Presidenten: Etter ønske fra familie- og kulturkomiteen vil presidenten foreslå at taletiden blir begrenset til 5 minutter til hver gruppe og 5 minutter til statsråden.

Videre vil presidenten foreslå at det vil bli gitt anledning til replikkordskifte på inntil tre replikker med svar etter innlegg fra medlemmer av Regjeringen innenfor den fordelte taletid.

Videre blir det foreslått at de som måtte tegne seg på talerlisten utover den fordelte taletid, får en taletid på inntil 3 minutter.

– Det anses vedtatt.

Espen Johnsen (A) [10:44:44]: (ordførar for saka): Eg trur både forslagsstillarane og vi andre er einige om at norsk kulturarv er viktig – viktig å ta vare på, viktig å ha kunnskap om og viktig å formidle. Norsk kulturarv gjev oss som nasjon og som innbyggjarar både identitet og fellesskapsfølelse.

At dette utgangspunktet og denne forståinga best blir teken vare på ved ein kulturkanon, som forslagsstillarane foreslår, er alle parti, bortsett frå Framstegspartiet, ueinige i. Det er veldig viktig at vi i kulturdebatten og i utviklinga av kulturlivet ikkje skaper eit inntrykk av at det er eit skilje mellom norsk kultur og annan kultur.

Noko av det finaste og beste med kulturen er at den bind saman, skaper forståing og utvikling på tvers av landegrenser, tradisjonar, kulturar, historie. Vi må alltid stimulere eit mangfaldig kulturliv der alle kan delta, eit kulturliv med mange uttrykk, eit kulturliv som både kan provosere og inspirere. Ein kulturkanon vil etter vår meining verke ekskluderande på det kulturelle mangfaldet og verke avgrensande. Kulturen skal ikkje avgrense, kulturen skal opne.

Når ein les forslaget frå Framstegspartiet, er det lett å få det inntrykket at det nettopp er eit skilje mellom norsk og såkalla annan kultur som er målet. Eg meiner det er uttrykk for manglande forståing for korleis kultur blir skapt og utvikla, og det er feil utgangspunkt for kulturens betydning og funksjon. Derfor vil eg sterkt åtvare mot ei slik kulturoppfatning. Ulike kulturuttrykk blir vurderte ut ifrå, og sette i, forskjellige samanhengar. Det betyr at kva som er dei beste kulturelle uttrykka og verka, ikkje er ei objektiv sanning, men heilt avhengig av vurderingane til den einskilde og av kva slags samanheng dei blir vurderte i. Derfor er det ikkje ønskeleg å avgrense eller kategorisere ulike kulturuttrykk gjennom ein slik kulturkanon som forslagsstillarane har foreslått.

Omgrepet armlengds avstand er viktig i norsk kulturpolitikk. Kulturuttrykka skal ikkje styrast politisk, det skal vere eit skilje mellom politikk og dei kulturinstitusjonane som mottek offentleg støtte. Når det i grunngjevinga for ein kulturkanon blir påpeikt at denne kanonen skal brukast og prioriterast av skular, kulturinstitusjonar eller allmennkringkastarar, så bryt det med armlengds avstand-prinsippet, som vi er opptekne av å forsvare.

Vi har for eit par dagar sidan i budsjettet for neste år vedteke rammene for den største kultursatsinga nokon gong. Vi ser at dette skaper kreativitet, deltaking, spennande uttrykk i alle delar av kulturlivet. Ein aktiv kulturpolitikk som ser kulturens verdi for oss alle, er viktig for oss alle – for vår identitet, vår fellesskapskjensle. Men også for vår evne til inkludering, for vår openheit og forståing.

Det er prisverdig at Framstegspartiet vil skape kulturdebatt – det er heile tida eit gode. Det som eg meiner mest skaper denne debatten frå Framstegspartiet si side, er likevel ikkje kulturkanonen, men derimot den raseringa som partiet foreslår i sine budsjett år for år. Det ville ha dramatiske konsekvensar for kulturlivet i Noreg, for mangfaldet, for deltakinga, for kulturarven vår.

Vi vil ta vare på og ikkje minst utvikle norsk kulturarv ved ein kulturpolitikk som skaper deltaking, inkludering, involvering. Det er det Regjeringa gjer i budsjettet, og det er det Regjeringa gjer når ein følgjer opp Kulturløftet.

Vi er stolte av, og med god grunn, Ibsen, Undset, Munch, Grieg og mange andre store kunstnarar og kulturaktørar som vi har sett og høyrt opp gjennom tidene. Dei er i dag, som i si samtid, viktige for våre kulturopplevingar, og viktige for vår identitet. Vår oppgåve som politikarar er å sørgje for og legge til rette for at det kan bli nye, bli fleire, slike som desse i åra framover. Med Framstegspartiet sin kulturpolitikk vil det dessverre bli færre, ikkje fleire. Det vil bli smalare, ikkje breiare, det vil bli mindre, ikkje meir og fleire.

Derfor er kulturkanon ei avsporing av kulturdebatten, det er eit feilspor i kulturpolitikken. Dersom Framstegspartiet ønskjer ein kulturdebatt, greier dei for så vidt det godt i dag med den manglande kulturpolitikken dei fører. Ein meir spanande debatt ville vi få om partiet tok kultur og kulturen sin betydning meir på alvor.

Det er ein samla komite, med unntak av Framstegspartiet sine representantar, som går inn for å avvise forslaget om ein norsk kulturkanon.

Karin S. Woldseth (FrP) [10:49:51]: Det var litt av en kraftsalve som saksordfører rettet mot Fremskrittspartiet. Den får ikke lov til å bli hengende i luften. Selv om man er uenig i dette med kulturkanon, synes jeg det er uheldig at en saksordfører kommer med slike påstander, særlig når det er Fremskrittspartiet som de siste fem årene har skapt kulturdebatt i Norge.

