Tove Karoline Knutsen (A) [10:05:34]: Debatten om det flerkulturelle Norge som har pågått både i og utenfor media den siste tida, er viktig. Den er viktig både ut fra et overordnet kultur- og kunstpolitisk perspektiv og i forhold til hvordan vi konkret og praktisk velger å håndtere de store spørsmålene knyttet til det kulturelle mangfoldet vi som nasjon etter hvert er blitt en del av. Noen av problemstillingene kan formuleres slik: Hva slags politiske grep må til for at vi i sterkere grad kan løfte og synliggjøre dette kulturelle mangfoldet? Hva slags politiske redskaper ser vi for oss kan være formålstjenlig i den forbindelse? Og er det viktig å trekke et grensesnitt innenfor det flerkulturelle feltet mellom det autonome kunstperspektivet og en instrumentell tenkemåte? Eller sagt på en annen måte: Må vi strengt skille mellom tanken på kunst som viktig i seg sjøl og kunst- og kulturliv som redskap for en villet samfunnsutvikling?

Én ting vil jeg slå fast først: Det har skjedd en svært positiv utvikling de siste årene med tanke på at stadig flere kunstnere og kulturaktører med et annet kulturelt ståsted enn det tradisjonelt vesteuropeiske har funnet en plass på de ulike kulturarenaene her til lands. Det har vært en udelt glede – både som kunstner og kulturadministrator – å kunne følge og også delta i denne utviklinga. Jeg har fra mitt ståsted kunnet se at publikum er blitt mer nysgjerrig og også mer vant til å forholde seg til et mangfold innenfor de ulike kunstuttrykk. I tillegg har jeg også sett at en slik utvikling har gjort vårt kulturliv kvalitativt bedre. Og det er en særdeles viktig premiss når vi nå skal finne en vei videre.

Integrering er et begrep som fort kommer opp når vi snakker om det flerkulturelle Norge. Da kan det være greit fra tid til annen å reflektere over hva det egentlig betyr. Tradisjonelt sett har vi vel her til lands tenkt på integrering som at det er de andre, de som kommer hit, som må tilpasse seg oss, våre tradisjoner og vår væremåte. I UNESCOs rapport «Our Creative Diversity» ser man på integrering med et litt annerledes blikk. Her snakker man om at mennesket har en individuell rett til å uttrykke seg kulturelt ut fra den enkeltes ståsted. Den peker på et integreringsbegrep som opererer med likestilte kulturer, hvor integrering betyr gjensidig tilgang til hverandres kultur, snarere enn ensidig tilpasning.

Et slikt perspektiv på integrering bygger også lettere bru til det autonome kunstperspektivet, det at kunsten har sin egenverdi gjennom den estetikk og det meningsunivers den til enhver tid forfekter. At kunst gjennom å ytre seg kan gi oss større erkjennelse og større innsikt i livets mange spørsmål, er i alle fall jeg blitt overbevist om etter flere år som aktør i kulturlivet. For meg blir det derfor logisk å tenke kunst- og kulturpolitikk langs to parallelle, ikke motstridende linjer: en anerkjennelse av at kunsten må insistere på å målbære den enkelte kunstners verdensbilde gjennom et breispektret tilfang av historier og bilder. Og samtidig dette: at kunst på sitt beste kan kommunisere en livserfaring og en livsanskuelse som makter å berøre våre liv og bevege våre grenser. Da har vi minst én utfordring i den kulturpolitikken som skal utmeisles for den globale tidsalder: Hvordan skal vi såkalt etnisk norske kunne utvide vårt kulturelle perspektiv? Hva slags virkemidler har vi for å kunne slå noen kiler inn i f.eks. det institusjonelle kunstliv, som stort sett bygger på et vestlig, eurosentrisk og dermed nokså ekskluderende kunstsyn?

Heile vår utvelgelsespraksis innenfor kunstartene er basert på kunstnerisk skjønn – noe som er anerkjent av de aller fleste. Problemet er at definisjon av kvalitet innenfor kunstfeltet bare sjelden reflekterer heile den kunstneriske og kulturelle virkeligheten vi omgir oss med. Her tror jeg vi må gjøre noe. Dersom vi virkelig mener at kunstlivet må utvide sitt erkjennelsesfelt, må vi vurdere om vi skal ha en form for kvotering eller regler for mangfold innenfor de systemer som velger hvilken kunst som er verdt å satse på, eller hvilke kunstnere som har gjort seg fortjent til f.eks. å motta økonomisk støtte.

Skal vi oppvurdere og synliggjøre kulturuttrykk som refererer til standarder utenfor den vestlige kulturkrets, må vi rett og slett ta i bruk en kunst- og kulturfaglig kompetanse, som kan gi adekvate vurderinger av de samme uttrykkene. Den kompetansen finnes, og den må gis definisjonsmakt.

Hva som skjer innenfor utdanningssystemet er også viktig. I 1981 fikk vi landets første høgskoleutdanning innen jazz og rytmisk musikk ved det som den gang var Trøndelag Musikkonservatorium. Det representerte på mange måter et brudd med en tradisjon som til da hadde vært rådende innenfor musikkutdanningen, og som hadde hatt vestlig kunstmusikk som sitt vesentligste faglige anliggende. Alle som kjenner norsk musikkliv veit hvilken betydning jazzlinjen i Trondheim har hatt for en heil generasjon av nye musikere. Nå er tida inne for både jazzutdanninga og andre læresteder for kunstfag å innlemme nye, ikke-vestlige uttrykksformer i sin fagportefølje.

Jeg er klar over at mange stiller seg tvilende til at de tradisjonelle kunst- og utdanningsinstitusjonene kan makte å snu seg eller omstille seg – tungt forankret som de er i tradisjoner med en definert estetikk. Jeg er imidlertid slett ikke sikker på om det er riktig så å si å skjerme disse institusjonene fra de endringskravene som en globalisert virkelighet ubønnhørlig vil måtte innebære. Jeg er tilbøyelig til å meine at nettopp de institusjonene som har relativt solide økonomiske rammer, burde tillate seg å være mer eksperimentelle og utprøvende. Og hva mer er: jeg tror både utdanningene og kunsten som skapes og presenteres, blir kvalitativt bedre og mer interessant.

Samtidig er det viktig å påpeke at ikke alt av kulturaktiviteter skal inn under den tradisjonelle institusjonsparaplyen. Tvert imot. Mye av den nyskapende kunsten skjer innenfor det frie kulturfeltet. Her vil også kulturlivets mangfold komme til syne, og det vil derfor være svært viktig å styrke frilanskunstnernes situasjon.

Det må også være en oppgave å kartlegge de mange flerkulturelle institusjonene og prosjektene som finnes over heile landet. Det skapes viktig kunst og drives mye godt kulturarbeid i regi av f.eks. stiftelsen Horisont, Nordic Black Theatre, Cosmopolite, Førde Internasjonale Folkemusikkfestival og urfolksfestivalen Riddu Riddu i Troms. Her ligger en åpenbar mulighet. Jeg trur det er en farbar vei å gi noen av disse spesielle oppgaver og et spesielt ansvar og mer forutsigbare økonomiske rammer. Cosmopolite og Førde-festivalen har allerede fått et løft som henholdsvis nasjonal jazzscene og knutepunktfestival. Viktige institusjoner som Horisont, Nordic Black Theatre og Riddu Riddu vil alle være egnet til å aksle større oppgaver. Alle har unike nettverk både nasjonalt og internasjonalt, og vil kunne fungere som kunstneriske nav i et landsomfattende og internasjonalt arbeid.

