Einar Holstad (KrF) [12:03:11]: Når barn begår straffbare handlinger, må det reageres raskt og på en hensiktsmessig måte. Rehabilitering og atferdsendring må stå sentralt ved valg av reaksjon og være retningsgivende for utformingen av den reaksjonen som velges.

Det er først og fremst foreldrene som har ansvar for å sette i verk tiltak overfor barn som beveger seg på skråplanet. Men dersom foreldrene ikke makter å fylle dette ansvaret, vil barnevernet og i noen tilfeller også kriminalomsorgen kunne sanksjonere mot barns uheldige atferd. Det verste vi som samfunn og som foresatte kan gjøre mot våre barn, er å neglisjere den unge. Klare grenser i en ramme av omsorg er barnets beste.

Det er umulig å snakke om ungdom og kriminalitet uten samtidig å reflektere over hva som er årsakene til at ulovligheter begås. Når en 15-åring raner en medelev eller selger narkotika til klassekamerater, kan det skyldes både vanskelige hjemmeforhold og en uheldig omgangskrets. Men det kan også skyldes manglende fritidstilbud, mobbing eller generell mistrivsel på skolen.

Kunnskap om årsakene til kriminalitet er først og fremst viktig for å forebygge ulovligheter. Kriminalitet må forebygges på flere måter og på flere fronter. Både foreldre, voksne i nærmiljøet, frivillige organisasjoner og det offentlige utfordres. Det kreves innsats fra mange for å oppdra et barn!

Fengsling av barn under 18 år skal bare skje unntaksvis. Ubetinget fengselsstraff idømmes i all hovedsak kun når den unge har begått alvorlige lovbrudd eller er en utpreget tilbakefallsforbryter. Når lovbryteren er under 18 år, skal vedkommendes alder tillegges vekt i formildende retning av både påtalemyndigheten og av domstolen i forbindelse med utmåling av straff. Når kriminalitet begås av unge personer, bør det som hovedregel reageres med annet enn fengsel:

• Overføring av straffesak til konfliktråd innebærer at lovbryteren konfronteres med offeret i saken, og man forsøker å finne fram til en minnelig løsning. Resultatet av konfliktrådsbehandlingen er ofte en dyptgripende anger og forståelse for det uheldige ved handlingen. Lite er mer forebyggende. Derfor bør konfliktrådsbehandling benyttes i utstrakt grad overfor unge lovbrytere.

• Samfunnsstraff innebærer at man får gjort opp for seg gjennom et visst antall timer med samfunnsnyttig innsats. Også denne formen for straffereaksjon har vist seg å fungere etter hensikten, og det er ofte en hensiktsmessig reaksjon når den straffedømte er ung.

• Ordningen med ungdomskontrakt er et tilsvarende konstruktivt tilsvar på en straffbar handling. Kristelig Folkeparti håper at denne ordningen vil bli videreført på permanent basis.

Det er nødvendig å tenke nytt og kreativt når det gjelder reaksjoner overfor barn og unge som har begått kriminalitet. I budsjettproposisjonen for 2005 varslet Regjeringen at den vil foreslå en prøveordning med dommerledet narkotikaprogram, eller «Drug Court», allerede i revidert nasjonalbudsjett. Dette innebærer at en rusavhengig lovbryter kan dømmes til behandling i stedet for til tradisjonell straff. Ikke minst for unge lovbrytere vil dette kunne være en god mulighet til å få livet på rett kjøl igjen.

Barnevernsloven gir hjemmel til frihetsberøvende tiltak. Denne muligheten benyttes imidlertid sjelden, fordi tilgangen på plasser og ressurser er begrenset. Kristelig Folkeparti mener at frihetsberøvelse i en institusjon underlagt barnevernet i mange tilfeller vil være den beste løsningen.

Plassering i en lukket barnevernsinstitusjon vil kunne oppfylle behovet for samfunnsbeskyttelse og bevissikring og samtidig ivareta barnet på en bedre måte enn et fengselsopphold gjør. Det er derfor viktig for oss at det satses på utbygging av lukkede barnevernsinstitusjoner for ungdommer på skråplanet. Men viktigst er det at barnevernet intervenerer tidlig overfor familier som sliter med sine barn, slik at foreldrene kan få nødvendig hjelp til å utøve tilsyn med barna og dermed holde dem på den rette siden av loven.

Kristelig Folkeparti er svært opptatt av at terskelen skal være høy for fengsling av barn under 18 år. Vi mener imidlertid, i likhet med samtlige andre partier i justiskomiteen, at det skal foreligge en mulighet for domstolene til å idømme fengsel også når gjerningspersonen er ung.

Personer under 18 år vil tidvis kunne begå så alvorlige kriminelle handlinger at fengsel er nødvendig både av hensyn til allmennprevensjonen og av hensyn til å bevare den sosiale ro.

Dersom man tenker seg at det ikke var mulig å fengsle en 17 år gammel voldtektsforbryter, men at vedkommende utelukkende kunne ilegges samfunnsstraff, ja da ville tiltroen til at rettsapparatets avgjørelser reflekterer alvorligheten i den kriminelle handlingen, bli kraftig redusert. I ytterste konsekvens ville en slik ordning kunne nedbygge respekten for rettsstaten, noe som er viktig å unngå.

