Ingrid Heggø (A) [12:45:33]: Arbeidarpartiet har ein visjon om eit tryggare samfunn der alle kan leva i tryggleik. Dette ønskjer vi å verkeleggjera gjennom å førebyggja betre, oppklara meir, reagera raskare og rehabilitera betre.

Vi kan ikkje sitja stille og sjå på at nesten 90 pst. av alle vinningsbrotsverk i Oslo vert ståande uoppklara, eller at brorparten av dei som vert utsette for valdtekt og vald i heimen, opplever at samfunnet ikkje reagerer.

Eg veit at Regjeringa alt er godt i gang med å ta tak i desse utfordringane. Det eg ønskjer å fokusera på her i dag, er bruk av DNA-analysar i strafferettspleia. Eg meiner det er viktig å gje politiet moglegheit til auka bruk av DNA-analysar som bevis når det er føremålstenleg. Dette må følgjast opp med ein vidare debatt om politimetodar, kompetanseutvikling og utstyr, der sentrale rettstryggleiksprinsipp og personvernomsyn vert tekne vare på.

DNA-materiale er ein effektiv etterforskingsreiskap. Ved bruk av DNA-registrering oppnår ein raskare identifisering av gjerningspersonen, tidlegare oppklaring og fleire domfellingar. Samtidig er det klart at DNA-bevis kan vera ein viktig rettstryggleiksgaranti, då ein kan eliminera mistenkte og hindra uriktige domfellingar. Eit eksempel: I Storbritannia var den generelle oppklaringsprosenten ved innbrot 14. Ved innbrot med DNA-spor vart oppklaringsprosenten 45.

I dag er det høve til DNA-registrering av personar som er dømde for alvorlege brotsverk, som drap, valdtekt, grov vald og grove ran.

Arbeidarpartiet har tidlegare teke til orde for ei utviding, slik at også andre straffbare handlingar enn desse gir høve til registrering. Dette vil gje ein auka oppklaringsprosent, ikkje berre av alvorlege brotsverk som drap og valdtekt, men også brotsverk som innbrot og bilbrukstjuveri.

Eg vil poengtera tre ting:

• 1. Auka oppdagingsrisiko vil kunna redusera kriminalitet individualpreventivt ved at risikoen og kostnaden ved å vera kriminell aukar. Det bør òg verta vanskelegare å vera aktiv kriminell.

• 2. Auka oppklaringsprosent vil også medføra at vanlege folk føler seg meir trygge på at ingen stel båten eller sølvtøyet deira.

• 3. Fleire vil føla at det nyttar å politimelda, og at det vert eit meir eksakt samsvar mellom reell kriminalitet og meldingsstatistikken.

Det er verdt å merka seg at i NOU 2005:19, Lov om DNA-register til bruk i strafferettspleien, er det semje om ei vesentleg utviding av bruken av DNA i forhold til i dag. Det det er usemje om, er kva handling som skal føra til registrering. Fleirtalet går inn for at alle dommar som fører til fengselsstraff, skal kunna DNA-registrerast. Mindretalet set grensa ved seks månaders fengselsstraff.

Det er føreslege at det berre bør vera domfelte personar som skal registrerast. Politiet vil ikkje få høve til å behalda prøver av mistenkte eller sikta, då slike prøver skal destruerast. Dette er på linje med utviklinga i andre land. Det er viktig med ein grundig debatt om retten til å oppbevara prøver og om kor lenge desse skal lagrast.

Utgreiinga konkluderer også på eit anna viktig punkt: Personvernet er ikkje til hinder for å gjennomføra auka høve til registrering. Eg har òg merka meg at spørsmålet om ein skal kunna forska på dette registeret har kome opp. Eg er heilt samd med utvalet i at dette ikkje har noko med debatten om bioteknologi og biobankar å gjera, og at det såleis er uaktuelt å tillata forsking på dette registeret.

Så kjem sjølvsagt spørsmålet opp om kva ein skal gjera med sjølve den fysiske prøva etterpå. Ei viktig utfordring her er spørsmålet om ei prøve skal oppbevarast for framtida, i tilfelle det vert behov for å analysera ho på ein annan måte seinare. Eit argument for dette er at den teknologiske utviklinga går så fort at det kan verta aktuelt å undersøkja materialet på andre måtar i framtida, då analysemetodane stadig vert utvikla. Eit motargument er spørsmålet om misbruk. Dersom ein opnar for ny analyse av prøvene i framtida, kan ingen gje absolutte garantiar mot misbruk. Eg ser fram til kva som kjem av innspel når utgreiinga no er ute på høyring.

Noko av det viktigaste med å gje auka moglegheit til bruk av DNA-analysar, er å få opp oppklaringsprosenten. Det andre momentet som er særs viktig, er at dette registeret vert sentralt finansiert. Det kan ikkje vera slik at dårleg økonomi, f.eks. på slutten av eit år, gjer at politiet avstår frå å senda inn prøver. Det har òg vist seg at det er eit lite fagmiljø i Noreg, og ei utviding av dette registeret må sjølvsagt følgjast opp med fleire som jobbar med dette, slik at ein dermed får eit utvida miljø og sikring av kvaliteten.

Med unntak av einegga tvillingar er alle menneske sitt DNA unikt. Eg vil peika på at auka bruk av DNA-prøver er eit av fleire verkemiddel som kan bidra til auka oppklaring. Likevel er det viktig også her å tenkja heilskap. Vi veit f.eks. at brorparten av brotsverka vert utførte i alkohol- eller narkotikarus, så ein restriktiv ruspolitikk må alltid liggja i botnen.

Eg ønskjer med denne interpellasjonen å utfordra statsråden på kva som kan gjerast for å oppdaga og oppklara meir kriminalitet. Eg vil utfordra statsråden på to viktige prinsipielle spørsmål: Kva slags kriminalitetstypar bør bruken av DNA utvidast til? Kva slags rammer skal setjast for registrering i DNA-registret?

