Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [11:36:15]: (ordførar for saka): Dokument nr. 3:12 for 2004–2005 gjeld Riksrevisjonen si undersøking av styring og oppfølging av tiltak for rusmiddelmisbrukarar. Ein samla komite er einig i Riksrevisjonen sitt utgangspunkt, at rusmiddelmisbruk er eit av våre største samfunnsproblem. Komiteen uttrykkjer òg sine synspunkt på rapporten i ein felles merknad. Framstegspartiet finn det nødvendig med ein eigen tilleggsmerknad og eit forslag.

Det er avgjerande viktig for den enkelte som treng hjelp for misbruket sitt, for pårørande og for mange arbeidsplassar og lokalsamfunn i dette landet at det er samsvar mellom tilbod og hjelpetiltak.

Det framgår av rapporten at SIRUS reknar dei totale utgiftene som følgje av misbruk til 2,2 milliardar kr i 2001. Det er all grunn til å tru at utgiftene har auka sidan 2001, og at menneskelege påkjenningar og omkostnader er aukande.

Kommunane har ei sentral rolle i oppfølginga av rusmiddelmisbrukarar. Slik sett kan Riksrevisjonen si undersøking vera ein viktig reiskap for vidareutvikling av gode tenester.

Riksrevisjonen stiller spørsmål ved om departementet har naudsynt styringsinformasjon på dette området. Det er verdt å merka seg at undersøkinga ikkje omfattar tida etter 2003, og at eventuelle endringar som følgje av statleg ansvar for delar av rusfeltet såleis ikkje er vurderte. I nokon grad kan difor omgrepet «snøen som fall i fjor» – for ikkje å seia i forfjor – vera dekkjande. Utfordringane på rusfeltet har auka vesentleg på få år. Innsatsen er òg monaleg forsterka.

Riksrevisjonen peiker på at det i samband med handlingsplanen Kunnskap og brubygging, for 1998–2001, vart etablert sosialfaglege og rusfaglege forum, men at desse seinare i liten grad er vedlikehaldne.

Med denne planen har eg ei personleg erfaring. Eg hadde ansvaret i Bondevik I-regjeringa for å setja planen i verk. Det var eit beskjede, lite hefte i utganspunktet. Det følgde med 20 mill. kr over tre år. Men det gav altså mange einsame saksbehandlarar rundt omkring i kommunane moglegheit til eit felles forum i eige fylke. I førre periode, då planen var avslutta, vart eg som leiar av kommunalkomiteen invitert til Buskerud og fekk høyra kor nøgde dei i Buskerud fylke var med at dei hadde hatt moglegheit til å delta i dette arbeidet. Men dessverre er desse fora i liten grad vedlikehaldne i ettertid.

Komiteen merkar seg at dei sju kompetansesentra ikkje har hatt ei tilstrekkeleg aktiv rolle overfor sosialtenesta i kommunane. Eit landsdekkjande tilsyn av tenestene innanfor rusfeltet vart for fyrste gong gjennomført så seint som i 2004. Heile komiteen finn det urovekkjande at undersøkinga viser at rusklientar ikkje i tilstrekkeleg grad får den hjelpa, den oppfølginga og dei tiltak dei har behov for og krav på. Det er eit klart potensial for betring av måten mange kommunar møter rusmiddelklientane sine på. Dette gjeld sentrale område som kartlegging, dokumentasjon, rutinar for systematisk råd og rettleiing, dobbeltdiagnosar, legemiddelassistert rehabilitering og bruk av tvang.

Departementet understrekar i sitt svar til Riksrevisjonen bl.a. Stortinget sitt mål om kommunalt sjølvstyre og den desentraliseringa av avgjerder og oppgåver som følgjer av det. Komiteen ser ikkje noka sjølvmotseiing mellom gode lokale løysingar og behovet for reiskapar som varetek overordna omsyn.