Regjeringas store kultursatsing som målbæres gjennom Soria Moria-erklæringa og Kulturløftet, er et svært godt fundament for synliggjøring og styrking av det kulturelle mangfoldet vi er en del av. Jeg ser derfor fram til kulturministerens innlegg her i Stortinget i dag, og til en forhåpentligvis engasjert debatt om disse spørsmålene.

Statsråd Trond Giske [10:14:16]: Det er en svært viktig debatt interpellanten her tar opp. Vi har et samfunn i veldig endring. Tilvante forestillinger og tilvante begrep blir utfordret. Vi går fra å være et forholdsvis homogent samfunn til å bli et mangfoldig, flerkulturelt og flerreligiøst samfunn. Det er en krevende prosess. Det er en prosess som utfordrer mange av oss, og som gjør at vi er nødt til å tilpasse oss hverandre på en annen måte enn det vi har gjort tidligere.

Det er en positiv prosess. Det gir oss et rikere samfunn. Det gir oss et mer mangfoldig og innholdsrikt samfunn. Det gir oss større mulighet til opplevelse, erkjennelse og utfordring til å utvikle samfunnet vårt videre. I bunn og grunn har jo utviklingen av samfunnet alltid handlet om hvordan man forholder seg til nye uttrykk, til nye påvirkninger for å møte det fremmede og til å lære av hverandre. Den dialektiske utviklingen har alltid preget de ulike samfunnene våre. UNESCOs universelle erklæring om kulturelt mangfold fra 2001 tar nettopp opp dette og peker på det mangfoldige i kulturen vår. Der heter det bl.a. i artikkel 1:

«Kulturen antar forskjellige former gjennom tid og rom. Dette mangfoldet kommer til uttrykk i særegenheten og mangfoldet i identiteten til de grupper og samfunn som til sammen utgjør menneskeheten. Som kilde til utveksling, fornyelse og kreativitet er det kulturelle mangfold like nødvendig for menneskeheten som det biologiske mangfold er for naturen. Slik sett er det kulturelle mangfold menneskehetens felles arv, og det bør anerkjennes og opprettholdes til gagn for nålevende og framtidige generasjoner.»

Kjernen i dette er jo at vi ikke skal sitte på hver vår tue å hegne om og være forsvarere av våre egne tradisjoner og kulturelle uttrykk. Det er mangfoldet som er vårt. Det er mangfoldet som er vår felles arv. Derfor er det mangfoldet som vi også skal ta vare på. Selvsagt skal vi utvikle den delen av mangfoldet som hver og en av oss utgjør, i mange forskjelle grupper som vi er en del av. Men vi skal også være forsvarere av og dyrkere av det flerkulturelle mangfoldet. Idealet er et flerkulturelt samfunn, der kulturer møtes og utvikles, og nye kulturer skapes.

I Soria Moria-erklæringen er det slått fast at Regjeringen vil «synliggjøre det flerkulturelle perspektivet på alle felter i kulturlivet og bidra til å skape bedre møteplasser mellom majoritets- og minoritetskulturer». Moderne samfunn er flerkulturelle fra grunnen av, og moderne kulturer er komplekse og foranderlige. Derfor må kulturpolitikken legge bak seg en ensidig nasjonal begrunnelse for et kulturliv som kan virke både begrensende og ekskluderende. Formålet med kulturpolitikken skal ikke være å danne en ensartet felleskultur, men å legge til rette for at kulturlivet kan utvikle seg, med utgangspunkt i det mangfoldet som preger dagens kultursituasjon. Vi må sørge for at det blir samsvar mellom retorikk og politisk handling og sikre at de nødvendige strategier og tiltak for å fremme et kulturelt mangfold faktisk blir gjennomført.

Etter mitt syn er kulturfeltet et av de viktigste områdene som fremmer fullverdig og kvalifisert deltakelse i et flerkulturelt samfunn. En forutsetning for at kulturen skal spille en slik integrerende rolle er imidlertid at kulturfeltet selv er reelt åpent og relevant for en stadig mer sammensatt befolkning. Her har nok norsk kulturpolitikk kanskje i for stor grad vært preget av at man ensidig skulle ta vare på og konservere gamle norske tradisjoner, og ikke i så stor grad åpne seg for andre tradisjoner og uttrykk. Det er viktig å ta vare på det som vi kanskje har som en unik arv. Det er vårt ansvar i denne mangfoldige verden å sørge for det. Men vi må også være med på at det i vårt område, i vårt land, kommer til uttrykk andre typer kulturformer enn det som vi har vært vant til. Det er nettopp i samspillet mellom disse uttrykkene at det nye og spennende oppstår.

Vi står kanskje særlig overfor store utfordringer i forhold til barn og unge med minoritetsbakgrunn. Barn og ungdom er som gruppe langt mer heterogen enn befolkningen som helhet, særlig i bysamfunnene. I Oslo har nærmere 40 pst. av elevene i grunnskolen minoritetsbakgrunn, og i enkelte bydeler er dette tallet langt høyere. Det reflekteres i liten grad på kulturfeltet. Institusjoner og tiltak i skjæringspunktet mellom utdannings- og kulturfeltet, som Den kulturelle skolesekken, kulturskolene og utdanningsinstitusjonene, spiller en sentral rolle i denne sammenhengen.

Frivillig innsats i lokalsamfunnene er også en viktig arena for kulturelle møteplasser. Vi ønsker å styrke frivilligheten. Her har mange ulike organisasjoner som representerer ulike grupper, sitt spillerom. Her har mange av de tradisjoner og uttrykk som minoritetsgruppene står for, muligheter til å videreutvikle seg, vise seg fram og bli kjent for andre. En styrket kommuneøkonomi bidrar ikke minst til å sørge for det lokale kulturelle mangfoldet. Det skal vi sørge for også i årene som kommer.

Men det er viktig at de store nasjonale institusjonene tar det flerkulturelle perspektivet innover seg. Våre instrumenter for utøvelse av en statlig kulturpolitikk, Norsk kulturråd og ABM-utvikling, er involvert i flere prosjekter som bidrar til bl.a. dokumentasjon og formidling av flerkulturelle uttrykk, og enkelte virksomheter og institusjoner, som Internasjonalt Kultursenter og Museum og Norsk Folkemuseum, har i en årrekke arbeidet for å fremme forståelse og respekt for kulturelt mangfold.

Bibliotekene spiller en sentral rolle for utdanning, informasjonstilgang, litteratur- og kulturformidling. Jeg tror at bibliotekene kan være en aldeles strålende arena for de møtene mellom ulike kulturuttrykk som vi ønsker å stimulere til. Et vellykket tiltak, som ble styrket på 2006-budsjettet, er det flerspråklige biblioteket ved Deichmanske bibliotek, som formidler litteratur og annen informasjon til minoritetsspråklige over hele landet.

