Presidenten: Stortinget mottok mandag meddelelse fra statsministerens kontor om at følgende statsråder vil møte til muntlig spørretime:

• utenriksminister Jonas Gahr Støre

• statsråd Liv Signe Navarsete

• statsråd Øystein Djupedal

De annonserte regjeringsmedlemmer er til stede, og vi er klare til å starte den muntlige spørretimen.

De representanter som i tillegg til de forhåndspåmeldte ønsker å stille hovedspørsmål, bes om å reise seg. –

Vi starter da med første hovedspørsmål, fra representanten Per Sandberg.

Per Sandberg (FrP) [10:04:05]: Ikke overraskende har jeg et spørsmål til samferdselsministeren. I en tid da knapphet på bevilgninger til veibygging nesten tvinger samtlige lokalsamfunn til å benytte seg av bompenger, og Regjeringen nesten fraskriver seg alt finansieringsansvar for veibygging i Norge, registrerer jeg at statsråd Navarsete nå imøtekommer sitt eget ønske fra tiden som gruppeleder i fylkestinget i Sogn og Fjordane i 2005, nemlig ved å love nærmere 1 milliard kr til å bygge ei bru i hjemfylket som ikke har tilstrekkelig trafikkgrunnlag for bompenger, og hvor fylket ikke skal forskuttere, slik det blir krevd av andre fylker og kommuner.

Statsråden har altså til hensikt å godkjenne statlig forskuttering uten bompenger til veiprosjekter i eget fylke. Ut fra tidligere praksis, både fra denne statsråden og den forrige statsråden, er dette et klart brudd på vanlig praksis, noe som er svært interessant å merke seg, særlig i forhold til de distriktene som ikke har en egen statsråd innenfor samferdsel.

Mitt første spørsmål blir derfor: Er det tilfeldig at statsråden nå plutselig lover nesten 1 milliard statlige kroner til eget fylke til en bro med årsdøgntrafikk på 45 biler, altså med et meget svakt trafikkgrunnlag, og som fylkesrådmannen i Sogn og Fjordane har frarådd fordi fylket ikke har råd til det?

Mitt andre spørsmål er: Hvor skal disse midlene hentes fra i neste periode? Er det Sogn og Fjordanes egne rammer til øvrige riksveier som skal benyttes, eller er det den generelle stamveipotten som skal brukes, og da på bekostning av andre viktige prosjekter innenfor veibygging?

Statsråd Liv Signe Navarsete [10:06:17]: Eg takkar for dette spørsmålet, for det kan gje meg moglegheit til å rette opp ein del feil som Aftenposten har gjort seg skuldig i i sine oppslag:

Statsråden har ikkje lova 1 milliard kr til Dalsfjordsambandet. Fylkestinget i Sogn og Fjordane har ved to høve prioritert Dalsfjordsambandet på topp i dei fylkesvise prioriteringane av riksvegløyvingane som fylket har prioriteringsansvar for. Den fyrste prioriteringa vart administrativt overkøyrd av Vegdirektoratet – det var i samband med den førre Nasjonal transportplan – til frustrasjon for heile fylkestinget, inkludert meg sjølv, som var gruppeleiar for Senterpartiet, og som i lag med Høgre, SV og Arbeidarpartiet prioriterte Dalsfjordsambandet på topp.

Når det gjeld riksvegløyvingar, får alle fylke ein pott til fordeling, og det er fylket sjølv som prioriterer, i motsetning til for stamvegane, der det er Stortinget som prioriterer etter tilråing frå Regjeringa. Difor er det heilt feil òg når Aftenposten set likskapsteikn mellom Dalsfjordsambandet og Lærdalstunnelen, som Opseth så viseleg fekk gjennomført.

Det eg gjorde etter at eg kom inn i departementet, då Vegdirektoratet på nytt ville administrativt overstyre fylkestinget, var at eg sa at fylkestinget sitt vedtak skal stå fast. Det seier eg òg når det gjeld andre fylke. Det er ikkje spesielt for Sogn og Fjordane.

Det som er skjedd her, er at fylkestinget heilt lovmessig har prioritert eit samband. Det skal løyvast innanfor dei ordinære riksvegløyvingane. Statsråden har ikkje lova ekstraordinære midlar til det. Det betyr at i Sogn og Fjordane får ein mindre pengar til andre tiltak, men det er fylkestinget si prioritering, som dei heilt rett har gjort. (Presidenten klubbar.) Statsråden, som eg no er, blandar seg ikkje inn i det, og fylkestinget får ein ny Nasjonal transportplan til å prioritere ut frå i 2008.

Per Sandberg (FrP) [10:08:31]: Det er veldig interessant at statsråden skylder på enten Aftenposten eller Fremskrittspartiet når det gjelder infrastruktur. I dette tilfellet er det Aftenposten. Men protokollen fra behandlingen i fylkestinget i Sogn og Fjordane er ganske klar: Anbefalingene fra fylkesrådmannen i forhold til denne broen var ikke særlig sterke, men gruppelederen fra Senterpartiet i fylkestinget på den tiden, Navarsete, snudde fylkestinget. Det er det som er riktig i dette tilfellet. At Sogn og Fjordane skal bruke alle sine midler på å bygge denne broen, er jo veldig interessant.

Mitt oppfølgingsspørsmål er, på bakgrunn av den praksisen som statsråden har med å avkreve bompenger fra samtlige lokalsamfunn: Vil nå statsråden legge seg på en annen linje, slik at lokale initiativ fra andre regioner og andre fylker i dette landet vil møte den samme positiviteten fra statsråden til prekære og nødvendige utbygginger og veiprosjekt, som f.eks. rv. 136 i Møre og Romsdal, f.eks. rv. 17 i Nord-Trøndelag, f.eks. rv. 86 i Troms? (Presidenten klubber.) Vil statsråden også møte bevilgninger til disse prosjektene med den samme positiviteten?

Presidenten: Presidenten vil minne om den klokken som står foran representanten og foran statsråden.

Statsråd Liv Signe Navarsete [10:09:46]: Statsråden er særs takksam for at representanten tilla meg den store politiske kapasiteten som fylkestingsrepresentant! Det er nok slik at Dalsfjordsambandet vart prioritert i eit breitt forlik mellom fire parti. Det har eg respekt for. Det har eg òg respekt for når det gjeld alle andre fylke. Og dersom det er noko eg har gjenteke i mine møte med ulike fylkestingsrepresentantar, fylkesordførarar o.a., er det at eg skal ha respekt for dei vedtaka som ein gjer lokalt.

Når det gjeld riksvegar, er det altså fylkeskommunen som har prioriteringsansvaret. Så dersom ein i Møre og Romsdal prioriterer nemnde veg, og i Troms og elles, skal eg følgje opp prioriteringane på sedvanleg vis og ha respekt for det ein gjer lokalt. Det kan eg love.

Presidenten: Presidenten vil åpne for tre oppfølgingsspørsmål – først Øyvind Halleraker.

Øyvind Halleraker (H) [10:10:54]: Respekt for lokale vedtak og prioriteringer er viktig. Det har vi i Høyre også. Forskjellen mellom oss og statsråden er imidlertid at for oss gjelder dette også lokalpolitikere i Oslo og Akershus – med andre ord Oslopakke 3. Statsråden har sådd tvil om utbyggingen av E18, som også er betegnet som Norges lengste parkeringsplass.

Ny E18 er en viktig forutsetning i det historiske kompromisset for å få løst dette store transportproblemet i hovedstadsregionen. Statsråden er heller ikke fornøyd med vanlige bompenger, hun vil ha rushtidsavgift i tillegg og sender brev om dette til de store byene. Dette er som kjent en hån mot alle som trenger bilen for å få hverdagen til å strekke til. Det er nok et forsøk på å intervenere i lokale kompromiss og planer, som hun i alle andre sammenhenger sier hun har respekt for. Kan statsråden nå garantere at hun vil følge sin egen politiske filosofi om å lytte til lokalpolitikerne og ha respekt for lokale vedtak?

Presidenten: Presidenten vil minne representanten om hva hovedspørsmålet var. Statsråden kan selv velge om hun vil svare på spørsmålet.

Statsråd Liv Signe Navarsete [10:12:06]: Eg vil gjerne svare på spørsmålet.

Det er ikkje noko prosjekt eg har hatt så mange møte med lokale representantar om som Oslopakke 3. Det er ikkje noko prosjekt eg har vore så oppteken av å halde på rett kurs. At me skal ha KS1, altså kvalitetssikring i tidleg fase, som er eit system som vart innført av høgreregjeringa i førre periode, og som me no vidarefører, betyr at det tek litt lengre tid å få saka igjennom, men for eit prosjekt som Oslopakke 3, som er hundre gonger større enn grensa for KS1, ville det ha vore vanskeleg å forsvare at me ikkje skulle ha hatt ein slik gjennomgang. Me skal ha ein forenkla KS1. Eg har gitt beskjed til mine etatar om at me skal gå fram så raskt som det i det heile er mogleg. Ikkje minst fordi det ligg sterk kritikk med omsyn til Oslopakke 2 her i Stortinget for dårleg statleg styring, har me òg ei plikt til å sikre at alle sider vert belyste. Men det er eit flott prosjekt, og me skal få det igjennom på ein god måte frå Regjeringa si side.

Presidenten: Borghild Tenden – til oppfølgingsspørsmål.

Borghild Tenden (V) [10:13:13]: Ja, det er lov å bruke makt når man er statsråd. Venstre har også stor respekt for lokaldemokratiet, og akkurat denne saken kjenner jeg veldig, veldig godt. Dersom dette prestisjeprosjektet, slik som jeg ser det, blir realisert, vil det sluke veimidler for lang tid framover, noe som vil gå ut over veiutbedringer andre steder i fylket. Dessuten ønsker vi en likebehandling av andre fylker, slik at de også får samme muligheten som Sogn og Fjordane får her nå. Er statsråden enig i det?

