Laila Dåvøy (KrF) [14:21:48]: Det kommer stadig meldinger om uverdige forhold for rusmiddelavhengige. Særlig er det lange ventetider for avrusning, men det er også lange ventetider for behandling. Det påpekes mangler ved behandlingstilbudet som rusmiddelavhengige får i spesialisthelsetjenesten, og det er også påpekt svakheter med manglende ettervern for rusmiddelmisbrukere etter endt behandlingsopplegg i spesialisthelsetjenesten.
Det er 11 000–15 000 sprøytemisbrukere i Norge. I 2005 døde 184 personer av overdose. Rusmisbruk har alvorlige konsekvenser både for den enkelte selv og for barna, pårørende og annen familie.
Overordnet målsetting med rusreformen fra 2004 var at rusmiddelavhengige skulle få et bedre og mer helhetlig tjenestetilbud, med fokus på tverrfaglighet, helhetlig tilnærming og individuelt tilpasset behandling. Flere som arbeider i sektoren, hevder dessverre at utfordringene fortsatt er store.
Retningslinjer for hvem som er rettighetspasienter, ble tidligere i år trukket tilbake, ikke minst fordi det var stor usikkerhet når det gjaldt å finne ut hvem som skulle defineres som rettighetspasienter. Jeg er glad for at statsråden gjorde det. Men dessverre er det nå slik at tiden går, og det er fortsatt stor usikkerhet i feltet på dette området. Derfor er det viktig at de nye retningslinjene som nå er under utarbeidelse, prioriteres høyt når det gjelder ferdigstillelse.
Punkter der det svikter, er som nevnt avrusning, slik det framstilles i St.prp. nr. 1, og at manglende avrusningsplasser har en flaskehalseffekt, dvs. at effektiv utnyttelse av kapasiteten på høyere omsorgsnivåer faktisk hindres. I Oslo sentrum i juli i år ble 90 pasienter som banket på døren for å få avrusning, avvist. Det tragiske ved dette var at ledige plasser stod tomme, f.eks. ved P22, på grunn av en stor reduksjon i offentlige tilskudd. Kommunene svikter også i ettervernet når det gjelder bolig, fritidsaktiviteter, utdanning og jobb, som er avgjørende faktorer for at ettervernet skal fungere.
Det er altså fortsatt en del mangler i behandlingen som gis. Statens helsetilsyn har ført tilsyn med flere av rusinstitusjonene, og det vises til mangel på kompetanse som en av årsakene til at behandlingen ikke holder mål. Praktiseringen av regelverket har ifølge en midlertidig evalueringsrapport fra IRIS, på oppdrag fra Sosial- og helsedirektoratet, også skapt store forskjeller i tilgjengelighet til tjenestene for rusmiddelavhengige. Etter det jeg vet, kommer den endelige evalueringen fra IRIS i midten av desember. De private ideelle rusinstitusjonene har ikke vært en del av denne evalueringen. De har ikke sittet i referansegruppen, de har ikke vært forespurt om innspill, ei heller vært omfattet av evalueringen. Det skal visstnok komme en egen evaluering av den typen institusjoner senere.
Jeg synes det er litt spesielt dersom ikke hele rusfeltet, inkludert de private ideelle institusjonene, nå er evaluert samtidig og i sammenheng. De gir jo tilbud til mange tusen rusmisbrukere årlig. For å ta ett eksempel, har bare Kraft-institusjonene, som er én gruppe, nær 30 000 klientdøgn årlig.
IRIS-rapporten trekker likevel fram at det er behov for å avklare hvilken rolle og funksjon de private ideelle rusinstitusjonene skal ha, dvs. de institusjonene som ikke har inngått avtaler med helseforetakene, eller som kun har noen plasser etter avtale med helseforetakene. Disse fyller i dag i hovedsak to funksjoner: De gir tilbud enten uavhengig av behov for tiltak i spesialisthelsetjenesten, eller i påvente av behandling i spesialisthelsetjenesten.
IRIS-rapporten tar til orde for at sentrale myndigheter i det videre arbeidet må ta tak i disse institusjonene når tiltaksapparatet for rusmiddelmisbrukere skal videreutvikles. Kristelig Folkeparti imøteser den varslede evalueringen av rusreformen, innbefattet en evaluering av de frivillige ideelle institusjonene, selvsagt også slik at disse involveres i evalueringen.
Det er viktig å avdekke områder som ikke er ivaretatt godt nok, og iverksette tiltak som retter opp feil eller uheldige effekter.
I dag finansieres de institusjonene vi snakker om, på ulike måter. For det første får flere bevilgning fordelt av Sosial- og helsedirektoratet. Andre får midler fra kommunene, og noen har avtale med spesialisthelsetjenesten om noen plasser. En hovedutfordring med finansieringen er at den ikke er forutsigbar og derfor skaper betydelig utrygghet for disse institusjonenes framtid. Det er store forskjeller på hvor mye hver kommune betaler for et opphold. Det er ikke lenger en veiledende pris, slik vi hadde tidligere, og kommunale egenandeler eksisterer heller ikke.
Nå er det sikkert veldig lett for statsråden og andre å si – jeg ser at Skjælaaen smiler litt: Hvem var det som gjennomførte rusreformen? Det er riktig at den forrige regjering tok initiativ til det. Like fullt er det nå godt over ett år, kanskje bortimot to år, siden gjennomføringen. Det var derfor viktig for den forrige regjering at man fortløpende satte i gang en evaluering. Det er viktig nå å stikke fingeren i jorden og se på hvor vi er i rusreformen, og hva vi skal gjøre videre.
Kristelig Folkeparti er veldig fornøyd med å ha fått på plass 20 mill. kr i neste års statsbudsjett til å styrke tilbudet de private ideelle rusinstitusjonene gir. Men dette gir dem ikke den rolle og funksjon som mangler. Disse institusjonene bidrar med viktig kompetanse og kunnskap og må sikres en rolle og en funksjon, ikke fordi institusjonene er et mål i seg selv, men fordi de faktisk spiller en viktig rolle i tilbudet til rusmiddelavhengige. Det personlige engasjementet som også kjennetegner mange av disse institusjonene, er en viktig kvalitet, og vi trenger det mangfoldet vi har i dag. Ikke minst er lavterskelinntak viktig, det har vært det og er det fortsatt. Dette må ikke hindres av strikte henvisningsrutiner. Stortinget har i forbindelse med rusreformen eksplisitt påpekt at akuttbehandling må kunne finne sted uten nødvendigvis å følge henvisningsrutiner, med f.eks. henvisning fra lege eller sosialtjeneste. Det er faktisk behov for åpne dører, dører som åpner seg når den rusavhengige står der.
