May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [11:44:43]: En stadig større andel av befolkningen i Norge lever alene. I 1960 bestod 15. pst. av norske husholdninger av én person, mens andelen i dag er på hele 38 pst. I Oslo består over halvparten av husholdningene av én person. Enpersonshusholdninger er særlig vanlig i bykjernene og i enkelte spredtbygde strøk.

Mens det tidligere var mest vanlig at en inntekt skulle forsørge hele familien, har de fleste familier nå to inntekter å leve av. De som bor alene, kommer i snitt dårligere ut økonomisk enn de som bor sammen med noen. Ifølge Statistisk sentralbyrå har en som bor alene, i gjennomsnitt 200 000 kr i utgifter hvert år. Par uten barn har kun 160 000 kr hver, dvs. at aleneboende har 40 000 kr mer i utgifter hvert år enn par uten barn.

En framtidsrettet familiepolitikk må ta hensyn til alle typer familier og også ivareta de aleneboendes situasjon. Tidligere barne- og familieminister Laila Dåvøy inviterte derfor aleneboende til å gi innspill til departementet om sin livssituasjon og sine levekår. Innspillene skulle danne grunnlag for å vurdere på hvilke områder samfunnet bør ivareta de aleneboendes situasjon på en bedre måte. Bondevik II-regjeringen startet et arbeid med sikte på å legge fram en stortingsmelding om de aleneboende våren 2006. Det er viktig at den sittende regjering følger opp dette arbeidet.

Aleneboende er den eneste gruppen som har fått mindre økonomisk handlingsrom de siste årene. Mye av dette skyldes den store økningen i boligprisene, som særlig har slått ut for mindre leiligheter. Andelen av de som eier sin egen bolig, er også lavest blant de aleneboende og enslige forsørgere. Det er nesten tre ganger så vanlig for aleneboende å leie bolig som det er for par. Flere enn hver tredje aleneboende leier bolig.

Bondevik II-regjeringen iverksatte noen tiltak for å hjelpe enslige inn på boligmarkedet. I 2002 ble boutgiftstaket hevet med 5 000 kr i Oslo, Bergen, Stavanger og Trondheim. Pr. tredje termin 2004 hadde 900 flere husstander fått bostøtte som følge av at boutgiftstaket i storbyene var blitt hevet.

Sammen med lav boligrente er Startlån også en ordning som gjør det enklere å komme inn på boligmarkedet. Problemet til mange unge lånsøkere i dag er at de mangler egenkapital. I Startlån-ordningen blir det lagt opp til en samfinansiering, der det private markedet yter grunnfinansiering og kommunene toppfinansiering. Dermed vil kommunene og det private kredittmarkedet sammen spille en aktiv rolle med hensyn til å sette flere unge i stand til å kjøpe egen bolig. Kommunene administrerer låneordningen. Det betyr at lånesystemet blir mer treffsikkert og fleksibelt i forhold til de lokale utfordringene på boligmarkedet.

En undersøkelse utført av ECON for Husbanken viser at Startlånet er et viktig virkemiddel for å hjelpe ungdom og vanskeligstilte til å få egen bolig. I 2004 fikk om lag 7 000 innbyggere utbetalt startlån for nærmere 3 milliarder kr. Det er viktig at alle som har behov, får tilbud om startlån for å komme seg inn på boligmarkedet.

I tillegg til problemer knyttet til boligkjøp må de aleneboende betale for mange utgifter alene som andre kan dele på to. Det gjelder kommunale avgifter som vann, kloakk, renovasjon samt strøm. I tillegg er det fasttelefon, forsikringer og avisabonnement. Prisen er den samme enten det er en eller flere i husstanden.

Kristelig Folkeparti ønsker gjennomgang av alle kommunale avgifter med sikte på å gjøre dem mest mulig forbruksavhengig i stedet for husstandsavhengig. Noen kommuner tilbyr i dag sine innbyggere å levere halv søppelsekk til halv pris. Dette bør enkelt kunne gjøres over hele landet og utvides til å gjelde andre kommunale tjenester. Jeg vil oppfordre alle kommuner til å ta tak i dette.

Både vannavgift, kloakkavgift og renovasjonsavgift kunne med fordel bli gjort forbruksavhengig. Da hadde avgiftene reflektert det reelle forbruket i stedet for å belaste aleneboende for samme forbruk som husstander med mange medlemmer. En viktig bieffekt av et slikt system vil være økt fokusering på ressursbruk og kan på sikt gjøre oss til mer bevisste forbrukere og gi en positiv miljøgevinst.

Det er ikke bare det offentlige tilbudet som er avgjørende for aleneboendes hverdag. Et privat tiltak som gjør livet enklere for mange enslige, er f.eks. bildeleordninger. Det er kostbart å eie bil alene, og mange storbyer i Norge har bildeleordninger som man kan være med på. Nettstedet «Grønn Hverdag» gir en god oversikt over ordningen. Frivillighetssentralene har også mange tilbud til bl.a. aleneboende.

For å bedre de aleneboendes situasjon ønsker Kristelig Folkeparti å se på ordninger som bedre imøtekommer denne gruppens interesser. Vi vet at mange sliter med å komme inn på boligmarkedet, og vi vet at mange sliter med å klare de faste utgiftene knyttet til boligen sin. Vi vet også at de aleneboende er den eneste gruppen som har fått mindre økonomisk handlingsrom de siste årene. Derfor vil vi oppfordre kommunene til å gjennomgå sine avgiftssystemer med sikte på å gjøre avgiftene mer forbruksavhengige. Det vil også kunne gjøre at alle innbyggere blir mer bevisste forbrukere. Kristelig Folkeparti ønsker samtidig å vurdere endringer i skattesystemet. Hva vil Regjeringen gjøre for å kartlegge de ensliges situasjon, og hvilke tiltak mener statsråden kan være aktuelle for å utjevne levekåra mellom dem som bor alene, og dem som bor i lag med noen?

Statsråd Karita Bekkemellem [11:51:58]: Jeg vil takke representanten Molvær Grimstad for interpellasjonen. Representanten tar opp et viktig tema, som vi vet berører svært mange. Dette gir meg anledning til å informere om hvor arbeidet med ensliges situasjon står.

Jeg har lyst til å starte med å si at Regjeringen er opptatt av enslige og vil på en egnet måte komme tilbake til Stortinget med oppfølging av deres levekår. Storsamfunnets tilrettelegging for familier med barn er og har vært viktig. Men samtidig har dette ført til at samfunnet vårt er bygd veldig mye på det som handler om kjernefamilien, som ikke i like stor grad er normen for hvordan folk lever livet sitt. Dette gir både regjering og storting utfordringer når det gjelder å tilrettelegge for gode tiltak overfor gruppen aleneboende i Norge. For eksempel har mange aleneboende de samme økonomiske forpliktelsene som par har, men kun én inntekt. Dette kan være med på å skape skjevfordeling av ressurser mellom samboende og aleneboende, og det inngår også i en viktig debatt om fordelingsprofilen når det gjelder grupper i vårt samfunn.

Det finnes et høyt antall enslige personer i Norge. Enslige kan vanskelig plasseres i én gruppe. De finnes i alle grupper enten vi ser på alder, utdanning, inntekt, kjønn og ulike livssituasjoner og livsfaser. Vi vet at det å være enslig og varigheten av ensligtilværelsen vil kunne variere. Derfor er det også viktig å se på hva slags tiltak vi kan komme med – representantene flirer, president, men jeg skal gå videre i innlegget mitt – og tilretteleggingen av slike tiltak. Mangfoldet – hvem de enslige er, og hva slags utfordringer de har – tilsier at vi trenger mer kunnskap før vi foreslår tiltak. Eventuelle tiltak for enslige er vi nødt til å skreddersy.

