Presidenten: Etter ønske fra næringskomiteen vil presidenten foreslå at debatten blir begrenset til 1 time og 5 minutter, og at taletiden blir fordelt slik på gruppene:

Arbeiderpartiet 20 minutter, Fremskrittspartiet 15 minutter, Høyre 10 minutter, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre 5 minutter.

Videre vil presidenten foreslå at det blir gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Lars Peder Brekk (Sp) [10:12:01]: (komiteens leder og ordfører for saken): Med dette presenteres innstillingen fra næringskomiteen om statens eierskap i BaneTele AS, jf. St.prp. nr. 74 for 2005-2006.

Det forretningsmessige fundamentet for BaneTeles virksomhet er kontroll av det fiberoptiske stamnettet som i hovedsak følger jernbanenettet og energiselskapene sin infrastruktur gjennom store deler av Norge. BaneTele har ikke hatt gode nok økonomiske resultater de siste årene. Selskapet må styrkes både finansielt og markedsmessig. Styret i BaneTele drev i løpet av 2005 fram en prosess for å avklare mulige nye forretningsmessige samarbeidsmuligheter. Arbeidet ble videreført av eier våren 2006. Etter forhandlinger med flere aktører konkluderte Nærings- og handelsdepartementet med at styrket industrielt og kommersielt samarbeid med Bredbåndsalliansen AS best var i samsvar med statens eiermessige og industrielle målsettinger for BaneTele.

Komiteen er delt i synet på både prosess og resultat av forhandlingene. Komiteens tilråding fremmes derfor på vegne av medlemmene fra Senterpartiet, Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, som referert i innstillingen.

Jeg forventer at mindretallet selv vil redegjøre for sine synspunkt og forslag i saken.

Samarbeidsavtalen mellom BaneTele og Bredbåndsalliansen sikrer en meget god industriell løsning og en ny markedsposisjon for Nye BaneTele. Samtidig tilføres det fusjonerte selskapet betydelig økt egenkapital, som innebærer at også statens lån til BaneTele vil bli innløst.

Samordningen av BaneTeles stamnett og Bredbåndsalliansens stam- og aksessnett medfører at Telenor for første gang kan få reell og åpen konkurranse i infrastrukturmarkedet, noe som samtidig åpner for større konkurranse i tjenestemarkedet.

Avtalen er viktig fordi den sikrer offentlig og nasjonalt eierskap til infrastruktur i telemarkedet. Løsningen vil drive fram regional utbygging av bredbånd og dermed gi et konkurransedyktig tilbud til distriktene. Avtalen er også nyskapende, fordi den sikrer utvikling av åpne tjenestenøytrale stamnett i Norge. I stadig flere land ser vi at åpne og tjenestenøytrale nett reduserer behovet for parallell, kostbar infrastruktur. Dette bidrar til prisreduksjoner på tjenester og bedret konkurranseevne for nettavhengig næringsliv. Fordelene ved åpne nett er ikke minst viktig i Norge, som er et kostbart land å bygge ut. Slike stamnett bygges nå ut i Norge, både i distrikter og i sentrale strøk.

Et annet forhold som ikke er så enkelt, er at åpne og tjenestenøytrale aksessnett er en mangel i mange land, også i Norge. Selv om økonomiske muskler hos utbyggerne er viktig, har ikke dette i seg selv løst problemet. Nye aksessnett kan ifølge en teleplanrapport fra 2005 koste opptil 30–50 milliarder kr.

I innstillingen til statsbudsjettet for 2002–2003 fra samferdselskomiteen konstaterte de nåværende regjeringspartiene og Fremskrittspartiet at

«brukerne har bidratt avgjørende til nettutviklingen, ved ulike typer finansiering av føringsveier, aksessnett og utstyr i sine boligområder, bedrifter osv., som har medført at brukerne har berettigede eierrettigheter til dette».

Samspill og samarbeid med eksisterende, uavhengige nett, finansiert og eid av brukerne – det som også kalles private ekomnett – i boliger, bedrifter og institusjoner kan redusere behovet for store investeringer på aksessiden for nye BaneTele. Brukerorganisasjoner arbeider med opplegg for økt brukermedvirkning i videre finansiering av disse lokale nettene. Det vil avlaste utbyggernes investeringsbelastninger og påskynde utbygging. Det er viktig å støtte opp om dette bl.a. ved å følge opp ekomloven for samspill mellom offentlige og private ekomnett, som øker utnyttelsen og stimulerer brukerne til å bidra.

Økt tilgang til avansert, åpen infrastruktur øker mulighetene for næringslivet, også lokalt, til å utvikle nye konkurransedyktige produkter og tjenester. Tiltak for økt bruk og videreutvikling av slike nett vil også bidra til å styrke BaneTeles forretningsmessige grunnlag som forbindelsesledd mellom nasjonale, regionale og lokale nett.

Samarbeidet mellom Bredbåndsalliansen og BaneTele er viktig. Det er framtidsrettet, og det er en riktig løsning for BaneTele. Det sikrer offentlig eierskap, det sikrer bedre konkurranse i telekommarkedet, og det sikrer ikke minst at forbrukerne og næringslivet får mulighet for og tilgang til billigere tjenester

Jeg har også lyst til å understreke at BaneTele og Bredbåndsalliansen passer veldig godt sammen som selskaper. Bredbåndsalliansens eiere arbeider langsiktig, har lang erfaring og kompetanse i å bygge ut vital infrastruktur også innen telekommunikasjon, og de har ikke minst en sterk investeringsvilje. Så innstillingen anbefales.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Gunvor Eldegard (A) [10:17:20]: Denne saka dreier seg om framtidig eigarstruktur i BaneTele. For å oppfylla Stortinget sine ønske om eit sterkt og effektivt BaneTele har det lenge vore behov for tiltak som kan styrkja selskapet. Det sørgjer no Regjeringa for. Regjeringa har forhandla fram ei avtale som sikrar selskapet ei god industriell løysing, noko som lenge har vore påkravt.

Dette er ikkje eit sal, som nokre har framstilt det som, men eit partnarskap som inneber at Breibandsalliansen tilfører BaneTele 625 mill. kr i kontantar i ein retta emisjon, mot at Breibandsalliansen får ein eigardel på 50 pst. i det nye selskapet. Dette vil gje selskapet ei god finansiell plattform, som gir gode moglegheiter til å utvikla BaneTele som eit landsdekkjande og konkurransedyktig breibandsselskap.

Høgre har gått høgt på banen i denne saka. Ifølgje Dagens Næringsliv fekk representanten Børge Brende «kaffen i vrangstrupen» då han tidlegare i år las om næringsministeren sine planar for BaneTele og om partnarskapet med Breibandsalliansen. Til det vil eg seia at me heldigvis står overfor ein heilt annan situasjon no enn me hadde gjort dersom den førre regjeringa hadde fått det som ho ville. Då vart det lagt opp til billegsal av BaneTele i regi av Høgre sin tidlegare næringsminister Ansgar Gabrielsen. Han hadde så vidt vorte næringsminister då han kunngjorde at BaneTele skulle seljast.

For Arbeidarpartiet er BaneTele eit viktig selskap. Det er i dag det einaste landsdekkjande alternativet me har til Telenor. Eg er difor glad for at Regjeringa og næringsministeren har kome fram til ei løysing som vil setja selskapet betre i stand til å vera ein sterk, landsdekkjande konkurrent til Telenor.

