Thorbjørn Jagland (A) [10:10:37]: Avtalen om ikke-spredning av atomvåpen, NPT, har lenge virket etter hensikten. Men presset mot NPT har aldri vært sterkere enn i dag. Det er stor fare for at avtalen kan ryke. Da vil det være fritt fram for enhver stat som vil skaffe seg atomvåpen. Mer enn 40 land har den nødvendige ekspertisen og den nødvendige teknologien. Nord-Korea har allerede brutt sine forpliktelser i avtalen og har skaffet seg egne atomvåpen. Landet har produsert nok plutonium til fem–ti bomber. Hvis man ikke lykkes med å bringe Nord-Korea inn i ikkespredningsregimet igjen, er det stor fare for et atomvåpenkappløp i Asia.

En mulig utvikling av atomvåpen i Iran vil kunne sette i gang et kappløp i Midtøsten, en region som er eksplosiv nok fra før. Iran har for øvrig trukket store veksler på det kjernefysiske svartebørsnettverket, som ble ledet av pakistanske Abdul Qadeer Khan. Khan – den pakistanske atombombens far – framstår som den reneste handelsreisende i kjernefysisk teknologi og har hjulpet også Nord-Korea, i tillegg til Iran, med å skaffe seg atomvåpenteknologi.

Nettverket til Khan åpenbarer også en annen ny utfordring, nemlig at kunnskap, teknologi og spaltbart materiale for å lage atomvåpen kan nå fram til ikke-statlige aktører, altså terrorgrupper. Det er ikke uten grunn at sjefen for FNs atombyrå, El Baradei, advarer mot kjernefysisk terrorisme. Grupper som Al Qaida, Jemaah Islamiyah og Hizbollah og tsjetsjenske separatister og pakistanske islamister har trolig ambisjoner om å skaffe seg atomvåpen, og de vil ikke skaffe seg slike våpen for å avskrekke andre, men for å bruke dem.

Dette er en del av den nye virkelighet. Men denne kan ikke møtes ved å gi avkall på de sikre prinsippene som Ikkespredningsavtalen ble tuftet på, nemlig at atomvåpen ikke skal spres til flere land enn dem som ble anerkjent som atomvåpenmakter da avtalen ble inngått, artikkel 1 i avtalen, og at alle de andre landene godtok å underlegge seg ikkespredningsregimet mot at atommaktene forpliktet seg til å nedruste til null, artikkel 6 i avtalen. Dette siste ble ettertrykkelig slått fast på tilsynskonferansen for avtalen i 2000. Det ble også satt opp et 13-punkts program som man skulle gjennomføre for å nå målsettingene.

Men de sentrale aktørene, USA og Russland, har ikke etterlevd det man ble enige om den gang. Fordi USA mener at landets strategiske atomvåpen ikke kan forsvare USA mot mulige angrep fra bl.a. terrorgrupper, har USA satt i gang utviklingen av et rakettforsvar. Blant annet derfor har landet motsatt seg å ratifisere avtalen som setter forbud mot prøving av atomvåpen, Prøvestansavtalen, og forhandlingene om en avtale om forbud mot å produsere spaltbart materiale for bruk i våpen er ennå ikke i gang.

President Putin kunngjorde den 17. november i fjor at Russland har satt i gang å utvikle et nytt atomvåpen uten sidestykke – for å bruke hans egne ord. Han la til at nyvinningen snart blir en del av landets operative våpenarsenal.

I tillegg til dette kommer at USA også synes å ha utviklet en ny filosofi for hvem som kan ha atomvåpen, og hvem som ikke kan ha det. I NPT er det atomvåpen som er telleenheten. Atomvåpen må ikke spres til flere enn dem som ble akseptert som atommakter. USA har begynt å presisere at man må påse at atomvåpnene er i de rette hender. Dette skaper mistanke om at USA er ute etter å tvinge fram regimeendring i land som Nord-Korea og Iran, slik det skjedde i Irak, og at de bruker faren for atomvåpen for å framprovosere konfrontasjon. Regimene har dermed ingen grunn til å gå med på det internasjonale samfunnets krav, siden de har mistanke om at de blir avsatt uansett. Ja, trusselen om å bli utsatt for den samme behandling som Irak kan være en av grunnene til at de fortsetter å utvikle slike våpen.

Hvis det blir slik at atomvåpen er akseptabelt når det er i de godes hender, men uakseptabelt hvis det er i de ondes tjeneste, er vi på ville veier – ikke fordi det ikke finnes gode og onde krefter i verden, men fordi atomvåpen er et onde uansett hvem som har dem. Derfor må det avskaffes.

Vi må tilbake til prinsippet om likebehandling og handlingsprogrammet som ble vedtatt i 2000. Jeg vil understreke noen punkter som jeg håper at også Regjeringen vil legge vekt på i de forestående forhandlingene i FN. For det første at man kommer i gang igjen med gjennomføringen av artikkel 6, særlig første ledd i denne paragrafen, om snarlig stans i det kjernefysiske rustningskappløpet. Dette leddet har alltid vært relatert til to tiltak: full prøvestans og stans i produksjonen av spaltbart materiale til våpenformål. Noen mener også at garantier til ikkeatomvåpenmaktene om at de ikke vil bli angrepet med atomvåpen, hører hjemme i denne sammenhengen. Status er imidlertid at prøvestansavtalen ikke har noen utsikter til å tre i kraft med det første. Forhandlingene om stans i produksjonen av spaltbart materiale er ikke kommet i gang, og Bush-administrasjonen har reist tvil om sikkerhetsgarantiene. Sikkerhetsrådet vedtok imidlertid en resolusjon i 1995 om sikkerhetsgarantier som har folkerettslig status. Norge må insistere på dette og de to andre punktene jeg nevnte. For NPTs framtid er prøvestansspørsmålet spesielt viktig.

