Presidenten: Debatten åpnes med et innlegg fra statsministeren på inntil 20 minutter. Deretter får hvert av opposisjonspartiene et innlegg på inntil 10 minutter. Etter disse innleggene gis det adgang til replikkrunder på inntil fem replikker. Fem statsråder gis en taletid på inntil 5 minutter med etterfølgende replikkrunde på inntil tre replikker. Dessuten fordeles 49 innlegg på inntil 5 minutter på gruppene som følger:

Arbeiderpartiet 18 innlegg, Fremskrittspartiet elleve innlegg, Høyre sju innlegg, Sosialistisk Venstreparti fire innlegg, Kristelig Folkeparti tre innlegg, Senterpartiet tre innlegg og Venstre tre innlegg. Etter inntil to av femminuttersinnleggene fra hver gruppe gis det adgang til replikkrunde på inntil tre replikker.

Til slutt blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover de fordelte innlegg, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Dette anses vedtatt.

Før presidenten gir ordet til første taler, vil presidenten gi en orientering om den nyordning som nå er i Stortinget. De gamle representantene vil se at det er to nye talerstoler her. De forutsettes brukt under spontanspørretimene. I de vanlige debattene er det fritt om man vil bruke talerstolen ved siden av presidenten eller den av de to nye som står nærmest podiet.

Første taler er da statsminister Jens Stoltenberg.

Statsminister Jens Stoltenberg [10:16:28]: Først vil jeg gjerne vise til den utmerkede regjeringserklæringen jeg la fram i går. I dag skal jeg bare føye til noen betraktninger og synspunkter.

Det første er at med dannelsen av den nye flertallsregjeringen er det etablert et nytt politisk tyngdepunkt i norsk politikk. Det skyldes at tre partier som alltid har hatt en god del felles når det gjelder verdier og standpunkter, Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, nå har greid å inngå et mye mer forpliktende samarbeid enn de noen gang tidligere har greid.

Det er ikke nytt at de tre partiene samarbeider. Da Arbeiderpartiet og Senterpartiet inngikk kriseforliket i 1935, var det starten på en lang periode med arbeiderpartistyre, og de regjeringer Arbeiderpartiet hadde på 1980- og 1990-tallet, var også etablert gjennom et nært samarbeid ikke minst med Senterpartiet. Alle budsjetter i den perioden ble gjort opp i samarbeid mellom Arbeiderpartiet og Senterpartiet og flere partier i sentrum av norsk politikk. Arbeiderpartiet og SV har også hatt mye til felles historisk, felles verdigrunnlag og også felles synspunkter i mange store og små konkrete saker.

Men på tross av dette fellesskapet, som har kommet til uttrykk gjennom mange år på ulike måter, har de tre partiene aldri tidligere greid å inngå et forpliktende varig samarbeid. Det er det som er det nye nå, at de tre partiene har greid å overkomme de sakene som stod i veien for samarbeid, bl.a. en del spørsmål knyttet til utenriks- og sikkerhetspolitikk, Europa-spørsmål, og også spørsmål knyttet til energi og miljø. Derfor har det altså vært mulig å bygge broer over de hindringene som før var der når det gjaldt et forpliktende samarbeid. Det har i virkeligheten skjedd gjennom mange år. Gjennom hele forrige stortingsperiode ble det bygd samarbeid, tillit og kontakt mellom de tre partiene, og så kom det til uttrykk og ble konkludert og manifestert gjennom erklæringen som ble utarbeidet på Soria Moria, der dette ble nedfelt, og der de konkrete løsningene på konfliktsakene ble funnet. Derfor har vi god tro på at vi nå har greid å etablere et samarbeid mellom tre partier som kan være et tyngdepunkt i norsk politikk i mange år, som kan gi grunnlag for en regjering som skal regjere i fire år, og vårt mål er selvsagt også å være et felles regjeringsalternativ ved stortingsvalget i 2009.

Men for å greie det, for å greie å etablere det forpliktende samarbeidet mellom tre partier, som har tre selvstendige programmer, og som har vært uenige om flere viktige enkeltsaker, var det nødvendig å inngå kompromisser. Derfor er det ingen kunst for opposisjonen i dag å påvise at det på en del punkter er inngått kompromisser, og at de ulike partiene har gitt, strukket seg, for å greie å etablere den enigheten som ble etablert på Soria Moria – og hvis de trenger hjelp, kan jeg godt veilede dem i hvor det er inngått kompromisser. Jeg kan tale for mitt eget parti: Det er helt åpenbart at Soria Moria-erklæringen og det felles dokumentet vi nå legger fram, på en del punkter avviker fra Arbeiderpartiets program. I motsatt fall hadde det jo ikke vært et felles dokument mellom tre partier. Så kunststykket er ikke å påvise at vi har strukket oss, kunststykket må i tilfelle være å påvise at et av de tre partiene har strukket seg så mye at det ikke kan stå inne for helheten. Det har ikke skjedd, fordi alle partiene har fått satt sitt preg på dokumentet. Alle partiene kan stå inne for kompromissene, alle partiene føler at her har de oppnådd mye mer enn de har gitt.

Så vil jeg også understreke at i norsk politikk er det slik at når det inngås kompromisser, lages forlik, er alle ute etter å finne ut hvem taperen er, som om kompromiss forutsetter at den ene vinner og den andre taper. Det er tilfellet hvis man forhandler med politiske motstandere – da er det slik at alt det ene partiet får, må det andre partiet anse som et tap. Men på Soria Moria er det ikke politiske motstandere som har forhandlet, det er politiske samarbeidspartnere som har forhandlet. Derfor er det slik at kompromissene, det at vi har gitt noe i forhandlinger, ikke er et uttrykk for nederlag. Det er et uttrykk for seier at vi har evnet å kompromisse. Uten den evnen ville vi ikke greid å etablere en flertallsregjering, vi ville ikke greid å gi landet den helhetlige styringen og gi landet både ny politikk og bidra til å endre politikkens form gjennom å etablere en flertallsregjering. Derfor er det altså slik at alle de tre partiene er vinnere. Men viktigere enn det, de verdiene, de sakene, de menneskene vi slåss for, er vinnere, fordi vi har greid å lage en felles politikk som nettopp kan bidra til å virkeliggjøre de verdiene vi tror på.

Alternativet er jo å ikke samarbeide. Jeg mener at norsk politikk trenger mer samarbeid, at partier i større grad er villige til å ta belastningen med å sette kjepphester på stallen, bidra til å finne løsninger, og jeg mener at en av utfordringene på høyresiden er jo nettopp om man der er i stand til å etablere noen form for samarbeid som kan være forpliktende, slik vi har greid å gjøre i sentrum-venstre.

Vi mener også at det at vi nå har etablert en flertallsregjering, har bidratt til å tilføre det norske folkestyret noe nytt og noe verdifullt. Det handler ikke minst om at gjennom å etablere det flertallsalternativet som vi etablerte før valget, som vi har jobbet med over lang tid – og som de tre partiene gikk til valg på og sa at hvis vi får flertall, etableres det en flertallsregjering, da får vi en regjering bestående av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet – har vi tilført politikken noe nytt fordi velgerne fikk nå anledning til å stemme for en regjering. De tre partiene som gikk til valg sammen, vant valget, og velgerne fikk den regjeringen de stemte for. Det mener jeg er en bedre måte å skifte regjeringer på. Det tilfører folkestyret en klarhet, en plassering av ansvar, som ikke er tilfellet når regjeringsskifter skjer gjennom kriser i Stortinget, gjennom forhandlinger og spill, og velgerne ikke vet hvilken regjering de får når de stemmer på de ulike partiene, slik tilfellet lett ville vært dersom vi hadde hatt flertall av høyrepartiene i Stortinget. Da hadde det vært uklart hva slags regjering vi hadde fått.

Så vi går til verket med ydmykhet og respekt ved at vi har vunnet et valg, fått et folkelig mandat. Velgerne har gitt oss en tillit gjennom valg, som er det som er grunnlaget for vår regjering. Det føler vi er en tillit som er stor, som vi skal forvalte på en best mulig måte. Så skal vi møte velgerne i 2009 og ta ansvaret på godt og på vondt, for det som er skakt, og det som er skjevt. Vi skal også ta ansvaret for de resultatene som vi har oppnådd, og så skal velgerne få lov til å vurdere oss i 2009 på det grunnlaget. Det skaper en klarhet. Det skaper en langsiktighet, og det skaper en mye klarere ansvarsfordeling mellom opposisjon og posisjon, mellom regjering og storting, enn vi har hatt i Norge på lang tid.

Det er det ene jeg vil si, at vi har etablert et nytt politisk tyngdepunkt og bidratt til å klargjøre ansvarsforhold mellom regjering og storting.

Det andre jeg vil si, er at grunnen til at vi ble enige, grunnen til at det var mulig å finne en felles plattform der alle gav, der alle bidrog til kompromissene – men der likevel alle kan si at vi kan stå inne for resultatet, vi har fått satt vårt preg på resultatet – er at de tre partiene i utgangspunktet er enige om mye og i utgangspunktet har felles verdier, felles målsettinger på de viktigste grunnleggende områdene. Det er derfor også et gripende godt innledningskapittel i Soria Moria-erklæringen om verdier, der vi forsøker å si noe om betydningen av fellesskap og rettferdighet, både fordi rettferdighet er en verdi i seg selv, og også fordi vi mener at fellesskap er det beste bidraget til å gi det enkelte mennesket valgfrihet. Vi godtar ikke høyresidens budskap om at det er en motsetning mellom individets valgfrihet og fellesskap. Vi tror tvert imot at sterke, gode fellesskapsløsninger er det beste bidraget til å gi det enkelte mennesket valgfrihet, at mangel på barnehageplasser er et hinder for valgfrihet, at mangel på offentlige omsorgsløsninger er et hinder for valgfrihet, og at de nordiske, skandinaviske, landene er blant de landene som er kommet lengst i å gi enkeltmennesket valgfrihet nettopp fordi de har satset på de sterke, offentlige fellesskapsløsningene istedenfor privatisering og marked når det gjelder de viktigste velferdsløsningene.

Så vi har det felles at vi tror på fellesskapsløsningene, og mener at det bidrar til å gi enkeltmennesket mer, ikke mindre valgfrihet. Det kommer også til uttrykk gjennom de mange store og små ulike politiske sakene som vi har presentert i regjeringserklæringen og Soria Moria-plattformen, og jeg skal nevne noen av dem for å illustrere nettopp det.

Det ene er arbeid, verdiskaping. Vi tror ikke at verdiskapingen i landet, at kampen for arbeid til alle, best sikres ved å overlate mest mulig til markedet. Vi tror simpelthen at fellesskapet, en aktiv stat, må bidra både for å sikre verdiskaping og for å sikre arbeid til alle. Det gjelder enten at den aktive staten skal ta ansvaret for å føre en ansvarlig økonomisk politikk, en ansvarlig budsjettpolitikk, eller at myndighetene skal føre en aktiv næringspolitikk gjennom å bruke statlige virkemidler i Innovasjon Norge, offentlig eierskap, investering i samferdsel, investering i forskning til å utvikle norske bedrifter, sikre arbeidsplassene, utvikle landets konkurranseevne. Men det gjelder også helt særskilt når vi snakker om å bekjempe arbeidsløsheten, fordi det handler både om den overordnede økonomiske politikken, næringspolitikken, og det handler om de mer målrettede tiltakene mot dem som går ledige gjennom bl.a. en mer aktiv arbeidsmarkedspolitikk, ungdomsgaranti, en tiltaksgaranti for dem som går langtidsledige.

Så sier vi klart i erklæringen at kampen mot arbeidsløsheten handler både om å bekjempe den åpne, registrerte ledigheten, og den handler også om å bekjempe den skjulte ledigheten, for alle dem som støtes ut av arbeidsmarkedet. Vi vet at uten å bygge de broene tilbake til arbeidsmarkedet, f.eks. ved arbeidsmarkedstiltak, vil vi ikke lykkes i å få mennesker tilbake i arbeidslivet, mennesker som i dag er støtt ut, eller som står i fare for å bli støtt ut av arbeidsmarkedet. Her skiller vi oss fra høyrepartiene, som har bygd ned arbeidsmarkedspolitikken, som ikke tror på de virkemidlene. Vi tror på dem og mener at bl.a. det vi oppnådde på 1990-tallet, da vi fikk ledigheten kraftig ned, er et godt eksempel på det.

Tilsvarende tror vi på at hvis vi skal lykkes i å forene arbeid og miljø, vekst og vern, er det bare mulig dersom vi har et aktivt fellesskap, at myndighetene, staten tar et ansvar. Eksempler på det er det vi gjør med gass. Vi skal legge til rette for å ta i bruk gass i Norge til kraftproduksjon, til industri, til transportformål. Men samtidig skal det skje innenfor våre klimaforpliktelser, og derfor har vi lagt opp til den mest omfattende offentlige satsing på å utvikle teknologi for å håndtere klimagassen CO₂. Vi er trygge på at vi skal greie både å ta i bruk gassen og samtidig gjøre det på en miljøvennlig måte. Vi tror ikke markedet vil gjøre den jobben. Vi tror at staten må gå foran og bidra til finansiering, ta noe av den risikoen markedet ikke tør å ta når det gjelder f.eks. satsing på CO₂-teknologi, på deponering av CO₂. Lykkes vi med det, gjør vi mye for å få ned utslippene av klimagasser, og vi gjør også veldig mye for å utvikle norsk næringsliv når det gjelder foredling av en viktig norsk råvare.

Tilsvarende når det gjelder skole: Vi avviser privatisering av skolen – det viktigste bidraget til å hindre privatisering av skolen er å ruste opp en sterk, offentlig fellesskole. Vi legger fram mange store og små konkrete forslag til hvordan vi skal følge opp Kunnskapsløftet – en reform som ble startet i 2000, og som det på mange områder har vært bred politisk enighet om gjennom den siste fireårsperioden. Der skal vi følge opp med kvalitet, med innhold, med flere undervisningstimer og med bedre etter- og videreutdanning av lærere. Men vi skiller oss fra den avgåtte regjeringen på i hvert fall to viktige punkter: Det ene er at kvalitet i skolen vil koste, derfor må kommuneøkonomien styrkes, og det andre er at vi avviser den privatiseringen som den avgåtte regjeringen la opp til.

Det tredje området der fellesskapsløsningene er overlegne, er omsorg. Her vil vi settes på prøve, og det viktigste er eldreomsorgen. Økningen i antall eldre vil være den kanskje største oppgaven det norske velferdssamfunnet har stått overfor siden det ble etablert etter krigen. Det vil være en utfordring i forhold til pensjonssystemet vårt, i forhold til helsevesenet vårt og i forhold til den kommunale eldreomsorgen. Det vil kreve mange flere hender, både i helsevesen og i eldreomsorg, og flere penger i pensjonssystemet. Det antall mennesker vi trenger, og behovet for økt finansiering av pensjon, av eldreomsorg og helse, er nettopp de sterkeste argumentene mot å fortsette den skattelettepolitikken den avgåtte regjeringen drev med. De pengene trenger vi i felleskassa for å finansiere alle de ordningene som må styrkes når befolkningen blir eldre, og antallet eldre pleietrengende øker.

Vi ser det også på det internasjonale området. De internasjonale utfordringene krever også mer fellesskap. Derfor har vi ønsket å være en regjering som skal trappe opp kampen mot fattigdom i verden, trappe opp arbeidet for et styrket FN og bidra sterkere til fred – være en tydelig fredsnasjon.

I regjeringserklæringen i går inviterte jeg Stortinget til samarbeid. Det er alvorlig ment. Vi er opptatt av å sikre samarbeid og nær kontakt med regjeringspartienes stortingsgrupper, men vi er som regjering i tillegg opptatt av å ha et samarbeid med opposisjonen. Og selv om det er store og viktige saker vi er uenige om, er vi sikre på at det i denne sal er personer med mye kompetanse og kunnskap som Regjeringen vil ha nytte av å samarbeide med. Vi ser fram til samarbeid med hele Stortinget, og jeg ser fram til en debatt om de viktige spørsmålene i vår tid.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Siv Jensen (FrP) [10:33:35]:La meg først få gratulere statsminister Stoltenberg med etableringen av hans nye regjering.

Da statsministeren presenterte erklæringen for Stortinget i går, sa han at det var viktig for denne regjeringen å ha et moderne forsvar. Men man kan også se av Soria Moria-erklæringen at Regjeringen har ambisjoner om å flytte flere av de norske styrkene ut i verden. Samtidig har vi i disse dager et veldig godt eksempel på hvor vanskelig det vil være å håndtere konflikter i våre nordområder. Hvordan mener denne regjeringen at man skal kunne håndtere norsk suverenitetshevdelse i nordområdene uten samtidig å styrke Forsvaret på en tilstrekkelig måte med tanke på alle de årene vi nå har bygd Forsvaret sakte, men sikkert ned?

Jeg la også merke til at statsministeren snakket om at denne regjeringen ville ha et forpliktende og varig samarbeid. Ja, det er ingen tvil om at de ønsker at dette skal være forpliktende, men det gjenstår å se (presidenten klubber) om dette samarbeidet blir like varig som Regjeringen ønsker at det skal være.

Presidenten: Som president er man i en posisjon hvor man kan klubbe ned Fremskrittspartiet, men det er ikke derfor presidenten gjør det, det er for å be alle om å overholde taletiden.

Statsminister Jens Stoltenberg [10:35:06]: La meg først takke representanten Siv Jensen for gratulasjonen. Jeg ser fram til mange gode debatter med representanten Jensen.

Så vil jeg bare berolige henne med å si at vi skal greie å delta både i internasjonale operasjoner og i FN-operasjoner og samtidig håndheve norsk suverenitet i nordområdene. Det skal vi dels gjøre gjennom å bruke de ressursene vi i dag har, på en konsekvent og god måte, og jeg mener at den måten Kystvakten har opptrådt på gjennom de siste dager, er en bekreftelse på det.

Det andre er at vi i erklæringen sier at vi skal styrke Kystvakten, og det tredje at vi i årene som kommer, også vil styrke Marinen generelt gjennom et stort investeringsprogram, bl.a. i fregatter, som allerede er i gang. Så jeg tror vår tilstedeværelse i nordområdene vil bli godt ivaretatt. Suverenitetshevdelsen vil bli ivaretatt, og man vil få økte ressurser.

Erna Solberg (H) [10:36:26]: Jeg må si at det som forbauset meg med regjeringserklæringen, var ikke alt som stod der, men den totale mangelen på perspektiv på de utfordringene som alle andre land i Europa slåss med hver eneste dag, nemlig hvordan europeiske land, velferdsland som vårt eget, skal klare seg i den internasjonale konkurransen i årene fremover. Det er ord som nesten ikke nevnes. Det er strategier som på en måte har forsvunnet ut av denne regjeringens politikk. Og hvis vi da begynner å stille spørsmål ved en del av elementene i strategiene, må jeg få lov til å spørre statsministeren: Er det slik at det å fjerne obligatorisk annet fremmedspråk i norsk skole, det å fjerne krav om studiekompetanse til høyere utdanning, det å flytte fokus i næringspolitikken fra nyskaping til statlig støtte og det å øke skatte- og avgiftsnivået er ledd i en strategi som kommer til å bidra til at Norge blir smartere, mer konkurransedyktig og bevarer og videreutvikler velferden? Det er iallfall en helt annen kurs enn det alle andre europeiske sosialdemokratisk styrte land har lagt seg på de siste årene.

Statsminister Jens Stoltenberg [10:37:54]: Den nye regjeringen er veldig opptatt av hvordan Norge skal greie seg i en globalisert økonomi, hvordan vi skal greie oss i en stadig mer sammenvevd verdensøkonomi – men vi har nok litt andre svar enn høyrepartiene. For oss er det ikke slik at skattelette og lavere satsing på fellesskapsløsningene er svaret. Tvert imot mener vi at svaret ligger i de sterke, brede offentlige velferdsløsningene, og vi mener at de nordiske landene er et bevis på det.

Nylig offentliggjorde World Economic Forum en liste over de landene de mener er mest konkurransedyktige i den globale økonomien, og av de ti første der var det fem nordiske land – de landene med den sterkeste offentlige sektoren, det høyeste internasjonale skattenivået, den jevneste inntektsfordelingen og de sterkeste fagbevegelsene. Så vi tror simpelthen at fellesskap er moderne, at fellesskap er konkurransedyktig, at privatisering, høyrepolitikk, er umoderne og ikke mestrer de globale utfordringene.

Annet fremmedspråk skal mange unger lære, men vi mener at det ikke er nødvendig at det er obligatorisk.

Jon Lilletun (KrF) [10:39:14]:Eg vil gratulere statsministeren, Jens Stoltenberg, og Regjeringa med valsiger og ein verdig måte å gjennomføre eit skifte i Noreg på.

Kristeleg Folkeparti vil føre ein sakleg, men tydeleg opposisjonspolitikk, bygd på det kristne verdigrunnlaget med menneskesynet, forvaltaransvaret og nestekjærleiksbodet.

Det er, som Stoltenberg sa, ei spennande erklæring som vart lesen i går. Men det er noko som manglar, og det har eg lyst til å etterlyse. I trontalen seier Samarbeidsregjeringa – regjeringa Bondevik:

«Regjeringen har sin verdiforankring i rettsstatens og demokratiets prinsipper og i den kristne og humanistiske kulturarv. Respekten for det enkelte menneske, for menneskeverdet og menneskerettighetene er grunnleggende.»

I erklæringa i går var det ingenting om eit felles verdigrunnlag, og det var ikkje referanse til, slik som vi har pleidd å ha i Det norske storting, vår tusenårige tradisjon, det kristne og humanistiske verdigrunnlaget. Eg håper at Stoltenberg kan bekrefte at dei likevel vil gå inn på det grunnlaget.

Statsminister Jens Stoltenberg [10:40:42]: Først vil jeg takke også representanten Jon Lilletun for de rosende ordene og si at jeg ser spesielt fram til å samarbeide med representanten Lilletun. Vi har samarbeidet mye mer enn folk aner. – Ja, det er vel det vi kan si om det (munterhet i salen), og det har vært en fordel for oss begge.

Så har vi et langt kapittel om verdigrunnlag, og der forsøker vi å reflektere det dilemmaet vi lever oppe i, nemlig at vi har folk som tror på ulike religioner i landet vårt, og vi er et stadig mer flerkulturelt samfunn. Men vi sier samtidig følgende:

«Vår politikk skal reflektere og respektere mangfoldet, samtidig som den skal ta med seg de beste verdier og tradisjoner i den kristne kulturarven.»

Så henvisning til den kristne kulturarven er med, men det er satt inn i en større ramme der det reflekteres at vi er blitt et mer mangfoldig samfunn også religiøst.

Presidenten: Presidenten kan ane det statsministeren antyder.

Lars Sponheim (V) [10:42:05]: Jeg skal også få lov til å slutte meg til lykkønskningene til den nye statsministeren og ønske lykke til med hans nye regjering. Jeg vil også få takke for hans viktige bidrag til å få til et godt og verdig regjeringsskifte som var demokratiet vårt verdig.

Jeg vil også benytte anledningen til å takke for den smule forelesning vi fikk her for noen minutter siden, om kunsten å samarbeide mellom partier i regjering. Jeg har stor respekt for nyvunnet kunnskap, og også dette kunnskapsløftet er jeg for.

Så til en sak som jeg er opptatt av, men som ikke ble berørt i regjeringserklæringen i går. Når statsministeren legger fram et ambisiøst prosjekt på vegne av statsbudsjettet som går på å bruke mer penger på viktige områder, som innebærer atskillig flere mennesker inn i offentlige stillinger, trengs det arbeidskraft utover det som er ledig i Norge i dag. Det ble ikke sagt noe positivt om nødvendigheten av å ha arbeidsinnvandring og den arbeidskraft vi nå får innenfor det utvidede EØS-området. Det kan skyldes fremmedskepsisen i Senterpartiet eller rødpennene i LO, men jeg velger å tro det var en tidsglipp, og vil gjerne be statsministeren om å benytte denne anledningen til å si noe om viktigheten av det innenfor hans politikk.

Statsminister Jens Stoltenberg [10:43:28]:Først vil jeg også takke representanten Sponheim, og jeg ser i og for seg fram til dialog med Sponheim om hvordan man samarbeider i en flerpartiregjering. Det er alltid noe å lære der.

Når det gjelder arbeidsinnvandring, legger denne regjeringen opp til at vi skal ha arbeidsinnvandring fra EØS-området – helt selvsagt – og det er jo et område der vi må regne med at det blir en del økt arbeidsinnvandring. Det er et resultat av EU-utvidelsen og et resultat av EØS-avtalen.

Så var det slik at den regjeringen jeg satt i sist, reduserte kravene til spesialistbestemmelsen i det som dreier seg om arbeidsinnvandring utenfor EØS-området. Regjeringen har ikke lagt opp til å stramme inn de bestemmelsene, og det betyr at vi kommer til å få arbeidsinnvandring, spesielt fra EØS-området, men også i noen grad utenfor EØS-området. Det viktige er at vi sier ja til arbeidsinnvandring, men nei til sosial dumping. Så vi har omfattende bestemmelser om hvordan vi skal hindre sosial dumping.

Siv Jensen (FrP) [10:44:51]: Man skal lytte nøye når sosialistiske partier snakker om valgfrihet for enkeltmennesket. Jeg la merke til at statsministeren brukte en del tid på å prøve å forklare hvorfor sterke fellesskapsløsninger – løsninger som er offentlig styrt, offentlig regulert og offentlig avgrenset – automatisk medfører en betydelig grad av frihet for enkeltmennesket. Denne stoltenbergske valgfrihet kommer det til å bli interessant å følge, rett og slett fordi mange av oss forbinder valgfrihet med retten til å velge mellom ulike alternativer. I denne regjeringens verden vil valgfrihet bety at de som har råd til å kjøpe seg valgfrihet, kan få gjøre det, mens det store flertall av oss faktisk må være prisgitt den «valgfriheten» som Regjeringen gir oss gjennom offentlig styrte ordninger, som de facto ikke gir oss valgfrihet i det hele tatt. Det er noe som jeg ikke synes statsministeren gav en god forklaring på, og som jeg gjerne vil be ham utdype nærmere.

Statsminister Jens Stoltenberg [10:46:07]: Jeg tror noe av diskusjonen om valgfrihet forvirres av at mange setter likhetstegn mellom valgfrihet og privatisering. For oss er valgfrihet fullt mulig innenfor et offentlig finansiert system, innenfor fellesskapsløsningene. Det vi er imot, er privatisering av f.eks. skolen, som vi mener vil føre til mindre valgfrihet, som vil føre til nedleggelse av bl.a. utkantskoler og mindre mangfold i den offentlige skolen. Men vi er for valgfrihet innenfor fellesskapets rammer. Jeg vil minne om at det f.eks. var en arbeiderpartiregjering som innførte fritt sykehusvalg. Det var min forrige regjering som sørget for at det ble fritt valg av fastlege her i landet. Det var byrådet fra Arbeiderpartiet og SV som innførte fritt sykehjemsvalg i Oslo, og i mange fylker har våre partier stemt for ulike former for fritt skolevalg. Så det er fullt mulig å ha valgfrihet selv om man ikke privatiserer og satser på kommersielle løsninger. Det er vi imot, for det fører til økte forskjeller og mindre valgfrihet for dem som er avhengig av de offentlige løsningene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Siv Jensen (FrP) [10:47:33]: Jeg må også få lov til å ønske resten av Regjeringen lykke til med oppgavene som den nå skal gå til.

Fremskrittspartiet har ambisjoner om å være et konstruktivt opposisjonsparti. Vi skal måle Regjeringen på det Regjeringen gjør – og for så vidt på det Regjeringen unnlater å gjøre. På det nåværende tidspunkt har vi altså en regjeringserklæring, en Soria Moria-erklæring, som er full av mange ord og mange ønsker, men som i mindre grad gir oss klare indikasjoner på hva Regjeringen faktisk har tenkt å gjøre. Derfor er det spennende å vente på de konkrete handlingene som Regjeringen vil foreta i de nærmeste dagene. Det første vi kanskje vil kunne måle Regjeringen på, er de endringer som vil komme i statsbudsjettet for 2006.

Noen løfter har vært veldig tydelige, og det er vel ingen stor overraskelse om de blir innfridd. Men så er det store spørsmålet hva Regjeringen kommer til å gjøre på mange av de andre viktige områdene som dette statsbudsjettet vil måtte dreie seg om. Ett av områdene er selvsagt skattepolitikken. Vi har registrert at regjeringspartiene brukte hele valgkampen på å snakke om forferdelsen ved den såkalte skatteletten til de rike, men samtidig har Regjeringen brukt mye energi på å fremheve én skattelettelse som man har som ambisjon å gjennomføre, og det gjelder fagforeningskontingenten. Det er åpenbart en premiering av den støtten som denne regjeringen fikk av LO gjennom hele valgkampen. Det som gjenstår å se, er hvilke planer Regjeringen har for resten av skattebetalerne, hvor hardt skattebetalerne nå må holde på lommeboka si i tiden som kommer, for å kunne være med på å betale for alle de løftene som regjeringspartiene har kommet med i de siste ukene.