Statsråd Liv Signe Navarsete [10:14:08]: Eg må igjen få slå klinkande klart fast ein ting: Sogn og Fjordane er ikkje annleis behandla enn andre fylke. At Venstre i Sogn og Fjordane var i mindretal i denne saka, og at ein dermed frå Venstre si side sentralt prøvde å overstyre eit fleirtal i fylkestinget, minner ikkje meg om demokrati. Det minner meg om maktmisbruk. Dette gjer ikkje eg. Eg held meg til fleirtalet i fylkestinget, anten fleirtalet i eit fylkesting ynskjer å bruke pengane på eitt stort prosjekt for å utvikle den delen av fylket der ein ser det nødvendig, eller på mange små prosjekt. Det er faktisk ein del av demokratiet når me har lagt prioriteringsansvaret til fylka. Og med den regionreforma som skal innførast i 2010, skal fylka ikkje berre ha prioriteringsansvar, dei skal òg få fullstendig økonomisk ansvar. Då har ikkje lenger statsråden noka som helst hand på det rattet. Det støttar Regjeringa, for me har tru på at vettet er likt fordelt, og at ein rundt i fylka evnar å prioritere dei tiltaka som er viktigast i det enkelte fylket. Det følgjer eg opp som statsråd.

Presidenten: Arne Sortevik – til oppfølgingsspørsmål.

Arne Sortevik (FrP) [10:15:19]: Vettet er nok rimelig likt fordelt, men spørsmålet er jo snarere om pengene blir fordelt på en rimelig god måte.

Jeg skal tilbake til hovedspørsmålet, som altså dreier seg om monumentbygging av en bro i Sogn og Fjordane, hvor det er en årsdøgntrafikk på 45 – kun 45! Riktignok mener Vegvesenet at det skal komme 700 nye trafikanter på døgnbasis hvis man bygger broen. Det er grunnlaget for å være spørrende til at man skyver et flertall, riktignok et flertall i fylkestinget, foran seg, og ikke som statsråd har tydelige syn på hvordan staten bruker sine midler, på hvordan staten eventuelt skal bruke 1 milliard kr på å bygge en broforbindelse på Vestlandet for 45 daglige trafikanter, når det er køer av prosjekter i andre fylker, hvor vi daglig blir minnet om at vi mangler penger til sikre veier. Gode veier redder liv. Det er vi nettopp minnet om gjennom en svensk undersøkelse.

Er dette en klok prioritering som statsråden gir signal om?

Statsråd Liv Signe Navarsete [10:16:32]: Det kan synast som om enkelte representantar meiner at der ein sjølv ikkje er heilt einig i prioriteringa som er gjort lokalt, er ho uklok. Men det kan faktisk vere slik at ein lokalt veit best kvar skoen trykkjer. Kva ein bør prioritere i Hedmark, i Finnmark, i Sogn og Fjordane eller i Vest- eller Aust-Agder, er det faktisk dei representantane der som veit best. Det har eg tillit til, og det har òg Stortinget tillit til. Dei rammene som ein prioriterer innanfor, er gitt i Nasjonal transportplan av førre storting etter tilråding frå høgreregjeringa som sat i førre periode. Dei rammene har fylket prioritert innanfor.

Eg ser ingen grunn verken for Sogn og Fjordane eller for andre fylke til å overstyre fylkestinget sine prioriteringar. Tvert om ynskjer eg både når det gjeld Sogn og Fjordane, Oslo og Akershus, Finnmark – og alle andre fylke – å samarbeide tett for å få sett dei lokale ynska ut i livet så raskt som mogleg, for det er store behov på samferdselssida i alle delar av landet.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Gunnar Gundersen (H) [10:17:48]: Mitt spørsmål går til kunnskapsministeren.

Norsk skole endres. Prosessen, som startet med PISA og kartlegging av kompetanse, har endt opp med at Arbeiderpartiets skolepolitiske talsperson, som en av de siste, innrømmer enhetsskolens fallitt. Det må anerkjennes at SV og kunnskapsministeren også har kommet seg på kunnskapssporet. Etter en innledning med et hvileskjær på forskning, får kunnskapsministeren sitt eget og SVs program for skole til å se ut som mange feilskjær.

Det synes vi i Høyre er bra, men vi er fortsatt bekymret. Vi ser mange tegn til at kunnskapsministeren ikke helt forstår virkemidlene som må tas i bruk for at Norge skal komme bort fra en skole som bare har topplassering i bråk, uro, manglende disiplin og respekt. I Høyre har vi et mål om å skape en skole som er internasjonalt ledende på kunnskap. Derfor er vi bekymret for kunnskapsministerens gjennomsnittsbetraktninger og utvalgsmetoder som verktøy mot skolens utfordringer.

Når norske elever viste seg å skåre gjennomsnittlig og middels i PISA-undersøkelsen, dekket det nettopp over store variasjoner. Vi er bekymret for bruk av en tippekupong som kartleggingsverktøy for ferdighetsnivåer til elevene og for vegring mot åpenhet om resultatene. Dette avdekker en manglende forståelse for hva som skal til for å skape sterkt lokalt engasjement og eierskap til utvikling i skolen.

Det er naturlig å spørre kunnskapsministeren om den prosessen han er inne i, vil føre til at han aksepterer at tiltak og kunnskap i skolen forutsetter kunnskap om skolen, og om han aksepterer Kunnskapsløftets krav til måling av og åpenhet om resultatene i skolen.

Statsråd Øystein Djupedal [10:19:43]: La meg først si at denne beskrivelsen av norsk skole, som representanten Gundersen gjør seg til talsmann for, tror jeg det er ingen som har sitt virke i norsk skole, som kjenner seg igjen i.

Norsk skole har veldig mange kvaliteter. Vi har mange dyktige lærere, vi har mange engasjerte elever og mange dyktige skoleledere. Men skolen er i en evig prosess for å bli bedre, der vi har kombinasjoner av kunnskap, selvfølgelig, som det aller viktigste i skolen. Mange av disse tingene må vi gjøre sammen. Den dialogen jeg har med Skole-Norge, gjør at vi nå går sammen.

Jeg oppfattet spørsmålet dit hen at dette dreier seg om nasjonale prøver. De forrige nasjonale prøvene, som den forrige regjeringen hadde ansvar for, ble evaluert sønder og sammen. Dem måtte vi fjerne. De holdt ikke mål kvalitetsmessig, og det var egentlig mer et politisk prestisjeprosjekt for den forrige regjering, et prosjekt som altså ble evaluert sønder og sammen. Det har også den tidligere undervisningsminister Clemet innrømmet.

Det vi da gjorde, var at vi dispenserte fra de nasjonale prøvene og startet en omfattende prosess sammen med de fremste fagmiljøene. De ble pilotert i skolen nå i høst, uten offentlig kritikk overhodet, og de skal fullskala gjennomføres i norsk skole fra høsten av, på femte og åttende klassetrinn i fagene lesing norsk, lesing engelsk og matematikk. De prøver som framkommer, vil i stor grad være den samme typen prøver som man bruker i PISA-undersøkelsen. Det er interessant å høre at representanten Gundersen mener at de nasjonale prøvene vi nå skal gjennomføre i skolen, er som å bruke en tippekupong, når det evalueringsverktøyet som måler norsk skole internasjonalt – altså PISA – bruker akkurat det samme grunnlaget. Det betyr at hvis dette med de nye nasjonale prøvene som vi skal gjennomføre, er som å bruke en tippekupong, er også hele PISA-undersøkelsen som en tippekupong. Denne lettvinte måten å bedømme det på, det som er de fremste skoleforskernes tilnærming til hvordan man måler kunnskap, synes jeg Høyre egentlig skal holde seg litt for god til. Vi ønsker at de resultatene som framkommer gjennom dette, skal være offentlige for dem de angår, for at det skal gjøre skolen bedre. Det skal ikke være noe rangeringsverktøy i offentligheten. Det betyr at lærerne, foreldrene, eleven – selvfølgelig – og skoleeier skal få tilgang på resultatene, for å gjøre skolen bedre. Hele poenget med de nasjonale prøvene er akkurat dette: Mål grunnleggende ferdighet og gjør skolen bedre!

Gunnar Gundersen (H) [10:21:50]: Jeg noterer meg at kunnskapsministeren bruker mye av svaret til ikke å svare på spørsmålet. Jeg sa ingenting om lærere og skoleledere. Vi har veldig mange dyktige lærere og skoleledere. Det som det dreier seg om, er å gi dem redskaper som gjør at de kan forbedre seg ytterligere, og også gi resultater i skolen som alle er stolte av. Hvis kunnskapsministeren også nærmer seg at det skal være full åpenhet om resultatene, og at vi skal bort fra gjennomsnittsbetraktninger, er vi skjønt enige om hvordan resultatene skal brukes.

Det er et kjent tegn dette med mannen som lå med beina i fryseren og med hodet i stekeovnen. Han sa også at han gjennomsnittlig hadde det bra. Det har norsk skole blitt målt etter altfor lenge. Kunnskapsministeren har ikke kommet med klare signaler om at resultatene i skolen skal være tilgjengelige for alle grupper som resultatene er interessante for. Jeg vil derfor be om at han bekrefter at alle grupper som berøres av skolen, og som har interesse av skolen, vil få tilgang til resultatene på en enkel og grei måte.

Statsråd Øystein Djupedal [10:22:57]: Da må jeg nok en gang si at representanten Gundersen ikke har fulgt godt nok med i timen. Dette er kommunisert fra dag én, fra det øyeblikk oppdraget med de nasjonale prøvene ble gitt til Utdanningsdirektoratet. Hele tiden har forutsetningen vært at disse resultatene skal være kjent for dem det angår: eleven, læreren, foreldre og skoleeier.

Hele poenget med de nasjonale prøvene er at man skal gjøre skolen bedre, at eleven skal få muligheten til å utvikle seg, ikke at han skal henges ut og rangeres, som ved de forrige nasjonale prøvene. De ble i stor grad skandalisert, ikke bare fordi prøvene var for dårlig faglig, men også fordi den forrige regjeringen ønsket å bruke dem som et offentlig rangeringsverktøy, noe som viste seg å være veldig uheldig for skolen.