Jeg vil også henlede oppmerksomheten på et opprop fra kampanjen for å styrke Ikkespredningsavtalen. I spissen for kampanjen står framtredende amerikanske og russiske politikere og forskere, bl.a. den tidligere amerikanske utenriksministeren. De understreker særlig nødvendigheten av å styrke Det internasjonale atomenergibyråets, IAEAs, mulighet til å inspisere og overvåke at landene overholder forpliktelsene. De siste 15 årene har det imidlertid vært nullvekst i atombyråets sikkerhetskontrollbudsjett.

Etter Golf-krigen i 1991 viste det seg at Irak hadde hatt et omfattende atomvåpenprogram uten at atombyrået oppdaget det. Dette førte til vesentlige forbedringer i sikkerhetskontrollen, og det ble enighet om en tilleggsprotokoll om dette til Ikkespredningsavtalen. I henhold til denne kan atombyrået utbe seg informasjon om både kjernefysisk materiale og kjernefysisk relaterte aktiviteter. Tilleggsprotokollen omfatter også miljøovervåking for bl.a. å kunne «sniffe» seg fram til radioaktivitet i luften som stammer fra ulovlige programmer. For å bedre sikkerhetskontrollen er det derfor viktig at flere land aksepterer tilleggsprotokollen og øker bevilgningene til atombyrået. Jeg synes dette bør være en viktig norsk profil på tilsynskonferansen.

Det må også bli vanskeligere å melde seg ut av ikkespredningsregimet. I dag er det nok å gi et tre måneders varsel om utmelding. Det var dette Nord-Korea gjorde. Sikkerhetsrådet hadde ingen muligheter for sanksjoner. Det gav ikke engang uttrykk for bekymring. Dette er for svakt. Det må bli vanskeligere å tre ut, ved at et kvalifisert antall medlemsland i FN må godkjenne det. Sikkerhetsrådet må få mulighet til å iverksette sanksjoner når utmelding varsles, slik at kostnadene ved å tre ut er store.

Det er all grunn til å ta alvorlig at Nord-Korea har trådt ut av Ikkespredningsavtalen, og at Iran som medlem trolig bryter den ved å utvikle atomvåpen. Forholdet mellom India og Pakistan – to andre atommakter som ikke er medlem av avtalen – er spent. Det gir også grunn til bekymring at de opprinnelige atommaktene ikke gjør det de ble pålagt i 2000.

Det er grunn til å ta El Baradeis advarsel om at det neste skritt i terrorens historie kan bli former for kjernefysisk terror, på alvor. For å hindre det må ikkespredningsregimet styrkes. Det må også arbeides politisk for løsninger i de konfliktområdene som har skapt terrorgruppene. Vi må huske på følgende: Hamas ble dannet etter den israelske okkupasjonen av Vestbredden og Gaza i 1967. Hizbollah ble dannet etter Israels innmarsj i Libanon i 1982. Kimen til Al Qaida ble sådd under den sovjetiske okkupasjonen av Afghanistan. Israelske ledere vil helt sikkert – hvis de skulle snakket åpent ut om sine atomvåpen – henvise til den trusselen landet blir utsatt for fra sine arabiske og persiske naboer, bl.a. fra Iran, som aldri har akseptert Israels rett til å eksistere.

Jeg anerkjenner ikke noen av disse gruppenes bruk av vold. Jeg anerkjenner ikke at Israel har rett til å besitte atomvåpen. Men vi må gjøre mer for å løse de underliggende konfliktene, slik at området kan bli fritt for atomvåpen og fritt for terrorgrupper.

Tilsynskonferansen for Ikkespredningsavtalen som starter i New York i begynnelsen av mai, kan bli en av de viktigste som er blitt holdt. Det er viktig for Stortinget å høre Regjeringens vurderinger forut for denne konferansen.

Utenriksminister Jan Petersen [10:20:37]:Avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen, NPT-avtalen, har i 35 år vært et effektivt instrument for å hindre spredning av slike våpen. Dessverre opplever vi nå at avtalen og ikkespredningsregimet er under økende press. Det skyldes i all hovedsak tre forhold. For det første forsøker enkelte land å tilegne seg kjernevåpen. For det andre viser rapporter at terroristorganisasjoner forsøker å skaffe seg tilgang på materiale for fremstilling av kjernevåpen, og for det tredje er det i dag en utbredt oppfatning at gjennomføringen av NPT-avtalens nedrustningsforpliktelser går for sakte.

Når det gjelder den første alvorlige utfordringen, er det maktpåliggende å hindre at nye land skaffer seg kjernevåpen. Spesielt er utviklingen i Nord-Korea svært urovekkende. Det er tydeligvis landets intensjon å tilegne seg og produsere kjernevåpen. Dette representerer en alvorlig trussel mot global sikkerhet, mot regional stabilitet, og det er med på å undergrave ikkespredningsregimet.

Statssekretær Vidar Helgesen har denne uken vært i Nord-Korea for å skaffe seg førstehånds inntrykk av landet og for å føre samtaler med myndighetene. Spørsmålet om landets utvikling av kjernevåpen har stått sentralt under møtene, og et budskap om at Nord-Korea må gå tilbake til Ikkespredningsavtalen og til sekspartsforhandlingene er fremført tydelig.

Fra norsk side anser vi at Nord-Korea fortsatt er bundet av sine forpliktelser til NPT-avtalen. Det vil ha prioritet fra min side å få dette signalet klart og entydig frem på tilsynskonferansen i New York i neste uke.

Også situasjonen i Iran er urovekkende. Det internasjonale atomenergibyrået, IAEA, har slått fast at Iran gjennom flere år har ført det internasjonale samfunnet bak lyset om innholdet i sitt atomprogram. Det er i Irans interesse å samarbeide fullt ut med Atomenergibyrået uten å stille noen form for vilkår. Norge støtter EUs arbeid med å finne en diplomatisk løsning, og vi vil aktivt følge opp dette spørsmålet når vi kommer inn i byråets styre til høsten.

