Presidenten: Etter ønske frå kommunalkomiteen vil presidenten foreslå at taletida blir avgrensa til 5 minutt til kvar gruppe og 5 minutt til statsråden.

Vidare vil presidenten foreslå at det ikkje blir gjeve høve til replikkar etter dei enkelte innlegg, og at dei som måtte teikne seg på talarlista utover den fordelte taletida, får ei taletid på inntil 3 minutt.

– Det er å sjå på som vedteke.

Kari Lise Holmberg (H) [20:55:00]:(ordfører for saken): Ved inngangen til 2004 anslo FNs høykommissær for flyktninger at det var 9,7 millioner flyktninger i verden. UNHCR melder om stort behov for at land tar imot flere av flyktningene for gjenbosetting, og Stortinget vedtok under behandlingen av budsjettet for 2005 å øke kvoten med overføringsflyktninger til 1 000. Sosialistisk Venstreparti fremmet i den anledning forslag om å øke kvoten til 1 500 flyktninger.

Mange av dem som tidligere har kommet til Norge som flyktninger fra prioriterte områder og leirer, har nære slektninger som ikke har kommet med i forbindelse med UDIs uttak. Forslagsstillerne mener at flyktningkvoten gradvis må trappes opp fra dagens nivå på 1 000 årlig til 3 000 årlig i 2009. Forslagsstillerne mener også at det bør avsettes en andel av overføringsflyktningkvoten til UNHCR-erklærte flyktninger med slektninger i Norge. Med unntak av Fremskrittspartiet er alle partiene, inkludert SV selv, enige om at dokumentet vedlegges protokollen. Fremskrittspartiet bifaller ikke forslaget. De har et noe avvikende syn i mer restriktiv retning. Jeg regner med at de ulike partiene selv redegjør for sine standpunkter i saken.

Jeg synes det er grunn til å framheve at UNHCR har tilbakevending som hovedmål med all hjelp av flyktninger. I Høyre er vi enig i at retur til hjemlandet er hovedmålsettingen, og at det først og fremst er ønskelig å hjelpe flyktningene i deres opprinnelige land eller i nærområdene. Jeg er selvfølgelig innforstått med at det vil være et behov for hjelp til å gjenbosette en del overføringsflyktninger i tredjeland, og vi ser det derfor som nødvendig og riktig at Norge stiller opp og hjelper til med gjenbosetting for mennesker som av ulike grunner vil måtte flyttes til et tredjeland.

USA har stilt en større andel av sine årlige kvoter til UNHCRs disposisjon. USA har også planer om å øke flyktningkvoten i sin neste budsjettperiode.

Norge økte sin kvote av overføringsflyktninger fra 750 til 1 000 i budsjettet for 2005, og det totale antallet gjenbosettingsplasser i regi av FN vil være større i dag enn for et par år siden. Det viktige arbeidet med FN-flyktningenes gjenbosetting i tredjeland nødvendiggjør et grundig forarbeid av FN, eller UNHCR. Vi er kjent med at UNHCR tidligere hadde kapasitetsproblemer med saksbehandlingen, og er derfor enig i at Norge kan bistå med å bedre bemannings- og ressurssituasjonen på dette området. Vi støtter også departementets arbeid med å få flere land til å tilby gjenbosetting og til å konsolidere situasjonen i de ferske gjenbosettingslandene.

En økning av kvoten for overføringsflyktninger vil kreve en styrking av budsjettet for bosetting og integrering av flyktninger i Norge. Dette spørsmålet må avgjøres i forbindelse med behandlingen av budsjettet for 2006, ikke i dag i forbindelse med et privat lovforslag.

Når det gjelder spørsmålet om en andel av den totale kvoten for overføringsflyktninger skal avsettes til UNHCR-erklærte flyktninger med familie i Norge, vil jeg bare si at Norge allerede har et uttalt ønske om å holde flyktningfamilier samlet. Det samme har UNHCR. Vi er derfor enig med forslagsstillerne på dette punktet, men mener det blir godt ivaretatt gjennom det tette samarbeidet som vi har med UNHCR.

