Se også behandlingen av sak nr. 3 på formiddagsmøtet.

Statsråd Kristin Halvorsen [18:03:22]:Norge har fantastiske muligheter. Vi har store naturressurser, et høyt utdanningsnivå og et av verdens beste velferdssamfunn. Men det har ikke kommet av seg selv. Det har kommet fordi tidligere generasjoner har gjort viktige veivalg og prioritert fellesskapet. Nå er det vårt ansvar å foredle dette videre til kommende generasjoner.

Vi har handlingsrom i økonomien. De fleste regjeringer og finansministere i verden misunner oss. Nå skal den økonomiske debatten gå fra å dreie seg om grader av ansvarlighet og uansvarlighet og over til hva som skal prioriteres opp, og hva som skal prioriteres ned. Regjeringsskiftet betyr en klar ny prioritering. Dette skal vi først og fremst diskutere når Regjeringen legger fram sin tilleggsproposisjon til statsbudsjettet, men la meg starte med å slå fast følgende: Handlingsregelen vil ligge til grunn for budsjettpolitikken. Regjeringen legger opp til samme bruk av oljepenger i 2006 som foreslått av Bondevik II-regjeringen. Pengepolitikken ligger fast og videreføres slik den er nedfelt i gjeldende forskrift, der hensynet både til inflasjon, kronekurs og sysselsetting vektlegges. Gjennom perioden vil det samlede skatte- og avgiftsnivået fra 2004 videreføres.

Regjeringen har satt seg store og veldig krevende mål for sitt arbeid. Det aller mest ambisiøse er at vi har satt som mål å avskaffe fattigdommen i Norge. Vi vil legge fram en helhetlig plan for å gjøre dette. I dette arbeidet skal både de fattiges egne organisasjoner, de som har skoen på, og fagfolk som kan mye om dette, høres. Sosialhjelpsatsene skal økes, og det skal innføres en rett til velferdskontrakter der de som forplikter seg til opplæring og arbeid, eller til f.eks. å gjennomføre et behandlingstilbud, skal ha høyere satser, opp mot SIFOs. Andre lave trygdeytelser må også økes for at alle mennesker i Norge skal ha mulighet til å delta i det fellesskapet der folk som har penger, også er. I bunnen for dette må det ligge en rettferdig fordeling for alle.

Regjeringen har satt som mål at Norge skal bli et foregangsland i miljøpolitikken. Ingen regjering har noen gang lagt fram en mer offensiv miljøpolitikk enn det vi nå har gjort. En årelang debatt om forurensende gasskraftverk er over. Vi har sørget for at det blir CO₂-rensing ved gasskraftverket på Kårstø, og at det for framtiden vil gjelde for alle nye gasskraftverk. Parallelt vil vi ha en satsing på ny fornybar energi og sørge for at den blir konkurransedyktig. Tiden for nye store vannkraftutbygginger er forbi, sa en herværende statsminister en gang. Det er rett. Vefsna, det siste store uberørte vassdraget, vil bli vernet. I den plattformen som er lagt på Soria Moria, ligger det en offensiv miljøpolitikk som også viser hvilke enorme muligheter man har både når det gjelder næringspolitikk og distriktspolitikk hvis man satser på framtiden gjennom en offensiv miljøpolitikk. Regjeringen slår fast at det ikke skal iverksettes petroleumsvirksomhet i de områdene som omtales som Nordland VI. For de øvrige havområdene utenfor Lofoten og Barentshavet skal den helhetlige forvaltningsplanen avventes. I arbeidet med dette skal alle interesserte parter høres.

Norsk utenrikspolitikk skal ivareta norske interesser. Det er i vår interesse å arbeide for en mer fredelig og demokratisk verdensorden. Norge har en liten stemme i verden, men den skal være klar og tydelig. Norge skal være en tydelig fredsnasjon.

Vi har allerede kompetanse og internasjonal anerkjennelse på dette området. Det vil Regjeringen bygge videre på. Vi vil styrke Norges bidrag til å forebygge, dempe og løse konflikter på fredelig vis. Vi er kjent som det landet hvor Nobels fredspris deles ut. Det gir oss et godt utgangspunkt for en aktiv rolle som fredsnasjon.

Vi vil arbeide for å styrke FN og videreutvikle folkeretten som forpliktende avtaleverk for alle nasjoner. Vi vil trappe opp den norske sivile og militære deltakelsen i FNs fredsbevarende arbeid, med særlig vekt på Afrika. Deltakelse i internasjonale militære operasjoner skal ha forankring i FN-pakten og et klart FN-mandat. I Afghanistan skal innsatsen i ISAF styrkes, mens norsk deltakelse i Operation Enduring Freedom ikke skal fornyes. Norske stabs- og opplæringsoffiserer vil bli trukket ut av Irak.

I denne debatten er det mange som har invitert opposisjonen til samarbeid. Det vil jeg gjerne gjenta, men jeg vil også gjerne invitere alle velgere og alle dem som er opptatt av og interessert i politikk, til samarbeid, for hvis vi skal klare å forvalte den arven vi overtok fra dem som gikk før oss, må vi være i tett og nær dialog med alle mennesker i Norge.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Jørund Rytman (FrP) [18:08:58]: I innlegget til Kristin Halvorsen og i regjeringserklæringen savner jeg hva man konkret vil gjøre for å bedre rammevilkårene for gründerne i Norge, det at det skal lønne seg å starte opp for seg selv. Saken er den at det å drive for seg selv og være selvstendig næringsdrivende i et enkeltmannsforetak ikke nødvendigvis er så økonomisk lønnsomt sammenliknet med det å være i et ansettelsesforhold. Dessverre er det i dag mange områder hvor ansatte og selvstendig næringsdrivende forskjellsbehandles. Eksempler på dette er lønnsgarantiordningen, arbeidsgiveravgift, minstefradrag, skattefri behandlingsforsikring, skattefri etter- og videreutdanning, sykepenger, arbeidsledighetstrygd, kollektiv pensjonsordning. En undersøkelse fra Norges Autoriserte Regnskapsføreres Forening viser at selvstendig næringsdrivende i et enkeltmannsforetak straffes med opp til 40 000 kr i ekstrakostnader pr. år sammenliknet med personer i ansettelsesforhold. Hvis man eier et enkeltmannsforetak, må man årlig tjene 80 000 kr mer enn en vanlig lønnsmottaker for å sitte igjen med det samme beløpet etter skatt, altså et regelverk som diskriminerer gründere.

Hva vil finansministeren konkret gjøre for å likebehandle de selvstendig næringsdrivende i enkeltmannsforetak og de som er ansatt?

Statsråd Kristin Halvorsen [18:10:35]: Når Regjeringen legger fram sin tilleggsproposisjon, og sikkert ved mange andre korsveier framover, kommer vi tilbake til de enkeltelementene i skatteopplegget som representanten var opptatt av i dette spørsmålet. Jeg har lyst til å understreke at næringspolitikken i Soria Moria-erklæringen er meget offensiv og framtidsrettet. Men det er også et skifte i forhold til den regjeringen som nå har gått av, fordi vi ønsker å ta et større offentlig ansvar for at også privat virksomhet skal komme i gang rundt omkring. I tillegg til den satsingen som er på forsking og kunnskap vil dette være meget offensiv næringspolitikk.

Jeg har også lyst til å understreke det som ligger her når det gjelder miljø. I skjæringspunktet mellom miljø og næringspolitikk ligger det tusenvis av arbeidsplasser, og i det arbeidet kommer vi også til å trenge offensive, forhåpningsfulle og effektive gründere.

Hans Olav Syversen (KrF) [18:11:50]: Først vil jeg få gratulere Kristin Halvorsen med utnevnelsen som finansminister og med det faktum at hun er første kvinne i den posisjonen. Da er det vel i regjeringssammenheng bare Utenriksdepartementet som er siste skanse i så måte, men jeg skal ikke spørre om når den skansen faller.

Regjeringen har i sin erklæring uttalt at den ønsker et bredt samarbeid med Stortinget. Vi er selvsagt positive i Kristelig Folkeparti til en slik invitt. Vi ønsker å være konstruktive også i opposisjon, noe jeg mener Kristelig Folkepartis historie i denne sal faktisk underbygger.

I går sa statsministeren at pensjonsforliket skal gjennomføres, bl.a. for å få

«et system som samfunnet kan finansiere i framtida». Og med SVs deltakelse i Regjeringen har jo det inngåtte pensjonsforliket blitt enda bredere.

Mitt spørsmål til finansministeren blir da: Hvilke elementer i det framtidige pensjonssystemet anser hun for å være det viktigste bidrag til at vi får et slikt bærekraftig pensjonssystem?

Statsråd Kristin Halvorsen [18:13:20]: Jeg vil først takke Hans Olav Syversen for replikken, men avkrefte at vi har planer om å fjerne utenriksministeren og erstatte ham med en dame. Vi er tvert imot veldig godt fornøyd – alle tre partier – med den innsatsen som er gjort så langt.

Jeg er glad for at Kristelig Folkeparti ønsker et konstruktivt samarbeid med den nye flertallsregjeringen. Og når det gjelder pensjonsforliket, har representanten rett. Det ligger inne en tilslutning til pensjonsforliket i Soria Moria-erklæringen. Vi kommer tilbake til de enkelthetene som gjenstår i forhold til å konkretisere det. Men når det gjelder hvorvidt dette vil være et pensjonsforlik som er bærekraftig for framtiden, kommer det først og fremst an på hvordan arbeidsmarkedet utvikler seg framover. For det er én ting som kommer til å avgjøre det, og det er om folk faktisk er ønsket som arbeidskraft fram til de er 67 år og etter det. Det er en offensiv politikk for et mer menneskelig arbeidsliv som ligger i Soria Moria-erklæringen, og det er faktisk det viktigste svaret på denne replikken.

Svein Flåtten (H) [18:15:00]: Finansministeren vil gjerne avskaffe fattigdommen. Da må man begynne med å skape arbeidsplasser. Det har hun også selv sagt. Da er betingelsene for næringslivet viktig, og skattereformen er sentral. Den har lagt opp til en mer lik beskatning av kapital og arbeid ved å heve marginalskatten på kapitalinntekter og senke den på arbeidsinntekter, og vi har gjennomført det.

Nå er signalene fra den nye regjeringen at de vil øke marginalskatten på arbeid. Dette vil innebære en skattesmell for personlig næringsdrivende, hvor foretaksmodellen forutsetter betydelige reduksjoner i toppskatten. Jeg forstår at finansministeren ikke vil eller kan svare på detaljerte spørsmål om dette i dag, men det ville være viktig om hun kunne dele noen tanker med oss om hvorvidt man vil åpne låvedører av omgåelsesmuligheter for de ressurssterke, som vil kunne omdanne reelle arbeidsinntekter til lavere beskattede kapitalinntekter, og om vanlige lønnsmottakere skal få regningen. Eller er det slik at Regjeringen har planlagt å lukke denne låvedøren av skattetilpasningsmuligheter gjennom å øke marginalskattene på utbytte betydelig? Dette har betydning for titusenvis av arbeidsplasser over hele landet. Om vi ikke får et eksakt svar, skulle vi gjerne høre noen tanker om dette.

Statsråd Kristin Halvorsen [18:16:33]: Regjeringen driver nå og arbeider med de endringene som vi skal foreslå i forhold til det statsbudsjettet som regjeringen Bondevik har lagt fram for Stortinget, så svarene på alle spørsmål rundt skatt kommer når tilleggsproposisjonen blir lagt fram. Jeg tror ikke jeg skal stå her og tenke litt høyt rundt skatt, men tvert imot holde kjeft og jobbe med de forslagene som skal komme.

Men jeg har lyst til å understreke det som jeg var inne på tidligere, at det er jo et linjeskift her med tanke på hvordan en regjering forholder seg til det ansvaret det er å bidra til verdiskaping og sysselsetting. Det som ligger i Soria Moria-erklæringen, er et linjeskift i forhold til det den borgerlige regjeringen Bondevik la fram. Det er snakk om en langt mer aktiv næringspolitikk både når det gjelder mulighet til lån, når det gjelder forskning, når det gjelder utdanning, og når det gjelder innsats for reiseliv. Det er veldig mange offensive planer der som gjør at næringslivet kommer til å ha gode kår. Men slik som jeg kjenner norsk næringsliv, er man der opptatt av flere ting enn skatt; man er også opptatt av disse andre rammebetingelsene. Man er ikke minst opptatt av å bli sett og hørt av en regjering, og ser at det er noe som hele samfunnet tar ansvaret for.

Presidenten: Replikkordskiftet er dermed omme.

Dag Terje Andersen (A) [18:18:05]: Mange har sagt at det regjeringsskiftet og den debatten som vi nå har, er historisk. Det er jeg enig i. Det er også historisk gledelig, for ved det regjeringsskiftet vi har fått nå, er på en måte parlamentarismen gjeninnført i det norske styringssystemet – det at det skal være dekning blant folkets kårne for dem som skal utøve Kongens makt. Riktignok kan vi kanskje si at det i de siste årene har vært en form for flertall bak regjeringen, men deler av flertallet har stått veldig langt bak regjeringen. Det er også historisk fordi det gir grunnlag for en ny kurs, og en klar kurs. Valget gav et flertall for å forandre kursen i forhold til kursen til den regjeringen som satt.

Mange fra regjeringspartiene har lagt vekt på at vårt grunnlag er å skape og dele. Det er i tråd med de beste tradisjoner i Arbeiderpartiet. Allerede da regjeringserklæringen ble lagt fram, så vi de første gledelige resultatene av den siden som handler om å skape. I Vestfold var det jubel for det. Hundrevis, ja kanskje femten hundre, ansatte i ferjerederiene berget jobben sin rett og slett på grunn av regjeringsskiftet. Andre steder i Vestfold og i andre fylker er det bryggeriansatte som jubler fordi det er grunnlag for å videreføre arbeidsplassene – fordi det ble regjeringsskifte. Vi vet at Regjeringen i tillegg varsler en offensiv, nyskapende næringspolitikk som tar det å skape på alvor.

Når vi skaper verdier, er det viktig at de fordeles rettferdig. Jeg hørte tidligere statsråd Solberg, Erna Solberg, hadde en visitt til tidligere statsråd Solberg, Hill-Marta Solberg, i et ordskifte tidligere her i dag. Da kom jeg til å tenke på et besøk under valgkampen på et flott sykehjem i Holmestrand. Det var nybygd, moderne og trivelig for dem som skal bo der, og lett for dem som skal jobbe der. Det var bygd på grunn av en reform som var gjennomført etter forslag fra tidligere statsråd Solberg, Hill-Marta Solberg. Men på det sykehjemmet hadde de lite bemanning. De hadde trappet ned bemanningen, i tillegg til at de hadde kuttet på hjemmesykepleien i den samme kommunen, i Holmestrand, på grunn av at de senere fikk en annen Solberg, Erna Solberg, som kommunalminister. Det sier noe om forskjellen i politikk fra den regjeringen som var, til den regjeringen som har kommet nå. I Holmestrand får de nå vel 8 mill. kr mer enn i fjor, og forskjellen på den nye og gamle regjeringen er vel 5 mill. kr til å ta seg av gamle og syke. Det er et utslag av klare, valgte prioriteringer. Det er prioriteringer, for når det har vært kutt i offentlig omsorg de siste årene, er det ikke fordi Norge har hatt lite penger. Vi har jo brukt mer penger i Norge enn noen gang. Tidligere finansminister Per-Kristian Foss kommer til å bli stående som oljefondets «big spender». Men de pengene er blitt brukt til å gi skattelette, istedenfor til å produsere mer velferd.

Da jeg satt her i stad og hørte på debatten, kom jeg til å tenke på at når jeg er i butikken på Svarstad på lørdagene, treffer jeg en del folk som gjerne vil ha tatt opp ting. Da kommer de og sier at nå skulle vi ha hatt noen flere kroner til sykehjemmet hjemme – selv om det hos oss er bra. Vi skulle ha hatt litt mer til eldreomsorgen, til hjemmebasert omsorg i det hele tatt, eller kanskje vi skulle ha stelt litt mer på skolebygningene våre, hatt bedre råd til lærere, hatt bedre undervisningsmateriell og kanskje brukt enda mer på de svakeste i skolen. Når jeg tenker etter, er det slik at jeg aldri noen gang har opplevd at folk har kommet bort til meg i butikken på Svarstad og sagt som så at nå trenger jammen de rikeste her i bygda noen flere kroner. Det er ikke der prioriteringene går blant vanlige folk ute.

Det er dette valgresultatet er et klart uttrykk for. Høyre gikk til valg på fortsatt å gi skattelette. Vi gikk til valg på å gi bedre velferd, som alternativ til den skatteletten.

Derfor er det gledelig når vi nå kan konstatere at de som eventuelt skulle være opptatt av at de få rike i hjembygda mi skulle få enda mer skattelette, har hatt sin regjering. Nå er det de andres tur, de som har måttet vente de siste fire årene.

Ulf Leirstein (FrP) [18:23:13]:La meg først få lov til å si at det er en ære å innta talerstolen i landets nasjonalforsamling som innvalgt stortingsrepresentant.

Vi har tilbakelagt en valgkamp preget av mange saker. Velgerne har talt, og til tross for at et flertall av velgerne faktisk stemte på Fremskrittspartiet og de tre tidligere regjeringspartiene, har vi med bakgrunn i vårt valgsystem fått et flertall i denne sal bestående av Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet. Dermed har vi også fått et regjeringsskifte, hvor de tre nevnte partiene med flertall har dannet sin regjering. Det er nå valgløftene skal innfris. Med bakgrunn i regjeringserklæringen fra Soria Moria skal landet styres og løftene innfris.

En av hovedsakene som har vært flagget i erklæringen, er at man ikke skal gi flere skattelettelser. Man skal til og med tilbake til 2004-nivået og dermed videreføre det samlede skatte- og avgiftsnivået som gjaldt for 2004. Dette innebærer altså at de lettelsene som ble vedtatt for 2005, og de nye foreslåtte lettelsene for kommende år, skal bort. Med andre ord vil det bli en skjerpelse av skatter og avgifter. Det er i seg selv, etter min oppfatning, en lite gjennomtenkt politikk. Jeg stiller meg også spørsmålet om skjerpelsene av skattene og avgiftene vil stoppe der, eller om det norske folk kan ha mer i vente.

En rekke løfter om nye og bedre velferdstjenester skal man trolig forsøke å innfri. Med omtrent ingen fokusering på en effektivisering av offentlig sektor vil vi fort ha en situasjon hvor det å oppjustere det samlede skatte- og avgiftsnivået til det som gjaldt for 2004, ikke vil være tilstrekkelig for å innfri løfter. Da frykter jeg at en rød-grønn regjering fort vil kunne ty til nye skatte- og avgiftsøkninger. Og folket vil være prisgitt det flertallet man har fått i Stortinget, i de kommende fire år.

Skatte- og avgiftspolitikken er viktig. Det er ikke slik at det å gi betydelige lettelser i skatter og avgifter for folk flest, er noe man gjør for å være snill, men etter Fremskrittspartiets oppfatning er dette fornuftig. Ved ikke å ta inn så mye i skatter og avgifter som det nye flertallet kan komme til å legge opp til, stimulerer vi folk til økt arbeidsinnsats. Ved å gi betydelige skatte- og avgiftskutt lar vi folket få beholde mer av sin arbeidsinntekt og få muligheten til å styre mer over sitt eget liv. Alternativet er at politikerne styrer over folks lommebok i altfor stor grad.

Reduserte skatter og avgifter er også fornuftig for å påvirke til økte investeringer og stimulere til økt næringsvirksomhet i landet. Hvis det blir rimeligere å investere i arbeidsplasser i Norge, vil vi kunne legge grunnlaget for at flere kan komme i arbeid. Og hvis vi gir store avgiftskutt, vil folk flest få en enklere hverdag, bl.a. når det gjelder nødvendige utgifter husholdningene har.

En annen hovedsak Regjeringen har varslet i sin erklæring, er at veksten i frie inntekter for våre kommuner og fylkeskommuner skal være 5,4 milliarder kr i 2006. Når man leser dette i erklæringen, kan dette høres vel og bra ut for mange. Men problemet er at man gir inntrykk av at en slik økning i de frie inntektene til kommunal sektor automatisk skal føre til bedre kvalitet og flere tjenester innenfor nevnte sektor. Det er det ingen automatikk i. Når disse midlene gis som frie inntekter, er det ikke sikkert at kommunene ansetter flere innenfor omsorgssektoren eller flere lærere. Det vil være opp til kommunene hvordan man ønsker å prioritere en økning i de frie inntektene. Når Regjeringen har lovet innbyggerne flere hender innenfor de tunge sektorene i kommunene, kan man altså oppleve at veldig lite av det inntrykket man har skapt, blir en realitet.

Fremskrittspartiet er opptatt av å styrke eldreomsorgen, de kommunale helsetjenestene og skolen. I dag er ansvaret lagt til kommunene. Frie inntekter gir ingen garanti for at noen av disse sektorene blir styrket. Etter Fremskrittspartiets oppfatning trenger vi derfor en direkte øremerket finansiering til den enkelte bruker av disse tjenestene, slik at folk kan være garantert de tjenestene de har krav på og forventer.

Avslutningsvis vil jeg si at jeg merket meg de avsluttende ord fra statsministeren i gårsdagens redegjørelse. Statsministeren var klar på at Regjeringen ikke skal gjøre som den vil. Tvert imot, statsministeren inviterte til et stort samarbeid om å gjøre Norge bedre de neste fire årene. Han presiserte at ingen regjering kan klare det alene.

Det blir spennende å se hvordan dette vil følges opp av vår nye regjering. Om dette betyr at Regjeringen kun ønsker å samarbeide så lenge den selv legger premissene, eller om den vil være lydhør overfor forslag som opposisjonen fremmer, gjenstår å se. Det er faktisk ganske avgjørende.

Elisabeth Aspaker (H) [18:28:07]:Det hersker bred enighet om utviklingspotensialet i nordområdene, og Nord-Norge er i dag preget av optimisme. Næringslivet går godt, og det skapes jobber som aldri før. Jeg er ubeskjeden nok til å gi den avgåtte regjeringen hovedæren for denne utviklingen. En ansvarlig økonomisk politikk har, sammen med en offensiv petroleumspolitikk i nord, lagt grunnlaget for nye attraktive arbeidsplasser, bl.a. innenfor olje- og gassvirksomhet.

Den avgåtte regjeringen hadde en klar ambisjon om vedvarende, høyere aktivitet i Barentshavet innenfor miljømessig forsvarlige rammer. Den helhetlige forvaltningsplanen for Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten vil, når den foreligger, gi grunnlag for avklaring av nye leteområder. Det ypperste av petroleumsteknologi kombinert med verdens strengeste miljøkrav viser at vi ikke vil gamble med miljøet.

Vestlandet har fått oppleve olje- og gasseventyret. Turen var kommet til Nord-Norge, trodde jeg. Etter å ha lest den politiske plattformen fra Soria Moria og hørt tiltredelseserklæringen føler jeg meg ikke like sikker. Formuleringene i kapitlet om energipolitikken preges av mange forbehold.

Det er positivt at Regjeringen vil sluttføre 19. konsesjonsrunde, men hva med fortsettelsen, 20. runde? Det gir plattformen og erklæringen ingen svar på. Og hva slags signal er det til Nord-Norge når miljøvernministeren i dag har gitt oppsettende virkning for leteboringen på Goliat, som er godkjent av SFT? Jevn aktivitet i Barentshavet over tid krever løpende tilrettelegging for nye konsesjonsrunder. Stengingen av Nordland VI, før man om kort tid får forvaltningsplanen til behandling, er en åpenbar konsesjon til SV.

I hele valgkampen fikk den nordnorske befolkningen forsikringer fra arbeiderpartihold om at man ikke ville forhandle bort olje- og gasspolitikken. Men er det ikke nettopp det som nå har skjedd?

Stoltenberg har satt et påholdent senterparti til å styre Olje- og energidepartementet og overlatt Miljøverndepartementet til et SV som kjører med alle bremsene på i petroleumspolitikken. Mange husker sikkert Heidi Sørensen fra SV, nå fraksjonsleder i energi- og miljøkomiteen, som lenket seg fast i protest mot Snøhvit-anlegget.

Når de to mest defensive partiene i Regjeringen er satt til å bestemme over framdriften på olje- og gassområdet, er det all grunn til bekymring. Derfor står Arbeiderpartiet nå foran en betydelig utfordring innad i Regjeringen. Det handler om Arbeiderpartiets troverdighet i en sak der partiet alltid før har vært til å stole på. Det kan virke som partiet har skaffet seg dårlige venner i Regjeringen.

Et velferdssamfunn som det norske kommer ikke av seg selv. Hadde motstanden og forbeholdene mot oljeboring i Nordsjøen vært like sterke som mot oljeboring i Barentshavet, hadde vi trolig aldri kommet i gang i sør. Da hadde vi heller ikke hatt et velfylt pensjonsfond og den velferd vi opplever i Norge i dag. Olje- og gassvirksomheten må derfor videreutvikles basert på kunnskaper, ikke følelser – i nord som i sør.

Russernes virksomhet i nord er nå kommet for å bli. Uavhengig av hva vi foretar oss på norsk side, er det full fart på Shtokman. Hva er da logikken i at Norge skal holde seg borte fra Barentshavet? Det ville frata oss muligheten til å sette norske standarder på miljøtiltak og svekke sjansene for leveranser fra norsk og nordnorsk oljeindustri knyttet til utbygginger på russisk side.

Regjeringen må bestemme seg. Halvhjertet innsats i nord holder ikke! For dem som vil satse innenfor olje og gass, er langsiktighet et «must». Derfor bør statsministeren, som var i Tromsø og gav forsikringer om en fortsatt offensiv petroleumspolitikk i nord, selv sørge for at dette løftet innfris. Det koster lite sammenlignet med hva vi vil få igjen. Det ville antakelig også bringe SV nærmere oppfyllelse av sitt valgløfte om 10 000 flere nordlendinger innen 2010.

Statsråd Åslaug Haga [18:32:27]: Regjeringa vil bygge sin politikk på folkestyre og fellesskapsløsninger. Vi tar utgangspunkt i at livet leves lokalt, og at gode, levende og livskraftige lokalmiljøer skal dyrkes fram. Gode lokalmiljøer skaper vi sjølsagt gjennom folks engasjement, at folk har lyst til å yte noe til det lokalmiljøet som de er en del av. Men det er også et faktum at politikken har en viktig rolle i å legge rammer.

Et levende lokaldemokrati fordrer at lokalt folkevalgte har handlefrihet, de må ha reell makt og myndighet, og de må også ha penger til å utføre de oppgavene som de er pålagt. Kommunene tar seg av mange av de oppgavene som er viktigst i hverdagen vår. Kvaliteten i skolen, kvaliteten i eldreomsorgen, kraften i det lokale idretts- og kulturlivet er avhengig av hvordan kommuneøkonomien ser ut. Regjeringa tar dette på alvor. Vårt mål er at vi i løpet av denne stortingsperioden skal greie å finne den fine balansen som det må være mellom de oppgavene som en har lokalt, og de pengene en har til rådighet. Derfor skal vi ha en opptrappingsplan for kommunene på plass, og vi tar et stort tak allerede i det første budsjettet som vi skal legge fram, det justerte budsjettet. I 2006 skal kommunene ha 5,4 milliarder kr mer i frie inntekter enn de hadde i 2005. Det blir det flere lærere av, det blir det flere hender til omsorg av, og det blir det mer liv i det lokale kulturlivet av.

For at vi skal greie å finne dette fine balansepunktet som ligger mellom oppgaver og penger, skal vi ha på plass en mer forpliktende konsultasjonsordning mellom staten og kommunene. Det skal vi gjøre for å finne nivået på pengene, men vi skal også gjøre det for å bidra til å sikre kvaliteten på tjenestetilbudet.

Mer penger til kommunene er nødvendig. Men dere kommer også til å høre oss snakke minst like mye om at vi skal sikre kvaliteten på tjenestene. Regjeringa har mindre tro på marked og konkurranse enn den forrige regjeringa. Vi har mer tro på samarbeid med de ansatte som skal utføre tjenestene. Vi vet at det er mulig å ta utgangspunkt i å bruke de erfaringene de har som faktisk er tettest på dem som er brukerne av de offentlige tjenestene, og dermed bidra til å sikre kvalitet.

Dere kommer også til å høre mye om valgfrihet. Men vi setter ikke likhetstegn mellom privatisering og konkurranseutsetting og valgfrihet. Vi kommer til å snakke om valgfrihet innenfor gode offentlige løsninger for helse og omsorg.

Vi har mange store oppgaver foran oss på det regionalpolitiske området. Vi skal i løpet av den neste stortingsperioden greie å definere hvordan det nye regionalnivået skal bli seende ut. Det kommer til å bli mye skrik og skrål og rabalder. Utgangspunktet er at det ligger et hav av utredninger der om hvordan vi skal organisere forvaltningsnivåene. Nå er tida kommet for at beslutningene skal fattes. Det blir tre forvaltningsnivåer. Vi skal gå igjennom prosessen med å definere hvordan vi skal greie å desentralisere makt fra staten og nærmere folk. Vi skal først ta tak i oppgavene, vi skal bli enige om hvilke oppgaver som skal flyttes nærmere folk, og dernest skal vi sette oss ned og definere kartet og se hvordan det skal bli seende ut. Dette blir en krevende jobb, men det blir en spennende jobb, og det er aldeles nødvendig at vi nå tar tak i det.

Regjeringa har sagt at vi skal gjennomføre en distriktspolitisk snuoperasjon. Det er nødvendig. Det er det mye å si om. Vi skal ta spesifikke grep rettet inn mot de klassiske virkemidlene på det distriktspolitiske området. Men aller viktigst er det at vi skal ha som utgangspunkt at alle våre statsråder skal tenke distriktspolitikk innafor sine sektorområder. Det må være et distriktspolitisk perspektiv på skole, på helse, på samferdsel, på hele pakka. På den måten skal vi greie å ta det distriktspolitiske løftet. På den måten skal vi evne å gi folk valgfrihet også i forhold til hvor de skal bo.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Åge Starheim (FrP) [18:38:07]: Eg registrerer at det rundt omkring i fylkeskommunane er sterke nedskjeringar i rutetilbodet til innbyggjarane. Eg registrerer at næringslivet rundt omkring i distrikta – og spesielt transportnæringa – strever hardt for å klare å ha inntening på drifta si. Hovudårsaka til dette er etter mitt skjøn ein vesentleg auke i drivstoffprisane.

Mitt spørsmål til statsråden er difor: Vil statsråden nytte sin posisjon innafor Regjeringa til å syte for at staten reduserer drivstoffavgiftene, slik at næringslivet rundt omkring i distrikta og folk kan få eit rutetilbod som er godt?

Statsråd Åslaug Haga [18:39:07]: Det er ingen tvil om at det spørsmålet som ble reist av representanten Starheim, er et spørsmål som svært mange er opptatt av.

En vil også vite at staten har store inntekter pr. i dag knyttet til dette feltet. Det å gjøre dramatiske endringer når det gjelder drivstoffpriser, vil få en rekke konsekvenser på mange områder. Vi kommer tilbake til denne typen spørsmål i forbindelse med statsbudsjettet. Men la meg få understreke én viktig ting som vi er opptatt av, og det er at vi skal sikre utjevningsordninger for drivstoff. Det vil være viktig for svært mange – ikke minst mange bedrifter rundt omkring i Distrikts-Norge.

Olemic Thommessen (H) [18:40:15]: Statsråd Haga pekte på spesifikke grep i distriktspolitikken. Det høres lovende ut.

Det mest spesifikke grepet som ble skissert i valgkampen, var utflytting av arbeidsplasser fra Oslo – hele 6 000 fikk vi høre. Vi fikk også høre i et intervju i Nettavisen at Senterpartiet lovte å være konkret på hvilke dette var i valgkampen. I ettertid kan vi vel konstatere at LOs klamme, men omsorgsfulle hånd har lagt seg på Senterpartiets skuldre. I det dokumentet som nå foreligger, er det kun noen generelle vendinger igjen av det hele.

Mitt spørsmål til statsråd Haga er: Kan vi nå forvente at utflytting av statlige arbeidsplasser også er et virkemiddel, og kan kanskje statsråd Haga si noe mer om vi kan forvente at dette blir av noe omfang? Og til sist: Jeg husker at da vi flyttet ut de nye tilsynene, ble det applaudert av Senterpartiet. Men det var en kritisk bemerkning til at mange av disse tilsynene gikk til store byer. Tenker Haga seg at utflytting skal skje til små steder spredt utover landet?

Statsråd Åslaug Haga [18:41:45]: Ja, en utflytting av statlige arbeidsplasser er et virkemiddel i distriktspolitisk sammenheng. Det har blitt brukt tidligere.

Det som står i plattformen fra Soria Moria, er faktisk relativt offensivt til tross for hva representanten Thommessen her sier. Det står i vår plattform at nye statlige arbeidsplasser skal etableres utenfor Oslo. Hvis man bare ser litt på historien, er det faktisk slik at mellom 2001 og 2003 ble det over 2 300 nye arbeidsplasser i Oslo. Hvis man hadde valgt å legge disse utenfor Oslo, hadde en allerede kommet et godt stykke på vei i utflytting.

Vi skal også evaluere den utflyttingen som har foregått. Det tror jeg er bra, for der tror jeg man vil se at utflyttingshistoriene er meget suksessfylte. Ta domstolsadministrasjonen til Trondheim, ta Polarinstituttet til Tromsø osv. Vi skal evaluere, vi skal gå gjennom det, og så skal vi se på hvilke arbeidsplasser som seinere kan flyttes ut.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [18:43:14]: Eg har lyst til å gå litt vidare på det temaet som var oppe i den siste replikken.

Det er ikkje tvil om at den utflyttinga av tilsyn som Samarbeidsregjeringa gjennomførde, vil få ei enorm betydning når det gjeld oppbygging av nye kompetansemiljø og sikring av eksisterande.

I valkampen var Senterpartiet tydeleg på at statlege arbeidsplassar skulle flyttast ut frå Oslo. Rett nok skulle det skje frivillig, men om eg forstod det rett, skulle det løysast ved å gje sentrale arbeidarpartipolitikarar eit lite vaksenopplæringskurs i London. No er eg ikkje så overbevist lenger. Etter dei sterke fråsegnene både frå LO og andre om at dette ikkje skal skje, det skal samarbeidskomiteen mellom LO og Arbeidarpartiet sørgja for, har eg blitt litt i tvil. Kan statsråden bekrefta at dette prosjektet ikkje er lagt på is, og jobbar ein framleis med å gje vaksenopplæringskurs, slik at prosjektet med utflytting av statlege arbeidsplassar verkeleg kan halda fram?

Statsråd Åslaug Haga [18:44:34]: Det er helt riktig som representanten Sørfonn sier, at Senterpartiet har vært opptatt av at når vi skal flytte statlige arbeidsplasser ut, skal vi legge oss på en frivillighetslinje. Vi har tenkt at det er en mye klokere tilnærming enn den tvangslinja som Bondevik II-regjeringa la seg på.

Jeg har vært i London for å lære hvordan man kan drive frivillig utflytting av statlige arbeidsplasser. Nå skal statsministeren til London i neste uke, så kanskje han også kan ta seg en sving innom det temaet når han skal ha samtaler der.

Vi skal gjennomføre det som står i regjeringsplattforma, Soria Moria-erklæringa. Hadde Senterpartiet sittet aleine i regjering, kunne det ha sett litt annerledes ut, men vi har funnet fram til gode kompromisser også på dette området. Vi skal plassere nye statlige arbeidsplasser utenfor Oslo så langt det overhodet lar seg gjøre. Vi skal evaluere, og vi skal med det utgangspunktet ta tak i sakene og se hva som kan flyttes ut, og jeg tror ikke det vil være noe alternativ til å tenke i en frivillighetsretning.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Lise Christoffersen (A) [18:46:06]: Statsminister Jens Stoltenberg har gitt viktige signaler om en ny politikk ønsket av velgerne. Sammen med et nytt flertall i Stortinget skal politikkens innhold endres. Verdigrunnlaget fra Soria Moria varsler en politikk bygd på rettferdighet og fellesskap. Norge er mulighetenes samfunn. Samfunnets viktigste ressurs er det enkelte mennesket. Velgerne har valgt arbeid for alle og felles velferd framfor nye skattelettelser. Regjeringen har erklært at det ikke skal være fattigdom i Norge – en svært høy og særdeles krevende ambisjon når vi vet at arbeid og velferd henger uløselig sammen, og at over 900 000 er mer eller mindre utstøtt av arbeidslivet.

Vi vet ganske mye om hvem de fattige er. Vi vet også en god del om fattigdommens årsaker. Noen ganger handler det om hjelp til å bryte den sosiale arven, noen ganger handler det om å få lov til å vise at man har noe å bidra med.

Man kan diskutere definisjonen av fattigdom og få flere eller færre fattige alt ettersom, jf. siste dagers mediedebatt om definisjonen skal være 50 pst. eller 60 pst. av medianinntekten. Faren er at dette ender i en akademisk øvelse som bommer på det som er det grunnleggende problemet, nemlig kvalifisering til deltakelse. Bekjempelse av fattigdom har ofte vært en altfor ensidig diskusjon om størrelsen på sosialhjelpssatsene, som kan få som konsekvens at de fattige forblir i fattigdom. Men gjennom Soria Moria-erklæringen har regjeringspartiene utvidet den ideologiske plattformen i fattigdomsdebatten. Alle mennesker skal ha en faktisk rett til å finne sin plass i samfunnet gjennom å bidra til verdiskaping. Deltakelse i samfunnet handler nemlig ikke bare om tilgang på et minimum av penger, det handler også om sosialt fellesskap – noen som trenger at du kommer. Vi tenker kanskje ikke så mye på det i det daglige, men vi merker det desto mer den dagen det ikke lenger er noen som spør. Så når vi snakker om å skape og dele, er den viktigste rettigheten den som gir rett til å skape.

Sosialdemokratiets varemerke har alltid vært: Gjør din plikt, krev din rett. Denne tosidigheten finner vi igjen i Regjeringens særdeles viktige reformforslag om velferdskontrakter. Gjennom kontrakt om å delta i opplæring, arbeid, behandlingstilbud mv. kan man sikre seg ytelser opp mot satsene fra Statens institutt for forbruksforskning.

