Presidenten: Etter ønske fra kirke-, utdannings- og forskningskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil fem replikker med svar etter statsrådens innlegg innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Freddy de Ruiter (A) [12:55:00]:(ordfører for saken): Det er sløsing med ressurser når mennesker ikke får realisert sitt potensial. Når vi vet at over 400 000 voksne i dag mangler grunnleggende ferdigheter som de trenger for å mestre krav og utfordringer i arbeidslivet og for å fungere i samfunnet, bør varselklokkene ringe.

Det er gledelig at komiteen har en felles virkelighetsoppfatning med hensyn til voksnes rett til grunnskoleopplæring. Forhåpentligvis gir det også gode muligheter til å finne felles løsninger på et felt der vi er enige om at det ligger store utfordringer framfor oss. Vi må rett og slett innse at det må tas nye grep når det gjelder voksnes rett til grunnopplæring, og den jobben må vi gjøre sammen.

Vi i Arbeiderpartiet tror ikke at det er lovverket som er problemet. En har jo i dag hjemlet en slik rett i opplæringsloven. Erfaringer fra praksisen ute i mange av kommunene viser at det er systemsvikt og mangel på ressurser som er problemet. Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiets kraftige satsing på å bedre kommunenes økonomi vil i langt større grad enn under Bondevik-regjeringen sette kommunene i stand til å ivareta voksnes rett til grunnskoleopplæring. Sett i denne sammenheng er det derfor litt rørende å se hvor ivrige de tidligere regjeringspartiene er i denne saken.

Den økonomiske sultefôringen av kommunesektoren som de tidligere regjeringspartiene og Fremskrittspartiet stod for, har i hvert fall ikke gjort det lettere å få på plass gode lokale løsninger for å gi voksne som trenger det, grunnskoleopplæring. Det er nettopp de gode lokale løsningene en er avhengig av for å få til vellykkede resultater på dette feltet. Det viser seg at skreddersydde løsninger hvor arbeidslivet er en aktiv medspiller, og hvor en får til et opplæringsløp som kan kombineres med arbeid, fungerer bra for voksne med behov for grunnskoleopplæring. I den forbindelse vil jeg vise til at jeg i går besøkte Lillesand Produkter, hvor en hadde en svært effektiv og god opplæring av voksne som falt utenfor det ordinære skolesystemet, og hvor en i løpet av tre måneder faktisk hadde fantastiske resultater å vise til, med voksne mennesker som ikke engang klarte å lese avisen før de kom inn på dette opplæringsløpet. Så her tror jeg en må tenke utradisjonelt.

Vi kan også vise til statsbudsjettet for 2006, hvor det ble bevilget 24,5 mill. kr til Program for basiskompetanse i arbeidslivet. Vi er også glade for at Regjeringen setter denne problematikken inn i en videre sammenheng, og ser i så måte fram til resultatet av det arbeid som nå pågår med stortingsmeldingen om utdanning som verktøy for sosial utjevning og stortingsmeldingen om arbeid, velferd og inkludering.

Til syvende og sist handler dette om hva slags samfunn vi ønsker. Vår visjon er et samfunn som preges av livskvalitet og små sosiale og økonomiske forskjeller. Da er opplæring og kunnskap til alle et nødvendig virkemiddel.

Anders Anundsen (FrP) [12:58:47]: Som det framgår av innstillingen, er det bred politisk enighet om hvor viktig det er at voksnes rett til grunnopplæring blir ivaretatt på en best mulig måte. Det er utfordrende, som saksordføreren også gjorde rede for, at det er 400 000 mennesker i dette landet som mangler grunnleggende ferdigheter for å mestre krav og utfordringer i arbeidslivet. Voksnes rett til grunnskoleopplæring er lovfestet, men det er en utfordring, som også forslagsstillerne peker på, at omfanget av undervisningen ikke er definert. Videre er det en utfordring at dette tilbudet og denne retten gjøres kjent for de personene som har behov og rett til slik opplæring.

I forslaget ønsker forslagsstillerne å konkretisere omfanget av denne retten, ved å definere et bestemt kompetansenivå ved endt utdanning. Det vil kunne få store konsekvenser, som det i dag er vanskelig å få full oversikt over, både i forhold til praktisk gjennomføring og i forhold til økonomi.

Kommunene er nå inne i en prosess hvor Kunnskapsløftet skal gjennomføres høsten 2006.

Det er en ganske stor utfordring for veldig mange kommuner, fordi reformen skal føre til innholdsmessige endringer, og fokus skal rettes fra timeundervisning til kunnskapsundervisning, hvor en legger til grunn et faktisk kunnskapsnivå som målsetting for undervisningsinnsats. Det har i for liten grad vært gjort tidligere. Samtidig skal det gjøres en stor innsats når det gjelder etterutdanning av lærere, som følge av reformen.

Fremskrittspartiet mener derfor at det er litt for tidlig å knytte voksnes rett til grunnopplæring til Kunnskapsløftet. Først og fremst fordi gjennomføringen av slike reformer er ressurskrevende, og fordi en mangler erfaringsbakgrunn i forhold til gjennomføringen i selve grunnopplæringen. Vi mener derfor vi får komme tilbake til hvordan en bedre kan innrette grunnskoleopplæringen for voksne etter at Kunnskapsløftet er gjennomført og en har fått en viss erfaring i forhold til konsekvensene for elevene, for skolene og for kommunene.