Statsråd Knut Storberget [12:52:05]: Interpellanten setter søkelys på en av to store utfordringene vi står overfor i bekjempelsen av kriminalitet i Norge. Vi har på en måte kø i begge ender når det gjelder kriminalitetsbekjempelse. Debatten om soningskø og reaksjonskø har vært oppe i Stortinget tidligere, og den skal jeg la ligge i denne omgang. Men det man ofte glemmer når man skal diskutere kriminalitetsbekjempelse i hele sin bredde, er all den uoppdagede kriminaliteten vi alle står overfor, som aldri kommer til politiets kjennskap, og som aldri får noen reaksjon. For de groveste forbrytelsene, som interpellanten også var inne på – jeg kan nevne f.eks. voldtekt – er det et paradoks at vi i stor grad har debattert straffenivå for de få som faktisk tas, mens noenognitti prosent av de jentene som voldtas, aldri opplever at det kommer noen straffereaksjon. Det er en situasjon Regjeringa ikke akter å leve med. Vi ønsker faktisk å oppdage mer kriminalitet. Skal vi forebygge og bekjempe kriminalitet i samfunnet, er vi helt avhengige av at vi klarer å oppdage mer av kriminaliteten. Dagens kriminalitetsbilde inneholder et bredt spekter av ulike kriminelle handlinger, som alle må gis den nødvendige prioritet av aktørene i hele strafferettskjeden.

Vinningskriminaliteten omtales ofte som en del av hverdagskriminaliteten. Slik kriminalitet skaper ofte usedvanlig mye utrygghet og påvirker folks livskvalitet. Det er i så måte god grunn til å ta farvel med og gravlegge begrepet hverdagskriminalitet. Selv om slik kriminalitet ikke rammer folk flest særlig ofte, er frykten for å bli utsatt for kriminalitet negativ i seg sjøl. Vi vet også at deler av den tradisjonelle vinningskriminaliteten – som da ikke bør kalles hverdagskriminalitet – inngår som en del av den organiserte, grenseoverskridende kriminaliteten og på mange måter blir de store fiskenes løpegutter. Det er derfor viktig at politiet ikke taper av syne betydningen av at også mindre og tilsynelatende hverdagslige lovbrudd blir oppdaget, etterforsket og oppklart. Publikums tillit til politiet og den alminnelige trygghetsfølelsen i samfunnet beror ikke minst på hvordan slik kriminalitet kan håndteres.

Jeg vil også bemerke at når det gjelder beskrivelsen av kriminalitetsbildet, er det et svært lite antall mennesker som begår store deler av kriminaliteten, både i små og store tettsteder i Norge. Det betyr også at hvis vi får mer treff, at mer oppdages innenfor vinningskriminalitet, som utgjør det store gross av forbrytelser, er det sjanse for at vi også oppklarer de mer alvorlige forbrytelsene. For folk begår ikke bare én type kriminelle handlinger, man har gjerne et slags kombiregister å svare for. Så det er mye å tjene, ikke bare i forhold til folks tillit til hele strafferettskjeden, men vi vil også forebygge kriminalitet og få ned kriminalitet, både alvorlig kriminalitet og mindre alvorlig kriminalitet, ved å øke sannsynligheten for oppdagelse og oppklaringsprosenten når det gjelder det som vi i dagliglivet beskriver som mer hverdagslig vinningskriminalitet. Derfor må vinningskriminalitet bekjempes gjennom tiltak som forbedrer og forenkler politiets og påtalemyndighetens muligheter til å oppdage og oppklare lovbrudd, og som samtidig sørger for at de skyldige ikke sitter tilbake med ulovlig oppnådd vinning. Kriminalitet skal ikke lønne seg.

Dette reiser først og fremst to problemstillinger.

For det første må man mye mer aktivt ta i bruk mulighetene for inndragning av den vinningen som oppnås ved straffbare handlinger, og bruke de hjemlene som nå foreligger i straffelovgivningen. Regjeringa vil også vurdere eventuell utvidelse av dette hvis det ikke viser seg at vi får bedre inndragningsresultater enn det vi allerede har. Det er det ene.

Det andre som jeg gjerne vil påpeke, særlig i forbindelse med spørsmålet om bruk av DNA, er at det helt åpenbart er viktig at vi kan ta i bruk utvidet bruk av DNA-registeret. Det har Regjeringa gitt uttrykk for, det går fram av Soria Moria-plattformen, og vi gir uttrykk for det stadig. Vi syns at det er viktig. Men det forutsetter også at politiet faktisk blir i stand til å drive etterforskning rundt de sakene hvor det innhentes DNA-profiler. Det vil nærmest være helt mot sin hensikt og svært unyttig å tro at vi løser problemet med lav oppklaringsprosent ved bare å sette i verk økt adgang til DNA-registrering. Dette er også noe av bakgrunnen for at Regjeringen allerede i høst valgte å styrke politibudsjettet ganske betydelig utover det Bondevik-regjeringen etterlot seg – nettopp fordi vi er avhengig av mer politikraft for å ta tak i de faktiske bevisligheter som foreligger i straffesakene. Og innfører man økt bruk av DNA, betyr ikke det at vi trenger mindre politiressurser. Antakelig vil vi trenge mer, nettopp for å sjekke hva som ligger i disse bevisene, fordi dette også er avhengig av såkalt vanlig, gammeldags, tradisjonell etterforskning for å sjekke ut om det er relevans i DNA-beviset sett opp mot et skyldspørsmål. Det er ikke slik at DNA-beviset er et endelig bevis. Det er bare en bekreftelse på at vedkommende eventuelt har vært på et sted kanskje til et gitt tidspunkt. Det kan bidra til å renvaske, men også være et moment og et indisium i forhold til straffskyld. Derfor er denne debatten ikke en debatt bare om å utvide DNA-registeret, men det er også en debatt om den totale politikraften vi har i samfunnet.

I de senere årene har politiet satset målbevisst på å utvikle metoder for å forebygge vinningskriminalitet. Gjennom problemorientert politiarbeid er det iverksatt en rekke prosjekter rettet mot vinningskriminalitet. Dette høster vi nå resultater av, og det er det mange regjeringer som skal ha æren for. Felles for alle disse prosjektene er at man oppnår til dels betydelig reduksjon i hele kriminalitetsbildet når man arbeider systematisk over tid. Det er av stor betydning at politiet i samarbeid med relevante aktører stimulerer publikum til sjøl å bidra med beskyttelse og sikring av sine verdier.