Velferdskontrakten har tosidigheten i seg: yte etter evne, få etter behov. Samtidig sender samfunnet ut et viktig signal: Vi har bruk for det verdiskapingspotensial som du besitter. Det er brukt mye tid på å diskutere ny velferdsetat med fokusering på system og ordninger. Nå er tiden kommet til å skifte fokusering til den egentlige jobben: løse opp i stivbente, statlige regelverk og la den kompetansen førstelinjen besitter, få en mulighet til å få på plass en kvalifiseringsordning som virker.

Det finnes faktisk noen solskinnshistorier. I min egen kommune, Drammen, fikk tre relativt tilårskomne karer en mulighet gjennom et spleiselag mellom Aetat, sosialavdeling og naturforvaltning. De hadde vært ledige siden henholdsvis 1991, 1993 og 1998. De tre restaurerte gamlestua på Kinnerud gård, steinsatte demninger på Stegla, snekret nye tribuner på Marienlyst stadion, ryddet kratt, bygde lavvoer for barnehagene, plantet og ryddet skog, rettet opp turveier, reparerte flomskadde broer, produserte 4 000 sekker og 30 favner ved. De trivdes, fikk styrket selvbilde, fikk mer å rutte med, gjorde gagns arbeid for skogvesenet og idrettsseksjonen, sa arbeidsgiveren i Drammen kommune. De bidrog til verdiskaping i lokalsamfunnet. To av dem har i dag fast jobb, én har kjøpt seg Mercedes, og de kan gi gaver til barnebarna. Dette er velferdskontrakt i praksis som virker, og ytterligere argumenter for en glimrende ordning er egentlig overflødig.

Anders Anundsen (FrP) [18:50:45]: Etter gjennomføringen av Reform 94 for videregående opplæring har et av hovedankepunktene mot reformen vært at de yrkesfaglige studiene har inneholdt for stor allmennfaglig del. Teoridelen har altså vært for omfattende, og det reduserer muligheten for mange elever til å gjennomføre et videregående løp som ender ut i forventet kompetanse.

Nå varsler Regjeringen at et trettenårig skoleløp skal gi allmenn studiekompetanse uavhengig av linjevalg. Det kan etter min oppfatning oppnås på to måter. Enten ved at allmennfagdelen på yrkesfag økes ytterligere på bekostning av yrkesfagdelen, noe som i praksis vil stenge mange flere ute fra videregående opplæring fordi teorikravene blir unødvendig omfangsrike for mange, og mange flere vil stryke eller få annenrangs kompetanse. Eller det kan oppnås ved å redusere kravet til hva som forventes av generell studiekompetanse. Det vil i tilfelle medføre en vesentlig kvalitetsreduksjon i forhold til det som kreves for opptak til høyskole og universitet i dag. Det kan selvsagt også ende med en eller annen kombinasjon av begge disse modellene, men uansett vil konsekvensen bli den samme.

Vårt viktigste konkurransefortrinn i forhold til våre internasjonale konkurrenter er nemlig muligheten til å satse på kunnskap og kompetanse i verdensklasse, og den vil bli sterkt svekket. Man vil på denne måten både redusere muligheten for yrkesfaglig rekruttering og yrkesfagelevenes mulighet til å få fullverdig kompetanse innenfor eget fagfelt, og redusere nivået på høyere utdanning.

Dette er skritt i en svært farlig retning, og det skiller seg klart ut i forhold til den innholdssatsing Regjeringen har sagt den skal følge opp. På denne måten kompliseres også forholdet til kompetanse på lavere nivå for mange elever på yrkesfaglig studieretning. Men det er positivt at Regjeringen vil videreføre hoveddelen av kvalitetsreformen. En viktig del av kvalitetsreformen har vært å følge den utviklingen som vi har ellers i Europa, hvor satsingen på språk er vesentlig forsterket. I en verden som blir stadig mindre og hvor kontakt over landegrensene snarere er reglen enn unntaket for norske arbeidsplasser, vil Regjeringen fjerne det foreslåtte andre fremmedspråk i grunnskolen. Her kunne man kanskje tenke seg en alternativ løsning, hvor man heller fjernet den tvungne sidemålsundervisningen og erstattet den med et andre fremmedspråk, men jeg registrerer at Regjeringen mener det er uaktuell politikk, dessverre.

I Aftenbladet.no den 15. oktober kunne man også lese reaksjonen fra Unios leder, Anders Folkestad. Han sier bl.a.:

«Satsing på forskning og kunnskap går igjen som en rød tråd i regjeringserklæringen, som virkemidler for å styrke konkurranseevnen og skape arbeidsplasser. I lys av det virker det underlig at de foreslår å svekke språkkompetansen i ungdomsskolen og svekke kravene til studiekompetanse.»

Og videre:

«Behovet for kunnskap i fremmedspråk vil ikke bli mindre.»

Jeg kunne ikke sagt det stort bedre selv. Det er ikke alltid Unios leder, Anders Folkestad, med særlig hell kan siteres av en fremskrittspartirepresentant fra denne talerstol.

Da Fremskrittspartiet i fjor høst gikk sammen med de daværende regjeringspartiene og fikk utvidet friskoleloven til også å gjelde videregående opplæring, var dette etter mange års kamp som til slutt ble kronet med seier for elever og foreldre. Da fikk elevene lovfestet rett til å velge skole, uavhengig av hvem som skulle eie skolen, og staten skulle understøtte dette valget økonomisk. Det har betydd at foreldre og elever nå faktisk har en reell valgfrihet mellom offentlige skoler og friskoler. Det er ikke lenger bare foreldre med tykke lommebøker som kan foreta valg for sine barn. Vi i Fremskrittspartiet skulle gjerne øke denne prosentandelen fra 85 pst. til 100 pst., men det har man foreløpig ikke fått noe gjennomslag for. Derfor er det veldig leit at Regjeringen nå signaliserer at de vil ødelegge for de elevene som har valgt å benytte seg av friskoletilbudet i grunnskolen eller på videregående trinn, og tilbakeføre dette, slik at det i framtiden bare skal være de elevene som har foreldre med tykkere lommebøker enn folk flest, som skal ha valgfrihet. Dette er en politisk snuoperasjon som ikke vil gi noen gevinst for den offentlige skolen, men det vil medføre en total slagside for elevenes valgfrihet. Det er synd.

Representanten Dag Terje Andersen hadde et engasjert innlegg i stad hvor han fortalte at Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet hadde fått et klart mandat fra velgerne til å styre i en annen retning. Han sa det med så stort engasjement at jeg nesten begynte å tro på det selv. Men det er jo ikke helt riktig, for det er altså et ikke-sosialistisk flertall i folket, men det er valgordningen som har sørget for at vi nå har hatt et regjeringsskifte. Jeg vet ikke om det er noe å skryte veldig av.

Bjørg Tørresdal (KrF) [18:55:56]: Statsminister Jens Stoltenberg sa avslutningsvis i sin tale til Stortinget at Regjeringen ikke har tenkt å gjøre som den vil, til tross for at den har et flertall bak seg. Regjeringen inviterer til samarbeid, og statsministeren poengterte tydelig en åpen holdning. Det er positivt. Kristelig Folkeparti vil gjerne være aktivt med og påvirke politikken også de neste fire årene. Kristelig Folkeparti er et sentrumsparti. Vi vil være med og bygge brede allianser for å skape et godt samfunn bygd på vår kristne kulturarv, med verdier som rettferdig fordeling, fellesskap og menneskeverd.

Regjeringserklæringen som er lagt fram av regjeringen Stoltenberg, inneholder mye positivt og mange formuleringer som det er lett å være enig i. Spesielt gjelder det Regjeringens mål om fattigdomsbekjempelse hjemme i Norge og internasjonalt. Kristelig Folkeparti er opptatt av rettferdig fordeling og er enig i at kampen mot fattigdom og for retten til økonomisk utvikling, demokrati, menneskerettigheter og bærekraftig utvikling er verdenssamfunnets største utfordring. Vi vil være med og danne en bred politisk enighet om en mer offensiv og målrettet bistandspolitikk. Også på andre områder kan Kristelig Folkeparti stille seg bak Regjeringens målsettinger og si ja til statsministerens invitasjon om å komme med innspill og støtte i arbeidet i Stortinget. Dette gjelder i miljøpolitikken, i en rekke helse- og omsorgsspørsmål, og det gjelder ikke minst i forhold til lokaldemokratiet og kommunenes økonomi og mulighet til å løse viktige velferdsoppgaver som barnehage, eldreomsorg og skole. Kristelig Folkeparti vil støtte arbeidet for en sterk og sunn kommuneøkonomi. For Kristelig Folkeparti er innholdet i politikken viktig, og vi ønsker å være åpne og aktive i arbeidet med å finne gode løsninger for landet. Vi vil være konstruktive.

Både Regjeringens tiltredelseserklæring og statsministerens tale i går har en rekke åpne og generelle formuleringer, målsettinger som må konkretiseres og fylles med innhold. Kristelig Folkeparti vil være aktive og konstruktive i det arbeidet. Et eksempel på dette er regjeringserklæringens formuleringer når det gjelder skattefradrag for gaver til frivillige organisasjoner.

Den norske befolkningen stiller opp, bryr seg og lar seg engasjere. Det gjenspeiles i den gode oppslutningen om frivillige organisasjoner, lag og foreninger. Kristelig Folkeparti ønsker en samfunnsutvikling som innebærer at vi tar vare på og videreutvikler det arbeidet som gjennom generasjoner er båret fram av idealisme. Det offentlige må samarbeide med de frivillige aktørene. Under Samarbeidsregjeringen ble ordningen med skattefradrag innført, og beløpsgrensen har økt kraftig. Det er ingen tvil om at gaver med skattefradrag styrker inntektsgrunnlaget for frivillig sektor.

I erklæringen står det at landets nye regjering vil beholde fradraget for gaver til frivillige organisasjoner. Det er bra. Men hva betyr det rent konkret? Betyr det at Regjeringen vil fryse støtten på 2005-nivå, eller vil Regjeringen være mer offensiv og støtte forslaget i statsbudsjettet om å øke rammen til 15 000? Kan Frivillighets-Norge regne med en offensiv holdning til å trappe opp ytterligere i kommende statsbudsjett i perioden?

Kristelig Folkeparti har forventninger om at Regjeringen ser verdien av det flotte dugnadsarbeidet i frivillige organisasjoner, og at de da gjør mer enn å fryse beløpet i skattefradraget.

Et annet eksempel der Kristelig Folkeparti ønsker å være med på å fylle formuleringer med et konkret innhold, er i spørsmålet om trosopplæring for barn og unge. Det står i erklæringen at Regjeringen vil videreføre og evaluere trosopplæringsreformen – og det er bra. Men betyr det at Regjeringen vil være med på den planlagte opptrappingsplanen for trosopplæringsreformen, eller skal den videreføres, evalueres og fryses på dagens nivå? Kristelig Folkeparti har forventning om at Regjeringen vil lytte til innspill. Vi forventer at formuleringer om å videreføre ordninger ikke betyr noe passivt, ikke betyr frysing, men at vi kan regne med aktiv og offensiv frivillighetspolitikk.

Kort oppsummert: Vi er glad for invitasjonen til samarbeid, og vi forventer å bli lyttet til når runde formuleringer i tiltredelseserklæringen skal konkretiseres.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tord Lien (FrP) [19:01:15]: At representanten Tørresdal og Kristelig Folkeparti har et stort hjerte for både oppvekstvilkår og eldreomsorg, er det ingen tvil om. Men det kan ofte høres ut som om Kristelig Folkeparti er mer opptatt av kommunestyrenes rett til å prioritere enn av å sikre en verdig eldreomsorg og en god skole. Jeg håper at representanten Tørresdal kan bekrefte at også for Kristelig Folkeparti er tilfredsstillende tjenesteproduksjon i kommunene det viktigste, ikke hvem som utfører disse tjenestene, og hvem som bevilger pengene til disse tjenestene.

Så vet vi at Kristelig Folkeparti i løpet av denne perioden vil tape kampen for å opprettholde fylkeskommunen, til fordel for de regionene som Regjeringen legger opp til. Da spør jeg: Hvordan vil Kristelig Folkeparti stille seg til denne problemstillingen? Vil man jobbe for en reell maktoverføring primært til kommunene, eller vil man støtte Regjeringen i at disse regionene skal bli forvokste fylkeskommuner?

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Bjørg Tørresdal (KrF) [19:02:19]: Kristelig Folkeparti er opptatt av lokaldemokratiet. Vi er opptatt av at vi skal fylle lokaldemokratiet med oppgaver. Vi skal desentralisere oppgaver fra stat og til kommune. Og vi skal ha tre folkestyrte forvaltningsnivåer.

Det som er viktig for Kristelig Folkeparti, er å gi kommunene økonomisk handlingsrom til å kunne utføre de velferdsoppgavene som kommunene er pålagt. Vi taper ikke noen kamp, men vi deltar aktivt i den spennende debatten som nå skal foregå når vi nå skal ha en nyordning. Vi skal legge ned fylkeskommunen, men vi skal opprette et nytt regionalt nivå. Og vi vil bidra til at det blir et politisk folkevalgt styrt nivå.

Dag Terje Andersen (A) [19:03:21]:Det er med interesse jeg hører representantens hylling av situasjonen til den frivillige sektoren på grunn av muligheten til å utgiftsføre den støtte en eventuelt gir til den.

Jeg har de siste to og et halvt år jobbet i den frivillige sektoren, og må nok innrømme at mitt inntrykk fra den praktiske hverdag er noe annerledes enn det blir gitt inntrykk av her. Den frivillige sektoren i Norge har vært utsatt for kutt på nasjonale ordninger til f.eks. antirasistisk arbeid, integreringsarbeid eller humanitært arbeid, også på de områder der det foregår profesjonelt, i form av konkurranseutsetting og pining av f.eks. de inntekter som frivillige organisasjoner som driver flyktningmottak, har til å drive en god integreringspolitikk. Så jeg kjenner meg ikke igjen i det bildet som blir beskrevet.

Men mitt spørsmål gjelder egentlig mer representantens gode innlegg om lokaldemokratiet. Spørsmålet er ganske enkelt: Sandnes kommune kommer ut med 29 mill. kr. mer med den nye regjeringens opplegg for kommuneøkonomi enn med den avgåtte regjeringens. Vil det være bra for innbyggerne i Sandnes at vi har skiftet regjering?

Bjørg Tørresdal (KrF) [19:04:45]: Som stortingsrepresentant, og som den eneste stortingsrepresentant som representerer Sandnes, og som bor i Sandnes kommune i Rogaland, vil jeg si at det er klart at hver krone som går inn i kommunekassen i Sandnes, vil være en krone som kan brukes til økt velferd og en bedre skole i Sandnes. Så det er jeg selvfølgelig glad for på vegne av Sandnes kommune.

Når det gjelder Sandnes kommune, har jeg lyst til å si at vi har noen utfordringer når det gjelder vekstkommuner. Det koster å ha barn og unge, og Sandnes er rikt på barn og unge, men fattig på kroner til å løse velferdsoppgavene. Vi må gjøre noe med inntektssystemet. Så har Sandnes kommune en mulighet til å innføre eiendomsskatt. Kristelig Folkeparti i Sandnes ønsker det, men det er ikke flertall i kommunestyret for å øke inntektene når det gjelder bidrag fra kommunens egne beboere.

Hallgeir H. Langeland (SV) [19:05:43]:I valkampen i Rogaland var det ein veljar frå Kristeleg Folkeparti som sa at når Halvorsen og Langeland kjem i posisjon, kjem Sodoma og Gomorra til å koma raskt.

No høyrer eg på denne representanten frå Kristeleg Folkeparti at ho faktisk er ganske imponert over mykje av det som denne regjeringserklæringa uttrykkjer, bl.a. i forhold til kamp mot fattigdom, i forhold til fellesskap og i forhold til reduserte forskjellar mellom folk. Det var nemleg det motsette ein hadde med Bondevik II i posisjon: forskjellane auka, fattigdomen auka – i det heile ei forverring i forhold til det som Kristeleg Folkeparti no skrøyter på seg i forhold til raud-grønt alternativ. Er det sånn å forstå at Kristeleg Folkeparti no faktisk får gjennomslag for meir av sin politikk med den raud-grøne regjeringa enn dei gjorde då dei sjølve sat i posisjon?

Bjørg Tørresdal (KrF) [19:06:48]: For Kristeleg Folkeparti er det alltid viktig å være opptatt av bekjempelse av fattigdom.

Jeg har lyst til å si to ting om det, det ene som svar på spørsmålet. Vi har alltid prioritert fattigdom internasjonalt som den viktigste saken for Kristelig Folkeparti. Der har vi fått gjennomslag. Bistanden har økt betraktelig de siste fire år, men det er absolutt ikke godt nok. Og når oljeinntektene øker til landet, er det naturlig at bistandsøkningen vil fortsette, og vi vil bidra til en bred støtte til det. Vi synes at regjeringserklæringen har mye godt når det gjelder bistand.

Når det gjelder velferden og fattigdommen i vårt eget land, har velstanden økt veldig i Norge, og forskjellen mellom fattig og rik er blitt større. Det skyldes i hovedsak at vi er blitt veldig mye rikere. Det utfordrer oss som politikere. Det vil alltid være viktig for Kristelig Folkeparti å bekjempe fattigdom. De som trenger det mest, skal få målrettede tiltak. Det vil vi være med og bidra til også i den stortingsperioden som ligger foran oss.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Tore Nordtun (A) [19:07:55]:Arbeiderpartiet vil opprettholde verdiskapingen, sysselsettingen og kompetansen i petroleumsnæringen på et høyt nivå. Soria Moria-erklæringen understreker også dette, og det er i denne erklæringen lagt et godt grunnlag for videreutvikling av næringen. Vi vil opprettholde leteaktiviteten etter olje og gass, og oljeindustrien må få tilgang til interessante leteområder.

En offensiv nordområdestrategi vil gi Norge et bedre utgangspunkt for å engasjere Russland, USA og EU i et sterkere samarbeid om bl.a. sjøsikkerhet og oljevernberedskap. Petroleumsvirksomheten i Barentshavet og Norskehavet skal være verdens fremste i forhold til oljevernberedskap og miljøovervåking. Norge må delta i utviklingen av petroleumsvirksomheten i nord i tett samspill med Russland. Norge skal være verdensledende på dette området når det gjelder teknologi og miljø. Et mangfold av statlige og private aktører – små og store – er nødvendig for å oppnå nettopp dette målet.

Det er knyttet store forventninger til den 19. konsesjonsrunden. Det er derfor viktig at denne sluttføres som forutsatt, slik det står i Soria Moria-erklæringen. Denne konsesjonsrunden omfatter mange blokker i Norskehavet og i Barentshavet. Når den helhetlige forvaltningsplanen foreligger, skal det for de øvrige havområdene utenfor Lofoten og nordover, inkludert Barentshavet, avgjøres hvilke områder som skal åpnes, og hvilke områder det ikke skal foregå petroleumsvirksomhet i. Dette skal bestemmes her i Stortinget. I Nordland VI skal det ikke igangsettes petroleumsvirksomhet i denne stortingsperioden.

En prioritert oppgave framover vil være å øke utvinningsgraden i feltene, samtidig som vi må redusere miljøfarlige utslipp fra petroleumsvirksomheten. I Barentshavet skal virksomheten baseres på målet om nullutslipp til sjø. En forutsetning for å kunne lykkes med økt utvinningsgrad og en mer miljøvennlig virksomhet er forskning.

Arbeiderpartiet og den nye regjeringen vil ta en større del av naturgassen som utvinnes på norsk sokkel, i bruk innenlands til industri-, energi- og transportformål. Regjeringens mål er at Norge skal være verdensledende i miljøvennlig bruk av gass. Produksjon av gasskraft må skje innenfor Kyoto-avtalens forpliktelser og inngå i det internasjonale kvotesystemet som sikrer at de totale utslippene ikke øker.

Naturkraft har startet utbyggingen av gasskraftverket på Kårstø. I erklæringen fra Soria Moria legges det opp til at dette arbeidet skal fortsette, og at gasskraftverket skal stå ferdig høsten 2007. Videre vil det bli sørget for at arbeidet med å etablere et fullskala anlegg for CO₂-fjerning på Kårstø startes, og at staten skal bidra økonomisk til dette. Målet er at fjerning av CO₂ skal skje innen 2009, slik at det blir mulig å bruke denne nye trykkstøtten for nye felt i Nordsjøen. Dersom det blir aktuelt å ta i bruk de gitte konsesjonene for gasskraftverk på Skogn og Kollsnes, skal man også bidra til CO₂-fjerning ved disse. Her skal også staten inn.

Gjennom økonomiske virkemidler og satsing på ny teknologi vil vi sørge for at nye konsesjoner til gasskraftverk skal basere seg på CO₂-fjerning. Norsk sokkel kan bli et deponeringssted for store mengder CO₂, og CO₂ kan brukes for å få mer olje og gass ut av sokkelen. I tillegg til å bidra til å løse de store miljøutfordringene kan nettopp utviklingen av CO₂-kjeden slik det politiske flertallet nå legger opp til, være starten på en viktig og epokegjørende industriell utvikling i Norge. Derfor vil et statlig selskap få ansvar for transport og injeksjon av CO₂ – staten skal bidra økonomisk til etableringen av dette selskapet. Jeg er derfor på Arbeiderpartiets vegne svært fornøyd med helheten i den olje- og gasspolitikken den nye regjeringen nå legger opp til.

Per-Willy Amundsen (FrP) [19:12:50]: Gjennom hele valgkampen lovet partiene som i dag inngår i den nye regjeringen, en økt satsing på det primære velferdsområdet. Særlig skulle pleie- og omsorgstjenestene få et løft. Derfor har også Regjeringen nå forpliktet seg til en sterk utbygging av nettopp disse tjenestene. Regjeringen har bl.a. gjort rede for en klar målsetting om å ansette 10 000 flere i eldreomsorgen.

Dette er gode ambisjoner som Fremskrittspartiet hilser velkommen. Likevel må det være lov å stille spørsmål om hvordan disse målsettingene skal oppfylles. For selv om Regjeringen signaliserer et større økonomisk handlingsrom for kommunene, som i dag står for produksjonen av nettopp disse tjenestene, eksisterer det faktisk ingen garanti for at en styrket kommuneøkonomi automatisk betyr flere hender i eldreomsorgen. Tvert om vil Regjeringen være prisgitt de vurderingene som gjøres ute i nasjonens 433 kommunestyrer. Selv om Regjeringen faktisk lykkes med å løfte kommunenes frie inntekter med 5,4 milliarder kr allerede fra 2006, og trapper dette videre opp i løpet av årene som kommer, slik de har lovet, er hver enkelt kommune suveren i forhold til hvordan disse midlene blir benyttet.

Det er all grunn til å tro at det blir bygd mange flotte kulturbygg, konserthus og badeland i denne nasjonen de neste fire årene. Ja, kanskje det til og med blir penger til å fylle badeanleggene med vann. Men Fremskrittspartiet er ikke like sikker på at eldreomsorgen vil få det økonomiske løftet som den virkelig trenger.

Tidligere erfaringer viser med all tydelighet at prioriteringene ute i kommunene ofte kan være en ganske annen enn det som er ønsket av denne sal. I praksis kan man forvente like mange ulike måter å anvende de frie inntektsøkningene på som det er kommuner i dette kongeriket. De frie inntektene til kommunene bør derfor anses som et svært lite egnet instrument for å nå klare målsettinger, som f.eks. 10 000 flere hender i eldreomsorgen.

Regjeringens fremste problem på dette området er at den mangler verktøyene den trenger for å nå sine uttalte mål f.eks. innenfor eldreomsorgen. Det hjelper lite å øke de frie inntektene til kommunene for å bedre eldreomsorgen dersom kommunene heller velger å benytte midlene på andre områder. Dessverre er det kun Fremskrittspartiet som tar konsekvensen av det. For dersom man ønsker å sikre finansieringen av grunnleggende velferdsgoder som eldreomsorgen på en målrettet og forutsigbar måte, må hele finansieringssystemet for det som er kommunale tjenester i dag, omarbeides.

Staten må ta et direkte finansieringsansvar. Pengene må følge brukeren på samme måte som man ser innenfor f.eks. folketrygden. Når behovet for en tjeneste oppstår, må statens betaling for tjenesten automatisk finne sted etter en differensiert stykkprismodell, sånn som vi ønsker det, uten at en først må gå veien via et kommunebudsjett. På den måten sikrer man flere ting. Man sikrer innbyggerne lik rett til grunnleggende velferd uavhengig av den enkelte kommunes prioriteringer og økonomiske situasjon. Og så oppnår man kanskje det aller viktigste av alt: Man får en situasjon hvor tilbud og etterspørsel møtes. Det er viktig at man husker at kommunene er et middel for å produsere viktig og grunnleggende velferd for befolkningen i dette landet. De er ikke et mål i seg selv.

Dersom Regjeringen skal ha mulighet til å gjøre alvor av sine løfter på dette området, er det tvingende nødvendig at den også gjør omfattende endringer i finansieringssystemet. Fremskrittspartiet skal gjerne være med på å finne fram til de gode løsningene som Regjeringen trenger for å få dette til. Vi skal være behjelpelig med å gi Regjeringen de verktøyene den åpenbart mangler. Det som uansett bør være klart og hevet over enhver tvil, er at fortsatt vekst i kommunenes frie inntekter på ingen måte garanterer en bedring av befolkningens grunnleggende velferdstilbud, verken i omfang eller i kvalitet.

Karin Andersen (SV) [19:18:34]: Jeg har vært med på en del trontale- og tiltredelsesdebatter i Stortinget. Men dette er faktisk en av de mest fredelige jeg har vært med på. Den viser til fulle at det ikke egentlig finnes noen samlet opposisjon i dette stortinget, og den opposisjonen som finnes, er forholdsvis stillfarende i dag. Det er mulig at en er litt laid back og har lyst til å la Regjeringen få arbeidsro en stund, og det er jo en sympatisk sak hvis det er det det dreier seg om. Men ellers må jeg si at jeg virkelig savner de litt visjonære innleggene fra opposisjonen om hva slags alternativ samfunnsmodell og samfunnssyn en har.

Det er to ting jeg vil gripe fatt i som denne regjeringen har hevet høyt, og som er et viktig linjeskifte i norsk politikk. Det ene er innen miljøpolitikken, og det er så grunnleggende viktig at det faktisk utgjør livsgrunnlaget for framtidige generasjoner ikke bare i vårt land, men faktisk i hele verden. Jeg hørte til min forskrekkelse at den forrige kommunalministeren, som er leder i Høyre, under valgkampen uttalte at fordi CO₂-rensing ikke er bedriftsøkonomisk lønnsomt i dag, skulle man ikke gjøre det, sjøl i verdens rikeste land, som har vanvittig mye penger vi har tjent nettopp på å ta opp et produkt som produserer CO₂, og som skader oss om vi ikke håndterer det på en annen måte enn i dag. Ja, skulle ikke vi tørre å ha en litt høyere himmel over norsk politikk i dag enn at det som ikke er bedriftsøkonomisk lønnsomt i dag, kan vi ikke finne på å gjøre! Jeg er veldig glad for at denne regjeringen har tatt det skrittet som man har gjort nå, til å finne en løsning som kanskje kan være det enkeltgrepet i miljøpolitikken som faktisk kan være det store bidraget til at vi kan håndtere klimaproblemene framover. Det virker på meg som at opposisjonen ikke har skjønt hvor viktig dette skrittet er og kan bli faktisk for hele verden.

Det andre viktige punktet er bekjempelse av fattigdom, både hjemme og ute. Jeg vet at det vil være vanskelig, men denne regjeringen har en helt annen innfallsvinkel til det enn forrige regjering. For det første tar denne regjeringen utgangspunkt i at de økonomiske forskjellene må minke, fordi vi vet at den økonomiske dynamikken i samfunnet er slik at de som har mest, får mer nesten automatisk. Da er det utrolig viktig at vi har en politikk som sørger for å minske gapet og løfte dem som har minst.

Så ønsker denne regjeringen å satse på at mange flere skal kunne komme i arbeid. Da må det faktisk skje endringer både på arbeidsmarkedet og i det tilbudet om opplæring og tiltak, kvalifisering og oppfølging som gis, for det kommer ikke av seg sjøl. Det må altså være en mengde av og en kvalitet på disse tilbudene som gjør at folk som i dag ikke konkurrerer godt på arbeidsmarkedet, og som er ekskludert, har en mulighet til å komme inn på det arbeidsmarkedet som er i dag, for det er faktisk ganske krevende, både helsemessig og i forhold til kompetanse. Så skal vi lykkes med det, og det ønsker vi, betyr det en helt annen innsats på det området.

Og det må skje et løft i ytelsene til dem som har minst. Da vi behandlet NAV-reformen i vår, hadde Helse- og sosialdirektoratet en høring på NAV-reformen som påpekte helt riktig at det er faktisk nivået på ytelsene som i seg sjøl skaper fattigdom. Det jeg tror de fleste av oss skjønner, er at når regningsbunken vokser langt oppover ørene, og du ikke ser lyset i tunnelen, er det litt vanskelig å fatte mot, begynne på en utdanning, klare å gjøre seg presentabel og klar for å gå inn i arbeidslivet.

Derfor er det så viktig at vi greier alle disse tre tingene samtidig, og det handler også om å gi verdighet. For jeg er av dem som er glad i å arbeide, og jeg har vokst opp i den kulturen der arbeidet var et adelsmerke. Men jeg ønsker at vi skal vokte oss for å sette et negativt stempel på dem som ikke klarer dette, og det er et viktig kjennetegn for den norske velferdsstat at vi har velferdsordninger som fungerer for dem som ikke klarer å være i jobb. Det er ikke feil at folk bruker slike ordninger, de skal være der når folk trenger dem, og det er viktig at de ordningene er på et slikt nivå at folk har verdighet i livene sine og kan delta i samfunnslivet på linje med oss andre.

Inge Lønning (H) [19:23:55]: Ved denne debattens åpning viste statsministeren til at to av de tre nye regjeringspartiene har erfaring med å samarbeide historisk, og viste tilbake til kriseforliket mellom det daværende Bondepartiet og Arbeiderpartiet i 1935. Det kommenterte statsministeren på følgende måte: Dette ble «starten på en lang periode med arbeiderpartistyre».

Det er historisk korrekt, men jeg vil anbefale at de to juniorpartnerne i den nye regjering mediterer lenge over dette historiske faktum. Det kan tenkes at det kan ha en viss aktualitet også i dagens situasjon.

Ellers har statsministeren lagt stor vekt på at fordelen med en flertallsregjering er at den vil være preget av langsiktighet og klarhet, til forskjell fra mindretallsparlamentarismen, som medfører altfor mye politisk «spill», blir det sagt. Men dette er jo bare riktig under én forutsetning, nemlig at flertallsregjeringen innbyrdes er så enig politisk at det virkelig blir klarhet i dens politikk. Og dette med det politiske spill er jo i beste fall en tvetydig gevinst, for hvis forskjellen er at det politiske spill flyttes inn i de lukkede rom istedenfor at det foregår i det åpne rom i Stortinget, er det i hvert fall for folk flest ikke noen betydelig gevinst, fordi det gjør at muligheten til å følge med og få innsyn i de politiske kompromissene som skjer, blir mindre enn før. Det er i hvert fall ikke noe fremskritt i demokratisk henseende.

I regjeringserklæringen heter det:

«Bærebjelkene i vårt internasjonale engasjement vil være vårt medlemskap i NATO, EØS-avtalen og det forhold at Norge ikke er medlem av EU.»

Jeg har litt vanskelig for å se for meg hvordan et ikke-medlemskap i EU kan være en bærebjelke i det internasjonale engasjement, men det får jeg overlate til regjeringspartiene selv å fortolke. Men det som er tankevekkende, er at på alle de tre punktene som her sies å være bærebjelkene for norsk utenrikspolitikk, vet alle at de tre regjeringspartiene er innbyrdes uenige. Det ene av de tre regjeringspartiene skriver for det første i sitt program at NATO er irrelevant, og de har lovet sine velgere å arbeide for at Norge skal melde seg ut av NATO. Når det gjelder EØS-avtalen, har to av de tre regjeringspartiene lovet sine velgere at de skal si opp denne avtalen. Og når det gjelder ikke-medlemskap i EU, vet alle som har fulgt med, at også på det punkt er det en klar skillelinje i Regjeringen mellom det største partiet og de to minste partiene.

Hvorledes dette skal være et godt grunnlag for langsiktighet og klarhet i utenrikspolitikken, er vanskelig å forstå. La meg konkretisere det: Når det gjelder NATO-samarbeidet, er det eneste konkrete som er sagt, at den nye regjering vil avvikle all norsk deltakelse i NATOs felles innsats i Irak. Det innebærer at Norge for første gang setter seg i en situasjon hvor vi har vært med på å fatte et enstemmig vedtak i NATO som vi etterpå sier at vi ikke vil være med på å effektuere – det får vær så god de andre medlemmene av alliansen bære byrden ved, og det til tross for at innsatsen i Irak har en soleklar folkerettslig hjemmel, et enstemmig sikkerhetsrådsvedtak, og også på alle andre områder oppfyller alle de kriteriene for norsk engasjement som Regjeringen sier at den vil legge til grunn for sine avgjørelser.

Like før sommeren vedtok et stort flertall i Stortinget å gi sin tilslutning til den avtale den forrige regjering inngikk med Sveriges, Finlands og Estlands regjering om i fellesskap å ta ansvaret for en av de nye EU-kampgruppene. Om dette sier Soria Moria-erklæringen en hel rekke negative ting. Alt det som sies om denne avtalen, har karakter av innskrenkninger, avgrensninger. Det sies ikke et eneste ord om at Regjeringen mener at denne avtalen er et viktig bidrag fra Norges side til at FN kan løse sin konfliktløseroppgave i dagens verden.

Så langt må vi kunne konstatere at når det gjelder Norges internasjonale innsats, og når det gjelder norsk utenrikspolitikk, er det ingenting i det denne regjering så langt har erklært, som tyder på at det vil bli større klarhet, langsiktighet og forutsigbarhet i norsk politikk.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Steinar Gullvåg (A) [19:29:40]: Representanten Lønning begynte med kriseforliket og beveget seg videre inn i samarbeidsforholdene i norsk politikk. Jeg har lagt merke til at i denne debatten har Høyres talere vært svært opptatt av skatt og nesten bare det. Det er deres strategi. Høyre strever åpenbart med å forholde seg til det parti som i sin tur hadde sitt utgangspunkt i sterk nedsettelse av skatter og avgifter. Skattekonkurransen er en konkurranse som jeg tror Høyre er nødt til å tape. Kristelig Folkepartis talere derimot har vist en relativt positiv holdning til den nye regjeringen og uttaler seg til dels rosende om flere sider ved regjeringserklæringen.

Jeg ser at dette er kimen til en forskjellig holdning fra de tidligere samarbeidspartiene til den nye regjeringen, og jeg undrer meg på om Lønning også ser det.

Inge Lønning (H) [19:31:11]: Jeg var ikke i stand til å høre at det var noe i denne replikken som var i nærheten av å berøre noe av det jeg sa i mitt innlegg, men det forhindrer jo ikke at jeg kan svare på den.

Det er soleklart at i en debatt som denne vil de ulike partiene vektlegge ulike forhold. For øvrig er ikke debatten ferdig ennå, så helhetsbildet får vi vente med å tegne til debatten er ferdig. Men jeg har så langt ikke registrert at det er tilnærmelsesvis den avstand mellom de tre tidligere regjeringspartiene som det er mellom de tre nye regjeringspartiene på det som er Regjeringens hovedområde, og som jeg talte om, nemlig Norges utenrikspolitikk. Det synes jeg historisk sett er interessant, for vi har hatt mange koalisjonsregjeringer i Norge i tidens løp, og de har alle sammen ligget på høyresiden av midtstreken. Det nye er at vi har fått én på venstresiden, men vi har aldri tidligere hatt en koalisjonsregjering hvor deltakerne er så uenige om utenriks- og sikkerhetspolitikken som de tre partiene i den nye regjering er.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [19.32:42]: Det var mye klokt i det representanten Inge Lønning sa i sitt innlegg. Ja, faktisk var det så mye klokskap at Høyre selv må ha følt seg særdeles ukomfortabel med enkelte av de utenrikspolitiske valgene Samarbeidsregjeringen foretok.

For Fremskrittspartiet er den transatlantiske forbindelsen fundamentet for Norges utenrikspolitikk. Dette samarbeidet har ikke kun historiske røtter, men er bygd på en felles verdiforståelse som inkluderer frihet for enkeltmennesket, likeverd, likestilling, ytringsfrihet, markedsfrihet, demokrati og en sekulær rettsstat. Dette er verdier som Norge sammen med USA og andre allierte må fremme og forsvare.

Mitt spørsmål til representanten Lønning er derfor: Vil Høyre i opposisjon igjen stå sammen med Fremskrittspartiet for å sikre Norges trygge, transatlantiske forankring?

Inge Lønning (H) [19:33:55]: Jeg har naturligvis ingen innsigelser mot den vennlige karakteristikk representanten Tybring-Gjedde gav av mitt innlegg. Men jeg har litt vanskelig for å skjønne problemstillingen han reiste. Jeg har ikke registrert i de forløpne fire år at det fra den avgåtte regjerings side har vært noen som helst tvil om vektleggingen av det transatlantiske samarbeid. Den har vært klar og entydig fra den avgåtte regjerings side hele tiden.

Men kanskje kan jeg returnere spørsmålsstillingen, for det som har forbauset meg når det gjelder Fremskrittspartiets holdning til dette spørsmål, er at man alltid snakker veldig varmt om det norske NATO-medlemskap og det transatlantiske samarbeid, men aldri er villig til å snakke om det som er det nye i situasjonen, nemlig at NATO og EU samarbeider tettere og tettere på det militære og sikkerhetspolitiske området. Det har for meg alltid vært et tankekors at det er et parti i denne sal som har gjort det til en dyd å ikke ha noe standpunkt til den viktigste sikkerhetspolitiske utfordringen Norge står overfor.

Inge Ryan (SV) [19:35:25]: Representanten Lønning drog oss tilbake til kriseforliket. Jeg skal dra oss enda lenger tilbake, til rundt 1910, da man diskuterte hvem som skulle ha rettighetene og eierskapet til norske vannkraftressurser. Heldigvis, den gangen fikk ikke Høyre viljen sin, fordi de ønsket at utlendingene skulle få kontroll over disse ressursene. Vi har sett at det har skjedd liten utvikling i Høyre i løpet av de årene, i og med at Oslo Energi har vært forsøkt solgt iallfall to ganger med Høyre i styret.

