellom storting og regjering. Dette vil kunna få som konsekvens at Stortinget si moglegheit til å kontrollera og gjera den einskilde statsråd ansvarleg vert mindre.

Det er rett og viktig at det er orden i Stortinget sitt arbeid.

Komiteen har merknader til departementa si oppfølging av 18 vedtak i stortingssesjonen 2003–2004 og fire vedtak for perioden 2002–2003. I tillegg kjem ei rekkje saker der Stortinget har bedt om at et vert lagt fram ei eiga sak, men der tilbakemeldinga har skjedd i form av kommentarar i St.prp. nr. 1.

Komiteen går ut frå at den einskilde fagkomiteen har vurdert om ein vil akseptera ein slik måte å gå fram på, eller om kravet om ei eiga sak til Stortinget vert halde fast.

Fleirtalet i komiteen, medlemmene frå Arbeidarpartiet, Framstegspartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at fleire anmodningsvedtak inneheld ei anmodning til Regjeringa om å komma tilbake til Stortinget med «en egen sak» eller «en sak». Kristeleg Folkeparti vil i samband med dette peika på at Regjeringa i fleire saker skriv at saka er omtala i statsbudsjettet – dette er naturlegvis fordi mange slike anmodningar heng saman med budsjettspørsmål, som òg saksordføraren nemnde.

Fleirtalet peikar på at den naturlege oppfølginga ville vera å fremja ei melding eller ein proposisjon til Stortinget basert på anmodningsvedtak.

Fleirtalet sin intensjon kan ein gjerne slutta seg til, nemleg at det skal vera orden, og at det skal vera greitt å finna ut kvar saka står omtala, og på kva måte ho vert følgd opp.

Kristeleg Folkeparti vil, saman med komiteen sine medlemmer frå Høgre, vise til Innst. S. nr. 168 for 1998-1999 og Frøiland-utvalet, der problematikken er gjort greie for. Kristeleg Folkeparti vil særskilt visa til Moderniseringsdepartementet sitt budsjettframlegg, der oppfølginga av anmodnings- og utgreiingsvedtak kjem fram klårt og tydeleg. Dette er eit døme som er ryddig og greitt å halda seg til. Det vil vera bra for Stortinget sitt arbeid at også andre departement følgjer same praksis.

Det er naturleg og sjølvsagt at Regjeringa følgjer opp Stortinget sine vedtak og i den årlege meldinga om anmodningsvedtak gjer greie for når og korleis dette vert gjort.

Carl I. Hagen (FrP) [10:18:41]: La meg først få slutte meg til de hovedsynspunkter som saksordføreren, stortingspresident Jørgen Kosmo, fremførte når det gjaldt hvorledes Regjeringen bør komme tilbake til Stortinget med svar eller oppfølging av anmodningsvedtakene spesielt.

Jeg synes også det er blitt en tendens til at istedenfor at det gis konkret informasjon, kommer det ofte henvisninger til andre dokumenter. Det betyr at man ønsker at stortingsrepresentantene omtrent skal drive detektivvirksomhet for å finne ut hvordan Regjeringen følger opp vedtak. Det bør i den årlige St. meld. nr. 4 stå konkret for hvert eneste anmodningsvedtak hvordan man har fulgt opp. At man i tillegg kan vise til andre dokumenter, er helt greit.

Så synes jeg det fremdeles er altfor mange eksempler på at anmodningsvedtak som er relativt konkrete, enkle og greie i formen, og enkle å forstå, egentlig ikke blir fulgt opp slik som vedtaket lyder – det blir heller ikke kommentert og besvart. Så jeg synes klarere tale ville være greit. Dersom Regjeringen mener at dette er det umulig å gjennomføre fordi man ikke har hatt konsekvensene helt klart for seg, enten det er kostnader eller praktiske konsekvenser, så er det greiere å si det rett ut.

Det er klart at Regjeringen har full adgang til å komme tilbake mye tidligere enn i St. meld. nr. 4 hvis man mener at vedtak ikke lar seg gjennomføre, eller man er så uenig at man ikke vil gjennomføre dem. De kan da komme som egne saker, istedenfor at man venter et halvt år eller et år på å samle dem i St.meld. nr. 4. Dette er viktig, for det er en del av anmodningsvedtakene som ofte, kanskje av forslagsstiller og andre, blir markedsført slik overfor berørte grupper, organisasjoner eller bedrifter at Stortinget nå har fattet et vedtak, så nå blir det sånn. Så forventer man at noe skjer, men det skjer ingen ting. Så har Regjeringen kommet til at dette ikke kan gjennomføres – det kan være av plausible grunner, politiske grunner – og så driver det unna istedenfor. Da er det bedre at Regjeringen kommer raskere tilbake til Stortinget, slik at ikke mange der ute i samfunnet forventer ting som det så viser seg ikke å bli noe av.