På grunnlag av det som kommer fram i evalueringen av rusreformen, bør den lenge varslede opptrappingsplanen for rusfeltet også legge føringer for at de private ideelle rusinstitusjonene kan finne sin rettmessige plass. Viktig kunnskap og kompetanse som disse institusjonene innehar, må ikke gå tapt.
Helt på slutten av innlegget har jeg lyst til å si noen ord om hva som kjennetegner de institusjonene som vi her snakker om. I utgangspunktet ble institusjonene startet opp av ildsjeler som brant for å gi rusmiddelavhengige et verdig tilbud. Blant annet utgjør institusjonene mange steder et tilbud til mennesker som ikke har et tilfredsstillende kommunalt tilbud. Mange av dem har vært innovatører. Gjennom årevis av innsats har de avdekket udekkede behov som de fleksibelt har etablert tiltak for å dekke. De var altså pionerer på et felt lenge før det offentlige kom inn og tok det ansvaret det offentlige tar i dag.
Rusmiddelavhengige må møtes med et helhetlig behandlingstilbud. Det er viktig å sikre et mangfold i et helhetlig behandlingstilbud i møtet med en så uensartet gruppe som rusmiddelmisbrukere er.
Kristelig Folkeparti har i budsjettinnstillingen fra helse- og omsorgskomiteen foreslått at rettighetspasienter bør få et tilbud om institusjonsplass i påvente av behandling i spesialisthelsetjenesten, for å hindre at motivasjonen for behandling ikke opphører. Slik det er i dag, er det månedslange ventelister, og de pasientene som blir satt på venteliste til spesialisthelsetjenesten, dropper ut når de må stå så lenge og vente. Derfor ønsker vi at de private institusjonene skal kunne brukes, og at det nærmest bør pålegges helseforetakene å bruke dem.
Mitt spørsmål til statsråden er følgende: Hva tenker statsråden å gjøre for å sikre de private ideelle rusinstitusjonene en rolle og funksjon i framtiden, slik at det viktige bidraget disse institusjonene kan gi rusmiddelavhengige, kan videreføres?
Eirin Faldet hadde her gjeninntatt presidentplassen.
Statsråd Sylvia Brustad [14:32:05]: La meg først si meg enig med interpellanten Dåvøy i at frivillige og private organisasjoner er av stor betydning innen rusområdet når det gjelder forebygging og tjenestetilbud. Derfor har både denne regjeringa og som kjent tidligere regjeringer prioritert å gi slike virksomheter betydelig støtte både til frivillig arbeid og til forebyggende arbeid. Videre har de regionale helseforetakene videreført og styrket avtalene med private rusinstitusjoner som fylkeskommunene hadde før rusreformen.
De øremerkede tilskuddsmidlene til frivillig rusarbeid er styrket vesentlig de senere åra, blant annet for å imøtekomme de utfordringene som dukket opp etter gjennomføringa av rusreformen. Utfordringene er knyttet til at organisasjonene må forholde seg til anbudsinnbydelser og forhandlinger med helseforetakene. Kommuner benytter også anbudsrunder og avtaler i økende grad. Samtidig utvikles tjenestetilbudet hele tida, både i kommunene og i spesialisthelsetjenesten, noe som vil kunne påvirke også de private virksomhetene. Både en del private virksomheter og frivillige organisasjoner må nok omstille seg hvis de skal fortsette samarbeidet med kommuner og spesialisthelsetjeneste om et godt og helhetlig tilbud til brukerne. Men jeg oppfatter at de er interessert i det.
Jeg vil nevne viktige oppgaver som lokalt rehabiliteringsarbeid, gatenære tiltak, oppsøkende virksomhet – der man oppsøker ungdom også på natta – omsorgsoppgaver, boligtiltak, sosiale aktiviteter og møteplasser. En del brukere sier at når de har vært inne på et behandlingsopplegg, gruer de seg veldig til å komme tilbake til kommunen, fordi familien kanskje ikke er der, og nettverket er i hvert fall ikke der, som oftest, og da er det særdeles viktig å ha noen møteplasser, at ettervernet er på plass. Da er det heller ingen tvil om at de frivillige organisasjonene utgjør et meget nødvendig og nyttig supplement til offentlige tjenester. Det er på den bakgrunn at Regjeringa legger til rette for at frivillige organisasjoner fortsatt skal kunne delta i rusarbeidet med sin kunnskap og med sin erfaring.
Sosial- og helsedirektoratet har opplyst at de har fordelt vel 92 mill. kr på 58 ulike tiltak i inneværende år. Eksempler på tiltak er ulike døgninstitusjoner, rehabiliteringstiltak for oppfølging før, under og etter behandling og selvhjelps- og interessegrupper. Evangeliesenteret, stiftelsen KRAFT og P22 er de største mottakerne av disse pengene. Til sammen har disse tre alene fått over 40 mill. kr i direkte støtte til drift av organisasjonene og de tiltak som de driver. De i alt 58 frivillige private og ideelle organisasjonene nedlegger en betydelig innsats på dette feltet, som jeg synes de fortjener stor honnør for.
For å styrke innsatsen til frivillige på rusfeltet har Regjeringa foreslått å gi mye penger. Jeg har selvfølgelig merket meg og er positiv til den enighet som er i Stortinget i den saken som skal behandles i morgen, og som gjelder penger også for neste år.
Den forrige regjeringa utarbeidet kriterier for hvordan tilskudd skal fordeles, som oppfølging av et tidligere vedtak i Stortinget. Disse kriteriene mener jeg bidrar til mer forutsigbare rammebetingelser for dem som mottar tilskudd, og stimulerer også til tettere samarbeid med kommunesektoren. Det er også viktig.
