Utenriksminister Jonas Gahr Støre [13:39:34]: Et forpliktende, regelbasert multilateralt handelssystem beskytter mot vilkårlighet, proteksjonisme og den sterkestes rett. Dette er av stor betydning for land som Norge med en åpen, eksportbasert økonomi. Det samme gjelder for de fleste andre land, ikke minst utviklingslandene.

Dagens multilaterale handelssystem er basert på Generalavtalen om tolltariffer og handel – GATT – som ble inngått i 1947.

Bakgrunnen var de omfattende restriksjoner på internasjonal handel og betalingsformidling som ble innført i mellomkrigstiden. Dette resulterte i sammenbrudd i verdenshandelen, økonomisk stagnasjon og arbeidsløshet. I årene etter annen verdenskrig forhandlet derfor 23 land – blant dem Norge – om grunnleggende prinsipper for verdenshandelen og nivået for tollbeskyttelse. Resultatet ble GATT-avtalen av 1947.

Det multilaterale handelssystemet er et av etterkrigstidens beste eksempler på vellykket mellomstatlig samarbeid. Systemet er blitt utvidet, videreutviklet og tilpasset de økonomiske realiteter gjennom 50 år med betydelige politiske og økonomiske omveltninger. WTO er i dag et globalt samarbeid med 149 medlemsland og omfatter nær sagt hele verdenshandelen.

Den pågående Doha-runden handler i første rekke om å sikre at det multilaterale handelssystemets rolle videreføres. Den handler om å oppdatere og videreutvikle systemet for å ivareta medlemmenes samlede interesser. Et hovedformål ved denne runden er å bidra til reell integrering av utviklingslandene i verdenshandelen, slik at det multilaterale handelssystem vil være relevant også for det 21. århundres økonomiske utfordringer. Norge støtter denne målsettingen. Et sluttresultat må være slik at det fører til reelle fordeler for utviklingslandene på alle områder.

Forhandlingene nærmer seg nå sluttfasen. Etter planen skulle ministerkonferansen i Hongkong i neste uke være det avgjørende møtet hvor de endelige beslutninger om konkrete reduksjonsforpliktelser og endringer i regelverket skulle fattes. Dette synes ikke lenger å være innen rekkevidde. Det er fremdeles stor avstand mellom posisjonene, spesielt på landbruksområdet. Det er beklagelig, men ikke uventet, gitt at disse forhandlingene berører avgjørende interesser hos nær sagt alle land.

Det har vært hektisk møtevirksomhet den siste måneden mellom sentrale aktører som USA, EU, Brasil og India, bl.a. under det uformelle ministermøtet 8. november i Genève, hvor landbruksministeren og jeg deltok, og på embetsnivå. Dette har ikke ført til gjennombrudd på de sentrale områdene, dvs. konkrete reduksjonsforpliktelser for landbruk og industrivarer, inkludert fisk.

Dette har likevel ikke ført til noen dyp krise i forhandlingene. Partene er enige om å justere ambisjonsnivået for hva som er mulig å oppnå i Hongkong. Samtidig forutsettes det at ambisjonsnivået for runden som sådan ikke må reduseres. Målsettingen med ministerkonferansen i Hongkong er å bidra til at den blir et springbrett for den avgjørende sluttfasen. Norge har støttet denne målsettingen.

På dette grunnlag er det enighet om et utkast til ministererklæring som oversendes ministerkonferansen fra WTOs hovedråd. Utkastet er lite ambisiøst og inneholder i hovedsak en statusrapport for de fleste forhandlingsområdene.

Landbruk står sentralt i forhandlingene. Jeg opplever stort engasjement fra alle lands delegasjoner. Vilkår for landbruket rører ved viktige forhold i ethvert lands økonomi, men også ethvert lands kultur, bosetting og sosiale struktur.

Det er verdt å minne om at da det ble forhandlet om tollreduksjoner for industrivarer, tok det syv fulle GATT-runder. Det var krevende, og man trengte tid. Landbruket ble for sin del i praksis først innlemmet i det multilaterale handelssystemet gjennom Uruguay-runden, som ble sluttført i 1994. Dette ble gjort i form av en egen landbruksavtale som bl.a. hjemler videreføring av særskilte støtteordninger for landbruket. I tillegg er tollsatsene for landbruksprodukter betydelig høyere enn for industrivarer. Kompromisset som brakte Uruguay-runden i havn, var en forpliktelse i Landbruksavtalen om at reformprosessen skulle videreføres og forhandlinger gjenopptas innen fem år.

Nå er vi med andre ord inne i andre runde, og målsettingen er meget ambisiøs. I mandatet for Doha-runden heter det at landbruksforhandlingene skal føre til «betydelige forbedringer i markedsadgang, betydelige reduksjoner i handelsvridende intern støtte og betydelige reduksjoner med sikte på avvikling av eksportstøtte». Samtidig skal det tas hensyn til ikke-økonomiske forhold som matvaresikkerhet, kulturlandskap og bosetting. Videre føringer er gitt gjennom Hovedrådets vedtak sommeren 2004, bl.a. ved at de høyeste tollsatsene skal reduseres mest, spørsmålet om å innføre et tolltak skal «evalueres», sensitive produkter vil få lavere tollreduksjoner, mens antallet sensitive produkter skal det forhandles om.

De aller fleste utviklingslandene står bak kravet om bedre adgang til rike lands markeder. I tillegg ønsker de fleste å beskytte sine egne markeder. Dette er et krav vi har forståelse for og fortsatt vil støtte i forhandlingene. G20-gruppen av landbrukseksporterende land fronter kravet om markedsadgang. Gruppen består av relativt avanserte u-land som Brasil, Kina og Sør-Afrika, men omfatter også svært fattige land som Tanzania, små, fattige latinamerikanske land som Cuba, Bolivia og Guatemala samt en rekke andre utviklingsland som India, Pakistan og Egypt. Disse hevder bl.a. at i-landene gjennom syv GATT-runder har forhandlet ned tollsatsene på de varer de selv har interesse av å eksportere, slik at nivået nå er så lavt at de ikke representerer alvorlige handelshindre. De etterlyser nå tilsvarende framgang for landbruksvarer, hvor u-landene har klare, offensive interesser.

Men begrepet utviklingsland er ikke entydig. For å illustrere at utviklingslandene ikke framstår som en ensartet gruppe, vil jeg framheve problemene forbundet med den såkalte preferanseproblematikken. De 54 ACP-landene, som nyter godt av historiske tollpreferanser for viktige eksportvarer på sentrale markeder, understreker at spørsmålet om tollpreferanser er svært viktig. De ønsker ikke at i-landene skal foreta for store tollreduksjoner, da dette vil føre til reduserte preferansefordeler. Hovedkonflikten går mellom u-land som har preferanser på EUs og USAs markeder, og de som ikke har det. På den ene siden står ACP, land i Afrika, Stillehavet og Karibia, mange av dem med tidligere kolonibånd til Europa, hvorav mange er blant de minst utviklede land. På den andre siden står små land i Latin-Amerika og Asia, bl.a. Peru, Ecuador, Costa Rica, Uruguay, Sri Lanka og Pakistan.

Gitt det totale forhandlingsbildet må vi forberede oss på et sluttresultat som innebærer at de som har landbruksvarer å eksportere, får mulighet til å øke sin eksport, også mot norske markeder.

