Presidenten: Etter ønske fra utenrikskomiteen vil presidenten foreslå at taletiden begrenses til 40 minutter og fordeles med inntil 5 minutter til hvert parti og inntil 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det gis anledning til replikkordskifte innenfor den fordelte taletid på inntil fem replikker etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen og etter innlegg fra hovedtalerne fra hver partigruppe.

Videre vil det bli foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Ågot Valle (SV) [10:39:36]: (ordfører for saken): I en tid da verden har blitt mindre, på den måten at handlinger eller uttalelser i ett land kan få og får konsekvenser i et annet, i en tid da jernteppet ikke eksisterer mer, har mange i den vestlige verden skapt islam og de innvandrermuslimske folkegruppene i Europa som nye fiender. En del høyrepopulister nører opp under folks frykt for det ukjente, det som er annerledes, og lager skiller mellom dem og oss. Ekstremister i muslimske land svarer med å stemple oss i vestlige land kollektivt. Konfliktnivået forsterkes på begge sider, til tross for at det store flertallet, både i Europa og i de muslimske land, ønsker å leve fredelig i samkvem med hverandre.

Dette er bakgrunnen for at forslaget fra Venstre, som vi behandler i dag, er viktig og kommer i rett tid. Jeg vil takke forslagsstillerne for et viktig initiativ, som det var unisont bifall til da komiteen hadde høring. Intensjonene i forslaget mener jeg er vel ivaretatt i innstillinga, som et stort flertall står bak. Det er bare Fremskrittspartiet og Høyre som har egne merknader, men jeg oppfatter det ikke slik at det er de store forskjellene, bortsett fra Fremskrittspartiets motstand mot å lage rammer for kulturelt mangfold her heime.

Fred baseres på tillit, respekt og kunnskap om hverandre. Mangel på kunnskap vil føre til frykt, som igjen gir grobunn for konflikter. Samarbeid og utveksling mellom enkeltmennesker, folk til folk-samarbeid, mellom organisasjoner, utdanningsinstitusjoner, journalister, kulturliv og næringsliv vil gi kunnskap, som er en forutsetning for dialog. Er det noe verden trenger i dag, så er det dialog.

Det som overrasket flere i komiteen på en positiv måte da vi hadde høring, var alt det samarbeidet som allerede eksisterer, og alle de initiativene som allerede er tatt. Under høringa etterlyste flere aktører tiltak som kan bidra til nettverksbygging og erfaringsutveksling. Komiteen ber Regjeringa bidra til det. Mye er satt i gang, men mye er fremdeles ugjort. Det er behov for å styrke eksisterende tiltak, men også for å skape nye. I det arbeidet må vi ta i bruk den kompetansen som andre og tredje generasjons minoritetsbefolkning har, på en mye mer systematisk måte.

Komiteen framhever at det nå er særlig viktig å styrke samarbeid og utvekslingstiltak mellom barn og unge her og i muslimske land. Komiteen viser til at likeverdig samarbeid mellom barn og unge på tvers av kulturelle og nasjonale grenser bidrar til læring, demokratiutbygging og utvikling av det sivile samfunn. Likeverd betyr en erkjenning av at læring skjer på begge sider.

Landsrådet for Norges barne- og ungdomsorganisasjoner, LNU, har bred kompetanse og lang erfaring, og når mange. Derfor ber komiteen Regjeringa om å vurdere å opprette en egen tilskuddsordning i LNU-regi for prosjektsamarbeid mellom barn og ungdom i Norge og i muslimske land. På samme måte ber komiteen om at Regjeringa styrker muligheten for at norsk ungdom kan studere på universiteter i f.eks. Pakistan, på samme måte som de gjør det i Australia, og om at det er behov for utveksling og samarbeid mellom utdanningsinstitusjoner, f.eks. ved å bytte lærerkrefter.

I innstillinga til kulturmeldinga i forrige periode understreket Stortinget at Norge må utvikle kulturperspektivet i forhold til freds- og forsoningsarbeid. Verden trenger friere flyt av kunst- og kulturuttrykk. Jeg vil peke på tre gode eksempler. Alle er de støttet av Utenriksdepartementet.

Det ene er Forfatterhuset i Kabul – et samarbeidsprosjekt mellom afghanske og norske forfattere, et bidrag til oppbygging av det sivile samfunnet og ytringsfriheten i Afghanistan.

Det andre er kunstnersenteret i Ramallah – et samarbeid mellom Kunsthøgskolen i Oslo og palestinske kunstnere. Det var jo nettopp disse som tok til motmæle ved opptøyene i Palestina etter karikaturtegningene.