Det vil alltid kunne finnes enkelteksempler på det motsatte, slik også forslagsstillerne viser til. Det er derfor viktig å ha klare regler og gode rutiner for samarbeidet om flyktningkvoten. Det er viktig å se flyktningsituasjonen i en helhetlig sammenheng, og vi mener derfor det vil være riktig å følge UNHCRs anbefalinger om uttak. Vi ser imidlertid at det av ulike grunner ikke alltid vil være mulig eller ønskelig å oppnå 100 pst. familiesamling, nettopp slik kommunalministeren også pekte på i sitt brev til komiteen.

På innvandringsområdet må vi i denne salen svært ofte behandle saker ut fra enkeltstående eksempler og private forslag. Dette gir både en uheldig behandling og er med på å danne et uriktig bilde av politikken. Troverdighet i flyktning- og asylpolitikken oppnår vi best ved å opptre konsekvent og se de lange linjene.

Vi skal føre en regulert og human politikk. Da er det viktig å ta seg tid til å vurdere alle momenter i hver enkelt sak, og ikke falle i den fellen at en bedriver en tabloid politikk på dette området. Det er ingen tjent med – ikke vi og langt mindre de menneskene som trenger en trygg havn i Norge.

Avslutningsvis vil jeg bemerke at det ser ut til at SV kommer til å sette fram et forslag som er omdelt i salen i dag. Det er et forslag som på en måte er en oppfølging fra tidligere tider. (Presidenten klubber.) Forutsetningen i den saken den gangen var at det var en engangsforeteelse, og Høyre ser ikke å kunne støtte dette forslaget.

Kjell Engebretsen hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Vi får se på overtiden her som en stemmeforklaring.

Signe Øye (A) [21:00:37]: Saksordføreren gikk i sitt innlegg inn på innholdet i SVs private forslag og innstillingen fra kommunalkomiteen, og jeg ser ikke noen grunn til å gjenta det. Arbeiderpartiet er enig i at dokumentet vedlegges protokollen. Derfor vil jeg konsentrere meg om forslaget fra Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet om å øke kvoten for overføringsflyktninger fra FN til 1 500 personer i året fra 2006.

Det er slik at i mange år mottok Norge 1 500 kvoteflyktninger i året. Da regjeringen Bondevik II overtok regjeringskontorene i 2001, skjedde det utrolige at antallet ble halvert. Norge så seg altså ikke lenger i stand til å ta imot 1 500, som er et forholdsvis lavt antall. Hvordan Kristelig Folkeparti kunne akseptere en slik avgjørelse, er ganske utrolig og ganske uforståelig. Men det har de nå gjort. Noe økning har skjedd i år, men det er fortsatt langt igjen til 1 500.

Derfor går min oppfordring spesielt til Kristelig Folkeparti, men også til Venstre, som kritiserer Arbeiderpartiet for å være så restriktive i innvandringspolitikken: Nå er det mulighet til å være med og skape et flertall for å øke kvoten igjen til 1 500 fra neste år. Det ville være et godt signal helt på slutten av denne stortingsperioden. For vi må ikke glemme at her snakker vi om de aller, aller fattigste i verden.

Så en stemmeforklaring i forhold til det forslaget som SV kommer til å ta opp: Det vil Arbeiderpartiet stemme imot.

Per Sandberg (FrP) [21:02:49]: Noen ganger kan en være kort når en skal holde innlegg i Stortinget. Saksordføreren redegjorde for sakens innhold, så det eneste jeg føler behov for å si, er at når det gjelder familiegjenforening for flyktninger, er det Fremskrittspartiets store mål at det skal skje i det land hvor familien generelt sett samlet har størst tilknytning. Det trenger ikke nødvendigvis å være i Norge. Jeg tror det i liten grad vil være i Norge.

Når det gjelder forslaget om å øke kvoten, har det vært tradisjon og normalt at man gjør det i forbindelse med budsjettbehandlingen, så det må avgjøres til høsten.

Så vil jeg fremme forslaget som Fremskrittspartiet står bak.

Presidenten: Representanten Per Sandberg har tatt opp det forslaget han refererte til.