Jeg har lyst til å gi honnør, bl.a. til Oslo politidistrikt og mange andre politidistrikter som nå holder på med gjengangerprosjekter – som har som formål å avdekke mer vinningskriminalitet, mer av denne kriminaliteten som begås hver dag – og som faktisk også evner å reagere på annerledes måte mot dem man faktisk tar. Man får raske varetektsfengslinger og bringer raskt inn til soning, men man evner også å tenke annerledes i forhold til det videre sporet disse må ha for å få rehabilitering. Så alt henger sammen med alt når det gjelder denne type kamp.

Vi skal samtidig arbeide for å øke oppklaringsprosenten. I underkant av 40 pst. av alle anmeldte forbrytelser oppklares av politiet. Oppklaringsprosenten er høyest når det gjelder den alvorlige kriminaliteten. Innenfor kategorien vinningskriminalitet er imidlertid oppklaringsprosenten betydelig lavere. En viktig årsak er at det innenfor denne kategorien er en stor mengde saker hvor det ikke finnes noen opplysninger eller spor å gå etter for å få saken belyst. Typisk innenfor denne kategorien er sykkeltyverier, tyveri av lommebok på offentlig sted, tyveri av mobiltelefon, innbrudd i bil, skadeverk ol. Dette er også en type saker hvor fornærmede må anmelde lovbruddet for å få forsikringsutbetaling. Dette gir oss incitament til å gå videre i forhold til nettopp debatten rundt DNA-profiler i strafferettspleien.

Så er spørsmålet: Hvordan utvikler vi og tar vi i bruk ny teknologi og nye metoder? Hvordan vi gjør det, vil i framtida få stor betydning for å få oppklart kriminalitet, herunder – og særlig – vinningskriminaliteten, men dette, som jeg sa i sted, henger også sammen med annen kriminalitet. En slik utvikling ser Regjeringa som viktig og nødvendig, for politiet møter stadig nye utfordringer, og det er også viktig og nødvendig ut fra et effektivitets- og et rettssikkerhetsperspektiv.

DNA-profiler er redskap for å få oppklart flere forbrytelser. I dag er det adgang til DNA-registrering av personer dømt for alvorlige forbrytelser, som drap, voldtekt, grov vold og grovt ran. Jeg ønsker en utvidelse av adgangen til å registrere DNA-profiler, slik at også andre straffbare handlinger gir adgang til registrering. Det er for tidlig fra regjeringshold å gi klarhet i spørsmålet om hvor grensen skal trekkes, men det er interessant å se at utvalget som har utredet det, faktisk har klart å samle seg betydelig angående løsning når det gjelder utvidelse av DNA-register. Regjeringa har imidlertid ikke trukket noen konklusjon. Sånn sett imøteser jeg debatten i denne interpellasjonen for å høre hva andre partier og andre aktører måtte mene om det, slik at vi kan få med oss verdifulle innspill når det gjelder hvor grensen faktisk skal trekkes.

Utvidet adgang til bruk av DNA-profiler vil legge til rette for en betydelig effektivisering av etterforskningen. Sjansen for tilståelser øker der en har DNA-treff, samtidig som uskyldige kan utelukkes fra en sak. Slik vil etterforskningens varighet og omfang kunne reduseres, samtidig som politiressurser frigjøres. Men som jeg sa i sted: Vi er avhengige av politiressurser for nettopp å undersøke prøvene. Så dette er ikke noen frijobb i og med at man får utvidet dette registeret. Økt oppklaring vil dessuten etter Regjeringas oppfatning i seg sjøl virke forebyggende.

Samtidig ønsker Regjeringa seg også en sentral finansiering av DNA-analyser og at det nå må utredes, også med sikte på å få en bedre struktur i forhold til organiseringen av prøvetakingen. Vi skal når vi kommer til Stortinget med forslaget om utvidelse av DNA-analyser, komme tilbake til spørsmålet om hvordan vi organiserer dette, deriblant også spørsmålet om lagring og når prøvene kan kastes.

Carl I. Hagen hadde her gjeninntatt presidentplassen.

Ingrid Heggø (A) [13:02:43]: Eg takkar ministeren for svaret. Eg er særdeles glad for at ministeren ser verdien av å tenkja heilskap og å sjå heile strafferettskjeda under eitt.

Ministeren signaliserte at det vil skje ting raskt i spørsmålet om utvida bruk av DNA-registrering, og det er eg godt nøgd med. Ministeren sette òg fokus på eit viktig punkt då han påpeika at registrerte DNA-profilar ved mindre alvorleg kriminalitet kan gi treff ved langt alvorlegare lovbrot – altså ved å oppklara meir vinningskriminalitet kan ein òg få oppklaring av alvorleg organisert og grenseoverskridande kriminalitet.

Eit moment som ministeren òg vektla, er kva som kan skje med folk si rettsoppfatning dersom det vert sådd ein følelse av at det ikkje nyttar å melda lovbrot. Eg er fornøgd med at ministeren vil avventa høyringsrunden før ein konkluderer om kvar den nedre grensa for registrering bør gå. Så får ein berre håpa på mange og gode innspel i høyringsrunden.

Betra inndragingsrutinar for å hindra at lovbrot lønner seg, synest eg òg var eit viktig og godt signal å få. Eg er glad for at ministeren ser nytten av større moglegheit til auka bruk av DNA, og eg er samd i at det vil vera eit godt og nyttig verktøy for å få oppklart meir kriminalitet.

Statsråd Knut Storberget [13:03:50]: Jeg vil ta for meg noen forhold som vi nå dveler ved i det arbeidet som pågår i forbindelse med DNA-registrering, og hvor jeg kanskje særlig vil invitere Stortinget til å komme med noen signaler.

Det første er det interpellanten har vært inne på: Hvor skal grensen gå ved en slik tenkt utvidelse av DNA-registeret? Der er det jo antydet at å samkjøre reglene med fingeravtrykksreglene vi har i dag, slik at man får en lik linje for det å registrere fingeravtrykk som DNA, er en mulig løsning, og vi kjenner til hva NOU-en og også dette utvalget som nå har kommet, foreslår.