Det betyr imidlertid ikke at Fremskrittspartiet fokuserer mindre på denne problemstillingen enn forslagsstillerne. Tvert imot mener vi at ved å knytte voksnes rett til grunnskoleopplæring til Kunnskapsløftet for tidlig, øker risikoen for en mer komplisert gjennomføring av Kunnskapsløftet. Det kan skape utfordringer i forhold til voksnes rett til grunnskoleopplæring, om det faktisk blir en bedring under slike forhold.

Det er imidlertid viktig å komme tilbake til den problemstillingen. Vi ser at selv i dag går svært mange elever ut av grunnopplæring uten å ha tilegnet seg de mest grunnleggende ferdighetene. Ca. 20 pst. av dem som går ut av skolen i dag, er funksjonelle analfabeter, blir det hevdet. De leser og skriver for dårlig til å kunne klare seg gjennom en normal lesing av en avis. Årsakene til dette er mange, og kanskje er en av hovedårsakene mangelfullt fokus på individuell opplæring i selve grunnopplæringen. Men det får vi komme tilbake til. Dette viser uansett at en også langt inn i framtiden vil ha behov for gode etterutdanningstilbud for voksne.

Jeg ser at Høyre ikke har fremmet det forslaget som ligger i Dokument nr. 8-forslaget. Det er delt ut et forslag i salen i dag. Det er mildere i formen og mer i tråd med det syn som Fremskrittspartiet også har i forhold til når en kommer tilbake til denne problemstillingen. Dersom statsråden ikke på eget initiativ gjør noe her, vil Fremskrittspartiet varsle at vi kommer til å støtte det forslaget Høyre har lagt fram i salen i dag.

Gunnar Gundersen (H) [13:02:46]: Som en av forslagsstillerne vil jeg si meg svært fornøyd med komiteens innstilling og arbeid i denne saken. Dokument nr. 8:10-forslaget om spesifiserte rettigheter til grunnskoleopplæring har sin rot i et svært alvorlig samfunnsproblem og et svært alvorlig problem for dem dette omfatter.

Bakgrunnen for forslaget er at OECD-undersøkelsen Adult Literacy and Life Skills Survey viser at over 400 000 av den voksne norske befolkningen i gruppen 16 til 65 år er så dårlige i lesing av tekst og forståelse av tall at de scorer under det nivået som internasjonale leseforskere ser som nødvendig for å kunne fungere godt i et moderne arbeidsliv.

Gruppen lesesvake er overrepresentert blant arbeidsledige og støttemottakere, og er – som naturlig er – spesielt sårbare for omstillinger i arbeidslivet. Det er intet godt utgangspunkt å ha, når vi vet hvilke utfordringer nye økonomier som Kina og India, og globaliseringen, kommer til å stille oss overfor når det gjelder omstilling og tilpasning i det norske arbeidslivet framover. Det finnes knapt den arbeidsplass som ikke kommer til å kreve at arbeidstakeren har evne til å tilegne seg ny kunnskap og nye rutiner i årene framover. Norge har som strategi at produkter og tjenester må fylles med kompetanse og kunnskap for at Norge skal sikre sin konkurransedyktighet. Det er kompetansen til hver enkelt av oss som avgjør om vi lykkes.

400 000 er et stort tall. Det får utfordringen til å framstå som så stor at enkeltmennesket bak tallene står i fare for å drukne i de store talls lov. Jeg har møtt noen av menneskene bak disse tallene på Åsnes Opplæringssenter i min egen hjemkommune. Det er sterkt å høre om voksne mennesker som gjør en god jobb, blir forfremmet og flyttes til anleggsarbeid i Oslo, men som til slutt bryter sammen fordi det blir for slitsomt å reise fire-fem timer hver dag for å komme hjem til samboeren slik at arbeidsrapporten kan skrives på slutten av dagen.

Mange har antakeligvis havnet utenfor, og flere kan komme til å havne utenfor arbeidsmarkedet, om en ikke tar tak i denne utfordringen. Dette dreier seg om å gi mennesker en ny sjanse. Det gjelder allerede lovfestede rettigheter, som tidligere sagt, som det gjelder å gi et reelt innhold for den enkelte.

Det er med glede jeg registrerer den store enigheten i komiteen omkring problemet. Da får det stå sin prøve at enigheten ved en inkurie nok er dratt en bisetning for langt. Vi i Høyre mener selvfølgelig ikke at dette «først og fremst handler om økte økonomiske ressurser til feltet» som det står i innstillingen. Men iveren etter å få størst mulig enighet overskygget oppmerksomheten om denne setningen under sluttbehandlingen av innstillingen. Det bør imidlertid ikke overraske at vi ikke ønsker å gi vår tilslutning til akkurat dette.

