Jon Lilletun (KrF) [11:46:57]: Min interpellasjon i dag om trusfridom har fått eit dramatisk bakteppe i den veldige demonstrasjonsbølgja som dei siste dagane har rast over mange muslimske land, særleg i Midtausten. Grunnane til herjingane er nok samansette, men eit viktig moment er at mange muslimar kjenner sin religiøse identitet trampa på. Dei reagerer på at deira fremste profet vert karikert og håna. Raseriet er derfor dels ein reaksjon på noko dei kjenner som ei audmjuking, og dels eit uttrykk for at dei lever i eit samfunn der ein ikkje har nokon sterk tradisjon for trusfridom og ytringsfridom.

Skal vi kunne førebyggje denne typen reaksjonar, må vi tryggje trusfridomen den plassen i samfunnet som erklæringa om menneskerettane krev. Fleire av dei landa der innbyggjarane no reagerer med vald, har gjeve religion ein sentral plass i samfunnet, men ikkje trusfridom. Derfor må vi auke vernet om trusfridomen, for å unngå situasjonar som dette i framtida.

Som Jürgen Habermas påpeikar, spelar religionen ei stadig viktigare rolle for politiske føremål over heile verda, bortsett frå i Europa. I eit verdshistorisk lys er den vestlege rasjonalismen faktisk det verkelege unntaket, seier han. Habermas meiner at så lenge dei sekulære borgarane oppfattar religiøse tradisjonar og religiøse fellesskap som ei forelda leivning frå førmoderne samfunn, vil dei oppfatte trusfridomen som lite anna enn eit vern av ein utryddingstrua art. Etter deira meining har religion i seg sjølv ikkje lenger nokon rett til eksistens.

Det må ikkje verte slik at dei som er opptekne av trusfridom, framstiller det sekulære som det optimale og berre sjeldan finn høve til å påpeike brot på retten til å tru. I den vestlege verda i dag er vi svært opptekne av det sekulære, og det vert ofte framheva som eit ideal. Då ser ein ikkje den rolla religion og tru spelar i det menneskelege livet i det daglege. Kanskje er det nettopp fordi vi er vortne så opptekne av det sekulære, at vi gløymer å rette merksemd mot det religiøse?

Vi kan ikkje rangere menneskerettane. Alle er like viktige, og alle fortener auka fokusering. Det skjer i dag grove brot på dei sosiale, økonomiske, sivile, kulturelle og politiske rettane i mange land. Eg vil likevel rette merksemda mot éin menneskerett i denne interpellasjonen, nemleg retten til trusfridom.

Kvifor er det så viktig å fokusere på religiøs forfølging og trusfridom? Fordi lidingar eller død på eit slikt grunnlag er verre enn noko anna? Nei, absolutt ikkje. Årsaka til at vi treng merksemd på trusfridom, er at temaet har vore forsømt, meir enn mange andre menneskerettar. Det skjer i dag grove brot på trusfridomen, utan at dette får særleg merksemd. Difor treng saka større politisk merksemd. Heller ikkje menneskerettsorganisasjonar har hatt trusfridom høgt på agendaen.

Ei av årsakene til at trusfridom og religiøs forfølging har vorte neglisjert, er at tru ikkje har vorte sett på som ein viktig del av menneska sine liv. Det essensielle punktet her er ikkje om ein er personleg truande eller mislikar religion, men om ein innser at religion er eit nøkkelelement i dei politiske og menneskelege rettane.

Trusfridom og forfølging for si trus skuld handlar ikkje om menneskerettsbrot mot alle religiøse menneska. Dei fleste menneske i verda har ei religiøs tilknyting. Det eg er oppteken av, er forfølging av menneske der sjølve årsaka til forfølginga er den religiøse tilknytinga. Til dømes hadde dei fleste i Rwanda ei religiøs tru, men folkemordet var etnisk basert. Menneska vart drepne fordi dei var tutsiar, uavhengig av deira religion. Så skal vi samstundes erkjenne at det berre er få konfliktar der religion er den einaste årsaka; det heng som regel saman med etniske, politiske, religiøse og økonomiske årsaker.

Den 1. februar 1972 vart det reist ein interpellasjon her i Stortinget om kva Noreg kunne gjere for å få slutt på forfølginga av kristne bak jernteppet, i Sovjetunionen. I debatten deltok representantar frå alle partia som då var representerte på Stortinget. Det var det første parlamentet i verda som tok opp forfølginga i Sovjetunionen til debatt, og interpellasjonen til Bergfrid Fjose vekte stor politisk merksemd. Saka fekk brei dekning i pressa. Den engelske utgåva av referatet frå debatten vart send til dei fleste styresmaktene i verda og til leiarar av store internasjonale humanitære, kyrkjelege og politiske organisasjonar. Bergfrid Fjose fekk takkebrev frå truande menneske i Sovjet. Det viktigaste var at saka vart sett på den politiske dagsordenen. Dette fekk store konsekvensar for mange menneske.

Eg har ikkje mindre ambisjonar med denne interpellasjonen – heller større. I ein kommentar til debatten i 1972 heitte det at interpellanten ikkje fekk noko klart og eintydig svar på spørsmålet sitt, og at det vel heller ikkje var forventa. Eg har forventningar til utanriksministaren og til kva vi konkret kan oppnå med å reise ein debatt om trusfridom. Eg vil difor seinare kome med konkrete forslag til kva Noreg kan gjere for å auke merksemda på trusfridomen.

Artikkel 18 i Konvensjonen om sivile og politiske rettar slår fast at alle har rett til åleine eller saman med andre å utøve sin religion, privat og offentleg. Dei fleste landa i verda har skrive under på denne konvensjonen, men vi veit at mange styresmakter bryt desse rettane kvar dag. I Kviterussland går utviklinga i feil retning. I Pakistan, India og Egypt risikerer konvertittar livet. I Egypt er det framleis vanskeleg for unge koptarar å få seg utdanning. I Turkmenistan og Irak har ein sett ein aukande religiøs intoleranse.