Norge har allerede en betydelig andel import av landbruksprodukter. Regjeringen er opptatt av retten til produksjon av mat for egen befolkning og muligheten til å opprettholde jordbruksproduksjon i hele landet. Hovedutfordringen i forhandlingene er derfor å imøtekomme kravene om bedret markedsadgang, samtidig som Norge og andre lite konkurransedyktige land beholder tilstrekkelig beskyttelse og støtte til å kunne opprettholde produksjonen av sentrale jordbruksprodukter.

Noen skaper inntrykk av at vårt mål om å kunne opprettholde produksjon av landbruksvarer i Norge står i motstrid til vår ambisjon om å bidra til et godt samlet resultat for utviklingslandene. Dette er feil. For det første er Norge rede til å ta betydelige kutt på alle områder av landbrukskapitlet: Vi er rede til å redusere overføringene, vi er rede til å redusere tollsatsene, og vi er rede til å redusere og avvikle det vi har av eksportstøtte. Alt nå kan vi slå fast at knapt noe annet land eller noen gruppe av land vil møte så omfattende utfordringer som vi. Andre i-land er f.eks. åpne for å redusere sine overføringer mot at de får økt markedsadgang for sin eksport. Vi stiller ikke slike krav, og resultatet på alle forhandlingsområder innen landbruk vil utfordre oss. Vi er rede til å møte denne utfordringen, og i tråd med Soria Moria-erklæringens målsettinger er vi rede til å foreta en full gjennomgang av landbrukspolitikken for å se hva som vil kreves for å drive videre et livskraftig norsk landbruk over hele landet.

Jeg har likevel funnet det nødvendig å understreke at vi ikke har mandat til å forhandle om nedleggelse av norsk jordbruk. Et land som er nettoimportør av landbruksprodukter, som har liten eksport, som driver under spesielt krevende klimatiske forhold, og som har tungtveiende mål om bosetting og vern av kulturlandskapet som viktige tilleggsdimensjoner, må ha rett til å understreke at det går grenser for hvilke omstillinger vi kan ta. Alle land eller grupper av land har sine smertegrenser, og de sier klart fra om det. Vi har vår, og også vi sier fra. Av særlig betydning for oss er spørsmålet om tollreduksjoner og antall og behandling av såkalt sensitive produkter.

Stortingets organer er holdt løpende orientert om framdriften i forhandlingene og de innspill som Norge og nærstående land har fremmet.

Vår alliansepartner i landbruksforhandlingene er G10, en gruppe land, bl.a. Japan, Sveits og Island, som deler flere av våre særegne utfordringer. Regjeringen legger stor vekt på å bidra til at G10 fortsatt vil kunne fungere som en aktiv aktør i forhandlingene. Siden ministerkonferansen i Cancún i 2003 har Norge sammen med G10 arbeidet mot innføring av et tak på tollsatser for landbruksvarer. Fra Regjeringens side legges det til grunn for det videre arbeid at det ikke fastsettes tak på tollsatsene som foreslått av USA, G20 og EU. For øvrig vil vi arbeide for en løsning som gir fleksibilitet til å ivareta ikke-økonomiske hensyn, og som gir handlingsrom for nasjonale virkemidler i landbrukspolitikken.

I utkastet til ministererklæring søker man nå å bekrefte den politiske forståelsen på noen områder. Dette gjelder bl.a. at det skal være tre bånd med ulike reduksjonsforpliktelser for ulike typer handelsvridende støtte, og fire bånd for tollreduksjoner. Det er likevel stor uenighet om grensene mellom båndene og hvor store kutt som skal gjøres i hvert bånd.

Markedsadgang for industrivarer, herunder fisk og fiskeprodukter, er et annet sentralt forhandlingsområde. Her har Norge utelukkende offensive interesser. Dette gjelder spesielt fisk og fiskeprodukter, hvor tollsatsene er høyere enn for andre industrivarer. I rammeverket fra juli 2004 legges det bl.a. føringer for hvordan man skal operasjonalisere Doha-erklæringens bestemmelse om at u-land ikke forventes å foreta like høye tollkutt som i-land. Det er enighet om at MUL, altså de fattigste landene, skal unntas fra alle forpliktelser. Det er også enighet om at en del andre fattige u-land kun forventes å binde sine tollsatser.

Fokus for forhandlingene den siste tiden har vært hvilken type formel som skal benyttes for å kutte tollsatsene, og hvor mye fleksibilitet de øvrige, mer avanserte u-landene skal ha. Det er bred enighet om en formel som kutter høye tollsatser mer enn lave, og at tollsatsen i i-land skal kuttes mer enn i u-land. Dette er i samsvar med Regjeringens syn. Det er imidlertid ikke enighet om hvor store kuttene skal være, eller hvor stor forskjell det skal være mellom kuttene i i-land og u-land.

Utkastet til ministererklæring er uten konkrete tall. Et gjennombrudd her vil være avhengig av utviklingen i landbruksforhandlingene.

Regjeringen vil fortsette arbeidet for ambisiøse kutt i tollsatsene i i-land og avanserte u-land. Samtidig vil vi bidra til at de fattigste utviklingslandenes behov ivaretas.

Norge har også klare offensive interesser innen skipsfart og andre maritime tjenester, energitjenester, telekommunikasjon, energi- og sjøforsikring. Samtidig skal forhandlingene bidra til at u-landene kan høste fordeler av de muligheter som handelssystemet gir for økonomisk vekst og utvikling. Norge legger derfor opp til en balansert tilnærming hvor behovet for resultater kombineres med bibehold av fleksibilitet for u-landene. Det er uenighet om hvordan tjenester skal behandles i ministererklæringen, spesielt er det uenighet om vedlegget. Slik vi fra norsk side ser det, representerer det som nå ligger på bordet, en rimelig avveining mellom de ulike syn. Dette vil vi derfor gå nærmere inn i i Hongkong, og få en avklaring der.

Norske interesser er etter Regjeringens vurdering godt ivaretatt. Men vi har også et ansvar for å tydeliggjøre vår vilje til å støtte utviklingslandenes mulighet til å utvikle egen økonomi og grunnlaget for egen tjenestesektor, offentlig som privat. Regjeringen har på denne bakgrunn, og i henhold til Soria Moria-erklæringen, foretatt en gjennomgang av norske posisjoner i tjenesteforhandlingene, herunder en vurdering av de krav Norge har stilt til utviklingsland. I denne prosessen har vi hatt nær dialog med berørte næringsorganisasjoner og frivillige organisasjoner, som har kommet med en rekke innspill om åpenhet, om den videre forhandlingsprosessen og om de norske kravene.

I tråd med målsettingen om økt åpenhet har Regjeringen besluttet å offentliggjøre en oversikt over hvilke land som har mottatt krav, og på hvilke sektorer. Når det gjelder andre lands krav til Norge, har enkelte land presisert at kravene er konfidensielle, og at de ikke kan offentliggjøres uten deres samtykke. Av forhandlingsmessige hensyn er det derfor Regjeringens syn at gjeldende praksis ikke endres på det nåværende tidspunkt, men at dette prinsipielle spørsmålet kan tas opp på et senere tidspunkt.

Det er allmenn oppfatning i forhandlingene at de aller fattigste landene, altså MUL-landene, ikke forventes å påta seg forpliktelser. Norge har derfor besluttet ikke å forfølge krav som er fremmet til MUL. For ytterligere å klargjøre våre posisjoner har Regjeringen besluttet at det i tillegg formidles direkte til de land det gjelder, at Norge trekker sine krav.