Vi vil fra Regjeringas side som kjent om kort tid legge fram en opptrappingsplan for rusfeltet. I denne planen legger vi bl.a. vekt på kvalitets- og kompetanseheving, sosial inkludering og bedre tilgjengelighet til tjenestene. Andre satsingsområder er å legge enda bedre til rette for samhandling mellom de ulike nivåer også på dette området. Vi ønsker at brukerne skal ha større innflytelse på de tjenester de får, og at barn og pårørende blir ivaretatt på en langt bedre måte enn det som dessverre er tilfellet mange ganger i dag. Jeg ønsker i dette arbeidet å samarbeide med frivillige aktører, med kommuner og med spesialisthelsetjenesten, slik at vi sammen når disse måla.
Jeg er, i likhet med interpellanten, opptatt av at de som har oppholdt seg i institusjon, skal følges opp i en helhetlig tiltakskjede. Tett oppfølging er en forutsetning for å lykkes både med behandlinga og med rehabiliteringa. I dette arbeidet er det ingen tvil om at private og frivillige virksomheter spiller en viktig rolle. Derfor er det viktig å styrke samhandlinga mellom private virksomheter, kommunene og spesialisthelsetjenesten. Det må legges større vekt på hele behandlingsforløpet, og at den enkelte sikres god oppfølging etter behandling i spesialisthelsetjenesten, og også etter fengselsopphold.
Innsatsen for å øke bruken av individuell plan må bli bedre. Det er et godt redskap, men vi vet at det ikke alltid fungerer. Det gjelder også samhandlinga i forholdet til frivillige og private virksomheter. Vi må ha et felles mål om å få til helhetlige hjelpetilbud for hver enkelt. Et slikt tilbud kan som kjent bestå av ulike lokale tiltak og behandling, poliklinisk og/eller i institusjon. Om kort tid foreligger evalueringa av rusreformen, som interpellanten var inne på. Den vil gi oss et bedre bilde av hvor skoen egentlig trykker i denne reformens tiltakskjede, og, mener jeg, gi oss et bedre grunnlag for å vurdere situasjonen for både brukerne, kommunene, spesialisthelsetjenesten og de private rusinstitusjonene. Jeg vil også sørge for å få belyst situasjonen til de private institusjonene og det frivillige rusarbeidet ytterligere. Jeg vil derfor be Sosial- og helsedirektoratet om i 2007 å evaluere tilskuddsordninga under statsbudsjettets kapittel 761 post 70. Dette er også noe Riksrevisjonen har pålagt oss.
Evalueringa av denne posten skal omfatte de frivillige organisasjonene som mottar tilskudd, brukernes behov, samhandlinga mellom de ulike nivåer – også i forholdet til NAV. Evalueringa skal også vurdere situasjonen til institusjoner som ikke har avtale med de regionale helseforetakene. Med de to nevnte evalueringene vil vi få et mer kunnskapsbasert grunnlag for å vurdere om tjenestene til rusmiddelavhengige er godt nok tilrettelagt. Evalueringene skal også gi informasjon om hvordan private virksomheter har erfart rusreformen, og om de faktisk har fått mer forutsigbare forhold.
Med de forholdene som jeg nå har forsøkt å gjøre rede for, har Regjeringa lagt et grunnlag for å bidra til å sikre private og frivillige organisasjoner en styrket plass innen rusfeltet, i samarbeid med kommuner og spesialisthelsetjenester. Målet er å gi dem det gjelder, et godt og helhetlig tilbud hvor gode sosiale oppfølgingstilbud har en naturlig plass i tiltakskjeden.
Laila Dåvøy (KrF) [14:39:46]: Jeg vil takke statsråden for svaret.
Det at evalueringen av tilskuddet på post 70 blir gjort på en god og helhetlig måte, synes jeg er positivt. Jeg skulle ønske, hvis det kommer en evaluering av rusreformen, at dette ble gjort samtidig. Det må jeg si. Jeg ble litt usikker på at det skal gjøres separat. Like fullt vil jeg be om at de institusjonene det gjelder, blir trukket med. Det har vært referansegrupper knyttet til evalueringen som nå har vært gjennomført, og det er viktig at man ser på både innhold, behovet de dekker, og ikke minst brukervalg, for det er mange brukere som faktisk velger disse institusjonene helt aktivt.
Når det gjelder statsrådens svar, er det også gledelig at hun slår fast at de private ideelle institusjonene er viktige. Jeg er enig med statsråden i at anbudsrundene har vært og er en utfordring for organisasjonene. Vi har sett det også på rehabiliteringsområdet for institusjoner som ikke har vært vant med dette fra tidligere. Imidlertid er også disse institusjonene innstilt på omstilling. De vil det, de ønsker det, de har ikke noe imot det. Det jeg ser som et stort dilemma i dag, er at noen av disse institusjonene blir spilt ut mot hverandre på de ulike nivåene. En institusjon forklarte det slik: Når vi søker midler fra kommunen, sier kommunen at vi må gå til helseforetakene og søke midler. Når vi søker via helseforetakene, sier helseforetakene at vi egentlig er en kommunal tjeneste. Likevel blir de brukt av Rikstrygdeverket for enkelte pasienter som de ikke vet hvor de skal plassere. Det er ikke det verste for institusjonene, men det er det verste for pasientene, som på mange måter blir avvist av institusjoner som har ledig kapasitet.
Det jeg helt på tampen kan tenke meg å spørre statsråden om, er om statsråden i likhet med meg mener at vi trenger et lavterskeltilbud av den typen som noen av – det er jo ikke alle – disse private ideelle institusjonene tilbyr, ikke minst midt i en del byer, også her i Oslo, slik at pasienter ikke i framtiden avvises. De må kunne banke på en dør, den åpner seg, de kommer inn, og de slipper å ringe fastlegen sin eller gå på et sosialkontor, for der og da er de motivert. Mener statsråden at et slikt tilbud også bør opprettholdes av de private ideelle organisasjonene?
Statsråd Sylvia Brustad [14:42:48]: Når det gjelder evalueringene, er evalueringa av rusreformen, som sagt, rett rundt hjørnet. Vi må bruke litt tid på den andre, altså evalueringen av post 70, som denne saken dreier seg om.