Svekkelse av NPT-avtalen er en alvorlig utfordring mot global sikkerhet og fred. Dette er også bakgrunnen for FNs sikkerhetsråds resolusjon 1540, mot spredning av masseødeleggelsesvåpen, som pålegger medlemslandene å treffe tiltak mot spredning av slike våpen. Det gjelder spesielt tiltak mot ikke-statlige aktører. Også vårt engasjement i ikkespredningsinitiativet PSI og vårt betydelige engasjement og store bevilgninger til atomsikkerhetsarbeidet i Nordvest-Russland er viktig i bidraget til det internasjonale ikkespredningsarbeidet. Et annet sentralt virkemiddel for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen er en styrking av de globale ikkesprednings- og nedrustningsavtalene. Her står avtalen om ikke-spredning av kjernevåpen helt sentralt.

De 188 land som i dag har sluttet seg til NPT-avtalen, vil møtes i New York i neste uke for å gjennomgå avtalens viktigste bestemmelser og for å drøfte hvordan avtalen best kan styrkes. Jeg vil selv lede den norske delegasjonen, og jeg skal holde det norske hovedinnlegget den 3. mai.

Norge har gjennom lang tid hatt et sterkt engasjement for å sikre at denne konferansen blir så vellykket som mulig. Vi ønsker å holde en høy profil. La meg derfor trekke frem våre viktigste initiativer og virkemidler i denne sammenheng.

I mars, tre måneder før tilsynskonferansen, samlet vi 25 sentrale land til et NPT-møte her i Oslo for å stake ut kursen for en vellykket konferanse. Dette møtet kartla de viktigste problemområdene med hensyn til hvordan vi best kunne bygge bro mellom de ulike nasjonale posisjoner. Særlig gjelder dette de land som i første rekke er opptatt av NPT-avtalens ikkespredningsaspekter, og den gruppe land som primært er opptatt av ytterligere kjernefysisk nedrustning. Under dette møtet i Oslo fikk vi i stand en god dialog, og vi skisserte noen elementer som vil kunne inngå i et samlende sluttdokument fra tilsynskonferansen. Dette engasjement vil vi naturligvis følge opp under selve konferansen.

I forkant av tilsynskonferansen vil Norge distribuere et posisjonspapir med våre politiske prioriteringer for arbeidet som skal gjøres. Dette vil forhåpentligvis også bli nedfelt i et sluttdokument. Blant annet er det spesielt viktig å oppnå nye nedskjæringer i de kjernefysiske arsenalene. Moskva-avtalen, som USA og Russland inngikk i 2002, representerer et sentralt bidrag i så måte. Avtalen legger opp til betydelige reduksjoner i de to landenes strategiske kjernevåpenstyrker. Til tross for de fremskritt som er gjort, er vi opptatt av å få til ytterligere kutt. Samtidig er det viktig at fremtidige reduksjoner også omfatter taktiske kjernevåpen. Fra norsk side vil vi gjenta tidligere krav om at kuttene gjøres ugjenkallelige og i åpenhet.

Videre vil vi ta til orde for å styrke Atomenergibyråets muligheter til å kontrollere at sivile kjernevåpenprogrammer ikke blir brukt til militære formål. Dette kan vi bl.a. oppnå ved å gjøre IAEAs såkalte tilleggsprotokoll, som gir IAEA langt bedre innsyn i landenes sivile atomprogrammer, obligatorisk for alle NPT-land. Dette arbeidet har prioritet fra min side.

Vi er dessuten opptatt av å finne mekanismer som vil hindre at nye land utvikler evne og kapasitet til å anrike uran og foredle plutonium. Dette er naturligvis viktig for å forebygge fremtidige spenningstrusler. Det finnes den diskusjonen i internasjonale fora om å få utviklet en regulering av den kjernefysiske brenselssyklusen. Dette feltet er noe Regjeringen ønsker å følge opp både i NPT-sammenheng og i IAEA fremover.

I tillegg vil vi fremheve betydningen av effektiv eksportkontroll. Dette er en integrert og viktig del i kampen mot spredning av kjernevåpen og andre masseødeleggelsesvåpen. Her vil Norge til sommeren overta lederskapet i gruppen for eksportkontroll av kjernefysisk materiale og relevante flerbruksvarer, dvs. den såkalte Nuclear Supplier’s Group, NSG. Innenfor dette feltet arbeider vi for at land som ikke er med i NSG, følger de retningslinjer som ligger til grunn for samarbeidet. Vi går også inn for å styrke retningslinjene ytterligere.

Av andre tiltak og virkemidler vil vi fortsette arbeidet med å igangsette snarlige forhandlinger om en internasjonal avtale som forbyr produksjon av spaltbart materiale for våpenformål. En slik avtale er viktig for å hindre et nytt våpenkappløp. Det er derfor beklagelig at nedrustningskonferansen i Genève, såkalt CD, ikke har kommet i gang med disse forhandlingene, til tross for at Norge og mange andre land har gått inn for dette.

En annen prioritert oppgave er å støtte en tidligere ikrafttredelse av traktaten om totalforbud av kjernefysiske prøver. Denne traktaten er bl.a. nødvendig for å hindre utviklingen av en ny generasjon kjernevåpen. Norge spiller her en sentral rolle i å utvikle traktatens verifikasjonsordninger.

Jeg vil nevne at som ledd i forberedelsene til tilsynskonferansen har vi her hjemme etablert en kontaktgruppe for NPT-spørsmål hvor flere sentrale norske forskningsinstitusjoner, fagmiljøer og frivillige organisasjoner er representert. Dette har vært svært nyttig for utarbeidelse av norske prioriteringer og holdninger. Internasjonalt har Norge over flere år samarbeidet nært med likesinnede NATO-land, som Nederland, Belgia, Canada og Tyskland, med det for øye å verne om og ytterligere styrke NPT-avtalens troverdighet. Sammen med denne gruppen land stemte Norge for resolusjonen om kjernefysisk nedrustning under fjorårets generalsforsamling i FN. Den samlende ordlyden i denne resolusjonen har etter min mening bidratt til å skape et bedre samarbeidsklima nå forut for tilsynskonferansen.