Heikki Holmås (SV) [21:03:47]: Så lenge det finnes krig og diktatorer i verden, vil det finnes flyktninger. Og denne regjeringen har altså – til Kari Lise Holmbergs informasjon – halvert antallet flyktninger fra 1 500 til 750, for deretter å øke antallet i år til 1 000 stykker. Kari Lise Holmberg etterlyser større forutsigbarhet. Budsjettet er det stedet der man virkelig får tatt gode og helhetlige diskusjoner om flyktningpolitikken, etter hennes oppfatning. Vel, hun om det.

La oss gi oss selv bare ett sekund til å dvele ved tallene fra FNs høykommissær, som viser at det er over 9 mill. flyktninger i verden. Det trengs fredsbygging og utviklingshjelp for å gjøre det mulig for folk å vende tilbake. Men i tillegg må vi støtte FNs arbeid med å finne nye hjem til dem som har flyktet fra konflikter, og som trolig ikke kommer til å kunne reise tilbake. I SV mener vi det må gjøres ved å øke flyktningkvoten med 500 i året, som vi har hatt i budsjettene våre, til vi når målet om å ta imot 3 000 FN-flyktninger i året.

I tillegg må vi bidra bedre til å gjenforene familier som har fått status som FN-flyktninger. I dag bor det mennesker i Norge, noen av dem norske statsborgere, som har nære familiemedlemmer i flyktningleirer. Prøvelsene ved selv å leve i fred og rikdom, men med nære og kjære i nød, tror jeg er så store at vi ikke kan forestille oss det. Derfor mener jeg og SV at vi bør åpne for at folk skal kunne appellere til UDI om å få valgt ut sine nære familiemedlemmer – søsken, foreldre, barn – som en del av flyktningkvoten dersom de er FN-flyktninger fra før.

Vi har allerede i dag politisk styring på hvem vi tar imot, gjennom gruppering av flyktningkvoten i undergrupper. Departementet bestemmer etter anbefaling fra UDI. Flertallet i komiteen mener dette fungerer bra i dag. Det er jeg ikke enig i, og jeg mener jeg vet hva jeg snakker om etter selv å ha fulgt opp et par konkrete saker. Følgende skjer: Fra UDI får man beskjed om å kontakte UNHCR, og UNHCR sier de følger opp de henvendelser de får fra UDI. Ingen griper med andre ord tak i sakene. Det mener jeg at UDI burde gjøre.

Derfor mener jeg at vi bør avsette en del av flyktningkvoten til folk i Norge som har nære slektninger i flyktningleirer, slik at de kan få vurdert av UDI og UNHCR om deres familie skal kunne få komme til Norge. På den måten hjelper vi en FN-flyktning, og vi fjerner bekymringer i livet for en førstegenerasjons nordmann, med de positive effektene det har.

Så er det ett spørsmål som alltid dukker opp, og her ber jeg statsråden lytte. Når det gjelder flyktninger som flyktet fra Al-Tash, og som nå sitter i «ingenmannsland» mellom Jordan og Irak i Al-Karame-leiren, vil ikke statsråden ta imot disse, og det skyldes «erfaringen med at tidligere uttatte fra denne gruppen i mindre grad enn ønskelig er blitt aktive deltakere i det norske samfunnet». Det er det hun skriver i brev til komiteen. Jeg synes ikke det holder som argument, av flere grunner, men jeg legger det til side nå, og sier istedenfor følgende: Både Finland og Sverige har fulgt opp UNHCRs anbefaling om å ta imot flyktninger fra denne leiren, mens Danmark har vegret seg av samme grunn som Erna Solberg. Der har imidlertid Flygtningehjælpen funnet ut at påstanden om at de ikke integreres godt i Danmark, ikke er riktig, og Utlendingsstyrelsen anbefaler nå mottak av 80 fra denne flyktninggruppen. Jeg vil utfordre statsråden til å gjennomgå denne informasjonen, sjekke ut forholdene i Norge og se om ikke også vi skal følge opp forespørselen fra UNHCR om å ta imot flyktningene i «ingenmannsland».