Det er likevel kommet noen veldig klare negative signaler gjennom regjeringserklæringen. På det første området, nemlig asyl- og innvandringspolitikken, er det helt åpenbart at denne regjeringen har som ambisjon å liberalisere flyktning- og asylpolitikken. Det er urovekkende i en tid hvor flyktningstrømmene er større enn noen gang, hvor antallet falske asylsøkere er større enn noen gang. Det krever mye også av et land som Norge. Bare signalene om en liberalisering vil i seg selv kunne føre til økt tilstrømming og større problemer for Norge i årene som kommer.

Vi registrerte også at Regjeringen ikke hadde noen nevneverdig sterke ambisjoner i kriminalpolitikken. Det var fine formuleringer fra statsministeren i går om forebygging av kriminalitet, men det er sagt svært lite, både av statsministeren og i Soria Moria-erklæringen, om hvordan man skal håndtere mennesker som begår grove kriminelle handlinger i det norske samfunn. Vi er spent på om den nye justisminisiteren kommer til å følge opp en del av det han har sagt gjennom valgkampen, men som for så vidt ikke har vært helt i samsvar med de tre partienes politikk.

Vi er glad for den invitasjonen som statsministeren kom med i går, om et bredt samarbeid i Stortinget, og Fremskrittspartiet har tenkt å ta ham alvorlig. Og nettopp fordi vi tar ham alvorlig, har vi tillatt oss å fremme to forslag i salen i dag som gjelder eldreomsorgen. Eldreomsorgen var et av de viktigste temaene gjennom hele denne valgkampen. Alle partiene snakket om eldreomsorg, og alle partiene lovet å finne gode løsninger for å ivareta syke, eldre menneskers behov. I går sa statsminisiteren at denne regjeringen ville lovfeste rett til barnehageplass for våre barn. Det er et hyggelig ønske, men utfordringen til Regjeringen og statsministeren er om de også vil være med Fremskrittspartiet på å lovfeste retten til omsorgstjenester og sykehjemsplass for eldre, syke mennesker.

Når det gjelder barnehager, er mange av midlene øremerket, nettopp fordi Stortinget ønsker en viss kontroll med kommunenes bruk av disse pengene. Vi har derfor større grunn til å tro på måloppnåelse der. Når det gjelder eldreomsorgen derimot, har denne regjeringens svar vært å overføre penger til kommunene og dermed være helt og holdent avhengig av at kommunene vil prioritere dette svært viktige området – som vi altså brukte nesten hele valgkampen på å debattere. Det ville være landets nasjonalforsamling verdig om man også kunne samle seg om å gjennomføre den samme lovfestede retten for eldre og syke mennesker. Man snakker om lovfestede rettigheter for de aller minste, man snakker om lovfestede rettigheter til utdanning for dem som er litt eldre – men de aller eldste, som kanskje ikke lenger har pårørende eller andre til å ivareta sine interesser, de skal altså ikke ha noen lovfestede rettigheter. Dette håper jeg vil være statsministerens første bidrag til å vise at Regjeringen mener alvor når han snakker om ønsket om et bredt samarbeid i Stortinget.

Statsministeren brukte mye tid i sitt innlegg på å snakke om flertallsregjeringsetableringen. Det er for så vidt sant at det vil skape større grad av forutsigbarhet og kanskje også større grad av engasjement blant borgerne ved at vi får klarere fronter, klarere skillelinjer i politikken, men statsminister Stoltenberg skal vokte seg vel for å prøve å skape et inntrykk av at de fire partiene som nå er i opposisjon i Stortinget, er ett og samme stykke. Jeg merker meg at statsministeren forsøker å skape en definisjon av disse såkalte høyrepartiene. Det kan jeg her og nå avkrefte. Fremskrittspartiet har i lang tid befunnet seg et sted mellom Høyre og Arbeiderpartiet hva gjelder det politiske landskapet, og der føler vi oss svært komfortable. På mange områder i norsk politikk har Fremskrittspartiet stått nærmere – og samarbeidet godt med – Arbeiderpartiet enn vi har gjort med Høyre. På mange andre områder har vi samarbeidet godt med Høyre og til dels også med de øvrige ikke-sosialistiske partiene. Det har vi også tenkt å fortsette med. Men å forsøke å skape et inntrykk av at de fire partiene som nå er i opposisjon, har en felles politikk, er ikke riktig.

Så sa statsministeren at det nå vil bli slutt på spillet, og at Stortinget vil fremstå som en mer verdig arena. Det er kanskje sant. Det eneste som er annerledes, er at man nå flytter dette spillet inn i de lukkede rom. Nå vil det være mye mindre synlig for opposisjonspartiene, for velgerne, for organisasjonene og for norsk presse hva slags spill som egentlig finner sted mellom de tre regjeringspartiene i de lukkede rom. På toppen av det hele har Regjeringen med seg LO som vaktbikkje – helt inn på Statsministerens kontor. Det er utfordrende for mange av oss å klare å vurdere hva som skjer i de lukkede rom som en forutsetning for den politikken som Stortinget til syvende og sist vil bli presentert for. Derfor blir det viktig at Stortinget ivaretar sine kontrollfunksjoner på en mye, mye mer offensiv måte enn man har gjort i tidligere perioder. Og jeg tror Regjeringen skal være svært lydhør for henvendelser fra Stortinget om innsyn i dokumenter som gjelder Regjeringens forberedelser og arbeid med saker som kan se ut til å være ferdig forberedt når de kommer til Stortinget.

Man kan lese i Dagens Næringsliv i dag om Stoltenbergs store u-sving. Og man kunne for så vidt også høre spor av det i det innlegget som statsministeren nettopp holdt, særlig når han snakket om velferd, valgfrihet og privatisering. Det er ikke veldig mange år siden statsminister Stoltenberg var opptatt av å finne frem til gode løsninger, jeg hadde nær sagt uavhengig av om de var offentlig eller privat finansiert. Det viktigste skulle være at det skapte gode løsninger for enkeltmennesker i hverdagen. Ikke minst mente Arbeiderpartiet da at det var farlig å stå fast ved gamle løsninger som ikke virket, fordi det ville bety at man svekket tilliten til fellesskapsordningene. Det vi nå hører veldig tydelig, er at disse gamle løsningene skal vi holde fast ved, jeg hadde nær sagt for enhver pris, uansett om de virker eller ikke, uansett om de gir valgfrihet eller ikke, uansett om de reduserer køene eller ikke, uansett om de ivaretar det behovet som innbyggerne har eller ikke, fordi det har blitt et mantra for de sosialistiske partiene å styre hverdagen på de aller fleste områder for folk flest. Det er ikke valgfrihet. Det er snarere et ønske om å styre mennesker i mye sterkere grad. Det er Fremskrittspartiet uenig i, og derfor vil vi følge Regjeringen svært nøye i dens ferd videre.

Presidenten: Presidenten går ut fra at representanten mente å ta opp de to forslagene hun refererte til.

Siv Jensen (FrP) (fra salen): Ja, det er riktig.

Presidenten: Da har representanten tatt opp de forslag hun refererte til.

Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A) [10:57:53]: Representanten Siv Jensen vil i den stortingsperioden som starter nå, være leder for den største opposisjonsgruppen. Det kan derfor være interessant å utfordre representanten Jensen på hva slags rolle Fremskrittspartiets parlamentariske leder vil innta i Stortinget framover. Gjennom valgkampen hørte vi et fremskrittsparti som ivret for samling på borgerlig side, men som ble avvist av bl.a. Høyre. Mitt spørsmål er: Ser Fremskrittspartiet seg fortsatt som brobyggeren på borgerlig side, eller vil vi nå oppleve et fremskrittsparti som bruker tiden i opposisjon til tvert imot å finslipe sine mest ytterliggående standpunkt?

Siv Jensen (FrP) [10:59:16]: Det er helt riktig at Fremskrittspartiet er det største opposisjonspartiet, og det har vi tenkt å bruke på en konstruktiv måte. Som jeg sa i mitt innlegg: Vi kommer til å møte Regjeringen på en konstruktiv måte gjennom å gi Regjeringen både anerkjennelse og ros på politikkområder hvor vi er enige, men vi vil samtidig være pågående og aggressive for å få endret en del politikk som vi er uenig med Regjeringen i. Der vil det være tøffe, men saklige debatter.

Så er det slik at vi har en ambisjon om at denne regjeringen ikke skal sitte lenger enn til 2009. Det innebærer at man må bygge allianser på ikke-sosialistisk side for å skape grunnlag for en mulig ikke-sosialistisk flertallsregjering. Det har Fremskrittspartiet tatt mål av seg til å gjøre. Det er en oppgave som ikke nødvendigvis gjøres fra denne talerstol, og som i hvert fall ikke gjøres i TV-ruta, men som vi har tenkt å prøve å bidra til på vår måte gjennom dialog og samarbeid.

Børge Brende (H) [11:00:44]: I rekken av lykkønskninger vil også jeg gratulere Siv Jensen med jobben som ny parlamentarisk leder i Fremskrittspartiet.

Etter at representanten Jensen tiltrådte denne posisjonen, har hun advart mot de rød-grønnes pengebruk og bedt folk om å holde godt på lommeboka si fordi alle løftene skal finansieres med nye skatter. Det er en vurdering jeg er enig i. Men det Siv Jensen ikke sier så mye om, er at Fremskrittspartiet er for de fleste av disse løftene fra de rød-grønne. I tillegg har Fremskrittspartiet sine egne løfter, og Fremskrittspartiet vil ha store skatte- og avgiftslettelser. Der de rød-grønne vil finansiere sine løfter gjennom store skatte- og avgiftsøkninger, vil Fremskrittspartiet finansiere sine løfter og sine skattelettelser gjennom økt rente og endring av handlingsregelen. Er det ikke slik at folk flest også må holde på lommeboka si på grunn av de store renteøkningene som vil komme gjennom en slik politikk?

Siv Jensen (FrP) [11:02:07]:Det er vel ikke akkurat Høyre som skal holde en forelesning om hvordan man anvender handlingsregelen. Helt siden handlingsregelen ble innført i 2001, er det stort sett den avgåtte regjering som har praktisert den. Man har altså innført en helt ny tolkning av handlingsregelen, nemlig at riktig bruk av oljepenger er det regjeringen til enhver tid bruker. Man har altså konsekvent ikke fulgt handlingsregelen. Man har konsekvent fraveket den og likevel ment at det var ansvarlig bruk av penger. Stoltenberg har i sin tid i opposisjon advart høyreregjeringen mot den pengebruken. Fremskrittspartiet vil derfor regne med at Stoltenberg-regjeringen vil være enda mer påholden i bruk av oljepenger. Men vi har hele tiden sagt at når Norge går med et så stort overskudd som vi faktisk gjør, er det rom for både lave skatter og avgifter og fornuftige investeringer, bl.a. i vegbygging. Det har vi råd til. Det gir oss muligheter til ny verdiskaping.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [11:03:48]: Statsministeren inviterte til debatt om de viktigste spørsmålene i vår tid. Ett av disse spørsmålene bør være vold mot kvinner. FN og Amnesty karakteriserer denne volden som ett av verdens mest omfattende menneskerettighetsbrudd. Om tre dager er det TV-aksjon. Derfor vil jeg gjerne høre hva Fremskrittspartiet under Siv Jensen vil gjøre for voldsutsatte kvinner i fattige land, der voldsutøveren gjerne ikke kan utvises.

Siv Jensen (FrP) [11:04:33]: Fremskrittspartiet har på lik linje med SV og de øvrige partiene i denne sal stilt seg bak årets TV-aksjon. Vi har engasjert oss i temaet rett og slett fordi vold, enten den utøves mot kvinner, mot barn eller mot menn, er et problem som må bekjempes. Det må bekjempes enten det skjer her eller i andre land.

Vi har vært kritisk til mye av den bistandspolitikken som har vært ført fra norsk side, rett og slett fordi milliarder av kroner har gått rett i lomma på despoter og andre herskesyke menn og overhodet ikke har kommet frem verken til voldsutsatte kvinner eller til fattige mennesker rundt omkring i den ganske verden. Det er en problemstilling som jeg synes SV også må ta innover seg i diskusjonen om å strø penger rundt til et drøss med gode formål uten å være villig til å måle kvaliteten på den bistanden og den hjelpen som kommer fra norsk side. Det er en debatt som må være helt avgjørende i årene som kommer, for at norsk bistandspolitikk skal ha tillit.

Bjørg Tørresdal (KrF) [11:05:50]: Kristelig Folkeparti tror på lokaldemokratiet. Det gjøres mye godt arbeid i norske kommuner. Kristelig Folkeparti mener at det er viktig å gi våre små og store kommuner økonomisk handlingsrom slik at de kan klare å løse de mange viktige velferdsoppgaver som de har.

Representanten Jensen sa i sitt innlegg at det ville være verdig med lovfesting av rett til eldreomsorg. Mener representanten Jensen at bare å øke rammeoverføringene til kommunene ikke er nok? Eller sagt på en annen måte: Stoler ikke Fremskrittspartiet på lokalpolitikerne?

Siv Jensen (FrP) [11:06:41]: Jo, Fremskrittspartiet stoler på lokalpolitikerne. Det er nettopp derfor Fremskrittspartiet i budsjettforhandlinger med den avgåtte regjering faktisk måtte legge betydelig press, ikke minst på Kristelig Folkeparti, for å få økt overføringene til kommunene slik at de i større grad kunne mestre sine oppgaver. Det var det altså Fremskrittspartiet som sørget for hver gang det ble budsjettenighet mellom Fremskrittspartiet og regjeringspartiene. Det har jeg lyst til å minne om. Selv om vi har en betydelig grad av tillit til lokalpolitikerne rundt omkring i landet, mener vi også at på grunnleggende velferdsområder, som bl.a. eldreomsorg, bør man ha rett til et likeverdig tilbud enten man bor sør i landet eller nord i landet. Den garantien har man altså ikke så lenge man er prisgitt lokale valg, der man også har muligheten til å bruke pengene på alt annet enn eldreomsorg hvis det er den prioriteringen lokalpolitikerne har. Det må selvsagt lokalpolitikerne stå til ansvar for. Men vi har altså sagt at på så viktige områder som eldreomsorg bør staten overta finansieringsansvaret, for da får man et mer likeverdig tilbud over hele landet.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [11:08:06]:Det er fascinerande å lytta til representanten Jensen si beskriving av kva statleg ansvar kan bety. Ho må vita at f.eks. på trygdeområdet, der det i lengre tid har vore eit statleg ansvar, er det likevel store forskjellar mellom ulike fylke på korleis praksisen er.

No får kommunane 5,4 milliardar kr meir i frie inntekter enn i fjor. Det gjev lokale folkevalde heilt andre moglegheiter til gjennom skjønn og lokalkunnskap å leggja til rette for ei meir verdig omsorg.

Mitt spørsmål er: Korleis skal f.eks. ei 80-årig dame på Finnsnes med ein sjekk frå staten til å kjøpa seg ei omsorgsteneste få denne tenesta dersom det ikkje er ein kommune som skal leggja til rette for det tenestetilbodet ein skal tilby?

Siv Jensen (FrP) [11:09:30]: Fremskrittspartiet mener at den 80-årige damen på Finnsnes har den samme retten til å foreta valg som resten av befolkningen. Det er det som er den grunnleggende debatten knyttet til velferdstjenester, hvilke rettigheter vi skal ha gjennom de ulike fasene av livet til å foreta valg. Jeg må si at jeg blir svært urolig når det nærmest kan virke som om Senterpartiet mener at en 80-åring ikke er i stand til å ta kloke valg på egne vegne. Vi har altså en klokkertro på at eldre mennesker med lang livserfaring har klare meninger om hva slags kvalitet de vil være tjent med. Nettopp derfor skal de også ha retten til å velge bort tjenester som ikke tilfredsstiller deres behov. Det er det denne debatten må dreie seg om. Da er det ikke snakk om å sende denne kvinnen en sjekk. Da er det snakk om å legge forholdene til rette slik at hun kan velge bort tilbudet i Finnsnes hvis det ikke er godt nok.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Erna Solberg (H) [11:10:54]: Gjennom fire år har sentrum-Høyre-regjeringen vist styringsdyktighet, samarbeidsvilje og samarbeidsevne. Men fremfor alt har den avgåtte regjeringen vist politisk handlekraft, handlekraft som har forbedret fremtidsmulighetene til elever, studenter, arbeidstakere og bedrifter, som har økt handlefriheten til familier og enkeltmennesker og trygget hverdagen for syke og eldre i dette landet.

Stoltenberg II-regjeringen kommer til dekket bord. Norsk økonomi er meget sterk. Aldri har flere nordmenn vært i jobb. Aldri har det blitt etablert så mange nye bedrifter, og aldri har norsk eksport vært så høy. Vi har ryddet opp i innvandrings- og integreringspolitikken, gjennomført forsvarsreformen, redusert ventelister og ventetider for sykehusbehandling. Det er færre som har betalingsproblemer, det er færre som trenger sosialhjelp, og aldri har det vært brukt så mye penger på offentlig velferd som nå.

Listen kunne vært betydelig lengre. Jeg må faktisk få lov til å si at det er fristende å si at jeg egentlig misunner den regjeringen som nå går på, fordi den får den motsatte starten på sitt arbeid av det vi fikk for fire år siden.

Norge har nå det beste utgangspunktet for å forholde seg til vår tids fremste utfordring, nemlig globaliseringen. Det er et utgangspunkt vi ikke må skusle vekk, men som det burde bygges videre på. Det er ikke slik at fenomenet globalisering er noe nytt. Det som er nytt, er at endringene er kraftigere, at de skjer fortere, og at de berører flere og flere av oss. Globaliseringen er som en tyngdekraft. Den er som den er. Den har kommet for å bli, og den innebærer både utfordringer og muligheter. Det er tøffere konkurranse på den ene siden, men også nye og større markeder på den andre. Men det krever noen tøffe og bevisste valg fremover, valg som avgjør om vi forbereder mennesker i Norge på å gripe de nye mulighetene, eller om vi kommer til å la oss overvelde av utfordringene. Derfor forbauser det meg helt klart at regjeringserklæringen ikke har tatt innover seg eller besvart nettopp dette spørsmålet. Denne problemstillingen er rett og slett fraværende fra både Soria Moria-erklæringen og regjeringserklæringen: Hva er utfordringene for Norge fremover, og hva skal til for at vi fører Norge forlengs inn i fremtiden? Hvis man hadde tatt dette innover seg, hadde ikke svaret vært mer proteksjonisme, økte skatter, stans i moderniseringen, mindre valgfrihet, mer statlig styring og reguleringer. Vi møter ikke en økt endringstakt i samfunnet ved å prøve å stanse den eller å beskytte oss mot den, for det er ikke fremtidsrettet å møte fremtiden med ryggen mot veggen. Vi kan ikke stenge forandringene ute, men vi kan lære oss å håndtere forandringer. Vi kan ikke stenge konkurransen ute, men vi kan trene oss opp til faktisk å vinne konkurransen, og det er en politisk oppgave å sikre at landet vårt gjør det.

Det det forutsetter, er en fremtidsrettet politikk på de viktigste områdene som gjør samfunnet mer robust, ikke skrøpeligere, og mer fleksibelt i stedet for mer stivbent. Det er dette som er bakgrunnen for at Høyre er så opptatt av en skole- og utdanningspolitikk for mer kunnskap, for økt kvalitet som øver menneskene til å håndtere den økte forandringstakten i fremtiden. For det er de svakeste elevene som kommer til å tape mest i fremtiden, hvis de ikke forberedes godt gjennom skole- og utdanningssystemet.

Vi er opptatt av en næringspolitikk for mer og bedre forskning, innovasjon og nyskaping som trener bedriftene opp til å takle omstillinger og til å utvikle de nye produktene, tjenestene og arbeidsplassene vi skal leve av i fremtiden. Det er ikke en politisk oppgave å forsøke å hindre omstilling, oppgaven er å bidra til at omstilling ikke er slutten på noe godt, men begynnelsen på noe bedre. Det er derfor vi er så opptatt av en velferdspolitikk som sikrer trygghet, men som fremfor alt innretter seg slik at den fremmer sosial mobilitet og bygger opp under menneskets evne og vilje til å komme seg ut av en vanskelig livssituasjon og over i aktivt arbeid og en tilværelse man mestrer, med den selvrespekten man får av det. Det er derfor vi er så opptatt av en moderniseringspolitikk som gjør kvalitet og valgfrihet i offentlige velferdstjenester til et gode for alle, og ikke til et privilegium for dem som har råd til å betale for det, slik Regjeringen åpenbart ønsker å gjøre det til. Det er derfor vi er så opptatt av en utenrikspolitikk som gjør Norge til deltaker og ikke tilskuer internasjonalt. Gjennom en fremtidsrettet politikk kan vi lære oss å håndtere utfordringene fremfor å la oss overvelde av fremtidens utfordringer.

Den største endringen som har skjedd i norsk politikk de siste årene, kan vi lese ut av forskjellen på regjeringserklæringene til Stoltenberg I og Stoltenberg II. Men vi er altså i den samme verden, og vi har de samme utfordringene, bortsett fra at de er blitt større og enda hurtigere enn tidligere.

Selv om sentrum-Høyre-regjeringen har gitt nye regjeringer bedre handlingsrom til å møte utfordringene, er vi bekymret for at regjeringserklæringen varsler en klar venstredreining av politikken. Jeg mener det er uklokt å flytte mer makt og flere beslutninger over fra den enkelte og inn i politiske organer og offentlige kontorer. Jeg mener det er uklokt å senke kunnskapsambisjonene i norsk skole. Jeg mener det er uklokt å flytte fokus i næringspolitikken fra nyskaping til statlig støtte og proteksjonisme. Det er uklokt å møte fremtiden ved å stramme inn arbeidsmiljøloven slik at det blir vanskeligere for utsatte grupper å komme inn på arbeidsmarkedet. Det er uklokt å stoppe bruk av konkurranse som middel for å få bedre og flere tjenester innenfor helse, omsorg og transport. Det er særlig uklokt å sette særinteresser foran innbyggernes interesser som en helhet. Det er uklokt å skape usikkerhet om petroleumsvirksomheten i Nord-Norge. Det er uklokt å varsle bruk av vetoretten i EØS og motarbeidelse av EUs tjenestedirektiv og å fjerne WTO-politikken fra den praktiske virkeligheten og åpne for globale skatter. En politikk for økte skatter, mindre modernisering og mer proteksjonisme, som skaper usikkerhet om gjennomføringen av Kunnskapsløftet, som senker kunnskapsambisjonene og som setter Norge på sidelinjen i utenrikspolitikken, er rett og slett ikke fremtidsrettet, og den forbereder ikke dette landet på de utfordringene som møter oss i større og større takt.

Jeg tror at alle i denne sal er opptatt av å gjøre det beste for innbyggerne. Jeg tror at forskjellen er i hvilken grad vi klarer å se de lange perspektivene og se at de små tingene må gå i riktig retning hver eneste dag for at vi skal klare oss i en tøffere internasjonal verden. Det er en klar sammenheng mellom hvordan vi legger til rette for fremtidig verdiskaping i dag og den velferden vi kan nyte godt av i morgen.

Når vi er så opptatt av reformer som Kunnskapsløftet, Innovasjonsløftet, som vi lanserte under valgkampen, og lavere skatter, er det for mitt vedkommende fordi jeg mener at den femåringen som begynner på skole neste høst, skal forberedes på et mer krevende arbeids- og samfunnsliv i fremtiden. For det er det samfunnet han kommer til å møte. Det er det samfunnet vi som voksne har plikt å sørge for at de som er barn i dag, faktisk er forberedt på. Derfor er det viktig at den femåringen opplever et arbeids- og samfunnsliv i fremtiden som gir ham muligheter, som gir trygghet for at det finnes et interessant arbeidsmarked der fremme, rett og slett fordi norske bedrifter fortsatt velger å investere i Norge, at den femåringen skal ha trygghet for at vi kan bevare og utvikle velferdssamfunnet vårt, for at vi tar vare på og stimulerer bedrifter som skaper verdier og betaler for velferden.

Jeg er redd for at regjeringserklæringen med alle sine ord og visjoner på alle andre områder enn det som går på fremtiden, verdiskapingen og å forberede dette samfunnet, rokker ved den grunnleggende sammenhengen mellom verdiskaping i dag og velferd som vi kan nyte godt av i morgen. Derfor er jeg redd for at uansett hvor mye statsministeren snakker om de fremtidige og gode mulighetene, kan dette bli regjeringen for de tapte muligheter, og at Regjeringen kommer til å gi dagens femåringer et vanskeligere voksenliv fordi verken de eller samfunnet blir forberedt på å utnytte mulighetene de møter i fremtiden. Vårt ansvar som politikere er ikke bare å se på hva vi skal gjøre akkurat nå for dem som er aktive i yrkesliv og annet i dag, men det er først og fremst å sørge for at mulighetene for dagens barn ikke går tapt i en kortsiktig politikk.

Jeg beklager, men regjeringserklæringen tyder på at man har lagt opp til en kortsiktig politikk og store kompromisser mellom tre partier. Vi mister langsiktigheten, og vi mister fremtidsmulighetene av syne, hvis man skal gjennomføre den.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hill-Marta Solberg (A) [11:20:57]: Flere enn jeg skjønner sikkert at det tar tid å erkjenne at det budskapet som Høyre stod for i valgkampen, ikke har fått gjennomslag, og Høyres leder fortsetter da også denne debatten med å hamre videre på de samme budskapene – og det hørtes ikke spesielt lystelig ut – om hvordan det skal gå med kongeriket etter at vi nå har fått et regjeringsskifte.

Jeg fulgte nøye med på hvilke budskap Erna Solberg valgte å løfte fram. Jeg merket meg det faktum at Høyres store løfter om kraftige nye skattelettelser blir lite vektlagt i representanten Erna Solbergs innlegg. Så mitt spørsmål er: Representerer dette en gryende erkjennelse av at det ikke er nye skattelettelser som trengs i samfunnet vårt, men tvert imot en sikring av fellesskapets muligheter både til å klare utdanningsløftet og omsorgsløftet?

Erna Solberg (H) [11:22:13]:Jeg er opptatt av hva som er målet med politikken vår, og i hvilken retning det går.

For meg er skattelettelser et virkemiddel – og det har det alltid vært for Høyre – for å nå de målene. Vi mener at skattenivået i Norge må være lavere på viktige områder hvis vi skal være konkurransedyktige internasjonalt. Og jeg registrerer at det jeg sier på dette området, faktisk har bred støtte hos alle dem som jeg antar at også nestlederen i Arbeiderpartiet møter på internasjonale møter i sosialdemokratiske forsamlinger. Dette er ikke noe annet enn det Gerhard Schröder sa i valgkampen sin, dette er ikke noe annet enn det Tony Blair har som sitt politikkgrunnlag – det er ikke noe annet enn det de fleste sosialdemokratiske partiene konsekvent sier er viktig for å kunne løse utfordringene fremover.

Til tross for at man fra Arbeiderpartiets side nå mener at deres modell er så kjempegod, er det iallfall ikke Arbeiderpartiets modell disse landene søker til. Det er faktisk den miksen som Høyre har, av lavere skatter og satsing på kunnskap og kvalitet, som er den viktige hvis vi skal sikre velferden i fremtiden.

Per Sandberg (FrP) [11:23:35]: Representanten Erna Solberg åpnet sitt innlegg med å vise til alt det gode den avgåtte regjeringen har fått på plass, og de gode resultatene de har oppnådd. Og mye av det skal den avgåtte regjeringen ha ros for.

Men jeg synes også det er viktig å utfordre representanten Solberg på de områdene der Høyre spesielt har sviktet mens de har sittet i regjering. De har bl.a. sviktet ved å være med på å hindre utvikling gjennom verning og fredning ute i distriktene. De har bygd ned Forsvaret vesentlig. Infrastrukturen, med særlig fokus på vei, har vært nedprioritert med Høyre i regjering. De har stått last og brast med Venstre og Kristelig Folkeparti for å opprettholde byråkratiet, da særlig fylkeskommunen. Og Høyre har i regjering vært de som har stått i spissen for å hindre bygging av gasskraftverk.

Kan vi nå forvente at Høyre blir fristilt fra Kristelig Folkeparti og Venstre i denne perioden? Eller vil det fortsatt være slik at Høyre knytter seg til disse to partiene, uten å ha noen egen mening?

Erna Solberg (H) [11:24:58]: Det er helt riktig: Når man sitter i regjering, inngår man kompromisser som gjør at man ikke alltid får gjennomslag for alle sakene. Men jeg kunne ha laget en mye bedre liste over hvilke saker vi opplever at vi har inngått kompromisser i, enn den Per Sandberg hadde. For i en rekke av de sakene som blir nevnt her, er det punkter som skiller oss fra Fremskrittspartiets program. For eksempel mener Høyre at vi også har et forvalteransvar som gjør at vi skal ta vare på norsk natur.

Når det gjelder spørsmålet om hvorfor det ikke er blitt bygd gasskraftverk ennå, skyldes det først og fremst markedsmessige forhold. De tre konsesjonene som var gitt, er gitt. Og det har ikke vært gjort noen endringer som skulle tilsi at de ikke er blitt bygd. Det har rett og slett vært forskjell når det gjelder pris.