Like før jul hadde vi ein debatt i Stortinget om situasjonen i Iran. Det er ikkje tvil om at det iranske regimet bryt menneskerettane. Der vert bahaistudentar nekta tilgang til høgare utdanning. Iranske styresmakter har gjort det klart at dei ville fått tilgang om dei erklærte seg som truande muslimar. Presidenten i Iran er òg med på å spreie religiøs intoleranse med sine fråsegner om jødar. Han meiner Holocaust er ein myte, og han vil fjerne Israel frå kartet. Mange asylsøkjarar kjem til Noreg frå Iran, nettopp på grunn av religiøs forfølging. Noreg må ta dette på alvor. Eg vert uroleg når eg les skrivet frå UNE om at så lenge iranske konvertittar held trua si for seg sjølve, vil dei ikkje risikere noko ved berre å ha konvertert. Det står i Utlendingsnemnda sitt praksisnotat frå 27. mai 2005. I det same notatet viser dei til at islamsk lov heimlar dødsstraff ved fråfall frå islam. I artikkel 18 i Konvensjonen om sivile og politiske rettar står det ikkje berre at ein har rett til ei privat tru. Ein har òg rett til å utøve si tru saman med andre. Utanriksministeren sa sjølv i debatten 25. november at utviklinga når det gjelder menneskerettar i Iran, er urovekkjande.

Like etter denne stortingsdebatten fekk eg ein urovekkjande e-post. Det gjaldt situasjonen i Indonesia. I e-posten var det ei lang skildring av dei store utfordringane kristne i Indonesia står overfor. Sterkast var likevel bileta av unge jenter som vart halshogde i Poso i oktober 2005. Dei vart halshogde fordi dei var kristne. Fleire andre unge kristne jenter er no truga med halshogging. Her må Noreg gjere noko før fleire jenter vert drepne.

Situasjonen i Kina har ved fleire høve vore oppe til debatt i Stortinget. Kristeleg Folkeparti fremja seinast våren 2005 ein interpellasjon om brota på menneskerettane i Kina. Landet har stor økonomisk framgang, men lite vert gjort for å stanse undertrykkinga og krenkinga av dei sivile og politiske rettane. Uigurmuslimane og tibetanske buddhistar lever under kulturell og religiøs undertrykking. Tilhengjarar av Falun Gong vert torturerte, dei vert dømde til fengselsstraffer på over 20 år, og dei vert lagde inn på mentalsjukehus eller sende til arbeidsleirar utan rettargang. Protestantar og katolikkar vert trakasserte, kyrkjer vert øydelagde.

Noreg har mykje samarbeid med Kina, og det gjev oss eit godt grunnlag for å kritisere brota på menneskerettane. Eg trur vi kan bruke dei årlege rundeborda i menneskerettsdialogen meir aktivt. Eg trur òg det ville vere nyttig å effektivisere og tilføre meir ressursar til organisasjonar og rørsler som arbeider med desse tema, som t.d. Oslokoalisjonen, Kina-programmet, Amnesty og Helsingforskomiteen.

Noreg har òg ein menneskerettsdialog med Vietnam. Her finn vi fleire prov på at religiøse minoritetar vert brutalt torturerte av styresmaktene. Særleg gjeld dette etniske hmongkristne og andre religiøse minoritetar.

På bakgrunn av dei mange grove brota på menneskerettane er det svært alvorleg å registrere at det har vore lite politisk press på statar som nektar å vareta innbyggjarane sin rett til religions- og trusfridom. Eg har nemnt nokre få land. Lista er lang. Svært mange vert krenkte. Kvar dag lever menneske i frykt for si trus skuld. Noreg må gjere meir for desse menneska.

Eg ynskjer her å kome med konkrete tiltak, så dette ikkje berre vert ein debatt om ord, men om handling:

• Trusfridom må høgare opp på den politiske agendaen. Kvar gong Noreg har kontakt med totalitære regime, må vi ha menneskerettar og trusfridom som ein del av forhandlingane og samtalen.

• Vi bør òg gå i tettare dialog med andre land og organisasjonar. Saman kan vi øve eit sterkare press på statar for å stanse krenkinga og forfølginga av truande.

• Det bør òg opprettast ein eigen uavhengig kommisjon for trusfridom. Denne kommisjonen må kome med årlege anbefalingar til Utanriksdepartementet. Ein slik kommisjon har USA oppretta, og han vert sett på som svært truverdig og er mykje brukt av menneskerettsorganisasjonar verda over.

• Utanriksdepartementet bør utarbeide ein årleg rapport om trusfridom. Denne må vere basert på ei eiga forsking og på data frå uavhengige forskingsinstitusjonar, organisasjonar, fagmiljø og ein eventuell uavhengig kommisjon.

• Utanriksdepartementet må vere pro-aktivt og i stadig dialog med frivillige organisasjonar som arbeider med temaet. Det er mange i Noreg som har grundig kjennskap til dette feltet og til forholda i dei særskilde landa, m.a. Norsk Misjon i Øst og Amnesty.

• Utanriksdepartementet kan opprette ei stilling som ambassadør eller spesialrådgjevar for internasjonal trusfridom.

• Departementet bør ha ei eiga heimeside på Internett for trusfridom og religiøs forfølging.

• Diplomatar og tilsette i utanrikstenesta bør verte lærte opp til religionsforståing og verte betre orienterte om brota på menneskerettane som gjeld dei religiøse rettane.

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:58:11]: Av forskjellige årsaker har det dessverre tatt noe tid før denne interpellasjonen kunne bli besvart. Men den siste tidens hendelser har vist hvor høyaktuell saken er, så jeg takker for spørsmålet.

Religions- og livssynsfriheten er grunnleggende blant menneskerettighetene, noe representanten Lilletun gjør rede for, ikke bare fordi religions- og livssynsfriheten utgjør en fundamental rettighet for ethvert menneske, gir identitet og er et følelsesmessig forhold, men også fordi religionen kan misbrukes, ikke minst i voldelige konflikter.

Arbeidet for å styrke religions- og livssynsfriheten er en del av vår samlede innsats for menneskerettighetene, og dette har høy prioritet for denne regjeringen.

Religions- og livssynsfriheten står i nær sammenheng med ytringsfriheten, forsamlingsfriheten og organisasjonsfriheten. Ytringsfrihet er en forutsetning for at mennesker skal kunne utøve sin religion og sitt livssyn. Det er en rettighet som er kjempet fram gjennom tidene til den status den har i dag. Den må vi bidra til å holde intakt og ikke svekke.

En annen verdi har også kjempet seg fram. Det er evnen til dialog, evnen til kompromiss, en innstilling til forskjeller som gjør at vi kan leve med dem og ikke ty til vold.

I mange stater finnes restriksjoner i organisasjonsfriheten for å innskrenke borgernes religionsutøvelse. Eksempler på dette ser vi i Kina og Vietnam, hvor myndighetene krever at alle religiøse grupper skal registreres og godkjennes. Retten til å utøve sin tro er avhengig av ytringsfriheten. Samtidig kan ytringsfriheten brukes til å krenke andre menneskers religionsutøvelse. Det er dette noe av den aktuelle striden rundt de såkalte karikaturene handler om, hvor vi ser at verdier blir satt opp mot hverandre.