Barne- og likestillingsdepartementet har satt i gang en bred utredning som gjennomføres av Statistisk sentralbyrå, om enslige personer som lever alene uten barn og uten ektefelle/samboer. Alle opplysninger i utredningen vil, i den grad det er mulig, oppgis både for kvinner og menn. Ensliges livssituasjon og levekår vil, så langt som mulig, bli sammenliknet med andre husholdningstyper, som par med og uten barn og aleneforsørgere. Vi vil også få vite hvordan utviklingen i levekår har vært over tid.

Utredningen vil gi oss kunnskap om mange sider ved ensliges levekår. Den vil for det første gi oss viktige demografiske opplysninger, f.eks. om antallet aleneboende, om det har vært en økning eller nedgang i antall aleneboende over tid, alders- og kjønnssammensetning blant de aleneboende og hvor lenge folk har vært enslige.

Jeg er helt enig i representanten Molvær Grimstads tilnærming når det gjelder profilen bl.a. på de kommunale avgiftene. Og det er helt klart at halv søppelsekk til halv pris kan være viktig, men det viktigste når vi snakker om å ha målrettede tiltak for gruppen enslige, er jeg helt overbevist om vil være å ha en offensiv sosial boligpolitikk som faktisk gjør at man kan klare å skaffe seg sin egen bolig og finansiere den, i de store byene i dag. Det å bo trygt og godt er viktig for de aller fleste, og utredningen vil gi oss kunnskap om ensliges bosituasjon, f.eks. hvorvidt boligen eies eller leies, størrelsen på boligen, standarden og flere ulike mål på kostnader ved å bo. I tillegg kommer også en vurdering av hvor tyngende boutgiftene er.

Utredningen vil bl.a. omfatte spørsmålet om inntekt. Man vil se på inntektssammensetningen, f.eks. i hvor stor grad aleneboende har lønnsinntekt eller næringsinntekt, hvorvidt de mottar ulike typer pensjoner og ulike typer stønader. Vi vil også få vite i hvilken grad aleneboende har formue, hva slags formue de har, hvor stor den samlede gjelden er og gjeldsoppbyggingen. I tillegg vil vi få tall for inntekts- og formuesskatt til kommune, fylke og stat samt medlemsavgifter til folketrygden og fratrukket skattefradrag.

Oversikt over utviklingen i økonomiske levekår vil gi svar på følgende spørsmål: Jobber de fleste enslige som er i yrkesaktiv alder? Hvor økonomisk utsatt er de? Har de høy gjeldsbelastning og høy gjeldsrentebelastning? Vil vi få vite hvor mange aleneboende som har lav inntekt, og hvor mange som har lav inntekt over lang tid?

Et viktig forhold som vi også vil belyse, er forbruket. Vi vil få vite hvor høye boutgifter enslige har når det gjelder husleie og boliglån, og hvor mye de betaler i kommunale avgifter sett i forhold til andre husholdningstyper. Vi vil få oversikt over utgifter til strøm, brensel, telefon, TV og avis, forsikring, husholdningsutstyr, bilutgifter og reiseutgifter, for å nevne en del ting. Et spørsmål som vil besvares, er om aleneboende i større grad enn medlemmer i flerpersonshusholdninger deltar på ulike samfunnsarenaer. Dette kan vi få vite noe om ved å se på deltakelsen i organisasjoner, i politikk og kultur.

Et viktig forhold som også vil avdekkes, er sosial kontakt, dvs. ensliges kontakt med venner og familie. Man vil også se på om sosial kontakt og psykisk helse henger sammen, og om det finnes tendenser til såkalt opphopning, dvs. om noen mangler kontakt med både venner og familie og i tillegg til det har liten tilknytning til yrkeslivet. Vi vil få oversikt over tidsbruk og ulike aktiviteter en gjennomsnittsdag.

Arbeid er kanskje den aller viktigste faktoren som bestemmer inntekten for aleneboende. Det er derfor viktig å undersøke omfang og type yrkesaktivitet og hvorfor yrkesaktiviteten eventuelt er lav. Vi vil få viktige opplysninger om helse gjennom å se på levevaner og avhengighet, f.eks. av det offentlige hjelpeapparatet. Vi vil også fokusere på aleneboende blant innvandrere.

Alt i alt vil denne brede tilnærmingen gi oss en veldig god kunnskap om ensliges livssituasjon og levekår i Norge i dag. Det vil være et unikt stykke kartleggingsarbeid som vi ikke har dokumentert på en slik måte tidligere. Et godt oppdatert kunnskapsgrunnlag er etter min mening en viktig forutsetning for at vi fra Regjeringens side skal kunne vurdere tiltak. Utredningen vil gjøre det mulig å identifisere grupper av enslige som kan ha særskilte problemer og behov. Etter planen vil rapporten fra Statistisk sentralbyrå foreligge første halvår i år. Det er først når jeg har fått hele rapporten, at det er forsvarlig å vurdere hvordan vi på en best mulig måte kan styrke de ensliges situasjon.

Jeg mener at dette er helt i tråd med det som stortingsflertallet sa i forrige periode, at man skulle komme tilbake til forslaget om aleneboendes og aleneforsørgeres levekår og mulige tiltak for dem når vi fikk utredninger som gav mest mulig kunnskap om ensliges levekår og livssituasjon.

Jeg ser fram til debatten. Jeg vet at det fra samtlige partier i salen er et stort engasjement i denne saken. Jeg vil lytte til de innspill og forslag til løsninger som kommer fram her i dag.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [12:01:03]: Jeg vil takke statsråden for svaret på interpellasjonen. Jeg er glad for at man vil følge opp utredningen i forhold til de ensliges levevilkår og dermed styrke kunnskapsgrunnlaget.

Når det gjelder situasjonen til de aleneboende, merket jeg meg at statsråden sa at man vil komme tilbake til Stortinget på en egnet måte. Jeg oppfattet det litt uklart, men det jeg da lurer på, er om Regjeringen vil komme med en egen stortingsmelding, slik den forrige Regjeringen varslet. Det ville være en god anledning for Stortinget til i full bredde å gå gjennom situasjoner og utfordringer knyttet til de enslige.

Det de enslige har felles, er at de bor alene og har én inntekt. Ellers er de like forskjellige som resten av befolkningen. Så det kan være mange ulike ting man ønsker å se på her. Men vi vet at hver tredje husstand består av én person, så dette gjelder veldig mange.

Vi vet også at status kan endre seg over tid. De som er aleneboende, kan bli samboende eller gifte seg etter en periode, eller det kan bli samlivsbrudd. Om man bor alene eller sammen med flere kan for enkelte personer endre seg over tid. Men vi vet at det er en trend at stadig flere bor alene.

Jeg kunne tenke meg å få et tydelig svar på dette, nettopp fordi den forrige regjeringen varslet at man ville løfte dette opp og legge fram en egen stortingsmelding slik at man kunne drøfte det. Betyr det statsråden sa, at man ikke har tatt stilling til om det skal komme en egen stortingsmelding, eller er Regjeringen usikker på på hvilken måte man vil angripe disse utfordringene i forhold til Stortinget? Det ville være fint om statsråden kunne svare på det. Jeg håper jo på at man kommer med en egen melding om dette.

