André Oktay Dahl (H) [11:03:55]: Den viktigste bakgrunnen for å reise denne interpellasjonen er ikke å få honnør og god jul-ønsker i ti minutter for hvor fint og flott det er at jeg tar opp dette spørsmålet i Stortinget. Den viktigste bakgrunnen er at en gruppe mennesker, gutter og jenter i Norge i år 2007, lever på en måte som mange andre levde på i dette landet for mer enn 50 år siden: i skam, i skjul, i fornektelse og i et miljø preget av trusler og også vold for å presse enkeltmennesker inn på den såkalte rette sti. Disse menneskerettighetsbruddene skjer, med svært få hederlige unntak, i realiteten med stilltiende, men også til dels med klart samtykke fra deler av det offisielle Norge, representanter for innvandrerorganisasjoner, religiøse ledere med flere.

I etterkant av fjorårets eksempler på hatvold mot homofile oppstod en viktig debatt i ulike innvandrermiljøer. Noen oppfattet meg – til dels bevisst misforstått – den gang dit hen at denne problematikken kun angår islam og muslimer. Slik jeg oppfatter det, er dette imidlertid først og fremst ikke et religiøst spørsmål, men et spørsmål om kulturbaserte fordommer, som trives vel så godt i deler av såkalte machoidretter som fotball, i militæret og i skolegården, uavhengig av etnisk og religiøs tilhørighet.

Samtidig er det heller ingen grunn til å legge skjul på at det er et faktum at islam som religion ikke har gjennomgått den reformasjonen som kristendommen har gjort, og som kombinert med press utenfra gjør at stadig flere kristne, biskoper også, har et helt annet syn på spørsmålet enn de hadde tidligere.

Det er i og for seg symptomatisk at de kortvarige debattene – det er et poeng også at de blir veldig kortvarige – som oppstod etter voldsepisoden i fjor sommer og kronikken i Aftenposten fra den anonyme forfatteren i desember, utelukkende dreide seg om menn som har sex med eller er glad i andre menn, og at eksempelvis vold, trusler og diskriminering av lesbiske kvinner med innvandrerbakgrunn ennå ikke har blitt satt på dagsordenen. Det illustrerer mitt hovedpoeng, at voldsepisodene fører til det faktum at ingen homofil gutt eller mann med muslimsk kulturbakgrunn tør stå fram annet enn anonymt i Norge etter 50 år da aksepten har blitt stadig større, og man skulle tro at dette var et trygt sted å være. Det har, slik jeg ser det, bakgrunn i en reaksjonær kjønnstenkning som skaper en kulturkonflikt på samme måte som i kristenreaksjonære miljøer – eller i fotballagets garderobe, for den saks skyld.

Islam har ikke monopol på religiøse mørkemenn. Dem finner vi i de fleste religioner. Religion er heller ikke en alenevirkende faktor, men i totalbildet er det ikke uinteressant at imamer gjør alt de kan for å usynliggjøre og undertrykke homofile i egne miljøer ved å benekte at det i det hele tatt finnes homofile muslimer. Å bli regnet som ikke-eksisterende føles ikke nødvendigvis som mer skånsomt sammenliknet med å få et slag i ansiktet. Den tausheten kombinert med dype sosiale mekanismer fungerer jo, i og med at homofile muslimer ikke tør stå frem, og blir nødt til å sende rop om hjelp anonymt i en av landets største aviser.

Vi har også sett et misforstått æresbegrep bli brukt av en kriminell som Rasool, som faktisk får honnør for å ta et oppgjør med at man er så tolerant i samfunnet. Det viser noen av paradoksene i denne debatten. Kirkens mulighet til å gjøre det samme er sterkt redusert etter sterkt påtrykk utenfra og innenfra.

Halvhjertede uttalelser fra minoritetsorganisasjonene i dette spørsmålet hjelper lite. Jeg synes det var paradoksalt i fjor da debatten raste, at ikke én av de muslimske religiøse lederne som engasjerte seg i debatten, fokuserte på de menneskene som ble utsatt for vold, men var desto mer opptatt av å innta offerrollen selv og føle seg – nærmest som en refleks – støtt.

På samme måte som under karikaturstriden var det også veldig mange som var veldig opptatt av å dysse ned, og jeg vil si forstå i hjel, og bruke ordet «dialog» i omtrent annenhver setning. Men deler av den såkalte dialogen består for mange i at man gir etter på sentrale punkter, og det er ikke dialog, men knefall for krefter som går god for menneskerettighetsbrudd, kvinnediskriminering og homofobi. Jeg har håp om at de moderate kreftene som vi har sett uttale seg den senere tiden, også når frem. Men disse trenger støtte og press utenfra. Ulike former for det jeg nærmest vil kalle mannssjåvinistiske neandertalkulturer, legger grobunn for fordommer mot kvinner og parallelt homofile. Disse regnes i innvandrermiljøene nærmest ikke som ordentlige menn, med et lite forbehold for dem som under seksualakten med andre menn i smug inntar den såkalte aktive rollen, som Unni Wikan har påpekt. Jeg skal ikke definere nærmere hva Wikan legger i forskjellen mellom aktiv og passiv, bortsett fra at det ved en slik tankegang er forutsatt at mannen er den aktive part, mens kvinnen regnes som den passive. Jeg regner med at de fleste har lært såpass mye om bien og blomsten at de greier å tenke seg til resten selv, og forstår hvordan dette blir anvendt på menn som da inntar en rolle som pr. definisjon regnes som kvinnelig, dvs. underordnet.

På mange måter ligger den debatten vi har nå, titalls år tilbake sammenliknet med den debatten som er blitt ført ellers i det offentlige rom. Denne debatten, og ikke minst konfrontasjonen med mennesker med fordommer, har medført at vi har fått en partnerskapslov, at flertallet av Norges befolkning nå er positive, og at vi muligens også får vedtatt en felles ekteskapslov innen neste stortingsvalg. Men det har ikke kommet av seg selv, og det utgjør også bakgrunnen for at jeg tidligere har konfrontert en del muslimske ledere med deres unnfallenhet og taushet. Jeg vil si det er norske myndigheters svik mot mennesker som utsettes for grove menneskerettighetsbrudd, som gir grunn til spekulasjon, når enkelte overfor muslimske miljøer overhodet ikke er i nærheten av å innta den samme klare holdningen som man har inntatt overfor f.eks. mennesker som med bibelvers i hånden har oppfordret til menneskerettighetsbrudd, fotballtrenere som ser ut til å sparke vekk respekten for enkeltmennesket sammen med ballen, eller skoleeiere som iverksetter antimobbekampanjer som gjelder noen grupper, men ikke alle.

Å endre andre kulturers kjønnsideologi er mer utfordrende, og det er selvfølgelig vanskelig å gi en fiks ferdig løsning. Men at vi nå kan begynne å snakke om utfordringene, er et lite, men viktig skritt, så lenge det ikke blir med det. Jeg er glad for at Regjeringen har signalisert endringer i straffelovgivningen og søker å bistå den enkelte som opplever diskriminering, bedre.

Statsråden som møter på vegne av Regjeringen her i dag, er en enslig svale som har vist oppmerksomhet og interesse for å gjøre noe. Uten forkleinelse for det engasjementet ble denne interpellasjonen i sin tid stilt til arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen, av den grunn at det først og fremst er han som i Regjeringen har ansvaret for de virkemidlene som skal til for å bedre situasjonen for dem det gjelder. Utfordringen er jo integreringen av de personer som er rundt homofile muslimske kvinner og menn som utsettes for overgrep, tvangsgiftermål og forfølgelse. Men jeg er glad for at statsråden som møter her i dag, faktisk møter, og at hun antakelig skal svare på noen av spørsmålene også.

