Presidenten: Etter ønske fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 10 minutter til Fremskrittspartiet, 5 minutter til hver av de øvrige gruppene og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre vil presidenten foreslå at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [18:17:24] (ordfører for saken): Det er meget bra at Stortinget har fått denne samlede oversikten over konkurransepolitikken til behandling. Konkurransepolitikken omfatter svært mye av samfunnet, og påvirker oss som kunder i forhold til både offentlig og privat vare- og tjenesteproduksjon.

I dag er det slik at vi kan velge hvilken TV-kanal vi vil se på, og stort sett handle når det passer oss, om det da ikke er helligdag. Butikkene er åpne om kvelden, og medietilbudet er enormt. Slik var det ikke for 25 år siden, da noen av oss gikk med planer om å starte en nærradiostasjon.

Det var under sterk motstand at modige politikere satte konkurransepolitikken i næringslivet ut i livet og samtidig slapp nærradioene fri og lot konkurransen blomstre i medieverdenen.

Arbeiderpartiet var imot både nærradioer, private barnehager og utvidede åpningstider. Først 20 år senere kom erkjennelsen. I et foredrag i Bergen Arbeiderpartis representantskap i 2000 sa daværende statsminister Jens Stoltenberg bl.a., og jeg refererer her til bladet Horisont nr. 1/2005:

«Noen av sosialdemokratiets minst imponerende øyeblikk handler om når vi ikke greide å gripe samfunnsutviklingen i tide.»

– Så listet han opp motstanden mot utvidede åpningstider i butikkene, motstanden mot private barnehager, nei til nærradioer og forsvaret av NRK-monopolet.

Stoltenberg sa videre:

«Jeg husker selv at jeg i valgkamper på begynnelsen av 80-tallet reiste rundt og forsvarte partiets standpunkt om nei til nærradioer. Det standpunktet var ingen opplagt vinnersak.»

Disse holdningene, som virker helt merkelige i dag, var etterlevninger fra reguleringspolitikken og planøkonomien som preget landet i hele etterkrigstiden. I dag er det langt mellom dem som har innvendinger mot konkurranse og markedsøkonomi i privat sektor. Innenfor offentlig sektor og landbrukspolitikken har derimot markedsøkonomisk tenkning fortsatt trange kår.

Jeg vil her referere til NHOs Kjell Thompson, som drøfter dette temaet, også dette fra Horisont nr. 1/2005. Han skriver:

«Et privat marked for varer og tjenester kan ikke uten videre sammenlignes med offentlige velferdstjenester. Velferdstjenestene er, som Jan-Erik Støstad skriver i sin artikkel, «komplekse basistjenester for sårbare brukere». Men nettopp i en slik emosjonell formulering ligger også noe av forklaringen på motstanden; den er følelsesladet (ikke bestemor på anbud), tradisjonell (det har alltid vært slik) og ideologisk (noen kan komme til å tjene penger).

For mange år siden sa Trygve Bratteli fra Stortingets talerstol: «Ingen skal tjene penger på andres hjem». I et fritt boligmarked som i dag virker en slik uttalelse meningsløs.»

– Selv ikke den mest innbitte SV-er vil hevde slike meninger i dag.

Det skal ikke være et poeng å erstatte flest mulige offentlige tjenester med private. Poenget er å finne ut hvilke løsninger som er best. Vi må forstå at det offentlige og politikeren ikke alltid vet best – slik man trodde i planøkonomiske tider – og heller overlate til folk flest å finne ut hva de er best tjent med. For eksempel når det gjelder private skoler, strømmer det nå på med søknader om å opprette slike. Hvis noen vil sende barna på en privat skole, synes jeg de må få lov til det, på samme måte som Jens Stoltenbergs foreldre sendte ham på Steinerskolen.

Hvis noen vil velge et privat sykehjem eller et privat sykehus, må de få lov til det. Begge deler er like selvfølgelige som at man i dag sender ungene sine i en privat barnehage, og at det offentlige bidrar økonomisk, slik alle partier i denne sal har gått inn for gjennom barnehageforliket. Bare på en slik måte kan vi få prøvd ut hvilke løsninger som gir best ressursutnyttelse, kvalitet og menneskelig tilfredshet.

Etter disse innledende merknader, vil jeg si noe konkret om de merknader og forslag som står i innstillingen. Innstillingen bærer preg av at det er to relativt klare fløyer i denne sal innenfor konkurransetemaet. Særlig gjelder dette innenfor helse og omsorg og offentlig sektor. Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet på den ene side er positive til det arbeidet som Regjeringen gjør når det gjelder å legge til rette for vekst, konkurranse, effektivisering og modernisering, og Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet er i hovedsak negative. Det ser ut til at den selverkjennelsen som Jens Stoltenberg hadde i 2000, er borte, og at man nå er helt styrt av LOs synspunkter på konkurranse – og det har man fått bra betalt for også!

Så litt om de enkelte kapitler i innstillingen. Når det gjelder kapitlet om offentlig sektor, bør man merke seg at flertallet nevner fritt sykehusvalg og at penger skal følge brukeren, som eksempel på gode løsninger. Innen IT-sektoren er det bred tilslutning til IT-politikken som en sentral del av samfunnsutviklingen vår. Alle partier fokuserer også på utbygging av bredbånd.

Når det gjelder kapitlet om offentlige anskaffelser, er det bred enighet om at Regjeringen ser på en revisjon av innkjøpsreglementet, slik at det kan bli lettere og enklere å håndtere. Vi støtter også at departementet vurderer om terskelverdiene skal justeres. Komiteen viser til NHOs brev der det fremkommer en del kloke innspill når det gjelder små og mellomstore bedrifter, som absolutt bør følges opp av Regjeringen.

Når det gjelder kapitlet om kraftsektoren, er det en ren repriseforestilling av de saker vi har hatt på dette området de to siste årene, og der består flertallet av Arbeiderpartiet, SV, Senterpartiet og Fremskrittspartiet.

Når det gjelder kapitlet om kringkasting, er det et klart ønske fra en samlet komite at Regjeringen ser nærmere på den praksis som er utviklet ved at TV 2 nekter å la seg distribuere i andre satellittkanaler enn Canal Digital. Dette er ikke bra for konkurransen. Det er også en bekymring for den tendens man ser til at Telenor har en svært dominerende stilling i markedet.

Når det gjelder kapitlet om lokale og små markeder, er det en bred enighet om at det er viktig å fokusere mer på disse i fremtiden for å sikre en skikkelig konkurranse.

Når det gjelder bokbransjen, har vi igjen en debatt vi kjenner godt fra denne sal, og som jeg ikke trenger å referere på nytt. Jeg kalte det en repriseforestilling når det gjaldt kraftsektoren, og det kan man vel kanskje også si at det er under kapitlet om bokbransjen.

Når det gjelder kapitlet om vinmonopol, slutter alle partier, unntatt Fremskrittspartiet, opp om at Vinmonopolet er en god ordning, som bør videreføres. Innenfor landbruket er noe av det samme tilfellet. Det er en kjent debatt fra da vi behandlet konkurranseloven, og flertallet i komiteen er klart på at landbruket fortsatt skal ha unntak fra konkurranseloven.

Når det gjelder samferdsel, er vi tilbake til dette skillet, som også gjelder andre deler av offentlig sektor, mellom Regjeringen og Fremskrittspartiet på den ene siden og de andre partiene på den andre siden. Flertallet er svært fornøyd med det arbeidet som gjøres når det gjelder konkurranseutsetting. Jeg må jo si at jeg stiller meg litt undrende til at mindretallet her ikke har sett de meget gode effekter som har vært bl.a. av å konkurranseutsette en del av veisektoren vår og den utskillelsen man har gjort av bl.a. Mesta.

Avslutningsvis vil jeg nevne at det er et lite kapittel om veiledningsplikt, hvor en samlet komite påpeker at det på dette området bør innledes en bedre dialog med næringslivet.

Helt til slutt vil jeg ta opp de forslag Fremskrittspartiet har i innstillingen.

Presidenten: Representanten Ulf Erik Knudsen har tatt opp de forslag han refererte til.

Torny Pedersen (A) [18:26:43]: Arbeiderpartiet ser positivt på at det er lagt fram en melding om konkurransepolitikk. Jeg håper veldig mange leser innstillingen til St.meld. nr. 15 for 2004-2005, der det tydelig går fram hva høyresiden og venstresiden i norsk politikk er uenige om, men ikke minst hva vi er enige om.

Det har ved mange anledninger blitt hevdet at Det norske Arbeiderparti er mot all form for konkurranse. Det er ikke riktig, og det vil alle se dersom de leser Innst. S. nr. 193.

Konkurranse er et viktig virkemiddel, men ikke på alle områder. Det er forskjell på å drive butikk og omsorg. Det som er viktig for oss, er at det offentlige bidrar med verktøy som skaper vekst og verdiskaping, slik at gode velferdsordninger kan sikres for alle i framtiden.

Som alle vet, er Arbeiderpartiet opptatt av å ha en sterk og forbrukervennlig offentlig sektor, slik at den kan betjene den enkelte innbygger og også stå til tjeneste for et utviklende næringsliv. Dette betyr at også offentlig sektor må moderniseres i takt med utviklingen i samfunnet. Det ble f.eks. under tidligere statsråd Jørgen Kosmo besluttet at Konkurransetilsynet skulle omorganiseres, og man hadde samtidig en større gjennomgang av både fylkesmannsembetet, Aetat og trygdeetaten, og ikke minst skaptes ideen om døgnåpen forvaltning. Et mer inkluderende arbeidsliv kom også da. Et inkluderende arbeidsliv ser vi resultater av i dag, og akkurat det ville Regjeringen svekke i budsjettet for i år.