Det tredje eksemplet er Mela-festivalen her heime – en betydningsfull møteplass på tvers av kulturer og generasjoner, der majoritets- og minoritetskulturene møtes på likeverdig basis, en festival som fremmer dialog og samarbeid mellom kunstnere fra sør og norske kunstnere. Det er nå et ansvar for Regjeringa å se til at Mela og andre festivaler som inkluderer minoritets- og majoritetsbefolkninga, kan få utvikle seg videre.

Igjen vil jeg framheve støtte til kvinneprosjekter. Oslo-koalisjonen har det i flere land. Det gjorde inntrykk da de beskrev forholdene i jentenes koran-skole i Palestina, som de hadde krevd å få innpass i. Det er vel ikke tvil om at en styrking av kvinners rettigheter og stilling vil styrke det sivile samfunnet og bedre dialogen.

Jeg viser til det enstemmige forslaget til vedtak fra komiteen.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Morten Høglund (FrP) [10:45:32]: Kun til en liten detalj. – Vi er jo veldig enige i denne innstillingen. Det ble fra saksordførers side sagt, så vidt jeg fikk med meg, at den eneste mangel på enighet var Fremskrittspartiets motstand mot å lage rammer for kulturelt mangfold her hjemme. Jeg vil gjerne få presisere det som står i innstillingen fra en enstemmig komite:

«Komiteen viser i denne sammenheng til betydningen av møteplasser og arenaer her i Norge» – for et kulturelt mangfold.

Den presiseringen som kommer etterpå om at man må styrke dette, mener vi går utover det innstillingen er ment å håndtere, at det kan takles i andre sammenhenger, f.eks. i den relevante komite, og at det ikke har noe her å gjøre. Jeg vil bare be saksordføreren være enig med meg i at den merknaden vi ikke er med på, ikke gir et grunnlag for å si det som saksordføreren her sa om at vi er motstandere av slike arenaer.

Ågot Valle (SV) [10:46:38]: Jeg er veldig glad for den presiseringa som Morten Høglund gav her, og at han er enig i at det er viktig å ta vare på de møteplassene som eksisterer. Men nå er det slik at det er en helhet i politikken. Jeg har registrert at Fremskrittspartiet i andre sammenhenger konsekvent har stemt imot tiltak som kunne fremme og bedre det kulturelle mangfoldet. Mela er et slikt eksempel, som jeg viste til. Jeg mener at vi trenger flere slike tiltak, som også er støttet av Utenriksdepartementet, og som er et ansvar for utenrikskomiteen.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Vidar Bjørnstad (A) [10:47:47]: Jeg kan tilslutte meg saksordførerens framlegg av komiteens innstilling. Etter min oppfatning er enigheten om sakens hovedinnhold større enn det innstillingens form kan tyde på. Med mer tid ville vi sikkert kunne sammenfattet nyanser i de ulike merknadene ytterligere – apropos behovet for kontakt.

Men til sakens innhold. Vi trenger mer internasjonal dialog i denne sammenheng, spesielt knyttet til kontakten mellom Norge og muslimske land. Verden står foran alvorlige utfordringer, og mange av dem krever internasjonale løsninger. Det kan være utfordringer knyttet til miljø, fattigdom eller, det vi behandler i dag, som kanskje er selve hovedgrunnlaget, oppgaven med å sikre fred og sameksistens.

Ordet «globalisering» blir ofte brukt som et samlebegrep på krefter som gjør verden mindre. Riktignok er kloden som før, men handlinger ett sted får virkninger for mennesker andre steder i verden, og det på svært kort tid. Vi så det klart i etterdønningene etter publiseringene av de såkalte karikaturtegningene.

Mennesker har til alle tider vært på reise, underveis, og på den måten utvekslet kulturelle ideer og impulser. Noen har reist frivillig, mens andre må reise og forlate sitt hjemsted, sitt hjemland, mot sin vilje. Når vi er på farten, er det ikke sikkert vi alltid har likt det vi har sett, men det har i alle fall gjort oss bevisste på at det finnes andre skikker og andre kulturer. Gjennom slik kontakt og interaksjon har vi utviklet oss, fått forståelse for andres synspunkter og skapt forståelse for våre egne synspunkter, likheter og forskjeller.

Jeg vil også gi honnør til intensjonen i det forslaget vi debatterer i dag, som er å skape større forståelse mellom land, kulturer og religioner, for å unngå konflikter og hindre ytterliggående krefter. Ingen land er imidlertid knapt lenger bare det ene eller det andre, så man skal være forsiktig med å bruke sekkebegreper, men landene har ofte minoriteter av ulike typer, også religiøse.

