Presidenten: Interpellasjonen tas opp av representanten Inga Marte Thorkildsen.
Inga Marte Thorkildsen (SV) [12:21:29]: På vegne av den opprinnelige interpellanten – som jeg er en slags vikar for – Olav Gunnar Ballo, som har skadet seg i beinet og derfor ikke kan stille i debatten, vil jeg starte med å si at det er en viktig debatt Ballo har reist. Det er hyggelig for meg å ta del i debatten, siden jeg var medlem av justiskomiteen i forrige periode, og også fordi jeg vet at justisministeren er veldig engasjert i dette temaet. Spørsmål knyttet til rehabilitering i fengslene og oppfølging ved løslatelse var noe vi brant for begge to, og noe våre partier prioriterte i sine alternative budsjettforslag. Det var derfor veldig bra å se at skoletilbudet ble prioritert i tilleggsproposisjonen for i år – fortsett sånn.
13 av 47 fengsler mangler et utdanningstilbud til tross for at de innsatte er den gruppa som trenger skolegang aller mest. For å fungere som skole trenger fengsler også et godt bibliotektilbud. Vi vet at innsatte låner 17 ganger flere bøker enn befolkningen ellers, og det til tross for at tilbudet mange steder er elendig. Derfor er det bra at dette tilbudet nå styrkes. Skoletilbudet led stygt under den forrige regjeringas prioriteringer, med særlig fokus på bygging av midlertidige plasser uten tilsvarende bevilgninger til innhold i soninga. Det er derfor et stort etterslep her som vi må fortsette å rette opp.
Det er noe veldig meningsløst i å ta en gruppe mennesker ut av samfunnet for en periode, for å så å slippe dem tilbake uten mer ballast og bedre forutsetninger enn de hadde da de ble fengslet. Samfunnet blir jo bare tryggere i den perioden de sitter inne! Vi vet at dette er en gruppe som stiller svakt i utgangspunktet, og som har lav score i alle levekårsstatistikker. Hvis vi mener noe med å få ned kriminaliteten, må vi styrke rehabiliteringen. Likevel har den kriminalpolitiske debatten i offentligheten hatt en tendens til å handle om straffens lengde, mens debatt om straffens innhold og hva som faktisk skjer etter at soningstida er ferdig, har vært sjelden vare. Egentlig er dette rart, for de fleste av oss ønsker ikke en nabo som har sittet lenge i fengsel uten at forutsetningene for å leve et lovlydig liv er blitt bedre, og uten god oppfølging ved løslatelse.
Vi vet at mange blir verre av å sitte i fengsel, mer aggressive, mer rusavhengige og psykisk dårligere. Man kutter sosiale bånd og nye, ofte ikke særlig konstruktive bånd, etableres. Dette fikk vi høre litt om på NRK i dag morges, da den eksnarkomane eksfangen og redaktøren av det som i hvert fall jeg synes er et glimrende nettsted, narkoman.net, Trond Henriksen, fortalte om hvordan han fikk opplæring i kriminalitet som ung innsatt for mange år siden. Det er derfor veldig bra at justisministeren har signalisert så klart at barn og unge ikke har noe i fengslene å gjøre, og at det må etableres gode alternativer som også ivaretar samfunnets behov for trygghet.
Noe av det viktigste vi kan gjøre, foruten å ta i bruk alternative straffemetoder som virkelig gir folk en sjanse til aktivt å gjøre opp for seg, er å styrke skole-, bibliotek-, kultur- og helsetilbudet i fengslene. I tillegg må rus- og kriminalomsorgen knyttes mye tettere sammen.
Noen, som Ulf Erik Knudsen i Fremskrittspartiet, mener at det er for lite vann og brød-mentalitet i norske fengsler. Andre mener at ofrene får det bedre hvis de kriminelle får svi mer. Vi tror ikke at samfunnet blir bedre av å bli hardere og mindre forsonlig. Tvert imot tror vi det vil gjøre samfunnet mindre trygt, og at det vil bli flere ofre på den måten. Veldig mange av dem som begår kriminelle handlinger, særlig de som bruker vold eller som driver med dop, føler seg på sida av samfunnet. Da blir det om å gjøre å hanke dem inn, gi dem et fellesskap, sørge for at de tar ansvar, og stille krav. Som regel skulle det vært gjort for mange år sia, og dette kunne jeg sagt mye om. Uansett – når det først har kommet så langt at folk begår alvorlige kriminelle handlinger, må vi ha et system som både stiller tøffe krav og tilbyr gode endringsmuligheter og noe å strekke seg etter.
Jeg har sjøl møtt mange ofre som er veldig fornøyde med at den som utsatte dem for vold eller overgrep, har fått sin straff. Men de er samtidig veldig bekymret for hva som skjer når vedkommende slipper ut, og om andre vil oppleve det samme som dem fordi den som utøvde volden eller forgrep seg, ikke fikk hjelp under soningen. Ikke alle kan forandre seg, men de fleste kan, i alle fall hvis de får god, koordinert og langsiktig hjelp. Det har vi et ansvar for å tilby, både av hensyn til ofrene, av hensyn til folks trygghet og av hensyn til lovbryteren og de pårørende på begge sider.
Vi vet nå en hel del om innsattes levekår, og jeg vil si litt om dette. Over 60 pst. har rusproblemer, 70 pst. mangler fast arbeid, 35 pst. er uten fast bosted, helsetilstanden er dårlig, og mange har økonomiske problemer og problemer som stammer fra oppveksten. Hvis vi virkelig mener noe med at vi vil redusere kriminaliteten, må denne kunnskapen i langt større grad styre prioriteringene vi foretar i politikken.
Det er som sagt veldig bra at Regjeringa har styrket skoletilbudet og bibliotektilbudet i fengslene. Dørum svekket dessverre disse tilbudene hvert år han satt, noe som er uforståelig all den tid vi vet at lese- og skrivevansker er utbredt i fangebefolkningen, og at deres utdanningsmønster er det omvendte av den såkalte normalbefolkningens. Mer kan imidlertid gjøres, og det er veldig viktig at Regjeringas handlingsplan for avvikling av soningskøene ses i sammenheng med opptrappingsplanen mot rus som kommer til høsten. Nøkkelen til å avvikle soningskøene og å forhindre svingdørsproblematikken, ligger i stor grad i ruspolitikken og i hvorvidt vi klarer å etablere gode samarbeidsstrukturer på tvers av etatsskillene og sørger for gode integrerings- og oppfølgingstiltak.
Straffedømte og rusmiddelavhengige er i stor grad de samme menneskene. Derfor er det uforståelig at den beste av kriminalomsorgens regioner, region øst, bare kan tilby 5–10 pst. av sine rusmiddelavhengige fanger et behandlingstilbud eller et rusprogram i soningstida – de er jo i prinsippet servert på sølvfat. Ofte blir det også det siste, altså program, man tilbyr, og det er ikke behandling.
For et par uker siden hadde vi en høring i Stortinget hvor vi inviterte rusmiddelmisbrukere og tidligere rusmiddelmisbrukere til å si sin mening om norsk ruspolitikk. Felles for deltakerne var at de savner at det brukes mer penger på å behandle enn på å straffe, og de etterlyste gode rehabiliterings- og ettervernstilbud. «Musikk i fengsel og frihet» spilte for oss, og flere av jentene i dette bandet sa rett ut at dette tilbudet hadde reddet livet deres. De bad om å få slippe å være et evig prosjekt og i stedet få lov til å bli et permanent tilbud. «Musikk i fengsel og frihet» er både rehabilitering og ettervern, og det lønner seg på alle måter. Tilsvarende lønner det seg at vi har et voksende WayBack – Livet etter soning, som kan støtte løslatte fanger og gi dem et fellesskap og et mer meningsfylt liv. Vardeteateret, som skal spille stykket «Hjelp, jeg er fri» for oss her på Stortinget i ettermiddag, er et annet eksempel på god rehabilitering, godt samarbeid og ildsjelers stå på-vilje. Jeg håper at vår regjering vil satse penger på denne typen tilbud.