Regjeringen ser det som svært viktig at tilsynskonferansen får et positivt og balansert utfall. Dette forutsetter et konstruktivt engasjement overfor kjernevåpenstatene, så vel som overfor landene i den alliansefrie bevegelsen. De reaksjoner vi har mottatt på de initiativer vi allerede har tatt, som jeg har omtalt i dette innlegget, har vist at Norge står godt rustet til å fylle en slik aktiv rolle.

Thorbjørn Jagland (A) [10:29:13]: Jeg er godt fornøyd med de prioriteringene som Regjeringen har. Jeg har lyst til å presisere et par ting som utenriksministeren ikke var inne på. Det var veldig positivt at han understreket nødvendigheten av at det kommer nye nedskjæringer fra de opprinnelige atommaktene, særlig USA og Russland. Men det er ikke nok bare å snakke om behovet for å kvitte seg med atomvåpen som de allerede har. Man må også snakke klart om at man ikke må utvikle nye atomvåpen, som både USA og Russland nå er i ferd med å gjøre, og som vil undergrave NPT. For hele logikken bak NPT er jo at når de landene som ikke får ha atomvåpen, har underskrevet på dette, at de ikke skal ha muligheten til å skaffe seg det, er det fordi atommaktene også har forpliktet seg til å kvitte seg med det de allerede har, og at de ikke skal utvikle nye. Hvis de fortsetter å lagre sine atomvåpen og utvikle nye, er det et klart signal om at de ser atomvåpen som en viktig del av sin sikkerhetspolitikk, og dermed kan også andre land gjøre akkurat det samme, og da undergraver man hele regimet.

Jeg har også lyst til å si et par ord om Nord-Korea. Jeg vil ikke på noen måte kritisere at statssekretær Helgesen har vært i Pyongyang nylig og ført drøftelser om dette. Men jeg har lyst til å si at det er en vanskelig balansegang, som nå alle må gå, mellom det å ikke bli tatt til inntekt for støtte til regimet – som man veldig lett kan bli når man opptrer i Pyongyang, i hvert fall i offentligheten der – og det at man ikke er ute etter regimeendring. Begge deler vil være veldig skadelig.

Det som er et inntrykk, er at man nå vil bruke dette med atomvåpen, både i Nord-Korea og i Iran, til å få noe på regimet, slik at man skal tvinge fram regimeendringer. Det vil ikke jeg være imot, men det vil altså hindre en effektiv løsning på selve atomvåpenspørsmålet for disse landene. Det er det ikkespredningsregimet egentlig dreier seg om. Det dreier seg ikke om å bli kvitt regimer, det er atomvåpnene vi skal bli kvitt.

Jeg har også lyst til å spørre utenriksministeren om han har noen vurdering av hva man skal gjøre med India og Pakistan, som har atomvåpen, og som vi har sett har bidratt til å spre dem, særlig Pakistan. Finnes det noen muligheter for å inkludere dem i selve regimet, uten at de anerkjennes som atommakter? Jeg vet at dette er en veldig vanskelig sak, men likevel veldig viktig for å hindre at atomvåpen spres – både til nye stater og til ikke-statlige aktører.

Utenriksminister Jan Petersen [10:32:36]: Først takk for hovedanslaget i innlegget til Thorbjørn Jagland. Jeg tror vi har funnet frem til prioriteringer som gjør at Norge kan fungere positivt i forhold til et godt sluttresultat av konferansen. Det betyr at vi må ha prioritert enkelte områder, så det har vi gjort. Det er godt å vite at vi da har tilslutning til dette.

Jeg er ikke uenig i spørsmålet om utvikling av nye våpen. Det er flere ideer som har vært fremme, som bekymrer. Det er viktig å forfølge de spørsmålene, ikke nødvendigvis til neste uke, men i andre sammenhenger. Det er viktig å forfølge mange av disse kjernevåpenspørsmålene også utover NPT-spørsmålet. Det er klart at særlig kjernevåpen som endrer tersklene, er bekymringsfulle, og jeg kan forsikre om at der skal vi være årvåkne.

Jeg er også helt enig med Thorbjørn Jagland i at balansegangen overfor stater som Nord-Korea ikke er lett. Men jeg tror det også er viktig å være i dialog, selv med land som Nord-Korea. Vi har ikke hatt mye kontakt med Nord-Korea. Jeg synes det er riktig at det besøket vi nå har hatt, har blitt gjennomført. Det er ingen, tror jeg, som vil se det som er sagt og gjort fra norsk side, som noen form for støtte til regimet. Det vil være meget fjernt fra det norske politiske klima og alle partier, vil jeg tro, å uttrykke noen form for støtte til det nordkoreanske regimet.

At man skal søke regimeendring, er først og fremst et spørsmål om hvordan man skal søke regimeendring. Det er klart at det nordkoreanske regimet, som en rekke andre regimer, er av en art som Norge på ingen måte vil forsvare, på ingen måte vil støtte. Vi vil selvfølgelig se en utvikling av det politiske systemet, bl.a. i Nord-Korea, som et viktig spørsmål. Men det anser vi ikke som et militært spørsmål eller et forsvarsspørsmål, og det er det som på mange måter er hovedspørsmålet.

Men det gir meg også anledning til å si at jeg fullt ut deler den vurdering Thorbjørn Jagland hadde, at det er viktig å adressere en del av de kreftene som driver konferansen og driver utviklingen av kjernevåpen, både her og i andre sammenhenger.

Når det gjelder India og Pakistan, har jeg ikke noen sesam sesam-løsning på det spørsmålet. Vårt langsiktige mål er selvsagt at disse to landene slutter seg til NPT som ikkekjernevåpenstater. Vi er selvfølgelig i vår politiske dialog med de to landene også opptatt av disse spørsmålene. Men løsningen, den har jeg ikke.