Når man diskuterer tvangsgiftermål, har jeg til gode å se at mange har fått med seg at det også er et hyppig brukt virkemiddel for – hva skal jeg si – å omskolere homofile muslimer. Dette er ett av mange tema hvor det som denne interpellasjonen handler om, blir usynliggjort i debatten, og dermed også med hensyn til de tiltakene som må iverksettes.

Jeg ser for øvrig i dagens Dagbladet at den nye utlendingsloven ser ut til å bli utsatt igjen. Det gir jo litt tid da til at møtende statsråd kan bringe i fokus de kvinner og menn som ser seg nødt til å skrive anonyme kronikker for å fange vår oppmerksomhet en stakket stund.

For å konkretisere noe av det jeg spør om, ber jeg derfor statsråden om å besvare og kommentere noen av de spørsmål som ligger innbakt i mitt hovedspørsmål. Hva kan vi forvente av den nye utlendingsloven når det gjelder å bedre situasjonen for homofile med muslimsk kulturbakgrunn? Mener statsråden at den nåværende integreringspolitikken i tilstrekkelig grad tar inn over seg denne problematikken? Og: Kan statsråden forvisse oss om at både hun – nå er det jo blitt så populært at man svarer på vegne av hverandre i Regjeringen, i hvert fall ble det det i går – og andre regjeringsmedlemmer ikke legger til grunn en annen strategi overfor muslimske miljøer enn overfor andre, og at vi kan forvente en like knallhard linje, ikke minst offentlig, som man har sett fra møtende statsråd og fra f.eks. finansminister Kristin Halvorsen, når man kommer i møte med dem som man skal ha en dialog med – og som man bakker fordi man er redd for hva reaksjonen blir, der noen inntar offerrollen som ikke burde innta den i det hele tatt.

Statsråd Karita Bekkemellem [11:13:05]: Jeg har lyst til å takke representanten André Oktay Dahl – selv om han ikke ville ha takk i dag, ønsker jeg likevel å gjøre det, fordi denne debatten er viktig, og det er prisverdig at flere politiske partier i denne salen engasjerer seg i viktige spørsmål som omhandler homofiles rettigheter.

Vi har i dag, og det viste også representanten André Oktay Dahls innlegg veldig tydelig, en del store utfordringer som vi fortsatt er nødt til å ta tak i. Derfor er det helt nødvendig at vi i homokampen som fortsatt pågår, er nødt til å prøve å få til en tverrpolitisk front mot den diskrimineringen vi opplever fra ulike religiøse miljøer.

Denne regjeringen har et overordnet ønske om å gjøre Norge mer inkluderende og mangfoldig. Alle, uavhengig av tro, etnisk bakgrunn og seksuell orientering, skal kunne delta i samfunnet vårt på alle arenaer på like vilkår og ut fra egne forutsetninger.

For mange unge homofile og lesbiske, uavhengig av bakgrunn, vet vi at det er vanskelig å leve åpent. Det er etter hvert godt dokumentert at vi som samfunn ikke har lyktes godt nok i å bedre levekårene til homofile og lesbiske generelt. Heldigvis går utviklingen i riktig retning, men vi må erkjenne at for homofile og lesbiske med ikke-vestlig bakgrunn generelt, og homofile og lesbiske med muslimsk bakgrunn spesielt, gjenstår mange utfordringer.

André Oktay Dahls interpellasjon tar utgangspunkt i homofile muslimer, og han nevner norskpakistanere som et eksempel på en gruppe der det er spesielt vanskelig å leve åpent som homofil. Jeg tror imidlertid at den problemstillingen han tar opp, ikke er enestående for muslimer, men at dette er en problemstilling som også angår andre etniske minoriteter, så vel som den angår etnisk norske med ulik religiøs tilknytning.

Regjeringen gjør mye for å bedre levekårene for homofile og lesbiske generelt. Det er viktig at disse tiltakene har en innretning som gjør at de også treffer homofile og lesbiske med ikke-vestlig bakgrunn.

Arbeidet med felles ekteskapslov er godt i gang. Det er ingen saklig grunn til at ekteskapslovgivningen skal gjøre forskjell på folk ut fra en seksuell orientering. En felles ekteskapslov vil sende et tydelig signal om at toleranse og respekt går på tvers av seksuell orientering, etnisk bakgrunn og tro.

Vi har økt støtten både til Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring – LLH – og til magasinet Blikk. Både LLH og Blikk gjør en innsats som også angår homofile og lesbiske med minoritetskulturell bakgrunn.

Barne- og likestillingsdepartementet vil arrangere en milepælskonferanse for å oppsummere status i arbeidet for homofile og lesbiskes rettigheter, i samarbeid med aktuelle organisasjoner. Også her vil tiltak rettet mot homofile og lesbiske med ikke-vestlig bakgrunn bli spesielt drøftet.

Krafttaket for lesbiske og homofile summerer seg til i overkant av 12 mill. kr i år. Denne innsatsen skal også komme homofile og lesbiske innvandrere til gode.

Vi er i ferd med å nedsette et lovutvalg som skal utrede en samlet lov mot diskriminering. Homofiles diskrimineringsvern er i dag begrenset til arbeidslivet og til boligsektoren. Formålet er å samle vernet mot diskriminering i én lov, for å oppnå en mer helhetlig lovgivning. Vern mot diskriminering på grunn av seksuell orientering inngår i utvalgets mandat.

Det arbeides for tiden med endringer i staffeloven som vil medvirke til at kriminelle handlinger som har bakgrunn i andres seksuelle orientering, gir skjerpet straff. Dette er et resultat av stortingsmeldingen om homofile og lesbiskes levekår og livskvalitet, som regjeringen Stoltenberg I la fram. Politiet er i gang med å få på plass bedre registrering av såkalt hatkriminalitet der seksuell orientering har vært en motivasjon.

Likestillings- og diskrimineringsombudet har engasjert seg i dette arbeidet. I tillegg til lovhåndheving skal ombudet forebygge diskriminering og arbeide for holdningsendringer. Ombudet er i en unik posisjon til å håndtere utfordringer i skjæringspunktet mellom ulike diskrimineringsgrunnlag.

Ombudet arbeider langsiktig for å oppnå bedre kontakt med og større tillit blant homofile muslimer. I september 2006 gjennomførte ombudet et åpent fagforum med temaet «Homofile og hatkriminalitet – hva vet vi og hva gjør vi?». Ombudet vil sette dette temaet på agendaen for kommende møter med Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn.

Jeg vil minne om at vi også har vår egen historie, der ikke minst Kirken og kristne organisasjoner har hatt et svært negativt syn på homofilt samliv. Endringene har først og fremst skjedd fordi vi har hatt åpne kristne homofile som har tort å engasjere seg i denne kampen. Jeg vil invitere Åpen Kirkegruppe til en dialog om arbeid mot diskriminering av homofile i trossamfunn. Her har vi mye kompetanse samlet.

Jeg fikk en konkret utfordring av representanten André Oktay Dahl med hensyn til om vi vil ha en like tøff kamp mot religiøse ledere i våre trossamfunn som vi har hatt mot våre politiske partier som har vært motstandere av et homofilt samliv. Jeg kan svare et veldig klart ja på det. Det ikke å ha nulltoleranse for at homofile blir diskriminert på grunn av at man blir glad i et menneske av samme kjønn, må det bli slutt på i vårt samfunn. Norsk lov skal følges. Derfor er det viktig at vi går i en tett dialog med religiøse ledere, og forteller at det ikke er akseptabelt med en slik praksis og en slik behandling av ungdommen vår. Jeg vil selvfølge komme til å være like aggressiv – for å bruke et slikt uttrykk – i kampen overfor politiske partier, hvis det skulle være nødvendig igjen å gå på barrikadene for å snakke om at lesbiske og homofile i vårt samfunn skal ha en naturlig og likeverdig plass på alle områder.