Komiteen skriv i sin merknad noko meir om det som har skjedd etter 2003, for vi synest det høyrer med når denne rapporten no skal brukast vidare. I 2003 vart det vedteke ei rusreform som gir personar med rusproblem pasientrettar på lik linje med andre pasientar, og under dette òg rett til vurdering innan ti dagar og rett til behandling.

Behandlingskapasiteten er auka. Men komiteen meiner det er behov for ytterlegare auke, slik at køane kan avviklast. Vi peiker på retten til ein individuell plan som ein viktig reiskap i så måte. Det er faktisk viktig å sikra at ein misbrukar med rett til individuell plan faktisk får ein slik plan. Vi går ikkje inn på det sjølvsagde i alle saker som har med rusmiddelmisbrukarar å gjera, nemleg at førebygging og auka satsing på det er heilt avgjerande for å sikra at rusmiddelmisbruket går ned.

Til slutt høyrer det òg med i denne saka at Regjeringa i Soria Moria-erklæringa har varsla ein nasjonal, forpliktande opptrappingsplan for rusfeltet for å samordna og forsterka innsatsen overfor rusmiddelavhengige. Her er eit eige kapittel med overskrifta «Habiliterings- og behandlingstiltak for rusmiddelavhengige» som for Regjeringa vil vera ein god reiskap til ei detaljert styrking på dette feltet.

Komiteen legg til grunn at departementet med utarbeidinga av den planen som er varsla, òg er opptatt av å utvikla nødvendig rettleiing samt verkty og modellar som medverkar til større systematikk og kunnskap i kommunane for deira del av ansvaret.

Framstegspartiet har utforma dette i eit eige forslag. Det synest vi andre er unødvendig. Vi føreset at påpeikinga til Riksrevisjonen av eit betre samspel mellom dei ulike aktørane innan rusfeltet blir vareteke i den planen som Regjeringa no skal utarbeida.

Ivar Skulstad (A) [11:44:23]: Det er grunn til å være bekymret for utviklingen i bruk av rusmidler i Norge. Rusmiddelmisbruket er en av våre største samfunnsutfordringer. De menneskelige påkjenninger og omkostninger er økende. Dessverre er det også slik at rusmiddelmisbruket blant ungdom er jevnt økende. Det er stor grunn til bekymring for følgene av dette. Antallet narkotikadødsfall er tredoblet på 1990-tallet fram til 2000. I løpet av 2001 ble nesten 11 000 forskjellige personer tatt av politiet for en eller flere narkotikaforbrytelser. Dette er mer enn en tredobling siden 1990.

Å komme i posisjon som pasient er en særlig utfordring for rusmiddelmisbrukere. Svak helsemessig status gjør at behovet for helsetjenester er stort. Misbruket kan påvirke allmenntilstanden, slik at struktur og rutiner er vanskeligere å opprettholde i hverdagen. En del kan være bevisste på sine rettigheter, men likevel ha problemer med å forholde seg til systemet. Svake brukere, som ikke selv etterspør sine rettigheter i samme grad som de velfungerende, bør følges opp av helsetjenesten i et tett samarbeid med kommunens sosial- og levekårsenhet. Som følge av rusreformen har rusmiddelmisbrukere fått pasientrettigheter i spesialhelsetjenesten. Det gir bedre muligheter for helhetlig, sammenhengende styring og et samlet tilbud til rusmiddelmisbrukere i første- og andrelinjetjenesten. Forskrift om individuell plan og ny veileder vektlegger samarbeid og samordning av tjenestene. Inngangsporten er primærhelsetjenesten.

Kommunen har plikt til å tilrettelegge slik at de ulike deltjenestene etter kommunehelsetjenesteloven § 1-3 er tilgjengelige for befolkningen. Komiteen legger vekt på at det er et klart potensial for forbedring av måten mange kommuner møter rusmiddelmisbrukerne sine på, slik Riksrevisjonen påpeker i sin rapport. Like viktig er det at disse tilbudene håndteres gjennom kommunal tjenesteproduksjon. Arbeiderpartiet mener at retten til en individuell plan er et viktig redskap i den sammenheng. Komiteen understreker at det er viktig å sikre at en misbruker med rett til individuell plan faktisk får det.

