Gunhild Øyangen (A) [14:13:42]:(ordfører for saken): Meldingen fra Regjeringen gir en god gjennomgang av FNs 59. generalforsamling. Høynivåpanelets rapport og forberedelsene til toppmøtet, som finner sted nå i september, var toneangivende for diskusjonen både i plenum og i komiteene.

En rekke høyprofilerte arrangementer på utviklingssiden preget åpningen av generalforsamlingen. Blant disse var toppmøtet om sult og fattigdom, og møtet om den sosiale dimensjon ved globalisering. Disse møtene fokuserte på behovet for nye politiske grep på globalt plan for å møte utfordringene ved globaliseringen.

Holdningen til utviklingspolitiske saker var avventende i forhold til at status for tusenårsmålene skulle gjøres opp i år. Det er positivt, slik komiteen også understreker, at det blir vedtatt en resolusjon om FNs operasjonelle utviklingsaktiviteter.

Likestillingsspørsmål var om mulig enda mindre på dagsordenen i denne generaldebatten enn i de to tidligere år. Komiteen mener det er viktig at det arbeides for at likestillingsspørsmål blir en mer sentral del av generaldebattene i årene framover, og komiteen viser til sine merknader i innstillingen til utviklingsmeldingen om viktigheten av å prioritere likestillingsperspektivet i utviklingspolitikken.

Når det gjelder reform av FN, har komiteen merket seg at generaldebatten klart gav til kjenne det syn at sammensetningen av Sikkerhetsrådet må gjenspeile dagens geografiske realiteter på en bedre måte. Reformspørsmålene preget også debatten i 1. komité. I den sammenheng mener komiteen det er positivt at Norge er bedt om å videreføre sin rolle som tilrettelegger for de organisatoriske spørsmålene i sammenheng med toppmøtet som skal finne sted i New York 14.–16. september 2005.

I mars i år la FNs generalsekretær fram rapporten «In Larger Freedom», som bl.a. baserer seg på rapporten fra Høynivåpanelet og rapporten fra FNs tusenårsprosjekt, den såkalte Sachs-rapporten, om status for oppnåelse av FNs tusenårsmål.

Kofi Annans rapport kommer med viktige forslag til reform av FN, bl.a. på det sikkerhetspolitiske området, på det sosiale og økonomiske området og når det gjelder menneskerettigheter. Komiteen ser at utfordringen nå er å sikre at vi faktisk får en reform av FN, slik at organisasjonen får den nødvendige legitimitet og blir mer handlekraftig og bedre i stand til å møte de utfordringene den står overfor.

Når det gjelder reformprosessen, mener komiteen at det er behov for større åpenhet omkring de norske posisjonene. Det er viktig at Regjeringen gir rom for offentlig debatt og involverer det sivile samfunn i forberedelsene i så viktige spørsmål. Vi må se det sivile samfunn og organisasjonene som viktige bidragsytere til den offentlige debatten, både nasjonalt og internasjonalt. Organisasjonene representerer et korrektiv og supplement til staters myndigheter, og kan på den måten gi viktige bidrag til den offentlige debatten om reform av FN. De norske NGO-ene er også viktige representanter for det norske sivile samfunn i slike internasjonale spørsmål og debatter.

Komiteen vil også understreke at det i den pågående prosessen fram mot toppmøtet må arbeides aktivt for å sikre en bredest mulig agenda og substans for møtet. Som komiteen viser til, har vi nå en historisk mulighet til å styrke FN og å gjøre organisasjonen mer effektiv. Det er derfor viktig at det fra norsk side arbeides aktivt, sammen med land vi har felles interesser med, for å oppnå en bredest mulig reform av FN.

Norge er en sterk støttespiller for FN, og i en tid hvor behovet for å styrke FN står så høyt på dagsordenen både nasjonalt og internasjonalt, hadde vi derfor håpet at det hadde vært mulig å få flertall for å be Regjeringen om å utrede nye finansieringskilder som kan bidra til å styrke FN finansielt.

Når vi nå debatterer fjorårets generalforsamling i FN, hvor åpningen var preget av en rekke utviklingsarrangementer, synes jeg at det er på sin plass å nevne den historiske avtalen som finansministrene fra G8-landene ble enige om for få dager siden. Det ble enighet om å slette den multinasjonale gjelden til 18 av verdens fattigste land. Det var en viktig beslutning.

