Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til medlemmer av Regjeringen.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [12:41:57]: (ordfører for saken): Alle skal ha mulighet til å ha friluftsliv som helsefremmende, trivselsskapende og miljøvennlig aktivitet i nærmiljøet og i naturen for øvrig. Kystområdene har stor verdi for friluftslivet og er samtidig under et utbyggingspress. Det er derfor viktig å øke allmennhetens tilgang til friluftsområdene generelt og strandområdene spesielt.

Tall fra kommunene gjennom KOSTRA sammen med beregninger fra Statistisk sentralbyrå viser at utbyggingen i strandsonen fortsetter – dette til tross for at plan- og bygningsloven har et generelt forbud mot bygging i 100-metersbeltet langs kysten. Nybygg og andre tiltak kan bare gjennomføres etter at man har fått dispensasjon, hvis ikke området er regulert til byggeformål. KOSTRA-rapporteringen fra 2004 viser at de fleste dispensasjonssøknadene innvilges, og mye tyder på at bygging i strandsonen vil fortsette. Det er bekymringsfullt at antallet dispensasjoner i 100-metersbeltet langs sjøen fortsatt er for høyt, særlig i pressområdene, som Sør-Norge og ved Oslofjorden. Vi ser også nå at presset har flyttet seg til Rogaland og Hordaland.

Det er også svært bekymringsfullt at det årlig forsvinner om lag 420 kulturminner, hovedsakelig på grunn av presset på strandsonen. Det er derfor viktig å følge denne utviklingen nøye framover, og at det kontinuerlig gjøres et arbeid for å sikre allemannsretten.

Noen av tiltakene som ble foreslått i forbindelse med St.meld. nr. 21 for 2004-2005, Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand, for en mer offensiv og framtidsrettet strandsoneforvaltning, er gjennomført. Nå må også de gjenstående tiltakene følges opp. I Soria Moria-erklæringen lover Regjeringen at den vil stanse nedbygging i strandsonen. Det er løfter som forplikter.

Det er en samlet komite som understreker viktigheten av lokalt ansvar og selvstyre. Kommuner og lokalsamfunn har naturlig interesse av å sikre god tilgang til friluftsområder og strandsoner for sine innbyggere. Derfor må kommunepolitikerne fortsatt ha mulighet til å gi dispensasjoner. Men dispensasjonene skal være unntaket mer enn regelen. Det er viktig at kommunene lager gode arealplaner som reflekterer en langsiktig tenkning om framtidige generasjoners tilgang til friluftsområder og strandsoner.

Ikke alle deler av landet vårt opplever like stort press når det gjelder bygging i strandsonen. I deler av landet der adgangen til strandsonen ikke er et knapphetsgode, kan man i tråd med plan- og bygningsloven åpne for en noe mer fleksibel praksis over en periode. Vi trenger en forvaltning av strandsonen som gir rom for utbygging og verdiskaping langs kysten, samtidig som vi sikrer ferdselen for allmennheten.

Det er kommunene som har ansvar for at kommunale planvedtak er i tråd med nasjonale retningslinjer. Innsigelsesretten til Fylkesmannen og fylkekommunen skal sikre dette. Fylkeskommunen og Fylkesmannen har fagkompetanse på miljø og planlegging. Dette bidrar til at kommunale arealplaner forbedres. Samtidig har de et ansvar for at det ikke tillates bygging i strid med viktige regionale og nasjonale interesser. Ved å fremme innsigelser kan de ikke stoppe en plan, men sørge for at planen bringes videre til politisk behandling i Miljøverndepartementet dersom kommunen ikke tar hensyn til innsigelsen.

I statsrådens brev til komiteen opplyses det at de fleste saker i dag løses lokalt ved at kommunen og innsigelsesmyndighetene blir enige, og det er bra. Et flertall i komiteen vil derfor ikke innskrenke Fylkesmannens og fylkeskommunens adgang til å fremme innsigelser mot kommunale planvedtak som ikke er i samsvar med viktige nasjonale eller regionale interesser. Dette ville være uheldig også av rettssikkerhetshensyn, både for grunneiere og andre.

Planlovutvalget har fremmet forslag til nye planbestemmelser i plan- og bygningsloven. Komiteen venter å få seg forelagt denne saken senere i år.

Et flertall i komiteen anbefaler Stortinget at Dokument nr. 8:58 vedlegges protokollen.

Marianne Marthinsen (A) [12:47:06]: Først må jeg si at jeg støtter fullt og helt den utmerkede redegjørelsen som saksordføreren har kommet med.

Forvaltningen av strandsonen har vært gjenstand for debatt gjennom mange år, og for Arbeiderpartiet har det alltid vært av avgjørende betydning å sikre strandsonen mot privatisering og sørge for at den er tilgjengelig for allmennheten. Det handler i bunn og grunn om hvem som skal ha mulighet til å benytte noen av de mest verdifulle rekreasjonsområdene vi har, rekreasjonsområder som mange steder er under sterkt utbyggingspress.