Når domstolene finner det nødvendig å fengsle en person under 18 år – eller en person under 21 år, for den del – skal fengselsmiljøet være kvalitativt annerledes enn om beslutningen gjelder en voksen med mange straffedommer bak seg. Det er i disse tilfellene særlig viktig at kriminalomsorgen tilrettelegger for forholdene under frihetsberøvelsen slik at belastningen på den unge blir minst mulig.

Per desember 2004 satt 61 personer under 21 år varetektsfengslet i Norge. På samme tidspunkt sonet 122 ungdommer under 21 en fengselsdom. Tallene kan ikke sies å være ubetydelige.

Jeg har tidligere tatt til orde for å etablere egne avdelinger for unge innsatte ved ett eller to norske fengsler. Formålet med dette forslaget var nettopp å sikre et kvalitativt annet fengselsopphold til de yngste innsatte.

Det er særlig viktig at unge innsatte gis et godt og tilrettelagt undervisningstilbud. Vi vet at mange innsatte i norske fengsler har liten eller ingen formell utdannelse – og nettopp utdanning er et viktig premiss for et kriminalitetsfritt liv etter endt soning. Mange sliter dessuten med rusproblemer. Andre trenger fagkyndig hjelp til å bearbeide vonde opplevelser eller til å kontrollere aggresjon. Slik hjelp er det særlig viktig å tilby dem som er tidlig i en kriminell karriere.

Forslaget om egne ungdomsavdelinger fikk tilslutning fra flere hold, men møtte også noe kritikk. Hovedinnvendingen mot forslaget var et mange unge innsatte ville måtte sone langt fra sine kjære om det kun ble opprettet en til to slike spesialtilpassede avdelinger.

Dette er en kritikk som både jeg og Kristelig Folkeparti tar på alvor. Vi vet alle at behovet for kontakt med familie, kjæreste og venner er viktig – også for dem som soner en fengselsstraff. Derfor mener Kristelig Folkeparti det er behov for spesialtilbud til unge innsatte i alle landets kriminalomsorgsregioner. Jeg håper og tror at justisministeren vil forfølge dette forslaget i budsjettarbeidet i årene som kommer.

Under justiskomiteens behandling av odelstingsproposisjonen om ny straffelov ble det besluttet å be Regjeringen om en egen stortingsmelding om soningsforholdene for personer som var under 18 år på fengslingstidspunktet. En slik melding vil gi Stortinget en etterlengtet anledning til å ta en helhetlig gjennomgang av situasjonen for de yngste innsatte. Et overordnet mål med en slik gjennomgang må være kvalitetsheving, individuell tilpasning og rehabilitering.

Årsaken til at jeg i dag har fokusert på fengsling av barn og unge, er at det i disse tilfellene er særlig viktig at kriminalomsorgen tilrettelegger forholdene under frihetsberøvelsen slik at belastningen på den unge blir minst mulig. Samfunnet må iblant reagere med fengselsstraff – også overfor unge lovbrytere – men i disse tilfellene må oppholdet i fengsel være særlig framtidsrettet.

Jeg er nå spent på å høre hvordan justisministeren mener at kriminalomsorgen bør møte unge lovbrytere, og hvilke reaksjoner han mener egner seg best overfor denne gruppen.

Statsråd Odd Einar Dørum [12:12:58]: Jeg er enig med representanten Einar Holstad i at unge lovovertredere i størst mulig grad bør møtes med andre reaksjonsformer enn fengsel. Fengsling og varetektsfengsling av unge straffedømte bør unngås så langt dette er mulig, og må kun forekomme ved svært alvorlige lovbrudd.

Hvis ungdom under 18 år blir dømt til fengselsstraff, vil overføring til straffegjennomføring i barnevernsinstitusjon være en mulig løsning. Ung alder vil også være en god grunn til å overføre domfelte til andre typer behandlingsinstitusjoner hvor de kan få behandling for eventuelle rusproblemer eller andre problemer.

Det har hittil vært svært få innsatte under 18 år, og det er derfor stort sett ingen særregler for ungdom som skal gjennomføre straff i vanlig fengsel. Dagens regelverk gir imidlertid stor mulighet for å utarbeide individuelt tilpassede ordninger når unge skal gjennomføre straff, og det legges vekt på å få til ordninger som er så skånsomme som mulig. I retningslinjene til straffegjennomføringsloven er det på flere områder bestemt at det skal tas særlig hensyn til unge innsatte, og det er gitt gode muligheter til å gjøre unntak fra de vanlige reglene hvis den innsatte er ung. Dette gjelder bl.a. ved valg av fengsel og mulighetene for å gjennomføre straffen i fengsel med lavere sikkerhetsnivå. Det er også bestemmelser om at unge innsatte i særlig grad skal motiveres til å delta i opplæring. I tillegg til mulighetene for opplæring vil ordningen med kontaktbetjent og programvirksomhet gi muligheter for å lage gode ordninger for en individuelt tilpasset straffegjennomføring med vekt på rehabilitering. Disse mulighetene brukes i stor grad, men bør videreutvikles og forbedres.