Hvis representanten vil ha et bedre replikksvar, skal jeg en eller annen gang hviske hva vi egentlig har kompromisset om, for det er ikke disse sakene jeg har dårligst samvittighet for.

Når det så gjelder vårt forhold: Høyre kommer til å samarbeide med de partier som vil samme retning for vårt samfunn som det Høyre ønsker. Der er vi ganske pragmatiske. Vi har opplevd i den forrige perioden at sentrum på noen punkter har ligget nærmere dette, men jeg har også opplevd at sentrum på noen punkter har avveket fra det. Så det er på en måte den tiden opposisjonen får ta for å finne ut hvem det er som går i riktig retning i forhold til samfunnet. Ikke på alle punkter er det Fremskrittspartiet som ligger oss nærmest på det området.

Heikki Holmås (SV) [11:26:41]:Den forrige regjeringens leder stod fram i Aftenposten 22. august og angret på at han ikke hadde gjort nok for de fattige. Det hadde han sannelig grunn til, for i løpet av forrige regjeringsperiode fikk de 10 pst. med lavest inntekt mindre andel av samfunnskaken. Og antallet fattige barn økte i forrige fireårsperiode.

Hele den forrige regjeringens fattigdomspakke utgjorde knapt mer enn ett års skattelette til de aller rikeste. Og da er spørsmålene: Er det slik at også Erna Solberg – som den forrige regjeringssjefen – angrer på at hun har prioritert kampen mot fattigdom for lavt? Og er hun ikke da fornøyd med at den nye regjeringen iallfall har et klart mål om å avskaffe fattigdom og å redusere de økonomiske forskjellene mellom folk?

Erna Solberg (H) [11:27:47]:Det kunne vært interessant om Regjeringen hadde et klart mål på hvem som er fattige i dag. Jeg har registrert de siste dagers debatt, at de tre regjeringspartiene har startet om igjen debatten om hva fattigdomsdefinisjonen skal være.

Jeg mener den regjeringen som har gått av, har gjort et krafttak for å legge grunnlaget for en betydelig flytting av mennesker ut av fattigdomsfellen i dette samfunnet. Det foreligger ingen statistikk på fattigdom for de siste fire årene. Den siste statistikken som er laget på dette området i dette landet, går frem til 2003. Jeg vil gjerne måles på resultater frem til 2005, for frem til 2003 hadde vi økende arbeidsledighet. Om to år, når den statistikken er ferdig, skal jeg være med på å diskutere om noen av tiltakene våre har virket eller ikke. Foreløpig er det ingen statistikk som sier noe om virkningene – bortsett fra én ting, nemlig utgiftene og antallet klienter som får sosialhjelp i dette landet. Og det gikk altså ned i 2004. Derfor må man vente med å måle den forrige regjeringens resultater til de er målbare.

Vi har lagt grunnlaget for et krafttak for at de som har det vanskelig i dette landet, faktisk skal få det bedre.

Lars Peder Brekk (Sp) [11:29:27]:Også Høyre har noen ordførere rundt omkring i landet, og jeg har lyst til å sitere Høyre-ordfører Lars Myraunes uttalelse i Trønder-Avisa lørdag 15. oktober i år. Han sier der at han er glad for regjeringsskiftet. Han var svært misfornøyd med Bondevik-regjeringens forslag til statsbudsjett når det gjaldt kommuneøkonomi, og han reagerte sterkt på at det ble lagt fram et forslag som for Frosta kommune førte til en negativ realvekst. Han har ifølge Trønder-Avisa sagt:

«Jeg sa det til Erna Solberg for lang tid siden at dersom regjeringen ikke forbedrer kommuneøkonomien, så taper vi valget.»

Som kjent har den nye regjeringen foreslått å øke de frie inntektene til kommunene med 5,4 milliarder kr. Det vil føre til gode tall også for Frosta kommune. Jeg har lyst til å spørre Erna Solberg om ikke hun, som tidligere kommunalminister, er enig med Høyre-ordføreren i Frosta i at dette vil bidra til bedre økonomi for kommunene, og at det er bra for Kommune-Norge?

Erna Solberg (H) [11:30:52]:Jeg er glad for vekst i kommuneøkonomien. Det er altså slik at etter at jeg snakket med ordføreren i Frosta – jeg har vært på besøk der noen ganger og snakket om dette – har den forrige regjeringen gitt betydelig økte bevilgninger til kommunene. Vi har systematisk hvert eneste år gitt mer i frie inntekter enn det Senterpartiet forrige gang de satt i regjering noen gang klarte, og de bidrog altså dermed til de problemene som kommunene hadde i denne perioden.

Men det som blir hovedutfordringen, er ikke hvor mye mer penger kommunene får. Hovedutfordringen blir hvordan dette finansieres. Det er klart at hvis renten går opp, vil mange av kommunene begynne å slite igjen, for rentenedgangen har bidratt til at mange kommuner har fått en bedre økonomi. Hvis det skjer noe med de store WTO-rammebetingelsene, kommer grøntnæringen i Frosta kommune til å få store problemer. Da kommer den kommunen til å slite ekstra mye, og skatteinngangen kommer til å bli mindre. En av utfordringene i mange av landets kommuner har jo vært mangel på skatteinntekter, ikke mangel på overføringer; skatteinntektene har vært lave fordi norsk økonomi gikk dårlig. Nå er skatteinntektene til kommunene høyere fordi vi har snudd økonomien, og det gir en mye sunnere kommuneøkonomi.

Torstein Rudihagen (A) [11:32:30]:Representanten Solberg var oppteken av at vi måtte få eit robust samfunn, og at vi ikkje måtte gå med ryggen inn i framtida. Ho sa òg at det var inga politisk oppgåve å stoppe omstillingar. Det er eg heilt einig i. Men omstilling og effektivisering er jo ikkje det same som konkurranseutsetjing og privatisering.

Høgre hadde slagordet «Mer igjen for pengene». Men dei har aldri lagt fram motstykket når det gjeld privatisering og konkurranseutsetjing, som å inkludere kostnadene ved auka byråkratisering, konsulentbruk og arbeid med anbodsverksemd. Det viser seg faktisk at denne privatiseringsverksemda no truar tryggleiken både i luftfarten og i jernbana. Viser ikkje alt dette at konkurranseutsetjing og privatisering er meir eit uttrykk for ein ideologi enn ei fornuftig løysing på dei utfordringane vi har når det gjeld å fornye samfunnet?

Erna Solberg (H) [11:33:48]:Jeg er helt enig i at omstilling er betydelig mye mer enn konkurranseutsetting og privatisering. Det synes som om det er venstresiden i Norge som forsøker å sette likhetstegn mellom disse to tingene. Da vi hadde et program som het «Mer igjen for pengene» i 2003, bestod det av betydelig flere tiltak og mye annet enn konkurranseutsetting.

En av de viktige tingene som skjer ved at en systematisk tenker igjennom hvordan pengene brukes, både i det offentlige og andre steder, er f.eks. at en må sette opp kvalitetsmål. Hvis det er merbyråkratiserende at kommuner eller statlige institusjoner faktisk setter opp hvilke mål på kvalitet man skal ha i ulike instanser – at man faktisk kan se hvor avvikene kommer, og se om tjenesten er dårlig – er jeg villig til at vi skal ha det lille merbyråkratiet.

En av de tingene som har skjedd, og som man ofte fra venstresiden og fra fagbevegelsen sier medfører mer byråkrati, er at man har begynt å snakke om kvaliteten i eldreomsorgen, at vi må vite noe om dette, vi må vite om den er god eller dårlig. Det er for meg en forbedring og ikke en byråkratisering.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:35:15]:Jeg vil ønske statsminister Jens Stoltenberg og hans regjering lykke til med en ansvarsfull gjerning. Statsministeren er godt forberedt på oppgaven, og han har med seg et dyktig og erfarent mannskap.

Det norske politiske systemet er preget mer av enighet enn av konflikt. Til tross for politiske skillelinjer har partiene tradisjonelt vært mer opptatt av å finne gode løsninger for landet enn av å markere uenighet for uenighetens skyld. Kristelig Folkeparti ønsker å bidra til å videreføre slike verdier i norsk politikk. Vi vil derfor være et offensivt, men også et konstruktivt opposisjonsparti. Det er derfor mer enn en høflighetsfrase når vi ønsker den nye regjeringen lykke til. Det er viktig for de menneskene storting og regjering sammen skal tjene.

Jeg har merket meg at både statsministeren og flere av hans statsråder har sagt at Regjeringen vil lytte til kloke innspill fra opposisjonen og søke brede løsninger i Stortinget når det ligger til rette for det. Dette er lovende, men det må bekreftes i handling. Selv om de rød-grønne partiene har flertall, vil det være uklokt å la et stort mindretall forbli uten innflytelse i fire år. Man skal ikke glemme at nesten 1,3 millioner velgere stemte på et av de fire opposisjonspartiene.

Samarbeidsregjeringen har lagt et godt grunnlag for den nye regjeringen. Rikets tilstand er god. FN har i fire år på rad kåret Norge til verdens beste land å bo i. Pilene peker i riktig retning. Vår sunne økonomi gjør det mulig å bygge velferdssamfunnet ytterligere ut. Vi har en unik mulighet til å ta tak i de store framtidsutfordringene.

Samarbeidsregjeringens siste statsbudsjett er et godt utgangspunkt når Regjeringen skal lage sin tilleggsproposisjon. Bondevik-regjeringens budsjett for 2006 er et program for bedre velferd, valgfrihet og fleksibilitet for småbarnsfamiliene og en sterk innsats for fattige i Norge og i utviklingsland.

Jeg er spesielt stolt over at vi følger opp kampen mot fattigdom. Siden Samarbeidsregjeringen overtok stafettpinnen i 2001, har bistanden til verdens fattige økt med 6,2 milliarder kr. Bistandens andel av bruttonasjonalinntektene har økt fra 0,89 pst. til 0,96 pst. Ingenting er viktigere for Kristelig Folkeparti enn kampen for en mer rettferdig verden. Fattigdommen krenker menneskeverdet hver eneste dag og holder milliarder av mennesker i lenker. Hvert tredje sekund dør et barn av fattigdom.

Jeg håper den nye regjeringen vil følge opp denne satsingen og øke bistanden videre. Kristelig Folkeparti vil i Stortinget passe på at verdens fattigste ikke blir glemt.

Samarbeidsregjeringen har også økt innsatsen mot fattigdom i vårt eget land. Med 326 nye millioner kroner til målrettede tiltak mot fattigdom og rus har nivået på slike tiltak økt med 1,6 milliarder kr siden 2002.

Som arbeids- og sosialminister sa jeg at jeg kom til å kjempe like hardt mot fattigdom som jeg kjempet for røykeloven. Den programerklæringen har jeg tenkt å ta med meg inn i Stortinget. Ingen skal være i tvil om Kristelig Folkepartis sosiale hjerte.

Den nye regjeringen har satt seg ambisiøse mål for fattigdomsbekjempelsen, og det er bra. Men det er handling som teller. Kristelig Folkeparti kommer til å være en vaktbikkje i Stortinget – for de fattigste, de sykeste og de mest utsatte.

Det har vært interessant å lese den nye regjeringens politiske plattform, den såkalte Soria Moria-erklæringen, og den tiltredelseserklæring som vi fikk forelagt oss i går. Kristelig Folkeparti deler mange av den nye regjeringens målsettinger, og vi kommer til å passe på at den følger opp sine programerklæringer på disse områdene.

På en rekke områder legges det opp til en videreføring av Samarbeidsregjeringens gode linje. Jeg registrerer at dette bl.a. er tilfellet i det meste av arbeids- og sosialpolitikken. Det er ikke minst viktig at den store reformen i arbeids- og velferdsforvaltningen som nå er under iverksetting, blir fulgt opp etter planen. Dette er bra. Samtidig er det overraskende, all den tid de tre partiene som i dag sitter i regjering, hadde en meget tøff tone i velferdsdebatten i forrige periode, og ikke minst i valgkampen.

Men Stoltenberg-regjeringen legger også opp til en annen kurs enn den Kristelig Folkeparti ønsker seg på en rekke viktige politikkområder. Det gjelder familiepolitikken, det gjelder kampen mot sorteringssamfunnet, bioteknologiloven, det gjelder friskolene, og det gjelder respekten for trosfriheten og deler av distriktspolitikken som har med utflytting av statlige arbeidsplasser å gjøre. Småbarnsfamiliene vil merke en annen kurs, gjennom mindre fleksibilitet og mindre valgfrihet. Selv om de rød-grønne partiene i sin erklæring ikke går inn for å fjerne kontantstøtteordningen helt, bærer hele deres tenkning preg av at familienes rolle i samfunnet nedvurderes. Regjeringen har ikke engang en egen familieminister, og i erklæringen er ordet «familie» knapt nevnt.

Soria Moria-erklæringen er ikke klar på kontantstøttens endelige skjebne. Med alle de løftene regjeringspartiene kommer med, står kontantstøtten lagelig til for hugg i de tøffe budsjettrundene som venter. Regjeringen varsler en begrenset form for kontantstøtte. Vi frykter at det er begynnelsen på slutten for kontantstøtte og valgfrihet for norske småbarnsforeldre, og vi utfordrer Regjeringen til å være tydelige på hva småbarnsforeldrene kan vente seg i årene som kommer.

Soria Moria-erklæringen viser at Regjeringen gir oss rett i det vi sa under valgkampen, nemlig at det ikke er mulig å oppnå full barnehagedekning dersom man samtidig fjerner kontantstøtten i denne perioden. Kristelig Folkeparti deler Regjeringens målsetting om barnehageplass til alle som ønsker det, til en rimelig pris. For oss er det samtidig viktig å sikre god kvalitet på barnehagetilbudet. Vi må ikke bli så fokusert på pris at vi mister fokuset på kvaliteten. Det pedagogiske tilbudet er bærebjelken i barnehagen, og kvalifisert personale er avgjørende for at barna skal ha utbytte av oppholdet og en god hverdag.

Stortinget har heldigvis fremdeles en familiekomite. Jeg er glad for at Kristelig Folkeparti skal lede denne viktige komiteen. Vi kommer til å sørge for at familiepolitikk settes på dagsordenen, og vi kommer til å kjempe en kamp for småbarnsforeldrenes tid og valgfrihet.

Kristelig Folkeparti er et kristendemokratisk parti, og vi vil være det ledende sentrumspartiet. Det er innholdet i politikken som vil avgjøre hvem vi samarbeider med i de enkelte saker. Vi vil være et åpent og inkluderende verdiparti. Vårt mål er å lage et best mulig samfunn for alle og ikke la oss styre av enkeltgrupperingers særinteresser.

Vi vil føre an i den verdidebatten som handler om mer enn kroner og øre. For å si det med min samfylking Sigvart Dagsland: «Der e nok av de som telle på tal som får sannhed ud som sum med desimal».

Kristendemokratiet innbærer en tredje vei – mellom sosialisme og liberalisme. Noen har hevdet at ideologiene er døde. Jeg protesterer! Langsiktig styring krever ideologisk bevissthet. Uten noen stjerner å navigere etter blir politikken lett ad hoc-preget og prinsippløs, noen vil si populistisk.

Kristelig Folkeparti vil føre en politikk bygd på

• det ukrenkelige menneskeverdet, som betyr kamp mot alle former for diskriminering og sortering

• en radikal nestekjærlighetstanke, som betyr at vi skal være en stemme for alle sårbare mennesker

• et forvalteransvar for miljø og ressurser, som betyr en bærekraftig forvaltning

Kristelig Folkeparti har et annet samfunnssyn enn det sosialistiske, som de to største regjeringspartiene bygger sin politikk på. Vi tror ikke samfunnet kan styres ovenfra som en maskin, eller at politiske vedtak alltid kan føre oss akkurat dit vi vil. Samfunnet er mer som en levende organisme som vokser fram nedenfra, der de ulike delene er i samspill med hverandre.

Vi vil gi de ulike delene av organismen frihet til å blomstre, og det betyr at vi som politikere må være villig til å avgi innflytelse over dagliglivet til enkeltmennesker, familier, frivillige organisasjoner, lokalsamfunn, trossamfunn og bedrifter.

Kristelig Folkeparti vil bygge samfunnet nedenfra. Vi vil vektlegge det personlige ansvar og familienes valgfrihet og stimulere til frivillig innsats. Vi vil sikre lokaldemokratiet og lokalsamfunnets mulighet til å finne sin egen vei. Vi vil kjempe for mangfold på alle plan og mot ethvert forsøk på ensretting av tro eller tanke.

Kristelig Folkeparti vil utfordre til ideologisk debatt. Vi trenger gode diskusjoner om hvilke prinsipper og ideer som skal styre samfunnsutviklingen. Bare på den måten kan vi unngå et ensidig «gallupdemokrati», der det er medienes agenda og medienes mentometre som også blir vår politiske dagsorden.

Kristelig Folkepartis ungdomsorganisasjon stilte for en del år siden spørsmålet: Hva gjør du i dag med i morgen?

Stortinget står nå overfor fire svært viktige år. Som folkevalgte må vi stille spørsmålet hver eneste dag: Hva gjør vi – hva gjør jeg – i dag med i morgen?

Oppgavene står i kø:

• Hvordan kan vi sikre barn og unge et trygt oppvekstmiljø?

• Hvordan kan vi bygge et velferdssamfunn som inkluderer alle?

• Hvordan kan vi løse de globale miljøproblemene som truer livsgrunnlaget for kommende generasjoner?

• Hvordan kan vi bidra til en mer rettferdig verden og bekjempe fattigdom?

Slik sett ligger framtiden i våre hender. Morgendagen blir hva vi gjør den til. Kristelig Folkepartis nye stortingsgruppe gleder seg til å ta fatt på disse utfordringene i samarbeid med andre partier på Stortinget!

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [11:45:17]: Jeg merket meg med interesse og glede at Høybråten tok imot statsministerens invitasjon til samarbeid. På en rekke områder har Kristelig Folkeparti tradisjonelt stått sammen med Arbeiderpartiet, med Senterpartiet, med SV om den politiske retningen – bl.a. i fordelingspolitikken og distriktspolitikken – mens Høyre og Fremskrittspartiet har stått for en annen politikk. I regjeringsposisjon forlot Kristelig Folkeparti på flere områder disse standpunktene og gav flertall for Høyre og Fremskrittspartiets linje.

Spørsmålet nå er: Vil vi framover se et Kristelig Folkeparti som ser seg selv som en del av en samarbeidskonstellasjon i Stortinget som tilstreber felles standpunkter mellom Kristelig Folkeparti, Høyre og Venstre, eller vil Kristelig Folkeparti finne tilbake til den politikken som de selv stod for før de gikk inn i regjering? Og hvordan ser Kristelig Folkepartis leder på Høyre-lederens ambisjon om å bygge et bredt borgerlig samarbeid som favner både Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet?

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:46:33]: Kristelig Folkeparti har slett ikke forlatt sin politiske posisjon eller sine politiske standpunkter de siste fire årene. Vi har samarbeidet og oppnådd resultater langt utover det Kristelig Folkepartis politiske og parlamentariske grunnlag skulle tilsi. Det har vært til stor irritasjon for mange, men samtidig til stor glede for de menneskene som er blitt berørt av disse politiske resultater.

Vi kommer til å fortsette vår linje som et sentrumsparti. Slik vi var et sentrumsparti i sentrum-Høyre-regjeringen, vil vi være et sentrumsparti i opposisjon. Vi vil samarbeide med alle partier i Stortinget. Men vi vil selvsagt ha viktige erfaringer og viktige politiske resultater med oss som vil prege vårt arbeid i Stortinget i denne perioden.

Øyvind Korsberg (FrP) [11:47:50]: Representanten Høybråten nevnte Bondevik-regjeringens gode sosiale profil. Jeg har tenkt å utfordre ham litt i forhold til det.

Det man ser i disse dager og har sett i de senere år, er en økende strømpris. Det rammer dem som har lite, og folk flest. Det siste Bondevik-regjeringen gjorde før den gikk av, var å øke elavgiften til over 10 øre. I tillegg har man fjernet utjevning av nettariffer, noe som vil medføre at nettleien kommer til å bli ganske mye høyere. Det siste har vært en viktig post for Fremskrittspartiet i budsjettforhandlingene, der vi har klart å gjeninnføre denne utjevningen.

Spørsmålet mitt til Høybråten vil være: Vil man fortsatt ha en sosial profil når det gjelder strøm, og be folk gå på sosialkontoret og få dekket strømregningen, slik Einar Steensnæs gjorde for noen år siden?

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:49:13]: Det er et klart mål for Kristelig Folkepartis sosialpolitikk, og det var det for Bondevik-regjeringens sosialpolitikk, at flere skal greie seg uten sosialhjelp. Som representanten Erna Solberg har vist til fra denne talerstol tidligere i debatten, har faktisk det blitt resultatet, idet færre er avhengig av sosialhjelp i 2004 enn i 2003.

Det er også viktig at den energipolitikken vi fører, bidrar til dette innenfor rammen av de legale og markedsmessige forutsetninger som energipolitikken må utformes etter. Det er ikke noe mål at folk skal være avhengige av sosialkontoret for å kunne betale sin strømregning.

Inga Marte Thorkildsen (SV) [11:50:26]: Det er liten tvil om at det er ille å ha lite i et land der de fleste har svært mye. Små forskjeller mellom folk er et kjennemerke ved Norge og et gode, men det er ikke et selvsagt gode. Forskjellene i Norge har økt de siste årene. Det er blitt flere fattige, mens antallet milliardærer er doblet det siste året, og økningen av antallet norske millionærer er på over 10 000 personer siden 2003. Gjemt i statistikken finner vi barn som gruer seg til å gå på skolen, som blir mobbet fordi de er annerledes, som lærer seg å ljuge for å dekke over skammen familien føler over ikke å ha det alle andre har. Men det er vår skam de bærer.

Vil Kristelig Folkeparti bli en drahjelp for å minske forskjellene i Norge nå når de er fristilt fra Høyre?

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:51:29]: Ja, Kristelig Folkeparti kommer til å stå for en målrettet kamp mot fattigdom i forhold til de barna som opplever at familiene sliter økonomisk, i forhold til barn av rusmisbrukere, i forhold til barn i familier hvor foreldrene blir syke, i forhold til bostedsløse, i forhold til mennesker som er langsiktig avhengige av sosialhjelp. Den type målrettede tiltak har vi gjennom denne perioden vist virker, og vi vil ha mer av det. Det viser den forrige regjeringens budsjettforslag.

Men vi vil ikke legge oss på den linjen som SV ligger på – men som de tydeligvis ikke har fått særlig gjennomslag for på Soria Moria – med å øke ytelsene på alle områder, slik at flere blir avhengige av stønad. Arbeid og aktivitet er den viktigste veien ut av fattigdom, ikke en generell økning av ytelsene.

For øvrig ser jeg i Aftenposten i dag at ifølge SVs definisjon av fattigdom har det vært en nedgang i andelen fattige under regjeringen Bondevik. Det viser at denne lek med tall og statistikk ikke er spesielt målrettet.

Dagfinn Sundsbø (Sp) [11:52:53]: Jeg forstår godt at Høybråten er tilfreds med at vi får en regjering som har som offensivt mål å fjerne fattigdommen i landet. Jeg vil tro at Kristelig Folkeparti også er tilfreds med at vi får en regjering som med basis i Stortinget kan få gjennomført CO₂-fjerning fra gasskraftverk. Jeg tror derfor det er grunnlag for god dialog med Kristelig Folkeparti framover. Jeg tror også Kristelig Folkeparti vil være glad for at vi f.eks. har fått på plass skattefradrag for gaver til frivillige organisasjoner. Men spørsmålet mitt er i forhold til kontantstøtten som Høybråten var nervøs for, men som er sikret videreføring i den nye regjeringen: Er ikke Kristelig Folkeparti glad for en videreføring av kontantstøtten basert på de familieverdiene som Høybråten la vekt på, og som gjør det mulig for en av foreldrene fortsatt å velge kontantstøtte dersom man er hjemme med barna? Er ikke det en god løsning i forhold til Kristelig Folkepartis familieverdier?

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:54:04]: Kristelig Folkeparti er glad for alle som slutter seg til en målrettet kamp mot fattigdom, men jeg må få lov til å bemerke at representanten Sundsbø har gått i kompaniskap med Arbeiderpartiet, som forrige gang de hadde regjering ikke gjorde særlig mye målrettet i kampen mot fattigdommen. Det er veldig bra at regjeringserklæringen nå har satt seg djerve mål, og vi vil bedømme Regjeringen for dens handlinger i så måte. Og vi håper at den ikke går inn på en linje som innebærer at man lager flere fattigdomsfeller.

Når det gjelder kontantstøtten, er det bra at kontantstøtten blir videreført. Men det er formuleringer i Soria Moria-erklæringen som jeg hadde håpt og fortsatt håper at man i denne debatten vil avklare nærmere hva egentlig innebærer, i forhold til de tusener av småbarnsforeldre som mottar kontantstøtte. For kontantstøtten skal videreføres i begrenset form. Hva i all verden innebærer det? Det bør Regjeringen og regjeringspartiene kunne svare på i løpet av debatten.

Lise Christoffersen (A) [11:55:22]: Dagfinn Høybråten kalte Bondevik II-regjeringens budsjett et program for bedre velferd og sterk innsats for fattige, og det var jo nesten en liten Soria Moria-erklæring i seg selv. Derfor har jeg et spørsmål til Høybråten om han kunne tenke seg å avsløre en liten statshemmelighet: Har Kristelig Folkeparti noen gang regnet på hvor mange flere langtidsledige, hvor mange flere ungdommer, sosialklienter og innvandrere en kunne fått plass til i arbeid eller på tiltak for de 23 milliarder kronene som allerede er gitt i skattelette, pluss de nye foreslåtte, men av velgerne nå avlyste lettelsene? Det ville kanskje vært hyggeligere å gå av uten å måtte kutte 5 000 tiltaksplasser, men nå har jo Høybråten fått en angrefrist.

Mitt siste spørsmål er om Kristelig Folkeparti nå faktisk føler seg friere til å ta imot samarbeidsinvitten fra Stoltenberg. Høybråten sier at han har oppnådd mye, men han ser nå muligheten til å oppnå mer på fattigdomsområdet. Det må være smigrende at flertallet så gjerne vil ha Kristelig Folkeparti med på laget.

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:56:48]: Det blir ikke flere arbeidsplasser av flere tiltak. Det er viktig å ha en offensiv tiltakspakke, og det har Samarbeidsregjeringen hatt og også foreslått for neste år. Men det aller viktigste, og det som var siktemålet med skattelettelsene og antakelig en av grunnene til at representanten Christoffersens parti stemte for mesteparten av dem – riktignok ikke med hennes stemme i salen den gangen – var å skape verdier slik at vi kunne fordele dem, slik statsministeren sa i går. Det har faktisk skjedd. Skatteinntektene øker, og det gir mer til fordeling til velferd, det gir mer til de arbeidsledige, det gir mer til de fattige, og det gir mer til de syke. Det er en politikk som Kristelig Folkeparti slett ikke skammer seg over. Jeg takker for øvrig for samarbeidsinvitter både fra den ene og den andre, og jeg vil si at hvis man virkelig mente alvor fra flertallspartienes side med å invitere Kristelig Folkeparti til samarbeid, hadde man kanskje opptrådt litt annerledes i forhold til saker som Kristelig Folkeparti har satt veldig høyt, nemlig kampen mot sorteringssamfunnet, bioteknologiloven, det å sikre ekteskapets særstilling i lovgivningen, og ikke minst det å ha en offensiv familiepolitikk og i det hele tatt å nevne familien i regjeringserklæringen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Lars Sponheim (V) [11:58:21]: Jeg var litt usikker i dag på hva slags forventninger en skal ha til den første skikkelige debatt- og arbeidsdag i Stortinget etter fire år i regjering, om en skal være blid eller lei seg. Men jeg må få gi uttrykk for at jeg har en grunnleggende glede av å få delta i denne debatten med et parti som har blitt betydelig større og begynner å nærme seg en størrelse som Venstre bør ha i vårt lands parlament. For det er et paradoks at Venstre, som for fire år siden tapte valget og falt under sperregrensen, ble invitert inn og deltok i regjering i fire år. Etter dette valget har vi økt Venstres stortingsgruppe fem ganger, men vi tapte regjeringsmakten. Jeg må få lov å være så personlig å si, etter å ha vært valgt til dette huset nå i mer enn tolv år, at det som Venstre-representant og Venstre-leder også er hyggelig å kunne gå rundt i dagslys med rak rygg og stirre på de store Venstre-høvdingene som henger rundt omkring på veggene.

Dette valget har gjort at vi nå har tre sentrumspartier som er likeverdige i størrelse, og Venstre kommer til å bruke disse årene i Stortinget til å markere at vi skal være det sosiale og liberale sentrumspartiet som står for moderne løsninger for borgere i bygd og by. Det er selvsagt vårt mål at sperregrensen skal være lagt definitivt bak oss i møte med nye valg, fordi vi mener – og jeg tror det er mange velgere der ute som også mener det – at det er naturlig og riktig også i Norge at vi har et mellomstort – minst – liberalt sentrumsparti, slik de nordiske land og veldig mange av de andre europeiske land har, og som favner bredere enn det mange har oppfattet at Venstre gjør, så langt.