Så er det naturligvis slik at jeg som kommer fra Oslo, og som ser områdene rundt Oslofjorden, opplever en helt annen virkelighet enn dem som bor f.eks. i kystsamfunn i Nord-Norge, og det er klart at praksis må avspeile det. Derfor har Regjeringen sagt, bl.a. i Soria Moria-erklæringen, at man vil legge opp til en sterkere geografisk differensiering i retningslinjene.

I Oslo har allmennheten en svært begrenset tilgang til sjøen. Alle som har prøvd å gå tur langs sjøen, vet det. En del steder er det nesten helt umulig å bevege seg uten å klatre over gjerder, det er skilt som sier «Privat område», og det er hytter og private brygger. Det er altså helt avgjørende at man klarer å hindre ytterligere nedbygging og privatisering av strandsonen i slike områder.

Så er det ikke slik pr. i dag at man ikke bygger i 100-metersonen i Norge. Det gjør man. Kommunene har reguleringsplaner, og det er opp til kommunene å regulere områder til byggeformål. Det er først og fremst dispensasjonene som utgjør et problem. Dispensasjoner har jo aldri vært gjennom en helhetlig demokratisk planprosess hvor det tas langsiktige hensyn. Dispensasjoner handler om å gå utenfor de planene som kommunene har lagt, og som saksordføreren helt korrekt påpekte, viser KOSTRA-tall veldig klart at de aller fleste dispensasjonssøknader blir innvilget, også i pressområdene, og det er områder rundt Oslofjorden, på Sørlandet og faktisk etter hvert i Rogaland og Hordaland også.

Strandsoner som er bygd ned, er det vanskelig for allmennheten å vinne tilbake. Det er her snakk om at vi i stor stil bygger ned områder som er av stor verdi, også for dem som kommer etter oss. Det skjer i stor grad gjennom dispensasjoner, uten at det ligger skikkelige planprosesser bak, og til tross for et generelt byggeforbud i 100-metersonen. Og det er et byggeforbud som jeg oppfatter at det er stor enighet om. For dem som er opptatt av de demokratiske perspektivene i dette, er jeg ikke så sikker på at en slik type strandsoneforvaltning virker særlig demokratisk.

Det Arbeiderpartiet og resten av flertallet i komiteen mener, er at det må finnes mekanismer som sørger for at viktige nasjonale interesser ivaretas. Og fylkets og Fylkesmannens innsigelsesrett er en slik mekanisme. Fylket har fagkompetanse på miljø og planlegging. Det er ikke slik at deres innsigelser er basert på tilfeldigheter og innfall, som man kan få inntrykk av at noen mener. Som saksordføreren også understrekte, er det ikke slik at fylket har noen mulighet til å stoppe en plan, men de har mulighet til å bringe den videre til behandling i Miljøverndepartementet.

Så kan jeg ikke dy meg for å komme med en kort betraktning rundt Fremskrittspartiets merknader om lokaldemokrati. De er altså bekymret for at en prosess som uthuler lokaldemokratiet bit for bit, vil føre til synkende interesse for å delta i lokalpolitikken. Jeg må jo si at jeg synes det er litt underlig at det kommer fra et parti som ellers bruker mye tid og mye krefter på å argumentere for løsninger som vil tømme kommunene for viktige velferdsoppgaver.

Regjeringspartiene har satt allmennhetens tilgang til strand og sjø høyt på dagsordenen. Det handler ikke bare om en streng strandsoneforvaltning. Det innebærer også en rekke andre tiltak, slik som å gjeninnføre juridisk bistand til kommuner som trenger hjelp til å beskytte strandsonen sin, og om kjøp av attraktive strandområder til bruk for allmennheten, slik man har gjort det på Bygdøy.

Hvordan strandsonen forvaltes, gjenspeiler på mange måter hva slags samfunn vi vil ha. For oss i Arbeiderpartiet, og for resten av flertallet i komiteen, er det helt grunnleggende at strandsonen skal høre allmennheten til.

Torbjørn Andersen (FrP) [12:52:17]: Vi har lenge sett og ser stadig nye eksempler på at lokalpolitikere i alle partier er svært frustrert over Fylkesmannens inngripen i kommunale vedtak om arealdisponering i strandsonen. Mange lokalpolitikere føler at de er fratatt nesten all selvråderett i saker som har med forvaltning av strandsonen å gjøre. Man må kunne si at dagens rådende strandsonepolitikk er et meget sterkt anstøt mot det lokale selvstyret.

Fremskrittspartiet er, i motsetning til bl.a. regjeringspartiene, av den oppfatning at kommunene selv er de best egnede til å forvalte egen strandsone. Det bør derfor etter vårt syn være opp til den enkelte kommune å fatte endelig vedtak i plan- og reguleringssaker, uten at overordnede myndigheter skal kunne stoppe et kommunalt vedtak som er i tråd med gjeldende lover og forskrifter.