I samarbeid med Kunnskapsdepartementet har vi også satt i gang arbeidet med en stortingsmelding om språk. En helhetlig språkpolitikk i vår tid må ta hensyn til den totale språksituasjonen i landet. Meldingen vil også behandle språkets betydning for inkludering samt opplæring for barn, unge og kvinner med minoritetsspråklig bakgrunn.

Det å oppnå reell likestilling og inkludering på kunstfeltet har vist seg å være en utfordrende og tidkrevende prosess. Vi har hatt en lang prosess i Norge når det gjelder likestilling mellom menn og kvinner. Vi har foran oss en lang prosess i forhold til likestilling og likeverd mellom ulike etniske grupper. Det oppleves for mange som en barriere å komme inn på kulturfeltet dersom man ikke tilhører den store norske majoritetskulturen, men har minoritetsbakgrunn. Dette dreier seg om to element. For det første må vi sørge for å få en god og bred representasjon av de ulike gruppene som finnes i landet vårt, i alle besluttende organer, styrer, stipendkomiteer, utvalg osv. Her kan vi også – om ikke regelfeste, så i hvert fall i praksis –bruke kvoteringsordninger som sørger for at vi får en bred sammensetning i disse organene. Litt vanskeligere er det å forestille seg å bruke kvotering på kunstområdet blant kunstnere, men også her må vi sørge for at uformelle, eventuelt strukturelle eller kulturelle, diskrimineringsfunksjoner blir imøtegått av aktive stimuleringstiltak, nettverksbygging, motivasjon og utviklings- og utdanningsmuligheter for kunstnere med minoritetsbakgrunn.

Vi har en del mindre virksomheter, som Nordic Black Theatre, Mela-festivalen og Du stor verden, som besitter en betydelig kompetanse som må videreutvikles. Med utgangspunkt i evaluering av de ulike tiltakene har vi påbegynt en styrking og vil imøtekomme behovene for mer forutsigbare økonomiske rammer.

I tillegg har vi også begynt en opptrapping av prosjektmidlene i Norsk kulturfond. Det er midler som Kulturrådet forvalter, med utgangspunkt i langsiktige strategier, for å fremme et flerkulturelt samfunn.

Kunstnerpolitikken er viktig i denne sammenhengen. Det å få kartlagt kunstneres arbeids- og inntektsforhold vil være viktig for oss i arbeidet med en stortingsmelding om kunstnerpolitikken. I utkastet til mandat er det lagt opp til at undersøkelsen også framskaffer data om kunstnernes språk og minoritetsbakgrunn, nettopp for å styrke forutsetningene for yrkesaktivitet blant kunstnere med minoritetsbakgrunn.

Det er krevende å kombinere kulturpolitikkens brede fokus med alle de samfunnsmålene det bidrar til, og en kunstnerpolitikk som gir kunstnere frihet til å meddele sine tanker og meninger og uttrykk, men det er det vi skal få til – i et samfunn som ser helt annerledes ut enn det gjorde for bare få tiår siden.

Tove Karoline Knutsen (A) [10:24:49]: Jeg vil takke kulturminister Trond Giske for et godt og fyllestgjørende svar. Han kom her inn på så å si alle de områdene som er viktige for implementering av det kulturelle mangfoldet. Han nevnte skolen, kulturskolene og Den kulturelle skolesekken, som er svært viktige arenaer for å nå barn og ungdom. Han nevnte at det er viktig å styrke disse også med tanke på tiltak som skal fremme minoritetskulturen. Frivillighet og Frifond-ordninga, som jo også er styrket, er gode redskaper for denne politikken.

Jeg noterte meg at kulturministeren holdt fram to viktige tiltak: en stortingsmelding om språk – som også skal omhandle minoritetsspråk – og en brei undersøkelse av kunstneres arbeids- og inntektsforhold. Her vil man kunne få viktig kunnskap om minoritetskunstnernes situasjon, slik at man kan sette inn de rette tiltakene.

Jeg er også glad for at kulturministeren nevnte de profesjonelle nasjonale utdannings- og kunstinstitusjonenes ansvar, og at det også kan være en vei å gå å gi noen av de nettverksbaserte mindre, flerkulturelle institusjonene mer faste økonomiske rammer. For kunstnere innen det frie kulturfeltet peker kulturministeren naturlig nok på Norsk kulturfond og Kulturfondet som redskap for Norsk kulturråds oppfølging av sitt eget flerkulturelle utviklingsprogram Mosaikk, som ble avsluttet for et par år siden.

Jeg vil avslutningsvis kommentere kulturministerens vektlegging av arkiv-, bibliotek- og museumsfeltet og det ansvaret man der har for formidling av minoritetskulturer. Her er det særlig viktig at kvinner og barns liv og historier kommer til uttrykk. I den forbindelse har jeg lyst til å trekke fram det lille museet Perspektivet Museum i Tromsø, som har satt seg som mål å dokumentere vår samtid og nære fortid. For en tid tilbake dro man fra museet ut for å finne noen av kvinnene fra de 120 nasjonene som er representert i Ishavsbyen. Det resulterte i en vakker utstilling under overskriften «Min drakt – min historie», med et stort antall folkedrakter fra ulike nasjoner og regioner, skapt av kvinner fra de samme områdene. Med utstillinga fulgte fortellinger om draktenes opphav, med dokumentasjon av kvinners kunnskap og kompetanse gjennom generasjoner. Utstillinga ved Perspektivet Museum ble et bilde på den ofte skjulte kulturen som kvinner forvalter. En av de virkelig store utfordringene for vår tid er derfor å gjøre kvinners stemme hørbar generelt på de kulturelle arenaene, og ikke minst innenfor det flerkulturelle feltet.

Statsråd Trond Giske [10:27:44]: For meg handler spørsmålet om det flerkulturelle Norge om mange ting på én gang. Ett mål er å få et mangfoldig samfunn til å fungere, at vi får spillerom for alle de forskjellige uttrykkene et mangfoldig samfunn faktisk har. Det handler om å bygge opp under de ulike organisasjonene som representerer særlig de ulike minoritetene, i og med at flertallet av dem som tilhører det, er godt dekket gjennom mange nasjonale kulturinstitusjoner. Det dreier seg om å la ulike grupper bygge sin identitet rundt sine kulturuttrykk. Det handler om å la forskjellige grupper bli kjent med hverandres kulturuttrykk. Det handler om å la disse kulturuttrykkene og kulturtradisjonene møtes, forme hverandre og stimulere hverandre.

Men det handler også om hvordan kunstnere og kulturarbeidere tilhørende ulike etniske grupper faktisk skal ha en likeverdig mulighet til å delta i det nasjonale kulturlivet og ha muligheten til å komme med sine uttrykk uansett om de er basert i personens etniske bakgrunn eller ikke. For på samme måte som man må ha full frihet til å kunne representere den gruppen man hudfargemessig eller kulturelt ellers tilhører, må man ha full frihet til å bryte ut av den og uttrykke noe helt annet. Så den friheten for mangfoldet, ikke bare for én minoritet eller fire-fem minoriteter, men for tusenvis av ulike grupper eller identiteter vi har i et mangfoldig samfunn, må vi etterstrebe. Da hjelper det ikke å putte folk i ulike båser – majoritet, minoritet I, minoritet II, minoritet III – da må vi få med det ufattelige mangfoldet av ulike roller vi tar på oss.