Den nye regjeringa sier at norske vannkraftressurser og andre naturressurser ønsker man for øvrig skal være i offentlig eie. Mener Inge Lønning fortsatt at man skal selge ut norske ressurser og da i særlig grad norske vannkraftressurser? Det er disse saker som har hatt størst betydning for den norske velstandsutviklingen ved det valget som Høyre ble nedstemt for for snart 100 år siden.

Inge Lønning (H) [19:36:45]: Også når det gjelder denne replikken, må jeg nok bekjenne at jeg har litt problemer med å se forbindelsen til det innlegget jeg holdt, men la gå.

Jeg har registrert at den nye regjering flagger det nasjonale høyt. Det er veldig lenge siden noen norsk regjering i sin regjeringsplattform har brukt «nasjonal» som et entydig honnørord. Det går kanskje an å returnere til det regjeringspartiet som Ryan nå er blitt parlamentarisk leder for, siden det er det eneste av partiene som bruker ordet «sosialistisk» i sitt navn, at kanskje er det et tankekors at akkurat et sosialistisk parti er så enormt opptatt av det nasjonale og de nasjonale særinteresser, for i hvert fall historisk, når vi snakker historie, er jo kombinasjonene av ordene «nasjonal» og «sosialisme» ikke akkurat det som har vært mest vellykket i historiens løp.

Presidenten: Replikkordskiftet er avsluttet.

Tove Linnea Brandvik (A) [19:38:09]: Bærekraft – endelig er det her, ordet som skal være retningslinjen for politikken, ordet som skal være det viktige ordet for Norge. Det er en stund siden vi har hørt det – bærekraft. Det er vi som har ansvaret for de lange linjene, det er vi som skal løfte blikket og se framover. Vi skal ikke kikke ned på skotuppene i det hele tatt. Det er fordi vi har ansvaret for de neste generasjonene. De har ikke ansvaret for oss. Tippoldebarna våre har ansvar for de som kommer etter dem. Det er da vi skal ha det ordet som er så flott og vakkert som vår retningslinje. Og da er det flott at vi gir 5,4 milliarder kr ekstra til norske kommuner – der barna våre bor, der barna våre får sin grunnleggende utdanning, der de eldre bor, som har behov for å få hjelp og pleie ettermiddag og kveld, der de er som egentlig ikke syns at det å være i samfunnet er så veldig greit, men som trenger litt hjelp. De er der, de også. Og da er det veldig greit at 5,4 milliarder kr blir gitt uten at de er øremerket. For da kan vi faktisk ta hensyn til at folk er forskjellige, at kommuner er forskjellige, at problemer og utfordringer er forskjellige. Det er da det blir litt håp og litt sus over ting.

Vi skal ha et fellesskap, og det fellesskapet skal vi bruke til å foredle ressursene. Det er å få barna våre dyktige, det er å ta i bruk de naturressursene vi har, det er å prioritere å gi barna en skolegang med nok voksne rundt seg. Disse barna skal vokse opp og vite at det er viktig at de er de de er. Disse barna skal ha variert kunnskap, for på et eller annet tidspunkt skal de vite at de betyr noe, og at det nytter. De skal ha håpet. Det er faktisk et poeng å yte noe. Det er det vi skal lære dem. Så skal vi lære dem å bli kunnskapsrike, å evne å ta i bruk ny teknologi, å tenke de nye tankene – de vi ikke har klart å tenke ennå. Og så skal de lære å bli inkluderende. Det er da vi får noe som er litt bedre for de generasjonene som kommer etter dem igjen. Det er egentlig jobben vår.

Jeg syns det er veldig bra at vi skal satse på barnehageplasser. Den største verdiøkningen vi har fått til i dette samfunnet var faktisk at kvinnene begynte å jobbe. Da er det veldig greit at vi har barnehageplasser, slik at vi er sikre på at barna får en sikker og trygg oppbevaring, får en sikker og trygg hverdag hvor de kan lære noe – for det er faktisk ikke skummelt å lære i barnehagen – som en del av utdanningssystemet, frivillig.

Vi skal sørge for at de også er trygge når de går ut og skal skape et bedre liv. Vi skal gjøre det ved å styrke fellesskapet, fellesskapsløsningene. Vi skal gjøre det ved å legge til rette for at norske kommuner faktisk får god nok økonomi til å vedlikeholde de verdiene som de har fått fra tidligere generasjoner, til å vedlikeholde byggene, til å vedlikeholde infrastrukturen, og til å gjennomføre planlegging av bærekraftige lokalsamfunn. Og hva er det? Jo, det er lokalsamfunn som faktisk har nok folk ansatt og kapasitet til å planlegge gode muligheter, gode rom og gode veiløsninger for de inkluderende lokalsamfunn som kommer i framtiden.

De skal planlegge for universell tilgjengelighet. Det er det som skal være grunnlaget. Vi skal ikke drive å flikke i etterkant med særløsninger og lure og fikse ordninger – ikke fordi vi nødvendigvis bare skal tenke tilgjengelighet for én gruppe, men fordi vi når vi gir alle muligheten til å delta overalt, kan stille krav til alle. Og det er da vi tar folk på alvor. For det å bli stilt krav til er faktisk likestilling – den sterkeste likestillingen av alle. Det er det viktigste. Derfor er det greit at vi gjør det, for da er vi i stand til å ta de råvarene vi har, som er folk, som er naturressurser, og foredle dem. Vi tar veien fra råvarene over til gourmet-samfunnet – i overført betydning – for det gjelder å lage et kompetansesamfunn. Det er det vi trenger.

Trine Skei Grande (V) [19:43:37]: Venstre er et sosialliberalt parti. Det betyr at vi har troen på balansen mellom enkeltmenneskets frihet og ansvaret vi har for hverandre. Sosialliberale har alltid hatt troen på fellesskapet når det gjelder å løse det som er felles utfordringer. Derfor har vi også en klokkertro på lokaldemokratiet, der man gjennom dialog og nærhet til utfordringene faktisk klarer å skape de beste løsningene, der man også har tro på at mer ulikhet er bra når det gjelder å finne de løsningene som trengs for hvert enkelt lokalmiljø.

Vi har tro på at mennesker ønsker å finne sin vei til det gode liv på en god måte. Vi lever jo egentlig i ei sosialliberal tid, der folk ikke har lyst til å komme inn i massestrømmen, der man har lyst til å velge sin vei til det gode liv, der man har lyst til å leve livene sine forskjellig, og der man har ulike behov, ønsker og drømmer for framtida.

Sosialismen er ganske gammeldags når det gjelder å møte disse utfordringene. Og jeg er redd for at Regjeringas store drømmer om likhetsidealer og fellesskapsdragning vil bringe folk lenger og lenger bort fra muligheten til å skape sitt eget gode liv. Det kan være vanskelig å se, hvis man bare leser regjeringserklæringen overfladisk, men jeg har lyst til å nevne noen eksempler.

Regjeringa vil f.eks. ta bort det andre fremmedspråket i skolen. Det er klart at en kan sikkert finne noen elever som vil streve med et annet fremmedspråk. Men det det andre fremmedspråket gav oss en enorm mulighet til, var for første gang å kunne gi tillitt til og vise forskjellighet for alle de ungene som ikke har norsk som sitt hovedmorsmål. For første gang har man nå muligheten til faktisk å få papirer på det språket man snakker når man er hjemme. For første gang har man endelig muligheten til å få den forskjelligheten som man har vokst opp med, til å bli en normalitet for skolen. Vi har hatt en skole som har dyrket fram ett språk, og der det har vært et problem at unger har kunnet et ekstra språk. Her fikk vi en historisk sjanse til å la den forskjelligheten være en kompetanse. Den tar man fra oss.

Man er engstelig for nedbygging av arbeidsmarkedspolitiske virkemidler, fra en regjering som har skapt så mange nye småbedrifter, så mange nye arbeidsplasser som vel ikke veldig mange kan vise til i sine regnskaper. Jeg må bare si at det beviser hva slags syn man har på mennesker. Ønsker man å ha en regjering som har som hovedmål at folk skal få muligheten til å skape sine arbeidsplasser, satse på det de har lyst til, vokse ut fra sine forutsetninger, eller ønsker man at staten skal bruke sine penger på å gi folk tiltaksplasser, så de skal få lønna si via et tiltak, bestemt av staten?

Så er det det som kalles privatisering av skoler. Vi venstrefolk liker å skille mellom det vi ikke liker, og det vi faktisk vil forby. For Venstre har alltid den offentlige skolen vært viktigst. Jeg var saksordfører for den loven, og jeg begynte innlegget mitt med å si at for Venstre er alltid den offentlige skolen viktigst. Men vi skal klare å være best til å ha den beste offentlige skolen og ikke nødvendigvis forby alle andre som ikke velger det vi absolutt vil. Det vi gjør, er at vi tar noe fra alle de foreldrene som nå hadde et lite snev av maktmiddel overfor alle dem som prøvde å legge ned grendeskolene deres. Vi har fått så mange små, gode friskoler med vår lov, som gir så mange muligheter og makten tilbake til enkeltmennesket til å være med og skape sitt lokalmiljø. Og den makten skal vi ta fra dem, fordi noen kanskje velger noe som vi først og fremst ikke liker!

Kanskje er det enda mer bevisende at denne regjeringa velger å ikke si at det å være samisk er et kulturelt valg man gjør i forhold til sin tilhørighet, men det må plasseres på sosialfeltet. Det er sosialministeren som skal ha ansvaret for samiske saker i denne regjeringa. Det er en sosial utfordring at noen har en annen kulturell bakgrunn. Det sier litt om hvilke verdier man legger i bunnen. Det tror jeg vi kommer til å se, selv om det ikke er gammelsosialister som inntar Regjeringa, at det i hvert fall ikke er den drømmen vi som sosialliberalere har om stor satsing på lokaldemokratiet, troen på friheten til den enkelte og den enkeltes ønske om å skape det gode liv, som er drivkraften her. Her er drivkraften først og fremst at alle skal velge det samme livet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tove Karoline Knutsen (A) [19:48:50]: Representanten Skei Grande er bekymret for valgfriheten. Jeg er ikke det. Jeg tror at en sosialdemokratisk politikk gir oss valgfrihet, likeverd og likestilling.

Skei Grande snakker om den offentlige skolen kontra de private løsningene. Som sosialdemokrat bosatt i Nord-Norge er jeg særdeles redd for det privatskoleløftet som den avgåtte regjeringen kom med. Jeg tror det skaper ulikhet, og det skaper mindre valgfrihet. Denne regjeringen har lovet et løft for det samiske, for språk og for kultur. Det er ikke å gjøre det samiske til noe marginalt, det å sette det samiske likt med det ikke-samiske, det norske. Det vil denne regjeringen gjøre gjennom kultur, gjennom språk og gjennom samisk kulturliv, samfunnsliv og næringsliv.

Trine Skei Grande (V) [19:50:20]: Jeg mistror ikke ønsket om å satse på samisk kultur. Dette har også sosialministeren sagt etter at han har tiltrådt. Min bemerkning gikk på at det samiske spørsmålet er et sosialt spørsmål og legges under sosialministerens ansvarsområde. Det syns jeg er merkelig, og det syns jeg også man bør merke seg som et verdisignal fra denne regjeringa.

Det som Tove Karoline Knutsen mener, er at det tar valgfriheten bort fra folk at den offentlige skolen får utfordrere. Det er jo å ha en utrolig liten tro på den offentlige skolen. Jeg har stor tro på den offentlige skolen, jeg. Jeg tror at de aller fleste vil velge den, hvis de har muligheten til å gjøre det. Jeg har stor tro på at vi gjennom en satsing på den offentlige skolen vil gjøre den til den aller beste. Og folk ønsker å velge for ungene sine det som er aller best. Der denne loven virkelig har blitt brukt, er i alle de lokalmiljøene der foreldre ønsker å kjempe for sitt lokalmiljø, men beholde sin grendeskole. Det var det som var intensjonene med å gi handlingsrom i grunnskoleloven, som jeg var saksordfører for. De intensjonene syns jeg vi til fulle har fått oppfylt.

Torbjørn Andersen (FrP) [19:51:43]: Venstre har gjort det til sitt varemerke å tale småbedriftenes sak. Det å gjøre Norge enklere, skape mindre byråkrati for næringslivet, redusere skjemaveldet og slike ting er en viktig sak for Fremskrittspartiet, og slik jeg forstår det, er det også en viktig sak for Venstre.

Nå har jo Venstre sittet i regjering i fire år, men vi må vel kunne si at reduksjonene i skjemaveldet har vært ytterst marginale. En kan jo undre seg over hvorfor Venstre ikke har oppnådd mer på dette området, som er en av deres hjertesaker.

Men mitt spørsmål er egentlig: Kan vi regne med at Venstre nå i opposisjon vil prioritere arbeidet med å skape forenklinger, redusere skjemaveldet, vil gå inn for mindre byråkrati for norsk næringsliv og være med og støtte Fremskrittspartiet i kampen for bedre rammevilkår for små og mellomstore bedrifter i Norge?

Trine Skei Grande (V) [19:52:50]: Dette er vel et område der Venstre og Fremskrittspartiet ikke er så uenige i intensjonene. Den store forskjellen er at Venstre faktisk har sittet i regjering og prøvd å gjøre noe med det. Vi vet hvor tunge sånne store skuter er å få flyttet, og hvor mye som trengs av bakgrunnsorganisering for å få det til.

Vi har fått vedtatt prinsippet om solnedganglovgivning. Vi har nå fått på plass de elektroniske signaturene som trengs for å samle alt dette. Vi har samordnet ganske mange enheter, som f.eks. Mattilsynet. Vi har samordnet mange av de enhetene som bedrifter forholder seg til. Men vi kommer til å kjempe videre for dette. Vi syns det er ganske viktig at alle de små bedriftene rundt omkring skal få mulighet til å skape de arbeidsplassene og de verdier de kan, uten å måtte bruke tida på skjemaer.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Torstein Rudihagen (A) [19:54:08]: Regjeringspartia stod saman om ei sterkare satsing på samferdsel i Nasjonal transportplan for 2006–2015. Dette er òg følgt opp i den politiske plattforma frå Soria Moria-forhandlingane. Dette betyr ikkje f.eks. ei einsidig satsing på vegbygging eller ei einsidig satsing på jernbane eller anna kollektivtilbod, men ei brei satsing der dei ulike delane av samferdselssektoren blir å sjå i ein samanheng. Det betyr ein samferdselspolitikk som imøtekjem dei ulike behova og utfordringane som er i byar og bynære område, og dei utfordringane som er ute i distrikta – utfordringar som ein ofte må løyse på ulike måtar: auka satsing på vegutbygging der det er formålstenleg, auka satsing på jernbane og annan kollektivtransport der det er mest tenleg. Gode transport- og kommunikasjonstilbod er avgjerande for eit effektivt, konkurransedyktig næringsliv, for busetjing og for utvikling over heile landet. Ja, det er ein føresetnad for verdiskaping over alt.

Samtidig må vi gjere denne transporten så miljøvennleg som mogleg, og trafikksikkerheit må vere overordna alt. Derfor må samferdselspolitikken vere innretta mot å redusere utslepp og støy, og arbeidet med nullvisjonen ingen drepne eller livsfarleg skadde må halde fram.

Vi må skape ein heilskapleg samferdselspolitikk under folkevald styring, der regional- og distriktspolitikk, miljøvern og fordeling skal vere grunnleggjande prinsipp. Konkurranseutsetjing er ikkje svaret på alle utfordringar.

Det er bra at Regjeringa vil vere med på å redusere forskjellane i drivstoffprisar i heile landet gjennom å innføre fraktutjamning. Ho vil òg greie ut prosjektfinansiering for samanhengande utbygging og modernisering av nye veg- og jernbanestrekningar.

Det er behov for ei forbetring av vegnettet over heile landet. Skal vi utløyse potensialet for verdiskaping, må forbetringa gjelde det sekundære riksvegnettet og fylkesvegnettet så vel som hovudvegane. Ei auka satsing på sykkelvegar er nødvendig for å betre trafikksituasjonen og sikkerheita for syklistane og gjere det mogleg for fleire å bruke sykkelen f.eks. til og frå arbeid. Om dette kan gjerast meir trafikksikkert, vil det vere ei kjærkommen avlasting av annan trafikk – særleg i byane.

Skal transporten bli meir miljøvennleg, må vi auke bruken av miljøvennlege kjøretøy, få utskifting av riksvegferjer med nye gassferjer og støtte utvikling av hydrogen som energiberar i transportsektoren. Vi må i sterkare grad ta i bruk verkemiddel som stimulerer til bruk av miljøvennlege bilar.

Heilt på tampen av si regjeringstid sa Bondevik-regjeringa endeleg at ho ville innføre kravet om bruk av biodrivstoff i tråd med EU-direktiv. Det er fleire av oss som har etterlyst dette lenge. Stoltenberg-regjeringa varslar no igangsetjing av eit introduksjonsprogram for å følgje opp dette.

Skal vi løyse transportbehovet i framtida, der ein òg skal ivareta omsynet til miljø og trafikksikkerheit, må ein betre dei kollektive transportløysingane. Stoltenberg-regjeringa varslar her ei rekkje tiltak, som å innføre eit ungdomskort for kollektivrabatt som gir rett til 50 pst. rabatt for ungdom, elevar og studentar, betre tilrettelegging for funksjonshemma og utvida påskjønningsordning for byar og byområde som satsar på å leggje til rette for kollektivtrafikk. Men vi må òg sørgje for at det er eit best mogleg kollektivtilbod ute i distrikta, f.eks. tilbringarteneste med taxi kombinert med båt, buss eller tog langs hovudårene.

Jernbanen vil få eit lyft. Ei fjerning av kjørevegs- og elavgifta vil stimulere til meir trafikk over på jernbanen av både folk og gods. Kyst-Noreg er viktig for verdiskapinga i landet. Derfor må vi betre fiskerihamnene og leggje til rette for ein viktig sjøtransport. Det må òg vere eit mål å oppretthalde einskapsportoen og eit likeverdig posttilbod over heile landet. Elektronisk kommunikasjon har eit stort distriktsvennleg potensial i seg. Men det krev at heile landet har tilgang til høghastigheitsnett. I Regjeringas politiske plattform er det uttrykt at med det offentleges hjelp skal det vere på plass i løpet av 2007.

Harald T. Nesvik (FrP) [19:59:29]: Det er med stor interesse man leser Soria Moria-erklæringen, særlig knyttet til hvordan flertallsregjeringen har tenkt å løse de mange problemene som finnes innenfor området helse og omsorg. Ja, for det er en kjensgjerning at det innenfor denne sektoren fortsatt er en rekke uløste oppgaver. Problemet er bare at det faktisk er grunn til å frykte at de forslagene til løsninger som framkommer i den mye omtalte erklæringen, nok ikke bare vil være tilstrekkelig til å løse problemene. Dessverre er det grunn til å frykte at de også vil kunne skape en rekke nye problemer. Jeg skal begrunne dette.

Når man har fulgt med i den valgkampen vi nå har bak oss, har man sett at de tre regjeringspartiene har reist land og strand rundt med løfter om enorme summer av penger til det meste. Og dette har skapt forventninger. Når en så i ettertid fra denne talerstol sier og i tillegg også skriver i Soria Moria-erklæringen at handlingsregelen skal ligge til grunn for den økonomiske politikken, har en allerede møtt veggen hva gjelder en rekke av løftene som ble gitt i valgkampen. Jeg vil gripe fatt i noen få problemstillinger, all den tid jeg velger å ta Soria Moria-erklæringen på alvor. Og det skal man virkelig gjøre.

Statsministeren har flere ganger uttrykt at det ikke blir aktuelt med en eneste krone i skattelette før det skinner av eldreomsorgen i dette landet. Ja, en har til og med gått så langt at en har lovet 10 000 nye stillinger i eldreomsorgen innen utgangen av 2009. Når kan en forvente at disse stillingene kommer på plass? Og hvor skal en hente pengene fra? Erklæringen omtaler at det skal komme 10 000 nye årsverk, mens statsministeren senest i dag har uttalt at det skal komme 10 000 nye stillinger. Det er en vesentlig forskjell på det å skaffe 10 000 nye stillinger og det å skaffe 10 000 nye årsverk. Jeg håper vi snart kan få en avklaring på hva som er det gjeldende. Er det statsministerens ord fra denne talerstolen senest i dag som er det gjeldende, eller er det det som framkommer i erklæringen?

Så er det et underlig spørsmål man også er nødt til å stille seg. Vil man øremerke penger til disse stillingene? Hvis ikke kan jo den enkelte kommune selv velge å bruke disse midlene på en annen måte enn det Regjeringen ønsker. Og hvis det er tilfellet, ser jeg virkelig fram til å høre Senterpartiets forklaringer på det som har med kommuneøkonomien å gjøre, og det med å overstyre lokalpolitikerne der ute.

Videre er det grunn til å merke seg at i henhold til erklæringen er det nå viktigere med hvem som skriver ut lønnsslippen, enn kvaliteten på hjelpen som de pleietrengende mottar. Framtidens valgfrihet skal med andre ord knyttes til å velge mellom kommunens ulike tilbud, ja dersom kommunen velger å gi flere tilbud. Det er jo det som faktisk har vært tilfellet i Kommune-Norge, at man ikke har hatt kapasitet til å gi flere tilbud.

Det kan virke som om en på helse- og omsorgsområdet nå går baklengs inn i framtiden, der den sosialistiske ideologiens innbilte fortreffelighet skal telle mer enn enkeltmenneskets mulighet til å kunne velge mellom flere tilbydere og flere tilbud. Eller er det rett og slett slik at dette også er en takk til fagforbundets Jan Davidsen for innsatsen i valgkampen?

Det er flere ting i denne erklæringen som gir grunn til bekymring. Ett av punktene er det som går på

«at et flertall av styremedlemmene i helseforetakene skal oppnevnes blant de foreslåtte folkevalgte fra henholdsvis kommune eller fylkeskommune».

Jeg skal ta et eksempel, slik at man kan tenke seg det kaoset som kommer til å oppstå, og jeg skal bruke min egen hjemregion med St. Olavs Hospital i Trondheim. Det fungerer som et sykehus for lokalbefolkningen i Trondheim. Det fungerer nærmest som et sentralsykehus for Sør-Trøndelag, og det er regionsykehus for Midt-Norge. Det skal bli morsomt når man skal utnevne styremedlemmene, å se hva slags interesse de da skal ta innover seg. Hvis man nå tror man har en dragkamp internt i styrene i de regionale og lokale foretakene, så skal man virkelig få en interessant jobb med å følge med på det som vil skje i framtiden.

Thorbjørn Jagland hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Petter Løvik (H) [20:04:52]: Svært mange har den seinare tida sagt at den nye regjeringa kjem til dekka bord. Det er nok på dei aller fleste områda korrekt. Veldig mykje går den rette vegen. Det er store moglegheiter vidare framover. Det som ein del av oss stiller spørsmål ved, er: Vil den nye regjeringa leggje opp til å utnytte dei moglegheitene som no finst, og på dei områda der vi er på god veg?

For vel ei veke sidan kunne vi høyre ein ganske interessant reportasje om NSB på TV 2-nyheitene. Eg har lyst til å sitere litt frå det som blei sagt der:

«NSB går så det suser, og i følge ledelsen er alt fryd og gammen. Det økonomiske resultatet er bedre, punktligheten er tilbake. Og både kunder og ansatte er fornøyde. … Og konsernsjefen innrømmer at konkurranseutsetting av togdriften har skjerpet NSB: «Den konkurranseutsettingen som så langt har vært beskrevet, har hjulpet oss til å få kostnadsnivået ned og få et bedre tilbud til publikum. Det er jeg rimelig trygg på.» … Også medarbeiderne i NSB er mer fornøyde. Entusiasmen er tilbake etter mange traurige år for statsbedriften. Det går bokstavelig talt på skinner for NSB.»

For oss som har følgt ein god del med i Samferdsels-Noreg dei siste åra, er dette veldig gledelege signal. Det har skjedd ei svært positiv utvikling i NSB dei seinare åra. Då blir det litt merkeleg når erklæringa frå Soria Moria kjem dagen etter dette innslaget, for der heiter det m.a.:

«Regjeringen vil ikke sette flere persontrafikk-strekninger innen jernbanen ut på anbud.»

Det er heilt korrekt som representanten Rudihagen nettopp sa i sitt innlegg: Konkurranseutsetjing er ikkje svaret på alle problem. Men kvifor ikkje bruke eit verkemiddel som vi veit fungerer, når vi ser at dette gir store gevinstar for dei vi er sette til å tene, nemleg passasjerane? Gjøvikbana har vore sett ut på anbod. Det har gitt eit betre tilbod til ein lågare pris, og NSB er generelt betre. Kvifor då forandre det som fungerer betre enn nokon gong? Er det slik at politiske kjepphestar er viktigare enn sunn fornuft? Er det det same som skal leggjast til grunn når det gjeld dei andre delane av norsk næringspolitikk?

Vi har sett at den førre regjeringa gjennom fire år klarte å få til det som næringslivet, arbeidstakarar og arbeidsgivarar, bad om før regjeringa trådde til, nemleg å få eit sunnare konkurranseklima – lågare kostnader, lågare rente og betre konkurranseevne. Veldig mykje av dette klarte regjeringa å oppnå. Rammevilkåra for norsk næringsliv er i dag betydeleg betre enn det dei var for fire år sidan, bl.a. ved at kostnadsnivået og skattenivået er kome meir på line med våre konkurrentland. Då har eg lyst til å stille følgjande spørsmål: Når den nye regjeringa seier at skattane skal aukast, og vi veit at det meste av skattelettane kom på næringslivet, er det då investeringsavgifta som skal tilbake? Ja, det er 6 milliardar kr å hente. Er det avskrivingssatsane som skal forverrast no igjen? Ja, der er det 5 milliardar kr å hente. Er det frådrag for forsking og utvikling som skal fjernast igjen? Ja, der er det 1 milliard kr å hente. Eller er det ved redusert arbeidsgivaravgift for arbeidstakarar over 62 år? Ja, der er det også nesten 1 milliard kr å hente. Så det er ikkje måte på kva som er å hente av pengar til såkalla gode formål, dersom ein berre vil tyne næringslivet. Eller er det rett og slett omlegging av skattane, som det har vore eit fleirtal for i Noreg, som skal gjere at vi blir kvitt delingsmodellen, ved å få større likskap mellom skatt på vanleg inntekt og skatt på kapitalinntekter? Her er det også ein del pengar.

Alt i alt: Næringslivet har fått 20 milliardar kr. Dette sikrar betydeleg fleire arbeidsplassar i Noreg enn dei mange tiltaka som den nye regjeringa vil innføre. Men dersom det er slik at ein vil ta vekk ein god del av desse incitamenta som vi har sett har fungert, då er det same spørsmålet mitt her: Er politiske kjepphestar viktigare enn sunn fornuft? Er det slik at ein vil reversere det ein har sett har vore ein stor suksess?

Rune J. Skjælaaen (Sp) [20:10:09]: Senterpartiet satte helse og omsorg i fokus i den valgkampen vi har bak oss. En rekke debatter handlet om lokalsykehus og kampen for disse, og om en verdig eldreomsorg. Det sikkerhetsnettet som helsetjenestene representerer når sykdom rammer, eller når alderdommen setter sine spor, er avgjørende for folks trygghet. Senterpartiet profilerer i sitt program viktige verdier om at alle skal ha tilgang på gode og likeverdige helse- og omsorgstjenester uavhengig av bosted og økonomisk evne. Regjeringserklæringen og plattformen understreker dette sterkt og tydelig. Regjeringen skal opprettholde et desentralisert sykehustilbud som sikrer nærhet til akuttfunksjonene og fødetilbud. Ingen lokalsykehus skal legges ned. Sykehusenes økonomi skal styrkes, basisbevilgningene skal økes og andelen av innsatsstyrt finansiering reduseres.

Stortinget har vedtatt at skjevfordelingen av inntekter helseregionene imellom skal rettes opp. Som Stortinget er kjent med, slår denne skjevfordelingen av inntekter verst ut for Helse Vest og i noen grad for Helse Midt-Norge. Dette er en historisk betinget skjevfordeling som innebærer at det offentlige i disse deler av landet ikke kan tilby like gode spesialisthelsetjenester som i resten av landet. Regjeringserklæringen slår fast at skjevfordelingen av inntekter helseregionene imellom skal rettes opp raskere enn det som ble lagt til grunn i St.meld. nr. 5 for 2003–2004. Det innebærer at når sykehusenes økonomi skal styrkes, skal først og fremst Helse Vest og Helse Midt-Norge prioriteres. Det synes jeg som vestlending er veldig bra. Jeg tror også at Høyres forrige parlamentariske leder, nå styreleder i Helse Vest, Oddvard Nilsen, synes det er bra.

Regjeringserklæringen slår fast at opptrappingsplanen for psykisk helse skal gjennomføres, og at det skal innføres en særskilt ventetidsgaranti for barn og unge med psykiske lidelser. Situasjonen for barne- og ungdomspsykiatrien er langt fra tilfredsstillende. Jeg vil igjen vise til Helse Vest, som lider under denne skjevfordelingen, hvor en bare har en dekningsgrad på 2,5. Målet er 5, men ifølge fagfolk burde den være et sted mellom 7 og 8. Så utfordringene er faktisk mange. Flere utdanningsstillinger er nødvendig for å sikre kompetente behandlingstilbud.

De siste fire årene er det i økende grad inngått avtaler mellom private kommersielle sykehus og helseforetak. Dette har i noen tilfeller fått et slikt omfang at det undergraver pasientgrunnlaget for de små lokalsykehusene. Jeg er derfor tilfreds med at Regjeringen vil begrense omfanget av slike avtaler. Samtidig understreker Regjeringen at sykehus som er eid og drevet av frivillige organisasjoner, skal sikres gode vilkår gjennom avtaler med det offentlige. Disse sykehusene har en viktig plass i vårt helsevesen og inngår som sentrale aktører i å utvikle gode spesialisthelsetjenester.

Vi lever stadig lenger, fordi nye behandlingsmetoder tas i bruk og nye medisiner utvikles. Det fører også til at antallet eldre øker. Det er jo flott og ikke et problem, men det er en utfordring. Derfor vil Regjeringen videreutvikle eldreomsorgen slik at et økende antall eldre skal ha gode muligheter for livskvalitet. Det skal utarbeides en nasjonal rekrutterings- og utdanningsplan for eldreomsorgen, og lokalsykehusene skal ha en sentral rolle i helsetjenesten for de eldre. Samarbeidet mellom sykehusene og kommunehelsetjenesten skal styrkes. Om dette betyr at kommunene får ansvar for eventuelle nye pasientgrupper, skal kommunene kompenseres for det. Finansieringsordningen for sykehus skal sikre prioritering av eldre, som jo svært ofte har sammensatte lidelser, og det skal satses ytterligere på å utdanne flere spesialister innen geriatri.

Senterpartiet inviterer, sammen med Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, Stortinget til et samarbeid om å nå målet om likeverdige helsetjenester i hele landet.

Marit Nybakk (A) [20:15:29]: La meg slå det fast nok en gang: Norge har fått en flertallsregjering og et nytt politisk tyngdepunkt. Det betyr forutsigbarhet og stabilitet, men det gir også grunnlag for et bredt samarbeid i Stortinget.

Et samarbeid mellom tre partier betyr kompromisser. Områder der mange mente at det kanskje ikke var grunnlag for enighet, var utenrikspolitikken, forsvarspolitikken og sikkerhetspolitikken. Derfor er det ekstra gledelig å kunne konstatere at dette, ja, det greide de tre partiene, og faktisk greide de det veldig bra.

Forsvarsreformen videreføres. Vi skal ha et moderne forsvar tilpasset vår tids trusler. Hovedlinjene i utenrikspolitikken ligger fast og er basert på langsiktighet og at vi som nasjon selvfølgelig er forutsigbare og gjenkjennelige.

Denne regjeringen har likevel et annet verdigrunnlag og vil spille en mer konstruktiv og en mer aktiv internasjonal rolle, med fokus på fredsskaping, fattigdomsbekjempelse, menneskerettigheter og internasjonalt fredsarbeid – en ny internasjonal rettsorden der FN styrkes på alle felter. Også internasjonalt er det behov for mer fellesskap, er det sagt før i dag – mer styring, klarere kjøreregler.

Vår sikkerhetspolitikk er tuftet på vårt medlemskap i NATO. Vi ønsker å føre en aktiv politikk i NATO for å sikre norske interesser og å bidra til en god transatlantisk dialog. Vi skal fortsette med å bidra til NATOs moderniseringsprosess. Med et NATO som nå omfatter nesten hele Europa, er alliansen også et viktig alleuropeisk forum, og også EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk skjer i et nært samarbeid med NATO, noe som er viktig for oss.

Regjeringen legger vekt på nedrustning og rustningskontroll. På ett vesentlig område haster det å komme videre: i arbeidet med ikke-spredning og nedrustning av atomvåpen og andre masseødeleggelsesvåpen. Og her har vi ingen annen vei å gå enn avtaleveien. Ikke-spredningsavtalen er selve grunnpilaren i prosessen med å bygge ned og etter hvert eliminere atomvåpnene. På tilsynskonferansen for avtalen i 2000 ble 13 viktige skritt vedtatt. Årets tilsynskonferanse ble derimot en fiasko. Norge fikk i ettertid – og det skal den forrige regjeringen ha ros for – en anmodning fra FNs generalsekretær om å ta et initiativ til å få atomspørsmålet opp på FN-toppmøtet i september. Norge greide da å opprette en sjunasjonsgruppe. Selv om initiativet ikke førte fram i september, vil jeg understreke så sterkt jeg kan, at dette initiativet må videreføres. Norge spiller også nå en viktig rolle i IAEAs styre.

Regjeringen har satt opp fire hovedprioriteringer i utenrikspolitikken:

• en aktiv nordområdepolitikk

• en mer offensiv Europa-politikk

• å styrke Norges innsats som fredsnasjon og arbeide aktivt for rettferdighet og en sosial og bærekraftig globalisering

• å videreutvikle FN og styrke organisasjonen både når det gjelder bistand og fredsforebygging

Som sagt: Vi ønsker en rettsorden med et forpliktende internasjonalt regelverk.

Så vil jeg legge til at utenrikspolitikk må også inneholde formidling her hjemme av hvordan verden endrer seg, og hvilke krav det stiller til oss. Globaliseringen får konsekvenser for norske lokalsamfunn. Derfor må utenriksdebatten også trekkes inn i den generelle samfunnsdebatten.

Helt til slutt: På søndag er det TV-innsamling. Temaet her er vold mot kvinner. Det dreier seg om alt fra trafficking via kjønnslemlestelse til steining. La oss støtte aktivt opp om denne og samtidig huske på det ansvaret som Sikkerhetsrådsresolusjon 1325 gir oss. Den handler om vold mot kvinner i krig, og den handler om kvinners deltakelse når freden skal bygges. Denne måneden fyller resolusjon 1325 fem år. Det er på tide at også Norge engasjerer seg aktivt for 1325 i ulike fora. Det gjelder faktisk også NATO.

Morten Høglund (FrP) [20:20:40]: Det mangler ikke på utfordringer på den utenrikspolitiske arena. De siste dagers fokusering på WTO-forhandlinger og på nordområdene viser dette med all tydelighet. Videre lever vi i en verden hvor globaliseringen stadig blir sterkere, energisituasjonen er vanskelig og terrorismen altfor ofte viser sitt stygge ansikt.

For Fremskrittspartiet er det viktig å signalisere at det er grunnleggende å legge norske interesser og prioriteringer til grunn i utenrikspolitikken. Det handler særlig om å ivareta vårt ansvar i våre nærområder, ikke minst i nordområdene, herunder vårt forhold til Russland. Vi må ikke bare prate fint om suverenitetshevdelse i nord. Vi må vise i praksis at vi mener noe med det. Det vil kreve prioriteringer og oppfølging. Fremskrittspartiet er beredt til å være med på det. Større og mer permanent tilstedeværelse fra den norske marine er et stikkord i denne sammenhengen.

Men det handler også om å vise solidaritet med befolkningen i vårt naboland Russland, som sliter i forhold til miljø, fattigdom, vold, tuberkulose og hiv/aids, for å nevne noe. Oppgavene er mange. Det er kanskje ingen grense mellom to land som er så kontrastfylt som den mellom Norge og Russland. Det hviler et ansvar på oss i den sammenheng.

Det er Fremskrittspartiets overbevisning at for å sikre norske interesser, enten det handler om sikkerhet, handel eller andre strategiske interesser, må vi ha allierte eller i det minste venner, og dette krever langsiktighet og vilje til, også fra norsk side, å gi noe tilbake. Her har det i hovedsak vært ført en linje fra 1945 som har trygget våre interesser på en god måte. Vi er opptatt av at vi fortsetter på en slik kurs, at vi ikke skaper en situasjon i f.eks. forholdet til USA som svekker våre relasjoner og våre langsiktige interesser. Regjeringens beslutning om å avslutte deltakelsen i Enduring Freedom i Afghanistan og tilbaketrekking av offiserene i Irak er ikke konstruktivt i en slik sammenheng. Vi er uenige i begge beslutninger, ikke minst fordi vi ikke med vår beste vilje kan se at disse beslutninger bedrer forholdet for befolkningen i de nevnte land, kanskje tvert imot. Dermed etterlater vi det inntrykket at dette handler kun om at nå skal vi vise USA at nå får dere klare dere uten oss. Om dette er et godt signal å sende til vår fremste allierte, kan vi sikkert være uenige om, men det må være vanskelig å være uenig i at dette ikke bedrer forholdet mellom oss og vår nærmeste allierte, USA.

Dessverre er internasjonale militære fredsbevarende eller fredsopprettende operasjoner blitt mer og mer aktuelt. Disse operasjonene har ulik organisering og struktur, og dette gir fleksibilitet og mulighet til å få igangsatt aksjoner raskere og med en sammensetning tilpasset den enkelte situasjon. Norge har vært tilpasningsdyktig og bidratt der det har vært fornuftig og på den måte som har vært hensiktsmessig. Nå vil den nye regjeringen legge bånd på hva vi skal vurdere å delta i, uten å se på hensikten med operasjonen. Dette er etter vår mening ikke i vår interesse, og jeg er redd det kan bli en tvangstrøye i forhold til fremtidige krisesituasjoner.