Arbeiderpartiet er enig i at det offentlige skal gjøres enklere for innbyggerne, men det motsatte kan faktisk skje også med privatisering og konkurranseutsetting.

Jeg er meget fornøyd med at hele komiteen sier det er viktig at stat og kommune drives på en slik måte at innbyggerne får mest mulig velferd for ressursene – det gjelder økonomi, men også personell og infrastruktur.

Jeg leser det slik at hele komiteen ønsker at innenfor bl.a. helse og omsorg skal det være rom for å ha en hånd å holde i, og det er direkte fra Arbeiderpartiets politikk om et varmere samfunn. Slik er det dessverre ikke i dag. I mange kommuner må de gå til store nedskjæringer som følge av dårlig kommuneøkonomi – nedskjæringer som rammer de svakeste. Svaret på disse utfordringene er ikke privatisering og konkurranseutsetting, men rett og slett mer penger å drive for.

Jeg skal så vidt innom det som Regjeringen skriver om kraftsektoren. Her ser Arbeiderpartiet viktigheten av en fornuftig konkurranse. Regjeringen vil på et senere tidspunkt fremme et lovforslag om et skille mellom selskaper for nettverk og selskaper for produksjon. Problemstillingen er kryssubsidiering, som Regjeringen mener kan være uheldig for prissettingen på nett til brukerne.

Jeg forventer at Regjeringen ser på de regnskapsmessige skillene i selskapene i dag, og at man også tar hensyn til de krav som elmarkedsdirektivet i EU stiller. Forutsetningen for lovendringen må være en gevinst, ikke minst for forbrukerne.

Arbeiderpartiet er for et mangfold i bokbransjen over hele landet, og vi deler Regjeringens bekymring, som er uttrykt i meldingen. Jeg siterer:

«Konkurranse i bokmarkedet vil ikke nødvendigvis frembringe det ønskede mangfold av titler, genrebredde og tilgjengelighet.»

Hvis Regjeringen mener dette, hvorfor legger de da opp til et så stort markedsstyrt system?

Vi mener at bransjeavtalen fram til i dag har bidratt til å ivareta viktige litteraturpolitiske hensyn, ikke minst gjelder dette distribusjon og utgivelse av smale titler. Arbeiderpartiet mener den nye avtalen gjenspeiler høyresidens markedstenkning, slik at det overskygger de kulturpolitiske målene i denne bransjen. Jeg håper Regjeringen vil følge nøye med i utvikingen av denne bransjen i framtiden.

Konkurranse er sunt på mange felt, men én ting er helt klart: Arbeiderpartiet sier nei til konkurranse og privatisering av våre velferdstjenester som skole, helse og eldreomsorg.

Sonja Irene Sjøli (H) [18:32:07]: Vi behandler i dag den første stortingsmeldingen som noen gang er framlagt om konkurransepolitikken. Dette er nok et viktig steg i arbeidet med å utnytte samfunnets ressurser på en best mulig måte, sikre et konkurransedyktig næringsliv og tydeliggjøre forbrukernes interesser. En effektiv og god konkurransepolitikk er god forbrukerpolitikk, og det er god næringspolitikk.

Konkurranseloven, som ble vedtatt i fjor, har gitt Konkurransetilsynet en rekke virkemidler for å sikre god konkurranse. Den nye loven gav myndighetene de nødvendige verktøy for å hindre konkurranseskadelig atferd, misbruk av dominerende stilling og monopolisering av markeder gjennom bedriftserverv.

Norge er et lite land i Europas utkant, med mange og små lokale markeder og med liten konkurranse utenfra. Det er i vårt nærmiljø vi kjøper det meste av de varene og tjenestene vi trenger. Derfor er det viktig å sikre god konkurranse for å verne om både forbrukeren og næringslivet.

I vinter fikk vi erfare hvor viktig det er at myndighetene har mulighet til å gripe inn dersom konkurransen ikke foregår på en riktig måte, jf. dagligvarebransjen og skjulte avtaler. Det var ganske utrolig at Arbeiderpartiet i den påfølgende mediedebatten hadde magemål til å gå høyt på barrikadene og kreve at myndighetene måtte gripe inn, når de argumenterte og stemte mot § 14 i konkurranseloven, som gav Konkurransetilsynet nettopp en mulighet til å gripe inn og ta affære i slike situasjoner. Representanten Faldet sa sågar i denne sal under debatten om konkurranseloven:

«Dette kan skape uforutsigbarhet om hvilke prinsipper som gjelder i norsk konkurransepolitikk.»

Og videre at man risikerer

«unødig forvirring, kompleksitet, byråkrati, ineffektivitet og i verste fall undergraving av rettssikkerheten og respekten for lov og regler – i dette tilfellet for næringslivet».

Forstå det den som kan! Men det er iallfall forvirrende.

Arbeiderpartiet vil ikke bidra til å verne om forbrukernes rettigheter til større mangfold og lavere priser, i dette tilfellet i dagligvarebransjen.

Stortingsmeldingen som vi behandler i dag, viser klart at Regjeringen følger opp den vedtatte loven med handlekraftige tiltak for å sette brukerne, effektivisering og forenkling i fokus. Meldingen drøfter konkurransepolitiske tiltak innen en rekke viktige samfunnsområder, slik saksordføreren på en utmerket måte har redegjort for.

Offentlig sektor har viktige oppgaver, og en vesentlig del av fellesskapets ressurser brukes nettopp her. Det er av avgjørende betydning for vår velferd, og for kommende generasjoners velferd, at vi fokuserer på riktig bruk av ressurser, og at offentlig sektor moderniseres. Konkurransepolitikken har en viktig rolle i denne sammenheng, for økt konkurranse er ett av flere virkemidler for modernisering og omstilling. Høyre mener at konkurranse bidrar til at tjenestene, både de offentlige og private, blir bedre, og at den enkelte får mulighet til å velge mellom flere tilbud.

De sosialistiske partiene er tydeligvis imot at brukerne skal ha valgfrihet. Men for Høyre er valgfrihet et honnørord, enten det gjelder frihet i eteren, åpningstider i butikkene, fritt skolevalg, fritt sykehusvalg eller fritt sykehjemsvalg. På område etter område opplever vi at de sosialistiske partiene ønsker å innskrenke friheten for enkeltmenneskene til å foreta egne valg på viktige områder i livet.

Jeg har registrert at en del sentrale politikere i Arbeiderpartiet fra tid til annen undrer seg over hvor tilbakeskuende de var på 1980-tallet når det gjaldt oppløsningen av NRK-monopolet, motstanden mot åpningstidsloven og private barnehager. Jeg spår at Arbeiderpartiet om 10–20 år vil undre seg like mye over hvordan de kunne være så negative til økt valgfrihet når det gjaldt viktige velferdstilbud.

Regjeringen og Høyres mål med konkurransepolitikken er å sette brukerens valgfrihet i fokus og øke kvaliteten på både de offentlige og de private tjenester. Vi er tilfreds med at Fremskrittspartiet gir sin støtte til Regjeringens forslag og skaper et flertall og et godt grunnlagt for å sikre en effektiv og god konkurransepolitikk, til beste for forbrukerne og næringslivet.

Magnar Lund Bergo (SV) [18:36:50]: Man må være sterk i troen, blir det sagt. I Regjeringen er det jo mange som tror, ikke minst på konkurranse. Derfor dereguleres bokbransje, apotekmarked, fangetransport, togtransport, kraftmarked, meierimarked, advokattjenester, luftfart, teletjenester, nummeropplysning, veibygging, helsetjenester, vinimport, sykehus, skole og utdanning – for å nevne noen.

Listen er lang, og – om jeg får si – lang og vond.

Regjeringens argumentasjon er besnærende: Lavere priser, økt kvalitet og bedre utvalg. Hvem kan vel si nei til dette? Konkurransepolitikken er blitt et politisk Kinderegg.

Er det virkelig så enkelt? Fins det gratis lunsj? Selvsagt gjør det ikke det.

Mye tyder på at lunsjen blir dyrere med en Høyre-dominert regjering. Økte kostnader, mindre utvalg og dårligere kvalitet er faktisk regelen snarere enn unntaket. Derfor er SV mot den enøyde – og jeg hadde nær sagt bokstavelig talt blåøyde – konkurransepolitikken som dagens regjering fører.

Noen eksempler:

Da den siste Maktutredningen tok opp temaet konkurranseutsetting, konkluderte forsker Didrik Seip med at de fleste av de norske konkurranseeksperimentene har vært mislykket. Han viser til at prisene på jernbane, strøm, telefoni, drosje, vei og apotek faktisk har gått opp snarere enn ned etter at det har blitt økt konkurranse.

Et annet eksempel er prisen på tannlegetjenester. Fram til 1995 ble tannlegeprisen satt gjennom forhandlinger med staten. Etter frislippet på 1990-tallet økte tannlegeprisene tre ganger så mye som andre priser. Siden 1990 steg tannlegeprisene med 116 pst., mens økningen i konsumprisindeksen i samme periode var 35 pst.

I Dagsavisen tirsdag 24. mai heter det at velferden blir dyrere med private anbud. «Konkurranseutsetting er en forførende form for omstilling» sier Asplans Helge Dønnum og advarer mot skjulte konkurransekostnader i form av kostnader til utredning, gjennomføring og oppfølging.

Tirsdagens oppslag om at konkurranseutsetting er ulønnsomt og gjør velferden dyrere burde leses med interesse og nysgjerrighet. Det store paradokset for Høyre må jo være at det nettopp er dette partiets oppskrift som gir oss mindre igjen for pengene.