Fra Regjeringas side må jeg si at vi er innstilt på en betydelig utviding av registreringen i forhold til dagens praksis, men som sagt er grensen ikke trukket. Dessuten er det slik rent prosessuelt at dette utvalgets arbeid nå er sendt på høring med høringsfrist 1. juni, og det er grunnlag for absolutt å avvente høringsinstansenes uttalelser før Regjeringa tar det endelige standpunktet til denne grensedragningen.

Jeg vil imidlertid påpeke at både flertallets og mindretallets forslag innebærer en betydelig økning i bruken av DNA-profil i strafferettspleien sammenlignet med hva man har adgang til med dagens regelverk. Det betyr også at vi har en betydelig utfordring i forhold til hvordan vi organiserer prøvetakingen, og hvordan vi organiserer analysearbeidet oppimot DNA. Det tangerer interpellantens oppfordring og klare formening i spørsmålet om hvordan dette skal finansieres, og det tangerer også den debatten jeg har sett vært reist i media nå i den siste tid om hvordan vi bl.a. organiserer spørsmålet om kontrollvirksomheten av det arbeidet som gjøres. Og det er klart – det er spennende tanker i forhold til å kunne gjøre dette arbeidet mer rasjonelt når vi nå får et større DNA-prøvevolum. Debatten vil derfor ikke bare dreie seg om hvem som skal betale regningen, men også om å få en mest mulig effektiv og best mulig kvalitetsmessig analysesituasjon på dette viktige feltet. Det er et aspekt Regjeringa vil sette mye inn på, og vi vil bruke mye tid på det nå, før vi kommer til Stortinget i forbindelse med den konkrete lovendringen.

Anne Marit Bjørnflaten (A) [13:07:41]: Kvinner har krav på et liv i frihet uten å bli utsatt for seksuelle overgrep og uten å måtte frykte for slike overgrep. Voldtekt er en alvorlig krenkelse av kvinners frihet og innebærer brudd på grunnleggende menneskerettigheter. I dag er seksualisert vold mot kvinner et alvorlig samfunnsproblem og et offentlig ansvar utover det ansvar den enkelte gjerningsperson må bære.

En av de største utfordringene vi står overfor når det gjelder oppklaring av saker, er nettopp voldtektssakene. På dette området har det vært en alarmerende negativ utvikling ifølge Statistisk sentralbyrå. Siden 1994 har oppklaringsprosenten for voldtekter sunket med en tredjedel, fra ca. 30 til 20 pst. Av alle voldtekter anmeldt i 1997 finner vi at hele 75 pst. var henlagt, 7 pst. var ikke avgjort, 5 pst. endte med frifinnelse, og kun i underkant av 13 pst. endte med en eller flere straffede gjerningsmenn etter fire-fem år i rettsystemet, noe som er en uakseptabelt lang saksbehandlingstid.

Henleggelse av saker eller manglende domfellelse føles ofte som et nytt overgrep. Da er det kanskje ikke til å undres over at ikke flere anmelder voldtekt. Mørketallene er store, men Krisesentersekretariatet anslår at bare en av tolv kvinner anmelder voldtekten.

I arbeidet med å forebygge og bekjempe seksualisert vold mot kvinner må det settes i verk mange tiltak. Selv om en del allerede er gjort, gjenstår fortsatt mye for å sikre kvinner et liv i frihet fra seksuelle overgrep og for å styrke rettssikkerheten til kvinner som er utsatt for voldtekt og andre seksuelle overgrep. Dette er et samfunnsansvar. Derfor må oppklaringsprosenten økes kraftig, og man må sikre at politiet har de metodene og ressursene som er nødvendig for å få til dette.

Politi og påtalemyndighet har i flere år kunnet benytte DNA-bevis i forbindelse med oppklaring av voldtektssaker. Men det er store variasjoner politidistriktene imellom i hvor stor grad DNA-bevis benyttes i oppklaringen. Årsaken er oftest at politiet ikke har økonomiske ressurser til dette. Derfor har Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet slått fast i Soria Moria-erklæringen

«at politiet skal gis mulighet til økt bruk av DNA som bevis når dette er hensiktsmessig. Vi ønsker sentral finansiering av DNA-analyser, og vil utvide DNA-registeret».

Vi mener at det kan være fornuftig å gi adgang til bruk av DNA-analyser på lik linje med fingeravtrykk, men imøteser resultatet av høringen.

Det er også viktig at andre instanser enn politiet settes i stand til bedre å sikre DNA-spor, og at samvirket mellom ulike etater er godt. Det er i de fleste fylker opprettet voldtektsmottak tilknyttet legevakttjenesten. Det er viktig at disse mottakene har kompetanse til å ta imot volds- og voldtektsofre og til å sikre bevis. Det er behov for en kvalitetsheving av prøvetaking og dokumentasjon ved voldtekt. Også her er det viktig med opplæring i hvordan DNA-spor skal sikres, for å bidra til å styrke etterforskning og øke oppklaringsprosenten.

Jeg vil avslutte innlegget mitt med et spørsmål til statsråden: Hva vil Regjeringen gjøre for at også andre statlige etater, f.eks. innenfor helsevesenet – og kommunale etater, må jeg tilføye – skal få nødvendig kompetanse og ressurser til å sikre DNA-spor?

Jan Arild Ellingsen (FrP) [13:11:36]: Jeg må først gi honnør til interpellanten for å ha tatt opp et særdeles viktig tema, som også tidligere har vært diskutert heftig i denne salen. Det er jo sånn at en god ting kan ikke sies for ofte, og i så måte skal interpellanten ha honnør for å ha satt dette på dagsordenen igjen.

Jeg tror, som andre før har vært inne på, at noe av det verste vi kan utsettes for i et samfunn, er kriminalitet som er begått som vi vet at vi kunne ha oppklart, og som vi kunne ha ansvarliggjort gjerningsmannen for. Når vi har den vissheten, og vi har muligheten til det og tilgang på kunnskapen, men ikke nyttiggjør oss det, må man stille spørsmål ved rettssikkerheten. Man må stille spørsmål ved viljen og evnen til å ta i bruk de verktøyene og mulighetene vi faktisk har. Jeg føler at ved nettopp å fremme denne interpellasjonen er dette en del av det man ønsker å ta tak i.

