Presidenten: Etter ønske fra energi- og miljøkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter statsrådens innlegg innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter

– Det anses vedtatt.

Heidi Sørensen (SV) [10:04:25]: (ordfører for saken):Den saken vi i dag behandler, omhandler et av de dyrene i norsk natur som er mest truet av utrydding. Det handler om ulv. I dag har vi to ynglende flokker av ulv i Norge. Målsettingen er at vi skal klare å komme opp på tre ynglende flokker.

Fremskrittspartiet har lagt fram et Dokument nr. 8-forslag som innebærer at også enkelte av grenseflokkene skal inkluderes i bestandsmålet for ulv. Flertallet i komiteen, alle utenom Fremskrittspartiet, legger til grunn forliket i Stortinget om rovdyrpolitikk i 2004. Det er altså bare to år siden Stortinget hadde en bred gjennomgang av rovdyrpolitikken.

Med utgangspunkt i de bestandsmål som ble fastsatt av Stortinget i 2004, skal Norge bidra til levedyktige bestander av ulv, bjørn, jerv, gaupe og kongeørn, og det skal arbeides aktivt med konfliktdempende tiltak. Bestandstall skal kunne vurderes ut fra effekten på beiting, beitedyr og livskvaliteten for folk i områder som har mye rovdyr.

Det er et bredt flertall som går inn for å avvise forslaget fra Fremskrittspartiet. Jeg vil likevel kommentere noen av de andre punktene som er omtalt i denne saken, spesielt knyttet til merknadene som er lagt inn på vegne av Høyre og Kristelig Folkeparti.

La meg først ta merknaden fra Høyre og Kristelig Folkeparti hvor man antar at grenseflokkene har økt kraftig de senere årene. Det medfører ikke riktighet. Da rovdyrforliket ble inngått for to år siden, var det tre grenseflokker av ulv. I dag er det to. Det er altså ikke riktig det som blir lagt til grunn, at forutsetningene er endret. Høyre og Kristelig Folkeparti skriver at grenseflokkene i dag er utenfor nasjonal forvaltning. Det er selvsagt ikke riktig. Det ble gjort en konkretisering av regjeringen Bondevik II i mars 2005 som det brede flertall sluttet seg til, som innebærer at vedtak om felling som berører familiegrupper eller revirmarkerende par av ulv der deler av reviret ligger i Sverige, skal fattes etter kontakt med svenske myndigheter. I denne saken er det grunn til å understreke at norsk viltlov gjelder på den norske siden av grensen. Det innebærer at grensegrupper også framover skal forvaltes av norske myndigheter dersom det oppstår skader eller fare for skader på norsk side av grensen. Siden det her er snakk om problemstillinger som berører naboland, skal forvaltningen av grenseflokkene skje etter forskrift lagt til sentrale myndigheter og ikke til rovviltnemndene.

Det er i merknaden fra Høyre og Kristelig Folkeparti også lagt til grunn at stortingsforliket for to år siden utvidet levearealet for ulv i Norge. Det er ikke riktig, og jeg er overrasket over at man kan skrive det. Forslaget fra Bondevik II-regjeringen var et forvaltningsområdet for ulv på 17 706 km². Det endelige forvaltningsområdet etter forliket i Stortinget var på 16 616 km². Det ble altså redusert med 90 km² og er mindre enn det Bondevik II la opp til i utgangspunktet. Også her er jeg overrasket over at Høyre og Kristelig Folkeparti bryter med det som den gang utgjorde rovdyrforliket.

Når det gjelder det som er sakens kjerne i Fremskrittspartiets forslag, å inkludere enkelte grenseulvflokker inn i bestandsmålet, er man i rovdyrforliket helt tydelig på at man ikke vil det. Bondevik II var også i sin presisering i forskrift av 18. mars 2005 og senere i behandlingen i Stortinget av et Dokument nr. 8-forslag våren 2005 helt tydelig på at sånn skal det ikke være. På den bakgrunn er det et bredt flertall som avviser forslaget fra Fremskrittspartiet.

Jeg anbefaler komiteens innstilling.

Torny Pedersen (A) [10:09:53]: Norge har et ansvar for å forvalte naturen, og her er bevaringen av artsmangfoldet en stor utfordring. Vi har Bern-konvensjonen å forholde oss til, og derfor er det ikke spørsmål om vi skal ha rovdyr i norsk natur, men om hvordan vi skal forvalte det, og hvordan forvaltningen skal finne sted.

Den siste rovdyrmeldingen ble behandlet i Stortinget våren 2004. Det var et bredt forlik mellom Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti. Dette forliket har den rød-grønne regjeringen forholdt seg til gjennom Soria Moria-erklæringen og vil følge opp på alle nivå.

Norge skal ha levedyktige bestander av ulv, bjørn, gaupe, jerv og kongeørn, og det skal arbeides aktivt med konfliktdempende tiltak. Det siste er spesielt viktig, for noen lokalsamfunn opplever frykt, og frykt for rovdyr skal vi ta på alvor. Jeg tror ikke vi kan unngå konflikter helt, det har vel ingen land med rovdyrbestander greid, men vi kan dempe konfliktene og bedre livskvaliteten for folk.

Dokument nr. 8-forslaget fra Fremskrittspartiet er begrenset til å omhandle grenseulv. Dersom grenseulven er halvparten av tiden på norsk side, mener Fremskrittspartiet at den skal telles med i bestandsmålet på tre årlige ynglinger. Om dette sier forliket i Innst. S. nr. 174 for 2003-2004 at grensegruppene «må forvaltes i samarbeid med Sverige, og kan ikke legges inn i et norsk mål». Dette kan ikke forstås på annen måte enn at grenseflokkene av ulv ikke skal telles med i bestandsregistreringen av ulv i Norge.

Da forliket ble inngått, var det tre ynglinger i grenseområdet. I dag er det to. Dette kommer fram av opplysningene i svarbrev fra statsråden, som viser til undersøkelser gjort av Høgskolen i Hedmark.

Det er forunderlig at både Høyre og Kristelig Folkeparti, sett fra min side, allerede nå går ut av forliket fra 2004. At bestanden av ulv i Sverige har økt, kan ikke benektes, men ikke mer enn det som var forventet da forliket ble inngått og saken vedtatt. Det er egentlig bare påstander når Høyre og Kristelig Folkeparti mener at et økende antall i Sverige vil gi større flokker på grensen. Så har ikke skjedd, ut fra det Høgskolen i Hedmark sier – med dagens to ynglinger.

Jeg mener at merknader som er grunnlagt på antagelser og påstander, egentlig ikke burde bli gjenstand for noen debatt, det skaper i alle fall konflikter.

Det å sette fram forslag om at Regjeringen må komme tilbake til Stortinget med forslag om tiltak dersom grensebestanden blir større enn da rovdyrmeldingen ble vedtatt i 2004, sier alt om bruddet Høyre og Kristelig Folkeparti nå har gjort med forliket. Dette er en ny politikk. De henviser til at situasjonen er annerledes enn ved det inngåtte forlik. Det er den altså ikke. Nå vet ingen hvilken rovdyrpolitikk disse to partiene har. Men Venstre står ved det vedtatte forliket.

Senterpartiet var ikke med i forliket i 2004, men vil allikevel følge dagens praksis i rovdyrpolitikken. De rød-grønne står samlet bak Soria Moria-erklæringen, og den er gjeldende rovdyrpolitikk i dag. Jeg forventer at Regjeringen følger utviklingen i grenseflokkene av ulv nøye, noe som er spesielt viktig dersom grensebestanden øker vesentlig.

Flertallet har sagt at man skal ta hensyn til at det samlede trykket av rovdyr ikke skal øke i de regioner der det er mye fra før, antallet bør heller ned.

Rovdyrpolitikken er ikke problemfri, det skal vi ikke skjule, men jeg tar som en selvfølge at når rovviltnemndene får ferdig forvaltningsplanene for de ulike regionene, som det i revidert nasjonalbudsjett er bevilget penger til, og får den fulle oversikten, vil 2006 være et unntaksår med hensyn til at enkelte bønder får beiteforbud på utmark.

Tord Lien (FrP) [10:15:20]: Først vil jeg si at jeg nekter å tro at Stortingets flertall ved inngåelsen av rovdyrforliket i 2004 kan ha sett for seg den spesielle situasjonen som nå har oppstått. Vedtaket den gangen innebar en ulvesone hvis utbredelse strekker seg over store deler av Østfold og Akershus – og paradoksalt nok også Nordmarka i Oslo. I tillegg til disse områdene består ulvesonen av en stripe øst i Hedmark. Inne i denne sonen mente flertallet at det skulle være minst tre ynglende ulveflokker før man skulle tillate at de lokale rovviltnemndene skulle få overta forvaltningen og bestandsreguleringen av ulv.

Denne vinteren har det ynglet fire flokker innenfor denne sonen. Alle disse fire flokkene har det til felles at de har størstedelen av sitt revir og tilbringer mest tid i Norge. Men ettersom to av de ynglende flokkene er innom Sverige nå og da, regnes de ikke med i bestandsmålet. Dette fører til at det oppholder seg 41 ulver i Norge. Så kan man jo synes det er lite eller mye, men når 31 av disse oppholder seg i noen få kommuner i Hedmark, ja, da er det et problem, et problem som etter min oppfatning ikke kunne ha vært intensjonen i rovviltforliket fra 2004. Resultatet av den politikken flertallet ønsker å føre, er bl.a. at fordi så mange jakthunder er tapt til ulv i Østfold, er harejakt med hund en utdøende jaktform i fylket.

Mer alvorlig er imidlertid det som framkom i Nationen fredag 26. mai: Sauebonde Kåre Kleiva og to av hans kollegaer i Elverum har mottatt varsel om beitenekt. Det er nettopp beitenekt og/eller massive tap til rovdyr som er den alvorligste konsekvensen av denne politikken flertallet ønsker å føre. Det kommer man ikke forbi. Det handler om å frata folk retten til å utøve et yrke som har vært utøvd i århundrer.

Det er altså flere ulver i Norge som ikke er en del av det norske bestandsmålet, enn de som er en del av bestandsmålet. En overveldende del av denne norske og norsk-svenske ulvestammen har etablert seg i et lite område rundt Elverum. Så skulle jeg ønske at jeg kunne si at det blir i hvert fall ikke verre. Men det blir det. All den tid vår norske ulvesone ligger langs svenskegrensa og svenskenes ulvestamme stadig vokser, mot 300 individer, vil denne problematikken bare øke. Det må vi forholde oss til med det vedtaket som blir gjort i dag.

Jeg viser til debatten i media som i noen grad har vist at enkelte partier har gitt uttrykk for at de er bundet av Soria Moria-erklæringen, og at det er årsaken til at de i dag ikke vil stemme for forslaget. Da vil jeg vise til nettopp Soria Moria- erklæringen, der det står:

«Bestandstall skal kunne vurderes utifra (…) livskvaliteten for folk i rovdyrutsatte områder.»