Det er fire forhold som har vore viktige for Arbeidarpartiet i denne samanhengen, nemleg å sikra eit godt økonomisk fundament for BaneTele, å sikra eit offentleg eigarskap, å bidra til samordning av infrastrukturen for breiband og å bidra til ei langsiktig løysing. Den avtala som no er inngått, tek vare på alle desse omsyna på ein god måte.

BaneTele kan no leggja fleire år med utryggleik rundt eigarforholdet bak seg. Selskapet har lenge vore i ein situasjon med behov for auka volum, dvs. fleire kundar, for å kunna få ei tilfredsstillande inntening. Men selskapet har ikkje hatt den marknadsmessige posisjonen som skal til for å kunna ha eit tilstrekkeleg kundegrunnlag.

Den industrielle partnaren er no funnen gjennom ein open prosess og reelle forhandlingar. Departementet har valt den løysinga dei meiner er best, og som oppfyller dei måla me har for BaneTele. Ei god industriell og robust finansiell løysing har stått i fokus.

Det er nokre som har kritisert regjeringspartia for å leggja vekt på at det offentlege skal behalda ein kontrollerande eigardel i selskapet. Men Stortinget si behandling av Breibandsmeldinga i førre periode viste òg at det er ulike haldningar mellom dei borgarlege partia og regjeringspartia når det gjeld eigarskap for selskapet.

Regjeringa har vore tydeleg på at offentleg eigarskap for BaneTele er viktig. Det står til og med i Soria Moria-erklæringa:

«Regjeringen vil medvirke til at BaneTele AS blir et offentlig kontrollert selskap som bidrar til bredbåndsstruktur i hele Norge.»

Høgre og andre må gjerne skrika opp, men etter mi meining må det vera heilt legitimt at me ønskjer at det offentlege skal vera tungt inne på eigarsida i dette selskapet, fordi dette selskapet har ansvar for store delar av den elektroniske infrastrukturen i landet vårt, og det er veldig viktig.

Eg er difor veldig nøgd med den industrielle partnaren som BaneTele no får, og som eg meiner er den beste partnaren selskapet kunne få. Dette betyr òg at selskapet framleis skal vera i offentleg eige.

Øyvind Korsberg (FrP) [10:21:54]: Utbygging av telemarkedet er selvfølgelig noe av det viktigste man legger forholdene til rette for når det gjelder satsing på bredbånd og teletjenester i distriktene. Da er det viktig at man har en reell konkurranse i telemarkedet. Spesielt viktig er det å styrke konkurransen i infrastrukturmarkedet, der Telenor har en dominerende posisjon. Telenor har jo en dominerende posisjon på mange andre områder, så konkurranse er viktig. Denne Regjeringen er ikke akkurat kjent for å styrke konkurransen, og det gjør den heller ikke når det gjelder BaneTele.

Det er en merkelig prosess som har pågått når det gjelder salg av BaneTele, eller emisjon, som det egentlig er. Prosessen er merkelig fordi det har vært flere interessenter til selskapet, men konklusjonen har nærmest vært trukket med hensyn til hvor man skulle, lenge før resultatet var klart. Det blir ganske merkelig når statsråd Eriksen trosser egne rådgivere, eget styre, de ansatte og annen ekspertise som kommer med synspunkter på dette, og velger en partner. Det blir også ganske merkelig når to av de andre som var interessert i BaneTele, hadde høyere bud og Regjeringen likevel velger det laveste budet. Riktignok får Bredbåndsalliansen mulighet til å justere opp budet sitt etter hvert, men det vitner mer om avlat enn noe annet. De to andre fikk ikke den muligheten.

Det må føles ganske underlig for Regjeringen når styret velger å trekke seg på grunn av måten Regjeringen har behandlet denne saken på. Det er tydelig at det har foregått ting i de lukkede rom, og resultatet ser man etter hvert.

Man kan også stille spørsmålet om det er sånn at styrelederen i Bredbåndsalliansen, Tormod Hermansen, får belønning for lang og tro tjeneste i Arbeiderpartiet siden han får denne saken igjennom.

Hele prosessen har vært underlig, og jeg synes det er merkelig at Regjeringen har valgt å presse den gjennom i Stortinget. Jeg vil derfor ta opp vårt forslag. Vi mener det riktige ville være å gjøre som man har gjort i en del andre selskap, nemlig å børsnotere og delprivatisere selskapet. Da har staten fremdeles god kontroll med selskapet, man får inn profesjonelle partnere som ønsker å se langsiktig og drive videre på kommersielt grunnlag, og man får også de beste aktørene til å være med. Man har gjort det med Statoil, Telenor og en rekke andre selskap, så det burde man også tatt seg tid til å gjøre her. I denne saken ser man tydelig forskjell på en sosialistisk regjering og et borgerlig alternativ. Her er det store skillelinjer når det gjelder hvor man skal. Man legger forholdene til rette for økt offentlig kontroll med noe av det viktigste innenfor telemarkedet.

Presidenten: Representanten Øyvind Korsberg har tatt opp det forslag han refererte til.

Torbjørn Hansen (H) [10:26:21]: Prosessen rundt nedtrappingen av statens eierskap i BaneTele viser hvor komplisert det blir å drive en seriøs og troverdig næringspolitikk når ideologiske motiver overtar for sunn fornuft, faglige vurderinger og hensynet til næringsliv, ansatte og forbrukere.

Det er på ingen måte helt sikkert at den løsningen flertallet stemmer for i dag, med en fusjon mellom BaneTele og Bredbåndsalliansen, er en dårlig løsning for BaneTele eller bredbåndsmarkedet i Norge. Men salgsprosessen, spillet, relasjonene mellom hovedpersoner bak Bredbåndsalliansen og partivenner i Regjeringen, og begrunnelsen som oppgis for valg av fusjonspartner, gjør det vanskelig å ta stilling til saken på et objektivt sett godt nok grunnlag.

Kjernen i virksomheten til BaneTele er altså det fiberoptiske nettet som følger jernbanenettet og energiselskapenes infrastruktur i Norge. Ideen var å lage et alternativt nett til Telenor, og BaneTele er altså det eneste landsdekkende alternativet til Telenor når det gjelder transport av tung data og teletrafikk. Dette gjør at valg av framtidig løsning for BaneTele er viktig for å skape bedre konkurranse på teletjenester i Norge. Og bedre konkurranse på teletjenester har betydning både for bedrifter og forbrukere, som i større og større grad etterspør høykapasitetsoverføring.

Valg av løsning er også avgjørende for den industrielle utviklingen av virksomheten i BaneTele, for framtiden til de ansatte og for statens verdier som eier av selskapet.

Når staten skal endre sitt eierskap i statseide bedrifter eller gjøre store strategiske grep som en fusjon faktisk er, er det naturlig og viktig å rådføre seg med styre, ledelse og ansatte. Staten har siste ord som eier, men ledelse og styre har relevant kompetanse i slike spørsmål. Det er uansett viktig for en eier, privat eller offentlig, å lytte til hva selskapet og de ansatte mener i strategiske spørsmål.

Derfor var det oppsiktsvekkende å få servert salgsprosessens tilnærmede havari brettet ut i Dagens Næringsliv den 20. mai i år. Der fremgikk det at næringsminister Odd Eriksen trosset rådgivere, et enstemmig styre og BaneTeles ansatte for å selge til Bredbåndsalliansen ledet an av partifelle Tormod Hermansen, med utgangspunkt i et bud som lå 200 mill. kr lavere enn det beste konkurrerende budet. En sentralt plassert kilde beskriver hele salgsprosessen som et skuespill.