Kommunal selvråderett og kommunalt selvstyre er sentrale begrep i norsk forvaltning. Rent retorisk er det i alle partier stor forståelse for å styrke det kommunale selvstyret. Men når det kommer til stykket, er det ofte stor avstand mellom ord og handling. Et godt eksempel på manglende respekt for det kommunale selvstyret i praksis er nettopp arealforvaltning i strandsonen. Sentrale myndigheters iver er ofte stor etter å blande seg i kommunens saksbehandling vedrørende reguleringer og tiltak i 100-metersbeltet Jeg har selv snakket med mang en frustrert kommunepolitiker som er opprørt over at Fylkesmannen stadig griper inn i kommunale avgjørelser og tillatelser til tiltak i 100-metersbeltet. Dette er et statlig overformynderi overfor kommunene som etter Fremskrittspartiets syn slett ikke er i tråd med det tverrpolitisk uttalte ønsket om økt og styrket kommunal selvråderett. Fremskrittspartiet har tillit til at den enkelte kystkommune selv har tilstrekkelig kompetanse og skjønn til å avgjøre hva som kan tillates og hva som ikke kan tillates av tiltak i 100-metersbeltet i strandsonen innenfor egne kommunegrenser. Det er egentlig merkelig at det ikke er større gehør for et slikt syn i denne sal når det gjelder lokaldemokratiet.

Den stadig mer restriktive strandsonepolitikken som føres i Norge, er etter mitt skjønn for lite nyansert, og den er for ensporet. For det er selvsagt fullt mulig å finne en fornuftig balanse mellom en fortsatt utbygging i 100-metersbeltet og hensynet til allmennhetens frie ferdsel. Hensynet til allmennhetens frie ferdsel og hensynet til den private eiendomsretten må selvsagt veies ekstra nøye opp mot hverandre i saker som gjelder tiltak i strandsonen. Nettopp i denne balansegangen mellom det private og det offentlige tror iallfall jeg at lokalkunnskap og lokal skjønnsutøvelse er av stor betydning og bør respekteres av overordnede myndighetsorganer.

Jeg bor selv på Sørlandet. Jeg har mye flott skjærgård, og jeg bruker skjærgården mye selv til både båtliv, hytteliv og rekreasjon. Men la det være sagt: Det finnes fortsatt en del områder også langs sørlandskysten hvor det er meningsløst ikke å tillate noen som helst utbygging framover, for det er en del områder som allmennheten aldri benytter, og som overhodet ikke er egnet for rekreasjon eller allmenn ferdsel. I mange slike områder langs kysten bør derfor et lokalt skjønn være avgjørende for hvordan arealene i strandsonen disponeres, og slett ikke rigide nasjonale bestemmelser.

Fremskrittspartiet har stor tillit til at lokal skjønnsutøvelse vedrørende strandsonepolitikken er det beste. Vi mener også at det er helt feil å si at det føres en liberal praksis med dispensasjoner i strandsonen, selv om tre av fire søknader om dispensasjon blir innvilget. Disse dispensasjonene gjelder i overveiende grad mindre tiltak i tilknytning til allerede eksisterende bygningsmasse i 100-metersbeltet. Det ville jo være helt meningsløst å føre en mer restriktiv dispensasjonspolitikk, som altså ville bety at man nektet å gi tillatelse til enhver nødvendig utbedring eller oppgradering av bygninger og anlegg i strandsonen, som dermed kanskje ble stående og forfalle. Svært få dispensasjoner som jeg kjenner til, gjelder nye bygg i strandsonen. Her synes det å være en misforståelse ute og går. Dispensasjoner som kommunene gir fra det generelle byggeforbudet i § 17-2 i plan- og bygningsloven, misforstås ofte dit hen at det gjelder nybygg. Men det gjør det altså svært sjelden.

Fremskrittspartiet mener uansett at kommunene selv bør ha råderett over forvaltningen av strandsonen. Vi har full tillit til at kommunene selv vil være de beste forvaltere av sin egen kystlinje, til beste både for allmennhetens frie ferdsel og for turisme, private grunneiere og samfunnet som helhet.

Siden tiden er ute, tar jeg hermed opp Fremskrittspartiets forslag og de forslag der Fremskrittspartiet står sammen med Høyre.

Presidenten: Representanten Torbjørn Andersen har på vegne av Fremskrittspartiet og Høyre tatt opp forslagene nr. 1 og 2, og på vegne av Fremskrittspartiet forslagene nr. 3 og 4.

