Dagfinn Høybråten (KrF) [12:15:35]: (ordfører for saken): Som saksordfører for Dokument nr. 3:14 for 2004–2005, Riksrevisjonens undersøkelse av måloppnåelse i kriminalomsorgen, vil jeg peke på noen hovedpoenger i denne saken.

Kriminalomsorgen har som hovedmål å gjennomføre varetektsfengsling og straffereaksjoner som er betryggende for samfunnet, og som motvirker straffbare handlinger. Det skal legges til rette for at lovbryter kan gjøre en egen innsats for å endre sitt kriminelle handlingsmønster. Formålet med Riksrevisjonens undersøkelse har vært å vurdere måloppnåelsen i arbeidet med straffegjennomføringen.

Undersøkelsen viser at straffegjennomføringen ikke fullt ut tilfredsstiller de mål og forutsetninger som Stortinget har satt om hurtig straffereaksjon og faglig innhold i soningen. Interne samordningsutfordringer, sviktende rutiner og manglende forvaltningssamarbeid vanskeliggjør rehabiliteringsprosessen for de straffedømte.

En samlet komite er bekymret over disse funnene. Vi merker oss også at Justisdepartementet ser alvorlig på funnene i undersøkelsen og i sine kommentarer til rapporten forsikrer at man vil arbeide for å forbedre kvaliteten i kriminalomsorgen. Det er bra. Kristelig Folkeparti og komiteen mener at departementets holdning i denne saken er konstruktiv og nødvendig. Det er positivt at flere tiltak allerede er iverksatt, bl.a. for å styrke samarbeidet mellom ulike deler av forvaltningen og for å sikre tilstrekkelig kvalifisert bemanning i fengslene i årene framover. Det er viktig at kriminalomsorgen på alle nivåer arbeider aktivt for å nå de mål og forutsetninger som er satt av Stortinget. Det er også særdeles viktig for å gi den enkelte straffedømte best mulige forutsetninger for et liv uten kriminalitet etter endt soning.

Komiteen har også merket seg at det for framtiden skal utarbeides en bedre statistikk for tilbakefall til ny kriminalitet etter straffegjennomføring. Kunnskap og tilbakemeldinger fra slike undersøkelser vil danne et godt grunnlag for å forbedre og eventuelt korrigere innholdet i kriminalomsorgen. Det er etter komiteens mening svært positivt.

Komiteen anbefaler at Dokument nr. 3:14 for 2004–2005, Riksrevisjonens undersøkelse av måloppnåelse i kriminalomsorgen, vedlegges protokollen.

Berit Brørby (A) [12:18:09]: Jeg skal bare gi noen få kommentarer.

Komiteen har merket seg at Riksrevisjonens undersøkelse om måloppnåelse i kriminalomsorgen bl.a. viser at straffegjennomføringen ikke fullt ut tilfredsstiller de mål og forutsetninger som Stortinget har satt om hurtig straffereaksjon og faglig innhold i soningen. Det er også påpekt en del andre ting, bl.a. at interne samordningsutfordringer, sviktende rutiner og manglende forvaltningssamarbeid vanskeliggjør rehabiliteringsprosessen for de straffedømte. Dette ser komiteen på med bekymring.

Komiteen har videre merket seg at Justisdepartementet ser alvorlig på funnene i undersøkelsen og i sine kommentarer til rapporten forsikrer om at man vil arbeide for å forbedre kvaliteten i kriminalomsorgen. Komiteen mener at departementets holdning i saken er svært konstruktiv og nødvendig. Det er positivt at flere tiltak allerede er iverksatt, bl.a. for å styrke forvaltningssamarbeidet og for å sikre tilstrekkelig kvalifisert bemanning i fengslene i årene framover.

Det er viktig at man på alle nivåer i kriminalomsorgen arbeider aktivt for å nå de mål og forutsetninger som er satt av Stortinget. Ikke minst er dette viktig for å gi den enkelte straffedømte best mulige forutsetninger for et kriminalitetsfritt liv etter endt soning.

Det er etter komiteens mening svært positivt at det for framtiden skal utarbeides bedre statistikk for tilbakefall til ny kriminalitet etter straffegjennomføring. Kunnskapen som slike undersøkelser vil gi, danner et godt grunnlag for å forbedre og eventuelt korrigere innholdet i kriminalomsorgen. Derfor er vi meget tilfreds med de svarene som Justisdepartementet så langt har gitt.