Vi har aldri snakket om en gjennomsnittsbetraktning. Hvor representanten Gundersen har det fra, vet ikke jeg. Utgangspunktet vårt for hele tilnærmingen til de nasjonale prøver, er at vi skal ha et verktøy i skolen som ikke er omstridt, men som gjør skolen bedre. Derfor har vi også fått mye honnør, ikke minst fra Utdanningsforbundet, fra elevorganisasjonene og også fra foreldrenes egne organisasjoner, for den tilnærming vi nå har. Det er altså bred aksept i Utdannings-Norge for det vi gjorde, i motsetning til hva det var for det den forrige regjeringen gjorde.

Presidenten: Presidenten vil åpne for fire oppfølgingsspørsmål – først Anders Anundsen.

Anders Anundsen (FrP) [10:24:18]: Åpenhet i skolen er viktig, og det er også viktig å ha åpenhet om hvor ressursene blir av. Kunnskapsministeren har vært en av de fremste talsmennene for at de generelle overføringene og økningene i overføringene til kommunene også har ført til at vi har fått flere lærere i skolen, at det er færre elever pr. lærer.

Fremskrittspartiet har flere ganger fra denne talerstol pekt på at dette ikke er riktig, og at det har vært en rekke undersøkelser som har indikert at disse pengene ikke er kommet frem. Nå kom det for en tid tilbake tre nye undersøkelser som viser at pengene ikke havner i skolen. For en tid tilbake gav Anniken Huitfeldt, som er Arbeiderpartiets skolepolitiske talsmann, i en lokalavis uttrykk for at hvis ikke de generelle overføringene gir det resultatet Regjeringen ønsker, må vi vurdere øremerking.

Er statsråden enig med representanten Huitfeldt fra Arbeiderpartiet – og med Fremskrittspartiet – i at vi nå må vurdere å sette inn øremerkede midler for å sikre at pengene havner i skolen?

Statsråd Øystein Djupedal [10:25:16]: Etter at regjeringen Stoltenberg overtok, har vi overført ca. 18 milliarder nye kroner til kommunesektoren. Det som viser seg, er at det har vært mange hull å dytte disse pengene inn i. Den forrige regjeringen hadde jo sultefôret norske kommuner, noe som gjorde det nødvendig med disse store overføringene. Det vi ser, er at ca. en tredjedel av de pengene vi bruker, går til skolesektoren. Når det gjelder de nye pengene, ser man omtrent det samme tallet, nemlig at en tredjedel har gått til skolesektoren. Men det er riktig, som representanten Anundsen sier, at vi ikke så langt kan måle at det har gått til flere lærerårsverk.

Vår regjerings politikk er at vi ønsker flere lærere i skolen. Læreren er garantisten for kvalitet. Læreren er garantisten for at hver enkelt elev blir sett. Det betyr at jeg nøye vil følge utviklingen når det gjelder lærertetthet. Jeg forutsetter at kommunene vil gjøre den jobben vi har bedt dem om å gjøre, og som Stortinget har bedt dem om, nemlig å få flere pedagoger inn i skolen. Vi nå har gitt kommunene en fast grunn under føttene. De har – skal vi si – fått igjen pusten etter fire år med Høyre. Nå gir vi dem anledning til å bygge kommunen og skolen videre ut, og da skal vi også ha flere lærere i skolen.

Presidenten: Dagrun Eriksen – til oppfølgingsspørsmål.

Dagrun Eriksen (KrF) [10:26:25]: I statsrådens første svar gav han en oversikt over mange viktige aktører for å få økt kunnskap i skolen og hos elevene, men han nevnte da ikke hjemmet, selv om det kom etter hvert.

Jeg lurer på: Gjør vi rett, når vi sier at svaret på manglende kunnskap hos elever som også har lavt utdanningsnivå hjemme, er å komme med nye tiltak i skolen? St.meld. nr. 16 for 2006–2007 er god på mange beskrivelser og er veldig god på analyser, men den sier veldig lite om tiltak for hjemmet, tiltak for å sette hjemmet i stand til å være en aktør i barnets læring. Det kan føye seg inn i rekken av denne regjeringens mangel på familiepolitikk.

Kristelig Folkeparti mener at en bevisstgjøring av hjemmets rolle hos lærere og foreldre er helt avgjørende hvis vi skal få økt kunnskap hos barn og gitt dem en utdanning som en god basis i livet.

Mitt konkrete spørsmål er: Vil statsråden ta initiativ til at en økt fokusering på samarbeidet mellom hjem og skole kommer inn som en viktig del i lærerutdanningen og i lærernes etterutdanning?

Statsråd Øystein Djupedal [10:27:34]: Jeg er hjertens enig med representanten Eriksen i at hjemmet har en veldig viktig rolle å spille i barns læring og i utviklingen av skolen. Da vi var barn, var det jo sånn at – skal vi si – foreldrenes engasjement stoppet ved skoleporten, og der overtok læreren. Heldigvis er det ikke sånn lenger. Foreldrene har en mye mer dominerende plass i skolen. Det applauderer jeg, og det ønsker jeg en utvikling av.

Vi ser tydelig at der foreldre har engasjert seg, er barnas skoleprestasjoner bedre. Det betyr at vi på mange ulike vis har styrket familiens rolle i forhold til skolen. I St.meld. nr. 16 tar vi også til orde for at foreldreutvalget for grunnskolen skal få et utvidet mandatområde, nemlig mot videregående skole. Vi ser at mange ungdommer sliter i overgangen fra ungdomsskole til videregående skole, at de faller fra og har vanskeligheter med å tilpasse seg. Her ønsker vi at foreldreutvalget skal ha en mer aktiv rolle, at de skal kunne gi råd og hjelpe ungdom og familiene deres, slik at de kan få en trygg start på den videregående skolen. Men utgangspunktet mitt er ja, jeg mener at samarbeidet mellom foreldre og skole er viktig, og vi vil styrke det på ulike vis.

Presidenten: Odd Einar Dørum – til oppfølgingsspørsmål.

Odd Einar Dørum (V) [10:28:36]: Fire år med Bondevik II-regjeringen var veldig bra. Det har ført til at representanten Anniken Huitfeldt og Bård Vegar Solhjell, SV, har erkjent at man må legge trykk på kunnskap i skolen. Det er en kollektiv erkjennelse som er felles for statsråden, Venstre og andre partier. Så jeg tror ikke man skal harselere over fortiden, spesielt når fortiden var nødvendig for at bl.a. SV skulle finne fram til et spor hvor det var helt klart at kunnskap og aktiv kunnskapsformidling er sentralt i skolen.

Jeg skal gå tilbake til utgangspunktet. Jeg oppfatter nå statsråden dit hen at han aksepterer at nasjonale prøver er et pedagogisk verktøy for å måle utviklingen hos den enkelte elev, slik at den enkelte elev skal kunne se hvor han eller hun kan strekke seg. Lærerne skal ha det verktøyet, og det skal være tilgjengelig, slik at vi ut fra dette kan oppleve det som en stortingsrepresentant som meg selv opplevde i en indisk landsby, at en faktisk ser Kunnskapsløftet lagt ut i et klasserom, og en ser hvordan det skinner hos alle, både hos lærere og elever. Jeg oppfatter at jeg har fortstått statsråden slik, men jeg vil gjerne be ham si at fire år med Bondevik II-regjeringen var – slik jeg tror – nødvendig for å få både SV og Arbeiderpartiet på rett kurs i forhold til betydningen av kunnskap i skolen.

Statsråd Øystein Djupedal [10:29:43]: Fire år med Bondevik påførte norske kommuner og norsk skole et økonomisk etterslep som gjør at de fremdeles sliter. Etter at vi har tilført 18 milliarder kr, er kommunene ennå ikke kommet seg helt opp. Det betyr at de fremdeles har pustebesvær, og det er i kommunene den viktigste velferdsproduksjonen er.

Kunnskapsløftet, som jeg oppfatter at representantens spørsmål gjelder, er et felles politisk tankegods fra Stortinget. Det var et enstemmig storting som sluttet seg til Kunnskapsløftet, og det var en lang prosess også før forrige regjering. Både tidligere statsråd Lilletun og statsråd Giske var inne i dette før jeg fikk den store gleden av å gjennomføre Kunnskapsløftet. Det har vært gjennomført med kraft og styrke, og det har vært en stor suksess for skolen. Det er jeg veldig glad for av hensyn til skolen. Utgangspunktet er at vi har et felles politisk tankegods i dette huset. Det gjør også at dette kunnskapsløftet heller ikke er politisk omstridt.

Når det gjelder nasjonale prøver, er det riktig, som jeg har sagt, at vi har gitt et mandat til Utdanningsdirektoratet. Det har vært prioritert i den norske skole. Vi skal fullskala gjennomføre dette til høsten, i to uker i september–oktober. Da vil vi se om det virkelig blir uomstridd. Resultatene skal være offentlige for dem det angår, men jeg skal ikke legge til rette for noen rangering. Det betyr at jeg ikke ønsker at dette skal offentliggjøres i aviser, der skoler skal henges ut. Det er ikke det som skaper god læring.

Presidenten: Jan Tore Sanner – til oppfølgingsspørsmål.

Jan Tore Sanner (H) [10:30:59]: Mandag i forrige uke var Øystein Djupedal ute i VG og jublet over at elevorganisasjonene tar avstand fra SVs program om å fjerne karakterene. Øystein Djupedal var som kjent leder av programkomiteen i SV og fikk gjennomslag for at SV skulle gå til valg på å fjerne karakterer og eksamen. Nå jubler han over at enda flere tar avstand fra SVs program.

Til VG sier Øystein Djupedal at karakterene er kommet for å bli, og at han er veldig glad for at elevorganisasjonene nå støtter karakterer.

Mitt spørsmål er da om Øystein Djupedal nå har gitt opp sin kamp mot karakterene.