Hvem er best i stand til å vurdere hvilke forhold som truer livskvaliteten til folk i Hedmark og i Østfold? Jeg vil mene at det er østfoldingene og hedmarkingene. Flertallet mener at det er Miljøverndepartementet og Direktoratet for naturforvaltning som er best egnet til å ta slike avgjørelser. Jeg vil mene at store deler av befolkningen i de hardest rammede områdene i Hedmark opplever livskvaliteten sin som svekket ved ulvens nærvær. Oppmerksomheten i media om denne debatten kan tyde på det. Så dersom Regjeringen mener noe som helst med sine formuleringer om rovdyr og retten til lokal forvaltning osv., må de komme på banen – og det snarest – i denne saken.

Helt avslutningsvis vil jeg peke på at det er noe underlig med hele denne debatten. Jeg vil sitere fra et brev som skal ha blitt sendt til representanten Magnhild Meltveit Kleppa fra Senterpartiets ordførere og varaordførere i Hedmark:

«Hvor ellers finner vi en forvaltning som ikke teller med individer som bor i grenseområder?»

Ja, hvor gjør vi det? Hvor ellers finner vi statsløse rovdyr? Jeg skjønner oppriktig talt ikke hvorfor det er fornuftig å forvalte en bestand ut fra en idé om at én ulv er norsk, en annen ulv er svensk, mens atter andre er norsk-svenske. Men det håper jeg representantene fra flertallsregjeringen har tenkt å gi meg svar på i løpet av debatten.

Det er én ting jeg er helt sikker på, og det er at den sauen som blir spist i Hedmark, er norsk som bare juling – uavhengig av hvilken statsidentitet vi tildeler ulven.

Med dette skal jeg avslutte med å sette fram forslaget fra Fremskrittspartiet.

Presidenten: Representanten Tord Lien har tatt opp det forslaget han refererte til.

Ivar Kristiansen (H) [10:20:03]: Jeg er ganske overrasket over debatten så langt, når regjeringspartiene så totalt velger å avvise at det har skjedd en utvikling i løpet av disse to årene siden forliket ble inngått og frem til i dag. Man velger på mange måter å stikke hodet i sanden og heller fremme påstander om at Høyre og Kristelig Folkeparti har forlatt det forliket man selv var med på. Det er selvfølgelig ikke riktig. Men det er i hvert fall et elegant forsøk på å vende blikket bort fra det debatten i det store og hele dreier seg om.

Bare som en kuriositet kan jeg nevne at Heidi Sørensen på sitt vis avviser alt av både det som er skrevet som merknader, og det som folk som bor i grenseområdene, opplever til hverdags – og bare galant slår fast at grenseflokkene overhodet ikke har økt, og at grenseflokkene som sådanne er innenfor nasjonal forvaltning – og sier at alt dette ikke er riktig. Så registrerer jeg på den annen side at Arbeiderpartiets representant slår fast at det kan ikke benektes at bestanden av ulv i Sverige har økt. Det er jo det som er hele poenget i denne saken.

Vi må politisk være i stand til, når situasjonen tilsier det, å anvende i hvert fall noen av de fjellvettreglene som må anvendes. Hvis utviklingen er slik som påstandene tilsier, som man også kan belegge ut fra undersøkelser som er foretatt, må man være i stand til – i hvert fall når man har to års erfaring – å navigere i retning av den utviklingen som har funnet sted. Man må ikke fullstendig ta hørselsklokkene på seg i forhold til dem som lever i disse områdene, og som man skulle ha et nært og godt forhold til. Man skulle også ivareta interessene til folk som bor i disse områdene, som skal leve der og utøve næringsutvikling. Det må gå an å ha to tanker i hodet samtidig i denne saken. Vi skal selvfølgelig ivareta grenseflokkene og rovviltets interesser på en betryggende måte, men vi har også et ansvar overfor dem som skal bo og leve i de områdene som bestanden i første rekke befinner seg i.

Når den sentrale påstanden som legges på bordet nesten daglig fra disse områdene, er at det i Norge over året er flere ulver som ikke er en del av det norske bestandsmålet, enn de som er en del av dette bestandsmålet, da svekkes jo totalt sett målsettingen. Dette er vi nødt til å ta på alvor. De forslagene som Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer, har jeg tatt som en ren selvfølge skulle bli adoptert av resten av Stortinget. Det blir jo nesten komisk, hvis man tar seg bryderiet å lese debatten fra to år tilbake og en del uttalelser fra valgkampen i fjor, å se hvordan et av regjeringspartiene nå fullstendig har vendt ryggen til den befolkningen man på mange måter liksom vant de fleste valgslag for, for i større grad å ivareta befolkningens interesser enn ulvens interesser. Jeg håper at folk legger merke til det.

Når en i fjor f.eks. så en av senterpartileder Åslaug Hagas uttalelser, om at saken om ulvens videre skjebne i Norge er så viktig for Senterpartiet at det ville bli et vanskelig spørsmål ved eventuelle regjeringsforhandlinger, må det jo være betimelig, når Senterpartiet i dag velger å stemme mot våre forslag, som er så forsiktige i sin form og i sin anmodning til Regjeringen om å ta en gjennomgang, å si at folk som bor i grensestrøkene, jo må føle at Senterpartiet totalt svikter deres interesser. Man har glemt sine egne sidevis med uttalelser, og man har glemt befolkningen som bor i disse områdene. Et av de viktigste områdene i forliket var nemlig at man skulle utvide arealet for dem som ble kraftigst belastet. Erfaringen i dag, etter to år, er jo at man ikke har lyktes med dette. Vi ser at det er et relativt begrenset geografisk område i Hedmark, rundt Elverum, som har fått den kraftigste belastningen. Det var ikke meningen. Derfor må jo mitt råd til regjeringspartiene være – og det er grunn til å anvende fjellvettreglene – at man i herrens navn gjennomfører det man selv har sagt.

På denne bakgrunn tar jeg opp forslagene nr. 2 og 3 som er referert i innstillingen.

Presidenten: Representanten Ivar Kristiansen har tatt opp de forslagene som han refererte til.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [10:25:30]: Forvalteransvaret forplikter oss til å ta vare på artsmangfoldet i naturen. I Norge er vi forpliktet til å ha en bærekraftig bestand av de fire store rovdyrene ulv, bjørn, jerv og gaupe. Vi har også et ansvar for å ta vare på kongeørnen. Spørsmålet en kan stille seg er hvor mange vi skal ha, hvor disse skal ha sine leveområder og hvordan de best kan forvaltes, samtidig som vi skal ha levende bygder og en aktiv næringsvirksomhet.

År 2004 ble de nye rammene for norsk rovdyrforvaltning lagt gjennom behandlingen av rovviltmeldingen. Det var et bredt flertall av partiene som sluttet opp om forliket. Jeg antar at Senterpartiet også nå slutter seg til de rammene som da ble lagt, og ikke lenger setter seg på sidelinjen i en så viktig sak. Kristelig Folkeparti står fortsatt på forliket. Dette – innstillingen – er ikke noe brudd på det forliket vi var med på i 2004. Men det er viktig at hele forliket blir fulgt opp, og at det skjer i tråd med Stortingets forutsetninger.

Hovedutfordringen i rovdyrpolitikken er å bygge opp tilliten mellom forvaltningen og folk som blir berørt av rovdyr. Debatten om norsk rovdyrpolitikk engasjerer, og den berører mange. Saken har i seg mange motsetninger og interessekonflikter som kan virke uforsonlige – ja også uforenlige. Mange lever med en frykt. Konfliktene er mange og til dels store i forholdet mellom verneinteresser, lokalsamfunn, distriktsnæringer og offentlig forvaltning.

Jeg tror vi gjør klokt i å ta disse konfliktene på alvor – det dreier seg om folks hverdag mye av dette. Det er en utfordring å skape tillit. Rovdyrpolitikk må ha som overordnet mål å søke tiltak som kan redusere og dempe dette spenningsforholdet. Vår rovdyrpolitikk skal være bærekraftig, og den skal ikke fremme konflikt. Vi trenger derfor en rask og forsvarlig saksbehandling i aktuelle rovdyrsaker. Vi trenger også en større grad av samstemmighet i bestandsvurderingen. Det nasjonale bestandsovervåkingsprogrammet er derfor viktig. Og en bør sikre en større grad av lokal medvirkning for å dempe uenighet om bestandstallene. Det må også settes av nok midler til forebyggende og konfliktdempende tiltak i regionen.

Siden rovdyrforliket ble inngått, har ulvebestanden i Sverige økt betydelig. Det er rimelig å anta at dette også vil kunne føre til en økning i den svensk-norske grensebestanden. Utviklingen i ulvebestanden i Sverige har i grove trekk vært tilsvarende utviklingen i Norge.

Som sagt tidligere står Kristelig Folkeparti fast på rovdyrforliket om at grenseflokkene ikke skal være en del av det nasjonale bestandsmålet for ulv. Vi mener likevel at målsettingen om et nasjonalt bestandsmål og lokal forvaltning av rovdyrbestanden kan svekkes om grenseflokken utgjør en større del enn den norske bestanden.

Vi må erkjenne at en fornuftig forvaltning må basere seg på hvor det er naturlig geografisk at rovdyrene har sitt leveområde. Det har vi også faglig vurdering av. Så må vi prøve å skjerme de områder som er mest utsatt for tap av sau og annet bufe på utmarksbeite. Kristelig Folkeparti vil likevel uttrykke bekymring for at enkelte kommuner, som Rømskog og Aremark, for å nevne to fra mitt eget fylke, opplever en større konsentrasjon av ulv enn andre kommuner i store deler av året. Dette er en stor belastning, og det oppleves at livskvaliteten forringes i nærmiljøet – ja i forhold til beiteområdet og også i bruk av skog og mark. Det er da her viktig med godt forebyggende arbeid, og at det også blir lagt til rette for ulike avbøtende tiltak som forliket legger opp til. Om ikke dette fungerer, legger rovdyrforliket også til grunn at ulv som beveger seg eller oppholder seg regelmessig tett på bebyggelse og befolkning, skal kunne avlives dersom ikke andre effektive tiltak kan iverksettes. Dette er en situasjon som vi bør unngå. Kristelig Folkeparti ber derfor Regjeringen om å komme tilbake med forslag til tiltak og midler for å unngå at belastningen knyttet til forvaltning av ulv blir konsentrert til noen få kommuner, dette for å dempe et konfliktnivå i de berørte kommunene mest mulig.

Ola Borten Moe (Sp) [10:30:51]: Det Dokument nr. 8-forslaget som Fremskrittspartiet her fremmer, er veldig likt et forslag som Senterpartiet fremmet i forrige periode, i et forsøk på å bøte på et rovdyrforlik som vi ikke stilte oss bak. Jeg vil også minne om, når vi nå diskuterer rovdyrutfordringene og grenseulvene spesielt, at vi hadde et alternativ til rovdyrforliket som gikk atskillig lenger i å redusere antall ulv spesielt, men også antall rovdyr generelt enn det forsøket på endring som forslaget fra Fremskrittspartiet legger opp til. Det gjenspeiles også i vårt partiprogram.