Bruk av samfunnsstraff vil ofte være egnet for unge domfelte som trenger en umiddelbar og merkbar reaksjon med tydelige konsekvenser ved brudd på vilkår. Likeledes er bruk av konfliktrådsmekling en egnet reaksjon for de yngste. Konfliktrådet megler både i straffesaker med barn over 18 år og i saker om ellers straffbare handlinger der gjerningspersonen er under den kriminelle lavalder. Det er påtalemyndigheten som i hovedregelen beslutter overføring av straffesaker til konfliktrådsmegling når sakene finnes egnet for dette. Over 7 500 saker ble overført fra politiet til konfliktrådene i 2004.

Justisdepartementet vil i inneværende år gjennomgå praksis når det gjelder håndteringen av de aller yngste lovbryterne som kommer i fengsel. Antallet personer under 18 år i norske fengsler er lite, og var pr. 5. desember 2004 sju personer, hvorav tre varetektsinnsatte og fire domsinnsatte. Antallet stiger imidlertid betydelig når man inkluderer gruppen opp til fylte 21 år. Antallet for denne gruppen var på samme tidspunkt steget med 176 personer, hvorav 58 var varetektsinnsatt og 118 domsinnsatt. Men, som sagt, for den aller yngste gruppen har vi heldigvis svært små tall.

Justisdepartementet er nå i gang med å utrede forslag til et prøveprosjekt som retter seg mot unge fengsels- og varetektsinnsatte, som inneholder tilbud spesielt tilpasset de unges særskilte behov og rettigheter. Rehabilitering og atferdsendring vil stå sentralt i utviklingen av tilbudet. Viktige områder vil for øvrig være behovet for utdanning, psykiatri og rusomsorg og nærhet til omsorgspersoner. Vi er i gang med å nedsette en arbeidsgruppe som skal settes sammen av personer med høy faglig kompetanse og erfaring fra arbeid med unge lovbrytere.

Det skal arbeides for etablering av en spesialtilpasset enhet for de aller yngste i hver av kriminalomsorgens seks regioner, for å kunne ivareta nærheten til familie, nærmiljø og lokalt nettverk. Enhetene skal bemannes med høyt kompetente personer, sett i forhold til de unges særlige behov for behandling, omsorg og nærhet.

For unge lovbrytere som soner fengselsstraff, vil det sentrale være å sikre at oppfølging og motivasjonsarbeid fra fengsel til hjemmesituasjonen ses i en helhetlig sammenheng, og søke å oppnå en kontinuitet for den enkelte, ut av fengsel via oppfølgingstiltak til hjem og samfunn. Jeg har derfor som utgangspunkt at justismyndighetenes tiltak alene er utilstrekkelige i arbeidet med barne- og ungdomskriminaliteten. Ulike samfunnssektorer, forvaltningsnivåer, det sivile samfunn og nærmiljøer må være seg sitt ansvar bevisst og anstrenge seg for å få til enda bedre samordning av arbeidet både på systemnivå og på individnivå. Prøveprosjektet skal derfor etableres i et tett samarbeid med relevante forvaltningssamarbeidspartnere.

På bakgrunn av denne erkjennelsen etablerte Justisdepartementet i 2003/2004 et prøveprosjekt kalt «Snu unge lovbrytere i tide – et felles ansvar for stat, kommune og lokalsamfunn». Prosjektet drives i samarbeid med Barne- og familiedepartementet, Utdannings- og forskningsdepartementet, Arbeids- og sosialdepartementet, Helse- og omsorgsdepartementet og Kommunal- og regionaldepartementet og har sitt utspring i et uttalt ønske om å omsette i praksis en forståelse av at det er påkrevd med felles innsats fra de ulike samfunnssektorene som rettsvesen, helsevesen, skole, barnevern, det sivile samfunn og nærmiljø for å ha mulighet til å lykkes i å bekjempe barne- og ungdomskriminaliteten. Dette er et prosjekt som retter seg mot unge både under og over den kriminelle lavalder, og er ment å løpe fra 2004 til og med 2006.

Justisdepartementets nye prosjekt vil bl.a. bygge på erfaringene fra det prosjektopplegget som jeg her har skissert, altså «Snu unge lovbrytere i tide». Forslaget skal ta utgangspunkt i foreliggende kunnskap, forskning og erfaring og munne ut i en forsøksvirksomhet som skal evalueres.

La meg også vise til at når det gjelder f.eks. samfunnsstraff, var det i 2003 786 fullførte dommer, hvorav 79 personer var under 18 år ved iverksettelsen og 109 var i aldersgruppen 18-19 år.

Når det gjelder konfliktrådssaker, som jeg har nevnt, var det ca. 6 100 saker som gikk til konfliktråd i 2001, og godt og vel 7 500 saker i 2004 etter at vi fikk en svikt i 2002. Så dette har tatt seg veldig klart opp, og det er resultatet av en bevisst satsing, på samme måte som samfunnsstraffen er resultatet av en bevisst satsing – det har vært satset på det.