Høyre har fremmet et forslag om at Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en egen sak om hvordan man kan sikre voksnes rett til grunnskoleopplæring. Mange vil mene at dette forslaget er unødvendig, siden det er en enstemmig komitemerknad som sier akkurat det samme. Men en komitemerknad, enstemmig eller ikke, er ikke forpliktende. Jeg tar med dette opp forslaget for sikkerhets skyld.

Hvis kunnskapsministeren, som det kanskje er grunn til å regne med, i sitt innlegg vil forsikre Stortinget om at han vil komme tilbake til Stortinget med en egen sak om dette viktige spørsmålet, er vi innstilt på å trekke forslaget. Samtidig henstiller vi til kunnskapsministeren å fremme saken så raskt som mulig, og helst i løpet av året.

Det kan gjentas: Det er hyggelig å ha vært med på å lose forslaget igjennom i komiteen til en såpass klar innstilling om et så alvorlig problem. I Høyre mener vi at en gjennom Kunnskapsløftet har utviklet et kartleggingsverktøy som gjør det mulig å avdekke svake ferdigheter, og at det å utstede et kompetansekort som beskriver rettigheten og starten for opplæringen av den enkelte, vil være en god løsning. Denne diskusjonen får vi imidlertid ta når departementet fremmer en egen sak. Den brede enigheten i komiteen gir håp om at vi kan finne løsninger som gir dagens lovfestede rettigheter et mer reelt innhold for den enkelt. Det er vi alle tjent med.

Presidenten: Representanten Gunnar Gundersen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Rolf Reikvam (SV) [13:07:25]: Politikere og partiers veier er ofte uransakelige. Dette er en sak hvor det ikke er enkelt å finne sammenhengen mellom det som Høyre har stått for tidligere, og det de nå fremmer forslag om. Men det er gledelig at Høyre nå har kommet til en eller annen form for sannhetserkjennelse og støtter opp om det mange av oss har holdt på med i ganske mange år. Bakgrunnen for de voksnes rettigheter ble lagt i Kompetansereformen – den omfattende stortingsmeldingen som vi hadde for åtte–ni år siden. Som en konsekvens av den behandlingen fikk vi knesatt at de voksne fikk rett til grunnskoleopplæring. De som ikke hadde fått grunnskoleopplæring, og som eventuelt hadde behov for en ny sjanse, gav vi en lovfestet rett.

Noen av oss håpet at de første årene i dette århundret skulle bli de voksnes opplæringstiår – eller opplæringshundreår. Det har dessverre ikke slått til. Det skyldes sannsynligvis den regjeringen vi hadde i forrige periode. Nå skal vi få det til, det føler jeg meg rimelig trygg på.

Når det gjelder de voksnes rett til grunnskoleopplæring, var komiteen den gangen rimelig klar. Den gangen var det Høyre og Fremskrittspartiet som ikke var med i flertallet da vi uttalte følgende – jeg vil sitere det, fordi det var viktig:

«Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Venstre, mener dessuten at kommunene bør utvikle ulike opplæringstilbud til voksne. Dette kan gjøres som heltidsløp eller ulike delkurs som kan kombineres med hel eller delvis yrkesaktivitet. Kommunene må i samarbeide med arbeidsplassene, opplysningsorganisasjonene og fjernundervisningsinstitusjonene legge til rette for at arbeidsplassen kan være læringsarena for voksne som skal skaffe seg formell grunnskoleeksamen.»

Her ligger det som Høyre ber om, og her ligger mulighetene. Vi må legge til rette for at kommunene har økonomisk mulighet til å ha et opplæringstilbud for voksne, slik Stortinget har gitt de voksne rett til, og slik vi understreket i innstillingen om Kompetansereformen. Høyre var heller ikke den gangen med på å foreslå en rett for de voksne til videregående opplæring. Det stemte de imot. Senere kom de også til sannhetserkjennelse der, slik at de støttet forslaget om å gi voksne rett til videregående opplæring. Det er viktig.

I samme melding fikk vi knesatt prinsippet om realkompetansevurdering. Det vil si at vi løftet fram andre måter å tilegne seg kunnskap på, og at dette skulle gi uttelling i forhold til formelle kvalifikasjonskrav. Den gangen forsøkte Høyre å latterliggjøre det og sa at nå går SV og andre inn for at rørleggere skal bli kirurger. Det var argumentasjonen. Dette var de holdningene de hadde til de voksne og de voksnes rett til utdanning. Det gleder meg storlig at de nå har endret standpunkt og er opptatt av at dette er et viktig satsingsområde. Det hadde vært ønskelig at de husket på det for fire år siden, for da kunne vi ha gjort fryktelig mye. Det har de ikke vært med på. Men det å sikre de voksne en reell rett – ikke bare en formell juridisk rett – til utdanning, grunnskoleopplæring og videregående opplæring, og å sikre at det de sitter med av kompetanse, vurderes i forhold til de generelle kompetansereglene, er fryktelig viktig.

Vi må legge press på kommunene og fylkeskommunene, slik at det blir et reelt tilbud til de voksne som trenger denne opplæringen. Det presset må også følges med økonomiske ressurser. Vi sa i stortingsmeldingen om Kompetansereformen at den skulle fullfinansieres av staten. Det er den dessverre ikke blitt. Nå skal vi klare å få mer penger ut til kommunene gjennom rammeoverføringer, og på den måten tror jeg at vi iallfall kan få liv i den delen av Kompetansereformen som gjelder de voksnes rett til grunnskoleopplæring og videregående opplæring.