Julie Christiansen (H) [10:36:10]: Høyre deler interpellantens oppfatning av at arbeidet med kjernefysisk nedrustning, rustningskontroll og å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen er viktigere enn noensinne. Et helt sentralt element i denne bestrebelsen er selvsagt Ikkespredningsavtalen, NPT.

Den ene store utfordringen for NPT er at fire stater som trolig har atomvåpen eller mulighet til å lage slike våpen, nemlig Israel, India, Pakistan og Nord-Korea, står utenfor Ikkespredningsavtalen. Ifølge forskerne Sverre Lodgård og Helene Revhaug ved NUPI ligger det primære videre spredningspresset i kategorien regimer som føler seg truet på livet, og de nevner Nord-Korea og Iran. Som de påpeker i en artikkel i tidsskriftet Internasjonal politikk: Hvis Nord-Korea eller Iran etablerer seg som atomvåpenmakter, vil det få betydelige ringvirkninger både i Øst-Asia og Midtøsten.

For å hindre ytterligere spredning er det derfor svært viktig å øke oppslutningen om NPT. I den sammenheng er dialog med de landene som ikke har sluttet seg til NPT, viktig, og det er viktig at også Norge bidrar her.

En annen utfordring når det gjelder det multilaterale nedrustningsarbeidet, er endringene i atommaktenes tilnærming til ikkespredningsarbeidet. For eksempel aksepterer ikke amerikanerne lenger de 13 stegene for kjernefysisk nedrustning, som det var enighet om på tilsynskonferansen i 2000. Bakgrunnen for den amerikanske snuoperasjonen er selvsagt terrorhendelsene den 11. september 2001.

Uten en oppslutning om de multilaterale avtalene om nedrustning mener Høyre at det blir vanskeligere å komme videre i ikkespredningsarbeidet. Jeg mener også det er stor grunn til å sette et spørsmålstegn ved en regimeendringstilnærming i denne sammenheng.

Høyre mener Norge må bidra til at gjennomføringen av NPT-avtalens forpliktelser går fremover, slik utenriksministeren har redegjort for. Og som utenriksministeren sa: Svekkelse av NPT-avtalen er en alvorlig utfordring med hensyn til internasjonal fred og sikkerhet. Derfor er det bra at Norge har utarbeidet et posisjonspapir, som bl.a. fremmer krav om nye nedskjæringer i de kjernefysiske arsenalene, og at også taktiske kjernefysiske våpen skal inngå.

Det er også grunn til å håpe at Norges støtte til resolusjonene om kjernefysisk nedrustning under fjorårets generalforsamling i FN kan skape grunnlag for bedre resultater under tilsynskonferansen.

Høyre mener vi må forsøke å sikre fremgang i forhold til NPT, samtidig som vi også har en høy profil i forhold til de mindre formaliserte ikkespredningsinitiativene, som f.eks. PSI. Norges bevilgninger, ikke minst til atomsikkerhetsarbeidet i Nordvest-Russland, er et viktig bidrag til det internasjonale ikkespredningsarbeidet.

Marit Nybakk (A) [10:39:43]: La meg først få berømme interpellanten for å videreføre en viktig tradisjon, en interpellasjonsdebatt i forkant av viktige korsveier i arbeidet med atomnedrustning – denne gang den avgjørende tilsynskonferansen som starter i New York i mai.

Arbeidet med kjernefysisk nedrustning, rustningskontroll og spredning av masseødeleggelsesvåpen er en vesentlig del av det sikkerhetspolitiske arbeidet. Vi må bekjempe alle typer masseødeleggelsesvåpen. Atomvåpen og radioaktivitet står imidlertid fortsatt i en særstilling når det gjelder død og ødeleggelser. Derfor må målet være full eliminering av alle atomvåpen.

Representanten Haakon Blankenborg sa i en interpellasjonsdebatt 8. mai 2003 følgende om atomnedrustning:

«Vi har egentlig ingen andre veier å gå på dette området enn avtaleveien.»

Det tror jeg vi alle kan slutte oss til. Derfor er også Ikkespredningsavtalen så viktig. Den er selve grunnpilaren i arbeidet for å hindre spredning og sikre nedbygging av atomvåpen.

Nedrustningsregimet er imidlertid satt under et kraftig press, som både interpellanten og utenriksministeren understreket, dette både med hensyn til å hindre spredning til nye land og fordi nedbyggingen av de strategiske atomlagrene er stoppet opp. Vi må tilbake til en bred nedrustningsstrategi, slik den ble vedtatt i 1995 og forsterket i 2000. Da avtalen ble forlenget på ubestemt tid i 1995, ble kravene til tilsynsprosessen skjerpet med et sett av «Prinsipper og målsettinger for kjernefysisk ikke-spredning og nedrustning».

Til tross for dette stoppet flere viktige prosesser opp gjennom 1990-tallet, som vi vet. Tilsynskonferansen i 2000 ble da et gjennombrudd med 13 vedtatte viktige skritt framover. Spørsmålet er om skrittene nå går i feil retning.

Det er nødvendig at Norge i New York markerer sterkt at de 13 skrittene må videreføres og Ikkespredningsavtalen sikres, og at vi får et sluttdokument der dette går klart fram. Det er også viktig at det fra norsk side legges press på atommaktene for å få en forståelse og respekt for at ikke-spredning og nedrustning må ses i sammenheng.

Et tema som blir stadig viktigere, er overføring av atomkompetanse mellom atommaktene. Dette er et tema som også bør opp på tilsynskonferansen. Her bør det innføres restriksjoner. Så kan vi jo spekulere på hvordan vi skal håndtere land som Pakistan, som er utenfor, og som heller ikke defineres som atommakt, og hvor vi vet at det har vært kontakt mellom Pakistan og Nord-Korea. Det får vi vurdere videre.

Til slutt: Det er foruroligende at atommaktene fortsetter atomvåpenkappløpet ved at de moderniserer og modifiserer eksisterende våpen. Her ligger det utfordringer for atomnedrustning og ikke-spredning framover.