Statsråd Karita Bekkemellem [12:03:15]: Som jeg sa i innlegget mitt, er det viktig for Regjeringen at vi nettopp får svar på alle de utfordringene vi har. Regjeringen har pr. i dag ikke tatt noen beslutning om hva som vil være den beste måten å legge fram en sak for Stortinget på. Det er litt fordi jeg også vet at veldig mange av svarene og løsningene ligger innenfor området til flere departementer. Men dette blir mer teknikk enn politikk.

Jeg mener at det viktige rett og slett er at vi har en regjering som er villig til å komme med tiltak. Slik sett er jeg meget takknemlig for utålmodigheten. Jeg skal prøve å gjøre mitt ytterste for at det ikke skal gå så altfor mange år før vi i hvert fall kan prøve å gi Stortinget noen svar. Men jeg legger heller ikke skjul på at det er meget komplisert å ha veldig klare svar på dette området, svar som vi med trygghet vet vil være målrettet, og som vil være gode tiltak for gruppen. Det er derfor jeg i denne saken ønsker dialog. Jeg ønsker at vi skal ha mye offentlig debatt om hva som vil være de riktige grepene å ta overfor denne store gruppen på over 700 000 mennesker. Derfor tror jeg også at en offentlig debatt knyttet til dette vil bli mye sterkere nå når vi begynner å få statistikker og undersøkelser fra Statistisk sentralbyrå. Men når det gjelder i hvilken form vi skal komme tilbake, må jeg være ærlig og si at vi ennå ikke har tatt den beslutningen. Men det viktige er at vi har en politisk vilje til å levere på dette viktige feltet som representanten tar opp.

Gunn Karin Gjul (A) [12:05:25]: Interpellanten tar opp et veldig viktig tema.

Norge i 2006 kjennetegnes av at vi har et samfunn med mangfold når det gjelder samlivsformer og familiestrukturer. Fra den tid da kjernefamilien var det sentrale, har familieformene nå blitt utvidet. Nå finner vi altså familier med to voksne, med mine, dine og kanskje våre barn. Vi finner enslige forsørgere med barn. Vi finner homofile og lesbiske med og uten barn, og vi finner single, eller enslige. Vi må ha en politikk for alle disse familieformene. Vi skal vokte oss vel for å løfte pekefingeren og anbefale én type samlivsform.

Jeg er glad for at Stortinget en rekke ganger i den senere tid har fokusert på dem som bor alene, og deres levekår, og at interpellanten også viderefører denne debatten.

I Statistisk sentralbyrås statistikker kan vi lese at 740 000 personer i Norge i dag bor alene, og at de utgjør 40 pst. av husholdningene. I Oslo utgjør de som bor alene, 50 pst. av husholdningene. Men single er ingen ensartet gruppe som det går an å ha ett tiltak eller ett virkemiddel for. Det er alt fra den unge studenten som snart er på tur inn i et samboerforhold, til den enslige på 60 år som har bodd alene hele livet sitt. Begrepet enslig omfatter alle fra dem som bare en kort periode av livet bor alene, til dem som hele livet bor alene.

Det er mange grunner til at mennesker velger å bo alene. Likestillingskampen i de senere årene har faktisk bidratt positivt til at kvinner kan velge å bo alene, fordi de ikke lenger er økonomisk avhengig av menn. Det skal vi holde fast ved.

Enslige er ingen ensartet gruppe, som jeg sa. Men de har én ting felles, og det er at de ikke har noen å dele utgiftene sine med. De fleste i denne gruppen klarer seg veldig bra, men det er et mindretall som har det økonomisk vanskelig.

Arbeiderpartiets holdning er at de beste tiltakene for å hjelpe denne gruppen er å ha gode generelle velferdsordninger. Ja, en så generell velferdsordning som en god kommuneøkonomi bidrar også, fordi det bidrar til at kommunene har et lavere avgiftsnivå, noe som har stor betydning for dem som er enslige.

I tillegg kan det være nødvendig med særskilte virkemidler. Men fra Arbeiderpartiets side synes vi det er vanskelig å fastsette dette før utredningen fra Statistisk sentralbyrå er fullført. Det vi helt sikkert vet, er at de største utgiftene for enslige i dag er boutgiftene. Særlig i de store byene er inngangsbilletten til boligmarkedet så høy at det er vanskelig for denne gruppen å komme seg inn. Markeds- og boligprisene er regulert ut fra at det er folk med stor kjøpekraft – altså toinntektshusholdninger – som skal betale.

Det er prisverdig at også Kristelig Folkeparti nå er blitt opptatt av de ensliges situasjon. Men det kan ikke underslås at i de siste fire årene med borgerlig regjering er situasjonen for de enslige på boligmarkedet blitt betydelig vanskeligere. Det er kuttet i støtten til utleieboliger, og virkemidlene for en sosial boligpolitikk er svekket. Husbanken er blitt endret fra å være et instrument for at man skal kunne kjøpe bolig uten å være rik, til at det nå kun er de fattigste av de fattige som får muligheten gjennom Husbanken.

Fordelen med å sitte i regjering – hvilket også Kristelig Folkeparti har gjort i sju av de siste ni årene – er at man da kan fremme forslag og tiltak. Og jeg er litt forundret over at de ikke tok seg tid til å prioritere å jobbe for denne gruppen da de sjøl satt i regjering.

For den rød-grønne regjeringen er det viktig å sikre gode velferdsordninger som fanger opp alle, inklusiv de enslige. Det er viktig å ha en god boligpolitikk og sikre folk arbeid og utdanning. Men vi må også se på ordninger som spesielt retter seg mot de enslige, som kommunale avgifter ut fra forbruk, Husbankens fleksibilitet i bostøtteordningene og handels- og servicenæringens tilbud om varer og tjenester til priser som samsvarer med enpersonshusholdningenes forbruk og behov.

Jeg ser fram til rapporten fra SSB som vil bli lagt fram i løpet av våren. Jeg tror den vil gi oss mye mer kunnskap om ensliges levekår og livssituasjon enn det vi har i dag, og vil gjøre oss bedre i stand til å ta stilling til hva slags tiltak vi må sette inn overfor den gruppen.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [12:10:34]: Vi som har levd betydelige deler av voksenlivet som aleneboende, vet godt at det er tøft økonomisk. Vi vet at boligutgiftene er tunge. For eksempel vil husforsikring, som man gjerne må betale for huset og innboet sitt, beløpe seg til omtrent det samme som for en familie på fire. Når det gjelder kommunale avgifter, betaler man gjerne det samme i søppelavgift som en stor familie gjør. I NRK-avgift betaler man det samme som en stor familie gjør. Og det samme gjelder eiendomsskatt. Eiendomsskatt er innført i over 50 pst. av norske kommuner, og det ivres jo fra SV og Arbeiderpartiet for at enda flere kommuner skal ha denne skatten. Det er en skatt som rammer blindt, og hvor man ut fra husstørrelse må betale det samme enten man er én eller fire. Ofte blir det da trangt når regningene strømmer på.

En annen problematikk, riktignok sideordnet, som kan oppstå for en del av dem som bor alene, er ensomhet. Det er på ingen måte alle som bor alene, som er plaget av dette, men det er et gryende problem i vårt samfunn at ensomheten er betydelig, og at noen av de tilfeller som man kan komme over, kan grense mot psykiatrien og kanskje er med og bidrar til økte psykiske problemer.

Tøffest tror jeg det er for dem som bor alene, men som i tillegg har barnebidrag som skal betales. Det er selvfølgelig slik at man skal prioritere å betale barnebidrag, men det kan da bli lite til andre ting. Og vi vet at mange aleneboende som betaler bidrag, sliter med økonomien. De har betalingsproblemer, og det blir ikke spesielt mye lettere av en overivrig Statens innkrevingssentral.