Jeg tror jeg må tilføye at vi nok alle må lykkes i å tenke annerledes om hvordan barnevernet kan være tidligere ute. Jeg har tidligere fra Stortingets talerstol sagt følgende, og jeg gjentar det: Da er det viktig at lokale folkevalgte som gjennom profesjonsutvikling de siste 30-40 år i mange saker for barn egentlig er blitt sittende med budsjetter fordi enkeltsakene behandles av saksbehandlere, ikke tar over saksbehandlerjobben, men får innsikt i hvordan barn i slike situasjoner har det. Det tror jeg er en helt nødvendig kunnskap for å få til det forvaltningssamarbeidet som ligger bak representantens interpellasjon, og også bak viktige innlegg som ble framført her i går da vi behandlet den generelle del av straffeloven. Lokale folkevalgte kan ved rett og slett å bli ombudspersoner for barn i klemme ikke ta saksbehandlingen, men sørge for at det samarbeidet som skal til mellom det offentliges virksomheter i lokalsamfunn og statens ditto virksomheter, enten det nå er lokalt eller regionalt, lykkes.

Som et lite eksempel er vi inne i en prosess for å snu noe med det vi kaller for «Stifinner’n junior» i Oslo fengsel. Det var en så uvant problemstilling for barnevernet å gå inn i fengslet at det første året betalte Justisdepartementet for stillingen, det andre året spleiset vi på det, og det tredje året kom Oslo kommune inn.

Dette kan nok variere mange forskjellige steder i landet. Mange steder fungerer det på en utmerket måte. Men det er slik at det ofte skal noen bindeledd til for å få til dette forvaltningssamarbeidet.

Jeg har tidligere som et eksempel på det nevnt Barm-senteret på Hamar, som er et sted som drives av Kirkens Sosialtjeneste, med få ansatte, men mange frivillige, som rett og slett blir et møtested hvor både ulike kommunale instanser og statlige instanser, les: fengsler og rettsvesen, kan møtes på en slik måte at de menneskene det gjelder, ikke blir pakkepost, men blir sett på som mennesker. Det gjorde inntrykk på meg i den sammenhengen – jeg har vært på senteret flere ganger – at ordføreren sa at vi trenger nettopp et slikt sted hvor man frigjøres fra rollene, for å kunne tenke annerledes på hvordan man skal drive yrkesutøvelsen. Jeg tror det er svært nødvendig for å oppnå de hensiktene som representanten Holstad tar opp i sitt innlegg. For vi har veldig mange dyktige fagfolk i Norge, men på mange måter må vi stille oss spørsmålet hvordan vi stiller dem fri på en god måte i et tett samarbeid med hverandre. Og det gjelder ikke bare innenfor kriminalomsorgen, som er temaet, men også, slik representanten tok opp i sin interpellasjon, videre ut mot barnevern, ut mot de tjenester som fins i lokalsamfunnet.

Det er også representativt for dette at av de prosjektene vi har satset på i det som heter «Snu unge lovbrytere i tide», bygger et, i Østfold, nettopp på å mobilisere det sivile samfunn, altså frivillige organisasjoner, hvor man bygger forpliktende nettverk.

Jeg tror også at det å ta ADHD-problematikken på alvor, er svært viktig. Jeg kan nevne her at det foregår et prosjekt i Bergen fengsel hvor kosthold er et viktig tema. Det baserer seg på ganske viktig forskningsbasert innsats i britiske fengsler, og det kombinerer da sjømat, som kan være veldig bra, med kosttilskudd, nettopp for at folk skal få sjansen til et bedre liv.

Jeg får avslutte med å si at mitt beste eksempel i forhold til å være i forkant lenge før en kommer i fengsel, kommer fra et sted i Østfold, hvor vi i en kommune har en rektor som er fri. Han finner en barnevernsmedarbeider som er fri, og heldigvis er det en barne- og ungdomspsykiater på regionalt nivå som sier: Det er godt lokalt vett, lykke til! Da får vi eksempler på at ungdom som ellers kunne blitt verstinger og endt i fengsel, faktisk snur i tide, noen som er svært voldelige og farlige, snur og blir nesten mønstereksempler. Så dette forvaltningssamarbeidet, hvor all den kunnskapen vi har i samfunnet både lokalt og nasjonalt, blir brukt, er kanskje en av de viktigste oppgavene vi har for å kunne møte den utfordringen som representanten tok opp i sitt spørsmål.

Einar Holstad (KrF) [12:23:18]: Jeg takker justisministeren for gode innspill. Det er åpenbart at denne utfordringen med barn i fengsel ikke kan løses av justissektoren alene. Dette er et samfunnsansvar, dette er et ansvar for foreldre, nærmiljø, barnehage, skole og kommunale tiltak som kan hjelpe barn til å finne seg selv og sin funksjon i et for mange vanskelig og utfordrende samfunn. Forebygging koster penger. Det må starte lenge før barn møter politi og rettsvesen. Forebygging på et tidlig stadium er den billigste løsningen. Det er en sammenheng mellom foreldres omsorgssvikt overfor barn og de utfordringer barn representerer for forskjellige kommunale avdelinger.