Det jeg kan forsikre om, er at de det gjelder, selvfølgelig skal bli trukket med i prosessen, slik at vi hører alles syn på hvordan dette oppleves i praksis. Noen av de eksemplene representanten Dåvøy har vist til, også i det siste innlegget, viser at det er et stort behov for samhandling. Det kan ikke være sånn at vi skyver brukerne fra det ene nivået til det andre. Derfor er det særdeles viktig at vi har lavterskeltilbud, som er lett å komme til, som er ubyråkratisk, som er åpent hele døgnet, og hvor det ikke stilles store krav til verken det ene eller det andre. Det er ingen tvil om at det er behov for det, særlig i våre største byer. Jeg kan igjen bare bekrefte at jeg mener at private og ideelle institusjoner har en viktig rolle å spille på dette området, og etter vår oppfatning også kommer til å ha det i tida framover.
Vigdis Giltun (FrP) [14:44:08]: Det har vært mye ruspolitikk de siste dagene, men dette vil jeg si er en veldig viktig sak. Jeg vil takke interpellanten for å ha tatt opp dette.
Helseforetakene er pålagt å sikre utarbeidelse av individuell plan i samarbeid med kommunen for pasienter med behov for langvarige og koordinerte tjenester, og det er et ledelsesansvar å sørge for at dette skjer.
Mange rusmiddelavhengige har omfattende behov for hjelp både fra sosialtjenesten og fra helsetjenesten, og det finnes derfor en felles forskrift for disse to tjenestene. Samordning må til for å oppnå tilfredsstillende resultat.
Det er gitt klare signaler om at aktiviteten innenfor rusbehandling og psykisk helsevern hver for seg skal ha en større vekst enn veksten innenfor somatisk behandling, og økningen skulle komme i tillegg til økte bevilgninger over Opptrappingsplanen for psykisk helse og til rusbehandling.
En rusmiddelavhengig har krav på en individuell plan, men hvis denne planen skal ha noe for seg, må den være realistisk. Den må følges opp med retten til behandling og retten til et attføringstilbud som på sikt gir arbeid, og tiltak for å få en fast bolig. Hvis det offentlige svikter sitt ansvar, vil det ødelegge den enkeltes mulighet til å nå målet om et bedre liv.
Det er ikke nytt at rusmiddelmisbrukere må vente lenge på å få behandling, men hvorfor er det fremdeles slik? For mange blir ventetiden lang. Enten mister de motivasjonen, eller det som enda verre er: Det er mange som dør i påvente av et tilbud som skal hjelpe dem til et nytt og bedre liv.
Så lenge behovet for behandling og rusomsorg finnes, burde det ikke finnes ledige behandlingsplasser. Det er grunn til bekymring når behandlingstilbud som drives av ideelle organisasjoner og private, nedlegges eller har mye ledig kapasitet, samtidig som mange venter på å få et tilbud. Det er ildsjeler som driver disse stedene, ildsjeler som gjennom mange år har bygd opp gode tilbud, som har hjulpet mange rusmiddelavhengige til et bedre liv, og som kan vise til resultater. De har et helhetlig tilbud. De kan tilby skole, botrening, arbeidstrening, de tar seg av familiesituasjonen, og, det beste av alt, de gjør at de rusmiddelavhengige får en tilhørighet. Det som kanskje er det aller viktigste når man skal starte et nytt liv, er at man føler at man hører til et sted, og at man har støtte.
Helseforetakene, som har hovedansvaret for å sørge for at rusmiddelavhengige får hjelp, har vist liten interesse i å inngå avtaler med de institusjonene som drives av private ideelle organisasjoner. Det må finnes variasjon i behandlingstilbudene, for det som passer for én person, passer ikke for en annen. Vi trenger tilbud som kan rettes inn forskjellig. Er det slik at disse behandlings- og rehabiliteringstilbudene ikke passer inn i helseforetakenes opplegg? Da bør dette revurderes.
Etter at helse- og omsorgskomiteen besøkte Østerbo i Halden, som drives av Evangeliesenteret, ble jeg enda mer overbevist om at de frivilliges innsats innenfor rusomsorgen har betydd enormt mye, og vil bety enda mer hvis de får mulighet til å tilby sine tjenester.
Jeg håper at helse- og omsorgsministeren vil ta en gjennomgang av dette nå, når disse evalueringene foreligger, slik at vi kan gi et behandlingstilbud til de rusmiddelavhengige som ønsker det, og at alle institusjoner som har gode behandlingsopplegg, kan få være med å gi et bedre tilbud til pasientene i årene som kommer.
Inge Lønning (H) [14:48:09]: Disse to interpellasjonene etter hverandre har tematisk en viss indre sammenheng, som vi alle kan se. Jeg tillater meg derfor aller først en ørliten merknad i tilknytning til den interpellasjonsdebatten vi nettopp avsluttet.
En statsråd som den ene dagen står på Stortingets talerstol og forsvarer varmt en kraftig utbygging av Vinmonopolets salgsnett med den begrunnelse at det skal sikre alle, uavhengig av bosted, like god tilgang til de varene Vinmonopolet forhandler, og som den neste dag står på samme talerstol og kritiserer alt og alle som bidrar til økt tilgjengelighet til alkohol, har etter mitt skjønn et troverdighetsproblem av betydelig omfang.
Så til denne interpellasjonen.
Presidenten: Det er den vi behandler nå.
Inge Lønning (H) [14:49:03]: Selvfølgelig.
Ifølge Helse- og omsorgsdepartementets egen rapport, Rusmiddelsituasjonen i Norge i 2006, har rusavhengige dårlig helsetilstand og en betydelig større risiko for tidlig død enn befolkningen for øvrig. Mange tungt belastede rusavhengige lever under meget dårlige kår, bl.a. på grunn av bostedsløshet og fattigdom. I tillegg er det klart at rusavhengighet påfører familie og andre pårørende betydelige belastninger. Disse skadevirkningene knytter seg både til alkoholmisbruk og til narkotikaavhengighet. Helsetilsynets undersøkelser dokumenterer betydelige mangler både i kapasiteten og i kvaliteten i tilbudet til rusavhengige. Eksempelvis er det avdekket at rusavhengige regelrett diskrimineres i tildelingen av kommunale hjelpetilbud. Det er med andre ord klart at rusavhengige er blant de dårligst stilte i dagens norske samfunn.