Oslo fengsel har lenge vist hvordan teater, sang og kunst kan bidra til rehabilitering, trivsel og mestringsopplevelser. Dette bør faktisk ikke undervurderes, men støttes opp om. Å tro, som noen gjør, at gode opplevelser for innsatte er dårlig kriminalpolitikk, mens følelsesmessig distanse, samtaler om det neste brekket og indirekte støtte til en gammeldags machokultur er fornuftig, tar skammelig feil. Såpass vet vi, det er sikkert.
I Soria-Moria-erklæringen står det at det skal etableres forpliktende samarbeidsstrukturer mellom kriminalomsorgen og kommunale og statlige etater ved løslatelse for å redusere gjengangerproblemene. Vi vil innføre en tilbakeføringsgaranti for tett oppfølging fra ulike etater ved løslatelse, med sterk fokusering på å få folk i jobb eller videre utdanning, med strenge krav til rehabilitering og atferdsendring.
På bakgrunn av dette vil jeg trekke fram tre tiltak som jeg mener vil kunne fungere, i tillegg til dem jeg har nevnt.
For det første bør vi utvide og etablere flere tilbud som Stifinner n i Oslo og Firer n i Trondheim. Det unike med denne typen kombinerte straffe- og rusbehandlingstiltak er at de kan sette knallharde krav til dem som soner, for at de skal ta tak i problemene sine, mot at de får den nødvendige hjelpen til å kunne endre livsstil. Man begynner på et opplegg mens man soner straffen, og fullfører det etter løslatelse. De tetter med andre ord det berømte gapet mellom fengsel og frihet. Ingen løslates til ingenting. Dessverre er ikke dette tilbudet for jenter, og jentene føler seg med rette urettferdig behandlet. Dette er tiltak som har dokumentert effekt, og som mottar delegasjoner med interesserte fra utlandet. I Norge har vi dessverre ikke satset mer på dette, og det forstår jeg ikke. SV og Arbeiderpartiet foreslo i forrige periode å øke tilskuddet til tilbud som Stifinner’n, nettopp fordi vi så hvor effektivt det er, og det håper jeg blir gjort på nytt.
For det andre bør vi ta tak i et annet område hvor vi har en fortid som pådrivere. Det dreier seg om rehabiliteringsprogrammet KrAmi, utviklet i Sverige. Programmet har vist seg å være svært lønnsomt. For hver krone som brukes, sparer samfunnet 18 kr! De gode resultatene har ført til at det i Sverige nå er startet nyutviklede rehabiliteringsprogrammer over hele landet. KrAmi er et samarbeid mellom fengslene, sosiale myndigheter og arbeidsformidlingen, og er basert på konsekvenspedagogikk, hvor deltakerne tvinges til å se sammenhengen mellom egne handlinger og konsekvensen av dem. Det er sentralt at deltakerne skaffes varig arbeid, noe som faktisk har vist seg å være lett, fordi arbeidsgiverne også ønsker å støtte opp om kriminalitetsforebyggende tiltak. Dette er så bra at det nesten er utrolig at vi ikke har satset på noe tilsvarende her i landet, så jeg vil utfordre justisministeren til å bli landets første KrAmi-minister.
Det tredje tiltaket som jeg mener vi bør iverksette, og som ville egnet seg utmerket sammen med KrAmi, er å innføre hjemmesoning på slutten av soningstida. Dette vil kunne gi alle en bolig før de løslates, og det vil kunne tvinge fram bedre tverretatlig samarbeid. Hjemmesoning har gitt gode resultater i Sverige og vil kunne ha gunstig effekt på flere områder. I tillegg til å løse boligproblemene vil det bidra til å tette den kritiske fasen mellom fengsel og frihet, med tett oppfølging og kontroll, og det vil fungere kriminalitetsreduserende, noe vi også har sett fra Sverige.
Dette er de tiltakene som jeg nå hadde tid til å trekke fram.
Statsråd Knut Storberget [12:31:43]: Det hersker ingen tvil om at både jeg og Regjeringa hilser interpellasjonen hjertelig velkommen. Noe av det aller viktigste vi kan gripe fatt i når det gjelder det å begrense og redusere kriminaliteten, er å få ned antall gjengangere og øke livskvaliteten til mange mennesker. Det handler i bunn og grunn om å gi særlig unge mennesker, men også eldre mennesker, en mulighet til å finne andre arenaer hvor de mestrer det å leve og å utvikle livet sitt på en annen måte og på en annen arena enn det man faktisk er vant til.
Det enkle er å gi forbryteren sin straff. Det vanskelige er ofte å hindre at han noen gang begår en forbrytelse. Det enkle er å ta tak i forbryteren og sette ham i fengsel. Det vanskelige er ofte å hindre at han kommer tilbake dit etter endt soning. Men det er ikke umulig. Min ambisjon er at vi også skal klare det som vi oppfatter som den vanskelige delen av jobben.
I Soria Moria-erklæringen varslet Regjeringa at den vil utarbeide en plan for avvikling av soningskøen. Tidligere denne måneden presenterte jeg en helhetlig plan, som ble sendt ut på høring, for å avvikle køen helst før 2009. Jeg anser at dette er noe av det aller viktigste vi kan gjøre, også for å styrke innholdet i soningen og sette de ansatte i norske fengsler bedre i stand til å utøve rehabilitering, slik at de slipper å jobbe under en slik presset situasjon som man har gjort i mange år. Jeg er derfor glad for at køavviklingsplanen vår også ble en plan for å styrke innholdet i soninga.
Det er kriminalomsorgens oppgave å legge til rette for at en domfelt skal kunne gjøre en egen innsats for å motvirke nye straffbare handlinger. Hva er det de innsatte drømmer om, hvilke muligheter har de, og hva slags liv skal de møte når de kommer ut av fengselet?
En del av dette er bl.a. å legge til rette for at domfelte kan få de tjenester som de etter loven har krav på. En del tilbud, som helsetjenester, opplæring og arbeidsrådgivning, ligger under andre departementers ansvarsområder, og tjenestene utføres av de samme som for befolkningen for øvrig. Fengslene er således en unik møteplass for samarbeid. Hele Regjeringa er derfor med i en satsing på kriminalomsorgen. Dette gjenspeiler seg også i denne regjeringas reviderte budsjett for 2006 og i tilleggsproposisjonen som kom før jul. Innholdet i soningen ble styrket gjennom ressurser til utdannings-, bibliotek- og helsetilbud til de innsatte utover det som Bondevik-regjeringa hadde foreslått. Samlet for 2006 har Regjeringa satt av over 40 mill. kr til styrking av soningsinnholdet, hvis man spesifikt skal se på de poster som er relatert til fengslene, men det finnes også andre relevante poster. Imidlertid erkjenner vi at det fortsatt er klare forbedringspotensialer, spesielt i forhold til det å etablere undervisningstilbud i det enkelte fengsel, styrke rusbehandlingen, som interpellanten er inne på, og psykiatritilbudet samt legge bedre til rette for sosiale tjenester i fengslene. Innsattes behov for individuelle løsninger er helt åpenbart, og vår oppgave er å legge til rette for soning av straff med varierte nok tilbud, som også er rehabilitering. Så minner jeg om at Regjeringa i forslag til revidert nasjonalbudsjett også har valgt å styrke friomsorgen med over 6 mill. kr med en årsvirkning på bortimot 15 mill. kr, som faktisk vil være viktig for å sikre rehabilitering både av dem som blir prøveløslatt, og av dem som blir idømt samfunnsstraff og andre type reaksjoner.