Faktum er altså at Regjeringen gikk til en budgiver med et vesentlig lavere bud, og at hele styret i BaneTele gikk av i protest. Budgiveren hadde på toppen av det hele nære politiske relasjoner til Regjeringen. Slike forestillinger er vi ikke tjent med å ha i forbindelse med utøvelse av det statlige eierskap. Styret skriver i brev datert 18. mai at den valgte løsning vil medføre store organisatoriske endringer og risiko for at flere nøkkelpersoner sier opp sine stillinger. Styret mener det finnes alternativer som er vesentlig bedre enn det departementet har valgt. Styret legger vekt på et helt sentralt industrielt aspekt, nemlig om den aktuelle fusjonspartner faktisk kan tilby økt volum i BaneTeles nett. Her mener styret det er grunn til å reise tvil rundt de estimater som Bredbåndsalliansen har presentert, og at det finnes vesentlig bedre industrielle alternativer.

I begrunnelsen for valg av fusjon med Bredbåndsalliansen legger Regjeringen avgjørende vekt på at staten fortsatt skal eie 50 pst. av det fusjonerte selskapet. Dette innebærer at det er andre hensyn enn bredbåndsmarkedet, verdien på aksjene og utviklingen av selskapet som kommer først. Dette gjør det meget vanskelig å ta stilling til om fusjonen faktisk er til det beste for næringslivet, brukerne og selskapet.

Det kan alltids være grunn til å se på behovet for statlig eierskap, særlig i bedrifter der staten eier 100 pst. fra før av. Høyre har et relativt pragmatisk forhold til dette spørsmålet og er opptatt av å finne gode løsninger for bedrifter der staten er eier. I vårt stortingsvalgprogram understreker vi at det fortsatt vil være grunnlag for å beholde en statlig interesse i foretak der staten allerede er i eierposisjon i viktige sektorer – bl.a. blir samferdsel nevnt. Men statlig eierskap er jo ikke et selvstendig mål i seg selv. Formålet med statlig eierskap må være å sikre hovedkontor, nasjonal kompetanse og gode rammevilkår for næringslivet.

I denne saken er det et påfallende fravær av holdbar begrunnelse for hvorfor det er så viktig at staten fortsatt er eier av BaneTele, og hva staten egentlig kan bidra med som eier. Vi sitter da igjen med en ganske uryddig salgsprosess, et sterkt ideologisk ønske fra Regjeringen om statlig eierskap og sterke protester fra mange hold. Dette gjør at Høyre ikke er fornøyd med valg av løsning og begrunnelsen for denne, og vi vil derfor stemme mot forslaget fra Regjeringen.

Jeg vil også ta opp forslaget i innstillingen der Regjeringen bes komme tilbake til Stortinget med en ny løsning for BaneTele hvor industrielle og markedsmessige hensyn er førende for prosessen.

Denne saken kan også ses i en større sammenheng knyttet til eierskapspolitikken i Norge.

Regjeringen har i Soria Moria-erklæringen varslet et langt mer aktivt statlig eierskap. I dag, ett år senere, er det fortsatt helt i det blå hva som ligger i «langt mer aktivt». Eierskapsmeldingen har vært utsatt en rekke ganger. I Dagens Næringsliv i dag kan vi lese at regjeringspartiene ikke engang klarer å bli enige om når eierskapsmeldingen skal legges fram. Rød-grønne stortingsrepresentanter har kommet med en rekke utspill knyttet til hvordan staten bør gripe inn overfor selskaper der staten er aksjonær. Det har også vært mange utspill knyttet til bedrifter som stortingsrepresentanter ønsker at staten skal kjøpe seg opp i, både i Norge og utenlands. Eierskapspolitikken har i realiteten vært en betydelig arena for offentlig debatt og konflikt mellom stortingsrepresentanter og andre tilknyttet regjeringspartiene om spørsmål som angår store og viktige bedrifter i Norge.

På den andre siden er det et faktum at Regjeringen hittil bare har gjennomført tre transaksjoner som eier i næringslivet. Den første var fullføring av børsnotering og nedsalg i oppdrettsbedriften Cermaq. Det var en meget fornuftig privatisering og helt i samsvar med den forrige regjerings politikk.

Den andre transaksjonen var kjøp av 5 pst. av aksjene i Nammo gjennom bruk av en forkjøpsrett. Dette kjøpet ivaretar statens økonomiske interesser som aksjonær og er politisk sett helt uproblematisk. Derfor forstår jeg godt at tidligere næringsminister Odd Eriksen og Regjeringen var opptatt av å vise politisk retning da turen kom til reduksjon av statens eierandeler i BaneTele. Like fullt er det bare å konstatere at fusjonen mellom BaneTele og Bredbåndsalliansen innebærer at staten halverer sitt eierskap i BaneTele. I sum har den rød-grønne regjeringen helt klart redusert statens eierskap i næringslivet etter valget.

Vi registrerer også med stor undring at det aktive statlige eierskapet i Statkraft innebærer at man får en utbytteandel på 98 pst., totalt i strid med de forslag og løfter som to av regjeringspartiene har kommet med.

På den annen side ble vi ganske positivt overrasket da statsminister Stoltenberg i fjorårets juleintervju i Dagens Næringsliv avviste at det er aktuelt å gripe inn mot omstillinger i bedrifter hvor staten er hel eller delvis eier.

Dermed er det bare å konstatere at det er lite nytt fra Regjeringen når det gjelder temaet statlig eierskap så langt, bortsett fra at det er et relativt kraftig kaos i det offentlige rom. Problemet til Regjeringen er at staten er en stor og viktig eier i norsk næringsliv. Eierskapet er basert på en klar rollefordeling, og staten følger næringslivets spilleregler. I opposisjon har de rød-grønne partiene protestert mot denne formen for eierskap og krevd maktbruk gjennom eierskapet for å tvinge selskapene til å gjøre ting som selskapene ikke mener er riktig. Da blir problemet at en slik endring av eierskapspolitikken i Norge faktisk vil redusere statens legitimitet som eier i norsk næringsliv, både i forhold til selskapenes styrende organer og i forhold til andre aksjonærer. Derfor vil en slik politikk med et aktivt statlig eierskap, slik jeg forstår en del rød-grønne representanter oppfatter det, egentlig kunne gi som resultat at det reduserer statens legitimitet som eier i norsk næringsliv. Det tror jeg faktisk ikke at de rød-grønne partiene ønsker. Det tror jeg også er grunnen til at vi ser veldig lite nytt når det gjelder statlig eierskap.

Presidenten: Representanten Torbjørn Hansen har tatt opp det forslaget han refererte til.

Aud Herbjørg Kvalvik (SV) [10:35:22]: Det har vært en del uro rundt BaneTele. Det meste av denne uroen har vært knyttet til den manglende industrielle avklaringen i forrige periode, som den forrige regjering var ansvarlig for. Det er helt klart at BaneTele trengte mer kapital. Men kapital i seg selv er ikke nok til å få til en levedyktig virksomhet. Jeg er derfor glad for at Regjeringen har fått til en industriell løsning som sikrer selskapets framtid. Mens forrige regjering ikke klarte å ta nødvendige grep for å sikre dette, har Regjeringen forhandlet fram en løsning som både er bra for selskapet og som også sikrer statens verdier. Staten beholder jo 50 pst. av eierskapet i selskapet.