Så er det selvsagt slik at det også ligger et ansvar på alle representanter og partigrupper for å lage klarere og tydeligere vedtak, ikke fullt så runde formuleringer som enkelte av vedtakene har. Men det er noe man får arbeide med i de ulike grupper.

Når det gjelder behovet for å følge opp vedtakene, vil jeg også slutte meg til saksordføreren. Det har vist seg etter hvert – og det er vel sannsynligvis som følge av en økning i antall anmodningsvedtak – at det er blitt en betydelig endring av det vi kan kalle praksis i det utøvende apparat, og det er uavhengig av hvem som sitter i regjering. De første årene jeg var i dette hus, var det ingen som kontrollerte at anmodningsvedtak ble gjennomført. Det tok man som en ren selvfølge. Det var ikke behov for Stortinget eventuelt å undersøke om vedtak ble gjennomført. Bare tanken på at vedtak ikke ble gjennomført, streifet ingen.

Vi får si at samfunnsutviklingen og den politiske utviklingen har endret dette. Når vi nå har fått i gang systemet med St.meld. nr. 4, som forteller hvordan Regjeringen følger opp vedtak, har det vist seg at hele Stortingets, alle komiteenes, oppmerksomhet om oppfølging etter voteringer i denne sal er noe som partigruppene må ta mye mer alvorlig enn de gjør. Det er altså ikke slik man tror det er, i hvert fall ikke slik det var i gamle dager, at når Stortinget har fattet et vedtak, blir det bare gjennomført. Det er faktisk slik at det nå fattes så mange vedtak som ikke blir gjennomført, at man ikke lenger har noen grunn til å løpe ropende og seirende ut av stortingssalen etter en votering om et anmodningsvedtak. Det er først når man har fått dokumentert at det de facto er gjennomført – enten at lovendringen er vedtatt av Odelstinget og Lagtinget og sanksjonert, eller at en organisatorisk endring er gjennomført – at man har grunn til å juble. Derfor tror jeg også at alle stortingsrepresentanter må ta mer innover seg det arbeidet som følger etter at et anmodningsvedtak er fattet.

Det har også vist seg – det er for så vidt en rett som Regjeringen har, og som den sittende regjering er flink til å benytte – at man stort sett omtrent overser anmodningsvedtak som har budsjettvirkninger for det kommende budsjett. Det hender Stortinget fatter anmodningsvedtak om at regjeringen i det kommende budsjett skal foreta den og den bevilgning eller den og den avgiftsendring eller den og den skatteendring. Stort sett registreres det jo i regjeringsapparatet, men regjeringsapparatet vet utmerket godt at det nye budsjettsystemet er slik at det forhandles om 15–20–30, kanskje 40, eksplisitte saker for å få subsidiær tilslutning fra et opposisjonsparti. Resten av de hundrevis av ting som står i budsjettet, glir da igjennom. For dem som er veldig ivrige etter å få gjort et anmodningsvedtak om en budsjettendring, betyr det at de opplever å se at det drukner i den prosessen som skjer om høsten når budsjettet skal vedtas. Det betyr igjen at vi i Stortinget må bli flinkere til ikke å ta det som en seier at vi har fått til et vedtak om at Stortinget ber Regjeringen i det kommende budsjett ta inn slik og slik post, eller foreta slik og slik bevilgning. Det er ingen seier. Det er først når det står i det endelig vedtatte budsjettet, at det eventuelt blir gjennomført. Det er en konsekvens av det nye systemet, et system som vi ikke har gitt vår tilslutning til, noe flertallet har, og som alle da selvsagt må forholde seg til.

Dette var noen ord litt generelt. Så er det ett vedtak jeg spesielt har lyst til å ta for meg. Det er vedtak nr. 4, 6. oktober 2003. Det står på side 4 i innstillingen, og dreier seg om noe som står i 2.5.1, under Helse- og omsorgsdepartementet. Vedtaket lyder:

«Stortinget ber Regjeringen utrede fordeler og ulemper ved at utgiftene til eldreomsorgstjenester finansieres av Folketrygden på linje med uførepensjon, sykepenger, arbeidsledighetstrygd og alderspensjon som et system der pengene følger brukeren som selv velger leverandør av de godkjente omsorgstjenester og legge frem dette sakskomplekset for Stortinget før utgangen av 2004.»

Dette er altså et typisk vedtak med en klar tidsfrist – «før utgangen av 2004». Vedtaket er altså fra oktober 2003. På elleve måneder skjer det ingenting. Så uttaler Sosialdepartementet i brev av 13. september 2004 til Statsministerens kontor:

«En omlegging som skissert i forslaget er kompleks og vil representere en omfattende omlegging av finansieringsordningene for de kommunale pleie- og omsorgstjenestene.»