Bjørn Jacobsen (SV) [10:43:10]: Det har vore mykje positivt å høyre her i dag, både frå interpellanten og frå utanriksministeren. Ikkje minst er eg glad for å høyre om dei praktiske tiltaka Noreg har stått for ved å organisere møte, ved å førebu ting, slik at det i alle fall ikkje står på det når ein kjem fram til tilsynskonferansen. Men det er klart at det er innhaldet som betyr aller mest. Og som fleire har sagt: Det er liten tvil om at Ikkjespreiingsavtalen er trua. 40 land kan finne på – dei er i alle fall i stand til det – å utvikle våpen, dersom vi ikkje får resultat. Det er ingen som har sagt at det blir slik, men dei er i stand til det. Derfor er det så viktig å oppnå eit resultat.

Vi veit jo at for enkelte land kan beviset på at ein er ein nasjon – då Noreg blei sjølvstendig, var det om å gjere å vere ein polarnasjon – vere at ein faktisk har atomvåpen, for i opinionen i mange land er det sett på som positivt, nettopp fordi dei kanskje ikkje har den skepsisen som vi har på dei kontinenta der vi har atomvåpen. Så det er veldig viktig at dette opplysningsarbeidet går vidare, og at Noreg gjer sitt til at dette går den rette vegen.

El Baradei har peikt på fleire ting enn det utanriksministeren og interpellanten gjorde. Altså: Det er ein svart marknad når det gjeld atomvåpen, dei blir omsette, og det er manglande kontroll med spaltbart materiale, som faktisk er laust. Og som det er sagt: Terroristar har moglegheit til å skaffe seg denne typen våpen. Noreg har for så vidt ein lang tradisjon når det gjeld å få til det som er mest effektivt, same kva våpen, nemleg sjølvpålagde avgrensingar. Vi har det at vi ikkje skal ha atomvåpen her i fredstid. Vi har også Hellas, som sendte heim sine atomvåpen. Dette er gode grunnlag for å få ein politikk som kan førast vidare. Eg er klar over Nord-Korea, og eg er klar over Pakistan-problemet, men lat oss sjå kva vi kan gjere på eige kontinent. Vi kan gå inn og tore diskutere NATO sin atomvåpenstrategi internt i NATO. Det kan vere mange moglegheiter for å få til resultat og jobbe internt der.

Konkret går det an under tilsynskonferansen å leggje meir press på USA og Russland til å følgje prinsippa om irreversibilitet, gjennomsiktigheit og verifikasjon som ligg under Moskva-avtalen, samt å forhandle ytterlegare om djupare, verifiserbare og irreversible kutt i statane sine totale atomarsenal, inkludert både stridshovud og leveringssystem. Dette vil vere fullt i tråd med det som har vore gjort tidlegare. Det må gå an, om ikkje å boikotte, så i alle fall å nekte handel med strategiske varer som sanksjon mot statar som utviklar nye atomvåpen, nettopp for å hindre at freistinga skal liggje der. Men det aller viktigaste er at ein oppnår resultat.

Lars Rise (KrF) [10:46:34]: Tidligere tilsynskonferanser har gitt lovende resultater, og fra Kristelig Folkepartis side håper vi at det også denne gang vil bli framgang i arbeidet for atomnedrustning og ikke-spredning. Det ser ut til at det vil bli svært vanskelige forhandlinger, og det blir en stor oppgave å opprettholde konsensusen fra 1995 og 2000. Ikkespredningsavtalen, NPT, er ikke garantert suksess i framtiden om vi ikke styrker den og sikrer etterlevelse, universalitet og håndhevelse. Vi er imot at det startes en ny debatt om mål og praktiske steg man allerede har blitt enige om.

Fra Kristelig Folkepartis side etterlyser vi en sterkere balanse mellom ikke-spredning og nedrustning. Ikke-spredning og nedrustning henger nøye sammen og utfyller hverandre i arbeidet for å oppnå en trygg og sikker verden for alle. Vi mener FN må gjenreises som nedrustningspolitisk forum, og 1. komite må bli mer relevant. Når det gjelder Moskva-avtalen, skal denne gi en sterk styrkereduksjon i strategiske våpen innen 2012. Avtalen er derimot ikke irreversibel eller transparent. Den har ingen verifikasjonsmekanismer, og den er svært lite forpliktende.

Atomvåpen må gis mindre betydning i sikkerhetspolitikk og forsvarsstrategi. Jeg mener man på tilsynskonferansen må arbeide for at atomvåpenstatene umiddelbart starter reell atomnedrustning. Det må legges press på USA, Russland og andre atommakter til å overholde inngåtte forpliktelser om å redusere operasjonell beredskap av atomvåpensystemer. Om ikke de fem atomvåpenmaktene overholder sine forpliktelser etter NPT, vil heller ikke andre land være villige til å overholde sine forpliktelser. Reduksjonene må kunne verifiseres, være åpne og irreversible. Det er et problem at NATO-land selv bruker atomvåpen som avskrekking. Vi vil at USA skal fjerne sine taktiske atomvåpen fra andre NATO-lands jord.

Norge må være pådriver til at prøvestansavtalen trer i kraft så snart som mulig. Utvikling av nye typer kjernevåpen er svært problematisk. De kan utløse behov for nye prøvesprengninger. Noen typer minikjernevåpen, såkalte «bunker busters», kan bidra til at skillet mellom konvensjonelle og kjernefysiske våpen utviskes, og dermed senke atomterskelen.

Vi må få bedre kontroll med produksjonen av spaltbart materiale. Muligheten for at uran kan anrikes under dekke av sivile atomprogram, må opphøre. Eksisterende lagre av spaltbart materiale må legges under IAEA-kontroll.

At India, Pakistan og Israel fortsatt står på utsiden av Ikkespredningsavtalen, begrenser avtalens virkeområde, dens legitimitet og dens relevans. Internasjonale kjernefysiske smuglernettverk utgjør et stort problem når de har basis i stater som ikke er medlemmer av Ikkespredningsavtalen.