Gjennom Bredbåndsalliansen får BaneTele tilgang til utvidet nett, kundetilgang, kompetanse og industrielle eiere. Det er viktig for SV at infrastruktur er i offentlig eie. Som nevnt tidligere av en representant fra Arbeiderpartiet står det i Soria Moria-erklæringen at vi skal

«medvirke til at BaneTele AS blir et offentlig kontrollert selskap som bidrar til bredbåndsstruktur i hele Norge».

Derfor er vi glad for at det til slutt ble en løsning der det offentlige eierskapet er ivaretatt. Med denne løsningen har vi grunn til å tro at vi vil kombinere BaneTeles gode tekniske kompetanse med Bredbåndsalliansens markedstilgang. SV anbefaler Stortinget å følge innstillingen fra næringskomiteen.

Til slutt vil jeg bare tilføye at jeg er glad for at vi ser forskjell på en rød-grønn regjering og et borgerlig alternativ.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [10:37:14]: Kristeleg Folkeparti set pris på at regjeringspartia sørgde for at behandlinga av denne saka vart utsett til over sommaren. Det har gitt oss høve til ei heilt anna og meir forsvarleg saksbehandling både i komite og i storting enn det som hadde vore tilfellet dersom saka skulle ha vore rusha gjennom før sommaren.

Saka i dag kan oppsummerast i få ord: gode tankar, men svak gjennomføring. Dei gode tankane er knytte til behovet for å finna ein strategisk partnar til BaneTele. Det har det ikkje vore usemje om. Selskapet treng både ei finansiell og ei marknadsmessig styrking for å kunna oppfylla dei måla Stortinget tidlegare har sett for BaneTele si rolle. Desse måla har det ikkje vore usemje om. Det eine er å vera ein reell konkurrent til Telenor i utbygging av breiband. Det andre er å sikra eit tilbod av innhaldsnøytralt breiband over heile landet. Den einaste premissen som har vore sett for sjølve eigarstrukturen frå Stortinget si side, har vore å sikra BaneTele best mogleg tilgang til ein nasjonal nettstruktur for å kunna levera ende til ende-løysingar for breibandskapasitet.

Hovudproblemet med den løysinga som Regjeringa har lagt opp til, er den nagande kjensla av at valet av strategisk partnar har vore gjort ut frå eit kriterium som Stortinget faktisk ikkje har teke stilling til, nemleg høvet for staten til å halda på 50 pst. eigarskap. For at eit slikt kriterium i det heile skulle leggjast vekt på er det nokre føresetnader som måtte vera på plass: Anten måtte statleg fleirtalseigarskap vera ein nødvendig premiss for å sikra at dei nemnde måla vart oppnådde, eller så måtte alle potensielle kjøparar gje same sikring av måloppnåing og tilby same pris for deleigarskapen i BaneTele, slik at Regjeringa då kunne leggja vekt på andre forhold.

Me konstaterer at Regjeringa ikkje er i stand til å koma med overbevisande argument verken for at statleg fleirtalseigarskap er heilt nødvendig for å sikra måloppnåing, eller for at tilboda frå dei tre aktuelle kjøparane var identiske vurdert ut frå den industrielle og marknadsmessige tilleggskompetansen dei kunne tilføra eit partnarskap med BaneTele og frå tilbodskurs på aksjar i selskapet.

Det tidlegare styret i BaneTele meinte tydelegvis at dei ulike kjøparane ikkje kunne sidestillast når det gjaldt den samla industrielle slagkrafta til BaneTele og den aktuelle kjøparen.

Når det gjeld pris, må me konstatera at dei ulike interessentane har vore utsette for ulik behandling i prosessen. Det er ingen risiko for at prisen ville vorte dårlegare om ein annan tilbydar hadde vore vald. Men etter alt å døme har staten sagt nei til eit betre pristilbod enn det som no ligg føre.

Kristeleg Folkeparti vil ikkje utan vidare avvisa at ein statleg eigardel på 50 pst. kan sikra ei betre måloppnåing, og då spesielt vurdert opp mot dei måla som Stortinget eksplisitt har gjeve. Difor vil ikkje Kristeleg Folkeparti i dag be Regjeringa koma tilbake til Stortinget med ein ny prosess for utsal av BaneTele-aksjar der statleg eigarskap ikkje skal vera ein premiss. Men me meiner at det hadde vore ein langt betre prosess om Regjeringa først argumenterte eksplisitt for dette overfor Stortinget, og eventuelt etterpå la det inn i ein ikkje-diskriminerande salsprosess dersom eit fleirtal i Stortinget gav tilslutning til argumenta. Slik det framstår no, verkar det som om eit reint ideologisk motivert mål om direkte statleg kontroll har vore det mest tungtvegande. Me synest det er litt uryddig og lite profesjonelt.

Breibandsalliansen er ei utmerkt verksemd med kompetanse og med solide eigarar som har strategiske interesser i infrastruktur. Kristeleg Folkeparti har ikkje grunnlag for å fastslå at Regjeringa med sitt val har gjort Stortinget sine mål for BaneTele si framtid vanskelegare å oppnå.

Me står att med store spørsmål: Hadde konkurransen i breibandsmarknaden og målet om ein nasjonal aktør i utbygginga av breiband ved sida av Telenor vore betre tent med eit anna val av samarbeidspartnar? Kunne staten oppnådd ein høgare pris for aksjane utan at det gjekk ut over selskapets industrielle styrke og nasjonale mål om breibandsdekning? Er kravet om minst 50 pst. statleg eigarskap rett og slett eit utslag av sosialistisk kontrolliver? Svaret er: Me veit ikkje. Ein prosess som munnar ut i eit slikt svar, kan me ikkje akseptera. Difor kjem me òg til å stemma mot Regjeringa sitt forslag til avtale.

Leif Helge Kongshaug (V) [10:42:33]: Saken om salg av BaneTele viser at det er stor forskjell på den forrige regjeringen og den sittende regjeringen – en tydelig forskjell. Den regjeringen som Venstre var en del av, var opptatt av reell konkurranse, åpenhet og oppgjør med den gamle kulturen der viktige beslutninger ble fattet i det korporative Norge og i lukkede rom. Nå er vi tilbake til fortiden. Denne saken er et eksempel på at konkurransepolitikken for alle praktiske formål nesten synes avviklet. Beslutninger tas, ikke på grunn av, men på tross av hva som er det beste for bedrifter og arbeidsplasser.

Venstre er opptatt av at det skal være konkurranse om bredbåndstjenestene i det norske markedet. I dag er det for alle praktiske formål ikke slik. Telenor har ingen reell konkurranse i å tilby bredbåndstjenester som er landsdekkende. Nettopp dette var bakgrunnen for at den forrige regjeringen fikk vedtatt en kapitaltilførsel på 120 mill. kr til BaneTele, og at en nedsalgsfullmakt ble fremmet. Vårt ønske var et finansielt styrket BaneTele som en egnet partner for virksomheter som vil utfordre Telenors enevelde på landsdekkende bredbånd, ikke et BaneTele som skulle selges på billigsalg, bare staten fikk mest mulig innflytelse.

Det er på denne bakgrunn ekstra trist å konkludere med at den salgsprosessen som Regjeringen gjennomførte, skjedde på en mildt sagt lite profesjonell måte. Det har åpenbart vært slik at Regjeringen har vektlagt eierkonstellasjonene foran forbrukerhensyn og industrielle hensyn i sin avgjørelse. Det kan ikke være andre begrunnelser for at Bredbåndsalliansen ble valgt. Dette understrekes også i brev til næringskomiteen datert 9. oktober 2006, der det fastslås at Bredbåndsalliansen ble foretrukket fordi det da var mulighet for et fortsatt statlig eierskap på mer enn 50 pst.

