Presidenten: Etter ønske fra sosialkomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 15 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 15 minutter, Høyre 15 minutter, Fremskrittspartiet 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti 10 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter, Senterpartiet 5 minutter, Venstre 5 minutter og Kystpartiet 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Beate Heieren Hundhammer (H) [10:04:47]: (ordfører for saken): Den nye arbeids- og velferdsforvaltningen Stortinget blir invitert til å vedta i dag, er en etterlengtet reform. Målene er klare: færre på stønad og flere i aktivitet. Brukeren skal få ett sted å henvende seg gjennom en felles førstelinje – en mer effektiv forvaltning slik at ressurser kan frigjøres til arbeidet mot brukerne.

Den nye arbeids- og velferdsforvaltningen er en helt ny organisering hvor brukerne står i fokus. Dagens ordning med et trygdekontor og et sosialkontor forsvinner. Det blir et arbeids- og velferdskontor i alle kommuner. Det vil være brukernes kontaktsted for alle statlige tjenester og for kommunale tjenester, som minimum økonomisk sosialhjelp. Arbeids- og velferdskontoret vil være et samarbeid mellom stat og kommune, men brukeren skal oppleve det som ett kontor. Aetat og trygdeetaten forsvinner. Det blir en ny statlig arbeids- og velferdsetat. Kommunene beholder ansvaret for sosialtjenestene.

Det er ingen lystelig bakgrunn for at denne reformen er nødvendig. Altfor mange personer står utenfor arbeidslivet og mottar offentlig støtte. Hele 700 000, dvs. én av fire, i yrkesaktiv alder står helt eller delvis utenfor arbeidslivet. Skal vi opprettholde vårt velferdssamfunn, er dette en situasjon som ikke er bærekraftig. Det krever at vi må gjøre noe med dagens organisering av arbeids- og velferdstjenester, som ikke er godt nok innrettet mot det å hjelpe folk til arbeid. Den demografiske utviklingen tvinger oss også til å gjøre noe aktivt, fordi den stiller velferdspolitikken overfor nye utfordringer gjennom et økt press på arbeidskraftressursene samt en sterk økning i utgiftene til helse- og omsorgstjenester og pensjoner. Vi trenger flere hender i arbeid.

Behovet for en reform er stort også fordi mange brukere møter en oppsplittet forvaltning som er organisert på tvers av mange brukeres behov. Mange blir gående for lenge på trygd eller sosialhjelp før aktive arbeidsrettede tiltak settes inn. Vi vet at sannsynligheten for varig å falle ut av arbeidslivet øker jo lenger man går passiv. Da er det et problem at dagens samordning for brukere med behov for mange tjenester ikke er god nok. Det at brukerne må løpe fra kontor til kontor og opplever å bli kasteballer mellom tre ulike etater, er en uverdig situasjon for den enkelte. Ingen skal måtte være tvunget til å fortelle livshistorien sin tre ganger til tre ulike personer.

Målet om å få flere i arbeid og færre på stønad er viktig for å styrke arbeidslinjen, men det er samtidig nødvendig å understreke at arbeid dreier seg om noe mer enn å oppfylle samfunnsøkonomiske mål. Arbeid er en verdi i seg selv. Det gir sosial forankring og er den beste garantien mot fattigdom og sosial utstøting.

Målet om et enklere system for brukerne og økt tilpasning til brukernes behov er nødvendig for å nå målet om flere i arbeid. Imidlertid er det viktig at dette målet også inkluderer dem som står utenfor arbeidsmarkedet. Det er noen av oss som aldri vil klare å komme seg ut i ordinært arbeid, eventuelt bare i svært begrenset omfang. De skal også få et enklere system å forholde seg til, og et bedre og mer tilpasset tilbud gjennom den nye reformen.

Jeg ser ingen motsetning i dette. Jeg tror at det er både mulig og nødvendig å ha fullt trykk på begge deler. Å få flest mulig ut i arbeid står ikke i motsetning til å bedre tjenestetilbudet til dem som ikke klarer å leve uten offentlig stønad. Samtidig er det nødvendig at flest mulig er i arbeid, for at vi skal kunne opprettholde et godt velferdssamfunn, herunder et sikkerhetsnett for dem som trenger det aller mest.

Målet om en mer helhetlig og effektiv arbeids- og velferdsforvaltning handler både om et mer samordnet tjenestetilbud til brukerne og om at arbeidet organiseres slik at en større del av ressursene frigjøres til arbeidet med å få flest mulig ut i aktivitet. Ved en innsparing av administrasjonskostnader er det viktig å sette av tilstrekkelig med ressurser til å produsere gode tjenester til brukerne. Den største økonomiske gevinsten gjennom denne reformen vil komme gjennom reduserte utbetalinger av passive ytelser, som et resultat av at flere kommer seg ut i arbeid.

Proposisjonen foreslår at arbeidsdelingen mellom stat og kommune fortsatt skal være slik den er i dag. Det betyr at kommunene skal beholde sitt ansvar for oppgaver etter lov om sosiale tjenester, videre at det politiske ansvaret for arbeidsmarkedspolitikken forblir nasjonalt og fortsatt får en direkte nasjonal forankring i folketrygdens pensjons- og stønadsordninger. Et bredt flertall i komiteen støtter opp om denne modellen.

Fremskrittspartiet foreslår imidlertid at alle tre etatene samles i én statlig etat med et samlokalisert velferdskontor i hver kommune. Jeg overlater til Fremskrittspartiet selv å argumentere for sin modell, så jeg vil konsentrere meg om å redegjøre for hvorfor regjeringspartiene synes det er riktig med fortsatt innsats fra både stat og kommune. Likeledes overlater jeg til SV og Fremskrittspartiet å argumentere for sitt forslag om å innføre nasjonale normer for økonomisk sosialhjelp som er nasjonalt finansiert, og til SV og Senterpartiet om å utrede en ordning med garantert minsteinntekt.

Det er riktig at kommunene, som er det forvaltningsnivået som står nærmest innbyggerne, også har ansvaret for det nedre sosiale sikkerhetsnettet. Samtidig er det viktig å bevare ansvarskoblingen mellom økonomisk sosialhjelp og andre viktige kommunale tjenester. For å si det slik: Dersom ikke kommunene skulle ha ansvaret for sine innbyggere når de har mest behov for hjelp og er i en akutt økonomisk krisesituasjon, så vet ikke jeg hva vi skal med kommunene. At økonomisk sosialhjelp fortsatt skal være en skjønnsbasert ytelse, slik flertallet i komiteen går inn for, sikrer nettopp at hver innbygger får en individuell vurdering av sin situasjon, og at det sees i sammenheng med eventuelle andre tiltak som settes i verk. Like lite aktuelt er det å kommunalisere arbeidsmarkedspolitikken eller de regelstyrte rettighetsordningene i folketrygden.

For å sikre brukerne én dør inn til alle tjenester etableres det én førstelinjetjeneste, hvor brukere med sammensatte behov får en fast kontaktperson. Førstelinjetjenesten baseres på forpliktende samarbeid mellom stat og kommune nedfelt i lokale samarbeidsavtaler. Det skal være minst ett arbeids- og velferdskontor i hver kommune som er brukernes kontaktsted. For å kunne gi brukeren raske og helhetlige behovsavklaringer og tjenestetilbud, må velferdsforvaltningens samlede verktøykasse kunne brukes i førstelinjetjenesten og av saksbehandleren som møter brukeren. Brukere med arbeidsevne må raskt få muligheten til å komme inn i arbeidsrettede prosesser. En samling av virkemidlene i en førstelinje vil også kunne føre til et bedre og tettere samarbeid med arbeidsgivere og næringsliv.

Jeg tror stor lokal frihet til selv å finne ut hvordan det enkelte arbeids- og velferdskontor skal organiseres, er en forutsetning for å lykkes. Kommuner er forskjellige, ikke bare i størrelse, men også i forhold til ulike lokale utfordringer som krever forskjellig fokus fra de ulike kontorene. For å sikre fleksible løsninger lokalt er det derfor viktig at proposisjonen åpner for interkommunalt samarbeid, at større kommuner kan ta ansvar for deler av arbeidsmarkedspolitikken, og at stat og kommune skal kunne gjøre oppgaver for hverandre. Stor lokal frihet er også nødvendig for å klare å forene kvalitet og spisskompetanse med et bredt tilbud til brukerne i førstelinjetjenesten.

For å kunne følge opp hver enkelt bruker og sørge for at målet om flere i aktivitet nås, er det viktig at det legges opp til økt bruk av individuelle planer, planer som vil fungere som en sosial kontrakt som viser rettigheter og plikter. Likeledes bør arbeidsrelaterte stønader følges opp av tydelige krav, samtidig som mottakerne sikres helhetlig oppfølging og aktive tiltak.

Sammenslåingen av trygdeetaten og Aetat kommer til å innebære store utfordringer, likeledes etablering av førstelinjetjenesten i samarbeid med kommunene. Men utfordringer er som kjent til for å løses, og det kan bli en positiv opplevelse dersom forholdene legges til rette. Det er de ansatte som kommer til å være det mest avgjørende suksesskriteriet for reformen. Derfor er det nødvendig at det settes inn betydelige ressurser til felles kompetanseheving og felles kulturbygging, likeledes at det settes av tilstrekkelig med midler til omorganiseringen, inkludert utvikling av felles IKT-verktøy.

Kompetanseheving er så viktig at en enstemmig komite syntes det var riktig å forsterke proposisjonen på dette området med to forslag, som går både på behovet for tilstrekkelig med ressurser til kompetansehevende tiltak og på plan for samlet kompetanseutvikling i den nye arbeids- og velferdsforvaltningen. I en omorganisering er også trygghet på arbeidsplassen viktig. Proposisjonen sier klart at ingen skal miste jobben på grunn av omorganiseringen. For øvrig er omstillingskostnadene anslått til ca. 3 milliarder kr over fem–syv år, men fra Regjeringens side er dette kun et anslag.

Gjennomføringsprosessen er planlagt, og nødvendige lovendringer vil bli fremmet slik at den formelle etableringen av en ny, felles statlig etat kan skje fra annet halvår 2006. Videre er målet at førstelinjetjenesten i det alt vesentlige skal være samlokalisert over hele landet innen 2010.

Regjeringens forslag til ny arbeids- og velferdsforvaltning er først og fremst en organisatorisk reform, som er et viktig virkemiddel for å nå målet om en helhetlig arbeids- og sosialpolitikk. Forslaget må ses i sammenheng med Regjeringens helhetlige strategi for et mer inkluderende samfunn og arbeidsliv, og må sees i sammenheng med bl.a. IA-arbeidet, fattigdomssatsingen og den nye pensjonsreformen.