Vår intensjon med en kulturkanon er å ta vare på vår felles kulturarv. Det er en arv som vi plikter å forvalte på en skikkelig måte, i likhet med UNESCOs verdensarv. Det er ikke verre enn det. Det finnes vel neppe noe parti i denne salen som ikke slutter seg til at vi skal støtte verdensarvlisten. Men ingen andre enn Fremskrittspartiet synes altså det er viktig å ta vare på den norske kulturarven. Ser man ikke at dette kan bidra til forflatning og utvanning av norsk kultur? Men det er vel ikke annet å vente når samtlige av de øvrige partiene i en fellesmerknad sier:

«Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, vil videre advare mot å skape kunstige skiller mellom såkalt norsk kultur og annen kultur.»

Vi hørte det for øvrig også fra sakens ordfører. Kulturkomiteens medlemmer, alle sammen unntatt Fremskrittspartiet, vil advare mot et skille mellom såkalt norsk kultur og annen kultur. Det er ikke rart jeg er bekymret. Her skal man spesielt skjerme og ta vare på og bevilge penger til folkedans, folkemusikk, håndverksfag og museer. Men å kalle det for norsk kultur skal vi advares mot.

Man kan undre seg over om det har noe å gjøre med at eliten får mindre betydning. De lager allerede i dag pensumlister på universitetene over de bøker som er viktigst innenfor norsk litteratur. Dette finner vi igjen innenfor flere andre sjangre. Blir det armlengdes avstand, som komiteens flertall snakker om i flere av sine merknader, fordi man legger fram en slik kanon? Er det dumt når folk kan få anledning til å si hva de liker best innenfor norsk kultur? Er det ikke lenger politisk korrekt å erkjenne at vi har en norsk kultur og en norsk kulturarv? Er det galt å lage en kanon når både komiteen og statsråden, i forbindelse med budsjettet og flere andre steder, gir uttrykk for at det er greit at Ibsen, Grieg og Munch er svært viktige for norsk kultur? Vi har allerede kanonisert en rekke av våre fremste kunstnere gjennom tidene. Hva er de egentlig redd for?

Jeg er blitt tillagt en hel masse ulike motiver for å fremme en kulturkanon. De er alle sammen feil. Det vi sier i forslaget vårt, er at vi ønsker å ta vare på kulturarven, og vi ønsker debatten. Men hva er så resten av Stortinget redd for? Er de redd for debatten? Er de redd for folkelig engasjement? Er de redd for at noen skal ekskluderes? Vi hører også saksordføreren si at noen ekskluderes. Det er ikke ment å ekskludere, det er ment som kunnskap.

For Fremskrittspartiet er det ingen motsetning mellom mangfold, verken dagens eller morgendagens, og en kulturkanon. Dette ville vært et kulturløft, men et slikt løft ønsker dessverre ikke de andre partiene å være med på.

En av de andre intensjonene med en kulturkanon er nettopp debatten, at folk blir engasjert, begeistret, forbitret – hva vet jeg. Men kulturdebatten har i lengre tid vært fraværende, særlig blant folk flest, og dette ønsker Fremskrittspartiet å gjøre noe med.

Jeg har lyst til å komme litt tilbake til prinsippet om armlengdes avstand, som både komiteens flertall og statsråden viser til i sitt brev. Hva er nå armlengdes avstand? Er det når Regjeringen og posisjonen på Stortinget bevilger penger til svært lokale tiltak, nettopp fordi statsråden eller medlemmer av regjeringspartiene kjenner tiltakene bedre enn andre? Armlengdes avstand er et svært så subjektivt begrep og er fullstendig avhengig av armens lengde.

Det er ikke til å komme bort fra at Fremskrittspartiet ser på konklusjonen fra flertallet i komiteen som noe svært leit. Jeg tenker på uttrykket: Hvis man ikke kjenner sin fortid, kan man heller ikke skape noen framtid. Parallellen her blir jo: Dersom vi ikke kjenner vår kulturarv, kan vi heller ikke skape og utvikle framtidens kultur.

Med dette tar jeg opp forslaget fra Fremskrittspartiet.

Presidenten: Representanten Karin S. Woldseth har tatt opp det forslaget hun refererte til.

Olemic Thommessen (H) [10:55:14]: Representanten Karin S. Woldseth lurte på hva vi i de andre partiene var redd for.

Jeg tror egentlig ikke vi er redd for så veldig mye. Iallfall er ikke Høyre redd for en kulturkanon, eller hva den debatten skulle gi. Sånn sett kan vi godt være enig i at det ville være fint med en slik diskusjon. Spørsmålet er bare: Hvordan ville en slik diskusjon arte seg? Hva vil den lede frem til? Og hva er verdien av det den leder frem til? Det er vel først og fremst der utgangspunktet for vår konklusjon ligger.

I Danmark, som vel var først ute – iallfall tidlig ute – med et slikt prosjekt, fikk man en voldsom diskusjon. Men den handlet ikke først og fremst om hvilke verk som var mest danske eller ikke danske, eller hvilke verk som var de sentrale. Den handlet om det som ganske sikkert ville komme her også, hvorvidt det er mulig å veie og måle kunstverk, og etter hvilke parametere man i så fall skal gjøre det.

Det er klart at nasjonal tilhørighet er én innfallsvinkel, en annen innfallsvinkel er en faglig vurdering av kvalitet. Her er det altså flere innfallsvinkler. Men det å tenke seg at en slik diskusjon skulle lede frem til en slags klargjøring av hva som var det norske, tror jeg er å ha for store forventninger. Det er faktisk slik at de aller fleste sentrale verk eller sentrale kulturretninger, hvis det f.eks. er folkekulturen vi snakker om, er et resultat av hvordan kulturinntrykk og impulser fra andre land også har kommet til vårt land og blitt bearbeidet i forhold til det som har vært vårt utgangspunkt. Hva som er det genuine innholdet i det som er skapt her i landet, i forhold til de ideene som har kommet utenfra, vil ingen noen gang kunne konstatere. Det vil være et spørsmål om øynene som ser.