Det er i grunnen ganske fantastisk at man tror man får en bedre konkurranse ved å la et selskap hvor staten eier over 50 pst., konkurrere med et annet selskap, hvor staten eier mer enn 50 pst.

Dessuten har jo tidligere statsråd Odd Eriksen gjennom saksbehandlingen overkjørt egne rådgivere, sett helt bort fra det sittende styrets anbefalinger og valgt en løsning som det på ingen måte er godtgjort er den industrielt beste for selskapets framtid. Akkurat det kan neppe den nye statsråden lastes for, men det er vel grunn til å tro at også tidligere stortingsrepresentant Dag Terje Andersen ville ha sikret flertall for Regjeringens håndtering av saken dersom statsrådsskiftet ikke hadde funnet sted. Hensynet til forbrukerne kan neppe ha vært vektlagt betydning verken av den nye eller av den gamle statsråden.

Det er vel nesten en helt enestående hendelse at Regjeringen gjennom salgsprosessen fikk til et slags omvendt Kinderegg, tre negative ting på én gang:

• 1. Salgsprosessen medførte at hele styret gikk av i protest.

• 2. Løsningen hadde ikke støtte fra de ansatte i BaneTele.

• 3. Regjeringen valgte å gi eksklusivitet til budgiveren med det laveste budet – et bud som lå hele 200 mill. kr under det høyeste.

For Venstre er det åpenbart at det her er gjennomført en meget slett saksbehandling, der hensynet til konkurranse, forbrukere og ansatte er blitt satt til side. Derfor mener vi at det er helt nødvendig at Regjeringen må gå nye runder for å avklare hva som er den beste løsningen for selskapet og for brukerne av bredbåndsløsninger, for det er jo dem dette først og fremst handler om. Den valgte løsningen vil ikke bringe med seg betydelig økt trafikk i nettet slik som valg av andre partnere ville ha gjort, og Regjeringen ser ut til å ha lagt større vekt på et ideologisk ønske om statlig eierskap enn på kvaliteten på løsningen for BaneTele og bredbåndsmarkedet.

Regjeringen har heller ikke på noen måte klart å begrunne hvilke fordeler samfunnet vil få gjennom offentlig eierskap av BaneTele, ei heller om slike eventuelle samfunnsmessige fordeler kan realiseres på andre måter enn ved å begunstige én kjøper framfor de andre i selve salgsprosessen.

På denne bakgrunn går Venstre mot Regjeringens forslag om å selge BaneTele til Bredbåndsalliansen, og sammen med Høyre ber vi Regjeringen komme tilbake til Stortinget med forslag til en god industriell løsning for nedsalg i og partnerskap for BaneTele uten at statlig eierskap vektlegges som kriterium ved valg av løsning.

Statsråd Dag Terje Andersen [10:47:51]: Jeg kan konstatere at næringskomiteens flertall støtter Regjeringens forslag om å redusere statens eierandel i BaneTele til 50 pst. og å inngå avtale med Bredbåndsalliansen om et langsiktig delt eierskap i selskapet. Det er jeg glad for.

Avtalen innebærer at Bredbåndsalliansen vil tilføre BaneTele 625 mill. kr i kontanter i en kapitalforhøyelse, mot at Bredbåndsalliansen får en eierandel på 50 pst. i det nye selskapet. Løsningen representerer et verdifullt samspill mellom ulike nettverkseiere, med et langsiktig forretningsmessig perspektiv.

Under behandlingen av bredbåndsmeldingen i Stortinget våren 2004 ble det lagt klare føringer for hvilken rolle BaneTele bør ha i utviklingen av bredbåndsmarkedet i Norge. Disse føringene har vært sentrale i Regjeringens håndtering av statens eierskap i selskapet.

BaneTele er det eneste landsdekkende alternativet til Telenor når det gjelder transport av tung data og teletrafikk.

BaneTeles infrastruktur er ettertraktet, og selskapet har god teknisk kompetanse. BaneTele har imidlertid en utfordrende markedssituasjon. Det er betydelige kostnader knyttet til å drive det omfattende nettet. BaneTele alene mangler den markedsmessige posisjonen som skal til for å oppnå tilstrekkelig vekst i trafikkvolum til å bære disse kostnadene. BaneTele må også investere mye for å kunne dekke kundenes behov for god tilknytning mellom transportnett og aksessnett. Disse elementene er avgjørende for å bli en reell konkurrent til Telenor.

Våren 2005 besluttet Stortinget å tilføre selskapet 120 mill. kr i ny aksjekapital. Det ble da påpekt at en slik kapitalforhøyelse ikke vil være tilstrekkelig for at BaneTele når alle mål som Stortinget har satt for selskapet.

Regjeringen foreslår i St.prp. nr. 74 for 2005-2006 at statens eierandel i BaneTele reduseres til 50 pst., og at det inngås avtale med Bredbåndsalliansen om et langsiktig delt eierskap i selskapet.

Samarbeidet med Bredbåndsalliansen gir BaneTele en finansiell plattform for videre satsing som selskapet til nå ikke har hatt. Løsningen innebærer i tillegg samordning av BaneTeles betydelige stamnett, med lokale distribusjons- og aksessnett i viktige deler av landet.

Med denne løsningen kan BaneTele bedre dekke sine kunders behov i en landsdekkende infrastruktur som er åpen for alle.

Departementet har hatt samtaler med flere for å finne en framtidsrettet industriell løsning for BaneTele. I disse samtalene, som også har dreid seg om verdivurderinger og industrielle løsninger, har staten lagt betydelig vekt på å oppnå en høy statlig eierandel. På tross av at selskapet har slitt økonomisk, viser prosessen at det ligger betydelige økonomiske verdier i BaneTele. Min vurdering er at staten fortsatt bør sikre, og ta del i, verdiutviklingen av selskapet.

Basert på en helhetsvurdering ble Bredbåndsalliansen det mest interessante alternativet. Kjernen i Bredbåndsalliansens strategi er å tilby en bred portefølje av tjenester over et høykapasitets bredbåndsnett med Distrikts-Norge som hovedsatsingsfelt. Kombinasjonen Bredbåndsalliansen–BaneTele vil representere et kraftfullt nasjonalt og langsiktig alternativ i det norske bredbåndsmarkedet.

Staten har gjennom avtalen sikret seg en langsiktig eierandel på 50 pst. eller mer i BaneTele. Gjennom denne eierandelen og særskilte bestemmelser i en aksjonæravtale kan staten påvirke de strategiske valgene til selskapet slik at de er forenlig med statens mål. Verdien som er oppnådd i transaksjonen, er meget god for staten og setter en verdi på dagens BaneTele som ligger over det som ble skissert fra andre aktuelle partnere.

Avtalen innebærer at BaneTeles lån til staten vil bli innløst. Staten vil etter dette ikke lenger ha dobbeltrollen som eier og långiver i BaneTele.

Det er godt for BaneTele at Stortinget har behandlet denne saken så positivt. Jeg takker for det. Et vedtak slik flertallet i næringskomiteen går inn for, vil gi en industriell løsning for BaneTele som også er robust i et krevende marked.

Presidenten: Det blir adgang til replikkordskifte.

Øyvind Korsberg (FrP) [10:52:56]: Jeg vil først gratulere statsråden, som har sin første sak i salen i dag.

I dag er det ikke reell konkurranse i telemarkedet. Samtidig har flere talere fra regjeringspartiene i sine innlegg vist til at dette er en oppfyllelse av Soria Moria-erklæringen. Soria Moria-erklæringen er etter mitt syn en grøt av partipolitikk.