Samarbeidsregjeringen sørget for å rydde opp i et byråkratisk hjelpeapparat for rusavhengige. Overføringen av ansvaret for spesialisert behandling for rusavhengige fra fylkeskommunene til helseforetakene fra nyttår i 2004 var et ideologisk tidsskille innen rusfeltet. Med denne reformen fikk rusavhengige pasientrettigheter på lik linje med andre pasienter. Nå må vi sørge for ressurser til feltet, slik at pasientrettighetene får en reelt innhold.
Samarbeidsregjeringen trappet opp bevilgningene til rusbehandling med nesten 600 mill. kr i forrige stortingsperiode. Kapasiteten i legemiddelbasert rehabilitering ble fordoblet, antall kommunale lavterskeltiltak ble utvidet fra åtte til 38, og det ble etablert en tilskuddsordning for oppfølgingstiltak i kommunene. Ansgar Gabrielsen sørget for at rusavhengige for første gang i 2005 faktisk ble prioritert i spesialisthelsetjenesten gjennom helt tydelige styringssignaler til helseforetakene. Disse er, og det er meget positivt, gjentatt av statsråd Brustad for inneværende år.
Til tross for sterk satsing på rustiltak i forrige periode erkjenner Høyre fullt ut at det fremdeles er store utfordringer i tilbudet til rusavhengige. Vi hadde derfor store forventninger til den varslede opptrappingsplanen for rusfeltet fra Regjeringen. Den er foreløpig uteblitt. Regjeringens forslag til statsbudsjett innebærer, ifølge Fagrådet innen Rusfeltet, den svakeste satsingen på rusfeltet på åtte år. Med forslaget om å øke kapasiteten i LAR med 100 plasser neste år vil det ta 50–70 år å avvikle køen til slik behandling. Da er man i den situasjon det keiserlige østerrikske byråkratiet ble sagt å være i i sin tid, nemlig at alle problemer løser seg selv hvis man venter lenge nok.
SVs helsepolitiske talskvinne, Inga Marte Thorkildsen, arrangerte prisverdig en brukerhøring om narkotikapolitikk i Stortinget i mai i år. Etter høringen uttalte hun til Dagbladet:
«Jeg er kjempefornøyd med alle de gode innspillene vi har fått i dag, men det gjenstår å se hva som kommer ut av dem i praksis. Hvis ingenting skjer etter et slikt møte, gjør vi bare vondt verre.»
Det er synd å registrere at det faktisk ikke har skjedd noe i praksis etter høringen. Verken SV eller de andre regjeringspartiene støtter Høyres forslag om å fordoble de øremerkede bevilgningene til rusfeltet sammenlignet med Regjeringens budsjettforslag. De støtter heller ikke forslaget om å trappe opp rehabiliteringsbevilgningen med 500 mill. kr, som bl.a. skal brukes til bedre rusbehandling. De rød-grønne partiene snakket om varmt fellesskap og varme hender i valgkampen. Etter valget fortoner det seg vel snarest for brukerne på dette området som en kald skulder, ikke som varme hender.
På Helse- og omsorgsdepartementets hjemmeside kan vi lese at statssekretær Harsvik skal lede en ekspertgruppe om rusbehandling i Europarådet. Det er fint. Men i mellomtiden dør rusavhengige i Norge i mangel på tilfredsstillende tilbud. Det er grunn til å spørre statsråden om hun har forstått alvoret i sin egen rapport. Hvor lenge skal rusavhengige og deres pårørende vente før Regjeringen finner rom til å prioritere dem?
Inga Marte Thorkildsen (SV) [14:53:46]: Jeg må si først at jeg undrer meg over tonen som representanten Lønning tar, all den tid jeg vel knapt har sett representanten på noen møter som har hatt med ruspolitikk å gjøre. Så dette engasjementet tror jeg faktisk er nytt. Og det er ikke helseministeren som har et troverdighetsproblem i denne saken, men det er Høyre som har det, når de på den ene siden sier de er opptatt av konsekvensene av alkoholskader, mens de på den andre siden tar til orde for ølsalg døgnet rundt, liberale skjenkebestemmelser, bl.a. her i Oslo by, og vin i butikkene. Så her bør man kanskje gå i seg sjøl først.
SV er veldig enig med Kristelig Folkeparti i at det er viktig å støtte opp om de frivillige rusinstitusjonene og det frivillige rusarbeidet generelt, for den saks skyld. Vi har i mange år hatt et nært samarbeid fra SV side med bl.a. Tyrili, Kirkens Bymisjon, Kirkens Sosialtjeneste, diverse kollektiver og andre som jobber hardt og godt for at folk med rusavhengighet skal få et bedre liv, helst et liv hvor de ikke trenger å være avhengige av rus.
Frivillighet og nonprofittilbud utgjør et kjempeviktig bidrag i norsk helse-, sosial- og ruspolitikk som vi skal ta vare på. Dette kan også leses ut av budsjettinnstillingen til helse- og omsorgskomiteen. Det er bred enighet om en aktiv frivillighetslinje i norsk politikk, og det er bra.
Vi i regjeringspartiene er opptatt av å sikre kvaliteten på de rusinstitusjonene vi har. Vi er også opptatt av at rusmiddelavhengige skal ha en valgfrihet og et mangfold av tilbud. Mange har gått på unødige og smertefulle nederlag fordi de ble sendt et sted de ikke passet inn.
Som alle andre er også folk med rusmiddelavhengighet eller rusproblemer ulike mennesker. De har krav på å bli behandlet som individer, og det er viktig å sørge for god informasjon og god utredning i forkant av at tilbud blir gitt. Jeg syns også det er viktig å understreke at ikke-medikamentelle tilbud har en sentral funksjon fortsatt, og at mange rusavhengige nok hadde valgt dette hvis de hadde visst mer om LAR-behandlingens ulemper og mangler, eller hvis de hadde hatt flere valgmuligheter. Jeg tror også at mange kanskje har urealistiske forhåpninger til hva et medikamentelt tilbud kan gi dem. Jeg møter mange LAR-pasienter som er deprimerte, ensomme og føler seg sviktet, fordi R-en i LAR – rehabiliteringen – mange steder svikter. Å få til gode rehabiliteringstilbud lokalt og sikre god integrering etter institusjonell behandling må stå høyt på den ruspolitiske agendaen. Ensomhet og kjedsomhet er kjente og viktige faktorer for om tidligere rusmiddelavhengige klarer seg. Det å ha noen og noe å stå opp til om morgenen, det å få hjelp med sosial angst og manglende sjøltillit, hjelp til gjeldshåndtering, et ålreit og fast sted å bo, er fryktelig viktig. Jeg tror også det er viktig å legge til rette for muligheten for å oppnå mer etter som tida har gått og man har bevist at man har klart å være rusfri, for å komme videre i livet og ikke bli stående på stedet hvil.