Litt av problemet med en slik kanon er at man da tenker seg at man skal komme frem til et gitt antall verk. Jeg tror man snakker om 10 eller 15 – det er ikke så farlig hvor mange det er, men et gitt antall verk – som da skal være de sentrale for nasjonen. I Danmark gjorde man det slik. Der hadde man massevis av kommisjoner innenfor hver kunstart, og så skulle man plukke ut disse verkene. I det ligger det jo noe litt fastfrosset. Hva er verdien av å få en slik liste? Man kan liksom ikke fryse oppfatningen av hva som er det viktigste på ett tidspunkt, hvor lenge det skulle vare, og hvilken konsekvens det skulle få. Den eneste sammenhengen hvor jeg kunne se at det kunne være av verdi – hvor jeg faktisk gjerne skulle være med og tenke litt lenger på ideen – måtte være i tilknytning til skoleverk og pensum. Der kunne man kanskje tenke seg at man kunne ha instanser også utenfor skoleverket som kunne mene litt mer om hva man burde gå igjennom. Men også der blir det liksom litt trangt, skjortesnippen blir litt i trangeste laget i forhold til den fleksibiliteten og åpne tilnærming som et godt dynamisk kulturliv bør handle om.

Jeg vet ikke riktig hvilket uttrykk jeg skal bruke, men jeg synes kanskje – med all respekt – at den diskusjonen som går på hvorvidt dette er et spørsmål om norsk kultur eller ikke norsk kultur, er litt søkt. At f.eks. en kulturkanon skulle være et problem for mangfoldstilnærmingen, kan jeg ikke slutte meg til. Jeg opplever det ikke slik. Jeg synes det er å sette det på spissen. Men jeg kan altså vanskelig se at den debatten som vil komme, vil bringe noe særlig nytt til den debatten vi har. Jeg kan ikke se at kulturarven skulle bli noe vesentlig bedre ivaretatt etter en slik debatt. Jeg mener at resultatet man kommer frem til, hvis man kommer frem til noe, uansett ville være så omdiskutert og så vidt lite vektig at vi neppe ville bruke det til noe. Det er vel også erfaringene fra de landene som har prøvd dette. Da ser jeg liten hensikt i å bruke offentlige midler til å sette i gang en slik prosess.

May Hansen (SV) [11:00:26]: Fremskrittpartiets begrunnelse for å fremme forslag om en kulturkanon er at norsk kultur for tiden er under press, og at denne kanonen kan være et verktøy for å ivareta den nasjonale kulturarven. SV har ingen opplevelse av at norsk kultur er under sterkt press. Vi vil hevde det motsatte. Aldri har kulturen fått et slikt økonomisk løft som nå, gjennom denne regjeringa, og vi opplever et kulturløft i hele vårt langstrakte land. Det vokser og gror, og det økende kulturelle mangfoldet er med på videreutvikle vår kulturelle arv og våre tradisjoner. Kulturpolitikken må legge til rette for at kulturlivet kan preges av det kulturelle mangfoldet, som er økende i Norge, men det som Fremskrittspartiet her kanskje legger opp til, er en begrensende og ekskluderende kulturpolitikk. Jeg vil også utfordre representanten Woldseth til å utdype litt mer det hun sier om at det er Fremskrittspartiet som har satt kultur på dagsordenen de siste fem årene og fått i gang kulturdebatten i Norge.

Regjeringa har nylig lagt fram St.meld. nr. 17 for 2005-2006, 2008 som markeringsår for kulturelt mangfold. Markeringen skal være et ledd i en helhetlig strategiutvikling for å fremme kulturelt mangfold i kultursektoren. Norge har også gjennom internasjonale erklæringer, som UNESCOS universelle erklæring om kulturelt mangfold og Europarådets deklarasjon om kulturelt mangfold, sluttet seg til en demokratisk kulturpolitikk, med tanke på å fremme kulturelt mangfold nasjonalt og internasjonalt.

Jeg er enig i at vi har et ansvar for å ta vare på norske tradisjoner og uttrykk, samtidig som vi skal etterstrebe mangfold og åpenhet i kulturlivet i Norge.

SV ønsker seg en kulturpolitikk som gjenspeiler alle deler av vårt samfunn og våre innbyggere. Tilhørighet til kulturarven styrker vår identitet og vår fellesskapsfølelse. Vårt felles kulturelle referansegrunnlag som nasjon er av grunnleggende betydning for vår identitet som enkeltmennesker og som folk – derfor er det kulturelle mangfoldet så viktig.

Når det gjelder Fremskrittspartiets intensjon om å sette fokus på de beste verkene gjennom tidene, mener SV det er helt umulig. Hvilken kulturell sammenheng skal det settes i, og hvem skal vurdere det? Jeg personlig har en helt klar oppfatning av hva som er best for meg, og hva jeg syns er stort. Jeg ønsker ikke at andre skal definere det eller plukke ut de beste verkene gjennom tidene for meg. Hva som er anerkjent, best og mest representativt, har de fleste et helt ulikt syn på. Men det jeg syns kanskje er det alvorligste ved Fremskrittpartiets forslag, er at noen skal plukke ut for oss hva som er viktigst ved vår kulturarv, og så skal dette bli et viktig fundament for den videre kulturelle utvikling i Norge. Dette går på tvers av enhver annen utvikling i vårt samfunn. Jeg mener at det er konservering, det betyr utelukking, og det fratar meg som individ retten til selv å definere hva som er viktigst for meg, hva som er den beste kulturarven for meg, og hvilken kulturpolitikk jeg som politiker ønsker meg framover.