I vurderingen av norske krav til utviklingsland er en grundig avveining av u-landenes interesser og norske offensive interesser lagt til grunn. Regjeringen har lagt vekt på at Norge ikke skal fremme krav som kan oppfattes som mulige hindringer for u-landenes organisering av offentlige tjenester. På dette grunnlag har Regjeringen besluttet å trekke krav til øvrige u-land når det gjelder strømdistribusjon, vannforsyning og høyere utdanning.

Dette er et viktig politisk signal. La meg ellers legge til at det såkalte bestevilkårsprinsippet gjelder i denne type forhandlinger. Det betyr at de forpliktelser et land sier seg villig til å påta seg etter å ha mottatt krav, automatisk blir gjeldende for alle land.

Regelverksforhandlingene omfatter antidumping og subsidier – inkludert fiskerisubsidier og frihandelsavtaler. Vi har også her offensive interesser. Norge har særlig interesse av strengere regler for bruk av antidumpingtiltak. Dette er spesielt viktig for å hindre ubegrunnede restriksjoner mot norsk fiskeeksport til våre viktigste markeder. Om mulig bør føringene for de videre forhandlingene om antidumpingregelverket kunne styrkes ytterligere.

Utviklingslandenes særlige behov står sentralt på alle forhandlingsområder, først og fremst når det gjelder markedsadgangsspørsmål. I tillegg er en pakke med elementer av interesse for de fattigste utviklingslandene en viktig del av teksten. Målet er at Hongkong skal resultere i målbare resultater for de fattigste landene, selv om ikke forhandlingene på alle områder sluttføres.

Et element i pakken er forslag om sterkere forpliktelser fra i-land og avanserte u-land når det gjelder toll- og kvotefri markedsadgang for alle produkter fra de minst utviklede landene. MUL krever selv at i-landene binder slike forpliktelser i WTO, slik at ordningene ikke kan endres eller fjernes over natten. Dette er viktig for å sikre forutsigbarhet i forhold til egne investeringer.

På grunn av motstand fra flere land vil det ventelig ikke være mulig å fatte et generelt vedtak om en slik binding i WTO. Norge tilbyr for sin del, som kjent, allerede toll- og kvotefri markedsadgang for alle varer fra MUL. EU, Canada, Australia og en rekke andre i-land har tilsvarende ordninger. I Hongkong vil vi kunne gi forsikringer om at vi ikke har til hensikt å trekke denne ordningen tilbake. Vi vil også arbeide for at så mange land som mulig gir toll- og kvotefri markedsadgang til MUL.

Et annet viktig element i pakken er behandlingen av bomullssubsidier. Bakgrunnen er et krav fra en del fattige u-land, med Benin i spissen, om at rike lands ulike typer intern- og eksportstøtte må fjernes umiddelbart, fordi de til sammen bidrar til verdensmarkedspriser som i praksis stenger fattige land ute. Disse landene har klare forventninger om resultater her.

EU har varslet fjerning av bomullssubsidier på unilateral basis fra 1. januar 2006. Fokus vil da være på USA, som etter all sannsynlighet ikke vil ha mandat til å håndtere dette spørsmålet i Hongkong. Dette kan følgelig bli et av de vanskeligste spørsmålene under ministerkonferansen. Fra norsk side er dette isolert sett uproblematisk, all den tid vi verken produserer bomull eller subsidierer slik produksjon. Man kan imidlertid ikke se bort fra at håndteringen av dette spørsmålet kan gi viktige føringer for håndteringen av landbrukssubsidier, både i Hongkong og i de videre forhandlingene. La meg legge til at dagens aviser skriver at dette temaet er blant dem som kan føre til et sammenbrudd i forhandlingene i Hongkong. Så viktig er det for en del av de deltakende land.

Et tredje viktig element i denne pakken for de fattigste landene er Aid for Trade, altså betydelig økning i handelsrelatert bistand for å gjøre de fattigste landene i stand til å benytte eksisterende og ny markedsadgang for sine produkter. De minst utviklede landene står i dag for kun 0,67 pst. av verdenshandelen, og kun 0,2 pst. av importen til Norge, til tross for toll- og kvotefri markedsadgang for alle produkter. Norge vil i Hongkong signalisere at vi vil bidra med økte ressurser til handelsrelatert faglig bistand, i tråd med Soria Moria-erklæringen.

Når det gjelder fattige lands mulighet til å skaffe seg nødvendige medisiner til overkommelige priser, er Regjeringen fornøyd med at WTOs hovedråd den 6. desember besluttet at det såkalte legemiddelvedtaket fra Doha skal inngå i WTO-regelverket gjennom en endring i TRIPS-avtalen.

For øvrig vil vi fra norsk side støtte opp om øvrige elementer i pakken, som bl.a. omfatter forslag til positiv særbehandling av MUL i forhold til ulike deler av WTO-regelverket.

Forhandlingene om forenkling av handelsprosedyrer ble først igangsatt høsten 2004, og det legges ikke opp til substansvedtak i Hongkong. Det samme gjelder handels- og miljøspørsmål.

I utkastet til ministererklæring er det ikke lagt opp til substansielle vedtak i Hongkong. Under drøftelsene på embetsnivå i Genève i forrige uke var det enighet om at en del konkrete spørsmål vedrørende landbruk og industritoll bør bli drøftet blant ministrene i Hongkong.

På landbruksområdet omfatter dette bl.a. hvilke elementer som skal inngå i formlene for reduksjoner i toll og internstøtte, samt hvilke tilleggsdisipliner og fleksibilitet man trenger. I tillegg kommer uavklarte spørsmål vedrørende fjerning av eksportsubsidier, bomull og positiv særbehandling av u-land.

For industrivarer og fisk settes fokus på hvilke elementer som må inngå i en formel for tollreduksjoner, hvorvidt ministrene kan løse gjenstående problemer når det gjelder fleksibilitet for u-land, og håndtering av ubundne tollsatser.

Vi må derfor være forberedt på konkrete forhandlinger om disse spørsmålene. Det legges ikke opp til forhandlinger om konkrete tallstørrelser. Slike forhandlinger vil i praksis være avhengig av at de store aktørene likevel blir enige om at tall skal på bordet. Det er ingen tegn på bevegelse her. Men man kan aldri vite. Derfor må vi være forberedt på at det kan oppstå bevegelse.

En viktig oppgave i Hongkong vil være å enes om et opplegg for sluttfasen av forhandlingene. Vi må ha som ambisjon å kunne fatte de nødvendige beslutninger og gi nødvendige politiske føringer for den avgjørende sluttfasen med reelle forhandlinger om tallfesting av konkrete reduksjonsforpliktelser og endringer i regelverket.

De betydelige utfordringene på landbruksområdet vil stå sentralt i Regjeringens arbeid i Hongkong og i sluttforhandlingene. Regjeringen vil også arbeide aktivt for å sikre ambisiøse resultater i forhandlingene om tjenester og industrivarer, fisk og fiskeprodukter, samt innstramming av antidumpingregelverket.

Jeg vil avslutningsvis understreke at det er en sentral målsetting for Regjeringen å bidra aktivt til en vellykket avslutning av Doha-runden. Samtidig vil vi opptre som en troverdig støttespiller for fattige land, slik at Doha-runden blir det den er ment å være, en virkelig utviklingsrunde.