Regjeringen har i tillegg varslet at det er satt i gang et arbeid med en samlet gjennomgang av virkemidlene som er rettet mot personer i arbeidsdyktig alder. Noen vil kanskje synes det ville være bedre å foreta organisajonsreformen og virkemiddelgjennomgangen parallelt. Til det er det å si at den reform som vi i dag skal vedta, har en egeneffekt, og at både en sammenslåing og kanskje omfattende endringer av virkemidlene på én gang ville blitt en for omfattende oppgave.

Til slutt vil jeg få takke komiteen for et godt samarbeid. Det har vært spennende å få jobbe med en av de viktigste arbeids- og velferdsreformene i nyere tid. Jeg gleder meg til å se resultatene.

Britt Hildeng (A) [10:15:13]:Gjennom en årrekke har vi i sosialkomiteen fokusert på problemet definert som kasteballproblematikk. I den forbindelse har vi vært opptatt av at klienter har fått mangelfull eller lite adekvat hjelp fra hjelpeapparatet. Det er klienter som har blitt henvist fra etat til etat, men også klienter som har fått hjelp og ytelser som slår hverandre i hjel. Det er klienter som har vært i kontakt dels med Aetat, dels med trygdeetaten og dels med sosialkontoret. De ulike instansene har stilt opp med det deres etat kunne hjelpe med, eller forsøkt å sende klienten videre til et annet kontor med andre virkemidler.

Kasteballklientene er gjerne personer med sammensatte behov og problemer, og det innebærer ofte at de kan ha ulike kombinasjoner av sosiale, økonomiske og medisinske vanskeligheter. Måten vårt hjelpeapparat er organisert på, innebærer at klienten ofte bare får hjelp til å løse deler av sitt problem, og noen ganger til og med får en hjelp som forsterker andre problemer, fordi organiseringen ikke gir muligheter for å sette klienten i sentrum og dermed finne en helhetsløsning. Erfaringer forteller at den enkelte ofte forblir i en klientsituasjon over lang tid.

Komiteens engasjement i denne forbindelse ble ytterligere forsterket etter valgkampen i 2001, der en for alvor løftet fattigdomsspørsmålet opp på den politiske dagsordenen. Mange konkrete skjebner synliggjorde en fattigdom som for mange var ukjent. Det ble en klar demonstrasjon av at bildet av nasjonen Norge som best i verden hva gjelder levestandard, ikke gjaldt alle – det ble en demonstrasjon av at en statistisk tilnærming til velferd og levekår ikke gir et bilde av verken enkeltpersoners eller enkeltgruppers faktiske levekår. 300 000 uføre, ca. 200 000 sykmeldte, 100 000 arbeidsledige og 100 000 på attføring er ikke bare trygdestatistikk, men forteller også om et arbeidsliv som er stengt for mange, med den konsekvens at flere blir fattige.

Dette er bakteppet for komiteens og Stortingets ønske og konkrete forslag om en utredning av sammenslåing av de tre velferdsetatene. Samtidig var det et sterkt ønske om en politikk for et inkluderende arbeidsliv slik at flere kunne finne veien til arbeidslivet og derigjennom sikre inntekt og forsørgermulighet.

Nå er ikke spørsmålet om en samordning av Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten av ny dato, det har stått på den politiske dagsordenen helt fra frikommuneprosjektene på 1970-tallet. Felles for disse prosjektene var at de gjennom prosjektorganisering fikk muligheter til å ta i bruk flere virkemidler enn det som den enkelte etat isolert sett rådde over. Således ble Aetats, trygdeetatens og sosialkontorets virkemidler overført til prosjekter, sammen med personell og økonomiske ressurser. Problemet med disse prosjektene, som ble definert som vellykkede, var imidlertid at de var prosjekter, og det stoppet opp når ildsjelene bak ble borte.

Når en vurderer bakteppet og hva som tidligere har skjedd, kan en si at det forslaget som nå foreligger, er et langt skritt framover mot en mer enhetlig forvaltning – og mot en helhetlig forvaltning som vil kunne bestå og stadig videreutvikle seg. Når de statlige etatene slås sammen, får en flere virkemidler som på en mer fleksibel og tilpasset måte kan settes inn i forholdet til den enkelte klient. Dette er et viktig skritt i riktig retning.

Det å få lovfestet at en skal ha en felles førstelinjetjeneste sammen med sosialtjenesten i kommunen, og at den skal baseres på en rammeavtale mellom KS og departementet, er et vesentlig skritt i riktig retning. At det åpnes for at stat og kommune gjennom en slik avtale kan delegere myndighet til hverandre, er et skritt i riktig retning av en mer enhetlig forvaltning – et skritt som gjør det mulig for den som møter klienten, å ta i bruk hele den verktøykassen som den samlede velferdsforvaltning rår over. Således vil rammeavtalen kunne åpne for ulike modeller i kommunene. Samtidig kan en vinne erfaring med hva som fungerer best, og på den måten utvikle den beste praksisen.

Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten har tradisjonelt hatt ulik tilnærming til den hjelp de yter sine klienter, men alle etatene forvalter viktig kompetanse og nødvendige virkemidler. Når den enkelte saksbehandler nå skal kunne bruke større deler av velferdsforvaltningens redskaper, er det viktig at de ulike etatenes kompetanse ivaretas, samtidig som det bygges en felles kultur og kompetanse som kan brukes i et felles arbeids- og velferdskontor. Departementets forslag om et undervisnings- eller universitetssosialkontor som kan drive med en felles metodeutvikling for den nye velferdsforvaltningen, er en viktig del av det arbeidet som må gjøres med tanke på kompetanseoppbygging.

Dette er en omfattende reform som vil berøre mange tusen klienter, men også flere tusen ansatte. Det er viktig at den interimsorganisasjonen som skal forberede sammenslåingen av de to statlige etatene, har representasjon fra begge de statlige forvaltningene, og at de ansattes organisasjoner er med i endringsprosessene.

Forslaget som nå foreligger, er i første omgang et forslag til organisasjonsendring slik at man på en bedre måte vil kunne hjelpe folk til selvhjelp, og da i første omgang styrke mulighetene for å komme i arbeid. Men det er også en organisasjonsendring som har til hensikt å gi folk rett hjelp til de tjenestene og ytelsene velferdsforvaltningen samlet kan gi.

Velferdslovene vi i dag har, er i stor utstrekning basert på at hjelp skal ytes av de eksisterende etater slik de ser ut i dag. Derfor må også lovgivningen på flere områder gås igjennom, slik at også den kan brukes på en for klienten tilpasset måte. For Arbeiderpartiet vil det i den forbindelse være viktig ikke å svekke de rettighetene som i dag ligger i velferdsordningene. Vi vil verne om sykelønnsordningen, og vi vil sikre arbeidsledige de rettigheter de tidligere har hatt. Vi har ingen tro på at nedskjæringer i trygdeytelsene, f.eks. i uføretrygden, vil motivere folk til arbeid. Derimot mener vi at økonomisk trygghet gir større muligheter til å få det nødvendige psykologiske overskuddet som skal til for å komme i arbeid. Vi har en annen politikk for å stimulere til aktivitet. Vi vil gjeninnføre ungdomsgarantien og sikre at all ungdom under 24 år har rett til arbeid eller utdanning. Men dette er forhold vi må komme tilbake til når lovinnholdet etter hvert skal behandles i Stortinget.

Så vil jeg helt til slutt ta opp det forslag som Arbeiderpartiet står bak.

Presidenten: Representanten Britt Hildeng har tatt opp det forslag hun refererte til.

John I. Alvheim (FrP) [10:24:18]:(komiteens leder): Den foreliggende innstilling til en ny arbeids- og velferdsreform mener vi i Fremskrittspartiet er et stort skritt i riktig retning for brukerne. Ved gjennomføringen av denne innstillingen vil brukerne bli tatt på alvor, ikke fortsatt være kasteballer mellom ulike etater for å få sine lovmessige rettigheter innen kortest mulig tid, og dermed unngå frustrasjon og stress for den enkelte. Det har dessverre tatt lang tid å få denne saken frem i plenum i Stortinget, dette «takket være» Regjeringen, som ikke fullt ut fra begynnelsen tok de signalene som Stortinget påla om en samordnet etat for arbeid og velferd i kommunene. Det er vel i drøyeste laget når Regjeringen i innstillingen prøver å understreke at den foreliggende innstilling og sakens totalitet er et forslag fra Regjeringen. Dette er med respekt å melde ikke helt korrekt. Det er Stortinget som har bestilt og pålagt Regjeringen å utrede og fremlegge for Stortinget ulike forslag for en helhetlig arbeids- og sosialpolitikk.

Den foreliggende innstillingen har bred politisk støtte i Stortinget. Det er bare Fremskrittspartiet som ville hatt en annen innretning og dermed inkludert kommunal- og sosialtjenesten i reformen. Vi fremmer i innstillingen et eget primært forslag om å inkludere sosialetaten i samordningen mellom Aetat og trygdeetaten, med et statlig overordnet finansielt ansvar. Fremskrittspartiet vil likevel, når partiets forslag er falt, subsidiært stemme for den foreliggende innstillingen.

Det er svært mye i den foreliggende innstillingen som Fremskrittspartiet er svært enig i, og det er åpenbart, som flere har sagt, at denne reformen på en langt bedre og forsvarlig måte vil ivareta brukernes interesser, også sosialetatens klienter, i den enkelte kommune.

Jeg tillater meg å sitere fra en flertallsmerknad Merknad fra hele komiteen fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet i innstillingen:

«Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet legger til grunn at reformen også innebærer en samordnet tilnærming til brukerne, både de som først og fremst har behov for arbeidsmarkedstiltak, og de som trenger en kombinasjon av arbeidsmarkedstiltak, kommunale tiltak og tjenester fra andre deler av offentlig forvaltning som for eksempel polikliniske psykiatritjenester. Disse medlemmer understreker at alle brukergrupper med sammensatte behov skal få en helhetlig ivaretaking, og for å oppnå dette må bruk av individuelle planer stå sentralt.»

En omlegging og en samordnet velferdsreform, slik den er beskrevet i innstillingen, er en omfattende, stor reform som krever tverrfaglig kompetanse. Fremskrittspartiet mener at en samlet kompetanseutvikling innen arbeids- og velferdsforvaltningen ikke er tilstrekkelig ivaretatt i proposisjonen fra Regjeringen. Fremskrittspartiet har derfor gått sammen med Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti om et flertallsforslag Fra hele komiteen, forslag til vedtak III om å be Regjeringen utarbeide konkrete planer for en samlet kompetanseutvikling ved den nye arbeids- og velferdsforvaltningen. Dette tror jeg er helt nødvendig.