Jan Arild Ellingsen (FrP) [12:20:41]: Den type revisjon som her er lagt fram, er en god ting for Stortinget bl.a. å bruke som en del av sitt arbeidsverktøy i det videre arbeidet innenfor de ulike sektorene som Riksrevisjonen går igjennom. I så måte er det fornøyelig og behagelig å ha noen som kan se inn i systemet med et objektivt fokus, nettopp for å utfordre Stortinget og departementene på om de i fellesskap oppnår den funksjonaliteten som er hensikten med de forskjellige håndgrep som Stortinget gjør i forhold til departementene og andre som er involvert i dette. Det betyr også at dette er en pekepinn på hvor treffsikker man er. Jeg registrerer, som også representanten før meg var inne på, at departementet heldigvis tar dette på alvor. Det er klart at skal man få noe til, er man avhengig av gjensidig respekt, og at man ser henimot en forbedring, som igjen vil tjene det man ønsker å oppnå.

Fremskrittspartiet har påpekt noen momenter i denne saken, bl.a. bruk av programarbeid. I rapporten påpekes det også at det ikke er slik at programarbeid nødvendigvis fullt ut treffer målgruppen sin. Det er også et faktum at den forrige justiskomiteen var opptatt av programarbeid og hvordan man brukte det. Brukte man det som et politisk virkemiddel for faktisk å hjelpe, eller var det også andre motiver inne i dette? Når vi ønsker å bruke programarbeid, er det for å hjelpe de innsatte, slik at de kan komme tilbake til det ordinære samfunnet som gjengs mennesker, og at de i så måte kan avslutte sin kriminelle karriere. Ingenting ville være bedre enn det, verken for dem som begår kriminalitet, eller for samfunnet for øvrig, og kanskje ikke minst for pårørende til folk som omgås kriminelle eller som lever et kriminelt liv.

En annen ting som Fremskrittspartiet også har vært opptatt av i denne saken, er bruk av friomsorgskontorene og konfliktrådsmegling. Det påpekes her bl.a. at man synes at det ikke i stor nok grad fungerer i forhold til hensikten. Det bør være et alvorlig varsel etter mitt skjønn. Hvis man ønsker å ha denne typen tiltak, må vi påse at de faktisk virker i henhold til intensjonen. Det er jo det som gir legitimitet ute i samfunnet. Hvis vi ønsker at denne typen tiltak skal kunne brukes, er vi avhengig av at man har forståelse for det også utenfor denne salen. Hvis ikke, vil vi etter hvert få et problem og kanskje bli utfordret til å fjerne tiltak som ellers er gode. Derfor er det viktig at man fokuserer på dette, og sørger for å justere noe der det er behov for det.

En annen ting som påpekes fra Riksrevisjonens side, er planarbeid. Personlig tror jeg at et godt analytisk arbeid i forhold til hva man ønsker å oppnå, gode planer for å sikre at man faktisk kommer dit man skal komme, er en suksessfaktor. I så måte synes jeg det er bra at Riksrevisjonen gjennom de opplysningene som er innhentet, påpeker at her er det også et vesentlig potensial for forbedring.

Som jeg nevnte i forrige sak, er det slik at det er det svakeste leddet som avgjør i hvor stor grad man oppnår suksess eller ikke. Dette er et fagområde som er vanskelig, sammensatt og utfordrende i mange sammenhenger. Det er politisk spennvidde i det, og slik skal det sikkert være. Selv om vi nok alle har et felles mål om at vi skal redusere kriminaliteten, er tilnærmingen til å gjøre det ganske forskjellig.

Hvis man nå løfter blikket over det og tenker at det primære skal være å hjelpe folk til å komme ut av kriminalitet, er dette dokumentet fra Riksrevisjonen veldig bra. Det påpeker styrker og svakheter, og det er med og gir oss et signal om hva man bør gjøre videre.

På bakgrunn av dette tar jeg opp Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten: Representanten Jan Arild Ellingsen har tatt opp de forslagene han refererte til.

Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) [12:25:12]: Senterpartiet er med i den felles komitemerknaden som omtalar denne rapporten. Eg føler likevel behov for å koma med ein kort merknad.

For det fyrste peikar sjølve rapporten på alvorlege utfordringar når det gjeld både samordning, sviktande rutinar og manglande samarbeid. For det andre er det veldig gledeleg at Justisdepartementet tek denne rapporten så alvorleg. Det skulle for så vidt berre mangla, men det er likevel kjekt å konstatera at slik er det. Det er òg godt å veta at landet har ein justisminister som kjenner dette feltet, og som vi slepp å vera i tvil om kjem til å følgja opp med ytterlegare tiltak i forhold til dei som allereie er sette i gang.