Ivar Kristiansen (H) [12:57:59]: Fra Høyres side vil vi at kommunene skal ha mulighet til å finne frem til fleksible, lokalt tilpassede løsninger og mulighet til å gi dispensasjon fra byggeforbudet i strandsonen. Statlige myndigheter må ha mulighet til å overprøve dispensasjon fra byggeforbudet i strandsonen der det kan dokumenteres at slik dispensasjon i betydelig grad innebærer en svekkelse av allemannsretten i området. På denne bakgrunn støtter vi de forslag i innstillingen der vi er sammen med Fremskrittspartiet, men går imot de to øvrige forslagene fra Fremskrittspartiet. Vi vil fra Høyres side endre plan- og bygningsloven, slik at det blir enklere for kommunene å utøve lokalpolitisk skjønn innenfor arealplanlegging.

Men når man hører på debatten, og med erfaring fra saksbehandlingen her, virker det som om det nå er prentet inn i flertallspartienes bevissthet at det meste av den såkalte sunne fornuft er kraftig konsentrert her på Løvebakken. Det tror ikke Høyre noe særlig på. Det er mye sunn fornuft samlet her, bevares, men jeg tror at der folk bor, der folk lever, og der de ønsker å utvikle seg fremover, er det sannelig også mye sunn fornuft.

Når jeg hører innleggene her fra saksordføreren og fra Arbeiderpartiet, får jeg inntrykk av at man har glemt at det ikke er utbyggingspress som preger det meste av vårt kjære fedreland. Vi har en kyststripe i dette landet som i lengde tilsvarer to runder rundt jordkloden, og i mange av disse områdene er vår natur skapt sånn at om en beveger seg hundre meter fra strandlinjen, risikerer en å falle utfor på den andre siden. Det er ikke press som først og fremst er problemet her. Men jeg føler at vi er utsatt for betydelig grad av symbolpolitikk, hvor man i altfor stor grad velger å sette den sunne fornuft til side. Man kan gjerne vise til KOSTRA-rapporteringen og til at de fleste dispensasjonssøknadene innvilges. Ja, det skulle da sannelig bare mangle! Hvis man ser hva som kommer frem i rapporteringen, vil man finne ut at de fleste søknadene går på rent bagatellmessige forhold som ikke vil ødelegge allmennhetens muligheter for å anvende kystområdet i noen slags grad.

Når det også fra saksordfører og fra Arbeiderpartiet sies at man er svært bekymret over at de fleste dispensasjonssøknadene innvilges, betyr jo det at man har mistet tilliten til sitt eget system, altså til dem som er satt til å utøve skjønn, og som skal behandle dispensasjonssøknadene. Da betyr det at man har glemt de tider da det faktisk var sånn at man i større grad politisk skulle se samfunnet nedenfra og opp, noe som har vært et uttrykt mål i diverse samråd som jeg registrerer enkelte partier gjennomfører rundt om i landet.

Jeg tror at vi fremover vil stå oss på å redusere innsigelsesretten. Vi har i dette landet eksempler på at selv der hvor Fylkesmannen og fylkeskommunen har sagt ja til tilpasning til endringer, blir også det overprøvd. Da skjønner vi at vi på dette politiske området så til de grader er toppstyrt og sentralstyrt. Vi har også fra Høyres side registrert – og registrert med bekymring – de signalene som har kommet fra bl.a. miljøvernministeren om å frata kommunene muligheten til å gi dispensasjon. Noe sånt vil rett og slett være et alvorlig anslag mot det lokale selvstyret.

Vi har stor tro på den lokale forvaltning slik det ganske vakkert er gjengitt i komiteinnstillingen, der Senterpartiets representant Ola Borten Moe er sitert. Men vi skjønner at tidene har skiftet. Og jeg syns de to første sakene vi har på dagsordenen her i Stortinget i dag, tyder på at både lokaldemokratiet og ikke minst kystens utviklingsmuligheter går nokså trange tider i møte.

Ola Borten Moe (Sp) [13:03:33]: Ivar Kristiansen fra Høyre avsluttet sitt innlegg med å levere noen forholdsvis kraftige spark til Senterpartiet og spå mørke tider for både lokalt selvstyre og utviklingen langs kysten med den nye regjeringen. Jeg må få replisere at jeg har vanskelig for å se noen stor forandring på den kursen som denne regjeringen har på disse to politikkområdene, i forhold til den som den forrige regjeringen hadde på akkurat de samme områdene, også den gang Høyre satt med statsråden.