Det var skuffende for Fremskrittspartiet at det ikke ble mulig å få Arbeiderpartiet med på et forslag fra Sosialistisk Venstreparti og Fremskrittspartiet om at en ved gjennomgang av alle stønadsordninger overfører dette til et statlig nasjonalt ansvar, med veiledende normer for sosialhjelp. Nå vil vi dessverre på nytt kunne oppleve store variasjoner når det gjelder størrelsen på sosialhjelp fra kommune til kommune og fra fylke til fylke. Det ville være et tilbakeskritt. Jeg vil sterkt henstille til Arbeiderpartiet å stemme for forslag nr. 2 i innstillingen.

Jeg viser også til en fellesmerknad fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, som mener at det er riktig å lovfeste samarbeidet mellom statsetaten og kommunene ved å sette opp et minimumskrav til lokale avtaler og til samlokalisering, og at alle kommunene sikres minst ett velferdskontor.

Selv om den foreliggende innstillingen gjelder en organisatorisk reform, viser jeg til en flertallsmerknad fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet hvor Regjeringen gjøres oppmerksom på at når organisasjonsreformen gjennomarbeides, må det være viktig også å gjennomføre betydelige forenklinger i forhold til dem som er stønadsmottakere i den enkelte kommune, og at stønadsordningene blir tilstrekkelige, slik at sosialklientene ikke fortsatt blir en pariakaste i det sosiale overføringssystemet.

Til slutt tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag i innstillingen.

Presidenten: Representanten John I. Alvheim har tatt opp de forslag han refererte til.

Sigbjørn Molvik (SV) [10:30:48]: SV har lenge vært opptatt av at personer som av ulike årsaker har falt ut av eller ennå ikke har kommet inn på arbeidsmarkedet, skal møte et offentlig tjenestetilbud som kan yte rask og individuelt tilpasset bistand.

Det har også vært viktig for SV å sørge for at vi har ordninger som gjør at personer som av ulike årsaker og for kortere eller lengre tid ikke har inntekt av eget arbeid, blir sikret et trygt økonomisk fundament gjennom ulike offentlige ytelser og stønadsordninger. Derfor har SV også i ulike sammenhenger påpekt svakheter både når det gjelder hjelpe- og bistandsapparatet, og når det gjelder stønadsordninger, og vi har fremmet forslag for å rette opp slike svakheter og mangler. Jeg vil i denne sammenheng vise til at SV lenge har tatt til orde for og også fremmet forslag om å etablere én felles offentlig velferdsetat til erstatning for dagens tredeling – i de to statlige etatene, trygdeetaten og Aetat, og kommunenes sosialetat.

SV har vært særlig opptatt av det uheldige ved denne organiseringa, som gir seg uttrykk i at mange personer som trenger bistand, opplever å bli kasteballer mellom disse tre etatene. Dette var en hovedårsak til at SV, sammen med flertallet i Stortinget, ved behandlinga av St.meld. nr. 14 for 2002-2003 gikk inn for å sende denne tilbake til Regjeringa.

Med dette som bakgrunn mener SV at forslaget til organisasjonsmodell i den saka vi behandler her i dag, er et godt skritt i riktig retning. Vi tror likevel det vil være riktig og fornuftig fortsatt å arbeide videre med modeller for en full sammenslåing til én offentlig arbeids- og velferdsetat, men vi foreslår ikke det i denne sammenhengen.

En sammenslåing av nåværende trygdeetat og Aetat er en stor organisatorisk reform som berører ca. 16 000 ansatte, og den vil komme til å innebære store utfordringer. Å skulle slå sammen to store statlige etater med til dels ulik kultur, målsetting og tilnærming stiller store krav både til planlegging og gjennomføring. Derfor er det så avgjørende viktig at det fra første dag settes inn betydelige ressurser på felles kompetanseheving og felles kulturbygging for å sikre at de to statlige etatene faktisk blir én ny etat. SV er særlig opptatt av behovet for å opparbeide en brei og sammensatt kompetanse i den felles førstelinjen.

I de høringene som komiteen har gjennomført, har flere av arbeidstakerorganisasjonene uttrykt bekymring for om kostnadsberegningene for omstilling og et felles IKT-verktøy er tilstrekkelige. Derfor kan det ikke understrekes sterkt nok hvor viktig det er å sikre tilstrekkelig med økonomiske midler til selve omorganiseringa.

Vi har dessverre sett så altfor ofte i store omstillinger, både i privat og i offentlig sektor, at det blir beregnet innsparings- og effektiviseringsgevinster i selve omorganiseringsfasen, og at denne beregnede innsparinga brukes som en del av finansieringa av selve omorganiseringa. Dette vil SV advare sterkt imot. All erfaring viser at vellykkede omstillinger krever ekstrakostnader i forberedelses- og gjennomføringsfasen, og at innsparinger først kan beregnes og tas ut etter at omstillinga er gjennomført. Ved å gjøre det på denne måten vil sjansene for et vellykket resultat øke betraktelig, og alle de ansatte – og ikke minst alle de som har behov for støtte og bistand fra den nye organisasjonen – er avhengige av at dette blir en vellykket prosess.

SV er enig i den overordnede målsettinga om at alle skal gis støtte, bistand og mulighet til å komme inn eller tilbake til arbeidslivet. Men samtidig er det svært viktig for oss å understreke at dette ikke må føre til at fokus, kompetanse og tilbud og tjenester til dem som trenger langvarige og sammensatte tilbud og tiltak, og som kanskje aldri vil ha mulighet til å komme i arbeid, blir nedprioritert. Vi må altså ikke få en fragmentert og mindre tilgjengelig tjeneste for de mest utsatte og vanskeligst stilte sosialhjelpsmottakerne. Parallelt med innsatsen for å etablere én ny statlig etat er det derfor viktig at samarbeidet og integreringa med den kommunale sosialtjenesten blir en sentral del av forberedelsen og gjennomføringa av reformen for å sikre det sosialfaglige perspektivet i den nye førstelinjetjenesten.

Det Regjeringa foreslår i denne stortingsproposisjonen, er i all hovedsak en organisatorisk reform, som flere har vært inne på. Samtidig varsler Regjeringa at den vil komme tilbake til spørsmål om tjenester, tjenestenes innhold og ulike stønadsordninger på et seinere tidspunkt.

SV mener at dersom vi skal lykkes med å gi gode og individuelt godt tilpassede tjenester, få til rask avklaring og rask igangsetting av gode tiltak, samtidig som den enkelte sikres trygge økonomiske ordninger, er ikke en organisatorisk form alene tilstrekkelig. Derfor er det viktig at den organisatoriske reformen raskt følges opp med en full gjennomgang av lovverk, tjenester og ytelser knyttet til den nye arbeids- og velferdsetaten. En slik gjennomgang må særlig ha to viktige siktemål. Den må for det første sikre en forenkling og en tilpasning av alt underliggende lovverk til den nye etaten, og for det andre må de offentlige ytelsene bli gjenstand for den samme forenkling og tilpasning.

Svært mye tyder på at mange mennesker i dagens system ikke bare blir en kasteball mellom «dører» og etater, men i minst like stor grad en kasteball mellom ulike offentlige ytelser, både med bakgrunn i ytelsenes nivå og inngangskriterier og med bakgrunn i hvilken etat eller hvilket politisk nivå som finansierer de ulike ytelsene. Dette er en situasjon som etter SVs oppfatning ikke må fortsette.

For å motvirke dette har flere tatt til orde for å erstatte mange av dagens ytelser og ordninger med en statlig garantert minsteytelse eller minsteinntekt. Dette vil kunne innebære en betydelig forenkling av dagens system, både for brukere og for ansatte. På denne måten vil ordninga kunne bety både en samfunnsøkonomisk besparelse i form av redusert byråkrati og større trygghet og forutsigbarhet for befolkningen. SV mener derfor at en slik ordning må utredes i forbindelse med den gjennomgangen av bl.a. ytelsene som Regjeringa har varslet. Og vi fremmer også forslag om dette i innstillinga.

Jeg får stadig meldinger om at mange mottakere av offentlige ytelser har en vanskelig økonomisk situasjon, fordi minstenivået på flere av ytelsene er for lavt. Dette bekreftes av at stadig flere trygdemottakere må ty til økonomisk sosialhjelp for å klare sine økonomiske forpliktelser. Dette rammer særlig stønadsmottakere som har forsørgeransvar for barn. Derfor har da også SV i sine forslag til statsbudsjett de seinere åra foreslått å heve forsørgertilleggene i de ulike stønadsordningene. Vi har også foreslått at det foretas en gjennomgang av nivået på økonomisk sosialhjelp og ulike trygdeytelser for å sikre et forsvarlig nivå på disse. Dette er en viktig del av SVs strategi for å bekjempe fattigdom i Norge, og i særdeleshet fattigdom blant barn.

Nivået på økonomisk sosialhjelp varierer i betydelig grad fra kommune til kommune. Dette oppleves som urettferdig, og det skaper dårlig forutsigbarhet. Derfor mener SV at det må innføres nasjonale minstenormer for denne ytelsen som er høyere enn dagens veiledende satser, og som er nasjonalt finansiert. Det siste er viktig for å sikre en tilnærmet lik sosial minstestandard for innbyggerne, uavhengig av hvilken kommune man bor i. Vi fremmer forslag om at dette blir lagt fram som forslag i forbindelse med den gjennomgangen av ytelsene som Regjeringa sier den vil komme med.

Det er avgjørende viktig for bruken av tjenestene at disse blir lettere tilgjengelig. Derfor er en lovfesting av en felles førstelinjetjeneste i en samlokalisering med kommunens sosialtjeneste et riktig og helt nødvendig grep. Jeg vil fra SVs side sterkt understreke at det må etableres et arbeids- og velferdskontor i alle landets kommuner, for å sikre denne tilgjengeligheten. Så åpnes det for et interkommunalt samarbeid der forholdene ligger til rette for det. Men jeg vil igjen understreke at dette bare må skje rent unntaksvis der de geografiske avstandene er særlig korte, og det må ikke føre til at tilgjengeligheten og brukervennligheten blir forringet.