Vi lever i et flerkulturelt Norge, hvor nye kulturer og kunstuttrykk preger oss. Dette er verdifullt, det beriker oss, og det forandrer oss, og det forandrer vår kultur. Dette mangfoldet utvikler oss som nasjon og enkeltmennesker. SV er glad for at vi nå har en regjering som ser viktigheten av dette, og ikke minst at vi har en regjering som har en plan om å trappe opp bevilgningene innenfor kulturområdet til 1 pst. av statsbudsjettet innen 2014. Dette er det viktigste bidraget til å styrke mangfoldet og norsk kultur.

Jeg må få lov til å si til slutt: Hurra for Kulturløftet!

Solveig Horne hadde her overtatt presidentplassen.

Ola T. Lånke (KrF) [11:05:27]: Jeg må innrømme at da jeg først leste Fremskrittspartiets forslag om å få en norsk kulturkanon holdt jeg på å sette kaffen i vrangstrupen. Det var da et rørende engasjement fra Fremskrittspartiet, tenkte jeg, når det gjaldt å ta vare på kulturarven – ikke det vi er mest vant til å høre fra partiet som ellers årlig foreslår store kutt på kulturbudsjettet. Her må det ligge noe under, tenkte jeg også. Og ganske riktig, det stod at det handler om å «fastslå hva som er de viktigste hjørnesteinene i den norske kulturarv», altså hva som er de beste verkene gjennom tidene. Og videre står det i forslaget:

«Debatten vil gi folk en bedre forståelse av hva som er norsk kultur og av grensen mellom norsk og fremmed kultur.»

Aha!

Jeg, med min bakgrunn, er jo vant til å assosiere ordet «kanon» med en bok som er samlet en gang for alltid, nemlig Bibelen – altså en hellig bok. Og sammenholdt med ønsket om å bevare det som en samling for ettertiden, ble dette fullstendig galt. Jeg så straks for meg en «rødliste» for truede kunstarter, eller en slags norsk kulturs adelskalender. Da jeg til overmål leste at denne kanonen var tenkt brukt som utgangspunkt for formidling i skolen, da rant det helt over.

Jeg assosierte med en gang til en reise med daværende kulturkomite til Cuba, i forrige stortingsperiode. Der borte besøkte vi bl.a. en barnehage, hvor jeg benyttet anledningen til å kikke i en bokhylle som stod plassert i et rom. Etter et raskt overblikk over utvalget i hyllen konstaterte jeg til min forskrekkelse at samtlige bøker i hyllen var verker enten av Marx, Engels, sjefsideologen José Martin eller av sjefen sjøl, Fidel Castro – i en barnehage!

Det stod klart: Forslaget fra Fremskrittspartiet kan vi ikke gå inn for. Det gav, som man skjønner, uhyggelige assosiasjoner. Hvor galt kan det gå?

En ting skal Fremskrittspartiet ha, de skjerpet tross dette min nysgjerrighet. Jeg visste at Fremskrittspartiet hadde fått ideen fra Danmark. I disse tider kan man riktignok ikke helt vite hva man skal tro om det heller. Men jeg gikk inn på Internett, «googlet» på ordet «kulturkanon», og der fant jeg svært mye stoff om den danske utgaven av kulturkanon. Og det jeg fant, var jo slett ikke så ille. Tvert imot, det var mye som gjorde meg virkelig interessert.

Som representanten Olemic Thommessen redegjorde for, har det vært en diskusjon i Danmark om dette. Det er selvfølgelig ikke uproblematisk dette med å sette grenser. Gitt den danske: Jeg skjønte straks at her måtte det være noe som ikke hadde tålt å krysse Skagerrak. Jeg må dog innrømme at så mye har jeg ikke satt meg inn i den danske utgaven at jeg umiddelbart er i stand til å si at jeg ville ha gått for den. Så mye skjønner jeg, at gjort på riktig måte kunne dette kanskje blitt noe veldig verdifullt: en anledning til å samtale om hva kunst og kultur virkelig dreier seg om, en anledning til å engasjere og få folk interessert. Kultur er jo noe som skapes løpende. Begrepet kanon gir helt feil assosiasjon, til noe som er avsluttet. Slik tenkes det ikke i Danmark. Der skal denne kanon utvikles løpende. For å underbygge dette har jeg lyst til å sitere fra innledningen til den danske kanon for scenekunst, der det står:

«Vi bilder os ikke ind, at den kanon for scenekunsten, som vi her præsenterer, vil vare århundredet ud. Tværtimot. Teaterlivet udfordrer os konstant, fortolker og levendegør vores kulturarv og udgiver en dynamisk scenekunstkanon hver eneste sæson, når repertoiret planlægges, og billetterne sælges.»

I dag fornemmer vi sterkere enn før at kunst og kultur i stor grad er noe universelt. Kunst er språk som er egnet til å krysse grenser. Kulturen lar seg derfor ikke legge i et nasjonalt håndjern. Danmark har i sin kulturkanon gitt rom for utenlandske kunstnere, riktignok med tilhørighet til Danmark. Dette går bl.a. fram av innledningen til den danske arkitektkanon, der det heter:

«Vi har defineret «dansk arkitektur» som: bygningsværker i Danmark tegnet af danske eller udenlandske arkitekter, og/eller bygninger i udlandet tegnet af danske arkitekter.»

Fremskrittspartiet har i motsetning til danskene lagt vekt på at det skal være et «bredt, sterkt og folkelig engasjement i utvelgelsen av verk». Det lyder litt besnærende, men er samtidig uhyre krevende. Hvordan skulle det gjennomføres? Hvor skulle avgjørelsen ligge?

I Danmark valgte man å sette ned syv kanonutvalg, hvert bestående av fem profesjonelle kunstnere og fagfolk, alle beskjeftiget på det aktuelle kulturområdet. Derved kom man heller ikke i konflikt med prinsippet om «armlengdes avstand», som selvsagt er viktig.

Til slutt: Jeg synes det er flott at Fremskrittspartiet har omhu for kulturarven. Takk for at dere satte oss på ideen. Jeg tror vi skal jobbe videre med dette.