Når Regjeringen har valgt å gjøre det den gjør nå, har de altså trosset egne rådgivere, de har trosset et enstemmig styre, som har gått av, de har trosset de ansatte, og de har sett bort fra en rekke ekspertråd som har kommet. Da er spørsmålet: Er det viktigste å oppfylle Soria Moria-erklæringen, eller er det viktigste å få en sunn, god, moderne og framtidsrettet konkurranse i telemarkedet, til beste for folk flest?

Statsråd Dag Terje Andersen [10:54:04]: Det er riktig at Soria Moria-erklæringen er en samling av politiske målsettinger. Det bør et politisk dokument være. Det er ikke noen motsetning mellom det og det å oppnå de mål som representanten Korsberg spør om. Vi har valgt en løsning som sørger for at en med det nye sammenslåtte selskapet kommer lenger ut i verdikjeden enn en ville gjort hvis en hadde valgt en løsning der en bare solgte hovednettet som BaneTele i dag har, til en høyest mulig pris.

I tillegg til et godt økonomisk resultat, i tillegg til langsiktigheten og i tillegg til statens eierandel på 50 pst., som gir oss påvirkningsmulighet og styringsmulighet på viktig infrastruktur i Norge, har vi valgt den løsningen som gir Telenor – den andre konkurrenten – konkurranse lengst mulig ut i nettet. Derfor er dette også en veldig god løsning for konkurransen og for brukerne av nettet.

Torbjørn Hansen (H) [10:55:15]: Jeg vil starte med å gratulere statsråden med utnevnelsen.

Mitt spørsmål går på selve salgsprosessen. Det er åpenbart at likebehandling og seriøsitet er ganske viktig når staten skal ut i markedet og finne en løsning gjennom en budprosess. Det har litt å gjøre med tilliten til staten som en ryddig aktør i næringslivet.

I denne saken har altså Regjeringen gått inn i eksklusive forhandlinger med en budgiver som lå 200 mill. kr under konkurrerende bud, og på veldig underlig vis øker prisen på dette budet med 200 mill. kr, slik at det matcher de andre budgivernes bud. Dette gjør at salgsprosessen framstår som et slags skuespill hvor de to andre aktørene egentlig blir statister. På toppen av det hele har styret trukket seg, de ansatte var imot, og vi kjenner de nære relasjonene mellom styreformannen i Bredbåndsalliansen og Regjeringen.

Mitt spørsmål er: Var det på noe tidspunkt aktuelt å velge andre fusjonspartnere enn Bredbåndsalliansen?

Statsråd Dag Terje Andersen [10:56:21]: Svaret på det er at tidlig i prosessen var det åpent hvilket alternativ som ville blitt valgt. Det er ikke riktig at noen har blitt behandlet eksklusivt. Alle interessenter har gjentatte ganger fått mulighet til å komme med alternativer knyttet opp mot våre målsettinger for hvordan vi ønsker å videreføre BaneTele.

Da det ble klarlagt hvem som etter vår vurdering ville gi den beste industrielle løsningen, hvem som ville sørge for at staten fremdeles kunne ha et betydelig eierskap, hvem som ville legge hovedvekt på langsiktig industriell utvikling og det å komme nærmere kundene, som vi var opptatt av, ble det sluttforhandlet med én av kandidatene. Det er en helt normal prosess, som har ført til at et selskap der vi har puttet inn en egenkapital på 340 mill. kr, som de samme analytikerne som det tidligere er referert til, har anslått verdien av til i overkant av 500 mill. kr, altså kommer ut med en verdifastsettelse på 625 mill. kr. Hvordan det kan framstilles som et dårlig økonomisk håndverk av Regjeringen, kan jeg ikke begripe.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [10:57:39]: Eg sluttar meg òg til gratulantane og ser fram til eit konstruktivt samarbeid med den nye statsråden.

Det er to forhold som er heilt klåre i denne saka. For det første: På eit tidleg stadium i prosessen var det tydeleg at Breibandsalliansen hadde eit klårt dårlegare pristilbod enn dei to andre. For det andre: Det reelt avgjerande momentet i denne saka er Regjeringa sitt krav om minst 50 pst. eigarskap.

Då blir mine to spørsmål: For det første: Kva slags reelle fordelar gjev 50 pst. eigarskap samanlikna med 34 pst.? Då tenkjer eg ikkje på prestisje, men på reelle fordelar. Det andre spørsmålet er: Kor mange millionar kr meiner Regjeringa det er verdt å ofra for å få lov til å vera den største eigaren?

Sigvald Oppebøen Hansen hadde her teke over presidentplassen.

Statsråd Dag Terje Andersen [10:58:32]: Det er klart at det å eie 50 pst., i tillegg til de formuleringene som står om muligheten for å øke eierandelen dersom konkrete mål i løpet av en viss periode ikke nås, gir mulighet til å garantere at dette selskapet som staten er deleier i, skal bidra til at vi utvikler bredbåndstilbudet over hele landet. Det geniale med denne løsningen er at den partneren vi har valgt, har veldig gode regionale nett, som vi kombinerer med BaneTeles gode utgangspunkt.

Det er ikke mulig å si hva en kunne fått hvis staten f.eks. hadde trukket seg helt ut. Men det er riktig som jeg sa i stad, at verdivurderingene på forhånd lå i overkant av 500 mill. kr. Den avtalen som er oppnådd, er på 625 mill. kr, med staten som 50 pst. eier og en god industriell løsning. Vi mener det gir det nye selskapet et veldig godt finansielt grunnlag for dets videre arbeid.

Presidenten: Replikkordskiftet er omme.

Steinar Gullvåg (A) [10:59:45]: Historien om BaneTele er også historien om den forrige regjeringens næringspolitikk, altså motstykket til en aktiv næringspolitikk. Slik sett er BaneTele et ganske lysende eksempel på næringspolitisk passivitet og privatiseringsiver. Og det er et eksempel på det motsatte. Om velgerne hadde gitt Bondevik-regjeringen lov til å fortsette, hadde BaneTele for lengst vært solgt på billigsalg til en privat aktør med nese for store gevinster.

Det oppsiktsvekkende er at de borgerlige partiene intet har lært, og at de fortsatt henger fast i en politikk der offentlige verdier skal avhendes for nær sagt enhver pris. Derfor ble BaneTele vanskjøttet. Til tross for iherdige forsøk fra det daværende styrets side på å skape et tilstrekkelig økonomisk fundament og utviklingsmuligheter for selskapet ble de holdt på en armlengdes avstand av en næringsminister og en regjering som åpenbart hadde andre hensikter. De så gjerne at BaneTele led skjebne som et mislykket eksempel på offentlig eierskap – og ønsket hele tida å privatisere selskapet.

Ved regjeringsskiftet i fjor var klokka fem på tolv. BaneTele måtte tilføres ny kapital og skaffe seg en industriell partner som ikke bare kunne drive selskapet videre, men som også hadde kraft nok til å videreutvikle selskapet, utnytte de enorme mulighetene som rettighetene til Jernbaneverkets fiberoptikk gir, og som kan gjøre BaneTele til et virkelig alternativ til et dominerende Telenor. I etterpåklokskap er det i dag lett å se at den dåpsgaven det i dag delprivatiserte Telenor fikk av staten gjennom kontrollen over telenettet, var meget lukrativ. Mangt ville sett annerledes ut om denne infrastrukturen fortsatt hadde vært eid og kontrollert fullt ut av staten.