I tillegg til god tilgjengelighet må det bli lagt stor vekt på at førstelinjen må inneha et kompetansenivå og et beslutningsansvar som gjør disse kontorene til et sted der folk reelt opplever å få den veiledning og bistand de har behov for, i størst mulig grad uten å måtte henvende seg til andre kontorer, instanser og «dører».

Den felles førstelinjen må oppfylle klare krav om rask avklaring, fjerning av gråsoner og kasteballtendenser og rask igangsetting av tiltak. Klarer vi å få til det, vil brukerne av tjenestene oppleve at det vi nå gjør, er en forbedring for dem, og det må være det overordnede målet.

Med dette tar jeg opp de forslag som SV står bak i innstillinga, og som ikke allerede er tatt opp av andre her i debatten.

Presidenten: Representanten Sigbjørn Molvik har tatt opp de forslagene han refererte til.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [10:40:25]:Bakgrunnen for stortingsproposisjonen er at 700 000 mennesker i yrkesaktiv alder står helt eller delvis utenfor arbeidslivet og har offentlige stønader som viktigste inntektskilde. Dette viser at tiden er overmoden for endring.

Kristelig Folkeparti støtter målet om en ny organisatorisk reform. Den nye etatsstrukturen på arbeids- og velferdsområdet er et viktig instrument for å få flere i arbeid og aktiv virksomhet og færre på trygd og sosialhjelp.

Det er viktig at en følger opp intensjonen om et inkluderende arbeidsliv for alle som er i stand til å arbeide noe. Arbeidet med å sikre full sysselsetting og høy yrkesdeltakelse må fortsatt prioriteres. Den nye arbeids- og velferdsforvaltningen må fokusere på hvordan en motvirker utstøting, slik at flere får arbeid. Arbeid er den viktigste strategi for velferd og mot fattigdom og sosial nød.

En samlet komite er enig om at dagens tredeling, med Aetat, trygdeetaten og den kommunale sosialtjenesten, ikke er tilpasset brukernes behov for et helhetlig tilbud på tvers av etatene.

Kristelig Folkeparti ser fordelen med å samle alt på ett nivå, men tror likevel at dagens ansvarsdeling mellom stat og kommune er best. Jeg tenker på hvor viktig det er å ha kunnskap om og oversikt over arbeidsmarkedet utover kommunegrensene.

Samtidig er det viktig at kommunen samordner sine virkemidler innenfor områdene helse, bolig og rus. Under høringen understreket FFO at dette er best for oppfølgings- og tjenestebehovet til funksjonshemmede og kronisk syke.

Det har vært framtidsrettet å etablere et arbeids- og sosialdepartement. Kristelig Folkeparti finner det naturlig at en oppretter en ny statsetat, en ny arbeids- og velferdsetat, som erstatter Aetat og trygdeetaten. På den måten samles det statlige ansvaret for virkemidler knyttet til arbeid og redusert arbeidsevne.

Denne etaten vil også få ansvaret for den nye pensjonsreformen. Pensjon er i stor grad rettighetsfestet og regelstyrt, mens arbeidsdelen har større grad av fleksibilitet, vurdering og skjønn. Det blir viktig å utvikle felles målforståelse, felles kompetanse og felles kultur. En slik etat vil kunne gi stordriftsfordeler og effektiviseringsgevinster til brukernes beste.

Den samme gevinsten vil kunne oppnås ved de nye arbeids- og velferdskontorene som skal etableres i hver kommune. Kontoret skal som et minimum være brukernes kontaktsted for alle statlige tjenester og kommunens forvaltning av økonomisk sosialhjelp.

Kristelig Folkeparti ser det som positivt at det utarbeides en rammeavtale mellom staten og KS. Det er viktig at rammeavtalen stimulerer til ulike samarbeidsmodeller, og at den statlige og kommunale forvaltningen kan utføre oppgaver for hverandre. Store kommuner kan f.eks. ta mer ansvar for arbeidsmarkedstiltakene for sosialhjelpsmottakerne.

Brukerne skal møte et kontor som inviterer til brukermedvirkning og egenaktivitet. For brukerne er det viktig at de får en lett tilgjengelig dør å forholde seg til, og at tjenesten framstår som en felles enhetlig førstelinjetjeneste og ikke bare blir en samlokalisering.

Rask avklaring av behov og tilbud om individuell plan og én person å forholde seg til er viktig for dem som har behov for koordinerte tjenester.

Kristelig Folkeparti vil beholde den økonomiske sosialhjelpen som en skjønnsbasert og behovsprøvd ytelse i kommunal regi. Vi tror det er viktig å se den i sammenheng med andre kommunale tjenester, slik at brukeren får et helhetlig og individuelt tilpasset tilbud.

Hensynet til de ansatte er viktig i en så stor omstillingsprosess, som berører så mange. Det er viktig å ta i bruk de ansattes kompetanse og motivere dem til aktiv medvirkning.

Det er lagt opp til gode prosesser der en sikrer en felles førstelinje og fleksibel bruk av personell. Avtaler, felles lederutvikling, kompetanseutvikling, metodiske verktøy og ikke minst IKT vil bidra til dette.

Arbeidet med å forebygge sykefravær og uførhet på arbeidsplassen må intensiveres. Arbeidslinjen er viktig, men for Kristelig Folkeparti er det like viktig at personer som aldri vil komme i jobb, blir tatt vare på.

Vi ser fram til en gjennomgang av alle virkemidlene, og til at en ny arbeidssøkerstønad blir vurdert.

Ola D. Gløtvold (Sp) [10:45:41]: Dette er en stor og viktig sak, og det er en sak som har gått over relativt mange år. Da vi fikk St.meld. nr. 14 for 2002-2003, den såkalte SATS-meldingen, mente et flertall av oss i Stortinget at det ikke var tatt god nok sats i den sammenhengen. Det var et uferdig konsept, og meldingen ble da også avvist og sendt tilbake med beskjed fra Stortinget om at det ville ha et bedre beslutningsgrunnlag. Det må vi kunne si at vi har fått i forbindelse med den proposisjonen som vi nå behandler.

Det er viktig at det blir en helhetlig behandling av disse sakene, som har så mye å si for enkeltpersoner. Brukerne må ha ett sted å henvende seg, og ikke ha den kasteballfunksjon som de har hatt i mange sammenhenger inntil nå.

Regjeringen fokuserer sterkt på effektivisering og økonomisk innsparing i forbindelse med omleggingen til den såkalte NAV-ordningen. Det er for så vidt ikke uinteressant og uvesentlig, på ingen måte. Men det som må ha første prioritet og ha hovedfokus, er hensynet til enkeltmennesket. Det overordnede må være hvordan enkeltmennesket blir tatt hånd om, at man får en helhetlig behandling og kommer inn i en verdig situasjon for igjen å kunne være gagns menneske, kunne komme inn i arbeid og klare seg mest mulig selv. Jeg skal komme tilbake til dem som ikke er i stand til å komme inn i arbeid.

Det er viktig at dette samarbeidet gjennom NAV-ordningen nå ser ut til å finne en løsning, og at en får et samarbeid mellom stat og kommune, at kommunene beholder ansvaret for sosialhjelpen, og at vi får til en ordning der velferd og arbeid kan samordnes, for å få en bedre situasjon for enkeltmennesket. Det er en stor og krevende reform, og den viktigste ressursen i denne reformen, både i selve omleggings- og omstillingsarbeidet og i den framtidige driften og saksbehandlingen etter denne nye ordningen, er de ansatte. Men om de ca. 16 000 ansatte skal kunne være denne viktige ressursen, trengs det altså tiltrekkelig med økonomiske ressurser for å få til en omstilling og en ordning som alle er tilfreds med, og som glir på en ordentlig måte. Da må bl.a. verktøyet være godt nok og være slik at det kan benyttes av alle i ordningen, for å få en best mulig samordnet saksbehandling. Jeg tenker da ikke minst på IKT-verktøyet. Regjeringen har sagt at dette vil koste ca. 3 milliarder kr. Det er et anslag som jeg er redd er for lavt, og i denne innstillingen ber vi da også Regjeringen om å komme tilbake og stille tilstrekkelig med ressurser til rådighet.

Kompetanseutviklingen i den nye etaten er viktig. Det er også viktig at vi får kontor i alle kommuner der de ansatte kan bruke sin etats kompetanse og gjøre tjeneste tilgjengelig på et bredt felt og i samordnet sammenheng. Men den lokale kompetansen må også utvikles og utnyttes. Det er derfor Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet ber om at også den lokale kompetansen og kunnskapen om arbeidsliv og sysselsetting blir en sentral del av den nye arbeids- og velferdsetatens servicetilbud. Det er viktig at man kan gjøre jobbene for hverandre, selv om man kommer fra ulike etater, og at det er en fleksibel bruk av personell.

Lov- og regelverket blir også viktig, og det skal man komme tilbake til.

Jeg vil også henlede oppmerksomheten mot de rettigheter som de arbeidsledige skal ha. Vi ønsker en ungdomsgaranti som skal gjøres gjeldende for alle under 24 år. SV og Senterpartiet ønsker også å få utredet en ordning – vi håper det skal bli flertall for det etter hvert – med garantert minsteinntekt som et alternativ til mange av dagens trygdeordninger.

Det er også viktig at de som ikke kan komme inn i yrkesaktiv posisjon, skal ha en sikkerhet for en fullverdig behandling og et opplegg som gir en trygg og verdig livssituasjon. Samtidig vil jeg også minne om at Senterpartiet og SV ber om at det blir foretatt en gjennomgang av nivået på økonomisk sosialhjelp og ulike trygdeytelser for å sikre et forsvarlig nivå på dette. Dette er viktig, ikke minst for å bekjempe fattigdommen i Norge, og i særdeleshet fattigdom blant barn.

Jeg håper at vi med denne ordningen har etablert et helhetlig tilbud for dem som har problemer med sin økonomi og sin sysselsetting, slik at de kan oppleve en annen hverdag enn det som i stor grad har vært tilfellet til nå.

May Britt Vihovde (V) [10:51:10]: Det er ei kjensgjerning at mange oppfattar møtet med det offentlege hjelpeapparatet som svært tungt. Vi kjenner alle eksempel på at personar har opplevd at trygdekontoret, sosialkontoret og Aetat har samarbeidd altfor dårleg. Som borgar har dei falle mellom to stolar i ein fase av livet kor hjelp og bistand kanskje var heilt avgjerande. Mange har i tillegg følt sterk stigmatisering når dei har måtta oppsøkja f.eks. sosialkontoret. Skal samfunnet møta borgarane med oversiktlege og gode velferdstiltak, må det reformer til.