Jeg har lyst til å trekke fram Trondheim kommune og det regionale rusforetaket i Midt-Norge. Der er noen av dem som har gjort viktige grep. Rusforetaket har langt mer fleksible kontrakter med sine institusjoner enn mange andre RHF-er har. De stiller krav til oppfølging i etterkant, og de har inngått et spleiselag med Trondheim kommune, og etter hvert også flere andre kommuner, for å gi såkalt ferdig behandlede pasienter et sted å gå når det røyner på, når de trenger leksehjelp, et måltid eller bare sosialt samvær, et sted hvor det er trygt å være. Dette stedet kalles Brygga. Trondheim kommune opererer ikke med en ensidig arbeidslinje heller, men med en arbeids- og mestringslinje, som jeg tror fungerer bra.
Poenget mitt er at vi må ha kvaliteten i fokus, det må være det viktigste enten det dreier seg om frivillige eller offentlige tilbud. Jeg tror rusreformen førte til et nødvendig søkelys på kvalitet, ikke minst hos private tilbud, og Kirkens Bymisjon er av dem som har gitt uttrykk for dette. Det som ikke har vært like bra, er markedsorienteringen, som mange frivillige, ideelle organisasjoner har reagert på. De har følt at de har måttet opptre som markedsaktører, og flere har sagt rett ut at de frykter for frivilligheten. Det hører ikke til en nonprofitorganisasjon med humanistisk verdigrunnlag å snakke om å vinne markedsandeler eller å tjene penger.
For å sikre god kvalitet er det også nødvendig med brukermedvirkning, inkludering av pårørende og aktiv bruk av individuell plan. Vi ser fram til Regjeringas opptrappingsplan på rusfeltet hvor også frivilligheten vil få sin plass. Frivillig rusarbeid i regi av organisasjoner som RIO, Rio Ung, LAR-Nett, Landsforbundet Mot Stoffmisbruk, Røde Kors, nettverket Det Nytter og mange, mange andre er helt uvurderlig. Det er viktig også å sikre driftsmidler til organisasjonene så ikke alt går til avgrensede prosjekter. En god ruspolitikk er avhengig av frivillig engasjement, ikke minst fra dem som har kompetanse fra et liv i rusavhengighet sjøl.
Rune J. Skjælaaen (Sp) [14:59:17]: I den forrige interpellasjonsdebatten snakket vi om forebygging, og nå snakker vi om reparasjon.
Jeg forstår veldig godt at representanten Dåvøy tar opp de frivillige institusjonenes situasjon innenfor rusbehandling etter rusreformen, etter at ansvaret ble overført til spesialisthelsetjenesten, med den turbulensen som var omkring dette. Det er klart at det er en del institusjoner som kom i en vanskelig situasjon. Derfor synes jeg det er viktig at vi drøfter det i Stortinget.
Frivillige, frivillige organisasjoner og ideelle organisasjoner tok tidlig ansvar for folk som falt utenfor. Mange av de organisasjonene som er her i dag, er organisasjoner som har en lang tradisjon når det gjelder å stille opp for rusmiddelavhengige, for folk som strever med livene sine.
Jeg mener at denne regjeringen har sett det og tatt ansvar for det, noe budsjettinnstillingen som skal debatteres i morgen, også viser, der vi styrker den posten frivillige organisasjoner innenfor rusomsorgen får sine tilskudd fra. Det er viktig, og det er fordi Regjeringen ser at disse institusjonene faktisk har en viktig plass i den totale rusomsorgen.
Jeg mener at det også er viktig at disse institusjonene blir lagt inn under kontroll, at de blir evaluert, og at det blir stilt kvalitetsmessige krav til dem. Men det betyr ikke at alle skal være like, det har jeg lyst til å understreke. Jeg tror noe av styrken til de frivillige organisasjonenes institusjoner er nettopp at de driver forskjellig og når litt forskjellige rusmiddelavhengige. Jeg tror vi trenger et bredt spekter av tilbud innenfor rusomsorgen. I så måte mener jeg at disse institusjonene er med på å representere det mangfoldet vi faktisk trenger.
Men det er viktig at en stiller kvalitetskrav til dem, at de driver slik andre driver. Vi hører at det finnes folk som mener at dette er annenrangsbehandling. Jeg tror det er viktig at de blir evaluert, at de får et kvalitetsstempel, og da vil de også i fremtiden bli tatt på alvor – både når det gjelder å få avtaler med de regionale helseforetakene og med kommuner. Jeg tror at mange ser at de frivillige organisasjonene som driver den type tiltak, faktisk har noen ressurser ekstra som en ofte innenfor det offentlige apparatet ikke ser, nemlig det store menneskelige engasjementet fra dem som driver disse institusjonene. Det er viktig å ta med seg.
Til slutt: Ordet «troverdighet» er brukt her i dag, og mangel på troverdighet. Jeg er for så vidt glad for at representanten Inga Marte Thorkildsen tok opp dette med at Høyre har et troverdighetsproblem i alkoholpolitikken, så slipper jeg å si det.
André N. Skjelstad (V) [15:04:11]: Stortingets overordnede mål med rusreformen var at rusmiddelmisbrukere med sammensatte problemer skulle få en mer helhetlig tjeneste, og at behandlingsresultatene skulle bli bedre. Mange mennesker klarer ikke å takle hverdagen uten å ruse seg, og Venstres utgangspunkt i narkotikapolitikken er at vi skal bekjempe narkotikamisbruket og ikke de narkomane. Derfor handler dette først og fremst om sosiale tiltak. Vi må få et bredere og bedre behandlingstilbud for rusmiddelmisbrukere. Grunnleggende i ethvert forhold der folk skal søke hjelp og få hjelp, er at den hjelpsøkende får beholde sin verdighet. Samtidig er det lite verdig ikke å møte forventninger om at en kan lykkes. Den som ikke møter noen forventninger, er i realiteten avskrevet og usynliggjort av storsamfunnet.