Vi har respekt for at vi kanskje vil se ulikt på hvordan det er naturlig at Norge bidrar og på hvilken måte. Men dette får være beslutninger vi håndterer når situasjonen oppstår. Verden er slik at det er vanskelig å lage en regelbok for konflikthåndtering, i hvert fall en som kun er på norsk. Våre målsettinger må være å hindre eller stoppe væpnede konflikter, redde sivilbefolkning som utsettes for overgrep og om mulig finne og straffe terrorister, og til dette trenger vi mange verktøy. Jeg er redd Regjeringen er i ferd med å fjerne noen av våre verktøy og også gjøre oss til en mer perifer alliansepartner.

Etter å ha fulgt og deltatt i utenriksdebatten i denne sal i fire år har man ikke unngått å kunne legge merke til den spenning og uenighet som det har vært mellom de tre partier som nå danner regjering. Derfor er det imponerende at man i det hele tatt har kommet frem til en felles plattform også på dette området. Men mange av oss har en frykt for at når Regjeringens utenrikspolitiske kompromiss skal settes ut i livet, så vil det bety et kursskifte, ikke brått og med store overskrifter, men i ulike handlinger som i sum plasserer Norge på et annet spor i forhold til nære allierte og i hvordan vi opptrer i internasjonal konflikthåndtering.

Statsråd Øystein Djupedal [20:25:49]: Kunnskap og utdanning er blant Regjeringens aller viktigste satsingsområder. Det er gjennom å sikre alles tilgang til dette at vi som nasjon og som enkeltmennesker skaper våre muligheter. Det er simpelthen helt avgjørende for vår nasjons framtid.

Som kunnskapsminister legger jeg et bredt kunnskapssyn til grunn for mitt og Regjeringens arbeid framover.

Kunnskap er selvfølgelig ferdigheter, det er fakta, og det er forskning, men kunnskap er også uendelig mye mer. Kunnskap er dannelse, det er kritisk tenkning, analytiske evner og refleksjon. Kunnskap er kompetanse til å arbeide sammen med andre mot felles mål, og det er evnen til demokratisk og solidarisk deltakelse. Og ikke minst er kunnskap også evnen til stadig å kunne tilegne seg ny kunnskap gjennom å møte og mestre nye utfordringer hele livet igjennom.

En god grunnutdanning og tilgang til etter- og videreutdanning for alle forebygger utstøting fra arbeidslivet og fra samfunnet vårt. Utdanningssystemet er simpelthen derfor det viktigste verktøy for sosial utjamning. Kunnskap sikrer enkeltmennesker et verdig liv, at arbeidslivet får tilgang på kompetent og god arbeidskraft, og det er en forutsetning for velferd og arbeid.

Regjeringen vil satse på kvalitet og mangfold i skolen for alle, og denne fellesskolen skal være preget av kunnskap og ferdigheter, selvfølgelig, arbeidsglede og mestring, selvstendighet og fellesskap. For å lykkes med dette i en offentlig fellesskole vil Regjeringen arbeide mot kommersialisering av undervisningssektoren, bl.a. ved å gjennomgå lovverk og støtteordninger for friskolene.

Hovedlinjene i Kunnskapsløftet vil bli videreført og forsterket, men det vil også bli endringer. Vi vil innføre et bredere kunnskaps- og kompetansebegrep der motivasjon og sosial kompetanse vil bli sidestilt med de grunnleggende ferdighetene som til nå har vært lansert gjennom Kunnskapsløftet.

For å nå målene i Kunnskapsløftet mener Regjeringen at det er avgjørende at skolen styrkes med flere lærere, og at timetallet i grunnskolen økes. Sammen med økt vekt på etterutdanning av lærere, instruktører og skoleledere vil dette gi skolen mulighet for en bedre oppfølging av hver enkelt elev. Skolene vil dermed ha en reell mulighet til å bli mer effektiv i kampen for sosial utjamning.

Læring starter lenge før skolestart. Regjeringen har nå plassert barnehagene der de hører hjemme, nemlig i Kunnskapsdepartementet, som en frivillig start på det lange utdanningsløpet. Vi vet at gode barnehager med kompetent personale gir barn en sosial kompetanse og et språklig fundament, og er av avgjørende betydning for deres senere læring i skolen og i livet. Variert språkstimulering i førskolealderen bidrar til å utjamne forskjeller mellom barn fra ulike sosiale miljøer. Barnehagene skal ikke bare være en oppbevaringsplass, men en arena for lek, læring og utvikling. For å få til dette er det avgjørende at alle som ønsker det, får tilbud om barnehageplass, og at de ansatte i barnehagene har relevant og god kompetanse. Barnehagepolitikken er et av de viktigste felt i Soria Moria-erklæringen som skal gjennomføres først, og dette er en sentral del av vår nasjons framtid.

Etter- og videreutdanning, ikke bare for de ansatte i skole og i barnehage, men også innenfor andre sektorer, kvalifiserer folk til et yrkesliv som stadig endres, både i struktur og arbeidsmåter. Som kunnskapsminister vil jeg samarbeide med mine kolleger i Regjeringen og med partene i arbeidslivet for å legge til rette det økonomiske grunnlaget for at livslang læring skal bli en realitet.

Universitetene og høyskolene spiller en avgjørende rolle i utviklingen av vårt kunnskapssamfunn. Å sikre frie og uavhengige universiteter og høyskoler der studenter møter en forskningsbasert undervisning er derfor et klart og uttalt mål for denne regjeringen.

Regjeringen har satt seg høye mål knyttet til forskning. Jeg har ambisiøse mål – i Soria Moria-erklæringen er det ambisiøse mål: å nå forskningsmålene som er satt. Vi vil øke forskningsinnsatsen slik at Norge når målet om 3 pst. av BNP innen 2010. Dette skal skje gjennom en massiv satsing på grunnforskning og på forskning innenfor de næringer der Norge har et fortrinn, og som har et stort verdiskapingspotensial.

Jeg vil gå i dialog med alle innenfor utdanningssektoren – lærere, elever, studenter. Alle som har sitt virke i og interesse for Utdannings-Norge, skal vite at den nye regjeringen er opptatt av individet og av dialog. Jeg ser fram til et konstruktivt samarbeid med hele Utdannings-Norge – og ikke minst med denne sal.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Ine Marie Eriksen (H) [20:31:14]: Jeg vil få begynne med å ønske den nye statsråden velkommen i jobben. Han går nå til en viktig og krevende jobb. Det har han nok allerede oppdaget, for løftene om barnehagepriser er allerede brutt, og det samme er løftene om varm skolelunsj.

Men jeg er mest opptatt av innholdet i skolen, og det håper jeg også den nye statsråden er, siden han har tatt tittelen «kunnskapsminister». Derfor blir det litt paradoksalt at hans første initiativ som kunnskapsminister er å svekke kunnskapsinnholdet i skolen – ved at han nå fjerner kravene til generell studiekompetanse. Det innebærer at alle, uansett studieprogram, nå kan ta høyere utdanning. Samarbeidsregjeringa gikk jo motsatt vei – ved å skjerpe kravene til generell studiekompetanse for å gjøre elevene reelt studieforberedt.

I Aftenposten 15. oktober uttrykker Utdanningsforbundets leder, Helga Hjetland, at forbundet «er meget bekymret over at regjeringen vil redusere kravet til generell studiekompetanse». Hun sier videre:

«Dette kan svekke kvaliteten i utdanningen, og er noe vi sterkt fraråder.»

Gjør denne sterke bekymringen inntrykk på statsråden? Og mener han at det er en sammenheng mellom elevenes teoretiske forkunnskaper og deres muligheter for å gjennomføre høyere akademisk utdanning?

Statsråd Øystein Djupedal [20:32:35]: Det er viktig at vi ser for oss at det skal være flere veier til en akademisk utdannelse, hvis man ønsker det. Hvordan vi skal gjøre dette rent praktisk, vil vi komme tilbake til Stortinget med. Men det som er utgangspunktet, er at det finnes flere veier. Hvis man starter et yrkesfaglig løp, skal det også da være mulig å få studiekompetanse. Dette innebærer selvfølgelig noen utfordringer for Utdannings-Norge, men det vil samtidig styrke det som er en del av det vi er opptatt av, nemlig at realkompetanse, annen kompetanse enn bare den man har fra det akademiske lærestedet, er en viktig komponent i Utdannings-Norge.

Dette vil medføre utfordringer som vi ønsker å gå i dialog om. Men det vi også ser, er at det finnes mange former for ferdigheter, som etter hvert kan resultere i teoretisk kompetanse. Det er dette som ligger i Soria Moria-erklæringens veldig klare ønske om at man – uansett studieprogram – skal ha mulighet til å få generell studiekompetanse. Det kan bety endringer i fag- og timefordeling, og det kan bety andre endringer enn dette. Dette vil Stortinget få rikelig anledning til å komme tilbake til.

Vårt utgangspunkt er: Det skal finnes flere valgmuligheter – flere veier – innenfor den samme kvalitet som vi har i dag.

Åse Gunhild Woie Duesund (KrF) [20:34:01]:Det er en fare for at vi blir så fokusert på makspris at vi mister fokuset på barnas hverdag. Det pedagogiske tilbudet er selve grunnsteinen i barnehagene. Derfor er det for neste år foreslått 80 mill. kr til kompetansehevingstiltak i barnehagene. Det er en økning på over 50 mill. kr for å styrke kvaliteten i barnehagene.

Kristelig Folkeparti er bekymret for kvaliteten i barnehagene – når maksprisen senkes til 2 250 kr pr. måned allerede fra 1. januar neste år. Det betyr en inntektssvikt på rundt 400 000 kr for en vanlig barnehage med fire avdelinger. Kristelig Folkeparti er særlig opptatt av at de private barnehagene får en så forutsigbar økonomi som mulig. Vil Regjeringen opprettholde dagens mulighet til å gå utover makspris for å hindre at kvaliteten rammes, også etter 1. januar neste år?

Statsråd Øystein Djupedal [20:35:14]: Jeg er selvfølgelig hjertens enig i at kvalitet i barnehagene er helt avgjørende. Dette momentet er derfor også sterkt understreket i Soria Moria-erklæringen, nemlig at barnehagen er en frivillig start på et langt utdanningsløp der det pedagogiske tilbudet er viktig.

Det er jo litt forbausende å få denne replikken fra Kristelig Folkeparti, som så sent som i vår foreslo å fjerne kvalitetskravet i barnehagene. Hadde det ikke vært for et massivt press, til og med fra Fremskrittspartiet – at nå gikk til og med Kristelig Folkeparti for langt – hadde den forrige barne- og familieministeren lagt fram for Stortinget en svekkelse av kvalitetskravet.

Det som er vår regjerings helt klare mål, er at det skal være kvalitet hele veien. Det skal være et pedagogisk tilbud, ikke et oppbevaringstilbud. Vi ønsker å bruke mye penger på å få full barnehageutbygging, samtidig som vi senker prisen. Dette har vi vist at vi klarer – dette har vi klart i opposisjon, med en motstridig regjering. Nå har vi en regjering som har høye ambisjoner for barnehagepolitikken, og dette skal vi klare å gjennomføre. Men vi inviterer selvfølgelig alle partiene i Stortinget til å være med på det historiske løftet for barna våre, nemlig endelig å få realisert full barnehagedekning til en overkommelig pris. Det er vår regjerings mål, og det håper jeg at også Kristelig Folkeparti og de andre partiene i salen ønsker å være med på.

Åse M. Schmidt (FrP) [20:36:38]:Statsråden nevner en rekke positive ting som skal skje innen skolesektoren. Mange av dem har så absolutt tilslutning fra Fremskrittspartiet.

Det er altså frie midler som skal sikre dette likeverdige tilbudet til alle elever, uansett bosted. Men som mangeårig kommunepolitiker har jeg også sett at penger som er tiltenkt skolesektoren, har blitt brukt til mye annet enn nettopp det. Det er de rareste ting disse pengene er blitt brukt til. Hvordan har så statsråden tenkt å sikre at midlene blir brukt på skole – og ikke til andre ting på kommunebudsjettet, slik at det fortsatt blir en forskjell mellom fattige kommuner og rike kommuner, mellom barn i sør og barn i nord?

Statsråd Øystein Djupedal [20:37:38]: Skolen, som mange andre deler av vår viktige velferdsstat, reguleres i en kombinasjon av øremerkede midler og lov- og regelverk fra denne sal. Slik ønsker vi at skolen skal reguleres, for vi tror at vettet er noenlunde likt fordelt, og at kommunepolitikere, uansett hvor det måtte være, ønsker det beste for skolen.

Fra 1. januar tilfører vi kommunene 5,4 milliarder friske kroner, som gjør at kommunepolitikerne for første gang på mange år faktisk har en reell valgfrihet med hensyn til om de ønsker å satse på skolen, på eldreomsorgen, på barnehagene eller på andre viktige velferdstilbud etter mange år med nedskjæringer fra de borgerliges side av kommunebudsjetter der det ikke har vært valgmuligheter eller offensive nye grep, men tvert imot det motsatte: Hva skal vi skjære ned på? Det betyr at kommunepolitikerne fra 1. januar står foran en litt annen og heldigvis bedre situasjon. Og la meg som kunnskapsminister være tydelig på dette: Jeg håper at mange prioriterer barna våre i barnehagene og i skolen for å få til dette kunnskapsløftet for nasjonen vår. Men jeg tror ikke at vi nødvendigvis får en bedre skole hvis jeg som minister eller denne sal skal detaljregulere hver enkelt liten «pilemitt». Jeg har tillit til at kommunene klarer det hvis vi tilfører midler, og fra 1. januar vil de altså få en større pott enn de har fått på mange, mange år.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Bent Høie (H) [20:39:05]: Statsminister Stoltenberg sa i dag at Arbeiderpartiet har vært en pådriver for valgfrihet. Så trakk han fram følgende eksempler: Arbeiderpartiet var for fritt sykehusvalg – mellom offentlige sykehus. Arbeiderpartiet var flere steder for valgfrihet i den videregående skolen – mellom fylkeskommunale skoler. Arbeiderpartiet hadde innført muligheten for valg av lege i fastlegeordningen, en reform som innebar at en som pasient gikk fra å kunne velge ny lege hver dag, til kun å kunne velge ny lege to ganger i året.

Arbeiderpartiet er inspirert av Henry Fords valgfrihet: Du kan velge hvilken farge bilen din skal ha, bare den er sort. Dessuten viser det, ikke overraskende, at statsministeren ikke forstår hvorfor valgfrihet er viktig.

Målet med valgfrihet er ikke privatisering og konkurranseutsetting, men det handler om å sikre enkeltmennesket makt og selvstendighet i alle livets faser og situasjoner.

ULOBA, som er andelslaget for Borgerstyrt personlig assistanse, kaller det for et frigjøringsverktøy. De som lever med et større assistansebehov enn flertallet, føler ofte at de havner i en avmaktsposisjon, men, som ULOBA skriver på sine nettsider: Borgerstyrt personlig assistanse snur maktforholdet på hodet; du overtar selv roret i ditt eget liv.

Samarbeidsregjeringen har derfor foreslått å lovfeste retten til borgerstyrt personlig assistanse. Ordningen innebærer at kommunen tildeler ressursene, men borgeren velger selv å ansette assistenten. Avmakten er snudd til makt. Det er derfor feil når statsministeren i dag sier at fellesskapsløsninger er uovertrufne når det gjelder velferdsordninger.

«Stadig fremmede folk i dusjen» var overskriften på et innlegg i Verdens Gang. Barnebarnet skriver om bestemoren, som i en alder av 90 år fortsatt er oppegående og bor hjemme. Hun trenger bare hjelp til å dusje, vaske håret og rulle det opp og til å vaske huset. Men barnebarnet stiller det viktige spørsmålet: «Men forstår dere politikere at i den alderen tar det tid å bygge opp tillit, og hvor opprivende det er for de eldre når dere uten hensyn bare flytter rundt på systemet slik at de eldre må forholde seg til nye mennesker på så intime områder?» Alle partier støtter at unge mennesker med assistansebehov skal ha rett til brukerstyrt hjelp, men hvorfor skal en som gammel ikke lenger få lov til å være herre i eget hus? Å gi denne bestemoren den samme makten i eget liv betegnes faktisk som privatisering, som konkurranseutsetting og som å sette bestemor på anbud.

Fellesskapsløsninger som innebærer at en skal ha en felles løsning for alle, vil bety at det blir en klasse 1- og en klasse 2-valgfrihet i dette landet. Klasse 2-valgfrihet er for dem som kun kan velge mellom offentlige sykehus, mellom offentlige skoler, mellom kommunale assistenter og hjemmetjenester. Klasse 1-valgfrihet blir for dem som har råd til å betale ekstra for private sykehus, private skoler og private hjemmetjenester. Da vil det innebære at de som har god økonomi, de som har råd til å sette makt bak sine ønsker, igjen kan ta roret i eget liv, mens alle andre må stå med lua i hånda og akseptere det tilbud som staten, kommunen og ikke minst fagbevegelsen mener er godt nok. Jeg vil derfor sterkt advare den nye regjeringen mot å skape et slikt skille i samfunnet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Endre Skjervø (FrP) [20:43:07]: Jeg har registrert at representanten Bent Høie har uttalt at Høyre er opptatt av å forenkle de statlige og de regionale organene. Videre har jeg lagt merke til at Høyres representant den senere tid også har uttalt at Høyre mener at Fylkesmannen ikke skal kunne overprøve kommunale vedtak, og at rollen til Fylkesmannen kun skal begrenses til å foreta legalitetskontroll.

Jeg vil minne om at så sent som den 18. februar i år behandlet Stortinget et forslag fra Fremskrittspartiet om nettopp å frata Fylkesmannen mulighet til å overprøve kommunale vedtak. Her stemte alle partier imot, inkludert Høyre, og Fremskrittspartiet ble stående alene.

Vi vet nå at fylkeskommunene vil bli erstattet av regioner fra og med 2010. Spørsmålet om Fylkesmannens rolle i dette vil derfor være veldig sentralt i årene framover. Kan vi nå forvente at Høyre i denne perioden vil forandre holdninger i Stortinget og stå sammen med Fremskrittspartiet i kampen for å redusere Fylkesmannens mulighet for overprøving av kommunale vedtak?

Bent Høie (H) [20:44:25]: Vi går jo nå inn i en situasjon der hele oppgavefordelingen mellom de ulike nivåene skal evalueres og vurderes. Jeg tror at Høyre og Fremskrittspartiet da vil stå sammen om mange viktige saker, bl.a. forslaget om å legge ned fylkeskommunen som forvaltningsnivå og få to forvaltningsnivåer i dette landet.

Men det er ganske overraskende at Fremskrittspartiet er det partiet som går på talerstolen her og er bekymret for det kommunale selvstyret – et parti som har et program som er gjennomsyret av at staten skal overta alle de vesentlige oppgavene fra kommunene, og at alt skal styres gjennom statlig administrasjon og statlig byråkrati. Det partiet burde heller konsentrere seg om å endre sitt eget program, slik at en gir kommunepolitikerne tillit til å ta beslutninger på de områdene som er viktige for folk: velferd, sykehjemsplasser, skoler og barnehager. Det er det som gir kommunepolitikerne makt i lokalsamfunnene.

Dag Terje Andersen (A) [20:45:42]: Jeg hørte med interesse på representanten Høies utlegning om valgfrihetens velsignelse, eller privatisering og konkurranseutsetting, og tenkte med meg selv at når min mor eventuelt måtte bli gammel og fremdeles bor i vår hjemkommune, er jeg ikke sikker på at hun, hvis hun blir utstyrt med en sjekk, får mange tilbud fra private tilbydere om omsorg. Jeg er opptatt av at vi skal ha et offentlig ansvar for å kunne gi et godt tilbud til henne og til andre når de trenger det, istedenfor at vi skal oppleve den type konkurranseutsetting som vi så her i høst, der en går rundt med stoppeklokke hos gamle folk for å se hvordan markedskreftene fungerer, om en har tid nok – ja, snart er det så stram tid at en må vurdere om en kan si god dag til de gamle en skal besøke, eller om en bare må si hei av hensyn til effektiviteten i stoppeklokkesystemet.

Skal vi få bukt med det, er det én måte å løse det på, og det er å gi kommunene bedre økonomi. Derfor har jeg et spørsmål til Høie: Tror Høie egentlig at hans hjemkommune og hans Høyre-ordfører er glade for at kommunen får 60 mill. kr mer på grunn av regjeringsskiftet, eller oppfatter han det som et demokratisk problem?

Bent Høie (H) [20:47:18]: Jeg var selv kommunestyrerepresentant i min hjemkommune da Dag Terje Andersen satt i regjering. Det var ikke overflod av statlige penger til kommunen som preget vårt arbeid den gangen. Jeg tror heller ikke det er overflod av penger som kommer til å prege kommunepolitikernes arbeid i årene framover. En har sagt mange gode ord i dag om hvordan disse fem milliardene skal brukes, men da er det også grunn til å minne om at disse fem milliardene utgjør en økning på 1 pst. i bevilgningene til kommunene.

Jeg tror at kommunene vel så mye kunne hatt glede av noen prosent høyere vekst, noen prosent høyere skatteinngang, for selv å kunne styre pengene og skape et godt lokalsamfunn. Det som er viktig med valgfrihet, er nettopp å gi brukeren makt. I Dag Terje Andersens innlegg var brukeren totalt fraværende.

Hallgeir H. Langeland (SV) [20:48:26]: Eg synest det er veldig interessant å høyra på ein Høgre-mann frå heimbyen min, Stavanger, forklara at ein eigentleg ikkje treng meir pengar i Stavanger kommune – for ein har dei pengane ein treng, det har ein alltid fått av Høgre. Men mi erfaring er dessverre den at når eg snakkar med Høgre-folk og ordførarar rundt omkring i kommunane, kjenner dei at dei har liten valfridom når dei sit og tenkjer på kva for eit tilbod dei må leggja ned, kva dei må tvangsprivatisera, kva dei må kvitta seg med. Det er den kvardagen dei sit i.

Slik eg forstår representanten Høie, tyder det at den valfridomen som me no gjev lokalpolitikarane med det nye raud-grøne alternativet, er noko dei ikkje vil ha. Eg synest det kan vera greitt at han forklarar denne forsamlinga om det faktisk er slik at dei pengane som Stavanger kommune, hans eigen kommune, får, vil Høgre eigentleg ikkje ha, for dei vil heller privatisera og stengja offentlege tilbod.

Bent Høie (H) [20:49:43]: Jeg tror at alle som er aktive i sitt lokalsamfunn, på samme måte som alle som går inn i et offentlig verv, f.eks. i denne sal, gjør det med utgangspunkt i at en ønsker å skape det best mulige samfunnet for de innbyggerne som en representerer. Det gjorde både Hallgeir Langeland og jeg da vi satt i bystyret i Stavanger, og det tror jeg vi begge to gjør når vi sitter i Stortinget.

Det betyr at jeg håper at de som er lokalpolitikere i Stavanger, kommer til å utnytte disse midlene som de får ekstra fra denne regjeringen, på en utmerket måte for sine innbyggere. På samme måte utnyttet de alle de ekstra millionene som de fikk av den forrige regjeringen, Samarbeidsregjeringen, gjennom den veksten som har vært i kommunens økonomi de siste årene – for å skape et best mulig samfunn for innbyggerne i sin kommune.

Her er det ingen forskjell. Det en alltid vil oppleve, er at det er et gap mellom ønsker og de midler en har til rådighet. Når det gjelder å finne den beste måten å gi innbyggerne tjenestene på, tror jeg at det er best å ha brukerne i sentrum og ikke politikerne.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Terje Aasland (A) [20:51:14]: I forbindelse med regjeringsskiftet har vi gjentatte ganger nå hørt at Regjeringen har kommet til dekket bord. Slike karakteristikker må vel, når sant skal sies, kunne betraktes som en aldri så liten overdrivelse. Et godt eksempel på dette er når over 80 000 arbeidsføre mennesker står helt uten arbeid eller tiltak, tilsynelatende fordi arbeidsledigheten i flere år ikke har skapt noen bekymring – med den følge at tiltak ikke er blitt prioritert. Arbeidsledigheten er en av vår tids aller største utfordringer. Det er ikke bare sløsing, men umoralsk ikke å gjøre det vi kan for å redusere arbeidsledigheten og de negative konsekvensene i kjølvannet av den.

Skal vi redusere ledigheten, krever dette større aktivitet på en rekke områder. Energisituasjonen er noe av det som det er helt nødvendig å bedre. Hundre år etter at vannkraften førte oss inn i et industrielt eventyr som ble selve grunnlaget for at vi i dag kan kalle oss for et av verdens rikeste land, befinner vi oss i den tragiske situasjon at vi ikke klarer å løse eget energibehov, men må satse på import av elektrisitet fra energikilder som ikke er miljønasjonen Norge verdig. Situasjonen har også skapt unødig usikkerhet for framtiden. Flere steder stoppes utvikling og framtidige satsinger nettopp på bakgrunn av manglende framtidige og forutsigbare rammebetingelser. I stadig større grad opplever vi å bli utkonkurrert til tross for landets muligheter. Regjeringsplattformen er på energiområdet det mest positive som er lagt fram på svært mange år. Ja, jeg vil tillate meg å si at gode krefter nå er forent til landets beste. Nå er det vilje, muligheter, og ikke minst et handlekraftig flertall som har avklart hovedlinjene for å ta i bruk et betydelig energipotensial, samtidig som dette smelter sammen i en framtidsrettet og svært aktiv miljøpolitikk.

Vi vil sørge for at flere ting gjøres samtidig. Vi må effektivisere og optimalisere eksisterende kraftanlegg. Her ligger det et verdifullt energibidrag. Vi vil på bakgrunn av det evaluere energiloven med sikte på å få endringer som kan stimulere til bedre kapasitetsutnyttelse og dermed økt energiproduksjon. Vi vil øke innsatsen når det gjelder fornybare energikilder, og sikre at disse kildene etableres i kraftmarkedet.

Sist, men ikke minst, vil vi bruke de mulighetene som ligger i å ta naturgassen i bruk til innenlands verdiskaping. Naturgassen vil i petrokjemisk og industriell utnyttelse kunne medføre en femdobling av naturgassens eksportverdi. Dagens CO₂-problemer er en utfordring, men samtidig en mulighet. Mulighetene er til stede for framtidige fortjenester, ikke bare for miljøet, men også i forhold til fornuftig avkastning på kapitalen som investeres. Beklageligvis registrerer jeg at ikke alle i denne sal ser dette.

I Grenland utredes nettopp nå mulighetene for å gjennomføre tidenes energi-, industri- og miljøprosjekt. Alle utredninger viser så langt at ved å kombinere områdene energi, industri og miljø, blir det lønnsomme og fornuftige framtidsrettede løsninger. Nettopp i dette perspektivet er regjeringserklæringen historisk.

Det er avklart å satse på og realisere infrastruktur for transport av naturgass. Det er avklart at vi skal legge til rette for CO₂-fjerning. Det er avklart at et statlig selskap skal påta seg ansvaret for å skape en verdikjede av transport og injeksjon av CO₂. Det er avklart at allerede gitte konsesjoner for gasskraftverk skal bestå. Det er avklart at staten skal bidra for å få til CO₂-rensing ved disse kraftverkene. Ja, de avklaringene som nå er gjort, bringer oss inn i framtiden på en positiv måte.

Mange års uklarheter og passivitet er ved regjeringsskiftet nå avløst av klarhet og aktivitet. Dette vil gi forutsigbare og langsiktige rammebetingelser, ikke minst for den landbaserte industrien – en industri vi er helt avhengige av når det gjelder framtidig verdiskaping og velferd.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [20:55:38]: Jeg vil aller først tillate meg å si at det har vært interessant å se hvor konsentrert og opptatt samtlige statsråder har vært av sine sakspapirer mens debatten har gått. Forrige taler pratet om å ha øye for det som skjer – det er tydeligvis statsrådene opptatt av, og så får Stortinget holde på med sitt. Men det er greit nok.

Det har også vært snakk om Regjeringens handlekraft. Det skal bli interessant å se hvordan den blir i framtiden. Jeg har med stor interesse lest det som tar for seg fagfeltet justispolitikk. Jeg tror faktisk at sågar Høyre kunne ha skrevet en god del av det som står der, jeg tror Fremskrittspartiet kunne ha gjort det – jeg tror faktisk de fleste partiene kunne ha gjort det ut fra at det er veldig, veldig generelt. Med et par unntak som gjelder utvidet bruk av samfunnsstraff, tror jeg faktisk vi kunne ha sluttet oss til det aller meste.

Jeg ser med stor interesse at man skal innføre en tilbakefallsgaranti. Det er også interessant, for ingenting ville vært bedre enn at vi greide å snu flommen av folk som har begått kriminalitet, for å forhindre at de går tilbake igjen. Det er interessant å tenke over og lære mer om hva man skal gjøre med dem som ikke vil være med på dette. Skal de som ikke vil høre på Regjeringen, få en form for ekstrastraff? Hva er problemstillingen i forhold til dette? Vi skal selvfølgelig stille med et åpent sinn, og vi skal se hva som skjer.

Når man ser framover, bygger man ofte på erfaringer fra tidligere. I så måte har ikke Arbeiderpartiet mye å slå i bordet med, ei heller SV, når det gjelder justisområdet. Vi kan gå tilbake til 2004, den gang hadde de daværende regjeringspartiene budsjettavtalen med Arbeiderpartiet. Det betydde en nedskjæring på kapitlet for politiet i Oslo, hovedstaden vår. Det var den store satsingen den gangen. Det førte til ca. 70 ledige stillinger innen politiet i Oslo. Det var så galt at politidirektøren sa: Vi driver ikke uansvarlig, men vi driver på grensen. Hvis det er normen for handlekraften som statsministeren har tatt til orde for her i dag, ja, godtfolk, da ser jeg fram til fire interessante år med et kriminelt perspektiv. Vi får se hva som skjer, og vi skal selvfølgelig ta debatten etter hvert. Men en ny regjering har nye muligheter, det skulle bare mangle.

I valgkampen har man tatt til orde for mye interessant. Jeg registrerer at både statsministeren og den nyutnevnte statsråden innen justis har tatt til orde for mer bruk av DNA. Det er ikke en nyvinning, det er noe Stortinget i stor grad har vært enig i. Man har sagt at man skal ta til orde for en bedre redningshelikoptertjeneste, det er også noe Stortinget har vært enig i. Man har sagt at man ønsker en raskere saksbehandlingsgang i domstolene, og det er også noe Stortinget har vært enig i. Jeg ser ikke helt for meg at det er en revolusjon på gang, kanskje med unntak i det å ha en større forståelse for de kriminelles tilnærming til samfunnet. Kanskje er det fornuftig at hvis man har større forståelse for de kriminelle, reduserer man kriminaliteten. Men det man samtidig må ta med seg, er at hver gang det skjer, tror jeg ofrene for kriminalitet vil føle seg dolket av det politiske regimet. Jeg tror man skal være veldig bevisst, og jeg regner med at statsråd Storberget vil være det og ta hensyn til dette forholdet når han skal utforme sin justispolitikk. For det er en balansegang å forstå og ta hensyn til de kriminelle, samtidig som ofrene for kriminalitet skal ivaretas. Den dimensjonen må vi ha med oss. Det er et faktum at de som begår kriminalitet, gjør det ut fra en bevisst handling. De som er ofre, blir det ofte ved en tilfeldighet. Det er en ganske vesentlig forskjell, som vi må ta hensyn til. Jeg utfordrer herved den nye justisministeren til å støtte opp om en del gode tiltak.

Statsministeren har snakket om offentlige løsninger, og det har også flere statsråder gjort. Men vi har i inneværende periode støttet bl.a. private initiativ som Stine Sofies Stiftelse, et familievoldsprosjekt i Vestfold, og Livet Etter Soning, i Oslo. Så hvis vi ønsker gode løsninger, tror iallfall Fremskrittspartiet at mangfold er et svar, ut fra at folk faktisk er forskjellige. Da må vi ha et mangfold i tiltaksapparatet.

Avslutningsvis: Hadde statsministeren vært her nå, kunne jeg ha gratulert ham med utnevnelsen av den nye justisministeren. Men siden han ikke er her, vil jeg heller gratulere justisministeren med hans nye oppgave. Jeg ser fram til et nært samarbeid med justisministeren. Jeg har jo hatt gleden av å jobbe sammen med ham i fire år. Han er en person med store ambisjoner, med stor personlig integritet, og han er også løsningsorientert. Sett i lys av det og den viljen Arbeiderpartiet har hatt til å satse på justissektoren, har vedkommende en stor fallhøyde.

Gunn Olsen hadde her overtatt presidentplassen.

Anna Ljunggren (A) [21:01:02]: Den offentlige skolen skal være så god at privatskoler ikke er et alternativ. Vi vil gjennomgå lovverket og støtteordningene til de private skolene. Undervisningssektoren skal ikke kommersialiseres. Utbredelsen av privatskoler som ikke har et religiøst eller pedagogisk alternativ, skal strammes inn.

Kommunene må tilføres mer penger, slik at gode grunnskoler kan utvikles. I dag er den videregående skolen den største utgiftsposten for fylkeskommunen. Her trengs også mer penger, nettopp for kvalitetens skyld. Elevene skal komme i første rekke i den mangfoldige fellesskolen. Vi vil ha en skole som utdanner til det som så fint kalles et gagns menneske, et selvstendig individ som fungerer i lag med andre.

Vi vil ha mer ressurser i skolen, ruste opp skolebygg og ansette flere lærere. Det koster penger – ingen tvil om det! De pengene vi har, skal ikke gå til skattelettelser for de rikeste. De skal gå til dem som er viktigst i samfunnet vårt, de aller yngste. Hvis elevene skal lære mer i skolen, kan man ikke ha som mål å spare penger. Det er med glede jeg til uken vil reise hjem til Narvik og besøke yrkesskolen Oscarsborg for å fortelle elevene der at de vil få generell studiekompetanse etter 13 års skolegang. Fullført videregående opplæring skal gi generell studiekompetanse, uansett studieprogram. Yrkesfaglig utdannede ungdommer skal ikke pålegges et ekstra år på skolen. De skal ha like gode muligheter til å ta høyere utdanning som allmennfaglige elever. Ikke bare det, jeg kan glede elevene med at lærlingtilskuddet økes, og at arbeidet for flere lærlinger i offentlig og privat sektor er i gang.

Vi vil videreføre og forsterke hovedlinjene i Kunnskapsløftet. Utvidet skoledag på barnetrinnet er en viktig del når det gjelder forsterkningen av Kunnskapsløftet. Det har vært en skuffelse for mange 6-åringer å begynne på en skole der lesing og skriving har kommet i andre rekke. Tilpasset lese- og skrivetrening skal starte allerede i første klasse. Vi vil tilrettelegge læringen for elevene. Vi skal ha tydelige læringsmål, etterutdanne ansatte i skolen og ha større metodefrihet i undervisningen.

De nasjonale prøvene er ikke blitt tatt godt imot av elevene, og systemet må gjennomgås på nytt. Skoleledelsen og lærerne har nytte av å kjenne kunnskapsnivået til elevene, men det skal ikke skje i pressede former, slik prøvene er gjennomført siste skoleår.

I dag er det slik at mange dropper ut av videregående utdanning. Vi mener at et nærmere samarbeid mellom ungdomsskolen og videregående skole er viktig. Få elever på ungdomsskolen vet hva de vil bli når de blir store, men ved besøk, kursing, seminarer og undervisning når det gjelder ulike yrkesfag, og også allmennlinjer, vil ungdommer som skal velge retning som 15–16-åringer, vite hva de går til, i større grad enn i dag. Også ved å gi flere tilbud om lærlingkontrakter der opplæringen foregår i virksomheten, mener vi at færre enn i dag vil droppe ut av den videregående skolen.

Sist, men ikke minst: Jeg er utrolig glad for å kunne stå her i dag og hilse hjem til alle elevene som AUF besøkte under skoledebatten, og si at nå blir det gratis skolebøker og læremidler. De borgerliges behovsprøvde skolebokstipend har ikke fungert. Få elever vet at det finnes, og stipendet går bare til dem som kommer med foldede hender til rektor og ber om å få penger til bøker. Det er feil å si at den videregående skolen i Norge er gratis, hvis det koster flere tusen kroner i året for skolebøker. Jeg gleder meg til skoledebattene om fire år når vi kan fortelle at det er Arbeiderpartiet, Senterpartiet og SV som har gitt elevene gratis skolebøker.

Gunnar Gundersen (H) [21:05:35]: Norge er mulighetenes land. Det har både statsminister Stoltenberg, finansminister Halvorsen og en rekke andre talere sagt. Det er vi enige om. Norge har en sunn økonomi. Den nye regjeringen kommer til et veldekket bord. Veksten er sterk. Det skapes nye arbeidsplasser. Det fokuseres på effektivisering og modernisering av offentlig sektor. Det er disse prosessene som åpner for nye muligheter og økt grad av frihet, for det offentlige så vel som for det private.

Konkurranse er ikke en trussel. Den driver fram gode og effektive løsninger. For et lite land på toppen av verdens velferdsrangstige er dette den eneste måten å møte framtidens utfordringer på om en skal sikre økt framtidig velferd.

Norge er i en situasjon knapt noe annet land er i. Andre land «misunner oss», sa finansministeren. Vi har en finansiell stilling som gjør at vår utfordring er å finne balansepunktet for hvor mye penger vi faktisk kan bruke innenlands uten å ødelegge vår egen næringsstruktur. Det er positivt at bruken av oljepenger ikke skal økes. Vi har et fantastisk utgangspunkt. Det må ikke skusles bort. Det er derfor bekymringsfullt å registrere at det nærmest tas for gitt at godene skapes, og at fokus nesten utelukkende synes å være på fordeling. Verdiskaping innen konkurranseutsatt sektor er fundamentet for vår velferd. Oljeinntektene kan være dominerende og kan forstyrre dette bildet kraftig i en periode, men de fjerner oss ikke fra denne sammenhengen. Det er effektiviteten og produktiviteten i den norske verdiskapingen som på lang sikt kan avgjøre om vi fortsatt vil kunne rangere på toppen av FNs liste over verdens beste land å bo i.

Tiltredelseserklæringen gir i så måte få svar på de utfordringene Norge vil møte framover. Norge må møte framtiden med å fylle produkter og tjenester med kunnskap. Kunnskapsløftet er en viktig del av Norges framtidige konkurranseevne. Kravet til kunnskap og kvaliteten på læring må snarere heves enn senkes. Hvordan kan man da varsle at kravet til studiekompetanse skal fjernes? Vil dette gi de riktige signaler til framtidige studenter? Nei, dette er å gå baklengs inn i framtiden. På lang sikt er dette skadelig for norsk verdiskaping. Lavere krav til læring vil medføre at kompetansenivået svekkes, og svekke incentivet til at norske studenter skal utvikle internasjonalt konkurransedyktig kompetanse. I sin ytterste konsekvens vil norsk nyskaping og innovasjonsevne svekkes. Dette er ikke framtidsrettet politikk.