Statsråd Øystein Djupedal [10:31:48]: Representanten viser til programkomiteen. Jeg har bestandig vært for karakterer. Karakterer var også utgangspunktet i det arbeidsprogrammet jeg la fram, men et knapt flertall på vårt landsmøte ønsket å fjerne karakterene i ungdomsskolen. Jeg har hele tiden ment at karakterer er et godt måleverktøy hvis det suppleres med annen evaluering. Det er det vi nå gjør. Vi har gitt et omfattende oppdrag til Utdanningsdirektoratet om å sørge for en skriftig og muntlig evaluering av eleven som er motiverende, altså i tillegg til karakterene på ungdomstrinnet og på videregående trinn, og som et nytt evalueringsverktøy i trinnene under ungdomsskolen. Noe av det aller vanskeligste i skolen er å gi motiverende tilbakemelding til eleven. Det oppdraget som jeg nå har gitt til Utdanningsdirektoratet, har vært et forsømt område i skolen under mange statsråder. Det at man ensidig har fokusert på karakterer, har gitt – skal vi si – en veldig smal bedømmelse av elevens prestasjoner.

Jeg har god tro på at de nye verktøyene vi nå vil innføre i skolen, vil gi læreren styrke og trygghet i det å gi motiverende tilbakemelding. Vi gjør skolen bedre, og for noen trinn vil karakterer være en del av dette.

Presidenten: Vi går til neste hovedspørsmål.

Jan Sahl (KrF) [10:33:06]: Jeg vil gjerne stille mitt hovedspørsmål til utenriksministeren.

Kristelig Folkeparti støtter at denne regjeringen ved gjentatte anledninger har gitt uttrykk for at den ønsker å følge opp den nordområdestrategien som Bondevik II-regjeringen igangsatte. Regjeringen, med statsminister Stoltenberg og utenriksminister Gahr Støre i spissen, skapte store forventninger i nord med sin lansering av nordområdestrategien i Tromsø sist høst. Jeg vil si det slik at sigarføringen var svært høy foran et stappfullt auditorium i Tromsø.

I nordområdestrategidokumentet står det bl.a.:

«Regjeringen støtter initiativet om en internasjonal transportkorridor over Narvik havn.»

Det beskrives hvordan Narvik havn spiller en viktig rolle i den internasjonale øst–vest transportkorridoren. Utenriksministeren har selv uttalt seg positivt om prosjektet nå, nærmest som om det bare var et tidsspørsmål før transportlinjene fra Asia til Narvik skulle tas i bruk. Men så: Før helgen besluttet Regjeringen ikke å støtte prøvetransporten som var planlagt i 2007. Som et direkte resultat av denne avgjørelsen er hele prosjektet nå lagt på is, og kontoret i Narvik er stengt. Prosjektet var, etter mitt skjønn, helt avhengig av både verbal støtte og statlig, økonomisk støtte for å komme videre med forhandlinger om en prøvetransport.

Tidligere næringsminister, nå fylkesråd i Nordland, Odd Eriksen, har sagt at han tar avslaget som en bekreftelse på at Regjeringen ikke vil noe særlig mer i nord enn å slippe oljeselskapene til på sokkelen. Han mener at «avslaget til NEW-garantier i realiteten viser at det er en total mangel på vilje til å satse i nord.» Han sier videre:

«Jeg ser ingen politisk vilje i departementet.»

Mitt spørsmål blir da: Hvordan kunne Regjeringen gi nådestøtet til et så positivt og lovende prosjekt, etter løfterike og lovende uttalelser fra utenriksministeren, fra samferdselsministeren og fra fungerende kyst- og fiskeriminister?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:35:19]: Først og fremst er jeg glad for representanten Sahls positive omtale av nordområdestrategien. Sigarføringen kan jeg imidlertid ikke stå inne for. Jeg mener det var et meget realistisk prosjekt – en visjon – vi la fram i Tromsø 1. desember 2006.

Når det gjelder denne konkrete saken, står jeg ved at visjonen om en transport fra Asia fram til Narvik havn, med transport mot de vestlige markedene, fortsatt er spennende og skal vies full oppmerksomhet.

Når det gjelder det konkrete spørsmålet om en statlig redningsaksjon for et selskap som skulle drive prosjektering, var Regjeringen på det tidspunktet ikke beredt til å putte ekstra penger, utenfor de ordinære prosesser, inn i det foreliggende prosjekt. Det handlet her om et selskap der de lokale myndighetene, fylket, hadde vært bidragsyter gjennom lang tid og selv hadde satt grenser for hvor mye mer som kunne legges ned i prosjektet. Vi må nå se på helheten i dette, for å vite hvor vi skal plassere offentlige kroner med hensyn til både forsøksvirksomhet og prosjektering. Men jeg står fast ved at som en del av satsingen i nord, er dette et veldig spennende prosjekt, ikke minst sett i lys av det som skjer av utvikling i Nord-Sverige.

Ellers må jeg si, på vegne av Regjeringen, at jeg ikke kan stå inne for noen av de sitatene som ble gjengitt av representanten Sahl når det gjelder satsingen i nord. Den har mange dimensjoner og mange elementer, og den går igjen på mange departementers budsjetter og planer. Det er en satsing på en bred front, noe ikke minst interpellasjonsdebatten her i Stortinget i går, om samarbeidet med Russland, viste.

Jan Sahl (KrF) [10:36:54]: Jeg vil gjerne stille mitt tilleggspørsmål til samferdselsministeren.

I budsjettdebatten i 2005 uttalte samferdselsministeren følgende:

«Til representanten Sahl, som omtala ein korridor frå Kina til USA: Det er eit spennande prosjekt. På ministerkonferansen i Verona, der eg var til stades, var òg USA sin samferdsleminister. Eg tok opp saka med han, og me var einige om at denne saka skal drøftast og lyftast vidare mellom våre to land.»

Og videre:

«Og eg kan frå denne talarstolen seie at denne saka skal vere i fokus òg i fleirtalsregjeringa.»

Da er det forunderlig at når dette prosjektet står ved en korsvei, når man trenger statlig verbal og økonomisk støtte for å få gjennomført de forhandlingene og få tatt en prøvetransport, sier man nei. Hva er det som har gått galt i de internasjonale samtalene?

Statsråd Liv Signe Navarsete [10:38:04]: Ingen ting har gått gale i samtalane. Det er heilt rett som utanriksminister Støre seier: Denne saka har prioritet og skal òg ha prioritet i tida som kjem. Årsaka til at vi ikkje løyvde pengar no, har òg min kollega gjort greie for, så eg treng ikkje gjenta det. Saka ligg inne som eit av tiltaka i nordområdestrategien. Ho ligg òg inne som eit av dei prosjekta som Samferdselsdepartementet fokuserer på. Eg vil halde fram med å ha det arbeidet i fokus framover, i lag med mine kollegaer i Regjeringa.

Presidenten: Det blir fire oppfølgingsspørsmål – først Ivar Kristiansen.

Ivar Kristiansen (H) [10:38:59]: Jeg vil tilbake til utenriksministeren.

Når utenriksministeren velger å bruke begrepet statlig redningsaksjon om prosjektet, skjønner jeg ikke hvorfor utenriksministeren selv i Regjeringens dokument har brukt NEW Corridor og Narvik som ett av de beste eksempler på Regjeringens nordområdepolitikk – godt bakket opp av det lokale Narvik-miljøet, og også flagget som det fremste og selvfølgelig det beste prosjektet fra Nordland fylkeskommune. Den karakteristikken som utenriksministeren velger å gi her, tror jeg han må gå seg en tur i garderoben med og gå gjennom den der. For å si det enkelt: Blir det ikke Narvik som får denne muligheten til å ta seg av den kolossale veksten i eksporten fra Østen til Nord-Amerika, blir det en annen destinasjon på Nordkalotten.

Man må slutte å snakke om alle disse vyene Regjeringen har for nordområdepolitikken, og å snakke om Nord-Norge som mulighetenes landsdel, hvis man ikke er i stand til å fylle dette med innhold. Her har man et konkret, godt prosjekt. Gir man Narvik en ny sjanse?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:40:07]: Hvis det siste var spørsmålet, svarer jeg gjerne ja på det. Narvik er en viktig havn. Der er et viktig kunnskapsmiljø, og byen er en viktig del av industrifylket Nordland. Så å ha tett dialog om mulighetene som ligger der, det vil vi fortsette med.

Samtidig er det viktig at vi fra Regjeringens side har ansvaret for å se på de konkrete prosjektene, kvalitetene i dem, styringen med dem, og måten de drives på, når vi skal bruke tross alt begrensede ressurser for satsing over et veldig bredt felt. Men jeg kan bekrefte at det vi har skrevet om NEW Corridor, visjonene i forbindelse med den, står vi trygt bak. Vi er opptatt av det og kommer til å jobbe videre med det. Men vi fant at i den rådende situasjonen på det nåværende tidspunkt var det ikke riktig å komme inn med den typen statlige midler.

Presidenten: Kenneth Svendsen – til oppfølgingsspørsmål.

Kenneth Svendsen (FrP) [10:41:01]: Mitt oppfølgingsspørsmål går til utenriksministeren.

Jeg har vært på konferanse etter konferanse der Regjeringen framhever nordområdesatsingen som en viktig del for å få fart på Nord-Norge. Hittil har dette vært ord, ord og ingenting annet enn ord. Hver gang det kommer til handling, skjer det ingenting. Et bevis på dette er at man ikke vil bevilge penger til øst–vest-korridoren i Narvik, på linje med nei til boring etter olje utenfor Nordland og Troms. Hver gang det er snakk om handlinger, er svaret fra Regjeringen nei, unntatt når satsingen omtales i festtaler eller på konferanser. Da er det veldig høy sigarføring.