Soria Moria-erklæringen slår fast at det skal være geografisk differensiert forvaltning av strandsonen. Den slår også fast at det skal være en strengere praksis i de områdene som har størst press på utbygging. Det tror jeg er fornuftig, for vi vet at i deler av landet er det et problem at store deler av strandsonen er nedbygd. Ikke minst i Oslo-området og deler av Sørlandet er strandsonen nedbygd i en sånn grad at det utgjør et problem for allmennhetens tilgang til denne viktige ressursen. Det må Stortinget selvsagt ta innover seg og prøve å gjøre noe fornuftig med i samarbeid med Regjeringen. Men det er også sånn at forholdene i dette landet er svært forskjellige. Andre steder er det både riktig og fornuftig å bygge ut i strandsonen, og det skal man fortsette med. Noen steder kan det å bygge ut i strandsonen være helt nødvendig, som f.eks. i deler av Vestlandet der det er hundre meter mellom strandsonen og fjellet. Der er det ingen andre steder å bygge. Andre steder kan det være nettopp utbygging i strandsonen som sikrer at man får ny aktivitet, verdiskaping og arbeidsplasser på plass. I store deler av dette landet er fritidsaktiviteter en svært viktig næring, og man skal selvfølgelig fortsette å ha rammevilkår som tillater det.

Hovedutfordringen framover blir å balansere dette på en fornuftig måte. Nå tar forslagsstillerne opp forslag om å redusere Fylkesmannens mulighet til å komme med innsigelser. For min egen del og for Senterpartiets del må jeg si at jeg ikke opplever dagens praksis og dagens regelverk som et stort problem. Jeg er heller ikke av dem som oppfatter praksisen med å imøtekomme dispensasjoner som veldig problematisk. I deler av landet er det faktisk fornuftig, selv om det ikke trenger å være det i alle deler av landet.

Jeg ser fram til at statsråden og Regjeringen på et senere tidspunkt legger fram for Stortinget et godt opplegg for hvordan man skal balansere og ivareta disse to hensynene. Og jeg føler meg trygg på at det som er nedfelt i Soria Moria-erklæringen, nemlig at det skal være geografisk differensiering, at det skal være strengere i de områdene hvor man opplever press, kommer til å ligge til grunn for dette forslaget. Så vil det selvsagt også være sånn at bærebjelken vil måtte være det lokale selvstyret for arealforvaltning i strandsonen også i framtiden.

Gunnar Kvassheim (V) [13:07:39]: (komiteens leder): Jeg viser til saksordførerens innlegg, som på en god måte reflekterer flertallets syn i denne saken.

Kystområdene våre er av stor verdi for friluftslivet, derfor er det et mål at strandsonen skal være tilgjengelig for allmennheten. For å nå dette målet må 100-metersregelen håndheves. Det er bekymringsfullt at utbyggingen i strandsonen fortsetter. Det viser at det er behov for å holde oppe og intensivere innsatsen, ikke slippe opp. Antallet dispensasjoner gir grunn til bekymring, ikke minst i pressområdene. Imidlertid er ikke alle dispensasjoner et problem, slik det på en god måte er belyst i dag, for det er ofte snakk om mindre saker hvor det er fornuftig å gi dispensasjon.

Den forrige regjeringen la opp til et bredt spekter av tiltak for å sikre strandsonen for allmennheten i St.meld. nr. 21 for 2004-2005 om rikets miljøtilstand. Flere av de bebudede tiltakene i meldingen er igangsatt, og det er nå viktig at de gjenstående følges opp.

Den politikken man har på dette området, må bygge på erkjennelsen av at lokalt ansvar og selvstyre er viktig. Miljøpolitikken mister sin legitimitet og tyngde dersom den dikteres ovenfra. Det skal derfor være mulig å gi dispensasjon, men i substansielt viktige saker skal dispensasjon være unntaket, ikke regelen. Det er viktig at man former en politikk som tar utgangspunkt i at det i store deler av landet er mindre press og derfor et grunnlag for å gi flere dispensasjoner enn i pressområdene. Der strandsonen ikke er et knapphetsgode, er det større rom for å gi dispensasjoner og ha en fleksibel praksis enn det er i våre pressområder.

Venstre går imot forslaget om å innskrenke fylkeskommunens og Fylkesmannens innsigelsesrett i kommunale plan- og arealvedtak, slik det er fremmet forslag om i denne saken. Jeg vil understreke at de fleste saker løses lokalt ved at kommune og innsigelsesmyndighet blir enige. Det er hovedbildet, og det må være målsettingen at det også er slik i framtiden.

Det er imidlertid viktig å sikre at regionale og nasjonale interesser ivaretas i dette samspillet, slik denne regjeringen og foregående regjeringer har vektlagt. Jeg ønsker ikke, slik enkelte har tatt til orde for, at kommunene skal fratas sin mulighet til å gi dispensasjon, og jeg håper at statsråden vil benytte denne debatten til å bekrefte at et slikt forslag heller ikke vil bli fremmet av Regjeringen.

Statsråd Helen Bjørnøy [13:11:18]: Etter Regjeringens mening bør adgangen til å reise innsigelse ikke innskrenkes. Regjeringen ser ordningen som nødvendig for å sikre viktige overordnede interesser, f.eks. vern av strandsonen.

Kommunene har ansvaret for at kommunale planvedtak er i tråd med overordnede retningslinjer. Fylkeskommunen og Fylkesmannen skal medvirke i planarbeidet og kan om nødvendig fremme innsigelser for å sikre at planene er i samsvar med nasjonale og viktige regionale interesser.

