Presidenten: Etter ønske fra familie-, kultur- og administrasjonskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 40 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 25 minutter, Høyre 20 minutter, Fremskrittspartiet og Sosialistisk Venstreparti 15 minutter, Kristelig Folkeparti 10 minutter og Senterpartiet, Venstre og Kystpartiet 5 minutter hver.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter innlegg av medlemmer fra Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Karin S. Woldseth (FrP) [10:03:56]: (ordfører for saken): Stortinget er på tampen av en fireårsperiode, og har i løpet av perioden behandlet mange saker som er viktige for kulturlivet. I tillegg til den store og utvilsomt viktige kulturmeldingen er det kanskje nettopp meldingen om kultur og næring som sier mest om partienes overordnede syn på kultur. Nettopp meldingens viktighet gjør at jeg er stolt over å være saksordfører, og jeg håper at Regjeringens og Stortingets arbeid i denne saken kan videreføres framover, slik at folk flest kan få mest mulig, og best mulig kultur, og landet kan få et levende, framtidsrettet næringsliv tuftet på kulturen vår.

La meg først få lov til å berømme Regjeringen for en grundig og god melding. Det er første gang at det blir utarbeidet en egen melding hvor kultur og næring ses i sammenheng. Det er utvilsomt positivt at Regjeringen har beskrevet feltet såpass grundig som det er gjort. Meldingen gir et godt fundament av forståelse for å bygge videre på tiltak og rammevilkår for kulturnæringene. Regjeringen redegjør for utviklingstrekk, rammevilkår og utfordringer for kulturbasert næringsutvikling. Videre går meldingen nærmere inn i noen kulturnæringer før det ses på samvirke mellom kultur og næring.

Kun i liten grad følger Regjeringen opp at Stortinget pekte på viktigheten av at man i videreutviklingen av kulturpolitikken ser på flere alternative former for finansiering, og at privat og offentlig kapital bør kunne finne fram til et fruktbart samspill. Meldingen er således kun beskrivende av nåsituasjonen. Den drøfter ikke tiltak eller eventuelle endringer i rammevilkårene. Dermed blir det opp til oss her i Stortinget å sette agendaen for kulturnæringspolitikken framover. Det kan vi best gjøre ved å drøfte mulige tiltak.

Kulturkomiteens behandling av meldingen har vist, og det vil sikkert dagens debatt også vise, at det går tydelige skillelinjer mellom partienes syn på kulturnæringene. Samtidig er ikke disse skillelinjene verre enn at de ulike partiene i den praktiske politikken kan finne fram til løsninger sammen. Fremskrittspartiet mener at det er lite hensiktsmessig å skille mellom kulturpolitikk og næringspolitikk. Vi er av den oppfatning at kulturpolitikken bør innrettes på en slik måte at kulturvirksomheter i større grad oppfattes og behandles som kulturnæringsvirksomheter. På den måten kan man få fram potensialet innen sektoren, både når det gjelder de kulturpolitiske mål og verdiskaping.

Det finnes ikke noen iboende motsetning mellom de kulturpolitiske og de næringspolitiske mål. Disse trekker faktisk i samme retning. Kultur og verdiskapende aktiviteter bidrar begge til samfunnets mangfoldighet og gavn. Å trekke et skille mellom kultur- og næringspolitikk blir kunstig, og er på mange måter et gufs fra en fortid hvor en opplyst elite skulle lære folket god kultur. Dette er en holdning vi må bort fra. Folk må selv bestemme hva slags, og hvor mye, kultur de ønsker.

Til sin behandling av meldingen holdt kulturkomiteen åpne høringer hvor 25 organisasjoner deltok. Til komiteens store glede var det mange organisasjoner fra kulturlivet til stede, men det kunne nok ha vært vist større interesse og engasjement fra næringslivets side.

Stortinget har tidligere behandlet filmmeldingen og har bedt Regjeringen legge fram, sammen med kultur- og næringsmeldingen, en gjennomgang av ulike tiltak som kan medvirke til at flere utenlandske filmer blir produsert i Norge. Filmbransjen er, sammenlignet med andre kulturnæringer, «et skritt foran» på grunn av at det blir skissert virkemidler og tiltak i filmmeldingen. Derfor er det helt naturlig at stortingsflertallet nå vedtar at det skal innføres egne refusjonsordninger. Dette er ordninger som vil ha en positiv virkning provenymessig, siden de vil trekke utenlandsk filmnæringsvirksomhet til landet. Dette bør kulturministeren straks se det positive i. Flertallet forventer at hun vil legge seg i selen for å overbevise sin kollega finansministeren om det samme, slik Stortinget allerede er overbevist.

Stortingets flertall anerkjenner den store verdien det har at kultur og næringsliv har arenaer hvor de kan møtes. Det er ofte gjennom møter at gode ideer om samarbeid og ny kulturnæringsutvikling unnfanges. Slike ideer blir igjen til praktisk samarbeid og positive erfaringer. Slike ideer gir mer kultur til folk flest og gir næringsutvikling til glede for arbeidstakere og finansministere. Et flertall her på Stortinget ser at det offentlige kan tilrettelegge for slike møtearenaer. Organisasjoner som f.eks. Forum for Kultur og Næringsliv gjør en god innsats som møteplass. De er rimelige investeringer for kulturnæringsutvikling. Dette bør videreutvikles.

Enkelte har tatt til orde for at Stortinget allerede nå skal vedta hvor et pop- og rock-arkiv og et opplevelsessenter for pop og rock skal lokaliseres. Her må jeg få presisere at det mest ryddige er at prosessen får gå i normalt tempo. Ingen er tjent med å gjøre lokaliseringsvedtaket til en overbudskamp og en valgkampsak. De fleste her er nok enige om at det ville være ren populisme.

La meg få presisere at stortingsflertallet tidligere har uttrykt sin støtte til det såkalte Trøndelagsalternativet, samtidig som det også bør tas hensyn til utredningen fra ABM-utvikling. Denne utredningen er nå på høring. Regjeringen skal så i løpet av høsten legge fram en stortingsmelding, med sine anbefalinger.

Til stor glede for den folkelige kulturnæringen har et flertall på Stortinget samlet seg om å avskaffe den såkalte dansemomsen. Dette må da ikke forveksles med Bamsemums, (munterhet i salen) som med Fremskrittspartiets alternative budsjett ville ha blitt billigere, siden vi foreslår å avskaffe sukkeravgiften og senke sjokoladeavgiften. Så er det sagt.

Men tilbake til dansemomsen. Hittil har det vært slik at konserter med levende musikk har vært fritatt for moms, med mindre publikum danser. Hva forklaringen på dette kan være, vet jeg ikke. Hvordan Finansdepartementets momsvoktere kan tro at den kulturelle opplevelsen av levende musikk blir mindre hvis man samtidig tar seg en svingom, vet jeg heller ikke. Det jeg derimot vet, er at levende musikk kombinert med dans er god, folkelig kultur. Jeg er glad for at vi avskaffer en urimelig forskjellsbehandling av folkekulturen.

Når vi snakker om folkekultur, synes jeg det er viktig å nevne en annen del av kulturen som er svært viktig, og som dessuten er en av kulturbærerne i Norge, nemlig kunsthåndverk og husflid. Det er mange små enkeltmannsforetak – kall dem gjerne det – rundt omkring i det ganske land der man driver med sitt i småskala. Dette gjelder i stor grad foretak drevet av kvinner, som med litt hjelp faktisk fort kan bli en viktig distriktsarbeidsplass, uten at man trenger å pøse inn penger. Det handler mange ganger om at kvinner – som i dette tilfellet – ser verdien i det de holder på med, og at markedet blir gjort kjent med produktet. Vi har eksempler på at små aktiviteter, nesten hobbyaktiviteter, har blitt hjørnesteinsbedrifter, med eksport både til Europa og til USA. Men det trengs kompetanse for å få dette til. Et av de sentrene som faktisk har dette, og som komiteen nevner særskilt – som et av de få den nevner særskilt – er Birka. Man kan lese mer om Birka i merknadene våre.

Bare så det er sagt: Jeg ser at Arbeiderpartiet har fremmet et forslag om at man skal komme tilbake til Birka i budsjettet for 2006. Det vil Fremskrittspartiet støtte. Dette er svært viktig, både for å holde liv i kunsthåndverk og i husflid som ellers vil dø ut, og også for å opprettholde og formidle den norske kulturarven til nye generasjoner.

Da Regjeringens melding i all hovedsak er en beskrivende melding, som jeg har gjort rede for allerede, er det nå opp til Stortinget å sette agendaen for kulturnæringspolitikken framover. I sin innstilling har kulturkomiteen nevnt en rekke tiltak som vil styrke kulturnæringene. Kun Fremskrittspartiet har vært villig til å gå inn i en prinsipiell diskusjon om krav til eventuelle tiltak. Vi har våget å sette opp en liste med fire krav til slike tiltak. Dette er krav som, hvis de blir fulgt, vil gi

• god kultur i tråd med folks ønsker

• bærekraftig næringsutvikling

• «valuta for pengene»

Det er med en viss skuffelse vi konstaterer at Stortingets flertall ikke har våget å diskutere disse kravene til tiltak.

Jeg kunne ha ramset opp en rekke enkelttiltak. Komiteen kunne ha sendt en rekke julekort eller sommerkort hjem, men det har komiteen valgt ikke å gjøre, nettopp fordi det finnes utallige flotte tiltak der ute. Når ingen er nevnt, er heller ingen glemt.

Kun Fremskrittspartiet derimot har vært villig til å sette opp en liste med mulige tiltak. Vi har satt opp listen ut fra de allerede drøftede kravene til slike tiltak. Mulige tiltak inkluderer

• skatteincentiver for å trekke utenlandske kulturvirksomheter til landet, slik flertallet gikk inn for i forbindelse med behandlingen av filmmeldingen

• skatteincentiver/fradrag for investering i ny norsk kunst og kultur

• forenklede skatteregler for arbeidstakere, enkeltmannsforetak og virksomheter innenfor kulturnæringssektoren

• bedre samarbeid mellom virkemiddelapparatet under Kulturdepartementet, Utenriksdepartementet og Næringsdepartementet

• økning av kravet til ekstern produksjon fra NRK

• gjøre hele eller deler av den offentlige støtte avhengig av publikumstilslutning

• utvikling av forretningsmessig kompetanse for kulturnæringsgründere

• skattefradrag for oppussing/vedlikehold av privateide kulturminner, som igjen vil virke som «fyrtårn» for turisme og kulturliv

Det er med glede vi ser at flere av disse forslagene reelt sett får tilslutning fra flertallet. Det er leit at ikke de samme partiene tør å forholde seg til en kulturvennlig, kulturstyrkende og ikke minst framtidsrettet kultur- og næringspolitikk. Kan vi ane at det er en uvilje mot å ta Fremskrittspartiets kulturpolitikk på alvor? Jeg lar det betimelige spørsmålet henge. Så kan de som liker å holde kunstig avstand i politikken, få lov til å føle seg truffet.

Trond Giske (A) [10:16:14]:Richard Florida har skrevet en bok som heter «The Rise of the Creative Class». I boken beskriver han et samfunn som utvikler seg fra et tradisjonelt industrisamfunn og fra et informasjonssamfunn over til et samfunn hvor det er de kreative evnene, de kreative mulighetene, som mer og mer former samfunnet. Dette ser vi på tradisjonelle industriområder, hvor ting som design, utforming og historien bak produktet blir viktigere og viktigere. Men vi ser det også ved at opplevelser, kunstinntrykk, fritid og reiser blir mer og mer viktig i menneskers liv etter hvert som de fundamentale materielle behovene blir dekket. Det gir nye muligheter, nye åpninger, for den tradisjonelle kulturpolitikken. Det kan gi kunstnere og kulturarbeidere flere ben å stå på, gi dem muligheter for å kunne leve av arbeidet sitt.

En aktiv kunst- og kulturpolitikk vil alltid trenge en tung offentlig innsats. Det er ikke, som Fremskrittspartiet synes å tro, et område hvor markedskreftene kan overta og sørge for de riktige resultatene. Vi er nødt til å ha en kombinasjon av en sterk offentlig sektor, gode offentlige arbeidsplasser innenfor kunst- og kulturlivet og gode offentlige støtteordninger, samtidig som vi i størst mulig grad setter kunstnerne i stand til å leve at sitt eget arbeid. Her kan det være motsetninger. Hvis man ser på all kunst og kultur som nyttig og nødvendig hvis det er kommersielt lønnsomt, men unyttig og unødvendig hvis det er kommersielt ulønnsomt, er vi på ville veier.

Politikken i Norge har i stor grad dreid seg om de offentlige ordningene. Det har vært en viktig politikk, og det har vært en riktig politikk. Svært mange kunstområder er ikke bærekraftige i en ren markedsøkonomisk tenkning. I et samfunn med en regjering hvor markedskreftene får større og større plass, er det viktig å minne om det. Det betyr ikke at vi ikke skal være med og utnytte de mulighetene som faktisk fins for en privat utvikling av kulturlivet. Vi vet at mange kunstnere er frilansere. De lever av å selge produktene sine direkte til et marked. De prøver å danne sine egne bedrifter. De prøver å utvikle sine egne næringsgrener. Her bør vi stille opp og bidra på samme måte som vi gjør i forhold til alle andre næringer.

Østlandsforsknings utredningsarbeid viser at de kreative yrkene, som de definerer som de yrkene som handler om kommunikasjon, har et ganske stort omfang i Norge. Det er faktisk flere ansatte på dette næringsområdet enn det er i f.eks. hele skog- og jordbrukssektoren til sammen. Det forteller oss at det allerede er svært mange som lever av disse yrkene.

I tillegg vet vi at mange av disse næringene ligger i grenselandet til kunst, og kanskje til dels et stykke unna kunst. Mediene regnes bl.a. med til disse, og det er jo ikke hver eneste forside i VG og Dagbladet som framstår som et kunstverk. Reklamebransjen regnes også med i disse kommunikative næringene, og det er vel ikke alt der heller som har et høykulturelt formål. Det handler likevel om det samme, å bruke et kreativt potensial, å bruke sine kreative evner.

Det interessante er at det faktisk er den tradisjonelle kunst, den mer smale definisjonen av kunst og det området som det handler om, som vokser raskest. Det synes jeg er spennende. Det forteller at også de tradisjonelle kunstuttrykkene har et stort potensial innenfor dette med kultur som næring.

Vår oppgave da blir følgende: For det første må vi sørge for at de tradisjonelle næringslivsordningene, som Innovasjon Norge, kommunale næringsfond osv., støtter opp under, bygger opp under og har kunnskap om de kulturbaserte næringene på samme måte som for andre næringsgrener. Her tror jeg det fortsatt er en stor jobb å gjøre. Jeg tror det er til dels en skepsis mot at det her kan bli en arbeidsplass, at det her kan være en produksjonsvei. Det kan også være uvitenhet og manglende kunnskap som gjør at kunstnere og kulturarbeidere har vanskeligere for å få de nødvendige støttekronene til en oppstartingsfase enn det man i mange andre næringsgrener kanskje har. Her har vi en jobb å gjøre, bl.a. innenfor Innovasjon Norge, men også ute i de enkelte kommuner, for å få dem til å se det store potensialet.

Så må vi bli kvitt den lammende, klamme, næringsnøytrale politikken som er det overordnede mantraet til den nåværende regjering. Man mener prinsipielt at det er skattelette og rammebetingelser som skal være det næringspolitiske virkemiddelet. Det er viktig med gode rammebetingelser, men man må også ha en oppfatning av hva vi skal leve av her i landet. Det dreier seg om de tradisjonelle næringene – fiskeri, energibasert produksjon, IKT og nanoteknologi. Det er mange områder hvor vi bør ha systematisk forskningssatsing. Vi må også være modige nok til å si at kulturbasert næringsliv er et område hvor vi virkelig vil satse. Det blir ikke en stor og omfattende satsing på kulturnæringen av skattelette alene. Man må ha helt andre tiltak for å få dette til. Da må man gå inn i de spesielle kunstområdene som kan ha et potensial for vekst.