Så peikar komiteen på kor viktig det er å gi den enkelte straffedømde best moglege føresetnader for eit kriminalitetsfritt liv etter soning. Det er veldig vesentleg, og det er store utfordringar der òg for Regjeringa.

Det som likevel fyrst og fremst fekk meg til å ta ordet, er Framstegspartiet sin merknad. Der skriv Framstegspartiet i innleiinga at det manglar «en gjennomgående helhetstenkning». På dette feltet finn Framstegspartiet det nødvendig å påpeika det. Og så har Framstegspartiet sjølv – når ein samanliknar den førre saka og denne saka – nettopp vist at dei står i ei særstilling i Stortinget når det gjeld manglande heilskapstenking. Eg tenkjer altså på det Framstegspartiet seier i den førre saka om at det er viktig med tiltak som hindrar at vi får fleire rusmiddelmisbrukarar, og så på justispolitisk talsmann sitt forsvar for Framstegspartiet sin alkoholpolitikk. Det kan ikkje ha gått Framstegspartiet forbi at internasjonale forskarar har påvist samanhengen mellom tilgangen på alkohol og valds- og kriminalitetsstatistikken. Eg viser bl.a. til ein omfattande studie, lagt fram av 16 internasjonale forskarar, som heiter «Alkohol er mer enn en vare», der det blir påpeika at det viktigaste tiltaket for å hindra at vi får fleire misbrukarar, og for å redusera vald og kriminalitet, nettopp er å innsjå at alkohol er meir enn ei vare, og å føra ein restriktiv alkoholpolitikk.

Eg må faktisk òg få gi justispolitisk talsmann i Framstegspartiet eit velmeint råd: Ikkje skyv John Alvheim føre i denne saka. Det er ikkje tvil om at John Alvheim stod på barrikadane for svake grupper og enkeltpersonar som treng oppfølging i dette samfunnet, men det er heller ikkje tvil om at John Alvheim aldri stod på barrikadane for Framstegspartiet sin alkoholpolitikk.

Statsråd Knut Storberget [12:29:41]: Man skvetter litt som ny statsråd når man hører at Riksrevisjonen har merknader eller oppfatninger om driften i den sektoren man er satt til å styre. Vi tenker alltid på bilag. Men jeg må si, som flere talere har vært inne på, at denne type revisjon hilser jeg hjertelig velkommen. Det er nettopp denne type revisjon vi trenger mer av.

Jeg skulle ønske at flere kunne delta i en så viktig debatt som lanseres her i dag, både om rus og ikke minst om kriminalomsorgen. Dette er jo hovedutfordringene vi står overfor når det gjelder å bekjempe norsk kriminalitet.

Den viktigste målestokken på om vi lykkes, er det som departementet og Regjeringa nå jobber hardt for å få til å kartlegge og bringe på det rene, nemlig svaret på spørsmålet: Lykkes vi virkelig med de tiltakene som settes i verk overfor dem som domfelles for kriminelle handlinger, eller er det slik at nærmere 60–70 pst. av dem som møter samfunnets reaksjon, faktisk kommer igjen i løpet av ganske kort tid, som gjengangere, og at man faktisk også ser – jeg skal være ærlig og si det – at de tiltakene som samfunnet setter i verk, egentlig bidrar til å gjøre situasjonen verre, ikke bare for de domfelte, men også for de fornærmede og for det samfunnet som forventer at reaksjonene skulle forårsake mindre kriminalitet?

Det er et kjempetankekors for oss som jobber med kriminalitetsbekjempelse, at mye av det vi gjør, på mange måter ikke evner å løfte de som begår kriminelle handlinger, ut av den sausen de har sauset seg inn i. Derfor er dette et av Regjeringas viktigste satsingsområder. Dette handler faktisk om å gjøre bruk av offentlige ressurser mer effektivt og få resultater som gagner også de fornærmede, de som er ofre for kriminalitet.

Det som er fint med en slik debatt, er også at vi får oppmerksomheten bort fra den tenkinga i kriminalomsorgen som handler om at vi nærmest skal summere antall år, måneder eller dager, at det er det saliggjørende, og at de som roper om strengest straffer, er de som når lengst i kriminalpolitikken. For slik er det jo ikke! Det er slik som både komiteen og Riksrevisjonen har påpekt, at her er vi nødt til i mye større grad å tenke på innholdet og hva som faktisk skal møte den som er domfelt.

Regjeringa legger til grunn at noe av det viktigste vi kan gjøre nå når det gjelder å bekjempe kriminelle handlinger og få ned kriminaliteten, er å løfte gjengangergruppa slik at man faktisk får dem ut av kriminell adferd. Det handler ikke om lange fengselsstraffer, men det handler om innholdet i fengselsstraffene. Derfor gir vi det økt oppmerksomhet.