Så handler det også i et bredt perspektiv om hvordan kulturfeltet som arena kan bidra til at et slikt veldig differensiert og fragmentert samfunn bindes sammen, hvordan man kan få felles opplevelser, felles arenaer, felles holdninger, bygd på at vi gjør ting i fellesskap rundt kulturen. Særlig er jo barn og ungdom veldig opptatt av ulike kulturaktiviteter og møtes på tvers av ulike etniske kulturelle/religiøse grupper i fellesskap rundt mange kulturaktiviteter.

Det er, som interpellanten sier, mange forskjellige institusjoner som kan hjelpe oss i dette arbeidet. Det er jo ikke opp til verken stortingspolitikere eller regjeringsmedlemmer å si hva som skal lages av kunst, eller hvilke kulturaktiviteter som skal foregå. Vi skal lage gode rammer for dem, og så er det den kunstneriske friheten som til sjuende og sist avgjør hva vi får tilbake. Her har vi så mange gode og sterke krefter at vi har mer enn nok å spille på hvis vi er villige til å legge til rette for det.

Britt Hildeng (A) [10:31:21]: I Oslo har nærmere 40 pst. av elevene i grunnskolen minoritetsbakgrunn, og i enkelte bydeler er dette tallet langt, langt høyere. Således er en mengde nasjonaliteter representert, og elevene er bærere av et kulturelt mangfold som kan berike vårt samfunn dersom vi kjenner vår besøkelsestid og legger til rette for at dette mangfoldet skal blomstre.

Det norske multikulturelle samfunnet skaper muligheter: Det gir oss mulighet til å utvide vår kunnskap, innsikt og forståelse, mulighet til å bli kjent med nye kulturelle uttrykksformer og mulighet for felles møteplasser som kan legge grunnlag for nye kunstneriske uttrykksformer, slik vi bl.a. har sett det gjennom utviklingen av musikk og dans.

Men det flerkulturelle samfunnet pålegger også fellesskapet ansvar – ansvar for at barn og ungdom gis muligheter til å forstå og til å identifisere seg med sine røtter og således gis nødvendig trygghet til nyskaping. Behov for kulturell identitet gjelder alle, så vel minoritets- som majoritetsbefolkningen. FNs barnekonvensjon understreker dette ved å si at utdannelse av barn skal ha til hensikt bl.a. å «utvikle respekt for barnets foreldre, dets egen kulturelle identitet, språk og verdier». Dette forplikter. Dessverre må en si at disse forpliktelsene i liten utstrekning til nå er blitt synliggjort gjennom bevilgninger eller gjennom tilrettelegging av nødvendig infrastruktur for kulturell utfoldelse.

Vi har i dag flerkulturelle miljøer som bidrar til identitetsbygging, gir kunstneriske opplevelser, innehar kulturell og kunstnerisk kompetanse og er med på å bygge opp ny kompetanse gjennom utdanning, trening og rekruttering av nye kulturarbeidere. Jeg tenker her bl.a. på miljøer som Nordic Black Theatre og deres teaterskole, stiftelsen Horisont og Mela-festivalen, Du store verden!, minoritetsavisen Utrop og Skriveverkstedet for minoritetsungdom. Felles for dem alle er at de sliter med økonomi, sliter med å finne steder å være og har lønns- og arbeidsvilkår som bare er tilpasset idealister og de virkelig revolusjonært tålmodige. Deres pågangsmot synes jeg kommer til uttrykk gjennom det prosjektet som flere av disse institusjonene nå forsøker å realisere – et prosjekt som de har kalt Snelda – et senter i Bjørvika for kulturelt mangfold. Denne visjonen sier ikke bare noe om pågangsmot, men forteller også om et klart behov for en infrastruktur, en møteplass for det mangfold vårt land rommer.

Også på idrettsområdet mangler nødvendig infrastruktur for det flerkulturelle Idretts-Norge, for at det skal kunne utfolde seg. Idrettsgrener som ikke har vært de tradisjonelt norske, som bl.a. cricket, basketball og landhockey, mangler baner, garderobeplass, klubbhus osv. Dette må vi også gjøre noe med dersom vi vil ivareta og utvikle det flerkulturelle Idretts-Norge og dermed også skape et enda mer spennende idrettsmiljø.

Regjeringen har forpliktet seg til et kulturløft, en opptrapping av kultursatsingen til 1 pst. av statsbudsjettet innen 2014. For ytterligere å understreke at kultursatsingen ikke bare hører hjemme i festtalene, har Regjeringen forpliktet seg til å fremme en kulturlov som gir uttrykk for det offentliges ansvar for kulturfeltet.

Det kulturelle mangfoldet har til nå ikke blitt tilstrekkelig synliggjort gjennom kulturbevilgningene, men med Regjeringens kultursatsing kan vi gjøre noe med det – gjennom økte bevilgninger, ved å bedre kunstnernes arbeidsvilkår, ved å styrke infrastrukturen for kulturlivet og gjennom en ny kulturlov, som også ivaretar det flerkulturelle Norges interesser.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [10:36:53]: Når en arbeiderpartipolitiker stiller spørsmål til en arbeiderpartistatsråd, får vi håpe at svaret ikke kommer som et sjokk. Men med den sittende regjering vet vi jo at man aldri helt vet. Vi har sett at Regjeringen i flere saker har minst to forskjellige meninger om samme sak. I denne saken ser det imidlertid ut til at man er enige, iallfall mellom Arbeiderpartiet og Arbeiderpartiet. Så får vi avvente SV og Senterpartiet.

Nok om det – til saken: det flerkulturelle Norge. Jeg oppfatter at det er to sentrale punkter i denne interpellasjonen. For det første er det kravet om mer penger over offentlige budsjetter til de fremmedkulturelle tiltakene, særlig når det gjelder de ikke-vestlige kulturuttrykk, for det annet påstanden om at dette kan føre til bedre kommunikasjon og integrering.

Jeg har overhodet ingen tro på at det er en sammenheng her, og det er basert på to begrunnelser. Det er for det første at vi allerede har forsøkt dette. På riksplan har vi bevilget penger til flerkulturelle festivaler, til tiltak og til virksomheter som Du store verden!, Nordic Black Theatre, Mela osv. Vi har også morsmålsopplæring, vi har forskning og utredning rundt det flerkulturelle, og vi har bevilget millioner på millioner til såkalt antirasistiske organisasjoner. Lokalt i min egen hjemby Drammen, som er den byen i Norge som har nest mest innvandrere, har vi prøvd oss med å bevilge penger til innvandrersentre, flerkulturelle kulturhus, afrikansk folkedans, tyrkiske foreningers kulturmarkeringer, spenningsaktiviteter for innvandrerungdom, svømmekurs for innvandrerkvinner osv. Likevel har vi en dyp kløft mellom nordmenn og innvandrere, og skepsisen vokser. Blant innvandrerne har vi en høy ledighet, vi har stort forbruk av trygd og sosialhjelp, mye kriminalitet og gjengdannelser. Vi ser ingen tendens til at folkegruppene integreres f.eks. gjennom ekteskap. Vi har mye kvinneundertrykking, vi har betydelige problemer med tvangsgifte og svært liten grad av deltakelse på felles sosiale og kulturelle arenaer.