Jeg har lyst til å si at det i dette spørsmålet kanskje ikke nødvendigvis handler om hvor mange millioner kroner vi klarer å øke bevilgningene til homofiles organisasjoner med, men det handler om hvordan vi som samfunn lærer opp barna våre fra de er små, slik at de ikke vokser opp med en holdning om at homofili er synd. Derfor er det også viktig at dette kommer på dagsordenen i barnehagen, i skolen, i frivillige lag og i organisasjoner. Det er viktig at vi som politiske ledere, enten man heter Dagfinn Høybråten eller om man er imam, må ha nulltoleranse for å diskriminere. Jeg sier ikke at det er det Kristelig Folkeparti gjør, men det jeg sier, er at vi er nødt til å få på plass en fullstendig aksept som betinger at man får likeverdige vilkår i vårt samfunn.

Så til en annen konkret utfordring som gjelder hva vi faktisk kan gjøre i den mer konkrete integreringspolitikken. Det er slik at Regjeringen nå jobber med introduksjonsloven, som nettopp gir innvandrere rett og/eller plikt til opplæring i norsk og samfunnskunnskap. Læreplanen for denne opplæringen fastsetter at bl.a. familiemønstre, kjønnsroller og samlivsformer skal tas opp. Jeg vil ta et initiativ slik at vi sikrer at også det norske synet på homofilt samliv tas opp i denne sammenheng.

Familievernet bør etter hvert kunne spille en aktiv rolle i de konfliktene som oppstår når f.eks. homofile og lesbiske ungdommer står fram overfor sin egen familie. Jeg vil vurdere om et av kontorene i de store byene skal få ressurser til å utvikle særskilt kompetanse på dette feltet. Det vil kunne inkludere familier med ulik religiøs begrunnelse for ikke å akseptere homofilt og lesbisk samliv.

Så vil jeg avslutningsvis bemerke at vi vil utvikle informasjonsmateriell om homofilt samliv, slik at vi når målgruppen, som er ungdommen, på en bedre måte enn vi har gjort inntil i dag.

En av de utfordringene vi står overfor, er at denne gruppen ikke har noen åpne talspersoner. Å snakke på vegne av noen gir aldri så gode resultater som når de som opplever dette på kroppen selv, foreslår gode tiltak. Jeg har over tid forsøkt å komme i dialog med særlig unge homofile og lesbiske muslimer, og jeg håper vi i løpet av året skal få til et møte med en gruppe som kan gi oss råd om hvordan vi skal gå videre i dette arbeidet.

André Oktay Dahl (H) [11:23:54]: Jeg skal ta et eksempel på den manglende interessen ikke først og fremst fra departementets side, men i det offentlige Norge, når det gjelder å finne ut hvordan disse guttene og jentene har det.

Da en forsker prøvde å finne noen som ville stå frem i NRK, fant ikke denne forskeren noen. Det var helt umulig. For meg tok det ti minutter å finne noen av disse guttene på nettet. Da handler det ikke først og fremst om at det er så vanskelig, da handler det også om vilje til å ta noe på alvor. Det er et syn som jeg vet at statsråden deler. Jeg forventer at statsråden får med seg resten av Regjeringen og sender ut signaler om at det også handler om holdninger og interesse, ikke bare om at det er så veldig vanskelig. Det tok meg altså ti minutter.

Når det gjelder tverrpolitisk arbeid, har statsråden tidligere gitt meg og Høyre en utstrakt hånd. Dette har jeg tenkt å benytte meg av. Det setter jeg pris på.

Når det gjelder nulltoleranse, er jeg overhodet ikke i tvil om at statsråden står for det. Jeg skal ærlig innrømme at jeg innimellom får frysninger av statsråden – negativt noen ganger, men også positivt når Karita Bekkemellem er på sitt aller tøffeste mot enkelte miljøer. Det hender at det varmer langt inn i en liberal-konservativ Høyre-sjel.

Jeg skal senere i dag delta i en debatt der jeg skal møte representanter fra visse innvandrermiljøer som sier at man må akseptere kulturforskjeller. Jeg føler at enkelte i denne debatten seiler under falskt flagg. Så fort det kommer kritikk, sier man at dette er et angrep på islam og religion. Nei, det er ikke det. Det er et angrep på at visse miljøer overhodet ikke aksepterer grunnleggende menneskerettigheter. Det jeg har tenkt å si i den debatten hvis denne typen utsagn gjenspeiler seg, og som jeg føler at jeg har statsråden med meg på, er at her i Norge har vi et humanistisk samfunn som følger menneskerettighetene, også når det gjelder hvem man blir glad i. Og hvis man ikke avfinner seg med det, får man faktisk ikke bare finne seg noe annet å gjøre, men kanskje reise et helt annet sted. Det synes jeg er en helt grei holdning, og det har ingenting med rasisme å gjøre. For det er ikke å være liberal og å ha dialog å akseptere at folk synes at menneskerettighetsbrudd er greit.

Til slutt vil jeg bare utfordre statsråden litt på et spørsmål som hun ikke var så konkret inne på. Vil statsråden si at holdningene til homofile blant mennesker med innvandrerbakgrunn i Norge har blitt bedre, blitt mer liberale i samme omfang som i samfunnet for øvrig de siste 30 år? Hvis ja, på hvilke måter? Hvis nei, hvordan ser statsråden mer konkret for seg – noe av introduksjonsprogrammet er nevnt – at integreringsarbeidet må endres for å bearbeide holdningene hos mennesker som fortrinnsvis ønsker å være her? Hvis tja eller vet ikke, ber jeg om svar på hvordan holdningene kan endres.

Statsråd Karita Bekkemellem [11:27:08]:Først har jeg igjen lyst til å si meg veldig enig med interpellanten i at det dette handler om, er å ha respekt for grunnleggende menneskerettigheter. Derfor blir det på mange måter litt absurd at vi fortsatt er nødt til å ha en såkalt homokamp i Norge i 2007. Men det er faktisk sånn at vi fortsatt har store utfordringer, som interpellanten gav et veldig godt bilde av i sitt innlegg. Jeg synes også det er grunn til å minne om at det fortsatt er slik i Norge i dag at mange unge forsøker å ta sitt eget liv fordi man blir mobbet, man blir trakassert, og man klarer ikke å leve ut den personen man virkelig er. Det bør bekymre mange. Det bør bekymre alle som er opptatt av nestekjærlighet og av at alle skal ha mulighet til å leve et fullverdig og godt liv.

Når representanten spør om hva vi vet om utviklingen i muslimske miljøer når det gjelder aksept for homofili, så tror jeg at ingen i denne salen kan gi et fasitsvar på hvordan det bildet er. Når det gjelder hele integreringsdebatten og de utfordringene vi har på mange felt, som tvangsekteskap og omskjæring, ser vi at vi sliter litt med å nå fram til våre nye landsmenn med informasjon om norske lover og regler. Derfor er det viktig at vi har en politikk som gjør at vi når fram med informasjon om norske lover og regler. Vi mener at det er viktig at vi fokuserer på disse spørsmålene i introduksjonsprogrammet vårt. Det er viktig at vi har disse spørsmålene i fokus når vi legger fram handlingsplaner om tvangsekteskap, slik at dette temaet også belyses der. Det er også viktig at skoleverket vårt begynner å fokusere i langt sterkere grad på det.

Så er det også viktig at vi, uansatt politisk farge, bruker de mulighetene vi har til å sette dette på dagsordenen når vi møter ulike religiøse ledere. Vi ser den endringen som har vært i Den norske kirke, bl.a. ved utnevningen av ny biskop nå nettopp og den klare endringen i synet på homofili som denne biskopen gav uttrykk for. Det viser én ting: Det nytter å stå for en politisk linje der en ikke skal akseptere at homofile blir diskriminert. Hvis vi får til en tverrpolitisk enighet i denne salen, der alle partiene går sammen, er jeg helt overbevist om at vi kommer til å klare å nå fram til våre nye landsmenn på en god måte, og at mange unge lesbiske og homofile i framtiden vil leve et helt annet liv enn hva de gjør i dag.