Det er heller ikke noen tvil om at rovdyrpolitikk er et viktig område for Senterpartiet, rett og slett fordi det til de grader påvirker folks hverdag. Det påvirker folks næringsgrunnlag, og det påvirker dyrevelferden rundt omkring i distriktene. Det er derfor ingen hemmelighet at Senterpartiet primært har ønsket seg en annen rovdyrpolitikk, og spesielt en annen rovdyrpolitikk når det gjelder ulv. Det er imidlertid slik at vi er en del av et regjeringssamarbeid, og i forbindelse med Soria Moria-erklæringen tapte vi slaget om grenseulv, og vi tapte slaget om bestandsmål. Men vi har også oppnådd en del i Soria Moria-erklæringen, det er en balansert regjeringserklæring. Vi fikk bl.a. på plass andre erstatningsregler for rovdyrtap. Vi har fått på plass bestemmelsen om at nødvergeparagrafen skal gjennomgås og presiseres. Vi har fått på plass formuleringer om at bestandstallet også skal vurderes opp mot effekten på beiting, beitedyr og livskvalitet hos folk rundt omkring i de områdene det gjelder. Jeg vil derfor utfordre miljøvernministeren til kanskje å si noen ord etterpå om status for dette viktige arbeidet og for arbeidet med å få fram balansen i regjeringserklæringen.

Det er de fem partiene som står bak rovdyrforliket, som er nødt til å ta ansvar for bestandstallene, for grenseulven, for beitenekt og for rovdyrtap. Det er ikke Senterpartiets ansvar. Jeg synes det er bemerkelsesverdig at Høyre og Kristelig Folkeparti nå, et halvår etter at man selv satt i regjering, distanserer seg fra rovdyrforliket og prøver å gi inntrykk av at man ønsker en annen rovdyrpolitikk, spesielt i de områdene der rovdyrpolitikk er en viktig del av den offentlige debatten. De forholdene som man her tar opp, og som man viser til i merknads form, var kjent den gangen rovdyrforliket ble inngått, og var ikke minst kjent den gangen vi sist debatterte grenseulven, i forbindelse med behandlingen av Dokument nr. 8-forslaget fra Senterpartiet.

Vi ble bryskt avvist av en miljøvernminister fra Høyre – som beleilig nok ikke er til stede i salen i dag – som har sagt at definisjonen på en grenseulv er: En grenseulv er en grenseulv. Det var så langt den forrige regjeringen ønsket å gå inn og diskutere denne alvorlige problemstillingen. Derfor tar jeg ikke spesielt inn over meg at Høyre og Ivar Kristiansen harselerer med Senterpartiet fra talerstolen i dag.

Jeg tar imidlertid til etterretning at Høyre og Kristelig Folkeparti ikke ønsker å stå ved deler av det forliket som de selv inngikk, og som de selv var ansvarlige for for to år siden. Jeg håper at dette viser at de er i ferd med å ta innover seg at vi har hatt rett i deler av den kritikken som vi har fremmet mot den rovdyrpolitikken forliket nedfelte. Blant annet aner jeg at stortingsflertallets vedtak om at ulv, folk og beitedyr skal leve side om side i skjønn harmoni, er – i alle fall for store deler av forlikspartnerne – klart for en revidering.

Vi har blitt angrepet fra flere hold her i dag fordi vi kommer til å avvise forslaget. Det er selvsagt fordi det er Soria Moria-erklæringen som ligger til grunn for Regjeringens politikk. Den erklæringen stiller vi oss bak så lenge denne regjeringen sitter, og vi er fornøyd med den balansen som regjeringserklæringen utgjør.

Gunnar Kvassheim (V) [10:35:55]: (komiteens leder): Jeg viser til saksordførerens utmerkede redegjørelse for begrunnelsen for det synspunkt flertallet har, et flertall hvor Venstre inngår. La meg likevel komme med noen merknader på vegne av Venstre.

Rovdyrforliket som ble inngått i Stortinget våren 2004, var viktig. Det avklarte politikken på et omstridt område, og det skjedde etter langvarig strid og debatt. Derfor var det også viktig at det var et bredt flertall som stilte seg bak forliket.

Venstre er opptatt av at forliket fortsatt skal legges til grunn for rovdyrpolitikken. Jeg føler meg helt overbevist om at hvis en tar ut ett element og justerer på ett område, slik som det i dag legges opp til, vil det fort utløse press på andre områder. Da kan innretningen av dette viktige forliket raskt bli undergravd og endret.

Felles forvaltning med Sverige av grensegruppen av ulv var en del av forliket, og også det at disse ulvene ikke skal være med i det norske måltallet. Venstre står sammen med regjeringspartiene i innstillingen. Vi er ikke med på Høyre og Kristelig Folkepartis forslag. Selv om forslaget om grenseflokkene er åpent i formen, kan det være et element i en nyorientering som ikke er i samsvar med rovdyrforliket. Det ønsker ikke Venstre å være med på. Tvert imot vil vi benytte anledningen til å understreke at vi står bak forliket og mener nøyaktig det samme som vi gjorde da vi var i regjering, og som vi gjorde våren 2004 da vi var med på forliket her i Stortinget.

Jeg hadde tenkt å avslutte med å konstatere at Senterpartiet denne gang inngår i flertallet, og ønske dem – så å si – velkommen i flokken. Men etter å ha hørt Ola Borten Moes innlegg forstår jeg at de er tvangsflyttet. Det er sjelden at en i en rovdyrdebatt synliggjør så tydelig svelging av kameler som det vi her er vitne til.

Statsråd Helen Bjørnøy [10:38:22]: Jeg tar til etterretning at flertallet på Stortinget legger til grunn forliket om rovviltpolitikken fra 2004. Dette innebærer at de bestandsmål som ble fastsatt i Stortinget, skal videreføres, også for ulv.

Jeg tar også til etterretning at flertallet på Stortinget for tredje gang på rad gjennom de to siste år har avvist at grenseflokkene for ulv skal inngå i det samlede bestandsmålet på tre årlige ynglinger.

Med det utgangspunkt at bestandsmålene fra 2004 ligger fast, legger jeg til grunn at formuleringene fra flertallet om at «bestandstall skal kunne vurderes ut fra effekten på beiting, beitedyr og på livskvaliteten for folk i rovdyrutsatte områder», skal vurderes av de regionale lovviltnemndene i sammenheng med de regionale forvaltningsplanene for rovvilt som nå er under utarbeiding, med gode prosesser i alle regioner.

Jeg tar videre til etterretning at flertallet ønsker et styrket samarbeid med Sverige om forvaltningen av grensebestandene. Dette vil jeg konkret følge opp.

Så har jeg også merket meg at de tidligere regjeringspartiene Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre også legger forliket fra 2004 til grunn, men at de likevel ser ut til å mene at grenseflokkene av ulv i dag er utenfor nasjonal forvaltning.

Den konkretiseringen som ble gjort av Bondevik II-regjeringen i mars 2005, og som det brede flertallet her slutter seg til, innebærer at vedtak om felling som berører familiegrupper eller revirmarkerende par av ulv der deler av reviret ligger i Sverige, skal fattes etter kontakt med svenske myndigheter. Det er her grunn til å understreke at norsk viltlov gjelder på norsk side av grensen. Dette innebærer at grensegrupper også framover skal forvaltes av norske myndigheter dersom det oppstår skader eller fare for skader på norsk side av grensen. Siden det her er snakk om problemstillinger som berører et naboland, er forvaltningen av disse grenseflokkene etter forskriften lagt til sentrale myndigheter og ikke til rovviltnemndene.

Med utgangspunkt i merknadene fra flertallet i denne saken er jeg godt fornøyd med de konklusjonene som nå legges til grunn for forvaltningen av ulv.

Regjeringen følger opp Stortingets rovviltforlik fra 2004 gjennom en målrettet satsing på forebyggende og konfliktdempende tiltak, der det i år er satt av 37 mill. kr. Jeg er opptatt av at de regionale rovviltnemndene skal ha et totalansvar for dimensjoneringen av aktuelle rovvilttiltak i sin region. Derfor er det lagt opp til at de regionale nemndene selv fordeler tildelte midler på henholdsvis konfliktdempende og forebyggende tiltak i sin region, uten at dette detaljstyres fra sentralt hold. Også i tiden som kommer, vil Regjeringen legge stor vekt på å prioritere midler til forebyggende og konfliktdempende tiltak til både dyreeiere, kommuner og lokalsamfunn i de områdene som til enhver tid får den største belastningen knyttet til forvaltningen av ulv.

Jeg vil følge opp med en videreføring av dagens erstatningsordninger, både i forhold til husdyr, i forhold til tamrein og i forhold til jakthunder, der rovviltangrep likevel oppstår.

Jeg vil også, i tråd med Stortingets føringer fra 2004, gjennomføre et forsøk med statlig jaktleie i områder med ulv i rovviltregion 5, Hedmark, denne høsten.

Avslutningsvis: Jeg vil følge opp Soria Moria-erklæringens punkt om at nødvergeparagrafen i viltloven skal presiseres for å klargjøre dyreeierens rett til å beskytte husdyr og hunder mot angrep. Som et ledd i dette arbeidet har departementet nylig mottatt en vurdering fra Direktoratet for naturforvaltning når det gjelder spørsmålet om nødvergerett i forhold til hund. Jeg ser det som naturlig å vurdere en endring av nødvergebestemmelsen i forbindelse med arbeidet med ny naturmangfoldlov.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Tord Lien (FrP) [10:43:52]: Statsråden var inne på viktigheten av de regionale rovviltnemndene, at det er rovviltnemndene som har ansvaret for å følge opp det som står om livskvalitet i Soria Moria-erklæringen, og at de har et totalansvar for rovviltpolitikken i sin region. Så pekes det på konfliktdempende tiltak.

Det er jo verdt å peke på at i den debatten vi har i dag om ulv, uansett om den er norsk eller svensk, har ikke rovviltnemndene noe som helst de skulle ha sagt, fordi bestandsmålene ikke er nådd. Det er et ansvar som ligger i direktoratet, og dermed hos statsråden selv. Da er det altså statsråden som må ta ansvaret for livskvaliteten på Hedmark.

Jeg ønsker å stille statsråden det enkle spørsmålet om statsråden og Regjeringen oppfatter det slik at 31 ulver rundt Elverum påvirker livskvaliteten for folk flest, for dem som driver med landbruk og bufe i utmark, og ikke minst for dem som har barn som leker ute i naturen i Hedmark.

Statsråd Helen Bjørnøy [10:45:05]: Jeg kan forsikre om at Regjeringen er opptatt av livskvaliteten, selvfølgelig også i de distriktene som har mange ulver. Det er vel ikke slik at et stort antall nødvendigvis resulterer i at trusselen blir større.

Som minister er jeg veldig opptatt av hvordan rovviltpolitikken vår fungerer. Det er også en av grunnene til at jeg nå har vært og er ute i en runde med besøk hos alle rovviltnemndene, for nettopp å få problemstillingene tett inn på kroppen, som gjør at vi kan fatte beslutninger som er både nødvendige og riktige – men da hele tiden basert på det som Stortinget har vedtatt.