Ytringsfriheten er en grunnleggende rettighet i vårt land. Det er et kjennetegn ved vårt demokrati at det ikke er regjeringens ansvar å bestemme hva som står i norske medier. Redaktørene må ta ansvar. Så er det eventuelt opp til domstolene å vurdere om ytringer er av en slik art at de kommer på kant med lovens bestemmelser, som setter grenser for ærekrenking, trusler e.l. Samtidig mener jeg at det er en del av ytringsfriheten å avveie hva man trykker og ikke trykker, og at det må være tillatt å påpeke at noe som er kommet på trykk, kanskje burde vært utelatt, uten dermed å antyde at loven burde forby det.

Jeg har forståelse for at karikaturen av profeten Muhammed oppleves som krenkende for muslimer, og at slike ytringer bidrar til å forsterke motsetninger, øke spenningen og polariseringen innad og mellom kulturer. Vi må ta klart avstand fra de voldelige aksjonene som vi har sett den siste tiden, slik vi har vært inne på tidligere i dag. Samtidig vil jeg også bruke denne anledningen til å rette en takk til muslimske miljøer i Norge, som vi har et godt samarbeid med, og som på en konstruktiv måte bidrar til å dempe spenninger gjennom dialog og brobygging.

Interreligiøs dialog er et sentralt virkemiddel både på myndighetsnivå og i det sivile samfunn. Her kan jeg bl.a. nevne dialogen som har funnet sted mellom Mellomkirkelig Råd og Islamsk Råd.

Vi vil bruke tiden framover til å holde nær kontakt med muslimske miljøer og oppfordre dem til å bruke sitt kontaktnettverk til å bidra til å dempe de spenningene som har oppstått. Det er også en del av det større bildet som representanten Lilletun har trukket opp.

La meg peke på noen utviklingstrekk som truer religions- og livssynsfriheten, bl.a. i lys av de landeksempler representanten Lilletun trekker opp. Kampen mot terror kan skape utfordringer for religions- og livssynsminoriteter. FNs spesialrapportør for religions- og livssynsfrihet er bekymret for økt religiøs intoleranse som følge av at religion kobles til terrorhandlinger. Kampen mot terror må ikke føres slik at den forsterker mistillit og fiendebilder. Da er vi like langt.

Når alminnelige rettssikkerhetsgarantier ikke foreligger i et land, er religiøse minoriteter spesielt utsatt for menneskerettighetsbrudd. Medlemmer av slike minoriteter kan risikere langvarige frihetsstraffer og, enda verre enn det, dødsstraffer, som representanten Lilletun var innom. Dette er forhold vi ikke kan akseptere. Derfor tar vi opp brudd på religions- og livssynsfrihet når det skjer ved hjelp av internasjonale og bilaterale virkemidler og kanaler, og vi tar opp enkeltsaker der personer er fengslet på grunn av sin religiøse tro.

Gjennom Norges menneskerettighetsdialoger arbeider norske institusjoner for å påvirke rettssystemene i f.eks. Kina og Vietnam, sammen med partene i disse landene. Brudd på trosfriheten har i flere land sammenheng med inter- og intrareligiøse konflikter, og overgrep begås av religiøse grupper uten tilknytning til staten. Selv om den enkelte stat har ansvaret for å forhindre slike overgrep, får ikke alltid religiøse minoriteter vern av myndighetene. Minoritetsgruppene utsettes for trakassering, og alvorlig voldsbruk forekommer. At stater på grunn av manglende evne eller vilje ikke klarer å beskytte sine innbyggere, viser at vår innsats for fremme av trosfriheten også må rettes mot det sivile samfunn. La meg ta et eksempel: Pakistan.

Den største trusselen mot trosfriheten i Pakistan kommer fra militante muslimske krefter. Konflikter mellom sunni- og sjiamuslimer krever menneskeliv. Det forekommer også angrep på konvertitter, ahmadiyyaer og den kristne minoriteten i landet. Etter initiativ fra pakistanske myndigheter har Norge engasjert seg for å fremme interreligiøs dialog mellom muslimer og kristne. Dialogen utgjør en plattform også for intern muslimsk dialog med hovedfokus på å ansvarliggjøre og moderere de fundamentalistiske kreftene i Pakistan. Kirkens Nødhjelp har her spilt en viktig tilretteleggerrolle, og det viser den betydningen organisasjoner og nettverk i det sivile samfunn har. Vi vil jobbe gjennom dem som en av våre strategier.

Religiøs dialog er på den måten en viktig del av Norges bilaterale samarbeid med en rekke land, og dette arbeidet ønsker vi å videreføre. Religiøs dialog er en integrert del av vårt arbeid for fred, forsoning og menneskerettigheter. Vi støtter inter- og intrareligiøse prosesser i konfliktområder som Midtøsten, på Afrikas Horn og som nevnt i Pakistan. Flere norske organisasjoner får støtte til å drive slikt arbeid, bl.a. Mellomkirkelig Råd, Kirkelig fredsplattform og Kirkens Nødhjelp. Vi har i flere år også støttet Oslokoalisjonen for tros- og livssynsfrihet, og arbeider for å fremme toleranse bl.a. i Kina, Indonesia, Kaukasus og Sentral-Asia. Jeg må også nevne møtet som Gunnar Stålsett har ledet i Oslo i disse dager mellom ulike religionsretninger i Europa, et positivt tiltak som Regjeringen vil støtte.

Regjeringen ønsker å videreutvikle arbeidet med religionenes rolle i utenrikspolitikken. Ved årsskiftet ble det opprettet en prosjektgruppe om religiøs dialog med representanter også fra eksterne miljøer i Norge. Formålet er å utveksle og systematisere erfaringer fra religiøs dialog og peke på muligheter for å styrke norsk tilrettelegging av slike dialoger.

Vi vil også videreføre kompetansebyggingen om religionenes rolle i internasjonal politikk. Gjennom et forum for religion og utenrikspolitikk vil vi holde jevnlige møter med norske miljøer for å drøfte arbeidet innenfor dette feltet. Stikkordene er kunnskap, forståelse, respekt og dialog. Det er gjennom en kritisk dialog vi best kan øve innflytelse på stater der det er behov for økt respekt for trosfriheten. Gjensidig isolasjon og boikottliknende virkemidler som ikke er forankret i klare FN-vedtak, vil vanskelig føre fram.