Hva konkret vil Fremskrittspartiet gjøre? Fremskrittspartiet har helt siden partiet ble opprettet for over 30 år siden, jobbet for at man ikke skal betale mer i skatter og avgifter til det offentlige enn nødvendig. Det betyr at vi i mange år har jobbet for at kommunale avgifter ikke skal begrenses etter vilkårlige regler som boareal o.l. Slike avgifter skal maksimalt ugjøre den reelle offentlige kostnaden og derfor beregnes etter forbruk. Dette er et eksempel på hvordan Fremskrittspartiet jobber for enslige. Fremskrittspartiet har liten tro på spesielle ordninger for ulike grupper, da disse ofte blir kostbare å administrere. Dessuten ser vi ofte liten reell effekt av ordningene. Spørsmålet er selvfølgelig også om vi i det norske samfunnet har økonomi til ytterligere store subsidieordninger.

Man kan selvfølgelig spørre seg hvorfor det er så mye fokusering på familiepolitikk og så lite på singelpolitikk. Svaret er vel at det er naturlig, og at det blir mye fokusering på familiepolitikken, som dreier seg om barn, barnehager, kontantstøtte osv., fordi barn er så viktige i samfunnet vårt. Men vi som politikere må klare å ha to tanker i hodet samtidig på dette området og fokusere også på dem som velger ikke å ha barn.

Fra Fremskrittspartiets ståsted er det ikke slik at vi tenker at vi skal ha en spesiell singelpolitikk. Vi tenker oss at vi skal ha en generell politikk som kan gagne alle grupper, og som selvfølgelig også vil gagne dem som er single. Vi skal selvfølgelig ikke avskjære oss muligheten til å vurdere konkrete forslag som måtte komme ut av det arbeid som nå gjøres i departementet. Men jeg vil jo håpe at man i det arbeidet også prøver å se spesielt på de bidragsbetalende, og at man der prøver å få til en mer rimelig fordeling av de byrder som foreligger.

Jeg synes det er rørende at Kristelig Folkeparti har omsorg for de single. Det er flott med en slik iver som den som ligger bak denne interpellasjonen. Det man kan spørre seg om, er hvorfor man ikke har gjort noe på området, når man faktisk har sittet seks av de siste åtte årene i regjering. En stortingsmelding vil kartlegge tingene, ja, men den vil ikke løse problemene, og det det handler om her, er konkret handling, konkrete lovendringer og konkrete kommunale vedtak.

Avslutningsvis: Jeg synes intensjonen er god, og den skal representanten Molvær Grimstad ha ros for.

Olemic Thommessen (H) [12:15:56]: Mange her har pekt på den stillingen som enslige har. Jeg slutter meg til det som er sagt, og skal ikke bruke tid på å gå inn på det.

Jeg synes interpellanten beskrev de ensliges situasjon på en meget god måte. Men det er også klart at det er en ikke ensartet gruppe, og jeg tror nok at de vi egentlig her snakker om, er de blant de enslige som tilhører de lave inntektsgruppene. Sånn sett er jeg enig med representanten Gjul i at dette også dreier seg om alminnelig velferdspolitikk, det dreier seg om å finne ordninger som gjør at vi målrettet treffer dem som trenger det mest. Der vil jeg nok si at den tilnærmingen som Bondevik-regjeringen hadde gjennom sin fattigdomspolitikk, nettopp var preget av det, med fine ordninger som målrettet traff dem som faktisk trengte det aller, aller mest.

Ellers er det vel heller ikke noen tvil om at veldig mye av det vi snakker om, i virkeligheten ikke dreier seg så mye om statlige tiltak og virkemidler. Jeg tror at for veldig mange enslige er det de kommunale forholdene som føles mest på kroppen. Det dreier seg om eiendomsskatten, det dreier seg om kommunale avgifter av så mange slag, og av stadig flere slag. Når representanten Gjul peker på at hvis man har en generelt god kommuneøkonomi, så ligger det an til at man skulle få lavere utgiftspress i kommunene, tror jeg nok jeg vil minne om at Arbeiderpartiet også lokalt i de aller, aller fleste tilfeller nettopp er pådrivere for et høyt avgiftsnivå, og ikke minst et høyt nivå på eiendomsskatten. Det har vi i disse dager svært mange eksempler på.

Når man da ser på den skattepolitikken som man gjennom år har hatt i forhold til bolig – der man tidligere også hadde fordelsbeskatningen av bolig, man har formuesskatten, og man har den kommunale eiendomsskatten, altså en tretakket klo som går på bolig – ja, så rammer jo det nettopp denne gruppen. Sånn sett burde Arbeiderpartiet se på hvordan det partiet helhetlig sett nærmer seg forholdet til det å eie en bolig. Det må da virkelig være slik at vi skal ha en politikk som gjør at også enslige skal ha utsikt til å kunne eie den boligen de lever i.

Det ble helt riktig pekt på den utfordringen som mange kvinnelige enslige har hatt tidligere, og jeg er enig med den som uttalte at det er et stort fremskritt at også kvinner lettere kan velge å være enslige. Men jeg vil nok da også peke på at vi har fått en fremvoksende gruppe av enslige menn med forsørgerbyrde, som også er en ganske utsatt gruppe. Jeg er sikker på at de fleste av oss jevnlig mottar henvendelser fra både enkeltpersoner og organisasjoner innenfor den gruppen som beskriver, synes jeg, ganske alvorlige familiesituasjoner, selvfølgelig først og fremst for den ene personen det konkret angår, men jeg tror også det er en side som har ganske viktige sosiale perspektiver i forhold til de familiene de forholder seg til – til barn, til tidligere ektefeller. Ikke minst i forhold til det som denne gruppen kan tilby sine barn når det gjelder gode samvær, er de levevilkårene de har, svært viktige å ivareta. Det er ikke like enkelt å utøve en stor grad av omsorg hvis man bor på en trang hybel, som det hadde vært hvis man faktisk hadde litt plass å ha barna på.

Høyre vil etterspørre en bred tilnærming i måten statsråden har tenkt å komme tilbake til Stortinget på. Vi stiller oss litt undrende til at man så langt ikke signaliserer en stortingsmelding. Uansett – det er viktig å få en god generell diskusjon, for dette dreier seg ikke bare om hva vi gjør i denne sal, dette dreier seg også om den diskusjonen som skal foregå rundt i kommunene og i så mange andre fora. Da er debatten i seg selv, belysningen av saken i seg selv, svært viktig.

May Hansen (SV) [12:21:20]: Interpellanten løfter fram et politikkområde som var viktig for SV i forrige periode, og som selvfølgelig er like viktig for SV i regjering.

En stadig større del av befolkningen er aleneboende. Særlig i de store byene, som enkelte andre har vært inne på før, er det mange enpersonshusholdninger. I Oslo bor over en fjerdedel av befolkningen alene. Det er særlig mange aleneboende i aldersgruppen 20–29 år og blant dem over 70 år. Det som er alvorlig, er at unge aleneboende er overrepresentert blant de permanent fattige.

Aleneboende har merutgifter på en rekke områder i forhold til husholdninger med to inntekter. Statens institutt for forbruksforskning, SIFO, konkluderte i 2004 med at aleneboende har en merkostnad på over 4 000 kr i måneden i gjennomsnittlige utgifter i forhold til topersonshusholdningene. Særlig kan det være vanskelig for eninntektshusholdningene å komme inn på boligmarkedet. En del typer avgifter som ikke betales etter faktisk forbruk, gir også aleneboende større utgifter enn personer i topersonshusholdninger, som flere andre også har vært inne på i debatten.