Vi oppretter 250 nye fengselsplasser i år. Til hver av disse plassene følger det midler til fengselsundervisning. I vårt tilleggsbudsjett for 2006 la vi inn 21,3 mill. kr til fengselsundervisningen. Det er med andre ord en historisk satsing på undervisning i fengslene. Jeg er glad for at vi har fått til det. I revidert nasjonalbudsjett, som behandles i Stortinget i disse dager, foreslår vi en ytterligere styrking.
Opplæring av innsatte og domfelte i kriminalomsorgen ligger under Kunnskapsdepartementet. I 2004 fikk daværende Utdannings- og forskningsdepartementet utarbeidet rapporten «Innsette i norske fengsel: Utdanning og utdanningsønske». Av rapporten framgår det at det er en klar forskjell på utdanningsnivået hos innsatte og i befolkningen for øvrig. I underkant av 8 pst. har ikke fullført grunnskole, halvparten av de innsatte har ikke fullført noe nivå av videregående opplæring. Særlig påfallende er det at det er de yngste innsatte som har lavest utdanningsnivå. Hele 65 pst. av de innsatte under 25 år har ikke gjennomført noe nivå av videregående opplæring.
Våren 2005 la daværende Utdannings- og forskningsdepartementet fram stortingsmeldingen «Enda en vår». Meldingen ble behandlet i Stortinget våren 2005. Når det gjelder denne meldingen, skal jeg nøye meg med å si at den handler først og fremst om å gjøre det mer operativt og å gi tilbud om nye plasser, noe jeg føler vi faktisk er godt i gang med.
Arbeid er dessuten en av de aktiviteter som tilbys i kriminalomsorgen. Det ble i 2005 laget en strategi for utviklingen av arbeidsdriften i fengslene. Det er et mål at aktiviteten som utføres under soning, skal kunne gi kvalifikasjoner til arbeidslivet ute. Vi vet fra levekårsundersøkelsen blant innsatte fra 2004 at et mindretall av dem som satt inne, var i jobb før innsettelsen. Her trenger vi et systematisk arbeid og et nært samarbeid med Aetat og skolen sentralt, og jeg har håp om å være den første ministeren i Justisdepartementet som setter i verk nettopp KrAmi-prosjektet. Det skal vi komme tilbake til.
Det er dessuten behov for å styrke spesialisthelsetjenesten og sosialhelsetjenesten i fengslene. Forekomsten av psykiske lidelser blant de innsatte er tre til fire ganger så høy som i normalbefolkingen, og ca. 60 pst. av de som settes i fengsel, har store rusproblemer. Her ligger en av våre meget store utfordringer, som påkaller samarbeid på alle nivåer.
Etter initiativ fra meg skal det i løpet av kort tid ferdigstilles et felles rundskriv mellom Justisdepartementet og Helse- og omsorgsdepartementet om ansvarsfordelingen for innsatte og domfelte med rusmiddelproblemer. Dette skal følges opp med regionale og lokale planer eller avtaler. Kriminalomsorgen har videre begynt et arbeid med å lage en helhetlig strategi for å motvirke rusmiddelmisbruk. Formålet er å øke rehabiliteringstiltakene og bidra til at kontrolltiltakene i større grad fremmer rehabilitering. Vår soningskøavviklingsplan viser nettopp at vi tar sikte på å øke bl.a. § 12-soningen, som altså er en overføring i forhold til behandling.
Det samme gjelder satsing i forhold til bolig. Straffedømte har en sentral plass i Regjeringas arbeid for å bekjempe boligløshet. Kriminalomsorgen prioriterer i 2006 å få i stand samarbeidsavtaler med kommunene, med vektlegging av retten til å utarbeide individuell plan, og at ingen skal løslates til midlertidig husvære etter fengselsopphold. Det ligger også i vårt arbeid for å få gjennomført en tilbakeføringsgaranti.
Så vil jeg også peke på at kontaktbetjentarbeidet er særdeles viktig. Når vi nå ønsker å lette på presset i forhold til fengslene, gi de ansatte muligheten til å utøve reell kontaktbetjentvirksomhet, er nettopp noe av hensikten bak soningskøavviklingsplanen at de ansatte skal være i bedre stand enn i dag til å håndtere dette hvis vi får ned bl.a. beleggsprosenten i norske fengsler.
Jeg vil også peke på miljøarbeidet. Kriminalomsorgen har nå kommet langt i arbeidet med å utvikle en metode og standard for miljøarbeid i fengslene. Kriminalomsorgens utdanningssenter – KRUS – arbeider med en lærebok i metodisk miljøarbeid. KRUS gjør ikke bare en kjempegod jobb i forhold til å utvikle dette, men selvfølgelig også i forhold til å utdanne fagpersonell, som skal bemanne de nye fengselsplassene, og som skal bidra til rehabilitering. Til sjuende og sist er det menneskene som er ressursene.
Jeg vil også peke på den utstrakte programvirksomheten som drives i kriminalomsorgen, og som retter seg mot domfelte og varetektsinnsatte i form av undervisning, ferdighetstrening og strukturerte samtaler. Vi ønsker å utvikle dette. Samtidig ønsker vi å se på hvilke programmer som gir best effekt, og kanskje også å prøve å samordne mye av den programvirksomheten som faktisk skjer.
Jeg vil også peke på at under behandlingen av den alminnelige delen i den nye straffeloven bad justiskomiteen departementet legge fram en egen sak for Stortinget om soningforholdene for personer som var under 18 år på fengslingstidspunktet. Jeg er glad for å kunne opplyse Stortinget om at jeg snarlig tar sikte på å legge fram en stortingsmelding om barn og unge i norske fengsler. Det er vårt håp og vår ambisjon at den skal presenteres for Stortinget før sommerferien.
Det er grunn til å tro at fengselsstraff har særlig negativ virkning på unge under 18 år. Den preventive effekten av et fengselsopphold er liten. Derfor vil det bare være i unntakstilfeller, der det er nødvendig for å beskytte samfunnet, at det kan forsvares å sette mindreårige i fengsel. Det beste for denne aldersgruppen vil som regel være en alternativ reaksjonsform. Målet på lengre sikt vil kunne være at unge under 18 år skal kunne dømmes til opphold i institusjon i stedet for fengsel. Arbeidet med unge innsatte krever en helhetlig innsats og et forpliktende samarbeid mellom ulike sektorer og forvaltningsnivå både før, under og etter varetekt og fengselsstraff. Jeg vil gå inn for å utvikle rutiner for hvordan foreldre, politi, barnevern, skole, helsevesen, domstoler og kriminalomsorgen skal samarbeide når barn og unge begår kriminelle handlinger. Den varslede stortingsmeldingen vil gi Stortinget en unik mulighet til å diskutere helheten i en slik satsing, og også gi det nødvendige politiske press, samtidig som man bidrar til å sikre gode løsninger for barn, som absolutt bør være andre steder enn i norske fengsler.