Film og musikk er kanskje de to områdene som helt åpenbart har et stort uutnyttet potensial. Hvis vi sammenligner oss med våre naboland med hensyn til hva vi har fått til, ser vi at vi ligger godt tilbake. Vi hadde hatt kjempemuligheter hvis vi hadde klart det som svenskene og danskene har klart, å bygge opp en filmindustri hvor norsk publikum går og ser norsk film, og hvor utenlandsk publikum også i mye større grad etterspør norsk film. Det handler om å øke produksjonsstøtten, som har vært klippe-klippe-posten til statsråden gjennom hele denne fireårsperioden. Jeg tror det nå er fem ganger at dette stortinget i ulike sammenhenger har gått inn for kutt i Filmfondets produksjonsstøtte. Det er ingen vei å gå for å bygge opp en livskraftig filmbransje.

Men det handler også om å tiltrekke seg utenlandske filmproduksjoner, ved det som stortingsflertallet nå går inn for, å sørge for en støtteordning, en refusjonsordning, for utenlandske filmproduksjoner i Norge. Vi kan kanskje bli åsted for framtidige «Ringenes Herre»-filmer, eller for store produksjoner fra Bollywood, med markedsføring av Norge, og kanskje også få turisme utviklet rundt det.

Musikk er et område hvor vi åpenbart har mye å gjøre. Igjen kan vi lære av vårt naboland Sverige. Det var voldsomt til skryt av Sverige dagen etter den 7. juni, kanskje unionsoppløsningen ikke var noen god idé likevel. Music Export Sweden gjør et fantastisk arbeid med å markedsføre svensk musikk internasjonalt. Vi burde i mye sterkere grad gjøre det samme, og vi må koordinere innsatsen istedenfor at den er spredd på mange departementer. I Sverige har man samlet alt under næringsministeren, selv om embetsverket i UD har beholdt ansvaret for å jobbe ut mot ambassadene. Jeg tror det kan være veien å gå også i Norge.

Litteratur: Norske forfattere gjør suksess i utlandet, men de trenger oppbakking. NORLA bør styrkes. I tillegg bør innkjøpsordninger også sørge for å sende ut norske bøker til utenlandske institusjoner som underviser i norsk. Jeg synes det er underlig at ikke regjeringspartiene er med på det forslaget som Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet går inn for i innstillingen. I tillegg er de tradisjonelle ordningene med stipender, arbeidsstipender, garantiinntekter osv. et fundament for at disse enerne i kommersiell sammenheng får utviklet seg og kan fylle dette rommet for kultur og næring.

Design vil også være et kjempeviktig område å satse på. Industriprodukter trenger kreative innspill med hensyn til hvordan man utformer sine produkter. Vi vet at dette er veldig viktig i salgsøyemed, og her tror vi at et samspill mellom kunstnere og industrien kan ha veldig mye for seg.

Vi har også gått inn i meldingen og omtalt kunsthåndverk og den muligheten de tradisjonelle kunstformene i Norge har til å være et næringspotensial. Vi trenger kompetansebygging. Derfor fremmer vi også et forslag om et slikt senter i Rennebu, Birka, som kan være til støtte for dem som ønsker å utvikle næringsgrener innenfor sitt område.

Fra Arbeiderpartiets, SVs og Senterpartiets side presenterte vi for et år siden et stort kulturløft, der vi sier at vi vil bruke 1 pst. av nasjonalbudsjettet på kultur. Det er et viktig løft. Det håper vi at vi får anledning til å gjennomføre, men vi håper også å få gjennomført en offensiv næringslivsstrategi som handler om at kunstnere kan klare seg på egen hånd, selvsagt med gode offentlige rammebetingelser, og utvikle sine næringsgrener. Det er stor etterspørsel etter dette i samfunnet, og vi har veldig mange dyktige kunstnere og kulturarbeidere som kan dekke det behovet.

Jeg tar herved opp de forslagene der Arbeiderpartiet er forslagsstiller eller medforslagsstiller.

Presidenten: Representanten Trond Giske har tatt opp de forslagene han refererte til.

Olemic Thommessen (H) [10:26:52]: Det sterke fokuset som for tiden er på sammenhengene mellom kultur og næringsliv, er et produkt av vår tid. Det vestlige velferdssamfunnet, i møte med en rivende teknologisk utvikling, skaper behov for større virksomhet på kultursektoren og viser seg å styrke etterspørselen etter kulturlivets produkter innenfor hele det spekteret det dreier seg om.

Men behovet for større kreativitet begrenser seg ikke bare til det sentrale kulturområdets produkter. Jakten på den gode idé gjelder nesten alle områder. Vårt moderne samfunn handler om et kontinuerlig krav til fornyelse og omstilling innenfor alle sektorer og produksjoner. Kunstens og kulturlivets bidrag er også viktig i denne sammenheng. Kreativ kompetanse, kompetanse i forhold til det å drive frem skapende prosesser, er jo nettopp kunstens arena. Systematisk arbeid, der lekenhet og irrasjonelle tankeløp er naturlige ingredienser, er ofte viktig og nødvendig for å løfte frem det uvante og originale. Morgendagens skapende samfunn kan ikke bygges bare på forskning og utdanning, slik vi ofte får inntrykk av. Det må også bygges på kunsten og kulturlivets kunnskap og metoder.

Stortingsmeldingen som er fremlagt, er en meget god analyse av hva som rører seg på dette feltet. Regjeringen har gjort et viktig arbeid og lagt et solid fundament for videre politisk arbeid.

Stortingsmeldingen viser imidlertid også at dette er et svært sammensatt felt som det ikke uten videre er mulig å behandle under ett. Store deler av kulturlivet er jo i dag en del av det økonomiske liv. Bokbransjen, deler av populærmusikken og selvsagt hele medieområdet er gode eksempler på det. Andre områder, eksempelvis innenfor deler av samtidskunsten, lever i betydelig grad uavhengig av, eller i alle fall i beskjeden kontakt med, næringslivet. Disse ytterpunktene anviser selvsagt helt forskjellige behov for politikk og virkemidler.

Høyre har alltid ment at det er riktig og ønskelig at kulturlivet har en god markedsflate. Publikum er et viktig korrektiv, og det kan ligge gode stimulanser i korrespondansen mellom kunst og samfunn. Men Høyre har aldri hevdet at markedet er tilstrekkelig for den kunst og kultur vårt samfunn trenger. Behovet for mangfold og kvalitet tilsier et sterkt offentlig engasjement, uavhengig av markedets signaler.

Når vi nå diskuterer sammenhengene mellom kultur og næring, er det viktig å understreke at vi her skiller mellom det kulturpolitiske, som vi ofte har på agendaen i andre sammenhenger, og det næringspolitiske, der vi også må ta inn over oss kravene til lønnsomhet, spørsmål om konkurranseforhold o.l. Sett med Høyres øyne er det det siste vi i denne konkrete sammenhengen diskuterer.

Selvsagt er det også slik at de kulturpolitisk begrunnede offentlige bidrag som gjennom årene er gitt, eksempelvis gjennom Norsk kulturråd, også betyr en vesentlig verdiskaping. Men vi må ikke komme dit at disse midlene skal styres ut fra hensynet til eksempelvis sysselsettingseffekt eller lønnsomhet. Økt satsing innenfor kultur og næring vil etter vår oppfatning ikke bety mye for omfanget av den offentlige satsing på kultur. Her skiller Høyre også lag med Fremskrittspartiet, som helt tydelig legger til grunn at større kommersiell produksjon minsker behovet for offentlig innsats på kultursektoren.

Høyre legger til grunn at veksten innenfor de fleste sektorer må komme nedenfra. Konkrete, følte behov eller utsikter til å dra i gang lønnsom virksomhet i bedrifter eller hos den enkelte gründer, er den drivkraften som skal til for å bygge ny, solid virksomhet. Slik er det også innenfor de kulturbaserte næringer. Også her må utviklingen komme fordi bedrifter og enkeltpersoner ser de økonomiske mulighetene kulturlivet bærer i seg. Dette er et samarbeid som må utvikles i gjensidig respekt og forståelse.

I det praktiske arbeidet med kulturbasert næringsliv høster man fort erfaring med hensyn til hvor viktig det er å ha noen fellesarenaer der prosjekter kan utvikles og kunnskap utveksles. I mange byer og kommuner ser vi nå en imponerende satsing for å skape næringsklynger med utgangspunkt i kreativ industri – i Vadsø, Fredrikstad, Lillehammer, Kristiansand, Stavanger og Bergen, for å nevne noen. Disse kommunene tar kunst og kultur aktivt i bruk for å få fart på utviklingen i sitt område. Ganske interessant er det å se hvordan Stavanger systematisk satser på kultur i sitt arbeid med å bringe byen videre, fra oljealderen og over til å bli et dynamisk moderne regionsenter etter mer europeisk tenkemåte.

I det videre arbeidet med dette feltet må det være en viktig oppgave å bygge videre på disse lokale og regionale satsingene. SIVA gjør her en viktig jobb. Særlig er det grunn til å videreutvikle et nettverkssamarbeid mellom disse stedene, med sikte på utveksling av oppdrag og utnyttelse av de kreative ressurser som finnes totalt sett. Mange av disse miljøene er små, og et godt nettverk vil kunne gjøre virksomheten mer robust. Her er også inkubatorvirksomhetene viktige. Fødselshjelp er ofte nødvendig for små bedrifter, og Regjeringens satsinger på dette området, eksempelvis når det gjelder Center of Expertice, kan være gode bidrag til denne utviklingen.

Imidlertid ser vi at de bedriftene som involverer seg i disse næringene, ofte er små og har begrenset bærekraft. Skal vi få fart på kultur- og næringsfeltet i vårt land, er det også viktig at de store og kapitalsterke bedriftene kommer med. Dette krever et nasjonalt grep rettet inn mot nettopp denne typen bedrifter.

I land som England, Tyskland og Danmark har man lenge arbeidet systematisk med dette. Den gigantiske engelske millenniumssatsingen var nettopp begrunnet med et uttrykt ønske fra den britiske regjeringen om at England skulle bli en stormakt innenfor de kreative næringene i det nye århundret. Grepet Storbritannia og Tyskland har tatt, er å trekke i gang egne organisasjoner for å utvikle feltet. Mest kjent er den engelske organisasjonen Arts & Business, som arbeider ut fra en rekke forskjellige typer samarbeidsprosjekter der kunst og kultur bringes inn i bedriftene.

Norge trenger også en slik kultur- og næringslivsorganisasjon. Det er viktig at en slik organisasjon vokser frem på en måte som skaper sterkt eierskap i bedriftene. Høyre har i denne sammenheng pekt på Forum for Kultur & Næringsliv, som gjennom sine medlemsbedrifter har et egnet utgangspunkt for å få ny kompetansedrivende virksomhet i gang. Ikke minst vil dette være et egnet sted for å utvikle en internasjonal kontaktflate. Norge er et lite land, med et lite marked. Vi bør derfor bygge gode internasjonale relasjoner, ikke minst for å styrke våre kreative miljøer på produksjonssiden, men kanskje også, like viktig, for å øke våre markeder gjennom eksport. Her har vi god kompetanse å bygge videre på, bl.a. gjennom NORLA, Musikkinformasjonssenteret og Music Export Norway.

Norge har gode forutsetninger for å ta del i den veksten den kulturbaserte næringsutviklingen kan gi. Bunnplanken for denne sektoren er imidlertid den samme som for alle andre økonomiske sektorer. Her må jeg imøtegå representanten Giske, som mener at den næringsnøytrale politikken er et problem. Det er nemlig en sunn næringspolitikk som gir grunnlag for vekst i markedene, konkurranseevne overfor utlandet og gode rammevilkår for bedriftene. Det betyr ikke at man ikke skal ha noen direkte skreddersydde virkemidler. Jeg er selvfølgelig helt enig med representanten Giske i at de ordningene man har, f.eks. innenfor Innovasjon Norge, kommunale næringsfond, SND – hele bredden av virkemiddelapparatet – selvfølgelig også må gjelde for kulturlivet. Jeg er også enig i at det nok er behov for en del pedagogiske øvelser for å få dette til. Det er viktig at vi får frem forståelsen for og kunnskapen om at den kulturbaserte næringsutviklingen faktisk betyr et løft for hele næringsutviklingen i Norge. Dette har ikke bare med bunnlinjen for det enkelte prosjekt å gjøre. Det har også noe å gjøre med det som jeg innledningsvis var inne på, nemlig at morgendagens industri har behov for et klima der skaperkraft, kreativitet og originalitet belønnes.

Jeg vil også gjerne kommentere Fremskrittspartiets initiativ i forhold til håndverk og Arbeiderpartiets og SVs forslag når det gjelder Birka. Vi mener også at det er viktig å ta tak i dette. Det er viktig å se sammenhengen mellom Nærings- og handelsdepartementet, Kultur- og kirkedepartementet, Miljøverndepartement og Utdannings- og forskningsdepartementet. Denne sektorens hovedproblem er kanskje nettopp at den faller mellom flere av disse departementene. Men skulle man først satse på noe, vil jeg jo si at Norsk Håndverksutvikling, som er den nasjonale instansen for nettopp å ta vare på de små og utsatte virksomhetene, burde være minst like relevant som f.eks. Birka.

Magnar Lund Bergo (SV) [10:37:25]: I SV er vi glad for meldingen om kultur og næring, selv om det er mulig å komme med innvendinger om at meldingen i seg selv er av beskrivende karakter, og at den er relativt tynn når det gjelder tiltak og handling. Dette er synspunkter jeg deler. Jeg vil likevel legge til at beskrivelsen er god, og at det i seg selv er bra at vi endelig får anslag for å se disse problemene i en større sammenheng.

Jeg har oppfattet at en del politikere bruker kultur og næring nærmest som et mantra som er egnet til å løse de fleste problemstillinger, enten det gjelder nye arbeidsplasser eller mer penger til kultur. Jeg håper og tror at meldingen og debatten i seg selv er med på å gi denne debatten større perspektiv og mer innhold. Noe av den viktigste bevisstheten som er i ferd med å gro fram, er forståelsen av hvor viktig – og derav hvilket stort potensial – kultur er i næringssammenheng.

Tall fra 2002 viser at kulturnæringene sysselsatte ca. 75 000 mennesker her i landet. De stod for et bruttoprodukt på ca. 34 milliarder kr. Dette gjør kulturnæringene dobbelt så store som jordbruk og skogbruk, og tre ganger så store som fiske. Kulturnæringene er nesten like store som verkstedindustrien. Veksten de siste år har vært stabil i alle kulturnæringene. Det er likevel verdt å merke seg at utøvende kunstnere økte verdiskapingen fra 1,8 milliarder kr til 3,2 milliarder kr i perioden 2001–2003, og det er grunn til å tro at denne veksten fortsetter. Jeg innrømmer gjerne at jeg selv, som har drevet egen næringsvirksomhet rettet mot kulturlivet i 25 år, ble overrasket da disse tallene ble kjent.

Det er bare å konstatere: Kulturlivet selv er en næringslivsgigant og bør behandles som sådan. Det tilsier at også kulturbedriftene må få tilgang til de samme pengene som andre bedrifter. Noe av problemet i denne sammenhengen er at kulturbaserte næringer ofte er små prosjekter – én–to personer. De er små også i økonomisk sammenheng, de har ofte svak lønnsomhet, og ikke sjelden er de forbundet med relativt høy risiko. Også i den sammenheng snakker jeg av egen erfaring.

Et annet problem er at de prosjektene som det er litt størrelse på, ofte ligger i de store byene, og det gjør det igjen vanskelig å få den type midler som kulturnæringen ofte trenger. Ofte er det vanskelig å synliggjøre framtidig inntjening. I forbindelse med kulturprosjekter er det ofte ringvirkningene av selve kulturprosjektet som skaper mest når gjelder omsetning i kroner og øre.

Det betyr at når Innovasjon Norge skal vurdere prosjekter, når ikke kulturrelaterte prosjekter opp i konkurranse med andre prosjekter på grunn av manglende bedriftsøkonomisk og samfunnsøkonomisk lønnsomhet, eller det de kaller manglende innovasjonsgrad. Jeg mener dette viser at vi må endre virkemidlene, slik at de blir mer tilpasset kulturnæringene. I denne sammenheng finner jeg det riktig å minne om at mens fiske og jordbruk nyter godt av spesialordninger – og det er bra – har Regjeringen med støtte fra Fremskrittspartiet kuttet ut den støtteordningen som nettopp hadde som mål å skulle stimulere til næringsutvikling på kulturfeltet.

Samtidig er det ofte slik at folk som jobber med ting relatert til kultur, ikke kan nok om de økonomiske aspektene ved sine virksomheter. De er ofte ikke i stand til å formidle det de driver med, i et språk som økonomene forstår. Innovasjon Norge gav i fjor bare 87 mill. kr til kulturrelaterte formål. Kulturnæringene er heller ikke så langt definert som eget satsingsområde i Innovasjon Norge.