Vårt syn kommer tydelig til uttrykk i alt vårt engasjement i FN, hvor vi bl.a. støtter aktivt FNs spesialrapportør for religions- og livssynsfrihet, og vi var medforslagsstiller til resolusjonen om religions- og livssynsfrihet da denne ble behandlet sist høst. I de land hvor det er mulig, har vi kontakt med menneskerettighetsforsvarere og andre representanter for det sivile samfunn. Ofte samarbeider Norge med EU, og vi er aktive støttespillere i OSSEs og Europarådets arbeid for religiøs toleranse. La meg også nevne at vi har utarbeidet en egen håndbok til støtte for menneskerettighetsaktivister i mange land. Den kan også komme godt med her.

Jeg vil takke representanten Lilletun for at han har reist dette spørsmålet. Dette blir et område Regjeringen vil vie økt oppmerksomhet. Bred forankring i Stortinget vil være et siktemål for den videre utformingen av politikken. Jeg har også notert meg de forslagene som representanten Lilletun fremmet. Alle forslag vil vi studere med interesse, og vi vil melde tilbake vår vurdering av dem.

Jon Lilletun (KrF) [12:06:20]: Eg vil takke utanriksministeren for svaret, eit svar eg oppfatta som stort sett positivt. Det er svært mange av dei tiltaka som det vart referert til og som har hatt ei lengre historie bak seg, og òg initiativ som utanriksministeren har teke, som eg synest er svært positive.

I dagens Vårt Land uttrykkjer biskop Younan, den lutherske biskopen i Jerusalem, at det er behov for meir dialog mellom religionane og ikkje minst mellom islam og kristendommen. Han framhevar Oslokoalisjonens arbeid i forhold til akkurat den biten.

Etter det som vart sagt i debatten etter statsministeren si utgreiing i dag, og at mange har gjeve ros til dei muslimske miljøa i Noreg, er det heilt opplagt at ein av grunnane til at ein har lukkast, er at dette ikkje kom heilt uforvarande på det norske miljøet. Oslokoalisjonen og andre krefter i Noreg har gjennom lang tid bygd tillit mellom desse miljøa, som det faktisk er viktig å vise til, og det er det arbeidet som biskop Younan ber om at ein òg i større grad fremmar internasjonalt. Difor helsar eg med glede at ei støtte til religiøs dialog mellom kyrkjeleiarar nasjonalt og internasjonalt vert sett i gang, og likeins at ein òg støttar eit folk til folk-samarbeid – eit menneske til menneske-samarbeid – mellom frivillige organisasjonar innanfor dei forskjellige religionane.

Eg hadde i mitt tilleggsspørsmål tenkt å utfordre statsråden på dei konkrete forslaga som eg har fremma, men der har han allereie kvittert med at han skal sjå positivt på det med omsyn til ein gjennomgang, så då vil eg berre seie at eg ser med forventning fram til den tilbakemeldinga. Eg meiner at svaret frå utanriksministeren i dag bør vere grunnlag for at Noreg ytterlegare kan styrkje den posisjonen som vi har på dette feltet.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:09:21]: Jeg tror representanten Lilletun og jeg ser veldig likt på mange av disse spørsmålene. I min redegjørelse understreket jeg betydningen av menneskerettigheter og det å arbeide langs flere spor. Også her tror jeg vi har felles syn. Hvorvidt deler av tiltakene som er foreslått, allerede er dekket, eller kan imøtekommes på andre måter, skal vi da med respekt vurdere.

Jeg vil også si meg enig i det som er blitt sagt, og som egentlig har vært lite framme i offentligheten, nemlig hvordan Mellomkirkelig Råd og Islamsk Råd i flere uker har jobbet med denne saken som nå har eksplodert internasjonalt. I møte med begge de partene har jeg fått en innsikt i at det har vært arbeidet klokt, målrettet og ansvarlig med denne saken lenge før offentligheten ble kjent med den. Jeg tror de dialogene er noe av grunnen til, som også representanten Lilletun sier, at denne saken er blitt behandlet med klokskap i det norske samfunn. Dette er vi opptatt av også i den bredere utenrikspolitiske sammenhengen. Jeg vil imidlertid understreke betydningen av at vi ikke isolerer den religiøse dimensjonen i vår tilnærming til internasjonale konflikter og dialogprosesser, fordi den jo ofte henger sammen med det økonomiske, det sosiale osv., og også er på vakt mot den fare som ligger i at autoritære krefter utnytter religiøse strømninger og stemninger til å fremme autoritære politiske mål. Men det å ha økt kunnskap om hvordan religionen spiller inn på vårt fagfelt – utenrikspolitikken – har ligget til grunn for de tiltakene jeg nevnte, som opprettelse av et eget forum, økt forskning og økt kontakt med ulike nettverk. Jeg vil samtidig si at jeg er helt enig når det gjelder Oslokoalisjonens rolle, men det er også betenkelig, som vi i dag hørte på radioen, at Trond Bakkevik måtte meddele at et planlagt møte måtte utsettes på grunn av det som nå skjer i Midtøsten rundt disse spørsmålene. Det viser jo da også hvor sårbare slike positive tiltak er.

Marit Nybakk (A) [12:11:37]: La meg først gi ros til interpellanten for en særdeles viktig og også veldig aktuell interpellasjon, at alle har rett til å utøve sin religion, privat og offentlig, uten forfølgelse, uten trakassering.

Alle erklæringer og konvensjoner om grunnleggende menneskerettigheter slår fast retten til religions- og livssynsfrihet som et viktig fundament. Religion og religionsutøvelse er en del av enkeltmenneskets identitet. Arbeidet for å sikre religionsfriheten vil alltid være en del av vår samlede innsats for menneskerettigheter. Vi ser at denne retten blir krenket, som også både interpellanten og ministeren har sagt, over hele verden. I Oslo har vi f.eks. noe som heter Ahmadiyya-menigheten, som har flyktet fra forfølgelse i Pakistan. Vi ser at kristne forfølges i Iran og i Palestina. I Kina krever myndighetene at alle religiøse grupper skal registreres og godkjennes. Vi husker alle overgrepene mot all religionsutøvelse i tidligere kommunistiske stater.

I Norge slår straffeloven § 135 a fast:

«Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel.»

Videre står det bl.a.:

«Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres

• a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse,

• b) religion eller livssyn, eller

• c) homofile legning, leveform eller orientering.»

Det betyr at i Norge har vi faktisk en veldig sterk lovbeskyttelse mot krenking av religioner og av religiøse symboler.