Det må jo være sånn at hvis det skal være tillit, må folk føle at man blir tatt på alvor, f.eks. i forbindelse med voldtekt, som representanten Bjørnflaten var inne på. Jeg forutsetter at representanten er opptatt av at folk skal dømmes for det man har gjort, og ikke bare av å få en økning i antall domfellelser. Det er nettopp bevismuligheten som skal legge grunnlaget for det.

Det er vel også sånn at mange av de tyveriene som begås, det være seg hytteinnbrudd, i bil eller i andre sammenhenger, kanskje ikke dreier seg om de store beløpene, men det er et stort volum. Det frustrerer, og det ergrer, og ikke minst tråkker det på den private sfæren til folk. Der tror jeg at vi til de grader har en jobb å gjøre. Den såkalte hverdagskriminalitet, vinningskriminalitet, har altså et volum. Når vi snakker med riksadvokaten og med politiet, hører vi at det store volumet er vinningskriminalitet.

Hvis dette verktøyet, DNA, kan være med og hjelpe oss med å oppklare flere saker og få tatt gjerningsmannen og dømt ham og gi folk en straff som gjør at de blir tatt ut av sirkulasjon for en tid, vil vi avhjelpe disse problemene. Og mulighetene fins da visselig. Det det handler om, er politisk evne, politisk mulighet og politisk ønske om å gjøre noe med dette. Det beste man vil kunne oppnå med det, er at man får større tillit til storting, til regjering og til dem som utøver tjenester overfor publikum. Det som er problemet i dag, og som publikum er hoderystende til, er at man sitter og diskuterer kroner og øre her, mens de er ofrene for kriminaliteten. Det er ingen sammenheng, det er ingen logikk i at det er sånn.

I så måte er det nå flott at vi har en flertallsregjering. Vi har en justisminister som holdt en utrolig høy profil som opposisjonspolitiker i forrige periode. Nå har han alle muligheter. Han har samtidig også et særdeles klart og tydelig ansvar ikke minst i denne salen, og det hilser noen av oss hjertelig, hjertelig velkommen.

Det statsråden også bør være seg veldig bevisst, er at ved å gå så høyt ut som han gjorde i forrige periode, har han lagt listen høyt for sin egen del, og jeg er sikker på at Stortinget totalt sett, men også media, vil interessere seg for hans evne til levering når han først har tiltrådt og overtatt jobben som statsråd.

Statsråden skrøt i sitt innlegg i stad av politifolk. Vi har fantastisk mange flinke folk, og godt er det. Men det blir jo litt paradoksalt når han skryter av dem samtidig som vi vet at Oslo-politiet, som statsråden refererte til, har fått et kutt i inneværende års budsjett. De har reelt fått et kutt. Selv om Regjeringen løftet noe tilbake og kompenserte litt av kuttet til Bondevik II, er det helt klart et kutt for Oslo-politiet i år, og det er et stort kutt hvis man ser det i sammenheng med budsjettforliket for 2005, som Fremskrittspartiet var med på, og som gav Oslo et løft på 125 mill. kr. Så utfordringene ligger klare her. Vi er jo ikke i tvil om hvem som har mulighet til å gjøre noe med det. Det er den sittende flertallsregjeringen.

Så har flere vært inne på at vi skal ha en sentral finansiering. Ja, det hilser vi hjertelig velkommen og kommer selvfølgelig til å støtte opp om, under én forutsetning, og det er selvfølgelig at det ikke skal føre til tilsvarende kutt ute. Jeg ønsker personlig at de frigjorte midlene ute selvfølgelig skal gå til å styrke tjenesten der ute, ikke til å saldere det man eventuelt skal betale sentralt. Da flytter vi jo bare problemet fra ett sted til et annet, og vi viser at vi ikke ønsker å løfte totalt, men vi mikser med tall. Det synes jeg er en dårlig måte å «gi tilbakebetaling på» til dem som er ute og gjør en jobb for oss.

Så spør statsråden om grensegangen ved å bruke DNA som bevisførsel. Så langt har i hvert fall mitt og Fremskrittspartiets ståsted vært at vi bør sidestille det med fingeravtrykk. Men jeg skal selvfølgelig avvente til man har hatt saken på høring, og så skal vi konkludere i etterkant. Det som imidlertid må være helt klart, er at flere må komme inn under det regimet hvor vi kan bruke DNA i bevisførsel.

Helt avslutningsvis: Jeg tror, som statsråden også var inne på, at tillit er en nøkkel i forhold til å kunne bruke DNA. Vi har i dag Rettsmedisinsk institutt, og vi har den rettsmedisinske kommisjonen som har tilsyn med dem. Per i dag har vi noen utfordringer der, og det bør statsråden i stor grad ta på alvor.

Elisabeth Aspaker (H) [13:17:00]: Jeg vil også rose interpellanten, som tok opp og gav oss anledning til å diskutere dette aktuelle temaet.

Kriminalitetsutviklingen og ønsket om å kunne oppklare flere saker gjør at vi stadig leter etter nye metoder og bedre verktøy for å lette politiets arbeid. Vi ønsker oss en mer effektiv kriminalitetsbekjempelse, og vi ønsker å styrke folks tillit til politi og rettsvesen. Nå erfarer vi og ser at bruken av DNA, og jeg understreker sammen med annet bevismateriale, påvirker oppklaringsprosenten positivt. Da er det også positivt at Regjeringen har varslet at den vil komme til Stortinget med en sak hvor man vil foreslå å utvide bruken av DNA til å gjelde flere typer saker. Men, som statsråden selv var inne på, da er det også viktig at vi får på plass en tilfredsstillende finansiering, enten den blir sentral eller lokal. Vi må i alle fall få en finansiering som gjør at metoden blir reell og kan brukes av politiet i den utstrekning som lovgiver vil legge til rette for.