Så har vi en sak som burde hjemsøke alles dårlige samvittighet, og som vi fremmer forslag om i dag. Det gjelder barn som har sittet lenge i asylmottak. For et år siden vedtok vi enstemmig, etter anbefaling fra Kirken og Redd Barna, at barn som hadde vært her som asylsøkere i tre år eller mer, skulle få sakene sine behandlet på følgende premisser:

«Komiteen vil understreke at en ny behandling må bygge på en generøs vurdering med utgangspunkt i barnas konkrete situasjon, menneskelige hensyn og FNs barnekonvensjon art. 3 der det slås fast at «barnets beste skal være et grunnleggende hensyn».»

Dette førte til at like over 234 barn og deres foreldre fikk bli.

Men vi gav oss ikke med det fra komiteens side. Både den enstemmige komiteen og saksordføreren, fra regjeringspartiene, understreket at vi forventet handling fra Regjeringen for å unngå at barn havnet i samme fortvilte situasjon igjen. Anita Apelthun Sæle, som var saksordfører, sa den gang:

«Likevel ser vi at problemstillinga ikkje er enkel, heller ikkje eineståande for Noreg, og komiteen ber derfor Regjeringa om å greia ut problemstillinga og så komma tilbake til Stortinget med ei utgreiing i eigna sak.»

Her har ikke Regjeringen gjort det Stortinget bad om, og dermed har det gått mindre enn et år før vi igjen havnet i samme situasjon. Informasjon fra UDI viser at pr. 1. mai 2005 bodde det totalt 254 barn i norske asylmottak som hadde søkt om asyl for mer enn tre år siden.

Vår forpliktelse etter Barnekonvensjonen er overfor barna, helt uavhengig av hva foreldrene deres gjør eller tenker. Jeg synes det er skuffende at dette, der det var en enstemmig komite for et år siden da oppmerksomheten var stor, og tårene trillet, nå er redusert til et forslag som kun støttes av SV og Senterpartiet. Jeg tar opp våre forslag i innstillingen og det forslaget som er omdelt.

Presidenten: Representanten Heikki Holmås har tatt opp de forslag han refererte til.

Anita Apelthun Sæle (KrF) [21:09:30]: Det er mange menneske på flukt i verda. Nesten 10 millionar er på vent i ein eller annan flyktningleir. Det er nødvendig å satsa på tilbakevending som hovudstrategi, og bistand og internasjonale tiltak er heilt nødvendige.

Vi har problem med integrering i Noreg – det må vi erkjenna. Kommunalkomiteen har brukt mykje energi og midlar for å få eit introduksjonsprogram på beina, i samarbeid med Regjeringa, sjølvsagt.

Som eit lite apropos: Det som undrar meg, er at andre land ser ut til å integrera eller kanskje til og med assimilera nye landsmenn noko betre enn oss, iallfall fleire enn oss. Canada og USA er eksempel, men det er jo kjempestore land og samfunn. Men også Israel har klart å integrera usannsynleg mange fleire flyktningar og innvandrarar enn det vi gjer. I dei siste ti åra har det komme 1 million russiske flyktningar, som alle er vortne iallfall integrerte, om ikkje assimilerte. Og det er jo eit frimerke av eit land, med eit innbyggjartal omtrent som Noreg. Men ein må vel erkjenna at noko må ein halda fram med å undra seg over.

Kristeleg Folkeparti er tilfreds med at vi har auka kvoten for overføringsflyktningar til 1 000 i året. Eg er samd med dei som seier at det er eit beskjedent tal, men vi ser ikkje at det er mogleg å auka dette ytterlegare på tampen av stortingsperioden.

Vi er også skeptiske til SV sitt nye hasteforslag om «lenge ventande» barn. Eg er lei for at det finst barn i norske mottak som er i ein vanskeleg situasjon, og som har ei usikker framtid. Men som saksordførar for det forslaget som SV har kopiert – og som eg var svært fornøgd med den gongen, det stemmer, det vart kalla vårens varmaste vedtak i fjor vår – vil eg likevel presisera at vi heldt det for å vera eit eingongsvedtak. Det trur eg til og med at SV den gongen presiserte. Det gjaldt då også i stor grad barn som faktisk hadde vore her både fem og seks år.