Gruppen aleneboende er en svært uensartet gruppe, og en rekke andre forhold enn boform vil være avgjørende for den økonomiske situasjonen for mennesker i denne gruppen. Boform er likevel et viktig spørsmål i fordelingspolitikken. Det er derfor av betydning å få økt innsikt i hvordan politiske tiltak på ulike områder slår ut for de mange som bor alene. Særlig boligpolitikken, innretningen på offentlige velferdstjenester, arbeidsmarkedspolitikk, studiefinansiering og pensjonsordninger vil være viktige områder.

De siste åra er det ikke foretatt utredninger i offentlig regi som fokuserer spesielt på aleneboendes levekår. SV fremmet derfor i forrige stortingsperiode et forslag om at det skulle legges fram en stortingsmelding om aleneboendes levekår hvor de ulike politiske tiltak rettet inn mot denne gruppen skulle vurderes. Vi framhevet også i forslaget at det var naturlig at en slik melding så nærmere på aleneforsørgernes situasjon, siden disse vil møte mange av de samme utfordringene og problemstillingene som mennesker som bor alene. SVs forslag i Dokument nr. 8:88 for 2003-2004 ble fremmet 17. juni 2004 og lød som følger:

«Stortinget ber Regjeringen legge fram en Stortingsmelding om aleneboende og aleneforsørgeres levekår, og mulige tiltak for å bedre disse.»

Kristelig Folkeparti, Høyre og den da sittende regjering var imot dette forslaget i forrige periode. Det var flertall for å lage denne meldingen i forrige periode, men det støttet altså ikke regjeringa.

Det er viktig å se på hva komiteen sa i innstillingen da vi behandlet dette forslaget. Den viser til budsjettinnstillingen, der en enstemmig komite sa:

«Komiteen vil imidlertid fortsatt be departementet følge utviklingen i levekårene for enslige forsørgere og vurdere behovet for ytterligere målrettede tiltak.»

Og så sier komiteen videre:

«Aleneboende er en uensartet gruppe. Komiteen vil peke på at mange enslige er ressurssterke som ikke møter særskilte utfordringer i hverdagen. For en så uensartet gruppe er det naturlig å legge en strategi der de vanlige instansene skal sørge for at aleneboendes interesser blir ivaretatt på lik linje med den øvrige befolkning.

Komiteen er kjent med at Regjeringen arbeider med en utredning vedrørende aleneboendes levekår, og legger til grunn at Stortinget på egnet måte blir gjort kjent med hvilke tiltak som er viktige for å påvirke samfunnets holdninger til enslige, og om det bør stilles konkrete krav til gjennomgang av politikken på enkeltområder. Komiteen understreker at en slik gjennomgang må legge vekt på at det skal være økonomisk mulig å leve i en eninntektshusholdning, og ber om at departementet bl.a. ser på forhold som kommunale avgifter ut fra forbruk, Husbankens fleksibilitet i bostøttesystemet og handels- og servicenæringens tilbud av varer og tjenester til priser som samsvarer med enpersonshusholdningenes forbruk og behov.»

Dersom det er ønskelig å treffe tiltak for aleneboende og aleneforsørgere, må det være avgjørende å få økt innsikt i hvordan situasjonen faktisk er. SV og jeg er glad for at Regjeringa i den politiske plattformen fra Soria Moria sier at det skal legges fram en sak om aleneboende, og for at statsråden kommer med de positive signalene som hun gjør her i dag.

Hans Olav Syversen (KrF) [12:27:02]: Det kan være grunn til å minne May Hansen om at hun selv i sin beskrivelse av sitt partis forslag tok utgangspunkt i både de aleneboendes situasjon og aleneforsørgernes situasjon. Det tror jeg også forklarer hvorfor vi ikke stemte for det forslaget i sin tid. Jeg tror ikke det er hensiktsmessig å ta de to spørsmålene opp i en og samme sak.

Så kan det være grunn til å gå en liten runde tilbake i historien for å se hva vi egentlig snakker om. Da Husbanken ble opprettet i 1946, var det for å gi rimelige lån til boligsøkere. Men det var altså en gruppe som ikke kunne få den type lån, og det var de enslige. I Oslo, min egen by, var det faktisk slik at de enslige ikke engang hadde rett til å søke etter bolig på Oslo Leiegårdskontor.

Disse forholdene førte til en organisering etter hvert, og det er grunn til å nevne Alfhild Brevig i denne sammenheng og også opprettelsen av Ensliges Landsforbund, som har satt fokus på denne gruppen. I Oslo er det nå slik at vi har 266 000 husstander. Av dem er 138 000 enhusholdningshusstander. Her ser vi altså at det er over 50 pst. i denne byen som nå bor alene.

Bondevik-regjeringen hadde til hensikt å legge fram en stortingsmelding, og vi hadde slett ikke tenkt å gå av i oktober 2005. Vi hadde tenkt å fullføre dette – til de representanter som synes at det er rart at vi ikke har gjort noe før. Vi hadde altså til hensikt å legge fram en melding, derav også oppdraget til SSB, som har vært pekt på ikke minst av statsråden. Når det er slik at vi ikke er i regjering, har vi til hensikt å følge opp politikken her i Stortinget.

Jeg er også glad for at den nåværende regjering har tenkt å gjøre det samme, selv om vi ikke får et klart svar på i hvilken form. Jeg skulle ønske at det ble en stortingsmelding, fordi det er et offentlig dokument på en helt annen måte enn andre typer saker som ofte framlegges i denne sal, f.eks. som del av et budsjett. Det gir også beslutningstakere i stat og kommuner og på fylkesnivå et helt annet dokument å forholde seg til når man skal fatte vedtak som berører denne gruppen. Dermed er min anbefaling i hvert fall gitt til Regjeringen i så måte.

Så sa statsråden, hvis jeg forstod henne rett, at man nok var opptatt av å se etter mer skreddersydde ordninger. Da har jeg et konkret spørsmål: Betyr dette at man ikke ser for seg et generelt virkemiddel, som f.eks. et skattefradrag vil innebære, noe jeg tror statsråden var for da hun var ute med dette som leder for arbeiderpartikvinnene i sin tid?

Så en utfordring til: Vil Regjeringen kunne tenke seg å komme med noen incitamenter til de kommunene som gjennom sitt avgiftsnivå kan tenke seg å differensiere enpersonshusholdninger fra andre husholdninger, f.eks. ved å gi et tilskudd til å sette opp vannmålere i boligene, slik at man kan få differensiert på den måten?

Jeg har merket meg at både Arbeiderpartiets talere og statsråden har pekt på boligpolitikken som noe av det viktigste, og det er klart at her ligger det store utgifter, ikke minst for dem som skal sette bo alene. Det tror jeg det er helt rett å fokusere på.

Så var statsråden, gledelig nok, opptatt av dialog, og det er jo det vi har også her i dag. Men det er klart at det er mange utenfor denne sal også som er opptatt av situasjonen for de aleneboende. Vi har en interesseorganisasjon, og vi har andre grupperinger ute som sikkert har mye å bidra med slik at det Regjeringen endelig skal komme med, blir så godt som mulig. Så mitt spørsmål er: På hvilken måte vil statsråden involvere ulike miljøer og organisasjoner som har mye å bidra med, når Regjeringen skal fremme sitt endelige forslag eller en melding for Stortinget, når den tid kommer?