Vi har eksempler på at konkurranse gir mindre utvalg. Dagligvarehandelen i Norge er i dag et område hvor Konkurransetilsynet er såre fornøyd, rett og slett fordi ingen aktør har mer enn 40 pst. av omsetningen. Men undersøkelser viser samtidig at Norge er verdensledende med hensyn til såkalte soft discount-kjeder, dvs. kjeder med middels priser og middelmådig utvalg. En politikk for økt utvalg hadde kanskje gitt oss flere butikker med godt og stort utvalg. Men Regjeringens linje er å velsigne nye lavprisaktører i dagligvaremarkedet, hvis viktigste bidrag er å gi oss enda mer av middelmådighet.

Og jeg må få legge til: så kritiseres Tine, med sine 2 000 varelinjer, utelukkende fordi de er et monopol, ikke for hva de faktisk produserer. Nye konkurrenter har i mine øyne ikke bidratt med nevneverdige produktmessige, prismessige eller kvalitetsmessige sprang. Da må det være lov å spørre om Høyre virkelig tror på at konkurranse gir oss flere og bedre produkter eller om det dreier seg om noe annet, f.eks. å svekke landbrukssamvirket?

La meg også peke på sammenhengen mellom konkurranse og kvalitet. BI-amanuensis Espen Andersen peker på at bruk av anbud lokker fram dem som er bedre til å skrive billige anbud enn til å løse problemer, samtidig som rigide anbudskrav kan holde gode kompetansemiljøer unna fordi disse heller tar jobber med mindre formalkrav og større krav til resultat. Med tanke på at det offentlige hvert år kjøper inn varer og tjenester for 220 milliarder kr, er dette urovekkende om det skulle vise seg å gjelde i større omfang.

Vi mangler i dag en helhetlig oversikt over de konkurransekostnadene som dagens regjering har påført oss i form av både økte kostnader, dårligere utvalg og forringet kvalitet. Jeg utfordrer derfor Høyre til å finne fram kalkulatoren sin, og tar herved opp forslaget vårt i innstillingen om å få på bordet en oversikt over kostnadene ved konkurransepolitikken.

Presidenten: Representanten Magnar Lund Bergo har tatt opp det forslaget han refererte til.

Ola T. Lånke (KrF) [18:41:45]: Utgangspunktet for konkurransepolitikken er at konkurranse er et egnet virkemiddel for å sikre effektiv bruk av samfunnets ressurser, et konkurransedyktig næringsliv og en styrking av forbrukernes stilling.

Den viktigste utfordring er derfor å fremme tiltak som bidrar til konkurranse, for derigjennom å bidra til effektiv ressursbruk. I første rekke krever det rammer og regelverk som kan forhindre konkurranseskadelig atferd. Samtidig er det behov for hensiktsmessige kontroll- og sanksjonsmekanismer som sikrer at konkurransereglene faktisk etterleves. Økt konkurranse kan gi lavere priser og bedre tilbud til forbrukerne. Konkurranse og deregulering må imidlertid bygge på en grundig prosess i forkant, der medarbeiderne er involvert. Kun da kan en føle seg trygg på at en oppnår det resultatet vi alle er enige om: gode tjenester som gir mest mulig igjen for skattekronene.

Den nye konkurranseloven som ble vedtatt i fjor, forbyr konkurransebegrensende samarbeid og misbruk av markedsmakt. Dette har vist seg viktig for å kunne få til et velfungerende marked. Selskaper og virksomheter som bryter denne loven, kan regne med strenge straffereaksjoner. Loven inneholder også nye regler som gjør det lettere å oppdage og reagere mot karteller og misbruk av markedsmakt. Dermed er loven et viktig redskap i kampen mot nettopp karteller og misbruk av markedsmakt. Dette vil gi økt konkurranse i norske produkt- og tjenestemarkeder, til beste for forbrukerne.

Det er imidlertid en rekke forhold som begrenser konkurransen i de ulike markeder. Dette kan skyldes egenskaper ved markedet selv, bedriftenes egen atferd eller offentlige reguleringer som skal tjene andre samfunnsmessige målsettinger. Konkurranse i markedet er viktig og som oftest til beste for den enkelte forbruker.

Samtidig er det viktig at politiske myndigheter legger rammebetingelser slik at ikke markedet overtar styringen over samfunnsutviklingen. Det er viktig å stimulere til konkurranse på både pris og kvalitet. Et ensidig prisfokus kan føre til forsterking av bruk-og-kast-samfunnet. Kristelig Folkeparti ønsker å stimulere til et verdibasert forbrukerengasjement, som bør drives i samarbeid mellom det offentlige, frivillige organisasjoner, skole og næringslivsaktører.

Kristelig Folkeparti sier ikke nei til private aktører, men innenfor helse og omsorg ønsker vi ikke et stort omfang av profittbaserte private virksomheter. Gode omsorgstjenester har ikke bare med kapasitet og struktur å gjøre. Verdier, holdninger og kultur påvirker også arbeidet som blir utført. Målet er å sikre innbyggerne det beste tilbudet. Der konkurranseutsetting kan hjelpe oss til bedre tjenester, er Kristelig Folkeparti åpne for slike løsninger. Samtidig må arbeidet med å utvikle gode og effektive organisasjonsformer innen det offentlige fortsette.

Kristelig Folkeparti mener ideelle virksomheter uten et kommersielt formål utgjør et viktig supplement til det offentlige tjenestetilbudet. Regjeringen har i meldingen signalisert at den vil legge til rette for at disse fortsatt kan spille en viktig rolle som utøvere av helse- og omsorgstjenester. Regjeringen har på bakgrunn av dette gjort unntak fra anskaffelsesreglementet når det gjelder kjøp av helse- og sosialtjenester fra slike organisasjoner, slik at stat og kommuner kan velge om de vil kjøre ordinær konkurranse eller forhandle direkte med ideelle organisasjoner. Dette er vi tilfreds med.

Jordbruks- og fiskerisektorene er eksempler på områder hvor hensyn til distriktspolitikk går foran hensynet til fri konkurranse. I forbindelse med behandlingen av konkurranseloven i fjor la Kristelig Folkeparti til grunn som en klar premiss at konkurransepolitikken ikke skal overstyre landbruks- og fiskeripolitikken. Det er viktig å understreke den rolle landbrukssamvirket har ikke minst som markedsregulator for å sikre stabilitet og forutsigbarhet både for produsenter og forbrukere. Regjeringen må legge til rette for at dette reguleringssystemet fungerer godt, slik at det fortsatt kan bidra til å fremme verdiskaping og bosetting over hele landet.

Når det gjelder distriktspolitikken for øvrig, peker meldingen på det faktum at det i en rekke lokalsamfunn kun vil finnes ett eller få dominerende foretak som arbeidsgivere. Jeg er derfor glad for at meldingen så tydelig understreker alvoret for slike lokalsamfunn dersom disse virksomhetene forsvinner, og at man erkjenner at konkurransemessige prinsipper må vike for sysselsettings- og distriktshensyn. I denne sammenheng er det viktig at Regjeringen arbeider videre med sikte på å finne fram til egnede og treffsikre virkemidler som ivaretar disse hensyn.

Konkurranse er et virkemiddel for å nå samfunnsmessige mål. Kristelig Folkeparti er derfor tilfreds med at ansvaret for virkemidlene i konkurransepolitikken er samlet hos moderniseringsministeren. Det bidrar til en mer helhetlig konkurransepolitikk, der også andre samfunnshensyn blir ivaretatt.

Eli Sollied Øveraas (Sp) [18:46:34]: Behandlinga av konkurransemeldinga viser med all tydelegheit at Senterpartiet står langt frå regjeringspartia og Framstegspartiet på fleire politikkområde. Skiljelinjene på fleire område er synlege og tydelege. Der Kristeleg Folkeparti tidlegare stod saman med Senterpartiet, utgjer dei no fleirtal saman med Høgre og Framstegspartiet og viser m.a. til at formålet med konkurranseutsetjing er å utnytte konkurranseelementet til å få gode tenester til brukarane. Faktisk støttar dei i innstillinga opp om Høgre sin valkampparole frå 2001, «mer igjen for pengene», som ei sentral målsetjing.

Meldinga og fleirtalsinnstillinga er gjennomsyra av trua på at konkurranseutsetjing er svaret på det meste. Eg vil nemne tre område: samferdsel, distrikts- og regionalpolitikken og sosial- og helsepolitikken.

Senterpartiet er kritisk til den stadig aukande konkurranseutsetjinga innanfor samferdselssektoren. I motsetnad til fleirtalet, som meiner at det innanfor alle samferdselsområde er eit utal av moglegheiter der konkurranseutsetjing kan vere aktuell politikk, meiner Senterpartiet at det er viktig at ein både evaluerer og vurderer korleis konkurranseutsetjing fram til i dag faktisk verkar. I eit land som Noreg med store avstandar – og det er fjell og fjordar her – bør ikkje rein bedriftsøkonomi verte lagt til grunn når ein skal gjere vedtak. Med den verdiskapinga som skjer i Distrikts-Noreg, er det viktig også å sjå på samfunnsøkonomiske omsyn. Det gjeld ikkje minst med tanke på busetnad og trivsel. Eg synest det er drygt når fleirtalet i innstillinga påstår at auka bruk av OPS vil verke positivt. Slik eg ser det, er det ikkje grunnlag for ein slik påstand. Senterpartiet har gitt støtte til dei tre OPS-prosjekta som er igangsette, men eg synest det er heilt naturleg å avvente den evalueringa vi også har bedt om, før vi trekkjer konklusjonen.