Gunnar Gundersen (H) [10:46:06]: Statsråden har besøkt Elverum, har sett engasjementet, har fått presentert situasjonen og har også følt den avmakten som man lokalt føler. I deler av Hedmark begynner man nå å nærme seg reservattankegangen. Det tror jeg ikke det er noen særlig tvil om. Spør man Høgskolen i Hedmark ved Petter Wabakken, mener man at ulvebestanden er sentrert i Åsnes Finnskog. Når det er en eksplosjon av ulv i Sverige, er det åpenbart at grenseflokkene kommer til å bli en mye større problematikk.

All reviretablering ødelegger jakt- og utmarkspotensialet, og det ødelegger livskvaliteten for folk. Det er ganske godt slått fast. Hvorfor unnlater statsråden da å ta innover seg at konsentrert belastning og livskvalitet også var en del av rovviltforliket, og at dagens forvaltning lider av en total tillitssvikt i de berørte områder?

Statsråd Helen Bjørnøy [10:47:10]: Jeg kan igjen forsikre om at jeg følger denne utviklingen veldig godt. Det er selvfølgelig også viktig å erkjenne at det er noen kommuner som har sterkere trykk enn andre. Det er ca. ti kommuner – Elverum er en av dem – som i dag er berørt av ulv i Norge. Vi følger det tett.

Jeg synes også det er viktig å understreke at vi nå skal gi rovviltnemndene og det som skjer i de ulike regionene en sjanse. Det er et nytt regime som er oppe og går, det har fungert ca. et års tid, og vi skal skaffe oss erfaringer. Jeg lover representanten og Stortinget at vi følger det nøye og selvfølgelig også vil presentere problemstillingene etter hvert.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [10:48:08]: Jeg er glad for at miljøvernministeren legger til grunn at Kristelig Folkeparti står på forliket, selv om ikke alle representantene fra regjeringspartiene gjør det. Jeg ser også fram til det arbeidet som skal bli oss forelagt om nødvergeretten når det gjelder hund.

Jeg ønsker i mitt spørsmål til statsråden å rette oppmerksomheten mot en komitemerknad. La meg sitere fra forliket:

«Komiteen viser til at det i meldingen er åpnet for at uttak av skadedyr kan delegeres til den enkelte kommune i slike enkeltstående tilfeller, og støtter dette.»

Dette går på skadedyr. Disse ti kommunene som har stor belastning, opplever ikke alltid en slik delegering. Jeg stiller da spørsmålet: Hvilke tiltak er det statsråden tenker å iverksette for at disse kommunene skal oppleve at Stortingets forutsetning blir fulgt opp på dette feltet?

Statsråd Helen Bjørnøy [10:49:10]: Jeg har nå besøkt fem regioner, og har på blokka i løpet av et par måneder å dekke alle rovviltnemndene. Den meldingen jeg får inn gjennom dialog med rovviltnemndene, er at dette nye regimet med regionale rovviltnemnder også gir større innsikt og muligheter til å påvirke saksbehandlingen for å få skadedyr tatt fort ut. Jeg ønsker å følge den utviklingen. Vi er opptatt av at det skal skje raske beslutninger når skade er påvist. Jeg tror nok at veldig mange kommuner nettopp gir tilbakemelding om at her har forvaltningen blitt bedre. Men med en gang jeg får inn rapporter om at forvaltningen ikke fungerer etter intensjonene, vil jeg raskt ta kontakt, slik at vi kan få fortgang i det. Jeg forsikrer om at dette følger jeg tett.

Presidenten: Replikkordskiftet er over.

Martin Engeset (H) [10:50:46]: De som hadde håpet og trodd at det med Senterpartiet i regjering skulle bli merkbare og positive endringer i rovdyrpolitikken, må i dag være svært skuffet: et fullstendig knefall for SVs rovdyrfanatisme og et nokså pinlig politisk mageplask for Senterpartiet.

Det er ikke mer enn snaut et år siden Stortinget behandlet et forslag nærmest identisk med det vi behandler her i dag, bare med den viktige forskjell at det da var Senterpartiet selv som fremmet og stod bak forslaget. Men siden den gang har det altså vært valg og regjeringsforhandlinger, og Senterpartiet har sviktet i noe som må være et kjernespørsmål for deres velgere. Med Senterpartiet i en flertallsregjering er det dessverre bare å konstatere at ulven lever tryggere enn noen gang.

Stortingets rovdyrforlik i 2004 hadde minst én meget alvorlig svakhet i forhold til forvaltningen av ulvebestanden. Grenseflokkenes status var uavklart, i den forstand at de ikke skulle regnes med i det norske bestandsmålet. Disse flokkene ble dermed bortdefinert og nærmest betraktet som ikke-eksisterende. En slik situasjon er ikke til å leve med. Derfor er jeg glad for at Stortinget har denne anledningen til å debattere nettopp dette spørsmålet.

Med den rovdyrpolitikken som svenske myndigheter fører, vil en raskt voksende ulvebestand i Sverige selvfølgelig få konsekvenser også for oss, med en betydelig innvandring av ulv fra Sverige. Situasjonen kan komme ut av kontroll, og da kan det være for sent. Da kan vi komme i en situasjon hvor ulvetettheten i grenseregionene mot Sverige blir så stor at levevilkårene for befolkningen i disse områdene blir alvorlig forringet.

Det må ikke herske tvil om at svært mange av dem som bor i de mest berørte områdene, føler flertallets rovdyrpolitikk som et stort overgrep. Storsamfunnet og stortingsflertallet bør huske Arnulf Øverlands ord:

«Du må ikke tåle så inderlig vel

den urett som ikke rammer dig selv!»

Nettopp i dette perspektivet er debatten om grenseflokkenes status viktig. Aller helst skulle jeg sett at Stortinget i dag kunne slått fast at grenseflokker som har minst halve reviret sitt og tilbringer minst halvparten av tiden i Norge, skulle inngå som en del av det samlede bestandsmålet på tre ynglinger og komme inn under den ordinære norske rovviltforvaltningen.

Jeg kommer derfor til å gi uttrykk for dette også gjennom min stemmegivning her i dag. Men jeg vil selvfølgelig også støtte de forslagene som er fremsatt av Høyre og Kristelig Folkeparti, og som er et godt skritt i riktig retning i forhold til å ta på alvor den utfordringen som grenseflokkene representerer. Det er både skuffende og oppsiktsvekkende at disse forslagene ikke får støtte av noen av regjeringspartiene.

Gunnar Gundersen (H) [10:53:57]: Ulv er et hett tema der det er hett. Det er ikke mange i Norge som er direkte berørt foreløpig, det er faktisk ikke flere enn at de det gjelder, har vært enkle å ofre på storsamfunnets alter. Arnulf Øverland snakket forrige taler om, så ham behøver ikke jeg å nevne.

Selve soneproblematikken er fundamentert på det faktum at dette er en belastning som man ikke kan eksponere hele Norge for. Det vil bli for konfliktfylt. Ulvesonen er en grensesone, men størstedelen av bestanden skal ikke ses. I norsk politikk har man valgt å stikke hodet i sanden, late som plagen ikke finnes og håpe at de enkeltmenneskene det berører, stille går sin vei.

At Senterpartiet vil avvise både Fremskrittspartiets forslag om å inkludere deler av grenseflokkene og Høyre og Kristelig Folkepartis forslag om å se på utviklingen i grensebestandene og den ensidige belastningen dagens ulvebelastning gir, vil gi de berørte en sterk følelse av at Senterpartiet har dette som et område for ren symbolpolitikk i opposisjon, som raskt frafalles i posisjon. Personlig vil jeg stemme for begge forslagene. Mange vil føle det bittert at det som var en av Senterpartiets fanesaker før valget, ikke engang er verdt et granskende og kritisk blikk etter valget.

Norsk rovviltforvaltning, og da i særlig grad av ulv, er en katastrofe. Den skaper konflikter lokalt og mot vårt naboland Sverige. Lokalsamfunnet føler seg overkjørt, umyndiggjort og stemplet av storsamfunnet. Jeg bor og forsøker selv å skape inntekter av utmarka midt oppe i dette. Avmaktsfølelsen er stor, uretten føles meget sterkt, og mistroen til demokratiets evne til forståelse vokser.

Opparbeidede beiterettigheter ofres glatt. De fleste har gitt opp allerede, og nå forbyr Mattilsynet beiteslipp. Grunneiere i grenseområdet påføres store tap av inntekter og næringspotensial. I et etablert ulverevir tas 150–200 elger pr. år – det øker stadig – jakt- og fiskeforeningers ideelle arbeid strupes, og mange menneskers livskvalitet reduseres kraftig. Det kan umulig være i demokratiets ånd at enkeltmennesker skal bære kostnadene ved rovviltforliket alene.

Tapte husdyrinntekter erstattes foreløpig. Husdyr gir imidlertid subsidierte inntekter og lever slik sett på storsamfunnets velvilje allerede. Jakt og utmark krever ikke subsidier og støtte for å bli utviklet. Livskvalitet og trygghetsfølelse er noe udefinerbart, men ikke mindre viktig av den grunn. Flertallet mangler evne til empati med de enkeltmennesker dette dreier seg om, og det er slående.

Høyres forslag er et godt kompromiss mellom mange interesser. Det ville ha gitt innbyggere og næringsutøvere langs grensen et håp om å bli hørt. Senterpartiet torpederer det håpet. I valgkampen markedsførte man seg som nei til ulv-partiet. Nå har man falt helt i favnen på SV og deres rovdyrpolitikk. Det må være rekord i hamskifte. Lykke til med markedsføringen.

Per Roar Bredvold (FrP) [10:57:19]: Det er ikke mye som skaper slik debatt som for eller imot rovdyr. Enkelt og grovt fortalt er de som bor i byene, for, og de som bor på landsbygda, imot, og det er relativt naturlig. Enda sterkere imot er selvfølgelig de som lever av bufe, har jakt som inntekt eller som rekreasjon og hobby, samt de som vil bruke naturen til opplevelser uten frykt for å møte – i dette tilfellet – ulven. Dette handler om livskvalitet.

Ekstra ille er det i de fylkene som grenser til Sverige. I Sverige er rovdyrantallet atskillig større enn i Norge. Dermed får vi et stort antall rovdyr som krysser grensen etter sitt behov. Problemet er at ulvene som i stor grad befinner seg på norsk side, ikke regnes med, og vi vil da få et stort antall klart over det bestandsmålet Norge har satt seg. Av de fylkene som er ekstra sterkt berørt, er bl.a. Hedmark – så sterkt berørt at Mattilsynet har varslet beiteforbud for enkelte av dem som driver med sau. Faren for å bli tatt av rovdyrene er så stor nå at bufe må holdes hjemme. Dette skaper selvfølgelig problemer på flere måter. Vanskeligst er det at sauene må ha mat, og at de dermed må beite på de jordene som skulle produsere høy til vintersesongen. Dette skaper også selvfølgelig store ekstra utgifter samt mye ekstra arbeid for den enkelte bruker.