Aldri før har så mange videreutdannet seg i rusfaglige emner og rusrelaterte temaer. Ved siden av studiet i generell rusproblematikk studeres det forebyggende arbeid, dualproblematikk, utekontaktarbeid, rus på helsestasjonen, rusproblem i et familieperspektiv, og barn og rus. Dette er viktige kvalifikasjoner som vil bidra til å gjøre tilbudene bedre og mer strukturerte, og derved bidra til å gjennomføre intensjonene i rusreformen. Forebyggende arbeid blir særdeles viktig å prioritere. Det er også grunn til å stimulere til videreutdanning i rusfaglige emner og rusrelaterte temaer.

Riksrevisjonens undersøkelse viser at rusklienter ikke i tilstrekkelig grad får den hjelp, den oppfølging og de tiltak de har behov for og krav på. Undersøkelsen gir indikasjoner på mangelfull planlegging og synliggjøring av satsingsområder når det gjelder oppfølging av rusmiddelmisbrukere i kommunene. Som saksordføreren nevnte i sitt innlegg, har Regjeringen i Soria Moria-erklæringen et eget avsnitt om habilitering og behandlingstiltak for rusmiddelavhengige. Det tas klart til orde for å utforme en nasjonal forpliktende opptrappingsplan for rusfeltet, for å samordne og forsterke innsatsen overfor rusmiddelmisbrukere.

Med bakgrunn i bl.a. dette er det dermed ikke noen som helst grunn til å gi ytterligere pålegg fra Stortinget til Regjeringen, slik Fremskrittspartiet ønsker.

Harald T. Nesvik (FrP) [11:49:20]: Det er helt åpenbart at det viktigste virkemiddelet fra politisk hold er å sørge for at færrest mulig personer blir rusmiddelmisbrukere. Det er det som hele tiden må være vår fokusering. Problemet i denne saken er at noen personer til enhver tid vil komme i den situasjonen at de blir nettopp rusmiddelmisbrukere.

Riksrevisjonens påpekinger i denne saken ville vært rimelig deprimerende lesning hvis jeg ikke hadde visst at det her har skjedd ting i ettertid. Det er en rekke forskjellige påpekninger i rapporten som vi må ta alvorlig. Det kan bl.a. nevnes at det i rapporten framkommer at en tredjedel av kommunene ikke har en helhetlig rusmiddelpolitisk handlingsplan som omhandler oppfølging av rusmiddelmisbrukerne. De aller fleste kommunene har rusmiddelplaner om hvordan de skal takle dette, men man glemmer i stor grad selve misbrukeren i dette, og oppfølgingen av misbrukeren.

Videre er det særdeles betenkelig at det blir påpekt at saksbehandlingsverktøyet, sosialtjenesten, i hovedsak er knyttet til økonomisk rapportering på sosialområdet, og ikke tilrettelagt for rapportering og oppfølging av rusmiddelmisbrukeren. Så er spørsmålet: Hvor skal vi ha fokuset? Fokuseringen må jo være på individet, misbrukeren, og på oppfølging av misbrukeren. Den økonomiske rapporteringen er viktig, men det løser ikke problemet for den personen som står midt oppe i problemstillingen.

Videre viser man til at saksmappegjennomgangen viser at det er mangelfull dokumentasjon i journalnotatene og saksmappene i den kommunale sosialtjenesten. Dette er også et varsku. Hvordan skal man klare å følge opp den enkelte og lage individuelle planer når man vet at det er mangelfull dokumentasjon i selve saksmappen?