Høyre har vært svært tydelig på at vi vil utvide adgangen til å oppta og registrere DNA-bevis, men vi er like tydelige på at vi vil ivareta hensynet til rettssikkerhet og personvern. I dag har politiet lov til å DNA-registrere alle som begår alvorlige forbrytelser – drap, voldtekt, grov vold m.m. – og nå foreligger altså DNA-utvalgets innstilling og anvisninger om at det er mulig å tenke seg at vi bør gå videre til å inkludere andre typer kriminalitet. Høyre er i utgangspunktet positivt til å utvide DNA-registre. En utvidet bruk av DNA er et skritt på veien for å oppklare flere saker, og en utvidelse av registre bør ha fokus på å treffe konkrete enkeltgrupper som står for en stor del av kriminaliteten, slik at disse miljøene kan stanses mer effektivt enn vi greier det i dag.

Utvidet DNA-registrering må samtidig vektlegge personvernhensyn. En måte å ivareta personvernhensynet på kan være en regel om at registrering for mindre alvorlige forbrytelser slettes etter en viss tid dersom det ikke er begått ny kriminalitet i mellomtiden. Andre ordninger for å ivareta personvernet må også vurderes. Samtidig må vi være bevisst på at bruken av DNA også har sine begrensninger og ikke kan erstatte andre, tradisjonelle etterforskningsmetoder. Dette var også statsråden inne på i sitt innlegg. De må benyttes sammen med andre bevis, slik at vi ivaretar rettssikkerheten og tar høyde for feilkilder, som f.eks. planting av DNA.

Alt tyder på at det er bred enighet om at vi skal utvide adgangen til DNA-registrering. Men da må vi også sørge for at dette blir et effektivt arbeidsverktøy for politiet. Det har den siste tiden kommet fram i media at vi i dag har et system for DNA-analyse som virker veldig sårbart. Fra Høyres side vil vi understreke betydningen av at vi har et system som ikke bare bygger på ett analysemiljø. Når det er slik at alt rakner hvis det er interne problemer i dette ene miljøet, må vi vurdere om ikke også andre aktører enn Rettsmedisinsk institutt kan gjøre analysejobben. Gjennom sertifiseringsordninger bør vi kunne slippe til andre aktører, også private, til å analysere prøvene, slik at politiets etterforskning ikke forsinkes eller stopper helt opp som følge av kapasitetsproblemer. Flere analysemiljøer vil også kunne ha en kostnadsdempende effekt i forhold til dagens situasjon, hvor vi har et statlig monopol som dikterer prisen.

Fra Høyres side vil vi også utfordre justisministeren til å komme tilbake med forslag til en finansiering tilpasset en utvidet adgang til bruk av DNA som bevismateriale. Jeg mener det vil være avgjørende for at politiet skal få en reell mulighet til utvidet bruk av DNA som metode.

Olav Gunnar Ballo (SV) [13:20:57]: Det er et viktig tema som interpellanten tar opp. Det ser ut til å være full samstemmighet blant alle partier om at man skal utvide bruken av DNA til å gjelde flere tilfeller enn i dag, og at DNA som instrument for å oppklare forbrytelser er et nyttig virkemiddel. Dermed trenger man jo heller ikke å bruke mye tid på å diskutere hvorvidt det skal tas mer i bruk. Det som da blir spørsmålet, er yttergrensene for når det skal tas i bruk.

Jeg registrerer at NOU 2005:19 er samstemmig i forhold til at man skal ha en betydelig utvidet bruk av DNA, men at det også reises en del advarsler i forhold til premissene mot bruk av DNA. Jeg merker meg at det er en mindretallsinnstilling, som bl.a. direktøren i Datatilsynet står bak, som problematiserer en del tilfeller ved bruk av DNA. Et eksempel som er nevnt, er: Skal f.eks. en avisredaktør som har skrevet noe som virker støtende, i neste omgang risikere at det skal tas DNA av vedkommende, og så skal det inn i et register? Skal trafikkforseelser føre til det? Når det gjelder en del slike eksempler, tror jeg mange vil si at det skal det jo åpenbart ikke. Man ville reagere selv hvis man havnet i en slik situasjon, for man ville stusse: Hvorfor skal man da stå i et register med biologisk materiale? Men nettopp for å klargjøre de premissene trengs det her grenseoppganger.

Vi hadde tidligere i dag en debatt om Datatilsynets årsmelding der man fra alle partier var opptatt av verdien av personvernhensyn, og det er klart at den debatten nødvendigvis må stå sentralt når man skal diskutere grenseoppgangene. Det kan ikke være slik at man oppretter DNA-registeret fordi det er kjekt å ha et register, og så skal man i neste omgang begynne å bruke de opplysningene som det gis mulighet til, til formål som det overhodet ikke var tenkt til, og uten at den personen som står i registeret, på forhånd engang har reflektert over bruken.

Jeg ser at mindretallet problematiserer hva man etter hvert vil kunne registrere, eksempelvis biologisk slektskap, arvelige sykdommer og egenskaper, etnisitet, alder, hårfarge og kjønn. Mange vil da si at det skal man selvfølgelig ikke bruke det til, men ingenting av dette er selvfølgelig med mindre man har et lovverk og forskrifter i bunnen som sier at det faktisk ikke skal brukes til det. Den mest sentrale diskusjonen man dermed må ha om bruken av DNA, gjelder nettopp grenseoppgangene som handler om personvernhensyn, siden man er enig om det andre, nemlig at man skal ha en utvidet bruk for å kunne oppklare flere forbrytelser.

Elisabeth Aspaker var også inne på et annet aspekt, nemlig at bevis kan plantes, og at det ikke er slik at en forbrytelse er oppklart fordi man identifiserer en mulig gjerningsmann ved å ha funnet DNA på stedet. Det er naturligvis viktig her som ellers at det bare er ett av flere instrumenter som brukes.

En annen side er kostnadsperspektivet. Så langt jeg har brakt i erfaring, koster en analyse i dag rundt 1 000 kr. Som med all annen teknologi vil sannsynligvis prisen over tid gå ned, men det er klart at hvis man ikke bruker det målrettet ved analyser, vil man ha kostnader for politiet som kanskje kunne ha vært brukt mer målrettet på andre områder. Slike forhold må problematiseres for at DNA-registeret skal kunne ha den nytteverdien som det er ment å ha.