Det visste alle sammen da forslaget ble vedtatt. Det var ikke noe nytt. Dette har vært gjenstand for debatt i årevis.

Videre står det:

«Saken reiser også grunnleggende prinsipielle spørsmål knyttet til ansvarsdelingen mellom stat og kommune.»

Det er helt korrekt – og videre:

«Departementet har på denne bakgrunn igangsatt utredninger for å belyse de problemstillinger en slik finansieringsform gir og det er gitt støtte til kommunale utviklingsprosjekt for alternative lokale ressursfordelingsmodeller. Regjeringen tar sikte på å følge opp Stortingets anmodning i en ny stortingsmelding om pleie- og omsorg i et aldrende samfunn som fremmes i løpet av høsten 2005.»

– altså et år etter den fristen som stortingsvedtaket inneholder. Så vidt man kan skjønne, er det ikke gjort noe på de elleve månedene som har gått fra brevet ble skrevet i departement, til vedtaket i realiteten ble fattet.

Videre står det i brevet:

«Regjeringen tar i denne meldingen sikte på å legge frem et samlet forslag til ny ordning for finansiering og brukerbetaling i pleie- og omsorgstjenestene.»

Jeg har tillatt meg å skrive i en merknad fra Fremskrittspartiet:

«Fremskrittspartiet konstaterer at Regjeringen har hatt god tid til å følge vedtaket i Stortinget med fremleggelse av en egen sak om dette våren 2005 og stiller seg meget undrende til årsaken til at Regjeringen har valgt å skyve saken til etter stortingsvalget 2005.»

At man først gir et svar elleve måneder etterpå, og så sier at man kommer tilbake til det etter valget, synes jeg viser manglende respekt for Stortinget. Når Stortinget fatter et slikt vedtak, er det nettopp for å prøve å få til at man får løst kompliserte, omfattende og prinsipielle problemstillinger. Dette er et kjempespørsmål – det er vi fullt klar over – om staten skal stykkprisfinansiere eldreomsorgen eller om det skal være en rammebevilgning til kommunene, hvor man mangler midler til å ha en rettighetsbasert eldreomsorgstjeneste, slik som man har.

Jeg synes det er leit at Regjeringen ikke har fulgt dette opp. Vi burde i hvert fall ha fått denne meldingen før valget, slik at et av de områdene som vil bli diskutert i den kommende valgkamp, kunne vært basert på noe mer kunnskap og noen flere synspunkter og utredninger fra Regjeringen. Istedenfor vil det nå totalt mangle. Jeg vil bare få gi uttrykk for skuffelse over at ikke Regjeringen greide å følge opp dette vedtaket. Den har hatt god tid til å legge dette frem før stortingsvalget til høsten.

Statsråd Dagfinn Høybråten [10:29:20]: Det er en viktig og prinsipielt betydningsfull diskusjon som kontroll- og konstitusjonskomiteen inviterer Stortinget til med utgangspunkt i den innstillingen som foreligger.

Jeg vil spesielt understreke at behovet for tydelighet i kommunikasjon mellom regjering og storting er viktig i den demokratiske prosessen, slik saksordføreren gav uttrykk for i sitt innlegg. Det er Regjeringens klare hensikt at i forbindelse med oppfølgingen av anmodningsvedtak gjort i Stortinget skal kommunikasjonen tilbake til Stortinget være synlig og tydelig. Saksordføreren og komiteen har pekt på forbedringsbehov i forhold til det, noe Regjeringen vil følge opp. Vi har merket oss synspunktene i innstillingen, gjentatt og formidlet av saksordføreren her i dag, at når Stortinget ber om en sak, kommer man fortrinnsvis tilbake med en sak, og dersom det klart er mer hensiktsmessig å gjøre det i en større og mer helhetlig sammenheng, skal det synliggjøres klart i dokumentene.

Vi vil også arbeide med å synliggjøre oppfølgingen av anmodningsvedtak i de årlige budsjettproposisjoner, og tydeliggjøre klarere der hvor Regjeringen har funnet det hensiktsmessig å følge opp anmodningsvedtak som en del av budsjettet.

Det er også en betimelig påpekning at der Regjeringen finner det umulig å følge opp vedtak Stortinget har gjort, skal man tilbake til Stortinget og på en ryddig og overbevisende måte – og en tydelig måte – redegjøre for hvorfor det er Regjeringens vurdering.

Jeg nøyer meg med disse generelle bemerkninger i tillit til at de ansvarlige statsråder merker seg komiteens innstilling på de respektive områder.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.