De største utfordringene møter man i byer og folkerike kommuner rundt disse. Mange av disse kommunene har en registrert inntekt pr. innbygger som er blant de laveste i landet. Dette forsterker utfordringen for disse kommunene i forhold til å møte barn med problemer i en tidlig fase.

«Snu unge lovbrytere i tide» betyr at man bør legge til rette for at barn aldri blir lovbrytere. Derfor er det så viktig med tverrfaglig og tverretatlig samarbeid. Den kunnskapen og erfaringen som utvikles gjennom samarbeid, må nå fram til barna i tide. Vi ønsker et trygt lokalsamfunn med gode oppvekstvilkår for barn og unge. Det er mange aktører både i politiet og i kommunene som arbeider for å nå dette målet, og det er viktig å koordinere arbeidet for å få et godt resultat.

Samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak er ingen ny idé. I Danmark har dette arbeidet vært drevet siden tidlig på 1970-tallet og kalles SSP, som står for samarbeid mellom skole, sosialetat og politi. På begynnelsen av 1990-tallet startet Det kriminalitetsforebyggende råd et prosjekt i syv kommuner hvor en gjennom tre år prøvde ut en modell for samarbeid om lokale kriminalitetsforebyggende tiltak. Sentrale aktører i prosjektet var de samme som i Danmark: skole, barnevern, helse- og sosialetat og politi. Prosjektene ble organisert noe forskjellig, alt etter lokale forhold, og evaluert. Høsten 2004 var det registrert 98 kommuner som har innført SLT-modellen, og flere var i startfasen. Det er i dag både små og store kommuner som har innført SLT, i tillegg til at flere kommuner har slått seg sammen i et felles SLT-arbeid i form av regioner.

Når jeg bruker så mye tid på dette, er det for å følge opp en felles målsetting alle partier har, nemlig: Fengsel er ikke et egnet sted for barn. Derfor er forebygging på alle plan nødvendig for å nå dette mål. Jeg er glad for at de barn som likevel må sitte inne, får tilbud om spesialtilpasset enhet ved hver av kriminalomsorgens seks regioner.

Statsråd Odd Einar Dørum [12:26:47]:La meg bruke noen eksempler som viser at det nytter når man først er bevisst: Jeg var en gang i et fengsel på Østlandet hvor jeg fikk historien om en 15-åring som hadde sittet der, men som hadde begynt sin karriere som 7-åring. Det er til ganske alvorlig ettertanke at 15-åringen blant de ansatte i det fengslet for første gang fant noe som lignet på en familie. Da må vi i hvert fall ta med oss at i de åtte årene som hadde gått fra han var sju til han var 15, må mye ha skjedd, eller ikke skjedd, det vet jeg ikke noe om, i norske lokalsamfunn. Men det er i hvert fall til ettertanke. Det viser at i tillegg til det som er representanten Holstads anliggende, at er man først kommet dit at man skal være inne, skal man møtes på den spesielle måten som han tok til orde for, og som jeg svarte på, må man også ta med det andre perspektivet: Hva gjør vi før vi kommer dit?

La meg ta et annet eksempel: Sarpsborg er en stor bykommune. De fleste vil vite at det har skjedd dramatiske samfunnsmessige endringer i et fylke som Østfold. Over en 20-årsperiode har likevel lokalt arbeid, av en enestående politimann og andre gode krefter, ført til at det vi kan kalle for den såkalte verstinglista – det er et fælt ord, men det er ungdommer som har mistet fotfestet og som går igjen på den lista – er redusert fra et stort tosifret tall til et lavt tall, et veldig lite tall. Når du spør dem det gjelder, får du den beskjed at man ser tidlig, tar tak tidlig og samarbeider. Alle de som samarbeider, er alle kreftene i et lokalmiljø. Det er helt klart at kommunen er sentral i dette, men politiet er også sentralt, så alle disse kreftene – kommuner, frivillige organisasjoner, politi – tar tak i dette og gjør det, og så får man resultatene. Man har holdt på i en veldig lang periode, men resultatene kommer.

Jeg tror at noe av det som skal til for å nå dit som representanten Holstad vil med det han har tatt opp, er nettopp å skape denne norske samfunnsbyggingen, som vi er ganske gode til, men som det ikke er så lett å oversette i, skal vi kalle det, tabloid politisk salgsvirksomhet. For det er en god historie, og gode historier som gjenfortelles og gjenskapes, skaper veldig styrke i forhold til å berge mennesker. Men de historiene kan ikke bare være i representanten Holstads og mitt eie, de må være i massevis av norske lokale borgeres eie. Og de er jo det også, slik at når jeg tok til orde for det som går på folkevalgte lokalt, var det å strekke ut hånden til et samarbeid mellom lokale folkevalgte og samtidig noe av det mest desentraliserte vi har i Norge – og hva er det? Jo, det er helsevesenet, som både er statlig og lokalt, og det er politiet, som er statlig, men som finnes veldig mange steder lokalt. Jeg tror at det er en innsats som i sum kan være med på å forebygge en del av situasjonene. Men kommer en først inn i fengselsinstitusjonen, må vi tenke alternativt, slik som jeg har skissert i mitt svar på interpellasjonen fra representanten Holstad.