Kristeleg Folkeparti er lite fornøgd med å gjenta ei slik ekstraordinær sak nest siste dag i sesjonen. Vel kan ein innvenda at vi på ny er komne i ein lite ynskjeleg situasjon med mange barn som har vore her i tre år, og det var ein føresetnad at vi skulle få fortare og meir effektiv handsaming av sakene. Men det har vore eit svært vanskeleg mål å oppnå, ikkje berre for «lenge ventande» barn, men for alle grupper. Det er altså svært vanskeleg å få hurtig prosedyre og utsending.

Kristeleg Folkeparti meiner at nye «eingongsvedtak» på rad og rekkje er uheldig og fører til at lovverket vert uthola. Eg vonar, trass i at vi har altfor mange avviste, ikkje-returnerte barnefamiliar i Noreg no, at «eingongsvedtaket» har hatt effekt på sakshandsaminga, slik at barns situasjon vert endå meir vektlagd enn tidlegare. Det bør vera slik.

Så er det ein sjølvsagd ting at kvoteflyktningar med familie i Noreg må ha høg prioritet, som dei også har. Noreg har gjeve uttrykk for ei slik prioritering, og vedtak her vil neppe endra situasjonen ute, om han ikkje er tilfredsstillande. Eg rår til at saka vert lagd ved protokollen, slik det står i I under komiteens forslag til vedtak.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [21:13:39]: (leiar i komiteen): Saksordføraren har ryddig gjort greie for flyktningsituasjonen ved inngangen til 2004, altså 9 672 000, etter anslag frå UNHCR. Heilt klart fortel det noko om behovet for forsterka innsats i nærmiljøet. Heilt klart fortel det òg noko om at Noreg bør ta sin del av ansvaret ved å busetja nokre av desse.

Vi var svært overraska då Bondevik II reduserte talet på kvoteflyktningar frå 1 500 til 750, eit tal som dei altså seinare har auka til 1 000. No står Arbeidarpartiet, SV og Senterpartiet saman om å auka dette talet til 1 500 igjen frå 2006. Vi veit at det krev eit forsterka engasjement både når det gjeld busetjing, og når det gjeld oppfølging elles. Det får vi komma tilbake til til hausten.

Så ein kort kommentar til forslag nr. 4, som er omdelt i salen. Dette forslaget hadde fortent ein langt betre skjebne. Dei barna som dette gjeld, hadde òg fortent ein langt betre skjebne enn å bli diskutert når klokka er vel ni den nest siste dagen i Stortinget, og utan komitebehandling på førehand. Men om det er slik at det 1. mai 2005 budde 254 barn i norske asylmottak som hadde søkt om asyl for meir enn tre år sidan, seier det noko om at den eine føresetnaden i det felles komiteforslaget frå i fjor ikkje er oppfylt. Vi føresette då at vi fekk ei sak der vi såg meir langsiktig på korleis barn som vart buande lenge i mottak, skulle behandlast, ut frå ein situasjon som vi hadde då – og som vi veit er den same no. Det er ikkje heldig for noko barn å bli buande lenge i mottak.

Det eg er lei for, er at vi ikkje har teke denne diskusjonen tidlegare i komiteen. Eg trur vi i fleire parti må ta innover oss at vi her ikkje har følgt godt nok med i forhold til det som vi vart einige om i juni i fjor. Samtidig tykkjer eg at vi skal stå ved det vi sa i fjor; då blei det sett ei grense. Det var eit eingongsvedtak, men det var altså visse føresetnader knytte til det som ikkje er følgde opp. Dersom vi skal stå ved det vi sa når det gjeld følgjene av å bu lenge i mottak, er det logisk å stemma for eit likelydande forslag i år. Så må vi på nytt gå ut frå at det blir føreteke ein gjennomgang frå Regjeringa si side, og at det blir føreteke ei raskare avklåring for dei dette gjeld. Eg anbefaler difor forslag nr. 4.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 8.