Den aktuelle situasjonen gjør at vi likevel må problematisere den fundamentale retten til religionsutøvelse også opp mot andre rettigheter. Utenriksministeren og for så vidt også interpellanten trakk fram forholdet mellom respekten for individets tro og religionsutøvelse og ytringsfriheten, som også har vært tema før i dag. Det finnes kanskje også andre motsetningsforhold mellom ulike deler av Verdenserklæringen om menneskerettighetene. Der slås det fast at hvert enkelt individ, menn, kvinner og barn, er enestående med ukrenkelige rettigheter. Enkeltmennesket skal vernes mot undertrykking, mot fattigdom, mot overgrep og nedverdigelse. Jeg har i flere tidligere debatter i denne salen problematisert forholdet mellom religionsfrihet og grunnleggende menneskerettigheter for kvinner. Det begås overgrep mot kvinner i religionens navn i en rekke muslimske samfunn, men også i små kristne sekter her hjemme. Dersom det oppstår konflikter mellom jenters og kvinners fundamentale menneskerettigheter og rett til religionsutøvelse som virker krenkende og direkte undertrykkende overfor kvinner, så mener jeg at det er individets integritet og menneskeverd som må prioriteres.

Menneskerettigheter kan aldri være kulturrelative, heller ikke religionsrelative. Ingen religiøs eller kulturell tradisjon kan forsvare brudd på menneskerettighetene. Jeg vil også vise til det siste utenriksministeren sa, om at man kan bruke religion som virkemiddel i politisk undertrykking.

I en global verden kan konflikter mellom religioner og konflikter mellom forskjellige menneskerettigheter best – og kanskje bare – løses gjennom dialog. Derfor må vi støtte interreligiøse økumeniske prosesser i konfliktområder som Midtøsten, samtidig som vi systematisk støtter enkeltindivider og grupper mot undertrykking i religionens navn og sikrer rett til religionsutøvelse som en del av individets personlige integritet, dvs. religionsutøvelse uten forfølgelse og uten trakassering.

Øyvind Vaksdal (FrP) [12:16:28]: Jeg vil først av alt gi honnør til representanten Lilletun, som på denne måten fokuserer på et svært viktig tema og en svært viktig rettighet, nemlig retten til fritt å utøve sin religion, privat og offentlig, enten alene eller sammen med andre, en rettighet som i vår del av verden tas som en selvfølge, og som i disse dager er blitt svært så aktuell.

Interpellanten viser til at man i Kina og Vietnam forfølger både kristne og muslimske ledere, og at dette også i mange tilfeller medfører dødsdom. Han viser videre til situasjonen i Turkmenistan, Pakistan, Egypt og Iran, hvor disse rettighetene ikke blir respektert. Også disse steder opplever man forfølgelser og brudd på menneskerettighetene ved enkelte former for religionsutøvelse.

Jeg vil henlede oppmerksomheten også på andre steder i verden der religionsfriheten har trange kår. I Saudi-Arabia eksisterer heller ingen religionsfrihet. Alle innbyggere må være tilhengere av den offisielle religionen, og religionsfriheten er heller ikke beskyttet av noen lov. Det er forbudt å utøve noen annen form for religion, og overtredelse blir straffet svært hardt.

Et annet sted der man ikke respekterer annen religion, er Sudan. Her diskrimineres alle som ikke bekjenner seg til den offisielt riktige tro. Også på Cuba opplever man i dag at det er vanskelig fritt å utøve sin tro. Det cubanske folk blir i dag nektet å importere religiøse symboler og litteratur. Det totalitære cubanske regimet nekter også kirkesamfunn å drive institusjoner som skoler, sykehus, helseklinikker og sykehjem for å hjelpe vanskeligstilte. Det kan imidlertid se ut som det ikke er religionsutøvelsen i seg selv som er problemet for cubanske myndigheter, men det faktum at det utøves aktiviteter som staten ikke selv har initiert, og som den ikke selv har den hele og fulle kontroll over.

Jeg er i stor grad fornøyd med utenriksministerens tilbakemelding. Jeg vil imidlertid be ham ikke glemme de andre stedene i verden der disse rettigheter, som vi i Norge tar som en selvfølge, dessverre ikke gjelder, og der tros- og religionsfrihet ikke kan utøves fritt. Jeg ønsker utenriksministeren lykke til med oppfølgingen av dette i internasjonale fora.

Inge Lønning (H) [12:19:13]: Interpellanten fortjener stor takk for at han har reist denne interpellasjonen – nær sagt uten å vite hva han gjorde på det tidspunkt da han leverte den. Men det vi har opplevd i de seneste ukene, har på mange måter vært en vekker for Ola Nordmann.

Vi har lett for å leve i den tro at det som er selvsagt for oss, er selvsagt for hele verden – fordi det er selvsagt for oss. Realiteten er at flertallet i dagens verden lever i samfunn som enten ikke har religionsfrihet i det hele tatt eller praktiserer en meget begrenset form for religionsfrihet. Den del av menneskeheten som lever i samfunn hvor det er full religionsfrihet, utgjør en liten minoritet. Derfor er det viktig at vi minner hverandre om at av alle de definerte menneskerettigheter er det antakelig ingen som er mindre selvsagt enn retten til fri utøvelse av religion og livssyn.

Vi sier i dagens debatt i en litt annen sammenheng gjerne at ytringsfriheten ikke er en plikt til å ytre seg. Det kan i noen sammenhenger være riktig, men i noen sammenhenger er det spinngalt, for når det gjelder å protestere mot overgrep mot fundamentale menneskerettigheter, er ikke bruk av ytringsfriheten en valgfri øvelse. Der foreligger det en moralsk plikt til å si fra i klartekst. Det er ikke akseptabelt at mennesker ikke har frihet til å forlate et religionsfellesskap for å slutte seg til et annet, dersom de personlig er blitt overbevist om det. Det finnes ikke noe argument som kan forsvare at noe politisk regime, uansett hvordan det ser ut, og uansett hvilken ideologi det bekjenner seg til, tvinger mennesker til å slutte opp om et bestemt religiøst fellesskap.

I svært mange land i dagens verden er det forbundet med fare ikke bare for å miste sosiale rettigheter, men for liv og helse, å forsøke å forlate et majoritetsreligiøst fellesskap for å slutte seg til en minoritetsgruppe. La meg understreke at religionsfriheten i denne sammenheng selvfølgelig også inkluderer retten til ikke å slutte seg til noe religiøst fellesskap, retten til ikke å tro på noen gud og til å gi uttrykk for det offentlig – selvsagt.

Det er grunnleggende viktig at vi steller oss slik i vår omgang med andre stater i norsk utenrikspolitikk at vi aldri av opportunistiske grunner, f.eks. norske handelsinteresser, lar være å bruke ytringsfriheten for å protestere på vegne av minoriteter som utsettes for trakassering.

Tvang til tro er dårers tale, skrev Nikolai Frederik Severin Grundtvig i sin tid. Og det er så sant som det er sagt, men det tar forferdelig lang tid før det går opp for folk. Derfor er det dessverre fremdeles svært mange regimer i denne verden som tror at nettopp tvang er det riktige virkemiddel når det gjelder å regulere menneskers adferd på det mest følsomme av alle områder.