Men nå er trollet sluppet ut av esken, for nå har den tidligere næringsministeren sagt at det er ingen politisk vilje i departementene. Og ham bør man jo høre på, for han er nettopp kommet fra Næringsdepartementet, som er en viktig del av dette. Mitt spørsmål blir derfor: Er det ikke slik at den såkalte nordområdesatsingen til Regjeringen kun er ord og ingenting annet, og forstår ikke utenriksministeren at det er begrenset hvor lenge nordlendingene kan føres bak lyset?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:42:10]: Det er ikke slik at nordområdesatsingen bare er ord. Vi la inn 270 millioner nye kroner til nordområdetiltak i budsjettet i fjor. Dem bruker vi i år, i tillegg til alt det andre som går til nord innen forskning og utvikling innen fiskeri, energi, seismikk, transport osv. Det vil selvfølgelig også gjelde for Nordland. Men det er også slik at når vi får en henvendelse midt i februar om på kort varsel å skulle foreta ekstraordinær innskyting av statlig kapital i et selskap, må det vurderes meget strengt. Jeg tror det ville bli galt for nordområdesatsingen, for Nordland og for de mange spennende prosjektene som er der, om vi ikke også stiller veldig strenge krav til styring, utsikter, drift og ledelse av nyskapende prosjekter. Vi skal være i stand til å ta risiko og sjanser. Det gjør vi på mange områder. Jeg viser igjen til debatten vi hadde i går om forbindelsen over grensen til Russland, og kan bare veldig klart si at det er mye handling og trykk i denne satsingen. Det tror jeg også folk i nord bør merke seg.

Presidenten: Vera Lysklætt – til oppfølgingsspørsmål.

Vera Lysklætt (V) [10:43:21]: Mitt oppfølgingsspørsmål går til samferdselsministeren.

Det står veldig mye som er bra, i den nordområdemeldingen som Regjeringen la fram i desember. Men det er veldig lite som er konkret. Derfor skjønner jeg veldig godt den frustrasjonen som ildsjelene i Narvik og Nordland nå føler, de som har stått på for å få opprettet denne transportkorridoren mellom Kina og USA via Narvik.

Den forrige regjeringen rakk å bevilge tre kvart million til utvikling av NEW Corridor-konseptet som en del av sin nordområdesatsing. Derfor var også gleden stor over at denne regjeringen konkret trakk fram en satsing på dette prosjektet. Men det er da jeg vil spørre samferdselsministeren: Hva med punktet i meldingen som omhandler en eventuell jernbaneforbindelse fra Kirkenes til Nikel og nye flyruter på Nordkalotten? Kan vi vente at disse tiltakene vil bli fulgt opp av Regjeringen, eller vil disse tiltakene kunne få samme skjebne som NEW Corridor i Narvik?

Statsråd Liv Signe Navarsete [10:44:29]: Både nye flysamband og eventuelt togsamband til Nikel er av prosjekta som kjem til å verte vurderte. Det er slik at det alt er planar om betre flysamband frå Kirkenes og austover. Det er flyselskapa som vurderer å opprette nye ruter.

Når det gjeld togsambandet, er det sjølvsagt ei stor sak. Ho krev både planlegging og gjennomføring. Så langt er me på det fyrste stadiet. Den saka er – til liks med NEW-korridoren – eit av prosjekta som skal vurderast framover, og som me vil kome tilbake til i tida som kjem.

Presidenten: Ingebrigt S. Sørfonn – til siste oppfølgingsspørsmål.

Ingebrigt S. Sørfonn (KrF) [10:45:24]: Oppfølgingsspørsmålet mitt går til utanriksministeren.

Blant dei fine lovnadene som Regjeringa vart vald for å oppfylla, var lovnaden om ei gedigen nordområdesatsing. Andre lovnader, som t.d. full barnehagedekning, storsatsing på miljø osb., har me alt sett at Regjeringa har gått bort frå.

No er det altså skapt betydeleg usikkerheit om Regjeringa sin vilje til å oppfylla den mest konkrete strategien i nordområdesatsinga. Sjølv om både utanriksministeren og samferdselsministeren prøver å bagatellisera, står det knapt til truande når det kjem til konkrete løyvingar: Det vert berre luft.

Det som tidlegare næringsminister Odd Eriksen har sagt i denne samanhengen, er allereie referert. Han konkluderer m.a. med følgjande:

«Jeg ser ingen politisk vilje i departementet.»

Etter dette vert mitt spørsmål til utanriksministeren: Er det me no ser, begynninga på slutten på det som skulle vera ei gedigen nordområdesatsing, eller er det kanskje konturane av ei forsiktig nordområdesatsing av typen «light»?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [10:46:31]: Først vil jeg bare sterkt ta avstand fra påstanden om at vi har gått bort fra løfter – som representanten Sørfonn refererte til – på f.eks. barnehageområdet. Den største satsingen som har skjedd noensinne, foregår der, og det står Regjeringen, og også jeg, sterkt inne for.

Det er ikke «luft» i nordområdesatsingen. I denne saken mener jeg at Regjeringen har tatt ansvar for en vanskelig beslutning. Vi er nødt til å ta ansvar for hvordan vi bruker statlige kroner overfor et selskap i en krisesituasjon. Vi mente at tiden ikke var inne for å gå inn med disse midlene. Det betyr ikke at vi har sett bort fra visjonen om NEW Corridor, om Narviks rolle og plass, men det setter kanskje en standard for at vi også stiller strenge krav til hvordan prosjekter skal utføres. Hvis man bruker denne saken som et eksempel på at man har få eller små ambisjoner, vil jeg snarere si at dette viser at vi stiller strenge krav. Det er en del av det å ha store ambisjoner for en satsing som skal kunne stå seg over tid.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Odd Einar Dørum (V) [10:47:38]: Mitt spørsmål går til statsråd Djupedal.

Vi har i den senere tid fått innsyn i bruken av Kunnskapsløftets midler i skolen når det gjelder kompetanseutvikling hos lærerne. Dette gjelder i utvalgte kommuner i fjoråret, og det forsterker den uro som vi har fått høre om fra forskjellige hold, bl.a. fra Utdanningsforbundet, men også fra andre. Det synes å peke i den retning at kompetanseutviklingsmidlene i stor grad ikke når lærerne.

Samtidig kan vi konstatere at skolelederne får kompetanse. Det er bra, og det er nødvendig, men det er helt avgjørende for skolen at lærerne får kompetanseutvikling i både fag og pedagogikk. Det er selve grunnlaget for Kunnskapsløftet, og det er selve grunnlaget for å komme framover.

I Venstre opplever vi det slik at kunnskapsministeren så langt og i stor grad har skjøvet ansvaret for denne utviklingen fra seg, bl.a. ved å vise til lokale skoleeiere.

Det er grunn til å vise til at Kunnskapsløftet er en nasjonal dugnad i et tett samspill mellom nasjonale og lokale myndigheter, et samspill hvor man har en betydelig mulighet for å sørge for at penger kommer dit de skal komme.

Når statsråden ikke tar dette ansvaret, kan han ikke samtidig komme unna det forhold at kunnskapsministeren er den øverste politisk ansvarlige for norsk skole. Så det spørsmålet jeg stiller, er: På hvilken måte vil kunnskapsministeren nå ta ansvar for å rydde opp i det forholdet at etterutdannings- og videreutdanningsmidlene ikke når fram til lærerne? Disse midlene er helt avgjørende for at det skal skinne, slik som jeg opplevde det i en indisk landsby: En jente reiser seg, ser på meg og sier: Vi skal bli uendelig mye bedre enn dere. Og jeg ser en stolt lærer sitte og smile og klappe i bakgrunnen. Når skal vi få det slik at lærerne kan smile – av samme glede – fordi de pengene de skal ha, når fram også her i landet?

Statsråd Øystein Djupedal [10:49:45]: Jeg tar ansvar. Det betyr at disse midlene i stor grad kommer fram dit de skal.

Det som i de første årene av Kunnskapsløftet har skjedd med de store midlene vi nå bruker på etter- og videreutdanning, er at man har prioritert skoleledelse. Det har vært et ønske fra Regjeringen og fra den forrige regjeringen.

Det vi nå ser, er at det er den enkelte virksomhet som bestemmer hvordan pengene skal brukes, og at studiepoengene i noe større grad altså har gått til skoleledere. Mesteparten av de store midlene har selvfølgelig gått til lærerne.

Det er ikke slik at etter- og videreutdanningen i Kunnskapsløftet i hovedsak dreier seg om studiepoengproduksjon. Den dreier seg om innføring i nye læreplaner, enten i form av kurs på skolen eller i form av kurs tilrettelagt utenfor skolen. Dette er helt i tråd med det som er Regjeringens tilnærming til dette, og – ikke minst – det som var den forrige regjeringens tilnærming.

Jeg har i likhet med representanten Dørum registrert at noen lærere har ment at det på den enkelte skole har vært for dårlig dialog om hvordan midlene skal brukes. Det har jeg tatt meget alvorlig. Vi har gått inn i en dialog med KS og med Utdanningsforbundet. Vi står sammen om tolv punkter som skal gi en enda bedre forankring lokalt, slik at pengene i større grad også tilfaller lærerne, og man er enig om hvordan midlene skal brukes.

Det at man i den første tiden med Kunnskapsløftet har prioritert skoleledelse, er viktig og riktig. Skoleledelse er veldig viktig for at Kunnskapsløftet skal kunne gjennomføres, og gir den trygghet for skolens utvikling som vi ønsker. La meg også si at vi følger dette tett. Mitt inntrykk er at både Utdanningsforbundet, de andre organisasjonene i skolen og KS har tatt dette veldig alvorlig.

Det er ikke mulig for meg å bestemme hva midlene i den enkelte virksomhet skal brukes til. Jeg har tillit til at den enkelte skoleeier og skolens ledelse sammen med sine ansatte bestemmer på hvilke områder man har størst behov for påfyll av kunnskap, og innen hvilke områder man har mest behov for å gå på kurs. Det er ikke mulig verken for meg eller for noen annen på statlig nivå å gå så detaljert inn i dette, men vi stiller i år nesten 750 mill. kr til rådighet for etter- og videreutdanning. Det er det største løftet noensinne.

Odd Einar Dørum (V) [10:51:51]: Det er selvfølgelig bra at skolelederne får sitt, men det er helt avgjørende at lærerne får kompetanse ikke bare når det gjelder fagplaner, men også i fag og pedagogikk.