Det åpenbart positive med mange kulturprosjekter er at de er arbeidsintensive, de er miljøvennlige i dobbelt forstand, de forurenser lite, og de er positive for det sosiale miljøet. I tillegg kan de drives over absolutt hele landet, fra den minste krok til den største by. Dagens ordninger for å stimulere næringsliv er, slik vi ser dem, ikke særlig egnet, og kompetansen er vel heller ikke til stede. Som representanten Thommessen nevnte: I andre land har vi blitt fortalt om f.eks. Arts & Business, og jeg mener at vi må se mer på og lære av de erfaringene som andre land har gjort, og som de har lyktes med.

Vi kan velge å stimulere til egne støtteordninger direkte rettet mot denne sektor, eller vi kan sørge for tilpasning til og kompetanse innenfor de ordninger som allerede finnes, eventuelt både – og. Det er ikke mange andre næringer som får så mye ut av og skaper så mye for «små» kroner. Et eksempel der har vi i Namsos. De som i dag er landskjente som DDE – den gang et relativt ukjent dansebandprosjekt – fikk 100 000 kr fordi de hadde lagd en plan. Typisk nok: Dette var ikke luftige ideer om hvor hyggelig og fint det er å spille musikk og underholde for folk. Det var en ganske streng næringsdriftsplan, et næringsdriftsprosjekt. De fikk pengene – godt jobbet både av dem som fordelte pengene, og av dem som søkte om pengene – og suksessen kjenner vi. Musikken kan vi mene hva vi vil om, men den kommersielle suksessen kan vi mene lite annet om enn å gratulere!

Utdanning er viktig. I denne perioden har vi fått etablert Den kulturelle skolesekken for alle barn i Norge. Det henger sammen med den diskusjonen vi har i dag, for i denne sammenhengen betyr det et enormt potensial, og at det må skapes produksjoner. Det er gitt et grunnlag, slik at kunstnerne faktisk kan etablere seg og leve av å produsere kunst ute i distriktene. Det betyr at det som vil trengs videre, er flere folk som kan noe om formidling, og som kan noe om produksjon.

Litt innom et annet felt, film: Norsk film går så det suser, og jeg er glad for at vi har valgt å være med på en stimuleringsordning for å få utenlandske produksjoner til Norge. Vi vil være med på å gi 15 pst. refusjon av utgifter for utenlandske produksjoner. Dette butter litt i forhold til SVs grunnleggende filosofi på feltet, men vi er villig til å prøve for å se hva som faktisk blir igjen av dette. Vi skal her konkurrere i et internasjonalt marked om å få disse produksjonene, og vi kjenner eksempler fra f.eks. New Zealand og Sveits som har gitt kjempesuksess. Det er klart at her snakker vi ikke bare om god økonomi, men også, ikke minst, om at vi kan stimulere de norske produksjonsmiljøene.

Så til bokbransjen. I Norge har bokbransjen stått støtt i mange år, med tyngden godt fordelt på begge beina, både på kultur og på næring. Jeg har en følelse av at det som har skjedd det siste året, er at tyngden nok er flyttet litt tungt over på den foten som heter næring. Jeg mener at det vil være riktig å vente og se hvordan dette virker, men vil være villig til å flytte noe mer av tyngden over på den andre foten dersom det skulle vise seg å være nødvendig. Det jeg tenker på, er selvfølgelig produksjon av norske bøker, av smal litteratur og ikke minst opprettholdelse av distriktsbokhandlene.

Så til musikk. Her er det et vell av ordninger som kan komme på banen. Jeg ser at jeg ikke rekker å komme inn på det.

Når det gjelder dansemoms, hadde jeg gleden av å bli invitert til dans av representanten Eirin Faldet. Jeg klarte selvfølgelig ikke å motstå fristelsen, lot meg rive med i dansen, og har sagt ja til å bli med på det. Det syntes jeg var hyggelig, ikke minst for å kunne glede Eirin Faldet. Men jeg regner med at gleder jeg representanten Eirin Faldet, er det andre som kan bli fornøyd også.

Når vi mener at potensialet for vekst i denne sektor er betydelig, bygger det på en forståelse av at økte inntekter og mer fritid i framtiden vil gi mer etterspørsel etter kulturopplevelser. Kultur blir stadig viktigere for byer og regioner i kampen for å tiltrekke seg nye innbyggere og turister. Det vil være slik at det hjelper ikke hvor mange sykehus og fine veier det er i en region, dagens mennesker vil ikke etablere seg der det ikke finnes gode kulturtilbud.

Så til slutt, og dette er viktig: Vi må samtidig være bevisst på at kulturnæringer i mange sammenhenger ikke er som andre næringer. De kan ikke uten videre settes inn i rammer som andre deler av næringslivet med tanke på næringsliv og markedstekning. Vi må være bevisst potensialet i kulturnæringene, men samtidig hele veien ha med oss forståelsen av at kultur ikke uten videre verken kan eller bør tilpasses vanlige markedsmekanismer. Det er vårt ansvar at det ligger en bevissthet i bunnen om forståelsen av kunstnerisk integritet, nødvendigheten av at kulturen må bevare sin uavhengighet og i mange sammenhenger sin frie stilling. Den største utfordringen vi har i tiden framover, er å klare å skape vekst og aktivitet i hele landet basert på kultur, samtidig som vi foretar grensedragninger mot kommersialisering og markedstenkning.

Jeg tar opp det forslag SV har i innstillingen.

Presidenten: Representanten Magnar Lund Bergo har tatt opp det forslag han refererte til.

Karin S. Woldseth har bedt om ordet for å fremme forslag.

Karin S. Woldseth (FrP) [10:47:54]: I min iver etter å høre hva de andre hadde å si, glemte jeg å ta opp de forslag som vi har fremmet, men det er herved gjort.

Presidenten: Representanten Karin S. Woldseth har tatt opp de forslag hun refererte til.

Ola T. Lånke (KrF) [10:48:34]: Vi debatterer den første stortingsmeldingen som har vært laget om temaet kultur og næring. Filologisk har disse to ordene, kultur og næring, samme utspring. Ordet kultur har samme rot som kultivere/odle/få det til å vokse, mens næring handler om det samme, nemlig om å skape, øke verdier, osv.

Det er utviklet mye kontakt og mye samhandling mellom ulike deler av kulturlivet, bedrifter og næringsvirksomheter i Norge. Svært mye av det samarbeidet som finnes mellom kultur og næring i ulike fasonger, må ses på som svært positivt, selv om det også finnes fallgruver. Foregående taler var også innom det. Jeg mener det er viktig også fra min side å understreke at det skal vises respekt for kunstnernes integritet. Kunsten og kulturens egenverdi skal løftes og må ikke bli et offer i denne kommersialismens tid.

Samtidig som det lenge har vært nære forbindelser mellom kultur og næring, virker det som om det er få, det være seg i kultur- eller næringsliv, som vet helt hvordan vi kan komme videre for å hente ut synergieffekter av en større grad av samhandling. Derfor var det litt betegnende at de åpne høringene om stortingsmeldingen om kultur og næring liknet nokså mye på de årlige budsjetthøringene om Kulturdepartementets budsjett. De som var der, var opptatt av å fortelle om seg selv og hvordan vi på ulike måter kunne bidra til å bedre deres rammevilkår. Intet galt sagt om det, men det forteller at vi har en vei å gå for å finne ut mer om de muligheter som ligger ikke minst innenfor kulturbasert næringsliv.

St. meld. nr. 22 gir imidlertid utrolig mye kunnskap om feltet. Den er til dels spennende lesning, gir gode analyser, interessante oversikter, foretar viktige vurderinger, osv. Den er i første rekke et godt grunnlagsdokument, en plattform for å komme videre. Den etterlater avgjort en opplevelse av at det ligger et betydelig ubenyttet potensial for videre verdiskaping i skjæringsfeltet mellom kunst/kultur og næring.

Det er all grunn til å gi honnør til Kulturdepartementets folk, til alle som står bak meldingen, for det verdifulle arbeidet som er gjort.

Når det er sagt, skal det samtidig sies at dette bør betraktes som et første steg. Dette må ikke minst ses på bakgrunn av at meldingen i første rekke er en sektormelding, i det store og hele utformet av et sektordepartement, Kultur- og kirkedepartementet. Målet videre må bli å legge til rette for en sektorovergripende samhandling mellom de to felter, kultur og næring. Vi må ikke sette punktum med denne meldingen, men et kolon.

Derfor er jeg svært tilfreds med det forslag til oppfølging komiteen har samlet seg om, og som ligger i forslag til vedtak romertall I i innstillingen. I forslaget ber vi Regjeringen legge fram en helhetlig sektorovergripende handlingsplan, der det innovasjonspolitiske virkemiddelapparat kobles aktivt inn for å sikre en bedre utnyttelse av det potensial som ligger i skjæringsfeltet kultur og næring.

Dette forslaget er ikke uttrykk for at man har knekt noen kode som vil utløse større synergier. Men mens meldingen er en god begynnelse, peker man på behovet for å få et trinn nr. to, der forutsetningen må være å trekke med det næringspolitiske virkemiddelapparat i større grad. Hensikten med dette er ikke at Stortinget skal instruere næringsministeren og andre til med ett å omdefinere sine vedtatte strategier for næringsutvikling, enn si omarbeide retningslinjene for Innovasjon Norge eller andre deler av apparatet.

Hensikten har i første rekke vært å peke på nødvendigheten av nå å gå videre med et mer konkretisert arbeid for å utløse noe vi tror ligger i skjæringsfeltet kultur og næring. For å få det til trenger vi i første rekke en sektorovergripende tilnærming, hvor flere departementer, ikke minst Næringsdepartementet, men også Finansdepartementet og Utdannings- og forskningsdepartementet, er involvert og bidrar med sitt verktøy. Dette dreier seg ikke nødvendigvis bare om tilførsel av økonomiske ressurser. Det innbefatter alt fra forskning og utvikling, gjennomgang av skatteordninger for tiltak av denne typen, å se på mulige incentiver, tilrettelegge på alle nivåer for kulturbasert næringsliv, tilførsel av kompetanse. Framfor alt handler det om holdninger. Dette kan naturligvis ikke Stortinget nok om, derfor må det jobbes videre i departementer og i apparatet der det vanligvis stelles med tilrettelegging for verdiskaping.

Nå er min tid ute. Jeg hadde forberedt meg på litt lengre taletid i dag, så jeg tegner meg for et treminuttersinnlegg.

Presidenten: Ja, det overrasker meg ikke.

Eli Sollied Øveraas (Sp) [10:54:01]: Senterpartiet er glad for at vi no, om lag eit år etter at vi behandla kulturmeldinga, har fått ei melding om forholdet mellom kultur og næringsliv, slik stortingsfleirtalet bad om. Kulturnæringane er mellom dei næringsgreinene som veks mest, og som framleis har eit stort potensial for å vekse vidare.

Senterpartiet er oppteke av mangfaldet i kulturlivet og i kulturnæringane. Når det gjeld kulturpolitikken, må vi ta omsyn til heile breidda frå frivillig basert kulturliv som kor og korps til kulturinstitusjonar og kulturarbeidarar som opererer i ein tilnærma kommersiell marknad. Mellom desse ytterpunkta er det mange nyansar. Om ein skal halde oppe dette mangfaldet, er det eit viktig poeng at ikkje alle kan handsamast på same vis når det gjeld graden av offentleg støtte på den eine sida og graden av kommersialisering på den andre sida.

I botn for den offentlege kulturpolitikken må det alltid liggje eit ansvar for å sikre eit kulturelt mangfald over heile landet. Det offentlege har eit særskilt ansvar for å ta vare på verdfulle uttrykk som ikkje kan rekne med å bli finansierte gjennom private midlar, eller som ikkje kan basere seg på t.d. høge salstal eller stor oppslutnad frå publikum.

Senterpartiet er tilhengar av meir samarbeid mellom kulturen og næringslivet og eit meir offensivt innovasjonsprogram for kulturnæringane. Behovet for offentleg støtte vil variere, men for Senterpartiet er det viktig å streke under at offentlege kulturløyvingar ofte vil vere grunnpilaren og det stabile grunnlaget kulturnæringane kan utviklast vidare på. Satsing på kulturnæringane må derfor komme i tillegg til, og ikkje i staden for, det offentleges ansvar for å leggje til rette for kunst og kulturaktivitetar.

Senterpartiet meiner det offentlege aktivt må leggje til rette for utviklinga av kulturbaserte næringar. Om ein skal lukkast med ei slik satsing, trengst det offentleg incitament, m.a. i form av støtte til innovasjon. Meldinga omtalar situasjonen for mange kulturnæringar på ein god måte. Senterpartiet skulle ønske at Regjeringa hadde hatt større ambisjonar og konkrete tiltak for den rolla kultursektoren skal spele for distriktsutvikling, verdiskaping og sysselsetjing i heile landet. Men det er positivt at komiteen har samla seg om I i innstillinga. Det vil medverke til at vi på eit seinare tidspunkt kan take eit langt steg vidare.

Senterpartiet meiner det må vere ei prioritert statleg oppgåve å skape varige like vilkår for å etablere arbeidsplassar i denne bransjen over heile landet, ikkje berre i storbyregionane. I dag finst rundt 70 pst. av sysselsetjinga og bedriftene innan kulturnæringane i dei fire storbyregionane, med Oslo som eit klart tyngdepunkt. Vi vil peike på den endringa som er i ferd med å skje når det gjeld kvar og korleis arbeidsplassar vert etablerte. Ein vedvarande konsentrasjon av basiskompetansen for kultur og kulturbasert næringsutvikling i og rundt dei store byane vil kunne føre til ytterlegare forsterking av veksten der, og også medverke til auka flyttestraum bort frå distrikta og mot desse stadene. Senterpartiet vil peike på at det i dag også finst høg kompetanse knytt til kulturbasert næringsutvikling i små og store lokalsamfunn over heile landet, ofte knytt til kulturinstitusjonar. Vi er derfor glade for at fleirtalet i komiteen står saman når vi vektlegg behovet for å utvikle desse institusjonane vidare til å bli levedyktige kompetanseklynger. Slik kan desse bli ein reell faktor for utvikling av kulturbaserte næringar også i mindre byar og tettstader. Den framtidige kulturpolitikken kan bli ein nøkkelfaktor når det gjeld næringsutvikling og busetjingsmønster i heile landet.

Det kulturbaserte reiselivet er eit anna viktig satsingsområde. Mange av turistane kjem til Noreg for å oppleve naturen. I vidareutviklinga av Noreg som eit attraktivt reisemål meiner Senterpartiet at ein må forsterke satsinga på kulturen si rolle. Her er det eit stort potensial.

Senterpartiet har alltid stilt seg positiv til dei planane som ligg føre når det gjeld utvikling av Birka. Vi støttar derfor forslag nr. 9 frå Arbeidarpartiet, og vil stemme for det under voteringa.

Trine Skei Grande (V) [10:59:17]: Et levende kulturliv har en sterk egenverdi. Det bidrar til å utvikle oss som enkeltmennesker og som samfunnsborgere. Men kulturen har også en positiv og berikende virkning knyttet til næring. Et sterkt kulturliv koblet til næring har mange synergieffekter. Det har en økende betydning for norsk eksport, og det er vesentlig for turistnæringa og for å sikre og forme framtidas regionalpolitikk.

Det er all grunn til å være godt fornøyd med St.meld. nr. 22 om kultur og næring. Meldinga viser alt på første side hvor viktig kulturnæringa er i Norge, også økonomisk. Kartlegginga Østlandsforskning har gjort av kulturnæringa, viser en dimensjon vi aldri hadde klart å spå for bare få år siden. Forskning viser også at veksttakten er høyere enn i de fleste andre næringer. Vi ser at det mange steder i landet er konstruktivt samarbeid mellom kulturliv og næringsliv. Vi har sett en gryende start, med små sjekker fra næringslivet, ofte uten avtaler om gjenytelse, men med stor tillit til at kulturlivet kan forvalte pengene meget fornuftig. Nå ser vi stadig mer helhetlig samarbeid, der bedrifter får noe konkret igjen for sponsinga, ofte knyttet til enkeltarrangementer eller festivaler.