Erling Sande (Sp) [12:32:22]: Interpellanten skal ha ros for at ho tek opp eit viktig tema til debatt i dag, nemleg dei aleinebuande sine levekår. Sjølv om dei aleinebuande langt frå er noka einsarta gruppe, som det har vore peika på tidlegare i dag, har ein del i denne gruppa store utfordringar knytte til å kome inn på bustadmarknaden, knytte til større eller mindre utgifter dei ikkje har nokon å dele med. Som interpellanten og andre peikar på, handlar dette om utgifter som er knytte til bustaden, og som er meir eller mindre uavhengige av kor mange medlemmer husstanden har. Tal frå i fjor haust viser at gruppa einslege har ei klart dårlegare inntektsutvikling enn andre, og at aleinebuande har månadlege meirutgifter på i gjennomsnitt nær 4 000 kr samanlikna med toinntektshushald.

Det er etter Senterpartiet sitt syn viktig i større grad å få kartlagt livssituasjonen til dei aleinebuande, slik at vi kan sikre effektive tiltak for dei i denne gruppa som har særskilde utfordringar. Skattefrådrag for aleinebuande med låg inntekt, større tilrettelegging av bustøtteordninga og reduksjon av utgifter knytte til straum og oppvarming kan vere tiltak som er aktuelle å setje i verk etter at ei slik kartlegging er gjennomført. Først då veit vi kva for tiltak som vil ha best effekt.

Det er viktig for Senterpartiet at Soria Moria-erklæringa slår fast at Regjeringa skal leggje fram ei sak om aleinebuande sine levevilkår. Statsråden har i dag gjort greie for det omfattande arbeidet som Regjeringa er i gang med på dette punktet. Ho har òg understreka det engasjementet regjeringspartia har for å sikre aleinebuande med særskilde utfordringar. Statsråden sitt innlegg viser at Regjeringa fokuserer meir på dette saksområdet enn det den førre regjeringa gjorde, og det er viktig.

Senterpartiet har fleire gonger dei siste åra prøvd å fokusere på dei aleinebuande, både gjennom direkte framlegg i denne sal og gjennom budsjettarbeidet. Det er vel dekning for å seie at støtta frå Kristeleg Folkeparti til desse initiativa har vore nærast fråverande. Like fullt er det gledeleg at Kristeleg Folkeparti viser engasjement no, og det synest å vere eit oppriktig engasjement.

Å leggje til rette for eit offentleg avgiftssystem som i større grad er basert på forbruk, slik som representanten Molvær Grimstad omtalar, er eit viktig innspel. Men i eit slikt bilete må vi òg hugse at nokre hushald kan ha høgt forbruk utan at dei nødvendigvis har svært god råd. Eit nærliggjande eksempel her er barnefamiliane.

Når representanten Olemic Thommessen trekkjer i tvil det faktum at ein betra kommuneøkonomi er med og sikrar dei aleinebuande sin situasjon rundt i kommunane, er det på sin plass å peika på at svært mange kommunar er blitt tvinga til å auke kommunale avgifter gjennom skatt på grunn av den stramme kommuneøkonomien den regjeringa som Høgre var ein del av, førte. Eg har merka meg at det har vel ikkje akkurat vore noko rush av lokalpolitikarar frå partiet Høgre som har trampa ned dørene for å fortelje at dei ikkje trong dei ekstra midlane som kommunane fekk gjennom Regjeringa sitt budsjettforslag.

Frå Senterpartiet si side ser vi fram til å halde fram med arbeidet for dei aleinebuande sin livssituasjon.

Trine Skei Grande (V) [12:36:07]: Jeg vil begynne med å takke Kristelig Folkeparti for å løfte problemstillingen i form av en interpellasjon. Dette er jo en sal der begrepet «småbarnsfamilier» har vært magisk, og det er på tide at vi single også blir sett på som en familietype.

Men det er riktig som alle sier, at det er en lite homogen familietype. Tall, som vi faktisk har en del av, viser imidlertid at vi henger etter i inntektsutviklingen, at det er stadig færre yngre single som eier egen bolig, og at single er en stadig voksende gruppe, sjøl om det nok varierer mye mer. Statsråden klarte å få fram munterhet i salen ved å påpeke at det varierer, og da kan jeg si at jeg synes kanskje det varierer litt for lite! Men vi ser at rundt 60 pst. av alle kvinner og 70 pst. av alle menn i Norge har aldri vært gift i en alder av 40. Det betyr ikke at alle de er single, men det betyr at de lever i veldig varierende forhold når det gjelder familietype.

Det vi har sett i det siste, er også at helseutviklingen for gruppen single har vært negativ, og det har endret seg til det verre over tid. En huskeregel før var at single kvinner levde lenger enn gifte kvinner, og at single menn levde kortere enn gifte menn. Noen drog ofte den konklusjonen at det var menn som var helsefarlige. Men vi ser nå at det er en stadig synkende grad av helsekvalitet i den single gruppa.

Det som jeg er skuffet over – jeg prøvde å finne et annet parlamentarisk uttrykk for det, men jeg fant det ikke – er at singelmeldinga nå på det nærmeste er avlyst. Jeg syns det hadde vært greit om statsråden hadde utsatt meldinga, for den regjeringa som nyss har tiltrådt, har stor toleranse for det, men at den er avlyst, er jeg ganske skuffet over. Jeg syns det er helt utrolig av SV å stå her i salen og påpeke at de har fremmet forslag om en egen singelmelding, noe som regjeringspartiene da ikke stemte for – det gjør aldri noe regjeringsparti, for regjeringspartier har ikke behov for å vedta i salen hvilke meldinger som skal komme, men vi sa at vi skulle komme med en melding – for så å gå inn i en regjering som avlyser samme melding. Det er en underlig form for parlamentarisme.

Jeg skal likevel prøve å angripe dette positivt og komme med forslag til statsråden til hva som kan gjøres. Bolig har vært nevnt av mange. Det er viktig for en by som Oslo fortsatt ikke å ha en eiendomsskatt som gjør at det blir enda dyrere å eie sin egen bolig, og her må det ses på ulike finansieringsmetoder, men det har også mye med den lokale reguleringspolitikken å gjøre, hvordan man regulerer boligene. Det er f.eks. sånn at sjøl studentsamskipnadene rundt omkring i landet gjør det billigere å bo par enn det er å bo alene. Det er egne samboerrabatter. Det er helt klart at det som nå har skjedd i Oslo, er at man har fått opp boligbyggingen, og det gjør det lettere, men da må man også ha finansieringsmodeller som gjør det mulig i det hele tatt å komme inn på boligmarkedet. For meg var det avgjørende at det fantes små ettromsboliger, slik at jeg fikk råd til å kjøpe den første, slik at jeg nå i dag kan ha både eget soverom og et bittelite gjesterom.

De faste avgiftene er en veldig viktig del av dette. Det er veldig god miljøpolitikk, men det er også veldig god singelpolitikk. Ut fra det jeg har hørt i salen i dag, har jeg stor tro på at det forslaget jeg har fremmet i Oslo bystyre om å ha en gjennomgang av alle Oslos avgifter, må få massiv støtte fra alle partiene. Det gjelder både søppel, vann og strøm – alle de faste avgiftene som ligger i bunnen – for alle oss som betaler mye mer i faste avgifter i strøm enn vi betaler i forbruk av strøm. Telefon er en annen del. Så er det jo ille når det offentlige er blant de verste, som f.eks. TV-lisensen, som er grunnleggende urettferdig i forhold til single. Forbrukerpolitikken er viktig, forsikring, reise, mat og alt dette, men til slutt vil jeg nevne at kulturpolitisk er vi single veldig viktige, for vi er viktige kulturbrukere. En by som Oslo hadde vært utrolig kjedelig hvis det bare hadde bodd par her, for de største kulturkonsumentene er de single, og det er stort sett de som holder liv i gatene også. Men når det sosiale nettverket er mindre, påvirker det også det offentlige velferdstilbudet og hvordan det skal gis. Det at man ikke har en ektefelle som kan ta omsorgsansvar, betyr at det offentlige ofte må gå inn og ta det. Det betyr at den familiestrukturen som utvikler seg nå, vil sette velferdsstaten under store utfordringer. Det syns jeg også statsråden bør ta med i vurderingen.