Miljøverndepartementet behandler bare 30–40 av de 2 000–3 000 reguleringsplaner og kommuneplaner som vedtas årlig. Det betyr at 1–2 pst. av antall plansaker kommer til Miljøverndepartementet. For meg viser det at det lokale selvstyret fungerer i praksis, og at vi ikke må falle for fristelsen til å overdramatisere og si at 1–2 pst. av antall saker betyr at det lokale selvstyret står i fare. Slik er det ikke. Men det er viktig at vi har et system som også sørger for å sikre at planene er i samsvar med nasjonale og ofte viktige regionale interesser.

Nasjonale hensyn formidles bl.a. fra Stortinget gjennom behandling av stortingsmeldingene. Det skjedde f.eks. i fjor vår da Stortinget behandlet St.meld. nr. 21 for 2004-2005 om Regjeringens miljøvernpolitikk og rikets miljøtilstand. I denne meldingen omtales bl.a. behovet for en offensiv strandsonepolitikk. Regjeringen har i Soria Moria-erklæringen gitt klare signal om å stanse nedbyggingen av strandsonen. Planlovutvalget har fremmet forslag til ny plandel i plan- og bygningsloven, og Miljøverndepartementet tar, som tidligere opplyst til Stortinget, sikte på å fremme et lovforslag i løpet av året. Planlovutvalget foreslår at adgangen til innsigelser beholdes, men presiseres i loven. Dessuten foreslår utvalget at byggeforbudet i 100-metersbeltet langs sjøen strammes noe inn, og at vilkårene for dispensasjon blir tydeligere. Nye regler om strandsonen vil altså bli prioritert i departementets arbeid med lovendringene.

Så ønsker jeg ganske kort å komme med en liten oppklaring. Når det gjelder søknader om bygging i strandsonen, vet vi at i de siste par årene er 75 pst. av dem innvilget. Jeg har også lyst til å presisere at fra og med 2003 omfatter denne rapporteringen bare nybygg. Så når det i debatten av og til kommer fram at det dreier seg om skifte av et vindu eller noe slikt, så skjedde det altså en endring i 2003: Rapporteringen omfatter nybygg.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Torbjørn Andersen (FrP) [13:15:44]: Det var interessant å lytte til statsrådens innlegg, men det var vel ikke noe overraskende ved innlegget.

Jeg vil henvise til at sentralstyret i Kommunenes Sentralforbund fattet et vedtak i 2004, var det vel, om at fylkesmannsembetet må fratas anledningen til å overprøve lokalpolitisk skjønnsutøvelse. Det forutsetter jeg at statsråden er kjent med. Videre het det at kommunene må tillegges mer beslutningsmyndighet på bekostning av Fylkesmannen. Det er signaler fra KS som går helt på tvers av den utviklingen som statsråden nå varsler.

Jeg vil la dette munne ut i et spørsmål: Hvorfor anser statsråden kommunene så uegnede til å få økt selvråderett i saker om dispensasjon når det gjelder tiltak i strandsonen? For det er egentlig det statsrådens innlegg handler om – mistillit til lokal skjønnsutøvelse. Jeg forventer et meget godt svar på det.

Statsråd Helen Bjørnøy [13:16:53]: Først har jeg lyst til å si at jeg synes det er bra at representanten ikke var overrasket over mitt svar. Det viser at det er hold i Soria Moria-erklæringen, og at det vi lover, holder vi.

I tillegg må jeg si at jeg mener altså at dagens ordning, der Fylkesmannen spiller en rolle i klagesaker, er en viktig og god ordning, nettopp fordi vi skal ivareta både regionale og nasjonale hensyn. Det er et system som etter min vurdering faktisk fungerer godt slik det er i dag. Erfaringer viser at kommunene av og til trenger en instans som ivaretar det nasjonale hensynet.

Ivar Kristiansen (H) [13:18:00]: Statsråden har jo uttalt seg relativt friskt i forbindelse med Planlovutvalgets arbeid. Et av signalene som har kommet, er at statsråden åpner for et totalforbud mot bygging i strandsonen. Står hun fast ved en slik holdning? Står hun fast ved at hun også vil vurdere å fremme forslag om å frata kommunene adgang til å gi dispensasjon fra loven?

Statsråd Helen Bjørnøy [13:18:40]: Det Regjeringen har vært opptatt av, er å sørge for at vi har en mer offensiv strandsonepolitikk. Vi skal gjøre alt vi kan for at strandsonen ikke bygges ned. Det er en politikk som en har ønsket skulle bli ført fra dette hus i mange år. Regjeringen går gjennom forslaget til ny plandel gjennom muligheten for å legge begrensninger på dispensasjonsretten, og vi har sagt at hvis det viser seg at kommunene ikke klarer å sørge for vedtak som er i overensstemmelse med de nasjonale føringene, skal vi vurdere eventuelt å hindre at kommunene har denne dispensasjonsmuligheten.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [13:20:00]: Lokaldemokrati er viktig. Lokalt ansvar og lokalt selvstyre er viktig for Kristelig Folkeparti, og jeg tror det er en tverrpolitisk enighet om det.