Hvem som har eierskapet til verdiskapingen, er heller ikke likegyldig. Eieren har en viktig rolle som pådriver for et konkurransedyktig og innovativt næringsliv. Det har vært en positiv utvikling av gründerånden og på nyetableringssiden i norsk økonomi de siste årene. Det er et sterkt engasjement hos enkeltpersoner, som i svært mange tilfeller er helt avgjørende for at man skal kunne lykkes med kommersialisering av nye produkter og oppfinnelser. Skal noen ta den risikoen det er å skape noe nytt, må potensiell gevinst oppveie risikoen.

Styrking av det private eierskapet er viktig for Norges suksess framover. I Norge eier det offentlige, i all hovedsak staten, en svært stor andel av verdiskapingen. Her må balansen mellom det offentlige og det private eierskapet ikke bli for skjev. En god balanse og et sterkt privat eierskap gjør Norge mindre sårbart.

Det er overraskende at Senterpartiet ikke har gjort dette til en fanesak. Det private eierskap og dets betydning for verdiskapingen rundt omkring i Norge er ikke satt i fokus av den nye regjeringen – snarere tvert imot. I Distrikts-Norge har man en sterk optimisme og et gryende eiermiljø som vokser opp rundt mulighetene innen et segment som småkraftverk. I Soria Moria-dokumentet foreslås småkraftverk holdt utenfor mulighetene til grønne sertifikater. Det vil fjerne utviklingsmulighetene for mange, det vil bety at denne type kraftverk blir diskriminert i forhold til f.eks. svenske konkurrenter, og det kan ikke kalles god distriktspolitikk. Det minner lite om å dyrke fram de gode og kreative lokalmiljøer som statsråd Haga var svært opptatt av.

De varslede skatteøkninger er også sterkt bekymringsfulle. Formuesskatten må senkes, og senere fjernes, slik som foreslått i statsbudsjettet fra den avgåtte regjeringen. Det generelle skattetrykket må fortsatt senkes.

Skal statsminister Stoltenberg og hans regjering få mer å fordele, må de bli langt mer opptatt av å skape enn det de i dag signaliserer. Norge er, som Stoltenberg sa, mulighetenes land, men det er ikke slik at det kommer av seg selv.

Freddy de Ruiter (A) [21:10:47]: Først en liten kommentar til forrige taler. For meg er det ganske uforståelig at det blir en nivåsenking i skolen hvis en hjelpepleier kan gå direkte på sykepleierskolen. Slike eksempler har vi mange av. Det er ikke bakstreversk, det er ikke gammeldags, det er moderne.

En ny epoke er påbegynt. Endelig får vi en flertallsregjering. Det vil gi forutsigbarhet, og en slipper spill og slalåmkjøring i Stortinget. Vi i Arbeiderpartiet føler oss trygge på at vi skal klare å endre kursen på en rekke viktige samfunnsområder. Samarbeidet med SV og Senterpartiet er solid forankret i flertallsregjeringens politiske plattform for denne stortingsperioden.

Vi er stolte av vår felles plattform. Ikke bare er den konkret på de ulike områdene, men den bygger på et ideologisk fundament. Det ideologiske fundamentet forutsetter en politisk kurs for et mer rettferdig samfunn. Det oppnår vi ved å satse på fellesskapsløsninger i motsetning til høyresidens markedsliberalisme.

Valgresultatet i høst gav oss et klart mandat. Velgerne gav tydelig beskjed om at de ønsket et mer rettferdig samfunn. Det er betryggende at et flertall av velgerne foretrekker en solidaritetslinje, til tross for at mange materielt sett har det veldig bra. Selv om mange har det bra, er det fortsatt mange uløste oppgaver i samfunnet.

Høyresidens sultefôring av kommunene erstattes nå av et skikkelig økonomisk løft. Det vil merkes lokalt. I min hjemkommune, Arendal, betyr det om lag 21 mill. kr mer bare i 2006 enn den avgåtte regjeringens forslag for 2006. Det vil føre til en nødvendig forbedring av både skolesektoren og eldreomsorgen. Det må være litt vanskelig å være opposisjonspolitiker her i dag når flere av høyresidens ordførere og lokalpolitikere er veldig glad for at kommunene nå får mer midler. Vi føler oss trygge på at å satse på viktige velferdstjenester lokalt er langt mer moderne og framtidsrettet enn å fortsette med usosiale skattelettelser og privatisering av velferden.

Som distriktsrepresentant fra Aust-Agder er jeg veldig godt fornøyd med at flere hundre lokale arbeidsplasser er sikret i bryggeribransjen og i sjøfartsnæringen. Gjeninnføring av avgiften på engangsemballasje, nettolønnsordning og krav om arbeidstillatelse langs kysten er viktige stikkord. Høyresidens såkalte moderne politikk satte disse arbeidsplassene i fare. Det er neppe særlig framtidsrettet ikke å satse på å trygge og å skape nye arbeidsplasser. Høyresidens passive tilskuerrolle i næringspolitikken vil bli erstattet av en aktiv næringspolitikk, hvor vi fungerer som aktive medspillere sammen med næringslivet.

Framtiden er også i stor grad avhengig av at vi satser på kunnskap. Her er det også store forskjeller på den nye regjeringen og høyresiden. Vi vil satse på å styrke fellesskolen. Frislippet av private, kommersielle skoler skal stoppes. Vi ser klart og tydelig fra f.eks. Sverige at en slik skolepolitikk sementerer og øker sosiale og økonomiske forskjeller.

I mitt hjemfylke, Aust-Agder, er det fare for at frislippet innen den videregående skolen kan føre til at ikke alle lenger får et skikkelig skoletilbud. De kommersielle skolene skummer fløten, mens det offentlige blir sittende igjen med kostnadskrevende studietilbud, og distriktsskolene står i fare for å bli lagt ned. Vi skal øke kvaliteten i den offentlige skolen, både faglig og sosialt, men da trengs det mer midler. I motsetning til høyresiden erkjenner vi at kvalitet koster. De fire siste årene er norsk skole blitt delvis privatisert og sultefôret. Det er et mønster vi finner igjen også på en rekke andre velferdsområder.

Vi starter nå en prosess mot et framtidsrettet og rettferdig samfunn. Det er ikke gjort over natten. Høyredreiningen av det norske samfunnet har forsterket økonomiske og sosiale forskjeller. Viktige velferdstilbud er blitt underfinansiert over lengre tid. En målrettet politikk for et mer rettferdig samfunn og en styrket velferd vil være en politikk for folk flest og ikke bare for de mest ressurssterke. Vi ser fram til fire år med tydelige forskjeller i norsk politikk. Konfliktlinjene vil gå mellom en ny regjering som har fokus på rettferdig fordeling, like muligheter og fellesskapsløsninger, og en høyreside som vil føre en politikk for større forskjeller, marked og privatisering av viktige velferdsoppgaver.

Kenneth Svendsen (FrP) [21:16:06]:Denne regjeringen har gang på gang slått fast at eldreomsorgen skal forbedres, noe jeg selvfølgelig er helt enig i. De har videre slått fast at det skal ansettes flere nye lærere for at vi skal få en bedre skole. Dette er også slått fast i Soria Moria-erklæringen. Alle disse tingene skal løses ved å pøse mer penger inn i Kommune-Norge, i første omgang 5,4 milliarder kr ekstra til kommunene i frie midler.

Løser så mer penger til kommunene omsorgsmangelen i kommunene? I enkelte kommuner gjør det kanskje det, men neppe i alle. Dette kom også tydelig fram på pressekonferansen som ble avholdt i forbindelse med presentasjonen av Soria Moria-erklæringen. Først var Stoltenberg ute og holdt fanen høyt for eldreomsorgen i kommunene, så kom Halvorsen på banen og lovte flere lærere, og til slutt kom Haga og lovte mer til kultur og næringsarbeid. Dette viser at trioen Stoltenberg, Halvorsen og Haga kun har ønsker om hva de 5,4 milliarder kronene skal brukes til. Det er altså helt og fullt opp til flertallet i de enkelte kommuner om tilbudet til de eldre skal bli bedre eller ikke. Selv om de fleste kommunestyrer gjør fornuftige valg til beste for innbyggerne, har vi over lang tid sett at altfor mange kommuner velger å prioritere eldreomsorgen vekk til fordel for andre områder. Jeg kan nevne Bodø kommune, hvor parkarealer, badeland og kulturkvartal prioriteres foran det å skaffe plass til nærmere 40 pleietrengende med akutt behov. Jeg kunne fortsette med å nevne Bamble kommune hvor de vurderer å ta desserten fra de eldre for at KLP fortsatt skal ha enerett. Dette er bare noen av mange eksempler.

De som i dag har betalt inn skatter og avgifter gjennom et langt liv for å få en trygg alderdom, gjorde ikke dette for at et tilfeldig kommunestyre skulle kunne velge vekk et tilbud til fordel for et badeland eller et kulturtilbud. Det er kun innføring av et rettighetsbasert omsorgstilbud som vil garantere at eldreomsorgen blir en rettferdighet og ikke en tilfeldighet. Når jeg så i tillegg hørte statsministeren gang på gang tidligere i dag snakke varmt om valgfrihet, blir jeg helt matt. Hvilken valgfrihet er det han snakker om? Er det valget mellom å søke om en sykehjemsplass eller å stå i kø for å få en sykehjemsplass, som flertallet i kommunen kanskje har valgt bort til fordel for et badeland?

Representanten Meltveit Kleppa var på talerstolen i dag og uttrykte bekymring over at en 80 år gammel dame fra Finnsnes skulle få utdelt en sjekk, slik at hun alene eller sammen med sine nærmeste skulle kunne velge hvilket sykehjem hun skulle bruke. Ja, kan man tenke seg hvilken forferdelig skjebne det ville være for den 80 år gamle damen at hun alene eller sammen med sine nærmeste skulle måtte velge hvor hun skulle bo resten av livet – etter at hun gjennom et 80 år langt liv hadde bestemt hvem hun skulle gifte seg med, bestemt om hun skulle leie seg en leilighet eller kjøpe seg et hus, om hun skulle bo i Oslo, i Bergen eller på Finnsnes. Jeg synes representanten Meltveit Kleppa, flertallet og Regjeringen burde være mer opptatt av at den gamle damen var sikret en verdig alderdom gjennom at pengene garantert ble brukt til den sykehjemsplassen hun trengte, og at hun i tillegg skulle få gjøre det hun har gjort gjennom et langt liv, nemlig å gjøre sine egne valg.

I regjeringserklæringen er bekjempelse av fattigdom gjort til et hovedområde, og bra er det. I tredje vers av «Internasjonalen», som Arbeiderpartiet har sluttet å synge, står det:

«I mot oss statens lover bøyes».

Det første en ny regjering burde gjøre, var å senke de usosiale avgiftene som først og fremst rammer dem som har minst. Jeg er redd for at det motsatte vil skje. La oss ta en aleneforsørger med flere barn. Skal han eller hun kjøpe seg en leilighet, må vedkommende ta et topplån for å betale dokumentavgiften til staten. Når man endelig har flyttet inn, må man betale skyhøye avgifter til staten på strømmen som man bruker. De skyhøye drivstoffavgiftene rammer ikke først og fremst Røkke, men nettopp aleneforsørgeren med flere barn, barn som skal i barnehage, til leikarringen eller på trening. Ikke nok med at man må kjøpe drivstoff med verdens høyeste avgifter, i tillegg må man betale bompenger til staten for å frakte barna til trening. Disse eksemplene gjelder selvfølgelig bare hvis man har råd til å kjøpe seg en bil i et land med verdens høyeste avgifter.

Disse eksemplene viser at avgiftene er usosiale, og at de rammer hardest dem som har minst. Det første en regjering som ønsker å fjerne fattigdommen, burde gjøre, var å senke skatte- og avgiftsnivået som er med på å gjøre folk fattige.

Anne Marit Bjørnflaten (A) [21:21:29]:Den viktigste oppgaven for Regjeringen og det rød-grønne flertallet er å skape velferd og trygghet. Derfor er det å bekjempe kriminalitet også en av våre viktigste velferdsoppgaver. Regjeringen vil ha en aktiv og helhetlig kriminalitetsbekjempelse. Vi vil sørge for at det skal forebygges bedre, oppklares mer, reageres raskere og rehabiliteres bedre. Det er mange måter å forebygge på, men det viktigste er å skape et samfunn der folk ikke faller utenfor.

Flertallet av innsatte i norske fengsler var arbeidsledige da de ble fengslet. Derfor må vi skape arbeidsplasser for å forebygge kriminalitet. Flertallet av innsatte har hatt en oppvekst preget av alvorlige problemer, og der barnevernet har eller burde ha grepet inn. Derfor må vi ha et sterkt barnevern slik at flere unger som trenger hjelp, blir fanget opp. Flertallet av innsatte i norske fengsler sliter med alvorlige alkohol- og narkotikaproblemer. Mer enn halvparten av voldskriminaliteten begås i alkoholrus. Derfor må vi redusere omfanget av rus. Og nærmere 40 pst. av innsatte i norske fengsler levde under fattigdomsgrensen da de startet sin soning. Vi må redusere forskjellene i samfunnet. Gode tilbud i psykiatri, helse og omsorg og en aktiv arbeidsmarkedspolitikk er viktig for en helhetlig kriminalitetsbekjempelse. Redselen for kriminalitet skaper stor utrygghet hos veldig mange. Derfor skal vi også slå hardt ned på kriminaliteten når den begås. I dag oppklares og etterforskes for lite. Dette gjelder både den organiserte kriminaliteten og hverdagskriminaliteten. Derfor vil vi sørge for ressurser nok til et sterkt politi.

Styrking av kriminalomsorgen er den største utfordringen i straffesystemet. I dag er det nesten like mange som står i soningskø, som de som soner straffen sin. Regjeringen vil derfor også styrke arbeidet for å redusere soningskøene.

På søndag gjennomføres TV-aksjonen Drømmefangeren. TV-aksjonen skal i år bidra til å bekjempe vold mot kvinner. Hver tredje kvinne i verden blir slått, tvunget til sex eller på annen måte misbrukt minst én gang i livet. Fire millioner kvinner og jenter blir hvert år kjøpt og solgt verden over til ekteskap, prostitusjon eller slaveri. Overgrepene skjer i alle kulturer, i alle sosiale lag, mot små jenter og voksne kvinner. Volden finnes overalt. Men det gjør ikke hjelpetiltakene. Der fattigdommen er størst, er tilbudet dårligst. FNs generalsekretær Kofi Annan har sagt at vold mot kvinner er ett av vår tids mest omfattende brudd på menneskerettighetene. Vold mot kvinner utgjør et helseproblem på linje med aids og kreft. Også i Norge er tallene alvorlige, og mørketallene er enorme. Når det gjelder den seksualiserte volden, er det anslått av bare én av ti anmelder voldtekt. Og jeg kan nesten forstå at så få anmelder dette; det tas nemlig ut tiltale i bare 17 pst. av sakene, og enda færre blir dømt. Dette er uholdbart. Når så få voldtektssaker fører til en domfellelse, er det grunn til å spørre om vi ivaretar rettssikkerheten til kvinner. Derfor vil Regjeringen komme tilbake med tiltak som kan styrke voldtattes rettssikkerhet, med bedre bevissikring og oppfølging av dem som blir ofre for overgrep. Vi kommer til å sørge for at krisesentertilbudet blir lovfestet. Vi vil styrke voldtektsofrenes rettssikkerhet gjennom å gi dem tilbud om bistandsadvokat selv om ikke saken anmeldes. Vi vil arbeide for å få opp straffenivået for voldtekt, drap, grov vold og sedelighetsforbrytelser, og vi vil styrke politiets arbeid for å bekjempe trafficking. Kvinner og barn skal ha rett til å leve et liv i frihet. Derfor er det viktig å støtte opp om søndagens TV-aksjon. Og derfor vil vold mot kvinner og barn både internasjonalt og nasjonalt være en av Regjeringens høyest prioriterte saker.

Statsråd Terje Riis-Johansen [21:26:14]:Regjeringen har høye ambisjoner i landbruks- og matpolitikken. Matvaresektoren har en produksjonsverdi på over 100 milliarder kr og sysselsetter over 100 000 årsverk rundt om i hele landet. Skogsektoren har en produksjonsverdi på opp mot 40 milliarder kr og sysselsetter over 30 000 årsverk. Gjennom et aktivt landbruk i hele landet produseres også kollektive goder som befolkningen nyter godt av. Regjeringens mål er å opprettholde et levende landbruk over hele landet.

Når jeg likevel mener målsettingen er ambisiøs, er det med bakgrunn i de pågående forhandlingene i WTO. Disse forhandlingene vil kunne innebære de største utfordringene landbrukssektoren har stått overfor i nyere tid. Det er da denne målsettingen forplikter. Den forplikter oss til å gjøre det vi kan for å sikre nasjonalt handlingsrom i politikken og, når en ny avtale eventuelt er ferdigforhandlet, utnytte handlingsrommet og tilpasse virkemiddelbruken for å sikre rammevilkår for fortsatt levekraftige verdikjeder i hele matsektoren i Norge.

Det er i stor grad tollvernet som avgjør prisnivået på jordbruksvarer i Norge. Et fortsatt sterkt tollvern har derfor førsteprioritet fra Regjeringens side. Med et lavere tollvern – og dermed lavere importpriser – vil konkurransekraft og lønnsomhet i alle ledd bli en svært krevende utfordring.

Som et ledd i det arbeidet vil Regjeringen videreutvikle verdiskapingsprogrammene for mat, trevirke og reindrift og stimulere til bruk av bioenergi, nisjeprodukter og bygdeutvikling, for å bidra til at alle potensielle markeder betjenes. Det vil bidra til et bredere næringsgrunnlag og til at norske forbrukere velger norske produkter. Forbrukernes tillit må vinnes, bl.a. ved å utvikle nye varer og tjenester i jord- og skogbruket og sørge for trygge kvalitetsvarer som forbrukerne ønsker og opplever som spennende. Vi skal også bidra til å øke videreforedlingen av norske trevarer og videreutvikle en nasjonal skogpolitikk, der staten tar medansvar for planting og ungskogpleie. Det må legges grunnlag for lønnsomhet også på lang sikt.

Vi har i dag en situasjon i forhold til fugleinfluensaen som viser behovet for en aktiv politikk på matområdet. Vi får mye gratis i Norge nå som følge av en aktiv politikk gjennom mange år, og vi har en god dyrehelse, som gjør at utgangspunktet for å mestre situasjonen knyttet til fugleinfluensaen er bedre enn hva den kunne ha vært. Vi skal sikre helse og kvalitet hele veien videre langs verdikjeden for å bidra til å beskytte forbrukerne og sikre folkehelsen. Veterinære spørsmål kommer til å bli en viktig sak for denne regjeringen, og Regjeringen kommer til å følge situasjonen fra dag til dag framover i forhold til fugleinfluensaen for å sikre nettopp helse og sikkerhet for folk i Norge.

Mye av ryggraden i det norske jordbruket består i dag av det som ofte benevnes som familiejordbruket, de som kan sies å ligge mellom nisjeproduksjonen for spesialmarkeder og de virkelig store volumprodusentene. Regjeringen vil sikre utøverne i landbruket en inntektsutvikling og sosiale vilkår på linje med andre grupper. Jeg vil nevne spesielt velferdsordningene i landbruket som har stor betydning for livskvalitet og rekruttering, ikke minst for denne store gruppen av jordbruksforetak.

WTO-forhandlingene vil kunne føre til lavere produktpriser og forverring av inntektsmulighetene isolert sett i landbruket. Regjeringen vil derfor på et senere tidspunkt drøfte inntektspolitiske tiltak for å gi landbruket kompensasjon for eventuell nedgang i tollsatser og skjermingsstøtte.

Regjeringen vil sterkt legge vekt på at vi gjennom samarbeid med andre land, først og fremst G10-samarbeidet, men også andre land som måtte ha felles interesser med Norge, aktivt skal kunne utnytte det handlingsrommet som vi skal skape ved en eventuell ny WTO-avtale. En ny avtale vil kunne bety behov for omstillinger og behov for endringer av virkemiddelbruken. Men målet med endringene må og skal være at vi fortsatt skal kunne ta hele landet i bruk, og at vi fortsatt skal ha et aktivt landbruk over hele landet.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [21:31:02]: La meg først få gratulere statsråden med utnevnelsen og samtidig invitere til en framtidsrettet debatt om utviklingen av norsk landbruk her i Stortinget.

Som statsråden nevnte i sitt innlegg, vil internasjonale krav nå med stor sannsynlighet kreve en formidabel omstilling av norsk landbruk. Statsråden kjenner bedre enn de fleste til de pågående WTO-forhandlingene, som han la vekt på i sitt innlegg. Manglende krav til omstilling gjennom mange år har medført at vi har kommet i denne beklagelige situasjonen, og det var lite i statsrådens innlegg som tydet på at han vil bidra til en slik omstilling.

Så har vi fått den noe spesielle situasjonen at vi har fått en statsråd som kommer direkte fra ledelsen i Norges Bondelag til sin nye stilling. Norges Bondelag har i alle år motarbeidet den minste endring og krav til omstilling av norsk landbruk. Derfor tillater jeg meg å stille følgende spørsmål: Vil statsråden nå iverksette nødvendig omstilling av norsk landbruk, eller vil han se på norsk landbruk gjennom Norges Bondelags motstreberske briller?

Statsråd Terje Riis-Johansen [21:32:30]: Jeg kan forsikre representanten Asmyhr om at jeg kun har ett oppdrag, og det er å sørge for å gjennomføre Regjeringens landbrukspolitikk. Det er åpenbart at den jobben skal gjøres uten å skjele verken den ene eller den andre veien. Vi har en Soria Moria-erklæring som er veldig god i forhold til utfordringene i landbrukspolitikken, og det er grunnlaget for mitt arbeid – selvsagt.

For øvrig er jeg uenig i både premissene og problemstillingene ellers i representanten Asmyhrs innlegg. For det første er det ikke riktig at vi har en situasjon hvor det ikke er omstilling i norsk landbruk. Vi har et offensivt landbruk i Norge i dag som har omstilt seg, og som skal omstille seg videre. Regjeringen ønsker å bidra til utvikling og omstilling av landbruket, men det betyr ikke at en omstilling er det samme som reduksjon i antall årsverk og en sentralisering av matproduksjonen. En omstilling betyr i like stor grad å utvikle de mulighetene som er ute på bygdene, ta hele bygdesamfunnene i bruk, utvikle både det tradisjonelle landbruket og skape årsverk og sysselsetting knyttet til det, og ta i bruk nye næringer med basis i det enkelte bruk ute på bygda.

Så jeg er enig i behovet for utvikling. Jeg er ikke enig i at det bare betyr sentralisering og nedbemanning i landbruket.

Jan Petersen (H) [21:33:57]: Etter å ha vært skyteskive for Senterpartiet og til dels SV i fire år i WTO-politikken må jeg innrømme at jeg var ganske spent på hva den nye regjeringen ville komme opp med, ikke minst fordi ikke lenger siden enn halvannen uke var skytset fremme.

Jeg har lyst til å gi Regjeringen en kompliment for en WTO-politikk som jeg kjenner meg meget godt igjen i. Landbruksministeren har åpenbart tatt grep. Han har i løpet av 48 timer parkert virkelighetsfornektelsen som jo preget Senterpartiet. Ikke bare har de sluttet seg til det den forrige regjering la frem for halvannen uke siden, men de har nå forbedret tilbudet i WTO-sammenheng. Det tror jeg var det riktige tidspunktet, så nok en kompliment til landbruksministeren.

Når dette er gjort, er det selvfølgelig med bevisstheten vi begge har om at det blir vanskelig for norsk landbruk. Derfor er mitt spørsmål til landbruksministeren: Kan dette nå forstås slik at vi er samstemte i vårt ønske om at Doha-forhandlingene skal lykkes?

Statsråd Terje Riis-Johansen [21:35:15]: Jeg mener at det er et mål å lykkes i forhold til de forhandlingene som pågår nå. Samtidig er det en forutsetning for å kunne få en balansert avtale som ivaretar alle hensyn. Det betyr også at de hensynene som Norge og G10-grupperingen står bak, blir ivaretatt. Det kan ikke være slik at en avtale som eventuelt blir framforhandlet, er ubalansert og ikke tar hensyn til også de landene som har nettoimport av mat. Så det må være en forutsetning for at en avtale skal komme i land.

For øvrig mener jeg at virkelighetsoppfatningen i Senterpartiet har vært til stede i rikt monn hele tiden under WTO-prosessen. Det er også en vesentlig påpekning fra den nye regjeringen i forhold til behovet for å kompensere for de ulempene som en ny avtale eventuelt vil medføre. Det er en helt vesentlig faktor i forhold til å lykkes med å utvikle levende bygdesamfunn i Norge framover at det er en vilje i Regjeringen til faktisk aktivt å gå inn og kompensere for de ulempene en eventuell ny avtale vil medføre.

Anne Margrethe Larsen (V) [21:36:41]: De pågående WTO-forhandlingene er et brennaktuelt tema, og det var ganske massiv kritikk fra senterpartihold mot den tilslutning Norges utsendinger gav til samarbeidsforhandlingene i G10. Kan landbruksministeren bekrefte at Senterpartiet og resten av den nye regjeringen har sluttet seg til det den forrige regjeringen har akseptert av G10-landenes felles utspill?

Det står nevnt i dagens aviser at den sittende regjering har vært villig til å gå enda lenger enn den forrige regjering for å komme fram til enighet om tollreduksjoner, dvs. innrømmelser som gjør at færre produkter blir vernet av tollsatser. Kan landbruksministeren bekrefte dette? Og til slutt: Hva ser landbruksministeren som de viktigste produktene å få innenfor sensitive produkter som kan vernes?

Statsråd Terje Riis-Johansen [21:37:44]:For det første er det nødvendig å påpeke at det har oppstått en del feilaktige opplysninger eller konklusjoner i avisene i dag og i går om at det er et framlegg som har kommet, som er mer dramatisk enn det som tidligere er lagt fram. Som jeg sa i mitt innlegg, er det åpenbart at spørsmålet om tolltariffer, grensevern og markedsadgang er det viktigste. Det er altså tollvernet som utvilsomt er den viktigste faktoren for å sikre et aktivt landbruk i Norge videre. Det innspillet som ble spilt inn fra den forrige regjeringen på tolltariffene, er betydelig mer dramatisk enn det forslaget som nå er spilt inn som en forhandlingsposisjon i forhold til G10-landene. Slik sett er det ikke mulig å si at det som kommer nå, er et mer dramatisk forslag enn det som var lagt fram.

Når det gjelder de posisjonene som er fremmet, er den posisjonen der som den forrige regjeringen la fram, og som også var i Stortinget. Regjeringen har ikke til hensikt å gå tilbake på de posisjonene som ligger der, og som nå er en del av forhandlingsgrunnlaget i WTO-prosessen.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

André N. Skjelstad (V) [21:39:19]:Dagens velferdsordning står overfor store og tunge utfordringer. Økonomiske og demografiske forhold viser at det må tenkes nytt når velferdsstaten skal rustes opp for framtiden. Et moderne og komplekst samfunn må møte enkeltmenneskenes utfordringer individuelt. Altfor ofte har vi sett at enkeltmennesker faller mellom stoler når de trenger hjelp fra det offentlige. Individet må stå i sentrum for velferdsstaten, ikke systemet. Det er et grunnleggende premiss som jeg noterer at den nye regjeringen ikke omtaler i sin regjeringserklæring.

I regjeringserklæringen sies det at det skal satses tungt på pleie- og omsorgstjenestene. Det er i utgangspunktet bra. Blant annet er det et uttalt mål at det skal bli 10 000 flere ansatte i eldreomsorgen. Samtidig vet vi at fagbevegelsen og regjeringspartiene har en grunnleggende skepsis til økt arbeidsinnvandring. Dernest står det i regjeringserklæringen at Regjeringen ikke ønsker det de kaller

«kommersialisering og privatisering av grunnleggende offentlige velferdstjenester».

Betyr det at Regjeringen har en grunnleggende mistillit til frivillige og private supplement innenfor helsesektoren? Betyr det at arbeidskraft innenfor helsesektoren ikke kan hentes fra våre naboland? Venstre er spent på hvordan Regjeringen akter å møte våre store utfordringer innenfor pleie- og omsorgssektoren.

Det er en kjensgjerning at mange oppfatter møtet med det offentlige hjelpeapparatet som svært tungt. Som borgere har de falt mellom stolene i en fase av livet hvor hjelp og bistand har vært helt avgjørende. Det tok også Bondevik II-regjeringen fatt i da den fremmet velferdsreformen, NAV, for Stortinget. En ny velferdsforvaltning som viser folk en grunnleggende verdighet og respekt, er noe som Venstre lenge har kjempet for. Det er nå store forventninger ute blant folk som ønsker kortere vei fra trygd til arbeid, og som ønsker et mer verdig møte med det offentlige velferdsapparatet. For Venstre er det også like viktig å sikre fokusering på hva slags inntektssikringssystem som skal tilbys dem som ikke kan bli tilknyttet lønnet arbeidsliv. Deres verdighet og livsgrunnlag må sikres.

I forrige periode la Sosialistisk Venstreparti seg tett opp til Venstres program og foreslo en utredning om garantert minsteinntekt. Dette kravet kommer vi til å hjelpe SV å huske på når de nå har inntatt regjeringskontorene.

Uten verdiskaping blir det heller ingen velferd. Med tiltak som økt mulighet for midlertidige ansettelser gav Bondevik II et håndslag til små og mellomstore bedrifter og til det sesongbetonte næringsliv. Der de rød-grønne har snakket de store næringsinteressers sak, har Venstre også sett at vi er avhengige av små og mellomstore bedrifter i dette landet. Jeg er spent på om Regjeringen klarer å forene de ulike hensyn på dette feltet.

En kamp mot vold og kriminalitet er en kamp for velferden. Vi forventer at Regjeringen holder trykket oppe for å bekjempe volden som rammer særlig kvinner innenfor hjemmets fire vegger. Vi forventer at Regjeringen fortsetter en målrettet kamp mot den organiserte kriminaliteten. Den er i sitt vesen et angrep på vårt samfunn og må bekjempes. Vi kommer også til å følge nøye med på Regjeringens arbeid mot økonomisk kriminalitet. Slik kriminalitet er å unndra samfunnet verdier som ellers hadde kunnet komme fellesskapet til gode. Å arbeide for et godt velferdssamfunn og en liberal rettsstat er å føre en aktiv og målrettet justispolitikk.

På rusfeltet varsler Regjeringen at den vil utarbeide en nasjonal forpliktende opptrappingsplan. Den ser vi fram til med stor forventning. Etter at Bondevik II-regjeringen gjennom sine fire år gav tiltak innen rusomsorgen en tung prioritering, forventer vi at Stoltenberg-regjeringen vil fortsette dette løpet. Vi kommer til å følge Regjeringens ruspolitikk nøye.

Regjeringserklæringen inneholder mange ord og store ambisjoner. Vi ser fram til å få Regjeringens konkrete forslag på bordet og vil bidra med konstruktiv debatt, diskusjon og gode forslag.

Jan Bøhler (A) [21:43:58]:Vi føler alle dyp fortvilelse når vi ser mennesker lide av alvorlige sykdommer som vi ennå ikke har gode botemidler mot. Det skal svært sterke etiske grunner til for å si nei til å forske på nye og effektive former for behandling av hjerneslag, Parkinsons sykdom, hjertesykdommer, Alzheimers sykdom, ryggmargslidelser, ulike kreftformer, osv. Derfor må vi oppheve forbudet mot å forske på stamceller fra overtallige befruktede egg, slik den rød-grønne regjeringen nå går inn for i Soria Moria-erklæringen. Det er disse stamcellene som kan bli til alle typer celler i kroppen, og de har langt større potensial enn de voksne, eller såkalte adulte stamcellene vi alle har i kroppen vår. På dette feltet har vi noe av den strengeste lovgivningen i Europa, og den bør endres så snart som mulig.

Det samme mener Den norske lægeforening, Vitenskapsakademiet og Bioteknologinemnda, inntil tidligere helseminister Høybråten gjorde sine siste utskiftninger i den. Også mange land vi pleier å være enig med, som Sverige, Finland, Danmark, Island, England, Japan, Brasil, Sør-Afrika, India, Belgia, Frankrike, Hellas m.fl., har lagt seg på samme kurs, og verden rundt settes det nå i gang store forskningsprosjekter på stamceller fra overtallige befruktede egg.

Å trekke inn begreper som sorteringssamfunn i denne debatten, slik Kristelig Folkeparti og Høyre gjør, minner om skremselspropaganda. Alle er enige i at kopiering av mennesker og dyr og kloning av arveanlegg må forbys. Det er to måter dette best kan sikres på: For det første må vi ha et klart forbud mot kloning av mennesker, dyr og arveanlegg, og for det andre må vi sørge for at forskningen på stamceller fra overtallige befruktede egg drives innenfor forsvarlige rammer i et offentlig helsevesen. Slik kan vi best skape åpenhet og god kontroll og hindre lovbrudd, som forsøk på å klone eller sortere mennesker vil være.

Det er ikke lett å se det etisk høyverdige i å kaste overtallige befruktede egg, slik de tidligere regjeringspartiene ville, framfor at noen få av dem gis til helseforskning. Kristelig Folkeparti advarer mot ødeleggelse av det ufødte liv. Men disse overtallige eggene blir altså uansett destruert. Det er langt fra snakk om noen samlebåndsproduksjon, som det skremmes med. Bare ett eneste overtallig befruktet egg som doneres, kan gi forskerne en uendelig lang linje av stamceller. Disse kan altså i prinsippet bli til alle typer celler i kroppen. I framtiden vil dette kunne gjøre det mulig å behandle alvorlige sykdommer på en mer naturlig, effektiv og vellykket måte.

Det er direkte helsefarlig å stanse denne forskningen. Vi kan ikke fraskrive oss denne store muligheten til å hjelpe alvorlig syke mennesker. Det som skjer da, er at de nye behandlingsformene utvikles innenfor globale medisinselskaper med basis i land uten forbud. De vil ta patent på de nye medisinene og behandlingsmetodene og bygge monopoler av Microsoft-typen på sine felter. Et stort amerikansk selskap har f.eks. tatt patent på brystkreftgenet hos kvinner for å ha enerett på å utvikle og eie alle nye behandlingsformer for brystkreft. Prisen på eventuell behandling og medisiner vil bli kjempehøy, og det kan bli slik at det bare er de med stor lommebok eller med et stort sugerør inn i statskassen som får råd til dette.

Åpen forskning og utvikling av nye behandlingsmetoder innenfor et offentlig styrt helsevesen hvor alle får nyte godt av resultatene, er langt å foretrekke. Derfor må forbudet mot stamcelleforskning på befruktede egg snarest mulig oppheves. Vi bør starte et langsiktig prosjekt for å forske på og utvikle nye behandlingsformer. Dette skjer nå verden rundt. For eksempel satser delstaten California 20 milliarder kr, og britene satser et lignende beløp. Et slikt prosjekt kan gi oss framtidsrettede arbeidsplasser, fremragende forskningsmiljøer og en ny høyteknologisk utdanning, og vi kan hjelpe mange mennesker.

Vi vil at Norge skal være et foregangssamfunn i verden når det gjelder de nye behandlingsmetodene, og når det gjelder å gjøre dem gratis tilgjengelige for alle våre innbyggere som blir syke.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [21:48:12]: I løpet av valgkampen har vi hørt politikere fra både SV, Senterpartiet og Arbeiderpartiet snakke varmt om frivillighetssektoren. Frivillighetssektoren i Norge er et meget viktig supplement til det offentlige, både innenfor velferd, innenfor helse og innenfor idrett.

Redningsselskapet, Røde Kors, Landsforeningen for hjerte- og lungesyke, idretten, korpsbevegelsen, foreningene, lagene osv. er en stor folkebevegelse som bidrar på en meget positiv måte i det norske samfunnet, og det er bra at våre nye regjeringspartier har fått med seg dette. Men det er to sentrale spørsmål: for det første om de vil huske den varme omtalen de kom med i valgkampen når de har kommet inn i regjeringskontorene, og for det andre om de faktisk vil gjøre noe konkret for frivillighetssektoren. Det er mange eksempler på politikere som har kort hukommelse, og valgløftealzheimer er en relativt utbredt sykdom i det politiske liv i Norge.

Fra Fremskrittspartiets side er vår resept for frivillighetssektoren klar, og den er også i tråd med det organisasjonene har fremmet ønske om.

• 1. Vi tror vi må forenkle mva.-reglene og gjøre skattereglene mest mulig enkle for frivillighetssektoren. Det er jo slik at hvis man driver et idrettslag eller en forening, har man ikke de samme administrative ressurser som man har i en stor bedrift. Men mye av regelverket er dessverre det samme.

• 2. Vi må bygge videre på den skattefradragsordningen som ble innført av Bondevik-regjeringen med Fremskrittspartiets støtte, og gjerne også utvide den både i omfang og i beløp, gjerne opp til 24 000 kr.

• 3. Vi må få likestilt statlige spill og de frivilliges lotterivirksomhet med hensyn til bl.a. premier. På dette området har de frivilliges lotterier over tid fått langt dårligere forhold enn det de statlige spill har.

• 4. Vi må sørge for at offentlige etater bedrer sitt samarbeid med de frivillige, og setter dette sentralt i sitt arbeid fremover.

• 5. Vi må sørge for at kulturbudsjettene prioriterer de frivillige organisasjonene og ikke store, sentrale prestisjeprosjekter, slik det har vært en tendens til, bl.a. gjennom det store operabygget som etter hvert skyter opp her i Oslo.

Vi må også – som punkt 6 – reversere de vedtak Stortinget har gjort i den såkalte automatsaken. I forbindelse med behandlingen av innføringen av automatmonopolet fikk Stortinget over 2 000 protestbrev, og det var ikke fra store firmaer som drev innen bransjen, men fra små foreninger – psoriasisforeninger, idrettslag, korps osv. – som hadde mye av inntektene sine fra denne virksomheten. Idrettslaget jeg selv er medlem av lokalt i Drammen, et bitte lite idrettslag som heter Ski- og ballklubben Skiold, hadde 300 000 kr i inntekt fra denne virksomheten. Det er klart at når et lite idrettslag får et inntektskutt på 300 000 kr, må man nødvendigvis skjære ganske kraftig ned på en del av virksomheten sin.