Så har vi en stadig klarere utvikling i retning av langsiktige samarbeidsopplegg, der kreative krefter fra kulturlivet blir hyret inn for å styrke kreativiteten i bedriften. Nå må jeg bare komme med en liten bemerkning til Lund Bergo, som sier at det er det offentlige som sikrer at man får en styring av kunsten. Det er det ingen regel for. Jeg har sjøl opplevd at Oslo kommune har gått inn og prøvd å stoppe en graffitikunstner, mens private bedrifter, som stod for eiendommene i området, ønsket å sponse vedkommende for at han skulle fortsette. Friheten til kunstneren ligger her i mangfoldet i finansieringskilder – et mangfold det sikkert ikke er lett å se for en sosialist.

Kunst og kultur har sjølsagt en egenverdi. I dag snakker vi mest om tilleggsverdien i samspillet med samfunnsutviklinga, i en visjon om at Norge skal bli et av de mest nyskapende landene i Europa. Det er ikke slik at kultur bare har verdier utenfor. Jeg blir veldig provosert over at mange ofte snakker om barne- og ungdomskultur f.eks. som bare forebyggende – en måte vi aldri hadde kommet til å omtale voksenkulturen på. Det er f.eks. ingen her som kunne tenke seg å argumentere for å bygge opera i Bjørvika bare for at voksne ikke skulle slå hverandre eller drikke den kvelden!

All kultur har en egenverdi. For oss er det helt sentralt å prioritere den kreative sektor – kreative næringer og kreativ industri. For Venstre er viktige spørsmål her rammevilkårene for å styrke innovasjonen i næringslivet og samspillet mellom næringslivet og kulturlivet. Svært mange næringsaktører i norsk kulturliv er typiske småbedrifter. De sliter, som alle andre små og mellomstore bedrifter, med tunge krav til rapportering, skjemavelde og kompliserte regelverk. Å arbeide for en enklere hverdag for de små og mellomstore bedriftene er i praksis å kjempe for en typisk kulturbedrift. Det har Venstre innsett for lenge siden.

Innovasjon Norge er ett av flere viktige virkemidler for å fremme kultur og næring, f.eks. kan jeg nevne det kreative miljøet som resulterte i Bokbyen ved Skagerrak i Tvedestrand, som jeg sjøl har fulgt. Her har Innovasjon Norge gått inn med midler til et imponerende kompetanseprogram både for profesjonelle og frivillige krefter i Bokbyen.

La meg også nevne at stortingsmeldinga gir god inspirasjon til å satse på og styrke og utvikle kulturskolen landet over. Med kulturskolen som et av de veldig få nordiske bidrag til verdenspedagogikken, kan vi styrke de kreative kreftene alt fra barneskolealder. Det er slike kreative krefter kommunene bør satse på, med en målsetting om å behandle enhver ungdom slik at ungdommen sjøl ønsker å reise ut, skaffe seg en solid utdanning og komme hjem og enten sjøl starte en kreativ bedrift eller styrke kreativiteten i de bedriftene som er der – se bare på alle de unge jentene som har startet livskraftige ballettinstitutter over det ganske land.

Den kulturelle skolesekken er langt på vei et Venstre-prosjekt fra Møre og Romsdal. Den satsinga er enda et godt eksempel på hvor vellykket en målrettet satsing kan være. Den har gitt – og vil fortsatt gi – gode kulturopplevelser for barn og unge, og den gir betydelig grobunn og vekstvilkår for kulturlivet over hele landet.

Med tanke på tilrettelegginga er det viktig at det offentlige i framtida må stå for og sørge for solide tilskuddsordninger til lokale og regionale kulturbygg, på lik linje med de vellykkede og gode spillemiddelordningene vi har når det gjelder idrettsanlegg.

Oddbjørg Ausdal Starrfelt hadde her teke over presidentplassen.

Eirin Faldet (A) [11:04:39]: Arbeiderpartiet mener at kunst og kultur utgjør en betydelig næring og gir mange arbeidsplasser. Opplevelser og deltakelse på kunst- og kulturområdet kan ikke legges til rette for av markedskreftene alene, men krever et sterkt politisk og offentlig engasjement.

Kulturpolitikken er rettet særlig inn mot de delene av kultursektoren som ikke har tilstrekkelig inntjening på omsetning av varer og tjenester i et marked. Hovedmålene for kulturpolitikken er å fremme kulturelt og estetisk mangfold. Jeg vil rette en takk til alle de frivillige kulturmedarbeiderne rundt om i hele landet som legger ned mange timer på dugnad for å skape trivsel i nærmiljøet. Arbeiderpartiet vil legge til rette for at alle som vil, skal kunne delta og utfolde seg i kulturelle aktiviteter.

Kunst og kultur handler om den enkeltes livskvalitet og identitet. Da vil jeg komme inn på dette med reiseliv, for reiseliv er nemlig en næring som kan knyttes til lokal kultur. Arbeiderpartiet mener det må satses mer på den kulturbaserte reiselivsnæringen. Jeg vil vise til at mange kommuner har lyktes med slik satsing. Trysil, f.eks., har satset på turisme – og har lyktes. Kommunen har et godt konsept, som kan være en modell for andre kommuner som ønsker å gjøre det samme for å utvikle kompetanse og tilby erfaringer til andre. Derfor mener Arbeiderpartiet at det bør etableres et kompetansesenter for reiseliv i Trysil.

Et levende kulturliv består av både profesjonell aktivitet og amatørvirksomhet.

Musikkindustrien i Norge sysselsetter omkring 10 000 ansatte. Industrien er en betydelig bidragsyter til kulturlivet, samtidig som den i stor grad bidrar til brutto nasjonalprodukt.

I lov om merverdiavgift er konserter unntatt moms i dag, mens dansetilstelninger skal betale moms. Den eneste forskjellen er at publikum står eller sitter på konserter, mens de på dansetilstelninger er i aktivitet. Arbeiderpartiet mener dette er en grov forskjellsbehandling. De som arrangerer dansefester, er ofte idrettslag, velforeninger, korps, kor og veldedige organisasjoner som skal skaffe inntekter til å drive videre. I mange sammenhenger hører vi at det norske folk må bevege seg mer fordi vi er for feite. Hva er da så galt med dans? Jeg er glad for at Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet står sammen om å endre denne momsbestemmelsen i dag.

Jeg hørte en representant fra partiet Høyre kalle dansebandmusikken for «rølpemusikk» her om dagen. Tenk det! Det synes jeg at alle danseglade skal merke seg. Jeg kan bare nevne at 25 000 deltok på dansegalla i Seljord, og 17 000 i Sel. Dette er en stor dag for mange arrangører og dansemusikere.

Jeg skjønner ikke at ikke alle partier kan støtte dette forslaget. Jeg har med bakgrunn i betegnelsen «rølpemusikk» gitt opp partiet Høyre, men Kristelig Folkeparti burde kunne være med på dette. Årsaken til at jeg henvender meg direkte til Kristelig Folkeparti nå, er det som Prøysen skriver i sin «Vårvise», nemlig følgende:

«Og denna lærdommen ska du sæinse:

D’er æiller fali for den som dæinse,

men står du stille og følje med,

da er det fali, da kæin det skje!»

Jeg vil avslutte med å si til SV og Magnar Lund Bergo at det var en hyggelig dans, som jeg har med meg i mitt hjerte. (Munterhet i salen)

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland [11:09:27]:Dette var ei morosam opptakt.

Før eg begynner på sjølve innlegget mitt, vil eg gjerne takka representantane Lund Bergo og Woldseth for godorda om meldinga. Eg synest det er bra at i alle fall nokre opposisjonsparti kan vera såpass rause med eit regjeringsparti når arbeidet er godt. Eg er heilt samd i det dei sa!

St.meld. nr. 22, Kultur og næring, byggjer på ei anerkjenning av at kulturen spelar ei grunnleggjande rolle i samfunnsutviklinga, og på ein visjon om at Noreg skal nytta det utviklingspotensialet som ligg i skjeringsfeltet mellom kultur og næring, betre i framtida.

Dersom vi skal lykkast med dette, må vi ikkje berre ha ein offensiv kulturpolitikk, som m.a. er nedfelt i kulturmeldinga, vi må òg sikra at kultursektoren får større plass og aksept innafor ein tverrsektoriell innovasjonspolitikk. Eg er glad for at Stortinget støttar meg i denne vurderinga.

Meldinga famnar breitt og rettar særleg merksemd mot tre aspekt ved forholdet mellom kultur og næring. For det fyrste omfattar delar av kultursektoren økonomiske vekstnæringar med relativt stor innverknad på norsk økonomi. For det andre kan samspel mellom kultur og næring vera fruktbart for begge partar. For det tredje kan kultur og kulturbaserte næringar spela ei viktig rolle i lokal og regional utvikling.

Meldinga har fyrst og fremst hatt som mål å presentera ein samla gjennomgang av emnet kultur og næring, basert på tilgjengelege grunnlagsdokument. Meldinga viser at dei kulturbaserte næringane er avhengige av verkemiddel og rammevilkår over eit breitt spekter av politikkområde, og at det skjer mykje på mange felt. Potensialet for å fremma utviklinga og veksten i dei kulturbaserte næringane er til stades.

Kultursektoren er samansett av verksemder med svært ulik finansieringsstruktur og næringsmessig utviklingspotensial. Aktørane i kultursektoren spreier seg frå dei reint ideelle verksemdene, som alltid vil vera avhengige av offentleg støtte, til dei reint kommersielle verksemdene, som blir drivne på forretningsmessig grunnlag. Det er viktig å streka under at det berre er i delar av feltet det finst eit potensial for å utvikla lønnsame og marknadsbaserte bedrifter.

Særleg bør dette vera ei viktig påminning for dei offentleg støtta kulturinstitusjonane som er innretta mot heilt andre føremål enn økonomisk verdiskaping, men som likevel i aukande grad gjer forsøk på å legitimera si eiga verksemd med næringsargument. Som kulturminister finn eg grunn til å åtvara mot ei slik samanblanding av korta.

Det er heller ikkje slik som Framstegspartiet hevdar i innstillinga, nemleg at kulturpolitikk og næringspolitikk nærmast er to sider av same sak. Eg vil åtvara mot ideen om at skiljet mellom næringslivet og kulturlivet sine verdiar og interesser er eit kunstig skilje. Ein slik retorikk er farleg og slår totalt beina under innretninga av og føremålet med kulturpolitikken. Kulturpolitikken bør ikkje innrettast på ein slik måte at kulturverksemder i større grad må oppfattast som kulturnæringsverksemder.

Eg er tilfreds med at fleirtalet så tydeleg markerer avstand til slike idear og samstundes framhevar det skiljet som er gjort mellom kulturpolitikk og næringspolitikk i meldinga.

Kulturpolitikken er forankra i ideen om kulturen sin eigenverdi, der hovudmåla er å fremma kulturelt og estetisk mangfald, stimulera kunstnarleg kvalitet og nyskaping, bevara og sikra kulturarven og leggja til rette for at heile folket har tilgang til eit riktig og mangfaldig kulturtilbod. Dei ulike kulturpolitiske ordningane som er etablerte gjennom mange tiår, utgjer grunnleggjande føresetnader for utviklinga av kulturbaserte næringar.

Den overordna målsetjinga i næringspolitikken er å styrkja verdiskapinga i norsk økonomi. Det bør difor fyrst og fremst vera ei næringspolitisk utfordring å utvikla næringspotensialet i dei kulturbaserte næringane. Verkemiddel for å fremma ei slik utvikling kan likevel på ingen måte erstatta kulturpolitisk grunngitte verkemiddel som skal medverka til mangfald, kvalitet og tilgang.

Kulturbaserte næringar representerer ei særleg utfordring når det gjeld tilhøvet mellom kultur- og næringspolitikk og utforminga av kultur- og næringspolitiske verkemiddel. Særleg komplisert er det at ei rekkje kulturelle produkt, som t.d. film, bøker og musikk, i mange tilfelle både har vare- og fellesgodeaspekt.

Det at kulturelle produkt blir rekna som fellesgode, inneber at dei kulturpolitiske verkemidla på ulike måtar har som mål å sikra og/eller fremma framstilling og distribusjon av slike produkt utover det marknaden er villig til å betala. Slike verkemiddel blir vanlegvis grunngitte med at framstillinga av produktet har ein kulturell og/eller samfunnsmessig verdi utover den eventuelle økonomiske verdien.

Utforminga av næringspolitiske verkemiddel har derimot basis i produkta sin økonomiske verdi. Marknadsprisen kan gi ein peikepinn på den økonomiske verdien til eit kulturelt produkt, medan bruttoprodukt og sysselsetjing kan gi eit mål på kulturnæringane sitt bidrag til vekst- og verdiskaping i eit avgrensa geografisk område.

Eg vil gjerne få understreka at den profesjonelle kunsten både i og utanfor institusjonane er veldig viktig for veksten i dei kulturbaserte næringane. Det er t.d. identifisert ein markant vekst i dei kunstnariske kjerneverksemdene. Ei grunninvestering i desse er ein føresetnad også for den vidare utviklinga av kulturbaserte næringar. Her er den vidare oppfølginga av tiltak i kulturmeldinga viktig.

Det er mi meining at ein sektorovergripande politikk som òg omfattar kulturbaserte næringar, fyrst og fremst må leggja til grunn eit langsiktig perspektiv og rekna kultursektoren snarare som ein føresetnad for økonomisk vekst enn som eit middel. Kortsiktige instrumentelle løysingar, einsidig baserte på økonomisk rasjonalitet, vil uthola nettopp den vitaliteten og kreativiteten som er ein føresetnad for kunstens og kulturens verdi, både for nyskapande næringsutvikling og for samfunnsutviklinga elles. Kanskje særleg i regionaliseringsdebattar og i samband med stadutviklings- og byutviklingsprosjekt er det viktig å sikra at kultursektoren ikkje berre blir vurdert som middel for å oppnå andre fordelar.

Å finna ein balanse mellom kultur- og næringspolitiske verkemiddel som tek vare på både nærings- og kulturpolitiske mål, er ei veldig krevjande øving. Eg meiner meldinga dannar eit godt grunnlag for det vidare arbeidet med å drøfta kva verkemiddel som eventuelt kan supplera og forsterka det eksisterande verkemiddelapparatet retta mot utviklinga av kulturbaserte næringar.

Stortinget ber Regjeringa sørgja for at dansetilstellingar med levande musikk blir definerte som konsertar, og at dei blir fritekne for meirverdiavgift frå 1. januar 2006. Eg har m.a. merka meg engasjementet til Eirin Faldet, og at ho i den samanhengen har bydd opp til dans. Det eg eigentleg ikkje skjønnar, er: Kvifor i all verda har Arbeidarpartiet lagt fram ei sak som legg til rette for denne skilnaden? Det er jo det som er bakgrunnen for at vi har det slik, for det har Arbeidarpartiet bestemt før! Eg ser at ein no har teke motsett standpunkt. Eg vil berre seia at i meldinga har vi gjort greie for at Finansdepartementet har sett i gang eit arbeid for å gjennomgå dette feltet som gjeld kultur og meirverdi. Det er for tidleg å seia i dag kva resultatet av denne gjennomgangen vil bli. Men for å seia det slik: Grunnarbeidet ligg der frå før, og det er det andre parti som har lagt.

Mange aktørar har uttrykt ynske om å innføra skatteinsentiv for ulike former for samarbeid mellom kulturlivet og næringslivet. Eg har forståing for at mange kulturpolitiske aktørar som arbeider med planar og idear langt utover det som er mogleg å realisera innanfor tilskottsrammene, ynskjer dette. Sponsormidlar kan vera ei kjelde til større fleksibilitet og større handlingsrom for mange av institusjonane i kultursektoren.

Likevel skal vi hugsa på at det er svært varierande i kva grad kulturinstitusjonane har ressursar og sjansar til å skaffa seg samarbeidspartnarar. Til dømes kan det vera vanskeleg for dei små og smale. Vi kan ikkje ha ein situasjon i Noreg der kultursektoren er avhengig av å gjera seg attraktiv for næringslivet. Det er difor eit viktig kulturpolitisk prinsipp at private midlar skal vera eit supplement til offentlege rammevilkår. For meg er det viktig å vareta kunstens frirom for at kultursektoren skal ha ein funksjon i samfunnet basert på andre verdiar og interesser enn næringsliv og marknad.