Tida har vore overmoden for at det skulle bli teke grep rundt dette. Regjeringa sitt forslag om å etablera ei førstelinjeteneste for heile tenestespekteret i arbeids- og velferdsforvaltninga med eitt kontor i kvar kommune, er eit viktig og riktig skritt på vegen mot eit betre velferdssamfunn. At det blir lagt til grunn eit nært og forpliktande samarbeid mellom stat og kommune, er svært positivt, og kanskje avgjerande for kor vellukka denne reforma blir. Er det noko vi alle kjenner til, er det tilfelle der dårleg samarbeid mellom statlege og kommunale etatar har medført ei dårlegare oppfølging av den enkelte. Slik kan vi ikkje ha det!

Vi veit alle at tilknyting til og meistring av arbeidslivet er avgjerande for svært mange som er i ein vanskeleg situasjon. For å gjera vegen inn i eller tilbake til arbeidslivet lettast mogleg er det heilt avgjerande med eit tettare samarbeid mellom sosialetaten, trygdeetaten og Aetat. Derfor er ei samlokalisering så viktig. For å sikra brukarmedverknad og for å synleggjera rettar og plikter for både borgar og tenesteapparat er ein aktiv og god bruk av individuell plan eit kjernepunkt. At ein slik borgarkontrakt også skal kunne knytast opp mot utbetaling av både sosialhjelp og stønad, med m.a. krav om arbeidsyting, er svært positivt. Eit neste skritt, sett med Venstre-augo, blir m.a. å fokusera ytterlegare på kva inntektssikringssystem som skal bli tilbydd dei som ikkje er knytte til lønna arbeidsliv.

Dagens velferdsstat står overfor store og tunge utfordringar. Demografiske forhold understrekar at det er naudsynt å tenkja nytt når velferdsstaten skal rustast for framtida. Svakheiter ved dagens system har med all mogleg klårleik vist oss at enkeltmenneske ofte fell mellom to stolar når dei treng hjelp frå det offentlege. Ein uoversiktleg og fragmentert velferdsstat gjer det komplisert å få nødvendig hjelp og å kjenna sine rettar.

Skal velferdsstaten sine løysingar kunna fungera i forhold til det enkelte individet, må individet setjast i sentrum. Samlokalisering, samordning og samanslåing av ulike velferdstenester har vist seg å vera ein premiss for å få dette til. Bruk av individuell plan og etablering av ei form for borgarkontrakt vil bli nyttige verktøy for den nye etaten i åra framover.

Eit godt velferdssamfunn har ordningar som er oversiktlege, og som skapar tryggleik og verdigheit. Med Regjeringa sitt forslag har vi teke eit stort sprang i den retninga.

Eg håpar at ved gjennomføringa av denne reforma blir det ikkje slik at det blir ei dør inn og mange ulike dører innanfor som brukaren må gjennom. Eg håpar at denne samordninga og samlokaliseringa, der mange ulike arbeidskulturar skal jobba saman, lykkast.

Så har eg lyst til å kommentera Sosialistisk Venstreparti sitt forslag om å utgreia ei garantert minsteinntekt. Dette står faktisk i Sem-erklæringa. For Venstre har den aller viktigaste jobben vore å få til denne samordninga og samlokaliseringa av hjelpeapparatet. Det er den viktigaste jobben. Eg reknar med at når Regjeringa no jobbar fram dette, og set trykk på det, følgjer ho opp Sem-erklæringa på neste punktet, fordi ein har prioritert denne jobben først. Vi kjem ikkje til å stemma for Sosialistisk Venstreparti sitt forslag, for dette jobbar faktisk Regjeringa med.

Det viktigaste er å få til dette samarbeidet og få éi dør inn. Eg håpar verkeleg at vi lykkast skikkeleg med dette. Det er faktisk veldig viktige vedtak vi gjer i Stortinget i dag. Det er vedtak i ei sak som Venstre har jobba for lenge, og vi er veldig glade for at vi har klart å få gjennomslag for dette.

Steinar Bastesen (Kp) [10:55:58]: Kystpartiet er enig i at det viktigste for å motvirke fattigdom er at folk har en jobb å gå til. Etterutdanning og omskolering gjennom Aetat kan fange opp noen av de arbeidsledige, men den dramatiske veksten i uføretrygden og over 100 000 arbeidsledige viser at Regjeringens politikk har vært feilslått.

Kystpartiet har gjentatte ganger advart mot det man har kalt rammestyrt innsnevring i arbeidsmarkedet, for menneskelig arbeidskraft er ikke en nøytral kapitalverdi som kan omplasseres etter politikernes forgodtbefinnende. De første to årene av denne stortingsperioden var preget av at Regjeringen ville «frigi» arbeidskraft fra både offentlig og privat sektor samtidig, for å sikre arbeidskraftreserve til ennå ufødt næringsliv. Denne rammestyrte «frigivelsen» av arbeidskraften som er gjennomført ved å forverre forholdene for det norske næringslivet og være nikkedukke for EØS-regelverket, har ført til at kostnadene i syke- og uføretrygden har eksplodert, og vi har fått 45 000 flere registrerte fattige i Norge. Slik går det når Samarbeidsregjeringen forlater sin verdikonservative forankring og lever i synd med Fremskrittspartiet.

En omorganisering av arbeids- og velferdsetatene endrer ikke dette faktum. Så sent som i november 2003 satt daværende statsråd Victor D. Norman i frokost-TV og forsvarte stramme offentlige budsjetter og høye renter. Da var 20 000-30 000 industriarbeidsplasser flagget ut, 20 000-30 000 yrkesvalghemmede var sagt opp. Prognosen for ledige lærere og sykepleiere var stigende. Samtidig la Regjeringen til rette for økt innvandring av billig utenlandsk arbeidskraft, salg til utlandet av norske nøkkelbedrifter og privatisering og børsnotering av fornybart verdiskapingsgrunnlag.

Å selge Norge bit for bit legger grunnlaget for økende fattigdom i Norge. Det vil Kystpartiet fortsatt kjempe imot.

De puslete tiltakene som har vært iverksatt for å bekjempe nasjonal fattigdom de siste to årene, er et utilstrekkelig reparasjonsarbeid i forhold til politikernes rammestyrte utfasing av arbeidsplasser, en politikk som fortsatt pågår innenfor helse, omsorg og skole. En dramatisk sideeffekt av Regjeringens politikk er at arbeidsgiverne, både i det offentlige og i det private, har sjaltet mange tusen arbeidsdyktige med funksjonshemming ut av arbeidslivet. Mange av de funksjonshemmede som møter stengte dører til arbeidslivet i dag, er høyt utdannet og svært kvalifiserte. Den politikken som har vært ført, står i sterk kontrast til de rettigheter de funksjonshemmede har fått vedtatt på Stortinget.

Kystpartiet ønsker en lovfestet statlig minstesats basert på gjennomsnittlig levekostnadsindeks i bunnen for både sosialhjelps- og trygdesatsen for folk som ikke har annen inntekt. Det må også være mulig å få hjelp uten først å måtte selge alt en eier.

Da Regjeringen i 2003 innførte et system med midlertidig uføretrygd der minstesatsen var under 90 000 kr, var det mange som ble tvunget til å gå fra hus og hjem.

En samorganisering av de offentlige tjenestene på arbeids- og velferdsområdet må i framtiden hindre at mennesker som uforskyldt kommer i en vanskelig situasjon, fratvinges den private velferd som de har opparbeidet gjennom mange års arbeidsinnsats.

Kystpartiet finner det uhørt at nyankomne innvandrere på introduksjonsprogram har fått en lovfestet høyere inntekt enn etniske norske minstepensjonister og midlertidig uføretrygdede. Det bryter med det gamle kravet: Gjør din plikt, krev din rett – i den rekkefølgen.

Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet foreslår en ungdomsgaranti for dem som ikke fullfører videregående skole. Jeg kan bare vise til Kystpartiets forslag i Dokument nr. 8:03 for 2001-2002 om tiltak for å hindre tidlig uføretrygding og varig utestengning fra arbeidslivet. En ny ungdomsgaranti må være mer konkret enn de ungdomsgarantiene som venstresiden til nå har presentert. Det vil Kystpartiet bidra til.

Til slutt en kommentar til SV. De holder fanen høyt når de snakker om kamp mot fattigdom, men de undergraver næringslivets mulighet til å tjene penger, og de undergraver samtidig muligheten for å opprettholde en god og trygg levestandard for den jevne norske befolkning. Det er det store paradokset i SV – håpet er at det norske folk ser dette i tide før valget.

Statsråd Dagfinn Høybråten [11:01:22]: Det er svært positivt at et bredt politisk flertall i dag gir sin tilslutning til reformen for arbeids- og velferdsforvaltningen her i landet. Jeg vil benytte anledningen til å gi Stortinget og komiteen honnør for engasjement i saken over tid, og for at det også er lagt viktige momenter til det forslaget Regjeringen har kommet med. Den brede politiske tilslutningen som ligger i innstillingen, gir et solid politisk fundament for at reformen skal iverksettes og lykkes på en god måte.

Jeg vil gjerne rette søkelyset mot målene med det vi nå skal gjøre. Når en helt ny arbeids- og velferdsforvaltning skal stilles til disposisjon for landets befolkning og 16 000 ansatte skal få en ny jobbhverdag, innebærer dette den kanskje største reformen på dette politikkområdet siden vi fikk folketrygden. I en så omfattende omstillingsprosess er det helt vesentlig at målene hele tiden holdes fram og er klare.

Vi gjør dette fordi samfunnet trenger all tilgjengelig arbeidskraft, og fordi innbyggerne i dette landet ønsker å arbeide. For på en langt bedre måte å kunne bistå de 700 000 utenfor arbeidslivet som nå har offentlige stønader som sin viktigste inntekt, holder det ikke med dagens teigblanding og samarbeidsformer. Disse er ikke tilpasset brukernes og heller ikke samfunnets forventninger og behov. Å rive ned organisatoriske murer er etter min mening en forutsetning for å nå målet om at en større andel av befolkningen skal kunne få arbeid. Ikke minst gir det langt bedre muligheter for å intensivere innsatsen overfor mennesker med sammensatte behov, psykiske lidelser, nedsatt funksjonsevne og de som i utgangspunktet står langt unna arbeidsmarkedet.

Den nye arbeids- og velferdsforvaltningen vil også gi et langt bedre grunnlag for rask avklaring og oppfølging av dem som ikke kan arbeide.