SV er positivt til en utvidet bruk av DNA, men vil være opptatt av de ytre grenseoppgangene som jeg her har skissert, ikke minst med hensyn til personvern, når man skal bestemme premissene for bruken.

Hans Olav Syversen (KrF) [13:25:06]: Til tider har denne debatten tilnærmet vært en mer generell kriminalitetsdebatt, men jeg skal i hvert fall prøve å forholde meg mer til det interpellanten tok opp i sin interpellasjon, selv om vel, som jeg hørte statsråden sa, alt henger sammen med alt, også når det gjelder kriminalitetsbekjempelse.

Målet helliger midlet, er det jo noe som heter, og alle som er her, ønsker – og det er vel et samstemt ønske generelt i det norske samfunn – at vi skal oppklare mest mulig av den kriminalitet som begås, ikke minst for å sørge for at det er tillit til den norske rettsstaten. Så er spørsmålet: Hvilke midler er vi så villige til å ta i bruk for å oppnå et slikt mål? Det er akkurat det denne debatten til syvende og sist kanskje kommer til å handle om.

DNA vil kunne være et effektivt kriminalteknisk hjelpemiddel for å avdekke og oppklare kriminalitet. Jeg kan fra Kristelig Folkepartis side si meg helt enig i at det er behov for en utvidelse av de grensene som i dag foreligger, for når vi kan ta i bruk denne type analyser som et hjelpemiddel for å avdekke kriminalitet.

Så vil jeg også si at i utvalget som har vurdert dette, er det et flertall, og det er et mindretall. Så langt, selv om det pågår en høringsrunde, vil vel jeg si at jeg heller mer mot å gå inn for det mindretallet anbefaler, nemlig at det settes en grense ved at handlinger som etter loven kan medføre frihetsstraff i seks måneder eller mer, bør kunne omfattes av denne type tester.

Så synes jeg også følgende spørsmål er viktig, som også utvalget problematiserer, nemlig: Innenfor hvilke rammer skal denne registreringen skje, og hva skal registeret kunne brukes til? Utvalget er inne på det som vi alle kjenner til: Det er en voldsom vitenskapelig og teknologisk utvikling, og den går raskt. Det tilsier et føre var-prinsipp i tillegg. En løpende kontroll og diskusjon om bruken av biologisk materiale i strafferettspleien er derfor helt nødvendig. Det vil Kristelig Folkeparti legge stor vekt på når vi endelig skal behandle den saken som statsråden har annonsert kommer om ikke så veldig lenge.

Så kommer vi jo ikke fra at selv med dagens mulighet til å bruke DNA-tester, er det utfordringer med å bruke dem – i den grad det er mulig allerede i dag, og da kommer vi til finansiering. Jeg kunne ha lyst til å utfordre statsråden litt nærmere på hvordan han ser for seg den framtidige finansiering av denne type virkemidler. Heller han til en sentral form for finansiering, eller, som representanten Ellingsen for så vidt var inne på, risikerer vi at en utvidet bruk av dette vil gå på bekostning av andre oppgaver som politiet også skal ivareta?

Trine Skei Grande (V) [13:29:09]: Tidligere i dag hadde vi en debatt om personvern. Da snakket jeg om det begrepet som Datatilsynets leder bruker, nemlig de gode hensikters tyranni. Jeg må si at jeg er glad for at denne debatten kom i dag, men den måten den er taklet på av både statsråden og statsrådens parti, syns jeg er litt skremmende. Jeg savner å ha en justisminister som går inn i de vanskelige grenseoppgangene som dette fører til, slik at det ikke bare blir en ren kriminalpolitisk debatt.

Interpellanten er glad for at statsråden ser helheten, og da lurer jeg på hvilken helhet det er man egentlig ønsker å se. Jeg er betrygget over at Ballo faktisk har noen betraktninger om personverngrensesnittene her, og jeg håper at de også får noen gjennomslag i Regjeringa. Venstre er veldig betenkt hvis man ikke klarer å sette klare grenser for hvordan man er villig til å bruke DNA.

Hvis man går på flertallets innstilling her, er ikke Ballos eksempler kuriøse, for da er det snakk om at 40 000 mennesker hvert år skal inn i et DNA-register. Og da beveger man seg sakte, men sikkert inn i et DNA-register som til slutt skal gjelde absolutt alle, og man vil stadig vekk se folk som ikke skal være der, urettmessig komme i politiets søkelys.

I Venstre mener vi at man skal bruke harpun og ikke snurpenot når man skal bevege seg inn i de justispolitiske virkemidlene. Og nye metoder gir nye muligheter. Vi syns man skal ha klare grenser for hvordan man skal bruke DNA. I Venstre mener vi at det bør være ved minst seks måneders fengsel, det må være domstolenes beslutning at vedkommende skal registreres, og det skal være fare for gjentakelse for å komme innunder beslutningen. Da betyr det at vi er åpne for å bruke dette virkemiddelet mer, men det skal bare brukes i de tilfellene hvor det er viktig å gjøre det. Og så mener vi det må settes grenser for hvor lenge man er i registeret, og for hva det skal brukes til.

Det er viktig å sette grenser, for en DNA-profil er noe helt annet enn et fingeravtrykk og kan brukes utrolig mye bredere til å finne informasjon om folk. Vi mener det er klart at en slik regel må sette grenser for at det bare skal brukes til identifisering i forhold til kriminelle handlinger, ikke til opplysninger om hudfarge, sykdommer og hårfarge og til alle andre personopplysninger man kan få ut av en DNA-analyse.

Full rehabilitering er målet for hele straffesystemet vårt. Derfor mener Venstre også at fem år etter at en dom er ferdig sonet, bør vedkommende slettes fra registeret, om det ikke ved dom er sagt at vedkommende bør stå i registeret fordi faren for gjentakelse er så stor. Vi mener også det er viktig at alle som er registrert, vet at de er registrert og ved forespørsel med enkelhet skal få en bekreftelse på hvorvidt de er registrert, eller hvorvidt de er tatt ut av registeret.