Venstre er opptatt av at alle gode krefter må tas i bruk i forhold til rusmiddelmisbrukere. Hjelpe- og behandlingstilbudet til rusmiddelmisbrukere i Norge dekker et stort spekter av tiltak og tilnærminger. Historisk har religiøse rusmiddelpolitiske organisasjoner, som f.eks. Blå Kors, Kameratklubben, Frelsesarmeen, Det Hvite Bånd og tidligere Indremisjonen, nå Kirkens Bymisjon, spilt en vesentlig rolle i etablering og drift av ulike typer døgninstitusjoner og hjelpetiltak for rusmiddelmisbrukere. Etter hvert har det vokst fram behandlingstiltak i regi av det offentlige.
De siste par tiår har det dessuten dukket opp flere behandlingstiltak som drives av faglig inspirerte stiftelser og aksjeselskap. I enkelte tilfeller kan det også dreie seg om privatpersoner. Selv om det er et offentlig ansvar å framskaffe nødvendig behandlingskapasitet, er det et stort mangfold av aktører på feltet. Venstre er åpen for at det trengs individuelle tilbud fra private institusjoner. Det viktigste er at det er gode tilsyn, og at kvaliteten er god.
Det bringer meg over på en annen problemstilling – hva målkriteriene er for en god rusomsorg. For Venstre er det viktig å understreke at en ikke bare kan måle kvaliteten på at folk blir rusfri. En bedre helsetilstand og livskvaliteten på det stadiet en er på og i rehabilitering, er viktig i rusomsorgen. Det er viktig at institusjonene er åpne og ikke moraliserende. Rusmiddelmisbrukere er svært forskjellige og krever individuelle behandlingsløsninger. Venstre anser det som lurt å prøve å ta tak i og bruke det beste fra ulike kulturer og miljø som arbeider for å få folk ut av rusavhengigheten.
Alle LAR-pasienter må følges opp med tilrettelagte sosiale og rehabiliterende tilbud. Metadon og Subutex fyller ikke opp tapt utdannelse, tapt selvrespekt og fravær av sosiale nettverk. De færreste pasientene vil gå gjennom behandling uten avbrekk, tilbakeslag og sprekk. Det er viktig å betrakte slike avvik fra behandlingen som uttrykk for kompleksitet, og å være forberedt på at avvikene som regel vil og kan oppstå. Behandlingsnettverket må derfor være fleksibelt og ta høyde for at en får avvik, og ta rusmiddelmisbrukerne inn igjen etter avviket. Ofte må behandlingsapparatet springe etter pasientene for å lykkes. Nøkkelen ligger i at behandlingsapparatet må tilpasses pasienten, rusmiddelmisbrukeren, og det særegne ved deres lidelser, og ikke det motsatte. Fleksibilitet er et viktig stikkord. Viktig et er også hjelpeapparatet og det å vise at døra er åpen – selv om pasienten i utgangspunktet ikke ønsker å gå inn.
Til slutt vil jeg vise til en interessant artikkel som stod i Haugesunds Avis lørdag den 2. desember, som viste til at det er flere kommuner som nå har begynt å gjøre noen estimater i forhold til hvor mange rusmiddelmisbrukere de har i sitt område. Det tror jeg også er vesentlig for å komme videre. Noen av oss som er fra distriktene, vet at mange av de tyngre rusmiddelmisbrukerne drar inn mot de urbane områdene. Hvis vi ikke klarer å se dette i en viss sammenheng og se hvor skoen trykker, tror jeg det er viktig å få noen måltall ut til kommunene og de forskjellige helseforetakene, slik at vi klarer å sette inn tiltak raskest mulig på et lavest mulig nivå, altså på bostedet, det som er utgangspunktet for rusmiddelmisbrukeren.
Jan-Henrik Fredriksen (FrP) [15:08:40]: Aller først: Takk til interpellanten for å ha tatt opp en viktig sak.
Vi snakker om et område som favner vidt, og som favner bredt. Jeg vil ikke komme inn på samtlige områder i mitt innlegg, men forholde meg til de gruppene som kanskje har det verst.
Det er klart at det å være rusmiddelavhengig i dagens samfunn er ikke lett. Vi ser også at for mange blir verken individuell plan eller individuelle løsninger utarbeidet i stor nok grad. På mange måter virker det som om en del av fagmiljøene dessverre motarbeider dette. Og dette er en ting som virkelig må komme på plass, for det viser seg altså i praktisk arbeid at individuell plan er en stor suksess.
Det å bruke tidligere rusmiddelavhengige i dette arbeidet som kanskje ikke har den riktige pedagogiske bakgrunn, kan være én årsak. Men jeg mener faktisk at her må målet for enhver pris hellige middelet i forhold til hvilken gruppe man vil sette seg ned for å samarbeide med.
En annen side av denne saken som jeg ønsker å ta opp, er også det at vi skal ha et mangfold. Det er en nødvendighet. Men når vi har et mangfold relatert til rusmiddelavhengige, opplever jeg det som litt tragisk at når det gjelder enkelte LAR-tilbud, blir man altså kastet på gaten hvis man skulle være så uheldig å sprekke. Jeg tror det er særdeles viktig å forstå at i forhold til en slik type behandling må vi alle faktisk åpne sinnet litt og ta inn over oss at det ikke nødvendigvis er slik at man kommer ut av dette helvetet på første forsøk. Kanskje noen aldri kommer ut av det. Men når det gjelder dem som samfunnet er i stand til å hjelpe med å komme ut av det, må vi kanskje bruke ti forsøk, kanskje vi må bruke 20, kanskje vi må bruke 30, for vi har altså ikke anledning til å støte disse menneskene fra oss. Da bør vi åpne sinnet og ta inn over oss og forstå hvilken problematikk vi faktisk står oppe i med begge bena.
Det må også være litt trist for dagens regjering, som på så mange områder motarbeider det private innenfor helse, å måtte ta inn over seg at på dette området er det private og ideelle organisasjoner som har vært foregangsmenn fra omtrent tidenes morgen i Norge.