Til selve saken: Det er merkelig at enkelte andre partier ikke følger Fremskrittspartiets forslag. Det er også merkelig at enkeltrepresentanter i de andre partiene heller ikke gjør det. Det er mange av oss som husker bl.a. Senterpartiets representanter som reiste land og strand rundt og forsvarte bøndenes interesser og bruk av utmarka. Man skulle føle seg trygg når man ferdes ute i naturen. Dette var vi glade for å høre, og det samsvarte med Fremskrittspartiets syn. Men hva skjer når de har muligheter til å gjøre noe? Da trekker Senterpartiet seg unna og de andre partienes distriktsrepresentanter er fraværende. Kan det ha noe å gjøre med at forslaget kommer fra Fremskrittspartiet, eller var det ikke den hele og fulle sannhet som kom fra Senterpartiet under valgkampen?

I de siste ukene har mange bekymrede personer ringt meg. De har vært redde for sitt næringsgrunnlag, de har vært redde for sine dyr, sine barn eller sin egen sikkerhet. De har vært så engasjert at jeg kunne fått lov til å bruke deres navn fra denne talerstolen og si at de hadde stolt på Senterpartiet i denne saken. Sviktet det, kom de aldri til å stemme på dette partiet mer. For det partiet og for representantene bl.a. fra Distrikts-Arbeiderpartiet må dagen i dag være en av de aller dårligste. I dag hadde de hatt mulighet til å realisere sine lovnader.

Ola Borten Moe (Sp) [11:00:20]: Jeg har nærmest med forbauselse fulgt debatten, spesielt de innleggene som har kommet fra Høyre. Jeg synes for det første at man er i overkant pompøs når man siterer Arnulf Øverland, og når man i tillegg beskylder oss for å mangle evne til empati. Det er å skyte noe over mål!

Jeg har lyst til ikke bare å utfordre Høyre, men også til å si at det er helt tvingende nødvendig at Høyre nå kommer med en avklaring av hva de faktisk mener om rovdyrforliket, og hva som er Høyres politikk. De skriver i komitemerknadene at de støtter rovdyrforliket. Det innebærer altså at man skal ha tre ynglinger av norsk ulv på norsk område. Hvis man finleser den merknaden som Høyre har lagt inn, står det at de ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget på egnet vis når det er flere ynglinger av grenseulv enn det var på det tidspunkt rovdyrforliket ble inngått. Da rovdyrforliket ble inngått, var det tre ynglinger, i år er det to. Høyre er altså for at det blir mer ulv på grensen mellom Norge og Sverige, før Stortinget gjør noe med det.

Likevel gir man fra talerstolen inntrykk av at man fører en helt annen politikk, beskylder Senterpartiet for mangel på empati og siterer Arnulf Øverland: «Du må ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer dig selv!» Jeg synes at Høyre skal si ifra: Står man for rovdyrforliket, og aksepterer man det antall ulv som rovdyrforliket innebærer?

Så til Fremskrittspartiet: Senterpartiet kommer til å fortsette å forsvare bygdenes interesser i alle de fora vi er representert. Vi fikk gjennomslag for noe av det som var vår politikk, men det ligger i grunnen i sakens natur at når man får 6,5 pst. oppslutning ved et valg, og elleve representanter, er det et stykke fra et rent flertall. Hadde vi hatt det, hadde muligens regjeringserklæringen sett litt annerledes ut, også på dette området. Men vi står bak regjeringserklæringen, og vi stiller oss bak den balansen som regjeringserklæringen har når det gjelder rovdyr. Og vi har selvsagt forventninger til at det som er vår bit av dette, blir innfridd og fulgt opp.

Men jeg har også lyst til å utfordre Fremskrittspartiet, for Fremskrittspartiet skriver i sitt program, i motsetning til Senterpartiet, at man ønsker ulv i Norge, men at man vil ha en lokal forvaltning. Og da spør jeg Fremskrittspartiet: Hvilken del av Fremskrittspartiets program er det som gjelder? Man finner ikke det lokalsamfunnet som ønsker ulv. Skal da Fremskrittspartiet overkjøre den lokale forvaltningen, eller skal man ikke regne med det programvedtaket Fremskrittspartiet har, om at man ønsker ulv?

Dagfinn Sundsbø (Sp) [11:03:36]: Den ulvestammen vi har på grensen mellom Norge og Sverige, lar seg i langt mindre grad gjete av politiske vedtak enn det man i denne salen for så vidt har vedtatt og skulle ønske. Det er en ulvestamme som beveger seg i grenseområdet, som lever i grenseområdet, og som til enhver tid kommer til å være på begge sider av grensen. Ingen politiske vedtak kan hindre det!

Det foregår en debatt i europeisk rovdyrforvaltning om hensiktsmessigheten av å vedta nasjonale mål for rovviltbestander. Jeg møtte nylig en italiensk professor – en framtredende italiensk rovdyrforsker – som gav uttrykk for at over tid kommer europeisk rovdyrdebatt til å endre seg, fordi man registrerer at rovdyrforekomstene nettopp er i grenseområdene, og det er umulig å foreta en forsvarlig forvaltning ved at enkeltnasjoner skal vedta forvaltningsplaner, for dyrene beveger seg selvsagt fritt. I Alpene foregår dette mellom Italia, Frankrike og Sveits, det foregår mellom Frankrike og Spania, det er tilsvarende mellom de gamle østeuropeiske land – som har veldig store rovdyrforekomster mot Vest-Europa – og det er det samme i Norden. Jeg tror at vi over tid kommer til å ha en situasjon hvor vi også i denne salen kommer til å diskutere en felles nordisk forvaltning av de store rovdyrene, og jeg ser fram til den debatten.

Det er nok slik at vi i Senterpartiet ville reist lykkeligere ned fra Soria Moria dersom det i Soria Moria-erklæringen hadde vært sagt noe om at grenseulver skulle telle med i bestandsmålet. Så registrerer jeg at man diskuterer dette, og på en måte plager Senterpartiet med dette i dag. Men det er jo det å konstatere at Høyre og Kristelig Folkepartis forslag i hvert fall overhodet ikke berører det som er temaet, for der sier man at det norske bestandsmålet skal stå fast. Det er ikke det man diskuterer, men man diskuterer bare hvilke tiltak som eventuelt skal iverksettes dersom grenseulvene blir til plage. Man diskuterer ikke grenseulven i forhold til rovdyrforlikets vedtak om tre ynglende familiegrupper i Norge. Det skal det være, uavhengig av grenseulvene. De tiltakene man viser til, er noen av dem vi slet for å få inn i Soria Moria-erklæringen, som har vært sitert her før: «Bestandstall skal kunne vurderes utifra effekten på beiting, beitedyr og på livskvaliteten for folk i rovdyrutsatte områder», «Nødvergeparagrafen i viltloven skal presiseres», «det skal sikres effektivt uttak av skadedyr», og dagens erstatningsordning – altså den erstatningsordningen vi har – ble ikke snudd, slik Stortinget vedtok. Dette er jo tiltak som Senterpartiet har slåss fram for å møte en situasjon som Høyre og Kristelig Folkeparti nå påpeker er blitt så vanskelig, men som de ikke har forslag om å gjøre noe med. Jeg forstår ikke helt hvor de vil!

Tord Lien (FrP) [11:07:00]: Jeg var litt i tvil om forrige taler var en senterpartimann til helt på slutten av innlegget, for han hørtes ikke veldig ut som en senterpartimann i sin argumentasjon om rovdyrpolitikken.

Tidligere i denne debatten utfordret Ola Borten Moe meg på hva som er Fremskrittspartiets rovdyrpolitikk, for vi sier altså at den skal forvaltes lokalt. Han hevder hardnakket at ingen lokalsamfunn ønsker ulven i sitt nærområde. Jeg vet ikke om det er sant eller ikke. Jeg er helt sikker på at befolkningen på Elverum og i distriktet rundt Elverum synes at 31 ulver er for mye. Derfor ønsker jeg å gi befolkningen i det området retten til å forvalte rovdyrpolitikken selv.

Men her er det en del misforståelser ute og går. Blant annet sier Heidi Sørensen at det er to ynglende flokker ulv i Norge. Det er ikke sant. Slik jeg og Fremskrittspartiet ønsker å definere det, er det fire ynglende flokker i Norge. Så kan man kanskje si at det er fem ynglende flokker i Norge. Det er slik at den siste, den femte flokken som har ynglet, er mest i Sverige og minst i Norge. Da sier jeg: Greit, da teller ikke jeg den med i antall ynglende bestander, men jeg sier at det er fire.

Så er det sagt at ulven er truet. Det medfører overhodet ikke riktighet. Hadde all ulven, den skandinaviske ulven og den russiske ulven, vært i Norge, hadde det vært et problem. Men ulven i Norge representerer den vestlige marginaliserte utbredelsen av arten, randsonen til ulven. Samtidig har vi størstedelen av bestanden av jerv og gaupe i Norge. Kanskje det ville vært viktigere å fokusere på å ivareta disse rovdyrene? Det er jo det totale rovdyrpresset i et område som er avgjørende for om dette er et problem for livskvaliteten til befolkningen eller ikke, ikke hvilken art som river i stykker sau, dreper elg og som skremmer skoleungene.

Hvis det er noen fra regjeringspartiene som står igjen på talerlisten – det vet ikke jeg, og jeg beklager hvis jeg utfordrer dem uten at det er noen som skal ha ordet – ønsker jeg å utfordre dem på hvor stor belastningen skal bli, og hvor mange grenseflokker vi tåler å få, før Regjeringen mener at det er på tide å endre denne politikken og si at vi også inkluderer grenseflokkene i bestandsmålet. Hvor mange flokker trenger vi? Vi ser at det er i grensetraktene i Hedmark at bestanden øker. Vi ser at det er der de svenske bestandene øker, og vi vet at dette problemet kommer til å vokse. Hvor mange bestander tåler vi før Regjeringen ønsker å endre politikken?

Martin Engeset (H) [11:10:25]: Det hadde vært tilfredsstillende, i hvert fall en gang imellom, å kunne høre innlegg fra en av regjeringspartienes talsmenn uten at en alltid måtte trekke frem Soria Moria-erklæringen. Jeg synes det er ganske påfallende at dette eventyret gang på gang skal være det som skal være teksten, og at en ikke tåler å bli konfrontert med egen politikk før valget.

Jeg står her med en lang liste med relativt interessante sitater fra debatten både i fjor og i forfjor, hvor kjente senterpartistørrelser som Inger S. Enger, Per Olaf Lundteigen, Lars Peder Brekk osv. kom med relativt kjepphøye og sterke uttalelser om spesielt ulvepolitikken. Men nå er det altså Ola Borten Moe man sender i krigen. Det registrerer jeg med interesse.

Jeg fulgte miljøvernminsterens innlegg med stor interesse også, fordi hun snakket en del om konfliktdempende tiltak, og uttrykte seg positivt om det. Jeg kunne i grunnen tenke meg å utfordre miljøvernministeren litt når det gjelder å konkretisere hva hun tenker på. Hvis ikke, blir dette fort en besvergelse uten innhold. Det er i de ulike deler av landet og i de ulike delene av de enkelte fylkene som har ulv, ulik belastning og ulike konflikter og problemer knyttet til ulvebestanden. I mitt eget fylke er det kommunene Aremark, Marker og Rømskog, som grenser mot Sverige, som vel har de største problemene. I en av disse kommunene, nemlig Rømskog, den minste kommunen i fylket befolkningsmessig, men en av de største geografisk, har det de senere årene vært én ulv, en enslig ulvetispe, som har tatt livet av 35–40 hunder. To eller tre ganger har man søkt Direktoratet for naturforvaltning om å få lov til å felle den ulven, som altså i årevis har terrorisert et lite lokalsamfunn. Og da går utfordringen til miljøvernministeren: Hvordan vil miljøvernministeren forholde seg til en slik sak? Ser hun ikke at når små lokalsamfunn rammes på denne måten, må man kunne akseptere å ta ut enkeltdyr som terroriserer i årevis?