Jeg vil også bemerke til slutt at en av de gode bieffektene av å satse på innhold i soningen, er at det bidrar til økt sikkerhet. At folk blir engasjert i forhold til arbeid, utdanning osv. i fengslet, bidrar til å redusere risikoen for det vi oppfatter som uønsket atferd, og er i så måte et av de beste sikkerhetstiltakene vi kan ha.
I ettermiddag skal også jeg se Vardeteatret, som viser stykket sitt i Stortinget i dag. Det gleder jeg meg til. Jeg håper mange benytter anledningen til å få med seg dette. Det er også et tiltak som Justisdepartementet støtter og vil støtte i framtida. Det viser veldig godt at vi har mange bein å stå på for å gi folk mulighet til et nytt liv.
Inga Marte Thorkildsen (SV) [12:42:07]: Jeg takker for svaret. Vi er selvfølgelig veldig fornøyd med vår justisminister. Vi syns det er veldig bra at det er så stort trykk som det er nå, for å få til et bedre innhold i soningen. Det er noe vi har savnet gjennom mange år, da det stort sett bare har vært fokusert på midlertidige plasser, med minimal fokusering på hva innholdet egentlig skal være.
Jeg syns også det er grunn til å reflektere litt rundt sikkerheten. Det er veldig bra at justisministeren var inne på det helt på slutten. Det er noe med at man ofte tenker seg sikkerhet som noe statisk, noe som ikke har med relasjoner å gjøre. Det er helt feil. Vi vet at det å bygge opp et skikkelig system der folk føler seg ivaretatt, føler at de blir hørt, føler at noen faktisk bryr seg om hvordan de har det, og at de har noe meningsfylt å drive med, er den beste investering i sikkerhet som vi faktisk kan gjøre. Det gjelder både inne i fengslene og utenfor fengslene. Det å tro at folk vender det andre kinnet til hvis de blir slått, er faktisk ikke riktig. Det er stort sett slik at de slår tilbake.
Jeg må bare fortelle kort om et inntrykk jeg hadde da jeg hospiterte en uke i Berg fengsel for en del år siden. Vi skulle prøve å overtale en fange som satt på Ila, til å komme til Berg for å fullføre soningen i åpen anstalt. Det var en spesiell opplevelse. Jeg hadde vel aldri i mitt liv trodd at man måtte overtale noen til å komme seg over i en åpen anstalt når man satt i et slikt høysikkerhetsfengsel som Ila er. Men det måtte vi faktisk gjøre. Han var livredd for å reise derfra. Der hadde han levd sitt liv i fem–seks år, og han ønsket å fortsette å leve der. Men for samfunnet ville det være veldig farlig å slippe ham direkte ut blant vanlige folk – holdt jeg på å si – som da ville få et menneske som var veldig skadet og med store rusproblemer, i fanget. Vi må tenke mye mer på at folk skal ut en gang. Folk skal leve sine liv. De lever ikke sine liv i fengslene. De skal jo leve sine liv i samfunnet. Da må vi sørge for at overgangen blir best mulig, og at folk ikke blir dårligere i stand til å fungere som lovlydige borgere og som medborgere etter å ha vært i fengsel. Dette er også en kjempestor sikkerhetsmessig utfordring.
Jeg er kjempeglad for at justisministeren sier at han ønsker å bli Norges første KrAmi-minister. Det er veldig bra. Jeg er sikker på at det kommer til å bli lønnsomt. Jeg er sikker på at andre, f.eks. finansministeren, også kommer til å oppdage på budsjettene at dette lønner seg.
Jeg skulle også ønske at justisministeren til slutt ville si litt om Stifinner’n og den metodikken man bruker der, om det er noe han kunne tenke seg å støtte videre opp om, og om det er slik at man ønsker å satse på hjemmesoning på slutten av soningstida.
Statsråd Knut Storberget [12:45:23]: Stortinget vil få rik anledning framover i løpet av de to nærmeste årene til å diskutere denne saken som reises i dag – heldigvis. Først og fremst trenger vi masse gode innspill, men jeg tror også at en ny tenkning i kriminalomsorgen, en ny utvikling og en annen retning enn det vi har sett tidligere, også vil fordre at vi skaper politisk legitimitet rundt de nye løsningene. Vi er helt avhengig av at det vil komme nye løsninger. Og jeg er sjeleglad for at vi har et så samlet storting – forleden diskuterte man bl.a. spørsmålet om konfliktråd for unge lovbrytere, og selv Fremskrittspartiet understreket betydningen av en rask reaksjon og betydningen av at man bruker f.eks. konfliktråd – at vi klarer å samle oss om dette. Så har vi en jobb også utad. Derfor er det viktig at vi har flere anledninger til å diskutere dette. Denne meldingen om barn og unge i fengsel, som jeg varslet, vil gi rik anledning til å diskutere det. Vi tar også sikte på å presentere en odelstingsproposisjon om køavviklingstiltakene og tiltak som vil bedre innholdet i soningen. Der vil nettopp flere av de forholdene som interpellanten reiser nå, bli reist fra vår side. Det står også i køavviklingsplanen vår.
Det er helt naturlig for oss å si ja til ytterligere satsing i forhold til Stifinner’n og prosjektet Firer’n i Trondheim osv. Vi ønsker oss flere liknende tiltak. Vi mener at det er en veldig korrekt måte å tenke § 12 på, hvor vi får utsluset folk i forhold til behandling. KrAmi har jeg kvittert ut, i den forstand at der mener jeg vi kommer til å levere overfor Stortinget, også helt uavhengig av om det er lønnsomt økonomisk. Det er lønnsomt menneskelig. Det er viktig.
Når det gjelder spørsmålet om hjemmesoning, framgår det av køavviklingsplanen vår at vi ønsker å få høringsinstansenes vurdering av det. Det er to elementer i det. Det første er muligheten for å gjennomføre kortere dommer, hvor folk er i arbeid, at man ikke river folk bort fra arbeid, behandling osv. Og, som interpellanten peker på, det andre er om det er mulig å se for seg mer progresjon i soningen ved at man faktisk blir løslatt litt før mot å akseptere hjemmesoning, hvis man da har bolig og mulighet til f.eks. arbeid, behandling og desslike og ikke kommer ut med to tomme plastposer. Det er viktige tiltak for å sikre rehabilitering, etter min mening, tiltak som Regjeringa er åpen for.
Så vil jeg til slutt også varsle at Regjeringa har som ambisjon å presentere en stortingsmelding om kriminalomsorgen som sådan i løpet av den stortingsperioden vi er inne i, hvor vi kan diskutere alle disse tiltakene i sin bredde, og se på hvordan vi utvikler straffereaksjonene totalt sett. Jeg mener at tiden er inne for det. Vi står overfor store utfordringer, men vi står også overfor store muligheter, og det er de mulighetene som Regjeringa ønsker å gripe fatt i.
Ingrid Heggø (A) [12:48:37]: Eg er veldig glad for at denne problemstillinga vert reist, og at fokuset vert vridd vekk frå berre lengre straffer til både å straffa smartare og til innhaldet i soninga. Eit av hovudmåla med å bruka fengselsstraff er at straffa skal verka. Det kan kanskje verka banalt, men det vi søkjer å oppnå med ei straffegjennomføring, er at ein skal vera mindre kriminell når ein slepp ut, enn då ein kom inn.