Så har vi en stor utfordring til. Det er i forhold til etter- og videreutdanning for voksne i arbeidslivet – utdanning som nå ikke er knyttet til de formelle kompetansekravene, men generell etter- og videreutdanning. Der er vi nødt til å få til et samarbeid med partene i arbeidslivet, NHO, LO, YS og andre arbeidstakerorganisasjoner, og på den måten få liv i Kompetansereformen på dette området.

Ola T. Lånke (KrF) [13:12:52]: Det moderne kunnskapssamfunnet stiller nye krav til vår evne til å tilegne oss kunnskap og ferdigheter. Mestring av arbeidsliv og samfunnsliv forutsetter en kontinuerlig oppdatering. Begrepet livslang læring blir stadig viktigere og mer sentralt i utformingen av utdanningspolitikken. I et slikt perspektiv blir også tilrettelegging for kompetanseheving av voksne en viktig oppgave og utfordring.

I tillegg er det slik at de med lavest utdanning går lengst ledig og har dårligst utsikt til jobb. Derfor vil det å sikre nødvendig kunnskap til voksne også være et viktig prosjekt sett i et sosialt perspektiv.

Stortinget vedtok i 2000 å lovfeste retten til grunnskoleopplæring for alle voksne, som tidligere nevnt i debatten. Likeledes har kommunene i dag også ansvar for at voksne får dokumentert den opplæringen de har gjennomført. Så har det vist seg at ordningen fungerer dårlig i praksis.

Den undersøkelsen som det er referert til i Dokument nr. 8-forslaget, viser bekymringsfulle tall. Over 400 000 personer av den voksne befolkningen i Norge er så dårlige til å lese og å forstå tall at de scorer under det nivået som internasjonale leseforskere ser som nødvendig for å kunne fungere i et moderne arbeidsliv. Det er alvorlig. Arbeidsledige og støttemottakere er overrepresentert i gruppen lesesvake.

Kunnskapssektoren står i dag overfor flere viktige utfordringer som vil kreve betydelig offentlig innsats i tiden framover. Framfor alt settes det tidligere vedtatte Kunnskapsløftet i skolen i gang fra høsten 2006, samtidig som det skal satses på et historisk kompetanseløft for lærerne. Videre har vi ennå ikke lyktes med å få til en tilpasset opplæring for den enkelte elev, til tross for at dette har stått høyt oppe på agendaen i mange år. Derfor er det nå behov for å prioritere ressursene om disse viktige utfordringene også i skolen.

Når det gjelder kompetanseheving av voksne, er det først og fremst behov for å få til målrettede tiltak for å fornye og ikke minst gjøre voksnes rett til grunnskoleopplæring reell. Kristelig Folkeparti mener forslaget om et kompetansekort kan være et nyttig redskap i den sammenheng. Et slikt kort vil på en god måte kunne anvise hvilke opplæringstiltak som må til for å bringe vedkommende opp på ønsket kompetansenivå. Det offentlige må bidra med virkemidler som kan sette voksne mennesker bedre i stand til å lykkes i arbeidslivet. Det er også viktig at Kunnskapsdepartementet bidrar i denne sammenheng.

Skal fylkene og kommunene klare å gi tilbud til de voksne, kreves det en aktiv tilrettelegging. De må også kunne bruke studieforbund, fjernundervisningsinstitusjoner og andre tilbydere av grunnskole og videregående opplæring. Kristelig Folkeparti mener det i større grad bør satses på et samarbeid opp mot disse.

Med sine varierte tilbud til ulike aldersgrupper driver flere organisasjoner en svært verdifull studievirksomhet. Studieforbundene representerer et viktig tillegg til det offentlige utdanningssystemet, og Kristelig Folkeparti mener disse organisasjonene fortsatt må sikres plass i utdanningen.

Det er behov for en helhetlig gjennomgang av lov- og regelverket for denne opplæringen. En slik gjennomgang, som vi har bedt om tidligere i Stortinget, er nødvendig for å få en oversikt over hvordan en bedre kan utnytte denne ressursen sammen med det offentlige utdanningssystemet.

Inger S. Enger (Sp) [13:17:08]: Komiteen mener at grunnskoleopplæring for voksne er viktig både for den enkelte og for samfunnet. En god grunnskoleopplæring legger grunnlaget for både personlig vekst og et liv i produktivt virke.

Dette er den innledninga en samla komite har skrevet i denne saka. Det er svært gledelig at hele komiteen står sammen om at det må finnes fram til ordninger som fanger opp dem som har krav på grunnskoleopplæring, og at de får reell mulighet til det.

Lovens bokstav er det ikke tvil om. Voksnes rett til grunnskoleopplæring er rettighetsbasert. Det er altså praksisen det må gjøres noe med. Her leites det etter gode alternativer. Og det haster nok mer, og problemet er større enn mange av oss hadde trudd i utgangspunktet.