Erling Sande (Sp) [11:11:05]: Det er slik at då forslaget om ein kulturkanon kom, var det nokre som ville ha det til at det var ei svært avgrensa utgåve av den kulturbåten som bl.a. Senterpartiet har vore ein varm forkjempar for, men det handlar altså om noko anna, det handlar om ei liste over våre fremste kunstverk.

Framstegspartiet sitt framlegg om ein kulturkanon kan i utgangspunktet verke som ein god idé. Det å løfte fram delar av kulturarven vår og leggje han inn i nærast ei kanonisert liste, ville kunne vise den store verdien vi tillegg norsk kunst og kultur. Men ved nærare ettertanke melder tvilen seg.

Vi i Senterpartiet er opptekne av verdien i kunst og kultur, men vi er sterkt i tvil om det er ein kulturkanon som er den beste måten å vareta denne på. For nokre viktige spørsmål melder seg ganske fort: Korleis skal lista setjast opp? Kva skal vere kriteria? Kor særeige skal eit kunstverk vere for å liggje på denne lista, er det til evig tid eller for ein avgrensa periode? Er det slik at eit kunstverk skal kunne gå ut igjen av lista? Og kva er det som skal liggje til grunn for at det skal kunne skje?

Senterpartiet er bekymra for at i staden for å fremje kunsten vil ei slik liste kunne verke hemmande for kunsten. Det vil vere ei rangering av kunst som gløymer å ta omsyn til at opplevinga av kunst er individuell. Det vil kunne vere ei sementering av kunsten som ikkje tek høgd for at det kvar einaste dag blir skapt nye kunstverk som kanskje for nokre er det flottaste kunstverket dei nokon gong har opplevd, mens det for det store fleirtalet blir sett på som skrot – eller omvendt. Og kanskje blir det sett på med heilt andre auge om 50 år, og kanskje med nye auge igjen 20 år etter det. For kunsten er i seg sjølv nyskapande og ofte provoserande. Kunst og kunstformer er i stadig endring.

Mykje av den gode kunsten har aldri blitt laga under motivasjonen å kome inn på ei ti på topp-liste. Den har vore nyskapande og ofte vekt negativ oppsikt i samtida. Det er faktisk ikkje mangel på kunstnarar som vi i dag set på sokkel, som gjekk gjennom livet i fattigdom, og som blei skulda for å vere samfunnsnedbrytande og normoppløysande. Dermed ville mange kunstverk kome inn på lista i dag, men blitt stemde ned i si samtid, nettopp fordi kunsten påverkar oss og utviklar oss.

Og kva med det geografiske aspektet? Kunstnarar som er velkjende og høgt akta i éin landsdel, er ukjende i ein annan. Ikkje alle lokalsamfunn med store kunstnarar har nok folk til å få stemt dei inn, dersom det er folk som skal stemme kunstnarar og kunstverk inn på ei kulturkanonliste. Er det slik at det i det heile er mogleg å lage ei slik liste i Noreg som alle kjenner seg heime i?

I staden for å lage ei toppliste med dei viktigaste kunstverka gjennom historia er vi i Senterpartiet opptekne av å dyrke mangfaldet innan kunsten. Kunsten må få vere mest mogleg fri og tene den viktige rolla han har, i form av å vere nyskapande og utviklande. Derfor har vi gjennom Kulturløftet vore med på å styrkje heile breidda innan kunst og kultur. Og det vil vi halde fram med å gjere. Det trur vi i Senterpartiet er det viktigaste vi kan gjere for å sikre den viktige kulturarven vår. Eg stemmer derfor i med representanten May Hansen: Hurra for Kulturløftet!

Anne Margrethe Larsen (V) [11:14:52]: Venstre er enig med forslagsstillerne i at den norske kulturarven representerer store verdier og er med på å gi nasjon og innbyggere identitet og fellesskapsfølelse. Det er viktig å legge vekt på å ta vare på og formidle vår kulturarv. Som flere har sagt før meg: Tilhørighet til kulturarven styrker vår identitet som enkeltmennesker, vårt felles kulturelle referansegrunnlag som nasjon, og er av grunnleggende betydning for vår identitet som folk.

I likhet med forslagsstillerne er Venstre også for at det lages lister over kunstverk. Venstre er i det hele tatt for at man diskuterer og rangerer kunst og kultur, enten det er snakk om malerier, bøker eller musikk. Men slike lister – her har jeg forresten den danske kulturkanonen – rangeringer og diskusjoner bør heller foregå på avisenes kultursider enn som en følge av et politisk vedtak.

Kunsten og kulturen skal være fri, og det synes som en umulig oppgave å uttrykke noe som helst på en generell, objektiv basis om hva som er de beste kulturelle verker og uttrykk. Og det er heller ikke ønskelig. Hvordan skal det skje, og ikke minst hvem skal sette seg til doms over hva som er «riktig» og verdig en plass i en kulturkanon?

Hva skal vi egentlig med en slags nasjonal «rating» over det urnorske? Man bør huske på at et av våre største skuespill som handler om den norske folkesjelen, nemlig «Peer Gynt» av Henrik Ibsen, faktisk ble skrevet i Italia. Ja, kanskje det er lettest å se det norske utenfra, når man får ting litt på avstand?

En kulturkanon vil kunne forsterke skillet mellom norsk og annen kultur. Det er ikke slik vi skaper kulturelt mangfold. En kulturkanon kan føre til ytterligere kulturell ensretting, og slik sett minner jo forslaget fra Fremskrittspartiet oss om mer totalitære stater. For Venstre er det klart at de mest spennende kulturuttrykkene skapes i møtet mellom kulturer.