På samme måte som den kjente ubåtkapteinen ikke så grensen under vann, er det altså helt umulig for ulven å se grensen mellom Norge og Sverige. Derfor tror jeg det er fryktelig viktig at miljøvernministeren og Regjeringen setter fullt trykk på samarbeidet med Sverige i forhold til forvaltningen av grenseflokkene. Jeg kunne også tenke meg å be miljøvernministeren utdype nærmere hvilke tanker hun har omkring hvordan det skal gjøres i praksis.

Per Roar Bredvold (FrP) [11:13:46]: Jeg synes dette er en interessant og givende debatt, men jeg blir noe frustrert når jeg hører Senterpartiets bortforklaringer. Jeg trodde at Senterpartiet var for levende bygder, jeg trodde de var for en god distriktspolitikk, jeg trodde at de var for livskvalitet, men slik er det dessverre ikke. Det opplever vi i dag.

Jeg synes det er veldig merkelig at representanten Ola Borten Moe fra Senterpartiet sier at han er stolt over det de har fått til når det gjelder erstatningsordninger for dyr som har gått tapt. De er altså stolte over at de har fått til en erstatningsordning for dyr som går tapt. Jeg er helt overbevist om, og jeg snakker med mange bufeholdere, at det er ingen som har bufe for at de skal bli tatt av rovdyr, for deretter å få erstatning. Det er det ingen som ønsker, og det er det ingen som vil. De vil leve av det de produserer, og ikke av at rovdyr, i dette tilfellet ulv, klarer å ta sauene deres.

Jeg er også litt betenkt over at det er såpass liten interesse fra hedmarksbenken i denne saken. Så vidt jeg ser, er det bare Gunnar Gundersen og undertegnende som tar saken. Dette er en kjempeviktig sak for mange fylker, men kanskje mest for Hedmark. Under valgkampen, som jeg nevnte i mitt forrige innlegg, reiste representanter fra Hedmark rundt omkring og fortalte hva de skulle gjøre med rovdyr. En av dem var Trygve Slagsvold Vedum, førstekandidat for Senterpartiet. Han er ikke til stede her i dag, men han skrev et brev om bl.a. grenseulv til oss andre førstekandidater den 21. august i fjor. Jeg hører ingenting fra ham i dag om dette.

Vi ser også i en lokalavis, Østlendingen, lørdag den 27. mai, at gruppelederen i Senterpartiet, Merete Furuberg, «forventer et rovviltopprør på tinget». Hvor er det opprøret? Tidligere nevnte Ola Borten Moe svarer på dette innlegget og sier i samme artikkel at han ikke ønsker noe opprør. Jeg mener helt bestemt at hvis vi skal gjøre noe med denne saken, må det et opprør til, og her må flere enn Fremskrittspartiet være med. Dette handler om levende bygder, god distriktspolitikk og ikke minst livskvalitet for dem som ønsker å leve ute i distriktet.

Ivar Kristiansen (H) [11:16:19]: Representanten Ola Borten Moe har gjentatt at han ber Høyre om å komme med en avklaring av hva de egentlig mener i denne debatten. Jeg vil da anbefale representanten Ola Borten Moe å lese det vi selv skriver og det vi selv foreslår, og kanskje ta innover seg det i større grad enn å lytte til den omtalen eksempelvis representanten Heidi Sørensen, saksordføreren, har av hva vi står for. Vi har ikke skrevet at grensebestanden har økt. Tvert imot, vi viser til svaret fra Miljøverndepartementet til komiteen, der det fremgår at grensebestanden er uendret. Men vi sier samtidig at den rene svenske bestanden har økt. Vi antar som følge av dette at grensebestanden kan øke, og ber derfor Regjeringen komme tilbake til Stortinget med tiltak dersom bestanden øker.

Vi tar til etterretning at Senterpartiet ikke ønsker en slik gjennomgang. Vi tar også til etterretning at Senterpartiet føler seg mer komfortabel med å la dette bli håndtert gjennom SV i Miljøverndepartementet.

Det er ikke brudd på forliket å be Regjeringen komme tilbake til Stortinget dersom forutsetningene for forliket blir endret når det gjelder grensebestanden. I dag tilsier ikke grensebestandsnivået dette, men det kan snu som følge av den utviklingen vi ser i den svenske bestanden. Jeg tror ikke dette verken bevisst eller ubevisst kan misforstås.

Senterpartiet føler at vi begår urett mot dem. Ja, jeg har forståelse for at det kan føles slik, men i rettferdighetens navn så gjør vi ikke noe annet enn å sitere senterpartipolitikerne selv. Vi siterer dem ordrett, og hvis det føles urett, så kan ikke vi hjelpe noe særlig på det. Jeg tror vi fremover vil stå oss på å la dette i større grad bli en debatt om rovdyrenes situasjon og forvaltningen her og i mindre grad om hvorvidt dette skal være en debatt som skader Senterpartiet. Jeg tror det i større grad er Senterpartiet selv som skader Senterpartiet enn noen andre. Jeg tror derfor at representanten Sundsbø har helt rett når han sier i debatten i dag at Senterpartiet ville ha reist mye lykkeligere ned fra Soria Moria med en annen tekst.

Rolf Terje Klungland (A) [11:19:42]: Det har vært en interessant debatt å høre på, men det merkeligste i denne debatten er jo egentlig den måten Høyres og Kristelig Folkepartis representanter argumenterer på i denne saken. Det kan høres ut som om de har forlatt forliket om levende bestandsmål for ulv i Norge, som de partiene hadde ansvaret for å få til her i salen i forrige periode. Det er all grunn til å spørre hva Høyre og Kristelig Folkeparti egentlig ønsker i denne salen i dag. Legger de opp til en profil der de skal kjempe mot Fremskrittspartiet i populistisk politikk, i stedet for å stille seg bak det forlik som de har tatt initiativ til? Hvis så er tilfellet, tror jeg de kommer til å tape på det. Som kjent har Fremskrittspartiet flere års trening allerede, og Høyre og Kristelig Folkeparti må vel regnes som nybegynnere i den forstand.

Jeg må også si litt i forhold til Fremskrittspartiets bygdepolitikk, for det er vel slik at dersom den hadde blitt gjeldende her i landet, kunne egentlig ulven ha gått fritt. Det ville verken ha vært sau eller mennesker i Distrikts-Norge med en politikk som ikke har en distriktsprofil i det hele tatt. Men jeg registrerer igjen at retorikken til Fremskrittspartiet egentlig slår tilbake på dem selv i den helhetlige debatten som vi er avhengige av å ha i Stortinget.

Gunnar Gundersen (H) [11:21:49]: Det kan være litt fristende å komme med et lite innlegg fra en grenseboer, for den reelle situasjonen er at vi hadde den første etableringen av ulv i Åsnes på slutten av 1980-tallet. Det er nå dokumentert, og det bekrefter Petter Wabakken. Prosessen siden viser også hvorfor avmaktsfølelsen nå er såpass stor. Den gang ble det latterliggjort. Beiteretter og beite-bruk ble sakte, men sikkert fortrengt, fordi folk gav opp. Det er som representanten Per Roar Bredvold sier: Folk er ikke ute etter erstatningen, folk er ute etter å kunne drive fornuftig næring. Nå får vi endelig bekreftet at kjernen i etableringen faktisk er i Åsnes. Vi har tre ulveflokker i Åsnes, dokumentert av Wabakken. To av dem er grenseflokker, og de skal ikke synes. Det er åpenbart at det her er en ganske sterk avmaktsfølelse overfor situasjonen.

I tillegg møter vi den argumentasjonen at siden beitedyrbruken er lav i utmarka, så egner det seg godt for å ha ulv der. Den er altså fortrengt av en rovviltpolitikk som sakte men sikkert har gnagd bort interessene.

For mange var faktisk Senterpartiet halmstrået når det gjaldt å få belyst situasjonen. Jeg tør påstå at det var ikke Høyre i forkant av valget. Senterpartiet vant mange stemmer på det. Det gjorde ikke vi. Så vidt meg bekjent, står Høyre fast ved hele rovviltforliket. Jeg har ikke hørt noen diskutere at målsettingen om bestandstørrelse skal ned. Personlig kunne jeg selvfølgelig ha ønsket det annerledes, men det slaget anser jeg for tapt. Her gjelder det å begynne å diskutere realitetene.

Da har vi også problemstillingen med felles nordisk forvaltning. Hvis man spør Petter Wabakken ved Høgskolen i Hedmark igjen, får man nå inntrykk av at det er veldig liten kontakt med Sverige når det gjelder forvaltningen av disse dyrene. Det er også skapt konflikt i den retningen. Så her er det mye å gripe fatt i, og jeg skjønner ikke da at man ikke er villig til å begynne å ta fatt i et slikt kompromissforslag som det Høyre legger fram, som egentlig bare ville føre til at man begynner å se på det igjen. Representanten Klunglands innlegg er slik sett på mange måter et innlegg som føyer seg inn i rekken med hensyn til hvordan avmaktsfølelsen bygger seg opp.

Så jeg vil sterkt henstille til at man begynner å diskutere realitetene i dette. Da må man faktisk ta med grenseflokkene og se på den belastningen man har, og så får man diskutere forvaltningen ut fra det.

Presidenten: Ola Borten Moe har hatt ordet to ganger tidligere og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Ola Borten Moe (Sp) [11:24:54]: Jeg har lyst til å takke for de avklaringene som har kommet. Jeg deler ikke helt virkelighetsoppfatningen til Fremskrittspartiet om at det ikke er lokalt flertall for 31 ulver. Jeg tror at hvis man lokalt skal bestemme med hensyn til ulvebestanden, kommer det ikke til å bli lokalt flertall for noen ulver, og da blir Fremskrittspartiet nødt til å foreta et valg.

Mer interessante er avklaringene fra Høyre. Jeg deler mange av de bemerkningene som Gundersen kommer med, men han er nødt til å dra hjem til Hedmark og si – og jeg skal følge med i om han sier det – at han støtter tre ynglende flokker av helnorsk ulv. Han støtter også tre ynglende flokker av grenseulv. I dag har vi to. Han vil altså måtte gå inn for mer ulv i grenseområdene, ikke mindre ulv, og det er noe som han i hederlighetens navn skal si. Høyre har også sagt at man står på rovdyrforliket. Det samme sier Kristelig Folkeparti. Det tar vi til etterretning, og da rekner jeg med at man også i retorikk følger opp det utover i landet og i avisene i tiden som kommer.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:26:14]: Denne saken er uhyre interessant. Det vi nå er vitne til, er at Kristelig Folkeparti og Høyre forlater den politikken de har stått for tidligere, og som dannet grunnlaget for det såkalte rovdyrforliket, hvor Senterpartiet ikke var med. Når de to partiene nå legger seg på en annen tolking av bestandsmålet for ulv enn det som framgår av det nevnte forliket, innebærer det en ny holdning. Venstres standpunkt i dag belegger jo det.