I dag er det ikke stort vi får gjort med det, annet enn å bidra med vårt til å skape en alternativ infrastruktur som på sikt kan yte Telenor konkurranse. Derfor er det så viktig at BaneTele settes i stand til å utvikle og tilby et «åpent nett», der små og store kunder uhindret kan slippe til. Det forhold at staten eier 50 pst. av BaneTele, og at Bredbåndsalliansen består av offentlig eide selskaper, er en betryggelse i så måte. Offentlig styring og kontroll med viktig infrastruktur er etter min oppfatning et grunnleggende fellesgode – vel vitende om at det her går et markert prinsipielt skille mellom de borgerlige partiene og oss på venstresida.

Opposisjonspartiene har tidvis tillatt seg å raljere over Regjeringens næringspolitikk – og spesielt avgåtte næringsminister Odd Eriksen. Til tider har dette hatt karakter av personlig sjikane. I dag behandler vi altså et praktisk resultat av Eriksens næringspolitikk. BaneTele-saken tjener Eriksen til ære. I stedet for å la BaneTele vakle videre mot stupet grep Nærings- og handelsdepartementet inn. Våren 2006 gjennomførte departementet en prosess der alle som ønsket det, kunne komme med forslag til industrielle og kommersielle løsninger for BaneTele. Departementet hadde drøftinger med flere aktører om ulike samarbeidsmodeller. Konklusjonen ble altså at Bredbåndsalliansen AS svarte best til statens industrielle mål og krav til eierskap. Jeg er ganske sikker på at de vedtak Stortinget gjør i dag, er til fordel for BaneTele, men også til fordel for norske forbrukere og telekunder.

Det må være forsmedelig for de borgerlige partiene, som er så misfornøyde med både prosess og resultat, at Handelsbanken, som vanligvis står opposisjonspartiene nær, mener at den framforhandlede løsningen med Bredbåndsalliansen gir BaneTele et meget godt og sterkt finansielt fundament, og at staten sikres god innflytelse på utviklingen av selskapet gjennom 50 pst. eierskap. Omtrent det samme sier også Danske Markets Corporate Finance.

Da er det i grunnen ikke nødvendig å si så veldig mye mer, bortsett fra å minne om at daværende næringsminister Ansgar Gabrielsen ifølge Dagens Næringsliv ville selge hele selskapet for skarve 200 mill. kr.

Magnhild Holmberg (FrP) [11:05:13]: Prosessen med selskapet BaneTele ble satt i gang for å få en ny eierstruktur og for å finne en industriell samarbeidspartner som kunne styrke selskapet BaneTeles utvikling.

Selskapet har ikke hatt en tilfredsstillende utvikling de siste årene, noe styret meddelte departementet. Styret pekte på at selskapets utfordring best kunne løses ved industrielt samarbeid med en annen aktør i markedet. Målet var altså ikke å selge hele selskapet eller deler av dette, men å finne en partner som kunne styrke selskapets utvikling videre for å bli en landsdekkende konkurrent til Telenor og en tjenesteuavhengig leverandør av en ende-til-ende-løsning for bredbåndskapasitet.

I 2004 skjedde også følgende: Regjeringen foreslo en økning av aksjekapitalen i BaneTele AS med 120 mill. kr, som Fremskrittspartiet støttet.

Tidligere næringsminister Eriksen uttalte i mai i år til Dagens Næringsliv:

«BaneTele skal bli en reell konkurrent til Telenor, noe som er viktig for både næringslivet og husholdningene.»

Med gjennomføringen av denne avtalen med Bredbåndsalliansen vil vi nok fremdeles opprettholde en svært svak eller manglende konkurranse i det norske telemarkedet, noe som igjen vil gi seg utslag i et tilbud med lav overføringsverdi til høye priser, sammenlignet med våre naboland.

Fremskrittspartiet kan ikke se at Regjeringens foreslåtte løsning vil gi noen styrking av konkurransen i infrastrukturmarkedet. Det er mulig at det ikke var Regjeringens målsetting, men ut fra hva næringsminister Eriksen uttalte i mai måned, var det viktig med konkurranse for Telenor. For den enkelte bruker av infrastrukturmarkedet er det svært viktig at det ikke er monopol på levering av bredbånd og teletjenester.

Når en ser hvilke helhetsvurderinger Regjeringen har lagt til grunn for at Bredbåndsalliansen blir ansett å være det mest interessante samarbeidsalternativet – selv om et enstemmig styre i BaneTele AS, de ansatte og egne rådgivere var av en helt annen oppfatning og tilbudet lå 200 mill. kr under det høyeste budet – vurderte næringsministeren denne løsningen som best, for den møter statens ønske om en kontrollerende eierandel, og Bredbåndsalliansen var den eneste aktøren som kunne møte kravet om minst 50 pst. statlig eierskap. Den samme næringsminister Eriksen uttalte videre i mai måned at det var uaktuelt å selge BaneTele på billigsalg. Men med 200 mill. kr under høyeste bud ble dette raskt glemt da selskapet først ble solgt. I ettertid er budet høynet med 200 mill. kr, noe kanskje flere aktører hadde ønsket hvis muligheten hadde vært til stede.

Telenor har hatt og har en dominerende posisjon i dette markedet, og med en ny statlig institusjon i bredbånd- og telemarkedet har ikke Fremskrittspartiet noen tro på at det vil bli noen styrket konkurranse i infrastrukturmarkedet.

Ut fra et ønske om en bredere konkurranse innen bredbånd- og teletjenester mener Fremskrittspartiet at BaneTele AS bør gis mer tid til å utvikle selskapet, både når det gjelder bredbåndsutbygging, og for å få en landsdekkende konkurrent i telemarkedet. Samtidig bør Regjeringen vurdere å gjennomføre en børsnotering og delprivatisering av selskapet.

Irene Johansen (A) [11:09:51]: BaneTele ble stiftet av Jernbaneverket 1. juli 2001. Det er det eneste landsdekkende alternativet til Telenor når det gjelder transport av tung data- og teletrafikk. Fundamentet for BaneTeles virksomhet er det fiberoptiske nettet som i hovedsak følger jernbanenettet og energiselskapenes infrastruktur gjennom Norge.

Eierstrukturen i BaneTele har vært diskutert flere ganger i årene etter, da BaneTele ikke har hatt en tilfredsstillende økonomisk utvikling de siste årene. Nærings- og handelsdepartementet har derfor våren 2006 gjennomført en prosess hvor de aktører som har ønsket det, har kunnet komme med forslag til industrielle og kommersielle løsninger. Departementet har hatt drøftinger med flere aktører om ulike samarbeidsmodeller for BaneTele, og har konkludert med at en løsning med Bredbåndsalliansen best svarer på statens eiermessige og industrielle målsettinger og vil gi en god løsning for BaneTeles virksomhet.

Høyre er uenig i denne konklusjonen. De mener det er fokusert mer på ideologi enn industrielle og markedsmessige hensyn, og kan ikke se at dette er et eksempel på en annen eierstrategi enn det de selv står for. Det er en forunderlig argumentasjon, de er uenige i konklusjonen, men ser ikke forskjellen fra sin egen politikk og ideologi.