Den offentlege kulturpolitikken er basert på eit prinsipp om armlengds avstand for å sikra at det er kompetente kvalitetsvurderingar som ligg til grunn for fordeling av ressursane. Det er òg viktig å sikra at samarbeidet mellom kulturliv og næringsliv skjer på ein slik måte at kunst- og kulturfagleg integritet og sjølvstende blir vareteke. Dette blir ei stadig meir relevant problemstilling etter kvart som ein ser tendensar til meir integrerte samarbeidsavtalar der kulturlivet yter stadig meir i sine tenester til næringslivet.

I eit kulturpolitisk perspektiv er skatteinsentiv med føremål å fremma sponsing og samarbeid eit direkte verkemiddel som må vurderast i forhold til andre målretta verkemiddel som kanaliserer midlane direkte til kulturlivet. Eventuelle skatteinsentiv må ein òg sjå i samanheng med den generelle skattepolitikken som avviser å innføra særlege skattetiltak retta mot enkeltsektorar.

Det finst òg andre verkemiddel for å fremma eit fruktbart samarbeid mellom kulturliv og næringsliv. I Noreg er tradisjonane for at næringslivet støttar og samarbeider med kulturlivet svakare enn i mange andre land, og avstanden mellom økonomisk og kulturell kapital er nok relativt stor. Dette inneber at det er særleg viktig å byggja opp kunnskap og kompetanse for å spreia informasjon som kan medverka til at næringslivet i større grad kjem på bana. Her gjer Forum for Kultur & Næringsliv eit viktig arbeid, som kan få innverknad i eit meir langsiktig perspektiv.

Det er òg mange andre miljø og aktørar på dette området. Generelt bør ein sjå nærare på korleis informasjonskanalane kan tilpassast kvarandre, slik at informasjonsverksemda og kunnskapsformidlinga blir best mogleg.

Eg har merka meg (presidenten klubbar) at fleirtalet òg har sagt noko om film. Eg reknar med at det er noko av det som blir teke opp i replikkrundane.

Presidenten: Det vert replikkordskifte.

Trond Giske (A) [11:20:16]: Først en liten detalj. Dansemomsen er en meningsløs ordning. Hvis Turboneger spiller og folk står i ro, er det momsfritak. Hvis Turboneger spiller og folk beveger seg, er det en dansetilstelning, og det skal betales moms! Det må være helt unødvendig å vente på en eventuell full momsreform i forhold til hele kulturfeltet for å løse en slik sak, nemlig tolkning av en forskrift. Vi kunne gjort det da vi satt i regjering, men vi satt i tre måneder etter at momsreformen var innført, så vi fikk ikke sett på denne type endringer. Dette kunne statsråden ha fikset.

Så til meldingen. Det er en utmerket melding. Problemet er bare at den kunne vært skrevet av Statistisk sentralbyrå! Det er en oppramsing, en kartlegging av kulturfeltet i forhold til næring, men fullstendig blottet for konkrete strategier, mål og ambisjoner for hvordan vi skal realisere det. Hvorfor skal vi ikke ha de samme ambisjonene for å utvikle næringslivet, sette konkrete mål på kulturområdet, som vi gjør når det gjelder forsvar, forskning, eldreomsorg og alle andre felt – konkrete mål vi kan strekke oss etter, konkrete strategier som vi ønsker å gjennomføre?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland [11:21:43]: Eg synest òg det kan vera ein del meiningslause ting i momsreforma. Eg hugsar vi hadde lange og mange samtaler med Schjøtt-Pedersen, som var finansminister på den tida, for å få han til å strekkja seg både på den eine og andre kanten for å gjera ting litt betre i forhold til tenestemomsen som vart innført.

Det er òg eit økonomisk spørsmål. Hadde ein gjort det der og då, hadde det ikkje vore eit økonomisk spørsmål, med trong for inndekning. Då hadde den innførte tenestemomsen fått forskrifter, og ein hadde ikkje fått denne litt løyene diskusjonen vi har no, om konsert og dans. No ligg det der, og då trengst det òg økonomi til å innføra det. Og så skal det prioriterast i samband med alle dei andre tinga som ein òg ynskjer å innføra.

Eg ynskjer å venta på Finansdepartementet sin gjennomgang av moms og kultur, og så får vi koma tilbake når vi ser resultatet av det.

Så vil eg òg seia at når det gjeld meldinga, hadde vi ikkje altfor lang tid på ho. Vi har gjort så godt vi kan. Vi har òg sett den merknaden som går på at vi skal komma tilbake med ein handlingsplan. Då har vi eit godt grunnarbeid for å gå vidare, slik at det kan bli meir handlingsretta.

Karin S. Woldseth (FrP) [11:23:07]: Statsråden sa i sitt innlegg at det private næringslivet skal være et supplement til det offentlige. Nå er det engang slik at kulturnæringene omsetter for 33 milliarder kr, og Kulturdepartementet bevilger rundt 4,5 milliarder. Da kan man lure litt på hvem det er som er supplement, og hvem som ikke er det.

Statsråden angriper oss, Fremskrittspartiet, i forhold til dette med skatteincentiver. Da vil jeg gjerne spørre statsråden: Er det ikke bedre at man faktisk får skatteincentiver i forhold til investering i ny norsk musikk, bildende kunst og annen kultur, enn at staten skal gå inn og bidra med ytterligere midler?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland [11:24:26]: Innlegget frå representanten Woldseth viser eigentleg at det skjer utruleg mykje på dette feltet utan at Stortinget har behandla noka stortingsmelding, utan at vi har laga noko, utan at vi har laga handlingsplan. Det skjer veldig mykje bra. Det er ting som både næringslivet og kulturlivet har nytte av, og dette vonar vi sjølvsagt skal bløme og vekse vidare.

Samtidig veit vi at det òg finst smalare kulturuttrykk som er heilt avhengig av offentleg støtte, der det med næringslivet eigentleg blir heilt absurd. Eg ynskjer eit kulturliv som òg skal ha rom for desse kulturuttrykka, ikkje berre dei som går av seg sjølve gjennom støtte frå næringslivet, men dei som er smalare, og som er med på å berikja livet vårt.

Då meiner eg at vi framleis skal gi støtte til kulturen. Næringslivet er aktivt på sine frontar. Dei er det faktisk også utan skatteinsentiv. Ein del av dei har for så vidt også skatteinsentiv som ligg der som dei tek i bruk, og det er bra. Det viser at vi får ei samhandling mellom kultur og næring som forhåpentleg er i vekst. Men å seia at vi skal ha mindre frå det offentlege til kulturen, det meiner eg vil gjera kulturen langt smalare.

Presidenten: Presidenten minnar om at tida for replikk er 1 minutt.

Magnar Lund Bergo (SV) [11:26:03]: I fjor disponerte Innovasjon Norge 18 mill. kr i øremerkede midler til musikere og andre som jobbet i kulturnæringene. Det kom inn 621 søknader på til sammen 315 mill. kr. Det sier noe om ønskene og behovene for denne type midler.

Som jeg sa i mitt hovedinnlegg, forsvant disse midlene etter Regjeringens budsjettforlik med Fremskrittspartiet. Har statsråden tatt noen nye grep for å få inn eller for å styrke disse midlene, på budsjettene som kommer?

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland [11:26:58]: Nei, eg har ikkje teke noko grep for å få tilbake desse øyremerkte midlane. Men det eg er veldig glad for, er at vi ser at Innovasjon Norge likevel brukar mellom 80 og 90 mill. kr på kultursektoren, utan at noko er øyremerkt. Det viser at dei sjølve vurderer mange av desse prosjekta som dei får søknad om, som så positive at dei bruker midlar frå Innovasjon Norge til kultursektoren utan at vi har øyremerkt midlar.

Eg ser det ikkje som noka målsetjing i seg sjølv at midlane skal vere øyremerkte, men eg ser det som ei god målsetjing at Innovasjon Norge òg skal bli ein del av kulturlivet si satsing. Det er dei, trass i at midlane ikkje er øyremerkte til den sektoren.

Eli Sollied Øveraas (Sp) [11:28:03]: Kulturmeldinga slo fast at staten si rolle først og fremst skal vere å leggje til rette for og stimulere utviklinga i kultursektoren. Eg trur at statsråden og eg er samde om at kultur er grunnføresetnaden for næringsutvikling, for kultur- og næringsområde – den meldinga som vi drøftar no.

Eg meiner at vi kan jamne ut grunnføresetnadene for næringsutvikling ved å etablere levedyktige – det kan vere – kunstnariske eller kulturkunnskaplege klyngjer, t.d. rundt eksisterande institusjonar også i dei mindre sentra, med sikte på å auke potensialet for ei positiv utvikling.

Slik det er i dag, er det atskilleg lettare å få løyvt 50 mill. kr, t.d., til 200 nye arbeidsplassar i denne sektoren – eg tenkjer då på operaen i Oslo, som vi elles er positive til – enn det er å få 200 nye arbeidsplassar på deling til resten av landet.

Eg ønskjer statsråden sin kommentar til dette.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland [11:29:26]: Eg veit ikkje om eg heilt forstod spørsmålet. Men eg kan vere einig i at det kan vera enklare å løyva dei midlane som må til for å byggja ein opera, i forhold til mange småsøknader om løyving som kjem frå heile landet.

Men noko av det eg opplever når eg reiser rundt, og eg reiser ein god del rundt, er at det skjer veldig mykje på denne sektoren: Gamle industrihallar blir til kulturhallar, og små og store grupper i lokalsamfunna går saman og lagar kulturoasar. Det er ikkje berre i dei store byane det skjer, det skjer òg i mindre byar og i mindre kommunar. Så eg har ei kjensle av at det skjer mykje meir på dette feltet enn vi kanskje er heilt klar over.

No har vi hatt ein gjennomgang av meldinga. Eg har der peikt på mykje av det som skjer. Eg vonar det skal gro vidare, og at vi òg skal vera flinkare til å støtta opp om det økonomisk. Eg ser klart at det er absolutt nødvendig. Vi ser at når kommune, fylke og stat dreg saman, skjer det mykje spennande innafor denne sektoren.

Trond Giske (A) [11:30:47]:Det jeg har vanskelig for å forstå, er denne utrolige mangelen på ambisjoner på kulturlivets vegne. Vi snakker altså om en statsråd som for ett år siden sa nei takk til at 1 pst. av statsbudsjettet skulle gå til kulturformål. Det måtte ha vært fantastisk for en kulturminister å gå i budsjettkonferansene med et slikt mål!

Akkurat den samme defensive holdningen gjør seg gjeldende i meldingen Kultur og næring, særlig på de to viktigste områdene hvor vi har potensial: musikk og film. Når det gjelder musikk, har vi 20 000 barn som står i kø i kulturskolene. Hvor mange er det ikke der som kunne være store talenter? Også i meldingen Den kulturelle skulesekken, hvor det er nesten 1/2 milliard kr til forskjellige kulturformål, kjempet statsråden imot med nebb og klør: Ingen utvidelse av Norgesnettet for spillesteder for band og artister, ingen satsing offensivt på Music Export Norway. Det samme er det når det gjelder film: Man kutter i Filmfondet, sier nei til skatteincentiver og kjemper mot opprydding i forhold til filmmomsen. Hvorfor skal vi ikke ha de samme ambisjonene på kulturfeltet som vi har på alle andre områder? Det er mitt spørsmål til kulturministeren.

Statsråd Valgerd Svarstad Haugland [11:32:02]: Det er iallfall nokon her i salen som ikkje fornyar seg. Det er heilt klart.

Berre for å seia litt om den eine prosenten som Kulturløftet legg til grunn for si kultursatsing: Den er brukt opp for lenge sidan, dersom ein skal kompensera for dei vedtaka som sannsynlegvis blir gjorde i Lagtinget i dag når det gjeld åndsverklova. Hadde de verkeleg meint den kultursatsinga som de snakkar om, hadde de hatt ei heilt anna innstilling til ei sak som har store verknader for forfattarar, for musikarar, for komponistar osv. Det er det som er sanninga når det gjeld den satsinga, og då er det lett å lova i hytt og vêr nokre kroner både her og der når ein er i opposisjon. Mykje av det som Trond Giske nemner, er jo ting som han gjekk imot då han sat i regjering. Han gjekk imot då han sat i regjering, og er plutseleg for når han er i opposisjon. Det er ikkje særleg truverdig, synest eg iallfall.

Presidenten: Presidenten vil minna om at all tale skal rettast til presidenten, sjølv om det går litt varmt for seg av og til.

Replikkordskiftet er slutt.

Torny Pedersen (A) [11:33:31]: Kultur har en egenverdi. Opplevelser, inntrykk og følelse av identitet – alt skal også i framtiden være varemerke for norsk kultur.

Men vi vet at kulturen har utviklet seg til også å være næringsutvikling. Kulturbasert næringsutvikling er voksende i landet og i den vestlige verden. Stoltenberg-regjeringen tok tak i dette og la fram en del eksempler på kultur- og næringsprosjekter i utredningen kalt Tango for to, der de også ønsket en kartlegging av kultursektorens næringsmessige betydning. I fjor la Østlandsforskning fram en studie, og det viser seg at denne type næring sysselsetter rundt 87 000 mennesker og skaper verdier for omtrent 33 milliarder kr pr. år – en bekreftelse på en voksende næring.

Det er bra at vi nå har fått meldingen Kultur og næring, men meldingen staker ikke ut noen kurs om hvordan vi skal få framdrift i dette samarbeidet. Det savner jeg ut fra det som ble sagt og skrevet under behandlingen av kulturmeldingen fram mot 2014.

Vi produserer og selger tradisjonelle varer i dag, men det er viktig at vi i enda større grad får markedsført varene som noe spesielt gjennom design, kvalitet, miljø og historie. Det betyr salg av norsk kultur og kvalitet også i utlandet. For oss i Norge har kvalitet alltid spilt en stor rolle, og det skal det fortsatt gjøre.

Vi bør legge vekt på å få kultur som næring inn i utdanninger i kulturformidling og entreprenørskap, og se dette i sammenheng med økonomiske og tekniske utdanninger. Da har vi startet fra grunnen av, og muligheten til å lykkes er enda større.

Norge er et land med en fantastisk natur. Naturopplevelser, reiseliv og turisme er spesielt utviklet i Distrikts-Norge. Landet vårt har en lang kyst, hvor mulighetene er mange for kultur- og næringsutvikling. Dette er en viktig del av Arbeiderpartiets program om en helhetlig kystpolitikk.

I avisen Nordlys 4. mai kunne man lese:

«UT: Råstoff og bedriftsklynger

INN: Kultur og kunnskap»

Videre stod det å lese i Avisa Nordland samme dag:

«Den sterke veksten i kulturmarkedet i Nord-Norge utfordrer blant annet bankene til å tenke nytt. For mens industri og kultur har vært to motpoler, er kultur nå blitt industri. Milliardindustri.»

Kreativitet skaper vekst.

Det er Sparebanken Nord-Norge som legger fram oppsiktsvekkende tall som viser at Nord-Norge omsatte kulturprodukter for 7,5 milliarder kr i 2004.

Som man skjønner, er vi godt i gang i min landsdel, og med en slik holdning fra bankene er det store muligheter for å lykkes i framtiden.

Vi vet at Innovasjon Norge og bankene har innflytelse på hverandre, og skal vi lykkes med å skape kultur og næringsutvikling, må Innovasjon Norge få økt sine tilskudd betraktelig, og de regionale såkornfondene og kommunale næringsfond må utvides og styrkes. Dette vil påvirke også bankenes utlånsvillighet.

Mulighetene i Nord-Norge er fortsatt mange. I Nordland har vi bl.a. Skulpturlandskap Nordland, en spektakulær serie av kunstverk utstilt i ulike landskapsmiljøer fra sør til nord i fylket, og som teller 33 kulturuttrykk skapt av noen av Nordens og verdens ledende kunstnere. Dette er kunstverk som kan besøkes hele døgnet, gratis. Her ligger det store muligheter for turisme, samtidig som man kan oppleve hver enkelt kommunes særegenhet. Jeg er glad for at flertallet i komiteen deler mine betraktninger om verdien av disse.

Til slutt vil jeg sende et lite varsku. Det gjelder ikke å bli for ivrig og tro at alle typer kultur kan bli næring. Det er ikke alle kulturtiltak som tjener mange penger. Vi lever i et samfunn med konkurranse og kommersialisering, noe som har forsterket seg de senere årene, men jeg håper at Norge aldri kommer dit at all kulturvirksomhet skal kommersialiseres.