Det internasjonale samfunnet har fortsatt et stykke å gå på både bistands- og handelsområdet, og det gjenstår å se om dette vedtaket i sum fører til økt ressurstilgang fra de rike til de fattige land, slik utviklingsministeren tidligere i dag også pekte på. Men det er positivt at G8-landene har klart å enes om gjeldsslette. Mange av utviklingslandenes gjeldsbyrde er så ødeleggende at den bidrar til å opprettholde fattigdommen. Med denne beslutningen kan disse landene bruke mer av sine penger på utvikling, heller enn på å betale gjeld.

Utenriksminister Jan Petersen [14:19:38]:Jeg er litt forbauset over den referansen komiteen gir til debatten om reformer i FN, for man kan fra formuleringer, slik de er brukt, få et inntrykk av at Regjeringen ønsker å holde posisjoner for seg selv. Det kan jeg i hvert fall benytte anledningen til å forsikre om at det er slett ikke tilfellet. Snarere tvert imot, jeg tror det er både viktig og ønskelig at vi får en debatt om disse spørsmålene. Der vi har hatt mulighet for det, har vi også deltatt i den debatten.

Nå må det innrømmes at det ikke er all verdens tid siden FNs generalsekretær fremla det som nå er grunnlaget for debatten, nemlig rapporten «In Larger Freedom». Men vi har altså arbeidet med posisjoner siden den tid, og jeg vil bare veldig kort risse opp noen av de synspunktene som jeg synes er spesielt viktige.

Reformspørsmålene kan i hovedsak deles i to: Den ene delen er reform av Sikkerhetsrådet, og så er det den store mengden med andre reformer som generalsekretæren foreslår. Når jeg deler dette i to, er det fordi mye av debatten nettopp har dreid seg om Sikkerhetsrådet, og det er vel en fare for at debatten om Sikkerhetsrådet overskygger disse andre reformspørsmålene, som etter mitt skjønn også er svært viktige. Derfor har det vært et poeng fra norsk side å legge kanskje mest vekt på disse andre problemstillingene, slik at ikke de forsvinner og vi mister bredden i den reformdebatten som er.

Når det gjelder Sikkerhetsrådet, må jeg si at det fortsatt er en ganske åpen debatt om dette fremover. Stortinget har drøftet det en rekke ganger, og det er vel kjent at Norge ønsker en sikkerhetsrådsreform, at vi ønsker en utvidelse både av permanente og av ikke permanente seter, og at vi har vært svært skeptiske til å introdusere noen form for semipermanente seter.

Det som akkurat i dag kanskje er det viktigste å holde fast ved, er at vi ikke ønsker noen utvidelse av vetoretten. Der er de landene som nå kandiderer som nye faste medlemmer i Sikkerhetsrådet, avgjort i ferd med å myke opp sine posisjoner. Det ønsker jeg velkommen. Det er svært viktig at vi holder fast ved at vetoretten ikke skal utvides.

Når det gjelder de øvrige spørsmålene, er det mange som er oppe, men det er tre jeg synes det er særlig viktig for Norge å engasjere seg i. Det ene gjelder den såkalte Peacebuilding Commission. Den har allerede blitt møtt med stor tilslutning, slik at vi kan være sikre på at den blir en del av vedtaket til høsten. Grunnen til at vi fortsatt bør arbeide med den, er at det nok skal gjøres mye arbeid for å finne frem til en form på arbeidet som gjør den nyttig. Der bør vi legge ned mer innsats.

Det andre spørsmålet gjelder organiseringen av menneskerettighetsarbeidet. Det å bringe inn et menneskerettighetsråd tror jeg vil være en viktig reform, men det må gjøres på en slik måte at man ikke drar med seg alle problemene som det nåværende organisasjonsmønsteret har. Det vil nok kreve en del mer tenkning, vil jeg tro.

Det tredje spørsmålet gjelder hele problemstillingen knyttet til plikten til å beskytte, altså plikten til å beskytte der hvor det er fare for folkemord, fare for store og dramatiske overgrep. Det er også en debatt hvor det er veldig mange forskjellige synspunkter. Men jeg tror det er viktig å påpeke Sikkerhetsrådets plikt til å gripe inn. Det at Sikkerhetsrådet skal ha plikt til å være proaktive, at det skal organiseres slik at de blir proaktive, bør være et viktig norsk bidrag i debatten.