Knut Storberget (A) [12:29:56]: La meg først få uttrykke stor glede over at vi atter en gang helt tverrpolitisk i Stortinget så klart fastslår at barn ikke hører hjemme i fengsel. Det kan høres banalt ut, men det er det ikke, og det er ingen selvfølge hvis vi kikker over landegrensene og ser på hva andre land gjør i forhold til å møte barne- og ungdomskriminaliteten. Det tror jeg er en verdi i den norske politiske debatten vi faktisk ikke skal skusle bort på partipolitisk kiv. Derfor er jeg glad både for det justisministeren har sagt i debatten, og for interpellantens initiativ.

Kanskje det kan bli slik at man, når vi får undersøkt og kartlagt nærmere hvordan situasjonen for barn i fengsel – de få som er der – kan gå så langt at man gir støtte til de forslag som SV og Arbeiderpartiet fremmet i Stortinget i går – og som dessverre falt – som nettopp handlet om helt klart å begrense bruken av forvaring i forhold til barn, som handlet om å begrense bruken av varetektsfengsling, og som også handlet om å begrense hvor lang en eventuell soning skulle være. Det handlet også om å utvide bruken av samfunnsstraff, særlig i de tilfellene hvor man i dag faktisk reagerer med betinget straff for å sørge for at det kommer noen reaksjon overhodet.

Den utviklingen vi har sett i bruken av samfunnsstraff, konfliktråd og ungdomskontrakter, er jo svært positiv, og noe som Arbeiderpartiet mener bidrar til å holde kriminalitetsnivået blant barn og unge relativt lavt. Det er allikevel en utfordring, som også justisministeren var inne på, å få kartlagt og avgrenset og tydeliggjort barnevernets rolle opp mot barne- og ungdomskriminelle. Det er helt åpenbart at man i større grad også bør ta i bruk barnevernets instrumenter og det lovverket som styrer barnevernet – etter Arbeiderpartiets mening ville det være mer effektivt – for nettopp å ivareta de hensyn som Kriminalomsorgen er satt til å ivareta overfor voksne, særlig for å hindre gjentakelse av straffbare handlinger og verne andre samfunnsborgere, men ikke minst for å få barn og ungdom på rett vei.

Det er gledelig at over 98 pst. av norsk ungdom aldri blir siktet for noen straffbare handlinger. Arbeiderpartiet mener likevel at hovedutfordringen nå kanskje ligger i å bevare den høye prosentandelen. Det at kommunene nå først kutter på barne- og ungdomstilbud, det at man løser opp rusmiddelpolitikken lokalt etter mønster fra Fremskrittspartiet og de mer borgerlige partiene, er forhold som kan bidra til å øke barne- og ungdomskriminaliteten. Det er vel kanskje her vi får den største partipolitiske striden i framtiden. Men det betyr ikke at det er mindre viktig.

Linda Cathrine Hofstad (H) [12:33:22]:Kampen mot barne- og ungdomskriminalitet er og skal være et høyt prioritert område, først og fremst fordi samfunnet har et ansvar for å hindre utvikling av en lang kriminell løpebane, til skade for ungdommene selv og deres nærmeste omgivelser.

Representanten Storberget sa i sted at han er glad for enigheten om at barn ikke skal plasseres i fengsel. Og – ja – representanten Storberget har rett i at Stortinget sier klart fra at barn som begår mindre lovbrudd, ikke har noe i fengsel å gjøre. Men det representanten Storberget elegant utelot, er at når det gjelder alvorlig og grov voldskriminalitet og sedelighetsforbrytelser, er det kun Arbeiderpartiet og SV som ønsker samfunnsstraff for disse lovbruddene. Alle andre partier mener at lovbrudd som grove voldsforbrytelser og sedelighetsforbrytelser, grove voldtekter, faktisk fortjener en annen reaksjon fra samfunnet enn noen timers arbeid. Der står Arbeiderpartiet og SV helt alene, og det er Høyre svært glad for. Høyre mener det er viktig at vi har andre virkemidler enn fengsel å ty til for å hindre at ungdom får et langt rulleblad, men det gjelder i mindre alvorlige saker.

Barn og unge som befinner seg i risikosonen for å utvikle lovstridig atferd, risikerer, slik dagens lovverk og praksis er, å bli kasteballer i sitt lokalmiljø mellom politi, barnevern, rusomsorg, helsevesen og skolesystem. Det er like viktig at vi klarer å ta tak i den enden og gjøre noe med samarbeidet mellom disse etatene. Det er viktig å sikre en klar ansvarsplassering mellom de ulike instansene som møter mindreåriges lovbrudd, for det er faktisk der man har muligheten til å endre atferd og stoppe videre lovbrudd. Høyre ønsker et forpliktende grunnlag for samarbeid mellom rettshåndhevere, hjelpeapparat, foreldre og den unge selv.