Vi veit ganske mykje om dei som kjem i fengsel, bl.a. at ein av to kjem attende til fengsel i løpet av ein femårsperiode. Vi lykkast altså ikkje med halvparten av jobben. Derfor trur eg det er nyttig å sjå på nokre av dei tinga vi veit kan vera årsaka til at vi lykkast for dårleg med tilbakeføring til samfunnet etter soning.
Vi veit at over 60 pst. av dei innsette slit med store rusproblem. Då må vi gjera noko med områda der det oftast glepp: møtet med samfunnet etter soning og rusproblema. Derfor vil Arbeidarpartiet ha ein tilbakeføringsgaranti. Folk må få tilbod om utdanning, arbeidstrening eller behandling under og etter soning, og få ein reell sjanse til å bryta med eit tidlegare kriminelt liv når ein er ferdig med å sona. Då må ein òg ha ein plass å bu når ein kjem ut. Når vi veit at seks av ti av dei innsette slit med rusproblem og mykje av kriminaliteten vert gjord i rus, er det heilt openbert at det lønner seg å behandla folk for deira rusproblem.
Det vert òg eit paradoks for meg at ikkje alle politiske parti ser samanhengen mellom ein restriktiv ruspolitikk og kampen mot kriminalitet. Det er fleire måtar å ta tak i rusproblema på. Arbeidarpartiet ønskjer å utvida bruken av Narkotikaprogram med domstolskontroll. Her er det sett i gang eit prøveprosjekt i Bergen og i Oslo. Fordi Arbeidarpartiet meiner at det er betre å behandla folk for deira rusproblem enn at dei vert svingdørsbrukarar i norske fengsel, gir Regjeringa alt no signal i handlingsplanen mot soningskø om å utvida dette prøveprosjektet. Det er bra.
Gjennomføringa av narkotikaprogrammet føregår i eit samarbeid mellom ulike etatar, og det er oppretta eit tverrfagleg team som står for den faglege gjennomføringa av narkotikaprogrammet, og som bidreg til eit heilskapleg behandlings- og rehabiliteringstilbod. Desse teama består av kriminalomsorga, den kommunale sosialtenesta, opplæringssektoren og spesialisthelsetenesta.
Narkotikaprogram med domstolskontroll er ein alternativ straffereaksjon som vi ønskjer å utvida bruken av. Arbeidarpartiet vil også utvida promilleprogrammet til også å gjelda for andre rusmiddel enn alkohol. Auka bruk av § 12 er også eit aktuelt tiltak. Fengselsstraff utan vilkår skal gjennomførast i behandlingsinstitusjon. Auken i søknad om § 12-soning, der kriminalomsorga kan bestemma at fengselsstraff utan vilkår skal gjennomførast i behandlingsinstitusjon, er positiv. Men dessverre er det ventelister på opptil eit år ved dei institusjonane som er finansierte av helsevesenet. Det må dermed kjøpast plassar på institusjonar som ikkje er finansierte av helsevesenet. På lang sikt vil dette likevel vera god samfunnsøkonomi.
Når det gjeld dei som er dømde til fengsel utan vilkår, viser Fafos levkårsundersøking ein del trekk ved dei innsette, bl.a. at 70 pst. av dei innsette var arbeidsledige då dei vart fengsla. Kor stor er då sjansen for at dei skal få seg ein jobb når dei vert lauslatne, dersom vi ikkje gir dei anten undervisning, kompetanseheving eller arbeidstrening? Jo, han er liten, svært liten. Og dersom ein ikkje har jobb, er det vanskeleg å bryta den kriminelle løpebana.
Vi veit òg at over 40 pst. har grunnskulen som høgste fullførte utdanning, og nesten ingen har høgskuleutdanning. Derfor er det så viktig, det denne regjeringa har gjort ved at dei har fått auka midlar til undervisning til dei innsette. Den nye regjeringa har auka tilskotet til utdanning med over 21 mill. kr, og i tillegg har vi styrkt fengselsbiblioteka med 2 mill. kr. Dette er viktige og riktige tiltak.
Eg kan heller ikkje la vera å nemna barnevernet, for 30 pst. av dei innsette har vore i kontakt med barnevernet før dei fylte 16 år. Då er det etter mi meining feil medisin når det største opposisjonspartiet, som yndar å framstilla seg som kriminalitetsnedkjempingas kvite riddar, kuttar i barnevernet med 370 mill. kr i sitt alternative budsjett.
Eg er svært glad for den auken som kom i 2006-budsjettet til kriminalomsorga på 61,5 mill. kr, inklusiv andre departement sine budsjett. Dette vert følgt opp i revidertmed ei ekstra satsing på bortimot 72 mill. kr.
Vi er ikkje i mål. Vi har framleis eit stykkje veg å gå. Men denne regjeringa har i motsetnad til den førre vist evne og vilje til å styrkja innhaldet i soninga, slik at straffa samfunnet gir, er meir effektiv, og slik at dei innsette har større sjanse til ikkje å gå til nye kriminelle handlingar når dei slepp ut.
Jan Fredrik Vogt (FrP) [12:53:51]: Innledningsvis vil jeg bemerke en ting Storberget tok opp. Han sa at det var lett å ta folk, og lett å dem sette i fengsel. De soningskøene vi har sett i mange år, viser dessverre at det ikke er lett. Og han var inne på det med rask reaksjon. Også Fremskrittspartiet er enig i at det er viktig med rask reaksjon. Det å bygge ut fengselskapasiteten tilpasset det vi har behov for, og ikke det man kanskje ser at man har økonomisk ønske om, tror jeg er viktig. Derfor er det underlig, når man skryter av alt man har gjort hittil, at man ikke har lagt inn mer til f.eks. det nye fengselet i Halden enn det den forrige regjeringen gjorde. Samtidig synes jeg man kommer med uklare signaler i revidert i forhold til det nye fengselet i Indre Salten. Jeg håper og regner med at statsråd Storberget følger opp det videre.
Nå er kanskje ikke uenigheten i forhold til soning og rehabilitering så stor som den kan synes. Den største forskjellen ligger kanskje i at Fremskrittspartiet mener man bør ha lengre straffer, og at man må ha mindre bruk av f.eks. samfunnsstraff, og i forbindelse med hvilke forbrytelser vi skal bruke samfunnsstraff. Likevel har vi vært enige om ganske mye, både i forrige periode og i denne perioden. Det er spesielt i forhold til å tenke helhetlig, tverretatlig, når det gjelder tilbakeføring. Det kan ikke være sånn at hver etat skal sitte på sin tue og tenke at dette er ikke mitt ansvar, men dette er mitt ansvar. Her er det en viktig oppgave å samle det vi trenger for å få rehabilitert kriminelle. I den forbindelse har man også den nye NAV-reformen. Vi ønsker å utvide den til bl.a. sosialetat, slik at den blir enda bredere. Dette er oppfølging av mennesker som har problemer, og det mener jeg er viktig uansett om man er kriminell eller ikke.
Så er det en tilbakevendende sak med rus i fengsel. Det er beklagelig at det faktisk hender at folk bruker narkotika for første gang i fengsel. Sånn skal det ikke være. Derfor må man styrke kontrollen når det gjelder rus i fengsel, og styrke behandlingen. Man snakker om at så mange som sitter i fengsel, ikke har jobb. Det er kanskje ikke så rart hvis man har et omfattende rusproblem. Da må man opp og stå før man kan gå, og så kan man begynne å løpe. Der er behandlingen av rusproblemer ganske viktig – også utenfor fengsel. Fremskrittspartiet har gått i bresjen for medikamentell behandling. Man bør kanskje ønske mer bruk av det både i og utenfor fengsel.