Statsråden kan nå få en skinnende mulighet til å gjøre noe. I en rekke kommuner – Oslo, Bergen og Stavanger – i Telemark fylkesting og, senest, i Egersund fattes det nå vedtak lokalt om å lage forpliktende utredninger om et kompetanseår for lærere. Man vil ha en systematisk videreutdanning for å sørge for at lærerne får faglig og pedagogisk tyngde til å stå i det som er hensikten med Kunnskapsløftet. Det gir statsråden en mulighet til å komme denne lokale energien, som er betydelig, i møte ved f.eks. å være villig til å se på en forpliktende plan for videreutdanning og kompetansegivende kunnskap på nytt, og i hvert fall være villig til å vurdere forsøksordninger når det gjelder dette. Når denne energien kommer nedenfra, må jo en ansvarlig skolestatsråd som har de formål som statsråden nå har proklamert, løpe dem i møte og rope: Her er jeg!

Da er mitt spørsmål til statsråden: Hva vil statsråden gjøre for at vi kan få til forpliktende forsøk med kompetansegivende videreutdanningsløp, f.eks. sammen med kommuner som nå er villige til å drøfte dette?

Statsråd Øystein Djupedal [10:53:02]: I forbindelse med hele Kunnskapsløftet og den store satsingen på etter- og videreutdanning bruker vi over år flere milliarder kr. Det bruker vi bl.a. på læreren, for læreren er det viktigste enkeltmennesket i klassen for at barna våre skal lære mer. Det å gi læreren trygghet, både i forhold til fag, i forhold til hvordan de nye lærerplanene er, og hvordan Kunnskapsløftet er, er veldig viktig. Derfor har de prosessene som vi nå har vært gjennom sammen med lærerne og KS, vært svært nyttige og viktige for alle parter. Vi er også ganske tydelige på den lokale forankringen, med hensyn til hvordan man skal bruke disse midlene på en best mulig måte.

La meg også si at videreutdanning er prioritert på noen områder også i Kunnskapsløftet. Det gjelder naturfag, og det gjelder språkfag. Derfor er det mange lærere som nå har fått studiepoengproduksjon innenfor naturfag og språkfag, og også innenfor andre fag hvis en lokalt har ønsket det. Forankring lokalt og rammeverket rundt det gir denne muligheten.

Vi vil i mange år framover bruke betydelige midler på å satse på skolen, på etter- og videreutdanning av lærere. Det gjør vi med statlige midler, men også skoleeier, altså KS, (presidenten klubber) har tatt til orde for et betydelig kompetanseløft for lærerne.

Presidenten: Presidenten vil igjen minne om klokka som står på talerstolen. Når det røde lyset slukkes, er taletiden ute.

Presidenten vil åpne for oppfølgingsspørsmål – først Dagrun Eriksen.

Dagrun Eriksen (KrF) [10:54:33]: Kompetanseutviklingen som Bondevik II-regjeringen satte i gang, er meget viktig for å sette lærerne i stand til å gjennomføre Kunnskapsløftet på en god måte. Jeg synes også det er bra at kommuner og fylkeskommuner bidrar så mye med egne penger som det de gjør, men jeg kjenner en liten uro når det kanskje ikke gir så gode resultater som det vi ønsker. Dette er likevel tiltak som er igangsatt for lærere som allerede er ute i skolen.

For Kristelig Folkeparti er det også viktig hvilken start vi gir de nyutdannede lærerne, og hvilken kompetanse vi gir dem med på veien. Mange nyutdannede lærere gir beskjed om at de føler seg utrygge i klasseromssituasjonen. Det å få tilbakemeldinger og innspill som kan gjøre den situasjonen tryggere, er viktig. Kristelig Folkeparti har derfor foreslått å få til en mentorordning for nyutdannede lærere, hvor erfarne lærere knyttes opp mot en ny lærer det første arbeidsåret. På den måten kan vi sikre og ivareta den kunnskapen som fins. Vil Regjeringen ta dette inn i en helhetlig tenkning rundt kompetansestrategien for lærere?

Statsråd Øystein Djupedal [10:55:38]: Det er ett av mange forslag vi vurderer. Det er også et godt forslag.

Vi har akkurat hatt en evaluering av allmennlærerutdanningen, foretatt av NOKUT. Den gav et ganske nedslående resultat. For enkelte av våre høyskoler var resultatene spesielt nedslående. En av de tingene det ble pekt på, er at det har vært liten sammenheng mellom teori og praksis. Mange lærere sier at de får et praksissjokk når de kommer ut i skolen. Utdanningen har vært for teoretisk forankret, og ikke forankret i klasserommet. Det er en av de tingene vi nå er inne i en prosess med, og som vi vil gjøre endringer på.

Vi må ha en bedre lærerutdanning og en bedre praksis knyttet til lærerutdanningen, slik at de unge nyutdannede lærerne føler seg trygge i møtet med eleven i formidlingen av kunnskap, at de ikke føler utrygghet i forbindelse med dette. Derfor er det en av de viktige utfordringene vi tar tak i. Å innføre en mentorordning kan være et godt forslag, men vi har nok bruk for flere forslag enn bare det. For som sagt: Evalueringen gav et godt grunnlag for å gjøre ganske store endringer i lærerutdanningen, når det gjelder både innhold og struktur.

Presidenten: Anders Anundsen – til oppfølgingsspørsmål.

Anders Anundsen (FrP) [10:56:46]: Det er én innsatsfaktor som er viktigere enn alle andre innsatsfaktorer for å sikre kvalitet i skolen, og det er kompetente lærere. Det viser all forskning.

For å bedre kompetansen til lærerne må man følge to veier. Den ene er det langsiktige løpet. Jeg forventer faktisk at statsråden legger frem en stor reform om allmennlærerutdanningen, som bl.a. medfører at vi får et femårig løp med krav til fordypning. Den andre er å følge opp de lærerne som faktisk er der. Det er de som i første rekke skal gjennomføre Kunnskapsløftet. Da Stortinget for en tid tilbake behandlet et forslag om en forpliktende plan for lærere på individplan for å sikre at lærerne på individplan får den nødvendige etter- og videreutdanning, gikk regjeringspartiene imot.

Jeg opplevde at statsråden ikke svarte på spørsmålet fra representanten Dørum om hvorvidt statsråden vil ta et initiativ som sikrer lærernes rett til etter- og videreutdanning, slik at de settes best mulig i stand til å gjøre jobben sin. Jeg vil utfordre statsråden på nytt: Hva vil statsråden konkret gjøre for å sikre at den enkelte lærer får det kravet om etterutdanning som ligger i Kunnskapsløftet, oppfylt?

Statsråd Øystein Djupedal [10:57:55]: Igjen er jeg selvfølgelig hjertens enig i at den viktigste i klasserommet er læreren. Lærerens kompetanse, kunnskap og trygghet i utøvelsen av læreryrket er veldig viktig for at barna våre skal lære mer, og for at skolen vår skal bli bedre. Det betyr at vi har en utfordring overfor de nye lærerne knyttet til lærerutdanningen, men at vi også har en utfordring overfor de lærerne vi har. De lærerne vi har, skal vi ha i mange år. Det er dyktige lærere, og de skal føle at samfunnet satser på dem. Det er det vi nå gjør.

Det kunnskapsløftet, det kompetanseløftet vi er inne i, er det største enkeltløftet for noen yrkesgruppe noensinne. Staten tar halvparten av regningen. Kommunen, skoleeieren, tar den andre halvparten. Over disse årene som Kunnskapsløftet innføres, vil det bli brukt over 2 milliarder kr på etter- og videreutdanning. Det er klart at vi som samfunn forventer at vi skal få noe igjen for det, at vi skal få bedre skoler og bedre elever.

Hva vi skal gjøre i etterkant av Kunnskapsløftet når det gjelder etter- og videreutdanning av lærere, har Regjeringen så langt ikke drøftet. Jeg vil anta at det vil bli en diskusjon, for etter- og videreutdanning av lærere, som av mange andre yrkesgrupper, er en kontinuerlig prosess. Vi har tatt et ekstraordinært løft nå knyttet til innføringen av Kunnskapsløftet, men i hovedsak er etter- og videreutdanning også skoleeiers ansvar. Vi må derfor ha en dialog med KS om hvordan vi skal gå videre når det gjelder dette.

Presidenten: Gunnar Gundersen – til oppfølgingsspørsmål.

Gunnar Gundersen (H) [10:59:14]: Midlene kommer dit de skal, sa statsråden. Det lurer jeg på om han egentlig vet. Jeg tror det er veldig fornuftig, særlig hvis det er resultat av et veldig aktivt lokalt eierskap, at man satser på skoleledelsen og oppgradering av skoleledelsen. Er det noe som mange rapporter tyder på, er det at norske skoler trenger en oppgradering av skoleledelsen.

Det som imidlertid er dramatisk, er at vi ikke har noen systematisk oppfølging av om etter- og videreutdanningsmidlene kommer fram til de personene som skal nyte godt av dem. Jeg har tidligere spurt kunnskapsministeren om det vil bli satt i verk tiltak som systematisk innhenter informasjon om hvordan midlene blir brukt. Vi har lokalt skoleeierskap i Norge. Det skal vi hegne om, og det skal vi utvikle. Men det forhindrer ikke, som Dørum sa, at et samarbeid mellom staten og kommunene tilsier at staten skal hente inn informasjon.

Har kunnskapsministeren nå satt i gang systematisk informasjonshenting, slik at man får vite hvordan midlene faktisk brukes ute i kommunene?

Statsråd Øystein Djupedal [11:00:18]: Det er en rapport fra Fafo, som er bestilt, og som er grunnlaget for mye av denne debatten, om kunnskap om den lokale forankring. Utgangspunktet er at det er svært vanskelig – for ikke å si umulig – for en statsråd å være så tydelig på at den skolen, at den læreren, skal ha etter- og videreutdanning på akkurat disse områdene. Jeg har tillit til at skoleeier, skoleledelse og lærere sammen blir enige om det. Derfor har vi hatt en omfattende prosess med mange møter mellom mitt departement og KS og Utdanningsforbundet, der vi nå er enige om tolv punkter for veien videre. Hovedutfordringen her dreier seg om lokalt eierskap, lokal forvaltning, lokal innsikt og medbestemmelse. Mitt inntrykk er nå at lærerne er godt fornøyd med den prosessen vi har vært inne i, godt fornøyd med resultatet av den.