Det er tidligere i denne debatten stilt spørsmål om sunn fornuft er jevnt fordelt utover. Jeg tror vi kan fastslå at det er det. Vettet er jevnt fordelt rundt i hele landet vårt. Likevel legger man ulikt skjønn til grunn, både innenfor pressområder og ikke-pressområder.

Mitt spørsmål til statsråden blir da: Når vi har nasjonale retningslinjer, hva kan statsråden gjøre for at man innenfor samme type område, enten det er pressområde eller ikke-pressområde, kan legge til grunn noenlunde det samme skjønn?

Statsråd Helen Bjørnøy [13:20:58]: Skjønn er jo alltid vanskelig å definere veldig tydelig. Jeg er opptatt av at skjønn alltid vil være en del av vedtak som skal fattes. Det som er viktig for oss, er å presisere så tydelig som mulig hvilke vilkår som må ligge til grunn når ulike beslutninger skal fattes. Det er den presiseringen som vi vil være tydeligere på i det lovutkastet som vil komme i løpet av året, og som Stortinget vil få seg forelagt.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Ib Thomsen (FrP) [13:21:56]: Statsråden sier at vi ikke må dramatisere i denne saken. Altså: Dramatikken oppleves lokalt. Utviklingen av lokalsamfunn langs kysten vår får ikke stor drahjelp fra sentrale myndigheter.

Som det er blitt sagt flere ganger i dag inneholder Soria Moria-erklæringen store ord om lokalt selvstyre – og skulle være selve navnet på forutsigbarhet. Men i lokalsamfunnene våre opplever man det stikk motsatt – uforutsigbarhet og en overkjøring.

Kysten vår har store verdier og skal ivaretas for allmennheten. Jeg har et eksempel fra Tjøme kommune, som ønsker å videreutvikle kommunen med nye og flere arbeidsplasser innen den største næringen på øya – turisme. De ønsker å unngå utflytting fra kommunen. De ønsker flere arbeidsplasser, og de ønsker å bli kvitt en økende arbeidsløshet. Dette er viktige lokale spørsmål som lokalpolitikerne jobber med, og som har stor støtte hos lokalbefolkningen. Hva skal de ellers leve av – tre gårdsbruk, fire fiskere? Det holder ikke til å holde liv i en kommune. Kommunen må utvikle seg i takt med samfunnet. Det er store hytteeiere fra Oslo sammen med SV og statsråden som klarer å stoppe utviklingen på Tjøme og i Distrikts-Norge, slik jeg opplever det. Det er en klar overkjøring av lokaldemokratiet. Men det må ikke være tvil om hva Fremskrittspartiet ønsker. Det er en styrking av kommunenes selvstyre ved å delegere makt og avgjørelsesmyndighet lokalt.

Ekstra betenkelig blir det når skjønnsutøvelse fra Fylkesmannen – altså byråkratiet – kan overprøve en skjønnsutøvelse fra lokalpolitikerne, de folkevalgte, i den enkelte kommune.

Jeg vil også understreke at Fremskrittspartiet er stor tilhenger av allemannsretten. Det er viktig å sikre areal langs strandsonen og fri ferdsel. Fremskrittspartiet har full tillit til at kommunene selv kan forvalte sin egen kystlinje til det beste for kommunen, allmennheten, turismen, grunneierne og samfunnet i sin helhet – og i et fremtidsperspektiv.

Henning Skumsvoll (FrP) [13:24:47]: Lokalpolitikerne har de siste 25–30 årene fått stadig mindre selvråderett når det gjelder kommunens arealer. Det gjelder strandområder så vel som andre områder. Interessen for å delta i lokalpolitikken er dessverre dalende. En årsak er trolig at lokalpolitikerne får mindre og mindre å si i forvaltningen av kommunale arealer. Det blir utvannet.

I kystkommunene har Fylkesmannens miljøvernavdeling blitt oppfattet som den myndighet som stadig legger kjepper i hjulene for kommunale vedtak.

Vi som har drevet med lokalpolitikk, kjenner alle til begrunnelsene for avslag: Tiltaket ligger i strandsonen. Tiltaket skaper presedens. Det kan ses fra fylkesvegen. Tiltaket punkterer landskapet. Og så videre. Oppfinnsomheten fra Fylkesmannens miljøvernavdeling for avslag øker stadig og hindrer fornuftig bruk av kommunenes arealer.

