Interpellasjon fra representanten Tove Karoline Knutsen til kultur- og kirkeministeren:
«Norge er blitt en flerkulturell nasjon. Over hele landet lever mennesker som med sin bakgrunn og sine ulike historier preger det fellesskapet vi alle er en del av. Det innebærer også at vårt kunst- og kulturliv gjenspeiler en flerkulturell virkelighet gjennom et mangfold av kunstneriske uttrykk. Samtidig er det et tankekors at dette mangfold ikke i tilstrekkelig grad har gitt uttelling i tildelinger gjennom offentlige budsjetter eller i den allmenne bevissthet. Det er viktig for nasjonens kulturliv at kunstneriske uttrykk som ikke refererer seg til den vestlige kulturkrets, i større grad får slippe til. Kulturen har også evne til å kommunisere på tvers av kulturelle og språklige barrierer, og vil således kunne spille en viktig rolle i integrasjonspolitikken – ikke minst i forhold til barn og ungdom.
Hva vil statsråden gjøre for i større grad å styrke og synliggjøre det mangfoldige, flerkulturelle Norge?»

Interpellasjon fra representanten Rolf Reikvam til kunnskapsministeren:
«I en nylig framlagt utredning fra Universitetet i Oslo uttrykkes det bekymring for det norske språkets stilling innenfor akademia. Flere av våre viktigste vitenskapsmenn og -kvinner frykter varig domenetap for norsk på viktige fagfelt. Utredningen «Norsk i hundre!» fra Språkrådet trekker lignende konklusjoner. Svekkelse av norsk som fagspråk og som kulturspråk vil bety en svekkelse av demokratiet. Måten finansieringsmodellen for universitetene og høgskolene er blitt praktisert på, stimulerer til at vitenskapelige arbeider skrives på engelsk, og dette skyldes blant annet vekting av ulike fagtidsskrifter og ikke minst at lærebøker skrevet på norsk gir liten eller ingen uttelling.
Hva mener statsråden om dette, hva kan gjøres for å styrke norsk som fagspråk og som vitenskapelig språk, og hva kan gjøres for å fremme faglitteratur på norsk?»

Innstilling frå helse- og omsorgskomiteen om framlegg frå stortingsrepresentantane Gunvald Ludvigsen, André N. Skjelstad og Lars Sponheim om styrking av pårørande sine rettar i situasjonar der det oppstår usemje mellom pårørande og medisinskfagleg personell om å halde fram med eller avslutte livsnødvendig behandling ((Innst. S. nr. 140 (2005-2006), jf. Dokument nr. 8:33 (2005-2006)))

Innstilling fra helse- og omsorgskomiteen om forslag fra stortingsrepresentantene Robert Eriksson, Harald T. Nesvik, Vigdis Giltun og Jan Arild Ellingsen om å opprette psykiatrisk ambulansetjeneste i samtlige regionale helseforetak etter modell fra Helse Bergen ((Innst. S. nr. 142 (2005-2006), jf. Dokument nr. 8:47(2005-2006)))

Interpellasjon fra representanten Laila Dåvøy til helse- og omsorgsministeren:
«Ulike oppslag i media den siste tiden vitner om store forskjeller i kreftbehandlingen. Forskjellene er store mellom landsdeler og mellom sykehus med hensyn til hvilken behandling som gis og hvilke resultater som oppnås. Det er også store forskjeller mellom Norge og andre land i Europa når det gjelder å ta i bruk ny kreftbehandling. Det er heller ingen ens praksis i helseforetakene når det gjelder å ta i bruk nye, relativt kostnadskrevende legemidler. Alt i alt betyr dette at den enkelte pasient ikke kan være sikker på at hun blir behandlet likt med andre fra en annen landsdel, fra et annet sykehus, og med samme diagnose. Ett eksempel er behandling av den hissigste og mest dødelige typen brystkreft. Bor man på Sørlandet eller Østlandet, er sjansene store for å få behandling med Herceptin, som hindrer tilbakefall hos 50 pst. av pasientene. De andre regionale helseforetakene skylder på trange budsjetter.
Hva vil statsråden gjøre for å sikre likebehandling?»

Interpellasjon fra representanten Sonja Irene Sjøli til helse- og omsorgsministeren:
«Mennesker som er i livets siste fase, har behov for god lindrende behandling og omsorg. Ifølge Hospice-filosofien må tilbudet ivareta pasientens og de pårørendes fysiske, psykiske, sosiale og åndelige behov. Samarbeidsregjeringen iverksatte en rekke tiltak for å bedre helsetjenestens tilbud om omsorg ved livets slutt. Det er imidlertid åpenbart at det fortsatt er behov for å styrke disse tilbudene, særlig i den kommunale helsetjenesten. I NOU 1999:2 anbefalte det såkalte Livshjelpsutvalget at palliative tilbud bør være tilgjengelig i pasientens nærmiljø. Det er imidlertid bare etablert 157 plasser for palliativ behandling i sykehjem. Det må også tilrettelegges bedre for bedre hjemmebasert omsorg. Behovet for gode palliative tilbud forsterkes av en økende forekomst av kreftsykdommer og et økende antall eldre.
Hva vil statsråden gjøre for å styrke tilbudet om omsorg ved livets slutt?»