Til det som er blitt det populære temaet her i debatten om hvem som er mest troverdig, må jeg si at hvis man virkelig tar dette problemet på alvor, og man i tillegg er til stede på et møte og ikke gjør noe med det, er det faktisk større troverdighet i det å ikke ha vært der.
Laila Dåvøy (KrF) [15:13:13]: Det var jo gledelig at vi kunne avslutte med en alkoholpolitisk debatt som det er full enighet om i hele Stortinget, nemlig at de private ideelle organisasjonene – for å si det slik – er kommet for å bli, og at de skal videreføres og finne sin gode rolle.
Jeg har lyst til å kommentere noen av innleggene. Representanten Inga Marte Thorkildsen sa at det hun var opptatt av, var å sikre kvaliteten, valgfriheten og mangfoldet, og det er jeg veldig enig i. Vi vet jo alle at ingen pasienter vil søke til en institusjon som de ikke selv føler hjelper nettopp dem. Hun poengterte også dette med brukermedvirkning.
Det andre som hun også påpekte, som jeg tror er av vesentlig betydning, og som de fleste av oss har vært opptatt av, er nemlig at LAR-behandling – hun sa det vel ikke så direkte – skal komme i etterkant. Hun var veldig opptatt av at man satte inn tiltak i forkant, slik jeg oppfattet henne, av LAR-behandling. Det er også en viktig påpekning fra denne talerstolen.
Når det gjelder Vigdis Giltun, er jeg helt enig med representanten i at så lenge det er pasienter som har et behov, burde vi ikke ha ledige plasser i institusjoner. Det tror jeg vi også i Stortinget kan enes om. Representanten Giltun sa også at når det gjelder de private ideelle institusjonene, står det ildsjeler bak. Skjælaaen kalte det for et stort menneskelig engasjement. Og det er helt riktig. Det er, slik representanten Giltun sa, derfor rusavhengige faktisk får en tilhørighet til nettopp disse institusjonene. De tilbyr langvarige tiltak. Mange er som de tiltakene vi så på Østerbo Evangeliesenter, da komiteen var på besøk der. De gir også utdanning, og de gir arbeid. De slipper på en måte ikke pasientene uten videre. Jeg må si jeg var imponert over det helhetlige tilbudet som ble gitt på Østerbo Evangeliesenter, som vi også har sett i mange av de andre frivillige ideelle organisasjonene.
Hvis man ikke får et tilbud, har det alternativkostnader – det kan være menneskelige, i forhold til familien, barn osv. Det vil gi en dypere rusavhengighet, og det vil i neste runde kreve mer behandling. Derfor er det så viktig at vi ikke står med tomme plasser, og at pasienter får tilbud om tiltak.
Helt til sist vil jeg si at noe av det viktigste når det gjelder den rusreformen som vi har gjennomført, og som vi er i ferd med å gjennomføre, er rettighetstilstanden – det at pasienter, rusavhengige, har fått en rettighetstilhørighet, for å si det slik. Jeg vil spørre statsråden helt til sist: Når kommer de nye retningslinjene – kan hun svare på det?
Statsråd Sylvia Brustad [15:16:41]: Når det gjelder det siste representanten var opptatt av, dette med retningslinjene, tør jeg ikke svare på strak arm akkurat når vi greier å ha dem ferdig. Men til representanten Dåvøy og andre som måtte være interessert: Det kan jeg komme tilbake til.
Jeg synes også det har vært en interessant debatt om et viktig tema. Jeg har lyst til å si at det er ikke slik at denne regjeringa motarbeider private og ideelle institusjoner. Faktisk er det slik pr. i dag at av 80 tiltak under de regionale helseforetakene er over halvparten private og ideelle på dette området. Eksempler på det er Blå Kors og Kirkens Bymisjon, som gjør et utmerket arbeid. Det er det veldig mange andre som også gjør, og vi trenger dem også i tida framover.
Jeg vet ikke hvor lenge vi skal føre denne debatten om troverdighet eller mangel på troverdighet som representanten Lønning dro opp fra denne talerstolen også i dag. Jeg har lært meg gjennom et etter hvert ganske langt liv i politikken at det å feie for egen dør før en begynner å kritisere andre, ikke er så dumt. Det er faktisk slik at Opptrappingsplan rus er rett rundt hjørnet. Vi bevilget med én gang vi tok over, over 90 mill. kr mer til dette feltet. Vi har i neste års statsbudsjett foreslått en betydelig styrking av kommuneøkonomien, som betyr mye også for dette arbeidet. Vi får mer penger til sjukehusene, som også betyr mye. På toppen av det har vi altså særskilte tilskudd. Jeg er også glad for at det har blitt en enighet i Stortinget mellom regjeringspartiene og Kristelig Folkeparti om en ytterligere styrking av og satsing på private og ideelle institusjoner.
Når det så gjelder rehabilitering, hadde vi en lang debatt i går. Vi skal komme tilbake til det. Jeg kan også forsikre om at når jeg på vegne av Regjeringa i januar neste år sender ut nye styringssignaler til de regionale helseforetakene, skal det være et krav om at rusomsorgen og psykiatrien får sterkere vekst enn somatikken, slik det har vært siden 2005. Vi ser at til tross for at det er betydelige utfordringer fortsatt, har det i hvert fall vist seg at det nytter. Derfor er det viktig også å bruke det verktøyet videre.
Ellers er jeg helt enig med alle dem som sier at vi må være opptatt av kvalitet, og at alle har rett til å bli behandlet som individer. Derfor er det også viktig at vi har et mangfold i det tilbudet vi gir. Det eksemplet som representanten Skjelstad hadde fra Haugesund, synes jeg er spennende. Jeg synes det er viktig at flere kommuner gjør som Haugesund – at en både kartlegger hvor stort dette problemet er, og hva en har tenkt å gjøre med det. Flere kommuner bør rett og slett lage helhetlige rusplaner. Vi har fra Regjeringas side hatt en stor informasjonskampanje rettet mot kommunene, i håp om at flere skal ta dette på alvor – at det ikke bare blir, slik det nå dessverre er noen steder, å gi enda flere skjenkebevillinger med lengre åpningstid uten også å diskutere hva konsekvensene faktisk blir – og at en diskuterer hvilke tiltak en bør sette i verk når det gjelder forebygging, behandling og oppfølging.
Presidenten: Da er interpellasjonsdebatten i sak nr. 4 over.