La meg avslutte med å si at jeg tror mange av de tankene som interpellanten reiste i forslags form, kan ha noe for seg, uten at det er riktig å ta standpunkt til dem på strak arm. Men jeg tolker utenriksministerens svar slik at han vil se på dem og vurdere dem grundig og så komme med en tilbakemelding til Stortinget om hvorledes Regjeringen vil følge opp dette.

Ågot Valle (SV) [12:24:24]: Også jeg vil gi interpellanten stor ros for at han har tatt opp en meget viktig problemstilling, en veldig aktuell problemstilling. Svaret til utenriksministeren viser jo også at Regjeringa tar dette på alvor, sånn som også representanten Lønning var inne på.

Også jeg vil presisere at religions- og trosfrihet er grunnleggende menneskerettigheter som det er viktig å beskytte. Så har det vært økt oppmerksomhet om disse rettighetene i løpet av de siste dagene og ukene, og det har blitt koblet opp mot ytringsfrihet som en annen grunnleggende rettighet. Vi er blitt minnet på ytringsfrihetens absolutte viktighet – ja fundamental også for religionsfrihet, for utøvelse av tro. Men ytringsfrihet er ikke overordnet alle andre menneskerettigheter. Her må det være en balansegang. Én rettighet kan ikke brukes som vern for å krenke andres rettigheter, også retten til religions- og trosfrihet. Dette var den grunnleggende holdningen SV hadde, og som vi gav uttrykk for da Stortinget behandlet ytringsfrihetsmeldinga.

Så er det riktig, som interpellanten sa, at vi kan ikke rangere menneskerettigheter. Derfor er jeg helt enig med representanten Nybakk når hun sier at religion kan brukes til å krenke kvinners fundamentale rettigheter, og her må vi være helt klar på disse rettighetene.

Så sa utenriksministeren at kampen mot terror kan brukes til å krenke religions- og livssynsrettighetene. Dette er også et aspekt vi er nødt til å være veldig på vakt mot. Vi kan aldri bruke kampen mot terror til å krenke grunnleggende menneskerettigheter.

I internasjonal sammenheng har Norge som en del av FN vært med på å underskrive Erklæringen om eliminering av alle former for intoleranse og diskriminering på grunn av religion eller tro. Erklæringa har vist seg å være viktig i forhold til det arbeidet som utføres av FNs spesialrapportør for religions- og livssynsfrihet. I sin rapport for 2004 sier hun at den mengde informasjon hun har fått om saker og situasjoner som faller inn under hennes mandat, har vært overveldende. Ved skriftlig kontakt med ulike land vedrørende mulige brudd på religions- og livssynsfrihet sier hun i sin rapport at land som Kina, Israel, Indonesia og Nigeria ikke engang har svart på henvendelsene. Dette er et av de perspektivene som det er viktig å ha med seg også i det reformarbeidet som FN bør gjennomføre; nettopp det at land i større grad bør kunne stilles til ansvar for sine handlinger også på dette området.

Et av de landene som har vært i fokus, er Iran. Spesialrapportøren påpeker i sin rapport at hun fremdeles venter på tilbakemelding fra myndighetene i Iran rundt hennes forespørsel om å foreta et undersøkende besøk i landet. Det er påvist i ulike rapporter, det har også vært oppe her, og fra ulike kilder at iranske myndigheter utsetter personer med en annen tro enn islam for omfattende diskriminering, inkludert utdanning, arbeidsmarked, boligmarked og innen rettsvesenet. Rett til høyere utdanning knyttes til en egen eksamen, for å kunne dokumentere islamsk teologikunnskap. Konvertitter trakasseres og utsettes for diskriminering og fengsling på grunn av sin tro.

Og – dette var også noe som interpellanten tok opp – dette er kunnskap som vi blir nødt til å bruke når asylsøkere fra Iran kommer til Norge og ber om beskyttelse fordi de forfølges for sin tro. I fjor utviste norske myndigheter en iransk konvertitt tilbake til Iran. Han ble meldt savnet, og dukket opp flere måneder seinere etter å ha vært fengslet og utsatt for tortur. På Mysen sitter en iransk kvinne i kirkeasyl. Der har hun sittet i fem år fordi hun er konvertitt og frykter hva som vil skje med henne hvis hennes utvisningsvedtak effektueres. Når vi i Norge er opptatt av å forsvare grunnleggende menneskerettigheter som religions- og livssynsfrihet, må vi også la det få konsekvenser i Norge. I likhet med interpellanten er også jeg uroa over de signalene som ble gitt fra UNE på dette området. Og jeg er veldig enig med interpellanten i at vi er nødt til å bruke den kunnskapen og kompetansen som frivillige organisasjoner sitter inne med.

Dagfinn Høybråten (KrF) [12:29:45]: Jeg er enig med dem som har sagt at dette er en meget viktig debatt. Det er viktig at Stortinget fra tid til annen debatterer situasjonen for grunnleggende menneskerettigheter, som trosfriheten er. Det er en del av en viktig bevisstgjøring både i det politiske miljøet og i vår hjemlige samfunnsdebatt.

De siste dagers utvikling gir et veldig dramatisk bakteppe for denne debatten, og understreker på ny hvor viktig dette temaet er. Det rører ved noe av det mest grunnleggende i menneskers identitet og integritet. Samtidig er det et tankekors at noen karikaturtegninger i noen vestlige medier har fått en så enorm oppmerksomhet over hele verden som det vi har sett de siste ukene, mens systematiske og grunnleggende krenkelser av menneskers tro i regime etter regime over hele verden knapt levnes oppmerksomhet.

I FNs menneskerettighetserklæring er trosfriheten uttrykkelig slått fast i artikkel 18:

«Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.»

Det er sterke og klare ord, og de er universelle. De gjelder alle mennesker, uansett kulturell, politisk og sosial kontekst. Rapporter fra mange land dokumenterer brudd på disse rettighetene. Situasjonen varierer fra manglende beskyttelse av trosminoriteter fra myndighetenes side til regelrett forfølgelse i myndighetenes regi. I noen tilfeller er det mer sporadiske overgrep, i andre tilfeller er bruddene på menneskerettighetene mer varige og systematiske.