Et annet tema som det påpekes har stor viktighet, er LAR-området. Da er det særlig interessant å legge merke til den tiden det tar fra ønsket om å bli knyttet til LAR-prosjektet og fram til en eventuell søknad sendes eller en vurdering foreligger. Den tiden det tar, synes å være urimelig lang. Den er så lang at det dessverre er grunn til å frykte at en del faller fra underveis, før de overhodet får søknaden sin vurdert. Kanskje det aller viktigste knyttet til rapporten når det gjelder det som har med LAR å gjøre, er det spørsmålet som Riksrevisjonen stiller, om LAR-søkerne får en likeverdig behandling. Man setter også spørsmålstegn ved hvordan disse søknadene blir behandlet. Sendes søknaden fortløpende, eller sender man søknaden når man vet at det er ledig kapasitet, slik at man bl.a. kan unngå køsystemet?

Det er grunn til å fokusere på det som har med likeverdig behandling å gjøre, også knyttet til disse søknadene, for her kommer vi også inn på at det er enkeltmenneskets rettighet å bli vurdert på lik linje som er det viktige.

Videre ser man at det i en fjerdedel av sakene ikke foreligger noen dokumentasjon på at klienten har fått tildelt nærmiljøtiltak under LAR. Det er kanskje det desidert viktigste. Det er jo det man har etterspurt gang etter gang. Hva skjer når en person kommer inn under LAR-systemet? Vi kan ikke bare glemme dem selv om de har fått legemiddelassistert rehabilitering. Det er jo nettopp det at nærmiljøet da skal fange dem opp, som gjør at de kanskje i neste omgang kan bli rusfrie og komme seg ut av hele problematikken.

Man viser også til at kompetansesentrene ikke har hatt en tilstrekkelig aktiv rolle overfor sosialtjenestene i kommunene. Det er også påpekt fra komiteens side. Det er også veldig viktig, for hvis man ikke har den aktive rollen overfor kommunene – det er jo tross alt der mye av kompetansen ligger – vil ikke den enkelte lille kommune kunne inneha den kompetansen som skal til for å iverksette de rette tiltakene. Dermed får heller ikke klientene den hjelpen de har krav på.

Det er også interessant, det som ble sagt, at man ikke trenger det forslaget som Fremskrittspartiet har fremmet knyttet til veiledninger og modeller. Da er det grunn til å legge merke til hva Riksrevisjonen ber departementet om å gjøre. Det står i Riksrevisjonens rapport at Riksrevisjonen ber departementet «ta et initiativ til at det utvikles veiledninger, verktøy og modeller» når det gjelder dette.

Ja, det er mulig departementet sier at man vil gjøre det, men allikevel ønsker vi å fremme dette forslaget her i dag, nettopp for å være sikre på at signalene blir gitt også fra denne sal, at Stortinget sender det signalet at dette må gjøres.

Hva har vi lært i denne perioden? Undersøkelsen går fra 1998 til 2003, eller inn mot våren 2004, gjennom disse intervjuundersøkelsene. Har vi gjort noe i denne perioden? Ja, vi har fått rusreformen. Man har bevilget mer penger til LAR-tiltak, man har gitt en rett til individuell plan. Men blir det fulgt? De som jobber på dette feltet til daglig, får stadig rapporter om at man ikke er på plass når det gjelder den individuelle plan. Det er ikke alle som får det. Vi vet også at det er lange køer knyttet til hvorvidt man kommer innenfor LAR-systemet. Vi vet det er lang saksbehandlingstid. Det kanskje viktigste tiltaket vi kunne ha kommet med, har Stortinget unnlatt å innføre. Det hadde vært å innlemme sosialetaten, sammen med arbeidsmarkeds- og trygdeetaten, i NAV-systemet. Men isteden har man valgt å la sosialetaten ligge utenfor, men gå inn for en samlokalisering. Det er ikke det samme med samlokalisering og innlemming. Det vil da være flere personer som skal treffe beslutninger. Dette vil også gå ut over rusmiddelmisbrukerne.