Jeg får altfor mange brev fra frustrerte medmennesker som opplever seg som kasteballer mellom offentlige kontorer. For ofte møter jeg engasjerte offentlig ansatte som ønsker å bidra, men som føler at systemet gir liten frihet til å møte den enkelte ut fra den konkrete situasjon han eller hun er i. Altfor ofte får jeg høre om hvordan enkelte blir parkert på en stønad. De blir låst inne i en passiv ytelse – de kommer ikke videre i systemet mot aktivitet og arbeid. Dette vitner om en arbeids- og velferdsforvaltning som er oppsplittet og organisert på tvers av mange brukeres behov. Dette vitner om et system med for begrensede muligheter til å gi et helhetlig tilbud, der man setter inn riktig tiltak i rett tid. Og det vitner om en sektor som samlet sett hindrer mange brukeres aktive deltakelse og muligheten til å ta styring i eget liv.

Det er dette som krever nye grep. Det er derfor vi nå legger til rette for at behovene til den enkelte bruker i større grad skal styre hvilke tiltak som gis, og ikke hvilke tilbud som den enkelte etat i øyeblikket har til rådighet. Dagens organisering begrenser mulighetene for å sette inn riktige tiltak til rett tid og begrenser muligheten til helhetlig innsats i forhold til brukerne.

Både regjering og storting er helt tydelig på at koordinering og samordning ikke skal være brukerens utfordring, men en sak for dem som skal yte bistand. De ansattes kompetanse vil være nøkkelen til å møte brukerne på en god måte, sammen med at brukeren finner gode løsninger på veien mot arbeid. I Storbritannia lyktes man ikke helt i første omgang, fordi det ble lagt for lite vekt på kompetanseutvikling. Jeg er derfor glad for at komiteen understreker nettopp dette. Det har også vært sentralt i arbeidstakerorganisasjonenes tilbakemeldinger i forbindelse med reformen. Jeg vil legge stor vekt på at samarbeidet med organisasjonene i arbeidslivet blir et viktig grunnlag for det videre arbeid, ikke minst for å skape nødvendig trygghet for de ansatte gjennom hele prosessen.

En ny arbeids- og velferdsforvaltning er et ledd i Regjeringens helhetlige strategi for et mer inkluderende samfunn og arbeidsliv. Andre viktige ledd i denne strategien er

• samarbeidet med partene i arbeidslivet om et mer inkluderende arbeidsliv

• forslag om ny arbeidsmiljølov

• forslag om ny arbeidsmarkedslov

• Regjeringens tiltak mot fattigdom

• forslag om pensjonsreform

• videreutvikling av stønader og tiltak som virkemidler i arbeids- og velferdspolitikken

Dette innebærer at selv om vi nå får en omfattende organisatorisk reform av forvaltningen, er det fortsatt mange brikker som skal på plass før alle målene kan sies å være nådd.

La meg avslutningsvis peke på en sentral side ved reformen som det vil være viktig å holde fast ved i den kommende gjennomføringen. Reformen tar som utgangspunkt at lokalt eierskap til løsningene er helt avgjørende for å lykkes. Den norske kommunestrukturen og ulike lokale betingelser tilsier at de konkrete løsningene må variere. Derfor legges det til rette for lokalt handlingsrom på flere områder, bl.a. ved at stat og kommune i en viss utstrekning skal kunne utføre oppgaver for hverandre, og gjennom å åpne for interkommunale løsninger. Vi har hatt et meget godt samarbeid med KS om gjennomføringen av dette.

Nå er tiden for utredning over. Det er tid for gjennomføring. Som ledd i gjennomføringen av reformen vil det bli etablert en interimsorganisasjon, og Stortinget vil bli invitert til å ta stilling til forslaget om nødvendige lovendringer, slik at den formelle etableringen av en ny, felles statlig etat kan skje fra annet halvår 2006.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Britt Hildeng (A) [11:06:56]: Som statsråden sa, er det en stor organisasjonsendring vi står overfor – sammenslutning av to etater med ulik kompetanse, som begge skal videreføres, samtidig som det skal bygges en felleskultur. Det er ikke umiddelbart noen lett oppgave. Interimsorganisasjonen vil være avgjørende for og helt klart legge premisser for den kommende organisasjonen. Slik vi ser det, vil det derfor være helt avgjørende at de ansattes organisasjoner, både i trygdeetat og i Aetat, har en sentral plass i interimsorganisasjonen.

Spørsmålet jeg gjerne vil stille statsråden, er: På hvilken måte vil statsråden sikre de ansattes organisasjoners deltakelse i interimsorganisasjonen og i den videre omstillingsprosessen?

Statsråd Dagfinn Høybråten [11:08:14]: Som jeg sa i mitt innlegg, er de ansatte og deres kompetanse nøkkelen til å lykkes med denne reformen. Derfor er samarbeidet, samspillet og medvirkningen fra de ansatte og deres organisasjoner helt avgjørende for å få dette til. Det har vi lagt vekt på underveis i arbeidet med reformen, og vi vil gjøre det i det operative og praktiske gjennomføringsarbeidet vi nå står overfor.

De ansatte har i dag sin medbestemmelseskanal inn i de to statsetatene på ordinært vis. Det vil selvfølgelig være en viktig kanal. Når interimsorganisasjonen formelt er etablert, vil det også bli gjennomført medvirkning på dette felles nivået. Det vil bli inngått en omstillingsavtale mellom Arbeids- og sosialdepartementet og de ansattes organisasjoner som vil danne plattformen for en trygg og solid medvirkning underveis i prosessen.

John I. Alvheim (FrP) [11:09:32]: Med utgangspunkt i slutten på helseministeren innlegg hvor kommunestrukturen kom opp, er mitt spørsmål til helseministeren: Hvordan skal man praktisk løse denne samordningen, samlokaliseringen, i kommuner der folketallet er svært lavt? Jeg har forstått det slik at her kan også interkommunalt samarbeid komme på tale. Vil det bety at man kan risikere at det også for de aller minste kommunene, som i dag har sosialkontor, kan bli samarbeid med en eller flere nabokommuner, eller vil man iallfall beholde sosialkontoret i den enkelte kommune?

Statsråd Dagfinn Høybråten [11:10:49]:Jeg antar at representanten Alvheims spørsmål rettet seg til arbeids- og sosialministeren. Jeg svarer i hvert fall i den egenskap.

Det som det legges opp til i proposisjonen, er at det skal være et arbeids- og velferdskontor i hver kommune, og at et slikt arbeids- og velferdskontor skal være en innfallsport til hele det spekter av tjenester som arbeids- og velferdsforvaltningen vil ha til rådighet. Så er det i proposisjonen lagt opp til at det skal åpnes for at stat og kommune i noen tilfeller kan utføre oppgaver for hverandre i begrenset grad. Det er lagt opp til at man der man lokalt finner det som den beste løsningen, også kan basere seg på et interkommunalt samarbeid. Men uansett vil det jo være oppgaver i den kommunale sosialtjeneste som ikke i utgangspunktet inngår i en arbeids- og velferdsforvaltning, som kommunene har ansvaret for etter lov om sosiale tjenester. Den tjenesten vil kommunen måtte ha, uavhengig av et interkommunalt samarbeid om arbeids- og velferdsforvaltningen.

Sigbjørn Molvik (SV) [11:12:11]: Først er det interessant å registrere at SV og Senterpartiet i dag fremmer forslag om å gjennomføre en viktig del i Sem-erklæringen som regjeringspartiene ønsker å stemme imot.

Så til noe helt annet. En samlet komite understreker at førstelinjen i den nye arbeids- og velferdsforvaltningen må inneha en bred og sammensatt kompetanse i alle kommuner. Jeg har i det siste mottatt bekymrede meldinger fra flere som forteller at det i de to statlige etatene som nå skal slås sammen og desentraliseres, foregår en sentralisering av en del oppgaver nå like i forkant av reformen. Er statsråden kjent med dette? Og vil han sørge for at det ikke blir igangsatt eller videreført prosesser i trygdeetat eller Aetat som går på tvers av de målsettingene Stortinget i dag vedtar?

Statsråd Dagfinn Høybråten [11:13:13]: Det er et sjarmerende trekk ved debatten at SV og Senterpartiet er blitt opptatt av å gjennomføre Sem-erklæringen. Jeg må for min del bemerke til det at Regjeringens forslag om bruk av individuell plan og å knytte individuell plan til konkrete vilkår i form av en brukerkontrakt etter vår oppfatning er en lojal oppfølging av Sem-erklæringen. Vi er vel som regjeringspartier nærmere til å tolke den enn det Senterpartiet og SV er.

Til spørsmålet om sentralisering av oppgaver og om det foregår en organisasjonsendring i etatene i strid med intensjoner i reformen: Det er statsråden ikke kjent med. Tvert imot er det min oppfatning at etatene i denne situasjonen, før Stortingets beslutning foreligger, har opptrådt svært lojalt i forhold til at man er i en interimsperiode hvor man ikke kan gjennomføre det som Regjeringen har foreslått, og heller ikke gjennomføre andre ting, men sørge for at etatene drives på vanlig måte. Det er det mitt absolutte inntrykk at man gjør.

Ola D. Gløtvold (Sp) [11:14:41]: Jeg kan forsikre arbeids- og sosialministeren om at jeg ikke behøver å sjarmere Regjeringen ved å tolke Sem-erklæringen for å fremme forslag i Stortinget. Det forslaget som går på garantert minsteinntekt, er et forslag som vel i stor grad har sin bakgrunn i Bondevik I, da Senterpartiet hadde sosialministeren. Men det blir litt spesielt når ett av regjeringspartiene går på talerstolen og minner om at et forslag fremmet av SV og Senterpartiet er i tråd med Sem-erklæringen. Slik sett kan ikke jeg skjønne hvorfor ikke regjeringspartiene kan stemme for dette forslaget. Det bør jo være slik at en stemmer for det en er for, og imot det en er imot. Da er det ganske klart at vi fortsatt lar invitasjonen ligge åpen for at en kan gå for det forslaget.

Så en litt annen sak. Det er knyttet stor usikkerhet til de økonomiske kostnadene ved omorganiseringen. I en merknad fra flertallet i komiteen, alle unntatt regjeringspartiene, ber vi om at det også tas hensyn til kommuneøkonomien. Vil arbeids- og sosialministeren påse at det skjer?

Statsråd Dagfinn Høybråten [11:16:04]: Jeg vet ikke om vi skal videreføre debatten om Sem-erklæringen og hva den innebærer. Men bare la meg slå fast at det som står der, er at man skal arbeide med en utredning av spørsmålet om garantert minsteinntekt. Vi har i denne proposisjonen foreslått en praktisk oppfølging av dette ved at man til systemet med en individuell plan knytter konkrete vilkår og eventuelt også ytelser i form av en borgerkontrakt. Det har flertallet sluttet seg til.