Et tilbakeblikk på erfaringene fra siste århundre viser at overgrepene har vært mange, men det er også framskritt i arbeidet for trosfrihet. Jeg vil særlig framheve to kultursfærer hvor trosfriheten har vært særlig utsatt. Den ene har vært i kommunistiske samfunn, hvor staten aktivt har forfektet en ateistisk ideologi og forfulgt mennesker som ville utøve sin religiøse tro, både kristne og andre. Sammenbruddet av kommunismen i Øst-Europa og Sovjetunionens oppløsning gav en ny åpning for trosfriheten. Men dessverre foregår det fortsatt overgrep mot religionsfriheten i en del land som tidligere var med i det gamle Sovjetunionen, og andre land som står i en kommunistisk historisk tradisjon. Interpellanten redegjorde for det i sitt innlegg, og det er forhold som Norge aktivt bør påtale. Jeg vil understreke, slik også utenriksministeren gjorde, at det er viktig at det følges opp i praksis. Det er fristende i diplomatiske og politiske relasjoner å underkommunisere våre reaksjoner på brudd på menneskerettighetene. Det må aldri bli Norges linje.

Den andre regionen hvor trosfriheten til dels har vært sterkt begrenset, er den muslimske del av verden, og jeg vil understreke at her varierer situasjonen. Noen steder er det relativt frie forhold, i andre muslimske samfunn følges sharialoven strengt – å forlate islam og slutte seg til en annen tro er forbudt og kan ifølge sharialoven straffes med døden. Og det skjer.

Trosfrihet og toleranse går hånd i hånd, og nettopp ved at folk lærer å leve side om side med mennesker med en annen tro, skapes en kultur hvor ulike syn kan komme til uttrykk uten at det fører til voldsfylte demonstrasjoner, forfølgelse, drapstrusler, brannstifting og angrep på ambassader. Her er det en klar aktualitet inn i dagens situasjon i Norge. Det vi står overfor i Norge, er en prøve, en test på om vi klarer dette. Vi skal svare for vår egen toleranse og vår egen evne til å leve i gjensidig respekt etter at denne prøven har stått. Jeg håper at vi vil bestå den.

La meg avslutningsvis uttrykke tilfredshet med at utenriksministeren med positiv interesse vil gå inn i de forslag som interpellanten reiste, og komme tilbake på egnet måte med en oppfølging av det. Jeg tror det der ligger mange gode og viktige forslag som det vil kle Norge godt å følge opp, men ikke minst er det utrolig viktig for alle de menneskene som i dette øyeblikk opplever at deres tro krenkes, at deres religionsfrihet innskrenkes, men som ikke oppnår overskrifter på BBC og CNN og i andre internasjonale medier.

Alf Ivar Samuelsen (Sp) [12:34:44]: Interpellanten Lilletun har med rette fokusert på en viktig menneskerett, trosfrihet. De siste dagers hendelser viser at dette med tros- og livssynsfrihet står i nær sammenheng med ytringsfrihet, noe flere har påpekt. Mange av oss i den vestlige del av verden tar denne rettigheten som en selvfølge. Vi er blitt påmint at vi ikke har grunn til å gjøre det. Det er i tillegg et paradoks at mange land utenfor den kristne kultursirkel har grunnlovfestet trosfrihet. Likevel må vi konstatere at ivaretakelsen av denne rettigheten dessverre langt fra er god nok i mange av disse landene.

Utenriksministeren har i dag redegjort for at Norge har en aktiv dialog med en rekke land hvor trosfrihet burde ha bedre vilkår enn den har i dag. Jeg tror vi må være ærlige nok til å innrømme at vi har et solid stykke arbeid framfor oss før de enkelte mennesker rundt omkring i verden har de demokratiske rettigheter som vi tar som en selvfølge. Men det gir oss ingen rett til å legge mindre vekt på det viktige arbeidet med å få demokratiske rettigheter på plass.

Senterpartiet vil være en aktiv pådriver i arbeidet med å forankre trosfrihet i verdens forskjellige stater, og utenriksministeren har i dag bekreftet at det også er Regjeringens politiske mål å jobbe med dette. Men det må i tillegg være en felles oppgave for alle demokratiske krefter å videreføre og utvikle dette arbeidet for å nå et felles mål med å sikre viktige demokratiske rettigheter i en globalisert verden.

Trine Skei Grande (V) [12:38:04]: Jeg vil også begynne med å takke interpellanten innstendig for at han har løftet problemstillingene.

Så har jeg lyst til å begynne med en litt personlig historie: Jula 2000 tilbrakte jeg i Betlehem. Det var en stor opplevelse. Jeg bodde hos en kristen palestinsk familie som jeg er venner med, noe som førte til seks timers forhør da jeg skulle ut, selvfølgelig. Jeg fikk spørsmål om hvorfor jeg hadde vært i Betlehem, og da sa jeg at det var en stor opplevelse for meg å være i Betlehem på julaften som kristen. Det er første gang jeg er møtt med en hånlig latter og en hånlig kommentar. Så tenkte jeg: Du er sannelig heldig, Trine, som har vokst opp i et sånt land at du er 30 år før du møter en hånlig kommentar på bakgrunn av din tro. Det syns jeg er et perspektiv vi kan ha – hvor heldige vi er som vokser opp i det samfunnet vi gjør, og som faktisk respekterer de menneskerettighetene som her blir løftet.

Det som jeg syns er viktig kommer fram i debatten, og som vi skal være enige om alle sammen, sjøl om det har vært en debatt i dette forum, er at noen prioriterer noen menneskerettigheter foran andre menneskerettigheter, jf. en debatt vi har hatt om Cuba. Det er faktisk ikke mulig å prioritere menneskerettigheter. Det er ingen menneskerettighet som er viktigere enn en annen. Det er ingen menneskerettighet som kan løftes foran en annen. Derfor er det sånn at når én rettighet begrenser et annet menneskes rettighet, sånn som de andre kvinnelige debattantene i denne debatten har løftet fram før, er faktisk det også brudd på menneskerettighetene. Når ett menneskes trosfrihet begrenser et annet menneskes rettigheter eller frihet, er det et brudd på andre menneskers frihet, samme hvordan vi snur og vender på det.

Det har kommet mange gode kommentarer her i debatten. Jeg tror også det er en utfordring i vår del av verden, i våre samfunn, der tro gjøres mer og mer privat og tvinges til å bli mer og mer privat, å tillate tro å være en del av det offentlige rom.

Så har jeg to kommentarer til dagens situasjon, som har gjort interpellantens spørsmål enda mer aktuelt. Jeg har stor tro på religiøs dialog, og jeg har stor tro på at vi kan være et foregangsland for å prøve å sette i gang dialogen, og her gjøres det også mye. Men jeg mener også at Den norske kirke har et spesielt ansvar for å være et så stort trossamfunn i vårt land at den kan være en pådriver for å få den religiøse dialogen i gang.