Kristelig Folkeparti støtter forslaget fra IAEAs direktør El Baradei om å arbeide for multilateral kontroll over teknologien som kan produsere materiell for kjernevåpen. Jeg håper tilsynskonferansen vil føre til viktige framskritt i arbeidet med ikke-spredning og nedrustning.

Åslaug Haga (Sp) [10:50:02]: Det er prisverdig at lederen i utenrikskomiteen har reist denne interpellasjonsdebatten – ikke fordi det er stor uenighet i denne sal om disse spørsmål, men fordi det er et viktig saksområde.

Land som Iran og Nord-Korea har utvilsomt bidratt til et høyt internasjonalt spenningsnivå gjennom sine bestrebelser på å utvikle atomvåpen. Dette vekker frykt og uro. Det er nå mye oppmerksomhet rettet mot disse landene, og det er bra. Men det er fortsatt begrenset internasjonal debatt om hvordan vi totalt sett skal komme videre i atomnedrustningsarbeidet. Dette er trist ut fra den spesielle internasjonale situasjonen som har oppstått ved at terror er kommet så høyt på dagsordenen. Det er behov for at det tas bilaterale initiativ fra atommaktene. Vi må ha forventninger til det, parallelt med at vi ivaretar og utvikler det internasjonale regelverket på området, som vi møysommelig har bygd opp.

Ikkespredningsavtalens veikart fra 2000 skisserte en farbar vei mot ytterligere atomnedrustning og ikke-spredning, og man fikk jo tilslutning fra alle medlemslandene innen Ikkespredningsavtalen, også fra USA, for dette. Det var løfterikt det som da skjedde. Men fem år seinere kan vi konstatere at de fleste av elementene i handlingsplanen av 2000 ikke er fulgt opp. USA og Russland har ikke, som de lovte, gjennomført nedbygging av sine atomlagre. Det i seg sjøl øker sjølsagt risikoen for spredning, og det svekker hele ikkespredningsregimet. Ved tilsynskonferansen nå er det viktig at konferansen lykkes i å balansere nedrustningsspørsmålet med ikkespredningsspørsmålet. Styrking av de forpliktelser innen NPT som angår ikke-spredning, må imøtekommes med en styrking av kravene til nedrustning. Her må man sjølsagt vise til tidligere forpliktelser – begge spor er altså viktige. Ved tilsynskonferansen bør Regjeringa vektlegge de inngåtte forpliktelsene som ligger der, at man har forventninger om at de skal respekteres, og at det er behov for videreutvikling. Man må i det hele tatt vise at en har ambisjoner på dette området. Det er gledelig for meg å kunne uttrykke tilfredshet med det ambisjonsnivået som jeg opplever at Regjeringa har lagt for dagen her i dag, hvor man viser at en er rede til å ta initiativ på dette området.

La meg bare helt til slutt understreke betydningen av at Det internasjonale atomenergibyrået blir styrket. Det er en viktig mekanisme i arbeidet framover.

Kjetil Bjørklund (SV) [10:53:42]:Verden har dessverre kommet i en situasjon der interessen for å tilegne seg atomvåpen og fornye våpenarsenalet er større i en rekke land enn interessen for å ruste ned og bidra til en atomvåpenfri verden. Vi er på vei inn i en ny og skremmende atomalder. Jeg er glad for denne interpellasjonen, og jeg vil henvise til et vedtak Stortinget gjorde i fjor høst, referert i Innst. S. nr. 49 for 2004-2005:

«Stortinget ber Regjeringen om å fremme en sak for Stortinget med en helhetlig gjennomgang av på hvilken måte og på hvilke arenaer Norge best kan bidra i arbeidet med nedrustning og ikke-spredning.»

Jeg kunne gjerne tenke meg å få en kommentar på hvor langt Regjeringen har kommet i dette arbeidet.

I dag har USA over 10 000 atomstridshoder i sitt arsenal, 4 500 strategiske og 800 taktiske, som er utplasserte og operative. Etter implementeringen av Moskva-avtalen i 2012 vil det fortsatt være over 6 000 atomstridshoder tilgjengelig. Russland har i dag 17 000 atomstridshoder. I 2012 vil det fortsatt være 2 200 operative strategiske atomstridshoder i Russland samt hundrevis av taktiske atomvåpen. I tillegg har Kina, Frankrike, Storbritannia, Israel, India og Pakistan hundrevis av atomstridshoder til disposisjon, og ingen av dem har gitt noen entydig lovnad om nedrustning. Totalt har vi altså i dag 28 000 atomstridshoder i verden. Det er 28 000 atomstridshoder for mye.

Atomtrusselen er reell, og atomnedrustning er tvingende nødvendig for å sikre menneskehetens framtid. 17. november erklærte president Putin at Russland fortsetter sin testing av nye atomvåpen, og at Moskva snart vil ha et toppmoderne atomarsenal. England har nettopp fullført sitt taktiske atomvåpenprogram og planlegger nye atomubåter. Kina moderniserer sitt atomarsenal. Frankrike har erklært at de vil være en atommakt, i det minste fram til 2040. Nord-Korea og Iran jobber også med saken. Vi er altså inne i en tid som kjennetegnes av opprustning snarere enn nedrustning.

Hovedproblemet som forårsaker denne utviklingen, er at vi har militære doktriner som gjør oss avhengig av atomvåpen. NATO, med USA i spissen, proklamerer ofte sin rett til førstebruk av atomvåpen. Det er dette som er virkeligheten. Med en slik virkelighet hengende over oss er det ikke nok å håpe at det går bra i lengden. Vi må som nasjon gjøre noe for å bidra i sterkere grad, noe som er forpliktende både for dem som har atomvåpen, og for dem som ikke har det. Dette er vanskelig, og jeg er glad for at det er stor enighet om dette i salen. Jeg synes at vi må forsøke hardere og med enda større besluttsomhet også på andre områder enn dem som er knyttet til den konferansen som skal begynne i neste uke, ikke minst innenfor NATO og knyttet til NATOs strategier for førstebruk av atomvåpen. Der kan Norge gjøre en sterkere innsats i tiden som kommer.