Jeg vil gi ros til representanten Holstad, som har tatt initiativet til denne interpellasjonen. Det er et viktig tema. Men det kan ikke være slik at vi lar unge lovbrytere som begår grove voldshandlinger, voldtekter og andre grove sedelighetsforbrytelser, gå fri uten at samfunnet gir en reaksjon.

André Kvakkestad (FrP) [12:36:46]: Representanten Holstad tar opp et viktig tema. En må strekke seg langt for å unngå at barn må sone i fengsel. Men det er viktig at kriminelle handlinger også får konsekvenser for gjerningspersonen. Det gjelder også de under 18 år og unge førstegangsforbrytere. Faktisk er det viktig av preventive hensyn at unge personer ser at det er konsekvenser forbundet med kriminalitet.

Så kommer vi til spørsmålet om hva slags reaksjon som er hensiktsmessig. Fremskrittspartiet mener det er viktig med et bredt spekter av mulige reaksjoner. Spesielt er det viktig med et variert tiltakstilbud for førstegangsforbrytere og unge lovbrytere. Det er viktig at kriminalomsorgen kan møte unge på en tilpasset måte. Får man unge ut av en kriminell løpebane, har man oppnådd mye, ikke bare for personene selv, men også for samfunnet på lengre sikt.

Vi er alle enige om at vi har oppnådd svært lite dersom en yngre person som har gjort noe dumt, blir yrkeskriminell etter avtjent straff. Derfor er innholdet i og rammene rundt straffen spesielt viktig for de unge. Og derfor er oppfølging også etter at soningen er ferdig, svært viktig for å hindre at de kommer tilbake og blir gjengangere.

Jeg mener likevel det er viktig å huske på at i det norske systemet skal det svært mye til før en ung person eller en førstegangsforbryter faktisk må sone. Svært ofte har disse lovbryterne vært innom kriminalitet i et rimelig stort omfang før de får en konkret straff. Kanskje ville det være hensiktsmessig at man kom med alternative reaksjoner på et tidligere tidspunkt framfor å samle opp påtaleunnlatelser, betingede dommer og andre i utgangspunktet ikke-eksisterende straffer før man slår til med en fengselsstraff. Det er viktig av preventive hensyn at andre unge får beskjed om at det ikke er fritt fram med kriminalitet bare fordi man er ung. Men, som sagt, da er det viktig at vi har et spekter av reaksjonsformer og et fengselsvesen som kan takle de tøffeste sakene når unge en gang faktisk blir nødt til å sone.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [12:40:06]: : Først har jeg lyst til å takke interpellanten for at han tar opp et veldig viktig tema. Vi har vært i debatt på radioen, bl.a., i flere omganger om akkurat dette tidligere. Det som var vår bekymring da, var nettopp om man skulle etablere egne avdelinger, veldig sentralisert, som ville føre til at barna ikke ville ha kontakt med sitt nærmiljø, og at rehabiliteringsprosessen sånn sett ville bli forringet. Jeg er veldig glad for at det nå er slått tilbake, og at man ikke har tenkt å gjøre det på denne måten. Jeg syns det er bra at vi gjennom konstruktive diskusjoner og motforestillinger kan komme fram til noe som blir bedre enn hvis man ikke hadde fått de motforestillingene.

Så vil jeg også gi ros til statsråd Dørum, som jeg mener har tatt initiativ i flere runder når det gjelder akkurat barne- og ungdomskriminalitet, med bl.a. handlingsplaner. Jeg vet at departementet jobber med en handlingsplan nå, som vi fra SVs side er veldig spent på. Men dette er et fryktelig viktig felt, og det er klart at vi må ha flere tanker i hodet på en gang. Det ene er hvordan man skal forhindre at barn i det hele tatt begår kriminelle handlinger. Da er det bl.a. viktig å skaffe seg kunnskap om dem som har begått kriminelle handlinger. Det kan man f.eks. gjøre ved å kikke lite grann på Fafo-rapporten, som sier at 30 pst. av dem som sitter inne, var i kontakt med barnevernevernet før de fylte 16 år, og like mange har hatt familiemedlemmer i fengsel. Så dette er noe som det er knyttet en viss sosial arv til.

Når det gjelder bruken av konfliktråd, mener jeg den må økes. Der er vi på linje med Regjeringa. Samtidig ønsker SV og Arbeiderpartiet å gå et skritt lenger og sier at vi ønsker en tvungen overføring av saker til konfliktråd, med unntak av sedelighetssaker. Der har Høyre en sak de eventuelt kan kjøre oss på hvis de har lyst til det, for det vil innebære at i noen voldssaker vil det vurderes av konfliktrådene om det vil være fornuftig å kjøre en runde i konfliktråd, vel å merke dersom det er frivillig fra begge partenes side – begge partene må altså samtykke i det. Jeg har sjøl sett på nært hold at det kan være fornuftig også i ganske alvorlige saker, fordi folk blir ansvarliggjort på en helt annen måte enn hvis de blir plassert i fengsel. De blir faktisk nødt til å stå ansikt til ansikt med dem de har gjort noe fryktelig alvorlig mot, og det kan ha en bedre effekt enn hvis de bare blir plassert i et fengsel, noe som for noen ikke vil oppfattes som en ansvarliggjøring.