Den andre sentrale grunnen til at jeg ikke har tro på dette, er at gapet mellom vår kultur og innvandrernes muligens i utgangspunktet er for stort. Det er et hav av forskjell mellom vår vestlige moderne kultur tuftet på demokrati, likestilling, frihet og kristne grunnverdier og mange av innvandrernes kultur, som i stor grad er knyttet til islamistisk ufrihet, tvang, kvinnediskriminering og prestestyre. Dette kom veldig klart til uttrykk f.eks. når det gjaldt debatten om karikaturtegningene, tegninger som vi som bor i Norge, ikke normalt hever øyenbrynene over når vi ser det i avisene hver dag, men som medførte vold, ambassadebrenning, trusler og boikotter. Jeg synes også det er skremmende at muslimer i Norge ikke tok et klarere standpunkt for ytringsfriheten. Men de var jo ikke alene om det. Både Regjeringen og hoveddelen av norsk presse feiget ut i den saken.

Hva kan vi så gjøre? Det vi kan gjøre, er å stramme inn på innvandringen til de som er her, er bedre integrert enn det de er i dag. Vi kan stoppe den stadige importen av ektefeller. Vi kan slå hardt ned på vold og tvang overfor kvinner. Vi kan si nei til alle overføringer til særtiltak for innvandrere i kultursektoren.

Fremskrittspartiet tror at innvandrerne må delta på de samme arenaene som de etnisk norske. Man må inn i idrettslagene, man må inn i korpsene, i korene, i kunstforeninger, i festivaler og i teater. Veien er å gå gjennom dette og ikke gjennom særtiltak og kvotering, slik Regjeringen åpenbart legger vekt på. Vi tror resultatet av en slik politikk som vi skisserer, vil være en økt forståelse for norsk kultur og samfunn, og at vi får felles arenaer som kan bidra til integreringen av innvandrere i samfunnet vårt.

Ågot Valle (SV) [10:41:40]: Jeg vil takke interpellanten, som har reist en veldig viktig debatt. Det er en lang veg å gå før kulturelt mangfold er en grunnleggende premiss i norsk kunst- og kulturpolitikk. Det er maktstrukturer som ekskluderer kunstnere med minoritetsbakgrunn fra den norske kunst- og kulturscenen, og det er maktstrukturer som marginaliserer de mange kulturuttrykk som ikke er synlige i offentligheten.

Kulturelt mangfold betyr å gi plass for alle de forskjellige stemmene, historiene, alle identitetene, alle kunst- og kulturuttrykkene til både minoritets- og majoritetsbefolkninga på likeverdig basis. Kulturelt mangfold betyr at minoritetskunstnerne må få komme til med sine uttrykk på sine egne premisser, ikke som et flerkulturelt alibi eller en dash eksotisk krydder, og at publikum med både majoritets- og minoritetsbakgrunn får oppleve et større mangfold av uttrykk. Det vil berike norsk kunst- og kulturliv, fordi kunst og kultur alltid har utviklet seg i møte med det ukjente, det som er annerledes, det som utfordrer vår identitet – med andre ord et stikk motsatt syn på dette enn det Fremskrittspartiet har, slik det gikk fram av innlegget til representanten Ulf Erik Knudsen.

Å gi rom for det kulturelle mangfoldet er viktig i et ytringsfrihetsperspektiv, at den enkelte har muligheten til å ytre seg gjennom kunst og kultur. Det er en rettighet å ha tilgang til kunst og kultur som er meningsfylt for hver enkelt av oss – det som treffer det kjente i oss, erfaringene våre. Slik også for minoritetene her i landet.

Blant annet derfor er det viktig at det kulturelle mangfoldet gjenspeiles i kulturskolen, i Den kulturelle skolesekken og i utdanninga. De fleste av oss er nå sånn skrudd sammen at vi starter med det kjente, med det tradisjonelle, og utvider kompetansen vår derfra. Undervisning i tablaspill, scenekunst fra Pakistan og afrikansk dans i mange flere kulturskoler må derfor være et mål og må oppmuntres. Kunst- og kulturuttrykk fra mange land i det offentlige rom er viktig i inkluderingsarbeidet, fordi kulturlivet snakker til følelsene våre, der også angsten for det ukjente bor, slik vi også hører det i innlegg fra Fremskrittspartiet. Når vi, både majoriteten og minoritetene, får oppleve hverandres kulturuttrykk i det offentlige rom, vil vi forstå hverandre og anerkjenne hverandre og ha respekt for hverandre.

I dette arbeidet må vi ha en flerkulturell strategi, dvs. egne ordninger og tiltak for de mange kulturuttrykkene som marginaliseres i dag for grupper som faller utenfor. Det krever en styrking av de institusjonene og organisasjonene som har tatt initiativ nedenfra, og har gjort en kjempejobb. Mange av dem har jobbet lenge uten å gi seg, med småpenger som tilskudd. Nå er tida inne til å gi disse et løft: større driftstilskudd, som kan gi større forutsibarhet. Men vi må også ha en strategi for kulturelt mangfold, at det skal gjenspeiles i det generelle kulturlivet i institusjonene, en strategi for å møte maktstrukturene som marginaliserer. Vi må være villige til kvotering inn i styrer, råd og utvalg, for det er der premissene legges. Kuratorer, produsenter og regissører med minoritetsbakgrunn vil ha kompetanse til å bringe inn flere stemmer og uttrykk. Vi må vurdere øremerkede aspirant- og stipendordninger.

Jeg vil slå et slag for et samarbeid med kunstlivet og kunstnere i de landene der minoritetene kommer fra. Festivalen Mela er et slikt vellykket prosjekt, som må få lov til å leve videre. Ikke bare har Mela mobilisert nye publikummere, nemlig den pakistanske befolkning av begge kjønn og fra flere generasjoner, festivalen har også skapt en samhandlingssituasjon hvor majoritetskultur og minoritetskultur har inngått i en jevnbyrdig og nyskapende dialog.

Jeg vil til slutt foreslå en dugnad som kan gå over noen år, en dugnad som kan gi plass til flere, ansvarliggjøre institusjonene og gjøre noe med holdningene våre overfor minoritetskunstnerne og overfor deres uttrykk, en flerårig dugnad over hele landet med deltakelse fra mange miljøer, slik at vi kan feire 2014 i Wergelands ånd.

Så vil jeg til slutt sitere Mahatma Gandhi. Han sa:

«Jeg vil ikke at mine vinduer skal blendes, eller ha murer rundt husene mine. Jeg vil at alle lands kulturer skal blåse friest mulig. Men jeg nekter å la meg blåse overende.»