Gunn Olsen hadde her overtatt presidentplassen.

Anette Trettebergstuen (A) [11:30:26]: Det har i nesten et år nå pågått en debatt om levekårene til homofile med ikke-vestlig bakgrunn. Jeg har lyst til å berømme Arbeiderpartiets nettverk for homofile og lesbiske, for det var de som sparket i gang debatten og startet en veldig god offentlig debatt, som gjennom sommeren og høsten har engasjert politikere som representanten Dahl, forskere, religiøse ledere, anonyme homofile muslimer og andre. Det var og er en veldig sårt tiltrengt debatt om et tema som altfor lenge har vært møtt med taushet både av den norske offentligheten og, ikke minst, av dem det gjelder selv, og det er det mange gode grunner til.

Jeg mener at statsråden har veldig rett i det hun sier om at mange homofile og lesbiske, uansett kulturell og religiøs bakgrunn, har et vanskelig liv og lever i skjul i frykt for sosiale sanksjoner, og at det derfor må være et åpenbart mål å øke likestillingen i det norske samfunnet generelt. Jo mer formell likestilling vi skaper, jo mer likeverdig behandling skaper vi, og bedre levekår følger med det.

Det er ingen tvil om at dagens regjering er veldig godt i gang. Jeg har lite lyst til å gjøre denne saken til partipolitisk polemikk, men det må nevnes, for det er faktisk relevant for det vi diskuterer. Det er blitt gjort mer på dette området, og det er bevilget mer penger det ene året vi har sittet i regjering, enn det er blitt gjort de siste ti årene.

Det er fortsatt sånn at homofile i Norge mangler grunnleggende muligheter, f.eks. til å inngå ekteskap eller få rett til å bli vurdert som adopsjonskandidater, i motsetning til i land som f.eks. Spania og Sør-Afrika. Bare Arbeiderpartiet og SV har utvetydig stilt seg bak Regjeringens varslede forslag om en felles ekteskapslov. De andre partiene vil ikke gi sin umiddelbare støtte til dette. Hva slags signaler er det man da sender? Jo, man sender et signal om at det norske samfunnet ikke automatisk skal likebehandle. Hvordan kan et storsamfunn som selv diskriminerer, ha troverdighet i sin fordømmelse av diskriminering?

Jeg vil også rose representanten Dahl for å ta opp debatten, og jeg mener som han at vi ikke skal avgrense denne problematikken til å gjelde kun enkelte grupper med enkelte religiøse bakgrunner. Vi ser at det er fellestrekk som gjelder alle innvandrere, med ulike bakgrunner og ulike religiøse tilknytninger. Selv om debatten her hjemme har dreid seg mest om muslimene, er det ikke sånn at det bare er muslimene som sliter.

Den eneste forskningen vi har om livssituasjonen til homofile med ikke-vestlig bakgrunn, advarer mot å se seg blind på religion som forklaringsfaktor. Den gir heller ikke belegg for å hevde at homofile muslimer har det vesentlig verre eller vanskeligere enn homofile innvandrere med annen religiøs bakgrunn, f.eks. buddhister eller hinduer. Alle disse gruppene opplever å måtte balansere forventninger fra det norske samfunnet, forventninger fra familien og de krav de stiller til seg selv. De opplever, sammenlignet med norske homofile, et sterkere press for å gifte seg heterofilt, de har oftere psykiske problemer, vi ser oftere selvmordsforsøk, og veldig mange lever i skjul.

Her hjemme snakker vi om homofili som noe folk er. Veldig mange andre steder i verden forstås homofili som noe man gjør, og ikke noe man er. Veldig mange innvandrere i Norge har sin bakgrunn i en kultur der forståelsen er at homofili nettopp er handlinger og ikke et trekk ved personligheten.

Islam og muslimer trekkes ofte fram, som nevnt, men det er viktig å huske at de aller fleste religioner i verden brukes til å fordømme homofil livsførsel av grupper som ønsker det, også i vår egen statskirke.

Bedre levekår for homofile og lesbiske henger veldig tett sammen med samfunnets generelle likestillingsnivå, og for innvandrere spesielt er den generelle integreringspolitikken helt avgjørende. Hvorfor er det sånn at vi finner svært få homofile muslimske menn som vil stå fram, som representanten Dahl påpekte, men ingen lesbiske? Jo, når homofili diskuteres i religionen, er det menn det gjelder. Kvinnen er ikke nevnt, for kvinnen er usynlig. Det er en grunn til at det i Norge var forbud mot homofili for menn, men ikke for kvinner. Det var ikke fordi det var greit for kvinner å være homofile, og at de kunne praktisere det så mye de ville. Nei, det var fordi kvinnen var usynlig og oversett. Her i Norge har kvinnekampen og den generelle likestillingskampen endret på dette, men i veldig mange andre land er det slik at lesbiske er dobbelt diskriminert – fordi de er kvinner, og fordi de er homofile.

Kravet fra representanten Dahl om å være tøffere mot muslimene, og imamene spesielt, er et rimelig og nødvendig krav, men det er ikke en løsning på situasjonen for dem det gjelder. Islam er også blitt en norsk religion, og religiøse dogmer må alltid utfordres. Vi kan aldri være solidariske med fordømmelsen fra religiøse ledere.

Vi er nødt til å støtte opp om de kritiske røster vi allerede har, f.eks. dem som skriver om homofili og innvandring, og de organisasjonene som jobber med dette.

Nå går tiden min ut. Jeg vil bare si at det også er nødvendig å utfordre minoritetspolitikere. Det har en mye større effekt at de står opp mot den uretten som blir begått, enn at jeg og representanten Dahl gjør det.

Ulf Erik Knudsen (FrP) [11:36:21]: Jeg tviler ikke på at det er tøft, vanskelig og problematisk å stå frem som homofil når man har en muslimsk bakgrunn. Spørsmålet er om det å stå frem er et spesielt problem i muslimske miljøer. Jeg tror at uansett hvilket miljø man er i, er det tøft å stå frem som homofil. De homofile vennene jeg har, sier i hvert fall at det er en vanskelig prosess for mange.

Jeg tror det vil være like vanskelig å komme ut av skapet i mange etniske norske miljøer, om man skal kalle det det, som det er i muslimske miljøer. Da tenker jeg på f.eks. et vestlandskristent miljø og enkelte steder i Bygde-Norge. Interpellanten nevnte machopregede fotballmiljøer. Jeg tror heller ikke det ville være så greit å komme ut av skapet om man f.eks. var Kristelig Folkeparti-politiker. Slik sett er altså ikke muslimske miljøer i en særstilling.

Jeg tror ikke at vi kan vedta her i Stortinget at det skal være lett å være muslimsk homse. Men jeg føler meg overbevist om at Fremskrittspartiets innvandringspolitikk vil ha en positiv påvirkning også på dette feltet. Vi har mange ganger sagt at norsk innvandringspolitikk har en feil tilnærming. Flertallspartiene her i salen har hatt som et perspektiv at vi skal tilpasse oss gjensidig og akseptere de særtrekk som ligger i islam. Fremskrittspartiet mener at isteden bør muslimer og andre innvandrere til Norge tilpasse seg den norske kulturen og samfunnet vårt og de vestlige verdier slik som frihet, likestilling, toleranse, demokrati, ytringsfrihet osv. Dette ville helt klart hatt en positiv innvirkning både for de kvinner som er undertrykket i disse miljøene pr. i dag, og de homofile, som åpenbart også er undertrykket i disse miljøene.

Fra Fremskrittspartiets side har vi, i motsetning til en del andre partier, vært tydelige på at det er holdninger og kulturer i deler av islam som vi liker dårlig – vi understreker at det er deler av miljøene, men at det også er deler som tilpasser seg bra. Det er altså slik at det i deler av islam er gammelmodige og til dels middelalderske syn på både kvinner og homofile. Vi tror løsningen da ligger i å stille krav til innvandrerne, samtidig som innvandrermiljøene må ta et oppgjør med de grumsete holdninger til homofile som finnes.