Vår oppgave må være å skape møteplasser mellom mennesker for å legge til rette for dialogen mellom mennesker av ulik nasjonal, kulturell og religiøs bakgrunn. I denne dialogen skal vi ha forankring i våre demokratiske og menneskerettslige verdier. Men kontakten skal omfatte også dem som ikke er våre menings- og trosfeller. Ja, særlig derfor, at vi har ulike meninger og ulik tro. Men jeg er enig i det som står i merknaden fra Fremskrittspartiet om at vi selvsagt skal etterspørre i vår kontakt med myndigheter og organisasjoner i land som har ulike oppfatninger og ulike trosretninger, også endringer i samfunnsspørsmål som ivaretar grunnleggende menneskerettigheter.

Det er viktig med kontakt på ulike nivåer, på myndighetsnivå, men særlig understreket her i denne innstillingen, arenaer for mellommenneskelig kontakt innen barne- og ungdomsarbeid, utdanning, kunst og kultur, politiske partier – og jeg tar med fra Høyres mindretallsmerknad – idrett og media.

Et viktig forhold omtalt i innstillingen er at vi må lære å utnytte den kompetansen som vi har i våre egne minoritetsgrupper. Jeg vil samtidig legge vekt på at den interkulturelle og interreligiøse dialogen også må styrkes nasjonalt her i Norge.

Jeg vil understreke at det internasjonale kontaktarbeidet ikke er av ny dato, men at det må forsterkes. Som brevet fra Utenriksdepartementet viser, har Norge lenge støttet ulike initiativ gjennom tiltak som har styrket og utvidet våre kontaktflater med en rekke muslimske land. Dette går sammen med innsats for demokrati- og reformarbeid i den muslimske verden gjennom bidrag til økonomisk utvikling, godt styresett og økt gjensidig forståelse. Alt henger sammen med alt.

Regjeringen kan med bakgrunn i den foreliggende innstillingen forsterke grunnlaget for de mellommenneskelige kontaktflatene mellom Norge og de muslimske land.

Morten Høglund (FrP) [10:52:12]: Jeg kan også i all hovedsak slutte meg til de to foregående innlegg, og jeg vil også gi honnør til forslagsstillerne fra Venstre for et, slik vi ser det, konstruktivt bidrag om et følsomt og vanskelig tema. Høringene som vi hadde, gav også et godt bidrag til å finne en form på saken som jeg mener har vært heldig, og slik vi oppfatter det, understreker dette ikke minst folk til folk-samarbeidet. Her tror vi det er et stort uutnyttet potensial, og innstillingen viser også til eksempler på hvordan vi kan få grep på det. Fra vår side er det viktig å understreke at det er gjennom ulike typer organisasjoner, gjennom studentutveksling, mye som kan gjøres for å bedre forståelsen, bedre dialogen og kontakten mellom Vesten og den islamske verden.

Vi har i våre merknader valgt å problematisere dette med myndighetskontakt og hvordan vi vil forholde oss til det. Samtidig vil jeg understreke at selv i de land hvor vi mener det er vanskelig og kanskje endog ikke tilrådelig å ha myndighetskontakt, ser vi behov for å ha kontakt på andre nivå, med opposisjonelle grupper, med kvinneorganisasjoner, med studentgrupper og enkeltstudenter. Så kontakt skal vi ha, men noen steder vil vi kanskje stille enkelte krav til hvordan vi forholder oss til en myndighetskontakt.

Vi har sluttet oss til det alt vesentlige av de merknader som komiteen står sammen om. Det er kun på to mindre betydningsfulle områder vi har gått ut. Det ene gjelder beskrivelsen av det som skjedde rundt karikatursaken i vinter, og vi kan ha en litt ulik oppfatning av hvordan Norges rolle var der i forhold til kommunikasjonen med enkelte miljøer i den muslimske verden. Jeg skal ikke gå inn på det. Det andre er det som så vidt var oppe i min replikk til saksordføreren tidligere. Det sies i merknaden at «de kulturelle og kunstneriske møteplassene (...) i Norge må styrkes». Det kan godt være. Vi vil mene at det kanskje ikke er en sak som hører hjemme i utenrikskomiteen, og at den går utover det som var intensjonen i forslaget. Derfor har vi valgt å ikke ta del i den. Samtidig sier vi i avsnittet foran at det er viktig at man har møteplasser her hjemme. Mela-festivalen er positivt beskrevet, og den oppfatningen deler vi. Så uenigheten er kanskje ikke så veldig stor. Jeg har behov for å understreke det, selv om det nok vil være i andre fora enn utenrikskomiteen denne type aktiviteter og arrangementer må finne sin støtte, i hvert fall økonomisk støtte, hvis det er snakk om det.