Det er også en bløff at automatmonopolet faktisk vil føre til mindre spillegalskap. Det er jo ikke slik i Norge at vi ikke har alkoholisme, selv om vi har vinmonopol. Er man spillegal og har disse problemene, klarer man å finne utløp for dette, bl.a. på Internett og gjennom Lotto og tipping innenfor det offentlige systemet. Det er for øvrig et paradoks at den mest aggressive innenfor området spill i Norge når det gjelder å reklamere, er ikke de utenlandske organisasjonene og private bedriftene, men vårt eget statlige Norsk Tipping.

Jeg merker meg at statsministeren i sin regjeringserklæring sier at

«Regjeringen vil legge til rette for gode vilkår for frivillig sektor som viktige bidragsytere og supplement til de offentlige tjenestene».

Spørsmålet er hva som ligger i oppfølgingen av disse fagre valgtaler og denne vakre regjeringserklæring, og hva man gjør konkret når disse sakene skal behandles i departement og storting. På dette felt er jeg ikke optimist.

Ingrid Heggø (A) [21:53:28]: Regjeringserklæringa er som musikk i mine sosialdemokratiske øyre. Vi får ein politikk som er bygd på rettferd og fellesskap, ein politikk som gjev alle like moglegheiter. Det er ein politikk med sterke og gode fellesskapsløysingar. Det er nettopp dette som gjev enkeltmenneske reell valfridom.

Noreg er moglegheitenes land, det. Då må alle få like moglegheiter til å utvikla seg og utnytta evnene sine, òg dei som treng ekstra hjelp frå fellesskapet for nettopp å kunna få dei same moglegheitene som alle andre.

Ein sterk offentleg skule der alle uansett bakgrunn går i same klasse, er ein grunnpilar i det norske velferdssamfunnet. Denne regjeringserklæringa er ei sterk satsing på den unike fellesskapsskulen vår, både i kvalitet og i innhald, og på ei sårt påkravd opprusting av skulebygg. Eg synest det er flott at alle framleis får same plattform og like moglegheiter til utdanning.

Å gje arbeid til alle er det viktigaste vi kan gjera for å redusera dei sosiale skilnadene i samfunnet. Arbeidarpartiet har alltid stått for ein politikk der det å skapa og ta vare på arbeidsplassar er kjempeviktig. Det er òg kampen mot arbeidsløysa og for eit inkluderande arbeidsliv. Det er eit arbeidsliv der det ikkje er slik at nokon slit seg heilt ut, mens andre vert støytte ut. Det er eit arbeidsliv med plass til både dei unge og dei eldre.

Utryggleiken ved å vera mellombels tilsett, og å jobba omtrent døgnet rundt, og det òg utan overtid – slike negative endringar i ny arbeidsmiljølov vert heldigvis no stoppa.

Også dei som har ramla utanfor, må få ei moglegheit til å koma seg i arbeid att. Derfor er det så avgjerande at vi gjer meir for å sikra jobb til dei som kjem attende til samfunnet etter soning. Berre slik kan vi redusera gjengangarproblema.

For å nå måla om å sikra ein jobb til alle må vi ta i bruk eit breitt spekter av verkemiddel. Arbeidsmarknadstiltak for å bli kvalifisert til ny jobb, ein offensiv industri- og næringspolitikk og å fylle opp att Innovasjon Norge, SIVA og dei kommunale næringsfonda er viktig. Eg som kjem frå Høyanger i Sogn og Fjordane, veit verdien av eit levande industrimiljø. Det kjem ikkje av seg sjølv.

Ja visst skal vi omstilla, men vi må òg stilla krav som eigarar – same krav og styringssignal til Hydro som alle andre storaksjonærar stiller til sine selskap. Derfor er eg ekstra glad for at regjeringserklæringa seier at vi skal ha eit aktivt eigarskap.

Men for at den kraftkrevjande industrien skal overleva, må vi få på plass nye, langsiktige kraftkontraktar, og dette hastar. At regjeringserklæringa i klartekst har med dette punktet, er uhyre viktig. I Sogn og Fjordane er det faktisk eit vera eller ikkje vera for tre samfunn: Høyanger, Svelgen og Årdal.

Noreg har gode naturgitte føresetnader for industri, og det må vi utnytta heilt maksimalt. Industrien gjev mange arbeidsplassar i alle delar av landet og store eksportinntekter, og etterspør underleveransar og tenester, som har store ringverknader. Nedlegging av industriarbeidsplassar rammar dermed store regionar, heile samfunn.

Arbeidarpartiet vil både ta vare på og vidareutvikla industrien. For eksempel skal norske råvarer i stor grad vidareforedlast i Noreg.

Næringslivet er heilt avhengig av at det vert ført ein politikk som sikrar konkurranseevna vår. Arbeidarpartiet vil gjennom sentrale og lokale verkemiddel gje stabile, føreseielege og konkurransedyktige rammevilkår og føra ein aktiv næringspolitikk der staten saman med næringslivet og arbeidstakarane meislar ut kursen vidare.

Den store satsinga vi gjer på forsking og utdanning, vert særs viktig for at vi skal lykkast. Dette er ein del av heilskapen i politikken til den nye regjeringa, der ein ser sakene i samanheng, ikkje berre stykkevis og delt. Det er ein politikk for å skapa og dela, ein politikk som tek vare på menneske frå vogge til grav, og ein politikk for like moglegheiter til alle.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [21:59:00]: Jeg tenker meg at jeg står på toppen av Oslo Plaza. Langt der nede ser hvert enkelt menneske ikke større ut enn et knappenålshode. Der fra toppen ser det slik ut bare fordi avstanden er så stor. Det sier ingenting om verdien til en eneste av dem jeg ser. Selv om de ser små ut, kan jeg ikke tillate meg å nedvurdere verdien til noen av dem.

Slik er det også med alle individer vi snakker om i debatten om bioteknologi. De er ikke større enn at de får plass på et knappenålshode i begynnelsen. Men vi kan ikke nedvurdere verdien av et eneste liv.

Vi har nå medisinske muligheter og gjør framskritt som vi tidligere bare kunne drømme om. Jeg er derfor glad for at Regjeringen vil videreføre Samarbeidsregjeringens fokusering på forskning på adulte stamceller.

Fordi vi har stadig større muligheter, har vi også større muligheter til å trå feil. Jeg står her i dag på Stortingets talerstol for aller første gang. Som ung representant har jeg et ønske for min egen generasjon politikere, at vi skal være de som både så mulighetene, og som tok på alvor den skjøre linje som det er mellom teknologien og etikken.

Jeg føler at denne skjøre linje brister når jeg leser den nye regjeringens plattform, eller når jeg hørte representanten Bøhlers innlegg. Regjeringen vil revidere bioteknologiloven og åpne for forskning på overtallige befruktede egg, herunder stamcelleforskning, og også for en begrenset bruk av preimplantasjonsdiagnostikk. Kristelig Folkeparti legger til grunn at hvert enkelt menneskes verdi gjør det til et mål i seg selv. Dermed er forskning på befruktede egg problematisk, fordi det gjør livet til et middel istedenfor et mål i seg selv. Kristelig Folkeparti mener at det også er grunn til å tenke seg grundig om når ny teknologi skal brukes til å sortere ut mennesker på grunnlag av egenskaper.

Både Senterpartiet og SV var med i flertallet ved behandlingen av dagens bioteknologilov, og sa den gangen:

«Flertallet ønsker ikke å tilrettelegge for en slik sortering, idet flertallet mener at en slik sortering allerede før implantasjon over tid også vil påvirke den allmenne holdningen til fødte individer ut fra egenskaper.»

Det kunne vært interessant å høre om SV og Senterpartiet mener det motsatte i dag; om sortering ikke vil påvirke den alminnelige holdning til fødte individer ut fra egenskaper. Jeg er redd for at den nye regjeringen har et for instrumentelt syn på enkeltmenneskenes verdi, der verdien kun blir målt etter hva den enkelte kan bidra med inn i fellesskapet. Kristelig Folkeparti mener at enkeltmennesket har en verdi i seg selv og ikke bare som et instrument i fellesskapet. Derfor må vi som samfunn også ha omsorg for enkeltmennesket. Derfor må vi som samfunn forsvare det enkelte menneskets livsverdi, og derfor må vi som samfunn først og fremst ta vare på dem som ikke kan ta vare på seg selv. Det er om vi lykkes med dette, som er selve testen på om vi har et godt fellesskap.

Før jeg tok sete i Stortinget, besøkte jeg en mann som har gjort det før meg: tidligere statsminister Lars Korvald. Jeg spurte ham om et råd på veien, og han svarte meg: Du må sørge for neste generasjon.

Det jeg har sagt om bioteknologien, er et forsøk på nettopp dette. Jeg vil ikke bare ta vare på neste generasjon. Jeg vil også få oss til å tenke på hva som skjer dersom vi åpner for å vurdere egenskapene til neste generasjon.

Thorbjørn Jagland hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Bendiks H. Arnesen (A) [22:04:33]: Det at vi har fått et nytt stortingsflertall og en ny regjering, må være en stor lettelse for alle de lokalpolitikerne som nå sitter og jobber med kommunebudsjettene for neste år.

Når de vet at det blir en bedring i kommuneøkonomien, kan de planlegge en gjenoppbygging av velferdstilbud for sine innbyggere, og ikke bare tenke på hvor det må kuttes enda mer denne gangen. I tillegg vet våre lokalpolitikere denne gangen hva de har å forholde seg til av kommuneøkonomi før julefeiringa er i gang. Budsjettforhandlinger og spill i ukevis her i Stortinget og manglende forutsigbarhet har vært en hodepine for kommunepolitikere og kommuneadministrasjon.

Gjennom en betydelig forbedring i kommuneøkonomien allerede i 2006 og en flerårig opptrappingsplan for å rette opp den økonomiske ubalansen i kommunesektoren kan vi bygge opp omsorgstjenesten, skoletilbudene, infrastrukturen og flere andre kommunale tjenester på en måte som tjener innbyggerne i alle deler av dette landet. Jeg er sikker på at innbyggerne ganske fort vil merke at vi har fått et flertall på Stortinget og en regjering som setter fellesskapsløsningene i fremste rekke.

Jeg er også veldig glad for at nordområdene har fått en så bred plass i regjeringserklæringen. Når statsministeren sier at nordområdene vil være Norges viktigste strategiske satsingsområde i årene som kommer, så er dette sterke formuleringer som vil sette et meget viktig preg på aktiviteten i disse områdene. Jeg er overbevist om at vi får en aktiv politikk for nordområdene som både vil sikre næringsutvikling, som vil sikre bosetting, og som vil sikre miljø.

I Regjeringens politiske plattform blir det også presisert at Forsvarets tilstedeværelse og suverenitetshevdelse i nord skal styrkes, herunder også Forsvarets bidrag til god beredskap mot miljøkriser og Kystvaktens evne til ressurskontroll og beredskap. Jeg la merke til at statsministeren også i dag i en replikkveksling med representanten Siv Jensen poengterte dette veldig klart. I Nord-Norge er det fortsatt stor usikkerhet med hensyn til Forsvarets framtidige tilstedeværelse. Usikkerheten er der, selv om Stortinget har signalisert at Forsvaret skal ha en sterk tilstedeværelse i nord. Jeg tror at stadig nye forslag til endringer og sprikende innspill om flyttinger og om hvordan Forsvaret skal være i framtida er grunnen til denne usikkerheten. Her påhviler det både den nye forsvarsministeren og Stortinget å skape ro og forutsigbarhet, slik at jobben i felten kan gjøres på best mulig måte. Vi kan ikke la det herske usikkerhet om Forsvarets framtid i et område som er betegnet som Norges viktigste strategiske satsingsområde i tiden som kommer. Jeg har stor tro på at vår nye forsvarsminister både har evne og vilje til å få denne situasjonen inn i et bedre spor, slik at det skapes forutsigbarhet og trygghet om Forsvarets tilstedeværelse i nord.

Næringsaktivitet og arbeidsplasser er selve bærebjelken i samfunnet og grunnlaget for at vi har noe å bygge velferd og fellesskap på, og at vi har noe å dele. Her bærer erklæringen fra Regjeringen bud om et distriktsløft som gjør at vi kan ta hele landet i bruk, og som vil bety større innsats for å sikre tilrettelegging av ny virksomhet og for å sikre bosettingen. Jeg er glad for at vi har fått en regjering som forstår at dette landet ikke er skapt for næringsnøytralitet og ensidig markedsstyring. Vi har heldigvis fått et stortingsflertall og en regjering som har vilje og evne til politisk styring.

Ågot Valle (SV) [22:09:47]: Med et rød-grønt stortingsflertall vil Norges stemme for styrking av FN, for konfliktløsning heller enn bomber, for styrking av menneskerettigheter og for at kampen mot fattigdommen i verden, bli klarere.

Utenrikspolitikk engasjerer folk, særlig når alternativene er klare, slik vi så det da mange millioner verden over protesterte mot Irak-krigen. Det er en stor seier for de mange engasjerte i de mange miljøene her hjemme at den nye regjeringa vil trekke stabs- og opplæringsoffiserer ut av Irak, og at deltakelse i Operation Enduring Freedom ikke skal videreføres. Det er en stor og viktig seier når deltakelse i internasjonale operasjoner heretter skal forankres i FN-pakten og ha et klart FN-mandat. Denne klare forpliktelsen vil bety noe for utviklingen av internasjonale spilleregler. Den vil bety noe for styrking av FN som den eneste internasjonale instansen som kan legitimere bruk av makt når maktbruk trengs. Det er i Norges og verdens interesse at vi har en FN-ledet verdensorden og ikke en situasjon der nasjoner tar seg til rette på egen hånd. Det er i vår interesse at kampen for en tryggere verden og mot terror skjer innenfor rammene av menneskerettighetene.

SV støtter at Norge gjennom ISAF-styrken skal bidra til oppbygging og stabilisering i Afghanistan. Samtidig er det viktig å sette søkelyset på den praksis som styrken har med å overlate krigsfanger til USA, som deretter sender dem til fangeleirer der brudd på grunnleggende menneskerettigheter både er mange og veldokumenterte.

Nå mer en noensinne trengs alternativer til militær innsats, alternative måter å fremme, koordinere og sikre kvaliteten på fredsbygging og konfliktforebygging. Mer enn noen gang trengs de kreftene som kjemper mot spredning av atomvåpen og for nedrustning. Norges innsats som fredsnasjon på disse områdene og det at vi har en åpen og opplysende debatt, er avhengig av disse kreftene.

Norge har et rikt mangfold av fredsorganisasjoner. Den nye regjeringa vil styrke samarbeidet med de frivillige organisasjonene, med forskningsmiljøene og med andre som jobber med fred og konfliktløsning.

Det var samarbeidet mellom UNIFEM, FNs utviklingsfond for kvinner, og de mange frivillige organisasjonene, særlig kvinneorganisasjonene verden over, som gjorde at Sikkerhetsrådet vedtok resolusjon 1325 for fem år siden. Denne resolusjonen beskriver ikke bare den volden som holder kvinner nede i krigs- og krisesituasjoner, men også hvordan kvinners innsats må tas med under fredsmekling og når nasjoner skal bygges opp igjen. En UNIFEM-rapport om kvinner, krig og fred er rystende lesning om bl.a. hvordan kvinners kropper har blitt krigsarenaer gjennom massevoldtekt og spredning av hiv/aids, og om hvordan særlig unge jenter mister muligheten til skolegang i krig og krisetider. Men den kommer også med en rekke klare og konstruktive forslag. Det er nå viktig at resolusjon 1325 blir fulgt opp. Regjeringa vil være en pådriver for det. Det må være helt klart at tusenårsmålene aldri kan nås dersom ikke krenkelsene av kvinners menneskerettigheter opphører, dersom ikke kvinner kan få mulighet til å spille en rolle i konfliktløsninger rundt fredsforhandlingsbordene i overgangen fra krig og krise til fred, i Sudan, på Haiti, i Kosovo, i Kongo.

Den rød-grønne regjeringa vil ha større åpenhet rundt WTO-forhandlingene. En rettferdig WTO-avtale vil være avgjørende for om vi skal kunne løse fundamentale spørsmål både globalt og nasjonalt. Utfallet av WTO-forhandlingene vil være avgjørende for om store deler av verdens befolkning skal kunne ha den samme muligheten som de rike landene har hatt, til å løfte seg sjøl ut av fattigdom og marginalisering.

Ikke ett land har maktet å utvikle rettferdighet og demokrati for de store befolkningsgruppene uten å ha hatt mulighet til å beskytte egne ressurser og interesser. Det er derfor svært viktig at Regjeringa går gjennom og revurderer alle krav som Norge har stilt til u-land om liberalisering av tjenestesektoren i gassforhandlingene. Norge skal ikke fremme krav overfor fattige land som kan innebære en svekkelse av deres muligheter til å utvikle sterke offentlige tjenester innenfor helse og utdanning, og heller ikke gå inn for en avtale som kan presse privatisering av offentlige tjenester i Norge.

Verdenshandelen trenger spilleregler, men det må være spilleregler som kan tøyle grådige markedskrefter og basere seg på interessene til vanlige folk, til de fattige og til miljøene.

Per Rune Henriksen (A) [22:15:14]: På mandag fikk jeg to brev fra velgere i Hordaland.

Det første brevet kom fra en funksjonshemmet kvinne som beskriver sin fortvilelse over at hun nå står i fare for å miste jobben, og den frykten hun nærer for aldri mer å komme i arbeid igjen på grunn av sitt handikap.

Det andre brevet var fra en far som beskrev sin sønns situasjon som langtidsledig. Det er en beretning om fattigdom, om frustrasjon, om isolasjon, om tap av selvfølelse. Dette er en virkelighet som jeg kjenner selv fra den tiden jeg gikk arbeidsledig på begynnelsen av 1990-tallet.

Begge brevene beskriver virkeligheten sånn som den fortoner seg for svært mange mennesker i dette landet. Når opposisjonen i dag snakker om at den nye flertallsregjeringen kommer til «duk og dekket bord», som de sier, så skal de også ta i betraktning at det sitter 30 000 flere arbeidsledige rundt det bordet enn for fire år siden, da Bondevik-regjeringen overtok etter Stoltenberg.

Begge brevskriverne har et enkelt ønske og budskap til meg. Arbeid til alle er det viktigste nå.

Valgresultatet var en god nyhet for alle landets arbeidsledige, for alle de tusener som sliter med å komme seg inn i arbeidslivet. Vi har fått et flertall for en ny kurs hvor arbeid til alle er jobb nr. 1. I flertallsregjeringens politiske plattform framgår det tydelig at vi skal intensivere innsatsen for å få flere i arbeid. Vi skal rette opp i usosiale kutt i dagpengeordningen. Vi skal forsterke arbeidet for å skape et inkluderende arbeidsliv hvor det også er plass til den funksjonshemmede kvinnen som jeg fikk brev fra.

Sjøfolkene på våre utenriksferger merker seg at Regjeringen viderefører nettolønnsordningen, fordi på den måten sikres mange tusen arbeidsplasser i fergerederiene.

Bryggeriarbeiderne merker seg at grunnavgiften på engangsemballasje gjeninnføres. Gjennom dette bidrar Regjeringen til at arbeidsplasser i bryggeribransjen kan opprettholdes. Landets arbeidstakere har fått en medspiller i vår nye regjering. En av grunnpilarene i et inkluderende arbeidsliv er en arbeidsmiljølov som gir arbeidstakerne beskyttelse i et stadig mer brutalt arbeidsliv. Det forrige stortingsflertallet gjorde vedtak om å utvide adgangen til midlertidige ansettelser, svekke oppsigelsesvernet og gi betydelig økte rammer for overtidsarbeid. Disse og andre arbeidstakerfiendtlige vedtak ble gjort under behandlingen av ny arbeidsmiljølov på tross av at en samlet fagbevegelse protesterte heftig. Partiene som utgjør dette stortingets flertall, gikk samlet til valg på å reversere disse vedtakene. Det vil bli gjort før årsskiftet. Vi er av den opp-fatning at et godt samarbeid med arbeidslivets parter er en forutsetning for å få til et godt og velfungerende arbeidsliv. Det har historien vist oss. Dette handler i første rekke om å vise respekt for de over 1,5 millioner norske arbeidstakere som har valgt å melde seg inn i en fagforening for å få sine interesser ivaretatt.

EU-utvidelsen førte som ventet til at vi fikk en stor tilstrømning av østeuropeiske arbeidstakere til Norge. Mangelen på faglært arbeidskraft i byggebransjen og andre bransjer har skapt et behov for slik arbeidsinnvandring. Vi ønsker utenlandske arbeidstakere velkommen til Norge. Problemet er at kyniske arbeidsgivere utnytter situasjonen ved at de hyrer inn arbeidsledige østeuropeiske arbeidstakere til luselønn og leier dem ut til norske bedrifter for en høy pris.

I Trondheim ble det i forrige måned avslørt et tilfelle hvor ti polske bygningsarbeidere gjennom flere ledd ble leid ut til en kostnad av 290 kr timen, mens lønnen disse mottok, bare var på 38 kr timen, hvorav 9 kr var grunnlønn og resten bl.a. akkordoppgjør og utenlandstillegg. Dette er sosial dumping på sitt groveste. Denne form for undergraving av norske lønns- og arbeidsvilkår rammer både norske og utenlandske arbeidstakere.

Flertallsregjeringen vil ta tak i dette. I den politiske plattformen lanseres flere tiltak mot sosial dumping. Vi vil sikre tillitsvalgte innsyn i lønns- og arbeidsvilkår. Vi vil ha godkjenning og kontroll av firma som driver arbeidsutleie, og vi vil stille krav om norske lønns- og arbeidsvilkår i alle offentlige anbudsprosesser. Vi vil også sikre at Arbeidstilsynet har ressurser til å intensivere sin innsats på området. Valget gav oss et nytt flertall, en ny regjering og en ny kurs for Norge – en politisk kurs som er til gagn for vanlige arbeidsfolk, en politisk kurs som setter vår felles velferd framfor skattelette til de rike, en politisk kurs som tar sikte på at også i framtiden skal arbeidsfolk slippe å stå med luen i hånden.

Martin Engeset (H) [22:20:41]:Fattigdomsbekjempelse er de senere år blitt en brennhet politisk sak. Det er bra, fordi dette er et problem som er meget sammensatt og komplekst, og som krever en skikkelig og redelig debatt om både mål, definisjoner og virkemidler.

I forhold til foregående taler er det grunn til å minne om at arbeidsledigheten er på vei ned nettopp som et resultat av den avgåtte regjeringens politikk, og at den fattigdomsfelle som arbeidsledighet innebærer, dermed i tiden fremover vil bli et mindre problem. Det var den nylig avgåtte Samarbeidsregjeringen mellom Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre som virkelig satte dette temaet på den rikspolitiske dagsordenen, og var den første regjering noen gang som la frem en fattigdomspakke med en rekke målrettede tiltak. Det er derfor i beste fall en svært forhastet konklusjon å hevde at fattigdommen i Norge øket under Samarbeidsregjeringen. De tall som nå er tilgjengelige, gjelder perioden 2001–2003. Tallene må først og fremst ses på som en dom over den første Stoltenberg-regjeringens politikk.

Hvem husker ikke tidligere statsminister Odvar Nordlis og tidligere sosialminister Grete Knudsens dom og bitende uttalelser om eget partis politikk og forsømmelser i 2001, for bare fire år siden. Som den første regjering i nyere tid tok sentrum-Høyre-regjeringen tak i problemene og laget en egen plan for bekjempelse av fattigdom. I perioden 2002–2006 er det satt av 4,9 milliarder kr til målrettede tiltak mot fattigdom. La meg stikkordvis nevne: Antallet tiltaksplasser for yrkeshemmede har øket kraftig. Aetat er styrket med 700 stillinger. Det er innført en ny prøveordning der uførepensjonen i en lengre periode kan nyttes som et tilskudd til arbeidsgivere som ansetter uførepensjonister. Tidsbegrenset uførestønad er innført, slik at mennesker som kan ha håp om å komme tilbake i arbeid, ikke lenger parkeres varig utenfor arbeidslivet som uførepensjonister. Det er igangsatt et prosjekt som skal hjelpe tidligere langtids sosialhjelpsmottakere til å komme i jobb og utdanning. Dessuten er bostøtteordningen forbedret, og oppfølgingen av bostedsløse er styrket betydelig.

De positive tegnene har nå begynt å dukke opp. Antallet sosialhjelpsmottakere viste i 2004 en nedgang for første gang siden 1999. Videre har antallet familier med betalingsproblemer blitt kraftig redusert, og den årvisse økningen i antall varig uføretrygdede er stoppet opp. Dette betyr selvfølgelig ikke at vi er fornøyd, men det er grunn til både håp og tro på at når tallene for hele perioden 2001–2005 kommer om et år eller to, så vil utviklingen ha gått i positiv retning. Da skal jeg vedde hatten min på at den nåværende sosialminister, Bjarne Håkon Hanssen, og/eller statsminister Stoltenberg vil være raske til å ta æren, selv om dette altså ikke vil være et resultat av deres politikk, men Bondevik-regjeringens politikk.

Jeg tror det er viktig å erkjenne at det tar tid å snu en negativ utvikling til en positiv utvikling. Årsakene til fattigdom er sammensatte og komplekse og lar seg ikke løse med politiske vedtak alene. Ett er i hvert fall sikkert: Skal vi klare å bekjempe fattigdommen, kreves målrettet og langsiktig arbeid. Derfor håper jeg inderlig at det arbeidet som ble satt i gang av sentrum-Høyre-regjeringen, ikke stopper opp med den nye, røde regjeringen.

Det er både pinlig og ganske flaut å registrere den betydelige uenighet og åpenlyse krangel mellom sosialminister Bjarne Håkon Hanssen på den ene side og Senterpartiet og SV på den andre side om hvordan fattigdom skal defineres. SV og Senterpartiet mener det er 400 000 fattige i Norge, mens sosialministeren holder fast ved at det er ca. 100 000. Det er på tide at Regjeringen og regjeringspartiene bestemmer seg og avklarer hva de faktisk mener. Står SV og Senterpartiet fast på en fattigsdomsdefinisjon som ville gjøre alle landets minstepensjonister til fattige pr. definisjon, eller står SV fast på en sosialhjelpspolitikk som ville gjort at en fulltidsansatt på Rema ville fått 5 000 kr mindre i måneden enn en sosialhjelpsmottaker – en politikk som ville vært fullstendig ødeleggende for arbeidsmarkedet og totalt demotiverende for enhver arbeidsfør innbygger? Det er på tide å få svar på disse spørsmålene. Når en er blitt et regjeringsparti, nytter det ikke lenger å ri flere hester samtidig.

Det er påfallende at Soria Moria-erklæringen ikke inneholder noen nye målrettede tiltak mot fattigdom. Jeg beklager å måtte si det, men erklæringen virker dessverre tam og visjonsløs og inneholder ingen nye virkemidler i kampen mot fattigdommen. Det virker som om Stoltenberg II-regjeringen vil gjøre de samme feilene som vekslende arbeiderpartiregjeringer på 1980- og 1990-tallet, nemlig å fokusere på de generelle ordningene og glemme målrettede tiltak for dem som har det aller vanskeligst, eller, for å si det på en annen måte, for dem som sitter aller nederst ved bordet.

Irene Johansen (A) [22:26:04]:I debatten i forrige periode om Nasjonal transportplan avsluttet saksordfører Oddbjørg Ausdal Starrfelt fra Arbeiderpartiet sitt innlegg med å si at hun gledet seg til å se resultatet av vedtaket i form av handlingsplaner som helt konkret viser hva vi kan få til for 22 milliarder kr utover det Bondevik-regjeringen foreslo. Også på dette feltet kan valget neste høst gjøre en forskjell, sa hun.

Valget er over. Vi har fått en rød-grønn flertallsregjering som i sin regjeringserklæring har vist at valget gjør en forskjell, også på samferdselsområdet. Regjeringen har i erklæringen sagt at de vil skape en positiv utvikling i hele landet, og at de derfor vil øke satsingen på samferdselsområdet i tråd med Stortingets vedtak under behandlingen av Nasjonal transportplan. Gode kommunikasjoner på kryss og tvers av landet vårt og over landegrenser er helt grunnleggende for å nå nasjonale mål knyttet til verdiskaping og velferd, næringsutvikling og regional utvikling. Det moderne samfunnet krever rask og pålitelig person- og godstransport, post-, IT- og teletjenester. Transportsystemet skal sikre god framkommelighet for alle grupper i samfunnet, samtidig som miljø og trafikksikkerhet skal ivaretas. Dette krever en variert satsing og en differensiert samferdselspolitikk som kan løse de ulike utfordringene vi har i landet vårt.

Dette ivaretas godt gjennom regjeringserklæringen, som bl.a. sier at hovedmålene i samferdselspolitikken skal være økt trafikksikkerhet, en mer miljøvennlig transport, regional utvikling og et effektivt og tilgjengelig transportsystem for hele landet. For å innfri disse hovedmålene har Regjeringen skissert økt satsing på vei og jernbane, kollektivtrafikk og tilrettelegging av gang- og sykkelveier, sjøtransport og flytrafikk, post og elektronisk kommunikasjon.

Jeg rekker kun å fokusere nærmere på noen av områdene her, og vil bl.a. peke på viktigheten av at Regjeringen vil skaffe seg bedre kunnskap om effekten av anbudsutsetting av lokal kollektivtransport, gå i dialog med fylkeskommunene om dette og ivareta arbeidstakernes rettigheter ved anbudsoverdragelse. Det er også viktig å merke seg at med denne regjeringen skal det ikke settes flere persontrafikkstrekninger på Jernbanen ut på anbud, og at privatiseringen og konkurranseutsettingen av drifts- og vedlikeholdsoppgavene i Jernbaneverket skal stoppes.

Det er gledelig at det nå blir en økt satsing på veier, både til investering, drift og vedlikehold, og et sterkere fokus på sikre veier med økte ressurser til trafikksikkerhetstiltak, rassikring og gang- og sykkelveier. Denne satsingen er like viktig for distriktene som for områdene i og rundt byene.

Det er også gledelig med en økt satsing på jernbane i tråd med stortingsflertallets vedtak ved behandlingen av Nasjonal transportplan, der den største delen av investeringene skal skje i første del av planperioden. Det betyr bl.a. opprusting av dagens skinnegang og utbygging av dobbeltsporet jernbane, særlig rundt de store byene – noe som er helt nødvendig for å utnytte det potensialet Jernbanen har til å bli ledende på person- og godstrafikk.

Mange mennesker er utsatt for betydelige støv- og støyplager. Det er derfor bra at Regjeringen vil føre en aktiv politikk for at folk ikke skal utsettes for helseskadelig forurensning, og følge opp de nasjonale målene for luftforurensning. Det er vel dokumentert at støy fører til søvnproblemer, nedsatt konsentrasjonsevne og alvorlige helseskader. Det er derfor også bra at Regjeringen sier at den skal utarbeide en strategisk handlingsplan for å redusere støyplagene med 25 pst. i forhold til 1999-nivå innen 2010. Et aktivt arbeid for å utvikle og øke bruken av miljøvennlige kjøretøy vil også bidra til å møte disse utfordringene.

Til sist vil jeg nevne Regjeringens vektlegging av at en framtidsrettet transportpolitikk også er en økt satsing på kollektivtrafikk og tilrettelegging av gang- og sykkelveier, spesielt i byer og bynære strøk. For å møte behovet for en smidig trafikkavvikling og for å stoppe den økte forurensningen fra biltrafikken i byene våre, er det helt nødvendig å flytte fokus fra ensidig å bygge ut veinettet til også å tilrettelegge for økt andel kollektivtransport og et godt utbygd sykkel- og gangveinett.

Gjennom denne regjeringserklæringen er det lagt et godt grunnlag for en langt mer offensiv og framtidsrettet transport- og kommunikasjonspolitikk som også ivaretar fellesskapsverdiene på en god måte.

Presidenten: De talerne som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter. Det er opplyst at det til nå er inntegnet 25 talere.

Steinar Gullvåg (A) [22:30:53]: Regjeringen sender nå en utfordring til Kommune-Norge. Nå venter vi at landets kommunepolitikere svarer med å omsette økte overføringer i mer velferd. Oppgaven er betydelig. I mange kommuner er det i dag ikke mulig å skaffe sykehjemsplasser selv til sterkt pleietrengende eldre mennesker. Heller ikke eldre som med litt hjelp kan klare seg hjemme, får den hjelpen de trenger, fordi hjemmetjenestene ofte er underbemannede og nedpinte.

Jeg registrerer at Fremskrittspartiet har funnet sitt svar på denne utfordringen: De vil frata kommunene ansvaret for eldreomsorgen og overføre finansieringen til staten og folketrygden. Jeg går ut fra at det er partiets erfaringer som ordførerparti i fremskrittspartibeltet i Vestfold som har satt dem på slike tanker. Der setter man nemlig heller pengene på bok enn å satse på eldreomsorgen.

I løpet av den tilbakelagte valgkampen fikk jeg anledning til å besøke en del sykehjem i flere kommuner. I møte med ledelse og med ansatte understreket alle uten unntak behovet for flere hender. Jeg er spesielt tilfreds med at Regjeringen nå vil utarbeide en nasjonal rekrutterings- og utdanningsplan for eldreomsorgen, samtidig som det satses på forskning på eldres levekår og helseproblem. Vi trenger å vite mer om eldrebefolkningens kår og behov. Vi trenger mer kunnskap og kompetanse for å høyne kvaliteten på omsorgstilbudene. Her kan også teknologien hjelpe oss.

I min hjemkommune, Nøtterøy, har vi tatt informasjonsteknologien i bruk for å bedre omsorgstilbudet. Det gjelder helt konkret de pårørende til sterkt pleietrengende slagrammede og demenspasienter. Gjennom bruk av IT sikres pårørende og andre omsorgspersoner kunnskap og trygghet, forebygges utbrenthet hos pårørende, forebygges eller utsettes innleggelse i sykehjem og sykehus, tilrettelegges nettverksbygging og selvhjelpsgrupper. Prosjektet, som for øvrig ble nominert til «Det nytter»-prisen i år, har vært usedvanlig vellykket, og viser til fulle at nye teknologiske løsninger virkelig kan bidra til å bedre livskvaliteten både til pasienter og til pårørende. At det i tillegg ligger et betydelig element av nyskaping og næringsutvikling i dette prosjektet, er i seg selv noteringsverdig.

Arne Sortevik (FrP) [22:34:13]: Valg med valgordning som gir flertall av representanter uten flertall i avgitte stemmer, har gitt regjeringsskifte. Regjeringsskiftet gir også et politisk kursskifte. Det fremgår tydelig av erklæringen fra den arbeiderpartiledede regjeringstrioen laget på Soria Moria, det fremgår av statsministerens tiltredelseserklæring gitt i Stortinget i går, og det er forsterket og understreket av statsministeren tidligere i dag. Jeg merket meg da at han understreket det felles verdigrunnlaget for de tre nye regjeringspartiene, altså felles verdigrunnlag for Senterpartiet og SV. Også det forholdet blir det interessant å følge på ferden videre.

Men det forholdet jeg spesielt vil sette søkelyset på, er den arbeiderpartiledede regjerings understrekning av at innbyggerne nå skal få gode tjenester, valgfrihet og medbestemmelse. Både mål og viktighet som ligger i den formuleringen, kan Fremskrittspartiet underskrive på. Men det er et hav av politisk forskjell mellom hvordan Fremskrittspartiet definerer gode tjenester, valgfrihet og medbestemmelse, og hvordan den arbeiderpartiledede regjeringen gjør det. Det er også et hav av politisk forskjell i synet på virkemidler. Forskjellen ligger i synet på enkeltmennesket.

Fremskrittspartiets politikk bygger på omfattende tillit til enkeltmennesket. Det felles verdigrunnlaget for den arbeiderpartiledede regjering er en enestående tillit til egen evne til å legge «kloke» rammer og treffe «kloke» valg for folk flest. Det er tillit til at politikerne velger bedre for folk flest enn folk flest er i stand til å gjøre selv.

Et slikt tydelig eksempel vises gjennom troen på at flertallet av styremedlemmene i regionale helseforetak skal være folkevalgte fra kommuner og fylkeskommuner. Fremskrittspartiet har liten tro på at det gir behandling av flere pasienter eller raskere behandling av pasienter.

«Vi ønsker ikke kommersialisering og privatisering av grunnleggende offentlige velferdstjenester», sa statsminister Stoltenberg i går. I dag var han tydeligere: Valgfrihet er ikke privatisering, valgfrihet gjelder innenfor fellesskapet. Det er altså viktigere for de tre nye regjeringspartiene hvem som leverer tjenestene, enn hva tjenestene inneholder, og det er viktigere å sikre offentlig leverandør enn å sikre valgfrihet med mangfold. Det er et preg av gammeldags sosialistisk tankegods over dette.

I 2000 sa Stoltenberg i sin tiltredelseserklæring: Folk ønsker valgfrihet, offentlig sektor skal fornyes. I 2005 er Arbeiderpartiets «fornyelse» at valgfriheten skal begrenses. Valgfrihet gir innbyggerne makt. Denne regjering vil begrense innbyggernes makt. Den arbeiderpartiledede regjerings forsikring om gode tjenester, valgfrihet og medbestemmelse er formynderisk og derfor dårlig nytt for folk flest.

Ingunn Foss (H) [22:37:45]: Kunnskapsministeren gir i dagens aviser beroligende signaler når det gjelder vilje til å følge opp hovedtrekkene i Kunnskapsløftet. Det er bra. Kristin Clemets kunnskapsløft er det viktigste som har skjedd i den offentlige skolen på veldig lang tid. Den forrige regjeringen kom godt i gang med gjennomføringen, og det ville være veldig synd om dette arbeidet nå skulle stoppe opp.

Nå er ikke kunnskapsministerens budskap helt uten problemer. Han vil fjerne annet fremmedspråk som obligatorisk fag og gi generell studiekompetanse til alle som gjennomfører 13 års skolegang. Problemet er at studiekompetanse ikke er noe du får, men noe du må tilegne deg gjennom egen innsats. Det er liten tvil om at dette forslaget vil føre til problemer for universiteter og høyskoler som strever med å gjennomføre intensjonene i Kvalitetsreformen.