Thorbjørn Jagland (A) [10:57:06]:Det synes som om det er veldig bred enighet i denne salen om hva som bør være Norges politikk.

Jeg har merket meg at flere har tatt opp det som jeg nevnte, nemlig behovet for å styrke kontrollregimet og atomenergibyråets muligheter. Blant annet tok Åslaug Haga opp det. Jeg synes at dette skal være en viktig norsk profil under NPT, fordi det henger sammen med våre tradisjoner, nemlig ikke bare å ha multilaterale avtaler, men også internasjonale systemer for å overvåke at avtalene overholdes. Jeg tror at det er veldig, veldig viktig nå. Når vi ser på forhistorien, var atombyrået ikke i stand til å avdekke at det fantes atomvåpen i Irak, men det var faktisk det samme byrået som holdt fast ved at Irak ikke lenger hadde atomvåpen forut for Irak-krigen. Det viser viktigheten av å ha et slikt internasjonalt byrå som er i stand til å undersøke hva som egentlig foregår.

Jeg har også lyst til å understreke det som Bjørn Jacobsen sa, om problemet med at atomvåpen anses for å være politiske våpen. Det er jo det som skjer når atommaktene fortsetter å lagre og utvikle nye atomvåpen. Da kan andre land si det samme, at de også ønsker dette som politiske atomvåpen. Blant annet har man spekulert på om Brasil kan se det på den måten i framtiden. Den store faren er at terrorgruppene også ser på atomvåpen som politiske atomvåpen, men da på en annen måte, nemlig at de skal brukes til politiske formål. Det vil selvfølgelig ikke true hele kloden, men det vil skape en voldsom destabilisering hvis slike atomvåpen kan komme til å bli brukt i en mindre skala til politiske formål av disse terrorgruppene. Derfor er det veldig viktig å holde fast ved at atomvåpen skal avskaffes. De kan verken brukes til militære eller politiske formål.

Til slutt til dette med India og Pakistan. Det er vanskelig å være bastant i sin anbefaling av hva som bør gjøres der, men jeg vil vise til at Carnegie Endowment for International Peace i Washington i USA har tatt til orde for at man på en eller annen måte bør prøve å inkludere Pakistan og India i dette, ikke ved at de anerkjennes som atommakter, men enten ved at de faktisk blir oppfordret til å ha egne erklæringer, eller ved at det blir en tilleggsprotokoll, slik at de observerer alle de forpliktelser som ligger under NPT. Direktøren for NUPI her hjemme i Norge har også tatt til orde for noe av det samme, og det er kanskje noe som man alvorlig må vurdere, selv om jeg vet at det er veldig kontroversielt å gå til det skritt at land som har utviklet atomvåpen utenfor NPT, de facto blir anerkjent som atommakter.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Utenriksminister Jan Petersen [11:00:35]: Den siste bemerkningen fra Thorbjørn Jagland forteller jo nettopp at dette er et område fullt av dilemmaer, der det egentlig ikke finnes fullgode løsninger på noen spørsmål. Det er klart at å knytte de to landene på på den måten uten at det blir oppfattet som en anerkjennelse av det de rent faktisk har gjort, er vel nesten en umulighet. Det er egentlig her dilemmaene ligger, nemlig om verden skal bite det i seg og akseptere at dette er situasjonen nå, og bygge videre på det. Men det er klart at det vil jo i seg selv ha betydelige implikasjoner.

Det fører meg over til et annet dilemma som jeg tror vi må ha klart for oss – og her må formuleringene være uhyre støe – og det er følgende: Jeg er enig i at det selvfølgelig må være en balanse mellom nedrustning og ikke-spredning, men vi må jo også håndtere det dilemmaet på en slik måte at vi ikke konstruerer eller gir muligheter for unnskyldninger for de landene som på tross av regelverket søker å utvikle kjernevåpen. Vi må ikke argumentere på en slik måte at man gir dem en slags begrunnelse for å fortsette den linjen. Det er ett av de dilemmaene vi må være svært bevisst på, og som krever mye av våre formuleringer.

Ellers vil jeg bare få lov å takke for debatten. Den vil selvfølgelig ligge til grunn for det arbeidet som skal gjøres. Men jeg registrerer også at det ikke er noen stor uenighet i salen om selve tilnærmingsmåten. Det er jo det paradokset, som Åslaug Haga pekte på, at situasjonen er meget vanskelig og alvorlig. Allikevel er det jo egentlig forbausende lite internasjonal debatt om hvordan vi skal gå videre. Det er i seg selv et utgangspunkt for at vi må sørge for å ha en tilstrekkelig høy profil her hjemme når det gjelder disse spørsmålene, og ikke minst å sørge for å ha prioritetene våre riktig.

Det er selvfølgelig riktig, slik som flere har vært inne på, at NPT ikke er hele svaret. Det er en viktig del av svaret, men det er også andre arenaer, og da er det også praktiske arenaer som er viktige. Jeg mener at det initiativet vi tok for å slutte oss til PSI-arbeidet, kanskje ikke har vært veldig betydningsfullt, men det har i hvert fall vært et praktisk tiltak. Det samme er den prioriteringen vi har når det gjelder atomforurensningen i nord, som jeg tror det er viktig å holde på inntil det problemet er løst, og at vi har den som en av de aller viktigste prioriteringene.

Jeg er enig i det Thorbjørn Jagland sa om kontrollspørsmål. Også på det området kan vi jo kvittere ut med at vi gjør noe i praksis, ikke bare i teorien, og det er viktig å yte konkrete bidrag.

Når det gjelder Bjørklunds spørsmål, skal jeg sjekke det så fort som mulig og komme tilbake til det. Jeg har det ikke i hodet, men jeg skal komme tilbake med svaret så fort som mulig.

Presidenten: Da er sak nr. 3 ferdigbehandlet.