Jeg håper virkelig at de signalene som er gitt fra regjeringspartiene, blir fulgt opp, fordi rusmiddelmisbrukerne – jeg snakker veldig mye om den gruppen – sitter nederst ved bordet. Jeg frykter at de fortsatt sitter nederst ved bordet. Vi har en lang vei å gå, og vi må ta dette på alvor, nettopp av hensyn til disse personene. Skal vi få til det, må vi lære av den rapporten som Riksrevisjonen har kommet med. Vi må lære å ha fokus på individet, og hvordan man blir fulgt opp i kommunen, for det er ute i kommunene disse personene er avhengige av å få den hjelpen de har behov for i det daglige. Det er der man er helt nødt til å ha fokus på at når en person blir skrevet ut fra en institusjon etter å ha vært til avvenning og rehabilitering, skal vedkommende ut i samfunnet igjen. Og det er da man trenger et støtteapparat for å hjelpe seg i prosessen videre. Det hjelper ikke da bare å vise til de 5,7–5,9 milliardene som man har gitt til kommunene. Jeg skal ikke konkretisere hvorvidt de snart må være brukt opp eller ikke, men det er i hvert fall viktig at vi nå har fokus på rusmiddelmisbruken, individet bak og de tiltakene som skal gis i kommunen. Derfor vil jeg med dette fremme vårt forslag som er inntatt i innstillingen, og håper at Stortinget kan stemme for det. Da har i hvert fall også denne salen gitt et signal til Regjeringen om at man ønsker å få disse tingene på plass.

Presidenten: Representanten Harald T. Nesvik har tatt opp det forslaget han refererte til.

Laila Dåvøy (KrF) [11:58:59]: Riksrevisjonens undersøkelse viser at situasjonen når det gjelder oppfølging av rusmiddelmisbrukere i kommunene, ikke er god nok. I handlingsplanen mot rusmiddelproblemer 2006–2008 varslet Bondevik II-regjeringen, bl.a. på bakgrunn av denne undersøkelsen fra Riksrevisjonen, en helhetlig strategi for styrking av kommunenes innsats overfor rusmiddelmisbrukere. Dette var et hovedfokus i planen.

Kristelig Folkeparti håper, og ser det som svært viktig at dette målrettede arbeidet videreføres av Stoltenberg II-regjeringen. Den satsingen på rusforebyggende tiltak som den nye regjeringen har annonsert, er svært positiv.

Riksrevisjonens undersøkelse indikerer klare mangler når det gjelder oppfølgingen av LAR-klienter i nærmiljøet. Det gir grunn til bekymring. Kristelig Folkeparti mener at legemiddelassistert rehabilitering kan være riktig for en gruppe tunge rusmiddelmisbrukere når andre alternativer er prøvd ut. Men det må presiseres at LAR er noe mer enn legemidler. Det må også bygges opp et helhetlig rehabiliteringsopplegg for den enkelte klient. Vi vil i tillegg legge stor vekt på medikamentfri behandling som medfører at rusmiddelmisbrukere skal kunne bli helt frie for rusavhengigheten.

Enkelte private rusverninstitusjoner melder om en tendens til at kommunene unngår å bruke den kapasitet og den kompetanse de besitter, fordi kommunene etter rusreformen må betale for omsorg, men ikke for behandling i spesialisthelsetjenesten. Bondevik II-regjeringen økte bevilgningen til disse institusjonene med 20 mill. kr i fjor og foreslo dette videreført for 2006. Det er en god prioritering. Samtidig er det viktig at Regjeringen finner en løsning på den ubalansen som ligger i dagens system mellom første- og andre-linjetjenesten.

Jeg vil svært gjerne høre om statsråd Sylvia Brustad ser denne utfordringen, og også om hun vil videreføre den påbegynte strategien fra Bondevik II-regjeringens handlingsplan, Det var en helhetlig strategi for styrking av kommunenes innsats overfor rusmiddelmisbrukere, som jo var et hovedfokus i denne planen.

Svein Roald Hansen (A) [12:01:32]: Som alle har påpekt, viser denne rapporten at det er et stykke fram til at de vedtak som er fattet på dette feltet, er satt ut i livet og i god nok virksomhet. Vi har underveis – i det tidsrommet som er sjekket – fått en endring i ansvarsdelingen.