Så er det eit mindretal av Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet som står saman når det gjeld distrikts- og regionalpolitikken. Eg merkar meg også at verken Høgre eller Kristeleg Folkeparti kan vere med på å gi støtte til merknaden om at landbruket og marin sektor skal spele ei viktig rolle for busetnad og sysselsetjing, og at det er nødvendig å føre ein aktiv og målretta landbruks- og fiskeripolitikk.

Eg har lyst til å presisere at eg vil gi stor støtte til landbruksminister Sponheim sine utsegner om at landbrukspolitikken rangerer over konkurranselova, og det var jo også representanten frå Kristeleg Folkeparti innom. Eg synest det er viktig å understreke betydninga av det såkalla samvirkeunntaket i konkurranselova. Det er eit grunnleggjande næringspolitisk mål for landbruksbasert næringsmiddelindustri at Noreg også i framtida skal ha ein stor norskeigd landbruksindustri basert på norske råvarer. Då trengst det føreseielege rammevilkår. Det vil vere det beste både for forbrukarane, for industrien og for arbeidsplassane, og det vil også bidra til eit livskraftig landbruk i heile landet.

Så vil eg understreke at helse og omsorg, utdanning og offentleg forvaltning er område som etter Senterpartiet si meining eignar seg dårleg for konkurranseutsetjing. Det er det offentlege som har ansvaret for å sørgje for likeverdige tilbod uavhengig av innhaldet i lommeboka og kvar ein bur i landet. Eg har lyst til også å presisere at nærleiksprinsippet bidreg til tryggleik. Eit eksempel på det er det sterke engasjementet folk viser når sjukehustilbod rundt om i landet står i fare for å verte nedlagde.

Eg har lyst til å peike på det som eg ser på som svakheita etter sjukehusreforma. Det er den styresamansetjinga der det ligg i botnen at ein skal basere seg på bedriftsøkonomiske omsyn. Det er dessverre slik at det ikkje sit folkevalde i det styret som kan stillast til ansvar av folket i val.

Til slutt ein kort kommentar når det gjeld breiband. Senterpartiet meiner at vi burde hatt ein meir aktiv politikk, slik at alle landets bedrifter og husstandar kunne ha fått breibandtilknyting innan 2007. Det hadde vore viktig for næringsutviklinga ikkje minst i distrikta.

Statsråd Morten Andreas Meyer [18:52:27]: Samarbeidsregjeringen har fra første dag vi tiltrådte satt konkurransepolitikken høyt opp på dagsordenen. I meldingen som Stortinget nå behandler, er det en bred gjennomgang av de viktigste elementene i konkurransepolitikken.

Konkurranse er et av de beste virkemidlene for å få en effektiv bruk av samfunnets ressurser. Konkurranse i privat sektor gjør at vi som forbrukere får mest mulig igjen for pengene våre. Vi får varer og tjenester med lave priser og god kvalitet. Mangfoldet øker, valgfriheten styrkes. Det må være forbrukerne og kundene og ikke vi som politikere som avgjør om det er Tines, Q-Meierienes eller Synnøve Findens produkter som foretrekkes. Konkurranse på tjenester som det offentlige finansierer, gir folk flest et godt tjenestetilbud, og sikrer at vi får flere tjenester for hver offentlige krone vi setter inn i gode fellesskapsløsninger.

Umiddelbart etter regjeringsskiftet 2001 la Regjeringen fram en handlingsplan for styrking av konkurransepolitikken. I løpet av denne perioden har vi klart å skape større forståelse for betydningen av konkurranse som virkemiddel, ikke minst gjennom den nye konkurranseloven, som trådte i kraft 1. mai 2004. Den nye loven gir konkurransemyndighetene et betydelig kraftigere redskap for å føre tilsyn med konkurranseforholdene.

At Arbeiderpartiet stemte imot loven og ikke ville være med og sikre forbrukerinteressene, framstår fortsatt forunderlig. Det er jo også nettopp den nye strenge loven som gir oss anledning til å gripe inn der noen misbruker sin markedsmakt. Men heller ikke støtten til de små i kampen mot de store ville Arbeiderpartiet være med på da ny lov ble vedtatt i fjor.

Den nye konkurranseloven forbyr konkurransebegrensende samarbeid mellom foretak og utilbørlig utnyttelse av dominerende stilling. Forbud mot konkurranseskadelige handlinger er utvidet, og med en styrking av konkurransemyndighetene og mer effektive sanksjonsvirkemidler håndhever vi nå reglene effektivt og konsekvent, til beste for norske bedrifter, til beste for norske forbrukere.

Det er viktig med effektiv og virksom konkurranse her hjemme hvis norske bedrifter skal stå best mulig rustet til å konkurrere internasjonalt. Det er også viktig at bedrifter som opererer i et skjermet, nasjonalt marked, må konkurrere og være effektive. Mange av disse bedriftene er leverandører til konkurranseutsatt næringsliv og betyr gjennom det mye for vår internasjonale konkurranseevne. Konkurranse styrker verdiskapingen, konkurranse bidrar også til å styrke velferden.

Et godt eksempel på at konkurranse kommer forbrukerne, familier, innbyggere og bedrifter til gode, er utviklingen på markedet for flyreiser. Før etableringen av Norwegian, var SAS Braathens enerådende på en lang rekke innenlandsruter og en rekke ruter til utlandet. Etter etableringen av Norwegian har prisene falt betydelig, samtidig som passasjerene har fått tilbud om reiser til en lang rekke nye destinasjoner i populære ferieland. Konkurransen sparer på dette området samfunnet, borgere og bedrifter for nesten 2 milliarder kr i året, og resultatet er at mennesker som bor langt fra hverandre, kan møtes oftere, at besteforeldre oftere kan ha barnebarn på fanget, selv om de bor langt fra hverandre.

De siste ukene har vi fått et nytt glitrende eksempel på hvilken dynamikk konkurranse utløser. Hverdagen for leselystne og bokkjøperne er dramatisk endret i positiv retning etter 1. mai. Nå kan bokhandlerne konkurrere på like vilkår med bokklubbene. De kan altså gi rabatt. Bøkene får fripris tidligere, og vi ser at forbrukerinteressene styrkes. Det er altså en reform som venstresiden og sosialistene vil reversere hvis de kommer til makten.

Dette er et politikkområde hvor forskjellene i politikken kommer svært godt fram. Regjeringspartiene og Fremskrittspartiet på den ene siden ser konkurranse som et godt og sunt virkemiddel for kvalitet, mangfold og lavere priser og for god utnyttelse av samfunnets samlede ressurser. På den andre siden står sosialistenes dogmatiske motstand mot konkurranse som virkemiddel. Venstresidens interesse for konkurranse oppstår først når media setter søkelyset på saker hvor konkurransen ikke fungerer.

Denne meldingen viser at konkurranse er et viktig virkemiddel for å nå omfattende samfunnsmessige mål. Og målene er klare: bedre privat og offentlig velferd og trygghet i hverdagen for den enkelte av oss.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torny Pedersen (A) [18:57:53]: I en merknad i innstillingen mener Kristelig Folkeparti, Høyre og Fremskrittspartiet at systemet der «pengene følger brukeren», er det som skal til for å forenkle hverdagen for alle involverte. I spørretimen i går svarte statsministeren på spørsmål fra Carl I. Hagen om sykehjemsplasser betalt over Rikstrygdeverket der pengene følger med. Statsministeren svarte bl.a. da:

«Å tro at penger kan følge alle borgere i det norske samfunn uansett hvilke velferdsordninger de skal nyte godt av, vil selvsagt bringe økonomien fullstendig ut av kontroll. Slik styring kan vi ikke ha. Da spises det opp av pris- og renteøkning.»

Er statsråd Meyer enig med Bondevik?

Statsråd Morten Andreas Meyer [18:59:09]: Nok en gang får vi et eksempel på forskjellene i politikken. Mens de tre regjeringspartiene og Fremskrittspartiet ønsker å utvikle borgernes valgfrihet på flere områder, står venstresiden mot en slik valgfrihet. Vi ønsker å utvikle borgernes mulighet til selv å ta flere valg, også på velferdsområder. Vi ønsker at foreldre skal ha større muligheter til å velge skole for sine barn, og vi tror at mange eldre vil være godt i stand til å treffe valg om hvem som skal komme hjem til dem og ta vare på viktige oppgaver i hjemmet. Det er en valgfrihet venstresiden i norsk politikk vil hindre borgerne i å ha. På disse områdene vil det være viktig å utvikle finansieringsordninger som nettopp styrker valgfriheten. Det er det Regjeringen er i gang med på en rekke områder, og de er de tre regjeringspartiene skjønt enige om.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [19:00:26]: I mitt innlegg trakk jeg opp et par-tre områder hvor komiteen har gitt noen klare anbefalinger og ønsker overfor Regjeringen. Det gjaldt bl.a. små og mellomstore bedrifters muligheter for å få selge til det offentlige. Det gjaldt veiledningsplikten, og det gjaldt også en bekymring som komiteen har med hensyn til TV 2s og Telenors stilling. Nå så jeg under mitt innlegg at statsråden nikket, men jeg kunne godt tenke meg å få fra Stortingets talerstol en bekreftelse på at statsråden deler de syn som komiteen har kommet frem til, og kanskje høre litt om hvordan han vil følge opp disse syn.

Presidenten: Da får vi registrere hvorvidt statsråden vil gjenta nikket fra talerstolen.