Avslutningsvis vil jeg igjen si at hvis vi kan få dette inn i former som er beskrevet, tror jeg vi er et stykke på vei til i hvert fall å bedre den dialog som er helt nødvendig.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Gunn Berit Gjerde (V) [10:56:17]: Framstegspartiet har ein merknad om, og Høglund tek det opp igjen no i innlegget sitt, at dei er skeptiske til ein del styresmakter, spesielt dei som ikkje tek det så nøye med grunnleggjande menneskerettar, og til samarbeid med dei. Dei hevdar derfor at ein må samarbeide eller skape ein dialog med slike land, då hovudsakeleg med opposisjonelle grupper. Men skal ein kunne påverke slike styresmakter som det er snakk om her, må ein på ein eller annan måte finne ei kommunikasjonsform, og ein total isolasjon får ofte den motsette effekten av det ein ønskjer. Regimet forskansar seg og strammar grepet på eige folk endå meir. Ser ikkje Framstegspartiet denne faren dersom ein ikkje skal samhandle med desse styresmaktene på ein eller annan måte?

Venstre ønskjer ikkje å vere med på å gje legitimitet til slike regime, men vil vere med og opne kanalar for å påverke også i desse landa.

Morten Høglund (FrP) [10:57:33]: Jo absolutt, og det som det blir referert til her, er dilemmaer, reelle dilemmaer, som det er vanskelig å gi noe fasitsvar på. Samtidig vil vi mene at det vil gå grenser, det må gå grenser. Jeg understreket i mitt innlegg behovet for å ha kontakt og dialog med disse samfunnene på ulike plan, men kontakt med myndighetene i enkelte tilfeller mener vi er svært vanskelig. Vi har i dag fra norsk side valgt å avstå fra den type kontakt i forhold til f.eks. Burma, noe det er allmenn og bred enighet om. Men jeg vil mene at her må man ta land for land. Politikken vil kunne variere også over tid, og hva som er god og fornuftig politikk for å få disse landene til å endre seg og bli konstruktive partnere og overholde menneskerettigheter osv., er det ikke gitt å ha den endelige løsning på til enhver tid.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Finn Martin Vallersnes (H) [10:58:36]: Jeg vil også understreke at det er stor enighet om fellesmerknaden som det er redegjort for her, og vil også slutte meg til dem som sier at det er et viktig tema som, fortjenestefullt, er tatt opp av forslagsstillerne.

Utviklingen, eller manglende utvikling, i enkelte muslimske land bekymrer mange av oss, og i håndteringen av dette er det viktig å være klar på egne verdier og prinsipper samtidig som vi stimulerer og samarbeider med moderate krefter i disse landene for å styrke dem. Da er samarbeidet med enkeltmennesker, frivillige organisasjoner, politiske partier og næringsliv vesentlig. Som flertallet går inn på, er folk til folk-samarbeidet viktig, og da er særlig barn og unge vesentlige deltakere.

Når Høyre til tross for denne betydelige enigheten har en såpass lang særmerknad her, er det fordi vi har ønsket å vektlegge en del forhold i tillegg som belyser noe av problemstillingen i den brede kontaktflaten en må ha med disse landene. For det første vil jeg peke på at den muslimske verden er stor, og den er mangfoldig. Den kjennetegnes ved betydelig spredning når det gjelder politiske, sosiale, økonomiske og kulturelle tilstander. I noen muslimske land er det betydelig politisk frihet, pressefrihet, en viss grad av markedsøkonomi og åpne grenser, mens andre er preget av politisk undertrykking, korrupsjon og lukkede planøkonomier.

Etter vår mening er behovet for en åpen dialog størst med sistnevnte gruppe, nemlig de som er kommet kortest – men desto mer krevende å gjennomføre. Her tror jeg kanskje vi skiller oss litt fra synspunktet til Fremskrittspartiet. Det er klart det er regimer hvor en ikke ønsker å gå inn i kontakt i det hele tatt, men vi skyver kanskje grensen noe lenger enn det Høglund har gitt uttrykk for.

Så er det det at skal vi få effekt av vår innsats, vil det være vesentlig å gjøre dette i et samspill med andre land, helst innenfor en multilateral ramme. I den sammenheng vil jeg bare kort peke på at det pågår arbeid f.eks. i EU som en kan slutte seg til.

Samtidig er vi opptatt av at satsing på organisasjoner og miljøer som er vennligsinnet mot Norge, som en skulle kunne ønske, demmet opp for mer ytterliggående krefter i de samme landene – det er kanskje litt blåøyd å tro sånn uten videre. Det ble vel aktualisert og vist i forbindelse med angrepene på ambassadene både i Damaskus og Teheran tidligere.