Venstre skal i Stortinget være tydelig som skoleparti, basert på kunnskap, respekt og seriøsitet. Vi skal ha en tydelig sosial profil og vil prioritere dem som trenger det mest, framfor å gi mer til alt og alle. Der er det kanskje et hovedskille mellom en liberal og en sosialistisk tilnærming til velferdsspørsmålene. Og vi vil fortsatt være et ledende miljøparti og et foregangsparti for småbedrifter og nyskaping.

Når det gjelder Soria Moria-erklæringen og de politiske dagene vi har hatt før og etter regjeringsskiftet, er slike selvsagt alltid spesielle. Vi kan vel egentlig snakke litt om hvetebrødsdagenes sødme, hvor de som er involvert, snakker til hverandre med små ord og store ord. Vi forstår godt gleden og følelsene som er knyttet til det. Det er også slik at vi som står og ser på, blir litt fascinert av dette. Det har vi den største respekt for. Men det blir mange ord, og det har også preget taler og statsministerens innlegg både i går og i dag. Jeg har likevel lyst til å si at vi har mye felles når det gjelder å satse på velferdsoppgaver. Men det er heller ikke slik at de som vil ha mer penger til alt over offentlige budsjetter, pr. definisjon er de mest rettferdige og mest solidariske bestandig. Det er ikke slik at et dogmatisk syn på hvordan man bør løse oppgaver også i offentlig sektor, er det beste for velferden. Jeg hadde nær sagt: Den ideologiske overgangen, eller i alle fall de små knepp som har vært, fra Stoltenberg I- til Stoltenberg II-regjeringen kan vise seg å bidra til at vi heller får dyrere og dårligere løsninger enn bedre velferd. Vi har mange eksempler på at pengene ikke kommer dit de var tiltenkt, når løftene er for rause.

Den nye regjeringen har et mer dogmatisk syn. Det har vi i alle fall hørt i valgkampens retorikk, som ennå henger igjen i denne debatten når det gjelder holdninger til skattelettelser. Men det er viktig å si at velferd skapes i samspillet mellom offentlig og privat sektor, mellom fellesskapsløsninger og den enkeltes frihet og ansvar. Regjeringen har på et vis sosialistenes klokkertro på at alle problemer kan løses med mer penger i offentlig sektor. Men så enkelt er det ikke.

Jeg har også merket meg at statsministeren så vidt var innom asylpolitikken i sine innlegg. Jeg er også glad for at han – riktignok først på oppfordring i dag – sa noe om behovet for arbeidsinnvandring for å øke kapasiteten i økonomien og sikre nok arbeidskraft til fortsatt verdiskaping og økt velferd, for vi trenger flere hender. Det må skapes større rom i økonomien hvis en skal følge opp Samarbeidsregjeringens – altså den avgåtte regjeringens – rekorder når det gjelder antall nyetableringer. Det må ikke bli en kamp om den dyktige arbeidskraften, hvor de små bedrifter og nyskaping er tapere. Da vil vi tape tusenvis eller flytte på tusenvis av arbeidsplasser, uten at samfunnet vårt forbedres av den grunn. Det er slik at når nå Stoltenberg igjen overtar regjeringsmakten i Norge, er det 55 000 flere bedrifter enn det var da han forlot regjeringskontoret i 2001. Skal vi kunne ta vare på fundamentet for velferden i Norge på lang sikt, må regjeringen Stoltenberg levere fra seg et slikt tall – og jeg håper det blir å levere fra seg om fire år. Det er kanskje den viktigste utfordringen, som Regjeringen i liten grad har berørt i debatten eller i sine innlegg så langt.

Jeg frykter også at Regjeringens dogmatikk setter gjennomføringen av skattereformen i fare, herunder den store rettferdighetsreformen som gjelder forholdet mellom skatt på arbeid og kapital. Det sies mye bra om det i Soria Moria-erklæringen, men ordene og retorikken etterpå har definitivt ikke gått i en slik retning. Det er kjempeurettferdigheten i det norske skattesystemet som det fortsatt bør gjøres noe med.

Det er positivt at Regjeringen vil gjennomføre hovedtrekkene i Bondevik-regjeringens kunnskapsreform. Men vi skal følge nøye med når lekeskolens parti nr. 1, SV, er satt til å gjennomføre dette. Derfor velger vi å være konstruktivt skeptiske.

Statsminister Stoltenberg sa lite om lokaldemokratiet. Det er noen få pene ord i Soria Moria-dokumentet, men det står i sterk kontrast til regjeringspartienes praksis i f.eks. barnehagepolitikken, slik vi så det i forrige periode, og andre ønsker om å detaljstyre kommunene.

Ett oppsiktsvekkende poeng til, særlig når statsministeren har rekruttert to markante generalsekretærer fra den frivillige sektor til sin regjering, er at man bruker ord om frivillig sektor som «et supplement til de offentlige tjenestene». Du verden! Her går det et ideologisk skille, hvis det ikke korrigeres. Dette er selvstendige, viktige faktorer i det norske samfunn som er noe vesentlig mer enn statsfilialer. Jeg håper at det ikke er en ideologisk forvirring som her har oppstått, og at det kan avklares.

Statsministeren sa også at Regjeringen har store ambisjoner i miljøpolitikken. Det er vi i Venstre selvsagt glade for. Men også på dette feltet gjenstår å se hva som kommer ut av de ulne formuleringene når kraftsosialister, vernepausepolitikere og sanne miljøvenner i samme regjering skal samordne sin politikk fra dag til dag. Det vil vi nok komme tilbake til i senere innlegg fra Venstre.

Venstre har også merket seg statsministerens invitasjon til samarbeid, også med opposisjonen, selv om Regjeringen har flertall i denne sal. Ja, det skal vi jammen benytte oss av! Venstre vil ta statsministerens ord på alvor i denne sammenheng. Selv om vi har noen andre erfaringer med statsministerens og presidentens parti gjennom mange år med utøvelse av regjeringsmakt, er vi villige til å legge det bak oss og se hva som ligger i denne invitasjonen. Vi skal møte den med åpne armer, for vi håper nemlig at denne rausheten i erklæringen også vil stå seg i hverdagen. Det skal også Venstre bidra til.

Avslutningsvis vil jeg gjerne få si at Venstre vil bruke disse fire årene, som vi regner med blir i opposisjon, til å tegne et tydelig sosialt, liberalt og godt sentrumsparti som står for moderne løsninger. Vi vil bruke denne anledningen til å vise fram Venstres rene politikk og bruke det som et grunnlag å vokse videre på. Men etter to stortingsperioder, hvor Venstre har deltatt i to ulike regjeringer som har vært samarbeidsregjeringer, skal ingen være i tvil om Venstres evne til å samarbeide med andre partier i regjering. Den dagen et valgresultat krever et samarbeid som også inkluderer Venstre, som inkluderer partier som vi politisk kan samarbeide med, og som vi ideologisk kan samarbeide med, er vi selvsagt klare til å gjøre det igjen, basert på styrke og med tydelig egenpolitikk.

Takk for oppmerksomheten.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [12:07:45]: Selv om Venstre er blitt større, ville kanskje Venstres leder stå seg på ikke å gi fullt så sterke karakteristikker av sine politiske motstandere. Men la det ligge i denne sammenhengen.

Jeg har merket meg at Venstre etter valget har uttrykt klare ambisjoner for sin rolle i sentrum. Venstres leder har senest nå i dag understreket Venstres sosiale og liberale tradisjon og forankring. Samtidig har vi etter valget hørt Høyres leders ambisjon om et bredere borgelig samarbeid. Jeg merket meg at Sponheim i Verdens Gang den 16. juni tenkte høyt om et åpnere og nærmere samarbeid med Fremskrittspartiet. Samtidig kom det skarpe reaksjoner fra hans to nestledere dagen etter. I Dagsavisen sa Olaf Thommessen at Venstre skal være garantist for en fortsatt borgerlig regjering uten Fremskrittspartiet, og Trine Skei Grande sa at det ville være «umulig å bli enige med FrP om en plattform». Hva er Venstres syn?

Lars Sponheim (V) [12:08:59]:Venstres syn – og mer enn syn, også faktisk i handling – har kommet klart fram i den fireårsperioden vi har bak oss, og i og for seg i fireårsperioden før det også, og uttrykker hvilke parti vi kan samarbeide med i regjering. Politikken, de politiske skillelinjene, de politiske standpunktene, synet på økonomisk politikk, bruk av penger, syn på arbeidsinnvandring, syn på miljøpolitikk og mange ting har så langt gjort det umulig for Venstre å kunne være i et regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet. Alt jeg kjenner til av Fremskrittspartiets politikk, slik det tegnes i denne debatten og i andre sammenhenger, tyder på at det vil være situasjonen framover også. Men jeg kan på et vis, og det var det jeg gav uttrykk for i det intervjuet, ikke være en liberaler som bestemmer meg for at det standpunktet og det syn på andre partier skal jeg ha til alle tider. Jeg er faktisk åpen nok til å ta partier på alvor. Jeg er åpen nok til å ta den nye parlamentariske lederen i Fremskrittspartiet på alvor og si: Hva vil hun med partiet sitt? Vil hun endre standpunkter? Er det slik at det over tid er mulig å begynne å samordne standpunkter mer? Det vet jeg ikke noe om i dag, men så langt mitt øye ser i politikken nå, er det en uaktuell problemstilling å være i regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet.

Gjermund Hagesæter (FrP) [12:10:26]:Det er tydeleg at representanten Sponheim er både litt begeistra og kanskje litt rusa av den store framgangen til Venstre, iallfall når vi snakkar om prosent – han nemnde jo her «fem ganger». Eg vil også minne om at det er andre politiske parti på ikkje-sosialistisk side som har hatt ein framgang ved valet, sjølv om kanskje ikkje Venstre har vore så veldig fokusert på det.

Samstundes greier ikkje Sponheim å skjule heilt at han er misnøgd med å gi frå seg regjeringsmakta og miste innverknad, og det er naturleg. Han annonserer allereie eit skifte om fire år. Men Framstegspartiet skal altså ikkje vere ein del av det fleirtalet. Då er mitt spørsmål: Skal Venstre og dei andre borgarlege partia greie å få til eit fleirtal utan Framstegspartiet for å vippe over? Eller ventar ein at Framstegspartiet framleis skal vere ein passiv støttespelar for ei ikkje-sosialistisk regjering?

Lars Sponheim (V) [12:11:47]:Hvis det er ønskelig for representanten Hagesæter er det selvsagt ikke noe problem å gratulere Fremskrittspartiet med et godt valg også! Det er selvsagt hyggelig for representanten Hagesæter og for Fremskrittspartiet. Men jeg kan i det minste på vegne av Venstre få lov til å bruke et uttrykk som en del aviser bruker, nemlig «øker mest», om Venstre. Jeg tror det er stor forståelse i stortingssalen for at Venstres leder skal få glede seg over et godt valgresultat. Jeg er definitivt ikke misfornøyd med det, selv om jeg gjerne skulle sett, av hensyn til landet, at det var grunnlag for et fortsatt ikke-sosialistisk regjeringssamarbeid.

Når det gjelder nå å begynne å snakke om eventualiteter ved et valg om fire år, og hva det valgresultatet kan gi, synes jeg det blir ganske meningsløst i starten av et opposisjonsliv i Stortinget hvor opposisjonen er i åpenbart mindretall. Men slik politikken er i dag, og slik partiene ter seg i denne debatten, er det for meg åpenbart at det er Høyre og Kristelig Folkeparti som er Venstres samarbeidspartier i en framtidig regjering.

Bjørn Jacobsen (SV) [12:13:14]:Representanten Sponheim sa at han gjekk rundt og kikka på gamle Venstre-høvdingar. Og godt er det, for på den tida dei stod på som aller verst – og best – blei samvirket grunnlagt. Vi veit at det skjedde på slutten av 1800-talet i England. Vi ser også no at når globaliseringa aukar, er samvirket ein god måte å organisere delar av samfunnet på, anten det gjeld forbrukarsamvirket eller det gjeld norske bønder som foredlar og sel sine produkt gjennom landbrukssamvirket. Vi veit også at når det gjeld WTO og dei moglege reduksjonane i støtte til norske bønder, trengst det kreativ tenking for å halde oppe sysselsetjinga og god utnytting av ressursane i distrikta. Og den ikkje-handelsvridande støtta, såkalla grøn boks, gjev store moglegheiter for norsk landbruk. På kva måte vil Venstre bidra konstruktivt til at vi oppnår å bevare den makta samvirket gir den enkelte bonden, og korleis vil Venstre bidra til å utforme landbrukspolitikken som det blir opna for med meir grøn landbruksstøtte?

Lars Sponheim (V) [12:14:35]:Det var mye på ett minutt.

La meg først si: Når vi snakker om de gamle stolte Venstre-høvdingene, minner det meg i disse dager om tidligere mange ganger landbruksminister Haakon Five fra Nord-Trøndelag, som Bondepartiet var så uenig med den gangen på 1930-tallet fordi han ikke stod for en fullt så reguleringskåt innstilling i landbrukspolitikken, at det kanskje var en av de mest medvirkende årsaker til det store bondeforliket, eller kriseforliket, med Arbeiderpartiet. Det er 70 år siden. Vi får se om det går 70 år til neste gang.

Det er slik at det Regjeringen varslet til Stortinget i går – og som er beskrevet i dagens aviser – om bevegelser i WTO, setter dagens markedsregulering gjennom samvirket i press ved at man må avvikle eller redusere betydelige deler av målprisordningen og det administrerte prissystemet i landbruket. Det gjør at samvirket får en ny rolle, men kanskje en minst like viktig rolle, fordi samvirket langt på vei må gjøre mange av disse oppgavene på egen kjøl. Det blir ikke noe mindre, men det blir en helt ny politikk.

Ola Borten Moe (Sp) [12:16:05]: Jeg skal begynne med å gratulere Lars Sponheim og Venstre med et godt valgresultat. Så skal jeg fortsette med å si at i denne regjeringen kommer det til å være Senterpartiet som ivaretar viktige sentrumssaker knyttet til lokaldemokrati, knyttet til forvaltning av naturressursene og til en politikk for like muligheter for arbeid, velferd og utvikling i hele landet.

Etter stortingsvalget uttalte Sponheim i LIBERAL at Venstre alene skal erobre sentrumsrollen i norsk politikk. Analysen er at Senterpartiet er tapt til LO, mens Kristelig Folkeparti må gjenerobre de velgerne som er tapt til Fremskrittspartiet. Selv om dette kan være tynt, og det for oss andre kan virke som om avstanden internt i Venstre er større enn mellom sentrumspartiene, er det mest interessante at Sponheim sier svært lite om hva hans nye sentrum skal inneholde, bortsett fra at det skal være moderne.

Så mitt spørsmål er: Hva er det Sponheim skal fylle sitt sentrum med, unntatt økonomisk liberalisme? Blir ikke dette nokså trangt, når han har definert ut alle andre sentrumspartier?

Lars Sponheim (V) [12:17:33]: La meg først få lov å gi uttrykk for glede over å kunne ønske en ny generasjon Borten velkommen på Stortingets talerstol. Det kan være grunnlag for en lang og viktig og god karriere i Norge. Jeg tror også – slik jeg oppfattet det i valgkampens hete – at vi har fått en ny Borten som kanskje har et større hjerte for selve sentrumssaken enn det som ledelsen av hans parti har i dag.

Venstre er et sentrumsparti. Jeg er raus nok til å innrømme overfor representanten Ola Borten Moe at det er også Senterpartiet, slik jeg oppfatter det. Selv om vi har mange ulikheter og velger ulik samarbeidsretning, så er vi runnet av samme rot, som så mange har sagt mange ganger. Jeg ønsker å ha et godt samarbeid når det gjelder de tingene vi kan samarbeide om. Det er feil når noen med hersketeknikk i denne sal prøver å kalle Venstre et høyreparti, som statsminister Stoltenberg gjør, eller snakker om økonomisk liberalitet. Venstre står for – og i det minste søker etter – den gode balanse mellom økonomisk frihet og fellesskapets løsninger. Det vil vi fortsatt gjøre.

Anniken Huitfeldt (A) [12:18:57]: I Venstres partiprogram står følgende setning om skolepolitikken:

«For Venstre har skolen alltid vært et av nasjonens viktigste sosiale prosjekter.»

Det er et meget godt ideologisk utgangspunkt. Og Venstres skoleprogram er i hovedsak god lesning. Den forrige regjeringen delte de politiske sakene i stor grad mellom seg, og Høyre fikk dominere skolepolitikken. Så mitt første spørsmål i denne sal er: Ønsker Venstre å holde fast ved bindingen til Høyre i skolepolitikken, eller ønsker Venstre å samarbeide mot sentrum-venstre for en sosial kunnskapsskole? Jeg tror vi har mye felles.

Presidenten: Dette er Anniken Huitfeldts første spørsmål. Det kan nok bli flere. Det er mye å lure på i denne sal.

Lars Sponheim (V) [12:19:54]: Ja, siden presidenten sier det, behøver ikke jeg å gjenta det. Men jeg også både håper og tror det.

Det er riktig og viktig som replikanten her sier, at for Venstre er skolesaken kanskje en av de viktigste sakene. Den bærende tråd gjennom hele Venstres historie har vært nødvendigheten av å ha en skole som gir like muligheter til individer som har svært ulik bakgrunn og ulike forutsetninger. Jeg tror at dette kommer til å bli enda viktigere i årene framover. Jeg tror kanskje det viktigste sosiale prosjektet vi står overfor, er å fange elevene i skolen og gi dem muligheter til kunnskap for å kunne utjevne forskjeller senere i livet og ta del i samfunnsutviklingen. Men det må jo være slik at basis for skolen er kunnskap. Det har vi delt på en glimrende måte med Høyre og Kristelig Folkeparti i det regjeringsprosjektet vi nå har lagt bak oss. Det må være basis og viktig for å gjøre skolen til en kunnskapsskole. Jeg ser med glede at nå ønsker også den nye regjeringen å videreføre Kunnskapsløftet. Det er respekten for læreren som er det grunnleggende i en kunnskapsskole.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Hill-Marta Solberg (A) [12:21:27]: Valget i september gav Norge et nytt politisk flertall, og et nytt politisk landskap ble tegnet. Bondevik-regjeringen, med parlamentarisk støtte fra Fremskrittspartiet, mistet sitt flertall på Stortinget. Den nye regjeringen har altså flertall bak seg her i Stortinget. 1985 var siste gang Norge hadde en flertallsregjering. De siste ti–tolv årene har mindretallsstyret vårt vært preget av uforutsigbarhet, og til tider har det politiske spillet rundt budsjettet og enkeltsaker overskygget selve politikken og dens innhold. Med et nytt flertall får vi nå et stabilt og forutsigbart politisk styre i fire år. Det er bra for det politiske systemet, og det er bra for politikkens anseelse blant folk. I møte med velgerne om fire nye år vil det være klart hvem som har ansvaret. Vi kan ikke skylde på et vanskelig storting, slik Bondevik-regjeringen av og til gjorde.

Gjennom Soria Moria-erklæringen og den nye regjeringen skapes et nytt tyngdepunkt i norsk politikk. Sentrum-venstre er det nye og avklarte tyngdepunktet i norsk politikk. Det er ikke noe nytt at sentrum og venstre samarbeider her i Stortinget. Det har vi gjort i mange år, bl.a. om statsbudsjettet. Det nye er at vi også skal samarbeide i regjering. Partiene har brukt tid på å utvikle samarbeidet, og i dag kan vi slå fast at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har lyktes i å overvinne den avstanden som i utgangspunktet var til stede. De tre partiene er godt samkjørte. Denne samkjøringen har skjedd over flere år gjennom arbeidet i Stortinget. Soria Moria-erklæringen viser at de nødvendige politiske kompromissene var mulig å få til.

De borgerlige partiene har gjennom flere år hatt flertall på Stortinget, men har ikke greid å utvikle et tilsvarende samarbeid. Derfor framstod også det borgerlige alternativet som formløst og kaotisk i møte med velgerne denne høsten. Det skal bli interessant å se hvordan partiene på borgerlig side nå vil opptre. Vil de bruke opposisjonsrollen til å finslipe sine ulike partiprofiler, eller vil de bruke tiden i opposisjon til å utvikle samarbeid?

Selv om de tre regjeringspartiene har flertall i Stortinget, ønsker vi å ha et åpent og godt forhold til de fire opposisjonspartiene på Stortinget. Vi legger opp til brede flertallsløsninger der det er muligheter for det. Som leder for Arbeiderpartiets stortingsgruppe vil jeg bidra til nettopp det.

Mye går godt i Norge. Landet har en sterk økonomi og unike muligheter. Vi vil bruke disse mulighetene til å skape mer rettferdighet og til å sikre arbeid til alle. Den nye regjeringen vil satse på fellesskapsløsninger og slik løse de store oppgavene innenfor helse, omsorg og utdanning. Sterke fellesskap er grunnmuren vi skal bygge på. Den nye regjeringen vil sette velferden framfor skattelette. Det var budskapet vi gikk til valg på, og som vi også vant på. De partiene som fortsatte å love nye skattelettelser og mer privatisering, vant ikke fram med sitt budskap.

Den nye regjeringen vil føre en framtidsrettet politikk for å skape verdier. Våre naturressurser gir et potensial for verdiskaping i hele landet. Staten skal engasjere seg på et bredt felt i næringspolitikken, gjennom virkemidler for nyskaping og gjennom partnerskap med private aktører i næringslivet.

Den nye regjeringen skal i løpet av de nærmeste ukene arbeide fram sine endringer på det statsbudsjettet som regjeringen Bondevik la fram, og vi vil da få se at på viktige områder vil politikken endres allerede denne høsten. Den nye regjeringen vil styrke kommunenes økonomi med flere milliarder kroner, slik at kommunene skal få en bedre mulighet til å gi en god skole og en trygg eldreomsorg. Den nye regjeringen vil satse kraftig på flere og billigere barnehager. Og den nye regjeringen vil raskt foreslå endringer i arbeidsmiljøloven for å reversere svekkelser i arbeidstakernes rettigheter.

De siste årene har vi sett at forskjellene har økt i det norske samfunnet. Det er derfor nødvendig med en ny politikk for å skape mindre økonomiske forskjeller og for å sikre at flere av dem som i dag er fattige, kan leve av egen inntekt. I et rikt land som Norge skal ikke fattigdom aksepteres. Regjeringen vil legge fram en helhetlig plan der innsatsen for å få folk ut av fattigdom skal forsterkes kraftig.

Soria Moria-erklæringen er grunnlaget som Regjeringen skal styre etter. Gjennom politisk styring og partnerskap med alle gode og byggende krefter i samfunnet skal målene nås. Regjeringen har også i dag gjentatt sin invitasjon til hele stortinget om å delta i dette arbeidet – arbeidet for å gjøre Norge til et enda bedre land for alle å leve i.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ib Thomsen (FrP) [12:26:59]:Mange rundt i Kommune-Norge har forventninger og ser positivt på alle lovnadene som den nye regjeringen har kommet med. Kommunene trenger et sterkt økonomisk fundament. Uttalelsene fra KS’ landsstyre er at behovene for 2006 er langt større enn disse frie inntektene som Regjeringen har kommet med lovnad om. De mener behovet er 6,6 milliarder kr, uten at de da har lagt inn noen lovnader fra Regjeringen.

Hvordan skal denne differansen finansieres? Det er der Fremskrittspartiet er bekymret. Er det eiendomsskatten rundt omkring i Kommune-Norge som skal finansiere dette, den mest urettferdige skatten vi har for store barnefamilier, enker med store hus og ikke minst næringslivet?

Spørsmålet er: Skal eiendomsskatt innføres i Kommune-Norge?

Hill-Marta Solberg (A) [12:28:18]:Jeg merker meg at representanten Thomsen er opptatt av de frie inntektene til norske kommuner. Det er også den nye regjeringen. Det er derfor Regjeringen har et helt krystallklart løfte i sin Soria Moria-erklæring, nemlig at de frie inntektene skal øke med 5,4 milliarder kr neste år. Det er en kraftig økning. Men Regjeringen har i tillegg til det også en forpliktelse om at man skal trappe opp kommuneøkonomien i årene som kommer, gjennom en plan. Så jeg merker meg at Thomsen også er opptatt av de frie inntektene, ikke bare øremerkede midler.

Når det gjelder eiendomsskatten, er eiendomsskatten i dag en frivillig kommunal skatt. Det framgår av Soria Moria-erklæringen at regjeringspartiene mener at det skal den fortsette å være.

Dagfinn Høybråten (KrF) [12:29:25]:Det er ikke bare i stortingssalen at man har merket seg regjeringserklæringens klare signaler om større åpenhet og medvirkning. Det gjelder i høyeste grad også ute i samfunnet. Med den spesielle bindingen som Arbeiderpartiet har til LO, er det mange av organisasjonene i Norge, ikke minst i arbeidslivet, som er spente på hva denne nye åpenheten betyr i praksis.

En sjanse til å vise det har Regjeringen og regjeringspartiene i oppfølgingen av budsjettet. I Bondevik-regjeringens budsjettproposisjon er det varslet at det vil være naturlig å invitere YS, Unio, Akademikerne og SAFO til å ta del i trygdeforhandlingene, der det nå foreløpig bare er Norsk Pensjonistforbund, FFO og LO som får lov til å være med.

Vil Arbeiderpartiet følge opp denne invitten fra Bondevik-regjeringen og dermed demonstrere i praksis hva den nye åpenhetslinjen kan innebære?

Hill-Marta Solberg (A) [12:30:37]: Jeg tror faktisk at det i deler av opposisjonspartiene på Stortinget over lang tid har rådet den misforståelse at faglig politisk samarbeid kun handler om samarbeidet mellom Arbeiderpartiet og de LO-organiserte. Det er en stor misforståelse. Med faglig-politisk samarbeid mener i hvert fall Arbeiderpartiet – og har alltid ment det – at det handler om å samarbeide med alle de store og viktige fagorganisasjonene her i landet, enten de tilhører LO eller ikke. Det vil også være politikken til den nye regjeringen. Det er det ingen tvil om, slik at åpenhet for den nye regjeringen også betyr åpenhet i forhold til Organisasjons-Norge i full bredde.

Når det gjelder enkeltforslag i budsjettet, kvitterer ikke jeg ut dem i dag. Det må Regjeringen få lov til å komme tilbake til. De skal ha et par uker til å gjøre sine endringer på budsjettet.

Erna Solberg (H) [12:31:53]: For ti år siden var Hill-Marta Solberg sosialminister i Norge og la frem en stor stortingsmelding om velferdssamfunnet hvor perspektivene var å peke på hvilke moderniseringer, omstillinger og endringer som måtte til for å kunne bære de store utfordringene i en verden som var tøffere internasjonalt.

Jeg har bare et konkret spørsmål, siden det er umulig å lese noe slikt ut av regjeringserklæringen: Hvilke nye reformer på det sosiale området som skal bidra til å gjøre oss konkurransedyktige i fremtiden, vil Arbeiderpartiet og den nye regjeringen foreslå å gjennomføre? Jeg tenker ikke på de reformer som allerede er vedtatt etter initiativ fra den forrige regjeringen, nemlig NAV – ny arbeids- og velferdsforvaltning – og pensjonsreformen. Hvilke andre nye reformer vil Regjeringen foreslå for å følge opp det som altså var hovedtanken i det sosialminister Hill-Marta Solberg jobbet med for ti år siden, og som var Arbeiderpartiets perspektiv for problemene, inntil de gikk inn i dette samarbeidet?

Hill-Marta Solberg (A) [12:33:17]: Det er jo hyggelig at vi på en dag som denne også kan omtale saker der de som representerer de nye regjeringspartiene og de avgåtte regjeringspartiene, er veldig enige. En av de virkelig store oppgavene den nye regjeringen skal gjennomføre, er nettopp pensjonsreformen, der også representanten Erna Solbergs parti helt ut er enig i det som den nye regjeringen skal gjennomføre. Vi har her en svær oppgave foran oss i Norge, som det er bra at et bredt politisk landskap står bak.

Når representanten Erna Solberg etterlyser nye reformer på det sosiale området, mener jeg at en av de viktigste oppgavene vi skal arbeide med i årene framover, er å sikre at vi får folk ut av arbeidsledighet. Da må også sosialpolitikken innrettes på en slik måte at hovedmålet er å få folk i arbeid. Tidligere i dag har det vært etterlyst hvor vi skal hente arbeidskraft fra. Vi har i dag 100 000 arbeidsledige. Det er ingen tvil om at det kreves reformer, både i arbeidsmarkedspolitikken og i sosialpolitikken, for å sikre at de som står utenfor i dag, får en mulighet til også å delta i arbeidslivet.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Inge Ryan (SV) [12:34:42]: I går var det en spesiell dag for SV. Vi hadde minnetaler over to av de fremste SV-erne som vi har hatt, Hanna Kvanmo og Finn Gustavsen. Like etterpå hadde vi erklæringen der vi sa at SV ville gå i regjering.