La meg gi et godt eksempel på hvordan man kan ta vare på norsk kulturarv og samtidig bygge bro til et kulturelt mangfold. For noen år siden laget Gamlebyen skole, en skole i indre Oslo øst, med ca. 80 pst. elever med fremmedkulturell bakgrunn, en cd med norske barnesanger. Barnesanger er en viktig del av vår kulturarv, og de gir nøkkelen til å forstå mye av vår kultur, mange av disse blir endog brukt til reklame på tv.

Denne cd-en fikk faktisk en spellemannspris, og den er et godt eksempel på hvordan man bygger bro mellom det kulturelle mangfoldet Norge består av i dag, og vår egen kulturarv. Dyktige lærere gjør dette hver eneste dag, om enn i mindre skala. Jeg minnes med glede min norsklærer på gymnaset som var så fascinert av Henrik Wergeland, og han klarte å formidle dette til hele klassens glede. Og apropos Henrik Ibsen: I barneskolen i Kina er vår store forfatter pensum. Kinesiske barn blir dermed kjent med norsk litteratur – igjen et møte mellom kulturer.

Dersom vi skal legge til rette for å ta vare på norsk kulturarv, og bidra til et kulturelt mangfold i Norge, er det derfor åpenbart at en kulturkanon ikke er veien å gå.

For Venstre er det åpenbart at det offentlige heller må legge til rette for et rikt og levende kulturliv som preges av mangfold. Så kan man gjerne lage lister og rangeringer i avisene, men dette er ikke noen offentlig oppgave.

Statsråd Trond Giske [11:19:45]: Det er viktig og nødvendig at det pågår en kontinuerlig debatt om kulturlivet i det offentlige rom, blant kulturlivets mange aktører og blant publikum. Rangering av litteratur, filmer, musikk osv., diskusjoner om hva som er kvalitet, eller om hva som utgjør norsk kultur, alt dette hører med i et samfunn som tar kulturdimensjonen på alvor. Ja, selve diskusjonen om hva som er norsk, og hvem som er nordmann, har i de siste ukene pågått livlig i ulike medier. Kritikere, reportasjer og omtale av kunst og kultur er også en viktig del av den debatten.

Vår viktigste oppgave som kulturpolitikere er gjennom gode og forutsigbare rammevilkår å legge forholdene til rette for et variert kulturliv med et mangfold av kulturuttrykk. Det skal stimuleres til målrettet og systematisk arbeid med å ta vare på kulturarven, samtidig som det legges stor vekt på å stimulere til et stort mangfold av kulturuttrykk. Det må skapes kunnskap om og forståelse for avhengighetsforholdet mellom kulturarv og fornyelse, mellom tradisjon og nye impulser. Det utgjør selve grunnlaget for et pulserende og variert kulturliv.

Selvsagt er det slik at en spesiell og viktig oppgave for oss er å ta vare på den norske kulturarven, våre tradisjoner, våre uttrykk. Vi må diskutere hva som er de viktigste kunstverkene. Vi gjør det jo f.eks. ved utarbeidelse av læreplaner. Nå ville den forrige utdanningsminister at man skulle være mindre konkret og mindre spesifikk på hva elevene skulle lære. Men her har man alltid et valg å gjøre, blant utdanningspolitiske myndigheter og også blant lærere selv. Hva skal man lære av litteraturhistorien vår, f.eks.?

Disse diskusjonene foregår jo hele tiden, også i mediene. I sommer kunne vi f.eks. lese Dagbladets rangering over de viktigste bøkene i nyere norsk litteraturhistorie, og det lages i disse uker og måneder lister over årets album, årets filmer o.l. Alt dette er, etter mitt syn, bare av det gode. Det er positivt fordi det danner et grunnlag for debatt. Det finnes ikke noen autoritative svar på disse diskusjonene, men det lages en plattform for meningsytring. Spørsmålet er om det skal være statens oppgave å lage slike lister, og hvordan den i så fall skulle bidra til det. Jeg avviser ikke at vi på en eller annen måte eller på et eller annet tidspunkt kan ta initiativet til å få en forsterket diskusjon om den norske kulturarven. Men jeg er veldig usikker på hva slags rolle staten i så fall skulle spille.

Jeg synes forslaget fra Fremskrittspartiet, og også det de tidligere har sagt bl.a. i forbindelse med diskusjonen om kulturmeldingen, ser ut til å bygge på en misforståelse om at det er en motsetning mellom det å ta vare på norsk kulturarv og det samtidig å legge til rette for nye impulser og videreutvikling av kulturuttrykk.

Kulturarv er ingen eksakt, statisk og uforanderlig størrelse. Nær sagt hver generasjon vil redefinere, eller nydefinere, hvilke kulturuttrykk som skal bringes videre under merkelappen «kulturarv». Selv om formene rent ytre sett kan være stabile, kan mening og innhold endres over tid, og nye uttrykk kan oppstå. Bare tenk på hvordan utøvere av norsk folkemusikk tar med seg de musikalske uttrykkene inn i nye sammenhenger og skaper helt nye musikkuttrykk. Selv det som vi i dag anser som rotekte, norske kulturuttrykk, som f.eks. rosemaling, treskjæringstradisjoner, bunader og folkeeventyr, har sitt opphav langt fra Norge, eller er i det minste blitt sterkt påvirket av impulser utenfra. Vi har gjennom historien gjort disse uttrykkene til våre, slik at de nå utgjør elementer i vår felles kulturarv.

I årene framover må ressurser og handlekraft brukes til å få fram det kulturelle mangfoldet i Norge, slik bl.a. Mangfoldsåret 2008 skal bidra til. Det er en del av Regjeringens strategi for å fremme kulturelt mangfold i kultursektoren og gjøre oss bevisst på betydningen av den flerkulturelle dimensjonen ved norsk kultur. Dessuten skal året bidra til å øke våre muligheter til å oppleve et mangfold av kulturuttrykk. I oppfølgingen av Mangfoldsåret har vi et ansvar for å ta vare på de norske tradisjoner og uttrykk, samtidig som vi etterstreber mangfold og åpenhet i kulturlivet i Norge. Flertallet i komiteen har forstått det og med rette avvist forslaget om å sette i gang arbeidet med en norsk kulturkanon slik det framgikk av Fremskrittspartiets forslag.