En må i dette arbeidet være oppmerksom på at potensialet for NGO-er og politiske partier i mange muslimske land er svært begrenset. Vi mener at en skal være ganske klar på hva en går inn i hvis en vil samarbeide med muslimske miljøer som er grunnleggende uenig med oss i en rekke saker. Men på den annen side mener vi at det er feil bare å snakke med dem som er enig med oss fra før. Og når vi går inn i disse vanskelige dialogene, må vi gjøre det på en måte som i det minste skaper en gjensidig respekt, selv om det er stor uenighet.

Vi har i merknaden vår pekt på en del områder som vi synes er vesentlige. Noen har vært nevnt av andre talere før meg. Det gjelder media, utveksling av journalister, det gjelder innen idrett, og det gjelder også å forsterke en del av den kunnskapsoppbyggingen som allerede pågår innen utenrikstjenesten, forsvaret og andre offentlige organer samt bedrifter og frivillige organisasjoner. Der er det et potensial allerede som kan bygges videre ut, og som vi kan trekke på i disse sammenhengene også.

Vi er kjent med at Utenriksdepartementet i flere år har gjennomført menneskerettsdialoger med land hvor det politiske systemet skiller seg betydelig fra vårt eget. Vi har klart å gjennomføre det. Det bør kanskje prøves ut i flere land, også i den muslimske verden.

Jeg er grunnleggende tilhenger av dialog. Vi vet fra meningsmålinger utført av UNDP at et markert flertall i de arabiske landene ønsker seg en demokratisk styreformsutvikling. Jeg tror det er helt avgjørende å gå videre med dialog, først og fremst for å styrke de moderate kreftene i disse landene.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Trine Skei Grande (V) [11:04:01]: Jeg har bare lyst til å gi representanten Vallersnes muligheten til å utdype hva han egentlig mente. Jeg har selv jobbet med ungdomsprosjekt der de mest ekstreme og de minst ekstreme både på israelsk og palestinsk side, i ungdomspartiene, f.eks., satte seg ned sammen og jobbet for felles plattformer når det gjelder menneskerettigheter. Det gjorde vi da vi var 15 år yngre enn vi er nå. Det var stort sett bare ungdomspartier rundt bordet.

Representanten sa at dette var et veldig vanskelig minefelt. Det kan det nok være, men ikke så vanskelig at jeg ikke tror at unge mennesker kan klare å bevege seg inn i det. Så jeg vil egentlig bare spørre representanten om han kan utdype hva han mener er det farlige ved å opprette dialogen.

Finn Martin Vallersnes (H) [11:05:05]: Jeg har ikke sagt at det er farlig med dialog. Men jeg har sagt at det er krevende, særlig hvis man gjør det jeg tror er nødvendig, nemlig etter hvert å tilnærme seg også dem som er uenig med oss. Det er alltid lett å snakke med dem som er mest enig med oss. Hvis vi virkelig ønsker å påvirke utviklingen i disse landene, må vi vel også inn i en dialog med dem som er mer uenig med oss. Det er mer krevende, ikke minst fordi vi, hvis vi skal få det til, i dialogen må vise at vi tross alt har respekt for dem, og at respekten er gjensidig, selv om vi er uenige.

Så jeg tror ikke det er noen uenighet mellom representanten Skei Grande og meg om dette. Men jo mer man kommer i inngrep med de kreftene vi helst vil motvirke, jo mer utfordrende blir oppgaven.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

Jon Lilletun (KrF) [11:06:15]: Det er ikkje svært mange månader sidan vi både dag og natt hadde brente norske flagg og angripne ambassadar på netthinnene. Det illustrerer på ein måte dei utfordringane vi står overfor.

Det viste seg at Noreg hadde ein beredskap. Noreg hadde hatt ein Oslo-koalisjon som gjorde at ein faktisk ganske raskt var i stand til å få til ein dialog med dei forskjellige aktørane her i Oslo og i Noreg, og dei kunne gå inn og gjere ein jobb internasjonalt og i forhold til Noreg. Det har vore ein del skuldingar om at dei var for naive og for ettergjevande.

Men etter mitt syn gjorde dei det beste dei kunne i ein svært vanskeleg situasjon. Eg trur grunnen til at vi kom betre frå dette enn t.d. Danmark, var at vi hadde bygd opp og hatt denne beredskapen over minst ti år.

Eg trur at å byggje den typen beredskap i breie grupper, og starte med barn og ungdom, slik Anne Margrethe Larsen og Trine Skei Grande peikar på i forslaget, er ein svært god idé. Det er ingen annan veg til større forståing – ikkje einigheit, men større forståing – enn at ein blir kjend med kvarandre sine reelle standpunkt, og at ein i tillegg lærer å respektere at ein har forskjellige standpunkt.

Eg er einig i mykje av det som står i særmerknaden frå Høgre, men eg synest i grunnen det meste var godt sagt i fleirtalsmerknaden og med saksordførarens penn, og eg står difor heilt og fullt bak det.