Vi vet at både Hanna Kvanmo og Finn Gustavsen ville vært glade for at SV ville gå i regjering, og de ville sett fram til denne dagen. Det er ikke bare de som ville ha vært glade for det. I SV er det faktisk ikke bare vi som sitter sentralt, men også folk ute i lokalorganisasjonen som er svært glade for at SV er kommet så langt at vi nå har kommet i regjering, og kan prøve å få gjennomført en god del av vår politikk.

Vi tror ikke at dette er en kortvarig sak. Jeg tror nemlig at dette antakelig er mer langsiktig enn opposisjonen håper på. Hvis man ser på andre land rundt oss, England, Sverige og andre, ser vi at vi har mye lengre perioder der folk sitter og styrer. Jeg tror at Norge må ha som mål – i hvert fall har denne regjeringen det – at dette skal bli noe som varer i hvert fall to perioder, kanskje i tre perioder, der vi kan sitte ved roret og gjøre en del grunnleggende endringer i det norske samfunnet, som etter SVs mening er nødvendig. Det er ikke slik at den forrige regjeringen har satt landet over styr. Den regjeringen som gikk av for noen dager siden, gjorde også en rekke bra ting, men det er en del retninger som har vært feil. De har altså staket ut en del retninger med feil kurs. Det er de retningene vi nå er nødt til å ta tilbake, og igjen få det norske samfunnet på en ny kurs, som vi mener er helt nødvendig. La meg nevne tre områder der jeg mener at kursen er feil.

Det første er at vi møysommelig har bygd opp en del felles goder med et sterkt velferdssamfunn. Det har vært den viktigste årsaken til forskjellsutjevning i Norge. Disse fellesgodene har begynt å smuldre bort. Hvis ikke vi tar dem tilbake og slår ring om fellesgodene, vil vi ikke lenger ha et velferdssamfunn der det er stor likhet mellom folk. Vi kan ta skole som et eksempel. Hadde vi ikke hatt enhetsskolen, der datteren til direktøren og sønnen til den arbeidsledige fikk det samme tilbudet, hadde vi hatt et helt annet samfunn i dag. Når den avgåtte regjeringen begynte å ta tak i denne viktige biten ved å lage private løsninger, er det behov for en ny kurs. Det skjer også på en rekke andre områder i samfunnet at man ønsker å gå over til mer private løsninger og mindre fellesgoder. At Norge er verdens beste land å bo i, tror jeg nok skyldes at vi er rike på naturressurser, men det skyldes også det perspektivet at vi har satset på et velferdssamfunn med disse sterke fellesgodene.

Et annet område vi må endre kursen på, er den enorme farten vi har sett når det gjelder privatisering. Vi har hatt en privatisering de siste fire årene som er formidabel på mange områder, ikke minst ved at man begynner å privatisere fundamentale infrastrukturtjenester, og også ved at man skal selge seg ned og selge ut viktige naturressurser som Norge har så mye av. Denne regjeringa har sagt at nå stopper vi det. Vi stopper det, og vi reverserer faktisk også enkelte ting. Jernbanen som vi har, skal ikke bli privat. Jernbanen er en viktig infrastruktur i Norge som vi faktisk mener at det offentlige skal ha styring med.

Jeg kunne ha nevnt en rekke andre eksempler, men jeg har bare ett minutt igjen, og da må jeg snakke om distriktspolitikk. For det er nemlig sånn at denne regjeringa også sier klart og tydelig at nå skal vi endelig få en egen småsamfunnspolitikk. Og vi som reiser rundt omkring i Norge, vet at en rekke av de samfunnene som vi er så glade i, og som i dag lever, er borte om 20 år dersom det ikke foregår noe. Dersom de 20 foregående årene gjentar seg én gang til, vet vi at mange av våre små samfunn er borte. Derfor står det i erklæringen fra Soria Moria at vi nå skal få en egen småsamfunnssatsing. Jeg tror at miksen av Senterpartiet, Arbeiderpartiet og SV vil gjøre at vi faktisk kan få gjort en del grep slik at en del av de minste samfunnene også kan bestå i framtida, for de er noe av Norges sjel disse små samfunnene som vi har fra Nordkapp til Lindesnes.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [12:39:34]: Det er tydelig at representanten Ryan er i lykkerus, og han skal få lov til å være det en liten stund til.

Sosialistisk Venstreparti tar til orde for at vi skal få en bedre skole, og sett i lys av sammenligningen med andre land er det åpenbart at behovet absolutt er til stede for det. Fremskrittspartiet er selvsagt enig i målet om å få en bedre skole, men det er tydelig at vi er uenig med SV i bruk av virkemidler. Fremskrittspartiet ønsker også fellesskapsfinansierte velferdsgoder, men vi ønsker valgfrihet for brukeren når det gjelder tjenesteleverandør. Det er umiddelbart to spørsmål som melder seg, og som jeg vil få stille til representanten Ryan.

Sosialistisk Venstreparti snakker stadig om flere lærere og mer penger til skolen, mens samhandlingen med foreldrene nærmest ikke nevnes med ett ord. Er det slik at det viktigste for SV er at det er det offentlige som skal eie og drive skolen, at det er det offentlige som skal forme våre barn og unge, og at foreldrenes bidrag og innflytelse i så måte er av underordnet betydning?

De samarbeidende regjeringspartiene snakker om kvalitet i skolen ved kun å overføre mer penger til kommunene. Samtidig understreker de kommunenes råderett over egen økonomi. Viderefører en ikke da et system som fører til store forskjeller mellom skolene i ulike kommuner, hvor nærmest eneste valgmulighet for foreldre og foresatte er å flytte til en annen kommune?

Inge Ryan (SV) [12:41:21]:Jeg har hatt gleden av å jobbe i skolen i mange år, nærmere 15 år.

Samarbeidet hjem-skole er noe som er det aller viktigste. Det er SV enig i. Naturligvis skal samarbeidet med hjemmet være helt avgjørende når man driver skole og driver med både opplæring og kunnskapsformidling til elevene. Men det er det offentlige som skal eie skolen. Det er en offentlig oppgave å eie skolen, og etter SVs syn er skolen noe av det viktigste velferdsgodet vi har. Den viktigste årsaken til at vi har relativt små forskjeller i Norge er at vi har hatt en enhetsskole der alle, uansett sosial bakgrunn, uansett økonomisk bakgrunn, nå har fått det samme tilbudet fra de er 6 år og fram til de er 19 år. Det godet skal vi slå ring om. Det skal være det offentliges ansvar, og det vil vi kjempe for også i fortsettelsen.

Øyvind Halleraker (H)   [12:42:32]: Samarbeidsregjeringen hadde i høy grad fokus på nordområdene. Høyre er derfor glad for at dette fokuset nå videreføres. Men for å lykkes i nordområdene er det to spørsmål som er avgjørende viktig. Det første er at vi utnytter de petroleumsressurser som finnes i området. Er representanten enig i at det må legges til rette for at disse ressursene utnyttes til glede for befolkningen i Nord-Norge og landet for øvrig og for å sikre våre interesser i nord? Det andre er å sikre internasjonal støtte til våre posisjoner i nord. For å få dette til må vi ha et nært forhold til Europa og USA. Stoltenberg II-regjeringen varsler også her ny kurs.

Spesielt SV har vært opptatt av å markere avstand til nære allierte. SV går til og med så langt at de i sitt partiprogram omtaler USA som den største trussel mot verdensfreden, og at NATO-samarbeidet er lite relevant for sikkerhetsutfordringene i vår tid. Jeg tror vi er mange i dette landet som mener det stikk motsatte.

Når man markerer avstand til og uenighet med våre venner, hvordan vil representanten Ryan bidra til at de samme land aktivt skal støtte våre posisjoner og interesser?

Presidenten: Tiden for replikk er altså inntil ett minutt.

Inge Ryan (SV) [12:43:59]: Her var det mange krevende spørsmål på en gang, men la meg begynne med ressursene i nord.

Den desidert viktigste naturressursen vi har i nord, er fisken. Den har ligget der til alle tider, og den vil sannsynligvis også ligge der til alle tider dersom vi klarer å forvalte denne fiskeressursen på en så god måte som mulig. Så har vi nå en ressurs som vil ligge der i en del tiår, kanskje i 100 år, som heter olje og gass. SV har vært kritisk til å ta i bruk deler av nordområdene til olje- og gassutvinning nettopp fordi vi har betydelige miljøhensyn å ta i et område der fisken er den evigvarende ressursen som vi faktisk er nødt til å ta vare på fordi det er noe som framtidige generasjoner alltid skal høste av. Men i denne regjeringa er vi åpne for å se på mulige løsninger som kan være kompromisser, der vi på den ene siden ivaretar miljøinteressene og fiskeressursene og på andre siden kan ha en skånsom utnytting av deler av dette havområdet.

Odd Einar Dørum (V) [12:45:19]: Et av de forhold som gjør Norge stort, er de fellesskap vi skaper oss imellom, ikke fordi noen kommanderer oss, men fordi vi vil ha dem. Vi bruker gjerne ord som de frivillige fellesskap, frivillige organisasjoner, om disse fellesskapene. Når vi tenker prinsipielt på det, sier vi det er fellesskap av borgerne. Det er disse fellesskap som til syvende og sist eier det apparatet som utgjør stat og kommune.

Jeg har oppfattet at dette har vært noe av det som i hvert fall SV som parti har båret som samfunnsforståelse. Derfor er det med en viss undring jeg merket meg statsministerens redegjørelse i går, hvor han snakket om frivillig sektor som et supplement til det offentlige. Frivillig sektor er jo en del av det offentlige. Hvordan kan det være et supplement? Mitt spørsmål til representanten Ryan, som jeg har lært å kjenne som en person dypt rotfestet i den tradisjon jeg beskrev i begynnelsen av dette innlegget: Er ikke dette en utilstrekkelig språkbruk? Er ikke det frivillige noe i seg selv, noe som bærer dette samfunnet, og langt mer enn et supplement?

Inge Ryan (SV) [12:46:43]: Det spørs hva man legger i begrepet supplement. Jeg har ikke snakket med statsministeren om hva han eksakt la i sin tolkning av begrepet supplement.

Det er ingen tvil om at også disse tre partiene er opptatt av at vi skal ha en sterk frivillig sektor. Når vi har snakket sterkt imot privatisering på en del områder, betyr ikke det at vi ikke vil ha en frivillig sektor som har en rekke funksjoner. Det har vi hatt i alle år, ikke minst innenfor omsorgsarbeid, innenfor bistandsarbeid og en rekke andre områder.

Som sagt, for denne regjeringa vet jeg det at frivillig sektor vil bli tatt vare på. Det er en viktig bit av vårt samfunn. Men det må også være klart at vi er opptatt av at det offentlige skal styrkes. Det vi har sett gjennom den siste regjeringas jobbing, er at den har begynt å svekke det offentlige til fordel for private løsninger innenfor velferden. Der ønsker vi å være tydelig på at det skal vi nå endre på, og vi skal ta tilbake en sterkere offentlig styring og offentlig satsing på fellesgodene.

Presidenten: Da er replikkordskiftet omme.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [12:48:11]: Noreg er moglegheitenes samfunn. Senterpartiet er svært fornøgd med å kunna delta i ei regjering som skal nytta moglegheitene på ein klokare og meir framtidsretta måte enn Bondevik II.

Senterpartiet gjekk til val på tre hovudsaker:

For det fyrste ein meir offensiv næringspolitikk. No skal det utviklast nasjonale strategiar innanfor dei områda der Noreg har kompetanse eller særlege fortrinn, t.d. marin og maritim sektor, energi, miljø og reiseliv. Målsetjinga om eit levande landbruk i heile landet skal vera rettesnor i WTO-forhandlingane. Det skal bli større statleg medverknad gjennom m.a. Innovasjon Norge og SIVA for å stimulera kreativitet for ny verksemd i Distrikts-Noreg. Landet skal bindast betre saman gjennom betre vegar, jernbane og breiband.

For det andre gode lokale velferdstilbod, ein god og gratis skule og ei meir verdig omsorg. 5,4 milliardar kr til kommunane skal no på plass. Det blir fleire nattevakter på mange sjukeheimar. Fleire ungar vil oppleva at dei blir sedde og høyrde, fordi det blir fleire lærarar. Og det står i Soria Moria-erklæringa at ingen lokalsjukehus skal leggjast ned.

For det tredje ein ny frivilligheitspolitikk, eit løft for idrett, frivilligheit og kultur. Me frydar oss over regjeringserklæringa på dette punktet. Vi trur det vil gi fleire enn i dag anledning til å engasjera seg i noko å leva for.

Senterpartiet har store forventningar til Regjeringa sitt arbeid med planen for avskaffing av fattigdom og styrking av rusfeltet. Vi ser fram til eit internasjonalt engasjement for å fremja fellesgode og byggja ei betre organisert verd.

Fire år er kort tid. Det er viktig å tenkja langsiktig. Folk kjem til å merka at landet har fått ei ny regjering allereie 1. januar, fordi kommuneøkonomien blir styrkt. Men der må det ein fleirårig opptrappingsplan på plass. Det vil nok vera uløyste oppgåver på fleire område når det har gått fire år.

Den låge valdeltakinga er eit varsku til alle oss som driv med politisk arbeid. Skal vi lukkast med å gjera dei rette vala langt utover 2009, må vi, uansett parti, visa større respekt for folks kvardag. Vi må ta med oss inn i det politiske arbeidet opplevingar frå valkampen: Folkets Hus i Sandnes, der dei måtte bera inn fleire stolar fordi folk var så opptekne av kommuneøkonomi, Suldal Billag, som ber om strødde vegar når vintermorgonen kjem, og pårørande i Oslo, som etterlyser ei meir verdig demensomsorg.

Landet vårt har få innbyggjarar, stor materiell velstand, gode velferdsordningar og mindre forskjellar enn mange andre land. Men det er eit aukande gap mellom den private velstanden og kvaliteten på offentlege tilbod. Det er òg aukande forskjellar mellom dei som har minst, og dei som har mest. Og vi har eigne avstandskostnader om det skal bu folk i heile landet, men det er faktisk òg kostnader knytte til sentralisering.

Det er eit stort privilegium og eit stort ansvar å kunna styra eit land med eit så godt materielt og velferdsmessig grunnlag og så stor handlefridom. Det er grunnleggjande viktig å behalda nasjonal råderett over naturressursane for å sikra ei god forvalting. Større delar av midlane må gå til fellesskapsinvesteringar og fellesskapsløysingar. Det er tid for å føra ein berekraftig politikk for heile landet, der ein tek heile landet i bruk – ein politikk som har eit innhald som vinn brei oppslutnad i folket. Regjeringserklæringa er eit svært godt utgangspunkt for nettopp det.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kari Kjønaas Kjos (FrP) [12:53:31]: Arbeiderpartiet og SV mener at valgfrihet for småbarnsforeldre er å velge mellom barnehage og barnehage. Senterpartiet har forstått at full valgfrihet handler om barnehage og kontantstøtte.

Regjeringen sier at de vil ha full barnehagedekning innen 2008, og da skal kontantstøtten endres til en «begrenset kontantstøtte» ut perioden. Jeg vil gjerne høre hva som ligger i en «begrenset kontantstøtte», og hva man tenker seg i en eventuell neste periode.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [12:54:28]: Då kontantstøtta vart innført i 1997, var intensjonen at foreldre skulle få moglegheit til meir tid i lag med ungane sine. Seinare har intensjonen vorte endra, og det har no i fleire år vore fokusert på ein valfridom som så langt ikkje eksisterer. For at folk skal kunna velja, må det faktisk vera eit tilbod. Eg kjenner mange foreldre som ikkje har noko val, dei må ta imot kontantstøtte, for det er ikkje barnehageplass. Derfor er det svært viktig å få full barnehagedekning. Og så er vi i Senterpartiet veldig glade for at vi skal behalda ei ordning med kontantstøtte. Ho må jo då vera etter intensjonen til dei som vel å bruka tida si i lag med ungane, og så får vi i neste periode sjå på utviklinga og korleis ordninga då skal vera.

Elisabeth Aspaker (H) [12:56:01]: Med fattigdomsmeldingen tok Samarbeidsregjeringen som første norske regjering initiativ til en målrettet satsing mot fattigdom i Norge. For Høyre vil det alltid være viktig å gjøre menneskene selvhjulpne og gi individet selvrespekten tilbake.

Den nye regjeringen har gjort kampen mot fattigdom til en hovedsak. Likevel har vi denne uken fått blottlagt dyp uenighet blant de tre om hva man forstår med og definerer som «fattigdom». Representanten Kleppa og Senterpartiet og SV opererer med 400 000 fattige. Arbeids- og sosialministeren fra Arbeiderpartiet har slått fast at han legger fattigdomsmeldingens definisjon til grunn. Det innebærer 300 000 færre, eller om lag 100 000 fattige i Norge.

Med bakgrunn i dette vil jeg stille to spørsmål til representanten Kleppa: Hva slags fattigdomsdefinisjon vil de rød-grønne regjeringskameratene faktisk legge til grunn? Regjeringen har satt seg som mål å avskaffe fattigdommen i løpet av fireårsperioden, og det andre spørsmålet blir da: Hvilke nye tiltak er det som skal bidra til at dette målet nås?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [12:57:21]: Etter mitt syn er det i kampen mot fattigdom at Bondevik II-regjeringa har svikta aller mest. Bondevik I-regjeringa hadde lagt fram ei utjamningsmelding med fem strategiar som gjaldt bustadpolitikk, fleire i arbeid, betre offentlege tenester, eit meir finmaska sosialt tryggingsnett og eit rettferdig skattesystem. Bondevik II-regjeringa følgde ikkje det opp i det heile.

No trur eg alle i dagens regjering er opptekne av at vi ikkje skal vikla oss inn i definisjonar. Vi skal bidra til ein heilskapleg plan som skal inkludera dei som har bruk for hjelp for å koma ut av den situasjonen dei er i. Vi kan laga ein definisjon som med vekt omfattar alle, om vi lagar grenser låge nok. Det som no blir arbeids- og sosialministeren og Regjeringa si utfordring, er å koma i dialog med dei partia som er opptekne av å avskaffa fattigdomen og få til ei god grense for dei tiltaka som skal leggjast inn i ein heilskapleg plan. Det blir eit spennande og utfordrande, men kjempeviktig arbeid.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [12:58:55]: Ei ny regjering vert alltid møtt med ei blanding av spent forventning og ikkje ubetydeleg usikkerheit knytt til kva kurs den nye regjeringa og regjeringspartia på Stortinget vil velja når sigleturen verkeleg begynner.

Likestillingslova seier uttrykkjeleg at ho ikkje gjeld for indre forhold i trussamfunn. Etter arbeidsmiljølova kan livssynsorganisasjonar stilla krav om at dei tilsette skal dela organisasjonen sitt verdigrunnlag.

No seier dei raud-grøne partia at dei vil utgreia bortfall av unntaksregelen i likestillingslova og i arbeidsmiljølova. I avisa Dagen i dag seier Magnhild Meltveit Kleppa at det er viktig med engasjement for å halda oppe desse unntaksreglane. Trusfridom og religionsfridom er grunnleggjande prinsipp som må vera overordna i kvar regjeringserklæring. Dette er så avgjerande prinsipp for vårt demokratiske samfunn at dei ikkje kan stå på val kvart fjerde år.

Mitt spørsmål til representanten Meltveit Kleppa vert difor: Er Senterpartiet ein garantist for at unntaksreglane i likestillingslova og i arbeidsmiljølova ikkje vert fjerna?

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [13:00:18]: Eg skjønar at den nye regjeringa blir møtt med utryggleik, og spesielt av Kristeleg Folkeparti, for dei førte jo ein valkamp der dei systematisk skremde med ei ny regjering. Dei blir nok overraska, for fleire av dei felta som dei definerer som verdispørsmål, er nedfelte i regjeringsplattforma.

Det som Ingebrigt Sørfonn her spør om, gjeld altså ei utgreiing. Den beste garantien for at kyrkja, ulike trussamfunn og ulike organisasjonar skal ha moglegheit til ein praksis som er i samsvar med den læra som dei sjølve har, er at dei bidreg i denne utgreiinga og viser til på kva felt dei eventuelt framleis har bruk for unntak. Det som gjer dette spørsmålet aktuelt, er at det er somme som i dag definerer dette unntaket mykje vidare enn det er grunnlag for i lovverket.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Statsråd Sylvia Brustad [13:01:43]:Vi skal være stolte av at vi har bygd et samfunn der langt flere stadig blir eldre og lever betydelig lenger. Av vår befolkning er det i overkant av 800 000 som er over 67 år, og vel 20 000 er over 90 år.

De fleste greier seg bra og lever et godt liv med god livskvalitet. Mange eldre er ressurssterke som yter en stor innsats i samfunnet, både overfor sine nærmeste og som deltakere i frivillig arbeid.

Alle blir vi på et tidspunkt eldre. Det fører til økt sårbarhet overfor forskjellige påkjenninger. Noen får ikke tilstrekkelig pleie og omsorg, til tross for at de har behov for det. Vi mener det er helt nødvendig å styrke eldreomsorgen. Det må skje både innenfor kommunehelsetjenesten og ved våre sjukehus. Vi vil ha en mer verdig eldreomsorg der de ansatte i sektoren har tid til å ta seg av de eldre på en tilfredsstillende og god måte. Mange eldre trenger mer hjelp. Mange ansatte er slitne av å føle at de ikke strekker til. Det ønsker vi å gjøre noe med.

Alle bor i kommuner, og det er kommunene som har ansvar for å gi god omsorg og pleie til dem som trenger det. For at vi skal få til det, må vi styrke kommuneøkonomien, slik det har vært redegjort for her tidligere, og som det står i erklæringa fra Soria Moria. Det er en helt avgjørende forutsetning for at vi kan øke antall ansatte i pleie- og omsorgssektoren og at vi kan bygge ut flere sjukehjemsplasser. Vi er så konkrete at vi sier at antall årsverk innenfor pleie- og omsorgstjenesten skal økes med 10 000 innen utgangen av 2009.

Eldre har ofte mange sjukdommer samtidig, og behandlinga blir mer komplisert. Derfor er det også viktig å ha en nasjonal standard for legetjenester i sjukehjem.

Når mennesker blir eldre, øker også behovet for hjelp i sjukehus. Ved mange av våre indremedisinske avdelinger, der vel 40 pst. av pasientene er over 75 år, ligger det ofte mange i korridorene. Det er ikke mulighet til å slukke lyset om natta, de hører ringing, de hører personell som går forbi dag og natt. Det er full aktivitet, blant både andre pasienter og pårørende til andre pasienter. Viktige samtaler med legen og med pårørende skjer midt i gangen. Når de skal vaske seg, får de kun et skjermbrett foran seg. Slik vil vi ikke ha det. Pasienter må kunne forvente å få plass på et rom der de får god behandling og pleie. Vi vil gjøre det vi kan for at folk skal slippe å ligge i korridoren når de havner på sjukehus.

Synet på psykiske lidelser har de siste årene heldigvis endret seg til mer åpenhet og aksept i befolkningen. Det er positivt. Til tross for at den nasjonale opptrappingsplanen har ført til økte bevilgninger og at flere har fått behandling, ser vi fortsatt dessverre altfor mange eksempler på at både forebygging, behandling og ettervern ikke er godt nok. Regjeringa vil derfor styrke tilbudet til mennesker med psykiske lidelser.

Vi vil særlig legge vekt på barne- og ungdomspsykiatrien. Det er ikke bra, og det er en stor påkjenning både for den enkelte og de pårørende, at det er så mange barn og unge som må vente urimelig lenge for å få behandling. Regjeringa vil bidra til at ventetida i barne- og ungdomspsykiatrien reduseres, ved å innføre en særskilt ventetidsgaranti for barn og unge med psykiske lidelser.

Kombinasjonen av psykiske lidelser og rus har økt dramatisk de siste årene. Tunge rusmiddelmisbrukere har ofte alvorlige somatiske og psykiske lidelser, og terskelen for å få hjelp av helsetjenesten er ofte høy. De er i en vanskelig livssituasjon, og de har et sterkt behov for hjelp fra fellesskapet når det gjelder behandling og bolig. Regjeringa mener derfor at det må utformes en nasjonal forpliktende opptrappingsplan for rusfeltet for å samordne og forsterke innsatsen overfor dem som trenger hjelp. Vi mener også det er helt avgjørende at vi har en sjukehussektor som fungerer slik at en får hjelp så raskt som mulig, at det er god kvalitet ved sjukehusene, og at det er desentralisert slik at det er nærhet til våre sjukehus.

For å få til alt dette og for å lykkes er vi avhengige av en sterk og veldrevet offentlig sektor. Regjeringa vil sikre at alle skal ha tilgang til gode og likeverdige helse- og omsorgstjenester, uavhengig av personlig økonomi og hvor de bor i landet.

Thorbjørn Jagland hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Vigdis Giltun (FrP) [13:07:20]: Det mangler ikke på gode ønsker og intensjoner for den nye regjeringen som har tiltrådt. Til å begynne med er det bevilget 5,4 milliarder kr til kommunene, noe som kommunene gleder seg over, men som mange har sagt allerede er puttet i sorte hull. Det er også varslet at det skal opprettes 10 000 nye årsverk innen 2009. Og målsettingen er helt klar: Det skal være et likeverdig tilbud i hele landet.

Spørsmålet til statsråden er jo da: Hvordan skal man sikre at disse nye årsverkene blir finansiert? Skal det overføres øremerkede midler? Hvordan skal man sikre at de blir fordelt slik at man får et likeverdig tilbud i hele landet? Det er viktig når det er tallfestet et antall på denne måten, at intensjonen blir oppfylt, og at det ikke bare blir tomme ord og fromme ønsker. Det er store forskjeller i Kommune-Norge, og vi venter nå at de forskjellene blir fjernet.

Statsråd Sylvia Brustad [13:08:32]:Jeg kan berolige representanten Giltun med at Regjeringa mener alvor når vi sier at vi skal ha 5,4 millarder kr til kommunene neste år – og vi ønsker å trappe videre opp – og at vi ønsker og har som mål å få til 10 000 årsverk innafor pleie- og omsorgssektoren fram til 2009. Jeg vet, og har fått ansvaret for det siste, ikke minst at dette er ambisiøst. Det er krevende, men vi mener at vi skal få det til, og vi er allerede i gang med å lage en plan for hvordan vi skal få det til. Det viktigste svaret på det er jo at vi greier å få til flere overføringer til kommunene, slik det har vært redegjort for tidligere. Jeg håper også at representanten og hennes parti vil følge opp og støtte bevilgninger til kommunene, slik at vi får det til. Fra Regjeringas side må jeg si at vi har tillit til at kommunepolitikerne bruker penger der de ser det er mest nødvendig, og det er åpenbart at i mange kommuner er det eldreomsorgen som nå skriker etter mer penger.

Inge Lønning (H) [13:09:53]:Jeg har to spørsmål til statsråden. Representanten Olav Gunnar Ballo, som har vært talsperson for SV i helsepolitikken i forrige periode, uttalte at det budsjettforslag som ble fremlagt av den avgåtte regjering, er det beste han noensinne har sett når det gjelder helse- og omsorgsområdet. Han sa at det var i hvert fall det beste på de siste ti år. Er det en vurdering som deles av statsråden?

Det andre spørsmålet knytter seg til et uttrykk som statsministeren brukte i valgkampen, nemlig at før det skinner av eldreomsorgen, vil det ikke bli aktuelt å gi en eneste krone i skattelette i dette land. I regjeringserklæringen annonseres det en spesialskattelette for fagorganiserte. Hvor lenge anslår statsråden at de må vente på å få innfridd dette løftet, eller – nærmere bestemt – hvor lang tid regner hun med å bruke på å oppnå den tilstand at det skinner av eldreomsorgen?

Statsråd Sylvia Brustad [13:11:02]:Hva Regjeringa og jeg mener om det budsjettet som har blitt framlagt av den regjeringa som nå har gått av, og hva som måtte komme av endringer, kommer vi tilbake til når tillegget til budsjettet kommer, så det ønsker jeg ikke å gå mer inn på. Jeg tror det er ganske åpenbart at det er noen områder hvor det er behov for å gjøre endringer, men jeg ber om forståelse for at jeg må få komme tilbake til det.

Når statsministeren har sagt at vi er opptatt av at eldreomsorgen skal skinne, så er det helt nødvendig, og det er en kjempestor utfordring at det, etter den regjeringa som nylig har gått av, er så mange eldre som føler og mener – og med rette – at de ikke får den pleie og omsorg som de trenger, at det er kutta i aktivitetstilbud, at hjemmehjelpstjenesten – de som er sjukepleiere og skal hjelpe til i hjemmet – nesten ikke har tid til å stikke innom før de er nødt til å gå ut av døra igjen, for å rekke igjennom alle. Da har vi en stor oppgave å gjøre, og hovedsvaret på det er mer penger til kommunene. Det er en helt annen retning enn det den forrige regjeringa har stått for.