Det blir nok på mange måter vanskeligere og vanskeligere for mange av oss i det moderne samfunnet. Det skjer raske endringer innen arbeidslivet. Det kreves omskolering og evne til endring og mestring på mange områder hele tida. Livslang læring er et begrep, og det er viktig at det legges til rette for satsing på kompetanseutvikling i arbeidslivet. Det mener vi alle, men det er altså ikke alle dette faller like lett for.

Ifølge ALL-undersøkelsen, en kartlegging av voksnes lese- og mestringsevne, har vi i dag 400 000 voksne med manglende basiskompetanse innen lesing, skriving, regning, digital kompetanse osv. 400 000 synes vi alle er et høyt tall.

I en annen rapport som heter « ...men hvor skal vi henvende oss? », skrevet av Engesbak m.fl., er det en kartlegging fra 2003 som viser at voksnes rett til grunnskole og videregående opplæring er lite kjent i befolkningen. Én av to har lite kjennskap til voksnes rett til utdanning, og de som har minst utdanning, har også minst kjennskap til denne retten. Dette bare understreker at det er behov for et målrettet og systematisk arbeid for å informere om og gi tilpassede opplæringstilbud til de gruppene i befolkningen som har mest behov for opplæring. De som har lavest utdanning, går lengst ledig og har dårligst utsikt til å få seg jobb.

I en Fafo-rapport har forskerne Anna Hagen og Sveinung Skule foretatt en analyse av situasjonen når det gjelder voksnes etter- og videreutdanning. Gjennomgangen av utdanningsstatistikk og Læringssenterets tilstandsrapporter fra kommunene viser at Kompetansereformen neppe har hatt stor innvirkning på deltakelsen i videreutdanning, selv om det finnes noen unntak.

Det er ikke registrert en økning i tilpassa grunnopplæring for voksne. Mange kommuner har vært passive, og få kommuner har utarbeida rutiner for gjennomføring av voksnes rett til grunnutdanning.

Av ulike grunner er det kanskje slik at kommunene ikke har prioritert dette arbeidet. I tillegg veit vi at kommunene har hatt dårlig råd, så det kan også være at økonomien har satt en stopper for dette arbeidet. Dessuten er det grunn til å regne med at denne målgruppen ikke er spesielt motivert for tradisjonell skolegang. Det må det for det første være forståelse for. For det andre er det vel egentlig ønskelig med en læringssituasjon knytta tett opp mot arbeidslivet. Det har vi hørt eksempler på her i dag. Det vil derfor være viktig å trekke inn arbeidsgiversida i arbeidet med kompetanseheving.

Framfor alt er penger viktig. Det er derfor av stor betydning at bevilgninga til program for basiskompetanse i arbeidslivet blei økt til 24,5 mill. kr i 2006. På den måten kan flere voksne få styrka sin basiskompetanse og dermed få mulighet til å mestre krav og omstilling i arbeids- og samfunnslivet.

I tillegg til vanlig skole er det òg viktig å nevne at Studieforbunda her gjør en god jobb når det gjelder videreutdanning av mennesker, og det er viktig at de får gode forhold framover.

Som kjent arbeides det med å se på både økonomiske og praktiske løsninger for på best mulig måte å forholde seg til de ulike opplæringsaktørene. Ei stortingsmelding om arbeid, velferd og inkludering blir lagt fram til høsten.

Regjeringa vil også komme tilbake til temaet i en egen sak. Dette er viktig, og det vil være ett av virkemidlene for å utvikle Norge til en ledende kunnskapsnasjon. Det er altså viktig for nasjonen. Det er ikke minst viktig for enkeltpersoners verdighet. Å lykkes og føle stor grad av mestring er viktig for oss alle.

Odd Einar Dørum (V) [13:22:19]: Jeg synes det er hyggelig både å kunne si til kolleger i komiteen og til initiativtakerne at dette er en sak hvor alle har kunnet jobbe seg sammen, rett og slett fordi det som beskrives, er så allment uakseptabelt at vi må gjøre noe med det.

Vi er alle sammen enige om at vi må ha lovverk, men vi må være ydmyke nok til å se på om vi er gode nok praktisk til å sørge for at mennesker får en sjanse. Det er på det fellesgrunnlaget vi har møttes. Vi har møttes fordi vi vet at noe av det verste som kan skje et menneske, er å bli klientifisert og støtt ut fra arbeidslivet. Derfor er det svært viktig, synes jeg – og Venstre vil gjerne understreke det – når komiteen viser til hvor viktig arbeidsgiversiden er for å skape løsninger. Så slår vi jo som komite tørt fast at det handler om penger. Men så gjør vi noe som jeg synes er helt riktig. I stedet for å si at dette er en sektor innen utdanningspolitikken, sier vi at dette er en del av hele samfunnets politikk. Det er helt nødvendig å se det temaet vi tar opp her, sammen med NAV-reformen, som er under gjennomføring, og som nettopp handler om at mennesker i dette samfunnet skal kunne klare seg. Jeg mener at hvis man utelukkende ser på dette fra et utdanningspolitisk ståsted og utelukkende tenker utdanningsbudsjetter, kan vi risikere å komme i en klemme. Vi kan risikere at den gode hensikt bare blir den gode hensikt. Men nettopp ved å skape samarbeidsformene kan vi få løsninger.