I siste utgave av bladet «utrop» er det et portrettintervju med representanten André Oktay Dahl, og det innledes på følgende måte:

«André Oktay Dahl ga opp drømmen om å bli musiker til fordel for å irritere folk på heltid.»

Nå er ikke jeg irritert over at André Oktay Dahl tar opp denne interpellasjonen, men jeg er frustrert over partiet Høyre, som når Fremskrittspartiet påpeker de negative særtrekk som finnes innenfor deler av islam, er de første til å kritisere oss, samtidig som de nå i denne debatten går så langt som til å kalle holdningene som eksisterer i enkelte muslimske miljøer, neandertalske. Så vidt jeg vet, har ingen fremskrittspartipolitiker gått så langt. Vi har vel nøyd oss med «middelalderske».

Bent Høie (H) [11:40:39]: Jeg har ikke lyst til å bruke denne debatten til å svare på det foregående innlegg i sin helhet, men det er en del ting som jeg er nødt til å kommentere, for det første påstanden om at Fremskrittspartiets innvandringspolitikk ville hatt betydning på dette området. Ja, det ville hatt det på ett område: Det ville vært færre muslimske homofile i Norge hvis Fremskrittspartiets politikk hadde blitt gjennomført, men jeg tror neppe de hadde hatt det bedre der de hadde blitt.

Det andre er spørsmålet om Fremskrittspartiets integreringspolitikk ville gjort det bedre for muslimske homofile i Norge. Det er det veldig vanskelig å svare på, for det er fryktelig vanskelig å finne ut hva som er Fremskrittspartiets integreringspolitikk, fordi Fremskrittspartiet alltid snakker om innvandringspolitikk og ikke om integreringspolitikk. Når en begynner å diskutere integreringspolitikk, er det bare snakk om å stille krav – det er det ganske bred politisk enighet om. Men det som kanskje ikke representanten fra Fremskrittspartiet har fått med seg, er at det er en vesensforskjell på det å stille krav, men samtidig respektere at folk er forskjellige og har ulik bakgrunn, f.eks. ulik religiøs tro, og at Norge allerede er et samfunn som består av mennesker med ulik bakgrunn, og på det å ha en respekt i møte med det på den ene siden og på den andre siden å tro at det å stille krav vil innebære at bare alle som kommer til Norge, er som oss, vil det gå veldig bra. For å si det sånn: Når en diskuterer dette, håper jeg virkelig ikke at det muslimske Norge tilpasser seg Fremskrittspartiets verdier på dette området. I så fall vil vi ikke ha kommet særlig mye lenger enn der vi er nå.

Når en snakker om de overgrep som skjer mot homofile muslimer i Norge, er jeg veldig redd for at vi altfor lett lander ned på å bruke islam som forklaringsfaktor. Jeg tror at det er veldig mange andre forklaringsfaktorer som sannsynligvis er mer framtredende. For å si det slik: Jeg tror at veldig mange av dem som utøver vold mot unge homofile, og dem som diskriminerer unge homofile muslimer i Norge, kanskje ikke nødvendigvis er de som er flittigst til å gå på fredagsbønnen i moskeen. Jeg tror også at vi i den politiske diskusjonen altfor ofte har en tendens til å vektlegge imamenes rolle i mye større grad enn muslimene selv faktisk vektlegger det – det har vi også spørreundersøkelser som forteller oss – og at vi i det politiske miljø ved hele veien å peke på imamene som dem som vi skal ha kontakt med, kanskje gir dem en større rolle enn de fortjener.

Dermed tror jeg at noe av nøkkelen her ligger i at en ser dette som en integrert del av integreringsarbeidet og den jobben som f.eks. Inkluderings- og mangfoldsdirektoratet skal gjøre. Jeg vet at interpellanten i utgangspunktet hadde stilt denne interpellasjonen til statsråd Bjarne Håkon Hanssen. På mange måter er det litt synd at ikke Bjarne Håkon Hanssen er her i dag og deltar i denne debatten. For det er helt avgjørende at de to statsrådene jobber sammen for å finne løsninger på dette området.

Det som en da ser, er at det vil være helt nødvendig å reise denne diskusjonen i de ulike gruppene selv, og dermed bruke denne saken også i IMDis arbeid. Ikke minst vil det være helt nødvendig å få unge homofile muslimer til å stå fram, til å være forbilder, til å være en del av de prosjektene som nå er satt i gang i inkluderingssammenheng, for å ha forbilder blant innvandrerne. De har fokusert veldig på dem som tar utdannelse, dem som gjør karriere, dem som har fremtredende posisjoner i samfunnet, og latt dem være forbilder. Men jeg tror også det vil være nødvendig å ha en bevisst politikk på å få fram unge homofile som forbilder i innvandringsmiljøer og la dem være en del av de gruppene forbilder som reiser rundt, og som har utdannelse og arbeid.

May Hansen (SV) [11:46:07]: Jeg vil takke interpellanten for å fokusere på homofile muslimers livssituasjon. Jeg tror det er ekstremt viktig at vi nå tar denne debatten som har gått lenge ute i det offentlige rom. Det er viktig at vi tar den debatten også her i stortingssalen. Jeg er helt enig med statsråden i at dette gjelder selvfølgelig alle minoriteter, men det gjelder også etnisk norske homofile fortsatt – dessverre.

Jeg har jobbet i skolehelsetjenesten i mange år og undervist i samliv og seksualitet. Jeg er ganske rystet over hvilke holdninger som fins ute på skolene våre. Derfor tror jeg det er så viktig det statsråden sier, at vi må begynne i skolen, for det er faktisk unge mennesker som skal ta disse valgene tidlig, og det er unge mennesker det er vanskelig for. Derfor er det viktig at vi får til en holdningsendring ute i norsk skole. Jeg er veldig glad for at statsråden var så tydelig på det.

Jeg er også veldig glad for at vi har en regjering og en statsråd som er opptatt av levekår for lesbiske og homofile. SV er ekstremt glad for, vil jeg si – fordi vi jobbet mye med dette i forrige periode – at Regjeringa nå er i ferd med å nedsette et lovutvalg som skal utrede en samlet lov mot diskriminering. Homofiles diskrimineringsvern er i dag begrenset til arbeidslivet og boligsektoren – helt uforståelig. Formålet med å samle vernet mot diskriminering i én lov er å oppnå en mer helhetlig lovgivning. Vern mot diskriminering på grunn av seksuell orientering inngår selvfølgelig i utvalgets mandat.

Det er helt nødvendig å få et samlet lovverk hvis vi skal få til et bedre diskrimineringsvern i Norge på flere områder. Det arbeides også for tida med en endring i straffeloven som vil medvirke til at kriminelle handlinger som har bakgrunn i en annen seksuell orientering, gir skjerpet straff. Dette er et resultat av stortingsmeldinga om homofile og lesbiskes levekår og livskvalitet, som regjeringa Stoltenberg I la fram. Politiet er dessuten i gang med å få på plass en bedre registrering av såkalt hatkriminalitet der seksuell orientering har vært en motivasjon.

I tillegg har vi gjort endringer ved Likestillings- og diskrimineringsombudet, og de er nå engasjert i dette arbeidet. I tillegg til lovhåndheving skal ombudet forebygge diskriminering og arbeide for holdningsendringer. Dette ombudet er i en unik posisjon til å håndtere utfordringene i skjæringspunktet mellom ulike diskrimineringsgrunnlag.