Sonja Irene Sjøli (H) [11:38:54]:(komiteens leder): Vi behandler i dag en viktig sak. Det har vært mange interessante og velmenende innlegg om det spennende samspillet mellom kultur og næring. Mange mener, og jeg tror med rette, at det er i synergien mellom et rikt og mangfoldig kulturliv og et velfungerende og bærekraftig næringsliv vi i årene framover vil se en stor vekst i nye, kreative og tidsriktige arbeidsplasser.

Jeg vil spesielt ta opp det området som omhandler kulturbasert reiseliv. Kulturturisme er et område i sterk vekst, og det er et stort potensial for denne næringsgrenen i et land som vårt. Vi har en rik og mangfoldig kulturarv å øse av. Kulturen blir også stadig viktigere for å vekke turistenes interesse. Den moderne turist ser ut til i stadig større grad å etterspørre kulturelle opplevelser – de ekte, naturlig og gode opplevelsene.

Reiselivsnæringen er i seg selv en stor og viktig næring i Norge, med ca. 150 000 sysselsatte, som skaper verdier som utgjør nesten 4 pst. av bruttonasjonalproduktet. Reiselivsbedriftene gjør i stadig større grad bruk av offentlig kulturliv i sine produkter. Viktige aspekter ved disse tilbudene er at de generelt er halvkommersielle og livsstilspregede. De har i stor grad kommet i stand gjennom privat initiativ fra næringsinteresser eller fra frivillige organisasjoner.

Satsing på kulturbasert reiselivsvirksomhet har flere viktige elementer i seg. For det første er de svært viktige virkemidler i steds- og regionsutvikling. I konkurransen mellom regioner vil antakelig de regionene som stimulerer til denne type næringsutvikling, være av de mest attraktive, ikke bare i forhold til å tiltrekke seg nye innbyggere, men også i forhold til tilreisende turister og besøkende.

For det andre skaper kulturbasert reiselivsvirksomhet viktige lokale arbeidsplasser, kanskje særlig i regioner som har opplevd at mange industriarbeidsplasser har forsvunnet de siste tiårene. Å utvikle nye, framtidsrettede og bærekraftige arbeidsplasser er en spennende effekt av et stadig bedre samspill nettopp mellom kultur og næring.

For det tredje muliggjør satsingen på kulturbasert reiseliv at viktige elementer i vår natur- og kulturarv kan ivaretas. Ny aktivitet i gamle, historiske bygg sikrer vern og opprustning. Formidling av så vel industri som generell stedshistorie bidrar til at vår rike kulturarv holdes levende og aktiv.

St.meld. nr. 16, Leve med kulturminner, skal behandles senere i dag. Her foreslår Regjeringen å etablere et verdiskapingsprogram for kulturminner og kulturmiljø. Programmet skal stimulere til at viktige kulturminneressurser blir ivaretatt, til bruk i utviklingen av lokalsamfunn og som grunnlag for næringsvirksomhet. Jeg synes dette er en spennende satsing fra Regjeringens side. Det skal bli interessant å følge med og se resultatene av dette samspillet mellom eierne av kulturminner, næringslivet, andre private og offentlige aktører, museer og frivillige organisasjoner.

Jeg er svært tilfreds med at Regjeringen følger opp regionalmeldingen og setter av 17 mill. kr til Selskapet for industrivekst, SIVA, i revidert nasjonalbudsjett. Dette innebærer bl.a. annet at det allerede i inneværende år vil kunne bli etablert en reiselivsinkubator på Lillehammer. Denne inkubatoren vil ha en profil rettet spesielt mot reiseliv, med fokusering på kultur- og opplevelsesprodukter.

Jeg er også svært tilfreds med at Nærings- og handelsdepartementet nå er i sluttfasen i sitt arbeid med en handlingsplan for reiseliv. Den vil bli ferdigstilt i sommer, og både næringen selv og Innovasjon Norge har vært sterkt involvert i dette arbeidet. I revidert budsjett for inneværende år er det bevilget 15 mill. kr til å følge opp handlingsplanen for resten av året.

Jeg synes at Regjeringen med all tydelighet viser at den ser kulturbasert reiseliv som en viktig næringsgren i stor vekst. Det er jeg svært tilfreds med.

Åsa Elvik (SV) [11:43:32]: Sidan representanten Lund Bergo i innleiinga har teke for seg det som er SVs generelle haldning, skal eg konsentrere meg om eit punkt som komiteen har behandla spesielt, nemleg kultur og næring spesielt i forhold til Nord-Noreg.

Komiteen tek utgangspunkt i eit konjunkturbarometer som Sparebanken Nord-Norge legg fram i samarbeid med nordnorske forskingsmiljø to gonger i året. Vårens barometer konstaterer at vi er inne i ein høgkonjunktur utan sysselsetjingsvekst. Barometeret konstaterer at 2004 var eit ganske alvorleg år i forhold til utflytting frå regionen. Så skriv Sparebanken Nord-Norge også om det positive utviklingspotensialet i næringar der Nord-Noreg har spesielle fortrinn, f.eks. fiskeri, fornybar energi eller reiseliv. Då blir det med ein gong reist debatt om det nordnorske reiselivet eigentleg er naturbasert, om det er opplevingsbasert eller om det er kulturbasert. Det er eigentleg ein litt uinteressant debatt, men det er ein debatt som stadig vekk dukkar opp. Det nordnorske reiselivet er uløyseleg knytt til både natur, kultur og opplevingar. Spørsmålet er korleis vi stiller oss til det politisk. Sparebanken Nord-Norge skriv også i dette konjunkturbarometeret at vellykka bedrifter i framtida ikkje berre vil etterspørje fagkunnskap, men kreative ferdigheiter hos arbeidstakarar. Samtidig seier dei at også eksisterande kulturbedrifter vil ha mykje å hente i samarbeid med det som ein må omtale som tradisjonelt næringsliv. Der er det store synergiar, og det er eit aspekt ved forholdet mellom kultur og næring som kanskje kjem litt lite fram i debatten.

Korfor er Nord-Noreg spesielt? Nord-Noreg er spesielt fordi landsdelen har eit reelt globalisert næringsliv som merkar internasjonale svingingar fort, samtidig som landsdelen har ein større offentleg sektor enn resten av landet.

Men Nord-Noreg er også spesielt fordi metaforen om Nord-Noreg er så sterk. Det får vi stadig vekk debattar om i Nord-Noreg, metaforen om Nord-Noreg.

Professor Kjell Arne Røvik ved Universitetet i Tromsø heldt for nokre år sidan eit foredrag der han bl.a. sa at ei spennande og tiltrekkjande forteljing om kva Nord-Noreg er og kva det vil bli, sannsynlegvis har mykje større informativ kraft enn kva som helst av dystre, rasjonelle prognoseframskrivingar basert på tørr statistikk. Han vel altså å forklare utviklinga i Nord-Noreg gjennom ei kulturell tilnærming og ikkje utelukkande ei materialistisk tilnærming. Kuren hans for utvikling av Nord-Noreg er å fortelje meir – og betre – om Nord-Noreg. Lat oss ikkje hengje oss opp i den tradisjonelle forteljinga om sjarken, om bannskapen og om den overveldande naturen.

Eg synest dette har vore eit spennande innspel i forhold til utviklinga i nord. Eg har valt å forstå professor Røvik sånn at den tradisjonelle forteljinga ikkje nødvendigvis er feil, men at poenget hans er at vi treng fleire og meir ulike forteljingar om Nord-Noreg.

Det politiske poenget er at metaforar er kraftfulle når det gjeld utvikling. Sterkare enn metaforar er handling. Eg har vore redd for at debatten om den nye forteljinga om Nord-Noreg skulle vere eliten i Nord-Noreg sitt prosjekt, at det skulle bli ein intellektuell diskusjon om kva som er den riktige forteljinga om Nord-Noreg, og kva som er den tradisjonelle forteljinga om Nord-Noreg. Den einaste måten å komme seg ut av dette på, er å fokusere på at folk skal vere ikkje berre kulturkonsumentar, men kulturprodusentar, og det krev politiske val.

Satsinga på Den kulturelle skolesekken er eit glimrande tiltak for å gjere ungar til kulturprodusentar, i møte med profesjonelle kunstnarar, i møte med kulturarven, men ikkje minst gjennom eigenaktivitet.

Det er ikkje sjølvsagt i 2005 at kultur skal vere eit fellesgode lenger. Vi ser i andre land, f.eks. Danmark, ei utvikling mot større eigenbetaling, kommersialisering og fokusering utelukkande på lønnsemd også i kultursektoren.

Eg har tru på at Kulturløftet, sånn som det er realisert, er ei motvekt til dette – eit konkret tiltak for at kultur framleis skal vere eit fellesgode, og ikkje minst at kultur skal vere ei drivkraft i næringsutvikling og i regional utvikling: ta utgangspunkt i regionale fortrinn, ta utgangspunkt i tradisjonar, skape synergiane mellom det eksisterande næringslivet og kulturnæringane, mellom folks fagkompetanse og folks kreativitet. Og det er eit viktig aspekt ved denne debatten. Det kjem til uttrykk i fine ord, men det er dei reelle politiske prioriteringane som viser vegen å gå.

Grethe Fossli (A) [11:48:49]: De som kjenner meg, hadde nok trodd at jeg skulle starte med å omtale film, men på bakgrunn av debatten har jeg lyst til å starte med Innovasjon Norge. Flere i denne debatten har omtalt Innovasjon Norges rolle i dette arbeidet, og jeg har lyst til å komme litt nærmere inn på hvordan de selv ser på sin egen situasjon.

I høringene i forbindelse med denne meldingen, som jeg fulgte fra sidelinjen, var Innovasjon Norge til stede, og jeg har lyst til å sitere hva de sier i sin oppsummering av sitt høringsnotat:

«Kulturbaserte bedrifter har et stort utviklingspotensiale, og Stortingsmeldingen gir en meget god oversikt og tallmateriell om næringene.

Innovasjon Norge har et kundenært apparat både innenlands og utenlands, nasjonalt og internasjonale nettverk, relevante tjenestetilbud, kompetanse mv., som også er tilgjengelig for kulturbaserte bedrifter. I 2004 mottok kulturbaserte bedrifter 87 millioner kroner i lån og tilskudd fra Innovasjon Norge.»

Så sier de til slutt:

«Vi peker på behovet for kompetanseutvikling både på lang og på kort sikt, samt behovet for at Norge har de samme rammevilkårene som andre land for å kunne tiltrekke utenlandsk filmproduksjon»

Og de sier:

«Innovasjon Norge understreker behovet for økte finansielle rammer, spesielt i sentrale strøk som også vil komme kulturbaserte bedrifter til gode da disse rammes spesielt hardt av kapitalsvikt.»

Jeg har lyst til å ta fatt i det siste først. Music Export Norway er en organisasjon som på bakgrunn av de øremerkede midlene som Arbeiderpartiet foreslo til kulturbasert næring, fikk støtte. Så fjernet den sittende regjeringen denne øremerkingen, og Music Export Norway har nå siden januar sendt inn søknad om støtte. De har blitt en kasteball mellom hovedkontoret Innovasjon Norge og Oslo og Akershus-kontoret. Dette er håpløst, for Oslo og Akershus-kontoret har ikke midler til å finansiere landsomfattende organisasjoner som Music Export Norway, de skal «serve» hele landet og bidra til eksport av musikk. Dette må man ordne opp i, det viser at dette systemet ikke fungerer godt nok. Det må ryddes opp i dette.

Så til det jeg kanskje brenner mest for, og det er filmbransjen. I januar 2004 hadde jeg gleden av å bli kjent med en del representanter for filmbransjen i Norge, og de var spesielt opptatt av å trekke utenlandske filmproduksjoner til Norge. De bad om et møte for å presentere sine ideer for noen av oss, og det var spennende ideer de la fram. Etter dette møtet har vi gått sammen og gått nærmere inn på utfordringene og mulighetene for dette i Norge. Er det mulig å gjøre Norge til New Zealand eller Irland i denne sammenheng?

Jeg hadde også en interpellasjon om dette temaet i februar 2004, hvor for øvrig næringsministeren var med. Han savner jeg i dag – han burde vært her. Det var mange positive innlegg til disse ideene, fra alle partiene på Stortinget, og det var spennende.

Filmfolkene foreslo forskjellige incitamenter for å tiltrekke seg utenlandsk filmproduksjon. De har også jobbet hardt for å få til dette seinere. De har hatt mye kontakt med Stortinget. Derfor er jeg veldig glad for at vi endelig har et flertall for et slikt forslag her i dag, og for at det kommer til å bli vedtatt. Norge har et godt og kunnskapsrikt filmmiljø, vi har i dette landet en natur og en mulighet til å produsere film som få andre land har, og vi har en befolkning som også kan bidra på mange måter.

Den eneste utfordringen vår er egentlig at det er litt dyrt her. Med de incitamentene som nå foreslås som prøveordning, vil dette kunne bedres. Jeg har stor tro på at den gjengen som var her fra Bollywood, finner dette interessant. Jeg har stor tro på at Norsk filmkommisjon med sitt handlekraftige miljø og apparat kan bidra til at vi sammen, også med Innovasjon Norge, om ikke altfor lenge har utenlandske produsenter her i Norge som synes det er spennende å produsere. PricewaterhouseCoopers har lagt fram en utredning som heter Film som vekstnæring, og der er det mulig å finne mange gode argumenter for dette. Dette bør være allmenn lesning for dem som er opptatt av nettopp det å skape nye vekstnæringer i Norge.

Presidenten: Dei talarane som heretter får ordet, har ei taletid på inntil 3 minutt.

Rita Tveiten (A) [11:54:17]: «Å snakke om kulturbasert næring uten å se til den kreative kapital er som å snakke om kraftkrevende industri uten å ha kraft.»

Det skriv Geir Kragset i Bergens Tidende 18. mai i år.

Og det er det det heile dreiar seg om. Skal kulturbaserte næringar kunna utvikla seg og blomstra i heile landet, må det leggjast til rette for at kunstnarar i større grad kan finna virke og utkomme også i Distrikts-Noreg. Offentlege støtteordningar er viktige, men det må leggjast til rette for å utvida marknaden for m.a. samtidskunst, slik at kunstnarar i større grad kan leva av eigne inntekter.

Samstundes treng norske verksemder å auka innovasjonstakten sin. Eit tiltak som ville medverka i ei slik retning, er framlegget om at private verksemder skal få skriva av investeringar i kunst av nolevande kunstnarar, kjøpt i første ledd, altså hjå kunstnaren direkte eller hjå galleristen. Dei som ynskjer eit døme på korleis bruken av samtidskunst i ei verksemd kan ta seg ut og verka, kan ta seg ein tur til verksemda Signex her i Oslo. Produksjonslokala er spekka med samtidskunst og er med på å halda verksemda heilt i front kva gjeld nyskaping og innovasjon på deira område. Kunst som innsatsfaktor kan også brukast som marknadsføring, merkevarebygging og profilering elles, ikkje minst ved internasjonalisering.

Der handverkstradisjonar står sterkt, ligg det svært godt til rette for at den kreative kapitalen kan innlemmast i sjølve produksjonsprosessen, noko som i sin tur bidreg til å stimulera utvikling av både nye produkt og produksjonsprosessar.

Me har gode døme på verksemder som med hell har nytta kulturell kompetanse til å skapa nye produkt som kan gje kommersiell inntening. På Vestlandet har me mellom andre Oleana, Figgjo, Stokke og Bergen tomteselskap, som alle nyttar seg av kreativ formgjevande og kunstnarleg kompetanse for å skapa meirverdi i sine produkt.

Framover kjem det til å handla om politisk vilje til å ta kulturbasert næring på alvor. Når rundt 70 pst. av dei skapande kunstnarane held til i hovudstadsområdet, har ikkje regionane noko konkurransefortrinn når det gjeld kulturbasert næring. Då må det satsast meir på å leggja til rette for at dei ulike regionane skal kunna halda på eller trekkja til seg slik kapital.

Eit døme som eg vil nemna, er Sparebanken Vest, som har etablert stipend for skapande kunstnarar, nettopp for å stimulera verdiskapinga på Vestlandet. Det gjer ein næringslivsaktør, men det trengst to for tango, og då må kulturlivet sine eigne vera med og ha eit eige ynske om å vera ein ettertrakta, kreativ kapital.