Det som nå kommer fra Riksrevisjonen, er et nyttig innspill og en nyttig revisjon som vi skal ha med oss i det politiske arbeidet. Jeg understreker: Dette er noe vi tar på alvor og noe vi syns er særdeles viktig, også for å bevege dette politiske området over fra bare å være styrt ut fra dagsaktuelle hendelser, for det er gjerne da kriminalpolitiske debatter dukker opp. Vi trenger å endre kriminalomsorgsdebatten fra å være hendelsesstyrt til å være kunnskapsstyrt. Det er grunn til å rose Riksrevisjonen. Det er også grunn til å rose komiteen, Stortinget og for så vidt alle dem som har hatt ordet, for at man faktisk velger å legge seg på en kunnskapsstyrt linje.

Jeg er bekymret for det fokuset vi – alle partier – har hatt når det gjelder kriminalomsorgen i løpet av de siste årene, hvor vi måler vellykkethet ikke bare i strenge straffer, men også ved kvantitativt å telle antallet soningsdøgn og telle hvor lang soningskøen er. Det er avgjørende viktig for Regjeringa å få ned soningskøen, men vi vil lure oss selv hvis vi tror at det er det eneste saliggjørende når det gjelder å gjøre noe med kriminelle handlinger. Derfor har Regjeringa valgt en strategi som nettopp skal bidra til å få ned soningskøen, fordi vi tror at det faktisk også vil bidra til at vi får økt politisk og ressursmessig oppmerksomhet på innholdet i soninga.

Det står 2 483 domfelte i kø for å komme inn i norske fengsler. Det er en helt uakseptabel situasjon, først og fremst for dem det gjelder, for ikke å glemme dem som er fornærmet for kriminalitet, men også fordi vi politisk sett ikke evner å få oppmerksomhet på det bl.a. Riksrevisjonen peker på om programsatsing, innholdet i soning, forvaltningssamarbeid og spørsmålet om å gjøre hele sektoren mer kunnskapsstyrt.

Det er dessuten slik at vår erfaring er at en rask reaksjon etter kriminelle handlinger er langt viktigere enn nødvendigvis en streng reaksjon. Kommer reaksjonen først to–tre år etter, sier det seg selv at 17-åringer som begår forbrytelser, får svært lite ut av reaksjonen om de skulle møte denne reaksjonen når de er tyve år og godt inne i f.eks. et studium eller et nytt arbeid. Derfor har Regjeringa valgt allerede i tilleggsproposisjonen nå i fjor høst å satse sterkt på å utarbeide nye soningsplasser som skal bidra til å få soningskøen ned i år. Det er vår ambisjon at soningskøen skal mot null, den skal nullstilles, i løpet av denne fireårsperioden vi nå er inne i.

Jeg vil også peke på at Regjeringa ønsker seg og vil sette i verk tiltak for å få flere reaksjoner over i alternative tiltak. Der merker jeg meg Fremskrittspartiets innspill i debatten om særlig konfliktråd og samfunnsstraff. Det er viktige innspill. Det er viktige innspill av den grunn at vi står samlet i Stortinget om at vi skal satse på alternative straffereaksjoner. Derfor skaper vi legitimitet og aksept ute i opinionen for å kunne gjøre det. Det er straffereaksjoner som kan gi bedre resultater og færre gjengangere enn tradisjonell straff, altså fengselsstraff. Derfor er representanten Ellingsens påpekning om at vi må sikre at også befolkninga følger med, og at vi har legitimitet ute, viktig. Vi er nødt til å sikre oss når vi nå tar i bruk samfunnsstraff og konfliktråd ganske så omfattende, at det faktisk går på skinner, at man får det resultatet man skal ha, og at man har gode kontrollmekanismer rundt det.

I løpet av det året vi har bak oss, og det vi nå er inne i, er vi i ferd med å få et massivt økt volum når det gjelder samfunnsstraffreaksjoner og også konfliktråd.

Jeg vil også vise til at Regjeringa har valgt å igangsette bygging av Halden fengsel, som vil gi 251 nye fengselsplasser i løpet av 2009, hvis alt går som planlagt. Det vil også kunne avhjelpe situasjonen i forhold til den gruppa som vi ikke har noe annet alternativ overfor enn fengsel.

Derfor vil jeg bare kvittere fra Regjeringas side at dette er en type revisjon som vi syns er nyttig, og som vi merker oss, og som også samsvarer i stor grad med hva som er den nye regjeringas planer på feltet.

Thorbjørn Jagland hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 6.