Regjeringsskiftet har også ført til stor usikkerhet for friskolene. Det er ingen tvil om at det nye flertallet ønsker å fjerne den nye friskoleloven, men det er høyst uklart hva som skal komme i stedet. Noen har gitt signaler om at en vil tilbake til den gamle privatskoleloven, samtidig som noen har pekt ut det de kaller de kristne ekstremskolene som spesielt skadelige. Problemet er bare at de fleste av disse skolene ble godkjent under den gamle loven, administrert av arbeiderpartistatsråder.

Hvor den nye regjeringen lander, er høyst usikkert. Det eneste vi vet med stor sannsynlighet, er at Regjeringen vil gjøre det vanskelig både å starte og drive alternative skoletilbud. Så sent som høsten 2004 foreslo de nåværende regjeringspartiene kraftige kutt i støtten til friskoler, og dette var kutt som ville ramme alle skoler, uansett formål. Når Arbeiderpartiet ville kutte vel 525 mill. kr og SV hele 767 mill. kr, er det klart at det dreier seg om en klar ideologisk motstand og ikke om bekymring for at såkalte kommersielle skoler skulle få innpass i Norge.

Regjeringens holdning til friskolene skaper stor usikkerhet i min hjemkommune, Lyngdal i Vest-Agder. Vi har private skoler som tilbyr verdifull utdanning, og som er et godt supplement til den offentlige skolen. Det ville være synd om den nye regjeringen i sitt ideologiske stormløp mot alternative skoletilbud skulle treffe tiltak som ville gjøre denne type skole til et privilegium for dem som kan betale for det. Den dystre sannheten er jo at denne politikken begrenser elevenes mulighet til å velge alternative skoletilbud, og siden internasjonale konvensjoner hindrer Regjeringen i å forby alternative skoletilbud, kan det paradoksale resultatet av denne politikken bli at retten til å velge kun blir forbeholdt de rike og velstående. Regjeringspartiene har lenge snakket om at friskolene skaper usikkerhet og tjener de rikes interesser. Nå har de mulighet til å gjøre disse skremslene til virkelighet, hvis det nå blir bortimot umulig å etablere og drive friskoler med statsstøtte på et nivå som gjør at folk med vanlige inntekter ikke kan benytte seg av det.

Gerd Janne Kristoffersen (A) [22:40:45]: Den politiske plattformen vår nye regjering har lagt fram, legger til rette for en utvikling i kommunesektoren som er svært gledelig. Etter flere år med økonomiske rammer helt i utakt med de mange oppgavene kommunene er pålagt å utføre, er det endelig tid for et skikkelig løft for sektoren. At en nå over tid vil få samsvar mellom oppgaver og økonomiske rammer, betyr at kommunene kan arbeide mer med og få mer ro i arbeidet med fornyelse og utvikling av sektoren.

Slik det har fungert de siste årene, har fornyelsesarbeidet lidd under det sterke presset som har vært på økonomien. Fokuset har vært på nedskjæringer i tjenestetilbud, nedlegging av oppgaver som ikke er strengt lovpålagte, og omorganiseringer for derved å unngå store regnskapsmessige underskudd. Fokuset har ikke vært på fornyelse og utvikling. Når valget har stått mellom å opprettholde en sterkt tiltrengt hjelpepleierstilling og å øke kursbudsjettet for å tilføre ny kompetanse og kunnskap, har det siste tapt. Så også på investeringsbudsjettet: Nødvendige investeringer i ny informasjonsteknologi og vedlikehold av bygningsmassen med f.eks. nye enøktiltak eller tilrettelegging for funksjonshemmede i bygg har måttet vike for de også nødvendige nybygg i pleie- og omsorgssektoren. Kommunene har forsømt det viktige vedlikeholds-, fornyelses- og utviklingsarbeidet som alltid må foregå i en kommuneorganisasjon for at den hele tiden skal levere de tjenestene innbyggerne etterspør og faktisk har krav på, og for at verdiene vi har i bygninger og utstyr, skal ivaretas og fornyes.

Med den økningen i frie inntekter som kommer allerede i 2006, vil det i kommunene finnes rom for både styrking av tjenestetilbudet ved å ansette flere medarbeidere og ikke minst for tilrettelegging for kompetanseutvikling hos de samme. Det er et langt skritt framover for kommunal sektor med de store utfordringene den står overfor. Med en opptrappingsplan for kommuneøkonomien i årene som kommer, vil alle kommuner kunne komme ut av den økonomiske hengemyra og dermed kunne ta fatt på helt nødvendige fornyelses- og utviklingsoppgaver.

Jeg ser fram til det arbeidet som skal foregå i kommunal sektor i årene som kommer. Det finnes ikke rom for å lene seg tilbake i kommunene. Det rød-grønne flertallet vil gi kommunene en stor mulighet for fornyelse og utvikling gjennom bedret økonomi, mer forutsigbarhet gjennom en forpliktende konsultasjonsordning, lokal frihet og mindre detaljstyring. Den muligheten er jeg overbevist om at kommunene vil gripe.

Modulf Aukan (KrF) [22:44:04]: Trontalen for året er eit sterkt bevis på at norske styresmakter har orden i eige hus og samtidig er i stand til å dela med andre ein liten del av overskottet som vert skapt og forvalta i Noreg.

Når det gjeld erklæringa som den nye regjeringa presenterte, er det mange ting som eg som ein kristendemokrat utan vidare kan seia meg samd i. Men det er to forhold eg vil bruka mine tilmålte 3 minutt på. Vi var to stortingsrepresentantar i det førre stortinget som arrangerte opne konferansar om menneskerettar i Kommunist-Kina. Vi hadde innlegg frå eksilkinesarar frå fleire land som kom med sterke skildringar av kva som skjer i det veldige landet når det gjeld krenking av grunnleggjande menneskerettar. At fleire tusen menneske vert avretta kvart år på grunn av si tru eller feil ideologisk ståstad, er fakta og kan dokumenterast på ein overtydande måte. Forsøket frå den kinesiske ambassaden på å stoppa siste konferansen vi arrangerte her på Stortinget no i vår, understrekar alvoret i dette.

At vi no i Vesten er så blenda av den økonomiske framgangen som skjer i dette landet, at slike tragediar får passera, er uakseptabelt, og eg vil spørja om det nye utanrikspolitiske regimet vi no har fått, vil følgja opp dette viktige arbeidet og denne kampen.

Eg er, til liks med leiaren i Norges Bondelag i intervju med NRK i dag tidleg, glad for at den nye regjeringa vil halda fast på dei posisjonane som Bondevik II hadde i WTO-forhandlingane. No har vi hatt nokre rundar på det tidlegare i dag, så det er vel usikkert om det er slik. Valkampen kunne til tider tolkast som om at ein ville endra posisjonane og gå for ein annan strategi.

Samtidig inviterer ein frå regjeringshald til enda meir opne tingingar i internasjonale spørsmål. Kristeleg Folkeparti som opposisjonsparti vil ikkje gå i den fella offentleg å kritisera statsrådar som er i ymse typar internasjonale forhandlingar om viktige, følsame nasjonale spørsmål, slik vi har opplevd dei seinaste åra. Eg tenkjer både på straffetollsaka, eller laksesaka, og òg det som no skjer i WTO-forhandlingane. Eg viser òg i den samanhengen til ytringar frå stortingspresidenten som, då han var leiar for utanrikskomiteen, åtvara mot å svekkja dei norske forhandlingane i den samanhengen. Betyr det at meir openheit vil føra til at ein endrar på denne praksisen?

Per Roar Bredvold (Frp) [22:47:47]: Forsvaret har vært og er fortsatt i en omorganisering. Antall ansatte skal reduseres med 5 000 personer. Antall kvadratmeter bebygd areal skal sterkt reduseres. Antall steder hvor det har vært militær aktivitet, skal også reduseres. Internasjonal tilstedeværelse ser det også ut som om vi skal redusere.

Dette er på enkelte områder bra og nødvendig for å få mer ut av hver krone vi bruker på Forsvaret. Etter Fremskrittspartiets ønske skal mest mulig gå til den spisse enden av Forsvaret, nemlig til øvelser og nødvendig utstyr, hvor det trengs.

Det er også bra at man kraftsamler f.eks. Hæren i Troms og Hedmark og dermed får samlet utdannelse, øvelser og utstyr etc. på færrest steder. Man får dermed også et mer samlet kompetansesenter for videre utvikling, i dette tilfellet for Hæren. Det kan bety en positiv framtid for Norge og også for internasjonal tilstedeværelse og øvelser.

Jeg vil også nevne at antall heimevernsdistrikter er sterkt redusert, og at antall mann er redusert, til stor skepsis fra Fremskrittspartiet. Når vi nå så sterkt bidrar med mannskap og utstyr i internasjonale oppdrag, er det viktig med et effektivt og stort heimevern.

Totalt sett må man vel si at en omorganisering av Forsvaret var på sin plass, men etter Fremskrittspartiets syn har denne prosessen gått for fort og delvis vært med på å øke en noe nedadgående motivasjon hos dem som jobber i Forsvaret. Er det noe Forsvaret trenger, er det en positiv tankegang og ikke minst optimisme for framtiden.

Jeg har forholdsvis lang erfaring som tidligere offiser i Hæren. Man var stolt over å bære uniform, og man hadde tro på at det man gjorde var viktig for Norge og våre allierte. I løpet av mine nå fire år i forsvarskomiteen har jeg reist mye i Norge, og jeg må si at det er ikke alt jeg liker like godt lenger.

Dette kan nok ha flere årsaker, men jeg vil hevde at horisontal samhandel ikke har vært like vellykket alle steder. Dette var ment å skape forståelse for hva ting koster både i innkjøp, vedlikehold etc. Men dessverre har det oppstått mange negative tilfeller. Jeg har aldri sett så mye utstyr – bl.a. biler og tanks – stå ute i all slags vær, mens garasjen hvor det burde ha blitt oppbevart, står tom på grunn av høy prising. Jeg har aldri hørt om eller sett så lite vedlikehold av utstyr etter øvelser eller mangel på periodisk ettersyn. Det har heller ikke vært så få soldater før, så kort førstegangstjeneste, eller at man har utsatt innkalling til førstegangstjeneste. Man har lagt båter til kai, og man har parkert fly på grunn av for lite drivstoff eller midler. Dette er slike forhold man hørte om i Øst-Europa. Nå er det i Norge.

Dette skyldes delvis mangel på styring og delvis mangel på penger. Skal vi ha et godt og veldrevet forsvar, må Fremskrittspartiets budsjetter og mål legges til grunn. Når det kan synes som om Kystvakten vår ikke kan stoppe en enslig, rusten og utslitt fiskebåt, hva er da igjen av Forsvaret? Jeg bare spør!

Espen Johnsen (A) [22:51:09]: Tiltredingserklæringa varslar ein kurs der ein skal lyfte dei som har det vanskelegast, dei som er fattige, dei som så altfor ofte lett blir gløymde. Me veit ein del om kva som trengst. Arbeid til alle er det viktigaste verkemiddelet for å forhindre sosial ulikskap, forhindre fattigdom og sikre økonomisk tryggleik.

Me skal ha som mål å avskaffe fattigdommen i Noreg. Det vil bety ein betre og lettare kvardag for mange, også mange barn. For nokre av dei barna som har det aller vanskelegast, er det viktig at fellesskapet yter kvalifisert hjelp. Det er mange grunnar til at nokre barn får problem. Det kan vere foreldre som er arbeidsledige, foreldre med rusproblem, barn og foreldre med psykiske lidingar.

I løpet av dei siste fire åra har det vorte fleire fattige barn. Det skal det nye fleirtalet gjere noko med. Som det så riktig blir slått fast i regjeringserklæringa, er Noreg moglegheitenes samfunn, og det må vere moglegheitenes samfunn for alle, for barna med og for dei barna som har det vanskeleg. Regjeringa og dei partia som no utgjer det nye fleirtalet på Stortinget, skal bl.a. styrkje barnevernet på mange område og med mange tiltak som kan vere til hjelp for barn og foreldre som har behov. Det trengst større ressursar, ikkje minst trengst det fleire folk som jobbar innanfor barnevernet. Kompetansen innanfor barnevernet skal styrkjast, og samarbeidet mellom barnevernet og barne- og ungdomspsykiatrien skal bli betre. Det er urovekkjande at talet på barnevernssaker er aukande. Barn må raskt få den omsorga og den hjelpa som dei treng.

Når psykiatrien skal styrkjast, må barn og unge særleg prioriterast. Det må skje ved bl.a. å styrkje døgnbemanninga og den polikliniske behandlinga. Me må redusere ventetida innanfor barne- og ungdomspsykiatrien. Det trengst ein eigen ventetidsgaranti for barn og unge. Det er eit sjukdomsteikn for samfunnet vårt at me opplever så store behov innanfor barne- og ungdomspsykiatrien som det me gjer. Det å hjelpe dei barna som har det aller vanskelegast, er ei oppgåve det nye fleirtalet vil ta alvorleg. Det er slik me kan gjere Noreg til eit endå betre land å vakse opp i for alle, og ikkje minst for dei barna som har det aller vanskelegast.

Trygve Slagsvold Vedum (Sp) [22:54:01]: I løpet av de hundre årene Norge har vært et fritt land, har vi gått fra å være et av Europas fattigste land til å bli et av de rikeste. I Norge har vi takket være bevisste politikere sikret oss lokal og nasjonal kontroll over råvareressursene. Vi har sikret vannkraften, fiskeriressursene og et levende landbruk i hele landet gjennom en bevisst nasjonal politikk, og gjennom en rekke politiske grep sikret nasjonal kontroll over våre olje- og gassressurser. Norge som nasjon høster i dag enorme gevinster av det framsynte politikere har gjort før oss.

Høyre argumenterte i valgkampen for å gjøre det enklere å selge norsk vannkraft. Fremskrittspartiet gikk i sin tid inn for å privatisere hele sokkelen. Jeg er glad for at dagens regjering slår så klart fast i sin erklæring at den skal sikre det lokale og nasjonale eierskapet til råvareressursene, slik at våre rike råvareressurser fortsatt skal bidra til lokal verdiskaping og et godt økonomisk fundament for vårt velferdssamfunn.

Norske politikere har hatt som mål at hele landet og hele befolkningen skal ta del i velstandsutviklingen. Vi har bygd ned geografiske og økonomiske skiller. Kjernen i Senterpartiets politikk, og nå i Regjeringens politikk, ligger nettopp i det at alle, uansett bakgrunn og bosted, skal få de samme mulighetene.

Bondevik-regjeringen gjorde seg til talsmann for en økende privatisering og deltenkning. Den førte en politikk som la grunnlaget for større sosiale og geografiske forskjeller, ikke mindre. Liberaliseringspolitikken til den forrige regjeringen truet både arbeidstakerrettigheter og utfordret grunnlaget for tradisjonelle bygdenæringer. Arbeidstakerne og primærnæringen er i dagens situasjon i samme båt, og begge grupper er avhengige av vilje til politisk styring. Begge grupper er avhengige av at en har en regjering som tør å stå opp mot en videre liberalisering av verdenshandelen. Det historiske regjeringssamarbeidet mellom Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet må forstås på bakgrunn av dette, at alle de tre partiene har en større vilje til politisk styring for å nå felles samfunnsmål. Og allerede i høstens budsjett vil dette merkes. I posisjonene i WTO skal dette merkes. I Europa-politikken skal dette merkes. Kommune-Norge vil etter jul få et etterlengtet løft, og de minste kommunene med de største utfordringene vil få et ekstra løft.

Landet har fått en ny regjering, en regjering som vil noe, og som tør noe. Jeg gleder meg til å sette i gang med det konkrete arbeidet her i Stortinget.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Heikki Holmås (SV) [22:56:57]: I løpet av de fire siste årene så vi en forråing av norsk flyktningpolitikk som vi ikke har sett maken til i nyere tid, og jeg har flertallet i det norske folket med meg når jeg sier at Høyres leder overgikk seg selv da hun som minister bestemte at alle flyktninger som norske myndigheter ikke kunne returnere til landet de flyktet fra, skulle kastes på gaten uten mat og drikke, overlatt til uklare regler om nødhjelp. Praksisen ble slaktet i en nylig utgitt rapport, og samtidig har en rekke fagfolk påpekt hvor nedbrytende perioden i usikkerhet i det norske asyl- og flyktningsystemet er.

13. oktober markerte slutten på denne epoken i Norge, en epoke der Norge med åpne øyne bryter FNs anbefalinger for å vise seg fram som den strengeste jenta i klassen. Fra nå av skal vi nemlig føre en anstendig flyktningpolitikk, ikke naiv, men i tråd med våre internasjonale forpliktelser, ikke hjerterå, men der vi ser det enkelte menneske og behandler ham eller henne som nettopp det, et menneske – ikke som en potensiell kriminell, men som et menneske.

Vi skal øke flyktningkvoten, i første omgang til 1 500 personer, fordi vi skal ta vår del av ansvaret for de 37 millioner mennesker som er drevet på flukt fra sine hjem rundt omkring i verden. Vi skal behandle dem som søker asyl i landet, på en skikkelig måte. Vi skal gi dem norskopplæring mens de venter på å få sakene sine avgjort. Det er faktisk slik i dag at opp mot halvparten av dem som søker om asyl og om å få sakene sine behandlet her, får tillatelse til å bli, og det er meningsløst og ødeleggende å la dem sitte uvirksomme i mottakene, slik den forrige regjeringen gjorde – i noen tilfeller to til tre år eller mer.

Vi skal igjen gi alle som får beskyttelse i Norge, retten til å få familien sin hit, og vi skal i større grad enn den forrige regjeringen følge FNs anbefalinger. Nettopp dette er viktig for oss som et lite land, som hegner om den internasjonale rettsorden. Vi skal gjennomgå forholdene for dem som ikke kan returneres til hjemlandet, og ikke kaste folk på gaten uten mat og tak over hodet. Alle partiene som sitter i regjering sier i sine program at folk skal kunne få en fornyet vurdering dersom de samarbeider og ikke kan returnere til landet de har flyktet fra. Vi skal føre en helhetlig flyktningpolitikk som er en del av en helhetlig innvandringspolitikk.

Her i Norge har debatten om innvandring stort sett handlet om flyktningpolitikken, og Høyre har sittet i førersetet. Det er et paradoks, for i fjor utgjorde antallet flyktninger rundt ti pst. av antallet mennesker som fikk førstegangs oppholdstillatelse i Norge. Denne regjeringen skal løfte blikket og gjøre som FNs migrasjonskommisjon, som nylig har framlagt sin innstilling, nemlig å innse at i en globalisert verden der folk studerer over landegrensene og følgelig forelsker seg over landegrensene, gifter seg og jobber over landegrensene, må migrasjonspolitikken være helhetlig og anstendig, og en slik politikk vil en ny regjering føre.

Svein Roald Hansen (A) [23:00:27]: Dette regjeringsskiftet har skapt et nytt tyngdepunkt i norsk politikk. Debatten i dag har vist at det også har skapt en ny dynamikk i forholdet mellom de tre tidligere regjeringspartnerne på borgerlig side, og mellom dem og Fremskrittspartiet.

Fremskrittspartiets nye parlamentariske leder, Siv Jensen, understreket at vi ikke kunne legge til grunn at de fire opposisjonspartiene hadde et felles politisk grunnlag. Hun sa at Fremskrittspartiet i noen saker er nærmere Arbeiderpartiet enn Høyre.

Kristelig Folkepartis parlamentariske leder la mest vekt på de områdene hvor partiet var enig i Stoltenberg-regjeringens målsettinger, og det var ikke få. Mange av Kristelig Folkepartis talere har vært opptatt av å si – ja, de har vært så begeistret at de har lagt vekt på at de nå skal passe på at Regjeringen virkelig følger opp det den har lovet.

Venstres leder, som for øvrig var uvanlig beskjeden på partiets vegne tross femdobling av gruppa, framhevet også enigheten sterkere enn uenigheten og åpnet døra på gløtt for at Venstre kan delta i nye samarbeidskonstellasjoner.

Høyres parlamentariske leder var den eneste som trakk opp det perspektiv at landets muligheter til å møte framtidens utfordringer ville bli alvorlig skadeskutt med den nye regjeringens politikk.

Den interessante observasjon er at det spriker kraftig i synet på den nye regjeringens politiske plattform, og at ingen av opposisjonspartiene tok mål av seg til å aksle ledertrøya for å bygge opp et troverdig alternativ. Ja, Fremskrittspartiet, som ikledde seg denne rollen gjennom hele vårsesjonen og valgkampen, sa rett ut at partiet ikke ville arbeide for å skape allianser, verken fra denne talerstol eller i TV-ruta.

Debatten har vist at Høyre er isolert i sitt dommedagsaktige syn på hvilke skader den nye regjeringens politikk vil påføre oss.

En av de mest interessante delene i Regjeringens politiske plattform er Europapolitikken. Det er behov for en langt mer aktiv politikk for å ivareta Norges interesser i regelverksutviklingen i EU-samarbeidet. Det er behov for å trekke Stortinget og fagkomiteene i dette hus tettere inn i dette arbeidet, slik at vi på alle fagområder får nærkontakt med de rammer og muligheter EU-samarbeidet legger også på den politikken som skal utøves i dette stortinget.

Det sies i erklæringen at vi skal følge opp gode miljøinitiativer fra EU og ta i bruk det beste i EUs miljølovgivning, også der de ikke omfattes av EØS-avtalen. Det er en erkjennelse av at EU på disse områdene er helt i front når det gjelder å bake miljøhensyn inn i praktisk politikk på område etter område. At dette gjøres gjennom EU-politikk, innebærer at vi får en god miljøpolitikk som gjelder nesten hele Europa.

Ib Thomsen (FrP) [23:03:36]: Ut fra Soria Moria-erklæringen vil den nye regjeringen avskaffe all diskriminering i Norge.

Det er helt klart at det foregår stor diskriminering av dem som bor rundt omkring i Kommune-Norge. Det er store skjevheter i tilbud – fra kommune til kommune – som gis til den enkelte. Det innføres nå over en lav sko eiendomsskatt i kommunene. Etter min mening er dette en skjevdeling og diskriminering på det groveste. Eldreomsorgstjeneste må bli lovfestet ut fra Fremskrittspartiets forslag, som ligger på bordene, slik at alle eldre kan få det samme tilbudet uansett i hvilken kommune man bor, og ikke bli diskriminert fordi man bor i feil kommune.

Den store utgiftsbelastningen som eiendomsskatt påfører den enkelte i de kommuner som har innført slik skatt – som oftest er det sosialistisk styrte kommuner – er også veldig diskriminerende.

Nå er det viktig at man bor på riktig side av kommunegrensene – med andre ord i en kommune som ikke fører en urettferdig, diskriminerende politikk, og der man er heldig med politikerne, som ikke innfører eiendomsskatt. Rammevilkårene for næringslivet er blitt meget skjeve og diskriminerende med en slik politikk. Slik blir det når dette er opp til hver enkelt kommune og Regjeringen ikke kan gi klare signaler: Er det eiendomsskatt man skal satse på, eller er det andre inntektskilder? Dette er en politikk som Fremskrittspartiet tar stor avstand fra, og Regjeringen må avskaffe også denne diskrimineringen.

Hans Olav Syversen (KrF) [23:05:44]: Representanten Svein Roald Hansen fra Arbeiderpartiet var opptatt av at Kristelig Folkepartis talere visstnok skulle være særdeles begeistret for erklæringen som Stoltenberg-regjeringen har framlagt. Det kan så være. I hvert fall har vi forventninger. Så får vi se når hverdagen kommer og forventningene skal innfris.

Det jeg imidlertid kan si til representanten Svein Roald Hansen, er at vi ikke blir særlig begeistret når vi hører f.eks. statsråd Djupedals beskrivelse av den forrige regjerings barnehagepolitikk. Djupedal påstod tidligere i dag at Samarbeidsregjeringen ikke var opptatt av kvalitet i barnehagen – etter at den avgåtte regjering har framlagt et budsjett som gir et løft for kompetanse i barnehagene på 50 mill. kr, og etter at vi har fått en ny barnehagelov hvor kvalitet har fått et eget kapittel, noe som ikke har vært tilfellet tidligere.

Statsråd Djupedal ville imidlertid ikke svare på det han fikk spørsmål om i replikkordskiftet, hvor han heller angrep Kristelig Folkeparti. Han svarte ikke på om Regjeringen vil opprettholde muligheten for barnehager til å gå utover maksimalprisen dersom kvaliteten trues. Når Djupedal ikke svarer på det, bidrar han til en uvisshet, ikke minst for de private barnehagene, når den nye maksimalprisen skal innføres fra 1. januar. Jeg tror Regjeringen vil stå seg på å avklare de forskrifter som følger med maksprisen på dette punkt, så raskt som overhodet mulig.

Dag Ole Teigen (A) [23:07:56]: Det er framleis slik at mange opplever det som vanskeleg å stå fram og fortelje at dei sjølve, eller ein familiemedlem, får behandling for psykiske lidingar. Difor er det framleis viktig å arbeide med haldningane til psykiatrien for å få fram at psykiske lidingar i mange tilfelle kan vere minst like alvorlege som fysiske. Stadig fleire er einige om dette. Det skal vi vere glade for. Dessverre er det ikkje eintydig positivt at fleire får behandling. Det kan også vere eit utslag av at det førebyggjande arbeidet ikkje er godt nok.

Dei arbeidsledige og menneske med låg løn er overrepresenterte blant dei som fell utanfor. Difor er kampen for meir velferd, for meir fellesskap, mot fattigdom og for ein meir rettferdig fordelingspolitikk også ein kamp for psykisk helse.

Eg står på denne talarstolen for første gong. Eg trur det er viktig at vi som sit i denne salen, forsøker å representere alle som bur i landet vårt – ikkje berre dei som har stemt på oss, men også dei som ikkje har stemt på oss, og dei som enno er for unge til å stemme.

I fjor var det meir enn 3,5 pst. av barna og dei unge i landet som fekk behandling for psykiske lidingar – 40 000 menneske. Det var ein auke på 17 pst. frå året før, og det var ei dobling av talet frå 1998. Samtidig har vi ikkje fått ein tilsvarande auke i behandlingstilbodet. Over 4 000 står i kø for å få behandling, og ventetida i barne- og ungdomspsykiatrien er dobbelt så lang som ventetida i vaksenpsykiatrien. Det er uakseptabelt, særleg når vi veit at terskelen for å søkje hjelp er høg for mange. Når dei først tek skrittet og vågar å be om hjelp, må dei få den hjelpa dei ber om.

Det nye fleirtalet på Stortinget vil betre tilbodet til menneske med psykiske lidingar. Arbeidarpartiet vil, saman med dei andre gruppene som utgjer grunnlaget for den nye fleirtalsregjeringa, også innføre ein særskild ventetidsgaranti for barn og unge og dermed bidra til at ventetida i barne- og ungdomspsykiatrien blir redusert.

Eg håper at terskelen for å søkje hjelp vil vere lågare – og at ventetida for å få hjelp vil vere kortare – i 2009 enn i dag. Ambisjonane må vere store. Vi må leggje lista høgt – ikkje fordi dette arbeidet er enkelt, men nettopp fordi det handlar om nokre av dei vanskelegaste, viktigaste og mest komplekse problema som finst, nemleg dei problema som ligg på innsida av mennesket.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [23:10:56]: For mange forbindes Verdens Handelsorganisasjon, WTO, med store demonstrasjoner og sterke interessekonflikter. Ideologien som i dag ligger til grunn for arbeidet i WTO, nemlig friest mulig flyt av arbeid, kapital, varer og tjenester over landegrensene, møter stadig heftigere motbør internasjonalt fordi et framtidsrettet regelverk for internasjonal handel – noe som er nødvendig – må avveie størst mulig økonomisk vekst mot andre viktige samfunnshensyn. Dette vil innebære en nyorientering for WTO, og her er jeg ved mitt første poeng. Den nye regjeringens politikk innebærer en nyorientering i Norges arbeid innenfor WTO. Jeg vil trekke fram noen sitater:

«Regjeringen vil arbeide for å fremme et internasjonalt handelsregime hvor hensyn til miljø, faglige og sosiale rettigheter, matsikkerhet og utvikling i fattige land skal tillegges avgjørende vekt.»

Videre:

«Handelsliberalisering skal kun skje innenfor en ramme hvor man hensyntar fordeling, grunnleggende sosiale standarder, miljø og nasjonal matsikkerhet.»

Og videre at

«WTO-avtaleverket ikke må ta fra fattige land styringsrett og virkemidler som har vært viktige for å utvikle vårt eget samfunn til et velferdssamfunn.»

Og til slutt

«at man i WTO-forhandlingene anerkjenner retten til produksjon av mat for egen befolkning».

Dette er en viktig nyorientering i norsk utenriks handelspolitikk og kan for mange mennesker gi trygghet når denne handelspolitikken må endres.

Det som i det siste har vært mest framme i WTO-forhandlingene, er forslag om reduksjon i tollvernet for norsk produsert og foredlet mat. De foreslåtte reduksjoner i tollvernet på inntil 45 pst. er dramatiske. Det kan bety flere milliarder kroner. Norsk jordbruks og næringsmiddelindustris muligheter for å ta ut priser som står i forhold til norsk kostnadsnivå, vil i stor grad avgjøres av prisene på importvarer.

For en lønnsmottaker i byggebransjen vil dette kunne sammenliknes med at tarifflønnen i Norge reduseres fra fire ganger østeuropeisk nivå til to ganger østeuropeisk nivå.

Det er altså klare formuleringer i regjeringserklæringen mot sosial dumping, og det er klare formuleringer i regjeringserklæringen i forhold til inntektsmulighetene innenfor norsk landbruk. Det er betryggende for lønnsmottakerne. Det er betryggende for gårdbrukeren.

Regjeringen legger opp til kompenserende tiltak overfor jordbruk og næringsmiddelindustri om WTO-forhandlingene skulle resultere i redusert tollvern. På godt norsk betyr dette bl.a. mer penger over statsbudsjettet til jordbruk og næringsmiddelindustri for å sikre inntektsmulighetene i næringen. Dette er en viktig del av den rød-grønne alliansen.

Tone Merete Sønsterud (A) [23:14:04]: Jeg har med interesse fulgt dagens debatt og merket meg noen innlegg litt mer enn andre. Det har bl.a. kommet kritikk fra Høyres leder fordi regjeringen Stoltenberg vil reversere – eller «stramme inn» var vel det uttrykket som ble brukt – arbeidsmiljøloven, og da med en referanse til midlertidige ansettelser. Påstanden fra den borgerlige siden i denne saken har vært at økt adgang til midlertidige ansettelser vil hjelpe de arbeidsløse til jobb. I den forbindelse vil jeg vise til internasjonale forskningsrapporter og OECD-studier som konkluderer med at den påstanden er feil. Det er ikke de arbeidsløse som fyller de midlertidige stillingene. Stort sett er det slik at det er de midlertidig ansatte som går fra den ene midlertidige stillingen til den andre, noe som gjør situasjonen til dem det gjelder, vanskelig, ikke minst økonomisk. De har dårligere lønn, de får ikke lån, de har mer uregelmessig arbeidstid, og de får dårligere tilbud om etter- og videreutdanning, bare for å nevne noe. Økt adgang til midlertidige ansettelser er ikke til fordel for dem som er arbeidsløse. Derimot er det utvilsomt en fordel for arbeidsgivere, som kan erstatte fast ansatte med rettigheter med midlertidig ansatte uten rettigheter, med alt det det innebærer for hver enkelt. Det er jo heller ikke slik at det blir flere arbeidsplasser i Norge bare fordi man åpner for mer midlertidige ansettelser. Arbeidsplassene er der uansett, det er bare snakk om hvilket ansettelsesforhold man faktisk skal ha.

En reversering av arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven, som omhandler mye mer enn problemer med midlertidige ansettelser, noe som også representanten Per Rune Henriksen var inne på, bl.a. dette med arbeidstid og stillingsvern – i tillegg vil jeg også nevne tilsettingsordningene i staten – er riktig og viktig. Det er viktig for landets arbeidstakere, det er viktig for dem som skal inn på arbeidsmarkedet, og det er bra for trepartssamarbeidet i norsk arbeidsliv, som igjen er viktig for hele samfunnsutviklingen.

Hans Frode Kielland Asmyhr (FrP) [23:16:39]: Den nye regjeringen har lagt vekt på både i erklæringen fra Soria Moria og i statsministerens innlegg om den nye regjeringens politiske plattform at næringspolitikken skal bli et av de områdene som denne regjeringen vil satse ekstra på. Det er bra, men jeg skal love at Fremskrittspartiet skal følge svært nøye med på hva Regjeringen her vil foreta seg. Vi vil svært raskt stille krav til målbare resultater innen næringspolitikken. For dersom Regjeringen virkelig mener noe med at vi skal bli en av de ledende, innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomier i verden, som det står i Soria Moria-erklæringen, må vi starte med én gang. Vi må fra ord til handling, og vi må ha et hovedfokus på verdiskaping, ikke på forbruk – og det siste kan være interessant, hvordan den nye finansministeren skal håndtere akkurat den delen.

Ett av de viktigste virkemidlene i næringspolitikken er å investere i samferdsel, og da spesielt innen veisektoren. Her er det behov for et kjempeløft over hele landet. Heller ikke her har vi noen tid å miste. Som representant fra Akershus kjenner jeg godt til hvor håpløs samferdselssituasjonen i vår del av landet er. Situasjonen i landets mest tettbygde strøk er så ille at næringslivet fra hele landet etterspør betydelige investeringer i Akershus og Oslo.

Min oppfatning er at dersom denne regjeringen skal oppnå en vellykket næringspolitikk, vil det være avgjørende hvilke grep den vil gjøre innen samferdselssektoren. Mine forhåpninger til den nye regjeringen er imidlertid ikke så store på dette området. Grunnen til det er at regjeringspartiene lokalt i Akershus ikke viser noen vilje til å gjøre helt nødvendige investeringer innen veisektoren. Regjeringspartiene ser tydeligvis ikke de lange køene som alle andre ser, og som stjeler tiden fra folk. Regjeringspartiene ser tydeligvis ikke det stadig økende antall bomstasjoner som alle andre ser, og som stjeler pengene til både folk og næringsliv.

Når regjeringspartiene lokalt ikke ser at helt nødvendige investeringer må gjøres, tviler jeg på om regjeringspartienes kolleger i Regjeringen – og i denne sal – er i stand til å se det som alle andre ser.

Mitt spørsmål er: Når kommer E18, når kommer E6 gjennom Eidsvoll, og når kommer rv. 22? Dette er spørsmål som folk i Akershus krever et raskt svar på – og umiddelbar handling.

Tove Karoline Knutsen (A) [23:19:55]: Regjeringen har gitt et løfte om et kulturløft. Mange tidligere regjeringer har snakket varmt om kultur, men for første gang er det knyttet klare økonomiske premisser til det løftet man nå vil ta på dette feltet. Fram til 2014 skal avsetningene til kultur øke, slik at kulturbudsjettet innen det årstallet har kommet opp i 1 pst. av statsbudsjettet.

Trenger vi en slik satsing? Er det ikke slik at et stadig større og mer offensivt kulturmarked allerede gir oss det vi etterspør – gir oss den valgfriheten vi alle ønsker oss? Begrunnelsen for en sterk offentlig kulturpolitikk kan gis langs mange linjer. Den ene handler om et lite lands skjøre språklige og kulturelle arv som må ivaretas og utvikles i samspill med den globale kulturarena vi i dag med selvfølgelighet forholder oss til.

Det andre handler om mangfoldet, et mangfold som en god og sterk offentlig kulturpolitikk er et uovertruffent verktøy for. Skal vi ha rom for både tradisjon og avantgarde, for de brede og smale kulturuttrykkene, er en offensiv kulturpolitikk, slik kulturløftet legger opp til, den riktige måten å gjøre det på.

Det tredje handler om betydningen av å ha sterke kunst- og kulturmiljøer over hele landet. Det er noen som mener at fordi vi er så få, bør vi sentralisere kulturlivet mer. Jeg mener tvert imot. Nettopp fordi vi er så få, må vi sørge for å ha sterke kulturmiljøer, med små og store sentra for kulturell verdiskaping – over hele landet. Det gir mangfold og variasjon. Det gir oss kunstnere som både er lokale og globale – som en Mari Boine, samisk kunstner fra Porsanger, som den ene kvelden opptrer på samfunnshuset i Polmak og kvelden etter inntar salongene i Paris, eller Jon Fosse, vestnorsk og nynorsk forfatter, som er like aktuell på vestlandske teaterscener som i Europas storbyer, eller samtidskunstnerne i gruppa Pikene på Broen i Kirkenes, som i lang tid har drevet aktiv nordområdepolitikk med utstrakt samarbeid østover, hvor alle som vil, kan se at der forhandlingsrommenes logikk kommer til kort, der overtar kunsten.

Forfatteren Astrid Lindgren ble på sine gamle dager spurt om hva som skal til for å skrive sånne fantastiske bøker som hun gjorde, langt opp i voksen alder. Lindgren svarte at hun alltid hadde «en sorts lekfullhet inför livet». Og jeg tror det kan være et godt råd til oss som folk og nasjon. En sterk kunst- og kultursatsing gir vekst til og tar i bruk leken, fantasien, nysgjerrigheten og kreativiteten, som igjen er det beste grunnlaget for den verdiskapingen vi trenger for å bygge et godt samfunn for alle.

Borghild Tenden (V) [23:23:23]: Satsing på konkurransedyktig infrastruktur for miljøvennlig og ressursbesparende gods- og persontrafikk var viktig for Venstre i regjering. Dette vil etter vårt syn også være en viktig nasjonal oppgave i årene framover.

Venstre har lagt vekt på miljøvennlig bytransport med redusert bilavhengighet, økt satsing på kollektivtrafikk og høyere tempo i utbygging av jernbane i storbyområdene. Ikke minst er det avgjørende med en forbedret kollektivsatsing i østlandsområdet. Innsatsen må rettes mot å dempe veksten i bilbruken og satse stort på kollektivtransport. Venstre gikk derfor inn for en kraftig økning i bevilgningene til kollektivtrafikk og jernbane i forrige stortingsperiode. Ett av virkemidlene er konkurranseutsetting i jernbanesektoren. Selv NSBs direktør Einar Enger har flere ganger satt ord på at NSB støtter konkurranse på jernbanen. Det er på det rene at konkurranse gjør at NSB drives mer effektivt. Vi ser at det virker. NSB driver stadig bedre og mer effektivt samtidig som antall reisende øker og prisene har vært holdt nede.