Det er helt avgjørende for gjennomføringen av denne reformen at vi får til et godt samspill med kommunene. Jeg vil si at samarbeidet med Kommunenes Sentralforbund om gjennomføringen har vært eksemplarisk. KS har til tross for at de i utgangspunktet hadde et annet syn, medvirket aktivt til utformingen av de løsningene vi har foreslått, og det tilsier etter mitt syn at vi også skal få til det samspillet med kommunene framover.

Bjarne Håkon Hanssen (A) [11:17:29]: Som flere har vært inne på i debatten så langt, er det mange som lever av trygd, som må få økonomisk sosialhjelp i tillegg. Jeg møter ofte enkeltmennesker som føler at de skyves i et uverdig spill mellom stat og kommune. Jeg har møtt mange som i forbindelse med den reformen vi skal vedta i dag, har sagt at dette spillet der enkeltmennesker som egentlig skulle leve på trygd, blir skjøvet over på økonomisk sosialhjelp for å kunne få et akseptabelt inntektsnivå, er et spill som den reformen vi i dag vedtar, ikke kommer til å kunne rette opp i. Det er en kritikk jeg ofte møter. Og mitt spørsmål til statsråden er rett og slett: Hva er statsrådens svar på en slik kritikk?

Statsråd Dagfinn Høybråten [11:18:30]: La meg først si til det som ligger bak dette spørsmålet, og som også har vært nevnt tidligere i debatten, at antakelsen om at endringer i generelle velferdsordninger som er gjennomført i denne perioden, skulle ha ført til at flere måtte be om økonomisk sosialhjelp i tillegg til sin trygdeytelse, er det lite sannsynlig at det er noen dekning for. Foreløpige tall for utviklingen i økonomisk sosialhjelp viser at antall sosialhjelpsklienter har gått ned. Men i den grad det skulle foregå den type spill som representanten Bjarne Håkon Hanssen pekte på, mener jeg bestemt at en ordning som innebærer at brukeren kommer inn ett sted, møter ett samordnet apparat, møter et apparat som ikke bare har ansvaret for sine ordninger, men som har ansvar for å sørge for en helhet for den brukeren som kommer inn døren, vil være en ordning som er langt bedre egnet til både å avsløre og å motvirke denne type uheldige utslag, som vi begge er enige om bør unngås.

Presidenten: Da er replikkordskiftet over.

Bjarne Håkon Hanssen (A) [11:20:10]: Jeg skal i mitt innlegg fortsette litt i det sporet jeg var inne på i min replikk til statsråden. For den omorganiseringen som vi vedtar i dag, og som Arbeiderpartiet og jeg kommer til å stemme for, har etter min og mange andres mening et klart ømt punkt, nemlig: Hvordan greier man i praksis å samordne arbeidet mellom den nye statlige etaten og den kommunale sosialtjenesten i forhold til den økonomiske sosialhjelpen som kommunene fortsatt skal ha ansvar for?

Jeg er selvfølgelig helt enig i at vi går i rett retning. Vi vil få én dør, vi vil få ett felles kontor, vi vil få saksbehandlere som jobber sammen i samme miljø, som forhåpentligvis i stor grad får fullmakter fra hverandre. Vi vil få saksbehandlere som tilstreber jobbing på tvers. Men utfordringen vil være: Til tross for alt dette vil de nye arbeids- og velferdskontorene ha to eiere, det vil være to budsjetter, det vil være to systemer, og det vil være flere ulike lover.

Jeg skal ikke gå inn i en debatt med statsråden her i dag om hvorvidt det har blitt flere eller færre trygdede som har behov for å supplere trygden med økonomisk sosialhjelp for å få den økonomiske hverdagen til å henge sammen. Men det er iallfall et faktum at mange trygdede er i den situasjon at trygden ikke strekker til. Og for å få den økonomiske hverdagen til å henge sammen, er man altså nødt til å oppsøke sosialkontoret for å få økonomisk sosialhjelp for å kunne leve på et akseptabelt inntektsnivå. Det hevdes, veldig klart, at dermed kommer vi i den situasjonen at det statlige ansvaret for å sikre f.eks. at uføre har et verdig inntektsnivå, for mange i praksis må oppfylles av kommunen, at man dermed kommer i en situasjon der staten kan leve med lave ytelser, fordi kommunen fungerer som statens sikkerhetsnett gjennom den økonomiske sosialhjelpen, og at dette er et hovedargument for en statliggjøring av den økonomiske sosialhjelpen.

Jeg må si både for egen del og på vegne av mitt parti at vi har diskutert denne problemstillingen ganske grundig. Vi har sans for mye av det resonnementet, nemlig at man med dette systemet ikke har et enhetlig ansvar for økonomisk minstesikring. Men i Arbeiderpartiet vil vi i dag ikke fremme forslag som handler om at vi nå også skal ta det skrittet at vi skal statliggjøre den økonomiske sosialhjelpen. Og hvorfor gjør vi ikke det, når vi da samtidig sier at vi har sans for mye av kritikken mot det forslaget som fremmes? Jo, grunnen til det er at vi tror det er veldig viktig at vi nå tar ett skritt av gangen. Som mange har vært inne på i debatten, vi tar i dag et langt skritt i riktig retning. Vi skal nå gjennom dagens vedtak gjennomføre en gigantisk omorganisering av arbeids- og velferdsforvaltningen. Som flere har vært inne på, vil alle landets kommuner bli berørt. Det vil være svært krevende å få dette på plass. Jeg tror noe av det farligste vi nå kan gjøre, er å undervurdere omfanget av den reformen vi skal gjennomføre. Det er ingen selvfølge at dette prosjektet vil bli vellykket. Det er veldig mye som skal komme på plass. Flere har vært inne på det, ulike kulturer skal trekke sammen, virkemidler skal endres, på område etter område skal kompetanse bygges ut. Det er ingen selvfølge at vi lykkes, og for å forsikre oss så langt som mulig om at vi vil lykkes, er det viktig at vi nå, når vi vedtar en så stor og omfattende reform, ikke gaper for høyt. Derfor er det riktig å gå hit vi nå går, så er det riktig å stoppe der, og så er det viktig, når den nye forvaltningen kommer på plass, å få erfaring. Lov, regelverk og virkemidler skal tilpasses, vi skal evaluere, og så vil det kunne gi oss grunnlag for å gå videre, dersom vi da finner det nødvendig.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [11:26:12]: Arbeid og deltakelse i samfunnet er sjølve grunnlaget for velferd. Det å ha et arbeid å gå til gir den enkelte mulighet til å bruke sine evner og mulighet til utvikling, sjølstendighet og sosialt fellesskap.

Den nye arbeids- og velferdsreformen er historisk, og for Høyre og Regjeringen er målet med reformen å få slutt på den velkjente kasteballproblematikken i offentlig forvaltning. Dagens organisering av arbeidsmarkedsetaten, trygdeetaten og sosialtjenesten bidrar til at altfor mange faller utenfor arbeidslivet. Samordningen skal bidra til å gi et mer brukervennlig tjenestetilbud til dem som i dag lever av trygd. Det skal gis et bredt tilbud om kvalifiserings- og attføringstiltak, som tilpasses den enkeltes behov.

700 000 personer i yrkesaktiv alder står i dag helt eller delvis utenfor arbeidslivet og har offentlige stønader som sin viktigste inntekt. For Høyre og Regjeringen er det viktig at satsingen i arbeids- og velferdspolitikken knyttes til et inkluderende arbeidsliv, fattigdomsbekjempelse, integrasjon av innvandrere og reaktivisering av uføretrygdede. Det er derfor med overraskelse jeg registrerer at komiteens flertall, alle partiene utenom regjeringspartiene, trekker fram følgende brukergrupper som eksempel på ikke arbeidssøkende personer:

«personer med rusproblemer, mennesker med sosiale og psykiske problemer, innvandrere/flyktninger og mennesker med psykisk utviklingshemming».

For regjeringspartiene vil det tvert imot være et kvalitetstegn for reformen om personer som tilhører disse gruppene, får mulighet til å bruke sine arbeidsevner i samfunnet. Vi mener at det er viktig at den enkelte som vil og kan, skal gis mulighet til arbeid. Mennesker som ikke kan tilbakeføres til arbeidslivet, skal derimot sikres økonomisk trygghet og om mulig inkluderes i annen aktivitet.

Regjeringens mål om å få flere i arbeid krever en framtidsrettet næringspolitikk, et veltilpasset arbeidsmarked, velferdsordninger som fremmer aktivitet, og oppfølging som tilpasses den enkelte. For at det skal bli enklere for trygdemottakere å søke seg over i arbeid, utdannelse eller kompetansehevende tiltak, må trygdeordningene og skattesystemet vårt i størst mulig grad stimulere til arbeid.

Vi i Høyre mener at både offentlige og private arbeidsgivere har et stort ansvar for å motarbeide utstøting fra arbeidslivet og legge til rette for at mennesker med nedsatt funksjonsevne lettere skal kunne få og beholde arbeid. For å kunne bistå arbeidssøkere og personer som holder på å falle ut av arbeidslivet, er det viktig at arbeidsetaten har god kontakt med arbeidsgiverne. Samtidig er det viktig å tilrettelegge for ordninger som stimulerer bedriftene til å ta inn arbeidstakere med funksjonssvikt. Et slikt samarbeid er en forutsetning for å skape et godt fungerende arbeidsmarked og et mer inkluderende arbeidsliv for flest mulig.

Arbeidet med å forebygge sykefravær og uførepensjonering er krevende og viktig. Det har vært en sterk vekst i de sykdomsrelaterte stønader de seneste år, men økningen i sykefraværet stoppet opp i 2004, og har nå falt kraftig.

Det er viktig at den nye arbeids- og velferdsforvaltningen videreutvikler den nære kontakten med arbeidsgiver, både for å fange opp hva som er arbeidslivets kompetansebehov, og for å utnytte bedriftene som en effektiv arena for læring og utvikling.

Det etableres nå en førstelinjetjeneste for hele tjenestespekteret i arbeids- og velferdsforvaltningen. Førstelinjetjenesten skal baseres på et forpliktende samarbeid mellom stat og kommune nedfelt i lokale samarbeidsavtaler. Samordningen skal legge til rette for at flere skal kunne komme tilbake til arbeidslivet og ikke lenger føle seg sosialt utstøtt. Et arbeids- og velferdskontor i hver kommune skal ivareta og se hele mennesket. Det skal gis rask og individuelt tilpasset bistand.