Presidenten: Presidenten vil nå foreslå at det under henvisning til forretningsordenens § 34 a åpnes for en kort kommentarrunde, begrenset til ett innlegg på inntil 5 minutter fra hver partigruppe, og med et eventuelt sluttinnlegg fra utenriksministeren.

– Dette anses vedtatt.

Marit Nybakk (A) [14:01:48]: Jeg vil først takke utenriksministeren for en god og grundig redegjørelse, som Arbeiderpartiet selvfølgelig gir sin fulle støtte til.

Redegjørelsen balanserer svært bra mellom to ulike hensyn:

• Norges offensive og defensive krav til WTO, med bl.a. utgangspunkt i de krevende klimatiske forhold vi driver vårt landbruk under, og at vi naturligvis ikke har mandat til å forhandle slik at vårt landbruk nedlegges

• betydningen av å sikre en videreføring av det multilaterale handelssystemet med en reell forbedring for utviklingslandene, slik at systemet vil være relevant for det 21. århundres økonomiske og sosiale utfordringer, herunder FNs tusenårsmål

Da Norge innførte toll- og kvotefri markedsadgang for varer fra MUL-land, sonderte man fra norsk side mulighetene for å importere sukker fra Mosambik. Men til tross for at sukkeret fra Mosambik var svært rimelig, førte eksportsubsidiene til at det ble billigere med dansk sukker. Vi kjøper derfor fortsatt sukker fra Danmark, og ikke fra Mosambik.

Foran forhandlingene i Hongkong har en del fattige land, med Benin i spissen, som vi hørte fra utenriksministeren, krevd at intern- og eksportstøtte på bomull må fjernes – dette for at fattige bomullsproduserende land skal kunne få solgt sitt produkt til industrilandene. Men USA, gigantprodusenten av bomull, har altså trolig ikke mandat til å håndtere dette spørsmålet i Hongkong. Det går med andre ord svært sakte.

Likevel er WTO viktig. Og det er nødvendig at Hongkong blir en møtestasjon som holder energien oppe i prosessen, slik at den fortsetter.

Alternativet til rettferdig fri handel – med nødvendige regelverk og tilpasninger – er nemlig ufri handel. Den sterkestes rett: De sterkeste og de største tar seg til rette. Vi vet også at de flernasjonale og globale selskapene greier seg svært godt uten rettferdige kjøreregler, mens små land som Norge – og de fattigste landene – trenger en bedre organisert verden. I tillegg er det viktig med globale styremekanismer som sikrer en mer rettferdig verden.

Vi må altså bidra til et godt resultat for utviklingslandene og ta hensyn til at vi har nasjonale interesser, bl.a. at vi driver landbruk under krevende klimatiske forhold. Under et ferieopphold på Andørja utenfor Harstad i sommer opplevde jeg hvordan man utnyttet det ulendte terrenget med stupbratte fjell til nisjeproduksjon av geitemelk. Dette er en type næringsvirksomhet vi ønsker å opprettholde – helt annerledes enn storskalalandbruket i USA. Vi er, som utenriksministeren understreket, likevel beredt til å gi betydelige bidrag.

Så har vi naturligvis svært offensive interesser når det gjelder fisk og fiskeprodukter. Dette er viktig for Norge. Vi snakker om en av våre største næringer – med et stort potensial – der vi er avhengig av gode handelsregler for vår eksport.

Samtidig er jeg glad for enigheten om at MUL her skal unntas for alle forpliktelser. Det er også enighet om at en del andre fattige land kan forventes å binde sine tollsatser på industrivarer, herunder fisk.

La meg så sterkt jeg kan understreke betydningen av Aid for Trade som en del av vår bistandspolitikk og u-landspolitikk og som et element i den pakken i forhandlingene av interesse for de fattigste landene. Vi må i mye sterkere grad målrette en del av bistanden vår mot etablering av næringsvirksomhet i MUL-landene, og gjøre dem i stand til å benytte eksisterende og ny markedsadgang til sine produkter. Det er også viktig å sikre at MUL-landenes egen matproduksjon ikke blir konkurrert ut på hjemmebane av flernasjonale storkonsern som selger frossenmat – dette i tillegg til positiv særbehandling av MUL i forhold til ulike deler av WTO-regelverket.

Så er vi i Arbeiderpartiet enig i at Norge trekker krav til u-land når det gjelder strøm, vannforsyning, høyere utdanning etc., for å sikre u-landenes oppbygging av egen offentlig sektor. Dette er virkelig viktig.

Så vil jeg helt til slutt understreke det utenriksministeren sa om antidumping. Dette mener vi er viktig for oss.

Morten Høglund (FrP) [14:06:57]: Jeg vil også få takke utenriksministeren for den grundige redegjørelsen.

Fremskrittspartiet forventer at Regjeringen reiser til Hongkong med stor vilje til løsning, og at man ikke lar seg styre av frykt for hva en ny avtale vil bety for landbruket. Vi føler at fokuset i WTO-forhandlingene fra norsk side har vært altfor stort på hvilke problemer norsk landbruk vil kunne møte, og altfor lite på hvilke muligheter som vil være der for norsk fiskeeksport. Vi registrerer også at landbruksministeren prisverdig er til stede her i dag, mens fiskeriministeren ikke har funnet anledning til å være her. Vår beskjed til utenriksministeren er derfor at han nå prioriterer fisk, da det for nasjonen som helhet, uten tvil, er der de største økonomiske interessene ligger. Det kan ikke være aktuell politikk å si nei til en avtale som er mindre god for norsk landbruk hvis det samtidig bremser norsk fiskeeksport. Et norsk veto må være utelukket, og jeg håper utenriksministeren kan bekrefte at dette ikke er norsk politikk.

En avtale som innebærer at toll og statsstøtte i landbruket reduseres til f.eks. en tredjedel av dagens nivå, vil gi husholdningene en kjøpekraftgevinst på mellom 2 pst. og 5 pst., bl.a. på grunn av billigere mat. En avtale i Hongkong, eller i forlengelsen av Hongkong, vil altså være en gavepakke til norske forbrukere. Det negative bildet som tegnes av en mulig ny WTO-avtale, er derfor ikke riktig. Tvert imot vil det være svært positivt for Norge som helhet og for de aller fleste innbyggere.

Det beste bidraget til å bekjempe fattigdom i verden er å liberalisere handelen, og da særlig for landbruksvarer. 29 OECD-land bruker 280 milliarder dollar i eksportstøtte hvert år. Med de pengene kunne man hvert eneste år sende mer enn 50 millioner kuer jorda rundt på forretningsklasse, og de kunne fått med seg lommepenger for å handle taxfree. Så mye bruker vi for å slå ut den tredje verdens viktigste næring, landbruket. Så hvis vi skal gjøre noe som betyr noe for de fleste land i den tredje verden, skal vi kjempe innbitt for å få en avtale i havn fortest mulig. Nå blir det sagt at flere u-land er opptatt av å beskytte eget landbruk. Selv om det etter min mening ikke er klokt, er det riktig at enkelte u-land mener dette. Det må allikevel ikke forhindre at vi i Europa og USA kan åpne opp våre markeder, for selv om u-land i denne sammenheng ikke alltid er av samme oppfatning, skal det godt gjøres å finne et land som ikke mener at tilgangen til våre markeder er viktig.