Sverre Myrli (A) [12:41:24]: Når vi diskuterer deltidsarbeid, skiller vi ofte mellom frivillig og ufrivillig deltid. Etter å ha hørt debatten så langt er fristelsen stor til å lansere den ideen at vi kanskje også, når vi skal diskutere tiltak for de single, skulle innføre den type skille.

Uansett har i alle fall det politiske vokabularet blitt rikere. Jeg tenker sjølsagt på «singelpolitikk». I en samferdselsdebatt kunne det ordet fått en annen betydning. Noen ville da kunne sagt at det har vært for mye singelpolitikk – på det området. Det tok lang tid før det ble fast dekke på riksvegnettet.

Så over til dagens forståelse av ordet. Barne- og likestillingsministeren redegjorde for utredningen som departementet har satt i gang, og at de ensliges inntektssituasjon der vil bli sentral. Det høres bra ut. Det virker også, etter å ha hørt på debatten her i dag, som det er stor enighet om det i Stortinget.

Det er mulig jeg nå heller litt malurt i begeret, men på ett område går vi faktisk i en annen retning. Det gjelder pensjon. Helt fra regjeringen Nygaardsvold innførte den første alderstrygden i 1936, har det vært lagt til grunn at to personer som bor sammen, ikke har dobbelt så store utgifter som en som bor aleine. Dette prinsippet ble videreført i den allmenne alderstrygden i 1959 og i folketrygden i 1967. To som bor sammen, har i alle år hatt en og en halv grunnpensjon, mens den som bor aleine, har hatt en hel grunnpensjon, fram til 1. mai 2003. Mange stortingsrepresentanter, antakeligvis alle, kjenner godt til den problemstillingen og har fått mange henvendelser om det opp gjennom åra. For mange opplevdes det som svært urettferdig at gifte og samboende skulle få lavere pensjon hver for seg når begge er pensjonister, i forhold til om de hadde vært enslige pensjonister. Dette ønsket Stortinget å gjøre noe med, og ikke minst presidenten kjenner godt til den debatten. I stedet for 0,75 av folketrygdens grunnbeløp, G, har gifte og samboende pensjonister gradvis fra 2003 til 2005 fått økt sin grunnpensjon til nå 0,85 G. Tar vi utgangspunkt i en G som vel er på ca. 60 000 kr, har altså gifte og samboende pensjonister hver for seg fått ca. 6 000 kr mer i pensjon som enslige ikke har fått, i tillegg til den generelle G-reguleringa.

Jeg ønsker ingen omkamp på denne saken. Jeg mener at det er helt riktig og støtter fullt ut de endringene Stortinget har gjort, og trur også det var enstemmighet i Stortinget da endringene i folketrygdloven på dette området ble gjort. Men jeg nevner det i dagens debatt, fordi det faktisk er et skritt i retning bort fra noe av det som har preget debatten i dag, altså et skille i tankegangen mellom utgifter og inntekter for gifte og samboende på den ene sida og enslige på den andre sida.

Pensjonsmessig er dette et riktig prinsipp. Ikke nok med at vi skifter jobb oftere enn før, vi skifter også partner oftere, og vi endrer livssituasjon oftere.

Det tilligger dette stortinget å få på plass detaljene i det framtidige pensjonssystemet. Jeg er ganske sikker på – og trur ikke jeg røper noen hemmeligheter, verken når det gjelder Regjeringens forslag eller det som kommer til å bli Stortingets vedtak – at det i det systemet ikke vil være noen mekanismer som beregner pensjon avhengig av sivilstand. Hver og en må tjene opp sin egen pensjon og få den utbetalt uavhengig av om en er gift, skilt, enslig, samboende eller lever i partnerskap. Slik bør det og slik må det være i det framtidige pensjonssystemet. Noe annet ville vært underlig.

Tove Karoline Knutsen (A) [12:46:38]: Det er blitt stadig flere enslige eller aleneboende i Norge. Den siste folketellingen fra Statistisk sentralbyrå viser at 40 pst. av husholdningene her i landet består av aleneboere. I Oslo, og sikkert i mange av de andre største byene, er andelen av eninntektshusholdninger oppe i 50 pst. Cirka en fjerdedel av den voksne befolkningen bor alene og har det til felles at de tyngste og uunngåelige utgiftene, som husleie, lys, varme, forsikring og kommunale avgifter, må tas av én inntekt.

Samtidig er det, som mange har pekt på i dag, slik at ulikhetene innenfor gruppen av aleneboere er store. Det er f.eks. forskjell, både økonomisk og sosialt, på en aleneboende kvinnelig akademiker i 40-årene og en enslig ung mann på 27 uten fast arbeid eller særlig utdannelse, og vi finner begge godt representert i gruppen som lever i eninntektshusholdninger. Det er derfor viktig og riktig at man nå lager en utredning for å kartlegge på bred basis levevilkårene for de ulike gruppene av aleneboere, og også foreskriver politiske tiltak ut fra den kunnskapen man her får. Men vi kan allerede nå si at en svekking av viktige fellesskapsløsninger på ulike områder ikke minst rammer mange eninntektshusholdninger hardt.

Da den forrige regjeringen kuttet i dagpengene til arbeidsledige eller innførte lenger opptjeningstid for sykepenger under sykdom, ble det kanskje ekstra tungt for de mange som skal leve på én inntekt, å håndtere en slik situasjon. Ikke minst når det kuttes i støtte til utleieboliger og rammene til Husbanken er utilstrekkelige, har vi ikke lenger de virkemidlene vi trenger for å føre en sosial boligpolitikk.

Jeg bor i Tromsø, som er en trivelig og flott by å bo i, ikke minst for oss som er enestående. Det er derfor en by der mange vil bo, og dit mange reiser for å utdanne seg. Det merkes ikke minst i form av et stort press på boligmarkedet, og derav høy terskel for å komme inn på det samme markedet. Ser man på statistikken for Tromsø i 2005, vil man se et merforbruk på ca. 1,5 mill. kr når det gjelder utbetalinger fra sosialtjenesten i forhold til budsjett. En vesentlig årsak til det er at det å bo i Tromsø er svært dyrt, faktisk på hovedstadsnivå. Både det å kjøpe og å leie bolig blir nærmest noe uoverkommelig for mange, ikke minst for aleneboerne. Når et så nødvendig gode som et sted å bo så å si blir fullstendig overlatt til det frie markedet, får byer som Tromsø et problem. Det er derfor viktig å få en evaluering av Husbankens virkemidler og av bostøttens innretning.