Det er ingen motsetning mellom å jobbe for det flerkulturelle mangfoldet og å være stolt over sin egen tradisjon og sin egen historie og identitet.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [10:47:06]: Eg synest det er ein flott interpellasjon Tove Karoline Knutsen har teke opp her i dag.

Mangfaldet av kulturelle impulsar er i dag tydeleg prega av at vi lever i globaliseringa si tidsalder. Slik blir det estetiske mangfaldet utvida, både ved at det oppstår fleire uttrykksformer side om side, og ved at det oppstår nye uttrykksformer der ulike tradisjonar smeltar inn. Dette er på mange måtar positivt. Internasjonale impulsar innan kunst, mote, film, musikk og sport kan danne ein felles kultur for barn og ungdom med vidt forskjellig bakgrunn og geografisk plassering og slik verke som eit lim i eit fleirkulturelt samfunn.

Men det inneber også utfordringar. Dagens barn lever i ein visuelt metta kultur, og skulle dermed ha gode føresetnader for å leve seg inn i og forstå visuelle kulturuttrykk av mange slag. Men det er samstundes mange sider ved kunsten som handlar om kunnskap og erfaring, noko som kan lærast. Denne dimensjonen ved kunst og kulturformidlinga er det vi kan kalle «dannelsesprosjektet». Gjennom undervisninga skal barn få nokre verktøy til å tolke dei kulturelle signala dei omgir seg med til dagleg, og lære å reflektere sjølvstendig over dei kulturelle uttrykka dei møter.

Å fremme kulturelt mangfald er eit hovudmål for kulturpolitikken framover. Eit slikt hovudmål representerer ei grunnleggjande perspektivdreiing i kulturpolitikken og er, slik eg ser det, ein heilt nødvendig konsekvens av samfunnsutviklinga. Dette må også få konsekvensar for dei økonomiske tilskota. Fram til i dag har kulturpolitikken i Noreg vore nært knytt opp til nasjonsbygginga og ein likskapsorientert velferdspolitikk. Ei sentral legitimering av kulturpolitikken har tidlegare vore å dyrke fram ein særeigen nasjonal identitet forankra i ein felles nasjonal kultur. I kulturmeldinga blir det forklart korleis dei ulike dimensjonane ved globaliseringa, ikkje minst auka innvandring, har medverka til at ideala om likskap og nasjonal integrasjon i dag blir utfordra av nye former for ulikskap. Den framtidige kulturpolitikken må vende perspektivet bort frå konstruksjonar av ein einsarta felleskultur og leggje til rette for utvikling av kulturen med utgangspunkt i det mangfaldet som pregar det norske samfunnet og kultursituasjonen i dag.

Vidare meiner Kristeleg Folkeparti at eit breitt spektrum av skapande, utøvande, dokumenterande og formidlande innsatsar frå alle delar av kulturfeltet er ei verdifull motvekt mot den einsrettinga ulike kommersielle krefter i samfunnet representerer. Det er viktig å utvikle kompetanse og formidle erfaringar frå prosjekt der kulturelt mangfald er tema.

I arbeidet med å styrkje kulturelt mangfald i kunst- og kulturtilbodet for barn og unge har Norsk kulturråd prioritert søknader der kunstnarar eller barn og unge med minoritetsbakgrunn deltek. Kulturskuletiltak som har som mål å leggje til rette for formidling av kunst og kultur til denne gruppa barn og unge, har også blitt prioritert.

Sidan 1980-åra er det gjennomført mange kulturtiltak som har gjort sitt til å utvide mangfaldet i norsk kulturliv. Mange av tiltaka har forankring i ulike minoritetsmiljø. Det har slik vakse fram fleire verksemder med fotfeste i desse miljøa som gjennom mange år har produsert og formidla musikk, teaterframsyningar, kunstutstillingar m.m. Men mange opplever utfordringar knytte til økonomi og er avhengige av enkeltpersonar som er ildsjeler. Dette er det viktig å gripe fatt i.

Somme statlege institusjonar har arbeidt aktivt for å inkorporere uttrykk med opphav i ulike delar av verda, både i den ordinære verksemda si og som særskilde satsingar. Det kulturelle mangfaldet i det norske samfunnet avspeglar seg likevel berre i liten grad i det institusjonaliserte kulturfeltet. Mange kunstnarar med minoritetsbakgrunn opplever at dei anten blir ignorerte eller reduserte til eksotiske innslag ved sida av den kulturelle hovudstraumen. Det varierer frå kunstart til kunstart i kva grad slikt mangfald blir inkorporert på like vilkår, og i kva grad det er vilje til det. Musikkområde, særleg visse sjangrar, er svært opne for ulike tradisjonar og uttrykksformer. I andre delar av kulturlivet har det derimot vist seg vanskeleg å byggje opp om ei inkluderande haldning til uttrykk med opphav i andre tradisjonar enn dei vestlege.

Eg trur tida er inne for å fastslå at kulturelt mangfald gjer den tradisjonelt norske kulturen rikare, og ikkje utgjer nokon trussel, snarare tvert imot.

Erling Sande (Sp) [10:52:35]: Senterpartiet er positivt til tiltak som aukar mangfaldet av kulturelle uttrykk. Kulturelt mangfald er eit gode i seg sjølv. Det kan vere naturleg å vise til kulturmeldinga der det står:

«I møte mellom kulturimpulsar av ulikt opphav vil det som regel oppstå ein eigen dynamikk som vil kunna skapa heilt nye kulturuttrykk og gje opphav til ein ny kulturell identitet.»

Det er godt skrive. Ved at fleire kunstnarar med ikkje-vestleg bakgrunn får høve til å gjennomføre og vise fram sine prosjekt, opnar vi samstundes opp for større forståing på tvers av etniske skilnader.

Personar med minoritetsbakgrunn utgjer i dag ei stor og ueinsarta gruppe i dette landet. Dette har så langt i for liten grad kome til uttrykk i kunst- og kulturlivet. Å opne opp for og oppmode til eit større innslag av ikkje-vestlege kunstuttrykk er både god kulturpolitikk og god integreringspolitikk.

At kunstnarar med minoritetsbakgrunn slit med å få gjennomslag, kan ha fleire årsaker. Det kan vere manglande kompetanse hjå kunstformidlarane og hjå dei som sit med ansvaret for å dele ut stipend og prosjektstønad. Dette kan vere del av forklaringa på det som interpellanten peikar på. Men det kan òg vere eit uttrykk for at det trengst meir profesjonalisering av kunstnarane sjølve. Her har utdanningsinstitusjonane eit ansvar, men viktigare enn å instruere institusjonane er det likevel å støtte opp om dei innspela, aktivitetane og prosjekta som kjem frå kunstnarane sjølve.

Sjølv om mange av utfordringane er sams for kunstnarar med minoritetsbakgrunn, er det òg viktig å vere merksam på at ikkje alle utfordringane er like. Til dømes kan det vere ulike utfordringar innanfor ulike kunst- og kulturgreiner. Det ser ut til at ein har kome lenger innanfor musikk og dans enn innanfor biletkunst og teater. Det er viktig å støtte opp om dei organisasjonane som arbeider for å fremme kulturelt mangfald. Sjølv om det framleis er trong for eigne løyvingar retta mot auka kulturelt mangfald, er det viktig at dei fleirkulturelle prosjekta ikkje blir sedde på som spesialtiltak, men som ein integrert del av det same kulturlivet.