La meg ta en analogi, som ikke ligger på dette planet, men som viser hvordan man kan jobbe med ting utradisjonelt, f.eks. lærekandidatordningen som vi har i et fylke som Vestfold. Det er et tett samarbeid mellom fylkeskommunen og Aetat i fylket for å sørge for at de elevene som sliter mest med videregående, rett og slett får en sjanse til å komme ut på en slik måte at de blir vinnere, at de kan mestre. Man tenker utradisjonelt, samarbeidsmessig utradisjonelt, og får gode resultater.

På samme måte føler jeg at alle partiene har vært med på det når vi viser til det arbeidet som skjer med NAV-reformen, og til at virkemidler herfra kan ses i sammenheng med det temaet som er tatt opp.

I tillegg har Venstre, Høyre og Kristelig Folkeparti understreket studieforbundenes betydning, slik som representanten Lånke nå var inne på.

Fra Venstres side venter vi gode og praktiske verktøy når den saken som komiteen har bedt om, kommer, og som vi alle sammen er enige om at vi skal ha, slik at vi kan sørge for at noen av hverdagslivets terskler ikke blir for høye for mennesker som prøver å mestre livet sitt – som har alle hensikter om å mestre det – og som fortjener at samfunnet opptrer ikke byråkratiserende eller vanskelig tilgjengelig, men at man faktisk legger til rette for det.

Jeg tillot meg i et innlegg tidligere å snakke om sosialdemokratiets gylne øyeblikk. Det var et stort historisk øyeblikk, ifølge Francis Seiersted. Dette er i hvert fall et lite, gyllent øyeblikk, hvor en fagkomite i Stortinget finner hverandre fordi en sak er så påtrengende at vi har ønske om å finne hverandre.

Carl I. Hagen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Statsråd Øystein Djupedal [13:25:35]: La meg først si at jeg er glad for at det nå ser ut til å være bred politisk enighet om at opplæring for voksne er viktig både for den enkelte og for samfunnet, og at opplæring i grunnleggende ferdigheter vurderes som helt sentralt for videre læring og deltakelse i arbeids- og samfunnslivet. Det er jeg meget godt tilfreds med.

I svar til komiteen den 15. desember 2005 pekte jeg på at retten til grunnskole, slik den er utformet i opplæringsloven, gjelder alle som trenger slik opplæring, at opplæringen skal tilpasses den voksne med hensyn til omfang, lengde og tidspunkt for undervisning, og at retten til grunnleggende lese- og skriveopplæring dekkes av loven.

I svaret påpekte jeg også at retten til grunnskoleopplæring for voksne ikke har fungert som forventet, men at dette må løses på andre måter enn ved å iverksette en spesifikk rettighet, slik som representantene Solberg, Eriksen og Gundersen bad om i Dokument nr. 8:10, som er til behandling i dag.

I opplæringsloven § 4A-1 heter det:

«Dei som er over opplæringspliktig alder, og som treng grunnskoleopplæring, har rett til slik opplæring, så langt dei ikkje har rett til vidaregåande opplæring i § 3-1. Retten til opplæring omfattar til vanleg dei faga ein treng for å få vitnemål for fullført grunnskoleopplæring for vaksne. Opplæringa kan tilpassast behovet til den enkelte. Opplæringa og undervisningsmateriellet er gratis.»

Loven omfatter altså helt klart alle som har behov for grunnskoleopplæring, så noen ny rett vil neppe avhjelpe det at ordningen ikke fungerer tilfredsstillende i dag. Dette har også komiteen sagt i sitt utkast til innstilling, og det pekes også på at retten først og fremst handler om økte ressurser. Komiteen sier at Regjeringens økte bevilgninger til kommunesektoren vil kunne gi kommunene «bedre muligheter til å ivareta voksnes rett til grunnskoleopplæring».

I tillegg vil jeg trekke fram at det på inneværende års budsjett er etablert et program for økt basiskompetanse til voksne i arbeidslivet. Over Kap. 257 er det bevilget 24,5 mill. kr til dette programmet i inneværende år. Målet med programmet er at flere voksne skal skaffe seg den basiskompetansen som er nødvendig for å mestre krav og omstilling i arbeids- og samfunnsliv. Programmet er rettet både mot arbeidssøkere og mot personer som er i arbeid, men som står i fare for å falle ut på grunn av manglende grunnleggende ferdigheter. Opplæringen skal kobles tett opp mot arbeidslivet, nettopp fordi vi vil prøve ut en ordning med økonomisk støtte til opplæring når arbeidslivet benyttes som læringsarena i stedet for skolen. Forskning viser at målgruppen er langt mer motivert for opplæring som er knyttet til deres egen livssituasjon, og som de ser konkret nytte av. Slik opplæring gir også bedre læringsutbytte.