Presidenten: Det blir replikkordskifte.

Karin S. Woldseth (FrP) [11:24:54]: Statsråden spør om det er statens oppgave å lage en kanon. Jeg synes det er statens oppgave å sikre den norske kulturarven for ettertiden, og da må også det være ett element. Nå har ikke vi lagt oss veldig opp i hvordan denne kanonen skal utføres og utarbeides. Derfor er det egentlig åpent for den til enhver tid sittende regjering hvordan denne jobben skal gjøres.

Men jeg har et spørsmål til statsråden: Støtter statsråden det regjeringspartiene sammen med Høyre og Kristelig Folkeparti sier i innstillingen, der de kaller den norske kultur for en «såkalt norsk kultur»?

Statsråd Trond Giske [11:25:56]: Det pågår jo en veldig stor diskusjon om hva som er norsk, hva det vil si å være nordmann. Alt det vi gjør, og alt det vi tar vare på i Norge, har opp gjennom generasjonene og århundrene blitt påvirket av inntrykk utenfra. Det er f.eks. ingen tvil om at vi har et norsk språk. Det er ikke et såkalt norsk språk, det er et norsk språk. Det er også hele tiden i utvikling. Vi henter låneord, vi forandrer betydningen av innholdet i ord, og vi bruker det på nye måter. Vi har en kulturarv som vi anser som norsk.

Jeg skal ikke tolke betydningen av stortingsflertallets ord, men jeg ville ha lagt i det at det kanskje er et uttrykk for at hva som er norsk, ikke er en konstant størrelse, men hele tiden er i forandring, og at veldig mye av det norske også er et resultat av påvirkning utenfra.

Når det gjelder å ta vare på kulturarven, er jeg helt enig med Fremskrittspartiet i det. Men der vil jeg si at det aller, aller viktigste for å kunne gjøre det er å sørge for rikelige ressurser til kulturlivet og til alle dem som tar vare på den norske kulturarven. Det burde også gitt seg uttrykk i Fremskrittspartiets budsjett på en bedre måte, synes jeg.

Ola T. Lånke (KrF) [11:27:05]: Jeg vil stanse ved spørsmålet: Hva er statens ansvar i kulturpolitikken? Det fortoner seg litt interessant og på en måte også litt rart, at en statsråd fra Arbeiderpartiet skal være den som setter spørsmålstegn ved om staten har et ansvar når det gjelder å forsterke debatten om den norske kulturarven, da i motsetning til Fremskrittspartiet i denne saken her. Nå har staten gått veldig tungt inn på andre områder når det gjelder dette, ikke minst når det gjelder bevaring av kulturminner – fra et annet departement riktignok. Vi har også innenfor Kulturdepartementet tatt vare på filmarven, vi har innkjøpsordninger for litteratur, fonogrammer og musikk.

Mitt spørsmål blir om det ikke også, i likhet med f.eks. ABM, kunne være aktuelt å blåse litt liv i denne kulturarvdebatten, om vi ikke kunne få et forslag som går på dette – om ikke akkurat slik Fremskrittspartiet foreslår det, så med Danmark som kilde, slik det er blitt i Danmark. Jeg synes ikke det er så galt å fokusere litt på dette.

Statsråd Trond Giske [11:28:25]: For det første gjør vi veldig mye for å ta vare på den norske kulturarven, bl.a. med en historisk økning til norske museer i statsbudsjettet for 2007. Nasjonalbiblioteket får sterkere ressurser til bl.a. å sørge for en digitalisering av den norske kulturarven, slik at den gjøres tilgjengelig. Vi har også mange institusjoner som samler inn og passer på å utvikle alt det som er laget av kunst og kultur, og ikke minst formidler det til nye generasjoner. Det er jo det aller viktigste. Sånn sett kan jeg slutte meg til dem som sa hurra for Kulturløftet, for det er grunnlaget for det hele.

Men så er jeg jo helt enig med representanten Lånke i at statens oppgave, eller vår oppgave som politikere, for å si det sånn, også er å legge til rette for en god debatt om kultur og kulturpolitikk. Det er bl.a. derfor vi har lagt til rette for at det nå også blir en stipendordning for kritikere, noe som det ikke var tidligere.

Jeg er åpen for å se på om staten kan bidra til en forsterket diskusjon rundt dette, og lære av danske erfaringer. Det ble nok bedre resultater i Danmark enn de verste kritikerne hadde fryktet. Men det er også innvendinger mot ting som har skjedd der. Det kan vi helt sikker lære av.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til replikk.

De talere som heretter får ordet, har en taletid på inntil 3 minutter.

Karin S. Woldseth (FrP) [11:29:57]: Først må jeg si at jeg har stilt meg spørsmålet om Kristelig Folkeparti f.eks. har lest forslaget vårt. Det står:

«Stortinget ber Regjeringen sette i gang arbeidet med en bredt folkelig forankret norsk kulturkanon.»

Det betyr ikke at vi har noen oppskrift på dette. Dette har vært veldig bevisst. Vi har kommet med noen forslag til hva den kan inneholde av temaer, det er det eneste. Ellers har vi holdt hendene langt borte. Det vil være helt naturlig å kikke til Danmark, kikke til Nederland, se på hva Sverige gjør. Alle disse har en kanondebatt gående. Så det er ikke noe problem.

Jeg tror at representanten Lånke har misforstått, hvis han tror at vi kommer med en helt ferdig oppskrift på hvordan dette skal gjøres. Det gjør vi ikke.