Etter at fylkeskommunen ble fratatt sykehusoppgavene, har byråkratene tydeligvis funnet ut at arealplanlegging i kommunen skal være satsingsområde. I lokalsaker som tidligere ikke hadde regional eller nasjonal interesse, lot fylkeskommunen stort sett lokalpolitikerne få det endelige ordet. Nå er situasjonen en helt annen. Byråkratene hever svepen og truer med innsigelse til tiltakene, selv om disse ikke har interesse utover det området tiltaket berører.

Fremskrittspartiet er sterkt imot at den lokale råderetten nesten er blitt utradert. Påklagede lokale vedtak ender som oftest med at Fylkesmannen omgjør disse. Blant lokalpolitikerne fra de fleste partier er det en meget stor irritasjon over mangelen på selvråderett over kommunens arealer.

Som tidligere nevnt i denne debatten, vedtok sentralstyret i KS i april 2004 at fylkesmannsembetet må fratas anledning til å overprøve lokalpolitisk skjønnsutøvelse, og at kommunen må tillegges mer beslutningsmyndighet på bekostning av Fylkesmannen. Når man tenker på at KS består av politikere fra alle partier, burde det jo være enighet om dette forslaget – noe det sannsynligvis ikke er. Fremskrittspartiet fremmet også et privat lovforslag i 2004 om samme sak, et forslag som fikk bare egne stemmer.

Miljøvernminister Helen Bjørnøy har nå bedt miljøvernmyndighetene om å stramme ytterligere til ved å nekte enhver form for bygging i strandsonen. Kysten fra svenskegrensen til Lillesand er flere steder sterkt belagt med hytter. I resten av landet, og sikkert også i nevnte kystsone, er det uendelig med områder som ville egne seg til hytter og fritidsboliger uten at det ville skade allmennheten. I mange tilfeller blir allmennheten brukt som et alibi for å nekte tiltak i strandsonen.

Fremskrittspartiet vil arbeide hardt for å forsvare kommunenes selvråderett i arealsaker.

Børge Brende (H) [13:28:26]: Jeg tror det er rimelig bred enighet i denne salen om at miljøhensyn skal tillegges vekt også i strandsonen.

Da man vedtok loven i 1965, var man dog enige om at det skulle gis en dispensasjonsrett lokalt, slik at kommunene kunne vurdere hver enkelt sak individuelt opp mot det som var lovens hovedformål. Denne dispensasjonsadgangen gjør det f.eks. mulig for en kommune hvor det er et gammelt industriområde som ligger i strandsonen, å si at for å få en transformasjon av dette gamle industriområdet og få ryddet opp vil det miljømessig være fornuftig å gjøre det om det til et hytteområde, f.eks., eller også til et boligområde. Derfor har man gitt en dispensasjonsadgang. Man har også gitt dispensasjonsadgang fordi det i store deler av landet vårt er fjorder – og ikke minst miljøvernministeren burde være klar over det – der det kan være et veldig kort område fra strandkanten og til det blir ganske ubebyggelig. Derfor har man også sagt at i de kommunene kan man ha noe større frihet til å drive arealdisponering. Så kan det være en øy hvor det faktisk ikke er bebyggelig annet enn i strandsonen. Derfor synes jeg det er fornuftig at man viderefører lovens hovedformål. Selvsagt skal det tas miljøhensyn i strandsonen, men det bør også hele tiden være klart at det skal være en dispensasjonsadgang, som kommunene har, fordi de har hovedansvaret for arealforvaltningen i Norge. Det er der de folkevalgte er. Miljøvernavdelingen hos Fylkesmannen er sikkert strålende – det virker iallfall som om miljøvernministeren er veldig begeistret for den – men den er ikke valgt av folket. Folkevalgt kontroll også med arealdisponeringen er vesentlig.

Jeg ble faktisk ganske lettet da jeg leste Aftenposten 31. januar i år, hvor Ola Borten Moe, Senterpartiets miljøpolitiske talsperson, sa:

«Det er helt uaktuelt å ta fra kommunene arealforvaltning i strandsonen.»

Klokt, veldig klokt. Det er helt i tråd med det jeg mener. Hovedregelen ligger der, men kommunene i de delene av landet hvor presset er mindre, må selvsagt ha mulighet til å disponere dette selv.

Miljøvernministeren slapp katta ut av sekken i sitt svar til representanten Kristiansen, hvor hun nå ikke utelukker at kommunene kan fratas denne dispensasjonsadgangen fremover – hvis de ikke oppfører seg ordentlig. Og da blir det hengende i løse lufta også etter denne debatten: Hva vil de rød-grønne? Er det, som Borten Moe sier, uaktuelt å innskjerpe det, eller vil man vurdere det? Hvis noen helt på tampen kan oppklare for oss hva som ligger der, vil det vært meget interessant. Hvis det ikke skjer, er jo det også talende.

Lodve Solholm hadde her teke over presidentplassen.

Presidenten: Fleire har ikkje bedt om ordet til sak nr. 2. Dermed vart det ikkje noka oppklaring.