I internasjonale medier presenteres Norge og Japan som verstinger når det gjelder skjerming av og støtte til nasjonalt landbruk. Norsk landbrukspolitikk var også utgangspunktet for en artikkel i Morgenblandet i sommer med tittelen «Norge – u-landenes dårligste venn». Vi vil be utenriksministeren arbeide for å endre dette. Og selv om Norge innen rammen av G10 har beveget seg i retning av friere handel og mindre støtte til landbruk, som utenriksministeren selv har beskrevet i dag, er det, slik vi oppfatter det, svært motvillig og under et press. Skal vi få en fortgang i forhandlingene og få i havn et resultat, som jeg tror de fleste er enige om er det overordnede viktige for verdenshandelen og utviklingen både i Norge og internasjonalt, må noen gå foran, og noen må endre sine posisjoner. Det er veldig små skritt som har vært gjort hittil. Her mener jeg Norge kan ha en rolle å spille ved å signalisere at vi setter viktigheten av å få i land en avtale øverst, og ved at vi er villige til å gjøre noen grep i så måte.

La oss komme utviklingslandene i møte, la oss sette hensynet til fiskerinæringen øverst, og la oss gi norske forbrukere en skikkelig julegave.

Jan Petersen (H) [14:11:09]: La også meg få lov til å takke utenriksministeren for en utmerket redegjørelse. Dette er den første åpne redegjørelse han holder om WTO-spørsmålene. Jeg tror det nå er viktig at den ble holdt før Hongkong-møtet, ikke fordi denne redegjørelsen innebærer noen ny kurs, men kanskje nettopp fordi den bekrefter at den kurs Norge har fulgt gjennom flere år, fortsetter under den nye regjeringen. Her ligger det faktisk også et ganske viktig poeng, fordi på dette området har ikke regjeringsskiftet ført til noen kursendringer. De kursendringer som har foregått, har i så fall foregått i ett eller kanskje i to av regjeringspartiene, og bra er det.

Jeg kjenner meg godt igjen, og støtter de formuleringer og synspunkter som utenriksministeren benyttet når det gjelder landbruket. Jeg tror vi skal være forsiktig med ikke å være klar over at de forandringene norsk landbruk kommer til å måtte gå igjennom som følge av en WTO-løsning, vil være vanskelige og omfattende for dem det dreier seg om. Det er også bakgrunnen for at Norge har vært opptatt av denne siden av forhandlingene gjennom lengre tid, fordi vi har helt spesielle forutsetninger her nord. Det dreier seg litt om følelsen av sikkerhet i nasjonen, og at vi ønsker å beholde et landbruk. Det er nettopp for å skape handlefrihet for dette det har vært en klar linje gjennom lengre tid å gjøre dette.

Jeg er glad for at utenriksministeren følger denne linjen, selv om han har vært tvunget til å legge på bordet vesentlig mer spesifiserte standpunkter enn det den tidligere regjeringen har måttet gjøre. Det illustrerer også hvor store forandringer vi her kan komme til å få. Om utenriksministeren vil føle behov for å gå videre i Hongkong, vil forhandlingsbildet der og da fortelle. Men det er klart det er viktig å håndtere forhandlingssituasjonen der og da, og da må man ikke føle seg for bundet opp av de detaljer man har gitt her hjemme på et tidligere tidspunkt. Regjeringen har den nødvendige frihet til å gjøre det nødvendige på de riktige tidspunktene. Men jeg vil igjen understreke at det er klart at dette blir vanskelig for mange. Det er ingen grunn til å skjønnmale dette. Derfor tror jeg også man skal være forsiktig med å sette sektorene altfor mye opp mot hverandre, i den forstand at det kan bli som å sammenlikne epler og pærer.

Men det bringer meg til neste punkt, som jo bekymrer, og det er at når det har vært så mye fokus på landbruket tidlig, er det for å komme videre. Det er her alle andres fokus har ligget. Det som nå blir utfordringen, og der utenriksministeren var lite spesifikk – det er ikke noen kritikk, men det er vel mer et uttrykk for forhandlingssituasjonen – er hvordan det nå skal være mulig å komme skikkelig videre på de områdene som for oss er offensive. I så måte må vi bare understreke behovet for å komme videre på de øvrige områdene, og jeg har med glede merket meg at utenriksministeren har fått en spesiell rolle når det gjelder regelforhandlingene. Det vil gi en mulighet for å komme videre på et viktig offensivt område for Norge. Vi gratulerer med det oppdraget som der er gitt.

Så et par ord om tjenestekravene. Som jeg skjønner, er noen trukket tilbake. Om det har jeg to ting å si. Det ene er at jeg håper ikke det betyr at Regjeringen mener at det for u-landene å åpne seg opp vil være til skade for dem. Det er i så fall en foreldet tenkning. Tvert imot kan det være viktig for mange u-land å åpne opp for internasjonal handel på en del områder, også når det gjelder tjenester.

Det andre jeg vil si om dette er at jeg er i tvil om hvor mye av en politikkendring dette egentlig er. Alle er sikkert klar over at den forrige regjeringen sa at man tvinger ikke på noen et resultat de ikke ønsker. Når man bruker ordet «krav» i WTO-forhandlingene, kan det sette tanken på feil spor. Det det i virkeligheten er, er et forslag til hvilke områder vi skal bli enige på. Blir man ikke enig, pusher man ikke noe på andre. Det var den forrige regjerings holdning, og jeg oppfatter ikke at den nye regjeringen har en annen holdning enn at man før man har snakket med u-landene, trekker det man foreslo man skulle bli enige om. Om det er noe stort skritt framover, er jeg ikke sikker på. Det er kanskje mer indremedisin enn substans akkurat i det standpunktet.

Jeg la merke til at utenriksministeren redegjorde for de grundige gjennomgangene han hadde hatt i den utvidede utenrikskomiteen. Det vil jeg gjerne understreke betydningen av. De samtalene gir opposisjonen helt andre muligheter til å komme med inngrep i prosessen enn en debatt av denne type gir. Jeg vil derfor oppfordre utenriksministeren til å fortsette linjen med hyppige konsultasjoner med Stortingets organer. Men, som sagt, det faktum at vi nå får signalisert kontinuitet i norsk politikk, er viktig. Derfor vil denne debatten også være viktig.

Ågot Valle (SV) [14:16:40]: Også jeg vil takke utenriksministeren for en grundig redegjørelse, og støtte opp under den balansegangen han valgte når det gjelder våre norske interesser og interessene til utviklingslandene.

Det er veldig bra at denne WTO-utgreiinga blir gitt i åpent storting, slik at WTO-spørsmålet kan debatteres i det offentlige rom. WTO-spørsmål handler ikke lenger bare om utenriks- og handelspolitikk, men det har direkte innvirkning på organiseringa av tjenester. Også på det innenrikspolitiske området er det utrolig viktig at det fortsatt er åpenhet, og at dette debatteres i offentlighet etter Hongkong-møtet.

Om GATS-forhandlingene, altså forhandlingene om handel med tjenester, sa den tidligere generaldirektøren for WTO, Renato Reggiero, at GATS griper inn på områder som aldri før er oppfattet som handelspolitikk. Jeg vil tro at verken regjeringer eller næringsliv ennå har forstått den fulle rekkevidden av denne avtalen.