Statsråd Morten Andreas Meyer [19:01:30]: Det gjør jeg gjerne. På samme måten som komiteen er jeg opptatt av at den offentlige innkjøpsmakten, verdt 220 milliarder kr årlig, brukes til å styrke norsk næringsliv og ikke minst små og mellomstore bedrifter. Derfor har vi sendt på høring et forslag til forenklinger uten at innkjøpsregelverket dermed blir mindre strengt, men forenklinger som skal gjøre ikke minst tilgangen til det store, offentlige markedet enklere for små og mellomstore bedrifter. Jeg har også notert meg med interesse gode, konstruktive innspill fra NHO om hvordan vi skal ta vare på innkjøpene under 500 000 kr og sikre at det blir reell og god konkurranse om disse.

Når det gjelder situasjonen for TV 2 og Telenor, deler jeg komiteens bekymring og oppmerksomhet når det gjelder disse store markedsområdene, samtidig som jeg har stor tillit til at et kompetent og godt konkurransetilsyn følger disse markedene tett. Jeg har også notert meg synspunktene på veiledningsplikten, som jeg vet at også Konkurransetilsynet er opptatt av.

Magnar Lund Bergo (SV) [19:03:00]: Konkurransen i luftfarten, sier statsråden, har vært positiv for samfunnet, for familien og bedriftene. Hva med flyselskapene? Statsråden snakket om «et nytt glitrende eksempel» på hva konkurranse medfører. I Aftenposten står det at de fleste flyselskapene i Skandinavia har negative resultater på grunn av overkapasitet. Hvordan samsvarer dette med ideen til statsråden om at konkurranse i luftfarten alltid gir effektiv bruk av ressurser?

Statsråd Morten Andreas Meyer [19:03:50]: Det kan synes som om vi er i ferd med å starte en debatt som antakeligvis av tilhørerne kunne oppfattes som en debatt med motsatt politisk fortegn. Jeg er opptatt av gjennom en aktiv og offensiv konkurransepolitikk å sette forbrukernes interesser først. At det utfordrer sterke kapitalkrefter, tåler jeg. Konkurransepolitikken skal nettopp sikre at det ikke er de sterke kapitalkreftene som i sin jakt etter å tjene mye penger, setter forbrukerinteressene til side. Det er åpenbart at konkurranse i luftfarten både har gitt lavere kostnader for samfunnet, og det har gitt oss et bedre reisetilbud. At aksjonærene i SAS tjener mindre penger, kan jeg leve med.

Eli Sollied Øveraas (Sp) [19:04:57]: Eg reknar med at statsråden har registrert at det er eit mindretal som understrekar betydninga av det såkalla samverkeunntaket i konkurranselova. Også representantar frå regjeringspartia har understreka det unntaket.

Visse signal frå Regjeringa som har komme oss for øyret, går på at det har vorte teke til orde for at Konkurransetilsynet skal kunne overvake marknaden for meieriprodukt ut frå reglane i konkurranselova, medan landbruksministeren har vore krystallklar i sine utsegner om at landsbrukspolitikken står over konkurranselova. Mi utfordring til statsråden er: Er du einig med landbruksministeren? Eg håpar at eg får eit litt klarare svar enn det du gav til representanten Pedersen, som ønskte eit svar på om du var einig med statsminister Bondevik.

Presidenten: Det er ikke skikk og bruk å bruke direkte tiltale «du» fra Stortingets talerstol.

Statsråd Morten Andreas Meyer [19:06:12]: Jeg kan bekrefte at landbruksministeren og jeg er skjønt enige om hvordan tilsynet i meierisektoren skal foregå i tiden fremover. Det har vi gjort kjent i form av en felles pressemelding. Men jeg ønsker også å understreke at det min jobb faktisk innebærer, er å følge opp Stortingets forutsetning om at det skal være konkurranse i meierimarkedet. På oppdrag fra Stortinget skal vi legge til rette for at de mindre aktørene får anledning til å utfordre storebror Tine. Det det ikke minst innebærer, er at vi må ha kontrollmekanismer som gjør at de som utfordrer storebror, kan være trygge på at de har de samme rammebetingelsene og de samme forutsetningene for å konkurrere i markedet som storebror. Det er det Konkurransetilsynet skal sørge for blir ivaretatt.

Trond Giske (A) [19:07:26]: Det går et fundamentalt skille mellom venstresiden og høyresiden i synet på konkurranse – ikke om konkurranse er bra der konkurranse skal fungere, at det er viktig at det fungerer godt, og at man har gode regler og muligheten til gripe inn, men hvilke områder som egner seg for konkurranse. Vi synes ikke at seksåringer skal konkurrere om de beste skoleplassene. Vi synes heller ikke at eldre og omsorgstrengende skal settes ut på anbud. Men der konkurranse skal fungere, på ulike markeder, er vi enige om at det må et godt tilsyn til.

Jeg hørte statsråden si i sitt innlegg at det var uforståelig at Arbeiderpartiet hadde stemt imot konkurranseloven. Nå tror jeg statsråden må ha lest innstillingen fryktelig dårlig, for der går vi jo sammen med regjeringspartiene i synet på hvordan konkurranse skal håndheves. Men vi var imot å innføre en generell skjønnsparagraf som er uforutsigbar for bedriftene. Der stod vi sammen med NHO, for vi mener at også private bedrifter har krav på forutsigbarhet og klare regler når det gjelder konkurransepolitikken.

Statsråd Morten Andreas Meyer [19:08:43]: Min påpekning i hovedinnlegget dreier seg om at det nettopp er den paragrafen som nå gir anledning til å gripe inn dersom det viser seg at de beskyldningene som bl.a. ble rettet mot dagligvarebransjen, faktisk viser seg å være riktige. Det er jo nettopp den paragrafen som gir mulighet til å regulere konkurranse og stimulere til konkurranse der hvor bransjer eventuelt ikke ordner det selv. Og da synes jeg det kan bli litt lettvint i en debatt nærmest å ta eierskap til en del av et lovverk som man var imot da loven ble vedtatt i Stortinget.

Når det gjelder det å sette eldre ut på anbud, viser jeg til eksempler i Oslo kommune, hvor eldre mennesker har fått lov til å velge hvem som skal komme hjem til dem og utføre hjemmetjenester. Det er en valgfrihet som sentrum og høyresiden i norsk politikk ønsker at eldre mennesker skal ha. Jeg registrerer at venstresiden ikke vil gi eldre mennesker den valgfriheten.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ivar Kristiansen (H) [19:10:21]: Dagens debatt har så til de grader dokumentert at dersom det fra høsten av skulle bli regjeringsskifte, går norsk konkurransepolitikk og norsk moderniseringsarbeid dystre tider i møte. Vi har fått avdekket de store politiske forskjellene mellom de eksisterende regjeringsalternativ gjennom denne debatten. Vi ser at representantene fra de sosialistiske partiene gir inntrykk av at man for så vidt er for konkurranse, men du verden hvor durabelig man taler mot og advarer mot konkurranse, mot modernisering, mot fremskritt, mot at vi skal ha instrumenter for å overvåke og kontrollere aktiviteter innenfor norsk konkurransepolitikk som tilsidesetter hensynet til små og mellomstore bedrifter og til forbrukeren.

Vi har i dagens debatt fått anskueliggjort den rørende omtanken man har overfor ulike aktører, bl.a. overfor eierne i bokbransjen, overfor apotekbransjen og overfor de største kapitalkreftene, som aksjonærer i flyselskapene eller kraftselskapene. Ingen av disse gir noe slags inntrykk av å være preget av armod for tiden. Men de vil gjerne være en del av et system som skal leve under vignetten beskyttelse. Og den beskyttelsen kan de risikere å få tilbake hvis det blir regjeringsskifte til høsten.

Vi har sett hvordan Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet så durabelig har kjempet mot de vesentligste endringene i konkurranseloven. Men jeg tror vi med stolthet kan slå fast at Norge omsider har fått på plass en av Europas strengeste konkurranselover.

Det overrasker ikke noen at vi også så at de samme partiene stemte høylydt mot å ruste opp Konkurransetilsynets mulighet til å foreta overvåking og kontroll. Vel gav man inntrykk av å være overrasket da man så situasjonen innenfor dagligvarebransjen, kjedenes utestengning av enkeltaktører tidligere i år, hvor man plutselig, når tabloidpressen var på plass, ville beskytte de små. Men dette er langt fra hverdagens situasjon.

Vi har sett etableringen av Norwegian, vi har sett at bonussystemet er blitt avskaffet, vi har sett at flypassasjeravgiften er fjernet. Dette har partiene som har ambisjoner om å overta regjeringsmakten fra høsten av, delvis kjempet imot. Fjerning av passasjeravgiften havnet under vignetten skattelettelse til de rike. Dette lover ikke godt for den norske forbruker. Og det verste er, etter min oppfatning, at man nå faktisk gir LO – hvis det skulle bli et skifte – en slags vetomyndighet som er i ferd med å sende norsk moderniserings- og konkurransepolitikk inn i møllposen fra høsten av. La oss håpe at det ikke skjer.

Sonja Irene Sjøli (H) [19:13:52]: Det er flere som har vært inne på bokbransjeavtalen. I Høyre er vi svært fornøyd med den nye avtalen, som styrker konkurransen i bokbransjen. Vi har jo allerede sett at et mer liberalt bokmarked gir lavere bokpriser. Og bokavtalen setter boken, bokkjøperne og en god bokkultur i sentrum. Samtidig ivaretar vi viktige kulturpolitiske hensyn gjennom målrettede tiltak for å sikre bredde og god tilvekst av norske forfattere. Men jeg har merket meg at representanten Torny Pedersen fra Arbeiderpartiet i flere leserinnlegg har uttalt at dersom Arbeiderpartiet kommer i regjering etter høstens valg, vil de reversere bokavtalen.