En samordning av etatene er et viktig grep for å få slutt på kasteballproblematikken. Færre på sosial stønad og flere i aktivt arbeid betyr også færre fattige.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Sigvald Oppebøen Hansen (A) [11:31:20]: Dette er ei enormt stor sak, som gjeld om lag 16 000 tilsette og 2 millionar brukarar, og som har ei økonomisk ramme på i overkant av 250 milliardar kr.

Med den tilrådinga som ligg føre, og som Arbeidarpartiet har slutta seg til, er det ei viktig utfordring no å få etablert ein ny etat som har ei klar innretning mot og fokus på arbeidsmarknaden. Arbeidslinja må vere fokus nr. ein, for arbeid er sjølve fundamentet for eit kvalitativt godt liv for den enkelte.

Når det gjeld økonomien, trur eg nok ein må erkjenne at det kan vere mange usikre økonomiske anslag i proposisjonen. Berre IKT-området blir svært sårbart i ei slik reform. Me har visse erfaringar for det frå tidlegare tider. No er det berre to år sidan Aetat etablerte eit nytt datasystem som hadde ei kostnadsramme på ca. 700 mill. kr. Ein får berre håpe og tru at dette ikkje var bortkasta, og at ein med enkle grep kan implementere dette systemet i den nye, store etaten.

Den nye etaten vil altså bli tre gonger større enn dagens Aetat. Oppgåvene vil bli mange og omfanget enormt, og det kan bli ei stor utfordring å få til raske omstillingar. For er det noko som er heilt nødvendig i dagens arbeidsliv, er det å få til raske og smidige omstillingar.

Eg fryktar at Stortinget i langt mindre grad enn i dag vil ha moglegheita til å kunne styre arbeidsmarknadspolitikken gjennom den økonomiske politikken etter at me får på plass ei ny, stor velferdsreform. Heretter vil løyvingane, slik eg ser det, gå til ei samla, stor velferdsforvalting. Eg håper at eg tek feil i mine vurderingar på dette området.

Arbeidarpartiet støttar altså heilhjarta opp omkring reforma, men jobben er ikkje gjort ved å gjere vedtak i dag. Ei oppfordring til alle må vere at ein no må fokusere på å setje reforma ut i livet på ein fornuftig og god måte – der ulike kulturar skal smelte saman i eit godt arbeidsmiljø og samarbeide godt i framtida. I dette arbeidet er det viktig å jobbe nært saman med dei tilsette sine organisasjonar.

Olav Gunnar Ballo (SV) [11:34:39]: Organiseringen av det offentlige hjelpeapparatet er viktig som ledd i å bidra til at mennesker som er avhengige av hjelpetiltak for å komme ut i arbeid eller for å klare seg selv økonomisk, får den hjelpen som de er avhengige av.

SV har i mange år tatt til orde for at man burde se på sosialetat, arbeidsmarkedsetat og trygdeetat som en felles offentlig etat, og har arbeidet med det som mål. Derfor er vi glade for at man tar det ene skrittet på den riktige veien ved at man i dag gjør vedtak som medfører at man slår sammen trygdeetaten og arbeidsmarkedsetaten til en felles offentlig etat.

Jeg registrerte betraktningene i Bjarne Håkon Hanssens innlegg, som jeg er veldig enig i. Hvis man hadde gått videre i dag med også å gjøre sosialetaten statlig, tror også jeg det kunne ha blitt så store endringer på én gang at man kunne ha fått betydelige problemer.

Samtidig er det viktig å se de velferdsytelsene som utbetales, under ett. Og det er betydelige midler vi snakker om. Sykepengeutbetalingene utgjør nå 27 milliarder kr, dagpengene ca. 10 milliarder kr og sosialhjelpen ca. 5 milliarder kr – 42 milliarder kr til sammen, sånn omtrent. Uførestønad alene utgjør omtrent det samme beløpet. Tar man da med rehabiliteringspenger og attføringspenger, snakker vi altså om offentlige ytelser i en størrelsesorden av nærmere 100 milliarder kr.

Det må være tankevekkende for ethvert parti at mange av disse ytelsene er ytelser som bidrar til å holde folk ute av et arbeidsmarked, bidrar til at folk får en opplevelse av ikke å være deltakende i et samfunn der man skal skape verdier. Det er også tankevekkende i hvor liten grad vi har klart å lage systemer som bidrar til å gjøre den enkelte uavhengig av hjelp. For eksempel er det betenkelig at man i så stor grad behandler syke og de som er avhengige av sosialstønad, så forskjellig.

På mange måter kan man snakke om at en del personer er havnet i en situasjon der de er sosialt uføre, men der man helt mangler hjelpeapparatet for å bringe dem ut av denne situasjonen. Jeg tenker da på attføringsapparatet. Det gjør at man paradoksalt nok ser at mange mottar ytelser som sosialhjelpsmottakere lenger enn man gjør når man er i en situasjon der man på mange måter skulle være ufør. Og det ene skulle være en korttidsytelse og det andre en langtidsytelse. Derfor er det viktig ikke bare å se på organiseringen av etatene som sådan, men også knytte det opp mot de ytelsene man i dag utbetaler, for å se hvordan man kan dreie det fra passivt mottak til aktivt tiltak. Dette kan være ett viktig skritt på veien. Men det handler både om vilje og evne til å gjøre noe med det reelle innholdet for den enkelte for at situasjonen skal bli bedre, ikke bare om hva som står på den døren man da skal gå inn gjennom for å få hjelp.

Harald T. Nesvik (FrP) [11:38:06]:Den saken som vi nå holder på å behandle, er uhyre viktig, særlig fordi det danner grunnlaget for det samfunnet som vi nå skal sørge for blir videreutviklet, og som skal sørge for at man hjelper personer i større grad enn det som har vært tilfellet i dag, slik at man skal kunne se hele virkemiddelapparatet i sammenheng.

Jeg må si at det er litt underlig å høre på denne debatten, sett i lys av det som ble sagt siste gang vi hadde en liknende sak, den såkalte SATS-meldingen, til behandling i denne sal, og hvor flertallet i Innst. S. nr. 189 for 2002-2003 hadde følgende merknad:

«Flertallet viser til at det ønsker en utredning om hvordan vi kan etablere én felles etat, et velferdskontor, der hele virkemiddelapparatet til arbeidsmarkedsetaten, trygdeetaten og sosialkontoret tas i bruk i saksbehandlingen overfor den enkelte bruker av tjenesten.»

Flertallet fremmet da følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen utrede ulike modeller for én felles velferdsetat bestående av dagens Aetat, trygdeetaten og sosialetaten.»

Det overraskende er ikke at Regjeringen har fremmet den saken den har, for de har gitt uttrykk for sine synspunkter i denne leia hele tiden. Det overraskende er at det flertallet som ble dannet i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 14 for 2002-2003, SATS-meldingen, har splittet seg opp, og at Fremskrittspartiet nå faktisk står alene om å fremme forslag om én felles etat.

Men jeg må også si at det innlegget som Bjarne Håkon Hanssen holdt her på denne talerstolen for et øyeblikk siden, kan jeg på alle måter slutte meg til, for det var nettopp en argumentasjonsrekke for hvorfor det burde vært én felles etat, og at man ikke burde ha stykket det opp. Det jeg frykter, er at vi i framtiden vil komme til å se at vi må

(Nesvik)

gå noen runder. Man kommer til å komme tilbake – det er jeg overbevist om – i forhold til at man også må integrere sosialetaten i dette, for det vi får nå, er en halvveis løsning. Selv om det er et steg i riktig retning, er vi fortsatt bare halvveis, fordi det virkemiddelapparatet som sosialetaten innehar, ikke er med. Det er da viktig å vise til det som står i proposisjonen, nemlig følgende:

«Regjeringen foreslår at den obligatoriske minimumsforpliktelsen skal være samlokalisering av den statlige representasjonen i kommunen og kommunens administrative apparat for forvaltning av økonomisk sosialhjelp.»

Man vil ikke lovfeste at det skal samlokaliseres, heller, for det står nemlig videre samme sted:

«Regjeringen ser det ikke som hensiktsmessig å lovfeste inngåelse av samarbeidsavtaler mellom statsetaten og kommunen …»

Og hvis så er tilfellet, skal det bli spennende å se hvordan dette vil bli løst i de enkelte kommunene, for det er helt åpenbart at de er lokalisert forskjellig i dag. De aller fleste sosialkontorene ligger i rådhusene. Rådhusene har kanskje sprengt kapasitet i utgangspunktet, og det skal bli spennende å se hvordan dette skal løses. Men jeg forventer at det blir løst.

Statsråd Dagfinn Høybråten [11:41:29]: Regjeringen har gjort det Stortinget har bedt om, nemlig å utrede spørsmålet om ulike løsninger, bl.a. spørsmålet om én felles etat. Den offentlige utredningen er sendt Stortinget som vedlegg til den proposisjonen som Regjeringen har lagt fram, der Regjeringen har gitt sin vurdering av utredningen, og der Regjeringens forslag er fremmet.

Jeg konstaterer at et bredt flertall, også etter at debatten er gjennomført, slutter seg til det forslaget som Regjeringen har fremmet.

Så har det i debatten vært rettet en del fokus mot: Hva med forholdet til den kommunale sosialtjenesten? La meg da slå fast at det i forslaget fra Regjeringen ligger en lovfesting av et felles arbeids- og velferdskontor – én felles front ut mot brukeren. Det er ikke mulig for verken kommuner eller statsetat å komme unna. Det vi ikke har foreslått å lovfeste, er en detaljert utforming av en samarbeidsavtale, fordi det mener vi kan hjemles i en intensjonsavtale mellom Regjeringen og KS, og vi har fått tilslutning til det. Men jeg er overbevist om at vi gjennom kombinasjon av lovfesting og samarbeidsavtaler vil finne fram til en god praktisk løsning, der det i hver kommune blir en innfallsport til denne viktige etaten. Og så vil det, som flere representanter har vært inne på, selvfølgelig være nødvendig å vinne erfaringer og å evaluere, men jeg er helt enig med dem som har sagt at dette er en stor reform. Den er mer enn stor nok, og den har mer enn stort nok ambisjonsnivå i forhold til de målene vi skal nå, som jo er det aller viktigste, nemlig å sikre flere i arbeid, færre på stønad, og sikre en mer helhetlig og brukervennlig løsning for befolkningen.

Øyvind Halleraker hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1