Vi er også glad for at ombudet arbeider langsiktig for å oppnå bedre kontakt og større tillit blant homofile muslimer. I september i 2006 gjennomførte ombudet et åpent fagforum med tema «Homofile og hatkriminalitet – Hva vet vi og hva gjør vi?». Ombudet vil sette dette temaet på agendaen for kommende møter med Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn. Da kommer vi inn på vår egen historie, der ikke minst Kirken og kristne organisasjoner har hatt et svært negativt syn på homofilt samliv. Endringene her har først og fremst skjedd fordi en har fått åpne kristne homofile som har engasjert seg i denne kampen. Jeg er glad statsråden nå inviterer Åpen Kirkegruppe til en dialog om arbeidet mot diskriminering av homofile i trossamfunn. Det ligger masse kompetanse her, for vi har så lang historie på dette. Så det er kjempeviktig at vi drar med oss den kompetansen videre.

Det SV er mest glad for i denne saken, er det Regjeringa nå gjør, ved at arbeidet med felles ekteskapslov er godt i gang. Det er ingen grunn til at man skal ha en ekteskapslovgivning som gjør forskjell på folk ut fra seksuell orientering. En felles ekteskapslov vil sende et tydelig signal om at toleranse og respekt går på tvers av seksuell orientering, etnisk bakgrunn og tro.

Jeg er enig med interpellanten i at dette handler om respekt for menneskerettigheter, og vi er helt nødt til å arbeide for et Norge og et samfunn hvor unge mennesker kan tørre og har mulighet til å velge å leve sammen med den de elsker, uansett bakgrunn, seksuell legning eller etnisitet. Det er kjempeviktig at vi nå får dette på plass.

May-Helen Molvær Grimstad (KrF) [11:51:25]: Interpellanten tek opp eit viktig og alvorleg tema. Vald og hatkriminalitet mot homofile førekjem både i Noreg og i utlandet, og ifølgje ein artikkel i Blikk blir homofile framleis straffa med dødsstraff i sju muslimske land. I andre land er fengsling og fysisk straffing av homofile vanleg. Målet vårt må vere at alle homofile og lesbiske må kunne gjere sine livsval utan å oppleve fordømming eller vald.

Vi har pr. i dag lite forskingsbasert kunnskap om korleis det er å høyre til ei minoritetsgruppe og samtidig vere lesbisk eller homofil. Det er likevel grunn til å tru at livssituasjonen til lesbiske og homofile innvandrarar skil seg frå livssituasjonen til innvandrarar generelt, men også frå livssituasjonen til norske lesbiske kvinner og homofile menn.

NOVA utførte i 2003 eit pilotprosjekt om temaet lesbiske og homofile med innvandrarbakgrunn. Prosjektet konkluderte m.a. med at ein ikkje må stire seg blind på religion som forklaringsfaktor ved framtidige studiar av levekåra og livskvaliteten for lesbiske og homofile innvandrarar. Pilotundersøkinga gir indikasjonar på at det ikkje er grunnlag for å skilje ut spesielle risikogrupper blant lesbiske og homofile innvandrarar etter religiøs tilhøyring. Negative haldingar til homoseksualitet i minoritetsmiljø er ikkje nødvendigvis religiøst motiverte.

Studien frå NOVA peikar vidare på ei spesiell utfordring for lesbiske og homofile som er førstegenerasjonsinnvandrarar i Noreg. Dei må leve sitt kjærleiksliv på bakgrunn av fleire motstridande modellar for homoseksualitet. Ei hovudutfordring for lesbiske og homofile innvandrarar er å takle motsetningar mellom ei vestleg homoseksuell livsform og forventningar og krav frå minoritetsmiljøet.

Dette skjer i ein situasjon der det etnisk norske homomiljøet for den enkelte innvandrar ofte ikkje kan sjåast å utgjere eit alternativ til den opphavlege familien på same måten som for mange norske lesbiske og homofile. Problema knytte til dette blir illustrerte ved at majoriteten av NOVAs informantar har valt å leve skjult, og mange lever ut sitt kjærleiksliv på god avstand frå både dei lesbiske/homofile miljøa og det minoritetsmiljøet dei sjølve tilhøyrer.

Eit anna funn og anbefaling frå NOVAs studie er at framtidige studiar bør rette fokus særleg mot innvandrarfamilien som sosial institusjon, sidan gode familierelasjonar og eit velfungerande familieliv er av stor betydning for lesbiske og homofile innvandrarar og for deira levekår og livskvalitet. Eit viktig funn er at når lesbiske og homofile innvandrarar strever i forholdet til den nærmaste familien, framstår desse vanskane som meir motsetjingsfylte for dei enn for norske lesbiske og homofile. Livssituasjonen til informantane i denne undersøkinga har på mange måtar oppsiktsvekkjande mange fellestrekk med heterofile ikkje-vestlege kvinner og menn som forsøkjer å unndra seg arrangert ekteskap.

Ikkje alle informantane i denne studien har eit anstrengt forhold til familien. Ein konklusjon i denne pilotundersøkinga er at framtidig forsking bør studere familien i eit perspektiv av å vere ein viktig ressurs for lesbiske og homofile med innvandrarbakgrunn. Mens mange etniske norske lesbiske og homofile i stor grad på godt og vondt er overlatne til seg sjølve, synest familien framleis å utgjere eit overordna referansepunkt når lesbiske og homofile med innvandrarbakgrunn skal gjere sine livsval og forme sin kvardag. At lesbiske og homofile innvandrarar verdset familien høgt, må m.a. bli forstått i eit immigrasjonsperspektiv.

I kraft av å tilhøyre to marginaliserte grupper er det ikkje overraskande at NOVA-undersøkinga indikerer at lesbiske og homofile innvandrarar er overrepresenterte med omsyn til å vere plaga av psykiske vanskar og sjølvmordsforsøk. Mange lesbiske og homofile innvandrarar strever meir med forholdet sitt til familien enn andre med same seksuelle orientering, samtidig som familien i utgangspunktet betyr meir for dei. Mange av dei lever også skjult og er utsette for vald og truslar. Alle desse faktorane aukar risikoen for psykiske lidingar og sjølvmord. Dette gjer psykisk helse til eit viktig tema i framtidig forsking som skal omhandle lesbiske og homofile innvandrarar sin livssituasjon.

Kristeleg Folkeparti har forplikta seg i partiprogrammet til å arbeide for å betre homofile sine levekår. Skulen og helsetenesta må ha som mål openheit og toleranse gjennom informasjon og haldningsskapande arbeid og setje i gang konkrete tiltak for å hjelpe. Det er allereie gitt midlar til undervisningsopplegg på skulane knytte til homofili, ressursbok for lærarane.

Regjeringa Bondevik II lanserte kampanjen «Gay på landet». Kampanjen retta seg spesielt mot homofile og lesbiske i distriktskommunar. Denne kampanjen kan kanskje vere modell for ein haldingskampanje retta mot minoritetsmiljøa. Eg vil også minne om at Likestillings- og diskrimineringsombodet har ei viktig rolle som pådrivar i antidiskrimineringsarbeidet.

Erling Sande (Sp) [11:56:56]: Senterpartiet er oppteke av at ingen skal oppleve å bli diskriminert, uansett kjønn, økonomisk og kulturell bakgrunn, religion, etnisitet eller, som vi diskuterer i dag, legning. Eg burde kanskje ha teke med geografisk opphav også, etter representanten Knudsen sitt utfall mot vestlandskristne og Bygde-Noreg som intoleransens høgborg.

Tilhøva for homofile i nokre delar av innvandrarmiljøa er vanskelege. Derfor er det viktig at deira situasjon blir sett på dagsordenen, og representanten Oktay Dahl skal ha ros for å rette fokus mot denne gruppa.

Innsatsen mot diskriminering generelt markerer etter Senterpartiet sitt syn ein av dei viktigaste verdikampane i samfunnet vårt. Gjennom lovverk kan vi vise kva verdiar samfunnet vårt legg til grunn og reknar som akseptabelt. Vi vil likevel ikkje klare å stoppe all diskriminering gjennom lov aleine. Haldingar vil alltid vere det som ligg til grunn for korleis innbyggjarane i eit samfunn opptrer overfor kvarandre. Gjennom oppveksten og skulegangen i barne- og ungdomsåra dannar vi oss bilete av kva som er rett og gale, og vi mottek dei verdiane som vil prege den måten vi lever liva våre på vidare. Haldingane til foreldregenerasjonen og dei verdiane skulen formidlar, vil derfor vere heilt avgjerande for å stoppe alle former for diskriminering.