Eg trur det er viktig at Utanriksdepartementet og andre norske offentlege organ no følgjer opp det som ligg i dette framlegget, og at det som er fleirtalsinnstillinga her, på ein god måte blir sett ut i livet. Høyringa viste at vi har svært mange som allereie har kompetanse, og då må vi bruke den kompetansen.

Vi skal erkjenne at naivitet kan vere eit problem, og vi skal nok i større grad tore seie høgt ein del ting som vi kanskje ikkje har vore flinke nok til å seie. Når det gjeld t.d. karikaturar, har vestlege media no samla inn dokumentasjon på kva typar karikaturar som vert brukte i muslimske miljø i høve til først og fremst jødar, men òg kristne, og det er klart at dei ikkje står noko tilbake for dei karikaturane som vart framstilte i norske og danske media. Vårt svar må vere at vi ikkje vil at nokon skal tråkke på nokon sine heilage symbol, anten symbola er islamske, kristne eller jødiske. Det må ikkje bli slik at vi seier at sidan dei gjer det òg, kan det ikkje vere så farleg om vi gjer det. Det er ein dårleg veg å gå vidare på.

Eg vil avslutte med å takke dei to forslagsstillarane for at dei kom opp med forslaget, og eg ser fram til at den norske forvaltinga, i samarbeid med dei partane som er nemnde her, kan føre dette vidare. Eg er heilt einig med representanten Vallersnes i at det ikkje finst nokon annan veg enn dialog for at verda skal gå framover.

Alf Ivar Samuelsen (Sp) [11:11:49]: Jeg er glad for at vi gjennom komiteens behandling av dette Dokument nr. 8-forslaget kan si at det er en stor grad av enighet om det som ble konklusjonen, og jeg vil gi ros til saksordføreren for å ha ført i pennen et godt stykke arbeid. Men dette Dokument nr. 8-forslaget må forhåpentligvis kunne ses som et avsluttende kapittel i karikatursaken og den turbulens som fulgte i kjølvannet av den.

La oss bare med en gang innrømme at i det kulturelle og religiøse mangfoldet vi har i denne verden, finnes det en del sensitive symboler som vi bør være oppmerksom på, og som vi skal ha stor respekt for.

Representanten Morten Høglund antydet at det er en del lokale ting i denne saken som kanskje ikke hører hjemme i utenrikskomiteen. Det kan så være, men selv er jeg som medlem av utenrikskomiteen også et lokalsamfunnsmenneske, og jeg føler et medansvar for det som skjer i mitt lokalsamfunn. Nå har debatten hittil naturlig nok hatt en vinkling mot de store muslimske samfunnene ute, og jeg skal komme tilbake til det på slutten av mitt innlegg, men jeg vil fokusere litt på det som har skjedd hos oss selv.

I den hektiske perioden som vi var inne i, med en medieopphetet situasjon, var det røster som hevdet at vi måtte være sterke i kravet om større respekt for en grunnleggende rettighet som ytringsfriheten. Egentlig er det ikke vanskelig å være enig i utsagnet, men samtidig bør vi stoppe opp og minne oss selv på at den prosessen som har endt opp i ytringsfrihetens status, har vært langvarig i vårt samfunn. Og – du store tid – til tider har den vært kontroversiell. Så vi har gått en lang vei dit vi har kommet i dag.

La oss nå være så tolerante at vi sier at mange av våre nye landsmenn som kommer fra diktaturer, fra stater som har sterke føderalistiske trekk, og fra unge demokratier i utvikling, ikke har den ballasten med seg. Det vil være å gå vel langt å forlange at disse menneskene, etter kortere eller lengre tids opphold i vårt land, skal ha den samme innsikt, den samme respekt og forståelse for ytringsfrihetens fundamentale innslag og posisjon i vårt samfunn. Det har – for å si det igjen – tatt oss generasjoner å bygge opp. Det betyr ikke at man skal være ukritisk til en del av de ytringsformene som ble tatt i bruk i billedstriden. Men viktigere enn det er – som mange har vært inne på – at vi har en konstruktiv dialog med våre landsmenn her og gjennom det kan skape en atmosfære som gir grobunn for forståelse og respekt for de verdier som vårt samfunn er bygd på.

Så til forslaget, som kanskje kan oppfattes å få en litt ufortjent skjebne ved at det blir lagt ved protokollen. Men som andre har sagt, er det veldig viktig at dette ble tatt opp. Forslagsstillerne har gjennom den prosessen vi har gått igjennom, lagt fram for oss en god oversikt over de allerede solid etablerte dialogfora vi har nettopp mot muslimske land. Og det er viktig at vi styrker dem. Jeg tror vi kan si at det at Norge etter en helhetlig vurdering kom relativt bra ut av denne situasjonen – da velger jeg å se med milde øyne på det som dessverre skjedde i Damaskus og Teheran – er nettopp på grunn av det etablerte systemet. Hvis vi i tillegg, igjen som en frukt av dialog, kan bringe erfaringer ned til våre lokalsamfunn og sette i gang en positiv prosess der, har vi lært noe meget viktig.