SV og NGO-miljøene har sett det som kjempeviktig at vi får ut informasjon om konsekvensene for samfunnsmessige hensyn her i Norge, og ikke minst konsekvensene for u-landene. Her hjemme har, som utenriksministeren sa, debatten dreid seg om jordbruksforhandlingene først og fremst, mens det jo foregår viktige forhandlinger på andre områder som har avgjørende betydning for samfunnsutviklinga. Det er det viktig å få fram. Utenriksministerens redegjørelse her i Stortinget er et viktig bidrag i så måte.

Utenriksministeren avsluttet med å si at vi vil opptre som troverdige støttespillere for fattige land, slik at Doha-runden blir en virkelig utviklingsrunde. Og det er en mulighet og et ansvar vi har som et rikt og lite land, som kan gjøre sjølstendige vurderinger.

Jeg vil presisere at handel ikke er noe mål i seg sjøl. Det er et middel som under de riktige forutsetningene er avgjørende for økonomisk utvikling og dermed også for samfunnsutviklinga. Handel må etter SVs syn underordnes grunnleggende samfunnshensyn som sysselsetting, miljø , sosial og kulturell utvikling og matvaresuverenitet, og ikke minst utviklingslandenes mulighet til å beskytte nasjonale næringer inntil de er i stand til å konkurrere på de internasjonale markedene, slik vi hadde en mulighet til her oppe i nord.

Jeg vil presisere at ikke et eneste land har maktet å utvikle rettferdighet og demokrati for de store befolkningsgruppene uten muligheten til å beskytte egne ressurser og egne interesser. Ja, verdenshandelen trenger spilleregler, men det må være spilleregler som kan tøyle grådige markedskrefter og baseres på interessene til vanlig folk, til de fattige og til miljøet.

Representanten Jan Petersen sa at denne redegjørelsen ikke innebærer noen ny kurs. Jeg vil påstå at det er én opplysning som utenriksministeren kom med som det er grunn til å juble over, og som jeg mener er en ny kurs. I GATS-forhandlingene vil vi, som utenriksministeren sa, nå trekke alle krav overfor MUL-landene og alle de øvrige u-landene når det gjelder strømforsyning, vannforsyning og høyere utdanning – med andre ord grunnleggende infrastruktur. GATS-logikken innebærer at u-land ikke skal kunne gjøre som dagens industriland har gjort i mer enn 100 år, nemlig å holde deler av samfunnets virksomhet utenfor markedet. GATS, vil jeg påstå, vil presse fram liberalisering og privatisering, og det er de store multinasjonale selskapene som først og fremst vil tjene på det. Det er altså denne grunnleggende logikken Norge nå bryter med.

Så er det rett at bestekårsprinsippet gjelder. Det Norge gjør i dag, er å gi et kjempeviktig politisk signal. Det er en seier for de NGO-miljøene som har hatt grundig og god kontakt med politikere, fagforeninger og NGO-miljøene i u-landene. Det er en vitamininnsprøytning overfor de mange som nå mobiliserer for en mer rettferdig handel. Jeg registrerer at det er flere og flere som kommer på banen på det området både her hjemme, i u-landene og ikke minst i Afrika.

Så vil jeg støtte opp under det utenriksministeren sa om jordbruksforhandlingene. Jeg får ikke tid til å si noe særlig om det, men vil bare presisere at det aller viktigste nå er å få en dato for avvikling av eksportsubsidiene uten betingelser – og det har vi et spesielt ansvar for å se til.

Jon Lilletun (KrF) [14:22:03]: Eg vil takke utanriksministeren for ei god utgreiing om prosessane i WTO-forhandlingane. Eg vil òg gratulere og uttrykkje støtte til utanriksministeren, som skal ha ei sentral rolle i forhandlingane på området handelsreglar og antidumping. Det aukar moglegheita for reell norsk innverknad. Vi er likevel kjende med at det er kompliserte forhandlingar, og at dei norske posisjonane er under press. Forventningane til møtet i Hongkong er reduserte, men Kristeleg Folkeparti håper det vert teke reelle og konkrete avgjerder på ministermøtet, slik at forhandlingane kan avsluttast innan utgangen av 2006, som planlagt i Doha-erklæringa.

Kristeleg Folkeparti ynskjer å styrkje det globale regelverket. Vi trur at utfordringane i ei stadig meir globalisert verd best kan løysast ved samordning og samhandling og gjennom eit meir robust og regelbasert multilateralt handelssystem. Kristeleg Folkeparti ber difor Regjeringa aktivt medverke på ministerkonferansen i Hongkong, tryggje prosessane og den vidare framdrifta for forhandlingane.

På landbruksområdet skal det forhandlast om marknadstilgang, internstøtte og eksportstøtte. På landbruksområdet har vi hovudsakleg defensive interesser. Det vil vere svært krevjande forhandlingar for Noreg, og utfallet vil få mykje å seie for korleis vi kan tryggje landbruket og levande bygder i heile Noreg i framtida. Eg vil streke under det som utanriksministeren sa om dei spesielle utfordringane land som Noreg har på landbruksområdet. Det er nødvendig med den typen nyanseringar, og her er det kome innspel som er dramatiske for næringa det dreier seg om, og da må vi ikkje akseptere ei slik problemstilling, som m.a. representanten Høglund har presentert her i dag, at vi på det området ikkje er til å rikke. Sanninga er at vi har rikka oss svært mykje, slik at det vert ei skikkeleg utfordring å bevare eit landbruk i heile landet. Det skal vi klare, men vi må snakke sant om den situasjonen.

Kristeleg Folkeparti støttar målsetjinga om at utviklingsland får spesiell behandling. Det er nettopp dei som skal stå i fokus i denne runden, og sjølv om ambisjonsnivået med omsyn til Hongkong-møtet er redusert, må vi ikkje samstundes redusere ambisjonsnivået for Doha-runden samla sett.

Kristeleg Folkeparti har tru på handel som ein viktig faktor for å oppnå berekraftig vekst og velstand i utviklingsland. Ei hovudutfordring for utviklingslanda er at dei ikkje er i stand til å eksportere varene sine. Vi må difor bruke denne runden til å auke marknadstilgangen for utviklingsland både når det gjeld landbruk, og når det gjeld industrivarer. Landbruket har hatt ei sentral rolle i utviklinga av det moderne Noreg. På same måten vil landbruket vere ein viktig faktor for å få til ei berekraftig utvikling for mange utviklingsland. I einskilde utviklingsland sysselset landbruket over 80 pst. av befolkninga. Men her igjen er det nødvendig at vi òg set i gang tiltak som set utviklingsland i stand til å få ein infrastruktur som gjer at dei kan eksportere. Kvifor er det nesten ingen MUL-land som har kunna utnytta den tollfridomen som vi har gjeve så langt? Det er jo fordi det ikkje finst ein infrastruktur og eit kvalitetssikringssystem akkurat der. Utan det systemet og dei store endringane som det er gjort framlegg om, så vil utviklingsland tape for dei avanserte landa når det gjeld jordbruksproduksjon. Det vil gå ut over dei fattige.

Eg har eit spørsmål på eit område som utanriksministeren ikkje var innom, og det gjeld TRIPS-avtalen – forhandlingar om patent og legemiddel. Det sentrale i avtalen er at den stiller visse minimumskrav til vern av immaterielle rettar som medlemslanda pliktar å innarbeide i si lovgjeving. Her har utviklingslanda hatt betydeleg uro for at dette vil hindre dei i å få livsviktig medisin til ein pris som dei faktisk er i stand til å betale. Eg håper at utanriksministeren kan stadfeste at ein har auge for dei behova som utviklingslanda har der, og at ein òg har det med i det norske forhandlingsopplegget.