Senterpartiet trur sterkt på at god integrering også vil redusere fordommar og fremme toleranse. Skulen er ein viktig arena for å fremme integrering. Dei frivillige organisasjonane er ein annan. Vi trur frivillig sektor kan spele ei særs viktig rolle for å fremme integreringa. Det fordrar at dei frivillige organisasjonane maktar å rekruttere personar frå alle delar av samfunnet. Ein politikk for tilrettelegging for frivillig sektor og gode økonomiske vilkår for sektoren vil derfor også vere viktig i eit antidiskrimineringsperspektiv.

Skulen må òg våge å rette fokus mot homofile sine levevilkår generelt, herunder kåra for homofile i innvandrarmiljøa. Det er eit særskilt ansvar for skulen å førebyggje diskriminering, og det er viktig at dei som ikkje mottek grunnleggjande verdiar – som toleranse – gjennom oppveksten i heimen, får formidla dei verdiane gjennom skuleverket.

Regjeringa har kome med ei rekkje tiltak som er meinte å gjere levevilkåra for homofile betre, og som vonleg vil redusere diskrimering av denne gruppa. Dette har statsråden gjort greie for på ein god måte. Vi må likevel innrømme at vi ikkje er komne langt nok i arbeidet med å skape toleranse i samfunnet generelt. Dette er eit arbeid som må halde fram òg i åra som kjem. Både interpellanten og dei andre deltakarane i debatten har gjeve gode innspel i så måte.

Trine Skei Grande (V) [12:00:10]: Jeg vil også begynne med å takke interpellanten for å løfte fram denne problemstillingen, og jeg sier meg enig med statsråden i at det kan virke litt absurd å ha sånne debatter i Norge i dag. Men jeg tror det er viktig å si at dette ikke bare gjelder den problemstillingen som interpellanten har løftet fram. Jeg tror dette gjelder veldig mange maskuline miljøer i dag, sjøl om vi ikke vil innrømme det. Vi har hatt mange politimenn som har stått fram i det siste og fortalt om det som ble gjort i deres yrkesgruppe. Vi vet hva som skjer på en rekke utesteder i Norge en vanlig lørdagskveld. Jeg tror heller ikke det er lett å være den eneste lesbiske sykepleieren på et lite aldershjem i et lite lokalmiljø. Og flere har fortalt at det ikke alltid er så lett å være homofil og aktiv i Fremskrittspartiet.

Men dette griper også inn i en rekke andre debatter. Det griper f.eks. inn i tvangsekteskapsdebatten. Fra mitt arbeid med tvangsekteskap, både her i Norge og i utlandet, har jeg lært at dette også angår en god del gutter. Når man pirker litt i historien til mange av de guttene, finner vi en homofil gutt som prøver desperat å komme ut av noe som familien har bestemt. Og da er vi tilbake til ett av det jeg mener var kjernepunktene i det som interpellanten tok opp, nemlig det ikke å akseptere kulturforskjeller. Jeg syns vi skal sette de rette ordene på dette: Dette skal vi ikke akseptere som kulturforskjeller, fordi dette faktisk er maskuline, undertrykkende kulturer. Man må sette ord på det for det det er. Dette handler ikke om toleransebegrepene våre. Det er faktisk noen menneskerettigheter som ligger utenpå alt, og de ligger også utenpå det som er tradisjon og kultur eller hva det nå er. Det gjelder å sette de riktige ordene på det, for det er da det er mulig å bekjempe dette.

For Venstre har dette alltid vært en av hovedsakene våre. Jeg kunne brukt statsrådens ord «absurd» i forhold til Trettebergstuen nå, som ikke hadde med Venstre i sin oppramsing. Vi var det første partiet som i og for seg har stått bak alle milepælene i norsk lovgivning på dette området. For å si det sånn: Venstres Hus var til og med det første treffstedet for homofile i Norge, lenge før slike treffsteder faktisk var lov. Jeg er ikke så steingammel, men ble født i et land der dette ikke var lov ifølge norsk lovgivning. Det gir oss noen perspektiver i forhold til hvor fort de kulturelle endringene kan skje, og hvor fort det går an å vise dem fram når vi tør å gjøre det. Og når vi har klart å gjøre såpass mye som vi har klart å gjøre i Norge siden vi endret lovgivningen, og med de skrittene vi har tatt, må vi ha store håp om at hvis vi ikke kaller dette kultur, og hvis vi ikke kaller det religion, men kaller det undertrykkende strukturer som ikke tar enkeltmennesket på alvor, er det lettere å røyke ut.

Jeg er enig i at vi veldig gjerne skulle hatt noen flere representanter som talsmenn her, men jeg vet hva det innebærer å være det, og hvor mye man må ofre for å orke det. Men mange har gjort det. I norsk historie er det mange som har ofret seg og brukt livet sitt til å arbeide for likestilling, for homofiles rettigheter og en rekke andre områder. Jeg håper veldig at vi finner noen representanter som orker og skjønner hva det innebærer å ta den kampen og tørre å være talsmann for denne gruppen. Vår rolle er å gjøre det lettest mulig. Vår rolle er å ta de tiltakene på alvor. Jeg syns statsråden hadde en veldig riktig tilnærming til og mange gode grep på dette som jeg stoler på. Og vi i Venstre skal i hvert fall være med på å hjelpe til med det vi kan ved alle de viktige milepælene her. Det har vi gjort tidligere, og det skal vi love at vi også skal gjøre i tida framover.

Saera Khan (A) [12:04:53]: Jeg vil gjerne berømme André Oktay Dahl fra Høyre for ikke bare å lage en interpellasjon om dette, men også være modig nok til å tørre å ta denne debatten. Det er mange som har takket Oktay Dahl i dag for å fremme interpellasjonen, men jeg synes også han skal takkes for å ta en debatt som har vært vanskelig for veldig mange å ta offentlig, for et av de største problemene i denne debatten er at det har vært lite offentlighet rundt problemet. Og så synes jeg at det er kjempepositivt med de svarene likestillingsministeren kommer med i forhold til ambisjonene hun har om å gjøre noe for å løse disse problemene.

Dette med migrasjon, integrering og den nye likestillingskampen er en av det moderne samfunnets største verdidebatter. Vi vet at det er sånn i dag at folk forflytter seg. Folk blir født i land A, de bor i land B, studerer i land C, kan finne en kjæreste i land D, og så ender man opp med å bo i land E eller F med den man gifter seg med. Så det at migrasjon og integrering er et tema i alle europeiske land, er et faktum og en realitet. Og i den debatten dukker det opp vanskelige, ubehagelige verdidebatter. Vi har hatt debatter om tvangsekteskap og omskjæring som har vært vanskelige i Norge. Vi har hatt debatter om kvinner som opplever brutale overgrep som norske kvinner opplevde i Norge for 150 år siden, og nå har vi også en veldig viktig minoritetsdebatt som går på de homofiles rettigheter i majoritetssamfunnet. Men så vil jeg også understreke at det er veldig viktig ikke å gjøre dette til et slags religiøst problem, fordi vi vet at dette har vært et kjempestort problem i kristenkonservative miljøer, dette har vært et problem i andre minoritetsmiljøer. Vi vet at katolske vietnamesere som er homofile, sliter like mye som muslimske homofile og lesbiske, så dette er på en måte ikke bare et islamsk problem.