Laila Dåvøy (KrF) [13:12:22]:Kristelig Folkeparti har med tilfredshet registrert at den nye regjeringen vil videreføre Bondevik-regjeringens fokusering på forskning på adulte stamceller, dvs. stamceller fra fødte individer. Det er ingen tvil om at Norge er i ferd med å bygge opp en unik kompetanse og kunnskap innen stamcelleforskning. Det positive er at stamceller fra fødte individer kan gjøre nytte for seg i behandlingen av bl.a. Alzheimers sykdom, diabetes, Parkinsons sykdom og hjerteinfarkt, slik forskningen hittil har vist. Kristelig Folkeparti mener det er viktig å satse på slik forskning framfor forskning på befruktede egg.

Den nye regjeringen ønsker å revidere bioteknologiloven, slik at det nettopp åpnes for forskning på befruktede egg, herunder også stamcelleforskning. Dette er etter min mening etisk betenkelig. Dette gjør liv til et middel framfor et mål i seg selv. Kristelig Folkeparti er bekymret for om Regjeringen vil prioritere forskning på befruktede egg framfor forskning på stamceller fra fødte individer, noe som kan føre til at den positive utviklingen vi har sett på dette siste området, stagnerer.

Mitt spørsmål til statsråden er følgende: Ser ikke statsråden noen betenkeligheter ved å åpne for forskning på ufødt liv, som dette jo i realiteten er?

Statsråd Sylvia Brustad [13:13:47]:Bioteknologi er et veldig spennende, men selvfølgelig også et vanskelig område. Den utviklinga som nå skjer på mange områder, er veldig spennende, og gjør at vi kan behandle langt flere sjukdommer enn vi kunne for få år siden. Det er Regjeringa opptatt av at vi skal kunne fortsette med, og forskning er da selvfølgelig helt sentralt.

Så er det riktig, som representanten Dåvøy her sier, at vi skal i gang med en revidering av hele bioteknologiloven, og jeg ønsker ikke her i dag å forskuttere hva som blir utgangen av det, utover å vise til det vi allerede har sagt i erklæringa fra Soria Moria. Men her er det åpenbart at det er ulike meninger. Vi får komme tilbake til det, men det er altså viktig at vi greier å forske, slik at vi i hvert fall greier å fortsette det gode løpet vi er inne i når det gjelder helt nødvendig behandling av sjukdommer, som gjør at vi kommer videre også på den fronten.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Øyvind Korsberg (FrP) [13:15:22]: Norge skal være et godt land å drive næringsvirksomhet i, står det i Soria Moria-erklæringen, og det tror jeg alle kan være enig i er godt formulert. Og hvis man kikker på tidligere regjeringserklæringer, har man omtrent de samme formuleringene. Det er altså mange gode og flotte formuleringer. Ser man i de ulike partiers program, finner man igjen akkurat det samme; mange fine, flotte formuleringer som næringslivet er glad i å lese.

Det er jo også slik at dette med næringslivspolitikk vekker et engasjement, spesielt i august og noen uker i september hvert fjerde år. Da er det ikke måte på hvor mange politikere som tenner sine fakler og går i fakkeltog for å protestere mot arbeidsplasser som blir fjernet. Men dessverre skjer dette bare av og til og i forbindelse med valg. Ellers er det engasjementet fraværende.

Like etter valget la Telenor ned ca. 300 arbeidsplasser. Jeg så verken Jens Stoltenberg, Kristin Halvorsen, Åslaug Haga eller Øystein Djupedal tenne sine fakler og gå i tog for disse arbeidsplassene. I Troms – for å ta et eksempel fra det fylket jeg kommer fra, som jeg også kjenner best – ble det nedlagt fire skipsverft. 200 arbeidsplasser forsvant ute i distriktet. Det betyr relativt sett mer enn de arbeidsplassene som dessverre er i ferd med å forsvinne i Skien. Jeg så ikke én politiker som gikk i fakkeltog eller engasjerte seg på det området. Det manglet kanskje noen journalister og fotografer og noen kameralamper de kunne sole seg i, og derfor manglet engasjementet.

Det må jeg si er ganske trist. For det er i denne salen rammebetingelsene for næringslivet blir lagt, og jeg skal gi ett eksempel: I fjor på denne tiden behandlet vi klimakvoteloven. Et samlet næringsliv uttalte på høringen i komiteen 16. november at man måtte få konkurransedyktige rammevilkår, man måtte få de samme rammevilkårene som resten av industrien i Europa hadde. Jeg vil da sitere det vi skrev i Innst. O. nr. 33 for 2004–2005 i forbindelse med den saken:

«Med dagens forslag vil for eksempel Norske Skogs bedrifter i EU være omfattet av kvotehandel, mens de fire fabrikkene i Norge ikke er det. Det er en uheldig forskjellsbehandling som disse medlemmer tar sterkt avstand fra.»

Allerede da engasjerte vi oss i Union-saken for å prøve å få like gode rammevilkår for Norske Skog og Union i Norge som de har i Europa. Men da var det helt taust fra de politikerne som har marsjert i fakkeltog der nede, da var det ingen interesse for denne bedriften.

Vi pleier også hvert eneste år å fremme to forslag, og det skal vi også gjøre i år. Det ene forslaget lyder som følger:

«Stortinget ber Regjeringen avstå fra å innføre ensidige nasjonale miljøavgifter som kan svekke konkurranseevnen til norsk næringsliv.»

Det andre forslaget er:

«Stortinget ber Regjeringen avvikle ensidige nasjonale miljøavgifter som kan svekke konkurransen til norsk næringsliv.»

Felles for disse to forslagene er at samtlige partier, unntatt Fremskrittspartiet, stemmer imot dem. Det er å legge forholdene til rette for norsk industri. Jeg skal ikke si at det er dobbeltmoral, for det er nesten ikke moral i det hele tatt, og da kan man vel ikke bruke ordet dobbeltmoral.

La meg avslutningsvis si noen ord om fiskeripolitikken. Sist Arbeiderpartiet satt i regjering og styrte fiskeripolitikken, var det folkeopprør langs Finnmarkskysten. Det var et stort engasjement. Det kom flylaster med folk fra Finnmarkskysten som protesterte mot Regjeringens politikk. Jeg må si at jeg er veldig spent på hva slags politikk vi får nå. Skal vi få litt mer av det samme som Arbeiderpartiet har prøvd på tidligere, eller skal man lage en ny politikk? La meg illustrere med et eksempel: På 1990-tallet bygde man noe som het Svartnes-anlegget i Vardø. Man brukte over 100 mill. kr på dette anlegget, man bygde kai for over 100 mill. kr, og anlegget var i drift i tre måneder. Da hadde man bygd opp en voldsom overkapasitet som også var med på å slå beina under en del av de andre fiskeribedriftene.

Det som er problemet når det gjelder norsk fiskerinæring og utfordringene der, er at det er overkapasitet både på land og på sjø. Enten må man strukturere bort den overkapasiteten, eller så må man øke ressursuttaket. Det siste vil jeg advare veldig sterkt mot, for forskere har nå sagt at det ved den siste kontrolltellingen var 700 000 tonn mindre torsk i Barentshavet enn tidligere anslått. Det er med andre ord ikke grunnlag for å øke kvoteuttaket.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Svein Roald Hansen (A) [13:20:48]: Når representanten Korsberg bekymrer seg for næringslivets rammebetingelser, glemmer han fullstendig at den alvorligste trusselen mot konkurranseutsatt næringsliv er en altfor sterk kronekurs og et for høyt kostnadsnivå i Norge. Og er det noe som ville føre til problemer, så er det Fremskrittspartiets bruk av oljepenger, og den virkning det vil ha nettopp på kostnadsnivå og kronekurs. Det ville «slå ut» arbeidsplasser i Norge i et tempo vi aldri før har opplevd.

Men siden dette er en debatt om regjeringserklæringen, har jeg lyst til å minne om at Fremskrittspartiet mesteparten av vårsesjonen og gjennom valgkampen inntok en posisjon som det partiet som ville bygge opp et flertallsalternativ på borgerlig side. De avsatte til og med statsminister Bondevik fordi han var et hinder for det. Så spørsmålet er: Vil Fremskrittspartiet fortsette det arbeidet også i denne stortingsperioden, eller vil Fremskrittspartiet gå tilbake til en ren opposisjonsrolle?

Øyvind Korsberg (FrP) [13:22:03]: Også Fremskrittspartiet er opptatt av å ha en stabil kronekurs som gagner næringslivet. Men vi registrerer faktisk også en del andre innspill fra næringslivet, og det skyldes muligens at vi har en god kontakt med næringslivet. Vi registrerer også at næringslivet er bekymret for at det er en dårlig veistandard rundt omkring i Norge. De er bekymret for store og økende drivstoffkostnader. Det gjelder også innenfor fiskeri, det gjelder ikke bare dem som kjører bil, og det er en rekke rammebetingelser næringslivet ber om for å kunne være i stand til å konkurrere med næringslivet ute i Europa.

Én ting kan jeg love representanten Hansen, og det er at vi skal være et opposisjonsparti til den regjeringen som har tiltrådt. Vi skal være et konstruktivt parti i opposisjon. Vi skal samarbeide dersom det er grunnlag for det, og vi skal være i kraftig opposisjon når det er grunnlag for det. Og det er det siste jeg regner med kommer til å bli brukt oftest.

Gunvald Ludvigsen (V) [13:23:42]: Framstegspartiet er oppteke av næringspolitikk, men dei har òg eit sterkt engasjement for eldreomsorg. Og det er positivt. Men i iveren etter å hjelpe dei eldre kjem partiet med løysingar som er særs tvilsame, etter Venstre si meining. Det er rart at eit liberalistisk parti har slik klokkartru på staten og på sentraliserte løysingar. Venstre meiner at problema blir best løyste nærmast mogleg dei som har dei, og i tillegg er lokaldemokratiet ein grunnpilar i heile folkestyret vårt.

Framstegspartiet har i valkampen gjort det til eit hovudpoeng at lokalpolitikarar skal frårøvast all vedtaksmyndigheit både for eldre, skule og barnehagar. Retorisk set ein rådhus og kultur opp mot eldre. Men det er vel slik at òg framstegspartileia kommunar må ha høvelege kontorlokale og arenaer for kultur? Etter mitt og Venstre sitt syn vil Framstegspartiet i røynda gjere kommunane til reint administrative statsfilialar.

Mitt spørsmål til representanten Korsberg er: Kvifor har Framstegspartiet slik mistillit til lokaldemokratiet og lokalt folkevalde, og kvifor trur Framstegspartiet på at berre statleg detaljstyring skal hjelpe dei eldre?

Øyvind Korsberg (FrP) [13:25:12]: Som representanten Ludvigsen var inne på, er Fremskrittspartiet veldig opptatt av en god eldreomsorg der de eldre og også de pårørende til de eldre får en reell mulighet til å velge det beste tilbudet til seg og sine. Vi ser et behov for at dette er nødt til å bli styrt på en annen måte.

Jeg kan bare trekke fram et eksempel fra den kommunen jeg kommer fra – det er selvfølgelig lettest å gjøre det – Tromsø kommune. Der prioriterer lokalpolitikerne, bestående av Arbeiderpartiet og SV, som har flertall, å bygge et rådhus til 700–800 mill. kr. De bygger en kino. De tar ut et utbytte på 100 mill. kr fra Troms Kraft og kjøper aksjer i TFTS. Jeg tror faktisk det er det selskapet som før dette siste børskrakket – hvis man skal kalle det for det – har falt mest i verdi på Oslo Børs. Der har altså lokalpolitikerne i Tromsø puttet inn sine penger, istedenfor å styrke eldreomsorgen.

Ingvild Vaggen Malvik (SV) [13:26:37]: Som representanten Korsberg ganske riktig påpeker, er det Regjeringens mål at Norge skal være et godt land å drive næringsvirksomhet i. Men det er jo ikke bare det som tradisjonelt oppfattes som næringspolitikk, som er avgjørende for næringslivets konkurransekraft.

Når USAs bilindustri flagger ut fra Fremskrittspartiets lykkeland til Canada, har det nær sammenheng med at et privatisert helsevesen er langt mer kostbart enn et godt offentlig tilbud. Ifølge Newsweek koster nemlig en amerikansk arbeider bilselskapene General Motors, Ford og Daimler Chrysler mer enn 6 500 dollar i året i helseutgifter. I Canada, som har et helsevesen betalt og drevet av det offentlige, er utgiftene på bare 800 dollar pr. arbeider.

Mitt spørsmål til Fremskrittspartiet er derfor: Ser Fremskrittspartiet den næringspolitiske verdien av et godt utbygd offentlig helsevesen og av å begrense omfanget av private kommersielle sykehus?

Øyvind Korsberg (FrP) [13:27:48]: Jeg tror jeg har lest Soria Moria-erklæringen ganske grundig, og jeg fant ikke noe særlig om amerikansk bilindustri – men jeg skal prøve å lese den én gang til. Men jeg er iallfall enig i at vi skal ha et godt helsevesen, og det offentlige kommer til å være et viktig bidrag i så måte.

Jeg har trukket fram Tromsø ved tidligere anledninger i dag, og jeg tror jeg gjør det igjen. Jeg vil bare vise til at for en del år siden var det ett sykehus i Tromsø, og det var Regionsykehuset i Tromsø, eller UNN, som det nå heter. I dag har vi fått tre private sykehus i tillegg, og det er med og styrker tilbudet til befolkningen. Sykehuskøen har gått ned, og man har fått en mye større valgfrihet. Det er det viktigste for oss. Vi setter pasienten i fokus, vi setter ikke systemet i fokus. Pasienten skal ha det beste tilbudet, og det skal vi være en garantist for.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Øyvind Halleraker (H) [13:29:07]: Norge er et land med store muligheter. Få regjeringer har kunnet overta med et så godt utgangspunkt som den påtroppende Stoltenberg-regjeringen. Sjelden har uttrykket «å komme til duk og dekket bord» vært mer riktig. Ikke minst er mange av mulighetene de kommende årene knyttet til utnyttelse av våre naturressurser. Norge har muligheten til å være Europas energistormakt, med vannkraft, vind og ikke minst olje og gass utenfor kysten vår som det sentrale.

Samarbeidsregjeringen var svært opptatt av å tilrettelegge for utnyttelse av disse naturressursene til verdiskaping i Norge. Samarbeidsregjeringen la derfor stor vekt på stabile rammebetingelser og en forutsigbar balanse mellom hensynet til miljø og verdiskaping.

Vi har sett resultatet av denne politikken. Snøhvit-utbyggingen har allerede skapt ny optimisme i Nord-Norge. Men dette er bare begynnelsen. Kanskje befinner så mye som 25 pst. av verdens framtidige olje- og gassressurser seg i nordområdene. Derfor er det helt nødvendig at vi fortsetter oljeleting også i Barentshavet. På Vestlandet – hvor jeg kommer fra – vet vi hva olje- og gassvirksomhet betyr for sysselsetting og verdiskaping, også for små og mellomstore bedrifter. Jeg er derfor glad for at den forrige regjeringen i 19. konsesjonsrunde i juni valgte å lyse ut 30 nye blokker i Barentshavet og 34 i Norskehavet. Jeg håper at tildelingen av disse blokkene fortsetter, med den framdrift den forrige regjeringen la opp til. Det er grunn til å tro, med en viss uro og usikkerhet, at den nye regjeringens politikk vil bremse dette. Hva vil skje i de neste konsesjonsrundene? Vil den nye regjeringen fortsette å lyse ut nye blokker i Barentshavet? Hva med havområdene utenfor Lofoten og Vesterålen? Her er det ikke positive signaler fra Soria Moria. Et av de mest lovende områdene for olje- og gassvirksomhet, Nordland VI, skal holdes stengt for olje- og gassvirksomhet i hele fireårsperioden.

Det viktigste tiltaket for mer elektrisk kraft i Norge er å utnytte våre store gassressurser til kraftproduksjon. Jeg er derfor svært glad for at Naturkraft er i gang med å utnytte sin konsesjon til å bygge gasskraftverk på Kårstø som skal ferdigstilles i 2007. Men også her er det skjær i sjøen med den nye regjeringen. Her sier man at man vil kreve at alle gasskraftverk i Norge, også de som allerede har fått konsesjon og utslippstillatelse, slik jeg forstår det, skal ha full CO₂-rensing. Regjeringen vil kreve at all CO₂ skilles ut og fanges opp ved gasskraftverket. Deretter skal det transporteres over til dels store avstander til olje- og gassfeltene på sokkelen. Der skal CO₂ pumpes ned i borehullene som trykkstøtte og forhåpentligvis gi økt oljeutvinning – dette til tross for at fagfolkene i Oljedirektoratet senest sist vår kom med en rapport som viste stor usikkerhet, både teknisk og økonomisk, rundt dette prosjektet. Hvem som skal betale for dette, framgår ikke av Soria Moria-erklæringen, bortsett fra at staten skal bidra i finansieringen. Det er derfor ikke klart for utbyggerne på Kårstø om de i tillegg til å finansiere selve gasskraftverket også må finansiere en del av de rød-grønnes luftslott i form av CO₂-fangst, transport og deponering, eksempelvis på Gullfaks-feltet.

Jeg frykter at ny usikkerhet kan føre til at Naturkraft utsetter hele ferdigstillelsen av gasskraftverket på Kårstø, at Industrikraft Midt-Norge legger til side sine planer om gasskraftverk på Skogn, og at de miljøvennlige energiverkene på Tjeldbergodden og Mongstad ikke vil se dagens lys på veldig, veldig mange år.

Våre naturressurser, ikke minst på energiområdet, gir oss enorme muligheter til fortsatt vekst og velstand her i landet. Samarbeidsregjeringen var godt i gang med å utnytte våre energiressurser til ny verdiskaping. Jeg håper at den nye regjeringen ikke vil skusle bort disse mulighetene de neste fire årene. Det vil være en altfor høy pris å betale for husfreden mellom disse partiene.

Åsa Elvik (SV) [13:33:49]: Eg trur at det var mange i SVs stortingsgruppe som hadde ein spesiell dag i går. Å vere stortingsrepresentant og høyre på minnetalar over to av partiets største kjemper, Hanna Kvanmo og Finn Gustavsen, rett før statsministeren for ei regjering der SV inngår, les opp regjeringserklæringa kan ikkje seiast å vere noko anna enn spesielt.

Erklæringa er eit veldig godt utgangspunkt for det arbeidet som skal gjerast i Stortinget og i Regjeringa dei neste fire åra. For meg har lakmustesten vore: Kor tungt veg dei sakene som elles ikkje ville ha vore sånn viss ikkje SV hadde vore med? Og svaret, første gongen eg las erklæringa og eigentleg dagane etterpå, var: Det er saker som veg veldig tungt. Eg trur det er årsaka til at SVs landsstyre samrøystes har gitt tilslutnad til at partiet går i regjering. Partiet er fornøgd med erklæringa og ser fram til å jobbe med ho på ulike nivå.

Eg vil gjerne få lov til å ta for meg nokre av dei områda som vi er spesielt glade for. Det første er openbert miljøområdet. Kapitlet «Norge som miljønasjon» er gledeleg lesing for oss som er opptekne av miljøet. Som nordlending kan eg ikkje unngå å vere glad for og stolt over at SV går inn i ei regjering som bidreg til at den siste store elva, Vefsna, blir verna. Samtidig får området sitt næringsfond, sånn at ein kan ta i bruk den moglegheita som vern av elva faktisk er, i forhold til f.eks. reiseliv og andre former for næringsutvikling.

Eit anna tema er det som går på klima. Vi veit i dag at klimautfordringa ikkje er science fiction. Klimaendringane skjer no. Dei rammar hardast dei som er mest sårbare. Erklæringa har ambisiøse mål på området, og tiltaka er konkrete. Eg er sjølvsagt også veldig glad for og stolt over at det var SV som måtte i regjering for å få avslutta ein årelang kamp om gasskraft. Når det gjeld eit av dei store stridstema dei siste åra, i alle fall eit tema som blei heftig diskutert i den valkampen vi har lagt bak oss, petroleumsverksemd i nord, kjem avklaringa i forvaltingsplanen som kjem til våren. Stortinget kjem til å spele ei viktig rolle her. På vegner av heile SVs gruppe: Vi er klare til å begynne med den jobben.

Eit anna område som fekk hjartet mitt til å banke, og spesielt etter å ha drive ein valkamp der ein har høve til å treffe veldig mange folk der dei bur, er regionalpolitikken og distriktspolitikken. Nokre av dei mest tydelege tilbakemeldingane som vi har fått, i alle fall i det fylket eg bur i, er at den førre regjeringa har svikta oppgåva si. Dette er eit godt kapittel i erklæringa, og eg gler meg til å gå i kommunalkomiteen og jobbe med dette.

Dei tre hovudstrategiane for regional- og distriktspolitikken er gode, dei er offensive, dei er målretta, og dei er tilpassa det at Noreg ser heilt forskjellig ut ut frå kor ein ser det frå.

Utanrikspolitikken er eit av dei mest sentrale politiske områda for SV. På mange måtar er det derfor SV er. Etter å ha høyrt minnetalane over Hanna og Finn i går og igjen lese utanrikskapitlet, må eg berre innrømme at eg er veldig stolt. Erklæringa slår fast at vi skal jobbe for ein FN-leia verdsorden. Om Noreg skal vere med i internasjonale operasjonar, skal ein ha eit klart FN-mandat. Nordområda er definerte som vår strategiske hovudinteresse. Dette er eit av dei områda som eg er sikker på at SV har spelt ei vesentleg rolle for å få til. Dette er eit område som stortingsgruppa til SV kjem til å prioritere å jobbe vidare med.

Og det er klart, i ettertid av dramatikken som har vore i Barentshavet dei siste dagane, at nettopp det å slå fast at nordområda er vår strategiske hovudinteresse, er eit riktig val. Kystvakta, som SV har framheva, og som ein til tider har flirt av oss for, har fått bevist kor vesentleg ho er i forhold til norsk forsvars- og tryggingspolitikk. Og erklæringa slår fast at dette er eit område som skal styrkjast. Det er ein av dei viktige grunnane til at eg er glad for at «tunge» område i erklæringa er sånn fordi SV er med.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Kåre Fostervold (FrP) [13:39:12]: Representanten Elvik var innom noen viktige områder i det norske politiske landskapet, men dessverre ikke noe av det som er den store utfordringen for norsk næringsliv, nemlig stabile rammevilkår og forutsigbarhet. Det er en kjensgjerning at vi har et dyktig næringsliv, som i stor grad takler de utfordringene den globale økonomien stiller det overfor. Men de stadig skiftende politiske kursene i skattepolitikken og endringene i regelverket i Norge er en større utfordring. Det kan også skremme utenlandske investorer fra å investere kapital i Norge.

Kan representanten fra SV nå garantere oss at vi skal få større forutsigbarhet og stabilitet i næringspolitikken, og at næringslivet i Norge ikke vil møte nye særnorske regler med en ny regjering?

Åsa Elvik (SV) [13:40:17]:Eg håpar at representanten Fostervold har forståing for at det ikkje er alle område ein kan komme inn på i eit femminuttarsinnlegg, men næringspolitikk er eit av dei områda som eg har jobba mest med og brenn mest for, og eg takkar for anledninga til å svare på eit vesentleg spørsmål.

Det at vi no får ei fleirtalsregjering, er i seg sjølv stabiliserande, og gjer det i seg sjølv sikrare for næringslivet. At vi seier at vi skal arbeide ope, at vi skal ta imot innspel, at vi ønskjer konstruktive innspel frå opposisjonen velkommen, betyr ikkje at vi skal gjere det vi ikkje vil. Det betyr at gode argument tek vi imot, legg vi til grunn og gjerne lyttar til. Næringslivet sjølv etterlyser stabilitet. Det får dei med ei fleirtalsregjering. Men store delar av næringslivet etterlyser òg ein statleg politikk som spelar på lag med dei, ein meir offensiv politikk. Det gjeld kanskje spesielt næringslivet i distrikta. Det får dei med denne regjeringa, og det skal dei få dei neste fire åra.

Jan Sahl (KrF) [13:41:23]: Representanten Åsa Elvik var fiskeripolitisk talskvinne for SV i forrige periode og var meget høyt på banen når det gjaldt kritikk av fiskeripolitikken som den foregående regjering førte, og varslet en ny politikk med den nye regjeringen. Derfor har jeg med spenning lest kapitlet i Soria Moria-erklæringen som går på fiskeripolitikk. Jeg ser at nå skal det meste utredes. Man er på ingen måte så skråsikker som man var før, og det er etter mitt skjønn innebygd sterke motsetninger i erklæringen. Jeg vil be representanten Elvik forklare meg følgende:

«Ingen skal kunne eie en fast andel av den til enhver tid fastsatte kvoten.»

Det har vært varslet.

«Regioner og kommuner, sammen med aktive fiskere, skal kunne eie fartøy med kvoterettigheter innenfor dagens deltakerlov.»

Det er etter mitt skjønn en nokså skarp motsetning. Samtidig skal en altså ta 10 pst. av totalkvoten og fordele til distriktene. Det har også vært varslet. Men en sier også samtidig at alle skal få lov til å konkurrere om 10 pst.-kvoten. Hvordan skal en få det til når en har fastlagte kvoter pr. i dag?

Åsa Elvik (SV) [13:42:51]: Eg takkar også for anledninga til å få snakke om fiskeripolitikk, som eg ikkje rakk i mitt femminuttarsinnlegg.

Vi har ein fiskeripolitisk ny kurs. Det var noko av det eg var veldig glad for då eg såg resultatet av forhandlingane på Soria Moria. Vi går frå det som var Svein Ludvigsens privatiseringspolitikk, der ein berre fokuserte på lønnsemda til nokre av dei næringsaktørane som er i næringa i dag, utan forståing for kor vesentleg den næringa er for små og store fiskerisamfunn.

Representanten Jan Sahl var ikkje alltid like høgmælt når han snakka om fiskeripolitikk i førre periode. Eg ønskjer han hjarteleg velkommen til å vere høgmælt i denne perioden. Eg har stor forståing for at det er lettare i opposisjon.

Når det gjeld privatisering, er det eit vanskeleg tema å snu over dagen etter Svein Ludvigsen. Derfor er eg ufatteleg glad for at vi no får på plass ei løysing som ikkje øydelegg for dei aktørane som er i næringa i dag, men som samtidig slår fast at fisken i havet er fellesskapets ressurs og ikkje enkeltindividas for evig og alltid.

Gunn Berit Gjerde (V) [13:44:20]: Eg vil òg følgje opp med eit fiskeripolitisk spørsmål i og med at Åsa Elvik har markert seg så sterkt som SVs fiskeripolitiske talskvinne. Det går litt på det same som Sahl spurde om, men litt meir konkret.

I regjeringserklæringa heiter det at det skal setjast i gang ei brei utgreiing for å vurdere verknaden av strukturtiltaka som er innførte i fiskeriflåten, slik Åsa Elvik no refererte til. Eg reknar med at Åsa Elvik er medverkande til at dette står der. Det er mange fiskebåteigarar som er i gang med å planleggje å kjøpe større båtar eller kontrahere nye båtar, og som no er i villreie om dei skal tore å satse på utskifting som kan sikre betre og tryggare arbeidsplassar for fiskarane og ein tryggare økonomi. Betyr denne erklæringa frå Regjeringa at fiskarane må førebu seg på at strukturtiltaka vert reverserte, slik at dei no må vente med investeringane som dei har planlagt? Betyr erklæringa at forslaget som den førre fiskeriministeren la fram ein av dei siste dagane i regjering, om å slå saman også kystbåtar i gruppe 1 og 2, vert stoppa?

Åsa Elvik (SV) [13:45:49]: Det som står i erklæringa, betyr det som står i erklæringa, nemleg at ein skal få ei utgreiing av konsekvensane av strukturtiltaka, og ein skal få ei utgreiing av moglegheitene for å innføre tidsavgrensing for alle former for kvotar, konsesjonar og deltakartilgang. Det er det som skal skje.

Frå SV si side har vi vore veldig tydelege på dette, og det er til og med nedfelt i vårt arbeidsprogram at endringar i fiskeripolitikken skal ikkje setje dagens næringsaktørar i ein vanskeleg situasjon. Vi er opptekne av å finne ei løysing der vi er sikre på at fisken i havet er fellesskapets eigedom, samtidig som vi har aktive næringsaktørar som driv med fiskeri fordi det er klokt både for deira eigen pengebok og for det samfunnet dei bur i.

Eg meiner at dagens fiskarar ikkje har grunn til bekymring. Dette er ein stegvis prosess som eg er sikker på vil føre til gode konklusjonar og gode løysingar for å foreine mål både i forhold til næringsaktørane og i forhold til kystsamfunna.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [13:47:10]: Norge har fått en ny politisk kurs.

Den forrige regjeringen ønsket flere private skoler. Den nye regjeringen ønsker å styrke fellesskolen.

Den forrige regjeringen tvang fram kutt i tjenestene til eldre og ville sette flere tjenester ut på anbud. Den nye regjeringen vil styrke grunnlaget for de offentlige tjenestene til eldre.

Den forrige regjeringen svekket arbeidstakernes rettigheter og økte muligheten for midlertidige ansettelser. Den nye regjeringen vil styrke arbeidstakernes rettigheter.