Jeg tror glade bokkjøpere, skoleelever og skoler har merket seg dette utspillet, og neppe med glede. Og jeg vil spørre representanten Pedersen om det er slik at Arbeiderpartiet virkelig mener at bokbransjeavtalen må reverseres. Jeg tror det kunne være av interesse for flere enn meg å få greie på det, for dette er en avtale som har blitt meget godt mottatt av forbrukerne, og som ligger svært tett opp til det partene i bokbransjen selv hadde forhandlet fram.

Trond Giske (A) [19:15:22]: Det er ikke så veldig rart at den bokbransjeavtalen som ble resultatet, lå tett opptil det partene hadde kommet fram til, fordi det partene hadde kommet fram til, jo lå innenfor et regime som statsrådene først hadde diktert. Så det var ikke så veldig overraskende at den avtalen som til slutt ble godkjent, også var tett opp til det de hadde foreslått, for det var lagt innenfor ganske bestemte rammer.

Det er også forbausende at ikke representanten Sjøli har lest innstillingen om bokbransjen – at Arbeiderpartiet faktisk er for en liberalisering av fastprisen på skolebøker. Så at representanten drar skoleelevene inn i dette, er også ganske forbausende.

Men dette har etter hvert utviklet seg til å bli en mer generell debatt om konkurranse. Vårt poeng er jo at konkurranse må brukes der det er et godt virkemiddel for å nå de målene vi har. Problemet med bokbransjen og hele diskusjonen rundt det var at verken statsråd Meyer eller statsråd Svarstad Haugland startet med å stille seg spørsmålet: Hva er det vi ønsker å oppnå generelt i litteraturpolitikken – ikke kun det ene, billigst mulig bøker? Ønsker vi et bredt utvalg av norsk litteratur? Ønsker vi at det skal være bokhandler utover i hele landet? Ønsker vi at folk skal få tilgang til disse til samme pris? Ønsker vi å bygge opp under en levende litteraturpolitikk? Hva er det med dagens politikk som er galt? Hvilke resultater er det som kan forbedres? Den type spørsmål begynner man gjerne med når man skal endre en politisk strategi.

I en diskusjon om konkurranse, privatisering og offentlig styring er det verste man gjør, å havne i en ideologisk grøft. Det gjelder både hvis man er fanatisk motstander av enhver bruk av konkurranse og privatisering, og like mye hvis man er fanatisk for privatisering og konkurranseutsetting på alle områder: Hvis det blir det ideologisk styrende, går det galt.

Det finnes områder i samfunnet som ikke løses ved konkurranse – miljøvern, f.eks., rettferdig fordeling, trygghet for alle i forhold til omsorg og en rettferdig skolegang for alle. Hvis elevene konkurrerer om de beste skoleplassene, er det noen som ikke får de beste skoleplassene. De er taperne i en slik konkurranse. Dermed er det andre og viktige mål som går i vasken. Det er her Høyre, etter mitt syn, har havnet altfor langt ut i den grøfta som er privatisering for privatiseringens skyld.

Jeg synes det er helt strålende at statsråd Meyer trekker fram Oslo som eksempel på vellykket privatisering innenfor omsorgen, når vi kjenner historien fra Vinderen sykehjem, hvor eieren la ned driften med en ukes varsel, og hvor omsorgstrengende eldre stod i fare for å miste tilbudet sitt! Det er det som skjer når man overlater til private slike fundamentale velferdstjenester. Det å ta vare på eldre, omsorgstrengende mennesker er ikke det samme som å selge sko, for en skobutikk kan lukkes, og skoen klarer seg veldig godt i ukevis med en lukket skoforretning. Men mennesker klarer seg ikke uten den omsorgen de trenger, når de trenger det – og da må vi ha tryggere systemer enn Høyre legger opp til med sin konkurransepolitikk.

Torny Pedersen (A) [19:18:40]: For det første må jeg si at jeg beklager at jeg ikke fikk svar på det spørsmålet som jeg stilte til statsråden under replikkordskiftet. Det kan jo være en grunn til det, og slik jeg anser det, er grunnen at man innad i Regjeringen er noe uenige når det gjelder spørsmålet om hvorvidt penger skal følge bruker.

Så til representanten Sonja Sjøli, som fra talerstolen sa at jeg har brukt ordet «reversere» om bokbransjen, dersom vi eventuelt overtar til høsten. Det er ikke riktig. Jeg har sagt at dersom vi overtar, vil nok Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV gå igjennom bokbransjen på nytt og se om det er noe som etter vår mening bør ses på og eventuelt gjøres noe med. Jeg har ikke brukt ordet «reversere».

I tråd med det som står i merknadene, og som representanten Trond Giske nettopp sa, er vi til dels enig i akkurat det med f.eks. skolebøker. Det er klart at da går det ikke an å gå inn og reversere et helt opplegg som er gjort om. Så jeg beklager at jeg ble feil sitert, men jeg håper at det herved er rettet opp.

Karin Andersen (SV) [19:20:46]: Statsråden påstår at sosialistene ikke vil gi gamle folk valgfrihet. Det må jeg si jeg blir ganske opprørt av. For hva er det for slags valgfrihet denne regjeringen byr gamle folk som ønsker seg, og trenger, omsorg?

Det er de som ønsker å satse på en stor offentlig sektor som gir mulighet til f.eks. å få nok hjemmehjelp, til å kunne få kvalitet på hjemmehjelpen og til å kunne ha mulighet til å klage hvis noe ikke fungerer. Høyres valgfrihet slik som det har vært f.eks. i et forsøk på Nordstrand, er ganske snedig. Det eneste det går ut på, er at man skal få tilmålt nøyaktig antall minutter som skal brukes til å vaske golvet, og så skal man få lov til å velge om det er kommunen eller et privat selskap som skal få gjøre det. Det snedige med det er at man har sagt at det private selskapet kan få lov til å tilby tilleggstjenester mot betaling. Det oppleves selvfølgelig positivt for den som har penger. Det kommunale får ikke lov til å gjøre det. I det private kan man få lov til å bruke den tiden man har fått tildelt, til kanskje å handle isteden. I det kommunale får man ikke lov til det. Dette er det Høyre kaller brukernes valgfrihet. Dette er rent lureri!

SV ønsker at vi skal ha en kommuneøkonomi som skal kunne gi folk sykehjemsplass når de trenger det, slik statsministeren sa det i går. Det står altså en masse i kø. Det er ikke snakk om å velge sykehjemsplass på første hylle i Norge i dag med det budsjettet som denne regjeringen tilbyr.

Jeg blir litt opprørt når statsråden påstår at det er de som ønsker å tilby flere og bedre tjenester, som står for mindre frihet for brukerne, ikke de som ønsker å minimalisere det ned til et minimum, og når han påstår at det at man skal få et privat selskap til å vaske golvet sitt, på den samme tiden, skal bety noe for gamle folk. Nei – unnskyld, president – det er bare lureri. Det er rett og slett bare en måte å spare penger på, og da er man overhodet ikke opptatt av de brukerne det gjelder, av å myndiggjøre dem og la dem bli i stand til å være med på å bestemme både kvalitet og innhold i den tjenesten de skal ha. Det har Høyre vist til fulle.

I Oslo er det foretatt brukerundersøkelser på de privatiserte institusjonene. Ikke en av dem kommer på ti på topp-lista – ikke én av dem! Det er de kommunale som kommer øverst, og så kommer noen av dem som Frelsesarmeen og Kirkens Bymisjon driver.

Det er én forsker i dette landet som har gått ut og spurt brukerne av hjemmetjenester. Han har gitt ut en bok som heter «Omsorg som vare?» I den er konklusjonen helt entydig, også at i de kommunene i effektiviseringsnettverket som har gjort det samme som man gjør når man konkurranseutsetter, er brukerne mer misfornøyd, for de får ikke det som er omsorgens kjerne, nemlig trygghet og kvalitet.

Presidenten: Presidenten er enig med representanten i at det er grunn til å si unnskyld når man bruker ordet «lureri» i parlamentarisk sammenheng.

Inge Ryan (SV) [19:24:20]: Jeg satt i godstolen på kontoret og jobbet litt, men da representanten Kristiansen svingte seg til de store høyder her, måtte jeg opp og si noen ord, for maken til religiøst forhold til konkurranse har ikke jeg hørt. Når Ivar Kristiansen, som kommer fra Nord-Norge, en fornuftig mann fra Nord-Norge, får seg til å si noe sånt, må jeg få lov å ta til motmæle.

Jeg tror det er en del områder der konkurranse overhodet ikke egner seg. Kristiansen tar til orde for at «folk flest» vil vi ha det sånn. Nei, når man snakker med folk flest, vil de ha noe helt annet. Jeg glemmer aldri da jeg var med i et program i radioen som heter Rett på, der vi skulle diskutere konkurranse på strøm – det var jeg og en økonom fra Bergen som debatterte. Samtlige som ringte inn, holdt med meg, som sa at vi måtte ha politisk styring over strømmen og ikke fri konkurranse. Det var under strømkrisen. Jeg tror folk flest ikke vil ha konkurranse på en del fundamentale tjenester som f.eks. helse, skole, strøm og vann. Jeg er sikker på at hvis representanten Kristiansen fikk styre, ville vannet her bli konkurranseutsatt – konkurranse om vannet! Men det tror jeg faktisk ikke folk vil ha. Og jeg tror heller ikke det er mulig å få til konkurranse rundt omkring i Distrikts-Norge – der er det såpass få innbyggere at konkurranse aldri vil fungere. Derfor syns jeg ikke Høyre skal få lov til å ture fram her og forklare oss andre at når vi kommer i regjering om tre måneder, vil det norske folk føle seg sviktet fordi de ikke får enda mer konkurranse. Nei, det norske folk ønsker faktisk stabilitet og politisk styring over en del viktige samfunnsinstrumenter, og da er folk som Kristiansen livsfarlige når de på en måte har et religiøst, fanatisk forhold til konkurranse for enhver pris.