I programmet står det at det skal legges vekt på utviklingsarbeid og opplæring i grunnleggende ferdigheter som lesing, skriving, regning og digital kompetanse. Tiltak som øker læringsmotivasjonen, vil også bli prioritert. Basiskompetansen er en del av grunnopplæringen og er av Regjeringen fastsatt som et uttrykk for den generelle, grunnleggende ferdigheten som skal være med på å sikre arbeidstakeres og arbeidssøkeres omstillings- og arbeidsevne.

Erfaringene med det nye programmet vil vi ta med oss i videre utvikling av opplæring for voksne med lave kvalifikasjoner. Jeg har større tro på at slike tiltak, sammen med en styrket kommuneøkonomi, informasjon om den enkeltes rettigheter og bevisstgjøring av kommunens plikt til å gi grunnskoleopplæring også for voksne, vil føre til en reell forbedring av ordningene.

I den stortingsmeldingen om utdanning som verktøy for sosial utjevning som skal legges fram til høsten, vil situasjonen for de voksne bli et tema. Her vil vi komme mer konkret inn på ordninger og tiltak for å bedre det som ikke fungerer godt nok i dag. Jeg forstod på representanten Gundersen at han etterlyste hva Regjeringen da ville gjøre. La meg bare bekrefte det som er kommet fram, at vi ønsker å legge fram en stortingsmelding om utdanning som et verktøy for sosial utjevning, der voksnes rettigheter selvfølgelig vil være et helt sentralt element.

La meg også si at jeg er glad for at Høyre i dag har tatt opp dette spørsmålet, og at vi kan få anledning til en debatt her i stortingssalen om det. Men som representanten Reikvam helt forbilledlig gav uttrykk for, er jo dette et helt nytt standpunkt fra Høyres side. Jeg har i tolv år her i Stortinget vært med og prøvd å få til voksnes rettigheter, og det kan tidligere utdanningsminister Lilletun – som jeg ser står bak i rotunden – bekrefte, for han var utdanningsminister den gangen Kompetansereformen ble lagt fram. Vi hadde store problemer med å få Høyre til å forstå hvor viktig det var at voksnes rettigheter skulle lovfestes og bli en del av den alminnelige utdanningspolitikken. Vi har i mange år fått til forbedringer på dette feltet, og realkompetansereformen var ett viktig skritt, der voksne mennesker uten formell kompetanse kunne dokumentere sin egen kompetanse. Svært mange av disse var voksne kvinner, som i dag har kommet inn i et høyskolestudium for å bli enten førskolelærere eller lærere eller få andre yrker som vårt samfunn har bruk for. Det er et resultat av en anerkjennelse av voksnes kunnskap som før ikke var anerkjent, fordi de ikke hadde papirer på at de kunne noe. Dette er et resultat av et bredt forlik her i Stortinget, som Kristelig Folkeparti og utdanningsminister Lilletun den gang var med på. Vi var også en del av dette forliket. Høyre var ikke med på det. Men jeg er glad for at man i dag, etter så mange år, har kommet til at det er klokt å anerkjenne voksnes kompetanse og rettigheter.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gunnar Gundersen (H) [13:31:10]: Jeg takker for svaret fra kunnskapsministeren, og ser fram til at det kommer en egen sak. Da får vi ta denne diskusjonen der.

Jeg tror mye av det som har kommet fram i debatten om samarbeid med næringslivet, bruk av andre alternative opplæringskilder og slike ting er veldig viktig. Jeg har ikke noen lang historie i Stortinget, men jeg reagerer litt på den selektive hukommelsen til både representanten Reikvam og kunnskapsministeren. Så vidt jeg kan se av gamle dokumenter, har Høyre vært ganske opptatt av opplæring i grunnleggende ferdigheter for dem som har falt utenfor. Jeg står her med noen sitater fra Innst. S. nr. 78 for 1998–99. Men den diskusjonen kan vi sikkert komme tilbake til.

Det som er gledelig, er i hvert fall at vi nå er ganske enige om omfanget av problemet, og at det her må settes i gang tiltak som gjør at innholdet i de rettighetene som i og for seg er lovfestet, blir reelle for den enkelte.

Statsråd Øystein Djupedal [13:32:15]: Det er selvfølgelig en tid for retorikk og en tid for enighet.

Jeg er glad for at Høyre nå etter mange år har kommet på at voksnes rettigheter og voksnes kunnskap er en viktig del av dette. Det er nok riktig – jeg prøver å gjenskape virkeligheten her i Stortinget gjennom mange år – at Høyre ikke har vært pådrivere i disse spørsmålene. Men jeg er glad for at Høyre nå i opposisjon har funnet ut at dette er et viktig tema og vil være en del av dette.

Det er riktig at vi har 400 000 mennesker som ikke har helt basale ferdigheter, og som i dag er i arbeidslivet. I det øyeblikket disse mister fotfestet i arbeidslivet, vil det være meget krevende for dem å komme tilbake. Vi har nå startet et program for basiskompetanse i arbeidslivet, med en ramme på 24,5 mill. kr for dette året. Vi håper at det vil bidra til et tett samarbeid med bedrifter som gjør at voksne arbeidstakere i en annen situasjon enn en skolesituasjon vil kunne tilegne seg lese-, skrive- og regneferdigheter og digital kunnskap som gjør at de kan opprettholde en tilknytning til arbeidslivet og på den måten være en viktig del av vår verdiskaping og vårt velferdssamfunn.