Jeg tror etter å ha hørt innledningen til noen her at når det gjelder de groveste voldsovergrep, og spesielt mot kvinner, er absolutt alle enige. Men hvis man ikke klarer å se forskjell på grove voldsovergrep mot kvinner og det at en 17-åring gjør noe dumt med naboens båt og aldri får muligheten til å begynne på nytt igjen, kommer vi veldig rart ut med justissystemet vårt. Da er vi tilbake til de gode hensikters tyranni, og da klarer man ikke å skille mellom en ergerlig nabo og en voldtatt kvinne. Og da bør man gå hjem og lese George Orwells 1984.

Ingrid Heggø (A) [13:33:36]: Debatten her i dag vitnar om eit godt engasjement frå alle partia. Eg er òg veldig glad for at dei partia som ikkje er representerte i komiteen, har teke del i debatten. Det set vi veldig stor pris på.

Det er òg svært viktig at vi evnar å ta ein slik debatt, der vi set dette verkemidlet, moglegheita for auka bruk av DNA, inn i ein større samanheng. Kriminalpolitikken er verkeleg eit område der vi ser at alt heng saman med alt. Det er dei store samanhengane sin politikk. Eg vil seia litt om dette.

Auka satsing på førebygging, via m.a. betre kommuneøkonomi, gjer faktisk at vi tek vekk ein del av startblokkene for ein kriminell løpebane for ein del personar. Auka satsing og fokusering på innhaldet i soninga gjer at fleire vert betre rusta til å greia seg utanfor fengselsmurane. Auka satsing og fokusering på oppfølging etter soning vil hindra at så mange kjem tilbake til fengsla. Auka satsing på nye og utvida politimetodar gjer at vi held oppe folk si rettskjensle. Vi vil oppdaga og oppklara meir. Faren for å kunna verta teken, skal vera stor.

Å gi politiet moglegheit til utvida bruk av DNA-registrering når dei finn det føremålstenleg, vil vera eit viktig verktøy for å oppdaga og oppklara meir kriminalitet, også vinningskriminalitet, som f.eks. innbrot og tjuveri.

At det vert ei sentral finansiering av DNA-analysen, er særs viktig for å sikra at naudsynte analysar vert gjennomførte, uavhengig av den aktuelle ressurssituasjonen i dei gjeldande etatane.

Eg er tilfreds med dei svara eg har fått her i dag, og eg ser at Regjeringa er på rett spor. Det er heller ikkje noko å utsetja på farten på gjennomføringa av tiltaka. Eg oppfatta det òg slik at alle er samde om ei utvida moglegheit til bruk av DNA. Så får vi debattera nyansane om den nedre grensa for registrering, og om ein skal oppbevara dei fysiske prøvene etter at høyringsfristen er ute. Då kan vi ta med oss dei innspela som kjem derfrå, og vi tek sjølvsagt med oss innspela vi har fått i debatten i dag.

Statsråd Knut Storberget [13:36:13]: Jeg vil takke for alle innspill.

Det oppløpet til personvernpolitisk debatt som representanten Trine Skei Grande hadde i sitt innlegg, er også en invitasjon jeg hilser hjertelig velkommen – jeg ser at hun har forlatt salen, og syns det er trist at hun ikke vil være med og høre slutten på debatten – nei, nå er hun kommet igjen, det er jeg glad for – fordi Regjeringa faktisk ønsker å høre på hva høringsinstansene sier. Det ville jo være trist om statsråden nå skulle konkludere med hvor grensene skulle gå. Min invitasjon i mitt hovedinnlegg var nettopp for at man nå skulle få anledning til også å markere noen linjer fra Stortingets side i forhold til Regjeringa, noe jeg på mange områder har merket meg positive og konstruktive innspill til.

Hadde vi konkludert i forhold til grensedragning nå, slik det tydet på at representanten Trine Skei Grande ønsket, ville det etter min mening være det mest krenkende både overfor de personverninteresser som vi hørte om tidligere i dag, og overfor mer demokratiske aspekter.

Representanten Syversen spør meg om dette med sentral finansiering. Regjeringa har gitt uttrykk for at vi ønsker oss en slik finansiering. Men spørsmålet om hvor mye penger det vil koste, og hvordan dette skal veies opp mot andre budsjettposter, og det kjenner vel Syversen til, er ting vi må ta i samlede budsjettprosesser – har jeg skjønt.

Så mener jeg at representanten Elisabeth Aspaker har et veldig godt poeng i sitt innlegg når hun vinkler det hele mot spørsmålet om funksjonaliteten i prøvetakingen. Jeg mener at ved siden av grensedragningen, som representanten Skei Grande var opptatt av, er spørsmålet om hvordan vi skal få dette apparatet til å håndtere alle prøvene og kvaliteten i prøveanalysene, den andre viktige, store debatten på dette området.

Representanten Bjørnflaten var inne på spørsmålet om hvordan vi kan sikre bevis best mulig. Det er politiet som skal sikre bevisene, men vi trenger økt innsats i forhold til andre aktører for bl.a. å sikre bevis i sedelighetssaker, i voldtektssaker. Og der er nettopp voldtektsmottak og tidligere intervenering av bistandsadvokater viktige elementer for å bidra til at bevis sikres. Det er også noe vi skal ha med oss i debatten for å oppklare mer kriminalitet.

Så registrerer jeg igjen at representanten Ellingsen hver gang vi debatterer kriminalpolitikk, refererer til at vi har vært høyt på banen i opposisjon. Ja, det er jeg enig i. Arbeiderpartiet har ønsket å være høyt på banen i forhold til bekjempelse av kriminalitet, og det er nettopp derfor vi også ønsker å være høyt på banen når vi sitter med regjeringsmakt. Det er jo derfor vi presenterer 100 nye soningsplasser allerede i år. Det er derfor vi presenterer henimot 90 mill. nye, friske kroner til politiet som de kan oppdage mer kriminalitet for, og det er derfor det er lagt veldig press på at vi skal komme raskt tilbake til Stortinget med en proposisjon om å utvide bruken av DNA-registrering.

Presidenten: Dermed er interpellasjonsdebatten over.

Lodve Solholm tok her over presidentplassen.