Som folkevalgte må vi fornemme hva som rører seg blant dem som berøres av vedtakene våre. Det må være en helt sentral pilar i den rød-grønne regjeringas samfunnssyn. Regjeringa må derfor snarest mulig starte arbeidet med å utmeisle en ny rovviltpolitikk, der bestandsmål og konfliktflater følger en klar og entydig linje, hvor holdningene til de mennesker som lever i rovdyrområdene, tillegges større vekt – ja større vekt. Det er en balanse vi står overfor, og i den balansen må synet, vurderingene og verdiene til de menneskene som lever i områdene, tillegges større vekt, for at vi skal få en utvikling som kan føre til kloke framtidsvurderinger.

Alle i salen her er kjent med at det i Senterpartiets program står at vi er imot ynglende ulv i Norge. Hvorfor er vi det? Blant annet er vi imot det fordi det ikke er en genetisk unik ulvestamme som har tilhold i traktene Sverige/Norge. Tvert imot er det en ulvestamme som er en del av en betydelig finsk-russisk stamme, og det er et internasjonalt akseptert faktum. Spesielt har vi imidlertid et ansvar for fjellrev og rein, hvor vi har en annen genetisk situasjon.

Til slutt: Fremskrittspartiets Tord Lien har trøbbel med eget program, som sier at en skal være for ynglende ulv i Norge. Det var et betydelig mindretall på landsmøtet i Fremskrittspartiet som var uenig i denne formulering, sjølsagt fordi en var uenig i at en i Norge skulle ha ynglende ulv. Derfor må folk lese Fremskrittspartiets program. Det programmet er vel ingen tilfeldighet.

Presidenten: Presidenten skal avstå fra kommentarer.

Line Henriette Holten Hjemdal (KrF) [11:29:14]: Det er vel ikke oppsiktsvekkende at representantene fra regjeringspartiene stiller seg bak Soria Moria-erklæringen. Men det som er oppsiktsvekkende i denne debatten, er at Senterpartiet sier:

«Den erklæringen stiller vi oss bak så lenge denne regjeringen sitter.»

De stiller seg bak erklæringen, men ikke politikken, for det neste resonnementet som representanten Ola Borten Moe trakk, var at det var de fem partiene som inngikk forliket, som må stå ansvarlig for denne rovdyrpolitikken, og ikke Senterpartiet. Det er oppsiktsvekkende at man stiller seg bak en erklæring, et papir, men ikke en politikk som denne erklæringen skal fremme.

Det har blitt hevdet i denne debatten at hvis vi begynner å endre på forliket, kan forliket rakne. Men store deler av forliket er jo endret! Det gjorde man i denne salen i desember, da hele erstatningsordningen ble endret, som dagens regjering hadde nedfelt i Soria Moria-erklæringen. Så det har denne salen gjort.

Kristelig Folkeparti står på forliket. Vi har ikke endret standpunkt. Vi tar det ansvaret vi tok i 2004 og i 2005, også i 2006.

Da St.meld. nr. 15 for 2003-2004 ble behandlet, skulle halve Østfold i utgangspunktet ha ulv. I forliket ble hele fylket et område for rovvilt. Ifølge rapporten fra Høgskolen i Hedmark fra 15. april d. a., har Djurskogflokken, som dekker arealet fra Rømskogen til svenskegrensen, fire ulver. I Rømskogflokken, som dekker resten av kommunen, er det tre ulver. Disse ulvene er grenseulver. De går ikke innenfor forliket, men vi sier at dette må man kunne se på på et senere tidspunkt hvis det skjer store endringer fra da vi inngikk forliket.

Kristelig Folkeparti har en politikk som ikke er populistisk. Kristelig Folkeparti har en politikk som tar livskvaliteten til folk på alvor, og vi har en politikk for en bærekraftig forvaltning. Vi forlater ikke dette forliket, men vi ber om at vi kan komme tilbake dersom grenseulvbestanden overstiger bestandstallet fra da forliket ble vedtatt. Men det er «dersom» og «hvis».

Det er viktig for denne debatten at vi fra begge sider i hvert fall forholder oss riktig til sannheten og ikke prøver å tolke hverandre altfor langt. Jeg tror vi alle er tjent med det, og folket som bor i dette landet, er tjent med det.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:32:23]: Representanten Klungland har en evne til alltid å snakke om Fremskrittspartiets politikk når han er på talerstolen. Dette er gjerne et slags hemmelig kjærlighetsforhold som han har til oss, der en får følelsen av å være tilbake på barneskolen. Der ser en at guttene som har funnet seg en jente de liker, går og river dem i flettene istedenfor å våge å si rett ut at de er glad i dem.

Representanten Klungland må la være å lese seg blind på Kolbergs lille grå. Den er mer fantasifull enn Soria Moria-erklæringen. Jeg har faktisk lest Kolbergs lille grå selv, og synes den var ganske munter lesning, men særlig sannhetsgehalt var det ikke i den.

Når representanten Klungland lister opp om hvor fælt det ville ha vært i Bygde-Norge om Fremskrittspartiet fikk regjere, kan jeg bare si at verden ikke ville ha vært så ille, den ville faktisk ha vært ganske bra. Vi ville hatt levende bygder med Fremskrittspartiet også, men gjerne litt mer moderne enn Regjeringen i dag legger opp til.

La meg minne representanten Klungland, og for øvrig alle de andre regjeringspartiene, om at det ikke er Fremskrittspartiet som verner Bygde-Norge og reduserer muligheten for næringsaktivitet på land. Det er det den rød-grønne regjeringen som har gjort, og de støttet alle verneforslag i forrige periode. Det er ikke Fremskrittspartiet som verner sjøer og elver mot fiskerinæringen. Det er det de rød-grønne partiene som legger opp til. Det er ikke Fremskrittspartiet som verner stort sett alle vassdrag og reduserer stort sett alle kraftutbygginger, som ville ha vært en god verdiskaping i Bygde-Norge. Det er ikke Fremskrittspartiet som jubler over en jordbruksavtale som forutsetter at antallet årsverk i landbruket faktisk skal reduseres med 4 000 årsverk.

I denne debatten prøver vi, istedenfor å hakke på de andre partiene, å ta Soria Moria-erklæringen på alvor. Det står i Soria Moria-erklæringen at hvis antallet ulv ødelegger livskvaliteten, skal en gjøre noe med det. Det vi ser i dag i flere områder, er at livskvaliteten i Bygde-Norge faktisk blir ødelagt på grunn av at antallet rovdyr er stort i visse kommuner. Da skulle denne regjeringen ha gjort noe. Det var hensikten med det forslaget som nå ble framlagt, nemlig at Stortinget her skulle gi klare signaler til Regjeringen om at den kursen vi er på, aksepterer vi ikke. Men det skjer ikke. Regjeringspartiene har dessverre brukt denne anledningen til å si at den kursen en er på, skal en fortsatt være på.

Men la meg minne representantene fra de rød-grønne partiene om at Soria Moria-erklæringen faktisk ikke er hellig. Vi har allerede bare i komiteen som har jobbet med denne saken, sett at flere punkter i Soria Moria-erklæringen har vært åpne for debatt. Jeg skal nevne to.

Det ene gjelder småkraftverk, der Soria Moria-erklæringen satte en grense på 1 MW. Der vet vi at regjeringspartiene angivelig strakk seg til minst 5 MW i forhandlingene med Sverige, men vi har aldri fått bekreftet det. Det andre er at til og med SV nå aksepterer mobile gasskraftverk. (Presidenten klubber.) Det var det heller ikke åpning for i Soria Moria-erklæringen. (Presidenten klubber igjen.) Da burde en akseptere at det også er endringer i rovdyrpolitikken.

Presidenten: Taletiden er over.

Gunnar Gundersen har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Gunnar Gundersen (H) [11:35:49]: Jeg har bare en kommentar til Ola Borten Moe, som jeg synes tok meg altfor mye til sin inntekt. Det jeg prøvde å si, var at Høyre står ved rovviltforliket fullt ut, men min personlige holdning er at vi kunne ha gått lenger. Hedmark Høyre har et vedtak om nei til ulv, men jeg liker å forholde meg til realitetene, og derfor slåss jeg for en forståelse.

Jeg er veldig godt fornøyd med at det er en utvikling i saken, og at man har vært villig til å begynne å se på det. Jeg hadde ikke forventet at det var Senterpartiet som ville stikke hodet i sanden og glemme realitetene.

Presidenten: Tord Lien har også hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Tord Lien (FrP) [11:36:45]: Representanten Borten Moe takket for avklaringen som var kommet fra min side. Jeg skulle ønske jeg kunne ha takket for avklaringen som kom fra regjeringspartienes side, men det kan jeg ikke gjøre. Ingen av regjeringspartienes representanter har svart på hvor mange ynglende ulver man kan akseptere i grenseområdene før man er klar til å endre politikk. Den avklaringen fikk vi ikke.

Så må jeg berømme representanten Lundteigen for å oppfordre folk til å lese Fremskrittspartiets program. Det er jeg helt enig i. Der står det fantastisk mye bra, bl.a. at vi skal ha ulv i Norge. Det står ingenting om ynglende ulv, som Lundteigen påstod, men at vi aksepterer at det er ulv i Norge, står i vårt program. Men samtidig står det i vårt program at vi ikke aksepterer at Miljøverndepartementet og Direktoratet for naturforvaltning skal kunne pålegge lokalsamfunnene en knallhard rovviltbelastning, uten at lokalsamfunnene selv er med og påvirker hele virkemiddelapparatet. Det er det som står i vårt program, og det står jeg helt inne for.

Lars Peder Brekk (Sp) [11:37:51]: Dette har vært en ganske interessant debatt, en debatt som delvis har vært preget av store ord fra begge sider. Men når representanten Ketil Solvik-Olsen fra Fremskrittspartiet bringer inn småkraftverk og andre problemstillinger i denne diskusjonen, blir det noen paradokser som det er vanskelig å følge, i alle fall politisk.

Jeg har lyst til å minne alle partiene i denne salen om et par ting som jeg opplevde i fjorårets valgkamp i mitt hjemfylke, Nord-Trøndelag. Vi er ikke særlig plaget av ulv, men også vi har arten – etter hvert. Etter initiativ fra Senterpartiet ble det i valgkampen en debatt mellom alle de politiske partiene som drev valgkamp, og det var faktisk slik at det i Nord-Trøndelag ble inngått et forlik, et rovdyrforlik, som også ble fulgt opp i andre fylker. Både Høyre, Fremskrittspartiet, SV, Kristelig Folkeparti og Venstre var med i det forliket. Vi var hjertens enige om en del ting. Bestandstallene, altså rovdyrforliket, var ikke tema i det forliket. Fremskrittspartiet var altså også med på forliket, for å nevne det spesielt.