Til slutt vil eg slutta meg til dei som har ivra for at det må leggjast til rette for at fleire filmskaparar skal velja Noreg som innspelingsstad. Det vil få store ringverknader. Eg vil òg slutta meg til dei som har nemnt Innovasjon Norge som ein viktig aktør.

Ivar Kristiansen (H) [11:56:43]: Jeg er svært glad for at dagens behandling av stortingsmeldingen faktisk synliggjør ganske godt hvordan kultur skaper vekst, økonomisk vekst, og utvikling.

Selv om ikke alle som deltar i dagens debatt, evner å glede seg like mye over det faktum at det aldri har vært brukt mer penger på kultur i Norge enn i dag, at det aldri har vært flere kulturarbeidere i sving, profesjonelle sådanne, enn i dag, det får så være. Men jeg tror også dagens debatt viser at hvis et samfunn, et lokalsamfunn, skal lykkes og gjøre seg attraktivt, skaffe utvikling fremover, så må begrepet kultur og næring gå hånd i hånd.

Kultur bidrar til å gjøre et samfunn attraktivt, og vi har mange eksempler rundt om i Norge som kan fremstå som dokumentasjon på dette: Se på Senja, se på Finnmarksvidda, se på Lofoten, f.eks., hvordan man gjennom kulturen klarer å få én krone til å bli til fire kroner bare ved å få profesjonalisert begrepet og få satt utviklingen i system. Og de som snakker om nøytralitet, næringsnøytralitet osv., kan neppe ha tatt seg bryderiet med å lese meldingen. Vi stimulerer næringslivet for å skape vekst og utvikling. På samme måte skal vi selvfølgelig stimulere kulturen for å skape utvikling derigjennom.

Det har i debatten vært vist til Sparebanken Nord-Norges kulturbarometer. Faktum er at det er den sektoren i den nordlige landsdel som for tiden har størst vekst, en vekst som kommer av økonomisk utvikling, økt kjøpekraft, økt fritid og at folk flest anvender stadig mer av sin disponible inntekt til kultur. Man viser gjennom kulturbarometeret at man har en omsetning rundt kulturbegrepet i den nordlige landsdelen på omkring 7,5 milliarder kr og et potensial som er ganske mye større. Det viser tilbøyeligheten til å satse på kultursektoren, som igjen gir de nevnte og positive ringvirkningene.

Derfor er det viktig at vi får denne debatten i dag, derfor er meldingen viktig, og derfor er det viktig at vi også gjennom virkemiddelapparatet får enda bedre frem hvor viktig det er å satse på kulturen som en bærekraft for å utvikle næringsliv og for å gjøre samfunn enda mer attraktive enn de er i dag. Så dette handler om en vinn-vinn-situasjon, hvor vi stadig får flere eksempler på at satsing på kultur gir et utbytte som nesten ikke kan sammenlignes med noe annet i dette landet når det gjelder verdiskaping, økt vekst og sysselsetting, og er et bidrag til å gjøre lokalsamfunn enda mer attraktive.

Ola T. Lånke (KrF) [12:00:35]: Representanten Grethe Fossli tok opp Innovasjon Norge i sitt innlegg. Jeg har lyst til å peke på SIVA, hvor jeg vet at man har tenkt en god del rundt det å styrke forbindelsen mellom kultur og næring. SIVAs inkubatorkonsept burde være et av flere tiltak nettopp for å øke kulturbedrifters overlevelses- og vekstevne. En inkubator kan sammenlignes med en slags «fødestue» for nye bedrifter. Jeg vil peke på at samlokaliseringen innenfor en sånn «fødestue» fører til stor kontakt og erfaringsutveksling mellom gründerpersonene med hensyn til forretningsdrift, nettverk og faglige impulser.

Samlokaliseringen gir også et godt sosialt miljø. Inkubatorene stiller i tillegg lokaler og en del kontortjenester til rådighet. Videre blir bedriftene/gründerne fulgt opp av én eller flere kompetente personer. Erfaringene viser at disse inkubatorene bedrer bedriftenes overlevelses- og vekstevne. I dette miljøet synes man å ha tro på den betydning utviklingen av et kulturbasert næringsliv har for bosetting, innovasjon og verdiskaping i tillegg til forskningsbasert næringsliv og industri. Dette og andre tiltak må tas i bruk og må inn i den planen som etter hvert skal komme.

Det er også gledelig å konstatere at mange, ikke minst lokalt, nå er svært opptatt av en tettere tilnærming mellom kultur og næring. Et eksempel på et spennende prosjekt i denne sammenheng fra mitt eget område av landet, nærmere bestemt Frøya kommune, er utviklings- og innovasjonsprosjektet «Frøya inn i framtida». En viktig del av formålet med prosjektet er å stimulere kulturaktiviteter i lokalmiljøet og koble disse opp mot de ulike næringsaktivitetene. Det er ikke tvil om at kultur er et virkemiddel for å holde på ungdommen i Utkant-Norge, og ikke minst få dem tilbake. Så også dette må brukes mer aktivt.

Et annet eksempel fra samme fylke er et prosjekt som det også er lagt inn et forslag på i dag, kalt Birka i Rennebu, som jeg kjenner godt. Det er sprunget ut av en annerledes og særdeles vellykket bygdemartna, Rennebumartnan, som årlig samler kvalitets- og kunsthåndverkere fra hele Norge til en stor messe. Dette tiltaket har skapt interesse og fått ringvirkninger langt utover lokalsamfunnet, samtidig som det har bidratt sterkt til å skape ny giv i bygda. I 2004 hadde Rennebu for første gang på lang tid en liten økning i folketallet.

Jeg tror ikke vi trenger å bruke så mange flere ord på dette. Nå trengs handling, derfor trengs det handlingsplan.

Til slutt: Utenfor amfiet i Frøya kulturhus henger et flott «bilde» som illustrerer to hender i et håndtak. Det skal symbolisere «kultur og næring – hånd i hånd». Det hører med at det var gründeren av en kjent bedrift i kommunen som tok initiativet til bildet i kulturhuset, og som også finansierer det, et bilde som jeg tror kan stå som overskrift også over det vi ønsker skal være virkelighet for dette arbeidet framover.

Elisabeth Røbekk Nørve (H) [12:03:47]: Økt fokusering på sammenhengen mellom kultur, næring og økonomisk utvikling er lik samfunnsbygging og er svært viktig for Distrikts-Norge.

Det viser seg at mat og matkultur blir stadig viktigere for den enkelte når vi skal velge hvilket land vi ønsker å feriere i. Mat og matkultur blir i økende grad sett i sammenheng med reiselivet og utviklingen av opplevelser basert på lokal kultur, natur og kulturarv. Det er derfor positivt at mat og matkultur har blitt et viktig element i markedsføringen av Norge i utlandet.

Over hele landet vokser det i dag fram stadig flere og nye tilbud der mat- og måltidsopplevelser og lokale kultur- og naturopplevelser er viktige faktorer. Matens betydning er viktig i et kulturhistorisk perspektiv som satsingsområde og profilbærer både nasjonalt og internasjonalt.

Den Norske Matfestivalen i Ålesund har gjennom 20 år bekreftet sin rolle som møteplass for fiskeri, landbruk, næringsmiddelindustri, dagligvarebransje, storhusholdning og ikke minst reiseliv. Matfestivalen fremmer produksjon, foredling og forbruk av norsk mat med basis i norske råvarer fra jordbruk og fiske og er derfor en unik arena for å løfte kunnskap, engasjement og interesse for norsk matkultur langt utover landets grenser.

I Norge har vi i dag flere høyt profilerte kokker, flere med gode resultater i internasjonale konkurranser. Matfestivalene bidrar til å sette framtiden for norsk matproduksjon på agendaen, og vil komme til å spille en stadig viktigere rolle i sammenhengen mellom kultur og næring. Jeg er derfor glad for at Den Norske Matfestivalen i Ålesund har fått en fortjent plass i meldingen.

Den Norske Matfestivalen bidrar til økt kompetanse, interesse og engasjement for norskprodusert mat, og sentralt i festivalen står norgesmesterskapet i kokkekunst. Matfestivalen bidrar også til å utvikle og skape nye, viktige arbeidsplasser, i en region med stort utviklingspotensial innen bl.a. fiskeri og fiskeforedling.

Norge er ledende i produksjon av sjømat. Vi har i Norge lange tradisjoner og god kompetanse, som er viktig å ivareta som en del av den norske kystkulturen og matkulturen. I videreutviklingen av denne og andre viktige næringer innen mat og matkultur vil Den Norske Matfestivalen i Ålesund spille en svært viktig rolle også i framtiden.

Karin S. Woldseth (FrP) [12:06:58]: Det som fikk meg til å ta ordet, var at statsråden lot oss få inntrykk av at vi ønsket å bevilge mindre penger til kulturen, og at det var noe kultur som måtte være vernet i forhold til næring. For det første må jeg bare få lov til å presisere, hvis det skulle være noen tvil om det, at Fremskrittspartiet i sitt partiprogram sier at staten skal ha ansvaret for den norske kulturarv og tradisjoner, og at vi skal ta vare på dem, våre kulturskatter også. Det har staten et ansvar for, og det har vi aldri diskutert.

Så til at vi ønsker mindre penger til kulturen. Hvis statsråden hadde tenkt seg litt om, vet hun også at vi har tilført kulturen 180 friske millioner kulturkroner gjennom den endrede tippenøkkelen, i samarbeid med Arbeiderpartiet og SV, noe som gjør at den kulturelle skolesekken faktisk fungerer aldeles utmerket landet rundt. Dette er Fremskrittspartiet stolt av.

Så er det noen som får det til å høres ut som om kultur og næring er motsetninger, at man ikke kan snakke om det i samme åndedrag. Men man kan faktisk det. Jeg vil gjerne se til og med den aller smaleste kulturaktøren som ikke har et iboende ønske om å bli anerkjent og tjene penger på det. Jeg tror at alle ønsker å bli anerkjent, og at det å tjene penger på kunsten man bedriver, og det å utføre kunstnerisk aktivitet i ulike former står i motsetning til hverandre, kan jeg ikke se. Jeg synes jo det er ganske oppsiktsvekkende at når Fremskrittspartiet til og med strekker fram en hånd og sier at vi ønsker å forenkle skattereglene for arbeidstakere, enkeltmannsforetak og virksomhet innenfor kulturnæringsvirksomheten, stiller alle seg på en måte litt avvisende til det. Det er jo nettopp for å kunne tilby de utøvende kunstnerne i ulike former og varianter en mulighet til å leve av det de tjener.

Eli Sollied Øveraas (Sp) [12:10:02]: Senterpartiet meiner det er fleire ting ein kan gripe fatt i når det gjeld kulturbasert næring. Mellom anna er høgskuleutdanninga i ulike kunst- og kulturfag eit viktig satsingsområde, og det er framleis behov for auka satsing på formidlingskompetanse og på utdanning innan kulturelt entreprenørskap, administrasjon, marknadsføring og produksjon. Ei utbygging av utdanningstilbodet bør i stor grad leggjast til regionane, slik at det kan bli etablert og utvikla kulturelle og kunstnariske kompetansemiljø som vidare kan stimulere til kulturell nyskaping og entreprenørskap også utanom dei store byane. At Regjeringa gjekk inn for å fjerne det øyremerkte tilskottet til desentralisert høgskuleutdanning, har fått store negative konsekvensar for den positive utviklinga vi har hatt innanfor kulturområdet i Kristiansund og regionen der.

Så har eg lyst til å minne statsråden om at åndsverklova vart debattert og vedteken i Odelstinget på laurdag. Eg vil likevel stille spørsmål om statsråden framleis er så oppteken av at Lagtinget i dag skal behandle åndsverklova, at det er vanskeleg å konsentrere seg når det gjeld replikkordskiftet.

Senterpartiet meiner at kultur er ein grunnføresetnad, gjerne ein grunnpilar, for å få ei vidareutvikling innanfor kultur og næring. Skal det lykkast, må grunnføresetnaden, dvs. kulturen, bli styrkt i heile landet. Eit eksempel, som eg ønskjer ein kommentar frå statsråden på, er at ein kan vidareutvikle og styrkje eksisterande kulturinstitusjonar, gjerne gjennom å etablere kulturkunnskapsklyngjer rundt dei. Det vil etter Senterpartiet si meining kunne bidra til å auke det potensialet som ligg der, for å få ei positiv utvikling innanfor kulturbasert næringsutvikling.

Så vil eg støtte det som representanten Røbekk Nørve seier i innlegget sitt om matfestivalen i Ålesund og andre ting som var relaterte til mat. Eg registrerer at representanten argumenterer for Den Norske Matfestivalen med dei same orda som Senterpartiet brukar i merknaden sin i budsjettinnstillinga. Elles vil eg minne representanten om at Senterpartiet ønskjer at matfestivalen skal ha føreseielege økonomiske rammer, noko som både representanten Røbekk Nørve og regjeringspartia elles stemte imot.

Magnar Lund Bergo (SV) [12:13:20]: Representanten Kristiansen fra Høyre sa at det aldri var brukt mer penger på kultur i Norge. Jeg vil si at det skulle bare mangle – vi har aldri hatt mer penger heller. På den annen side er situasjonen den at kommunene, som er en vesentlig kulturaktør – mye av kulturaktiviteten skjer der – har en økonomi som gjør at f.eks. i min hjemby, Drammen, er to store bydelsbibliotek, som server over 20 000 mennesker, lagt ned. Det samme ser vi skjer i Oslo og andre steder. Jeg vil samtidig bruke anledningen til å minne Kristiansen på at den største satsingen i den perioden og den største veksten skyldtes, som Karin S. Woldseth nevnte, endringen av tippenøkkelen, som gjør at vi faktisk nå får 450 mill. kr mer i året både til kulturell skolesekk og til andre tiltak, mot Regjeringens stemmer.

Representanten Grethe Fossli snakket varmt om sitt store engasjement for norsk film, og jeg synes det er hyggelig å se at Arbeiderpartiet er tilbake på sporet og vil norsk film det beste. Men jeg må minne representanten Fossli og Arbeiderpartiet om at det ikke er så lenge siden det var de som gav Regjeringen muligheter til å kunne selge og kvitte seg med filmstudioet på Jar. Jeg synes ikke det er noe særlig å være stolt av, verken for Arbeiderpartiet eller for Regjeringen. Samtidig som det ble snakket pent om hvor bra det går med norsk film, og det gode filmmiljøet, er vi villige til å ta sjansen på at noen kanskje vil kunne finne på å overta det eneste profesjonelle filmmiljøet i Norge. Jeg vet ikke om representanten Fossli angrer på det som Arbeiderpartiet ble med på den gangen. Jeg kunne også tenke meg å spørre Regjeringen om den synes at det er framsynt kulturpolitikk å konkurranseutsette – kan man nærmest si – det eneste norske profesjonelle filmstudioet.

Sonja Irene Sjøli (H) [12:15:39]: Det har vært interessant å følge debatten her i dag. Jeg synes den har synliggjort en bred enighet om hovedlinjene og de grunnleggende verdiene som vi legger til grunn for kulturpolitikken, og da spesielt i samspillet mellom kulturbasert næringssatsing og kultur.

Det eneste partiet som skiller seg klart ut, er Fremskrittspartiet. Representanten Woldseth tok i sitt innlegg opp spørsmålet om det var noen her i salen som kunne ta Fremskrittspartiets kulturpolitikk på alvor. Jeg kan godt besvare det for egen del, og svaret er nei. Det er ingenting i det som ble presentert i behandlingen av kulturmeldingen, eller det som Fremskrittspartiet nå står alene om i denne saken, eller noe av det representanten Woldseth presenterte i sitt innlegg, som har overbevist meg – dessverre. Det går et klart skille mellom Fremskrittspartiet og de andre partiene i kulturpolitikken.

Når vi diskuterer sammenhengene mellom kultur og næring, er det viktig at vi skiller det kulturpolitiske fra det næringspolitiske, der vi også må ta inn over oss kravene om lønnsomhet og spørsmålet om konkurranseforhold osv. Selvsagt er det slik at også de kulturpolitisk begrunnede offentlige bidrag som gjennom årene er blitt gitt, f.eks. gjennom Norsk kulturråd, betyr en vesentlig verdiskaping, men vi må ikke komme dit at disse midlene skal styres ut fra hensynet til eksempelvis sysselsettingseffekt eller lønnsomhet.