Den forrige regjeringen svekket virkemidlene for å skape nye arbeidsplasser og kuttet i arbeidsledighetstrygden. Den nye regjeringen vil styrke innsatsen for næringsutvikling, styrke innsatsen mot arbeidsledighet og rette opp kutt i arbeidsledighetstrygden.

Satsing på kunnskap, bedre eldretjenester og økt innsats for arbeid var Arbeiderpartiets fremste budskap ved høstens stortingsvalg.

Mye er dreid i gal retning under den forrige regjeringen. Arbeidsledigheten er vokst betydelig. Viktige velferdstjenester er svekket. Fordelingen mellom dem som har mye, og dem som har lite, er blitt dårligere. Derfor trenger Norge en ny kurs. Regjeringen har varslet klare endringer allerede i 2006.

Kommunenes økonomi, og med det fellesskapets mulighet til å gi et godt skoletilbud til våre barn og et godt tjenestetilbud til våre eldre, vil styrkes betydelig. Og her ligger en grunnleggende prinsipiell forskjell mellom den gamle og den nye regjeringen – valget mellom å bruke pengene til velferdstjenester eller bruke de samme pengene til skattelette.

Det er neppe mangelen på privat rikdom som er det største problemet for de fleste av oss. Vi er derimot bekymret for kvaliteten på skolebygningene og undervisningsmateriellet. Vi ser at foreldre og besteforeldre ikke får nødvendig plass på sykehjem.

Vi gremmes over at kommunene ikke har råd til å ha vann i svømmebassengene. Likevel valgte den forrige regjering å bruke pengene til skattelette. Denne regjeringen velger annerledes.

Forskjellen mellom regjeringsalternativene er selvsagt ikke som mellom avgrunn og paradis. Det kommer til å være mange uløste oppgaver også under denne regjeringen. Og det vil ta tid å få fram forbedringene. Regjeringens plattform gjelder for hele fireårsperioden. Det økonomiske handlingsrommet bestemmer hvor fort vi kan gå fram. Like fullt er skiftet av kurs avgjørende viktig. Vi ser det i velferdspolitikken, og vi ser det også i næringspolitikken – i det grunnleggende spørsmålet om staten skal være aktiv eller passiv.

Den gamle regjeringen overlot til markedet å mestre utfordringene i næringslivet. Den nye regjeringen legger opp til et samspill mellom næringsliv og myndigheter – en klarere strategi, en klarere vilje.

Norge har flere unike fortrinn for næringsvirksomhet. På flere sektorer får vi likevel ikke den utvikling som er mulig, bl.a. fordi de enkelte næringsaktørene hver for seg ikke har nok kraft og nok tyngde. Skal da staten lene seg tilbake, eller skal den bidra til å sette kurs, til å gi kraft og til å gi tyngde?

Et av de beste eksemplene er reiseliv. Vi vet alle at det er deilig å være norsk i Danmark. Men utlandet kjenner ikke Norge. Da må myndigheter og næringsliv gå sammen om en nasjonal reiselivsstrategi – en felles satsing, en offensiv markedsføring.

Det samme ser vi for fisk. Vi har et av verdens beste råstoff. Men vi fryser ned fisken, fjerner vårt kvalitetsfortrinn og lar den bearbeides i Kina. Også her trenger vi en nasjonal strategi, hvor vi tar tak i det som er vårt fortrinn, nemlig ferskt råstoff av høy kvalitet. Og så må vi satse – sammen. Norsk oppdrettsnæring er et eventyr, men det hadde ikke blitt skrevet uten en aktiv stat.

Vi ser det også i utenrikspolitikken. Norges fremste strategiske utfordringer og interesser ligger i nordområdene. Det må prege både vår utenrikspolitikk og vår innenrikspolitikk.

En aktiv politikk for næringsutvikling og bosetting langs kysten av Nord-Norge er ikke et spørsmål om «hjelp til Finnmark». Det er et spørsmål om å ivareta grunnleggende nasjonale interesser og å utløse de fremste mulighetene til nasjonal næringsutvikling innen olje og gass, innen fiskeri og innen reiseliv.

Denne debatten viser endringer i det politiske landskapet, først og fremst med et nytt politisk tyngdepunkt, med et avklart flertall av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Dernest med Fremskrittspartiet som det største opposisjonspartiet.

Det viktigste nye i denne debatten er likevel endringene mellom de gamle regjeringspartiene. Kristelig Folkepartis leder har antydet en retning tilbake til sitt gamle jeg og vilje til å ta imot statsministerens invitasjon til samarbeid mellom regjering og opposisjon. Det er i seg selv et positivt signal.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Bård Hoksrud (FrP) [13:52:14]: Jeg mener at representanten var innom mange viktige spørsmål, men jeg hadde likevel håpet at han også ville komme innom samferdselssektoren og hva den nye regjeringen ønsker å gjøre på samferdselssektoren.

Senest i dag kunne man på nyhetene høre at Statens vegvesen, regionvegkontoret i Midt-Norge, vurderer å sette ned fartsgrensene fordi veiene er så dårlige at de er trafikkfarlige. Det er faktisk en utfordring at det på en rekke veier er en enormt dårlig standard. Dette viser med tydelighet at vi står overfor veldig store utfordringer med hensyn til de norske veiene. Regjeringen sier i sin erklæring at den skal satse på utbygging av våre veier i tråd med stortingsflertallets vedtak i forbindelse med behandlingen av Nasjonal transportplan. Spørsmålet mitt til representanten blir om han mener at en ekstra milliard til veiformål pr. år de neste ti årene vil være nok til å sikre Norge skikkelige veier, og om han vil sørge for at man når målet om null hardt skadde og drepte i trafikken.

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [13:53:28]: Jeg er klar over at representanten er ny, men må få lov til å minne om at Fremskrittspartiet faktisk var med på de samlede vurderingene av hvordan man skulle øke satsingen ved behandling av Nasjonal transportplan.

Det er altså slik at den nye regjeringen har gjort det klart at økt satsing på veier, både til investeringer, til drift og til vedlikehold, er i tråd med stortingsflertallets vedtak i forbindelse med behandlingen av Nasjonal transportplan. Det er et klart utgangspunkt for denne regjeringen, en helt annen vilje enn den tidligere regjeringen viste både i sitt opplegg for Nasjonal transportplan og enda mer i sitt opplegg til budsjett, hvor man ikke engang følger opp sitt eget opplegg for Nasjonal transportplan.

Så vil den årlige satsingen måtte avveies innenfor de samlede økonomiske rammene. Det skal Regjeringen komme tilbake til, første gang i forbindelse med sin tilleggsproposisjon til budsjettet.

Martin Engeset (H) [13:54:30]: Gjennom hele valgkampen og helt frem til valgdagen var de rød-grønne helt konkrete på at de skulle gjennomføre en makspris i barnehagene på 1 750 kr fra 1. januar 2006. Vi som representerte regjeringspartiene, fikk til stadighet høre at det ikke var mangel på penger, men mangel på vilje som var problemet. Men i Soria Moria-erklæringen som ble offentliggjort fire dager før de rød-grønne overtok regjeringsansvaret, står det på side 44 at man skal

«innføre maksimalpris på 2250 kroner per måned fra 1. januar 2006».

Altså er en økt kostnad på 500 kr i måneden, eller 6 000 kr pr. år for dem som har ett barn, plutselig blitt prisen for de rød-grønnes overlagte løftebrudd. Når de rød-grønne allerede før de kom i regjering oppdaget at deres løfte ikke var gjennomførbart, må de åpenbart ha vært klar over dette også i valgkampen. Man forsøkte med fullt overlegg å lure velgerne.

Mitt spørsmål til representanten Schjøtt-Pedersen blir da: Hvilke andre valgløfter er det som man nå bare må se bort fra?

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [13:55:53]: Et gammelt norsk ordtak sier at på seg selv kjenner man andre. Jeg er klar over at Høyre har forlatt mange av sine løfter som de hadde før forrige valg. Jeg er også klar over at det var en betydelig avstand mellom det som stod i den forrige regjerings grunnlag, og det som ble virkeliggjort.

Men det som denne regjeringen har gjort, er å legge fram for Stortinget at man helt konkret, fra 1. januar 2006, innfører en maksimalpris på 2 250 kr. Det er en konkret oppfølging. Den kommer til å følges direkte opp i det budsjettet som skal presenteres i begynnelsen av november.

Så gjør man det videre klart at en maksimalpris på 1 750 kr i 2005-kroner skal innføres når full barnehagedekning er nådd, senest ved utgangen av 2007. Jeg føler meg helt sikker på at den norske befolkning ser det som en klar forbedring når det gjelder kostnadene i forhold til barnehagene, i motsetning til at den avtroppende regjeringen faktisk ikke har lagt opp til noen reduksjon av barnehageprisene neste år, snarere tvert imot.

Jan Sahl (KrF) [13:57:06]: Til representanten Karl Eirik Schjøtt-Pedersen vil jeg si at når det gjelder den forrige regjeringens oppfølging av Sem-erklæringen, har vi fullt ut oppfylt våre løfter når det gjelder samferdsel. Vi har sågar overoppfylt det på en del områder. I så måte har den nye regjeringen et ganske stort ansvar for å oppfylle sine løfter i forbindelse med det budsjettet som snart skal legges fram når det gjelder Nasjonal transportplan, der man skulle gå 2 milliarder kr høyere opp på banen enn vi lovte i forbindelse med den samme planen.

Så til Soria Moria-erklæringen, der man sier at man ikke skal konkurranseutsette flere persontrafikkstrekninger på jernbanen. Jeg vil vise til at vi har hatt én strekning ute, nemlig Gjøvik-banen. Hvem vant den? Jo, NSB vant den til en billigere pris og med bedre materiell enn det de har kjørt med før. Hva er så årsaken til at man ikke vil prøve nye strekninger når man beviselig tjener penger? Totalt sett har vi spart ca. 800 mill. kr på vår konkurranseutsetting, som nå er lagt inn i budsjettet i forhold til nye satsinger. Hva vil Arbeiderpartiet gjøre med det?

Karl Eirik Schjøtt-Pedersen (A) [13:58:34]: En del land har prøvd seg på en omfattende grad av konkurranseutsetting innenfor samferdselssektoren, altså økt privatisering av samferdselstilbud når det gjelder jernbane. Det har ikke vært noe vellykket prosjekt. Vi har f.eks. i Storbritannia sett at det har klare negative virkninger. Jeg ser ingen grunn til at man skal gå videre på å skulle forsøke å gjøre de samme feilene også i Norge. Derfor synes jeg det er en avklarende og presis formulering som står i Regjeringens grunnlag, at man ikke vil legge til rette for konkurranseutsetting på nye persontrafikkstrekninger. Det gir en sikkerhet i forhold til at det er et stabilt grunnlag for å legge til rette for gode løsninger gjennom NSB og på den måten sikre et godt tilbud til befolkningen, i stedet for å gå løs på forsøk som vi i liten grad vet resultatene av.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Per Sandberg (FrP) [13:59:36]: La meg først få lov til å kommentere det som ble sagt i forrige replikkrunde, hvor Schjøtt-Pedersen kommenterte at Fremskrittspartiet stod sammen med Arbeiderpartiet når det gjaldt Nasjonal transportplan. Det er jo riktig. Men det var selvfølgelig etter at Arbeiderpartiet hadde stemt ned Fremskrittspartiets betydelig større satsing på veg – slik at det er sagt.

Representanten Siv Jensen fremmet på vegne av Fremskrittspartiet to gode forslag tidligere i dag. De har til dels fått noen kommentarer fra andre representanter. Når jeg har lyttet til det, virker det særlig fra Senterpartiets og Arbeiderpartiets side som om den lovfestede retten til de eldre om eldreomsorgstjenesten er et brudd på tilliten til lokale politikere, og at det er det eneste argumentet de har. Jeg tolker det slik at for disse partiene veier lojaliteten opp til lokalpolitikerne mer enn å få gode og lovfestede omsorgstjenester for de eldre. Det må jo være tolkningen når de samme partiene ser bort fra lokalpolitikerne og lojaliteten og tilliten til dem når det gjelder barnehagene. For det er akkurat det samme disse partiene gjør i forhold til det.

Jeg har lyst til å drive litt voksenopplæring i forhold til det Fremskrittspartiet ønsker seg. For det er jo ikke slik som representanten Meltveit Kleppa nevnte tidligere i dag om en 80 år gammel kone fra Finnsnes, som for øvrig har tilhørighet i Lenvik kommune. Med vårt system ville den 80 år gamle konen i Finnsnes uansett hatt et tilbud. Det som hadde vært sikret med vårt system, er at den konen hadde fått sine ressurser, og det er vi alle interessert i. Vi hadde sikret at den 80 år gamle konen hadde fått midlene sine, og det er det som har vært debatten i denne sal og i norsk politikk i 20 år – ansvarspulverisering. Vi ser nesten daglig at eldreomsorgen svikter fra kommune til kommune, og så er det ingen som tar ansvaret. Fremskrittspartiet har funnet en modell som vil sikre at når vi ønsker mer midler til eldreomsorgen, så skal pengene følge brukeren. Så mye som jeg vet om Lenvik kommune og Finnsnes, så er jeg sikker på at Lenvik kommune sannsynligvis hadde blitt den som hadde levert tjenesten til den 80 år gamle konen uansett, men da hadde pengene vært kanalisert til riktig plass. Det er det som er poenget.

Om den erklæringen som ligger på bordet her nå, kan en si at de aller fleste partiene nok ville ha kunnet levert en slik type erklæring. Det er veldig mye videreutvikling, videreføring, styrking, samarbeid, sikring, legge til rette og satse på – fine ord som vi har hørt i denne sal og i norsk politikk i all tid. Realitetene kommer på bordet når denne regjeringen legger fram sitt reviderte budsjett. Da vil alle se at det vil bli mindre valgfrihet for folk. Skatte- og avgiftsøkningene vil bli enorme for folk flest, uavhengig av om de har sagt at skattenivået fra 2004 skal holdes. Vi vil få en SVs innvandringspolitikk som er ganske klar i erklæringen: Nå skal vi liberalisere enda mer. Og mitt spørsmål kunne gjerne ha vært: Hvor mange skal vi nå ta imot, selv om vi har strammet inn over tid? Vi har ikke greid å integrere de menneskene som er tatt inn over tid, og nå skal det altså økes igjen.

Denne regjeringen har erklært at nå skal de ha kampen mot arbeidsledighet høyest på dagsordenen. Ja, det er den samme kampen som Arbeiderpartiet har ført tidligere, som har ført til meget høy arbeidsledighet. Vi har noen rapporter i dag som tilsier at tiltaksplasser, som er medisinen til denne regjeringen for å redusere arbeidsledigheten, er direkte passiviserende. Men det er klart at jeg ser jo at denne regjeringen er nødt til å ha på plass flere tiltaksplasser, for arbeidsledigheten vil øke. Innstrammingen i norsk næringsliv vil bli av en slik art at de ikke har råd til å ha folk ansatt. Den forrige Stoltenberg-regjeringen sørget nesten for at norsk næringsliv ble utkonkurrert. Nå er det den norske arbeidstakeren som skal utkonkurreres med den nye regjeringens plattform. Det er min spådom, og det blir trist å se at så skjer.

Det skal satses på kommunesektoren, og det skal være frie inntekter, igjen i forhold til lokaldemokratiet. Jeg vil gjerne spørre Regjeringen: Bergen kommune arvet 900 mill. kr i gjeld fra Arbeiderpartiet. Når de nå får økte overføringer, får de betale ned gjelden? Eller skal de satse på eldre og skole?

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torstein Rudihagen (A) [14:05:12]: Representanten Sandberg avslutta med eit spørsmål. No er det mitt privilegium som replikant å stille spørsmål. Det går på det Sandberg starta med, nemleg grunngjevinga for kvifor Framstegspartiet gjorde det dei gjorde under behandlinga av Norsk transportplan. Er vi då i den situasjonen at no skal vegmilliardane flagre gjennom lufta utan noko som helst resultat? For ser vi på den perioden vi har lagt bak oss, så hadde Framstegspartiet eit samferdselsforslag på vegbudsjettet på mange titals milliardar kr som det aldri vart gjennomført noko av. Trass i tre statsbudsjettforlik med den då sitjande regjeringa greidde nesten ikkje Framstegspartiet å få til nokon ting. Det kunne dreie seg om 200–250 mill. kr totalt.

Så var dei med i eit fleirtal under behandlinga av transportplanen som gav auka satsing på både veg, jernbane og kollektivtransport. Vil Framstegspartiet i sin samferdselspolitikk stå fast på det? Eller skal det no vere dei litt opportunistiske vegmilliardane som skal sveve gjennom lufta, utan noko konkret resultat?

Per Sandberg (FrP) [14:06:25]: Fremskrittspartiet betrakter det aldri som populisme å virkeliggjøre satsing på veg. Det ser vi som en nødvendig satsing. Det vil aldri bli populisme fra vår side.

Når det handler om Norsk transportplan, og det at vi havnet ned på et subsidiært standpunkt der, var det for å sikre noen midler til veg. Men så ser vi at den regjeringen som gikk av, ikke har fått på plass disse midlene. Nå ser jeg at den nye regjeringen skal få på plass en milliard – forhåpentligvis, det gjenstår å se. Men den milliarden som den nye regjeringen får på plass, er jo bare nok til å holde det dårlige nivået på plass. Det ligger prosjekter for én milliard i Vegvesenet, men de mangler midlene til nye prosjekter.

Det er jo ikke noe problem å satse på samferdsel i Norge. Det er fullt av maskiner og entreprenører i Europa, og det er bare å hente dem inn. Det vil ikke få noen påvirkning på norsk økonomi overhodet.

Trond Helleland (H) [14:07:37]: Jeg skjønner at representanten Sandberg er i en glidende overgang mellom kommunalpolitikken og samferdselspolitikken, men det er fortsatt tre kvarter til han velges til leder av samferdselskomiteen. Så vi venter litt med det.

Det Per Sandberg var opptatt av i innlegget sitt, var å forsikre om at kommunenes handlefrihet ville bestå med Fremskrittspartiets stykkprispolitikk. Jeg tror ikke det er her hovedproblemet ligger når det gjelder Fremskrittspartiet. Hovedproblemet er den hemningsløse pengebruken. I forrige periode svidde Fremskrittspartiet av flere titalls milliarder kroner ekstra i sine alternative budsjetter. I tillegg fremmet partiet forslag om en lang rekke kostnadskrevende tiltak som aldri ble lagt inn i budsjettet. Resultatet av en slik politikk ville ha redusert handlefriheten. Den ville ha redusert handlefriheten for barnefamilier, for folk med boliglån, for næringslivet og for kommuner. Denne politikken ville ha fjernet handlefriheten gjennom en usosial eksplosjon i rentenivået. Hvor høy rente er representanten Sandberg villig til å godta for å få gjennomført Fremskrittspartiets politikk?

Per Sandberg (FrP) [14:08:44]: Det var kjente ord fra Høyre. Det er veldig interessant at det kommer fra Høyre, som har sittet i regjering. Jeg vil gjøre oppmerksom på at det ene året da Fremskrittspartiet foreslo å bruke 5 milliarder kr mer enn det den avgåtte regjeringen gjorde, kom den samme regjeringen tilbake i revidert budsjett året derpå og brukte akkurat de 5 milliarder kr som Fremskrittspartiet hadde foreslått. Hvis dette var det som liksom var «den hemningsløse pengebruken» fra Fremskrittspartiets side, innrømmer representanten Helleland altså at den avgåtte regjeringen også har vært hemningsløs i sin bruk av oljemidler.

Fremskrittspartiet har alltid hatt balanse i sine budsjetter – vi har alltid hatt balanse i våre budsjetter. Vi har til og med gått til det skritt å la Statistisk sentralbyrå beregne konsekvensene av våre statsbudsjetter. De er ikke i nærheten av det resultatet som Trond Helleland ønsker å gi uttrykk for.

Vi tror at vi helt sikkert ville ha skapt en vekst og en utvikling med vår politikk og våre budsjetter som ville ha vært av en helt annen karakter enn det den avgåtte regjeringen fikk til, og – selvfølgelig – også enn det den påtroppende regjeringen vil få til. Men det gjenstår å se. Det kommer nye valg senere. Kanskje får også Fremskrittspartiet prøvd å sette sin politikk ut i virkelighet.

Karin Andersen (SV) [14:10:04]: Jeg forstår at representanten Sandberg er litt irritert og fortvilet over sin nye posisjon i Stortinget. Han har mistet jokerposisjonen og muligheten til å påvirke norsk politikk. Det hører vi litt på tonen.

Per Sandberg sa i sitt innlegg nå at omtrent alle partier kunne ha levert denne erklæringen. Min påstand er: Det kunne i hvert fall ikke Fremskrittspartiet. Det gjelder særlig på ett område, for det er ett område hvor Fremskrittspartiet skiller seg ut fra alle andre partier i Norge. Det gjelder miljøpolitikken. Fremskrittspartiet er det eneste partiet i Norge som mener at de har rett til å gamble med livsgrunnlaget til alle kommende generasjoner, ved å føre en hemningsløs politikk når det gjelder forurensning og særlig klima.

Jeg har behov for å spørre Fremskrittspartiet om de virkelig mener det alvorlig når de sier at Norge i dag er så fattig, og at flertallet i Norge i dag er så fattige at vi ikke har råd til å sikre CO₂-rensing av gasskraftverk, som kan være det ene grepet som virkelig betyr noe for å kunne stagge det galopperende klimaproblemet vi har i verden i dag.

Per Sandberg (FrP) [14:11:23]:Jo, Norge har råd til det. Det er jo det som har ligget som en grunnfjøl i Fremskrittspartiet, også når vi har prøvd å framskynde bygging av varmekraftverk. Vår grunnleggende tro på å få til CO₂-rensing på riktig måte er knyttet til satsing på forskning. Det er å satse på forskning og tekniske løsninger for å få det raskest mulig på plass. Jeg tror faktisk at hvis vi hadde fått på plass et varmekraftverk eller et gasskraftverk på et tidligere tidspunkt, kunne forskning og utvikling ha skjedd på det stedet hvor dette verket stod. Da hadde vi hatt rensing på plass mye raskere.

Fremskrittspartiet har tatt til orde for å satse milliarder av kroner på infrastruktur for raskest mulig å få dette på plass, slik at Norge kan stå i front også for den type forskning og utvikling som gjelder rensing. Da ville vi ha vært i førersetet for miljøsatsing også når det gjelder CO₂-rensing. Nå er vi slett ikke det, for nå leverer vi jo bare gassen fra oss til alternative gasskraftverk ute i Europa som slett ikke har som formål å satse på CO₂-rensing med tanke på miljøet.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Jan Sahl (KrF) [14:12:42]:Det var knyttet stor spenning til Soria Moria-erklæringen og den nye regjeringens politikk. I sin erklæringstale til Stortinget i går uttalte statsministeren følgende:

«Vi vil endre politikkens innhold, og vi vil endre politikkens form.»

Når det gjelder nordområdepolitikken, som jeg vil berøre i mitt innlegg, så må det nok handle mer om formendring enn om innholdsendring. Jeg konstaterer med tilfredshet at den nye regjeringen stort sett viderefører Samarbeidsregjeringens nordområdepolitikk.

En god distriktspolitikk avhenger av politikken på mange områder. Landbruk, fiskeri, energi og samferdsel er særlig vesentlig i denne sammenheng. Det samme gjelder også kommunenes evne til tilrettelegging og oppgaveløsning. Jeg hilser økningen i kommunenes frie inntekter velkommen, men jeg deler journalist Ole P. Pedersens bekymring i det siste Kommunal Rapport, der han sier at det er viktig at mer penger «brukes til et bedre tilbud til brukerne – og ikke går bort i lavere effektivitet og større slakk».

Avstandskostnader er en av de største utfordringene for næringslivet i Nord-Norge. Gode og hensiktsmessige transportløsninger er nødvendig for bosetting og næringsliv. Når det gjelder samferdsel, har den avgåtte regjeringen oppfylt alle sine økonomiske løfter i Sem-erklæringen, og vi har lagt fram et samferdselsbudsjett i tråd med våre lovnader for den nye Nasjonal transportplan-perioden. Så får vi vente på tilleggsbudsjettet fra den nye regjeringen for å se om det kommer 2 milliarder kr ekstra, i tråd med deres lovnader i Nasjonal transportplan.

Senterpartiet forhåndsannonserte at en rød-grønn regjerings mål skulle være å flytte 6 000 statlige arbeidsplasser ut av Oslo de fire neste årene, og de mente at det var et ufravikelig prinsipp at alle nye statlige etater som etableres, skal legges utenfor Oslo. I Soria Moria-erklæringen er dette redusert til at Regjeringen vil «utrede om deler av eksisterende statlig virksomhet kan lokaliseres utenfor Oslo». I tillegg står det at Regjeringen vil «evaluere gjennomførte utflyttinger av statlige virksomheter». Her kan det se ut til at Senterpartiet har måttet gi tapt for Arbeiderpartiet og SV, som begge har programfestet nei til utflytting av allerede eksisterende arbeidsplasser. På dette punktet vil det være nyttig med en avklaring av Regjeringens egentlige standpunkt.

Fisken har vært grunnlaget for bosetting og næringsliv langs kysten i uminnelige tider. På fiskeriområdet har de rød-grønne varslet en kraftig omlegging av politikken i valgkampen. Skråsikkerhet i valgkampen er nå byttet ut med opprettelsen av et bredt sammensatt hurtigarbeidende utvalg som skal evaluere strukturtiltakenes virkninger, noe som for øvrig er helt i tråd med det et samlet storting bad om i vår. Det antydes videre en form for tidsavgrensing på kvoter, noe Kristelig Folkeparti allerede har vedtatt og programfestet og ønsker velkommen. La meg understreke at Kristelig Folkeparti vil gå inn i evalueringen av strukturtiltakene med et åpent sinn. Vi ser også nødvendigheten av å justere kursen på noen områder.

For å kunne forvalte fiskeressursene godt må vi samarbeide nært internasjonalt, ikke minst med Russland. Vi ser i dag et klart felles behov for økt kontrollinnsats for å avdekke overfiske og ulovlig fiske. Det er et økende problem, og samarbeidet her må bli bedre. Dette er aktualisert av de siste dagers hendelser rundt den russiske tråleren «Elektron».

I forbindelse med stortingsbehandlingen av nordområdemeldingen i vår var det bred enighet om at framtidens muligheter finnes i nord, og at vi må utnytte de ressursene som finnes i området på en måte som er bærekraftig og miljøvennlig. Kristelig Folkeparti mener at oljeutvinning ikke skal foregå i sårbare naturområder der miljøhensyn taler for at oljeutvinning er uforsvarlig. Petroleumsfrie soner må derfor opprettes for å sikre slike områder et langsiktig vern mot oljevirksomhet.

Samtidig mener vi i Kristelig Folkeparti at det er viktig å utnytte ressursene på sokkelen. I Soria Moria-erklæringen slås det fast at Regjeringen vil sluttføre den 19. konsesjonsrunde som forutsatt. De rød-grønne er også enige om at det i Nordland VI ikke skal igangsettes petroleumsvirksomhet i denne perioden, noe Kristelig Folkeparti støtter. Vi avventer forvaltningsplanen og er glade for at Regjeringen vil ta Stortinget med i debatten når den endelige vurderingen skal gjøres.

Det står mange fine ord i Soria Moria-erklæringen om at den nye regjeringen ser nordområdene som Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer. Dette er løfterike ord for landsdelen, og vi håper ordene blir omsatt i handling.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torstein Rudihagen (A) [14:17:52]:Representanten Sahl prata varmt om bl.a. samferdsel som ein viktig føresetnad for busetjing, næringsliv og levande distrikt. Samstundes sa han at den førre regjeringa hadde oppfylt sine løfte i Sem-erklæringa. Men faktum er jo at denne regjeringa gjekk av med eit etterslep på nesten 3,5 milliardar kr i forhold til det som var ambisjonen i Norsk transportplan. Med andre ord: Det var nesten ikkje fnugg av satsing på samferdsel i førre periode.

I det budsjettforslaget som no ligg føre av den førre regjeringa, er det òg eit stort gap opp åt det som ligg i den noverande transportplanen. Meiner Sahl at den førre regjeringa førte ein offensiv samferdselspolitikk i tråd med det som ein her legg stor vekt på?

Jan Sahl (KrF) [14:18:57]:Det er ikke noe uvanlig at ulike regjeringer opp gjennom historien har gitt større løfter enn dem de har klart å oppfylle. I så måte har vi ligget etter løftene i Nasjonal transportplan i periode etter periode, for det er enklere å gi løfter enn å oppfylle dem.

Det som er realiteten når det gjelder vår regjering, er at vi hvert år har økt samferdselsbudsjettet betraktelig, og at vi har «all time high» satsing på samferdsel i det budsjettet som nå er lagt fram. Vi har oppfylt våre løfter i Nasjonal transportplan. Det som nå blir spennende, er om det kommer 1 milliard kr i pluss til jernbane og 1 milliard kr i pluss til vei når den nye regjeringen nå skal legge fram sitt budsjett. Det skal vi følge nøye med på. Og kommer det ekstra penger, skal vi også være med på å bruke de pengene.