I tillegg til dette tror jeg også man gjør klokt i å anvende et psykologisk perspektiv i denne saken dersom man fullt og helt skal få oversikt over aleneboernes situasjon. For til tross for at verden har gjennomgått drastiske endringer de siste årene, sosialt og demografisk, ligger det mye tung retorikk og svever over vannene, en retorikk som ikke minst Kristelig Folkeparti har stått for, der man insisterer på at kjernefamilien er den ypperste form for samliv. Da er det kanskje ikke så underlig at ordninger, tiltak og tilbud, både av privat og offentlig karakter, er innrettet deretter. Det er med andre ord kanskje en grunn til at kartet stemmer så dårlig overens med terrenget. Derfor er jeg svært glad for at likestillingsministeren er så gjennomført i sin påpeking av at denne regjeringen har som rettesnor at de rammene folk velger for sine liv, skal respekteres og ikke rangeres. Det er det beste utgangspunktet for å ta et helhetlig grep som skal legge til rette for det gode liv for mennesker, uansett sivilstand og levemåte.

Da gjelder det nok en gang å se at alt henger sammen med alt, og at politikken må ta høyde for at folk trenger både noe å leve av og noe å leve for. Ikke minst blir det viktig å se aleneboernes økonomiske situasjon i sammenheng med sosiale forhold, hvor f.eks. tilrettelegging av de offentlige rom, med møteplasser, fritids- og kulturtilbud, kanskje er like viktig som økonomiske parametre.

Det er prisverdig at representanten Molvær Grimstad har tatt opp aleneboernes situasjon i dagens interpellasjon, og jeg har stor tro på at denne regjeringen klarer å ta det helhetlige grepet som er nødvendig for å bedre situasjonen for enslige, og særlig for dem som trenger det mest.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [12:51:53]: Tusen takk til alle som har deltatt i debatten. Jeg synes det har vært en interessant debatt, hvor en på tvers av alle parti har vist et engasjement i forhold til de aleneboendes situasjon.

Jeg kan ikke la være å komme med en kommentar til Tove Karoline Knutsen, siden hun på tampen her var innom at en forbinder Kristelig Folkeparti med kjernefamilien. Kristelig Folkeparti er opptatt av familiepolitikken og har i mange år vært tydelig og profilert i kampen for småbarnsforeldre, i kampen for barnehageplasser, i kampen for kontantstøtte, i kampen for samlivstilskudd, men Kristelig Folkeparti har også vært opptatt av at vi må ha en politikk for alle typer grupper, at familien er mangfoldig, at folk velger å leve på ulike måter, og at også de aleneboende er en viktig gruppe oppi dette. Derfor har vi, når vi har vært i regjering – selv om det kanskje ikke har vært like synlig som andre ting – også vært opptatt av de aleneboendes situasjon. En del tiltak ble satt i gang, men samtidig så vi at en måtte gjøre mer for de aleneboende. En så at det var en voksende gruppe. Derfor fikk SSB i oppdrag å utrede de ensliges levevilkår, og derfor satte vi i gang et arbeid med en stortingsmelding, som en hadde til hensikt å legge fram i år.

Når jeg har reist denne interpellasjonen for at vi kunne få drøfte disse problemstillingene, er jeg glad for at det er en bred enighet. Det som overrasker meg litt – jeg trodde det hadde kommet et annet svar fra statsråden – er i forhold til dette med stortingsmelding. Arbeiderpartiet, ved sekretær for programkomiteen, Snorre Wikstrøm, sendte for en tid tilbake et brev til Ensliges Landsforbund hvor de sier følgende:

«Vi slår også fast i programmet at vi vil utrede ensliges levekår, og vi kan klart svare JA på deres konkrete spørsmål om vi støtter framleggelse av en stortingsmelding om enslige i 2006. Det ønsker også Arbeiderpartiet å gjøre.»

Derfor trodde jeg egentlig at en hadde konkludert med at det ville bli en stortingsmelding. Jeg håper at Regjeringen i hvert fall ikke kommer med noen få sider i en budsjettproposisjon, hvor det lett vil drukne i andre ting. For når det gjelder alle disse utfordringene vi snakker om, å samordne kanskje en del av avgiftene og informasjonen, vil nettopp det at det blir en egen, bred sak, kunne virke informativt ut til kommunene, for noe av dette ligger innenfor det kommunale selvstyret, hvor vi kan være med og legge en del av premissene. Derfor trodde jeg at konklusjonen ville være at det ble bred enighet om det i dag, men jeg håper fortsatt at Regjeringen vil fokusere sterkt på dette, og så får vi se hva konklusjonen blir fra Kristelig Folkepartis side. Så håper vi at det blir en stortingsmelding.

Takk for debatten.

Statsråd Karita Bekkemellem [12:55:31]: Jeg har lyst til å kommentere noen av de innleggene som har vært holdt, og jeg har lyst til å referere til det både representanten Knudsen fra Fremskrittspartiet og representanten Knutsen fra Arbeiderpartiet var inne på der de viste til at dette også handler om livskvalitet og om sosiale aspekter som vi er nødt til å ta høyde for når vi diskuterer disse viktige spørsmålene.

Representantene Knudsen og Olemic Thommessen var også inne på situasjonen for mange som har opplevd et samlivsbrudd og den tunge byrden det er, spesielt for mange menn, når en skal etablere seg på nytt med enhusholdning. Jeg har lyst til å si at vi nå, som representantene vet, foretar en evaluering av bidragsreglene, og i den forbindelse vil vi også ta høyde for de aspektene vi har hørt i debatten her i dag.

Representanten Olemic Thommessen var veldig opptatt av den betydningen eiendomsskatten hadde. Da kan jeg ikke helt dy meg for å komme med et lite spark tilbake til Bondevik-regjeringen. Vi så jo at Bondevik-regjeringen kuttet i dagpenger, de kuttet i småbarnstillegget, og de kuttet i støtten til utleieboliger. Dette var jo viktige tiltak som nettopp kunne hjelpe grupper av enslige til å få en bedre livskvalitet. Jeg tror at tiden nå er kommet til å foreta en god gjennomgang av situasjonen. Da vil vi også fra Stortingets side kunne gi svar på hva de beste tiltakene vil være.

Så har jeg lyst til å si at jeg synes ikke det er noen grunn til å kritisere verken SV eller Senterpartiet i denne saken. Det er to partier som jeg mener virkelig har stått på for denne gruppen gjennom mange år, og det er faktisk Senterpartiet og SV.

Jeg legger merke til at det som på et vis blir politikken eller retorikken her i dag, er om vi får en melding eller ikke. Jeg har lyst til å si at Regjeringen nå har sittet i ca. 100 dager. Kristelig Folkeparti satt i regjeringskontorene 2 300 dager. Jeg har ikke hatt mulighet til å ta en beslutning i kollegiet om det skal bli en egen melding, eller om Stortinget skal få presentert singelpolitikken på annen måte. Men det viktige er at de tre partiene som nå sitter med ansvaret og makten, vil gå gjennom situasjonen og gi Stortinget muligheten til å ha en ordentlig debatt om denne viktige saken.

Jeg kunne ha sagt mye om Sverre Myrlis innlegg, og jeg kunne sagt mye mer om mange andres innlegg. Jeg har bare lyst til å si at dette viser at det er en utrolig mangfoldig debatt, med mange ulike sider, og vi skal få muligheten til å komme tilbake til både pensjon, Sverre Myrli, og vi skal få muligheten til å diskutere mer sosiale aspekter. Og, Trine Skei Grande, det er mange ting i ditt innlegg som vi virkelig kunne hatt en stor debatt om i dag, men tiden strekker ikke til, så vi får avslutte med det.

Presidenten: Presidenten har forståelse for at statsråden blir ivrig, men talen skal fortsatt rettes til presidenten og ikke til verken partikollegaer eller andre kollegaer i Stortinget.

Da er interpellasjonsdebatten avsluttet.

Stortinget kan da gå til votering.