Målet til Senterpartiet er at minoritetskunstnarar får høve til å uttrykkje seg på eigne premissar, og at verksemda deira blir ein naturleg del av kunst- og kulturlivet. Inntil det skjer, er det naudsynt med målretta tiltak retta mot minoritetskunstnarar. Senterpartiet vil difor understreke at det er viktig å halde oppe løyvingane som er retta mot kulturelt mangfald.

Trine Skei Grande (V) [10:55:49]: Først vil jeg takke interpellanten for å ha løftet et viktig tema. Jeg må ærlig innrømme at jeg egentlig var litt skuffet over statsråden for litt manglende offensive svar, ettersom interpellanten er fra statsrådens parti, og spesielt når en vet at det er så mange representanter i denne salen fra regjeringspartiene som har vært engasjert på dette feltet.

For meg som liberaler er utgangspunktet på dette feltet at man ønsker å bruke de kunstnerne som kan være med på å løfte det norske samfunn med bedre kvalitet på norsk kunst. På samme måte som man ønsker å bruke kvinner fordi kvinner har vært underrepresentert på en rekke områder i samfunnet, tror jeg at denne halvparten av befolkninga kan bidra med noe. Jeg tror også at vi mister masse kvalitet, fordi vi ikke bruker de kunstnerne som har en annen kulturell bakgrunn.

Ingen nasjon har blitt stor av bare å dyrke sitt eget, samme hvor langt man kikker tilbake. Det er ikke bare snakk om det moderne samfunn. Sjøl tyranner som Kublai Khan var dyktig til alltid å ha representanter fra alle de ulike kulturene representert i sin nasjon rundt seg i sin nærmeste krets for å kunne bygge en stor nasjon. Alle store samfunn, alle store kulturer, alle som har hatt en viss posisjon i historien, har ikke fått den posisjonen ved å dyrke sitt eget, men ved å møte andre kulturer med et åpent sinn og utvikle sitt eget samfunn på bakgrunn av det.

Det som er det rare i det norske kulturuttrykket i denne forbindelse, er at det er på det kommersielle feltet man har vært dyktigst til å ta inn de flerkulturelle kunstnerne. Nationaltheatret er så å si fritt for skuespillere med en annen kulturell bakgrunn, mens det er i de norske såpeoperaene at de flerkulturelle skuespillerne virkelig har fått prøve seg. Mens man i de store, tunge norske ensemblene er så å si helt hvit, er det «world music»-en som står øverst på salgslista, så jeg da jeg var innom på Platekompaniet denne helga. Det viser at det kommersielle feltet har vært mye dyktigere til å ta det flerkulturelle inn over seg enn hva de store, tunge, litt vanskelig snubare norske institusjonene har gjort.

Derfor har jeg kommet til det at å snu disse institusjonene tror jeg kanskje ikke vi klarer med våre vanlige styringsmekanismer, og istedenfor det bør vi løfte de flerkulturelle institusjonene når det gjelder tilskuddsstøtten. Det gjelder slike som Cosmopolitt, Nordic Black Theatre, Mela, IKM, og jeg er kjempeglad for at Arbeiderpartiets representant løftet «Snelda». Klarer vi å få til et prosjekt som «Snelda»-prosjektet, klarer vi virkelig å få til et løft for de institusjonene som gjør at de kan være en motvekt og klarer å utvikle det kulturelle uttrykket i Norge.

Problemet med disse institusjonene er at de stort sett er avhengig av én enkelt ildsjel som har drevet med dette i alle år. De ligger langt unna vanlig norsk tilskuddsnivå. Mens vi ser at de lettere får fra andre finansieringskilder, er det norske kulturbyråkratiet og norske kulturpolitikere som har hengt etter på akkurat dette feltet.

Jeg ble også litt skuffet ved forrige budsjettbehandling over at forslaget fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre om en påplussing til disse institusjonene ikke fikk flertall. Det ville dessverre gå ut over prøve-VM i rally, men for de tre partiene var det viktigere å løfte disse institusjonene enn å sørge for at prøve-VM i rally fikk så mye penger. Jeg er lei meg for at flertallet ikke var enig i det.

Jeg tror ikke vi kan gå inn for ren kvotering, men jeg tror vi må ha en aktiv rekrutteringspolitikk. Jeg er glad for at statsråden varsler en språkmelding, og jeg håper at han også tar inn over seg det flerspråklige perspektivet i den meldingen.

Så er det rare at dess mer vi går inn i dette saksfeltet, dess mer vi lærer om ulikheter, dess likere blir vi, dess mer ligner vi på hverandre, og dess mer likheter ser vi i de ulike kulturuttrykkene. Jeg har lært av en norsk urdu-poet at hans «gasal» ligner veldig på den europeiske sonetten, som Shakespeare var så god på, og det viser at dess mer man graver, dess mer kunnskap man får, og dess mer man interesserer seg for dette feltet, dess mindre blir verden.

Karin S. Woldseth (FrP) [11:01:14]: I Fremskrittspartiets program står det at vi ønsker et fritt og uavhengig kulturliv. Hadde vi hatt det, tror jeg ikke det hadde vært noe problem å fremme mangfoldet i norsk kulturliv. Jeg har bilde på min vegg av en andregenerasjonsinnvandrer som har greid seg helt fint uten statlig støtte. Han har riktignok fått støtte, i den grad det er støtte å få lov til å gå i lære hos Odd Nerdrum. Jeg har også norskprodusert musikk som er spilt inn av innvandrere i Norge. Så hva er egentlig problemet? Er det i det hele tatt noe problem? Eller er det vi som politikere som konstruerer problemer som slett ikke finnes?

Nå hørte vi representanten fra Venstre nevne at kommersielle sektorer innenfor kulturlivet faktisk har greid å fange opp dette. Og det er jo akkurat det samme jeg prøver å si, i og med at jeg har både bilder og musikk. Så er det i virkeligheten noe problem?

Det finnes en rekke tiltak som blir støttet av staten, som også inkluderer de kulturuttrykk som ikke refererer seg til en vestlig kulturkrets. Men jeg vil sterkt advare mot å kvotere inn representanter fra ikke-vestlige kulturuttrykk i råd, styrer og utvalg. Jeg tror ikke det løser problemet. Det har vi, som vi hørte tidligere, prøvd, og det har ikke lyktes.

Vi har faktisk et kulturelt mangfold i Norge – det er bare å se seg rundt! Det yrer og kribler, det danses og spilles på hvert eneste gatehjørne, og det er en hel rekke festivaler. Det begynte i april, og det kommer til å fortsette helt ut i september-oktober med masse ulike tiltak. Vi har bevilget penger til et mangfoldig kulturliv. Man har nevnt Mela, Du store verden! osv. Og er det slik at innvandrerbarn ønsker å delta i frivillige lag og organisasjoner i Norge, er det ikke noe problem. De blir tatt imot med åpne armer. Idretts-Norge spør ikke hvor du kommer fra. De er sjeleglade for å få et barn eller en ungdom med seg. Problemet er ofte at foreldrene holder dem tilbake.