Presidenten: Akkurat når det gjelder tilgangen på vann på Stortingets talerstol, kan representanten ta det med ro, for det sorterer under Stortingets presidentskap.

Statsråd Morten Andreas Meyer [19:26:51]: Av og til føler jeg behov for å rydde i en debatt hvor det ikke skilles mellom å konkurrere og å privatisere. Jeg synes eksempelet fra Oslo, som representanten Giske trakk fram, viser at det offentlige fortsatt tar ansvar når private brukes til å utføre en offentlig tjeneste. Da den private leverandøren ikke var i stand til å oppfylle sine forpliktelser, overtok Oslo kommune, det borgerlig drevede Oslo, umiddelbart ansvaret for dem som bodde på sykehjemmet. Det er et eksempel på hvordan noen forsøker å fremstille bruk av marked som privatisering. Men dette er altså et glitrende eksempel på at det offentlige beholder ansvaret for disse grunnleggende tjenestene, selv om man faktisk overlater til noen andre å produsere.

Så har jeg også lyst til å si at jeg undrer meg litt over representanten Giskes omfavnelse av den rettferdige skolen, hvor det ikke finnes valgmuligheter. Er det den sosialdemokratiske enhetsskolen, som har skapt store forskjeller mellom elever, og som gjør at mange elever går ut av grunnskolen uten å kunne skrive og lese skikkelig, han priser i sitt innlegg? Er det et forsøk på å frata foreldre muligheten til å velge et alternativ til den offentlige grunnskolen, frata dem den valgmuligheten?

Så stiller jeg meg spørsmålet: Er ikke norsk bokbransje og norske bokkjøpere i en situasjon hvor de fortjener å få svar angående framtiden sin? Jeg hører at Arbeiderpartiet ikke vil gjeninnføre skolebokmonopolet, men fortsatt ha fripris på skolebøker. Da tror jeg også landets distriktsbokhandlere vil sette stor pris på å få vite at de kan få lov til å konkurrere med bokklubbene om bokkjøperne også på pris – eller skal Arbeiderpartiet, hvis de kommer til makten, gjeninnføre bokklubbenes privilegier: å være den eneste omsetningskanalen som får lov til å være med og konkurrere om kundene sine på pris?

Til slutt: Det går et skille mellom politikere som vet hva som er best for folk, og politikere som ønsker å gi folk flere valgmuligheter. Jeg er altså av dem som foretrekker valgfrihet.

Presidenten: Neste taler er Trond Giske, deretter foreløpig – presidenten understreker av erfaring foreløpig – siste inntegnede taler, Øyvind Korsberg.

Trond Giske (A) [19:29:49]: Etter forrige innlegg virker det som om denne debatten blir mer og mer slagordpreget. Det kan vel kanskje tyde på at konkurransen om stortingsvalget i hvert fall er i full gang, og det er en konkurranse vi alle sammen er for.

Det å si at man er mer for at enkelmennesket skal bestemme hvis man er for mest mulig konkurranse og – innbakt i det – en stor grad av privatisering, er etter mitt syn en feilslutning. Når Høyre snakker om enkeltmennesker, tror jeg de ofte egentlig mener enkelte mennesker. For i en konkurranse om skoleplassene, hvor man skal ha fritt skolevalg, f.eks. i grunnskolen, er det ikke da åpenbart at det er de barna som kommer fra ressurssterke familier, og gjerne etter hvert også økonomisk sterke familier – jeg ser at Høyre foreløpig mener at det skal være en makspris på privatskoler, men man kjemper jo med nebb og klør mot makspris i barnehager, og det er jo bare et spørsmål før den samme argumentasjonen kommer på skoleområdet – som vil få de beste skoleplassene? Dermed vil man jo forsterke og gjenskape ulikheter gjennom generasjoner. For oss i Arbeiderpartiet tror jeg det ikke finnes noen viktigere oppgave enn å sikre at 55 000 seksåringer – hver eneste én – skal få den samme sjansen i livet, uansett hvilke foreldre de har, uansett hvilken økonomisk bakgrunn de har, og uansett hvor de bor i landet. Det står stortingsvalget om. Det får vi bare få fram. Jeg håper Meyer gjentar sitt budskap over hele landet, og så får folk bestemme.

Så tilbake til konkurranseloven. Statsråden må slutte å si at Arbeiderpartiet er mot prinsippene i konkurranseloven i forhold til der det skal være konkurranse. Det er ikke slik at § 14 om skjønn er det som avgjør om man kan gripe inn i forhold til dagligvarebransjen. Man kan bruke § 10, man kan bruke § 11, og man kan f.eks. bruke formuleringen om dominerende markedsmakt for å gripe inn mot det. Det er oppsiktsvekkende hvis statsråden, som er ansvarlig for konkurransepolitikken, ikke kjenner loven så godt at han vet at det er andre paragrafer her som fullt ut kan brukes uten at man innfører et generelt skjønn, så næringslivet på en måte bare må gjette seg til hvordan reglene for konkurranse i Norge egentlig er.

Vi støtter NHO i forhold til at de private næringsdrivende kanskje kan få beholde kopier av bilag som er blitt beslaglagt, eller ha en viss minstetid på å områ seg slik at driften kan gå videre i en situasjon hvor man verken er satt under dom eller straff, og det er oppsiktsvekkende at et parti som sier seg næringsvennlig, særlig i forhold til små bedrifter, ikke engang kunne være med å på støtte det da vi behandlet det. Men når statsråden sier at Arbeiderpartiet går mot konkurranseloven, vil jeg si at jeg synes statsråden burde lagt seg på et debattnivå som var litt ryddigere enn som så, hvis det var opprydding han var ute etter.

Presidenten: Neste taler er Øyvind Korsberg, deretter foreløpig siste inntegnede taler, Ulf Erik Knudsen.

Øyvind Korsberg (FrP) [19:32:56]: Mens jeg satt og ventet på at det skulle ringe til votering, kom jeg i skade for å høre noen av innleggene, som jeg har behov for å kommentere.

Representanten Giske nevnte Vinderen sykehjem her i Oslo. Det er helt naturlig for meg å trekke fram Tromsø kommune i en slik sammenheng. Det er den kommunen jeg bor i, den er sosialistisk styrt, og det har den vært i seks år. Det er ikke spørsmål om konkurranseutsetting i Tromsø, men det det sosialistiske regimet der gjør, er å legge ned sykehjem. De har lagt ned 54 sykehjemsplasser i Tromsø. Det er det tilbudet sosialistene gir befolkningen i Tromsø. Da synes jeg det blir litt galt når representanten Giske går opp og forteller hvor grusomme forholdene er i Oslo. De pleietrengende i Tromsø ligger på sykehuset og får ikke sykehjemsplasser. Det er det tilbudet de gir befolkningen i Tromsø. Det er rett og slett skammelig.

Så var det Inge Ryan, som ikke ser lyset lenger, for å si det på den måten. Han nevnte at han hadde vært med i et innringingsprogram, og der var det ingen som ville ha konkurranse på strømmarkedet. I fjor importerte Norge 11,4 TWh. 1 TWh er det strømforbruket 50 000 husstander har i løpet av ett år. Hvis det var slik som Inge Ryan ville, at det ikke skulle være noen konkurranse, betyr det at forbruket i Norge måtte ned med 11,4 TWh. Det er to måter å gjøre det på. Det ene er å rasjonere, koble ut områder, og det andre er å skru opp prisen. Det er den politikken og virkeligheten SV vil ha. SV vil tilbake til fortiden, det har vi sett mange ganger. Sist så vi det på landsmøtet, da de vedtok sin offensive olje- og gasspolitikk i nordområdene. Der skal det ikke skje noe som helst, man skal bevare det slik som det har vært. Man vil tilbake til 1950-årene – til en familie med en sjark, fire sauer og ei geit. Det er den framtiden SV ønsker å skape.

Vi i Fremskrittspartiet ønsker å være med på å videreutvikle landet vårt. Men, som sagt, jeg bor i Tromsø kommune og ser hva sosialistene har å tilby. Jeg gruer meg hvis det blir et sosialistisk flertall etter valget, og det antar jeg at det er flere som gjør.

Presidenten: Foreløpig siste inntegnede taler – Ulf Erik Knudsen.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [19:35:57]: Dette har etter hvert blitt en interessant debatt, spesielt etter at medlemmer av andre komiteer enn vår har kastet seg inn den. Det har også blitt en frisk debatt, og det setter vi selvfølgelig pris på.

Jeg har lyst til å knytte et par kommentarer til SVs markante opptreden i denne debatten. Representanten Lund Bergo innledet med å slå fast at det var fryktelig dette som hadde skjedd ved at man hadde liberalisert og fått konkurranse inn på flyområdet, teleområdet, apotekene osv. Jeg stiller meg spørsmålet: Hvordan hadde det vært hvis det hadde vært SV som hadde styrt i Norge de siste 20 årene? Én ting er at de fleste byer knapt hadde hatt ett apotek – i dag er det et nesten på hvert gatehjørne. Vi hadde sett på NRK og ikke noe særlig annet. Butikkene hadde stengt i 16-tiden. Vi hadde hatt kanskje en eller to typer melk, muligens ett slag ost, og vi ville generelt hatt det omtrent som i deler av Kina.

Jeg merket meg også at representanten Trond Giske advarte mot at man skulle havne i en ideologisk grøft, enten det var på den ene eller den andre siden i politikken. Det skal bli spennende å se hvordan representanten Giske, hvis det mot formodning skulle skje at han kommer i regjering sammen med Senterpartiet og SV, vil håndtere den betydelige fundamentalismen som åpenbart finnes hos deler av det norske storting når det gjelder konkurransepolitikken.