Gjøvikbanen er et godt eksempel der NSB vant anbudet med over 30 pst. bedre tilbud til over 10 pst. lavere pris enn de selv tok for å kjøre strekningen tidligere. Det vil være trist for den stadig økende andel togreisende dersom den nye regjeringen vil omgjøre konkurransen på Gjøvikbanen, noe som NSB selv ønsker. Videre vil det være et tap med tanke på et bedre og billigere jernbane- og kollektivtilbud dersom den nye regjeringen vil stoppe videre konkurranse og NSB fratas et godt og effektivt virkemiddel som de selv ønsker å benytte. Dette rammer kun tilbudet til de togreisende. Jeg synes på vegne av de kollektivreisende at det er trist hvis den nye regjeringen velger en dogmatisk linje som går på bekostning av bedre og billigere tilbud til oss.

Det har stadig kommet påstander om at konkurranseutsettingen koster mer enn det gir. Dette var i alle fall gjennomgangstonen fra de rød-grønne i valgkampen. Representanten Schjøtt-Pedersen nevnte dette også i sitt innlegg i dag, og det er grunnen til at jeg tok ordet her i dag. Dette stemmer nemlig ikke. Prosessen rundt Gjøvikbanen har kostet et par millioner kroner, mens innsparingen er på over 10 mill. kr. Nå er grunnarbeidet uansett gjort, så den innsparingen vi ser på en liten bane, vil trolig være langt større hvis store strekninger også settes ut. Det er derfor trist dersom den nye regjeringen stopper dette arbeidet som åpenbart har kommet togreisende til gode i form av bedre tilbud og lavere priser. Jeg venter i spenning på hva som vil skje!

Åge Starheim (FrP) [23:27:01]: Miljøaktivistar har alltid vore aktive i ei rolle som lobbyistar. No kan det sjå ut som om deira fremste sympatisørar har kome inn i Regjeringa, og det bekymrar meg sterkt. Som representant for Framstegspartiet og distriktsfylket Sogn og Fjordane er eg redd for at dette kan kome til å skape vanskar for tre viktige næringar i mitt fylke, nemleg havbruk-, turist- og transportnæringane. Er det noko desse næringane ikkje treng, er det fleire vernerestriksjonar. Dette vil eg som framstegspartirepresentant frå distriktsfylket Sogn og Fjordane slåst imot.

Havbruksnæringa, som er særdeles viktig for mitt fylke, slit no på grunn av allereie innførte vernerestriksjonar for våre fjordar. Kysten er avhengig av vekst i denne næringa for å kunne eksistere, ikkje minst på grunn av reduksjon i den tradisjonelle fiskerinæringa. Ut frå dei signala som er komne frå den nye regjeringa, er eg engsteleg for at det vert ytterlegare vern, i staden for det som næringa aller helst bør få, nemleg noko som vi i Framstegspartiet har slåst for, mindre vern og færre restriksjonar, slik at næringa kan vekse og verte til nytte og gagn for distrikta langs vår lange kyst.

Den same frykta har eg for turistnæringa. Denne næringa har vore og er av stor betydning for busetnaden i mitt fylke. Tidlegare var dei utanlandske turistane stort sett nøgde med å stå på båtdekk og sjå utover fjord og fjell. No vil dei ha oppleving i form av å kome seg i land og ut i vår vakre natur. Restriksjonar som landskapsvern, forbod mot motorisert ferdsel i utmark og bruk av helikopter hindrar dette. I Sverige har dei innsett betydninga av ei positiv haldning til motorisert ferdsel i utmark, knytt opp mot turistnæringa. Dette har skapt nødvendig og ønskt resultat. Her ligg det eit betydeleg vekstpotensial også for vårt land. Dette vekstpotensialet kan verte skusla bort, ikkje av realistiske grunnar, men av politiske prinsipp.

Transportnæringa har også stor betydning for at vi skal ha eit aktivt og berekraftig næringsliv. Denne næringa slit på grunn av høge miljøavgifter på drivstoff og bompengar. Skal konsern som Lerum og Domstein, og for så vidt resten av næringslivet, overleve i framtida, må det kome reduksjonar i form av lågare avgifter.

Eg vonar trass i tidlegare svar i dag frå kommunalministeren at Regjeringa snarast syter for reduksjon av drivstoffavgiftene, slik at viktige arbeidsplassar i mitt fylke og i heile landet kan reddast.

Truls Wickholm (A) [23:29:57]:Arbeidsledigheten i Norge er på et meget høyt nivå. Det er alvorlig for Norge som samfunn. Men de som merker arbeidsledigheten hardest, er selvfølgelig de personene og de familiene som er direkte rammet av ledighet. Bondevik II-regjeringen har etter min mening ikke gjort nok for å legge forholdene til rette for å få folk tilbake i arbeid.

Den rød-grønne regjeringen har et stort ansvar for å skape et arbeidsliv med plass til alle og å sørge for at flere i Norge kan leve av sin egen inntekt. Selv om all ledighet må bekjempes, vil jeg særlig trekke fram hvor viktig det er å gjøre noe med ledigheten blant ungdom under 25 år. Denne er dobbelt så høy som den generelle ledigheten i landet. Det er et kjempedårlig signal vi sender til ungdom når den første beskjeden de får fra arbeidslivet, er at det ikke er bruk for dem. Altfor mange unge går rett fra utdanning og ut i ledighet.

Vi har med vår flertallsregjering en unik mulighet til å føre en helhetlig og langsiktig politikk for å få ungdom ut i jobb. Ungdomsgarantien som gir alle under 25 år rett til arbeid, utdanning eller opplæring, er noe av det mest håndfaste som innføres av den nye regjeringen.

Der Samarbeidsregjeringen trodde at de kunne få flere i arbeid ved å kutte i arbeidernes rettigheter, tror vi derimot at vi må ha trygge og forutsigbare rammer for arbeidsfolk, på samme måte som flertallsregjeringen vil gi trygge og forutsigbare rammer for næringslivet.

Jeg mener allikevel at det viktigste er det som skrives i Soria Moria-erklæringen om at vi i Norge skal skape en av de mest ledende innovative, dynamiske og kunnskapsbaserte økonomier i verden på de områdene der vi har fortrinn. Og skal vi få det til, må vi satse på kunnskap. Satsing på utvikling av ny kunnskap og forskning er noe av det beste vi kan gjøre med tanke på framtiden. Norge ligger nå på jumboplass når det gjelder satsing på forskning. Derfor er jeg veldig glad for at vi har forpliktet oss til å øke forskningsinnsatsen slik at vi bruker 3 pst. av BNP på forskning innen 2010, og at vi skal øke bevilgningene til grunnforskningen. Alt dette, sammen med en aktiv næringspolitikk og flere hender til sykehus, omsorg, skoler og barnehager, vil være det som gjør at vi kan levere når det gjelder jobb nr. 1: å få hele folket i arbeid.

Christian Tybring-Gjedde (FrP) [23:32:48]:Fremskrittspartiet registrerer at Regjeringen ønsker å reversere de skattelettelsene som ble gitt for inneværende år, samt de skattelettelsene som den avgåtte regjeringen har foreslått for 2006. Ikke minst merker vi oss at en regjering som i klare ordelag har lovet det norske folk å prioritere de svakest stilte, heller ikke ønsker å opprettholde skatteforslag som kommer dem med lavest inntekt til gode.

I valgkampen ble det fra de rød-grønne partiene til det kjedsommelige gjentatt at Samarbeidsregjeringen og Fremskrittspartiet hadde gitt gigantiske skattelettelser til dem som har mest fra før. Over 23 milliarder var tallet som ble brukt. Dersom det forholder seg slik, er det noe snodig at den rød-grønne regjeringen tviholder på de skattelettelsene den selv hevder har gått til dem som har mest fra før, mens den samtidig velger å droppe skattelettelsene som gagner dem som har minst fra før.

Den rød-grønne regjeringserklæringen viser en grenseløs tro på det offentliges evne til å løse menneskers utfordringer. Riktignok nevnes det at mennesket er samfunnets største ressurs, men budskapet er ikke til å misforstå. Det offentliges rolle i menneskers liv skal økes, og enkeltmenneskets evne og frihet til å fatte egne valg nedvurderes. Dette er et samfunnssyn og et syn på enkeltmennesket som Fremskrittspartiet ikke deler.

Fremskrittspartiet ser med bekymring frem mot fire år hvor hver enkelt borger skal få innskrenket frihet til å disponere sine egne penger, og hvor disse heller skal inndras av det offentlige for videre distribusjon til formål definert av politiske besserwissere. Dette viser en grunnleggende mistro til menneskers evne til å fatte egne valg og styre eget liv. Erfaringen viser også at det ikke blir mer velferd av en slik politikk, men mer byråkrati, mer administrasjon og enda mer politikerforakt.

Regjeringens uttalte ambisjon er å fjerne all fattigdom i Norge. Regjeringen ønsker mer konkret å bevilge seg ut av fattigdommen. Sannheten er imidlertid at Regjeringen gjennom sin erklæring vil gjøre stadig flere avhengig av offentlige overføringer og på den måten gjøre en større andel av Norges befolkning til klienter. I et land hvor en stadig større andel av befolkningen har sin hovedinntekt fra offentlige overføringer, ønsker altså Regjeringen enda mer av det samme. Gjennom økte skatter, mindre frihet for enkeltmennesket og økt byråkrati skal ansvaret for egen livssituasjon pulveriseres ytterligere og overlates til politikere. Dette er en samfunnsutvikling Fremskrittspartiet vil motarbeide.

Et av de klareste signalene som den rød-grønne regjeringen har gitt, er liberalisering av innvandringspolitikken. Antall kvoteflyktninger fra FN skal økes, med dertil tilhørende familiegjenforeninger, samtidig som det generelle grunnlaget for opphold i Norge skal mykes opp. Samtidig varsler Regjeringen ingen tiltak som kan begrense den økende tendensen til at ikke-vestlige innvandrere henter sin ektefelle i opprinnelseslandet. Konsekvensen av dette er at det årlige antall nye ikke-vestlige innvandrere vil øke betydelig fra dagens allerede høye nivå på 12 000–15 000 mennesker i året. Til tross for at det er tverrpolitisk enighet om at vekslende regjeringer ikke har lyktes med integrering av ikke-vestlige innvandrere, velger altså den nye regjeringen å øke antallet.

Regjeringen øker altså med vitende og vilje risikoen for større kulturelle og religiøse konflikter, samtidig som de paradoksalt nok øker antall fattige i landet, slik tallene fra Statistisk sentralbyrå gjengitt i dagens utgave av Aftenposten viser. At heller ingen andre land har lyktes med sin integrering og derfor strammer inn, bekymrer åpenbart ikke regjeringen Stoltenberg. Ikke en eneste oppgave er åpenbart for stor for en sosialistisk velferdsstat med store vekstambisjoner.

Jan Petersen (H) [23:36:33]:Denne debatten har naturlig nok først og fremst dreid seg om hva man regner med skal skje, og hva man ønsker skal skje. Den nye regjeringen har ikke sittet i mange dagene og har ikke fått utført mye ennå. Det er derfor ikke mulig å teste ut i hvor stor grad det blir slik i virkeligheten. Så Regjeringen skal ønskes lykke til med muligheten for å gjennomføre det de ønsker å gjøre.

Men på ett punkt er de allerede i ferd med å gjennomføre. Det er på WTO-området, og på det området øker nå forvirringen. Landbruksministeren kom i skade for å gi det inntrykk at den sittende regjering gav mindre enn den forrige. Det er ikke riktig. Det den forrige regjeringen gjorde, var å klarlegge i forhold til Stortinget posisjoner når det gjelder markedsadgang. Dette har den sittende regjering, så vidt vi har oppfattet det etter de orienteringer vi har fått, lagt til grunn og akseptert, men i tillegg har altså den sittende regjering gitt noe på internstøtte. Det synes jeg er veldig bra, for jeg tror man fant det riktige tidspunktet å gi dette på. Det er bare det at da kan ikke landbruksministeren gå rundt og si at man gir mindre. Nei, man gir mer: alt det Bondevik-regjeringen gav, pluss internstøtten. Det er bra, og det bør man vedstå seg. Jeg skjønner jo at for et parti som bygde seg en enorm fallhøyde for bare halvannen uke siden, er det nå å snu 180 grader og ha ryggen rett samtidig ikke lett, men det synes jeg faktisk at man skal.

Det andre jeg har lyst til å si, var det Lundteigen som satte meg på. Hvis det nå er slik – og det er det selvfølgelig – at man på Soria Moria er blitt enig om alt det Lundteigen refererte til, har jeg et spørsmål til landbruksministeren. Det er: Betyr det nå at Regjeringen raskt vil komme tilbake til Stortinget med endrede posisjoner i forhold til Hongkong-møtet? Vurderer han det slik at det er nødvendig? Vurderer han det slik at det kommer til å være greit i forhold til G10-landene? Og hvilken form og hvilket tidspunkt vil han i så fall velge for denne nye gjennomgangen?

Eirin Kristin Sund (A) [23:39:05]: Folket har nå talt ved valg, og vi har fått en flertallsregjering og et nytt og spennende tyngdepunkt i norsk politikk. Jeg og mange med meg vil berømme Senterpartiet, SV og mitt eget parti, Arbeiderpartiet, med ledelsene i spissen, for viljen, evnen og ikke minst det harde arbeidet for å få dette til. En gav folket muligheten til å velge et rød-grønt flertall og en ny kurs, og slik ble det.

Det er klare verdier som har stått sentralt hos alle de rød-grønne partiene i alle år, som er overordnet i plattformen, nemlig fellesskap og rettferdighet. Det er verdier som gir enkeltmennesket trygghet, og som dermed gir enkeltmennesket frihet til å leve gode liv. Det er verdier som gir alle folk, uansett lommebok, en ny og god hverdag. Og vi i det rød-grønne flertallet på Stortinget gleder oss stort til å ta fatt på dette arbeidet sammen med Regjeringen.

Så er det utrolig godt å lese plattformen og høre statsministeren og finansministeren i dag slå så tydelig fast at det ikke skal være fattigdom i verdens rikeste land, og at en skal komme med en helhetlig plan mot fattigdom, der de som kan det best, også skal høres. Like godt er det å se at en skal ha høyt i fokus bekjempelse av fattigdom og nød internasjonalt, og at en skal arbeide aktivt for en bærekraftig utvikling. Dette har vi alltid ment, men nå er vi i flertall og har mulighet til å sette dette ut i livet.

Da må det klinge rart i ørene på folk og fortone seg som et paradoks at flere sentrale Høyre-representanter her i dag sier at de rød-grønne kommer til dekket bord, når en vet hva slags jobb som venter, og ikke minst når en vet hva tusener av folk kjenner på kroppen hver eneste dag. Mange av dem som kjenner dette på kroppen, er folk som bare har kunnet drømme om et dekket bord, eller bare det å sitte ned og ha noe på bordet i det hele tatt. Derfor synes jeg også det er meningsløst med en debatt om definisjonen på fattigdom, som enkelte representanter i opposisjonen bedriver. En burde heller være opptatt av hva slags tiltak en skal iverksette. Det er i alle fall det vi i de rød-grønne partiene og vår regjering er opptatt av.

Så gleder plattformen og erklæringen kulturhjertene veldig. Vi sier at kultur er ett av satsingsområdene. Vi sier at kultur ikke bare er kakepynt, men at det er noe som er livsnødvendig. Derfor til slutt: Det som representanten Solberg sa tidligere i dag, at en rød-grønn regjering vil bli en regjering for de tapte muligheter, er ikke rett. Nei, tvert imot vil det være en regjering for å ta opp og se alle muligheter som andre har mistet på veien, eller har spasert rett forbi uten å se seg tilbake.

Alf Ivar Samuelsen (Sp) [23:42:37]: Regjeringserklæringen, som vi debatterer i dag, har et iallfall for Senterpartiet betydelig kapittel. Det er meldingen om at man ønsker å føre en ny og helhetlig fiskeripolitikk, en fiskeripolitikk som skal gi nasjonal råderett og styring over våre marine ressurser og våre havområder. I denne erklæringen står det at man skal jobbe intenst for å stanse det ureglementerte fisket i Barentshavet, vi skal trekke opp en nasjonal strategi for utvikling av denne viktige næringen, fiskeriressursene skal ikke privatiseres, og det skal innføres rekrutteringskvoter for å råde bot for en situasjon der unge mennesker praktisk talt fullstendig er stengt ute fra å delta og komme inn i dette fisket. Vi ønsker en desentralisert mottaksstruktur. Det ønskes en fornyelse av kystfiskeflåten med et eget program, og det ønskes en offisiell kvalitetsmerking av norske fiskeprodukter. Det vil fremme kvalitet framfor volum og gi fiskerinæringen mulighet for å ta mer ut av markedet. Dette bare for å nevne noen av de viktige momentene som står i erklæringen.

Hvorfor er dette nødvendig? Vi har bak oss en periode som er karakterisert ved at man har gått i gang med en privatisering av en allemannsrett. Det har ført til en sentralisering av eierrettigheter, en sentralisering av mottaksapparatet og en fokusering på volum framfor kvalitet. Dette er en trussel mot og en svekking av mange kystsamfunn, og vi ser tendenser til islandske tilstander, med kvoter pr. år. Derfor ønsker vi og ser behov for å sette ned et hurtigarbeidende utvalg som ser på og evaluerer den nåværende fiskeripolitikken og de konsekvenser den har hatt. Senterpartiet håper at denne bebudede gjennomgang av fiskerisektoren vil gi anledning til en bred debatt i denne sal om landets nest viktigste næring, som har et potensial til å bli en framtidig bærende næring.

Jorodd Asphjell (A) [23:46:34]: Vi har lagt bak oss en lang valgkamp, hvor grunnleggende fellesverdier som helse, omsorg, utdanning og arbeid til alle har vært gjennomgangstema i den politiske debatten. Denne verdidebatten ble satt opp mot høyresidens skattelettelser og privatisering av fellesskapets velferdstjenester. Det gav velgerne mulighet til å velge mellom klare, politiske alternativ i norsk politikk, hvor en på den ene siden hadde borgerlige partier som ønsket et mer markedstilpasset helse- og omsorgstilbud, og hvor våre fellesskoler skulle privatiseres.

Vi har under Bondevik-regjeringen fått langt færre hender til å gi våre eldre en trygg og god eldreomsorg. Vi har sett at mange industriarbeidsplasser har gått tapt, og at mange har stått uten fast inntekt til å forsørge både familien og seg selv med. Velgerne ønsket en annen kurs. De ønsket en regjering som ville gi tilgang til gode og likeverdige helse- og omsorgstjenester, og en fellesskole der alle skulle få muligheten til å utvikle egne evner fra eget ståsted.

Den politiske plattformen som nå er lagt fram av den nye regjeringen, har innfridd de forventningene som velgerne hadde. 5,4 milliarder mer i frie midler til kommunesektoren vil komme godt med når våre folkevalgte rundt om i landet skal legge sine budsjetter og planer for en bedre og tryggere eldreomsorg og en fellesskole for alle. I motsetning til Fremskrittspartiet har vi tro på at våre folkevalgte i alle landets kommuner evner å legge til rette for disse fellesverdiene. Det er ikke slik at all sunn fornuft er samlet i denne salen.

Garantien om at ingen lokalsykehus skal legges ned, og at en skal opprettholde et desentralisert sykehustilbud som sikrer nærhet til akuttfunksjoner og fødetilbud, er tatt imot med stor glede rundt om i landet og ved våre lokalsykehus i Trøndelag. Styrking av sykehusenes økonomi, slik at flere pasienter behandles og ventetida reduseres, vil gi bedre kvalitet i våre sykehus og for pasientene.

Skal St. Olavs Hospital i Trondheim og andre regionsykehus kunne innfri de forventningene en har med tanke på kvalitet i behandlingen og kort ventetid, må hele investeringsregimet for helseforetakene gjennomgås, slik at en kan finne gode løsninger for utbygging uten at pasienttilbudet rammes.

Skattelette har vært gjennomgangstema i denne debatten, der den ene representanten etter den andre fra de borgerlige partiene har uttrykt stor bekymring for hvor skatteøkningen skal komme. De siste fire årene har vi sett en kraftig økning av skatt på sykdom gjennom økte egenandeler. Det er derfor godt å se at den nye regjeringen vil redusere egenandeler på helsetjenester og holde dem på et lavt nivå. I motsetning til den forrige regjeringen viser den nye rød-grønne regjeringen vilje til å satse på et sterkt offentlig velferdstilbud, ved å gi alle muligheter og trygghet – det mest grunnleggende i vårt velferdssamfunn.

Jeg er helt enig med statsministeren i at det er moderne og framtidsrettet politikk.

Solveig Horne (FrP) [23:50:09]: Det var med glede jeg leste i regjeringserklæringen at de tre partiene har innsett at styrking av kriminalomsorgen er den største utfordringen i straffesystemet. Når en så leser den tidligere regjeringens budsjettinnstilling og ser den lave satsingen på fengsel og nye fengselsplasser, ser Fremskrittspartiet fram til at den nye regjeringen skal legge fram sin tilleggsproposisjon og følge opp regjeringserklæringen på dette punktet.

I erklæringen står det at en konkret skal utarbeide en plan for avvikling av soningskøene, og en vil bygge flere fengsler og utvide soningskapasiteten i de eksisterende fengsler. Men det er en strofe fra en sang som slår meg når jeg leser regjeringserklæringen om utvidelse av bruken av samfunnsstraff:

«Slipp fangene fri, det er vår!»

Mange av oss trodde det var en spøk da SV gikk rundt i valgkampen og foreslo hjemmesoning for kriminelle. Men vi ser nå at de har fått mye gjennomslag.

Regjeringen vil utvide bruken av samfunnsstraff, heter det i erklæringen. Det er selvmotsigende at en skal styrke kriminalomsorgen og samtidig utvide bruken av samfunnsstraff. Dette rammer offeret dobbelt opp. Kommer denne utvidede bruken av samfunnsstraff til å gå på bekostning av mer satsing på forebygging, mer politi og bygging og drift av våre fengsler? Det gjenstår å se. Fremskrittspartiet kommer til å ta sterk avstand fra utvidet bruk av samfunnsstraff for grove forbrytelser og sedelighetsforbrytelser.

Under behandlingen av den nye straffeloven gikk Arbeiderpartiet og SV inn for at unge lovbrytere skulle kunne få samfunnsstraff også for grove voldsforbrytelser og for sedelighetsforbrytelser. Hvem skal definere dette? Representanten Anne Marit Bjørnflaten snakket om TV-aksjonen på søndag og om alvorlige forbrytelser som blir begått overfor kvinner både ute i verden og i Norge. Det er disse kriminelle Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet vil skal sone samfunnsstraff.

Hvem er det som skal ivaretas her? Er det den kriminelle, eller er det offeret? Det er nå på tide at justispolitikerne i dette landet tar seg en tur hjem til familiene som er ofre for forbrytere, og ikke bare reiser rundt om i fengsler for å se hvor tøft de som er der, har det.

Å utvide bruken av samfunnsstraff er en hån mot offeret, og det strider mot folks rettsoppfatning. Fremskrittspartiet vil satse på forebygging, mer penger til politi, flere fengselsplasser og penger til drift av disse.

Vi må i de neste fire årene sette vår lit til at det er Senterpartiet som får gjennomslag hos SV og Arbeiderpartiet i samfunnsstraffdebatten. I Senterpartiets stortingsprogram heter det at de vil ha strengere straffeutmålinger i saker som omhandler grov vold, kriminalitet og overgrep mot barn. Jeg tolker Senterpartiet slik at de er uenig med de to øvrige regjeringspartiene, som sier at de skal utvide bruken av samfunnsstraff når det gjelder grov vold og sedelighetsforbrytelser. Utvidet bruk av samfunnsstraff er ikke strengere straff. Å bli et offer er noe en blir ufrivillig, men det å begå en kriminell handling er noe du selv velger å gjøre.

Endre Skjervø (FrP) [23:53:37]: I valgkampen lovte de rød-grønne partiene og deres toppkandidater i Nord-Trøndelag at rovdyrpolitikken skulle opp til ny behandling. I Nord-Trøndelag har vi de siste årene vært sterkt plaget med spesielt bjørn og nå også ulv. Faktisk har det vært så ille at flere og hele bygdesamfunn etter hvert er fraflyttet. Flertallets politikk har ført til at bl.a. Lierne kommune nå så å si er ferdig omstilt fra sau til bjørn. Spesielt Senterpartiets kandidater var i valgkampen meget klare på at de ikke støtter dagens rovdyrpolitikk, og at de ville støtte Fremskrittspartiets forslag i Stortinget om å ta opp rovdyrpolitikken til ny behandling.

I Trønder-Avisa 7. september kunne vi se at ordfører Bård Langsåvold kom med en kraftsalve og påstod at:

«Situasjonen er helt ute av kontroll.»

I dagens utgave av Namdalsavisa sier ordfører Arnodd Lillemark at både han og innbyggerne er holdt for narr av forvaltning og forskere de siste 20 årene. Han sier videre at han opplever det samme nå igjen, når en ulv er i ferd med å etablere seg i kommunen. Situasjonen er med andre ord meget betent, og det er stor frustrasjon.

Når Regjeringen sier at den vil føre en aktiv landbrukspolitikk som vil føre til bosetting og sysselsetting, henger det ikke sammen. Dette ser man helt klart i Nord-Trøndelag, hvor de som driver med utmarksnæring, gir opp som følge av dagens rovdyrpolitikk. Arbeiderpartiets førstekandidat og nåværende statsråd Bjarne Håkon Hanssen lovte i debatter å ta opp rovdyrproblematikken i regjeringsforhandlingene. Det er også gjort. I hvert fall kan vi se av Soria Moria-erklæringen at man har vurdert problemstillingen. Konklusjonen er ifølge erklæringen at de økonomiske støtteordningene skal forsterkes, ja sågar økes betydelig, samtidig som lokal kunnskap i større grad skal vektlegges. Det er positivt.

Samtidig er det dessverre slik at de løftene som ble gitt om å ta opp kjernen i problemet, nemlig bestandsmålene, ikke følges opp. I erklæringen står det at bestandsmålene skal vurderes ut ifra effekt på beiting, beitedyr og på livskvalitet for folk i rovdyrutsatte områder. Samtidig understrekes det at forliket i Stortinget om rovdyrpolitikken i 2004 legges til grunn og følges opp på alle nivåer. Problemet er rett og slett at det er altfor mange rovdyr i den norske naturen. Men på toppen av det hele har man bestemt seg for at man skal øke bestanden betydelig utover eksisterende stammer.

Det å kompensere for økonomiske tap er viktig, men det løser ikke problemene. Stadig flere av de få som fortsatt driver med utmarksnæring i Nord-Trøndelag, sier nå klart ifra om at nok er nok, og at de gir opp. Dette kan ikke fortsette, og jeg må si at jeg ikke er direkte imponert over hva de rød-grønne partiene er blitt enige om. Jeg hadde også større forhåpninger til de nordtrønderske kandidatene fra både SV, Arbeiderpartiet og Senterpartiet etter de løftene som ble gitt i valgkampen.

Statsråd Terje Riis-Johansen [23:56:52]: WTO-prosessen baserer seg på tre pilarer: eksportsubsidier, markedsadgang og internstøtte. Eksportsubsidier, og spørsmål knyttet til det, ble i praksis avklart i Genève 31. juli 2004. Så fremmet Bondevik II-regjeringen forslag om nye posisjoner på markedsadgang for halvannen uke siden, og det ble fremmet nye posisjoner på internstøtte denne uken. Av de tre pilarene tror jeg alle i denne sal er enige om at posisjonene knyttet til markedsadgang er de som i størst grad påvirker mulighetene for en offensiv landbruks- og distriktspolitikk i framtiden. De posisjonene som ble fremmet på det området, vil i praksis bety en reduksjon i prisnivået i Norge på i overkant av 3 milliarder kr. Det betyr at grunnlaget for å beregne skjermingsstøtte som ligger i Gul boks, reduseres tilsvarende. Når det reduseres tilsvarende, betyr også det at det er mer luft i den boksen i forhold til å ta eventuelle kutt i Gul boks på skjermingsstøtten. Det betyr at de posisjonene som den nye regjeringen framla, og som er oversendt og som det nå forhandles om med G10-landene, er av en helt annen karakter enn de posisjonene som ble presentert tidligere. Det er derfor ikke riktig, som det ble sagt av andre her, at de posisjonene er mer alvorlige enn dem som tidligere er fremmet.

Når det gjelder spørsmålet fra representanten Petersen om endrede posisjoner, gav jeg et klart svar på det i replikkrunden tidligere i dag.

Inge Ryan (SV) [23:58:48]: I en replikkveksling i dag uttalte Inge Lønning følgende:

«Jeg har registrert at den nye regjering flagger det nasjonale høyt. Det er veldig lenge siden noen norsk regjering i sin regjeringsplattform har brukt «nasjonal» som et entydig honnørord. Det går kanskje an å returnere til det regjeringspartiet som Ryan nå er blitt parlamentarisk leder for, siden det er det eneste av partiene som bruker ordet «sosialistisk» i sitt navn, at kanskje er det et tankekors at akkurat et sosialistisk parti er så enormt opptatt av det nasjonale og de nasjonale særinteresser, for i hvert fall historisk, når vi snakker historie, er jo kombinasjonene av ordene «nasjonal» og «sosialisme» ikke akkurat det som har vært mest vellykket i historiens løp.»

Jeg syns det er skuffende at en slik karakteristikk av et parti og en slik antydning om et parti kommer fra Høyre, ikke minst at det kommer fra en så erfaren representant som Inge Lønning, som har vært visepresident i Stortinget, og som nå er president i Lagtinget. Det er svært overraskende at han velger å legge seg på et slikt debattnivå.

Jeg må si at jeg håper at dette ikke er noe som vil gjenta seg, at det blir en vanlig form fra Høyre å karakterisere partier og komme med slike antydninger, når vi skal ha seriøs debatt i vår nasjonalforsamling.

Lars Sponheim (V) [00:00:47]: Vi nærmer oss – kanskje – slutten på en lang dags debatt. Det er ikke så lett å oppsummere en debatt som omfatter så mye som denne, men jeg vil gi uttrykk for at for meg har det vært noe oppsiktsvekkende at så mange representanter for en flertallsregjering har valgt å legge fram så mange dyre løfter så kort tid før medaljens bakside så å si skal vises fram gjennom en budsjettproposisjon. Det er jo slik at den medaljen må ha en bakside, for jeg legger til grunn statsministerens forsikringer om at handlingsregelen ligger fast, og at skattenivået ikke skal økes utover 2004-nivået. Så sterk vilje til å prioritere annerledes, til å bruke nye penger, må bety betydelige kutt i budsjettet.

Men få dager etter et regjeringsskifte fortjener jo statsrådene å bli varme i trøya, så det er vel riktig å utmåle opposisjonens stemmebruk etter det. Men jeg vil allikevel få undre meg noe over Kristin Halvorsens første innlegg som finansminister fra denne talerstolen, i en tid da det er betydelig uro i finansmarkedene. Jeg antyder ikke at det kommer av at det er blitt en ny finansminister, men at det er betydelig uro. Vi leser i dagens aviser at utlendinger flykter fra Børsen og flytter sine penger vekk fra investeringer i Norge. Da hadde det vært behov for en finansminister som hadde sendt tydelige trygghetssignaler til norsk økonomi om at visse størrelser ligger fast, mer enn de korte setningene sagt med et smil fra talerstolen. Jeg må få gi uttrykk for at jeg undrer meg noe over det.

Det har også vært en liten runde med landbruks- og matministeren, som har gitt grunnlag for noe uklarhet. Jeg oppfatter det vel slik at landbruks- og matministeren i noen grad prøvde – og også fikk til – å oppklare det. Hele kjernen i dette spørsmålet er jo at det ble gitt innrømmelser om markedsadgang fra den avgåtte regjering, som var forankret med de parlamentariske ledere i Stortinget, og som vi etter regjeringsskiftet har fått bekreftet at den nye regjeringen stiller seg bak. Man har iallfall ikke tatt noen skritt for å trekke dette tilbake eller gå ut av G10-forhandlingene. Det ligger til grunn. Det var posisjonen til den avgåtte regjeringen, og det er posisjonen til den nye regjeringen.

I tillegg har den nye regjeringen nå kommet med nye innrømmelser når det gjelder internstøtte. Det støtter nok også vi som var i den gamle regjeringen, men vi synes det er viktig å si at dette summerer seg opp. Det har f.eks. Bondelagets leder forstått i dag etter møte med utenriksministeren, som sier at på toppen av dette kommer spørsmål om kutt i internstøtte. I sum betyr dette dramatiske innskrenkninger, og det er det som er selve kjernen i dette poenget. Forflytningene fortsetter, og det akkumulerer, og det er summen av dette som gir virkningene.

Ellers er jeg enig i at det er tollspørsmålene som er de mest avgjørende.

Inge Lønning (H) [00:04:11]: Jeg finner det riktig å gi et svar til representanten Ryan.

Han glemte i sitt sitat den sammenhengen vår replikkveksling falt i. I mitt innlegg talte jeg utelukkende om utenrikspolitikk. Jeg viste til at den nye regjering sier at «bærebjelkene i vårt internasjonale engasjement vil være vårt medlemskap i NATO, EØS-avtalen og det forhold at Norge ikke er medlem av EU.»

Jeg tillot meg å påpeke at det interessante ved denne regjeringskonstellasjonen er at på alle de tre punktene som den selv definerer som bærebjelkene, vet alle at det er stor uenighet mellom de tre regjeringspartiene. Til dette valgte representanten Ryan å ta en replikk, hvor han spurte om mitt syn på nasjonalt eierskap til naturressursene. Det må jeg si kom litt overraskende på meg. Derfor fant jeg grunn til å gi uttrykk for en viss undring over at den nye regjering flagger det nasjonale som en av sine høyeste verdier. Den sier jo nemlig i sin verdiplattform at den nasjonale kulturarv kommer foran det som kalles de humanistiske ideer og verdier. Det er ganske lenge siden en norsk regjering har flagget akkurat det nasjonale med positivt fortegn så sterkt. Og det må vel være tillatt å antyde at det er spesielt overraskende når det er for første gang en norsk regjering har et parti med som flagger sosialismen allerede i sitt partinavn. For jeg trodde faktisk at den hadde noe med Internasjonalen å bestille, og ikke primært var opptatt av det nasjonale og det å verne nasjonale særinteresser.

Men hvis SVs parlamentariske leder har bruk for en forsikring fra min side om at jeg ikke betrakter SV som et nasjonalsosialistisk parti, er den forsikringen herved gitt.

Erna Solberg (H) [00:06:48]: Det er sent på natt. Det har vært mange gode innlegg, uansett fra hvilket ståsted man måtte vurdere dem. Det har vært mange som har snakket om sine ambisjoner og sitt virke og sin glede over det de skal ta fatt på. Det har spent forventningene til den regjeringen som nå har tiltrådt, høyt, så høyt at jeg dessverre tror at mange vil måtte tenke godt over sine innlegg når virkeligheten innhenter oss i ukene og årene som kommer.

Det er slik at finansministeren har en formidabel utfordring i å gjennomføre Soria Moria-erklæringen, og man har en formidabel utfordring i bare gradvis å imøtekomme de forventninger som også settes av egne representanter i denne debatten.

I hele valgkampen spurte jeg om når vi skulle få høre om den rød-grønne forundringspakken, og når den skulle pakkes opp. Det fikk vi ikke før valgdagen var kommet, og vi har reelt sett ikke fått det ennå. Den er nesten blitt som en pakke av den typen man lager for å ha det ekstra moro, hvor man pakker opp én pakke etter hvert, i mer og mer glanset papir, og til slutt kommer kjernen. Det er slik at prioriteringer er en viktig del av den jobben vi skal gjøre som politikere. Det blir en stor utfordring å gjøre dette med de begrensninger man har satt seg.

Jeg minner om at det er gitt løfter om ikke å øke skattene mer enn til 2004-nivå. Jeg har lyst til å minne om at det samtidig er lovet at man ikke skal bruke mer oljepenger enn det handlingsregelen tilsier. Det er ikke i overensstemmelse med muligheten til å innfri de løfter som er gitt i valgkampen eller den programplattformen som Regjeringen har lagt frem. Det blir en utfordring å møte for finansministeren og statsministeren. Det har vært vanskelig å finne veiledning i hva det er man da skal prioritere vekk. Hvis man ser på de tre regjeringspartienes alternative budsjetter for inneværende år, hva var det man da prioriterte vekk av offentlige utgifter? Senterpartiet skulle ikke betale så mye i EØS-kontingent som vi hadde forhandlet frem, det var en halv milliard kr. Både Senterpartiet, SV og Arbeiderpartiet kuttet drastisk i kontantstøtten. Den har de lovet å ikke gjøre noe med. Når det gjelder Forsvaret, har alle tre partier kuttet, fra 300 mill. kr til 3 milliarder kr. Og til slutt har Arbeiderpartiet og SV kuttet betydelig overfor eksisterende privatskoler. Det var de prioriteringene man gjorde på offentlige budsjetter i opposisjon. Da blir det spennende å se hvilke prioriteringer man gjør på offentlige budsjetter i posisjon. For nå blir man målt mot virkeligheten og kommer til å måtte kjenne og forsvare også de områder man ikke prioriterer.

Hill-Marta Solberg (A) [00:10:12]:Min oppsummering av denne debatten er at det som skulle være opposisjonens debatt, ikke på noen måte har gitt Stortinget et svar på eller en pekepinn om hva som vil være opposisjonens rolle i de fire årene som kommer, hvorvidt opposisjonspartiene vil bruke tiden til å finslipe sine respektive partiprofiler, hvorvidt de på noen måte vil forsøke å opptre som en samlet opposisjon, eller hvorvidt de vil gjøre som enkelte påberoper seg: ta ansvar for å forsøke å bygge broer mellom det som i dag skiller partiene i opposisjon.

Det er gledelig at opposisjonen har tatt imot den invitasjonen som Regjeringen har gitt til et samarbeid med alle partiene på Stortinget. Men jeg må konstatere at det som denne lange dagen skulle være opposisjonens debatt, aldri ble det. Jeg har fulgt debatten med både glede og interesse, og jeg må si at det som skulle være opposisjonens debatt i et nytt storting med veldig mange nye representanter, også med veldig mange unge nye representanter, faktisk er blitt debutantenes debatt. Den har jeg fulgt med stor glede og tilfredshet, og jeg ser virkelig fram til å arbeide videre i dette stortinget med så mange nye, så mange unge og så mange dyktige representanter, som i dag har benyttet anledningen til å debutere på Stortingets talerstol.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sakene nr. 2 og 3.

(Votering, se nedenfor)