Når det gjelder rehabilitering, er det kanskje ikke alle som kan rehabiliteres eller har behov for rehabilitering. Noen må også straffes, og noen bør straffes hardt. Jeg tenker f.eks. på kyniske kriminelle – som i NOKAS-saken – som med tanke på en pengegevinst ikke har skrupler med å ta livet av en politimann. Hvordan rehabilitere slike mennesker? De har kanskje ikke andre problemer enn griskhet og kynisme overfor andre mennesker.
Jeg var også inne på at vi har stor enighet om en del ting. Jeg er veldig glad for at Fremskrittspartiet i sin tid fikk Livet etter soning inn på statsbudsjettet. Den organisasjonen gjør en kjempebra jobb. Det var åpning av et nytt hus som WayBack har, nå nylig, og jeg synes det er veldig positivt at man har en så samlet holdning overfor det at det skal prioriteres. Vi har også andre organisasjoner som vi, både Fremskrittspartiet og i og for seg regjeringspartiene, er positive til å støtte. Det er f.eks. Alternativ til vold og Foreningen for Fangers Pårørende.
Det er en ting jeg etterlyser i forhold til rehabilitering og familie. Fremskrittspartiet hadde i budsjettet et forslag om at når en av foreldrene er inne og soner, så bør den andre i den perioden kunne ses på som eneforsørger, slik at man på en måte ikke straffer barnet og familien settes i en ytterligere vanskelig økonomisk situasjon på grunn av at en av foreldrene, som skal bidra hjemme til økonomi og andre ting, da ikke er til stede.
Vi må ha et mangfold i oppfølgingen. Også representanten fra Arbeiderpartiet var inne på at det offentlige kanskje ikke besitter alt av kompetanse og kunnskap – og best kunnskap. Vi har mange private behandlingsinstitusjoner som sitter på god kompetanse. Vi har f.eks. RIBO Attføringssenter, som gjør en god jobb, og mange andre private. Jeg mener at vi bør kunne bruke dem i størst mulig grad, for det vil samfunnet også vinne på.
Når det gjelder etterbehandlingen, tror jeg kommunene er viktige, og de må få en bedre kommunikasjon – det har jeg skjønt at statsråden også har tatt tak i – slik at man vet at man får en oppfølging når man kommer ut. Hittil har jeg følelsen av at kanskje både taushetsplikt og andre barrierer står i veien for det som kan være den beste oppfølgingen for den kriminelle.
Elisabeth Aspaker (H) [12:59:29]: Representanten Inga Marte Thorkildsen har på vegne av Olav Gunnar Ballo tatt opp et tema som nok bør få mer oppmerksomhet framover. Gjengangerproblematikken i norske fengsler er et vitnesbyrd om at vi ikke lykkes med rehabiliteringen slik vi ønsker. For mange går inn og ut av fengsel, og vi må da stille oss spørsmålet om hva vi gjør feil som ikke greier å sluse flere fra soning og over i et lovlydig liv og tilbake til utdanning eller jobb, slik at man kan greie å ta vare på seg selv og sine nærmeste. Jeg tror vi skal være åpne for å lære av vellykkede tiltak nasjonalt, og også se hen til hva som gjøres i andre land.
Når kriminelle idømmes fengsel, er det et uttrykk for alvorlighetsgraden i den kriminaliteten som er begått, og at samfunnet må beskyttes mot vedkommende person. Samtidig er det en realitet at fengsel er et midlertidig tiltak, selv om en del lange dommer kanskje ikke oppleves slik av den innsatte selv. Rehabiliteringsperspektivet må derfor stå sentralt i soningen i den hensikt å unngå at den innsatte begår ny kriminalitet etter løslatelse, selv om løslatelsen kan ligge langt fram i tid.
Kriminalomsorgen er sentral i kriminalitetsbekjempelsen. Det er et poeng at innholdet i soningen bedre må tilpasses den enkelte, slik at færre straffedømte skal begå nye kriminelle handlinger, og at flere skal bli positive bidragsytere til samfunnet etter endt soning. Jeg tror vi alle skal erkjenne at i en situasjon med lang soningskø og press på maksimal utnyttelsesgrad i fengslene kan det være mer krevende enn tidligere å få til gode individuelle løsninger. Målet må imidlertid være at rehabiliteringen i fengslet tar nødvendig hensyn til den innsattes interesser og forutsetninger, fordi vi vet at dette kan være avgjørende for motivering og for vellykket rehabilitering.
Samarbeidet mellom kriminalomsorgen og øvrig hjelpeapparat må være tett og forpliktende, slik at den straffedømte får et individuelt tilpasset utdannelses-, arbeids-, sosial- og helsetilbud. Mange innsatte sliter med en kombinasjon av psykiske problemer og rusproblemer. Det psykiske helsevernet i fengslene må derfor styrkes gjennom et nært samarbeid mellom kriminalomsorg, rusomsorg og psykiatri. Jeg mener dette er en viktig forutsetning for å kunne stable folk på bena og sette dem i stand til å delta i utdannings- og arbeidstrening under soning. Den ansvarsavklaring som statsråden her tok til orde for, og sa at man hadde igangsatt arbeid rundt, er derfor veldig positiv.
Bondevik II-regjeringen la fram en stortingsmelding om utdanning i fengsel. Denne meldingen må følges aktivt opp. Her vil jeg si at grunnleggende lese- og skriveopplæring for svært mange vil være et viktig første steg på veien ut av kriminalitet.
Representanten Inga Marte Thorkildsen har i dag tatt til orde for utstrakt bruk av fotlenker og hjemmesoning, og begrunner dette med at det vil sikre at flere innsatte har hus i det øyeblikket soningstiden opphører. Jeg reagerer på denne begrunnelsen. For utgangspunktet må være at kriminalomsorgen uavhengig av soningssted og -vilkår må ha som mål at den som løslates, har et sted å bo. Hvis ikke vet vi at faren for ny kriminalitet er stor, og at selv de beste rehabiliteringsopplegg innenfor murene ikke er noen garanti for at hverdagen fikses, om starten på friheten er å bli satt på gata. Jeg tror vi ville følt oss ganske hjelpeløse noen hver hvis det skulle være situasjonen.
Jeg vil også utfordre representanten Thorkildsen i forhold til hvordan innholdet i soningen skal kunne sikres dersom SVs og Regjeringens antydede retning skal få gjennomslag. Videre vil jeg også anta at det vil være mer krevende å følge opp et stort antall hjemmesonere.
Å mestre hverdagen handler også om selvrespekt. Et sted å bo er kanskje det viktigste tiltaket for å motvirke rotløshet og gi folk et holdepunkt. Kommunene har et medansvar, og må sammen med kriminalomsorgen sørge for at straffedømte får god oppfølging etter løslatelse. For å hindre tilbakefall må det utarbeides individuell plan som hjelper den enkelte med bolig, utdannelse, arbeid og eventuelle sosial- og helsetjenester. Fra Høyres side vil vi sterkt understreke betydningen av at nødvendige midler må følge den løslatte, slik at en individuell plan faktisk kan oppfylles.
Mange frivillige gjør en stor og viktig innsats i fengslene og utenfor fengslene, og er viktige medspillere på veien mot rehabilitering. Dette er et samarbeid som det offentlige bør oppmuntre og videreutvikle i tiden som kommer.