Jeg skal ikke legge til noe mer på dette området enn bare å si at jeg tror vi skal ha med oss at det reflekterer at dette er et krevende felt. Det er et krevende felt, for når vi fokuserer på den enkelte misbruker, er det som regel et sett av problemer man må håndtere. Det kan være ulike ansvarsnivåer, men vi kan også – tror jeg av og til vi må erkjenne – ha problemer med å ha de redskapene man trenger for å nå helt fram. Derfor er det da, føler jeg, et fellespolitisk syn at dette er et viktig felt, og at man neppe noen gang kommer dit at vi kan si oss helt fornøyd med innsatsen.

Men når jeg bad om ordet, var det først og fremst til det som Fremskrittspartiets talsmann, Harald T. Nesvik, startet med. Han sa nemlig at vi må ha fokus på at «færrest mulig personer blir rusmiddelmisbrukere», og da trakk han opp et lerret som egentlig inviterer til en debatt som bør foregå i andre komiteer enn i kontrollkomiteen. Derfor har jeg bare lyst til å si at jeg håper at Harald T. Nesvik, – selv om han nå har forlatt salen – tar med seg det perspektivet til Fremskrittspartiets gruppe og til sin egen komite når de skal diskutere ting som har med tilgang på alkohol å gjøre, f.eks. når det gjelder åpningstider, og når finanskomiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet skal diskutere både reisekvoter og avgifter. Det tror jeg er viktig å ha med seg, fordi det blir litt for lettvint å trekke opp det perspektivet ut fra én bestemt rapport fra Riksrevisjonen som går på kommunenes ansvar, og så glemme det når man har andre forslag som lyder veldig forlokkende for mange andre og større velgergrupper.

Statsråd Sylvia Brustad [12:04:05]: Det er positivt at Riksrevisjonen har gjennomgått departementets oppfølging av kommunenes arbeid med rusmiddelavhengige etter sosialtjenesteloven – om det er i tråd med Stortingets vedtak og forutsetninger. Det er ingen tvil om at det i denne gjennomgangen er kommet fram forhold som vi skal gripe fatt i. Vi er helt nødt til å bedre sitasjonen for dem som er avhengige av ulike rusmidler, og jeg har også merket meg at komiteens medlemmer deler dette synet.

Når Riksrevisjonens undersøkelse så klart viser at personer med rusproblemer ikke i tilstrekkelig grad får den hjelp, den oppfølging og de tiltak de har behov for – og jeg vil også understreke krav på – er jeg helt enig både med Riksrevisjonen og komiteen i at det påkaller nye tiltak.

Som kjent, og som flere har sagt, omhandler Riksrevisjonens rapport tjenestetilbudet fra kommunene til rusmiddelavhengige etter sosialtjenesteloven i perioden fram til 2004, da undersøkelsen ble gjennomført. Etter at Riksrevisjonen gjorde sine undersøkelser, er det gjennomført flere nødvendige endringer og tiltak som bidrar til å forbedre situasjonen, som det er rapportert om, både i forhold til omorganisering og kapasitetsøkning i spesialisthelsetjenesten og i forhold til kommunene.

Styrking av rusfeltet er høyt prioritert av Regjeringa. Som varslet i Regjeringas tiltredelseserklæring vil vi legge fram en nasjonal forpliktende opptrappingsplan, med mål å samordne og forsterke innsatsen overfor rusmiddelavhengige. Gjennom denne planen tar vi sikte på å styrke hele bredden av tiltak når det gjelder forebygging, tiltak når det gjelder styrking og kvalitetssikring av behandlings- og rehabiliteringstilbud, og når det gjelder forskning. I dag behandler vi en rapport om tjenestetilbudet for dem som allerede har store problemer.