En annen ting som er en åpenbar misforståelse, er at denne kulturkanonen er en engangsforeteelse, og at den ikke skal rulleres med jevne mellomrom. Det er helt klart en åpenbar misforståelse. Selvsagt skal den det! Selvsagt er vi fullstendig klar over at det kommer nye kunstverk til, at tiden går, og at ulike regjeringer har ulike oppfatninger og kanskje synes at det er på tide å gjøre det. Jeg vil heller ikke her være med på å lage oppskriften. Men det bør være folkelig forankret. Det var det ikke i Danmark. Det er det derimot i Nederland. Man kan også skue dit for å se hvordan man har greid å engasjere befolkningen i Nederland, bl.a. ved nett og andre ting.

«Begrensende og ekskluderende», sier representanten Hansen om dette forslaget. Alle som har vært her oppe av de andre partiene, har sagt at en kulturkanon er en motsetning til mangfoldet. Det er det altså ikke. Det er et supplement, et tillegg, det er kunnskap om det vi har bak oss – altså den norske kulturarven.

Det blir litt spesielt når Venstre når det gjelder vår kanon, sammenligner med totalitære samfunn. Nå er det vel engang slik at det er Venstre i Danmark som har lagt fram denne kanonen i Danmark, og da sier man vel egentlig at Venstre i Danmark er relativt totalitære. Jeg trodde det var et søsterparti til Venstre i Norge.

Kulturdebatten bad man meg også om å komme med eksempler fra. Vi har altså endret tippenøkkelen – i samarbeid med Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet, men det var vårt private forslag. Vi har fått flertall for utleie av kunst fra museene. Vi har foreslått opphør av bokbransjeavtalen. Dette har vi gjort. Så vi har vært med på å sette i gang debatten.

May Hansen (SV) [11:33:26]: Det er helt klart at Fremskrittspartiet i forrige periode var med på å fremme gode forslag innenfor kulturfeltet. Vi stod sammen om flere forslag. Men det var ikke det representanten sa i utgangspunktet. Representanten sa i utgangspunktet at det var Fremskrittspartiet som hadde gått i bresjen og fremmet kulturpolitikken og debatten rundt kulturpolitikken de siste fem årene i Stortinget. Det var det jeg ønsket hun skulle si noe mer om. Det har representanten nå gjort.

Det jeg syns er det mest alvorlige som står i dette forslaget – og nå skal jeg referere rett fra forslaget, det er for så vidt også et svar til representanten Olemic Thommessen, det står faktisk her at man ønsker en debatt – er:

«Gjennom debatten vil det bli belyst hva norsk kultur er og hva det vil si å være norsk. Debatten vil gi folk en bedre forståelse av hva som er norsk kultur og av grensen mellom norsk og fremmed kultur.»

Det er faktisk det dette forslaget handler om. Derfor har debatten fra SVs side fått det innholdet den fikk. Vi mener at dette er ganske skremmende, og er derfor totalt motstander av dette forslaget. Jeg belyste det meste i mitt forrige innlegg, men dette står faktisk i forslaget.

Ola T. Lånke (KrF) [11:35:13]: Jeg tar ordet fordi representanten Woldseth tror Kristelig Folkeparti ikke kan ha lest Fremskrittspartiets forslag. Det har vi selvsagt gjort. Det som nettopp er problemet, er at slik Fremskrittspartiet framstiller denne saken, forslaget om en kulturkanon, blir det for mange vanskelige punkter. Det var kanskje den ene setningen som jeg siterte i mitt forrige innlegg, som satte oss på sporet, nemlig hvor det står:

«Debatten vil gi folk en bedre forståelse av hva som er norsk kultur og av grensen mellom norsk og fremmed kultur.»

Jeg tror at i dagens samfunn, hvor vi har et så betydelig innslag av fremmedkulturell aktivitet, som er veldig verdifull, vil det gi helt feil signaler å bruke slike formuleringer som dette og tenke seg en fiksert kanon på bakgrunn av det som tradisjonelt har vært den norske kulturarven.

Nå sier representanten Karin Woldseth at dette skal ikke være noe avsluttet, det skal ikke være ekskluderende, osv, og samtidig skal man framheve den folkelige forankringen. Alt dette høres veldig greit og bra ut. Det er mulig at man i løpet av denne debatten har modifisert tankene rundt dette noe, men slik det framstår som en helhet i Fremskrittspartiets forslag, ble det ganske uspiselig.

Jeg har i debatten forsøkt å henstille også til statsråden gjennom spørsmål at man kanskje burde se nærmere på det danske forslaget. Det er selvfølgelig et prioriteringsspørsmål hvorvidt man skal gå til det skrittet. Nå har man vært i stand til å bevilge ganske mye penger til kultur, så det kan være at situasjonen også er bedre i Regjeringen når det gjelder satsingen på kultur enn den har vært tidligere – hvis vi skal tro statsråd Giske. Likevel vil det alltid være spørsmål om det. Og som det også har vært påpekt av flere, har vi veldig mye av dette samlet allerede. Men det jeg tror alle bør være enige om, er at det er viktig å ta vare på kulturarven, dokumentere den, videreføre den og legge til rette for formidling i hele befolkningen, særlig med tanke på barn og unge. Vi har også Den kulturelle skolesekken som skal bidra til dette. Så får man fortsette diskusjonen om man skal gjøre mer.

Det jeg ønsker, er en debatt om hva kultur er, og om hvordan vi kan gjøre befolkningen mer opptatt av å benytte seg av de kulturtilbud som er. Vi ser at det kanskje ikke er alle som har like stor interesse for det. Jeg tror at nettopp det at vi satser på barn og unge, vil være med og bidra til at man i framtiden får et nytt syn på verdien av både kulturarven og ny skapende kultur, som selvfølgelig ikke står noe i motsetning til å ta vare på det som har vært.

Vi lever på en måte i en tid da vi både ser bakover og framover. Vi ser bakover og lærer av historien fordi vi skal kunne møte framtiden på en god måte.

Presidenten: Flere har ikke bedt om ordet til sak nr. 2.