Det vi var enige om, var at vi bl.a. skulle fokusere på å beholde de gamle erstatningsordningene. Vi var enige om at vi skulle jobbe med å endre nødvergeparagrafen. Vi var enige om at vi skulle jobbe for å få hurtigere uttak av skadedyr der det var vedtatt å ta ut dyr, altså et mer effektivt uttak. Vi var enige om at vi skulle sørge for å jobbe for å få bedre bestandsoversikt mv. Det var mange punkter som ble tatt opp, der partiene satte seg ned sammen og i fornuftige ordelag sa at dette her kunne vi bli enige om.

Jeg synes på sett og vis at denne debatten blir vel mye preget av de store ord, for det er faktisk slik at vi fortsatt bør kunne jobbe sammen om disse tingene. Jeg har lyst til å understreke at det også er årsaken til at man i regjeringserklæringen fikk inn disse elementene som noe Regjeringen skulle jobbe med. Jeg er veldig glad for at miljøvernministeren i dag så klart påpeker at hun skal følge opp dette, både dette med nødvergeparagraf, erstatningsordninger og hurtig uttak av skadedyr osv. Det er også helt åpenbart at det kravet vi har til Regjeringen og Miljøverndepartementet, som utøver politikken på dette området, er at når bestandstallet blir slik at det går ut over beiting, beitedyr og livskvaliteten til folk, skal en iverksette tiltak.

Presidenten: Per Roar Bredvold har hatt ordet to ganger og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Per Roar Bredvold (FrP) [11:41:22]: Det meste er vel sagt, og det har ingen hensikt å si noe mer her, for avstemningen blir slik avstemningen blir.

Vi registrerer at Senterpartiet ikke blir med på det Dokument nr. 8-forslaget som forligger her i dag. Det er synd, og det er ille. Det handler om dårlig distriktspolitikk, og det handler om dårlig livskvalitet. Det handler ikke om levende distrikter.

Fra Senterpartiets side handler det ikke om å lytte til de ordførere som Senterpartiet har rundt omkring, bl.a. i Hedmark. Alle de ordførerne og varaordførerne står bak det forslaget Fremskrittspartiet har, og ønsker at det skal bli vedtatt. Men Senterpartiet tar ikke det til seg. Det hadde vært interessant å være flue på veggen – i den grad det hadde vært mulig – på senterpartimøtene rundt omkring i landet, og spesielt i Hedmark. Jeg tror det vil bli vanskelig å føre god senterpartipolitikk videre framover.

Per Olaf Lundteigen (Sp) [11:42:32]: Når det temaet som vi har oppe her i dag, engasjerer folk veldig sterkt, tror jeg det har sammenheng med at det gjøres politiske vedtak på områder som er direkte relatert til biologiske fakta. De som da sitter nærmest og ser de biologiske faktaene, ser at det er et misforhold mellom hva som er naturens biologiske gang, og det en på politisk hold mener det burde være. Når jeg sier det, er det fordi det tidligere har vært gjort vedtak i denne salen om at ulv og beiting skal gå side om side, og det er noe som alle de som er berørt, vet ikke fungerer.

Når jeg tar opp dette, er det fordi jeg følte behov for å lese fra Fremskrittspartiets program. Der står det:

«I Norge bør det opprettholdes en rovdyrbestand av ulv, jerv, bjørn og gaupe.»

Det kan ikke forstås annerledes enn at det skal gjelde både hunndyr og hanndyr av alle de nevnte arter. Når det fra Fremskrittspartiet her blir sagt at det ikke gjelder ynglende ulv, det gjelder bare ulv, er det ganske spesielt når det står i en sammenheng hvor det er nevnt både «ulv, jerv, bjørn og gaupe», og alle de artene har yngling som en del av det biologiske faktum. Det er ikke gjort noen unntak fra det.

Det hadde vært en fordel om en her hadde kunnet tørre å si tydeligere hva som er de biologiske konsekvenser av de vedtak som blir gjort, og at en er oppriktig og ærlig i forhold til det. Det hadde ført til en mye større respekt. Dette gjelder rettigheter og bruk av arealer som en del av det, som er sentrale, og som dersom en blir fratatt det, sjølsagt må ha sin erstatning. Det er et av elementene.

Men utgangspunktet mitt var forsøket fra Fremskrittspartiet på å si at en har en annen holdning til yngling når det gjelder ulv, i forhold til det som står om de andre artene. Det er ikke det som framgår av programmet, eller det som framgår av de biologiske realitetene.

Presidenten: Martin Engeset har også hatt ordet to ganger, og får ordet til en kort merknad, begrenset til 1 minutt.

Martin Engeset (H) [11:45:47]: Jeg tegnet meg nå rett og slett fordi jeg vil etterlyse svar fra miljøvernministeren. I mitt innlegg hadde jeg tre spørsmål og utfordringer til miljøvernministeren. Da synes jeg det er nokså spesielt at miljøvernministeren sitter stum som en østers og ikke gjør forsøk på å svare. Det gjaldt konfliktdempende tiltak og hva hun konkret ville legge opp til der. Det gjaldt samarbeidet med Sverige og hva man konkret vil gjøre for å forvalte disse grenseflokkene. Og det gjaldt denne ulven i Rømskog som har drept 35–40 hunder i løpet av de siste årene. Jeg hadde satt pris på om miljøvernministeren faktisk kunne forsøke å svare på det jeg spurte om.

Lars Peder Brekk (Sp) [11:46:50]: I motsetning til Fremskrittspartiets Per Roar Bredvold får vi mer balanserte uttalelser fra Høyres Gunnar Gundersen, og de kommer fra det samme fylket og samme området. Bredvold påpeker at Senterpartiet ikke blir med på dette forslaget. Selvsagt gjør vi ikke det. Han påpeker at det gir dårlig distriktspolitikk, og det fører til dårlig livskvalitet. Distriktene lytter man ikke til, understreker han også i sitt siste innlegg.

Det er også slik – jeg har lyst til å understreke det – at rovdyrpolitikken har nær sammenheng med landbrukspolitikken ellers. Jeg har lyst til å påpeke at det er ingen andre partier som har en mer distriktsfiendtlig landbrukspolitikk enn Fremskrittspartiet. Det er ingen andre partier som stiller større omstillingskrav til landbruksnæringen enn Fremskrittspartiet. Ingen andre partiers politikk vil, hvis den blir gjennomført, føre til større avfolkning av distriktene, grenseområdene, enn Fremskrittspartiets politikk, hvis den gjennomføres. Jeg har lyst til å nevne det når en påpeker den såkalte distriktsfiendtlige holdningen til Senterpartiet.

Vi jobber fortsatt for å sikre distriktene gjennom landbruksavtaler og gjennom en balansert rovdyrpolitikk, der vi har gått inn på kompromisser. Det blir arbeidet vårt framover, og det skal vi stå for.

Ketil Solvik-Olsen (FrP) [11:48:28]: En liten kommentar til Lundteigens kreative tolkning av Fremskrittspartiets partiprogram. Det går an å komme og spørre oss, så skal vi forklare ham alt. Det står «bør» ikke «skal» – det er en vesentlig forskjell. Jeg skal ikke legge meg opp i ulvens sexliv, men jeg respekterer lokal forvaltning av ulven. Hvis det er slik at samtlige områder i Norge ikke ønsker ulv, blir det sannsynligvis lite ulv i Norge med Fremskrittspartiets politikk. Det er helt klart, for det står «bør» være ulv, ikke «skal» være ulv.

Hvis det er slik at mange områder ønsker ulv, f.eks. at Oslo-borgere ønsker ulv i Nordmarka, slik de ofte sier i meningsmålinger, ja, da har faktisk ulven en plass å være i Norge også. Det tror jeg vil være tilfellet, at det er en del områder der ulven ikke er til sjenanse for lokale innbyggere og derfor vil kunne leve godt. I de områdene der den går tett opp i befolkningen, må lokal forvaltning kunne si at her ønsker vi det ikke.

Det er en annen ting jeg gjerne skulle hatt svar på. Sauebøndene er pålagt 16 ukers utendørsbeite. For de fleste er utmarksbeite eneste alternativ, for de har ikke store nok innhengninger til å la sauene gå innenfor gjerdet. Hvis det da blir en beitenekt, hva skal bonden gjøre?

I Nationen den 26. mai sier sauebonde Kåre Kleiva at for han er det helt urealistisk å kunne gjerde inne store nok områder før beitesesongen begynner for å slippe sauene ut der. Erstatningene er altfor små til at han kan våge å slippe sauene sine ut. Uansett blir han da enten en lovbryter fordi han ikke tør slippe sauene ut på beite slik han er pålagt, eller han går økonomisk konkurs fordi hele buskapen hans – ikke hele, men opptil 40 pst., som statistikken sier – står i fare for å bli tatt av ulv eller annet rovdyr. Der er også noe jeg gjerne skulle hatt svar på fra regjeringspartiene, som sier at det forliket de har inngått, er så utrolig bra.

Statsråd Helen Bjørnøy [11:50:34]: Debatten tydeliggjør at forliket i Stortinget om rovviltpolitikken skal ligge fast.

Jeg skal ganske kort svare på noen av de spørsmålene jeg har fått, og det er et par ting som jeg har lyst til å kommentere. Det ene er at vi har nasjonale bestandsmål for ulv, men jeg har lyst til å understreke at det ikke er satt bestandsmål for grenseflokkene. Jeg vil også understreke det jeg sa i innlegget mitt i stad, at grenseulvene skal forvaltes av norske myndigheter dersom det oppstår skade eller fare for skade på norsk side.

Så fikk jeg spørsmål knyttet til kontakten med Sverige. Jeg sa også i innlegget mitt at jeg ønsker å styrke samarbeidet med Sverige. Likevel har jeg lyst til å nevne de tre områdene hvor vi har kontakt. Det ene er at det er kontakt – og dette har vært et tema – mellom meg som miljøvernminister i Norge og den svenske miljøvernministeren. I tillegg har vi kontakt på forvaltningsnivå på sentralt hold. Nå utarbeides det også kontakt mellom svenske myndigheter på regionalt nivå. Dette var bl.a. et tema vi diskuterte i Bodø i forbindelse med møtet i rovviltnemnda der.

Så har jeg også lyst til å kommentere dette med målrettet satsing på forebyggende og konfliktdempende tiltak. Det er nettopp lagt opp til at det er de regionale nemndene som selv skal fordele disse midlene. Den summen er økt i budsjettet, men det er nemndene som skal fordele dem. Det jeg ser, er at det her er stor kreativitet, og det vitner om stor innsikt i de planene som nå legges. Jeg kan ikke liste opp alle de tiltakene som settes i verk rundt om i de regionale nemndene, men jeg kan f.eks. nevne opplæringstiltak og samarbeidsprosjekt med organisasjoner, som Norges Jeger- og Fiskeforbund. Det er altså forskjellige slike typer tiltak som nå settes i gang lokalt.

De regionale rovviltnemndene lager i disse dager sine endelige forvaltningsplaner. De er interessante og bør absolutt leses av alle som er opptatt av temaet, fordi forvaltningsplanene for de ulike regionene også legger føringene for de konkrete tiltakene som nå skal settes inn.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 1.

(Votering, se side 2455)