Det andre perspektivet, som det også hadde vært interessant å høre utenriksministerens mening om, er at et demokratisk system etter min mening forutsetter at ideer settes i system i ulike meningskategorier. Litt av vår engstelse da kommunismen falt i Øst-Europa, var at det eneste meningssystemet som kunne ta over for kommunismen i land som ikke har hatt sterke demokratier før, var nasjonalismen. Det gjorde vi ganske mye for å unngå. De norske og de vestlige partiene brukte ganske mye energi for å unngå at nasjonalismen var det eneste politiske system som kunne overta for kommunismen. I en rekke andre land som prøver å innføre demokrati, er religion det eneste politiske systemet som kan overta for diktaturet. Jeg tror det er en stor oppgave for oss i vestlige land å gi som alternativ demokratiske tankesystem og tankesett som ikke nødvendigvis henger sammen med religion eller henger sammen med nasjonalisme. Med det mener jeg ikke at vi skal eksportere våre ideologier. Men jeg tror at alle demokratier som skal fungere over tid, må klare å etablere tankesett og ideologier som ikke gjør at religioner eller nasjonale følelser settes opp mot hverandre. Det er en utfordring vi må ta innover oss i den situasjonen vi er i nå.

Jon Lilletun (KrF) [12:42:47]: Eg vil takke alle som har hatt ordet i denne debatten, for at det er dokumentert at det er eit sterkt samla politisk Noreg som vil slåss for religionsfridom, trusfridom og forsamlingsfridom.

Så lever vi heilt klart med ein del dilemma. Eg starta innlegget mitt med å sitere Jürgen Habermas, ein av vår tids største filosofar, og det er ikkje tvil om at hans påpeiking av at vi i Vesten – men fyrst og fremst Europa – på ein måte har neglisjert den religiøse dimensjon, er ei veldig interessant og viktig påpeiking. Kanskje kan dei siste vekers hendingar, kanskje kan det at vi har vorte fleirkulturelle, og at dei som har busett seg i Noreg med andre religionar, òg er tydelegare i forhold til sin religion, bevisstgjere oss meir. Vi treng bevisstheit om vår eigen religion òg for å kunne ha ein skikkeleg dialog og kunne respektere dei andre.

Så er det eit paradoks, slik som mange har sagt, at i det internasjonale samfunnet er det fyrst og fremst dei statane som framleis vedkjenner seg kommunismen, og dei som er muslimske, som har problem i forhold til det vi har diskutert i dag. Det varierer der òg, men dei har problem. Dei har samtidig skrive under på FNs menneskerettar totalt sett. Det er klart at det er ein observasjon vi kan gjere. Og så må vi i dei eigna fora arbeide for at dette faktisk vert lyfta fram, og at ein tør å lyfte det fram i lyset, diskutere det og forsøke å forbetre det. Det gjeld i forhold til ytringsfridom, det gjeld retten til å konvertere, og det gjeld retten til å utøve og praktisere si tru.

Dei forslaga som eg hadde til kva vi kan gjere for ytterlegare å auke vår innsats, ser eg fram til at vi får ei tilbakemelding på.

Så vil eg avslutte som representanten Johannes Østtveit frå Kristeleg Folkeparti gjorde i debatten i 1972. Han sa det slik: «ein vaken verdsopinion er den viktigaste støtte dei forfølgde kan få.» Eg er overtydd om at det at den norske regjeringa tek dette på alvor og er ein del av denne verdsopinionen, er den beste hjelpa som einskildmennesket som lever i dagleg undertrykking, kan få.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [12:46:01]: Jeg vil også takke for mange gode innlegg og interessante belysninger av dette store og viktige tema. Jeg vil egentlig ikke kommentere hvert og ett av dem, for jeg synes de står godt på egen fot.

Jeg vil komme med tre kommentarer, den ene er til representanten Skei Grande. Jeg er helt enig i at det reiser seg noen dilemmaer – hva kommer istedenfor religion, hva kommer istedenfor et autoritært styresett, forhold til nasjonalisme. Det er et stort, sammensatt spørsmål, men jeg vil vektlegge betydningen av utviklingen av sivile samfunn. Det som jo manglet i de kommunistiske statene, var et sivilt samfunn med mangfold, pluralisme og evne til å kverne synspunkter rundt på en måte som gjør at vi kan leve med forskjeller. Der er jo mange av disse landene kommet langt, særlig de som er bærere av store europeiske kulturtradisjoner. Men også andre land i det som var det tidligere Sovjet-området, strever med det, så vi må i vårt samarbeid med disse landene også fokusere på det vi kan gjøre. Kanskje er det lite, men allikevel viktig for å stimulere samarbeid mellom de sivile samfunn.

Så er det Habermas’ observasjon, at vi «har neglisjert den religiøse dimensjon». Det kan man gjøre seg mange tanker rundt, men jeg synes de siste dagers hendelser på mange måter illustrerer hvor fremmed begrepet «tro» er fra vårt ordskifte, og at tro i tråd med våre samfunnstradisjoner i stor grad er gjort til et privat anliggende. Det mener jeg er riktig, men det er samtidig et uttrykk for at vi blir fremmede og kanskje usikre i håndteringen av det. En jusprofessor er i dag sitert i Dagbladet, at man «Må kunne tulle med Muhammed». Ja, man kan det i henhold til vår ytringsfrihet. Men jeg mener at den uttalelsen i seg selv etterlater ettertanke om hvordan vi omgås den type begreper, som altså er viktige for andre.

Det siste jeg så vil si, er at vi må se på oss selv. Det farlige i denne situasjonen er om vi henfaller til en slags idyllisk tanke om at alt er bra her, selv om, som representanten Skei Grande sier, det er bedre her enn mange andre steder. Jeg blir urolig av å høre flott ungdom med muslimsk tro si at de opplever daglig en type trykk, og at de bøyer nakken for sin tro. Vi kan ikke akseptere en tro som gir seg utslag i vold, intoleranse og brudd på norsk lov. Men som vi har fått gjentatt flere ganger, og ikke kan gjenta nok: De aller fleste muslimer har ikke den type trosmanifestasjon. Jeg mener det er historiske paralleller av meget betenkelig karakter av folk som med sin tro bøyer nakken. I stortingspresidentens artikkel forleden dag i avisen viser han til den israelske forfatteren Amos Oz, som i sin bok skriver om sin oppvekst, hvordan jødene måtte bøye nakken, holde en lav profil for ikke å bli tuktet for sin tro. Jeg blir urolig over at folk sier at de opplever det samme i vårt samfunn her, hvilket ytterligere understreker betydningen av dialog og å ta dette på alvor i vårt samfunn.

Presidenten: Dermed er sakene på dagens kart ferdigbehandla.