Henning Skumsvoll (FrP) [14:20:05]:Jeg er enig med representanten Sahl i at styrking av næringslivet i nordområdene er veldig viktig. Det samme er samferdselssatsingen, som vil ha betydning for næringslivet både i nordområdene og i landet for øvrig. Det er Fremskrittspartiet helt enig i. Der vi imidlertid er litt uenig med de fleste partiene, gjelder utbyggingen av hovedveinettet i Norge, som går for langsomt. Med dagens utbyggingstakt vil det ta ca. 60 år for å få et tilfredsstillende hovedveinett. Standarden er også dårlig.

Spørsmålet er derfor: Vil Kristelig Folkeparti arbeide aktivt for en hurtigere utbyggingstakt og for en bedre veistandard i kommende budsjettår? Minstekravet blir at det bygges så brede veier at det kan anlegges midtskillere, noe som beviselig vil gi mer trafikksikre veier.

Jan Sahl (KrF) [14:21:07]:For Kristelig Folkeparti er samferdsel et viktig satsingsområde. Og som jeg sa i svaret mitt på den forrige replikken, har vi levert et samferdselsbudsjett nå som har «all time high» satsing både på bane og på vei.

Fremskrittspartiet står her alene om sin satsing på samferdsel, som vi dessverre ikke har fått mulighet til å se bli realisert. Det er altså foreløpig kun papirpenger, slik som jeg ser det.

Når det gjelder veier med midtskillere, er det klart at vi skal bygge slike veier der det trengs. Det trengs ikke over hele landet. Det har noe å gjøre med den trafikkmengden som totalt sett er på veien.

Når det gjelder hovedveinettet, er det nå lagt klare planer for en styrking både av den tverrgående E6 gjennom landet og de øvrige stamveiene. Kristelig Folkeparti skal være med på en fortsatt satsing på samferdselssektoren i årene som ligger framfor oss.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Lars Peder Brekk (Sp) [14:22:40]: Gjennom internasjonale avtaler og konvensjoner har Norge rettigheter i og forvaltningsansvar for et hav- og sokkelområde som er mer enn seks ganger større enn Fastlands-Norge. Norge er Europas største havstat. Nordområdenes militærstrategiske betydning er i tradisjonell forstand redusert, men de nordlige havområdene er økonomisk sett viktigere enn noen gang. Nordområdene rommer enorme og økonomisk viktige ressurser som vil være bunnplanken i Norges framtidige økonomi. Både de fornybare ressursene og landressursene i området skaper grunnlag for både energiproduksjon og annen næringsvirksomhet. Nord-Atlanteren er i tillegg en viktig transportvei. I tillegg til ressursene i form av olje, gass og fisk er det store miljøutfordringer i nord. Barentshavet har et unikt artsmangfold og er et av de mest produktive havområdene i verden.

Selv om nordområdene i mange år har bydd på krevende utfordringer og muligheter, har Norge de siste årene manglet en helhetlig tilnærming til nordområdene. Jeg er derfor svært glad for at statsministeren og den nye regjeringen i sin tiltredelseserklæring så klart understreker at nordområdene vil være Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer.

Det har vært et klart krav fra Senterpartiet i Soria Moria-forhandlingene at vi skulle få en nyorientering og en videreutvikling av den utenrikspolitiske og forsvarsmessige satsingen i nord.

De konfliktfylte ressurspolitiske hendinger vi har hatt de siste dagene, med Kystvaktens jakt på den russiske tråleren «Elektron», som også flere representanter har nevnt i sine innlegg, er dessverre ikke noe nytt fenomen. Det er gjennom flere år dokumentert et betydelig russisk overfiske i Barentshavet, noe som direkte går ut over norske fiskeriinteresser, herunder norske fiskeres ressurstilgang og deres økonomi. Situasjonen understreker sterkt behovet for å styrke arbeidet med å hevde norsk suverenitet og for å sikre kontroll med og bærekraftig forvaltning av de rike ressursene i nord.

Som sagt: Det militære trusselbildet har endret seg, men vi har likevel et stort og betydelig ansvar for å sørge for stabilitet og sikkerhet i egen region. Vi må opprettholde et troverdig og relevant forsvar, som et signal til omverdenen om hvor Norges interesser og prioriteringer ligger, og som en garanti for at vi tar våre forpliktelser for utøvelse av vår territorielle sikkerhet på alvor. Det er knyttet enorme økonomiske interesser til Norges havområder, og vi kan ikke se bort fra at vi kan bli utsatt for politisk press. Vi ser at en ressurskonflikt lett kan få politiske undertoner og øke presset mot Norges rettigheter i vid forstand. Derfor er Norge i en annen og mer utsatt situasjon enn andre medlemsland i NATO. Vi må derfor ikke slakke på kravene om effektiv ressurskontroll i havområdene i nord. Det faktum at flere stater er uenige i vårt syn på deling av havområdene, gjør oppgaven enda mer krevende. Det er som sagt derfor viktig med en forsvarspolitikk hvor tilstedeværelse i nordområdene prioriteres høyere enn det som har vært gjort de siste årene. Vi er nødt til å øke den sjømilitære tilstedeværelse, og vi er nødt til å øke bevilgningene til Kystvakten for å få flere havgående patruljedøgn. Det vil styrke både ressurskontrollen og beredskapen. Det må også være et mål at et kystvaktskip skal kunne nå fram til havarerte skip eller andre mål innen fem timer.

Det er også store miljøutfordringer knyttet til eksporten av olje fra Nordvest-Russland langs norskekysten. I tillegg til å styrke Kystvakten må vi sørge for å legge seilingsleden lenger fra kysten og utvikle en oljevernberedskap som er tilpasset de krevende klimatiske forholdene i nord. Samarbeidet med Russland, som har vært godt i mange år, må intensiveres. Senterpartiet ønsker imidlertid også å utvikle samarbeidet i nordområdene mot de andre nasjonene som har miljø- og næringsinteresser rundt Nordpolen. I tråd med Soria Moria-erklæringen, hvor det påpekes at Regjeringen vil gjennomføre nordområdedialoger med alle de viktigste statene som har interesser i nord, vil vi be Regjeringen vurdere Senterpartiets forslag om en nordatlantisk ressursorganisasjon – vi har kalt den NARO – en samarbeidsorganisasjon mellom bl.a. Norge, Russland, USA, Canada, Island og Danmark, hvor siktemålet er å alliere seg med stater som har felles interesser og utfordringer innenfor miljø og næring i nordområdene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karin S. Woldseth (FrP) [14:27:41]: Det er prisverdig at Brekk tar opp problemene i nordområdene, ikke bare når det gjelder miljø og forsvar, men også når det gjelder ressursene.

Jeg har flere ganger hørt Brekk, som jo er en sentral representant i Senterpartiet, ved flere anledninger påpeke hvor viktig det er å ta vare på landbruket i Norge. I de fora jeg har hørt ham, har han faktisk fullstendig glemt fisken. Dette gjør meg som representant fra Vestlandet litt frustrert. Så viktig er landbruket for Brekk at han er villig til å forhandle vekk fisken og fiskeforedlingen i Norge. Det bekymrer meg selvsagt, både som representant fra Vestlandet og som en som snakker for Kyst-Norge, både Vest- og Nord-Norge, der den store verdiskapingen skjer. Derfor må jeg spørre: Kan man forvente fra Senterpartiet de neste fire årene at primærnæringene blir ulikt behandlet og prioritert forskjellig? Eller – sagt med andre ord – er det en fordel å lukte fjøs framfor å lukte fisk i de neste fire årene?

Lars Peder Brekk (Sp) [14:29:20]: Nå er det jo slik at det kan være ulik lukt fra ulike personer, så jeg skal ikke kommentere det noe videre.

Jeg synes det er interessant at en tar opp spørsmålet om hvorvidt det går an å ha to tanker i hodet samtidig, for det er det representanten Woldseth spør om.

I den første Bondevik-regjeringen, der jeg var fiskeriminister, var det et sentralt poeng å ha to tanker i hodet samtidig, de to primærnæringene. Den ene var den offensive holdningen for fiskerinæringen i forhold til WTO. Den andre var den defensive holdningen: å sikre interessene til landbruket innenfor WTO. Og det er fullt ut mulig fortsatt å ha den samme tenkningen med seg videre. Vi er veldig opptatt av at vi skal ivareta de store interessene knyttet til landbruk, for å sikre distriktene, for å sikre arbeidsplasser. Men vi er også veldig opptatt av å sikre de offensive interessene som gjelder markedsadgang for fisk. Den regjeringserklæringen som er utarbeidet på Soria Moria, ivaretar det fullt ut.

Petter Løvik (H) [14:30:41]: Eg synest det er interessant at Brekk her tar opp viktige sider ved fiskeripolitikken. Det er heilt klart at ein aktiv og god fiskeripolitikk er noko vi blir stadig meir avhengige av i ein stadig meir internasjonal marknad.

Det som eg har lyst til å få utdjupa litt vidare, er ein del utsegner som både kom før valet og har kome etter valet, om dette med kvotefordeling. Det er eit spørsmål som har skapt veldig stor diskusjon langs heile kysten. Den tidlegare regjeringa, som no diverre er gått av, og fiskeriorganisasjonane har vore heilt einige om at å ha stabilitet mellom dei ulike flåtegruppene er noko som har vore ein verdi i seg sjølv. Det blir trekt i tvil om den nye regjeringa og Brekk vil følgje opp dette.

Eit spørsmål til: Det er også sagt i Soria Moria-erklæringa at distriktskvoteordningane skal forsterkast og takast meir aktivt i bruk. Kan Brekk utdjupe også litt om dette?

Lars Peder Brekk (Sp) [14:31:57]: For det første har jeg lyst til å si at jeg er veldig glad for at Soria Moria-erklæringen er så omfattende når det gjelder fiskeripolitikk. Det er glimrende at en så viktig distriktsnæring har vært tatt så på alvor, og at det ligger så klare føringer for den videre utviklingen i Soria Moria-erklæringen.

En aktiv og god fiskeripolitikk er viktig både for å sikre lønnsomhet og for å sikre utvikling i alle deler av landet. Jeg har lyst til å understreke at en del av målsettingen med den politikken som er nedfelt i Soria Moria-erklæringen, er at fiskeripolitikken på nytt skal få en distriktspolitisk betydning.

Når det gjelder spørsmålet om kvotefordeling, er det et element som fiskeriministeren må utvikle videre. Men det er ikke nedfelt noen endringer i kvotefordelingen mellom hav og kyst i det dokumentet.

Når det gjelder distriktskvoteordningen, er det slik at den vil bli vurdert av det hurtigarbeidende utvalget, som en del av det å utvikle en ny og bedre strukturpolitikk.

Modulf Aukan (KrF) [14:33:22]: Lars Peder Brekk kom inn som eit friskt pust som statsråd i Bondevik I-regjeringa. No vert rolla ei litt anna, med å forsvara den nye regjeringa sin politikk. Det kan til tider verta krevjande.

Eit par konkrete spørsmål når det gjeld næringspolitikken: Vil næringspolitikken framleis ha element av moglegheiter for å avsetja midlar til produktutvikling for den einskilde bedrifta? Eg tenkjer da på skatteFUNN-ordninga. Vil ho verta vidareført?

Det står mykje om openheit i forhandlingane, både i dokumentet frå Soria Moria og i det som vi fekk høyra i går. Ser ikkje Lars Peder Brekk moglegheita for at dersom ein går for langt, vil ein svekkja sine eigne posisjonar? Det har vore ein del kritikk av den førre regjeringa for at ein har vore for lite open. Ser ein den faren?

Lars Peder Brekk (Sp) [14:34:47]: Jeg takker for representanten Aukans karakteristikk av den korte perioden jeg fikk anledning til å være fiskeriminister i den første Bondevik-regjeringen. Jeg håper også at jeg kan bidra til frisk pust og frisk debatt i denne salen nå.

Jeg er veldig opptatt av næringspolitikk, og kan bare svare umiddelbart at ordningen med skatteFUNN skal videreføres.

Når det gjelder spørsmål om åpenhet og WTO, tror jeg det er riktig at en har en større grad av åpenhet enn det en tidligere har hatt. Jeg oppfatter det slik at den nye utenriksministeren og den nye landbruksministeren også er veldig opptatt av det. Samtidig ser jeg at en må balansere det opp mot de interessene en skal ivareta. Men jeg føler meg i alle fall overbevist om at en mer aktiv og en mer offensiv holdning til WTO er viktig for norske interesser, for landbruket og for distriktene.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Gunnar Kvassheim (V) [14:36:05]: Regjeringen har gjort det klart at den ønsker å føre en framtidsrettet miljøpolitikk. Det er bra at en har ambisjon om å føre videre den miljøoffensiven som Samarbeidsregjeringen stod for. Det som kjennetegnet Samarbeidsregjeringen, var at den i tillegg til å ha en ambisjon kunne vise til gode resultater. Samarbeidsregjeringen har satt markerte spor etter seg i miljøpolitikken. Det vernede areal i Norge har blitt utvidet med femti prosent i løpet av fire år. Samarbeidsregjeringen fikk tilslutning til å verne ytterligere femti vassdrag. Det er gjennomført en rekordstor satsing på kollektivtransport som har gitt store og gode resultater i flere av våre byer. Listen over de gode resultatene fra Samarbeidsregjeringens miljøpolitikk er lang.

Soria Moria-erklæringen viser at den nye regjeringen har ambisjoner om å følge opp denne politikken på en del områder. Det er bra. Men erklæringen er også preget av uklarhet på vesentlige punkter og av at de samarbeidende partier ikke har lyktes med å finne fram til enighet og derfor skyver viktige spørsmål foran seg.

Venstre er skuffet over at det ikke ble lagt opp til varig vern av områdene utenfor Lofoten når det gjelder petroleumsvirksomhet. Jeg er overbevist om at dersom det hadde vært et prioritert saksfelt for SV, hadde det vært mulig å nå fram her, slik man lyktes på andre områder i erklæringen. Nå er det slik at døren tvert imot holdes på gløtt for virksomhet også utenfor Lofoten i denne perioden. Venstre vil slåss for petroleumsfrie soner ved Lofoten og i de områdene av Barentshavet hvor det er nødvendig for at miljøet skal ha forrang foran petroleumsaktivitet.

Venstre er enig i den hovedretningen som pekes ut når det gjelder CO₂-håndtering for gasskraftverk. Utgangspunktet en velger å bruke, er at CO₂ er en ressurs og ikke et problem. Men den uklarheten som ligger i erklæringen på dette punktet, gjør at det i dag ikke er mulig å si om gasskraftverket på Kårstø vil stå uten rensing i to år, i fem år eller enda lenger. Det vi kan konkludere med er at det gasskraftverket som Stoltenberg I-regjeringen gav tillatelse til, uten å stille krav om utslipp av CO₂, antakelig vil åpne sin virksomhet under dagens Stoltenberg-regjering og da med utslipp av CO₂.

Det snakkes mye om at staten skal medvirke for å få til rensing. Det som har vært hovedproblemet så langt, er at Naturkraft når det gjelder Kårstø-anlegget med konsesjonen fra Stoltenberg-regjeringen i hånd, har avvist ethvert forsøk på å få til et spleiselag og en medvirkning fra staten. Det er nå sagt at disse kostnadene fullt og helt må tas på statens hånd.

Det er sagt at 15 års gasskraftdebatt nå er over. Jeg tror dessverre det er feil. Det riktige er nok at gasskraftdebatten går i inn i en ny fase.

Venstres samferdselsminister i Samarbeidsregjeringen fikk til en rekordstor kollektivsatsing. Det skyldes at hun prioriterte det, og det skyldes at Venstre prioriterte det. Det gjenstår å se hva som blir resultatet av politikken til den nye samferdselsministeren fra Senterpartiet. Jeg registrerer at mange frykter at kollektivsatsingen vil stagnere.

For Venstre var det skuffende at det i den detaljerte Soria Moria-erklæringen ikke står et ord om hva Regjeringen vil gjøre i forhold til de utfordringene vi står overfor når det gjelder Sellafield-anlegget. Venstre er glad for at vi lyktes i arbeidet med å stoppe utslippene av technetium fra Sellafield, men dette anlegget representerer fortsatt en sikkerhetsrisiko og en miljørisiko som gjør at det er svært viktig at norske myndigheter har en aktiv politikk i forhold til britiske myndigheter på dette området. Det vil Venstre forsøke å bidra til. Vi forventer at Regjeringen arbeider aktivt med disse problemstillingene.

Det er naturlig å gi Regjeringen tid til å vise hva den står for i miljøpolitikken. Men vi har ikke tid til å vente lenge på miljøløsningene på de store utfordringene vi står overfor. Venstre forventer derfor at Regjeringen vil benytte sitt budsjettframlegg til å klargjøre hvilke grep de vil ta i energi- og miljøpolitikken.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tore Nordtun (A) [14:41:22]: Det kunne vært fristende å svare på en del av de sakene som Kvassheim nå tok opp, men det skal jeg la være til et annet innlegg. Venstre har fått en erklæring fra den tiltredende regjeringen hvor det står at fullskalaanlegg for CO₂-fjerning nå skal på plass på bl.a. Kårstø, og at staten skal bidra økonomisk til dette. Det er merkelig at Venstre satt i regjering i fire år og ikke fikk til noen ting på dette området. Men la det ligge foreløpig.

Men så var det en stor mann fra Venstre, nemlig Sponheim, som snakket veldig mye om hvor stort Venstre var blitt etter valget og hvilke ambisjoner de hadde for å være det store sentrumspartiet i norsk politikk, og at de skulle samle alle. Han avsluttet med at Fremskrittspartiet også delvis inngikk her. Da må jeg spørre: Hvordan blir Venstres miljøpolitikk når Kvassheim skal forhandle med Fremskrittspartiet for å få til det store alternativet i 2009?

Gunnar Kvassheim (V) [14:42:35]: Da Lars Sponheim tidligere i dag begrunnet hvorfor det ikke var naturlig for Venstre å samarbeide med Fremskrittspartiet i regjering, vektla han nettopp den store forskjellen det er på våre to partier når det gjelder miljøspørsmålet. Derfor er det òg slik at da Samarbeidsregjeringen fikk til en mer offensiv miljøpolitikk, lyktes en i mange saker å gjøre det sammen med SV, og i noen saker sammen med Arbeiderpartiet i Stortinget. Venstre har som ambisjon å være et ledende miljøparti også i denne perioden, og vi ser fram til å kunne samarbeide med Regjeringen om de spørsmålene der hvor det er grunnlag for det. Det er her jeg mener at erklæringen på noen områder er positiv, mens den på andre områder tåkelegger hva som blir Regjeringens politikk.

Solveig Horne (FrP) [14:43:41]: Det har vært mange gratulasjoner i denne salen her i dag, og jeg har òg lyst til å benytte anledningen til å gratulere Venstre med et godt valg, spesielt representanten Gunnar Kvassheim, som ser ut til å bli komiteleder – et veldig viktig verv sett fra Rogalands ståsted – for energi- og miljøkomiteen.

99 pst. av gassen blir i dag eksportert ut av landet. I fjor importerte vi 10 pst. av strømforbruket vårt. For Fremskrittspartiet har det vært veldig viktig å øke bruken av naturgass i Norge. Lyse Energi har vært et foregangsselskap for å ta i bruk naturgass, og de ønsker å bygge et gasskraftverk i Risavika.

Mitt spørsmål blir da til Kvassheim: Vil Kvassheim som leder i energi- og miljøkomiteen arbeide for at det ikke stilles strengere teknologikrav i Norge enn det som gjøres i resten av Europa?

Gunnar Kvassheim (V) [14:44:50]: Dette er ikke årsmøtet for rogalandsbenken – for tiden ser det bare akkurat slik ut.

Jeg takker for gratulasjonen angående et mulig verv, som eventuelt kommer til å bli avklart om kort tid. Jeg kan forsikre om at jeg vil arbeide aktivt for at Norge som energinasjon skal kunne ta i bruk de store mulighetene vi har på dette området. Det inkluderer òg gass.

Jeg er enig i Regjeringens ambisjoner om at det skal skje på en måte som er i samsvar med våre Kyoto-forpliktelser. Men jeg er utålmodig med hensyn til å få konkretisert hva Regjeringens politikk betyr når det gjelder teknologi og vilje til å satse økonomisk. Jeg er ikke sikker på at den nødvendige viljen er til stede når det gjelder å få utnyttelse av gass i samsvar med de miljøpolitiske forpliktelsene vi har. Men her skal iallfall Venstre være en vaktbikkje og en pådriver.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Anniken Huitfeldt (A) [14:45:58]: Den forrige regjeringens første grep i skolepolitikken da den tiltrådte for fire år siden, var å be om en utredning av hva man ville spare ved å kutte ett skoleår. Ungene skulle fortere gjennom skolen, begynne på videregående når de var 14–15 år, og avslutte når de var 17. En mer effektiv barndom måtte utredes for å få råd til skattelette.

Den nye regjeringen har et helt annet utgangspunkt. Vi vil utvide timetallet, og skal ungene lære mer, trengs det flere lærere. En framtidsrettet skole betyr ikke at vi skal satse mindre på data, slik den forrige regjeringen gjorde – snarere tvert imot. Men skal vi satse på kvalitet og mer kunnskap i skolen, har det en prislapp. Den nye finansministeren uttrykte dette klart under valgkampen. Vår beskjed til Skole-Norge, sa hun, er at nå er bunnen nådd, nå skal pilene igjen peke oppover.

Mye tyder på at Kristelig Folkeparti var uenig i mye av den skolepolitikken som ble ført av den forrige regjeringen. Tidligere utdanningsminister Jon Lilletuns ideer vil man finne igjen i mange av de rødgrønnes skolevisjoner, så i Stortinget vil vi ønske Kristelig Folkeparti tilbake som en del av storkoalisjonen for en fellesskole for alle og mot at markedets prinsipper skal råde i skolen. Vi inviterer Kristelig Folkeparti til et nytt samarbeid om en ny friskolelov som kan sikre bedre forutsigbarhet, både for de lokalsamfunnene som har friskoler, og også for friskolene selv.

De rødgrønne vil videreføre den tverrpolitiske enigheten som har vært omkring Kunnskapsløftet. Vi må ta alvorlig at norske skoleelever ikke har gode nok ferdigheter i norsk og realfag. Da Arbeiderpartiet støttet innføringen av de nasjonale prøvene, hadde vi helt andre forutsetninger enn det som ble resultatet. Den forrige regjeringens gjennomføring av de nasjonale prøvene har nemlig ført til rangering av skoler, og vi kan ikke støtte det, slik resultatet har blitt. Derfor vil vi forandre de nasjonale prøvenes karakter.

Vi vil også fokusere langt mer på yrkesfagene og lærlingenes situasjon enn det den forrige regjeringen gjorde. Nesten alle ungdomsskoleelever går i dag over i videregående skole, men frafallet i videregående er altfor stort. Tettere oppfølging av hver enkelt, bedre samarbeid mellom ungdomsskolen og videregående og flere lærlingplasser og bedre rådgivningstjeneste kan rette opp dette.

SFO har blitt dårligere de siste årene. Vi vil redusere foreldrebetalingen og heve kvaliteten. Skal vi klare å redusere de økende sosiale skillene i skolen, skal vi ikke bygge flere privatskoler, men tvert imot sørge for bedre SFO og bedre leksehjelp. Så vår beskjed nå til skoleelever, foreldre og lærere er at vi vet at kvalitet koster. Vi setter skole foran skatt, fordi det fortjener dagens barn og unge. Spareskolen er dårlig samfunnsøkonomi. Satsing på skole er langt viktigere for landets konkurransekraft enn at de rike skal få mer.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [14:49:43]: Det kan være fristende i denne anledning å mimre litt om de valgkampløftene jeg hørte når jeg var rundt i Rogaland: SV-kandidater som har sagt at de skal ut av EØS-avtalen, senterpartikandidater som har sagt at det viktigste er å få en vernepause i landet, arbeiderpartikandidater som lovet LO at nå skal det i hvert fall ikke komme særnorske regler for gasskraftverk i Norge. Disse valgløftene er borte i den erklæringen vi i dag diskuterer. Det kan være fristende å vri kniven i åpne sår, men jeg erkjenner òg at behovet for kompromisser eksisterer, selv om det skjer i sentrale hjertesaker for regjeringspartiene.

Jeg merket meg at statsministeren inviterer til samarbeid med opposisjonen. Det er jeg åpen for, men skal et slikt samarbeid kunne fungere, er det gjerne en fordel at vi som er opposisjonsparti, vet litt mer om hva Regjeringen faktisk ønsker. En del av punktene som står der, fungerer jo mer som en tåkelegging av sentrale standpunkt framfor å utmeisle en realistisk politisk kurs. Kapitlene om energi- og miljøpolitikken er gode eksempler på det.

Personlig gleder jeg meg til å høre representanten Langeland fra SV argumentere for Regjeringens politikk om en offensiv petroleumsvirksomhet i nordområdene. Men jeg er ikke trygg på at når alt kommer til alt, så vil Regjeringen følge opp de signalene den har gitt. Det var tross alt den forrige Stoltenberg-regjeringen som stengte de samme områdene. Selv om Arbeiderpartiet etter valgnederlaget i 2001 har endret mye av sin politikk for å komme i regjering, tar jeg ikke gleden på forskudd på dette området. Kompromisset i Regjeringen er jo at en bare skyver denne vanskelige saken framfor seg i minst et år. Vi skal nå vente på en forvaltningsplan, et arbeid som skal ledes av en miljøvernminister fra SV. Departementet stengte for bare en time siden leteboring på Goliat-feltet på grunn av at Bellona har klaget til departementet. Det virker ikke veldig offensivt i mine øyne. Jeg forstår da hvorfor regjeringserklæringen, til tross for vage ord om nordområdene, har et ganske klart punkt om at de allerede nå vil vurdere å søke IMO om at Barentshavet skal erklæres som spesielt sårbart. Det gir tydelige signal i mine øyne.

Arbeiderpartiet har òg framstilt seg som en pådriver for å bygge gasskraftverk. Inntil den 12. september var kravet at kraftverkene skulle ha samme rammebetingelser i Norge som i Europa. Nå står det i regjeringserklæringen at de har som mål at gasskraftverket på Kårstø skal ha CO₂-håndtering fra 2009. Da minnes jeg uttalelsene fra den forrige energipolitiske talsmann fra Arbeiderpartiet. I Aftenposten den 3. februar 2005 sa han:

«Prisen for CO₂-rensing vil ligge på en milliard kroner i året pr. gasskraftverk.» … «Strømprisen kommer til å gå i taket. Aluminiumsindustrien og annen kraftkrevende industri vil flytte ut av landet.»

Nå sier riktignok Regjeringen at den vil «bidra økonomisk» til å etablere CO₂-håndtering på Kårstø. Men hva mener den egentlig med å «bidra»? Snakker man om en tier til en kopp kaffe for hver av anleggsarbeiderne, eller snakker man om å ta de fulle ekstrakostnadene dette innebærer for prosjektet? For Naturkraft er det faktisk ganske vesentlig at slike detaljer er avklart før de stikker spaden i jorden. Jeg forstår enda bedre hvorfor Regjeringen i sin regjeringserklæring sier at de vil jobbe for en sikker kraftforsyning, men de sier absolutt ingen ting om at dette skal skje til akseptable priser.

Et annet område som er relativt morsomt, er rovdyrpolitikken. Her vet vi at Senterpartiet og SV har ligget i krig i mange år, og her er det gjort et godt håndverk med å skrive litt om krig og fred og slikt. Rovdyrforliket skal fortsatt ligge i bunnen, og det åpner altså for mer rovdyr i landet. Men for å temme Senterpartiet har man sagt at Senterpartiet skal få lov til å måle bestander, de skal få måle effekten for lokalsamfunn, og i tillegg skal de selv få velge om de skal bruke murer eller gjerder for å holde rovdyrene vekk, slik at de klarer å opprettholde «miljøvennlig utmarksbeiting over hele landet», som det står i erklæringen. Det skal til og med bli lettere å skyte disse rovdyrene, men vi skal likevel ende opp med flere rovdyr enn før.

Jeg skal like å se SVs miljøvernminister nikke erkjennende til Senterpartiets bevæpnede bønder bak deres forsvarsposisjoner, finansiert med statlige tiltaksmidler. Jeg tror ikke dette går så godt, men den kampen tar vi nok her ved en senere anledning.

Erklæringen viser i alle fall at det er inngått veldig mange kompromisser på energi- og miljøområdet. På viktige områder som vannkraft, vern, rovdyr, gasskraft og petroleum i nord skjules uenigheter av runde formuleringer. De politiske løsningene vi får, gjenstår å se til sakene faktisk diskuteres her i salen. Først da vil det være mulig å utføre det kunststykket som statsministeren utfordret oss på, nemlig å påvise at ett av de tre partiene har strukket seg mye lenger enn det de kan stå inne for når det gjelder helheten.

Presidenten: Den reglementsmessige tiden for formiddagsmøtet er straks omme. Møtet blir nå hevet, og nytt møte settes igjen kl. 18.

 

Behandlingen av sak nr. 2 og 3 fortsatte på kveldsmøtet.