Økt satsing innen kultur og næring vil etter vår oppfatning ikke bety mye for omfanget av den offentlige satsingen på kultur. Her skiller alle partiene lag med Fremskrittspartiet, som helt tydelig legger til grunn at større kommersiell produksjon minsker behovet for offentlig innsats på kulturområdet. Høyre har aldri hevdet at markedet er tilstrekkelig for at den kunst og kultur vi og vårt samfunn trenger, kan skapes av markedet alene – tvert imot. Behovet for og nødvendigheten av mangfold og kvalitet tilsier et sterkt offentlig engasjement uavhengig av de signalene som kommer fra markedet.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Trond Giske (A) [12:18:08]: Først registrerer jeg at kulturministeren fortsetter «å klippe, klippe» om åndsverkloven. På tross av at de ulike organisasjonene nå er trygge på at vederlagene består, legger kulturministeren en annen tolkning til grunn og sier at her vil man få millioner, for ikke å snakke om milliarder, i tap. Dette er en strategi som kanskje bringer lykke for regjeringspartiene i noen dager, men etter hvert som vederlagsorganisasjonene nå sier at dette ivaretar vederlagene, tror jeg det er ganske dødfødt. Vi burde kanskje ha svart på påstandene tidligere, slik at regjeringspartiene ikke hadde fått spredt dem så langt, men vi er fryktelig uvant med valgkamp basert på usannheter. Det er importert fra USA. Det kjenner vi det godt derfra. Vi får vel forholde oss til at det blir slik de neste månedene.

Dette er sannsynligvis, eller i hvert fall kanskje, den siste store kulturdebatten Svarstad Haugland deltar i som kulturminister, hvis det går slik meningsmålingene viser. Vi har hatt en kulturminister som har vært svært aktiv og svært synlig på områder som gjelder spill og automater, hvor hun sågar har vært villig til å utfordre ESA og EØS. Det er nå hovedargumentet, forstår jeg, mot åndsverkloven, at den utfordrer ESA og EØS. Det er tydelig at det er ulik grad av villighet til å utfordre ESA ut fra politisk ståsted. Hun har også vært tydelig i mediepolitikken, bl.a. i saker som gjelder P4 og NRK.

Dessverre har hun vært tilskuer og valgt en til dels bremseklossens rolle på det generelle kultur- og kunstfeltet. Filmbudsjettet har opplevd kutt. Musikken har opplevd manglende satsing. Litteraturpolitikken er i stor grad overlatt til konkurranseministeren, og pop/rock-feltet er også et område hvor det ikke har vært satset. Det er synd, for kulturministeren har handlingsvilje når hun vil, men har ikke brukt den på disse store feltene. Det er det vi savner – ikke beskrivelsene, ikke analysene, ikke potensialet som ligger der, men vi mangler en visjonær satsing fra Regjeringen på å utløse det potensialet som er der, og si som Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet sier, at vi vil ha 25 pst. av publikum på norske filmer, å si at vi vil øke norsk musikkeksport, få en større andel, som andre land har fått til, å si at vi vil sørge for at alle talentene blant ungdommen får en sjanse til å utvikle seg. Pop/rock, som kanskje er det viktigste musikkuttrykket for ungdommen, burde f.eks. fått en helt annen plass i kulturpolitikken vår.

Vi har et forslag sammen med Senterpartiet som går ut på å bygge pop/rock-senter over hele landet, som både vil ta vare på kulturarven og gi spillesteder og stimulans til dagens musikere og artister. Det ville ha vært ett tiltak som Regjeringen kunne ha vært med på. Isteden velger man en passiv rolle og setter ikke de ambisjonene som man så tydelig har, ut i livet. Man målfester hvor mange milliarder man skal gi i skattelette. Man målfester hvor mange milliarder man skal gi til forskning, og man målfester forsvarssatsingen. På kulturområdet gjør man det ikke, og da vet vi resultatet: Det blir småpenger igjen – når de store går til andre formål.

Karin S. Woldseth (FrP) [12:21:29]: Det er jo trist at Høyre ikke tar Kristelig Folkepartis kulturpolitikk på alvor. Jeg finner jo det noe underlig, for man kan se seg rundt i kulturlivet i Norge i dag og se hva Fremskrittspartiet, sammen med ulike allianser, har greid å få til. Man trenger ikke å lese hele filmmeldingen og de vedtakene som ble gjort i den forbindelse, for å se det. Man trenger ikke å reise rundt i kommunene og se hva Den kulturelle skolesekken betyr for massevis av barn og unge som driver med kulturelle aktiviteter, og som dessuten får profesjonell kultur servert i skoletiden. Man trenger ikke å se på bokbransjeavtalen, slik den foreligger nå, og som Meyer helt utmerket greide å få til på en veldig ålreit måte. Men man kan se på den forskjellen som det åpenbart er mellom Høyre og Fremskrittspartiet, og hvor vi skiller lag totalt. Det gjelder definisjonen på hva som er god kultur. For oss er det viktig at kultur når flest mulig, at den er for folk flest, at det er bredde i den kulturen som vi gir folket. Til og med representanten Kristiansen sa at de frivillige ute i kommunene får mer ut av hver kulturkrone enn hovedstadskulturen gjør. Ja, det er riktig, det. Derfor sier også Fremskrittspartiet i sitt kulturprogram at vi ønsker å støtte de frivillige lag og organisasjoner til å drive breddekultur.

Jeg synes det er trist – jeg synes det er veldig trist. Jeg synes også det er trist at ikke Høyre, som det skattelettepartiet det gir seg ut for å være, ikke engang kan være med oss i de ulike tiltakene som vi har foreslått innenfor kultursektoren, for å gi kultursektoren bedre rammevilkår, f.eks. ulike skatteincentiver og mulige fradragsmuligheter for private investorer. Ingenting av dette vil Høyre være med på. Da lurer jeg på hvem det er som skal ha troverdighet, og hvem Høyre gjerne vil ha troverdighet hos, om det er slik at de tror mer på finkultur for de få enn på breddekultur for de mange.

Presidenten: Representanten Lund Bergo har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Magnar Lund Bergo (SV) [12:24:28]: I forbindelse med debatten om kulturmeldingen hadde vi en runde om etablering av opplevelsessenter for rock/pop-musikk i Norge og plassering av arkiv. Et samlet storting vedtok i den forbindelse at saken skulle utredes og komme tilbake til Stortinget.

Nå har vi hatt nok utredning, sier representanten Trond Giske, og foreslår at vi kan bryte nå midt i svevet og lande på kulen. Det ser ut som om det er OK å snike, bare man er trønder. Jeg finner det utrolig at Arbeiderpartiet én uke før høringsfristen med alle interesseorganisasjoner og dem det faktisk gjelder, går ut, ønsker å gjøre et vedtak, og det innebærer at hva organisasjonene faktisk mener om dette, ikke er interessant å høre på.

Presidenten: Representanten Lånke har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Ola T. Lånke (KrF) [12:25:42]: Jeg merket meg at representanten Giske benyttet sitt siste innlegg til å gjøre opp status for kulturminister Svarstad Haugland. Jeg må tilstå at jeg reagerte litt på den formen for statusoppgjør som her ble prestert. Blant annet sier han at statsråden har vært passiv på flere områder, ikke minst på hovedfeltet kultur, noe som jeg vil sterkt tilbakevise og vise til at statsråden gjennom de fire årene hun har sittet som statsråd, har lagt fram kulturbudsjetter som, summert opp, langt overstiger det noen tidligere kulturminister i hvert fall på ti år har gjort. I tillegg har hun lagt fram en kulturmelding med perspektiver for hele kulturfeltet over ti år, som, hvis den blir realisert, vil utløse en økning i statlige midler omtrent på nivå med det store Kulturløftet, som Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet viser til.

Nå har hun lagt fram den første stortingsmelding om kultur og næring og har gjort et alvorlig forsøk på å få fart på dette. Jeg synes jammen det er drøyt å påstå at hun har vært passiv. Det har jeg lyst til å ta igjen for og bare minne om at i opposisjon er overbud det letteste av alt. Det kommer en dag da virkeligheten innhenter en.

Eirin Faldet (A) [12:27:07]: Nå ble jeg veldig sjokkert, at sistnevnte taler fra Kristelig Folkeparti var fornøyd med statsrådens kulturpolitikk. Det var rart å høre.

Men det jeg egentlig tok ordet for, var for å stille Fremskrittspartiet et spørsmål. I fjor støttet Fremskrittspartiet Arbeiderpartiet når det gjaldt opprettelsen av et pop/rock-senter i Trondheim/Namsos, altså Trøndelagsalternativet, men i år er ikke Fremskrittspartiet med og støtter dette forslaget. Jeg lurer egentlig på: Hva mener Fremskrittspartiet om denne saken nå?

Presidenten: Representanten Sjøli har hatt ordet to gonger tidlegare og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Sonja Irene Sjøli (H) [12:28:11]: Det var faktisk representanten Woldseth selv som stilte spørsmålet om det i det hele tatt var noen i denne salen som kunne ta Fremskrittspartiets kulturpolitikk på alvor. Det var det jeg prøvde å besvare.

Ut fra den debatten vi hadde om kulturmeldingen i fjor, og ut fra innstillingen og de merknadene som foreligger i denne saken, ser man at det går et klart skille mellom Fremskrittspartiet og de andre i den grunnleggende oppfatning av hva kultur er, og hva det offentliges bidrag skal være både for å skape god breddekultur og for å ivareta den smale kulturen som det også er viktig å ivareta, språk, tradisjon og i det hele tatt mye av den kulturhistoriske arven som vi har. Der går det et skille, og det var det som var mitt poeng.

Karin S. Woldseth (FrP) [12:29:20]: Først til Trøndelagsalternativet. Det er riktig, det. Det var ikke bare at vi støttet Trøndelagsalternativet, men vi fremmet det i budsjettet også som eget forslag for to år siden.

Når har det seg slik at ABM-Utvikling har gjort en utredning, og den avviker fra Trøndelagsalternativet. Dermed synes vi det er viktig at denne saken får følge den normale prosessen og gå ut på høring til de berørte partene, og at Regjeringen legger fram en egen sak. Derfor avventer vi nå, fordi AMB-Utvikling har kommet med et alternativ.

Så til representanten Sjøli. Det er riktig at jeg spurte om det var partier her i salen som ikke tok Fremskrittspartiets kulturpolitikk på alvor. Men jeg hadde vel kanskje ikke forventet at det var Høyre som svarte at de ikke gjorde det. Det går an å innrømme at vi er forskjellige, at vi har ulike oppfatninger av ting, og at vi prioriterer ulikt. Men derifra og til ikke å bli tatt på alvor er ganske frustrerende. Jeg synes jo at arbeidet med den meldingen som vi behandler i dag, Kultur og næring, og som jeg har vært saksordfører for, har vært veldig morsomt. Vi har hatt ulike oppfatninger av ting, men vi har hatt et veldig godt samarbeid også. Derfor synes jeg det var litt leit at jeg på en måte ikke blir tatt helt på alvor. Jeg skulle jo ønske at vi kan akseptere at det er forskjeller, at vi er forskjellige. Det er det som gjør at vi ikke har to partier her i landet, men mange. Men derifra og til ikke å bli tatt på alvor er faktisk et ganske langt skritt.

Gunhild Øyangen (A) [12:31:40]: Jeg vil knytte noen merknader til Birka, som er under etablering som et kompetansesenter i Rennebu, med støtte fra bl.a. Innovasjon Norge. Initiativet kommer fra den svært suksessrike Rennebumartnan, som mange her er kjent med, og som nå har eksistert i et par tiår, med stadig større interesse og oppslutning fra kunstnere innen håndverk og husflid.

Publikumsinteressen har også økt betydelig. De siste fem årene har over 20 000 mennesker i løpet av tre dager besøkt Rennebumartnan. Rennebumartnan og kunstnere som deltar der, er viden kjent for sin gode kvalitet, og derfor trekker martnan til seg så mange mennesker. Det er dette miljøet og dette nettverket som er bygd opp over år, som ønsker at det skal utvikles et kompetansesenter.

Som det er blitt sagt før her i dag, yter disse menneskene viktige bidrag til å holde ved like vår kulturarv og videreutvikle den. Det er ingen motsetning, slik jeg ser det, mellom å ta vare på denne kulturarven og å utvikle lønnsomme bedrifter. Men det dreier seg i de aller fleste tilfellene om små foretak, gjerne enkeltmannsforetak, eller små selskap, selskap som kan ha et stort potensial for å nå et marked og utvikle mange arbeidsplasser. Der mener jeg vi må ha virkemidler som gjør det mulig å støtte opp under en videreutvikling av disse fagene og kunstartene. Jeg er derfor veldig glad for at komiteen så klart har gitt uttrykk for at staten må ta et overordnet ansvar. Hvis en tenker på ulike andre næringer, er det ofte ganske store beløp som går med til å støtte dem. Her snakker vi ikke om så veldig store beløp, men mer om en infrastruktur som gjør det mulig å gi den nødvendige støtte og kompetanseheving for disse utøverne.

Statsråden kjenner til prosjektet. Det har kanskje vært ganske mye konsentrert om et nytt bygg. Jeg vil ta til orde for at det aller viktigste er å bygge opp innholdet i kompetansesenteret, og jeg håper at Kulturdepartementet vil utvise en konstruktiv holdning til det.

Presidenten: Representanten Giske har hatt ordet to gonger og får ordet til ein kort merknad, avgrensa til 1 minutt.

Trond Giske (A) [12:35:16]: Jeg synes det er synd at forslag nr. 5, fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet, ikke blir vedtatt her i dag. Det ville gitt titalls millioner til en satsing på pop og rock over hele landet. Vi ville ha fått et nasjonalt opplevelsessenter. Vi ville ha fått et rockesenter på Schous i Oslo, med statlig støtte, noe som nødvendigvis ikke er vanlig ved slike prosjekter, og vi ville ha fått et nasjonalt kompetansesenter for støttefunksjoner rundt rock i Namsos.

For ett år siden kunne man for så vidt med en viss rett si at her har man ikke utredet nok, her har ikke alle kommet til orde. Nå har AMB-Utvikling gjennomført en slik høring og lagt fram sin anbefaling. Da ser vi det som helt unødvendig å sende dette ut på nye runder. Det er kun en måte å unngå vedtak på.

Det jeg ikke forstår med Fremskrittspartiet, er at Per Sandberg kunne si i media i går at grunnen til at man ikke kan stemme for det, er at det nå er tatt inn så mye annet, som disse sentrene rundt om i landet, osv. Man står fortsatt på Trondheim og Namsos. Derfor ber jeg om at når vi kommer til forslag nr. 5, stemmes det separat over punkt 1 og 4 før vi stemmer over resten av forslaget.

Jørund Leknes (SV) [12:36:36]: Da startet debatten om pop- og rockesentre igjen. Jeg må bare innlede med å si at selv ivrer jeg veldig for kombinasjonen Pop Dunker Bora og Rock City Namsos, men jeg mener det vil være et stort feilgrep å vedta det i dag. Vi har en utredning som nylig har blitt ferdig fra AMB-Utvikling, og som er ute på høring. Det er 42 organisasjoner som ennå ikke har blitt hørt, og som har en høringsfrist til 20. juni. Jeg vil si at det hadde vært direkte uansvarlig å vedta dette over bordet i stedet for å vente til de blir hørt.

Et viktig poeng her er at det Trondheimsalternativet og det Namsosalternativet som vi har i dag, har blitt utviklet over tid. Det er ikke slik at det er det samme som vi hadde for et år tilbake. Nettopp derfor er det utrolig viktig at vi venter på høringen, slik at vi får en ordentlig prosess, og ikke vedtar noe i dag.

Det har kommet fram ganske mange forskjellige argumenter i denne saken, og enkelte av dem er nokså underlige. Jeg registrerer at enkelte mener at det må vedtas nå, for det er veldig usikkert hva som vil skje hvis vi venter til over valget. Da vil jeg minne dem som snakker om det, om at i dag er det slik at Fremskrittspartiet, Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV – hvis nå SV ender opp med å støtte Trøndelagsalternativet, noe jeg håper – til sammen har en oppslutning på gallupen på om lag 70 pst. Det er snakk om å vedta dette i Stortinget. Vi skal ikke grunnlovfeste det. Vi har altså to tredjedels oppslutning, og det er mer enn nok til å kunne grunnlovfeste det. Så jeg vil oppfordre salen til å stemme imot forslaget fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet om dette, slik at vi kan få en skikkelig prosess, gjøre ferdig høringene og få et best mulig pop- og rockesenter etter valget.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, sjå side 2721)