Vi hadde 48 barn eller mindreårige i fengsel i fjor. Barneombudet er veldig bekymret for dette. Torturkomiteen kommer til Norge for å se på dette. Da må vi også forholde oss til hvordan vi skal håndtere det når de sitter der. Her mener jeg at Regjeringa ikke har tatt skikkelig innover seg de skadevirkningene f.eks. fullstendig isolasjon har når det gjelder barn, og at man heller ikke har ansatt nok folk med tilstrekkelig barnefaglig kompetanse i fengslene. Og jeg mener også at Stifinner’n junior burde få et mer romslig budsjett.

Einar Holstad (KrF) [12:43:30]: Det er tydelig at dette temaet ikke bidrar til den helt store konflikten i dette hus, og det er jeg glad for. Jeg er glad for denne samstemmigheten i forhold til å registrere utfordringer og gi uttrykk for omforente mål.

Barn skal, så langt det er mulig, ikke i fengsel. Samtidig har denne debatten avdekket et behov for bedre samordning mellom forskjellige departement, kanskje ikke minst i forståelsen av hvordan man kan løse denne utfordringen på lokalt nivå. Da tenker jeg spesielt på det forebyggende arbeidet. Jeg er også glad for det som er brakt fram i debatten av eksempler hvor man faktisk har kunnet vise til resultater. Jeg vil ta dette med meg og vil oppfordre også alle andre til å ta dette med seg i det videre arbeidet, som et bevis på at felles innsats nytter. Jeg tror det er viktig at vi øver oss på felles innsats, men samtidig også bevisstgjør medpolitikere på andre forvaltingsnivåer om at dette ikke er en utfordring som Stortinget alene kan løse, dette er en utfordring som vi må stå sammen om på alle forvaltningsnivåer.

Statsråd Odd Einar Dørum [12:45:34]: La meg starte med et punkt som de aller fleste faktisk er enige om, nemlig en merknad i forbindelse med behandlingen av den generelle delen av straffeloven i går, hvor flertallet slo fast at man ikke ønsket noe ungdomsfengsel. Det er det heller ingen som har tatt til orde for i dag, og jeg vil gjerne tilføye: Det må være en av de mest suksessrike fiaskoer som er evaluert i Norge og i andre land. Det er en vei som ikke fører til noe annet enn den brede fortapelse både for enkeltindivid og for samfunn – jeg må få lov til å uttrykke meg så direkte om det.

Når det så gjelder den saken som vi har debattert i dag, om barn i fengsel, synes jeg det er viktig å gi noen opplysninger. Tallet på dem under 18 år som har sittet inne for dom, har sunket fra 16 til 13 i perioden 2001–2004, og det var 95 i 2001 og 48 i 2004 som satt i varetekt. Det betyr at vi som samfunn er svært strenge når vi gjør dette, og antakelig betyr det noe at man i samme periode f.eks. har fått en ganske drastisk økning i antall konfliktrådssaker, man har hatt en drastisk økning i samfunnsstraff. Men jeg tror den store utfordringen vi står overfor, som står uforløst også etter dagens debatt, er å få til det samarbeidet som skal til mellom gode krefter i et lokalmiljø – les: kommunale organer, frivillige i lokalmiljøet og statlige etater. Da er det jo slik at de to mest desentraliserte statlige etater vi har, helsevesen og politi, finner vi stort sett overalt, og det å knytte kontakter er svært viktig.

Jeg brukte eksemplet Sarpsborg. Jeg må tilføye at Sarpsborg er en såkalt SLT-kommune, altså en kommune for samordning av lokale kriminalitetsforebyggende tiltak. De har satset systematisk og lenge, og det har gitt resultat.

Det som er en stor utfordring, er bl.a. barnevernets arbeid. Jeg har sagt fra denne talerstolen tidligere, og jeg vil gjerne gjenta det på nytt: Vi utdanner ganske mange unge mennesker. Disse unge menneskene setter vi i ansvarlige relasjoner overfor mennesker som trenger hjelp. Så utstyrer vi f.eks. barnevernsarbeidere med fem store juridiske ringpermer, og så sitter man ofte presset av etatsledere som er livredd for budsjettet. Og hva får man da? Da får man en livredd saksbehandler. Skal man sette et ungt menneske fri til å gjøre en jobb, må man ha etatsledere som har ryggdekning i lokale politikere, som har trygghet til å skjønne at man skal få utvikle seg ved å jobbe med vanskelige ting i livet. Så dette er ikke et sesam, sesam – det er rett og slett en utfordring til samtlige partier, at lokale folkevalgte må tre inn i en ombudsrolle. På samme måte som jeg som justisminister føler meg i en ombudsrolle for det norske folk, som tillitsvalgt for norske borgere, ved å stå på denne talerstolen, må man også få den mentaliteten overalt. Når man i den ombudsrollen samarbeider, da setter man også de gode fagfolkene fri, enten de er yngre eller eldre av år. Det er noen av de virkemidler som må til for å nå interpellantens hensikt med interpellasjonen, etter min mening.

Presidenten: Dermed er sak nr. 4 avsluttet.