Presidenten: Nok en gang foreløpig siste inntegnede taler – Inge Ryan.

Inge Ryan (SV) [19:38:12]: Da jeg hørte innleggene til Ulf Erik Knudsen og representanten Korsberg, minte de meg om noe som jeg alltid bruker å si når jeg reiser rundt og holder foredrag: Vettet er jevnt fordelt i dette landet, det er like mye vett i kommunestyret i Berlevåg eller i kommunestyret i Kongsvinger som på Stortinget. Men det skal jeg slutte å si. Etter å ha hørt de to innleggene, kan jeg si at det er betydelig mye mer vett i kommunestyret i Berlevåg og i kommunestyret på Kongsvinger enn det er på Stortinget.

Presidenten: Magnar Lund Bergo – igjen foreløpig sist inntegnede taler.

Magnar Lund Bergo (SV) [19:39:15]: Representanten Knudsen lurte på hvordan det ville stått til med taxinæringen, med apotekene osv. hvis det var SV som hadde styrt. Med Knudsens filosofi er vi blitt lovt lavere priser, økt kvalitet og bedre utvalg. Det som faktisk har skjedd i de fleste næringer, det gjelder strøm, telefoni, jernbane, taxi og apotek, er at alt er blitt vesentlig dyrere. Vi fikk faktisk medisiner for fem år siden som var billigere enn de er i dag.

Presidenten: Det er foreløpig avholdt tretten treminuttersinnlegg. Presidenten bare nevner det.

Per Sandberg (FrP) [19:40:11]: Det skyldes sikkert at ingen vil gå hjem, for det er så dårlig vær. Da må vi drøye så vi får taxi, så vi må ha mange treminuttersinnlegg til.

Min reaksjon kom fordi jeg syntes Inge Ryan hadde et interessant innlegg. For dette med fordeling av vett tror jeg er kjernen i debatten. Inge Ryan snakker om fordeling av vett mellom kommunestyrer og storting. Da slo det meg at det er der den grunnleggende forskjellen ligger. For når Fremskrittspartiet ønsker å prioritere enkeltindividet og valgfriheten, er det på bekostning av det vettet som eventuelt måtte være i kommunestyret i Berlevåg eller i Kongsvinger. Vi gjør det, for vi tror at vettet faktisk ligger hos enkeltindividet. Derfor ønsker vi å styrke valgfriheten og har større tiltro til at enkeltmennesket velger tjenestetilbud ut fra sine egne behov og ikke ut fra nivået på vettet i det enkelte kommunestyret, hos den enkelte politiker. Vi tror rett og slett ikke at politikerne er i stand til 100 pst. å foreta prioriteringer som treffer enkeltindividet. Det viste jo representanten Korsberg tydelig i sitt innlegg i forhold til vettet i bystyret i Tromsø, som tydeligvis må være mangelfullt når de prioriterer kulturhus og bibliotek framfor sykehjemsplasser. Jeg tror nok at hvis innbyggerne i Tromsø hadde fått velge, ville de sannsynligvis – iallfall de som mister sykehjemsplassen sin – ha valgt å få en sykehjemsplass i stedet for et sete i et kulturhus. Det er det som er det grunnleggende. Jeg synes også derfor at det er interessant å nevne den rapporten som NTNU nå har gitt ut, som slår fast – og det står det respekt av – at der SV, Arbeiderpartiet og RV styrer, er det mindre effektivt og mindre rasjonelt. Men det er jo en ærlig sak. Det er fordi de prioriterer som de gjør. De prioriterer ansvaret overfor kommunestyrer, politikere og de ansatte, særlig i administrasjonene, noe som på sikt går på bekostning av innbyggerne som skal ha et tjenestetilbud. Derfor er det så fint å se at både i små og store kommuner kommer brukervalget med stormskritt, og tilfredsheten blant innbyggerne i disse kommunene og byene blir bare større og større.

Presidenten: Presidenten vil nødig blande seg inn i denne interessante debatten om fordeling av vett, men bare minne om at den saken som behandles, gjelder konkurranselovgivningen, og at det vel egentlig bare er hvis det er aktuelt å konkurranseutsette vettet, at det er en del av denne debatten.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [19:43:43]: Når det gjelder debatten om vett – det var i og for seg den som fikk meg til å ta en ny runde her oppe – finner jeg det interessant at man er så tom for argumenter at man må begynne å ty til karakteristikk av andres og av Stortingets gjennomsnittlige IQ.

Jeg ser for meg at dersom SV noen gang skulle komme til makt, vil det relativt kjapt bli klart for befolkningen at det ikke blir spesielt greit å leve i dette landet. Jeg tror mange vil komme til konklusjonen: Vil den siste som forlater landet, vennligst skru av lyset. Problemet er at lyset da allerede er skrudd av, for SV vil nødvendigvis måtte ty til strømrasjonering, slik det er blitt klargjort fra representanten Korsbergs side.

Presidenten: Foreløpig siste inntegnede taler – Øyvind Korsberg.

Øyvind Korsberg (FrP) [19:45:00]: Bare noen korte kommentarer til Inge Ryans innlegg. Det kan vel gå under betegnelsen vett og uvett.

Jeg synes det er interessant at man gjør en sammenligning med hensyn til om vettet er plassert i kommunestyre eller storting, men jeg har iallfall registrert at vi har fremmet en rekke forslag som har gått på å styrke lokaldemokratiet, og det er forslag som SV har stemt imot. Vi har fremmet forslag om å begrense innsigelsesretten fra fylkesmannen i reguleringssaker. Vi mener at kommunestyret har vett nok til å foreta fornuftige beslutninger for sine innbyggere. Det stemte SV imot. Vi har fremmet forslag om at kommunestyrene rundt omkring skal få anledning til å opprette snøscooterløyper, legge forholdene til rette for næringsutvikling, ta vare på sine innbyggere og få dette i kontrollerte former. Dette har SV stemt imot. Vi har fremmet forslag om at kommunene selv må få bestemme om det skal være bygging i strandsonen eller ikke. Det er stor forskjell fra en kommune oppe i Finnmark til en i Vestfold. La dem selv få lov til å bestemme dette. Det har SV stemt imot. Vi har fremmet forslag om at rovdyrpolitikken skal forvaltes regionalt og lokalt, der kommunestyrene og fylkestinget får lov til å bestemme om man skal fjerne rovdyr som gjør skade, eller ikke. Det har SV stemt imot. Vi har fremmet forslag om at man lokalt skal få lov til å legge forholdene til rette for en aktiv energipolitikk med småskalautbygging i vassdrag. Det har SV stemt imot.

Jeg kunne sikkert ha fortsatt her ganske lenge i kveld, men jeg ønsker ikke å gjøre det. Jeg viser bare at Fremskrittspartiet stoler på de folkevalgte organene rundt omkring i Norge, i kommunestyrer og fylkesting. Det gjør ikke SV.

Presidenten: Foreløpig siste inntegnede taler – Karin Andersen.

Karin Andersen (SV) [19:47:18]: Ja, presidenten mente at det ikke var grunn til å ta ordet mer hvis det ikke dreide seg om å konkurranseutsette vettet, og folkevettet er jo konkurranseutsatt nå. Vi deltar vel alle sammen i en anbudskonkurranse som har sin avslutning til høsten. Min erfaring med den er jo at det ikke bare er kvalitet som kommer ut av slike prosesser, heller ikke når det dreier seg om valgkamp.

Men grunnen til at jeg tok ordet, var at Per Sandberg nevnte en NTNU-rapport som skulle bevise at sosialister er dårligere til å styre penger enn borgerlige. Det er mange kommentarer det går an å knytte til det. Den ene er vel at det kanskje er enklere for Høyre-folk og fremskrittspartifolk å kutte i tjenestene til folk. Sosialister vil kvie seg lenger før de setter sparekniven i viktige tiltak. Den andre er at hvis man går inn og kikker på de kvalitetsparametrene som er lagt til grunn for denne undersøkelsen, kan håret på hodet reise seg. Ifølge Kommunal Rapport i går gikk Lars Erik Borge, som har ledet det utvalget som har laget denne rapporten, igjennom kvalitetsparametrene i forhold til skole. Det man har gjort der, er at man har telt lærertimer og sett på hvilke karakterer elevene har fått. Er det høye karakterer og få lærere, så er kvaliteten god. Man konkluderer helt entydig med at fins det noen grendeskoler, så legg dem ned. Da øker effektiviteten og dermed kvaliteten, og man får pluss og meget bra av sensor Borge, og tydeligvis også av Fremskrittspartiet.

For SV er det snakk om at vi ikke kan bruke konkurranse på områder som ikke er egnet for konkurranse, fordi vi som politikere har et ansvar for å sikre både at tilbudet er tilstrekkelig for dem som trenger det, og at kvaliteten er der. Det å konkurranseutsette mange av disse tjenestene er ikke bare å gamble med tjenestene, men det er også å skyve ansvaret for kvalitetssikringen over på brukeren. Da skal man si at dette ikke er godt nok, og at man må finne noe annet. Så må man kvalitetssikre det og se om det er bra nok. Det er faktisk en myndighetsoppgave som vi har, å sikre at skolen er god nok, å sikre at tjenestene i eldreomsorgen er gode nok, å sikre at sykehjemmene er gode nok. Det er vår oppgave som politikere, og den akter ikke SV å springe ifra.

Presidenten: Presidenten konstaterer med en viss undring at flere ikke har bedt om ordet. Dermed må man anta at behandlingen av sak nr. 9 er avsluttet.

(Votering, se side 2411)