Hvordan man velger å bruke disse midlene – om man velger å bruke dem på studiepoengproduksjon for noen lærere, eller om man har mulighet til å gå på kurs over noen dager for å lære om innholdet i Kunnskapsløftet – vil jeg igjen si: Det er opp til den enkelte skoleeier i samarbeid med lærerne og skoleledelsen. Og la meg si at jeg har tillit til at skolen håndterer dette, men hvis det på nytt viser seg at det er uro eller usikkerhet om de store midlene til dette, er vi når som helst parat til igjen å møte Utdanningsforbundet, KS og andre aktører i skolen. Men vi har nå altså hatt en omfattende møteserie. Og jeg tror at dette nå er i orden.

Presidenten: Vi går videre til neste hovedspørsmål.

Morten Høglund (FrP) [11:01:39]: Jeg vil få stille et spørsmål til utenriksministeren.

I forrige uke kom statsministeren med et voldsomt angrep på Siv Jensens kritikk av FN. Han gikk så langt som til å si at Fremskrittspartiet fornærmer tusenvis av norske FN-soldater, at Fremskrittspartiets politikk vil føre til internasjonal lovløshet, og at Norge vil bli mer isolert – for å ta noen av høydepunktene.

Det virker som om vi har tråkket på noen veldig ømme tær. Kritikk av FN blir nesten som blasfemi, eller som om en nordmann skulle driste seg til å stille spørsmål ved om vi har for mye skisport på tv.

Det kunne være interessant å få vite om utenriksministeren støtter de formuleringer statsministeren kom med, særlig etter at informasjonssjefen i FN-Veteranenes Landsforbund mener at statsministeren blander kortene. Han avviser den påståtte fornærmelsen. VG mener på lederplass at Stoltenberg gjør seg skyldig i en gammel norsk synd, nemlig å omtale FN nærmest som en «hellig ku».

Er det slik at det i den norske debatt ikke er rom for grunnleggende kritikk av FN, og at den kritikk som f.eks. Fremskrittspartiet kommer med, automatisk må avfeies og gis ekstreme merkelapper?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:02:57]: Det er rom for å gi kritikk av FN. Og jeg tror statsministeren kanskje er det fremste eksempel på en som har engasjert seg i konstruktiv kritikk, ved at han har brukt mye av sin tid på å lede panelet FN har for å reformere og endre FNs måte å drive humanitært utviklingsarbeid på, noe som bl.a. har ført til at det nå gjennomføres pilotprosjekter i åtte land, med ett FN på landnivå. Det er en type tilnærming der man endrer måten FN jobber på, for å få det bedre.

Jeg var ikke i Norge i forrige uke, som representanten vil være klar over, og fulgte ikke debatten fra innlegg til innlegg. Men det jeg vil si som en grunnholdning, er at en tilnærming til FN med kritikk som har til hensikt å etterlate tvil om FNs rolle i verdenssamfunnet ut fra FNs charter, de oppgavene det skal fylle, stiller jeg meg kritisk til. Den bølgen finnes i veldig sterk grad, bl.a. i USA, der man gjennom kritikk av FN vil ha mindre FN, eller som man gjerne sier i amerikansk debatt: ta av etasjene på FN-bygningen. Men jeg synes at en kritikk som går i retning av å se på hvordan vi bruker midlene bedre, hvordan vi gjør innretningen av arbeidet bedre for å leve opp til charterets bestemmelser, det trenger FN. Og FN skal vite at Norge slik sett vil være en kritisk støttespiller, det var også ord jeg brukte overfor FNs generalsekretær. Jeg tror det også er en type støtte som FN trenger for å gjennomføre det arbeidet man gjør.

Av det jeg leste av representanten Jensens uttalelser i forrige uke, synes jeg det var en lettvint omgang med hva som er FNs rolle, FNs krevende rolle, i dagens verden, og i strid med norsk politikk, som går på å støtte en internasjonal rettsorden der FN står sentralt.

Morten Høglund (FrP) [11:04:41]: Jeg vil få takke utenriksministeren for svaret.

Hvilke mål man har med FN, har noe med hvilket rom man har for å komme med kritikk. Og jeg stiller meg litt undrende til det.

På mandagens Frokost-TV var utenriksministeren intervjuet. Han sa at vi ikke skal overlate kritikken til dem som vil ha mindre FN, og at vi ikke skal overlate den til dem som er skeptiske til «ideen FN». Nå ble det hengende litt i luften om han tilla Fremskrittspartiet de synspunktene – men jeg mener at det blir en voldsom forenkling av debatten hvis alle som uttaler seg skeptisk til internasjonalt samarbeid, til internasjonale organisasjoner, blir tillagt holdninger som ikke stemmer. Jeg vil i hvert fall på det sterkeste avvise at Fremskrittspartiet ønsker et irrelevant FN.

Jeg vil spørre utenriksministeren om det ikke er legitimt igjen å ha denne debatten. Det blir nærmest som om statsministeren og den norske regjering setter handlingsrommet for debatten, og at Fremskrittspartiets kritikk her er korrekt.

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:06:00]: Jeg mener at Fremskrittspartiets kritikk her ikke var korrekt, men i et demokrati er det selvfølgelig anledning til å framsette den kritikken. Men jeg mener at dette også var et utslag av en tilnærming til FNs rolle som jeg tror – med respekt å melde – representanten Høglund og jeg, Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet og Regjeringen og Fremskrittspartiet har ulike tilnærminger til.

Når det gjelder det å gå til kritikk av FN – vi bruker mange offentlige skattepenger på dette – er det klart at vi skal være kritiske i oppfølgingen av det, som til all bruk av både politisk og økonomisk kapital. Men jeg mener samtidig at en kritikk som etterlater det inntrykk at FN nærmest er irrelevant på den internasjonale scenen – for det inntrykket kunne man få – må man kunne tåle å få motmæle mot.

Og det er igjen slik, mener jeg, at når Fremskrittspartiet kommer med ganske kraftige utslag mot noe og blir møtt med kritikk, får man høre at man er ute etter Fremskrittspartiet. Det er ikke situasjonen. Det er en debatt om hvilken rolle FN spiller. Det må også Fremskrittspartiet tåle å høre tilbake.

Presidenten: Presidenten vil åpne for tre oppfølgingsspørsmål – først Finn Martin Vallersnes.

Finn Martin Vallersnes (H) [11:07:18]: Alt henger sammen med alt. Regjeringen vektlegger FN, bl.a. på bekostning av Verdensbanken. Regjeringen er også ivrig støttespiller for de globale vaksinefondene – GFATM og GAVI. I forbindelse med fondets påfyllingsmøte i Oslo denne uken gav UD mandag en arbeidslunsj med bl.a. GFATM. Ledelsen i fondet var klar på at deres vaksinefokuserte innsats er helt avhengig av at andre sørger for å styrke helsevesen og helseinfrastruktur i de samme landene. De fremholdt nettopp Verdensbanken som den klart viktigste partneren i så måte. De advarte mot den pågående politikken som svekker Verdensbankens innsats.

Nå er det nettopp en slik politikk som den rød-grønne Regjeringen bedriver. Vil Regjeringen ta konsekvensen av advarselen fra GFATM og sørge for nødvendig balanse mellom de fokuserte og de mer generelle tiltakene innen denne sektoren?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:08:14]: Verdensbanken har en nøkkelrolle å spille. Det mener også Regjeringen, og det har utviklingsministeren vært veldig tydelig på. Vi mener at betydningen av FN-systemets rolle må prioriteres opp, og i vår totale prioritering betyr det at vi bruker noe mer i den retningen. Det har gått noe på bekostning av midler til Verdensbanken, som fortsatt får store midler.

Nå er ikke GFATM et vaksinefond. Det er et stort fond for bekjempelse av hiv/aids, malaria og tuberkulose, hvor vaksiner foreløpig dessverre ikke er et virksomt middel. Men poenget til representanten Vallersnes er viktig, det handler om å støtte helsesystemet på landnivå for å kunne gjennomføre de programmene. Der har Verdensbanken en viktig rolle, men også til de grader FN, så jeg tror det blir galt egentlig å slå en kile mellom de to, fordi de kompletterer hverandre. Men det har vært et behov for Norge å kunne følge opp sitt FN-engasjement, som Regjeringen legger vekt på, også med midler, og et annet felt er det å stille med soldater til fredsbevarende styrker under FN-mandat og FN-oppdrag. Det er linjer i Regjeringens utenrikspolitikk overfor FN som vi står inne for.

Presidenten: Dagfinn Høybråten – til oppfølgingsspørsmål.

Dagfinn Høybråten (KrF) [11:09:31]: Jeg vil nok bemerke at de virkelig kritiske spørsmålene her ikke bør stilles til utenriksministeren, men til avsenderen av budskapet: Hva har egentlig FN gjort for verdensfreden? FN som har fått 13 fredspriser, og som i øyeblikket deltar i 18 fredsbevarende operasjoner rundt omkring i verden! Nå er ikke situasjonen slik avsenderen av budskapet beskriver den, og Kristelig Folkeparti vil heller ikke arbeide for at det skal bli slik, men jeg vil stille et spørsmål til utenriksministeren i oppfølgingen av det representanten Finn Martin Vallersnes sa. Det er avgjørende for en god utvikling – for fred og menneskerettigheter i vid forstand – i verden at det også satses på utbygging av helsesystemene. Det som har undret meg i den senere tid, er at Regjeringen prioriterer en rekke andre ting i sin bistand, også i forhold til FN, enn helse. Hvorfor har Regjeringen prioritert ned helse i bistanden til verdens fattige land?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:10:38]: Jeg svarer gjerne på det spørsmålet, men jeg vil gjerne understreke at det er en annen statsråd som har ansvaret for det arbeidet. Det er nær kontakt mellom de to berørte, så jeg synes det er en god anledning til å svare på det.