Jeg er fullstendig oppmerksom på at dette ikke er tidspunktet for å innlede til en lang debatt om en FN-reform. Men ikke minst på bakgrunn av referansene fra komiteen håper jeg det er tilgitt at jeg brukte noen ord på dette.

Presidenten: På en dag som i dag er alt tilgitt.

Finn Martin Vallersnes (H) [14:24:10]: Det er jo godt å vite det, idet man går opp på talerstolen, president.

Ganske kort: Saksordføreren viste til mindretallsmerknaden om internasjonal skattlegging og finansieringsmekanismer. Jeg skal ikke gå veldig langt inn på det, men bare minne om at det ikke er mer enn to uker siden vi hadde et Dokument nr. 8- forslag i salen til debatt, og vi diskuterte det ganske inngående. Regjeringssiden og flertallet gav sin tilslutning til at dette er et tema som en gjerne ser at Regjeringen på Norges vegne deltar i debatten og utredningen om i FN. Men vi var uenig i saksordførerens synspunkt, at dette er et utredningsarbeid som skal gjøres her hjemme. Uenigheten gikk på det.

For øvrig – slik som tidligere – er vi veldig opptatt av at en slik debatt ikke må bli tilslørende for den grunnleggende forutsetningen som går på å få industrilandene til å oppfylle sitt 0,7 pst. krav.

Gunhild Øyangen (A) [14:25:32]: Jeg synes det er veldig synd at regjeringspartiene ikke har en mer åpen holdning i forhold til å utrede og til her hjemme å jobbe med hvordan man kan styrke FN finansielt. Det er jo ikke slik at utredningen og vurderingene av hvordan dette skal gjøres, nødvendigvis er det som blir det internasjonale resultatet. Men det at en overhodet ikke vil ta i den problemstillingen, synes jeg er veldig sørgelig. Det er sørgelig at en ikke inntar en noe mer åpen og inkluderende holdning i et så viktig spørsmål.

Jeg vil takke utenriksministeren for en kort redegjørelse om de norske posisjonene når det gjelder den viktige reformen av FN. Kanskje burde vi hatt en litt større debatt om et så viktig spørsmål. Jeg merket meg at han mente at dialogen med de norske NGO-ene nå var på et godt spor. Hvis det er tilfellet, er det svært gledelig, for det har på et tidligere stadium blitt oppfattet som at det har vært en del hemmelighold, og at det har vært vanskelig å komme i dialog med departementet. Hvis det nå har ordnet seg og dialogen er god, er det ingenting som er bedre.

Utenriksminister Jan Petersen [14:27:09]: Nå begynner vel presidentens tilgivelse å sitte lenger og lenger inne.

La meg likevel si at det jeg mente med ønsket om åpenhet, ikke først og fremst gjelder i forhold til organisasjonen. Det gjelder i forhold til den offentlige debatten i Norge. Jeg tror det er svært viktig at alle engasjerer seg, og at det blir så stor bredde som mulig. Jeg har ikke spesielt hatt kontakt med NGO-ene på dette området, men jeg regner med at de i likhet med andre i hvert fall vil føle at det er nok posisjoner å ta tak i. Vi har også holdt en del foredrag om dette, så det vil være mulig å gå tilbake og sjekke noen av standpunktene.

Jeg har lyst til å legge til at det også er viktig å være i dialog med andre land, og ikke minst det såkalte Human Security Network, som Norge har hatt stor glede av å delta i, fokuserer nå på enkelte sider, i særlig grad på menneskerettighetssiden. Vi prøver altså å bygge allianser for å få til resultater på noen områder.

Bjørn Jacobsen (SV) [14:28:26]:Dette med finansiering har vi diskutert tidlegare i år, og det er sjølvsagt viktig at FN har ei finansiering.

Eg blei for så vidt litt inspirert av dei oppdaterte informasjonane som utanriksministeren kom med. Eg trur at dersom vi skal få folk i Noreg til å vere interesserte i FN, må det komme noko som er reelt, slik at folk trur at her kan vi jaggu få til reformer, f.eks. i Tryggleiksrådet. Vi kunne f.eks. komme med forslag om at eventuelt nye land som skal inn, kunne ha eit moratorium på at dei ikkje skulle ha vetorett i eit visst tal år. Kva er det siste som skjer i denne veldig viktige debatten? Får vi til reelle politiske reformer, kan debatten faktisk begynne å gå ute blant folk også, så slepp berre vi å ha han.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 10.