Regjeringen har satt seg høye mål i telepolitikken. I Soria Moria-erklæringen sies det bl.a. at den skal innføre digital allemannsrett. For å få dette til skal det offentlige bidra økonomisk, og vi skal få til en mer samordnet utbygging av de ulike digitale nett i Norge. Regjeringen skal legge til rette for mobilnett i de områder hvor dekningen i dag er dårlig, og vi skal medvirke til at BaneTele blir et offentlig kontrollert selskap som bidrar til bredbåndsstruktur i hele Norge. Regjeringen ser dette selskapet som et viktig redskap og supplement til Telenor i det offentliges arbeid med å sikre tilgang til høyhastighetsnett for alle deler av landet. Dessuten er nettet som selskapet leier, eid av Jernbaneverket. Det er viktig at det fortsatt er i offentlig eie og under offentlig kontroll, som en del av Norges infrastruktur.

Det kan ikke være noen overraskelse for noen at Regjeringen konkluderte som den gjorde. Offentlig kontroll er slått fast allerede i Soria Moria. Bredbåndsalliansen dekker dette ønsket godt.

Regjeringen blir beskyldt for en dårlig prosess, slett saksbehandling og en overkjøring av dens rådgivere. Hadde Høyre vært enig i konklusjonen, ville man kalt det handlekraft.

Her har Regjeringen gjennom sin beslutning vist at den har en annen eierskapspolitikk enn den forrige regjeringen. Den ønsker å bruke det statlige eierskapet til å ta det samfunnsansvaret staten har innenfor telepolitikken. Regjeringen ønsker å legge til rette for fellesskapsløsninger og ta vare på og utvikle felleseide virksomheter for å oppnå dette. BaneTele representerer en verdi som er svært attraktiv for flere selskaper. Jeg mener det er viktig at staten og det offentlige tar vare på og utvikler denne verdien for å oppnå viktige samfunnsmål, istedenfor – som Høyre vil – bare å selge den ut til høystbydende. Denne løsningen betyr en styrking av selskapet. Dette er å ta samfunnsansvar og ikke bare tenke marked og bedriftsøkonomi. Det er forskjellen på statlig eierskap før og nå, med ny regjering.

Eirin Faldet hadde her overtatt presidentplassen.

Presidenten: De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Lars Peder Brekk (Sp) [11:13:51]: Jeg synes at debatten har vært interessant, men den viser noe spesielt: Opposisjonen har ingen enhetlige alternative forslag til det som her er framlagt av Regjeringen, og som flertallet i næringskomiteen støtter fullt ut. Det er ingen enhetlige forslag fra opposisjonen, bortsett fra å la selskapet flyte videre. Det ville ikke vært riktig.

Det er tre områder som opposisjonen kritiserer Regjeringen og flertallet for. Jeg har lyst å kommentere de tre punktene. Det ene gjelder prosessen, det andre gjelder det offentlige eierskapet, og det tredje gjelder konkurransen i telemarkedet.

Når det gjelder prosessen, tror jeg at jeg bare vil slutte meg til det glimrende svaret fra statsråden som dokumenterer at prosessen har vært forsvarlig, og at Nærings- og handelsdepartementet som eier har tatt ansvar for å gjennomføre en prosess som fører til et skikkelig og godt resultat.

Men jeg har lyst til å kommentere mer spørsmålet om offentlig eierskap. Det er overraskende og nesten litt skremmende at opposisjonen ikke ser betydningen av at staten og det offentlige har et betydelig eierskap til infrastruktur, som BaneTeles fiberoptiske nett er. Det er av stor nasjonal betydning å sikre eierskapet til det. Det er heller ikke noe problem å se at det er ideologisk fundert fra Senterpartiets side når vi snakker om infrastruktur av nasjonal betydning, at det offentlige skal ha et betydelig eierskap. Vi sikrer et betydelig eierskap gjennom samarbeidet mellom BaneTele og Bredbåndsalliansen, som i stor grad er eid av fylkeskommunene. Det står vi for, og det er viktig å stå for det.

Til slutt har jeg lyst til å kommentere spørsmålet om konkurranse. Jeg er særdeles opptatt av at vi skal oppnå konkurranse i telemarkedet. Spesielt på infrastruktursiden har det vært et problem. Men det som kommer fram av diskusjonen, er at det ikke innses fra opposisjonens side at det ikke finnes noen annen mulighet til å skape konkurranse på infrastruktursiden i telemarkedet uten at BaneTele er en viktig aktør. Jeg synes vi skal understreke det når vi jobber videre, at her skapes det en bedre konkurranse i infrastrukturmarkedet gjennom den løsningen som tilfører BaneTele kapital og flere kunder. Jeg synes også det er merkelig at opposisjonen ikke er opptatt av åpne, tjenestenøytrale nett, som er helt avgjørende for å skape konkurranse i markedet, og som er avgjørende for å skape konkurranse i bruken av nettet. Her er det jo særdeles mange kommersielle aktører som konkurrerer, som er avhengige av nettet, og som sikres den tilgangen nå.

Torbjørn Hansen (H) [11:17:14]: Jeg vil bare komme med noen korte merknader til representanten Gullvågs innlegg og det forsøket på historieskriving som kom der. Det var underholdende, men det er vanskelig å ta det helt på alvor, for å si det mildt.

Representanten Gullvåg sa at en fortsatt borgerlig regjering ville ha solgt BaneTele «på billigsalg». Denne regjeringen gikk til en budgiver som hadde et bud som var 200 mill. kr lavere, og reaksjonene her i Stortinget på det har jo vært rimelig tydelige, for å si det slik.

Representanten Gullvåg sa også at den forrige regjeringen holdt styret «på en armlengdes avstand». Styret trakk seg som følge av denne regjeringens håndtering av salgsprosessen. Så hvis man reagerer på forholdet til styret, mener jeg at den nye regjeringen hadde en mer avklarende linje i det spørsmålet.

Jeg reagerer også på representanten Gullvågs forsøk på å påstå at den forrige næringsministeren ble utsatt for en slags «sjikane» eller dårlig behandling fra opposisjonen. Det er en beskrivelse som jeg ikke kjenner meg igjen i. Foruten de problemer som Regjeringen selv skapte på det næringspolitiske området, er det ingen tvil om at de forventninger som de rød-grønne partiene har skapt i opposisjon, og de utspill og de forventninger som de rød-grønne politikerne skaper i posisjon – de som står utenfor Regjeringen – var næringsministerens største problem, og det vil fortsatt være det største problemet for den nye næringsministeren i denne regjeringen. Jeg vil ha meg frabedt at det er opposisjonen som blir påsatt den type stempler når det gjelder behandlingen av en statsråd.

Ellers synes jeg det er fint at representanten Brekk legger vekt på konkurransehensyn i telesektoren. Det gjør selvfølgelig vi andre også. Men det er lite som tyder på at den løsningen som er valgt, vil skape noen bedre konkurranse enn de andre løsningene som var mulige her.

Steinar Gullvåg (A) [11:19:32]: Jeg skjønner meget godt at representanten Hansen ikke ønsker at historien om den forrige regjeringens næringspolitikk skal skrives. Den kommer til å bli skrevet. Jeg er redd den kommer til å bli svært lite ærerik.

Derimot reagerer jeg på at representanten Hansen forsøker å løpe fra sitt ansvar for den vanskjebne som rammet BaneTele fram til denne regjeringen tok over og sørget for å finne fram til en industriell løsning som vil komme til å være bærekraftig for selskapet i mange år framover.

Og én ting til: Jeg synes at representanten Hansen bør snakke med noen av sine komitekolleger og spørre om de har god samvittighet, når de i omtalen av tidligere statsråd Eriksen har kommet med bemerkninger som ikke bare har virket sårende for Eriksen, men i høy grad også for hans partifeller.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 3.