Jeg vil ikke stå inne for at vi har prioritert ned helsesystemer. Utviklingsministeren redegjorde for at vi er innstilt på å gi treårige bindende forpliktelser til Det globale fondet, og dersom nivået i fondet nå økes, vil Norge også øke. Det vi jo har sett, og som også representanten Høybråten gjennom sitt arbeid for vaksiner ser, er at disse såkalte vertikale intervensjonene – vaksiner og medisiner for hiv/aids og tuberkulose – hvis det gjøres riktig, også bygger helsesystem. Det pågår en debatt mellom satsing på system og på leveranser av varer. Hvis leveranser av varer og medisiner gjøres riktig, bygger vi også system. Det vi gjør i Regjeringen når det gjelder helsepersonell, hvordan vi kan støtte helsepersonell i fattige stater så det ikke blir den såkalte hjerneflukten på det området, er en del av det. Jeg kan altså ikke stå inne for påstanden om at vi svekker innsatsen på helsesystemer.

Presidenten: Lars Sponheim – til oppfølgingsspørsmål.

Lars Sponheim (V) [11:11:48]: Verdenssamfunnet og den globale økonomien roper på mer global politikk og ikke mindre global politikk. Vi har et godt liberalt uttrykk som sier at den som gjør mennesker små, kan ikke vente seg noe stort. Vi kunne skrive det om i denne sammenheng og si at den som gjør FN liten, kan heller ikke vente seg noe stort.

Jeg har i denne sammenhengen behov for å si at Venstre står for en politikk der vi ønsker å styrke FN, og i den grad det er berettiget med kritikk av FN, i det vi ser i fortid, så er det kritikk mot at medlemslandene ikke har gjort FN sterkere for å gå løs på de store globale oppgavene vi har.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal avslutte dette med et spørsmål, men jeg vil gjerne få lov til å gi uttrykk for at Regjeringen og utenriksministeren må vite at de også har støtte i opposisjonen for å gjøre FN sterkere. Er utenriksministeren glad for den støtten?

Utenriksminister Jonas Gahr Støre [11:12:37]: Jeg takker for dette spørsmålet, fordi det gir meg en anledning til å si at jeg forrige fredag møtte FNs generalsekretær og kunne jo da si at Norge står bak FN. Norge støtter generalsekretæren, som har verdens vanskeligste jobb, og det å kunne si det på vegne av en flertallsregjering, er én ting, men å kunne si det fordi jeg vet at det er et bredt folkeflertall og et bredt flertall i denne sal, det gjør faktisk en forskjell. Og det blir også oppfattet. Norge er den syvende største finansielle bidragsyter til FN. Per innbygger er vi skyhøyt på topp. Det gjør at vi skal stille krav, slik vi gjør med våre egne institusjoner i Norge som skal bidra til det norske velferdssamfunnet. Vi skal også stille krav til FN.

Det er klart at når et ledende parti i Norge går ut og sier at FN nærmest truer verdensfreden, er jeg enig med representanten Sponheim i at det budskapet vendes tilbake igjen til FNs medlemsland, for FN kan aldri bli bedre enn summen av hva landene gjør, ikke minst hva de store landene gjør, og ikke minst hva landene i Sikkerhetsrådet gjør. Derfor mener jeg at Norge skal ikke tre tilbake for å være en pådriver, og når vi er kritiske, er det for å få mer av FN og bedre av FN, og ikke mindre av FN.

Presidenten: Vi går videre til siste hovedspørsmål.

– Presidenten vil ikke tillate oppfølgingsspørsmål utover tilleggspørsmål til hovedspørsmålet.

Trond Helleland (H) [11:13:57]: Mitt spørsmål går til samferdselsministeren.

Tiden etter jul har vært preget av kaos i veisektoren. I romjulen raste Hanekleivtunnelen sammen, og den første reaksjonen fra ledelsen i Statens vegvesen var: Sånt kan skje. Etter å ha tenkt seg litt om, var reaksjonen en annen. Her skulle det ryddes opp. Granskningsutvalg ble nedsatt og tunneltilsyn iverksatt. Granskningsutvalget var klart i sin dom. Det var gjort for dårlig arbeid. Det var manglende kontroll og for dårlig sikring. Fagmiljøet, som rådgivende ingeniører og andre organisasjoner, går ut og kritiserer Vegvesenet.

Statsråden mottar utvalgets innstilling og slår fast at dette skal det ryddes opp i, før hun i neste setning slår fast at det ikke vil få noen konsekvenser for ledelsen i Vegvesenet.

Kort tid etter kommer snøen til Sørlandet. Snøen laver ned, trafikken stopper opp. Enkelte opplever marerittet, de snør inne – noen sitter innesnødd i nesten et døgn på en av våre mest trafikkerte veier, E18.

Vegvesenet skyldte først på utenlandske vogntog. Dette tilbakeviste politiet. Så konkluderte en med at det var veien som var for dårlig og var glad for at det skulle bygges ny vei. Statsråden på sin side sier at det er anbud og konkurranseutsetting som er problemet, og føyer seg dermed inn i rekken av ansvarsløse statsråder. Det som går igjen, er at statsråden synes å være såre fornøyd med den jobben Vegvesenet gjør. Det er enten været, det er private entreprenører eller den forrige regjeringen som har skylden. Statens vegvesen gjør jobben sin. Mens andre snakker om å gjøre noe med strukturer og ledelse i veisektoren, snakker statsråd Navarsete om konkurranse, private aktører og om det voldsomme været.

Kan statsråden bekrefte at hun er svært godt fornøyd med ledelsen i Statens vegvesen, og at hun har full tillit til den jobb veidirektør Søfteland gjør?

Statsråd Liv Signe Navarsete [11:15:52]: Dersom statsråden hadde hatt mistillit til den største etaten som ho styrer, hadde det vore fjerna folk derfrå for lenge sidan. Denne statsråden har vist i andre saker at der det trengst, går me inn og gjer endringar, anten det gjeld strukturelle endringar eller endringar i bemanning.

Når det gjeld dei hendingane me har hatt i vinter, trur eg det vert feil å setje alle i same bås, for hendingane har trass alt ulik bakgrunn. Det som dessverre skjedde på EI8 mellom Arendal og Kristiansand i veke 8, har eg beklaga tidlegare. Eg gjer det gjerne igjen, på vegner av både meg som ansvarleg statsråd og vegstyresmaktene, overfor alle dei som vart sitjande fast der. Slikt skal sjølvsagt ikkje skje. Det som skjedde, var at me har ei vegstrekning som er for dårleg, og som skal avløysast av ny veg. Det var mykje trafikk, det kom mykje nedbør, og ein makta rett og slett ikkje å ta unna snøen og kvitte seg med han.

Allereie i tildelingsbrevet til Statens vegvesen 2007 tok eg opp spørsmålet om funksjonskontraktane – om dei er gode nok, om dei er dekkjande nok for den jobben som skal gjerast, og om ein følgjer dei opp godt nok. Det er eit oppdrag som Statens vegvesen hadde fått uavhengig av, som det vert beskrive som, kaos i vinter. Dette er eit arbeid som eg vil følgje nøye opp vidare, for det er ikkje berre det som vart nemnt av representanten her, som har vore eit problem, eg har fått altfor mange innspel frå ulike delar av landet der ein ser at vintervedlikehaldet har vorte dårlegare dei siste åra enn det ein opplevde før. Ikkje minst tungtransporten rapporterer om dette, og det tek eg på største alvor.

Eg er ikkje ute etter å finne syndebukkar, eg er ute etter å finne system som gjer at me kan gjere dette betre for ettertida.

Trond Helleland (H) [11:17:56]: Jeg takker for den ydmyke holdningen statsråden nå har inntatt, fordi i tidligere intervju, bl.a. med Fedrelandsvennen, skylder statsråden på reformer i Vegvesenet, på anbud og konkurranse for at bilistene satt innesnødd i timevis. Hun sier også i det intervjuet at det er like dårlig vinterberedskap over hele landet, for så vidt noe hun bekrefter nå. Meg bekjent har aldri bilister noen gang før i moderne tid i Norge sittet innesnødd så lenge som nå på Sørlandet.

Det er bra at statsråden nå tar tak i dette med funksjonskontraktene. Men det som forundrer meg, er at det har vært to rulleringer med funksjonskontrakter mens statsråden har sittet i statsrådsstolen. Store entreprenører sier at dette har vært oppe til behandling to ganger i Samferdselsdepartementet uten at statsråd Navarsete har gjort noe som helst. Hun har isteden brukt tiden på å skylde på været, på vind, på konkurranseutsetting – og på Bondevik. Derfor håper jeg nå at statsråden tar ansvar. Det virker nå som om hun begynner å ta det, og det synes jeg er bra.

Statsråd Liv Signe Navarsete [11:19:04]: Statsråden har heile tida vore tydeleg på at ho tek det ansvaret som det ligg til departementet å ta.

Me har òg heile vegen hatt fokus på funksjonskontraktane. Våren 2006 var eg i møte med alle leiarane i Statens vegvesen. Då fekk eg opplyst at det var sett i gang arbeid med å gjennomgå funksjonskontraktane og gjere forbetringar. Det er altså eit år sidan. Etterpå har ein jobba med dette. Det er klart at det er eit svært arbeid.

Systemet med konkurranseutsetjing er det ikkje berre statsråden som har peika på. Det har òg store entreprenørar gjort overfor meg – det skjedde raskt, det var ei stor omvelting. Eg har òg fått spørsmålet: Var det godt nok kvalitetssikra? Det er klart at dette er også spørsmål eg må ta opp. Men det viktigaste for meg no er å finne system som gjer at me ikkje opplever igjen det som skjedde på E18, og at me kan unngå ulukker som følgje av for dårleg vintervedlikehald elles i landet.

Presidenten: Den muntlige spørretimen er omme, og vi går over til den ordinære spørretimen.