Jeg er glad for at Høyre også nå støtter dette. Det er et nytt standpunkt, men det er aldri for sent å snu.

Ola T. Lånke (KrF) [13:33:31]: Jeg tar ikke ordet fordi jeg er uenig i noe av det statsråden har sagt; tvert imot synes jeg dette er en sak hvor vi står veldig nær hverandre, og hvor vi er enige om et felles mål om å legge til rette for en reell bruk av retten til opplæring for voksne.

Når jeg tar ordet, er det mer med bakgrunn i innlegget til representanten Rolf Reikvam – som er partifelle av statsråden. Han svingte seg til de store retoriske høyder med tanke på de voksnes opplæringshundreår, nærmest, som man hadde sett for seg etter 2000, etter at denne retten ble innført.

Mitt spørsmål til statsråden går på det som har å gjøre med overføringene til kommunene, som også statsråden selv var inne på. Representanten Reikvam sa at det må legges press på kommunene og fylkeskommunene for at de skal bevilge penger, og så skal Regjeringen foreslå mer penger til kommunene.

Kan statsråden bekrefte at det nå vil bli lagt et slikt press, og på hvilken måte vil dette bli gjort?

Statsråd Øystein Djupedal [13:34:41]: Jeg er glad for støtten fra Kristelig Folkeparti. Det var ikke tilfeldig at jeg gav anerkjennelse til tidligere utdanningsminister Lilletun for den jobben han gjorde med Kompetansereformen. Den bidro til å løfte dette politiske temaet ordentlig inn i den offentlige debatten. At oppfølgingen av Kompetansereformen fra mange av oss gjerne skulle vært bedre, og at hele dette perspektivet med voksnes læring fikk en bråstopp i forrige periode, er dessverre en realitet og ikke retorikk. Vi har nå styrket kommuneøkonomien som gjør at det i større grad vil være mulig å legge til rette for voksnes mulighet innenfor det videregående skolesystemet.

Vi har dessverre sett at selv om denne rettigheten har vært her og fylkeskommunen plikter å gi et slikt tilbud, har ikke det bestandig vært tilfellet. Mye av dette kan skyldes byråkrati, mye av det kan skyldes manglende bevissthet om rettigheten som voksne har, men noe kan også skyldes økonomi. Nå har vi i hvert fall styrket økonomien, og gjennom det jeg i dag sier fra Stortingets talerstol, vil nok beskjeden om at vi ønsker at de skal ta alvorlig den plikten de har, nå alle fylkesskolekontor. Og så vil vi styrke økonomien til fylkeskommunen og gjøre dette reelt.

Jon Jæger Gåsvatn (FrP) [13:35:57]: Jeg er glad for at dette spørsmålet er på dagsordenen, og jeg er glad for at statsråden svarer klart at han vil komme tilbake igjen til Stortinget med saken. Vi vet at problemet er stort. Det er mange som ikke kan fylle ut et offentlig skjema, mange som har dårlig tallforståelse, og så mange som 1,1 mill. nordmenn klarer ikke å lese bruksanvisningen på en medisineske. Dette er alvorlig.

Jeg er også glad for den enigheten som kommer til syne her i salen.

Det som er litt betenkelig ut fra det vi var med på i behandlingen av statsbudsjettet – som jeg var med på for første gang nå – er at voksenopplæringen er spredt over mange ulike kapitler. Kan statsråden forsikre at man nå legger opp til mer målrettede tiltak, slik at vi klarer å få samlet de ressursene som skal til, og at det blir mer entydig hva man skal satse på?

Statsråd Øystein Djupedal [13:36:44]: Nei, det kan jeg ikke bekrefte. Voksenopplæringen har mange ulike ansikter. Noe er kompetansegivende, noe er gjennom studieforbundene som både er kompetansegivende og har annen karakter, noe er gjennom fylkeskommunen, som ikke minst tilrettelegger for det tilbudet vi her snakker om. Så har vi det programmet vi har startet, som heter basiskompetanse i arbeidslivet, som administreres av Vox, og som er et samarbeidsprosjekt mellom partene i arbeidslivet og derfor har et eget kapittel og en egen post i statsbudsjettet. Det betyr at det fortsatt vil være slik at vi på mange ulike kapitler og poster har voksenopplæring som tema. Slik tror jeg også Stortinget ønsker det, simpelthen fordi de ulike postene har ulik innretning. Men at vi ønsker å styrke i sin alminnelighet voksnes mulighet til å få anerkjent kunnskap, er en viktig del av vår regjerings grunnlagsdokument, og en viktig del av mitt politiske engasjement. Dette vil vi komme tilbake til i Stortinget ved ulike anledninger.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Gunnar Gundersen (H) [13:37:49]: Bare til en forglemmelse. Under replikken glemte jeg at jeg skulle trekke forslaget, i og med at Djupedal nå har bekreftet at han kommer tilbake med en egen sak om dette.

Presidenten: Forslaget er dermed trukket.

Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.