Det vart varsla at ein trekkjer krav når det gjeld straumforsyning, vassforsyning og høgare utdanning. Eg meiner det er viktig at utviklingslanda sjølve har kontroll på akkurat dei sektorane. Om dette er ei substansiell endring, er eg ikkje så overtydd om, men som eit signal kan det vere viktig, og Kristeleg Folkeparti støttar det.

Eg ynskjer utanriksministeren lukke til med å finne balansen mellom å sørgje for at dei fattige utviklingslanda får det betre, og at levande bygder framleis kan eksistere i Noreg.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [14:27:42]: Frå representantar for den avgåtte regjeringa blir det sagt og gjenteke at den nye regjeringa kom til dekt bord. Det er freistande å bruka dette biletet òg i samband med WTO-forhandlingane, for det er verdt å tenkja over og stilla spørsmålet: Kva hadde skjedd om den førre regjeringa hadde fått halda fram? Korleis ville det då ha gått med omfanget av norsk mat på bordet, på menyen i framtida?

Det er svært gledeleg at vi har fått – det var heilt nødvendig –ei ny regjering, med ein ny utanriksminister og landbruksminister som gjer nødvendige avvegingar, men på ein slik måte at ein offensivt tek vare på våre nasjonale interesser. Eg vil takka utanriksministeren for ei utgreiing som viser at vi har ei regjering som kjempar aktivt for å vareta Noreg sine moglegheiter til å føra ein aktiv landbrukspolitikk for å sikra grunnlaget for småskala familielandbruk i heile landet. Det handlar om ein eigen matproduksjon, det handlar om svære ringverknader og, som utanriksministeren sa, om kultur, om busetjing og om sosial struktur.

Dagens regjering har m.a. følgjande fire punkt i sitt grunnlag

• Arbeida for å fremja eit internasjonalt handelsregime, der omsynet til miljø, faglege og sosiale rettar, mattryggleik og utvikling i fattige land skal tilleggjast avgjerande vekt.

• Handelsliberalisering skal berre skje innanfor ei ramme der ein tek omsyn til fordeling, grunnleggjande sosiale standardar, miljø og nasjonal mattryggleik.

• WTO-avtaleverket må ikkje ta frå fattige land styringsrett og verkemiddel som har vore viktige for å utvikla vårt eige samfunn til eit velferdssamfunn.

• Ein må i WTO-forhandlingane godta retten til produksjon av mat til eiga befolkning. Det er klåre formuleringar i regjeringseklæringa mot sosial dumping. Det er klåre formuleringar i erklæringa i høve til inntektsmoglegheitene innanfor norsk landbruk. Det gjer det trygt for den enkelte lønnsmottakar. Det gjer det òg trygt for den norske bonden.

Enkelte har i debatten prøvd å trekkja opp eit motsetnadstilhøve mellom norske bønder og fattige land i verda. Det er det sjølvsagt ikkje noko grunnlag for, noko utanriksministeren nettopp har gjort greie for. Dei som framfor alt vil tena på ein liberalisert handel med mat, er multinasjonale selskap frå EU, USA, Brasil og Australia.

Noreg og dei fattigaste landa i verda har ei felles interesse av eit WTO-regelverk som vernar produksjonen av mat for eiga befolkning. Det dei fattigaste landa treng, er ikkje ein friast mogleg verdshandel. Det dei treng, er marknadstilgang for sine produkt gjennom tollpreferansar. I tillegg treng dei moglegheit til å verna sitt eige næringsliv og sin eigen økonomi i ein oppbyggingsfase.

Noreg har offensive interesser på ei rekkje område, som bl.a. fisk, fiskeriprodukt og skipsfart. Senterpartiet gir sjølvsagt si tilslutning til Regjeringa sine strategiar òg der.

Lat meg understreka til slutt at vi er svært fornøgde med at Regjeringa i tråd med Soria Moria-erklæringa, i tråd med innspel som er komne frå ei rekkje organisasjonar som arbeider med miljø- og utviklingsspørsmål, har teke aktive grep i høve til å gå gjennom og trekkja tilbake ei rekkje av dei krava til liberalisering som den førre regjeringa stilte i tenesteforhandlingane overfor u-land. Når krav til straumdistribusjon, til vassforsyning og til høgare utdanning blir trekte, viser det ein ny kurs i praksis. Det er ein kurs som Senterpartiet gir si støtte til.

Lars Sponheim (V) [14:32:46]: Det hadde vært fristende å bruke disse fem minuttene til polemikk mot Senterpartiets parlamentariske leder, men jeg forstår at det trengs tid til å snu eget hode fullstendig rundt og også tid på denne talerstol til å gjøre det. For to måneder siden sa hennes egen partileder at de posisjoner denne regjeringen i dag står på, var et piskeslag mot norske bygder. I dag er det trygghet for norsk mat på norske bord. Men det er lov til å bevege seg også i det politiske landskapet.

Jeg vil også få lov til å takke utenriksministeren for redegjørelsen. Jeg synes det er viktig å få fram bredden i hva dette handler om, slik man også har gjort i tidligere redegjørelser for Stortinget, fordi den innenlandske debatten jo svært ofte har handlet om innenlandsk landbrukspolitikk og hva framtiden vil by på. Det har dessverre ofte skygget for det som er det viktige ved denne runden, denne utviklingsrunden.

Det er slik at nøkkelen til gjennombrudd for utviklingsrunden, for hele bredden av viktige tiltak for verdenssamfunnet som denne Doha-runden representerer, er en løsning for landbrukssektoren. Man kan si at døra inn til en mer velorganisert verdenshandel på alle områder er landbruk. For å komme inn den døra, for å komme inn til alle de andre mulighetene, må man finne en løsning for landbruket. Jeg tror det er realiteten. Det er nøkkelen. Det innebærer at man i forhandlingene om landbruk ikke forhandler mot alle de andre områdene, men at man forhandler om en løsning for landbruk. Landbruk forhandles mot landbruk. Det må finnes et treffpunkt på landbrukssiden – det som på fint kalles modalitet – før man kan komme videre til det verdenssamfunnet trenger.

Jeg tror situasjonen er den at for å finne en løsning for landbruket må alle gi noe. Jeg satte veldig pris på og noterte meg et par setninger som utenriksministeren brukte om at u-land må få økt adgang også til det norske markedet. Det er jeg veldig enig i. Og han tok det viktige forbeholdet, som jeg tror de aller fleste i denne sal er enig i, at vi ikke skal gå lenger enn at vi kan opprettholde produksjon av sentrale jordbruksprodukter.