Jeg vil si at det likevel, i tillegg til å hjelpe rusmiddelmisbrukere, er et hovedmål å redusere rekrutteringa til misbrukergruppa. Jeg benytter derfor denne anledningen til å understreke betydningen av forebyggende tiltak også i praksis. Det ble som kjent bevilget 91,5 mill. kr ekstra til styrking av rusomsorgen gjennom tilleggsproposisjonen til statsbudsjettet for inneværende år. Det skal gå til legemiddelassistert rehabilitering, slik flere har vært inne på, og nødvendig tannbehandling for rusmiddelmisbrukere som i dag ikke får det. Og det tror jeg er et større problem enn mange er klar over. Jeg ser problemet med at en del som skal inn i LAR, venter for lenge. Jeg ser at det er problemer knyttet til oppfølginga etterpå. Det tar Regjeringa på største alvor, og det jeg nå har skissert, er et første trinn i Regjeringas arbeid med en opptrappingsplan for rusfeltet.

Som kjent finansierer kommunene sin innsats gjennom de frie inntektene, og Regjeringas økning av kommuneramma er derfor et bidrag til at kommunene får bedre muligheter til å løse sine oppgaver. Etter at Riksrevisjonen foretok sin kartlegging, har Sosial- og helsedirektoratet bl.a. utarbeidet en rapport der de har flere forslag til en kvalitetsstrategi for rusfeltet. Jeg vil understreke at oppfølginga av dette vil være en viktig satsing for Regjeringa framover. Som kjent er det slik at ved rusreformen som ble gjennomført med virkning fra 1. januar 2004, overtok staten ved de regionale helseforetakene ansvaret for å yte tverrfaglig, spesialisert behandling for rusmiddelmisbrukere. Reformen gav personer med rusmiddelproblemer pasientrettigheter på linje med andre pasienter, slik flere har vært inne på, og det er grunn til å si at det etter dette har vært en klar økning i antall henvisninger til tverrfaglig, spesialisert behandling for rusmiddelmisbruk. Med rusreformen har både sosialtjenesten og fastlegen adgang til å henvise til behandling. Mye tyder på at dette har gitt en lavere terskel inn til behandling. Det er viktig å nevne at rett til individuell plan etter sosialtjenesteloven også ble lovfestet samtidig med iverksettelse av denne reformen. Reformen innebar ikke endringer i kommunenes oppgaver. Den kommunale sosialtjenestens helhetlige ansvar for tiltak for rusmiddelmisbrukere er som kjent videreført. Det er mitt håp at styrkingen av spesialisthelsetjenesten også skal gi grunnlag for å styrke kommunenes viktige arbeid.

Evalueringen av rusreformen vil bli lagt fram ved utgangen av dette året, og vil gi svar på om rusmiddelmisbrukere har fått et bedre og mer helhetlig tilbud som følge av reformen, og herunder også hvordan samhandlinga med kommunene fungerer.

Jeg vil i det videre arbeidet være særdeles opptatt av det flere talere også har vært opptatt av her i dag, nemlig samhandlinga mellom de ulike tjenestenivåene. Det er vi helt avhengig av hvis vi skal lykkes på dette området. Jeg er også helt enig i komiteens påpekning av at de som har krav på individuell plan, må få sikret dette. Vi vil prioritere oppfølginga av det.

Det er en veldig sterk sammenheng mellom rusmiddelproblemer og psykiske lidelser. Mellom 50 og 80 pst. av dem som får behandling for rusmiddelavhengighet, har også psykiske lidelser. Det illustrerer at disse personene har behov for et helhetlig og samlet tilbud. At den enkelte kan få opprettholde arbeidet og at et boligtilbud er til stede, er viktig, og er avgjørende for at rusmiddelmisbrukere skal kunne rehabiliteres. Jeg vil bidra til at oppfølginga av kommunenes rusarbeid kobles sammen med det arbeidet vi nå gjør med handlingsplanen mot fattigdom, strategien «På vei til egen bolig», stortingsmeldinga om arbeid, velferd og inkludering, opprettelsen av ny arbeids- og velferdsforvaltning – ett sted og én person å forholde seg til, ikke mange ulike etater – og ikke minst Opptrappingsplanen for psykisk helse.