Til slutt vil jeg si at det er svært positivt at statsråden nå varsler en stortingsmelding om barn og unge og straffereaksjoner. Fra Høyres side vil vi understreke at tydelig grensesetting og rask reaksjon overfor de yngste er nødvendig for å forhindre at unge mennesker utvikler mer omfattende kriminalitet, og dermed fratar seg selv viktige muligheter senere i livet. Så vi ser fram til behandlingen av den stortingsmeldingen.
Aud Kvalbein (KrF) [13:04:30]: Svært mange av dem som sitter i fengsel, har vært straffedømt og fengslet tidligere. En høy andel av dagens innsatte vil bli dømt igjen. Årsakene til at dette skjer, er mange, og skylden kan ikke alene legges på straff som fenomen. Men når straffens virkning er beskjeden, må fokuset rettes mot innholdet. Ren oppbevaring gir dårlig grunnlag for rehabilitering.
Innsatte i norske fengsler får tilbud om utdanning, arbeid, avrusning, sinnemestring og psykisk rehabilitering. Fritidstilbudet er relativt variert, og flere steder er det lagt godt til rette for kontakt mellom innsatte og deres barn. Likevel er det mangel på relevante tilbud og nødvendig hjelp til alle, og flere innsatte opplever at tiden bak murene snarere er passiviserende enn utviklende. Dette er bekymringsfullt.
Soningskøen er lang. De siste årene har hovedprioriteringen derfor vært å skaffe flere soningsplasser. Dette er en nødvendig prioritering, fordi flere grunner tilsier at straffedømte raskt bør komme i gang med soningen. Økt kapasitet i fengslene fordrer imidlertid mer ressurser til straffens innhold. Også en straffedømt er et menneske med uendelig verdi. Dersom vi fengsler vedkommende uten samtidig å tilby hjelp og en meningsfull hverdag som kan gi grunnlag for et kriminalitetsfritt liv, bryter vi egne idealer. I noen grad skjer dette i dag.
Fengselsstraff er samfunnets strengeste reaksjon overfor enkeltmennesker. Betenkelighetene ved bruk av fengsel er mange – derfor skal denne reaksjonen kun velges når andre alternativer ikke er tilstrekkelige. Særlig skal man være varsom med å bruke fengselsstraff overfor unge lovbrytere. Påtalemyndighet og domstol kan og bør derfor velge alternative reaksjonsformer når det er forsvarlig og hensiktsmessig.
Mindre alvorlige lovbrudd sanksjoneres gjerne ved bøter eller overføres til behandling i konfliktråd. Her møtes partene i saken. De får snakket ut, og skadevolder gis mulighet til å gjøre opp for seg.
Samfunnsstraff er en stadig mer brukt sanksjonsform. Når samfunnsstraff velges, pålegges lovbryteren et visst antall timer med samfunnstjenlig arbeid. Denne straffen forsøkes ofte gjennomført parallelt med skolegang og eventuelt arbeid. Vi vet at dette gir best sjanse for stopp i en kriminell karriere.
Den nyeste reaksjonsformen er såkalt Narkotikaprogram med domstolskontroll. Programmet kan inneholde individuelt tilpassede behandlingsopplegg, utdannings- og arbeidstiltak, booppfølging, fritidsopplegg og tiltak som er viktige for den enkeltes rehabilitering og integrering i samfunnet. Målet med dette er både å forbedre de praktiske hjelpe- og behandlingstilbudene for tungt belastede rusmiddelmisbrukere og å forebygge ny kriminalitet.
Rettsstatens store dilemma er at straff virker dårlig – samtidig er straff vårt svar på alvorlige kriminelle handlinger.
Samfunnet har et berettiget behov for å beskytte seg. Rettferdighetshensyn og hensynet til sosial ro umuliggjør apati i møte med lovbrudd. Prevensjonshensyn gjør dessuten reaksjon nødvendig. Men vår moralske rett til å påføre andre en straff, altså et onde, avhenger av at straffen har en hensikt utover å ivareta andres interesser. Straffen må gi den innsatte en plattform til noe nytt og bedre. Det er en felles plikt å legge til rette for at det kan skje.
Erling Sande (Sp) [13:09:10]: Straff skal tene to formål. Straffa skal vere så streng at ho hindrar gjentaking, samtidig som andre blir skremde frå liknande lovbrot. Samtidig, og like viktig: Soningstilhøva må vere slike at den enkelte er i stand til å vende tilbake til eit normalt liv etter soninga. Eit grunnleggjande prinsipp må vere at kvar enkelt straffedømt blir gjeven ei individuell handsaming når det gjeld vurdering av soningstilhøve og rehabilitering.
Senterpartiet er oppteke av ei heilskapleg kriminalitetsnedkjemping. Rehabilitering av straffedømde er ikkje berre å gje den straffedømde ei meir meiningsfull soningstid og gjere han betre rusta til å møte kvardagen, men god rehabilitering er òg god førebygging. Styrking av skule, bibliotek og helsetilbod i fengsla er mellom dei beste tiltaka vi kan setje i verk. Frå Senterpartiet si side er vi glade for at Regjeringa alt har starta arbeidet med å styrkje dette feltet, og statsråden har på ein god måte gjort greie for det arbeidet. Styrkt rehabilitering på rusområdet må skje samtidig med ein auka innsats for å stoppe rusmiddeltilgangen i fengsla.
Senterpartiet meiner at eit av hovudfokusa våre i kriminalitetsnedkjempande arbeid må vere å hindre at dei ungdommane vi har på galleriet her, og andre ungdommar rundt om i samfunnet ikkje vel ei kriminell løpebane. Då har det mykje å bety at dei som kjem ut frå fengsla, har som mål å skaffe seg eit normalt liv og ikkje fungerer som personar som rekrutterer og lærer opp andre til kriminalitet. Her er rehabilitering verkeleg nøkkelen.
Regjeringspartia er opptekne av ei heilskapleg tenking. Justisområdet er verkeleg eit felt der vi må tenkje heilskap, førebyggjande gjennom kommunesektoren, alt frå barnehagetilbod, godt skuletilbod og helsetilbod til fritidstilbod mv., i tillegg til å hindre gjengangarar i fengsla ved å gje dei ny start og ei vellykka tilbakeføring til samfunnet, der dei bryt med tidlegare miljø. Det er ikkje noko enkelt fasitsvar på kriminalitetsnedkjemping, men det er avhengig av eit systematisk og målretta arbeid – og av heile tida å sjå heilskapen.
Thore A. Nistad (FrP) [13:12:07]: Justisministeren hadde en veldig grei og god oppsummering i dag om satsingen, og den skal han ha ros for. Han fortalte oss at en vil ha en ny retning. Det skal bli interessant å se i hvilken retning dette går, men jeg er sikker på at vi vil være enige om mye når det gjelder den videre retningen som justisministeren ønsker.
Det blir for mye å gå inn på alt det justisministeren var inne på, men det er en liten ting som har vært oppe i media i dag, nemlig soning hjemme. Det høres jo veldig bra og fint ut, men da lurer jeg på hvordan justisministeren vil takle at de fleste av disse som egentlig skal hjem og sone, ikke har noe hjem å gå til. De fleste leier en bolig. Når de da skal inn og sone, blir de sagt opp, og så har de ikke noe å gå tilbake til. Det de har, er den berømte plastposen som de får med seg ut fengselsdøra, og da er spørsmålet hvor de egentlig havner. Hvis de skulle være så heldige å ha et hjem, er det dessverre slik at det ofte er der mange av problemene ligger, det er ofte der mye av volden skjer, og hvis man sender disse for tidlig inn i et slikt hjem, vet vi alle hvordan det ville være. Men jeg er sikker på at justisministeren vil ta fatt i det, og det vil jo være interessant å ta del i den store utfordringen som en får der, og se hvordan han vil gjøre det.