Hva har Norge gjort så langt på landbruksområdet? Sammen med G10-landene er vi de som har gått kortest, men likevel veldig langt, slik vi oppfatter det, ut fra det som er våre forutsetninger. Regjeringen har fullmakter på nær opptil 50 pst. reduksjon i tollsatser i øverste bånd. Vi har et betydelig antall sensitive produkter i vår posisjon, og vi har et ønske om ikke å ha noe tolltak. Jeg tror jeg skal prøve meg på en såpass radikal vurdering som å si at summen av disse virkningene i norsk landbruk kan håndteres uten at det blir noen økt handel. Dette kan tas på teknikk og luft som i all hovedsak ligger innenfor dagens handel. Det har ikke minst sammenheng med et betydelig antall sensitive produkter som ligger i den norske posisjonen. Det betyr at jeg tror at skal Norge bidra til en sluttløsning, at nøkkelen skal gå rundt, må vi også ta på oss reelle forsakelser i landbruket. Det klarer vi å få til uten at vi kaster ut sentrale produkter. Det sa i realiteten også utenriksministeren i sitt innlegg. Jeg synes at det er greit at det ble adressert. For det innebærer at man må forsake noe. Det blir noen smertefulle omstillinger, spesielt på en del mer marginale jordbruksprodukter, som Norge må gjøre. Det gav også Regjeringen uttrykk for i sin posisjon. Denne regjeringen har en kjempefordel, som den forrige regjeringen ikke hadde: Den har ingen populistisk opposisjon til det viktige WTO-arbeidet som gjøres nå. Det gir noen fordeler.

De skritt utenriksministeren finner det riktig å ta, har han ryggdekning for. Regjeringen har nok likevel en politisk utfordring: Hvis det blir en løsning nå, må Regjeringen reise rundt og si at vi ikke kan beholde alt landbruk i Norge, men at vi må kunne beholde det sentrale. Det er arealbrukene, de gressproduserende arealene, over hele Norge. Det blir en krevende utfordring slik Regjeringen er satt sammen.

Utenriksministeren gav uttrykk for at norske interesser er godt ivaretatt. Det er jeg helt sikker på. Men WTO er mye større enn oss. Det er viktig at dette blir en utviklingsrunde, slik utenriksministeren har gitt uttrykk for.

Så legges det vekt på at det her er gitt nye posisjoner når det gjelder tjenester, særlig rettet mot u-land. Jeg opplever at det utenriksministeren har sagt i dag, er en konkretisering av det den forrige utenriksminister sa, nemlig at vi på tjenesteområdet ikke vil påtvinge u-land krav som de ikke ønsker selv. Dette er konkretisert i dag. Det er et viktig signal, sikkert også for den innenlandske debatt.

Hva blir det så i Hongkong? Det blir ingen sluttløsning, det er åpenbart. Tidligere har utenriksministeren brukt ordet «mellomlanding» om Hongkong. I dag brukte han ordet «springbrett» for videre forhandlinger. Det var jeg glad for, for det signaliserte en vilje til en offensiv løsning. Verden trenger raskt en avslutning på Doha-runden.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [14:38:03]: Først vil jeg takke for det jeg opplever som bred støtte i denne sal for det forhandlingsopplegget Regjeringen har, at det er balansert og har riktig innretning, med noen nyanser.

Jeg skal gi noen kommentarer til spørsmål som framkom.

For det første har jo representanten Sponheim solid grunnlag for egne meninger om mange av disse forhandlingene, og jeg vil være enig med ham i det han sier, at først og fremst er det landbruk mot landbruk, slik at veldig mye av forhandlingene dreier seg om det. Men det har også konsekvenser for de andre områdene og blir holdt opp mot dem. Her hjemme har vi ofte debatt om det er landbruk eller fisk, og hvordan vi ser på dette. Jeg opplever at når vi ikke får framgang på fisk – og det står ikke på Norge, det er viktig å understreke – så er det rett og slett fordi hele forhandlingsmiljøet er opptatt av landbruksområdet. Det er rett og slett ikke satt møter som tar for seg fisk. Så skal det også sies at fisk er atskillig enklere strukturelt å behandle. De tingene vi snakker om der, tollsatser, er langt enklere enn det meget kompliserte landbruksbildet.

Så vil jeg si til representanten Valle at når det gjelder eksportstøtte, er Norge klar. Vi er rede til å gå inn for avvikling. Så kan man si at Norge har liten eksport. Vi har omtalt tidligere at det handler om jarlsbergosten, men det er nå iallfall et uttrykk for at det illustrerer karakteren ved vårt landbruk, som også må ses i sammenheng med landbruket i andre land.

Så ble det sagt fra representanten Høglund at en avtale som tar dramatiske kutt på landbruk, ville være en gavepakke til norske forbrukere. Nå tenker forbrukere med annet enn bare handlekurven, og jeg vil si at det vil være en gavepakke med atskillig bismak om man skulle følge den linjen som representanten tilrådde. Landbruk er igjen en illustrasjon på at et enkelt forbrukerindekskjøpekraftperspektiv ikke kan avgjøre hva som er godt for et liv, for en bygd, for en by eller for en grend. Det er det store perspektivet landbruk så godt illustrerer, og som viser hvorfor vi har vektlagt betydningen av å kunne opprettholde landbruket i hele landet.

Så gjelder det dette med å trekke krav. Ordet «indremedisin» ble brukt. Nå er jo ikke det den dårligste medisinen, men den kan også ha en betydning i litt større sammenheng. Jeg vil si at det er riktig at det at Norge har trukket disse kravene, i økonomisk forstand isolert sett ikke får stor betydning hvis andre land opprettholder sine krav. Men det er et viktig signal. Da jeg på ministermøtet redegjorde for at vi hadde til vurdering våre krav på tjenesteområdet, ble dette lagt merke til, fordi det var en ny type språk fra en type land som Norge.

Det er blitt fremholdt fra enkelte hold at vi ikke forhandler om privatisering i WTO. Det er riktig. Men typer av krav og liberalisering på handel kan ha som den direkte eller indirekte konsekvens at det er det det blir. Som det ble fremholdt fra enkelte representanter i salen, mener vi at det enkelte land må ha suverenitet til å utvikle sine egne essensielle velferdstjenester, infrastrukturtjenester, og da er det fra norsk side gitt et signal når vi har trukket denne type krav.

Ellers er jeg enig med representanten Petersen i at ordet «krav» på norsk ikke er helt dekkende for hva det faktisk er. Det er jo åpning for en samtale om forenklinger i regelverket. Like fullt er dette et signal når vi trekker våre krav til MUL, når vi trekker våre krav på disse områdene.

Når det gjaldt TRIPS, som representanten Lilletun var opptatt av, ble det for to dager siden enighet om å gi fortsatt forlengelse, slik at utviklingsland kan importere ikke patentbeskyttede legemidler. Jeg ser bort fra de kravene som er, og det betyr at dette slik sett er løst på kort sikt. Men det er også innenfor de områdene som jeg vil ha et ansvar for i samtalene i Hongkong, og dette vil vi også se nøye på når vi kommer dit.

Til sist. Hvorvidt dette er en mellomlanding eller et springbrett, kan man jo ha en semantisk diskusjon om. Det viktige for oss har vært – for å innføre et tredje begrep – at ikke Hongkong tar luften ut av disse forhandlingene, men at det er trykk i dem videre, slik at vi får motivasjon til å nå løsninger, helst i løpet av våren, og i alle fall i løpet av 2006. Her er det for tidlig å si om vi har grunn til å håpe på det, for de signalene vi ser i det internasjonale mediebildet før Hongkong, viser at det kommer til å bli svært krevende der, og at det ikke er skjedd nevneverdig tilnærming mellom partene på det viktige landbruksområdet, som mye av disse forhandlingene henger på.

Presidenten: Presidenten vil foreslå at utenriksministerens redegjørelse vedlegges protokollen. – Det anses vedtatt.