Vår kulturarv skal tas vare på. Har vi ikke røttene våre, har vi heller ingen framtid.

Dugnaden som representanten Valle snakker om, må i første rekke dreie seg om at kultureliten, den statlige, betalte kultureliten, diskuterer seg imellom om de er villige til å dele statsstøtten med andre, og med flere. Og når det gjelder Fremskrittspartiet, som representanten fra SV kom med harde skyts mot, har vi faktisk ingenting å skamme oss over. Det Dokument nr. 8-forslaget som vi fremmet i forrige stortingsperiode, har bidratt til at både Den kulturelle skolesekken, hele det offentlige kulturlivet og en hel masse frivillige lag og organisasjoner har fått 400 mill. kr i friske midler. Forskjellen mellom oss og de andre partiene er at vi ikke lager problemer som ikke finnes.

Tove Karoline Knutsen (A) [11:05:14]: Jeg vil takke alle som har vært med på debatten her i dag. At dette er en viktig debatt, viser engasjementet her i salen.

Kulturministeren understreket hvor viktig det er at vi ikke plasserer hverandre i båser, at det ikke er snakk om et «oss» og «de andre», men at det dreier seg om å ha tilgang til hverandres kultur, som UNESCO i sitt integreringsbegrep tar til orde for.

De fleste som har vært på talerstolen i dag, peker på to ting: Kulturen gir oss arenaer hvor vi kan møtes med stolthet, glede og nysgjerrighet, og hvor angsten for det fremmede kanskje kan drives litt tilbake, for alle parter. Og det andre: Nasjonens kulturliv blir kvalitativt bedre gjennom mangfoldet. Mange har i dag sagt at dette må gjenspeile seg i tildelinger til kulturlivet generelt, og til minoritetskulturer spesielt. Det er altså mulighetene som er pekt på i dag, og ikke først og fremst problemene.

Jeg blir litt trist når jeg hører Ulf Erik Knudsen. Jeg var nettopp på konferanse i Drammen og opplevde alt det positive som skjer på kulturfeltet der, ikke minst på det flerkulturelle. Men hvis representanten Ulf Erik Knudsen ikke makter å se hva som skjer i hjembyen, vil jeg gjerne invitere ham til Tromsø, hvor kulturarenaer har dannet grunnlag for både skaping av kunst, vennskap – og kjærlighet, for den saks skyld.

Jeg vil helt til slutt fortelle Stortinget en sann historie, en historie fra virkeligheten. For seks år siden, den første sommeren i det nye årtusenet, hadde Festspillene i Nord-Norge – som jeg da ledet – en palestinsk kunstnerisk markering. Det ble på alle måter en suksess, både publikumsmessig og kunstnerisk. På Festspillenes siste dag stod den samiske gruppen Transjoik på scenen sammen med palestinske Sabreen og lot toner fra joiken blande seg med klangen fra den arabiske lutten. Og plutselig skjer det: Den samiske musikeren Frode Fjellheim og den palestinske sangeren Kamilya Jubran har funnet et felles melodisk stoff, en vakker liten bånsull som Frode og Kamilya hadde lært av sine respektive bestemødre, og som nå klinger ut mot oss i salen. Sånn skjedde det at vi den kvelden fikk oppleve det utrolige, at to mødre på hver sin kant av kloden instinktivt har funnet akkurat den melodien som kan bysse ungen i søvn. Og sånn er jeg blitt overbevist om at møte med kunst ikke først og fremst handler om å ta opp pengeboka og kjøpe det man vet man vil ha, men at kunsten ofte kommer til oss uventet, kanskje fremmed, og på en måte vi slett ikke hadde tenkt.

Det må være kjernen i den kunst- og kulturpolitikken vi skal føre, og som må ha respekt for, og synliggjøring av, mangfoldet som et av sine viktigste anliggender.

Statsråd Trond Giske [11:08:16]: Jeg takker også for en god interpellasjonsdebatt. Det virket som om representanten Ulf Erik Knudsen trodde det var spørretimen, men det er det altså ikke. Det er en interpellasjonsdebatt, og regjeringspartiene har selvsagt samme anledning som andre til å reise slike debatter.

Det er jo et felles tiltak, dette, som vi bør samles om, på tvers av politiske skillelinjer. Vi kjenner fra vårt eget liv til verdien av et politisk mangfold – at man har forskjellige uttrykk, forskjellige erfaringer og forskjellige synspunkter som møtes, som fører til at man utvikler hverandres synspunkter, og som fører til bedre resultater for alle sammen. Det er jo dette vi ønsker å oppnå på andre samfunnsområder, og ikke minst i kulturlivet – at forskjelligheten kommer fram, og at den har gode rammebetingelser.

Jeg setter pris på den forholdsvis brede enigheten det er i Stortinget om de målene som vi har satt oss i Soria Moria-erklæringen, i regjeringserklæringen og i andre dokumenter, og håper at den støtten vil komme til uttrykk også når vi kommer til de konkrete tiltakene. Vi har mange forskjellige tiltak på beddingen, og det kommer vi tilbake til om kort tid og ved ulike anledninger.

Men la meg bare ta tak i det som representanten fra Venstre tok opp om budsjettet. Vel, det er jo lett å bruke penger som er funnet i ettertid, men det budsjettet vi la fram etter regjeringsskiftet, hadde altså en større og mer omfattende satsing på flerkulturelle tiltak enn det den forrige regjeringen la fram før den gikk av. At man så finner andre penger som man bruker på ulikt vis etter at rammene for budsjettet er vedtatt, blir, med det budsjettsystemet vi har i Stortinget, kanskje ikke helt riktig framgangsmåte når man skal få fram de politiske forskjellene.

Jeg må også si at jeg har forståelse for tankegangen, at jo mer vi møtes og jo mer vi gjør ting sammen, jo mer ser vi at vi likner på hverandre. Men formålet med et mangfoldig, flerkulturelt satsende kulturliv skal ikke være at vi blir mer like hverandre. Tvert imot, det skal være at vi skal dyrke forskjellene, få fram forskjellene – vi skal glede oss over forskjellene, irritere oss over forskjellene, bli stimulert av forskjellene og bli utfordret av forskjellene. Det er det det mangfoldige handler om. Noe kan vi lære av hverandre, noe finner vi likt, noe finner vi er helt uforståelig forskjellig – og det er det som er stimulerende og viktig.

Det er «problemer som ikke finnes», sier Karin S. Woldseth. Vel, jeg tror at for mange minoritetskunstnere oppleves det norske kulturlivet som vanskelig å komme inn i. For mange med ulike smale uttrykk oppleves det som vanskelig å finne gode levekår, og for oss som ønsker mangfoldet, oppleves også kulturlivet fortsatt som for ensrettet, for fokusert på den store majoritetskulturen og på tradisjoner. Det er det viktig å ta vare på, men det er også viktig å gå inn i en ny tid.

Presidenten: Debatten i sak nr. 1 er avsluttet.