Anne Margrethe Larsen (V) [11:17:30]: Venstres forslag om et utvekslings- og samarbeidsprogram mellom muslimske land og Norge bygger på en grunnfestet tro på dialog. Dialog kan bidra til å rydde opp i fordommer og misforståelser eller rett og slett ren uvitenhet. Gjennom dialog kan vi bygge gode relasjoner mellom mennesker, endre deres holdninger og styrke demokratiske og menneskerettslige verdier. Dialog er en utrolig kraft!

Noen har hevdet at dialog skal stå i motsetning til tydelighet og klare verdier, men vi trenger dialog framfor konfrontasjon. Det er Venstre enig i. Dialog forutsetter at man vet hvor man står og hvilke verdier man vil fremme. Det er slett ikke uttrykk for svakhet eller ettergivenhet, tvert imot. Uten vilje til å snakke sammen menneske til menneske, kan en konfrontasjonslinje bli selvforsterkende og i verste fall øke omfanget av fordommer, vold og terrorisme.

Dette forslaget ble svært aktuelt etter at de berømte karikaturtegningene ble offentliggjort i enkelte aviser tidligere i år. Som vi alle husker, ble det svært sterke reaksjoner flere steder i den muslimske verden. Men ideen til forslaget ble fremmet før karikaturtegningene kom i fokus. Dette vil jeg gjerne understreke, fordi forslaget ikke bunner i en enkelt sak eller begivenhet, men i et generelt problem som vi står overfor. Den vestlige og den muslimske verden trenger å jobbe med å styrke samarbeidet mellom enkeltmennesker, frivillige organisasjoner, politiske partier og næringsliv. Utdanning er et viktig element i dette samarbeidet, noe som gjør at det bør omfatte elev-, student- og forskerutveksling.

Videre er det av stor betydning at norske partier får flere søsterpartier i den muslimske verden. Mange av de internasjonale partiorganisasjonene har søsterpartier i mange land, men få eller ingen fra denne delen av verden.

Frivillige og ideelle organisasjoner som ønsker å bygge relasjoner til den muslimske verden, bør dessuten få ressurser til det. I forslag til revidert budsjett har Venstre derfor foreslått midler til samarbeidsprogram. Barne- og ungdomsorganisasjoner må også få hjelp til å knytte nærmere bånd med muslimske søsterorganisasjoner.

Enkelte kommentarer til forslaget går på at det bør avgrenses til noen få land, og at det bør rettes inn mot opposisjonelle grupper. Venstres intensjon var ikke å tre slike begrensinger ned over forslaget. Det avgjørende bør være at man ser et sterkt engasjement hos seriøse norske aktører. Videre bør man se et betydelig potensial for et fruktbart samarbeid med egnede partnere i den muslimske verden.

I et brev til utenrikskomiteen av 8. mars 2006 skrev utenriksministeren at Regjeringen er positiv til å vurdere behovet for en ytterligere styrking av våre forbindelser med muslimske land. Det framholdes som en overordnet utenrikspolitisk utfordring å fremme en utvikling i den muslimske verden som ikke bidrar til at avstanden til Vesten oppleves som økende. Utenriksministeren er imidlertid ikke overbevist om at offentlige besøks- og utvekslingsprogram er veien å gå. Han peker på eksisterende kontaktflater som kan styrkes uten å gå veien om et særlig offentlig utvekslingsprogram.

Til det vil jeg si at Venstres forslag er tenkt som et supplement til det eksisterende – og en katalysator for ny kontaktvirksomhet. Støtten er først og fremst tenkt rettet inn mot dem som har gode ideer, men som mangler ressurser til å sette dem ut i livet. Venstre ønsker at disse aktørene skal delta i denne dialogen med den muslimske verden, gjerne i folk til folk-samarbeid. På denne måten kan vi bidra til en større bredde og dybde i dialogen.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:22:32]: Jeg skal være kort. Jeg synes det har vært en god og interessant debatt.

Jeg vil berømme forslaget og intensjonen bak det. Jeg har som representanten Larsen nå viste til, i et brev uttalt meg om forslaget. Vi skal studere komiteens innstilling nøye og ta med oss inntrykkene fra debatten. Jeg synes det er veldig positivt at alle partier – jeg synes nyansene her ikke er det vesentlige – gir uttrykk for og vektlegger betydningen av disse kontaktene. Vi vil følge dette opp.