Det er utrolig viktig, når vi snakker om islams rolle i det moderne samfunn, å nevne ut fra et historisk perspektiv at islam ikke har hatt den nødvendige, moderne reformprosessen som er tvingende nødvendig for å kunne ta opp disse verdidebattene i den islamske konteksten. Men det at vi har muslimske homofile og lesbiske som står fram, men som står fram anonymt, bekrefter bare hvor stort dette problemet er. Hvis man har en annen hudfarge, har et annet navn enn Ola eller Kari, og i tillegg er homofil eller lesbisk, har man alle de doble diskrimineringsaspektene i bagasjen som gjør at man ikke bare blir undertrykt, men også usynlig og isolert. Vi vet at veldig mange homofile i etniske norske miljøer har stått fram og går i tog. Vi har Skeive dager. Vi har festtaler om det inkluderende samfunn. Men problemet med innvandrerungdom som er homofile eller lesbiske, er at de ikke bare blir utstøtt av majoritetssamfunnet, men de blir også utstøtt av sine egne.

Vi snakker mye om imamer og autoritære lederskikkelser i innvandrermiljøene, men jeg er helt enig i det Bent Høie var inne på – vi tillegger dem altfor mye makt. De vi må prøve å påvirke, er foreldregenerasjonen i innvandrermiljøene. Hvorfor snakker vi så lite om dem? Det er jo sånn at hvis f.eks. Fatima skal tvangsgiftes, ringer ikke mamma imamen i Oslo. Da ringer hun en tante eller bestemor i Pakistan: Kan du finne ti aktuelle ekteskapskandidater? Vi kommer på sommerferie, og da skal vi vurdere en av dem. Det kan gjerne være leger eller advokater. Imamen blir involvert først etterpå, i bryllupsseremonien. Men det er kjempeviktig å få imamene til å si de riktige tingene og påvirke dem også, for imamene blir oppfattet som trendsettere for hva viktige samfunnsmennesker bør mene.

Men vi må ikke glemme de viktigste menneskene mellom ungdomsgenerasjonen og imamene, nemlig foreldrene. Derfor tror jeg det er veldig viktig å få lærerne, helsetjenesten, PP-tjenesten, sosionomene – alle som er i kontakt med minoritetsungdom – til å ta denne debatten og fange opp disse problemene når de har en mistanke.

André Oktay Dahl (H) [12:10:45]: Statsråden var inne på at det er umulig å gi et fasitsvar på holdninger. Det er jeg for så vidt enig i at det er vanskelig å komme fram til. Samtidig har vi et vell av statistikkmetoder og statsvitere som måler alt fra interessen for ulike merker av doruller til holdningene til menneskerettigheter, så jeg tror kanskje man bør se på muligheten for å foreta meningsmålinger i utvalgte grupper for faktisk å få et bedre overblikk.

Felles ekteskapslov ble tatt opp av flere. Nå tilhører jeg personlig dem som mener at man bør få til det, men jeg tror heller ikke man skal overdrive betydningen av en felles ekteskapslov i det spørsmålet jeg reiser her i dag.

Ellers er jeg også enig med alle som har tatt opp at vi ikke skal overdrive imamenes betydning isolert. Det må ses i en sammenheng.

Ulf Erik Knudsen fra Fremskrittspartiet innrømmer i dag at det er tøft å stå frem. For å si det sånn: Det er et skritt på veien, for det er faktisk sånn at Fremskrittspartiets politikk bl.a. bidrar til at det er vanskelig å stå frem for homofile. Jeg har også merket meg Fremskrittspartiets øredøvende taushet når dette har vært debattert. I en radiodebatt med Ulf Erik Knudsen tidligere fikk jeg som svar på spørsmålet om hvorfor, at det ikke har stått noe om det i avisen. Da må jeg si at det er også en interessant måte å drive politikk på. Jeg tror kanskje det er en enda enklere forklaring på det, nemlig at det ikke akkurat er noen velgermagnet, rett og slett fordi mange såkalte etniske nordmenn deler innvandrermiljøenes syn på homofile og homofiles rettigheter. Så for å si det sånn: Det som kjennetegner Fremskrittspartiet, og som gjør at Høyre skiller seg fra Fremskrittspartiet, er at Fremskrittspartiet stiller krav, men bare til noen. Det som kom fra Fremskrittspartiets side her i dag, hadde hatt et fnugg av troverdighet hvis partiet i det minste tok avstand fra diskriminering av homofili blant folk flest, dem uten innvandrerbakgrunn. Når man kommer til dette med neandertalske machoholdninger, kjenner jeg til opptil flere som har det, og som putter Fremskrittspartiets stemmeseddel i valgurnen, bl.a. med den begrunnelse at de deler synspunktene som en del imamer har i forhold til trakassering av homofile. Sånn sett krysses interessene.

Jeg synes Kristelig Folkepartis innlegg i dag viser at det har vært en god utvikling i Kristelig Folkeparti. Det synes jeg det er grunn til å si, for Kristelig Folkeparti i dag bør ikke beholde det mørkemannsstemplet som de har hatt tidligere – selv om man selvfølgelig kan korrigere på noen punkter.

Ellers må jeg bare korrigere en faktaopplysning når det gjelder antall land som har straffesanksjonert eller som systematisk trakasserer homofile. Det er ikke bare syv, det er nærmere tretti – det viser Amnestys rapport fra 2003.

Til slutt vil jeg advare mot noe vi fort kan komme til å gjøre, nemlig stakkarsliggjøre personer. Vi stakkarsliggjør homofile innvandrere. Vi stakkarsliggjør homofile generelt. Det er liksom snakk om alkoholmisbruk, psykisk helse og selvmordsrate. Det er en fare. Hvis vi fokuserer bare på det, skjønner jeg virkelig ikke hvorfor noen skal komme ut. Da virker det som om det er et levende helvete å være også åpent homofil. For å si det sånn: Det er et par representanter her i dag som vel har vist at vi har det relativt bra.

Og helt til slutt, i forhold til det å inkludere hverandre: En utfordring er også at homsemiljøene ikke inkluderer innvandrere. Noen av de minst inkluderende miljøene som finnes, er homsemiljøene, som er så «bitchy» mot hverandre som tenkes kan. Så det ligger også en utfordring i forhold til organisasjonene og den enkelte etnisk homofile.

Statsråd Karita Bekkemellem [12:14:24]: Hvis en veldig kort skal oppsummere denne debatten, vil jeg si at det aller viktigste er at samtlige partier fra denne talerstolen har vist en forståelse for hva homofili er, og hvor viktig det er at vi nå har null toleranse for at diskriminering av homofile får lov til å fortsette.

Jeg føler at Regjeringen har fått en veldig bred støtte for mange av de tiltakene som vi legger opp til. Jeg kan forsikre om at selvfølgelig er det et tett samarbeid mellom meg og Bjarne Håkon Hanssen på dette feltet, samtidig som også justisministeren er veldig sterkt inne i arbeidet med å ha en offensiv homopolitikk.

Så har jeg bare avslutningsvis lyst til å si til det representanten Dahl nå sa om stakkarsliggjøring av homofile, at hvis det et slikt bilde som får lov til å feste seg, er det nettopp fordi vi ikke har nok kjennskap til homofile, og fordi mange homofile ikke kan leve et fullverdig liv i alle kommunene våre. Mange har faktisk blitt forvist og har måttet flykte til våre store byer fordi det ikke har vært rom for dem i de små bygdene våre. Derfor er det viktig å vise at bildet på hva homofile er, er sammensatt. Det er like sammensatt, selvfølgelig, som bildet på heterofile.

Så har jeg lyst til å si at det er noen debatter man – når man starter dem – føler burde være helt unødvendige. Dette er faktisk en slik debatt, der jeg tenkte: Er det nødvendig at vi tar en slik debatt? Men det er det. Denne debatten har vist at det går an å bevege de politiske partiene i Norge. Jeg er helt enig med representanten Dahl i at kanskje det viktigste var innlegget vi hørte fra Kristelig Folkeparti her i dag.

Presidenten: Interpellasjonsdebatten i sak nr. 3 er slutt.