Riksrevisjonen har med rette påpekt at det er mangler ved statistikk og styringsinformasjon om de kommunale tjenestene knyttet til disse menneskene. Som departementet har vist til i tilbakemeldinga til Riksrevisjonen, er det en utfordring at det ikke finnes en entydig definisjon av begrepet «rusmiddelmisbruker», og som gjør det vanskelig å innhente nødvendig informasjon. Men selv om dette er vanskelig, er jeg helt enig med Riksrevisjonen og komiteen i at vi må gjøre det vi kan for å utøve mer systematikk og kunnskap i det kommunale arbeidet. I samarbeid med Sosial- og helsedirektoratet vil jeg legge stor vekt på å utvikle veiledningsverktøy, modeller og opplegg som gjør at kommunene skal kunne oppnå dette. Jeg kan informere Stortinget om at Sosial- og helsedirektoratet allerede i vinter kommer til å gi ut en ny veileder for kommunale rusmiddelpolitiske handlingsplaner, og det vil være ett av flere viktige verktøy for kommunene for å systematisere sitt arbeid med oppfølging av rusmiddelmisbrukere.

Avslutningsvis vil jeg si at jeg synes Riksrevisjonens rapport og komiteens merknader danner et viktig grunnlag når Regjeringa nå går videre med opptrappingsplanen overfor disse menneskene.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [12:11:54]: Jeg synes dette har vært en god debatt om et vanskelig tema. Hovedbalanseutfordringen er å finne skjæringspunktet mellom lovlig bruk av rusmidler og misbruk, og hvordan man skal bistå og hjelpe dem som har eller får et rusproblem gjennom sin omgang med rusmidler. Jeg synes i så måte at debatten i Stortinget har vært bra. Man har fokusert på at man i samlet flokk ikke er bedre enn det det svakeste ledd står for. Det tror jeg er viktig å holde i fokus. Det er kun slik man kan forbedre tjenesten totalt sett, og det vil igjen kunne hjelpe dem som har problemer med dette.

Når så representanten Hansen drar inn Fremskrittspartiets – som det hevdes – dobbeltmoral i forhold til avgift på rusmidler, blir jeg litt betenkt. Jeg er ganske sikker på at denne salen er bevisst på at hvis det er én person som til de grader har kjempet for dem som «sitter nederst ved bordet», som ble brukt som begrep her i stad, var det tidligere stortingsrepresentant John Alvheim. Det har aldri vært noen tvil om det. Hvis det er noen som har stått oppreist og kjempet den kampen, er det bl.a. John Alvheim. Han har gjort det med tyngde, han har gjort det med autoritet, og han har gjort det med respekt. Den koblingen representanten Hansen drog inn her i stad, synes jeg han burde holde seg for god til, hvis en ser på historikken og hva som har skjedd bl.a. for å hjelpe de svakeste av de svake.

Svein Roald Hansen (A) [12:13:38]: Jeg er helt enig i at representanten John Alvheim har uttrykt berettiget sinne og frustrasjon på vegne av mange av de svakeste av de svake. Men det er ikke John Alvheims bekymring for bl.a. rusmiddelmisbrukere som har vært Fremskrittspartiets ansikt når de har skullet tekkes andre velgergrupper, f.eks. de reisende eller de som ergrer seg over at avgiftene på polet er litt for høye. Det siste forslaget vi fikk, var altså at vi skulle få et kort med 18 000 kr hver som vi kunne bruke i utlandet. Fremskrittspartiet må snart venne seg til at de er et politisk parti, som ikke kan ha et janusansikt: ett ansikt når det gjelder rusomsorg, og et annet når det gjelder tilgang på alkohol.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [12:14:48]: For Fremskrittspartiet er det ett faktum som er viktig, og det er at det er stor forskjell på bruk og misbruk. Det er det tydeligvis ikke i Arbeiderpartiet.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 5.