Jeg vil særlig trekke fram det representanten Lilletun snakket om, nemlig beredskapen. Dette er litt som en forsikringspolise, tror jeg. Det er viktig mens vi har det, av mange forskjellige grunner. Men det er særlig viktig å ha hatt det når det kommer behov. Vi merket vel, som representanten Lilletun sa, under de mest opphetede delene av karikaturstriden at vi hadde gode kontakter å trekke på. Vi var ikke rådløse om hvor vi skulle henvende oss. Det å få et bredere nettverk tror jeg er viktig.

Jeg vil bare til slutt, fordi det er framme i vår aktuelle debatt nå også, nevne at jeg er litt skeptisk til begrepene «muslimske land» og «den muslimske verden», for jeg er ikke helt sikker på hva som menes med det. Jeg tror tendensen til å dele verden inn i muslimer og kristne lett bringer oss over til «de» og «vi» og i retning av den teorien som ligger der ute om at det er en «clash of civilizations». Det finnes altså mange mennesker med muslimsk tro som ikke lever i muslimske land eller den muslimske verden, og det finnes mange mennesker med kristen tro som lever i det man da ville definere som et muslimsk land. Iran, som vi skal snakke om senere i dag, er ett eksempel, og vi har Tyrkia som et annet. Det er temaene, å kunne ha dialog om ytringsfrihet, organisasjonsfrihet, menneskerettigheter og rettsstat i et bredt spekter med mange ulike land, jeg mener vi skal forfølge, og definisjonen «den muslimske verden» kan lett bringe oss på villspor.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Trine Skei Grande (V) [11:25:15]: Det har vært en fin debatt, og jeg vil også gjerne takke saksordfører for veldig fin jobbing.

Det dette i bunn og grunn handler om, kan symboliseres ved følgende to historier:

Toppen Bech har sending fra Baroniet i Rosendal, og går inn i 1700-tallsbiblioteket – dannelsens høyborg på den tiden – og kikker på bøkene, de bøkene alle hadde lest på den tiden. Den første boken hun plukker ut av hylla, er Koranen. Det dannede mennesket av 1700-tallet hadde lest Koranen.

Historie 2: En venn av meg som er professor i sosiologi på universitetet i Kairo, tar taxi fra Kairo til Alexandria. Han setter seg inn i drosjen, og på vei ut av Kairo er det trafikkaos. Da sier taxisjåføren hans, som egentlig er en godt utdannet, egyptisk, voksen ung mann: Uff – det er slik trafikkaos. Hvis alle hadde vært gode muslimer, hadde det ikke vært trafikkaos. Så sier sosiologiprofessoren: Har du vært i Europa noen gang? Nei, han hadde aldri vært i Europa. Tror du alle i Europa er gode muslimer? Nei, alle i Europa er hedninger. Tror du at det bare er trafikkaos i Europa da? – Det ble helt stille – og det var helt stille helt til bilen kom til Alexandria. Da han gikk ut av bilen, sa han til sosiologiprofessoren: Du har bare forvirret meg med denne turen, du!

Det sosiologiprofessoren oppsummerte dette som, var at i hans oppvekst var de fleste unge menn i Egypt på ferie til Paris og på ferie til London. De hadde venner i England, de hadde venner som hadde studert i Frankrike, de hadde alle en oppfatning av hva dette var.

Hver måned reiser det 14 000 nordmenn på ferie til Egypt. Hvor mange av dem har snakket med en egypter på ordentlig når de kommer hjem? Det er ikke mange. Det dette egentlig er snakk om, er at samme hvor gode kommunikasjonslinjer vår utenriksminister har med statsledere i andre land, er det faktisk folk til folk-samarbeid som er det som bygger ned konflikter. Det er faktisk forståelsen av hverandres liv som er det som bygger ned konflikter. Det er det å ha noen venner i Paris, noen venner i Kairo og noen venner man har møtt i London – det er det det er snakk om. Det får man bare til med folk til folk-samarbeid, studentutveksling, kommunikasjon mellom ungdomspartier, kommunikasjon mellom partier, ungdomsorganisasjoner som setter seg ned og snakker om hva ytringsfrihet og menneskerettigheter er, ungdomsorganisasjoner som syns det er spennende å reise til Egypt og besøke et universitet der, eller som faktisk syns det er spennende å jobbe med kvinneorganisasjoner i Marokko. Det er det dette forslaget egentlig bunner i.

Forslaget ble laget lenge før striden om karikaturtegningene, og bunner egentlig i en historie om en egyptisk sosiologiprofessor på taxitur til Alexandria. Det er det som egentlig er bakgrunnen for at vi fremmet forslaget.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 7.