SV hadde som vanlig et oppgulp om Fremskrittspartiet her, og tok for seg Ulf Erik Knudsen, at han bare ville ha mer vann og brød. Det er jo tilforlatelig at SV vanligvis har veldig stor omsorg for kriminelle, men hva da med ofrene? Det er vel snart på tide at vi kunne ha en interpellasjon her om ofrene, og ikke bare de kriminelle.
Til slutt: Jeg er også helt enig med justisministeren når det gjelder at han vil gi forbryterne straff, og at det skal være en rask reaksjon, så i det hele er jeg veldig godt fornøyd med justisministeren. Men en del andre representanter har det jo vanligvis med å fordreie en del av Fremskrittspartiets synspunkter, og det hadde også representanten Heggø, som kom med det vanlige nok en gang, at vi kutter mye i barnevern. Vi kutter ikke i barnevern, jeg må bare si det en gang til, vi kutter i administrasjon, og det er noe annet.
Inga Marte Thorkildsen (SV) [13:15:11]: Jeg syns det har vært en bra debatt, og det har vært en god tone mellom partiene. Jeg kan jo starte med, siden jeg var kritisk til Fremskrittspartiet – og er det også – og den tilnærmingen hvor man setter opp en motsetning mellom ofre og dem som har begått kriminelle handlinger, at vi mener det ikke nødvendigvis trenger å være en motsetning, hvis vi har som utgangspunkt at vi ønsker å forhindre at vi får nye ofre. Det bør være et felles utgangspunkt. Da er spørsmålet: Hvordan får vi til det? Det må ikke være noen tvil om at også SV mener det er viktig at folk skal ta sin straff, at vi skal ha god oppklaring, og at folk skal gjøre opp for seg. Men spørsmålet er: Hvordan gjør man det best mulig? Vi tror ikke det er sånn at jo hardere og tøffere vi forholder oss til dem som har begått en kriminell handling, jo større sannsynlighet er det for at de ikke begår en ny kriminell handling. Det er vårt utgangspunkt.
Så må jeg si at jeg syns det har vært bra å se hvordan Fremskrittspartiet har brukt sin påvirkningskraft overfor forrige regjering til å sikre penger til bl.a. WayBack, Livet etter soning, og det har vi gitt uttrykk i flere omganger. Det står det stor respekt av. Det er veldig bra. I tillegg har vi hatt et godt samarbeid når det gjelder Alternativ til Vold, som også spiller en viktig rolle når det gjelder rehabilitering og muligheten til å ta et oppgjør med sine voldsproblemer – og ofte også bearbeide opplevelser som mange har hatt i barndommen, og som viser seg å gå i arv.
Når det gjelder hjemmesoning, tenker jeg sånn at det kan være et bra virkemiddel bl.a. for å sikre folk en bolig ved løslatelse. Tida etter at de er løslatt fra fengsel, er, som mange har vært inne på, en kritisk fase, og veldig mange har ikke et sted å bo. I utgangspunktet skulle det være noe man skulle løse. Folk skulle ha et sted å bo når de løslates, noe som også representanten Aspaker var inne på. Målet må jo være at folk har et sted å bo.
Men så er spørsmålet: Hva har skjedd de siste årene? Det som har skjedd, bl.a. under den Høyre-dominerte regjeringen som Aspaker tilhørte sjøl, er at det har vært mye mindre sosial boligbygging. Det er et rått boligmarked der ute som sørger for at det er de sterkestes rett som gjelder. Bostedsløsheten har økt ganske dramatisk de seinere åra, og mange av disse menneskene kommer fra fengsler eller fra institusjoner og har store problemer, psykiske lidelser, rusproblemer osv.
Ett tiltak kunne være å sørge for at man kunne gjennomføre siste delen av soninga i en bolig, og at det ble et tverretatlig ansvar å sørge for den boligen. På den måten sikrer vi også at det ikke blir klassejus, som noen har vært inne på, der bare de som har bolig fra før, får muligheten til å sone hjemme. Jeg tror dette kan fungere veldig bra, og jeg tror at i en kombinasjon med det nevnte KrAmi-programmet vil det kunne ha ganske stor effekt.
Statsråd Knut Storberget [13:18:25]: Jeg vil bare avrunde for min egen og Regjeringas del med å uttrykke stor begeistring for at Stortinget er så samlet i et så viktig spørsmål. Jeg mener at det er en forutsetning for at vi skal kunne tenke nytt, men også for å kunne utvikle de ordningene som i dag fungerer veldig bra, for det er mye innen kriminalomsorgen som også fungerer bra. Skal vi klare den jobben, tror jeg det er en forutsetning at vi står samlet så langt som vi kan om tiltakene, ikke minst for at folk ute skal støtte opp om dem, og for at instrumentene skal ha tillit. Det er utrolig bra. Slik sett har dette vært en viktig debatt også for meg i dette arbeidet, med innspill som jeg kan bringe tilbake til departementet.
Jeg vil også si at representanten Kvalbein i sitt veldig gode innlegg var inne på kanskje noen av de aller viktigste dilemmaene i forhold til bruken av straff som vi står overfor. At vi er så pass våkne i forhold til de problemstillingene, tror jeg vil bidra til at vi får gode løsninger over mange partigrenser.
Så reiste representanten Thore A. Nistad spørsmål rundt dette med hjemmesoning – berettigete spørsmål, og gode spørsmål i forbindelse med hjemmesoning, helt åpenbart. Vi har nå sendt det ut på høring. Det er klart at før Regjeringen konkluderer og kommer tilbake til Stortinget med hvordan dette skal innføres eller implementeres i strafferettslig sammenheng, er det særdeles viktig å se på de to problemstillingene som Nistad trekker opp. Spørsmålet om å være i posisjon til egen bolig er åpenbart viktig. Det vil være nytteløst å snakke om hjemmesoning andre steder, men vi kan heller ikke tenke så svart-hvitt i denne sammenheng som at hele gruppa er uten bolig. Det vet vi ikke er riktig.
Så ligger det et sterkt motiv for myndighetene til å bidra til bolig hvis man etablerer en straffereaksjon som i større grad skal ta sikte på at man kan få ta opphold i bolig, selvfølgelig kombinert med andre tiltak som vi ser lar seg gjennomføre.
Så reiste Nistad også et viktig spørsmål omkring hva slags innhold som møter vedkommende når han kommer tilbake til denne boligen. Det er åpenbart et viktig moment i vurderingen av om hjemmesoning skal kunne gis, og som jeg syns det er viktig at vi har med oss. Men som overalt i strafferetten og overalt i kriminalomsorgen er det jo ingen tiltak som generelt vil passe for alle. Det vil også med en sånn type straffereaksjon bli aktuelt å basere det på undersøkelser om personlig egnethet, som vi gjør i forhold til samfunnsstraff og en del andre reaksjoner. Det som nettopp skal være styrken i hele kriminalomsorgen, er at vi reagerer individuelt og tilpasser tiltak som skal hjelpe den enkelte til å få et bedre liv.
Alt i alt har det kommet gode innspill som Regjeringen skal ta med seg i det videre arbeidet med dette.
Presidenten: Interpellasjonsdebatten er dermed over.